Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil debatten deles i to, slik at man først behandler budsjettkapitlene under Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Finansdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet, og deretter budsjettkapitlene under Justis- og beredskapsdepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. – Det anses vedtatt.

Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at debattens del 1 blir begrenset til 1 time og 30 minutter, og at taletiden fordeles slik på gruppene: Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at taletiden i debattens del 2 blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre 5 minutter hver.

Presidenten vil opplyse om at statsrådenes taletid vil tas av Arbeiderpartiets taletid.

Videre vil presidenten foreslå at det i debattens del 1 og 2 blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og inntil tre replikker med svar etter medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått av de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Aksel Hagen (SV) [10:07:13]: (leder for komiteen): Det var jo flott å få åpne denne debatten, som helt sikkert blir en god og spennende debatt.

Jeg vil først takke alle komitémedlemmer, som her har stått på, for det er jo litt av en kabal som skal legges og det er mye å holde orden på for å få på plass en innstilling som er kvalitetsmessig god, og der alle tall og all tekst stemmer. For dette er jo en tekst som jeg tror ganske mange kommer til å bruke utover i året, for det står mye nyttig informasjon der. Takker en komitemedlemmene, må en også takke komitésekretæren, som også har gjort en svært dugandes og svært viktig innsats!

Budsjettetdebatter er krevende, særlig når det går på tall og på regnestykker, for her er du inni slikt. Det merker vi jo ikke minst i finansdebatten, at her blir det mye tall mot tall og påstand mot påstand, og ofte også indignerte påstander mot indignerte påstander!

Jeg skal også bidra litt med å komme med mine tall, som er en del av mitt budskap og det rød-grønne budskapet inn i denne debatten, og så skal jeg ta opp noen ideologiske problemstillinger til slutt.

Først noen tall: Det er blitt 55 000 flere årsverk i kommunesektoren i vår regjeringsperiode, og svært få av disse er såkalte byråkrater, i negativ forstand. Dette er i veldig stor grad årsverk som har gått direkte inn i tjenesteyting – nye hoder, nye hender. På et vis har vi kanskje fått for lite årsverk til dette byråkratiet, for skal det bli god tjenesteyting, er det også viktig med god ledelse, administrasjon, økonomistyring osv.

60 000 flere unger er nå i barnehage; omtrent 90 pst av alle unger i alderen 1–5 år har nå barnehageplass, og maksprisen videreføres i 2012 på 2011-nivå. Slik sett er det for en SVer nærmest en nytelse når en får angrep fra opposisjonen om at det trengs flere barnehageopptak i året osv. Da har virkelig dette «satt seg» som en del av tjenesteproduksjonen, som en del av tilbudet til befolkningen vår, som alle nå kappes om å vise at de er mest glad i.

Vi har faktisk en realvekst i kommunesektorens samlede inntekter på nesten 2 pst, der i tillegg enkelte tiltak innen barnehage, barnevern, skole, helse og omsorg blir særlig styrket. Vi har hatt en formidabel vekst i ekstra skatteinntekter. Vi har altså fått en skatteinntekstvekst i kommunene våre i 2012, som ikke minst viser at skatt er viktig hvis vi skal drive velferdssamfunnet på en god måte.

Så kunne mye også i og for seg ha vært bedre. Vi kunne ha brukt mer penger på fellesforbruk og noe mindre penger på privat forbruk, det er jo SVs utgangspunkt, men du verden hvor bra dette rød-grønne opplegget er når vi nå ser at Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å gå motsatt veg. De vil ha skattelette og øke det private forbruket, og dermed vil det gå på bekostning av fellesforbruket. Det er feil, det er uklokt, ikke minst når vi tenker verdiskaping framover.

De politiske partiene i denne sal kappes litt om å hylle den norske velferdsmodellen. Vi påstår alle at vi er for den, og at vi ønsker å foredle den. For oss i SV mangler det mye på at den hyllesten fra Høyre og Fremskrittspartiet står fram som troverdig. Det går ikke an å hylle den nordiske samfunnsmodellen vår på en troverdig måte når man samtidig rundt omkring i kommunene våre går tungt – ikke bare ideologisk, men også konkret – inn for en massiv privatisering i helse, skole, barnehage, jernbane, omsorg, kulturskole osv. Det offentlige skal bestille og betale, det private skal levere, og gjerne også ta utbytte og kunne få renonsere på både lønn, pensjon, bemanningsnormer, kompetansetiltak osv. Man er ikke en varm og troverdig tilhenger av den norske modellen når man bedriver slik politikk rundt omkring i kommunene våre.

Man gjør heller ikke det når man ikke viser respekt for det arbeidet som fagbevegelsen gjør. Fagbevegelsen må ha gode arbeidsbetingelser. Man må ha en politikk som fremmer fagorganisering. Man må, f.eks. ved at man fortsatt sørger for at det er fradragsmuligheter for fagforeningskontingent, og ikke minst i de tilfeller der man kjøper tjenester – altså at man tar i bruk anbudsinstituttet – legge klare føringer: Man forventer at den som skal levere tjenester, har dette med pensjon, lønn og fagforeningsmedlemskap på plass.

En annen problematikk som også preger den norske modellen, som jeg også skal komme tilbake til i treminuttersinnlegget mitt, er nettopp at vi tar i bruk hele landet. Det er også her høyrepartiene så til de grader svikter ved ikke å ville drive den geografiske motstrømspolitikken som den rød-grønne regjeringa så absolutt er opptatt av, både i teori og praksis.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [10:13:01]: Samhandlingsreformen begynner nå å ta form i kommunene, og flere kommuner samarbeider på en god måte for å få Samhandlingsreformen til å fungere etter intensjonene. Mange er på god gli, men enkelte kommuner sliter noe ennå. Felles for de fleste kommunene er at reformen har kostet noe mer enn det kommunene får kompensert. Det hjelper lite, og det er liten trøst for kommunene i å få vite at de om noen år kanskje vil spare inn de utgiftene. Det er akkurat nå kommunene sliter, det er nå de budsjetterer for neste år, og det er nå kommunene ser at de mangler penger.

Hva vil SV gjøre for at kommunene skal få kompensert det merforbruket de har på grunn av Samhandlingsreformen, inn mot 2013?

Aksel Hagen (SV) [10:13:57]: Takk til Fremskrittspartiet for et viktig spørsmål. Jeg er enig i at dette er en krevende reform. Regjeringa følger veldig nøye med på hva som nå skjer med den reformen på ulike måter, bl.a. økonomisk. SV og regjeringa er enig i at det her ser ut som Kommune-Norge – det varierer fra kommune til kommune – kommer dårligere ut enn det som lå i de første beregningene.

Det regjeringa da har sagt, er først og fremst to ting. For det første følger regjeringa veldig nøye med på hva som nå skjer, i tett samarbeid med KS. For det andre vet vi at det har vært, som jeg nevnte i innlegget mitt, en veldig god skatteinngang dette året, som kommunene får beholde. Slik sett tror jeg alle kommuner i større eller mindre grad har ekstra penger som de nå kan bruke for å kompensere for det som har blitt minus på Samhandlingsreformen. Så må man satse på at man får dette på plass i senere budsjetter, slik at det blir en reform som er fullfinansiert fra staten.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:15:14]: SV har som ønske at kommunene skal kunne tilby tjenester som er til beste for befolkningen. Da vil jeg anta at SV ser behovet for at kommunene får den handlingsfriheten de trenger for å ivareta innbyggerne og deres behov for velferdstjenester. Likevel er regjeringspartiet SV med på knapt nok å holde kommunene i sjakk, ved ikke å gi kommunene større handlingsrom enn akkurat nok til å dekke demografiutvikling og betale løpende utgifter som lønn og pensjon. Løsningen for mange kommuner er økt gjeld og et vedvarende vedlikeholdsbehov.

Er SV fornøyd med at overføringene til kommunene fra tidenes rikeste regjering ikke strekker bedre til enn dette?

Aksel Hagen (SV) [10:15:59]: Da statsbudsjettet ble lagt fram, var det godt å se at pressemeldingene fra regjeringa og KS var omtrent helt identiske. Dette var et solid budsjett som gjorde det mulig å holde ved like aktivitetsnivået og kvalitetsnivået om lag på det nivået det er i dag. Det ligger jo også i replikantens spørsmål til meg.

Så mener jeg at vi ideelt sett skulle ha satset mer på fellesforbruket og noe mindre på økning i privatforbruket, som jeg sa i hovedinnlegget mitt, men dette er et veldig solid budsjett. Det maksimale ville ha vært at vi kunne ha gjort det enda bedre ved å ta – som sagt – noe mer på privat forbruk, satse noe mer på fellesforbruket i samfunnet vårt og la de rikeste måtte betale noe mer i skatt og dermed bidra til det viktige fellesforbruket.

Trond Helleland (H) [10:17:08]: Takk til komitélederen for en mild åpning av debatten. Han prøvde å dra opp en ideologisk grenselinje der ordet privatisering er det absolutte fyordet for SV. Han listet opp en lang rekke tjenester som de borgerlige ville privatisere fra kommunene, bl.a. jernbane, som vel ikke er en kommunal oppgave, men skole osv. Nå vet vi at en av de viktigste sektorene, som også SV er opptatt av, er barnehagene, og vi vet at over halvparten av landets barn går i private barnehager. Vi vet at i brukerundersøkelser scorer private barnehager jevnt over bedre enn kommunale barnehager.

Det er åpenbart at Aksel Hagen ikke har fått gjennomslag for alle sine ønsker om å styrke fellesskapet, som han sier. Vil SV jobbe for å rekommunalisere private barnehager, og mener SV at private barnehager er dårligere enn kommunale?

Aksel Hagen (SV) [10:18:14]: For det første er ikke private løsninger et absolutt fyord for SV. Vi har mange private tilbydere, både kommersielle og ikke minst fra frivillig sektor, innenfor tjenesteområdet vårt. Så vi har ikke noe absolutt negativt forhold til det.

Når det gjelder barnehager, er oppgaven for oss – både for SV og de rød-grønne sentralt og ikke minst for våre politikere der ute – nå å stoppe den voldsomme, aktive privatiseringspolitikken som nå skjer i mange kommuner, ikke minst i høyrestyrte kommuner. Våre klare beskjeder til våre politikere der ute er nå først og fremst å hindre at vi forrykker forholdet mellom private og offentlige, slik at vi får færre kommunale barnehager framover.

Vi mener at vi ville vært tjent med det motsatte, at det ville vært lettere å styre denne sektoren på en helhetlig måte hvis alle barnehager på sikt var kommunale. Men vi kan også løse det gjennom et tett og godt samarbeid mellom det private og kommunene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ingalill Olsen (A) [10:19:40]: Kommunesektoren er viktig. Ja, jeg vil si at det er i kommunene noen av våre viktigste velferdstjenester ytes til innbyggerne hver eneste dag. Derfor er kommunesektoren prioritert i statsbudsjettet med økte frie midler. Arbeiderpartiets, og regjeringens, mål er at vi skal ha tilstrekkelig med barnehageplasser med god pedagogisk kvalitet. Vi skal kunne tilby sykehjemsplasser til dem som har behov for det. Kvaliteten i den offentlige norske grunnskolen skal bli stadig bedre. Våre velferdstjenester er gode, men de skal bli stadig bedre. Norge er enda en gang kåret til verdens beste land å bo i. Det er et faktum vi alle bør være både stolte og takknemlige over. Vi er ikke kåret til et perfekt land, selv om det av og til i denne sal høres ut som om regjeringens tiltak måles opp mot det perfekte.

Kommunesektoren er stor og vil i 2013 ha 400 mrd. kr til disposisjon. Det er sysselsatt mer enn 500 000 mennesker i sektoren, og innbyggerundersøkelsen fra 2010 viser at de fleste innbyggerne er fornøyd med den tjenesten vi her yter. Siden 2005 har inntektsnivået i sektoren reelt sett økt med 61 mrd. kr. Den har fått flere oppgaver, og det har fulgt med penger. Det siste store løftet ble gjort i forbindelse med innføringen av Samhandlingsreformen fra 1. januar 2012. Det manglet ikke på dystre spådommer fra opposisjonen, men faktum er at innføringen har gått svært bra. Det bekrefter også KS. Både reformen og finansieringen er nybrottsarbeid, og det er viktig at storting og regjering følger med, slik at vi når vårt mål om at reformen skal være fullfinansiert.

Høyre har gjort det til sitt mantra at regjeringen mangler gjennomføringskraft. Vi kommer sikkert til å få høre det i denne debatten også, selv om resultatene i kommunesektoren taler for seg. Regjeringen har lagt penger på bordet til kommunene, og kommunene har gjort jobben og bygd ut velferdstjenestene – kraftfullt og gjennomført. Det er full barnehagedekning og innlemming av barnehagetilskuddet i rammene. Nesten 60 000 flere barn har fått plass i barnehager rundt omkring i hele landet siden 2005, og antall ansatte i barnehagene har økt med nesten 40 pst. Tilskuddet til bygging av sykehjemsplasser er økt, og vårt mål er at 12 000 plasser er ferdige eller under bygging innen 2015. Videre er det kommunale barnevernet styrket, noe som har resultert i flere nye stillinger og flere tiltak. Vi skal forenkle hverdagen for nordmenn gjennom vår IT-satsing og få flere skjemaer over på nett. Det er akkurat meldt at alle helsejournaler skal samles, slik at én person har kun én journal. I næringssektoren er egenkapitalkravet til å starte et AS senket, og mindre bedrifter slipper kravet om revisjon. I tillegg har regjeringen vist handlekraft ved ikke å vike en tomme når det gjelder ansattes rettigheter og arbeidsmiljøloven. Vi arbeider aktivt mot sosial dumping og har forsterket arbeidet med å løse heltids-/ deltidsproblematikken.

Alle opposisjonspartiene på Stortinget har varslet at de vil ha et regjeringsskifte etter neste stortingsvalg. De vil at Norge skal gå i en annen retning. På kommuneområdet er det litt vanskelig å få tak i hva som er alternativet, og jeg opplever at opposisjonen heller ikke er veldig interessert i å avklare dette seg imellom. I innstillingen til budsjettet vi diskuterer i dag, har Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti klart å samle seg om ett felles forslag. Da kommuneproposisjonen ble behandlet i juni i år, var opposisjonen samlet om to forslag – til sammen tre felles forslag i de to kanskje viktigste sakene i Stortinget for kommunesektoren i løpet av ett år. Det sier sitt.

Mer marked, privatisering, konkurranseutsetting og skattekutt er bildet lokalt der høyresiden styrer. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke vil bli det viktigste for høyresiden sentralt dersom de skulle få flertall i denne sal. Derfor er 2013-valget et retningsvalg.

For under en uke siden var vi vitne til en politisk streik blant de ansatte i barnehagene i Oslo. De protesterte mot kuttet til barnehagene. Mange foreldre i Oslo er bekymret for en forringelse av kvaliteten i barnehagetilbudet. Foreldre vil ha nok ansatte til at barnet deres blir sett. Høyre-byråden i Oslo skaper usikkerhet blant mange når har sier at antall ansatte ikke er viktig for kvaliteten. Jeg tror mange foreldre ikke kjenner seg igjen i et sånt resonnement.

I Høyres alternative budsjett kan vi lese at foreldrebetalingen for barnehageplass skal økes. Har du to barn i barnehage, vil ekstraregningen fra Høyre bli på 4 400 kr i året. I tillegg ga Høyre tidligere i høst inntrykk av at de ville ha løpende opptak i barnehagene. Selv om mange oppfattet at det var dette Høyre mente, var det visst ikke ment sånn likevel. Jeg forstår at mange spør seg om Høyre egentlig er opptatt av barnehager, eller om de i bunn og grunn er mest opptatt av kontanstøtte for de aller minste. Kanskje Høyre kan bruke debatten her i dag til å avklare Høyres barnehagepolitikk? Hvis ikke tror jeg mange vil mene at dette stort sett er gamle løsninger og dårlige ideer.

Vi kan også ta turen til Bergen for å danne oss et bilde av prioriteringene til en eventuell ny regjering. Skattekutt og champagne eller skolebygg og sement? I Bergen valgte dessverre høyresiden det første. Det var visstnok viktigere å fjerne eiendomsskatten enn å ruste opp byens skolebygg. Jeg tror ingen vil bli overrasket dersom skattekuttene blir det viktigste dersom Høyre og Fremskrittspartiet skulle få makten etter neste valg. De politiske valg som er gjort i Oslo og Bergen er ikke tilfeldigheter, de er resultat av en villet politikk.

Er det forskjell på gjennomføringskraft eller retningsvalg mellom en Høyre-styrt og en Arbeiderparti-styrt kommune? Trondheim er en bykommune som har satset på andre områder. De har beholdt sin eiendomsskatt. Til og med Høyre i Trondheim ville beholde den, sannsynligvis fordi de ser at de får mye bra igjen for eiendomsskatten. I forrige periode satset det Arbeiderparti-styrte byrådet på full barnehagedekning, og de greide det. Denne perioden er målet full sykehjemsdekning og enkeltrom til alle som ønsker det. Trondheim hadde, som alle store byer, store trafikale problemer med rush og trafikkork. De har hatt en stortstilt satsing på kollektivtrafikk og gassbusser, de har senket prisen per tur kraftig for å få flest mulig til å ta bussen – og de har lyktes.

Det er forskjell på Høyres og Arbeiderpartiets politikk. Det viser disse eksemplene tydelig. Det skal være forskjell på en Høyre-styrt og en Arbeiderparti-styrt kommune. Arbeiderpartiet velger annerledes enn Høyre fordi vi har andre verdier og en annen ideologi. Vi vil ha utjevning og fordeling av godene, vi vil ha rettferdighet og fellesskapsløsninger. Vi mener at skattesterke kommuner skal bidra til utjevning, til gode for skattesvake kommuner – sånn som det er i dag – med en fordeling på 60 pst. Vi vil ha mest mulig likhet, ikke større forskjeller, slik det vil bli med Høyres opplegg. Jeg tror at mange Høyre-ordførere i skattesvake kommuner ikke stiller seg helhjertet bak at deres kommune, sammen med mange andre kommuner, skal få mindre til velferd mens noen skal få mye mer. Dette er ikke solidaritet, dette er Høyre-politikk i praksis.

Dette valget er et retningsvalg. Dersom politikken går i mørkeblå retning etter valget i 2013, vil Kommune-Norge merke det først av alle. Det er mulig at noen blir nullskatteytere, men de fleste vil ikke merke mye til Høyres skattelette. Offentlig velferd vil merke det. Høyres svar er mer privatisering, men også disse tjenestene skal betales med offentlige kroner.

Vi går et spennende valg i møte. Det handler om hvilken retning Norge skal gå i. Arbeiderpartiet velger fellesskap og utjevning i hele landet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:29:22]: Eg registrerer at representanten Ingalill Olsen hevdar at regjeringspartia i statsbudsjettet prioriterer kommunane og at Samhandlingsreforma er fullfinansiert.

Når ein snakkar med lokalpolitikarar, får ein ei litt anna tilbakemelding. Der melder ein om auka vedlikehaldsetterslep. Ein høyrer om pensjonplikter der det er større og større sprik mellom det som er bokført, og dei reelle pliktene. Av og til snakkar ein om 25 mrd. kr, av og til snakkar ein om betydeleg høgare tal enn det.

Mitt spørsmål til representanten Olsen er om ho ser desse vedlikehaldsetterslepa og pensjonspliktene som eit problem, og kva Arbeidarpartiet eventuelt vil gjere for å løyse dette.

Ingalill Olsen (A) [10:30:24]: Det er klart at kommunene har store utfordringer. Det er en stor sektor, med store kostnader. Denne regjeringen har overført store penger til kommunene.

Når det gjelder Samhandlingsreformen, sier KS at det går bra. Vi vet også – som jeg sa i mitt innlegg – at dette er nybrottsarbeid. Vi skal følge nøye med. Vi vet egentlig ikke fasiten for det første året før vi er kommet ut i første kvartal neste år. Vi skal følge med, og vi skal justere dersom det er nødvendig.

Når det gjelder pensjonen, handler det om regnskapsreglene og hvordan påløpte kostnader skal vises i regnskapet. Premiene er betalt. Bondevik II-regjeringen, med Erna Solberg, innførte et system hvor en kunne velge å periodisere dette over 15 år. Her har vi tatt et grep. Vi har endret det til ti år, slik at en skal kunne rette dette opp. Men vi må også understreke at det er kommunene som velger, i tråd med regelverket.

Når det gjelder penger, har vi fått 5 mrd. kr ekstra i skatteinntekter i 2012, og det bidrar til å gjøre kommunenes situasjon lettere.

Trond Helleland (H) [10:31:40]: Jeg var litt spent på å høre hva Arbeiderpartiets fraksjonsleder i kommunalkomiteen skulle si – som oppspillet til den siste budsjettdebatten i denne stortingsperioden etter sju år med rød-grønt styre. Det skulle jo være selve crescendoet, selve finalen for god rød-grønn styring, med vekt på hva en har oppnådd, og hva en ønsker – hvilke visjoner en har for kommunene framover. Isteden får vi altså 8,5 minutter med angrep på Høyre, på Høyres politikk, på Høyres kommuner, på Høyres ordførere – på borgerlig styring i det hele tatt.

Jeg har gått raskt igjennom budsjettforslaget i Trondheim kommune, det rød-grønne fyrtårnet som Ingalill Olsen skrøt av. De kutter i skole. De kutter i barnevern. De har i det hele tatt et budsjettforslag som burde være vanskeligere å svelge enn det som skjer i Oslo og Bergen. Når skal Ingalill Olsen slutte å svartmale situasjonen i landets største byer, som styres av Høyre?

Ingalill Olsen (A) [10:32:49]: Regjeringen og Arbeiderpartiet har hele denne perioden jobbet for at kommunene skal få mer penger. Det kan vi vise gjennom de resultater som er lagt fram. Det er stor aktivitet og stor aktivitetsøkning. Dette gjelder i byene, også i Trondheim.

Vi kommer til å fortsette å kjøre videre på denne kursen, for vi vil at velferdstjenestene skal bli bedre. Vi ønsker at vi skal få bedre tjenester over hele landet, både i distriktene og i byene. Vi kommer til å fortsette å avsette penger til dette – sørge for at vi får bedre fellesgoder og bedre tjenester til beste for alle, uansett om de bor i Trondheim, i Oslo, i andre store byer eller i resten av landet.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:33:51]: Vi ble både i valgkampen i 2005 og i 2009 lovet at bassengene skulle fylles, eldreomsorgen skulle skinne, fattigdommen skulle strykes med et pennestrøk – husker vi fra 2005 – og vi skulle få en kommuneøkonomi som ga kommunene handlingsrom til økt tjenestetilbud.

Allikevel ser vi: Bassengene står tomme. Verdighetsgarantien brytes. Fattigdom – særlig barnefattigdom – er fremdeles et stort problem. Kommuneøkonomien tvinger kommunene ut i gjeld, noe som også gir enorme vedlikeholdsetterslep. Kan representanten Ingalill Olsen forstå at ordførere, rådmenn, kommunepolitikere og innbyggere landet over er frustrert over løftebruddene?

Ingalill Olsen (A) [10:34:43]: Vi registrerte da statsbudsjettet ble lagt fram, at KS var fornøyd med det. Det er mulig at KS er mer fornøyd med det enn Kristelig Folkeparti er.

Vi vet at det er ulike nivåer i de ulike kommunene, og at det betyr at noen kommuner har større utfordringer enn andre. Det hersker det ingen tvil om. Det er ulikt gjeldsnivå og ulik belastning. Det er helt klart at det er ulikheter, og at noen strever mer enn andre. Men denne regjeringen har tilført store midler, og kommunene har svart. De har økt sin aktivitet. De har bygd nye barnehager. De har satt i verk tiltak.

Vi har styrket barnevernstjenesten – vi har gjort mye bra – men det betyr ikke at alt er ferdig. Alt er ikke perfekt. Vi skal fortsette å jobbe for å sørge for at kommunene får det bedre, og at innbyggerne i kommunene får bedre velferdstjenester.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:36:02]: Framstegspartiet er opptatt av at Noreg skal bli eit endå betre land å bu og leve i. Det er vårt politiske mål, og det er vår drivkraft.

Det er sjølvsagt slik at mykje er bra i Noreg, men det er fortsatt ting som kan gjerast betre. Ein av dei viktige tinga i Noreg er dei grunnleggjande velferdstenestene som ein har i kommunane. Vi meiner at finansieringssystemet, med rammefinansiering av kommunane, er feil. Vi meiner at det skal vere ei statleg, behovsstyrt finansiering. Dersom det oppstår eit behov, utløyser det ei finansiering. Det betyr at den enkelte som har behov for tenester, vil ha ein mykje større rett til å få desse tenestene levert. Ein vil kunne få dei uavhengig av om ein bur i ein rik eller i ein fattig kommune.

Det er enkelte som synest at dette verkar litt komplisert. Vanlegvis får eg eit par spørsmål om dette i kvar einaste budsjettdebatt. Det reknar eg med at eg får denne gongen òg. Men dette er ikkje meir komplisert enn det var då barnehagane blei finansierte på denne måten. Barnehagane blei altså finansierte ut frå talet på barn i barnehagen, og ut frå kor mange timar dei gjekk der – og lite grann ekstra ut frå kvar barnehagane var plasserte i landet, om det utløyste ekstra behov for finansiering. På den same måten er ressurskrevjande tenester finansierte i dag, det er eit behov som utløyser ei statleg finansiering. Men inntil vi får gjennomslag for denne måten å finansiere velferdstenestene i kommunane på, vil vi sjølvsagt ta utgangspunkt i dagens budsjettsystem og dei utfordringane det gir.

Vi har no fått presentert frå dei raud-grøne partia – både frå SV og frå Arbeidarpartiet – at dette budsjettet fører til ein god kommuneøkonomi. Dei fleste kommunane opplever ikkje dette budsjettet som noka styrking av kommuneøkonomien. Faktum er i alle fall at gjelda i Kommune-Noreg stig markant, dramatisk, samtidig som vedlikehaldsetterslepet aukar. Eg trur at dersom ein skulle samanlikne med eit privat hushald der ein ser at huset forfell, samtidig som gjelda aukar, vil ein ikkje seie at den familien har hatt ei veldig god økonomisk utvikling.

KS slår også fast at statsbudsjettet for 2013 ikkje vil gi rom for betre tenester i kommunane, men at det er nok til å halde ved lag dagens tenestetilbod. Slik Framstegsparitet ser det, er det ikkje noka styrking av kommuneøkonomien. Sjølvsagt har kommunane fått auka overføringar, auka inntekter – det er det ingen tvil om – men dei har samtidig fått stadig nye oppgåver, strengare krav og auka forventingar, som krev større ressursar. Det er også blitt fleire innbyggjarar. Vi har ei aldrande befolkning. Alt dette har ført til at kostnadene har stige vel så mykje som inntektsauken har gjort. Skal ein få til eit lyft for Kommune-Noreg, trengst det handling, ikkje berre prat. Ein treng meir pengar.

Framstegspartiet har styrkt kommuneøkonomien. Vi har lagt inn 1,2 mrd. kr til styrking av eldreomsorga i kommunane. Vi har lagt inn 500 mill. kr til auking i satsinga på ressurskrevjande tenester i kommunane. Vi har auka driftsmidlane til grunnskulen med 200 mill. kr. Vi har også tatt eit grep som medfører nullvekting av kommunegjelda. Det vil medføre 1 mrd. kr meir til kommunane. Vi vil øyremerke 150 mill. kr til kommunalt barnevern, meir enn regjeringa. Vi har også lagt inn 330 mill. kr meir enn regjeringa til tiltak for rusavhengige.

I tillegg til det vil vi få til likebehandling av private og offentlege barnehagar, noko som ikkje direkte kjem kommunane til gode, men indirekte vil komme kommunane til gode. Vi sikrar også barnehageplass for ettåringane som er fødde etter 1. september. Det kostar nesten 200 mill. kr.

Vi forbetrar altså kommuneøkonomien med nesten 3,6 mrd. kr. Det medfører meir pengar til alle landets kommunar.

Eg vil ta for meg eit tilfeldig utval av kommunar og kor mykje dette vil utgjere for dei. Lillehammer vil få 16 mill. kr meir med Framstegspartiets alternative statsbudsjett. Måsøy vil få over 800 000 kr meir. Oslo vil få nesten 390 mill. kr meir. Drammen vil få nesten 42 mill. kr meir. Voss får godt over 9 mill. kr meir, og Skien vil få over 34 mill. kr meir enn det regjeringa og regjeringspartia foreslår i sitt statsbudsjett.

Nokon trur kanskje at dersom overføringane er knappe, vil kommunane bli meir effektive. Ein blir altså tvungne til å effektivisere og rasjonalisere. Framstegspartiet trur ikkje på ein slik taktikk. Derimot trur vi at å leggje til rette for konkurranse, både intern konkurranse og ekstern konkurranse, vil gjere at ein får meir velferd ut av kvar krone. Det er fordi vi trur at konkurranse er sunt og at konkurranse bringer fram det beste i oss.

Representanten Aksel Hagen var inne på privatisering. Konkurranseutsetting er ikkje privatisering. Privatisering er om ein vil la private utføre tenestene og la private sjølve finansiere det. Men det er ikkje det vi snakkar om her. Her skal ein opne opp for at private utfører tenestene dersom dei er betre til å gjere det enn det offentlege. Men det skal alltid vere det offentlege som finansierer det. Det er altså ikkje privatisering – det er konkurranseutsetting.

I tillegg til det meiner vi at ein må satse meir på velferdsteknologi. Ein kan ikkje forvente at dei 429 kommunane vi har i Noreg, skal kartleggje all velferdsteknologi. Her må sentrale styresmakter ta eit grep og leggje best mogleg til rette for dette. Det gjeld sporingsteknologi, som vi har debattert tidlegare, som det ikkje skjer noko med, og det gjeld så enkle ting som støvsugarrobotar osv. Ei dansk undersøking har vist at dersom ein tar i bruk støvsugarrobotar, vil dette frigjere 5 000 årsverk, som altså kunne nyttast som direkte velferd til brukarane.

I dag har vi eit budsjetteringssystem, rekneskapssystem, som dekkjer til den reelle økonomiske situasjonen i kommunane. Det gjeld korleis ein fører pensjonspliktene som vi har vore inne på her – ein har altså titals milliardar for lite bokført i forhold til dei reelle pliktene. Vi har òg ein rekneskap som blir ført der ein ikkje har avskriving, men avdrag. Om ein hadde endra dette til eit rekneskapssystem som ein har i privat sektor, ville dette truleg medført blodraude tal i dei fleste av landets kommunar. Men det er det som er realiteten. Økonomien i kommunane står det langt verre til med enn det tala viser. Det er nok grunnen til at regjeringa ikkje har gjort noko med dette, for då ville sanninga komme til syne.

Derfor er det viktig at ein tar kortsiktige og langsiktige grep. Dei kortsiktige grepa som vi viser til i vårt alternative statsbudsjett, er at vi tilfører kommunane nok pengar, slik at dei kan utføre jobben sin og førebu seg på framtidige utfordringar. Langsiktig må vi leggje til rette for valfriheit, konkurranse, satsing på velferdsteknologi og eit realistisk rekneskapssystem, som synleggjer den reelle økonomiske situasjonen i kommunane.

Avslutningsvis vil eg fremje dei framlegga som Framstegspartiet står bak, anten aleine eller saman med andre.

Presidenten: Representanten Hagesæter har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Eirik Sivertsen (A) [10:46:11]: Jeg beklager hvis jeg må skuffe representanten Hagesæter, for jeg har ikke tenkt å ta opp det rituelle spørsmålet, siden jeg har gitt opp å få en forklaring på hvordan dette andre systemet til Fremskrittspartiet skal fungere.

Jeg tenkte mitt spørsmål skulle gjelde Fremskrittspartiets opptatthet av effektivitet i det offentlige. Fremskrittspartiet skriver i sine merknader at det er et viktig politisk mål å redusere og effektivisere det offentlige byråkratiet. Jeg deler iallfall oppfatningen om at vi skal ha et effektivt offentlig byråkrati. Samtidig skal Fremskrittspartiet avskaffe rammestyring som prinsipp, et prinsipp som påviselig er mer effektivt enn stykkprisfinansiering, som Fremskrittspartiet tar til orde for. Man bruker, hørte jeg i innlegget, ressurskrevende tjenester som et forbilledlig eksempel på hvordan pengene skal tildeles kommunene, et system som krever en omfattende, komplisert og byråkratisk rapportering. Hvilket krav til effektivisering er det Fremskrittspartiet vil ta bort – som man skriver i sine merknader – når man ønsker å si at effektivisering til kommunene er så omfattende at det er vanskelig for mange kommuner å forholde seg til dem?

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:47:23]: Det er heilt riktig observert og registrert av representanten Sivertsen at Framstegspartiet ønskjer å redusere offentleg byråkrati. Det har vi også gjort i vårt alternative statsbudsjett. Vi har redusert byråkratiet i departementa, byråkratiet i direktorata og på ei mengd andre område. Det vil vi også leggje til rette for i kommunane. Då gjeld det først og framst den detaljstyringa som regjeringa har blitt eit symbol på og har ivra veldig for dei siste åra, at ein detaljstyrer og har regelstyring av kommunane. Fylkesmenn kjem også med innseiingar i plansaker, som medfører eit enormt byråkrati for kommunane, i tillegg til at kommunane opplever dette som eit angrep på sjølvråderetten til kommunane. Så dette er noko som vi vil rydde opp i, forenkle og avbyråkratisere.

Aksel Hagen (SV) [10:48:38]: Jeg har to spørsmål – først et ja- eller nei-spørsmål. Ved eventuelle privatisering, kan Fremskrittspartiet garantere at det ikke skal gå ut over pensjonsforhold, lønn og fagforeningsaktivitet? Det var ja- eller nei-spørsmålet.

Det andre spørsmålet mitt gjelder finansiering. Det kompliserte er ikke å skjønne Fremskrittspartiets modell. Det kompliserte er å skjønne hvordan man skal koble Fremskrittspartiets modell om statlig behovsfinansiering og Høyres modell, som går på større lokal frihet. «Dagens modell (…) opprettholder et avhengighetsforhold mellom stat og kommune», står det i Høyres merknad. Videre står det at det er «viktig å vri inntektssystemet fra å være et system for statlige politiske føringer til et system som legger til rette for og belønner innovasjon, vekst og kreativitet».

Så vidt jeg kan skjønne, er dette partier med fullstendig diametralt syn på hvordan man skal finansiere kommunal sektor. Det er summen av de to – at de skal møtes i regjering – som blir komplisert.

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:49:44]: Først vil eg gjerne seie til representanten Hagen, som brukar ordet «privatisere»: Framstegspartiet vil ikkje privatisere, vi vil konkurranseutsette. Det er to forskjellige ting. Viss ein privatiserer, er det private som utfører det, og ein finansierer det privat. Det er altså ikkje det Framstegspartiet snakkar om. Vi snakkar om at ein heile tida skal ha ei offentleg finansiering, men at ein kan la private utføre det dersom dei er betre i stand til å gjere det, altså dei vinn ein anbodskonkurranse.

Så til finansieringa av velferdstenestene. Det er heilt riktig observert at Framstegspartiet har ein litt annan innfallsvinkel når det gjeld det enn Høgre har. Vi meiner dette skal vere statleg finansiert. Det omfattar ikkje noko byråkratisk i det heile tatt, det er same måte som barnehagane var finansierte på tidlegare. Då fekk vi ingen klagar på det, men nå får vi masse klagar på problem når det gjeld finansiering av barnehagar.

Heidi Greni (Sp) [10:51:02]: Til min store overraskelse oppdaget jeg at Fremskrittspartiet i sine merknader til Kommunal- og regionaldepartementets budsjett er bekymret for distriktslandbruket. Det er overraskende at det kommer i Kommunal- og regionaldepartementets budsjett, og enda mer overraskende at de er opptatt av distriktslandbruket, i grell kontrast til det som er foreslått av nedskjæringer i landbruket i andre budsjett. La nå det ligge.

Fremskrittspartiet peker på en del utfordringer som bønder i Indre Troms opplever etter flommen. Det er bekymringer som Senterpartiet absolutt deler, og har stor oppmerksomhet mot for å løse på best mulig måte. Som vi alle vet skal skjønnsmidler under Kommunal- og regionaldepartementet gå til kommunal og fylkeskommunal infrastruktur. Hadde vi ikke hatt disse ordningene – som jeg selv har opplevd å ha dratt god nytte av – hadde iallfall ikke sentrum i min hjemkommune vært oppbygd i dag.

Spørsmålet mitt er: Hvorfor i all verden er det ønskelig å ta skader på landbrukseiendom og avling ut fra jordbruksavtalen og Landbruks- og matdepartementet og inn på Kommunal- og regionaldepartementets budsjett?

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:52:14]: Det er heilt riktig observert at Framstegspartiet går inn for anslagsvis 30 mill. kr ekstra i erstatning til dei bøndene i landet – vi har brukt Indre Troms som eksempel, men det gjeld òg andre delar av landet – som har vore utsette for flaum, og som altså ikkje har fått den erstatninga dei bør ha for å bli nullstilt. Det er noko heilt anna enn vår politikk når det gjeld å leggje om finansieringssystemet, å leggje om støtteordningar til landbruket og òg redusere støtte til landbruket, samtidig som vi avbyråkratiserar det. Her er det rett og slett bønder som har blitt utsette for flaum, som gjerne har fleire jordlappar, og som må ha eigenandel på kvar einaste jordlapp. Då finn vi det naturleg at den skaden som dei ikkje hadde forventa og budsjettert med at dei skulle bli påførte, skal vi rette opp igjen og erstatte.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Michael Tetzschner (H) [10:53:35]: Jeg synes å merke at en underliggende forskjell mellom regjeringen og de borgerliges alternative tilnærming i kommunesektoren rett og slett er tilliten og troen på det lokale selvstyret. Det inntrykket forsterket seg ytterligere gjennom representanten Olsens innlegg, Arbeiderpartiets leder av kommunalfraksjonen, som tydeligvis hadde mistet tilliten til velgerne i Bergen og Oslo, hvorimot tilliten til velgerne i Trondheim – etter hva jeg forsto – var intakt. Tegnet på respekt for demokrati – også lokaldemokrati – er at man respekterer andre partier, andre politikere og andre prioriteringer. Hvis man ikke gjør det, kan man heller ikke si at man er en stor tilhenger av lokaldemokratiet – det var heller ikke representanten Olsens anliggende. I det hele tatt var innlegget preget av at alt det gode som skjer i samfunnet, skjer fordi det flommer ut penger fra sentrale regjeringskontorer, og så sørger man for at de ikke motarbeides for mye på det lokale nivå.

Høyre og de borgerlige har et noe annet syn. Vi mener at kommunene er et tilskudd til vårt samlede demokrati, de er en positiv kraft og et nivå – folkevalgt – under staten og nærmere velgerne. Kommunene har et selvstendig ansvar overfor sine innbyggere når det gjelder å løse viktige oppgaver, yte tjenester, drive stedsutvikling og arealplanlegging og være en lokalpolitisk institusjon. Selvfølgelig har staten et overordnet ansvar for å se til at kommunene har rimelige ansvarsforhold, men utviklingen viser at staten i større grad bruker kommunene som redskap for egne prioriteringer. Samtidig har staten i økende grad bundet opp kommunenes handlefrihet gjennom rettighetslovgivning som utløser ressurser på individnivå, uten at det har vært innom noen avveining eller prioritering. Man kan godt si det er et system som fungerer, hvis staten betaler for de lovene som vedtas, men sannheten er at kommunene ikke blir dekket økonomisk for statlig lovgivning og pålegg. Det vil selvfølgelig – når man ikke gjør det – fortrenge de lokale prioriteringene. Det vil også gå ut over det lokale politiske engasjement og til slutt gjøre kommunene til ekspedisjonsorganer for statlig sektorpolitikk.

Faren ved statlig sektorpolitikk er at den i sum ikke er koordinert, mens man ved å ta i bruk det lokale selvstyret faktisk får et folkevalgt organ som på vegne av innbyggerne gjør en god prioriteringsjobb, som er noe av det viktigste i ethvert demokrati.

Høyre har i sitt alternative budsjett samme ramme og samme vekst for kommunesektoren som regjeringens opplegg, men Høyre ønsker større lokal frihet, slik at kommunene kan foreta reelle prioriteringer. Da inntektssystemet ble behandlet i 2009 foreslo Høyre brede løsninger for et bredt flertall. I stedet valgte den rød-grønne regjeringen å holde seg til et snevert flertall, som etter vårt skjønn ikke sikrer kommunesektoren et mer forutsigbart, enklere eller mer rettferdig skattesystem. Det har også ført til at dagens ordning når det gjelder finansiering av kommunene, opprettholder kommunenes avhengighet av statlige inntekter og virker mindre mobiliserende for lokalt initiativ, lokale interesser for å tilrettelegge for næringsutvikling og for arbeidsplasser. For Høyre er det viktig å vri inntektssystemet fra å være et system for statlige politiske føringer til et system som fremmer nyskaping, vekst og kreativitet. Det er viktig å fremheve verdien av at kommunens inntekter skal ha lokal forankring. Målet om at en andel av lokale skatteinntekter skal tilfalle lokalsamfunnet, er basert på det enkle ønsket om å styrke koblingen mellom dem som betaler skatten, de lokale beslutningstagerne og brukerne av tjenesten i kommunene.

For Høyre er de gode lokalsamfunn og tjenestetilbud med kvalitet viktigst. Skal det lokale selvstyret fungere, må regjeringen være tilrettelegger, ikke grensesetter. Det betyr konkret at når kommuner skaper verdier, bør de ha noe igjen for dette. Derfor ønsker Høyre at kommunene i større grad skal finansieres av egne skatteinntekter, bl.a. gjennom at de skal beholde mer av selskapsskatten – konkret 4,25 pst. Mindre statlig overføringsavhengighet og høy lokal finansering vil bidra til å styrke selvstyret. Flere frie midler vil også skape frihet til å innrette seg mer effektivt i den enkelte kommune ut fra kunnskap om lokale forhold. Det må i denne sammenheng presiseres at Høyre fortsatt står for inntektsgarantiordningen, som hindrer at overgangen fra et år til det neste blir for brå.

Høyre mener det er behov for en kommunereform som innebærer en ny fordeling av oppgaver, som skaper grunnlag for bedre tjenester og en klarere arbeidsfordeling mellom stat og kommune. Hvis kommunene skal ha flere omfattende oppgaver, må de også bli større. Det vil gjøre dem mer robuste mot uforutsette forandringer. Nedleggelse av fylkeskommunen, kommunesammenslåinger, reduksjon i antall fylkesmannsembeter, begrensning av fylkesmannens mulighet til å overprøve lokaldemokratiet, få fylkesmenn til å konsentrere seg om legalitetskontroll og – egentlig – klagebehandling samt innføring av en uavhengig tvisteløsningsinstans ville være grunnelementer i en slik kommunereform.

Jeg registrerer at vi nok en gang diskuterer regjeringens økonomiske rammeverk for kommunesektoren i Norge uten at regjeringen har adressert følgende problemstillinger på en tilfredsstillende måte:

For det første: Har gjeldsoppbyggingen i tider med god skatteinngang og høy sysselsetting skjedd så raskt at kommunene blir sårbare for selv mindre rentestigninger senere?

For det andre: Er dagens budsjetteringsform tilfredsstillende for å ta vare på fast eiendom og anlegg, slik at det settes av tilstrekkelig til vedlikehold?

For det tredje: Vil det i det hele tatt bli tatt noen initiativ for å skjære vekk unødig byråkrati – utarbeidelse av rapporter ingen leser, og annet som hemmer effektiv bruk av ressurser både i stat og i kommune?

For øvrig vil jeg minne om at Høyres alternativ innenfor kommunesektoren inngår i en større helhet i vårt alternative budsjett. På andre områder er det lagt frem forslag som i større grad vil sikre kunnskap og konkurranseevne som også vil komme økonomien i kommunene til gode. Det er til syvende og sist landets evne til å produsere lønnsomt som skaper grunnlag for all inntekt, ikke bare for lønnsinntekt til husholdningene, men også som skattefundament for løsningen av fellesoppgaver, enten den skjer i stat eller i kommune.

Jeg vil avslutningsvis svare på noen av komitéleder Hagens utfordringer. Han etterlyste en klarere hyllest, særlig fra Høyres side, til det han litt nølende kalte den nordiske modellen, etter å ha vært innom den norske – for det er helt riktig: den norske modellen er ikke særegen for Norge. Hvis man korrigerer for oljeinntekter, er vi med i et større nordeuropeisk fellesskap med utvikling av sterke velferdsstater som har lange historiske tradisjoner. Da vil man også se at det ikke bare er sosialdemokratiske regjeringer som har vært med på å bygge velferdsstatene.

Vi får glede oss alle sammen over at SV etter hvert har fått andre land som rollemodeller for sin politikk enn de land de tidligere hadde – for 10, 20 og 30 år siden. Nå finnes ikke de samfunnssystemene lenger, så det er ikke så lett for SV å ha dem som modeller lenger, men det er bra at de har kommet over på mer hjemlig grunn og gleder seg over det velferdssamfunnet som både borgerlige og sosialistiske regjeringer har bygget i Norge helt uten SVs regjeringsdeltakelse før 2005.

Jeg vil også si at det er et meget interessant likhetstegn representanten Hagen setter mellom konkurranseutsetting og privatisering. Konkurranseutsetting betyr bare at man sammenligner tilbud, og at den offentlige bedrift også skal levere inn tilbud. Privatisering blir det først hvis man er ineffektiv og taper anbudene. Og da har jeg en solskinnshistorie fra Oslo Sporveier: Sporveisbussene ble utsatt for sammenligning. De begynte med å tape det første anbudet, etter hvert begynte de å vinne, og i dag kjører de anbud også i nabokommunene. Selve busselskapet er blitt selvbærende, mens det tidligere hadde store overføringer fra kommunekassen. Alle fikk det bedre – det ble bedre tilbud til passasjerene, og det ble billigere for skattebetalerne.

For øvrig vil jeg for ordens skyld ta opp Høyres forslag i saken.

Presidenten: Representanten Michael Tetzschner har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ingalill Olsen (A) [11:04:00]: Høyres mantra i hele høst har vært at Høyre har bedre løsninger enn den sittende regjering, og nye ideer. I merknadene ser vi at Høyre repeterer noen av sine gamle ideer, nemlig at skattene skal utjevnes mellom kommunene. Høyre sier:

«Målet om at en andel av lokale skatteinntekter skal tilfalle lokalsamfunnet er basert på ønsket om å styrke koblingen mellom de som betaler skatten, de lokale beslutningstagerne, og brukerne av tjenestene.»

Det høres besnærende ut at skatteinntektene skal tilfalle lokalsamfunnene og kommunene. Men når vi vet at 90 pst. av kommunene får mindre overføringer, lurer jeg på om Høyre synes at denne vridningen av skatteutjevningen er rettferdig – at den vil føre til at kvaliteten i alle kommunene i Norge øker, og at kommunene ikke ender som tomme skall som styres av staten, som Høyre uttrykker det.

Skatteinntektene er kommunenes største inntektskilde. En endring i skatteutjevningen vil føre til endringer og større forskjeller mellom kommunene. Er det ønskelig? Og vil det styrke lokaldemokratiet og det lokale selvstyret, sett fra Høyres ståsted?

Michael Tetzschner (H) [11:05:10]: Det er fristende å svare at denne replikken hadde vært unødvendig hvis representanten Olsen hadde hørt mitt innlegg, for jeg redegjorde nettopp for tenkningen bak dette å koble lokal verdiskaping til lokal skattekraft. Vi tror at summen av det som skapes, ikke er endelig, men at det ligger dynamiske elementer i at man oppmuntrer kommunene til å hjelpe frem næringsliv, hjelpe frem arbeidsplasser og ha en bevisst prioritering av dette også i sin arealpolitikk og stedsutvikling.

Hvis man ser så statisk på verden som representanten Olsen gjør, vil man sikkert kunne regne seg til at noen i det korte løp vil tape noen kroner, men vi tror at en slik omlegging er en grunnleggende sett riktig måte å fremme vekst og utvikling i lokalsamfunnene på. Dessuten står vi på inntektsgarantiordningen, som gjør at det ikke blir store utslag fra det ene året til det andre.

Aksel Hagen (SV) [11:06:21]: La oss skli litt unna dette med privatisering og konkurranseutsetting.

Spørsmålet mitt til Høyre er: Kan Høyre garantere at pensjon, lønn, kompetansetiltak og fagforeningsaktivitet ikke er av de ting det skal konkurreres om i en eventuell konkurranseutsetting? Det var det ene spørsmålet.

Det andre går på at Michael Tetzschner sier at det som kjennetegner de borgerlige, er tilliten til, og troen på, det kommunale systemet – at det er viktig å gi tillit nedover i systemet, og til de avgjørelser som et kommunestyre tar. Betyr det at Fremskrittspartiet knapt kan være et borgerlig parti? Fremskrittspartiet går jo stikk motsatt veg ved ikke å vise tillit til det som skjer ute i den enkelte kommune – det skal være en standardisert løsning som staten sentralt bestemmer.

Michael Tetzschner (H) [11:07:21]: Jeg tar det siste først. Det er riktig at Fremskrittspartiet historisk sett ofte har gått inn for standardiserte løsninger, diktert av staten. Men vi ser også Fremskrittspartiet på nært hold i kommunal- og forvaltningskomiteen, og jeg synes at de i de større sakene vi har hatt de siste årene, har lagt større vekt på det lokale selvstyret.

Når det gjelder hvilke kostnadselementer som skal inngå i en konkret anbudskonkurranse når man skal kåre en vinner, kan det bero på flere vurderinger enn bare pris – også kvalitet. Det er de to tingene man er ute etter når man arrangerer anbud. Det å gå inn i lovlige bedrifters lovlige utgifter og kalkyler er ikke oppgaven til dem som arrangerer anbudene. Det vil også SV ha oppdaget da NSB i medhold av det fjerde samferdselsdirektivet fra EU, ble satt ut på anbud.

Heidi Greni (Sp) [11:08:37]: Høyre omfordeler penger mellom kommunene gjennom endring i selskapsskatten og gjennom redusert skatteutjevning. 373 av kommunene i landet vil tape, 55 kommuner vil tjene på opplegget. Blant de 55 som tjener på det, er de rikeste kommunene. Bærum vil f.eks. tjene 240 mill. kr, Oslo 1 200 mill. kr. I hele sju fylker vil samtlige kommuner tape på Høyres kommuneopplegg: Østfold, Hedmark, Oppland, Vestfold, Nord-Trøndelag, Troms og Finnmark. Hvordan kan det stimulere til innovasjon og næringsutvikling i disse sju fylkene, når kommunene blir fratatt muligheten til å være en viktig aktør? Hvem er det som skal ha ansvaret for den regionale utviklingen i disse fylkene?

Michael Tetzschner (H) [11:09:33]: Jeg tror vi må ta et steg tilbake og minne om at grunnlaget for alt demokrati er at det er samsvar mellom skattlegging og stemmerett. Det er et prinsipp som også bør gjelde lokalt. Når det skapes verdier i et lokalsamfunn, og man er tilhenger av et lokalt selvstyre, kommer man ikke forbi en holdning til hvor de pengene skal brukes – også for fellesskapsløsninger.

Representanten viser til tall som for meg ikke er verifisert. Jeg kan bare si at vi står på inntektsgarantiordningen, som betyr at tilpasninger vil skje over tid. Da må også skjevheten for de skattesterke kommunene som i dag har tatt altfor mye av lasset, og som knapt har midler til å legge til rette for den infrastrukturen som en voksende befolkning krever, bli mindre.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Heidi Greni (Sp) [11:10:54]: Med Senterpartiet i regjering blir det ført en aktiv distriktspolitikk der vi investerer for framtiden i hele landet. For Senterpartiet er det ikke bare en prioritering, men et verdivalg å satse på lokal skole, lokal omsorg og lokal verdiskaping. Folk skal oppleve trygghet og utviklingsmuligheter, uansett hvor de bor.

I motsetning til i mange andre land kan vi i Norge faktisk leve et liv i livskraftige, små lokalsamfunn over hele landet. I Norge er det mulig fordi vi har ført en aktiv distriktspolitikk som motvirker sentraliseringen. Det er mulig fordi vi har valgt å investere i hele landet, ikke bare i de mest sentrale strøkene. For regjeringen er dette et viktig verdivalg. Noen ønsker å gå i en helt annen retning.

For 2013 foreslår regjeringen en bevilgning til distrikts- og regionalpolitikken på om lag 2,7 mrd. kr. Hoveddelen av midlene går til å stimulere verdiskaping og lokal samfunnsutvikling og blir i hovedsak brukt innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Regional balanse i bosetting og økonomisk utvikling er sentralt for Senterpartiet og viktig for hele landet – ikke minst for dem som bor i storbyer og opplever utfordringer knyttet til press på boligpriser og infrastruktur.

Siden 2005 har regjeringen styrket kommunenes økonomi med 61 mrd. kr. Halvparten av inntektsveksten har kommet som frie inntekter. I samme periode har det blitt 55 000 flere årsverk i kommunesektoren. Selv om enkelte ønsker å gi inntrykk av noe annet, er det ikke administrasjon og byråkrati som har vokst. I all hovedsak snakker vi om årsverk innenfor barnehage-, skole- og pleie- og omsorgssektoren. Fortsatt er det utfordringer i mange kommuner, men det store bildet er at kommunene med denne regjeringen har fått rom til å gi gode tjenester til stadig flere mennesker. Også i 2013 vil det være rom for et høyt aktivitetsnivå i norske kommuner.

I enkelte kommuner og områder kan mangel på bolig være til hinder for næringsutvikling eller rekruttering av nøkkelkompetanse i både privat og offentlig sektor, særlig i kommuner der byggekostnader for boliger ligger langt over markedsverdi. Gjennom forsøksordningen Boligetablering i distriktene gir Husbanken tilskudd basert på søknad fra de tolv kommunene som deltar. Tilskuddet skal bidra til utviklingen av attraktive lokalsamfunn. Dette er et spennende forsøk med stor overføringsverdi til andre kommuner. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet ønsker å kutte hele ordningen før forsøksperioden er over. For min del ser jeg fram til evalueringen og håper det blir en varig ordning.

Jeg registrerer at Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti enten ønsker å avvikle eller redusere fylkeskommunens rolle som regional utviklingsaktør. Delvis henviser de til at de heller vil satse på samferdsel. Her er det ikke snakk om enten–eller, men om både–og, og jeg mener at fylkeskommunen gjør en viktig jobb som desentralisert forvalter av midler til regional utvikling og nyskaping.

Velgerne vil møte to klare alternativer ved stortingsvalget neste år: en regjering av Høyre og Fremskrittspartiet som vil gjøre rike kommuner rikere og fattige kommuner fattigere, eller en rød-grønn regjering hvor Senterpartiet inngår, der kommunenes inntekter utjamnes slik at alle innbyggerne skal sikres likeverdige tjenester og næringslivet like muligheter.

Høyres velferdskutt for innbyggerne i nesten 380 kommuner begrunnes med at de vil stimulere til å skape verdier. Senterpartiet tror ikke noe på at en elendig kommuneøkonomi skaper gründere og nye arbeidsplasser i Distrikts-Norge. Høyres omfordeling vil føre til at rike kommuner kappes om å erobre de allerede skattesterke innbyggerne og bedriftene.

Senterpartiet har bidratt til at den rød-grønne regjeringen har redusert inntektsforskjellene mellom kommunene. I dag får kommunene beholde 40 pst. av egne skatteinntekter, og selskapsskatten er statlig. Inntektene for øvrig fordeles ut igjen i overføringer etter utgiftsbehov til skole, eldreomsorg osv.

Ingen vil bli overrasket over at Fremskrittspartiets opplegg vil bidra til å skape enda større forskjeller mellom kommunene. Partiet har signalisert at de ønsker å fase ut småkommunetilskuddet, noe som alene vil ramme hele 158 små distriktskommuner, som med det vil få enda dårligere mulighet til å levere gode tjenester til sine innbyggere. Når vi samtidig ser at både Høyre og Fremskrittspartiet foreslår dramatiske kutt både i landbrukspolitikken og i distriktspolitikken, er det ikke spesielt lyse utsikter for Distrikts-Norge dersom Høyre og Fremskrittspartiet skulle lykkes i å få flertall etter neste valg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åge Starheim (FrP) [11:16:09]: Finansdepartementet har i kapitalforskrifta bestemt at det er 20 pst. meir risikabelt å låne ut pengar til kommunane enn til staten. Grunngjevinga er eit EU-direktiv om risikovurdering. Dette kostar norske kommunar ca. 1 mrd. kr i året. Det som er verkelegheita i EU, er at dei fleste av EU-landa ikkje har innført denne forskrifta, men Noreg har gjort det.

Meiner Senterpartiet at det er meir risikabelt å låne ut pengar til kommunane enn til staten?

Heidi Greni (Sp) [11:16:51]: I likhet med mange andre er jeg bekymret for den gjeldsoppbyggingen som er i norske kommuner, og det blir en utfordring hvis vi skulle få en renteøkning. Vi vet at vi får en renteøkning en gang, men vi vet ikke når den kommer, og vi vet at gjeldsoppbyggingen i norske kommuner er stor. Når Finansdepartementet tar den risikovurderingen, er jo det et signal til kommunene om at de bør være forsiktige med ytterligere gjeldsoppbygging. Men jeg tror at de fleste kommunene er fornuftige når det gjelder sine låneopptak, og at de tar høyde for at det kan bli en annen renteutvikling i tiden som kommer, med den risikoen det selvsagt innebærer.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:17:57]: Kristelig Folkeparti legger til grunn at politiske beslutninger skal tas på lavest mulig hensiktsmessig nivå. Dette forutsetter at maktfordeling og finansiering er slik at både kommuner og fylkeskommuner har virkemidler til å ivareta sine oppgaver.

Kommunen er den viktigste leverandøren av velferdstjenester. Dette krever en forutsigbar og god kommuneøkonomi, og det er i det lyset vi i dag diskuterer statsbudsjettet for 2013. Vil budsjettet bidra til å gi handlingsfrihet og bedre beslutningsmulighetene til kommunene? Det er spørsmålet.

Det er bred enighet om at det må være samsvar mellom kommunens pålagte oppgaver og kommunens økonomi. Derfor er det avgjørende at statlige reformer og pålegg følges opp med tilstrekkelige frie midler. Kommunene er førstelinjetjenesten med tanke på tilrettelegging for næringsliv og samfunnsutvikling. Også dette krever at inntektene må stå i forhold til det ansvaret og de plikter dette medfører. For mange har økonomiutviklingen de siste årene i beste fall vært status quo, og dessverre er det slik for noen kommuner at de står foran store utfordringer og må kutte i sine budsjetter. Disse utfordringene ser vi bl.a. i en spørreundersøkelse blant landets ordførere og rådmenn som viser at gapet mellom forventninger og hva kommuneøkonomien gir rom for, har økt de siste årene. Vi må være ytterst forsiktige med å skyve regningen disse forventningene skaper, over på kommunen alene.

Regjeringen legger altså opp til en vekst i de samlede inntektene til kommunesektoren på omtrent 7 mrd. kr. Videre foreslår regjeringen en vekst i frie inntekter til kommunene på 5 mrd. kr. Dette har bl.a. Unio og KS uttalt at kun vil være tilstrekkelig til å opprettholde drift og til å dekke utgiftene i forbindelse med befolkningsutviklingen og de løpende lønns- og personkostnader i kommunene. De hevder videre at det blir lite rom for fortsatt utbygging og heving av kvaliteten i de kommunale tjenestetilbudene.

Jeg har også behov for å vise til at både KS og Unio mener at regjeringens forslag til økning i frie inntekter ikke er nok, de gir ikke rom for nye satsinger. Kristelig Folkeparti mener at kommunene må få økonomisk handlefrihet for nye satsinger bl.a. i eldreomsorgen, og at det er behov for å øke de frie inntektene til kommunene med nesten 1 mrd. kr, slik at kommunene kan øke kvaliteten i eldreomsorgen, bl.a. med flere ansatte i hjemmetjenesten og på sykehjemmene. Her vil jeg bare vise til Kristelig Folkepartis alternative budsjett, der vi foreslo å øke kommunenes frie inntekter med nesten 1 mrd. kr.

De siste årene har gjelden økt dramatisk i kommunesektoren. Nettogjelden har steget fra 20 pst. av inntektene ved utgangen av 2007 til over 40 pst. ved utgangen av 2011. Under Bondevik I-regjeringen var nettogjelden så lav som rundt 10 pst. av inntektene. Dette gjør at kommunene er svært sårbare for eventuelle renteøkninger. Alt dette gjør at kommunene går en usikker framtid i møte rent økonomisk, og dette vil selvsagt begrense kommunenes handlingsfrihet, beslutningsmuligheter og selvstyre. Som Kristelig Folkeparti-politiker ser jeg på dette som svært bekymringsverdig, da vi ønsker å legge til rette for et samfunn der beslutninger tas på lavest mulig hensiktsmessig nivå.

I tillegg til at kommunene går økonomisk usikre tider i møte, somler regjeringen med å rettighetsfeste elementære tjenestetilbud til befolkningen. Regjeringen somler bl.a. med å legge fram forslag til individuell rett til brukerstyrt personlig assistanse, BPA. Denne ordningen er svært viktig for å fremme selvstendighet og uavhengighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Vi i Kristelig Folkeparti mener at alle med nedsatt funksjonsevne som har behov for det, må få individuell rett til denne tjenesten, helt fra fødselen. For mange er det helt avgjørende for å føle selvstendighet og verdighet, og i vårt alternative budsjett bevilget vi 150 mill. kr til dette formålet utover det som regjeringen foreslo i sitt budsjett.

Vi i Kristelig Folkeparti ønsker et levekraftig lokaldemokrati som både har handlefrihet og selvstyre. Vi ser at regjeringen har skjøvet oppgaver over på kommunene, og i tillegg har de gitt kommunene regningen for mange av de oppgavene. Derfor mener jeg at det igjen er behov for å presisere at dersom kommunene pålegges nye oppgaver, må kommunene få tilsvarende økte tilskudd. Kun det vil sikre kommunene reelt selvstyre, og det kan ikke understrekes nok.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hilde Magnusson (A) [11:23:15]: Kristelig Folkeparti er etter det jeg skjønner også interessert i at vi skal kunne bo i hele landet – ta hele Norge i bruk. Da lurer jeg på hvorfor Kristelig Folkeparti vil kutte nærmere 600 mill. kr i fylkeskommunenes midler til regional utvikling. Disse midlene er nettopp der for at vi skal kunne ha næringsutvikling og for at distriktene skal å bli gode steder å bo.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:23:46]: Takk for spørsmålet. Representanten Hilde Magnusson har også forstått Kristelig Folkeparti helt rett. Vi ønsker at hele landet skal tas i bruk.

Det som er viktig når man leser hverandres budsjetter, er å se helheten. Hvor kuttene tas er én ting, men på den annen side må man også se på hvor investeringene er. Når det gjelder disse pengene, var det også et forslag vi hadde i fjor i vårt alternative budsjett. Jeg kan ikke huske at det ble påpekt den gangen.

Vi ønsker altså å bruke de pengene på et annet nødvendig tiltak, som også er utrolig viktig for næringslivsutvikling i distriktene, nemlig samferdsel og infrastruktur. Tilbakemeldingene fra næringslivet, spesielt i distriktene, er at de ber oss om å bevilge mer penger til infrastruktur, nettopp fordi det også har en næringsutviklingsside i seg.

Aksel Hagen (SV) [11:24:58]: Spørsmålet mitt til en eventuell konkurranseutsetting er om pensjonsvilkår, lønnsvilkår, kompetanse, fagforeningsaktivitet, bemanningsnorm vil være et tema i den forstand at en kan få lov til å fire på alle disse aktivitetene og likevel få tilslag?

Fremskrittspartiet svarte ikke på spørsmålet, Høyre tror jeg svarte på en slik måte at de sa at det kan godt være mulig. Nå er vi spent på Kristelig Folkepartis svar.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:25:39]: Kristelig Folkepartis politikk står fast på dette området. Konkurranseutsetting er ikke det som ligger lengst framme i Kristelig Folkepartis politiske tenkning. Jeg tror også at det finnes områder innenfor kommunal sektor som ikke egner seg til verken privatisering eller konkurranseutsetting.

Vår politikk kommer til å stå fast. Jeg er helt sikker på at vi kan komme til å snakke godt sammen med de andre partiene på ikke-sosialistisk side om akkurat dette. Det viktigste er jo at velferdsproduksjonen i kommunene holdes ved like. En diskusjon om privatisering og konkurranseutsetting vil sikkert komme, men der kommer Kristelig Folkepartis politikk til å stå fast.

Hilde Magnusson (A) [11:26:38]: Jeg vil følge opp den første replikken min til representanten Bekkevold. Det er klart at man kan disponere pengene på en annen måte – det er det som er prioritering. Men jeg lurer litt på de 600 mill. kr som skulle gå til regional utvikling, og som skulle brukes på samferdsel. I budsjettet har også Kristelig Folkeparti brukt nærmere 300 mill. kr på regional utvikling, så pengene blir, slik jeg ser det, brukt to ganger. Da blir mitt spørsmål: Henger postene i Kristelig Folkepartis budsjett sammen? Det er litt vanskelig å bruke de samme pengene to ganger.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:27:13]: Jeg vil bare si det jeg sa i min første replikk, at disse pengene er gått inn for å styrke samferdselsbudsjettet, for vi ser at der trengs det en sterkere satsing utover det som regjeringen foreslår. Spesielt viktig er det nettopp når en kommer til distriktspolitikk og næringsutvikling i distriktene. Jeg kommer selv fra et fylke hvor det er tilbakemeldingene fra næringslivet i distriktene, at det må en høyere satsing til på samferdsel.

Så regner jeg med at postene på vårt budsjett henger sammen. Det er like viktig for Kristelig Folkeparti som det sikkert er for Arbeiderpartiet og den rød-grønne regjeringen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Trine Skei Grande (V) [11:28:22]: Venstre er ikke representert i komiteen, og jeg henviser til vårt alternative statsbudsjett. Men jeg har behov for å knytte noen bemerkninger til spesielt denne delen av budsjettet.

Det er hevet over enhver tvil at det ligger mer penger til kommunene i regjeringas forslag til budsjett. Det støtter også Venstre. Men det ligger også flere forpliktelser der. Vi vet at kommunene ikke oppfatter det som at de har fått et bredere handlingsrom, da mye av det handlingsrommet, er spist opp av de forpliktelsene som de har, eller blir pålagt.

Kommunen er kanskje den viktigste velferdsprodusenten for norske borgere i hverdagen. Samtidig ser vi at forventningene øker fra borgernes side, både når det gjelder profesjonalitet, kompetanse og kvalitet på de tjenestene som kommunen tilbyr. Det vil være den store utfordringen for kommunesektoren framover. Vi må øke profesjonaliteten, vi må øke kompetansen, og vi må øke kvaliteten i de tjenestene som vi gir til borgerne. Derfor syns Venstre også at det er viktig å flytte makt nedover i systemet. Vi ser i dag at vi stadig vekk, skritt for skritt, bit for bit, flytter makt inn i denne salen og bort fra de lokale, folkevalgte nivå.

Hvis vi skal gjøre noen skikkelige grep for å flytte makt nedover igjen, vil det kreves at vi har noe større kommuner enn det vi har i dag, for her betyr faktisk størrelsen noe. Når man skal lage tjenester som bygger på at man skal etablere kompetansemiljø, må man faktisk ha et kompetansemiljø å utvikle de tjenestene i. Den største utfordringa, sånn som vi ser det, når det gjelder å flytte makt nedover, handler om å ha kommuner som er store nok til å ivareta dem. Eller for å sitere min mor: Vi har den samme kommunestrukturen i Norge nå når vi kjører bil, som vi hadde da vi kjørte hest og kjerre.

De regionale utviklingsmidlene er også en viktig del av dette budsjettet. Da må jeg si at jeg er ganske forundret over at regjeringa går inn og kutter i den regionale arbeidsgiveravgiften, RDA-ordninga, som er både viktig og målrettet, og som er et distriktspolitisk virkemiddel som vi tror virker. Derfor reverserer Venstre kuttet på 70,9 mill. kr i sitt alternative statsbudsjett.

Et annet punkt når det gjelder regional utvikling som vi i Venstre syns er viktig, er inkubatormiljøene til SIVA. Disse inkubatormiljøene gjør at vi får flere bedrifter, at de overlever lenger, at de blir større, at de får større markedstilgang, og at de får flere ansatte. Det er faktisk sånn at for hver krone vi plasserer i SIVA, får vi 16 kroner og 50 øre tilbake. Det er, ut fra det jeg kan vurdere, en veldig god investering. Derfor er jeg forundret over at regjeringa ikke vil investere i noe som både fører til regional utvikling, distriktsutvikling og næringsutvikling, og som er så virkningsfullt som det er å bruke inkubatormiljøene mye mer. Venstre har økt bevilgningene på dette feltet med 75 mill. kr.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Aksel Hagen (SV) [11:32:31]: Jeg er veldig glad for at Venstre har så mange gode refleksjoner om hvor viktig det er å støtte opp om regional utvikling. Takk!

Spørsmålet mitt er standardspørsmålet som jeg har stilt de tre forrige partiene: Ved konkurranseutsetting, vil da det kunne gå på bekostning av pensjonsrettigheter, lønn, fagforeningsaktivitet, bemanningsnorm osv.?

Trine Skei Grande (V) [11:33:02]: Hvis man bruker konkurranseutsetting, er det for å få nye måter å løse oppgaver på, ikke for å sette arbeidstakernes rettigheter på anbudet. Det er ikke målsettinga med det. Målsettinga er at vi også i offentlig sektor trenger større grad av innovasjon, nytenking og nye måter å gjøre ting på. Det er ikke alltid den måten vi driver kommunene på, lager de rammene som gjør at vi klarer å skape den nytenkinga. Jeg er villig til å se på om vi kan bruke lovverket for å sikre at det ikke er det som man har anbudene på, når det går på arbeidstakernes rettigheter.

Håkon Haugli (A) [11:33:41]: Representanten Grande snakker om å flytte makt nedover, men sier samtidig at størrelse betyr noe, med henvisning til kommunestruktur. Det er mange her i salen som er enig i at det er behov for større kommuner. Spørsmålet er hvordan vi kan få dette til. Jeg er nysgjerrig på hva representanten Skei Grandes og Venstres oppskrift er. Skal dette skje ved frivillighet, eller skal Stortinget inn og gjøre en vurdering – tvang er ordet som brukes – eller skal Stortinget ta ansvar for kommunestruktur? I så fall – hvordan er det forenlig med å flytte makt nedover?

Trine Skei Grande (V) [11:34:29]: Jeg tror at det går an å inngå en deal med kommunesektoren litt som det ble gjort i Danmark, der man sier at man er villig til å flytte makt på ulike områder nedover, hvis man klarer å lage enheter som er store nok til å ivareta den makten. Det vi så skjedde i Danmark da, var at de fikk en sammenslåing i logiske strukturer, som også ble drevet nedenfra fordi man ønsket å flytte mer makt nedover. Vi har nå mange områder, f.eks. innenfor barnevern og innenfor helse- og omsorgssektoren, som jeg tror hadde hatt veldig godt av å lage bedre tjenester hvis vi hadde fått flytte dem nærmere borgerne. Men da må vi ha store enheter som klarer å ta imot det. Jeg tror at den danske modellen, der man bruker «gulrøtter» for å få til sammenslåing, faktisk er en prosess som hadde vært konstruktiv å ha med i kommunene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Liv Signe Navarsete [11:35:41]: Regjeringa sitt mål er å sikre innbyggjarane tryggleik og fridom. Det er difor me prioriterer kommunane så høgt. Det er kommunane som syter for dei grunnleggjande velferdstenestene til innbyggjarane, som barnehage, skule og omsorgstenester. Det er kommunane og dei som arbeider der, som syter for at kvardagslivet vårt fungerer. Me er opptekne av at folk skal ha gode offentlege tenester uansett kvar dei bur i landet vårt. Difor har me fått til ein realvekst i inntektene på over 20 pst. sidan 2005. I 2013 vil kommunesektoren disponere over 400 mrd. kr.

Me gir kommunane tillit og handlingsrom. Det gir dei beste tenestene til innbyggjarane. Det gir òg best og smartast bruk av pengane. Difor er over 300 mrd. kr av dei totale inntektene frie inntekter. Det betyr at kommunane sjølve avgjer til kva føremål tre fjerdedelar av inntektene skal brukast til. Det er det vi kallar lokalt sjølvstyre.

Inntektsramma for 2013 legg til rette for vekst i kommunale tenester også framover. Eg har djup respekt for at utfordringane varierer mellom kommunane. Nokon har stabil vekst i inntektene og kontroll på økonomien, andre har utfordringar. Eg veit at små kommunar der folketalet vert redusert, har ei særleg utfordring, for når folketalet går ned, vert òg rammeoverføringane mindre. Dette er ei utfordring me må sjå nærare på.

Historia har lært oss at det ikkje er gitt at kommunane har dei musklane som skal til for å gjere jobben. Høgre og Framstegspartiet vil endre skatteutjamninga og gjeninnføre selskapsskatten for kommunane. Det vil gi ei dramatisk omfordeling av inntektene mellom kommunane. Det store fleirtalet av kommunar vil tape på ei slik omlegging – heile 373. Det vil gå ut over tenestetilbodet i desse kommunane. Framstegspartiet vil i tillegg ta bort småkommunetilskotet. Det vil setje 158 mindre kommunar og innbyggjarane deira i ein endå vanskelegare situasjon.

For ei rekkje kommunar i Noreg byr hausten 2013 på noko meir enn eit retningsval. For nokre av dei er det eit skjebneval.

Levande distrikt og aktivitet i heile landet er noko av det som gjer at me er så glad i landet vårt. I motsetnad til mange andre land kan me faktisk velje eit liv i livskraftige, små lokalsamfunn i heile Noreg. Det er mogleg fordi me har ført ein aktiv distriktspolitikk som motverkar den tunge tyngdekrafta i sentraliseringa. Det er mogleg fordi me har valt å investere i framtida i heile landet, ikkje berre i dei mest sentrale strøka. For regjeringa er dette eit verdival. Og det er eit viktig val, for me veit at andre parti ynskjer å gå i ei anna retning.

I Noreg har politikken sikra ein regional balanse som er unik. Me har skapt resultat me kan vere stolte av. Me har folk i arbeid over heile landet. Dei siste åra har me hatt ein vekst i folketalet som har kome både by og land til gode. Det er ikkje tilfeldig at me har det slik, og det er heller ikkje flaks. Balansen mellom regionane er god fordi me driv ein politikk med nettopp det som mål. Noreg går godt nettopp fordi me tek heile landet i bruk.

Denne regjeringa har lagt til rette for auka sysselsetjing og næringsaktivitet i heile landet. Me legg til rette for lokal næringsutvikling gjennom å satse på breiband, bedriftsutvikling og entreprenørskap, gode tenester og lokal samfunnsutvikling. Me har auka verkemiddelbruken både i den smale og den breie distrikts- og regionalpolitikken, og me ser at me får noko igjen for å gjere det.

Me må ha ein koordinert og heilskapleg nasjonal politikk for regional utvikling. Men kommunane og fylka veit sjølve kva som trengst i den einskilde regionen. Difor har fylka stor sjølvråderett over midlar til regional utvikling. Midlane er eit viktig ledd i gjennomføringa av det distriktspolitiske løftet.

Me vedtek ikkje her attraktive lokalsamfunn og næringsetableringar. Me legg til rette for at lokalsamfunna har midlar til å skape aktivitet, og at bedrifter etablerer seg. Ein sterk distrikts- og regionalpolitikk er viktig for alle delar av landet vårt.

Me treng fleire bustader i Noreg. Bustaddebatten har gått høgt den siste tida. Lat meg få minne om at dei som hadde det tøft på bustadmarknaden før, har det endå tøffare no. Det er forskjell på ikkje å klare å skaffe seg ein bustad og ikkje å få ein bustad i nett det området ein ynskjer. Regjeringa legg til rette for høgare bustadbygging og gode bustadsosiale verkemiddel. Dette vil vere sentrale tema i meldinga om bustadpolitikken som me legg fram til våren.

Kommunane må kunne skaffe bustader til vanskelegstilte på bustadmarknaden. Difor styrkjer me løyvingane til utleigebustader og tilskot til etablering. Me legg òg til rette for at fleire eldre kan bu heime i eigen bustad lenger. Det gjer me ved å styrkje løyvinga til tilpassing av bustader for eldre og andre med nedsett funksjonsevne.

Før sommaren la me fram meldinga om bygningspolitikken som med kjem attende til seinare i dag. Me ynskjer betre kvalitet på det me byggjer. Me må byggje for framtida og halde kompetansen oppe – og heve han – i næringa. Samtidig er eg særs oppteken av at me får ein enklare og meir effektiv byggjesakprosess. Det arbeidet er me i gang med i samarbeid med næringa.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:41:03]: Kommunalministeren viser til at kommunane har fått meir pengar. Det er jo riktig, men kommunane har også fått auka kostnader, auka utgifter og fleire oppgåver.

Samhandlingsreforma er ei av dei oppgåvane og utfordringane som kommunane slit med.

I oktober i år kom det ein FoU-rapport utarbeidd av NORUT på vegner av KS. Han slår fast at kommunane så langt har hatt utgifter som er 2 mrd. kr utover dei kostnadane som kommunane er kompenserte for når det gjeld Samhandlingsreforma.

Eg antar at kommunalministeren er kjend med denne rapporten, som er utarbeidd på venger av KS, og eg ønskjer at kommunalministeren kommenterer den rapporten og seier om ho meiner han er rett eller om han gir eit feil bilete.

Statsråd Liv Signe Navarsete [11.42:03]: Både dei berekningane som vart gjorde i forkant av Samhandlingsreforma, og dei som sjølvsagt vart gjorde løpande, vart gjorde i eit tett samarbeid mellom regjeringa ved Helse- og omsorgsdepartementet, mitt departement og KS. Eg tek for gitt at den rapporten som KS har fått utarbeidd, vil verte teke med i den løpande konsultasjonsordninga som me har. Eg trur det vil verte feil av meg å gå inn i den rapporten og kommentere han her. Eg har ikkje gått nok inn i han til å gjere det, men eg kan love representanten at i det møtet me skal ha med KS, skal både rapporten og situasjonen som me får både positive og meir kritiske meldingar om, opp på bordet og verte handsama. For me har heile tida sagt at me skal følgje nøye med i utviklinga av den retningsreforma me har sett i gang, som heiter Samhandlingsreforma. Og det skal me følgje opp – både frå mi side og frå helse- og omsorgsministeren si side.

Michael Tetzschner (H) [11:43:10]: Senterpartiet er jo en selverklært tilhenger av lokalt selvstyre. Så kommer det meldinger fra mange kommuner om at de har problemer med å rekruttere folk til å stå på kommunevalglistene fordi de ikke oppfatter at det kommunale selvstyret er reelt.

Mitt spørsmål til statsråden, og kanskje også til henne i egenskap av senterpartileder, er om statsråden kommer til å fremme ett eneste konkret initiativ for enten å øke fullmaktene til kommunene eller å skjære vekk et bebyrdende pålegg som i dag begrenser det lokale selvstyret.

Statsråd Liv Signe Navarsete [11.43:50]: Det er interessant å sitje i salen i dag og høyre på Høgre og Framstegspartiet sine hovudinnlegg. Dei to partia høyrast for meg ut til å vere diametralt usamde om eit vesentleg punkt knytt til det kommunale sjølvstyret. Der Høgre vil gi friare taumar – iallfall i ordet – vil Framstegspartiet ha meir øyremerking, meir sentralstyring og meir stykkprisfinansiering.

Det viktigaste me har gjort for lokalt sjølvstyre, er å auke dei frie midla, slik at kommunane no sjølve disponerer tre firedeler av ramma, og å gi økonomisk handlingsrom slik at ein kan drive reell politikkutvikling i kommunane. Det er kanskje dei to aller viktigste tiltaka.

Og så eg har varsla, som representanten òg veit, at me skal gå igjennom motsegns ordninga. Det trur eg vert viktig på eit viktig område som heiter byggjesakshandsaming og plansida av det. No tillet ikkje tida meir, men eg kunne altså ha ramsa opp fleire gode ting som regjeringa har gjort på dette området.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:45:03]: Jeg har registrert at KS var fornøyd med signalene i kommuneproposisjonen, men tok nok et par steg tilbake da realitetene kom fram i budsjettet. For nok en gang presiserer både KS og Unio at pengene kun strekker til for å dekke de mest prekære behovene – altså til å holde ting ved like.

Staten pålegger en kommune nye ansvarsområder uten at det nødvendigvis følger med nødvendige midler. Samhandlingsreformen – en statlig reform – viser seg jo å være en reform som også spiser av kommunekassa.

Det er ikke imponerende at tidenes rikeste regjering, med mer penger enn noensinne, har gitt mer enn tidligere. Det er bare helt naturlig. Det som er urovekkende er at regjeringens kommunepolitikk har ført til økt gjeld og et vedvarende og stigende vedlikeholdsetterslep.

Så da er mitt spørsmål til kommunalministeren: Kan hun stå inne for at kommunene under tidenes rikeste regjering knapt nok blir holdt i sjakk gjennom en vedvarende svak kommuneøkonomi?

Statsråd Liv Signe Navarsete [11.46:11]: Det er jo flott å vere tidenes rikaste regjering i verdas rikaste land. Det var ein ny vri. Det handlar vel meir om at me er den regjeringa som evnar å prioritere – evnar å prioritere m.a. kommuneøkonomi og ikkje kutte, evnar å prioritere utjamning mellom kommunane i staden for å gjere dei rikaste rikare som me veit at potensielle regjeringspartnarar til Kristeleg Folkeparti vil gjere.

Me har evna å ikkje ha vekst i skatteletten, men vekst i kommunebudsjetta. Eg er veldig stolt over det regjeringa har gjort på dette området, men me ser, som eg sa i innlegget mitt, at særleg dei kommunane som har stagnasjon eller negativ folketalsutvikling, har ei utfordring. Det er me nøydde til å gå inn i og sjå nærare på. Men totalen – i makro – så er kommuneøkonomien god. Det viste seg òg da me hadde kommunekonferansen no i haust. Det var knapt eit einaste spørsmål frå ordførarar knytt til kommuneøkonomien, og det seier jo sitt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Eirik Sivertsen (A) [11:47:33]: Vi vil at alle skal ha en reell frihet til å bosette seg der de vil. For å få til det er det helt maktpåliggende å sikre likeverdige levekår og ta ressursene i hele landet i bruk.

Folk bosetter seg i hovedsak der man får jobb. Arbeiderpartiet har som intensjon å videreføre sitt distriktspolitiske løft. Vi vil styrke den lokale og regionale vekstkraften i områder med lav økonomisk vekst, i områder med lang avstand til større markeder og i områder med ensidig næringsstruktur. For oss er det viktig å sikre at kompetansearbeidsplasser spres utover landet.

Samtidig vil vi legge til rette for å utnytte verdiskapingspotensialene og møte levekårsutfordringene i alle deler av landet – også i områder med vekst i økonomien og folketallet. Godt fungerende tettsteder og byer er en forutsetning for livskraftige regioner, tilflytting og verdiskaping.

Vi vil ha en åpen økonomi med samfunnsbevisste aktører og et aktivt offentlig engasjement. Vi vil legge til rette for private næringsaktører med gode rammebetingelser og forutsigbarhet. Men de samfunnsmessige målene er overordnet de bedriftsøkonomiske. For å nå politiske mål vil vi derfor bruke offentlige styringsredskaper. Dersom det er nødvendig, vil vi bruke internasjonale avtaleverk, lover og forskrifter, støtteordninger, konsesjoner, reguleringer og offentlig kjøp, drift og eierskap. Vi ønsker et samspill mellom næringslivet, partene i arbeidslivet, forskere og det offentlige for å utvikle en aktiv norsk næringspolitikk. I dette bildet spiller fylkeskommunen en viktig rolle som regional utviklingsaktør.

Derfor bevilger vi hvert år betydelige midler til regional utvikling og nyskaping – til neste år over 1,5 mrd. kr. Pengene går til bredbånd, vannverk, kommunale næringsarealer og havner – viktig infrastruktur. Og gjennom sin industrisatsing har f.eks. Sogn og Fjordane fylkeskommune bevilget midler til et nytt kaianlegg i Florø.

Gründere får støtte til kompetanse, etablering av relasjoner, organisering eller produktutvikling. Dette er prosjekter som bidrar til innovasjon, entreprenørskap og omstilling og som ikke ville blitt realisert uten offentlig støtte. Det er prosjekter som er viktige for konkurranseevnen over hele landet. Utviklingsinkubatoren ved Høgskolen i Bergen, industriinkubatoren i Sunnhordland og den nye industriinkubatoren i Nordhordland har alle mottatt støtte. Pengene går til forskning og bransjerettede programmer. I Buskerud har man bl.a. satset på NCE Systems Engineering på Kongsberg, en kunnskapsklynge av høyteknologiske bedrifter.

Representanten Bent Høie hadde derfor helt rett da han uttalte til Stavanger Aftenblad 7.februar i år:

«Ap og Høyre har helt ulike syn på samfunnet som aldri vil la seg forene.»

Han sier også:

«Vi representerer to ulike samfunnssyn.»

Høyres svar er annerledes. Høyre har ingen tro på fylkeskommunens rolle som regional utviklingsaktør. Derfor kutter Høyre i støtten til slike tiltak med 1,5 mrd. kr. Der vi i Arbeiderpartiet er framoverlent, aktiv og offensiv, vil Høyre være tilbakelent, passiv og defensiv. Der hvor vi mener fellesskapet skal ta grep, overlater Høyre dette helt og holdent til markedskreftene. Riktignok tilbakeføres 150 mill. kr til lokal næringsutvikling i en ny post i budsjettet. Ifølge merknaden til posten i fjor skal pengene administreres av samarbeidende kommuner, regionråd etc. i spesielt næringssvake kommuner.

Jeg har to bemerkninger til det. Det ene er at Høyre i 2013 foreslår 50 mill. kr mindre til dette enn i 2012. Det kan ikke bety noe annet enn at de mener at behovet har blitt mindre. Kanskje Høyre har tatt inn over seg at Verdensbanken rangerer Norge som et av de beste landene å drive butikk og bedrifter i? Det andre er at av de 1,5 mrd. kr Høyre kutter, går over 200 mill. kr allerede til regionråd og kommuner. De 150 mill. kr Høyre presenterer som en satsing på lokal næringsutvikling, er i realiteten et kutt.

Så hører vi at både Høyre og Fremskrittspartiet argumenterer med at disse pengene går til det som næringslivet etterspør: satsing på infrastruktur og veier. Samtidig har jeg hørt Høyre ved gjentatte anledninger i denne sal i dag snakke om betydningen av lokal selvråderett og tiltroen til lokaldemokratiet. Fylkeskommunene har fått et betydelig ansvar for samferdselssatsing og satsing på infrastruktur. Er det sånn at Høyre bare har tro på kommunal selvråderett og ikke noen tro på det regionale demokratiet?

Det er tydelig at representanten Erna Solberg mener alvor – Norge skal tas i en helt annen retning, en retning hvor markedskreftene skal bestemme og fellesskapet skal være prisgitt økonomiske konjunkturer. Det er en annen retning enn det vi ønsker. Vi tror at fellesskapet spiller en viktig rolle, og vil hegne om den norske modellen. Så får velgerne bestemme til neste år.

Åge Starheim (FrP) [11:53:03]: Eg registrerer at kommunalministeren og resten av regjeringa har oppnådd å få by og land til å gå hand i hand for å kutte i offentlege stillingar. Eg har god oversikt over dei kutta som kommunane i mitt eige fylke, Sogn og Fjordane, må ta. Eg har i tidlegare debattar nemnt Gloppen kommune, som er utstillingsvindauget til Senterpartiet i Sogn og Fjordane. Der må dei kutte 18 mill. kr i 2013 – 18 mill. kr! Også vinnarane i Sogn og Fjordane må kutte – til dels store kutt må desse gjere.

Når ein ser gjennom landets lokalaviser og les om dei utfordringane Kommune-Noreg har for å få sine budsjett i balanse, står det i sterk kontrast til skrytet eg høyrer frå både kommunalministeren og representantane frå den raud-grøne regjeringa. Min påstand er at eg både no som stortingsrepresentant og som tidlegare kommunalpolitikar aldri har opplevd at dei kommunale inntektene har stått i forhold til dei utgiftene og oppgåvene som våre lokalpolitikarar er pålagde å levere til sine innbyggjarar.

Samhandlingsreforma fryktar eg vert ei svært kostbar reform for kommunane. I mars 2013 får kommunane sluttrekninga for 2012. Dette vil vere ei rekning for dei pasientgruppene som har vore innlagde på sjukehus, og som kommunane må betale 20 pst. av. Eg registrerer at dette vert langt dyrare enn det kommunane har fått overført frå helseføretaka til å dekkje denne medfinansieringa. Dette må kommunane dekkje inn på sitt ordinære budsjett. Eg vil då spørje kommunalministeren: Vil dei ekstrakostnadene kommunane får, verte oppjusterte frå regjeringa i revidert nasjonalbudsjett? Dersom ikkje, vil dette gå sterkt ut over kommunane sine andre viktige oppgåver, som t.d. skule, helse og omsorg, og ikkje minst dei helsefremjande tiltaka som var hovudintensjonen med Samhandlingsreforma. Mesteparten av dei kutta som eg registrerer lokalpolitikarane no arbeider med for å få sine budsjett i balanse, vil gå ut over dei svakaste gruppene, som eldre, psykiatriske pasientar og pleietrengande.

Eg har saman med komiteen reist mykje rundt om i kommunane. Eg høyrer kva våre lokalpolitikarar seier om kommuneøkonomien. Eg høyrer kva KS seier om det same. Når så kommunalministeren seier at ho høyrer berre lovord om kommuneøkonomien, trekkjer eg den konklusjonen at kommunalministeren er ute etter å pynte på den verkelegheita som er ute i kommunane.

Når eg snakkar med kommunepolitikarar, har eg den oppfatninga at dei føler det slik at staten gjev med den eine handa og tek med den andre. Eit godt eksempel på det er den saka vi i Framstegspartiet har teke opp, med god støtte frå KS, om at regjeringa har teke eit EU-direktiv til sitt bryst, nemleg det som går på risikovurdering av kommunane. Her trekkjer regjeringa, etter KS sine anslag, inn 1 mrd. kr av det som skulle vere frie midlar til kommunane. Eg kan ikkje fatte at det skulle vere større risiko å låne ut pengar til kommunane enn til staten, då Fylkesmannen kan hindre uforsvarlege låneopptak. Når ikkje Terra-kommunane vart slått konkurs, er det min påstand at då vert heller ingen andre kommunar slått konkurs.

Då dei raud-grøne overtok i 2005, kom det eit økonomisk løft til kommunane første året. Dette skapte stor optimisme blant kommunepolitikarane, og det var ikkje måte på lovnader frå ministeren om korleis dette skulle verte følgd opp i åra framover. Så har vi i dei seinare åra sett at det er Arbeidarpartiet sin sparekniv som no styrer kommuneøkonomien, og vi har sett at mange andre saker der kommunalministeren, partileiaren i Senterpartiet, lovar utover det ganske land, har fått ein brå stopp frå Statsministerens kontor. Dette beviser med all tydelegheit at partileiaren i Senterpartiet, som også er kommunalminister, ikkje har påverknadskraft i det heile i den raud-grøne regjeringa.

Trond Helleland (H) [11:57:57]: Høyre ønsker en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet for kommunesektoren. Vi ønsker endringer som stimulerer og sikrer en positiv utvikling i kommunenes inntekter. Målet er å bygge opp under det lokale selvstyret ved at kommunene får beholde en andel av selskapsskatten og en større andel av egne skatteinntekter.

Samtidig ønsker vi, for at det ikke skal bli brå endringer, å beholde inntektsgarantien for kommunene, som gjør at endringene ikke blir store fra år til år. Poenget med dette er å stimulere kommunene til å legge til rette for arbeidsplasser og legge til rette for at skattegrunnlaget blir bedre i den enkelte kommune.

Norge står foran en veldig spennende utvikling. Det er spådd at vi i løpet av 17 år vil få en million nye innbyggere – tallet vil øke fra fem til seks millioner. Det er også spådd at 900 000 av denne millionen nye innbyggere vil bosette seg i og rundt de større byene. Da blir spørsmålet til regjeringspartiene, som legger så stor vekt på, og som gjennom statsråden nå uttrykker stor bekymring for, at de minste kommunene som mister innbyggere, kan risikere å få problemer fordi rammetilskuddet går ned: Når skal regjeringen begynne å se på de utfordringene de store byene har? Når skal regjeringen begynne å se på de utfordringene en har i pressområder, der en må legge til rette for infrastruktur og boligbygging osv.? Hvis svaret fra statsråden, som Høyre ønsker, er en kommunereform der en ser på kommunenes arbeidsoppgaver og innretter kommunekartet etter det, der en sørger for at kommunene er bærekraftige og har kompetanse på alle viktige områder som kan gi innbyggerne et godt, fullverdig tilbud som er tilnærmet likt over hele landet, er jeg naturligvis med på en sånn diskusjon. Men hvis en nedgang i inntektene i kommunene på grunn av nedgang i folketallet skal kompenseres med økte inntekter, blir det feil. Jeg ser fram til den gjennomgangen som statsråden har varslet. Jeg regner med at den kanskje vil komme i forbindelse med den distriktspolitiske meldingen, som statsråden har varslet, og som vi har hørt om i flere år. Den kommer vel rett før Stortinget går fra hverandre og et nytt valg skal avholdes.

Vi har også hørt veldig mye om boligutfordringene, og vi venter fortsatt i spenning på boligmeldingen. Det er noe med at når man har sittet i regjering i 7 ½ år, skal de store politikkområdene løftes opp, og politikken skal endres eller avgjøres i riktig retning rett før et stortingsvalg. Det er greit. Det betyr at opposisjonen, som kanskje kan bli posisjon neste år, også har mulighet til å gjøre endringer til beste for innbyggerne i dette landet. For det er jo innbyggerne vi snakker om. Innbyggerne er vel likeverdige om de bor i Oslo eller om de bor i Nord-Norge. Det er en utfordring som jeg synes denne regjeringen har tatt lite fatt i. Det er stadig en hakking på at det vil bli skjevheter i systemet dersom vi skulle legge om i den retningen Høyre ønsker. Realiteten er at det er mange av de store kommunene som virkelig sliter med å få tilrettelagt gode nok tilbud. Derfor ønsker vi en gjennomgang av inntektssystemet, der vi får et utgangspunkt som legger vekt på at verdiskaping, det å legge til rette for arbeidsplasser, blir satt mer pris på.

Årets budsjettdebatter rundt om i kommunene er nå i gang. Det blir ofte fra rød-grønn side forsøkt å så tvil om det i Høyre-styrte kommuner blir lagt vekt på å gi innbyggerne et godt tilbud. Så ser vi at mange av de kommunene som er rød-grønne fyrtårn, kutter minst like mye. Vi har nettopp fått tall fra Vinje kommune, som er en SV-styrt kommune, der det kuttes kraftig i barnehagetilbudet. Vi har fått beskjed fra Trondheim kommune om at det kuttes i barnevern og det kuttes på etter- og videreutdanning for lærere – saker som er viktige for at vi skal få et bedre samfunn.

Jeg synes regjeringen nå bør ta ansvar for egen politikk. Vi har hørt mange innlegg fra de rød-grønne i denne debatten i dag, der de kun konsentrerer seg om opposisjonens politikk og spesielt Høyres politikk. Det er hyggelig å bli omtalt, men det kunne være greit at en regjering, som har sittet i 7 ½ år, tar ansvar for egen politikk. Egentlig er det ganske betegnende at de ikke gjør det. De har mer enn nok med å snakke om opposisjonen fordi de har så få nye ideer selv.

Statsråd Rigmor Aasrud [12:03:22]: Da jeg var i tilsvarende debatt for ett år siden, innledet jeg med å si at regjeringen arbeider systematisk og effektivt for å fornye offentlig sektor.

Regjeringen har siden i fjor presentert et digitaliseringsprogram som er det mest ambisiøse noensinne. Det viser veien videre. Vi har fulgt opp med konkrete tiltak. I forslaget til statsbudsjett har vi foreslått om lag 1,4 mrd. kr til IKT til viktige områder som Nav, helse og politiet. Vi har allerede nå sørget for at alle kan bruke BankID til innlogging for alle offentlige digitale tjenester. Vi har startet arbeidet med å endre regelverket, slik at digitale løsninger blir den normale måten forvaltningen forholder seg til innbyggerne på. Helseministeren har lagt fram en egen melding om IKT i helsesektoren. Vi legger snart fram en melding til Stortinget om personvern.

Regjeringens digitaliseringsprogram er vårt viktigste redskap for å fornye offentlig sektor. Gjennom å innføre flere digitale løsninger for innbyggere og næringsliv og samtidig endre måten forvaltningen jobber på, frigjøres arbeidskraft til de oppgavene som er avhengig av at mennesker utfører dem. Samtidig blir tjenestene tilgjengelige for folk uavhengig av åpningstider og fysisk frammøte. Digitaliseringen bidrar også til at innbyggere får mer innsyn i hvordan forvaltningen jobber.

Forvaltningspolitikk har vært i fokus etter 22. juli-rapporten ble lagt fram. Når vi diskuterer norsk forvaltning, er det viktig å huske på utgangspunktet. Tall fra Verdensbanken viser at norsk forvaltning er i verdensklasse. Men 22. juli-rapporten viste at det også er store utfordringer i vår forvaltning. Både media og ansatte i ulike departementer har hatt synspunkter på hvordan offentlige virksomheter arbeider, og i forrige uke debatterte vi forvaltningspolitikk her i denne salen. Et fellestrekk i debatten er spørsmålet om de etablerte styringssystemene genererer for mye rapportering og kontroll. Det er en viktig debatt. Vi må også vurdere om 22. juli-kommisjonens påpekinger om gjennomføringsevne og resultatorientering er gyldig på flere områder enn beredskapsområdet. Vi må se på om vi har en forvaltning der de ansatte er for redde for å gjøre feil. Ikke minst vil vi jobbe med å legge forholdene til rette for godt lederskap i staten. Vi skal samarbeide med de ansatte, og vi bruker sosiale medier for å se hvor skoen trykker.

Regjeringen har prioritert offentlige tjenester over mange år. Det har blitt flere ansatte i offentlig sektor under vår regjering. Men det er ikke sånn som Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti sier i sine merknader, at det har vært en sterk vekst i byråkratiet. Andelen offentlig ansatte har økt med 12 pst. – akkurat som i det private næringsliv. Og antallet offentlige ansatte i forhold til sysselsatte totalt er på 30 pst. – akkurat som andelen var i 2005, ja akkurat som den var i 1992 også.

Vi skal fortsette å vise vilje og evne til å utvikle offentlig sektor. De ansatte er de som vet hvor skoen trykker, og skal bidra til denne utviklingen. Fremskrittspartiets hilsen til de ansatte i statlig sektor er å kutte nesten 80 mill. kr i ordninger til kompetanseutvikling og til opplæring av tillitsvalgte. Det bør de ansatte merke seg.

Regjeringen foreslår som en del av Kulturløftet en økning til samiske kultur- og språktiltak med 10 mill. kr årlig. Totalt 50 mill. kr vil gå til nye kultur- og språktiltak i perioden 2013–2017. Fra 2013 vil forvaltningsområdet for samiske språk bli utvidet til å omfatte Røyrvik kommune. Det medfører en økt bevilgning på 4,1 mill. kr.

Det er over Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets budsjett for 2013 satt av om lag 700 mill. kr som følge av angrepet mot regjeringskvartalet 22. juli 2011. Midlene skal bl.a. brukes til å sikre og utbedre regjeringskvartalet, sikring av erstatningslokaler, husleie for erstatningslokaler og økt bemanning til vakthold.

Jeg mener det framlagte budsjettet vil forsterke, forbedre og fornye offentlig sektor.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åge Starheim (FrP) [12:08:24]: For kort tid sidan var statsråden i Stortinget og svarte meg på eit spørsmål om dei har vore i Danmark og sett på dei omstillingane som ein har gjort på IKT-området, der ein har spart fleire titalls milliardar kroner. Til det svarte statsråden at det hadde dei. Eg oppfatta det slik at dei meinte at ein heil del av det som Danmark har gjort, er gjennomførleg også her i landet.

Mitt spørsmål til statsråden er: Kva er det ein har gjennomført av endra arbeidsoppgåver og rasjonalisering innafor det offentlege som har gjort at det offentlege sparar pengar? Og kor mykje pengar har ein no greidd å spare det offentlege for med dei omstillingane ein har gjort?

Statsråd Rigmor Aasrud [12:09:20]: Det er helt riktig at vi har vært i Danmark og latt oss inspirere. Danmark målte på en del internasjonale rangeringer bedre resultater enn det vi hadde i Norge innenfor digitalisering. Vi har lært mye av Danmark. Vi har bl.a. lært at vi må ha en elektronisk innloggingstjeneste, som gjør at vi kan bruke offentlige tjenester mer omfattende enn det vi har gjort hittil. Vi lærte at vi trenger en elektronisk postkasse, og vi lærte at vi trenger å endre lovverket, slik at digitale løsninger går foran. Det har vi startet arbeidet med. Vi har bl.a. inngått en avtale med BankID om å få på plass de elektroniske løsningene som BankID gir oss mulighet for, og vi er i ferd med å få på plass en elektronisk postkasse. Innsparingspotensialet er stort, det sendes bl.a. ut 24 millioner enkeltinnbetalinger og 12 millioner brev fra Nav. Bare å redusere portoen vil være en betydelig innsparing, og derfor satser vi også på å bygge ut nye IKT–systemer i Nav som gjør det mulig.

Michael Tetzschner (H) [12:10:29]: Jeg merket meg at statsråden igjen legger vekt på alt det som skal komme, de programmene som lanseres, og at man er villig til å investere milliardbeløp for at det en gang i fremtiden skal bli enklere å administrere Norge. Nå er det vel ikke så overraskende at man etter hvert tar i bruk tekniske hjelpemidler og IKT, slik departementene i sin tid tok i bruk telefonen, ganske enkelt. Men spørsmålet er om man har en idé om at det rett og slett er funksjoner som er unødvendige, om det er skjemaer som ikke behøver innsendes i det hele tatt. Det er jo ikke stor hjelp for næringslivet hvis man skal bruke de samme antall timer over skjemaet, selv om man lettere får sendt det inn til Altinn etterpå. Det er et spørsmål om man har konseptuelle endringer på plakaten, som virkelig strømlinjeformer og slanker offentlig forvaltning, slik at man kan frigjøre arbeidskraft til tjenesteyting.

Statsråd Rigmor Aasrud [12:11:31]: Næringsministeren har et omfattende forenklingsprogram som gjelder næringslivet. Og for vårt vedkommende har vi startet jobben med å gå igjennom de skjemaer og de kontrolloppgaver som er der, som vi muligens ikke trenger. Det tror jeg vil utfordre oss alle sammen, for det er ikke så sjelden denne sal eller pressen etterspør opplysninger som vi kanskje ikke har. Mitt mantra er at vi må si nei til en del spørsmål vi får om å lage nye rapporter og nye skjemaer, og bruke de mulighetene som bl.a. StatRes har – StatRes er det systemet som skal bidra til at vi får den nødvendige informasjonen fra statlige underliggende virksomheter for å slippe å ha særskilt rapportering.

Så tror jeg det er viktig at vi hører med brukerne og bruker brukerne som er der ute, i brukerpaneler. Vi kommer til å jobbe mer med å få brukernes syn på dette.

Så har vi startet et arbeid med en gjennomgang av direktoratenes styring av kommunesektoren. Det vil også bidra til å redusere rapporteringen.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:12:46]: Jeg registrerte at statsråden brukte i hvert fall det siste minuttet av sitt innlegg til å snakke om et viktig politisk område, nemlig hvordan vi forholder oss til vår urbefolkning. Vi har gjentatte ganger de siste årene sett eksempler på at samer har blitt trakassert og hetset for sitt kulturelle opphav. Det er hjerteskjærende historier om personer som har blitt mobbet, utskjelt og til og med påtent på grunn av at de er samer. Mens 3,5 pst. av den norske majoritetsbefolkningen føler seg utsatt for diskriminering, viser forskning at tallene for samisktalende samer er på hele 35 pst. Samer opplever altså ti ganger mer diskriminering enn etniske nordmenn.

Mitt spørsmål til statsråden er: Mener statsråden at regjeringen har gjort nok og gjør nok for å motvirke diskriminering av samer, når vi leser de urovekkende tallene og ser så alvorlige tilfeller av hets og hatefulle handlinger som vi har sett?

Statsråd Rigmor Aasrud [12:13:50]: Jeg er enig med representanten Bekkevold i at det er urovekkende tall som framkommer i de undersøkelsene som er gjennomført. Det er grunn til å ta sterk avstand fra den hetsen som enkeltpersoner har opplevd. Jeg er helt overbevist om at vi har en jobb å gjøre sammen: å stå opp og være tydelige på at det ikke er akseptabelt det som skjer i en del samiske miljøer.

Så må vi i enda større grad bruke de institusjonene som er etablert, til å formidle kunnskap om samiske forhold, formidle kunnskap om det som er det rettslige grunnlaget for vår samepolitikk og hvilke ordninger som er. Vi har etablert Gáldu, som er et informasjonssenter om samiske forhold. Jeg har akkurat gjennomført en evaluering av det, og ser fram til å kunne diskutere videre hvordan vi kan bruke det organet for å spre mer kunnskap om samiske forhold i de samiske områdene og i det norske miljøet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lise Christoffersen (A) [12:15:10]: Når vi ser de ulike partienes merknader til kommunebudsjettet, er det som å se inn i to forskjellige verdener. Høyre og Fremskrittspartiet snakker om et stadig voksende byråkrati under den rød-grønne regjeringen, om statsbyråkrater som gang på gang overprøver kommunenes vedtak, og at en stor offentlig sektor er et hinder, der bare de mest ressurssterke finner fram. Mot dette står de rød-grønne verdiene: en sterk offentlig sektor som en forutsetning for rettferdig fordeling, og en rettferdig fordeling av velferd – et velferdssamfunn som av andre gang på gang kåres til verdens beste samfunn å leve i. Når historiens dom skal felles over Stoltenberg II, kommer denne perioden til å framstå som den perioden da kommunene fikk et økonomisk løft og en handlefrihet uten sidestykke. 70 nye årsverk i pleie og omsorg hver uke siden 2005 er ikke byråkrati.

Jeg håper for alles del at denne perioden vil vare riktig lenge, for Erna Solberg har jo sagt at Høyres mål er et helt annerledes samfunn. Jeg er ikke så helt sikker på om det er det folk virkelig vil ha, jeg tror kanskje heller folk faktisk vil ha det som Kristelig Folkeparti har foreslått, nemlig en styrket ordning med brukerstyrt personlig assistent. Men jeg tror nok at representanten Bekkevold tok litt lite i, jeg tror 150 mill. kr rekker veldig kort hvis en skal rettighetsfeste denne ordningen. Dette tror jeg nok det må jobbes grundigere med.

Da vi debatterte stortingsmeldingen om forholdet mellom stat og kommune, hadde vi en ganske heftig debatt om kommunene som såkalte tomme skall. Nå ser jeg til min tilfredshet at det kun er Høyre som står igjen med den merknaden – Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har hoppet av. Det er bra, for det er en form for stakkarsliggjøring av kommunene og kommunepolitikerne som ingen av dem fortjener. Det er nok å vise til KS’ budskap i budsjetthøringen i høst. KS la fram foil på foil som dokumenterte kommuner som evner å ta utfordringer, som takler Samhandlingsreformen, som bygger barnehager og omsorgsplasser i takt med både statens og innbyggernes forventninger.

Barnevernet har vært et smertens barn. Gjennom målrettet statlig satsing er situasjonen i ferd med å snu. Vi har vært mest bekymret for de små kommunene, men nå sier KS at det kanskje er de små kommunene som klarer den utfordringen best.

Kommunenes rolle som velferdsprodusent er udiskutabel. Det er bare Fremskrittspartiet som ønsker statliggjøring av eldreomsorg, sosialhjelp mv. Men når Høyres Michael Tetzschner viser til at Høyre legger de samme økonomiske rammene til grunn for kommunesektoren som regjeringen, er vel Høyre en liten blindpassasjer på akkurat den ferden. For hvis Erna Solberg hadde fått lov til å fortsette Høyres sultefôring av kommunene, og Høyre og Fremskrittspartiet sammen hadde fått fritt spillerom til å kutte i velferden og gi pengene i form av skattelette til dem som egentlig har råd til kjøpe tjenestene sine selv, ville det ikke vært noen 60–70-talls milliarder å dele ut til Kommune-Norge.

Men kommunene har også flere oppgaver enn å produsere tjenester. Jeg synes Fremskrittspartiets og Høyres merknader og innlegg undervurderer kommunenes rolle som samfunnsbygger og samfunnsutvikler. Vi har diskutert dette før, om igjen og om igjen, i forbindelse med budsjetter og meldinger og i forbindelse med diverse representantforslag fra opposisjonen. Penger er viktig, men pengebruk uten mål og mening fører få steder hen. Vi vedtok derfor en ny plan- og bygningslov i forrige periode for å styrke planlegging og samordning av ressurser på tvers av nivåer, sektorer og offentlig og privat sektor. Men loven i seg selv er heller ikke nok, den må også brukes. Det handler selvfølgelig om arealplanlegging. Arealbruk er ikke et mål i seg selv, men et verktøy for å realisere de målene for utviklingen av et lokalsamfunn som ligger i samfunnsdelen av kommuneplanen.

Når Høyre i sine merknader skriver at det kommunale selvstyret i Norge står rettslig svakt, og i praksis uthules stadig mer gjennom statlig styring og kontroll, er det et sidespor. Dette handler om politikk, ikke om jus. Handlingsrommet er der, det gjelder å gripe det. Men det er klart, når KS hevder at innsigelsesinstituttet misbrukes, må vi ta tak i det – men det har altså miljøvernministeren allerede gjort. Det er viktig at statlige etater handler på vegne av og med bakgrunn i politiske prioriteringer som er gjort av storting og regjering. Får vi til det, vil framoverlente kommuner være med og legge premisser for egen utvikling, og den tilliten og troen på det lokale selvstyret har de rød-grønne. Det er derfor vi overfører mye penger, og det er derfor vi overfører makt.

Arne Sortevik (FrP) [12:20:37]: Også i årets debatt om kommende budsjett for kommunesektoren vil jeg sette fokus på fylkesveiene. Det er grunn til bekymring. Fylkeskommunene har et omfattende veinett – sekundærveinettet i Norge er på hele 44 000 km, med 550 tunneler, over 10 000 bruer og 230 ferjekaier. Bare på bru, kai og tunnel er vedlikeholdsetterslepet mellom 15 og 25 mrd. kr.

Av de 44 000 km er 17 000 km nye fylkesveier. Det er dårlig vedlikeholdte riksveier som gjennom regjeringens forvaltningsreform ble 17 000 km dårlig vedlikeholdte fylkesveier fra 1. januar 2010. Til sammenligning: Riksveinettet er nå på vel 10 000 km.

Fylkeskommunene ber om hjelp. De klarer ikke å dekke opp vedlikeholdsetterslepet alene. De ber om mer hjelp enn det regjeringen så langt har vært villig til å gi.

I svar datert 3. desember i år på spørsmål 324, 2012–2013, til samferdselsministeren om kartlegging av vedlikeholdsetterslepet også på fylkesveinettet, sier statsråden:

«For å få en samlet oversikt over kostnaden for å fjerne forfallet på hele fylkesvegnettet har Vegdirektoratet etter ønske fra fylkeskommunene gitt regionvegkontorene i Statens vegvesen i oppdrag å gjennomføre en kartlegging av øvrige vegobjekter (vegoverbygging, drenering og vegutstyr) på fylkesvegnettet. Retningslinjene som er gitt for oppdraget, er identiske med de som ble gitt for de samme vegobjekter på riksveger. Dette innebærer at vedlikeholdsetterslepet på riksveger og fylkesveger blir kartlagt på samme grunnlag og med samme metodikk. Kartleggingen på fylkesvegnettet forventes å være ferdig tidlig i 2013.»

Det er bra at hele vedlikeholdsetterslepet på fylkesveinettet nå blir kartlagt, men det er kritikkverdig at det ikke er gjort som en del av forberedelsene til arbeidet med ny NTP. Statsråden sier også.

«Hvis fylkeskommunene ønsker det, kan det være mulig å legge fram slike data for Stortinget, eksempelvis i kommuneproposisjonen.»

Fremskrittspartiet ønsker det – vi ønsker en årlig kartlegging og rapportering til Stortinget om tilstanden både på riksveinettet og på fylkesveinettet.

Når statsråden også svarer følgende, blir Fremskrittspartiet urolig:

«Statens vegvesen mener at vedlikeholdsetterslepet målt i kroner er lite egnet som overordnet indikator for standarden på vegnettet. Den fysiske standarden i seg selv vil være en bedre indikator.»

Da blir Fremskrittspartiet urolig for at dette kan ende med en tildekking av vedlikeholdsetterslepet, rett og slett fordi det målt i kroner blir for omfattende til at Vegdirektoratet mener at regjeringen – direkte og indirekte, med de rammer som så langt har vært stilt til disposisjon – kan dekke inn dette i overskuelig fremtid.

Det vil være beklagelig om vedlikeholdstilstanden tildekkes, slik det kan se ut som om Vegdirektoratet tar til orde for.

Fylkeskommunene ber om hjelp til å ruste opp dårlige veier. Fremskrittspartiet foreslår med støtte fra Høyre å omgjøre forvaltningsreformen innenfor samferdselsområdet. Mens vi venter på ny regjering, foreslår Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett for 2013 å øke lånerammen til fylkeskommunene for å ruste opp fylkesveinettet med 2 mrd. kr. Fremskrittspartiet foreslår også 150 mill. kr mer til rassikring av fylkesveinettet og 50 mill. kr mer til kjøp av fylkesveiferjetjenester. En felles pott på 900 mill. kr til trafikksikkerhetstiltak vil også komme fylkesveinettet til gode.

Fylkeskommunene ber om hjelp. De klarer ikke å dekke opp vedlikeholdsetterslepet alene. De ber om mer hjelp enn det regjeringen så langt har vært villig til å gi. Fremskrittspartiet mener det må komme på plass en finansieringsløsning også for vedlikeholdsetterslepet på fylkesveinettet som sikrer at disse veiene kan få en nødvendig opprustning innen akseptabel tid. Det må være en løsning med statlig finansiering.

Inntil den løsningen kommer, er Fremskrittspartiets budsjettforslag for 2013 god hjelp og godt nytt for fylkeskommunene og for alle brukerne av fylkesveinettet, veinettet som skal sørge for at hverdagslivet fungerer i distriktene.

Håkon Haugli (A) [12:25:44]: Alle land har regjering, men bare demokratier har opposisjon. Vi er glad for at Norge har begge deler, og vi tar opposisjonen på alvor. Det virker det ikke som om representanten Helleland liker særlig godt – han har i begge sine innlegg beklaget seg over at andre snakker om Høyres politikk. Det kan jeg egentlig godt forstå, men det må partiet faktisk finne seg i. Det er ikke noe kritikkverdig ved at vi diskuterer alternativet i norsk politikk. Tvert imot, det er en viktig del av demokratiet at opposisjonen kritiserer regjeringen og omvendt.

Mitt tema er boligpolitikk. Senere i dag skal vi diskutere stortingsmeldingen om bygningspolitikk, Gode bygg for eit betre samfunn. Bygningspolitikken og boligpolitikken hører sammen.

Når vi nå behandler statsbudsjettet, vil jeg benytte anledningen til å si noe om boligpolitikk. I komiteens innstilling under punkt 4.2.2 kan vi lese følgende merknad fra Fremskrittspartiet:

«Disse medlemmer mener (…) sosialistiske løsninger på boligutfordringer, for eksempel sosial boligbygging, fordyrende bygningsstandarder og markedsrestriksjoner, forhindrer markedsmekanismen i boligmarkedet fra å fungere optimalt. Slike løsninger er dyre, ressurskrevende, byråkratiske og skaper grobunn for korrupsjon.»

Er det riktig forstått at Stortingets største opposisjonsparti mener sosial boligbygging gir korrupsjon? Hvilke eksempler har partiet på dette? Og mens Fremskrittspartiet peker på sosial boligbygging som en del av årsaken til høyere boligpriser, og i tillegg mener det gir korrupsjon, fremmer Kristelig Folkeparti forslag om å styrke det boligsosiale arbeidet utover det regjeringen har foreslått. Det er altså ikke bare de konkrete løsningene som spriker voldsomt, men virkelighetsforståelsen er også helt ulik hos partiene som har varslet at de ønsker å samarbeide om å danne regjering etter neste valg.

For Arbeiderpartiet er det ingen konflikt mellom å legge til rette for høy stabil boligbygging og boligsosial innsats for vanskeligstilte. Bostøtten er den største og viktigste boligsosiale ordningen. Det har vært bred enighet om at bostøtten er et godt virkemiddel i kampen mot fattigdom. Ny lov om bostøtte trer i kraft 1. januar, og regjeringen foreslår 2,97 mrd. kr til bostøtte i 2013. Det legger grunnlaget for at 120 000 husstander hver mottar 25 000 kr i bostøtte.

At kommunene bygger boliger for vanskeligstilte, er også viktig. Nylig passerte vi 100 000 kommunale boliger på landsbasis. Det er historisk høyt.

Det aller viktigste også i den sosiale boligbyggingen er imidlertid å bidra til økt tilbud av boliger for alle. Vi er inne i en periode med historisk høy befolkningsvekst, og det merkes særlig i og rundt de store byene. Det er grunnleggende positivt at folk får barn, og at norsk økonomi går så godt at husstandsinntektene øker og vi tiltrekker oss arbeidskraft fra utlandet. Men det fører også til behov for nye boliger. Byggeaktiviteten er på vei oppover. Regjeringen regner i år med at det ferdigstilles i overkant av 30 000 nye boliger. Siden midten av 1980-tallet har vi kun i to enkeltår fått like mange nye boliger, i 1988 og 2007, og likevel matcher ikke tilbudet etterspørselen. Utviklingen går i riktig retning, men det må fortsatt bygges mer. Manglende politisk vilje i enkelte kommuner, produktivitets- og kapasitetsutfordringer i byggenæringen, for få ferdigregulerte tomter til boligformål og for lite helhetlig areal- og transportplanlegging er blant årsakene.

Vi kommer tilbake til dette temaet når vi senere i dag skal behandle bygningsmeldingen. I denne omgang håper jeg representantene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, og gjerne også Høyre, som vil samarbeide med begge, vil bidra til å klargjøre sitt syn på boligsosialt arbeid. Er det et område en eventuell ny regjering vil prioritere, slik Kristelig Folkeparti ønsker i årets statsbudsjett, eller skaper det grobunn for korrupsjon, slik Fremskrittspartiet sier?

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Hilde Magnusson (A) [12:30:06]: Rettferdighet og fellesskap er rammene for statsbudsjettet 2013. Fellesskapsløsningene skal ligge til grunn når det offentlige skal løse velferdsoppgaver innenfor helse, omsorg og utdanning.

En av de viktigste oppgavene kommunene har, er det kommunale barnevernet. De barna som trenger ekstra oppfølging på en eller annen måte, må bli sett og få den hjelpen de trenger.

Barn som er i en sårbar situasjon, skal være trygge på at samfunnet stiller opp for dem. Vi klarer dessverre ikke alltid det, men i statsbudsjettet for 2013 gir regjeringen et videre løft for barnevernet. Regjeringen foreslår å styrke det kommunale barnevernet med ytterligere 205 mill. kr i 2013. Kommunene skal kunne søke om midler til stillinger og kompetanse- og samhandlingstiltak. Sammen med satsingen fra 2011 og 2012 vil til sammen rundt 500 mill. kr være øremerket det kommunale barnevernet.

Regjeringen har inngått en samarbeidsavtale mellom staten og KS om videreutvikling av barnevernet. Avtalen går ut i 2013, men Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og KS vurderer nå avtalen og diskuterer hvordan samarbeidet skal videreføres.

Regjeringen følger også opp NOU 2009 :8 Kompetanseutvikling i barnevernet, det såkalte Befring-utvalget. Dette utvalget har tatt for seg kvalifisering til arbeidet i barnevernet. I år er det blitt satt i gang et arbeid med å opprette et videreutdanningstilbud for å kvalifisere erfarne ansatte i barnevernet til å gi profesjonell veiledning til nytilsatte kolleger.

Fremskrittspartiet fortsetter svekkelsen av det statlige barnevernet. De vil nå åpne for et pilotprosjekt hvor kommunen skal ta det helhetlige ansvaret for barnevernstjenesten. Deres styrking av det kommunale barnevernet og privat barnevernstjeneste er satt til 450 mill. kr. Men med kutt i det statlige barnevernet på 550 mill. kr er dette en misforstått politikk, i og med at det statlige barnevernet i stor grad sikrer tiltakene til de barn og unge som har de største utfordringene. De flytter 300 mill. kr av kuttet til kjøp av private barnevernstjenester, men dette er en litt lite lur problemstilling. For poenget med de tiltakene som settes inn, er at de skal tilpasses det enkelte barn og den enkelte ungdom. Noen ganger brukes offentlige tiltak, andre ganger brukes private tiltak.

Fremskrittspartiet ønsker også å legge ned fylkesnemndene og overføre sakene til de ordinære domstolene. Men hva skal vi da gjøre med den kompetansen som ligger i fylkesnemndene, der alle gjør en veldig god jobb i disse svært vanskelige sakene?

Regjeringen har styrket overføringene til det kommunale barnevernet og vil fortsette med det i årene framover.

Geir-Ketil Hansen (SV) [12:33:23]: Noen ord om fylkeskommunenes budsjetter. Fylkeskommunene har i dag hovedrollen innen regionalpolitikken og regional utvikling. I tillegg til ansvaret for samferdsel, kollektivtransport og videregående skole har de et stort ansvar for næringspolitikken lokalt. De regionale utviklingsmidlene utgjør ca. 2 mrd. kr.

Jeg ser av partienes alternative forslag til budsjett at Høyre og Fremskrittspartiet vil kutte disse midlene nesten i sin helhet. Høyre legger noe penger tilbake til veiinvesteringer og en liten del til utvikling av små samfunn, men poenget er at det er smuler som kommer tilbake.

Det er i realiteten å slå beina under hele den regionale og lokale næringssatsingen. Det er en virkemiddelordning vi snakker om, som retter seg direkte mot bedriftsetableringer, mot regionale næringsprogrammer, mot næringshager, kunnskapsparker osv. Det er en flora av ulike satsinger lokalt og regionalt på gründervirksomhet og på næringsutvikling.

I Nord-Norge betyr det ca. 500 mill. kr i kutt, om Høyres budsjett hadde blitt vedtatt. Men dette er penger som ikke bare går til Nord-Norge, det går til stort sett alle fylker i landet, med unntak av de mest sentrale rundt Oslofjorden, hvor det er pressområder fra før. Dette er heller ikke en «parallell» virkemiddelordning til den statlige, som det står i merknadene til Høyre og Fremskrittspartiet. Det er hovedvirkemiddelordningen som praktiseres og gjennomføres og virker sammen med Innovasjon Norge i noen fylker, men det er dette som er den regionale virkemiddelordningen. Dette er penger som utløser nye midler i form av samvirkeprosjekter med næringsliv og med forskning.

I tillegg vil Høyre i sitt alternative budsjett kutte 500 mill. kr i rammen til fylkeskommunene. 500 mill. kr vil utgjøre ca. 250–300 plasser i videregående skole eller kutt i kollektivtransport og veibygging.

Når vi i replikker her i Stortinget utfordrer Høyre på om de vet hva de gjør, om de vet konsekvensene hvis dette blir vedtatt, svarer de at de har ikke møtt noen bedriftsledere som har spurt etter fylkeskommunen. Nei, det har ikke jeg heller gjort, og det hadde jeg heller ikke forventet å gjøre. Men jeg har møtt næringslivsledere som har vært svært fornøyd med denne ordningen og pengene og virkemidlene og hva dette har bidratt til. I Nord-Norge har jeg møtt svært fornøyde næringslivsledere innenfor reiseliv og leder av NHO Reiseliv, som er svært fornøyd med den store satsingen på reiseliv som denne ordningen har bidratt til. Jeg har ikke fortalt dem at om Høyres alternative budsjett hadde blitt vedtatt, hadde denne ordningen blitt nedlagt i sin helhet, men det har jeg tenkt å gjøre neste gang jeg treffer dem.

Presidenten: Neste taler er representanten Bendiks H. Arnesen. Arnesen er ikke til stede, og da gir jeg ordet til representanten Kjersti Toppe.

Kjersti Toppe (Sp) [12:36:51]: Helse- og omsorgstenester er ei sentral kommunal oppgåve, og meir sentral vil ho bli i åra som kjem. Eg er glad for at kommunebudsjettet for 2013 inneheld viktige satsingar for framtidas eldre, som ein auke i tilskotet til dagaktivitetsplassar for menneske med demens og ei utviding av rammene for bygging av heildøgns omsorgsplassar.

2012 har vore eit merkeår for kommunane. Då starta omlegginga av helsetilbodet i Noreg. Ved innføring av Samhandlingsreforma var eit samla storting einig i at mange av pasientane ville kunna få betre behandling i kommunane enn på overfylte sjukehus. Det var tverrpolitisk semje om at kommunane skulle få økonomisk ansvar for utskrivingsklare pasientar frå dag éin. Det var tverrpolitisk semje om at kommunar burde få ansvar for døgnbehandling av akutt hjelp.

Eg merkar meg mykje svartmåling av situasjonen etter eitt år, og det må korrigerast. Dei fleste kommunar er godt i rute med sitt nye helseansvar. Kommunane tar imot utskrivingsklare pasientar, og det er høg aktivitet for å etablera lokale tilbod. Kommunane satsar på førebygging og styrkjer kompetansen i den kommunale helse- og omsorgstenesta. Det finst òg sjølvsagt kommunar som slit, og der f.eks. utskrivingsklare pasientar ikkje blir tatt imot tidsnok, eller får eit tilbod som ikkje er fagleg godt nok, men dette vil bli betre.

I salen i dag har det òg vore ein debatt om finansiering. Eg vil gjerne understreka at nye oppgåver skal følgjast av midlar, og at den økonomiske utviklinga med reforma må følgjast nøye opp i eit samarbeid mellom KS og departementa.

Så har det òg vore ein debatt om kommunestørrelse. Ved behandlinga av Samhandlingsreforma hugsar eg at både Høgre, Venstre og Framstegspartiet var veldig kritiske til om dei mindre kommunane ville klara dette nye helseansvaret, og dei tok til orde for ei kommunereform. Men det er jo ikkje slik at det er dei minste kommunane som har størst problem i dag. Mi erfaring – og eg har besøkt fleire kommunar – er at det er dei små kommunane som taklar det nye helseansvaret best. Dei har imponerande oversikt og gode faglege system for å vurdera om f.eks. utskrivingsklare pasientar blir plasserte på riktig nivå i kommunen. Fleire kommunar har òg allereie starta opp med å etablera akutthjelp-plassar i samarbeid med helseføretaka.

Mi erfaring er at dei kommunane som slit mest, som har planlagt for dårleg, er kanskje dei største kommunane, og særleg storbyane. Det er lite som tyder på at Høgre, Framstegspartiet og Venstre har rett i at større kommunar automatisk vil gi eit betre helsetilbod. Det er dei største kommunane som i dag gjerne slit mest.

Eg og Senterpartiet er veldig opptatt av at vi må få Samhandlingsreforma til å fungera betre i dei store kommunane, og eg håpar vi får opposisjonen med oss i dette arbeidet.

Presidenten: Neste taler er representanten Heidi Ørnlo.

Heidi Ørnlo er ikke til stede, så da går ordet til representanten Gerd Janne Kristoffersen.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [12:40:15]: Det har vært en svært positiv utvikling i Kommune-Norge helt siden 2005. Ikke minst har inntektssystemet bidratt til en god utvikling i hele landet.

Utjevningspolitikk handler om at en skal ha like muligheter og tilgang på tjenester uansett hvor en bor i landet. Et utjevnende inntektssystem bidrar sterkt til det. Når jeg leser merknadene fra høyrepartiene, blir jeg mer enn forundret. Jeg skal ikke kommentere Fremskrittspartiets kommuneopplegg, det er så ytterliggående og detaljstyrende at det ikke er realistisk, men jeg er mer forundret over Høyre, som så sterkt bidrar til sentralisering med sitt opplegg.

Jeg vil gjerne fortelle om Høylandet kommune i Nord-Trøndelag. Den har i underkant av 1 300 innbyggere. Høylandet er kjent for sin årlige revyfestival og sin utrolige frivillighetsinnsats i den forbindelse. Kommunen har som slagord «Fly så høyt du vil – med begge beina på jorda», og det er nettopp det de gjør på Høylandet.

Dagens Næringsliv kårer hvert år sine gasellebedrifter. Dette er bedrifter som går godt, og som vokser. Høylandet har fem slike, noe som bringer kommunen helt i landstoppen når det gjelder antall bedrifter i forhold til innbyggertall. Men det å ha fem slike bedrifter er også en prestasjon sett i forhold til større kommuner. Kommunens elever på 8. og 9. trinn på ungdomsskolen presterer best i landet på de nasjonale prøvene i lesing, og kommunen ligger høyt oppe på Kommunal Rapports kommunebarometer. I det hele tatt går det godt på Høylandet. Men kommunen er først og fremst en landbrukskommune. Det betyr en næringsstruktur som gir mindre skatteinngang både når det gjelder personbeskatning og selskapsskatt, enn i mer sentrale og større kommuner.

For en kommune som Høylandet vil Høyres opplegg for kommuneøkonomien bety en svekkelse av kommunens anledning til å fortsette å utvikle kommunen videre i den gode retningen som de nå gjør. Dette vil gjelde for svært mange kommuner i Norge. Selv om Høylandet skulle slå seg sammen med alle andre kommuner i Indre Namdal, vil ikke det forandre på det faktum at det bor lite folk i kommunen, og at landbruket er den dominerende næringen. Mitt spørsmål blir da: Hvorfor vil Høyre ødelegge mulighetene for utvikling og bosetting i distriktskommunene der store verdier for det norske samfunnet produseres hver eneste dag? For det er det en omlegging av inntektssystemet, slik Høyre vil, fører til. Det så vi tydelig under forrige Høyre-regjering, der også store kommuner i sentrale strøk ble prioritert.

Det hjelper ikke med mer kommunal frihet til å bestemme over motorferdsel i utmark og andre lokale saker om det ikke bor folk i kommunen som kan benytte seg av det til både næring og rekreasjon. Vi må legge til rette for bosetting og aktivitet over hele landet. Det gjør forslaget til budsjett fra flertallet, som blir vedtatt i dag, ved at Kommune-Norge har en økonomisk forutsetning for å møte de oppgavene de har overfor sine innbyggere.

Presidenten: Neste taler er representanten Irene Johansen.

Irene Johansen er ikke til stede. Presidenten vil, etter tredje etterlysning, bare presisere at når man tegner seg på talerlisten, er det en fordel å oppholde seg i salen eller i nærheten av salen.

Ordet går dermed til representanten Michael Tetzschner.

Michael Tetzschner (H) [12:43:39]: Det er alltid en glede å rykke frem i køen. Måtte det også gjelde dem som står i helsekø!

Det var innleggene til representanten Christoffersen og Haugli som fikk meg til å be om ordet igjen, for det første fordi Christoffersen hadde innvendinger mot min beskrivelse av Høyres alternative kommunesektor. Vi har samme vekst og rammer for kommunesektoren som regjeringen har, men vi har altså en annen innretning, som jeg redegjorde for i mitt første innlegg, som skal styrke det lokale selvstyret og næringsutviklingen i kommunene.

Jeg ble ikke motsagt på det, men derimot ble jeg nærmest på moralsk bakgrunn irettesatt for ikke å ta i betraktning hva kommunalminister Solberg ville ha gjort hvis hun hadde fortsatt etter 2005, implisitt det Arbeiderpartiet kaller å sultefôre kommunene. Det er kontrafaktisk historieskrivning, og det er morsomt som familieunderholdning, men det er ikke noen kilde til å forstå samtiden fordi historien nettopp ble en annen. Det vi derimot kan fastslå som faktisk historieskrivning, er at etter at man hadde stemt imot de skattelettelsene som ble vedtatt i perioden 2001–2005, 24 mrd. kr, fant man altså ut i den rød-grønne regjeringen at nettopp det skattenivået man vedtok for 2004, var det rimelige, riktige og kloke skattenivået. Man kan kanskje si at det ikke var noe dårlig skattenivå, for det har gitt grunnlag for en balansert byrdefordeling mellom skatteytere og offentlige behov. Det har gitt oss vekst og kanskje også vært med på å fremme den pengerikeligheten som regjeringen senere har kunnet smykke seg med. Så her kan vi kanskje si at hvis man først går inn på historie, har Høyre sin andel av de skattelettelser som er gitt tidligere, og som har vært vekststimulerende.

Det andre innlegget var av Håkon Haugli, som etterlyste Høyres syn på sosial boligbygging. Da må han minnes om at vi nettopp var med på å stemme for en utvidelse av startlånordningen og Husbankens rammer fra 15 mrd. kr til 20 mrd. kr, og at vi for øvrig opprettholder vårt syn på at det var meget uklokt fra den ene dagen til den andre å øke egenkapitalkravet med 50 pst., noe som virkelig slår i hjel boligdrømmene til unge i etableringsfasen.

Arild Stokkan-Grande (A) [12:46:46]: Det har vært interessant å følge debatten om et tema som virkelig viser hvilket stort systemvalg man skal ta neste høst, hvor man virkelig ser forskjellen mellom en rød-grønn regjering og et eventuelt borgerlig flertall.

Det var vel Geir Jørgen Bekkevold som tidligere i debatten karakteriserte dagens regjering som «tidenes rikeste regjering». Hvorfor har vi kommet dit? Jo, det er nettopp det som er problemet til foregående taler, nemlig at vi har evnen til å bruke de store pengene på fellesskapet og på fortsatt å styrke arbeidet ute i kommunene for hver enkelt av våre innbyggere, mens Høyre og Fremskrittspartiet har forpliktet seg til massive skattekutt i milliardklassen. Det er vel ingen i denne sal som tror at det vil føre til mer penger til kommunene, bedre muligheter til å drive næringsutvikling, bedre muligheter til å bygge skoler og sykehjem osv.

Det som vil gjøre bildet enda verre, er jo det faktum, som også er sagt fra denne talerstol tidligere i debatten, at man fra Høyres side vil ha en kraftig omfordeling mellom kommunene fra de skatterike kommunene til de skattesvake kommunene, noe som ytterligere vil forsterke skillelinjene mellom Distrikts-Norge og bystrøkene, og ytterligere vil svekke mulighetene for å drive god næringsutvikling i distriktene.

Det jeg egentlig ba om ordet for, er Fremskrittspartiets forslag på samefeltet, som jeg mener det er på tide å ta et oppgjør med. Man kutter alt til samiske barnehager, alt til samiske skoler, alt til samiske aviser, alt til samisk kultur, alt til samisk språk, ja, man vil sågar legge ned Sametinget. Tidligere har vi kanskje i denne sal humret litt over et litt artig innslag i norsk politikk, men nå er det slutt, nå kan vi ikke lenger tie i forhold til den politikken som vil gjøre at de voksne som har mistet sitt språk, ikke vil få muligheten til å vinne det tilbake, som vil gjøre at barn som vokser opp, ikke får muligheten til å tilegne seg et språk, og vi vet at uten språk vil det heller ikke eksistere noen samisk kultur. De andre borgerlige partiene sitter musestille. Vi hører ingen ta et oppgjør med dette. Og jeg spør meg selv, og jeg vil gjerne utfordre høyrepartiene i salen på dette: Er det fordi dette er saken Fremskrittspartiet skal få lov til å vinne i et eventuelt borgerlig samarbeid? Det kunne jeg gjerne ha tenkt meg å få et svar på.

Eirik Sivertsen (A) [12:50:03]: Jeg fikk ikke godt nok svar fra representanten Hagesæter i replikkordskiftet. Vi hadde en interessant ordveksling om effektivitet i offentlig sektor. Enten misforsto representanten meg, eller så uttrykte jeg meg uklart, så jeg benytter anledningen til å forsøke å stille spørsmålet på nytt igjen.

Vi var enige om at det er et politisk mål å ha så høy effektivitet som mulig i offentlig sektor – og med offentlig sektor mener vi vel da både stat, fylke og kommune. Fremskrittspartiet har også en merknad som går på dette. Min kritikk mot partiet var jo at samtidig som man er opptatt av effektivitet, vil man innføre et nytt prinsipp som i seg selv medfører ineffektivitet, ved at man vil forlate prinsippet om rammestyring og vil ha en stykkprisfinansiering som er nyansert på visse måter, men som vil måtte foranledige en omfattende, komplisert og byråkratisk rapportering til staten for å redegjøre for pengebruken. Samtidig har altså Fremskrittspartiet i sine merknader til budsjettet en annen merknad. Da skriver de:

«Kravene til effektivitet, rapportering, kompetanse mv., gjør hverdagen svært vanskelig og – i noen tilfeller – uhåndterlig for mange kommuner.»

Det spørsmålet jeg forsøkte å stille representanten Hagesæter, var: Hvilke krav til effektivitet hos norske kommuner er det Fremskrittspartiet vil ta bort? Jeg trodde partiet forsøkte å si at det var opptatt av effektivitet.

For Arbeiderpartiet og for denne regjeringen er det viktig at vi driver innovasjon, omstilling og effektivisering i kommunene. I den sammenhengen har nå også fornyingsministeren varslet det såkalte digitaliseringsprogrammet, som er en stor og viktig satsing nettopp for å utfordre hele den offentlige forvaltningen på digitalisering og ta i bruk de mulighetene som ligger i ny teknologi for å effektivisere. Men Fremskrittspartiet sier nå det motsatte i sine merknader: Det vil ta bort kravene til effektivitet i kommunene.

Mitt spørsmål blir da – som jeg håper Hagesæter benytter anledningen til å svare på i sitt etterfølgende innlegg: Hvilke krav til effektivitet og hvilke krav til kompetanse er det som gjør hverdagen så vanskelig for norske kommuner, og som Fremskrittspartiet vil ta bort?

Aksel Hagen (SV) [12:52:47]: Jeg er enig med representanten Tetzschner i at Høyre har en annen innretning på finansieringa av Kommune-Norge. Tetzschners hjemkommune får 1,2 mrd. kr mer å rutte med, og min hjemkommune får 10 mill. kr mindre å rutte med.

Ellers syns jeg statsråd Rigmor Aasrud hadde et veldig godt innlegg omkring hvor viktig det er med fornyelse av offentlig sektor, og hvor mye godt som blir gjort for tida når det gjelder fornyelse av offentlig sektor.

Hvis vi går ned på kommunenivå, er jo jeg en varm beundrer av prosjektet Sammen om en bedre kommune, som stadig vokser i omfang, dels ved at vi bevilger mer penger, men ikke minst ved at det er så stor interesse der ute nettopp for å ta utgangspunkt i det som er det beste i den norske modellen, dette samarbeidet mellom stat og kommune, her ved KS, og ikke minst det som går på forhandlingspartene LO, Unio, YS og Akademikerne. Det foregår så mye spennende utviklingsarbeid nå ute i Kommune-Norge som jeg tror staten kunne lære en del av og bli inspirert av. Slik sett kunne vi kanskje prøvd oss med et Sammen om en bedre stat som et nytt samordnet utviklingsprosjekt.

Mitt siste poeng går også på dette med regionale nivåer. Jeg er også fascinert, som mange andre, av at ikke Høyre og Fremskrittspartiet, både hver for seg og ikke minst sammen, etter sju år i opposisjon har utviklet en litt mer samordnet politikk om hva som skal skje på det regionale nivået vårt. Fremskrittspartiet har jo plutselig, nærmest som lyn fra klar himmel, sagt her at det vil legge ned fylkesmannsnivået. Det antyder noe om at det går an å sette inn en domstol for å fylle det hullet som da blir der. Det meste av det en fylkesmann gjør i dag av veiledning, forvaltning, tilsyn, kontroll, som statens lyttepost der ute, og av beredskapsarbeid osv., har jo ingen ting med domstolaktivitet å gjøre. Så vi forventer virkelig at Fremskrittspartiet kommer opp med noen helt andre betraktninger omkring hva dette skal bli for et alternativt system, før en såkalt kan be regjeringa om å utrede saken.

Høyre har mange vakre formuleringer om at en ønsker at nettopp samfunnsutviklinga skal styres nedenfra, at det er det lokale og det regionale nivået og samfunnene som skal ta et mer aktivt tak enn de gjør i dag. Da er det jo ganske pussig at en vil fjerne hele den organisatoriske strukturen på det regionale nivået. En vil ta ned hele fylkeskommuneapparatet. Da står en igjen med noen tilfeldige statlige organer der ute, men det er jo ingen som kan representere helhet, det er jo ingen som kan ivareta de politiske debatter, som kan ivareta den politiske arenaen som vi nå har på regionalt nivå, som både er viktig for regional samfunnsutvikling og er viktig for de politiske partiene.

Gjermund Hagesæter (FrP) [12:56:05]: Først vil eg gi uttrykk for takknemlegheit for at representantar for regjeringspartia les Framstegspartiet sine merknader. Det synest eg er bra.

No er det heilt riktig det som blei sagt frå representanten Eirik Sivertsen, at vi ikkje ønskjer rammefinansiering, vi ønskjer å ha behovsstyrt statleg finansiering. Vi meiner at det som er problemet for kommunane, er den regelstyringa som ein har i dag, der ein styrer i detalj – det er altså ikkje dette at ein har for mykje øyremerkte midlar og for lite frie midlar. Der har vi sagt at vi vil ikkje stille nye krav til kommunane, gi nye oppgåver til kommunane, utan at det følgjer pengar med.

Samhandlingsreforma er jo eit godt eksempel på ei reform som blei underfinansiert, og som skaper store utfordringar for kommunane. I tillegg er det veldig mykje regelstyring som går på f.eks. plan- og bygningsloven, med forskrift osv., som førte med seg eit enormt behov for byråkrati i kommunane for å handtere dette. Det gjeld sjølvsagt spesielt små kommunar som rett og slett har problem med å følgje alle reglane på grunn av at ein har for små fagmiljø og derfor vil ha problem med å følgje opp dette.

Her vil vi ha ei forenkling, avbyråkratisering, og det vil gjere at ein kan frigjere pengar som i dag blir brukte til administrasjon og byråkrati i kommunane, til tenesteyting for innbyggjarane.

Representanten Aksel Hagen var inne på dette med fylkesmannen, at vi omtrent som lyn frå klar himmel hadde kome og sagt at vi ville avvikle fylkesmannsembetet og innføre ein forvaltingsdomstol. Dette er jo noko som vi har fremja ei rekkje gonger og også hatt som representantforslag, så dette kan umogleg vere noko nytt.

Representanten Håkon Haugli har òg vore inne og lese våre merknader, og det synest eg er veldig bra. Der viser vi bl.a. til at sosialistiske løysingar er vi imot når det gjeld bustadutfordringar og alt dette, og så skriv vi at slike løysingar «er dyre, ressurskrevende, byråkratiske og skaper grobunn for korrupsjon». Så viser vi også til her at vi ønskjer oss «ikke tilbake til den gang da det var prisregulering og folk måtte betale penger under bordet for å få seg et sted å bo».

Representanten Lise Christoffersen har jo tidlegare tatt til orde for at dette med prisregulering var noko som vi gjerne burde vurdere å innføre. Det synest ikkje vi, på grunn av at det er eit forslag som vil skape grobotn for korrupsjon og bestikkingar og pengar under bordet.

Jonni Helge Solsvik (H) [12:59:22]: Når jeg ikke er så heldig å få æren av å møte her på Stortinget, er jeg ordfører i en av de kommunene som det blir snakket mye om. Jeg synes det er naturlig for meg å starte med å nevne det faktum at vi er alle privilegerte – dersom vi løfter blikket og ser på utfordringene i mange land rundt oss.

Derfor synes jeg det er litt merkelig å høre at flere representanter for regjeringspartiene hevder at det å peke på behov for endringer i kommunesektoren, betyr at man ønsker en svekket offentlig sektor. Faktum er jo at det å ikke peke på viktigheten av endringer i kommunesektoren, vil medføre en vesentlig svekket kommunesektor som fremtidig produsent av velferdstjenester – altså hvis man ikke vil erkjenne behovet for slik endring. Dette er også et faktum som regjeringen har lagt vekt på når man har presentert statsbudsjettet for kommuneopplegget for 2013 rundt om i kommunene, nemlig at fremtidens utfordringer i kommunesektoren ikke utelukkende kan løses ved å bruke mer penger på et system som man ikke er villig til å endre.

Så har jeg under debatten registrert at flere har pekt på viktigheten av Samhandlingsreformen. Det har vært veldig gledelig å høre at flere fra regjeringspartiene har sagt at Samhandlingsreformen skal fullfinansieres. Da blir det litt underlig at man ikke fra regjeringens side er villig til å erkjenne behovet for å etterberegne de finansielle virkemidlene som ligger i Samhandlingsreformen. Hvordan skal man få klarhet i hvorvidt Samhandlingsreformen er fullfinansiert hvis man ikke er villig til å etterberegne på en måte som gjør at økonomiske utfordringer knyttet til gjennomføringen blir tydelige og klarlagt, slik at man unngår prioriteringer man faktisk ikke ønsker? Det er nemlig slik at Samhandlingsreformen er en reform som dreier seg om mye mer enn det å ta imot ferdigbehandlede pasienter fra helseforetak. Det handler også om at kommunene skal ha et ansvar for å legge til rette for det generelle helsearbeidet i kommunene. Derfor håper jeg at det kan blir enda tydeligere fra regjeringens side at man erkjenner behovet for etterberegning og er villig til å etterfinansiere det som det måtte være behov for.

Trond Helleland (H) [13:02:23]: Jeg har et par kommentarer og en rettelse fra vår side på slutten av denne debatten.

På side 60 i innstillingen har Høyre foreslått – og det er flere som har vært inn på det – en ompostering fra regional utvikling til lokal næringsutvikling. Posten har fått tittelen «lokal forvaltning i verneområder». Det har denne posten aldri hett før. Den heter «lokal næringsutvikling». Så her har det sneket seg inn en merkelig feil i innstillingen. Samme feil står også på side 49 og i innholdsfortegnelsen.

Så til representanten Stokkan-Grande, som har stukket innom kommunalkomiteens debatt og fordypet seg i samepolitikken. Jeg vil peke på – hvis man går inn på NRK Sameradioen og ser på oppslag fra 16. november – at Erna Solberg sier entydig og klart at Høyre står bak den samepolitikken som føres. På side 75 i innstillingen – undertegnede er saksordfører for Sametinget – ser man at på alle poster som gjelder samepolitikken, står hele Stortinget, minus Fremskrittspartiet, sammen om samepolitikken. Så det er liten grunn til bekymring på det området.

Til slutt: Jeg vil si at det er en gledelig utvikling i årets budsjett – både Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er enige om at man skal vri de regionale utviklingsmidlene over til bruk på det som kommunene og næringslivet etterspør mest, nemlig infrastruktur. Det er et veldig godt signal å gi. Det er der vi vil sette inn midlene, for å få enda mer fart på Distrikts-Norge, i stedet for å la det gå gjennom fylkeskommunen, som driver det regionale utviklingsarbeidet – og det gir mer effekt, det er det folk etterspør. Som jeg har sagt i tidligere debatter: Jeg har aldri sett demonstrasjonstog for regionale næringsutviklingsmidler, men jeg har sett demonstrasjonstog for bedre veier i distriktene.

Marit Nybakk hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Lise Christoffersen (A) [13:04:45]: Bare et par kommentarer, den første om Samhandlingsreformen. De rød-grønne har sagt at vi vil følge den reformen nøye. Regningen for den blir gjort opp i februar – og skulle det vise seg å være behov for det, kommer vi tilbake i den forbindelse. Vi har prognoser som viser et mulig merforbruk på ca. 200 mill. kr, men de tallene er altså ikke klare ennå.

Men nå er det ikke sånn at kommuneøkonomien står og faller på Samhandlingsformen alene. Jeg vil bare minne om det som Ingalill Olsen var inne på i sitt innlegg. I tillegg til de styrkede overføringene fra regjeringen er skatteinngangen bedre for i år, og kommunene får beholde mer av den. Det dreier seg om beløp på rundt 5 mrd. kr.

Det fører meg for så vidt over til visitten fra Høyres representant Michael Tetzschner. Han viser til at Høyre har samme vekst, men en annen innretning sammenlignet med regjeringens opplegg. Det var det jeg i mitt første innlegg kalte for en liten blindpassasjer fordi det ville vært annerledes. Så sier Michael Tetzschner at hva Erna Solberg ville ha gjort etter 2005, og spekulasjoner om det, blir kontrafaktisk historieskrivning – som kan være hyggelig som familieunderholdning. Men historien ble en annen, som representanten Tetzschner sier. Ja, heldigvis – historien ble en annen. For vi fikk en rød-grønn regjering som reverserte den borgerlige knapphetspolitikken overfor kommunene, som omprioriterte, og som ikke gikk på nye 25 mrd. kr i skattelette, som Høyre hadde forpliktet seg til – eller 100 mrd. kr i skattelette, som Fremskrittspartiet har sagt at de ville ha.

I denne debatten har det vært et gjennomgangstema fra både Høyre og Fremskrittspartiet, og man bruker for så vidt samme knep: Man tar diverse ordførere til inntekt for å snakke den rød-grønne kommunesatsingen ned. Men undertegnede var ordfører da Erna Solberg og Høyre styrte, og da er vel også jeg en form for sannhetsvitne med tanke på at det var svært så knapt den gangen. Jeg har sagt det før, og jeg kan godt gjenta det: Jeg har mange, mange ganger misunt min etterfølger i ordførerstolen som istedenfor å leve fra hånd til munn, snu på hver krone og flytte penger for hver eneste nye ting man skal gjøre, faktisk bader i rød-grønne penger.

Statsråd Liv Signe Navarsete [13:07:40]: Det er ein svært interessant debatt å lytte til, som viser at det er tydelege skiljelinjer i norsk politikk. Det er bra når me går mot eit stortingsval. Dei skiljelinjene som er her i salen i dag, må òg folk rundt om i landet få framfor seg. Då er det viktig at partia også står for det same når ein er rundt om i landet, at ein snakkar som ein gjer når ein er her inne, og som det ein leverer i innstillinga og i ulike dokument her i Stortinget.

Det er viktig for folk i mange distriktsfylke å vite, når ein snakkar opp og snakkar positivt om kutt i regionale utviklingsmidlar, kor viktig desse midlane er for næringsutvikling. Me veit at bedrifter som Moods of Norway har sagt at hadde det ikkje vore for nettopp desse midlane som dei fekk – at nokon var galne nok til å satse på oss, som ein av dei seier, då dei kom med ein noko høgtflygande idé – hadde kanskje ikkje bedrifta vore der i dag.

Eg høyrer at ein vil bruke desse midlane til samferdsle. Då er det godt å vite at me har ei regjering som satsar både på samferdsle og på regional utvikling. Me kuttar ikkje, som høgreregjeringa gjorde då dei sat med makt, og som dei tydelegvis vil gjere om dei får makt igjen. Dei plussa heller ikkje på samferdslebudsjettet i den tida, det er det den raud-grøne regjeringa som har gjort.

Det same kan seiast om Framstegspartiet, og den utfordringa eg fekk frå Framstegspartiet om kommunebudsjettet i mitt eige heimfylke. Eg var både lokal- og fylkespolitikar frå 2001–2005, då Framstegspartiet var støtteparti til høgreregjeringa. Det var ikkje glansdagar i kommunar eller i fylkesøkonomien i den perioden. Det var heller ikkje glansdagar i andre viktige sektorar i eit distriktsfylke som Sogn og Fjordane.

I eit slikt fylke betyr dei regionale utviklingsmidlane noko. I eit slikt fylke betyr småkommunetilskotet noko for kommuneøkonomien. Dei regionalpolitiske tilskota som Framstegspartiet vil ta bort, betyr mykje. I eit slikt fylke betyr landbrukspolitikken mykje. Det at ein kuttar fleire milliardar kroner, betyr mykje negativt for eit slikt fylke. Det at ein i innstillingar ulike stader skriv – ikkje i denne, men i andre – at ein skal byggje vegar der det er samfunnsøkonomisk mest lønsamt, vil vel òg bety at eit fylke som Sogn og Fjordane kanskje ikkje er det fylket som vert mest velsigna med samferdslemidlar frå ei regjering der Framstegspartiet har påverknad.

Dette vert spennande og viktige saker å drøfte i året som kjem.

Arild Stokkan-Grande (A) [13:10:56]: Jeg registrerer at det er få som har sett behov for å ta et oppgjør med Fremskrittspartiets politikk på samefeltet. Det er prisverdig at representanten Trond Helleland har vært oppe og gitt til kjenne Høyres syn. En ting er hva Høyre mener, og som bør være det opplagte for samtlige partier i Stortinget, nemlig at vi skal stå på våre internasjonale forpliktelser, at vi ikke bare skal forsvare vår urbefolkning, men også styrke både språk og kultur i framtiden, men det avgjørende er jo om dette er et forhandlingsgrunnlag eller ikke. Som vi alle vet, kjører hvert enkelt parti sine egne kampsaker. Jeg ser ikke for meg at Fremskrittspartiet automatisk sier: ok, når Høyre mener det, så gir vi opp den saken. Det jeg har behov for å få avklart – det kan vi gjerne ta enten her eller ved en senere anledning – er om det er aktuelt å forhandle om dette. Skal vi gå inn i en fase der oppslutningen til Fremskrittspartiet skal avgjøre hvorvidt det blir forhandlinger rundt våre helt grunnleggende internasjonale forpliktelser – det som egentlig et samstemt storting, minus Fremskrittspartiet, har vært enige om – eller vil man avvise at det i det hele tatt er noe man er villig til å diskutere? Det er det som er det avgjørende. Det er derfor det er beklagelig at man nøyer seg med bare å vise til sin egen politikk, og ikke evner, fra noe borgerlig parti, å ta avstand fra den politikken og avvise at det i det hele tatt er en diskusjon man er villig til å gå inn på.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:12:58]: Det er litt forstemmende å høre kommunalministeren gi et slikt bilde av opposisjonspartienes politikk. Vi kan godt diskutere ulike løsninger på ulike utfordringer, men man bør ihvertfall klare å gjengi hva motparten mener før en kritiserer det.

Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett legger opp til å bedre kommuneøkonomien, sammenlignet med regjeringens opplegg. Vi styrker kommunene. Vi kutter riktignok på fylkeskommunen – og det handler om at vi ønsker å legge ned fylkeskommunene – men for Kommune-Norge blir det totalt sett en bedring.

Det vi også gjør, som er helt uforståelig at regjeringen ikke støtter, er å sørge for at kommunene kan få bedre lånebetingelser. I dag er det sånn at når staten låner penger, får den lån til en langt bedre rente enn når kommunene låner penger. Det handler litt om hva slags regelverk Stortinget og regjeringen har lagt opp rundt hvordan man skal beregne risiko.

I Sverige og i Danmark får kommunene låne på de samme betingelsene som staten, men ikke i Norge. Hvis man hadde gjort som Fremskrittspartiet sa, ville det kunne kuttet renteutgiftene for Kommune-Norge med mellom 0,5 mrd. kr og 3 mrd. kr, litt avhengig av hvor mye bedre betingelsene ble.

Det er altså noe som ikke hadde kostet en krone over statsbudsjettet, men det hadde betydd at disse «fæle» kapitalistene, som en SV-er sannsynligvis hadde omtalt dem, ville fått mindre avkastning når de låner penger til norske kommuner.

Dette er et helt gratis forslag som regjeringen bare kan gjennomføre hvis de faktisk ønsker å bedre kommuneøkonomien.

Så til samferdsel: Fremskrittspartiet har en betydelig økt satsing på samferdsel sammenlignet med regjeringen og sammenlignet med Senterpartiet. Vi styrker vedlikehold, trafikksikring og rassikring sammenlignet med regjeringens budsjett. Det kommer hele landet til gode, også Sogn og Fjordane. Vi har investeringsselskap for vei og investeringsselskap for jernbane som jeg antar neste år vil kunne investere 5 mrd. kr mer enn det regjeringen foreslår på å bygge nye veier. For eksempel en ferjefri E 39 mellom Kristiansand og Trondheim vil også komme Sogn og Fjordane til gode – siden kommunalministeren var spesielt opptatt av det fylket. Men det vil også komme storbyregionene til gode – man får bort kø, man kan få trafikk bort fra sentrum og heller få den rundt byene. Dette er totalt sett veldig fornuftig. Det er litt rart at regjeringen da forsøker å ignorere dette, men heller kikker på andre ting. Faktum er at Fremskrittspartiets politikk ville gitt en bedre samferdselsløsning for Distrikts-Norge. Det ville bedret næringslivets konkurransevilkår, og det ville bedret jobb- og arbeidsmarkedet for mange. Da synes jeg vi skulle være fornøyd med det. Så kan Senterpartiet selvsagt si at det blir for mye penger inn i veisektoren. Det synes ikke Fremskrittspartiet. Men når man gir inntrykk av at dette ikke er godt for Distrikts-Norge, blir det i hvert fall helt feil. For et Distrikts-Norge som ønsker bedre samferdselsinfrastruktur, er det Fremskrittspartiet som leverer de gode løsningene, ikke regjeringen.

Presidenten: Representanten Michael Tetzschner har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Michael Tetzschner (H) [13:16:13]: Landets ordførere kan merke seg uttrykket fra representanten Lise Christoffersen. Arbeiderpartiet mener at situasjonen nå er slik at våre kommunalpolitikere bader i penger. Det tror jeg nok ikke de vil kjenne seg igjen i. Hvis det er slik at man har så mange penger, vil jeg tro at også arbeiderpartistyrte kommuner etter hvert vil fylle de bassengene som de en gang gikk til valg på å ordne opp i.

Vårt alternative opplegg inneholder en styrking av veisektoren, og der vet vi at regjeringen tidligere har lagt et stort vedlikeholdsetterslep over på fylkene. Det er store investeringer som må gjøres. Det minner meg om at vi fra kommunalministeren heller ikke i dag har fått en nærmere redegjørelse for om regjeringen har en politikk for å hindre at kommunenes og det offentliges veier og anlegg forfaller ved den budsjetteringsmåten vi har valgt – og for øvrig det økonomiske opplegget for kommunesektoren i sin helhet.

Statsråd Liv Signe Navarsete [13:17:38]: Det vart antyda at kommunalministeren var spesielt oppteken av sitt heimfylke. Eg vart spesielt utfordra på heimfylket mitt av representanten Åge Starheim. Derfor var det tema for mitt innlegg.

Det vert hevda at Framstegspartiet leverer. Nei, Framstegspartiet leverer ingenting – unnateke ord. Framstegspartiet kunne ha levert i perioden 2001–2005, men då flytta ein berre nokre småkroner då ein forhandla fram budsjett med høgreregjeringa. Det lovar ikkje spesielt godt om nokon trur at Framstegspartiet i regjering med Høgre, som har sagt uttrykkeleg at dei vil halde seg til handlingsregelen, må begynne å prioritere mellom veg, kommuneøkonomi og alle andre gode føremål – som justissektor og kva ein elles har. Framstegspartiet har framleis evna til å ha meir pengar enn dei fleste – til det meste.

Så langt har ikkje Framstegspartiet levert der dei kunne ha gjort det, og om dei kjem til å gjere det dersom dei kjem i regjering, er heller uvisst i dag.

Denne regjeringa har levert. Me leverte ein vekst på 45 pst. i Nasjonal transportplan, og då me la fram budsjettet i haust, varsla me at me set i gang alle prosjekt som det er mogleg å setje i gang – altså at det er planlagt og klart til igangsetjing.

Det er mange store utfordringar på samferdslesektoren. Det veit eg som tidlegare samferdsleminister. Det var heller ikkje slik at ein kom til duk og dekt bord. Det var ikkje eingong planlagt prosjekt som ein kunne setje i gang då me kom med pengar og ville gjere det. Det var arven etter ei tid der Framstegspartiet faktisk kunne hatt påverknad på samferdslepolitikken.

For mange fylke i dette landet som ikkje er av dei mest sentrale, ingen nemnde og ingen gløymde, trur eg ein vil merke store forskjellar dersom det vert regjeringsskifte. Det er den jobben me skal gjere fram til valdagen i 2013, nemleg synleggjere kva denne regjeringa betyr, kva retning me ynskjer å ta landet i vidare, og kva som står på spel – ikkje berre i Distrikts-Noreg, men òg i dei store byane – for at alle skal kunne ha like moglegheiter til ei god utvikling framover.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:20:28]: Det er alltid interessant når de rød-grønne forsøker å skryte av sin satsing ved å sammenligne årets bevilgninger med de bevilgningsforslagene som kom f.eks. i 2004. Da sammenligner man ikke lenger relevante summer, men man sammenligner budsjett som har en utgiftsside med nesten 500 mrd. kr i forskjell. Det skulle bare mangle om ikke den rød-grønne regjeringen nominelt bevilger mer til alle gode formål når den har 500 mrd. kr mer å fordele. Det som er relevant å sammenligne, er jo hvordan de ulike partiene prioriterer innenfor samme års budsjett. Da ser man at Fremskrittspartiet prioriterer samferdselsspørsmål som er viktige for Distrikts-Norge, langt høyere enn det denne regjeringen gjør. Det gjorde vi også i 2003, 2004 og 2005. Så kan man sammenligne dette med hvordan de andre opposisjonspartiene har prioritert, og med hvordan de rød-grønne partiene prioriterte da de var i opposisjon. Prioriterte de samferdsel mer eller mindre enn Fremskrittspartiet? Arbeiderpartiet inngikk budsjettsamarbeid med Bondevik II-regjeringen tre av åtte ganger – om du teller med de reviderte budsjettene. Ikke i noen av de budsjettsamarbeidene ble vei prioritert opp. I 2004, som altså var året for hovedbudsjettsamarbeidet, la ikke Arbeiderpartiet inn én ekstra krone til vei. De hadde det ikke engang inne i sitt alternative statsbudsjett. Å gi inntrykk av at de rød-grønne har fått til ting som Bondevik-regjeringen burde ha fått til, når ikke engang hovedsamarbeidspartneren i den nåværende regjeringen la inn én krone til det da, det er ikke troverdig.

Hva har dagens regjering å skryte av i dag? Vi er veldig glad for at den bevilger mer til vei og jernbane enn den gjorde i 2005, men statsbudsjettets utgiftsside for neste år har altså 404 mrd. kr mer. Da er spørsmålet: Er det så mye å skryte av at man bevilger 6 mrd. kr mer enn i 2005, når utgiftssiden har vokst med 404 mrd. kr? Er det så mye å skryte av at en på åtte år totalt har bevilget 27 mrd. kr mer til veiinvesteringer enn det nivået Bondevik-regjeringen la opp til? Jeg er sikker på at Bondevik-regjeringen også hadde økt bevilgningene fra sitt 2005-nivå. Er det så mye å skryte av at man har klart å finne 27 mrd. kr totalt på åtte år, når man i den samme åtteårsperioden har spart mer enn 3 000 mrd. kr i oljefondet? Det er der perspektivene kommer inn, for man må jo se på hva man har hatt å prioritere.

Fremskrittspartiet vil minne om at mens regjeringen i inneværende budsjett foreslår totalt 18 mrd. kr til jernbane- og veiinvesteringer, vil bare oljeinvesteringene neste år øke med 27 mrd. kr, sammenlignet med i år. Bare veksten i oljeinvesteringene er 50 pst. høyere enn de totale vei- og jernbaneinvesteringene neste år. Det viser at det som regjeringen skryter av, ikke er et taktskifte, man sprer bare tynt utover den utgiftsøkningen som man har til alle formål. Det handler ikke om å prioritere, det handler om å nyte godt av oljenæringen, men jeg kan love at en blå regjering vil prioritere samferdsel langt høyere enn det dagens regjering har fått til.

Presidenten: Presidenten tillater seg å komme med en vennlig bemerkning om at vi har en lang dag og en lang kveld foran oss.

Statsråd Liv Signe Navarsete [13:23:43]: Eg skal ta det til følgje, men når representanten prøver å misforstå såpass at han påstår at eg samanliknar nominelle tal, vert det for dumt, og det kan ikkje stå igjen som siste ord. Eg samanlikna sjølvsagt ikkje nominelle tal, eg samanlikna kva som har vore av vekst. Det at Arbeidarpartiet ikkje prioriterte ei krone til veg i 2004, må jo bety at Senterpartiet har ganske så stor påverking i denne regjeringa, for det har vore ein sterk vekst på veg. Våren 2005 starta ein med å leggje på 22 mrd. kr på Bondevik-regjeringas Nasjonal transportplan, ein fortsette med å følgje det opp i dei årlege budsjetta, la fram eit nytt budsjett med 100 mrd. kr i vekst, og fortset med å følgje det opp i denne perioden. No utarbeider me ein ny Nasjonal transportplan som skal leggjast fram til våren.

Det viktige er sjølvsagt ikkje veksten i dei nominelle kronene, for han har vorte stor, og eg trur ikkje han hadde vorte så stor utan den konstellasjonen som no har vore, og som har hatt makt. Det som er viktig, er truverdet når det gjeld prioriteringane til dei som påstår å ha mange fleire milliardar å bruke og putte inn. Det er i alle fall ikkje historia som gir dei partia truverd, for den historia finst ikkje.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:25:26]: Jeg skulle bare vise at statsråden tar feil. Historien viser at Fremskrittspartiet har bevilget mer til vei og jernbane de årene vi har inngått budsjettforlik, enn Arbeiderpartiet. SSB har gjennomgått vårt alternative statsbudsjett. De sier at Fremskrittspartiets politikk for 2013 vil gi et høyere BNP, lavere inflasjon og lavere arbeidsledighet. Da synes Fremskrittspartiet det er fornuftig om vi heller tar litt av de oljepengene vi kunne brukt innenfor handlingsregelen, og investert i mer vei, mer jernbane, mer forskning og i bedre rammebetingelser til næringslivet både i byene og i distriktene, framfor å gjøre slik regjeringen gjør. Det regjeringen gjør, er å låne ut oljeformuen vår – bl.a. til Danmark – til 1 pst. rente, tvinge bilistene i byer i distriktene til å låne penger i utlandet for å bygge bompengeprosjekt i Norge, og til i snitt å betale 2,5 pst. rente for de lånte pengene. Vi låner altså ut formuen vår til 1 pst. rente og låner den tilbake til 2,5 pst. rente. Det er ikke ansvarlig økonomisk politikk, og derfor trengs Fremskrittspartiet i regjering, slik at vi kan begynne å investere i dette landet og bygge det, i stedet for å låne ut formuen til andre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til del I.

Vi går over til del II av budsjettinnstillingen til kommunal- og forvaltningskomiteen. Det dreier seg om budsjettkapitlene under Justis- og beredskapsdepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Lise Christoffersen (A): [13:27:06]: Det er flere mulige innfallsvinkler til en debatt om innvandring og integrering. Selv har jeg lyst til å ta utgangspunkt i det jeg synes var en velskrevet kommentarartikkel i VG i går, med tittelen: «Et aldrende Europa sliter», og starter med å sitere ingressen:

«Lederne for gode, gamle Europa mottar i dag Nobels fredspris. Men alderen tynger, og med færre yrkesaktive vil Europa tape i konkurransen med den nye verden.»

Deretter følger en rekke heller dystre framtidsutsikter, basert på tendenser vi allerede ser: Synkende fødselstall og stadig færre yrkesaktive per pensjonist. I 2050 vil en av tre europeere være over 60 år, og gjennomsnittsalderen vil fortsette å øke. Det fører til stadig større utfordringer når det gjelder å finansiere velferdsstaten. Dessuten vil flere og flere trenge pleie og omsorg, mens forholdsmessig færre vil være tilgjengelige for å utføre arbeidet. Og som artikkelforfatteren påpeker:

«Selv om vi iblant får et annet inntrykk, er heller ikke innvandringen til Europa høy, i hvert fall ikke sammenlignet med land som USA, Canada og Australia.»

I dette perspektivet er innvandring et gode, som daværende finansminister Kristin Halvorsen la vekt på ved framleggelsen av sitt første egne statsbudsjett i oktober 2006. Det skulle bygges tusenvis av nye barnehageplasser, vei og bane skulle få et løft. Det var ikke pengene det sto på, men arbeidskraften. «Polakkene redder regjeringens løfter», skal hun ha sagt, litt spissformulert, men sant.

Innvandrerne i Norge kommer fra 291 land og selvstyrte regioner. Til sammenligning er det 193 medlemsland i FN. Det er i dag ca. 655 000 personer med innvandrerbakgrunn bosatt i Norge. De fleste har innvandret selv. 108 000 av dem er født i Norge med to innvandrerforeldre. De største gruppene kommer fra Polen, Sverige, Tyskland og Litauen. Innvandrerne utgjør litt over 13 pst. av befolkningen og ca. 12 pst. av den samlede sysselsettingen i Norge. Det sier litt om betydningen av innvandring når det gjelder å dekke vårt behov for arbeidskraft. At 21 pst av alle nystartede bedrifter i 2011 ble etablert av innvandrere, hører også med i dette bildet.

Arbeidsinnvandrerne kommer stort sett fra EU- og EØS-området. Av en samlet nettoinnvandring på 47 000 i fjor, var over halvparten arbeidsinnvandrere fra land utenfor Norden. Når det gjelder innvandring fra land utenfor EU-området, kan vi gjennom den offentlige debatten ofte få inntrykk av at de fleste av dem er asylsøkere, men slik er det altså ikke. Familieinnvandring er den nest største årsaken til innvandring til Norge. Giftermål og partnerskap inngås på tvers av landegrenser i en globalisert verden. Det ble innvilget 12 900 nye familieinnvandringstillatelser i fjor, mens 4 000 fikk opphold etter søknad om asyl.

Regjeringens mål om en samfunnstjenlig og styrt innvandring og en human, solidarisk og rettssikker asyl- og flyktningpolitikk, som bygger på våre forpliktelser etter internasjonale konvensjoner og avtaler, har bred støtte i befolkningen og så godt som tverrpolitisk støtte i Stortinget. På relativt kort tid er Norge blitt et mer mangfoldig og flerkulturelt samfunn enn vi noen gang før har vært. Det synes de fleste er positivt. Men ikke alle: Fremskrittspartiet demonstrerer mer enn tydelig gjennom sine merknader og kuttforslag at innvandring i deres øyne er negativt, særlig når innvandrerne kommer fra land utenfor Europa. Det spiller ingen rolle om dette er mennesker med behov for beskyttelse etter internasjonal rett. Norsk innvandrings- og asylpolitikk er altfor liberal for Fremskrittspartiet; til sammen kutter de mer enn 725 mill. kr i budsjettene til utlendingsmyndighetene. Det er det glade vanvidd!

Gjennom regjeringens mange påplussinger og ulike tiltak for raskere saksbehandling i asylsaker og raskere og flere returer – helst frivillig, men også med tvang – begynner vi sakte, men sikkert å få hodet over vann og komme oss nedover i restansebunken. UDI behandler flere saker enn de får inn, vi venter ennå på tilsvarende effekter i UNE, men de kommer. Kutt som Fremskrittspartiet foreslår, vil umiddelbart føre til kaos i utlendingsforvaltningen og er helt uansvarlig. Fremskrittspartiets alternativ er tilsynelatende å hjelpe folk der de er, men det er jo bare ord. Da Utenriksdepartementets budsjett ble behandlet i forrige uke, foreslo Fremskrittspartiet å kutte i bistanden med hele 7 mrd. kr, mest i Afrika og Midtøsten.

Heldigvis er det ingen andre som støtter en slik politikk. Venstre og Kristelig Folkeparti mener at regjeringens innvandringspolitikk er for streng, riktignok uten at det er konkretisert i spesielt mange forslag til påplussinger i budsjettet. Høyre er – både i tall og ord – omtrent på linje med flertallet. Så hvis jeg skal oppsummere opposisjonens mening om flertallets innvandringspolitikk i få ord, måtte det bli noe sånt som: Positiv, negativ, for liberal, for streng, passe. Når opposisjonen nå sier at de er i ferd med å samle seg til et tydeligere alternativ før neste års valg, er det nok fortsatt mye ugjort på innvandringsfeltet.

Men innvandring handler ikke bare om veien inn i Norge. Folk som kommer til Norge, skal bo, få venner, jobbe, gå på skole, delta i fritidsaktiviteter og samfunnsliv. De fleste klarer seg riktig bra. Norge har lyktes bedre med integreringen enn de fleste andre land. Det er nok å se over grensen til Sverige. Ny forskning derfra, gjengitt i Aftonbladet, viser at blant innvandrere som har bodd i Sverige i opptil ti år, er 23 pst. av mennene og 27 pst. av kvinnene arbeidsløse. Det er nest dårligst i Europa. Norge ligger i den motsatte enden av skalaen – ikke best, men blant de beste.

Det betyr ikke at vi skal slå oss til ro med det; vi har fortsatt en vei å gå. Målet er et samfunn uten sosiale forskjeller som følger etniske skillelinjer, og vi er ikke helt der. Innvandrere er overrepresentert blant barnefamilier med vedvarende lav inntekt. Innvandrere har større helseproblemer. Ledigheten er lav, men høyere enn i befolkningen for øvrig. Sysselsettingen blant familiegjenforente, der flertallet er kvinner, er lavere enn blant arbeidsinnvandrere. Sysselsettingen øker imidlertid med økende botid, men ikke for alle. Fafo viser bl.a. at bare 30 pst. av pakistanske kvinner som kom til Norge før 1990, er i arbeid. Vi sliter med å få bosatt flyktningene raskt nok, og det hoper seg opp i mottak. Vi kan bare forestille oss hvor demotiverende det må være for den enkelte, og det virker hemmende på integreringen. Når rundt 3 500 personer nå sitter fast i mottak, er det en uverdig og uakseptabel situasjon. Rask bosetting av flyktninger er det som må legge grunnlaget for et aktivt liv i trygge omgivelser.

Rett og plikt til deltakelse i introduksjonsprogram og rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap er noe av det mest grunnleggende i integreringspolitikken når det gjelder personer som innvandrer til Norge i voksen alder. Men det er ikke nok for alle. «Ny sjanse» har vært et program for dem som sto langt fra arbeidslivet, og kvalifiseringsprogrammet likeså. Det sistnevnte er et eksempel på hvordan universelle velferdsordninger kan utformes på en måte som gjør at alle kan benytte seg av dem. Men noen ganger trengs ekstra målretting, og fra neste år omdannes «Ny sjanse» til «Jobbsjansen», bevilgningen mer enn dobles, og programmet rettes enda sterkere inn mot kvinner som trenger spesiell oppfølging for å komme inn på arbeidsmarkedet. Det er viktig for kvinnene selv, og det kan også vise seg at dette blir et av de viktigste tiltakene for å bekjempe fattigdom generelt og barnefattigdom spesielt.

Barn med innvandrerbakgrunn trenger ikke kontantstøtte, men barnehage. Forsøkene med gratis kjernetid i barnehage i områder med høy andel innvandrere fortsetter, og resultatene viser seg etter hvert. Andelen barn i barnehage øker, og vi vet at barn som har gått i barnehage, står bedre rustet når de begynner på skolen. Språket er alfa og omega, og det trenger egentlig ingen videre utdyping.

Også når det gjelder integreringspolitikken, er det bred, tverrpolitisk enighet – nok en gang med unntak av Fremskrittspartiet. Høyre plusser på selve integreringstilskuddet til kommunene. Det gjør ikke Kristelig Folkeparti. Begge plusser på litt når det gjelder frivillig virksomhet og tilskudd til opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne, Kristelig Folkeparti litt mer enn Høyre, men Fremskrittspartiet står altså i en særstilling. De går like hardt til verks på dette området som på innvandringsfeltet – nye 700 mill. kr strykes med hård hånd. Med Fremskrittspartiet kuttes til sammen 1,4 mrd. kr på innvandrings- og integreringsfeltet. Fremskrittspartiet ønsker i realiteten å melde oss ut av verden. I stedet for en innvandrings- og asylpolitikk som holder internasjonal høy standard, ville vi med Fremskrittspartiets politikk med åpne øyne bryte alle internasjonale forpliktelser til å gi beskyttelse til folk i nød. De som kommer, skal i stedet på lukkede mottak – nok et brudd på internasjonal rett – og de som likevel måtte finne på å komme, kan heller ikke vente seg særlig aktive integreringstiltak. De pengene vil for lengst være strøket fra budsjettet.

Heldigvis ser alle andre partier at dette er en lite farbar vei. I en globalisert verden er dette taperoppskriften. Flertallet støtter i stedet regjeringens arbeid med å fornye og forbedre et av verdens beste velferdssamfunn.

Like utpå nyåret skal vi behandle integreringsmeldingen, Meld. St. 6 for 2012–2013, om en helhetlig integreringspolitikk, mangfold og fellesskap. Det skal legge grunnlaget for en enda bedre integreringspolitikk, med enda bedre resultater enn hittil.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [13:37:18]: De fleste som kommer til Norge og søker asyl, havner i et asylmottak. Hvorvidt dette er mottak der det er samlet flere, eller om det er desentralisert, spiller for så vidt ingen rolle, men i mottak havner de. Det er også et faktum at mange forsvinner fra disse mottakene, så mitt spørsmål til representanten er: Hvor tror representanten disse ender opp, hva lever de av, og hva vil Arbeiderpartiet gjøre for å hindre dette?

Lise Christoffersen (A) [13:37:53]: Det er riktig som representanten Ørsal Johansen sier, at en del mennesker hvert år forsvinner fra mottak. Vi vet ikke akkurat hvor mange det er, vi vet ikke akkurat hvor det blir av dem. Noen oppholder seg helt sikkert ulovlig i Norge, noen har kanskje reist til utlandet, men dette er tall det er veldig vanskelig å ha oversikt over. Det vi har sagt, er at når barn forsvinner fra mottak, skal vi prøve å spore dem opp så godt det lar seg gjøre. Men som sagt: Vi har ingen sikre tall, vi bare vet at det skjer – noen er sikkert ulovlig i Norge.

Trond Helleland (H) [13:38:45]: Det var en stor dag for mange av oss i går. Vi gikk i fakkeltog og feiret at EU hadde fått fredsprisen.

EU har også gitt Norge nye muligheter når det gjelder å hente kompetanse og arbeidskraft, og vi ser nå at arbeidsinnvandringen til Norge er rekordhøy. I flere debatter har vi reist spørsmål om urimeligheten ved at f.eks. polske eller andre østeuropeiske arbeidere som mister arbeidet og blir arbeidsledige, ikke kan gå på norskkurs mens de er arbeidsledige for å heve kompetansen sin, bortsett fra i et par fylker der Nav har lagt til rette for dette. Nå har vi integreringsmeldingen til behandling, og det er vel da siste sjanse for å få rettet opp dette forholdet. Er representanten Christoffersen enig i at ledigmeldte arbeidsinnvandrere burde kunne få norskkurs uten å miste dagpengene sine?

Lise Christoffersen (A) [13:39:49]: Nå var det et spørsmål til representanten Christoffersen, og da kan representanten Christoffersen svare at hun egentlig synes det burde vært mer enn det. Arbeiderpartiet vedtok på sitt landsmøte i 2011 et integreringspolitisk dokument hvor vi mente at arbeidsinnvandrere, enten de var i arbeid eller midlertidig ute av arbeid, burde få den adgangen. Så har vi en Soria Moria-erklæring som vi skal oppfylle, vi har en bestemt sum penger. Vi er ikke der nå, men som representanten Helleland selv var inne på, blir det ikke gitt norskkurs bortsett fra der Nav har lagt til rette for det. Den muligheten kunne Nav kanskje benytte seg mer av, og det kunne kanskje gå an å gi et signal om at det er smart å gjøre, for det finnes muligheter innenfor dagens velferdsordninger også, med individuell tilpasning. Språk er noe arbeidsinnvandrere som er ledige absolutt trenger for igjen å komme inn på arbeidsmarkedet. Så jeg tror ikke vi er så veldig uenige.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:40:59]: Jeg er veldig glad for at Lise Christoffersen brukte så god tid på å snakke om et viktig tema, nemlig integrering og integreringspolitikken. Arbeiderpartiet er veldig opptatt av at man skal følge arbeidslinjen, og det er ikke vanskelig å være enig i det. Det at folk kommer i arbeid, er også en viktig forutsetning for å komme til rette med fattigdomsproblematikken.

Men vi ser at en utfordring vi har i Norge, er at det ikke er så lett å komme inn på arbeidsmarkedet. Bare det at man har et annerledes navn, gjør at man kanskje risikerer ikke å bli innkalt til et intervju engang, selv om man har den samme kompetansen og er like godt kvalifisert som veldig mange av de andre søkerne. Dette gjøres det veldig lite med fra myndighetenes hold. Hva er representanten Lise Christoffersens løsning på dette?

Lise Christoffersen (A) [13:42:06]: Det pågår et forsøk i regi av Fornyingsdepartementet som nå er forlenget, med moderat kvotering av innvandrere til jobber i en del statsetater. Det er et tiltak som jeg støtter 100 pst. Vi har hatt en diskusjon gående i en Facebook-tråd nå, på bakgrunn av oppslag i – det var vel – Aftenposten, om tre flotte innvandrerjenter som følte at det med kvotering kanskje var å bli litt nedvurdert, og som helst ikke så at vi benyttet sånne tiltak. Der er jeg helt uenig. Jeg har selv gått med en «button» på jakken hvor det sto «kjønnskvotert og stolt av det», og jeg tror det må en del sånne radikale grep til for å få opp volumet og alminneliggjøre at innvandrere med fremmede navn gjør en vel så god jobb og kanskje i noen situasjoner også en bedre jobb i mange funksjoner i samfunnet.

Der var visst tiden ute.

Presidenten: Da er også replikkordskiftet omme.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [13:43:35]: Fremskrittspartiet er glad for at vi til tider kan ha en åpen og faktabasert innvandringsdebatt, men nå er det slik at fakta skal være objektive, men kan være veldig subjektive ut fra hvordan man velger å tolke dem. Sånn er det alltid, og sånn vil det alltid være.

Fremskrittspartiet vil ha lukkede mottak i Norge, og representanten Lise Christoffersen var inne på det temaet og mente at det var inhumant og ikke i tråd med internasjonal rett. Nå er det flere land som har lukkede mottak og er veldig fornøyd med det, og som ikke har fått noen utfordringer eller problemer med det i henhold til internasjonal rett. Da jeg stilte representanten Lise Christoffersen spørsmål om hvor mange som ble borte fra mottak i Norge, hvor de er, hva de gjør for å livnære seg og hva som bør gjøres, var representanten ikke veldig villig til å gi noe konkret svar på det, enten fordi representanten ikke visste det eller fordi det rett og slett ikke er mulig å få noe svar. Hvor mange som blir borte, vet vi ikke. Hvor de er – nei, det vet vi heller ikke. Hva de gjør, vet vi heller ikke.

Men én ting er sikkert. Er de i Norge, lever de i hvert fall ikke av en jobb der de er ansatt i et firma, eller driver for seg selv og betaler skatt og norske avgifter. Det er det ingen tvil om. De livnærer seg på helt andre måter, som vi helst ikke vil ha noe særlig av i Norge. Hva skal gjøres med det? Fremskrittspartiet har en løsning. Det er mulig å opprette lukkede mottak. For det første hindrer det rømming. For det andre har vi kontroll på hvor de er. Det er også viktig at vi, mens de er i lukkede mottak, får avklart hvem vi har fått til Norge. Det har vi ingen garanti for, og vi vet ingenting om de personene som bl.a. kommer uten papirer eller med falske papirer.

Det forundrer meg også litt. Det er mange som kommer til Norge med f.eks. falske pass. I henhold til loven er det i seg selv straffbart å ha falskt pass. Det er umiddelbart ubetinget fengsel i 45 dager for å ha falskt pass. Likevel lar vi dem få lov til å søke asyl, vi behandler søknaden, og de kan sågar få opphold når de kommer hit med falskt pass, som i seg selv er straffbart. Fremskrittspartiet mener at kommer man hit med falske pass, med falske papirer, da er det et eller annet man skjuler, og man skal ikke få oppholdstillatelse i Norge.

Norge er ikke lenger det landet det en gang var – på godt og ondt. Uheldige sider ved utviklingen er mindre frihet og at vi må være forsiktige med hva vi sier, mindre trygghet og en offentlig sektor som koster mer enn noen gang. Samtidig synes handlekraften og gjennomføringsevnen mindre enn noen gang. Det bygges veier for fortidens trafikk, noe den nye strekningen som i disse dager åpnes i Sør-Gudbrandsdalen, vitner om. Vi kan kanskje leve med noe foreldede veier, men vi kan ikke leve med en innvandring som har nådd et så stort omfang at den truer velferdsstaten og alle de velferdsgoder som nordmenn i dag tar som en selvfølge. Innvandringen er rett og slett ikke økonomisk bærekraftig. Dette ble påpekt av Frischsenteret i 2011 og bekreftet av Brochmann-utvalget i en rapport samme år. Det ble spådd at med fortsatt høy innvandring ville dagens tillitsbaserte velferdsstat snart være historie.

Innvandrere kommer til Norge i stort antall. Prosentvis har innvandringen til Norge økt mer enn i noe annet land, ifølge en rapport fra OECD. Når det gjelder innvandring i forhold til folketallet, er det bare Sveits som ligger foran Norge. Også vi i Fremskrittspartiet innser at Norge trenger arbeidsinnvandrere, og vi innser også at det er noen som trenger beskyttelse. Men vi stusser litt når vi leser i en rapport at to av tre innvandrere er på trygd. Det viser seg nemlig at etter omkring ti år i arbeidslivet er det et markert frafall. Folk som forsker, finner det ofte betryggende å kontrollere funn mot annen informasjon. Oslo er den byen i Norge hvor innvandringen har vært størst, både i absolutte og i relative tall. Derfor er det ganske skremmende å se at Oslo i perioden fra år 2000 til 2010 har hatt svakest vekst per innbygger når det gjelder innbetalt skatt.

I perioden fra 2002 til 2011 kom det nesten 110 000 asylsøkere til Norge. Det hevdes at Norge har en streng asylpolitikk, så da skulle man tro at mange ble sendt tilbake til hjemlandet eller til det landet de kom via. Det er imidlertid ikke riktig. Antall frivillige returer i regi av UDI var i samme periode på ca. 9 000. I tillegg ble også en del returnert av Politiets utlendingsenhet. Der er antallet noe mer usikkert, men det dreier seg om ca. 1 000 personer per år, altså anslagsvis i overkant av 9 000 over en niårsperiode.

Mens omkring 110 000 er kommet, har altså 18 000 mer eller mindre frivillig forlatt oss. Differansen er på ca. 90 000. Dette er mennesker som på sikt vil måtte forsørges av norske skattebetalere. I tillegg kommer arbeidsinnvandrere, og det er ikke sikkert at alle disse jobber til de har nådd vanlig pensjonsalder. Så har vi alle familiegjenforeningene, som også representanten Christoffersen var innom, som også på mange måter etter hvert vil belaste de offentlige budsjettene. I statsbudsjettet for 2013 er ca. en tredjedel, eller 370 mrd. kr, avsatt til å lønne mennesker som ikke jobber. Da lurer jeg på hvor dette skal ende. Jeg vet ikke, men jeg vet at Fremskrittspartiet står for en ansvarlig innvandringspolitikk og har gjort det i alle år.

Regjeringen har egentlig ikke kommet med noen nyheter i sitt forslag til statsbudsjett. De viderefører en innvandrings- og integreringspolitikk som folk flest ikke er overvettes fornøyd med. Resultatet er segregering og utenforskap. Det var med en viss tilfredshet jeg registrerte at statsråd Thorkildsen, da hun forleden dag ble intervjuet av P4, sa at hun fryktet at det dannes utenforsamfunn i Oslo. Jeg tror de utenforsamfunnene allerede er dannet. Vi vet at det er lukkede samfunn i Oslo som ikke har mye med omverdenen å gjøre, der en ikke prater norsk, og der en lever etter helt egne regler. Det er prisverdig at statsråden ser at en kan frykte det, at statsråden ser at dette kan bli en utfordring, og jeg gleder meg til å se hva statsråden ønsker å gjøre med den utfordringen.

Regjeringen legger opp til en politikk der en viderefører tiltak som ikke virker, regjeringen opprettholder en stor statlig virksomhet, regjeringen viderefører en politikk som gjør at titusenvis av mennesker kan oppholde seg ulovlig i Norge, og regjeringen viderefører en integreringspolitikk der kommunene får langt mindre penger for å integrere flyktninger enn det det faktisk koster. Dette er noe av den utfordringen som også representanten Christoffersen var inne på. Det står mange i mottak og venter på å komme ut i kommunene – og så lurer vi på hvorfor! Mange kommuner vegrer seg mot å ta imot flyktninger som har fått lovlig opphold i Norge, fordi de vet at det koster. Når de allerede har stram økonomi og budsjetter som ikke går opp, er det heller ikke all right å ta på seg nye utgifter som en vet en ikke får dekket av den norske staten – selv om det er den norske staten som pålegger dem å ta imot folk. Ved å øke integreringstilskuddet kunne det kanskje være en mulighet for at noen flere kommuner tok inn, bosatte og integrerte flere innvandrere på en god måte. Vi vet at mange kommuner gjør en kjempejobb når det gjelder integrering, mens andre kommuner ikke er riktig så dyktige. Det er noe vi må rette på, og jeg tror at økonomi har en del med dette å gjøre.

Regjeringspartiene beskylder Fremskrittspartiet for å kutte alle penger til urfolk og nasjonal historie. Fremskrittspartiet mener at alle mennesker er skapt og født like, og at konstruerte særtiltak, som f.eks. Sametinget, forvaltningsområdet for samiske språk og Finnmarkseiendommen, virker mot sin hensikt. Fremskrittspartiet vil ikke ha et Norge med konflikter som skaper kulturelle, språklige og etniske skillelinjer. Det er vi i ferd med å få. Samtidig mister en fokus på det som burde være viktig – å beskytte den fremste kulturbæreren av dem alle, nemlig språket.

Regjeringen viderefører her en politikk som ikke har ført til mer bruk av samiske språk, men derimot til mindre. Det dokumenter de selv i sine budsjettproposisjoner. Regjeringen er mer opptatt av å gi penger til en minoritetsforvaltning enn å følge det første av formålene med sameloven, nemlig å sikre og utvikle de samiske språkene. Regjeringspartiene vil heller ikke vite hvor mange mennesker som bruker samisk i Norge, til tross for at internasjonale organisasjoner som Europarådet og UNESCO høylytt kritiserer Norge for ikke å følge opp sine internasjonale forpliktelser. Nå er det på høy tid at vi får en gjennomgang av de politiske virkemidlene som brukes i same- og minoritetspolitikken, for flere av våre minoritetsspråk er i ferd med å dø ut. Fremskrittspartiets tilnærming er at vi må få tall på hvor mange som prater de ulike språkene i Norge, slik at vi kan beskytte minoritetsspråkene og utvikle dem. Å føre en dyr symbolpolitikk, som regjeringspartiene gjør, fungerer ikke. Regjeringspartiene evner ikke å tenke nytt i samepolitikken og tviholder på de samme virkemidlene, uten hensyn til om de samiske språkene nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk dør ut. Umesamisk, pitesamisk og skoltesamisk er allerede utdødd i Norge. Da er mitt spørsmål: Når skal regjeringen våkne?

La det ikke være noen tvil: Fremskrittspartiet vil samene vel. De er en del av det norske samfunnet. Nordmenn og samer har fungert og funnet sammen gjennom århundrer gjennom handel og utveksling, gjennom familie og bygdeliv. Men det har vært konflikter, og det norske samfunnet har behandlet samene på en svært lite hyggelig måte. Vi ønsker ikke en fornorskning av samene, slik en hadde det til utpå 1970-tallet. Fremskrittspartiet tar avstand fra at samer ikke skal få prate samisk eller kunne opprettholde og videreutvikle sin kultur og sine tradisjoner. Det tror jeg alle i denne sal er enige om, men det er virkemidlene vi diskuterer. Jeg mener virkemidlene ikke virker slik de var tenkt å skulle virke. Jeg mener vi har en plikt til å påtale dette, uten å bli møtt med useriøse påstander om kalde og ufyselige holdninger fordi vi ikke vil bruke like mye penger som de andre, eller inngå konsensus på sviktende grunnlag.

Representanten Stokkan-Grande hadde en tirade mot Fremskrittspartiet. Jeg har følgende spørsmål til representanten Stokkan-Grande: Hvem var det som sto for fornorskningsprosessen? Var det Fremskrittspartiet som nektet eldre mennesker å prate samisk i Norge? Var det Fremskrittspartiet som gjennom generasjoner gjorde livet surt for samene i Norge? Det var Arbeiderpartiet som satt med ansvar og makt og gjennomførte – godt hjulpet av de andre partiene – en voldsom fornorskningsprosess som var en krenkelse for det samiske folk. Det var ikke Fremskrittspartiet ansvarlig for, det var det Arbeiderpartiet som var.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingalill Olsen (A) [13:56:20]: I løpet av de siste årene har antallet asylsøknader i Norge gått ned. Vi har også greid å redusere saksbehandlingstid og restanse i saker, og etter Fremskrittspartiets retorikk burde det være en politikk i riktig retning. Likevel kan ikke Fremskrittspartiet være med på noen av fellesmerknadene fra komiteen på dette feltet. Det forundrer oss, men etter å ha hørt Ørsal Johansens innlegg trenger man ikke være forundret i hele tatt. Jeg forstår, for en sånn nedvurdering av andre mennesker tror jeg man skal lete lenge etter.

Så til spørsmålet. I innlegget sa Ørsal Johansen at innvandring truer velferdsstaten. Spørsmålet er da: Hvordan truer det din og min velferd? Jeg håper Ørsal Johansen kan utdype det.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [13:57:12]: Jeg er fornøyd med at antallet asylsøknader har gått ned – det skulle bare mangle. Jeg er også fornøyd med deler av den politikken som regjeringen fører på området. Vi har en noenlunde streng innvandringspolitikk, og Fremskrittspartiet har vært enig i mange av de tiltakene denne regjeringen har satt i gang, og de innstramminger som har skjedd på dette området.

Representanten var inne på at velferdsstaten er truet. Jeg sa i mitt innlegg at jo flere som kommer til Norge, jo flere nordmenn og innvandrere som går på trygd, jo større utfordringer får velferdsstaten. Når færre jobber og betaler inn til felleskassen og flere skal nyte goder fra felleskassen, fører det til at vi får økonomiske utfordringer. Det sier seg selv, det er rett og slett fakta.

Aksel Hagen (SV) [13:58:21]: Fremskrittspartifolk kan umulig sove godt om natta. De lever jo i en samtid der de kan risikere å møte både innvandrere og asylsøkere ute – i frihet på gata. De burde sjølsagt vært bura inne i fengsel, ifølge Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet er i slike debatter veldig opptatt av at de skal være faktabaserte, i motsetning til alle oss andre.

Har Fremskrittspartiet sett noe på de forskningsrapportene som er utarbeidet om hva som foregår inne på slike mottak – hva som skjer med folk? Disse folkene skal jo enten ønskes velkommen til Norge etter hvert, eller så skal de hjem igjen til landet sitt. Forskningsrapporter viser etter vår mening at mange av disse har veldig traurige opplevelser som gjør at de verken klarer å bli en del av vårt samfunn eller klarer å komme tilbake til sine opprinnelige samfunn, på en god måte.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [13:59:19]: Jeg kan opplyse representanten Hagen om at jeg sover rimelig godt om natten – kanskje ikke de siste nettene, men det har helt andre grunner.

Vi sier ikke at vi skal bure noen inne. Vi ønsker lukkede mottak fordi vi ønsker at de som kommer til Norge og ikke har identitetspapirer – de vi ikke aner hvem er – skal vi kunne ha kontroll over, i hvert fall til vi har klarlagt identiteten deres. Det går, ifølge personer i politiets utlendingsenhet, en del rundt i Norge som er tikkende bomber. Da bør vi også ta høyde for det.

Representanten var inne på hva som skjer i mottak. Jeg vet veldig godt hva som skjer i mottak i dag. Jeg vet godt hvordan mottakene fungerer rundt omkring i dette landet i dag. Der det ikke er lukkede mottak, har de sikkert de samme utfordringene som en kan få i lukkede mottak.

Det som er et faktum: I dag skjer det drap, og det skjer vold – både mot andre beboere og mot ansatte – ved asylmottakene. Men det tror jeg kan løses.

Heidi Greni (Sp) [14:00:39]: Fremskrittspartiet ønsker kraftige kutt i budsjettene, både når det gjelder utlendingsforvaltningen, og når det gjelder mottak. Begrunnelsen er at de vil ha en helt annen asylpolitikk, en asylpolitikk som gjør at behovet for ressurser vil bli betydelig svekket. Hvor skal denne reduksjonen tas? Skal den tas på feltet arbeidsinnvandring? Skal den tas på feltet kvoteflyktninger, eller skal den tas på feltet asylsøkere? Og er det slik at innstrammingen skal foregå helt uten at Norge skal forholde seg til internasjonale konvensjoner og avtaler?

Det var helt umulig ikke å tolke innlegget her i dag på den måten at han sier at dagens praksis er altfor liberal, det er flere som får opphold med begrunnelsen beskyttelsesbehov osv. Dette er i sterk kontrast til det innlegget Ørsal Johansen hadde i Klassekampen 16. januar, der han beskylder regjeringen for å ha en altfor streng innvandringspolitikk – det er for få som får bli, og vi setter barn i fare fordi UNE (presidenten klubber) ikke utnytter skjønnsrommet.

Kan representanten (presidenten klubber) forklare denne (presidenten klubber) …

Presidenten: Representanten Morten Ørsal Johansen, vær så god.

Presidenten vil minne om taletiden.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [14:01:54]: Når vi i Fremskrittspartiet setter opp vårt forslag til budsjett, tar vi utgangspunkt i Fremskrittspartiets politikk og i Fremskrittspartiets utlendingslov.

Vi ønsker en streng innvandringspolitikk i Norge. Samtidig ønsker vi en god integreringspolitikk, slik at de som får lovlig opphold i Norge på grunn av beskyttelsesbehov, skal bli en del av det norske samfunnet – skal integreres på en god måte, skal tas imot på en god måte. Men det betyr ikke at vi ikke kan ha en streng innvandringspolitikk der vi har strengere kriterier for å få oppholdstillatelse i Norge, har strenge kriterier og krav for å kunne komme til Norge og nyte godt av de velferdsgodene vi har her.

Fremskrittspartiet ønsker å få innstramminger både i asylpolitikken og i familiegjenforeningspolitikken, f.eks. ved at en ikke skal ha mulighet til å få familiegjenforening etter familiegjenforening, som en har mulighet til i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trond Helleland (H) [14:03:09]: Høyre har som mål at innvandrere og flyktninger raskest mulig skal bli i stand til å forsørge seg selv, og mener at det er behov for forbedringer i integreringspolitikken, særlig knyttet til språkopplæring og arbeid.

Innvandrere beriker både samfunn og arbeidsliv gjennom den erfaring, kunnskap og arbeidsvilje de har, og gjennom de ideer de kan bidra med, som følge av at de har en annen kulturell bakgrunn. Samtidig byr det flerkulturelle samfunnet på utfordringer som må løses for å kunne realisere hvert enkelt menneskes muligheter.

Behovet og mulighetene for personbevegelser på tvers av landegrensene øker som følge av økt verdenshandel, reduserte transportkostnader, nedbygging av grensehindre og tettere samhandling mellom land. Ulike kulturer kommer i kontakt med hverandre, og ideer, kunnskap og erfaringer utveksles raskere og mer omfattende enn tidligere.

Økt arbeidsinnvandring er et viktig bidrag for å ta denne utviklingen på alvor og utnytte det potensialet som ligger i globaliseringen. Det er ingen selvfølge at den kompetente arbeidskraften søker seg til Norge. Jeg viser her til Høyres forslag i Dokument 8:150 S for 2010–2011 om tiltak for å sikre vekstfremmende arbeidsinnvandring.

Arbeidsmarkedet vil trolig være preget av økende migrasjon av arbeidstakere og tjenesteytere i årene framover, men også av større konkurranse om arbeidskraft mellom land. Det å ha en bevisst og helhetlig politikk som sikrer en bærekraftig arbeidsinnvandring, er en av de største politiske utfordringene vi vil stå overfor i årene som kommer. Kunnskap og kompetanse, sammen med mangfold i arbeidsstyrken, er avgjørende for innovasjon og næringsutvikling i et stadig mer konkurranseutsatt og internasjonalt arbeids- og næringsliv. For å opprettholde dagens velferdsnivå og sikre verdiskaping gjennom en levende kunnskapsøkonomi må Norge føre en politikk som gjør oss i stand til å hevde oss internasjonalt i konkurransen om den kompetente arbeidskraft.

Før finanskrisen bidro arbeidstakere fra andre land med helt nødvendig arbeidskraft i Norge, i bl.a. bygge- og verftsnæringene og innen flere servicebransjer. Uten denne ekstra tilgjengelige arbeidskraften ville veksten i norsk økonomi ha bremset opp, og Distrikts-Norge ville ha møtt store utfordringer. Samtidig ser en at stadig flere av disse arbeidsinnvandrerne har slått rot i Norge, og familiene har flyttet etter. Da er det viktig at en får anledning til å lære språket skikkelig, enten gjennom arbeid eller gjennom kurs. Språkopplæring er i dag både en rett og en plikt for en rekke innvandrere. Dette bør også bli en rettighet for arbeidsledige arbeidsinnvandrere fra EØS-land som er i Norge – arbeidsledighet bør ikke ekskludere en fra å ta del i språktrening. Slik opplæring vil gi arbeidssøkende innvandrere ytterligere kvalifikasjoner og kan bidra til at de raskere kommer inn i arbeidslivet, dersom de skulle falle utenfor.

Det er derfor viktig å bruke den første fasen etter ankomst til Norge til økt språk- og samfunnsopplæring og inkludering i arbeidslivet. Det er viktig at tiltakene for økt integrering i særlig grad retter seg mot kvinner og barn. Høyre ønsker å forsterke introduksjonsarbeidet. I statsbudsjettet for 2013 foreslår vi bl.a. å gi deltakere på introduksjonskurs med barn i barnehagealder tilbud om gratis barnehageplass, utvidelse av tilbudet om språkkartlegging av alle fireåringer og en styrking av integreringsarbeidet i frivillige organisasjoner.

Det er viktig å legge til rette for at introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere og flyktninger omfatter hele familien.

Grunnleggende ferdigheter i norsk er svært viktig for barns mulighet til å lykkes i Norge. Derfor er det viktig at vi fanger opp alle barn med språkproblemer på et tidligere tidspunkt enn i dag. Ordningen med språkkartlegging, som har blitt gjennomført i enkelte kommuner i landet, omfatter ikke bare barn med minoritetsbakgrunn, men også barn med språkvansker. Høyre ønsker at ordningen blir landsomfattende, og at ordningen utvikles i tråd med kunnskapen som fremkom som en følge av den foretatte evalueringen.

Det er viktig å legge til rette for at introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere og flyktninger omfatter hele familien. Gratis barnehagetilbud til denne gruppen når de går på introduksjonskurs, er et viktig poeng i den sammenheng.

Flere frivillige organisasjoner driver viktig integreringsarbeid gjennom allerede etablerte institusjoner og tiltak. Røde Kors har tidligere f.eks. måttet avvise flere deltakere på sine arrangementer. Slike frivillige tilbud må styrkes, og vi har derfor styrket denne posten i vårt alternative budsjett.

Det er allikevel kommunene som har hovedansvaret for introduksjonsarbeidet. Derfor må kommunene fortsatt få tilskudd til kommunale introduksjonstiltak.

Det er behov for å utvikle en alternativ strategi til dagens politikk hva gjelder mottak, og en ny modell for drift av asylmottak som kan bidra til mer kompetanse innenfor fagfeltet. Høyre mener derfor at det er relevant i denne sammenheng å utvikle egne kompetansemottak, lokalisert i ulike deler av landet, som kan spesialisere seg på ulike områder innenfor fagfeltet, som f.eks. returproblematikk, kartlegging, enslige, mindreårige asylsøkere, kvalifisering osv.

Regjeringen er defensiv i arbeidsinnvandrings- og integreringspolitikken. Høyre har ved flere anledninger fremmet omfattende forslag både for vekstfremmende arbeidsinnvandring og for å bedre integreringen av nyankomne innvandrere som skal leve sitt liv i Norge. Regjeringspartiene slutter seg helt unntaksvis til våre forslag og velger å vente til de fremmes av regjeringen. Unødig tid og ressurser kastes dermed bort for dem som skal bli i Norge, og for det norske samfunn som helhet.

Norge opplever en rekordstor arbeidsinnvandring, og det er ingen grunn til å tro at dette vil avta i årene som kommer. Derfor haster det med en mer helhetlig politikk for denne gruppen, som bidrar til å øke verdiskaping over hele Norge. Etter jul skal komiteen starte på behandlingen av integreringsmeldingen. Da har vi muligheten til å løfte denne viktige problemstillingen høyere opp på den politiske dagsordenen.

Flere ganger har vi tatt opp spørsmål om bl.a. ledigmeldte arbeidsinnvandrere og deres rett til norskopplæring. Vi får positive svar. Vi fikk det fra statsråd Lysbakken da han hadde ansvaret for feltet. Jeg fikk det senest fra representanten Christoffersen på vegne av Arbeiderpartiet, men det har ikke skjedd noe. Jeg kan heller ikke se at det ligger et klart svar på dette i integreringsmeldingen, men den får vi jo mulighet til å utvikle når vi passerer nyttårsskiftet. Jeg håper at den nye statsråden på området også ser positivt på denne muligheten til å bedre kompetansen hos dem som har kommet til Norge for å jobbe.

Så har jeg lyst å nevne et viktig tiltak i min hjemkommune, den internasjonale byen Drammen, nemlig Norsk senter for flerkulturell verdiskaping. Det er et tilbud for innvandrere som ønsker å starte egen bedrift, og som har gitt veldig gode resultater med de små midlene de har, men som har blitt en kasteball mellom ulike departementer, og som stadig blir herset med, ved at det ikke kommer på plass en varig støtte til dette tiltaket. Dette er et tiltak som nettopp gjør de tingene vi alle ønsker, nemlig å sørge for at innovative innvandrere får muligheten til å utvikle nye konsepter, bedrifter og muligheter i sitt nye hjemland. Jeg håper nok en gang at vi nå, med et stort flertall i komiteen, inkludert regjeringspartiene, understreker behovet for å ta bedre vare på og gi bedre muligheter til dette senteret, og at det nå følges opp, og at de ikke nok en gang, nok et år blir en kasteball mellom ulike departementer. Den typen tiltak er positive og bidrar til å gi innvandrere med gode ideer muligheten til å komme inn på bedriftsmarkedet i Norge og muligheten til å skape arbeidsplasser. Er det noe vi ønsker, så er det innvandrere som bidrar, som kan norsk, som bidrar til verdiskaping og som deltar for fullt i det norske samfunnet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) [14:11:31]: Representanten Trond Helleland er opptatt av arbeidsinnvandring og ser det som positivt. Der er vi enige. Samtidig vet vi at det i en del bransjer er mer enn tvilsomme forhold når det gjelder lønn, helse, miljø og sikkerhet. Det er to spørsmål som følger av det: Hvorfor er Høyre imot mange av de helt sentrale tiltakene i handlingsplanene mot sosial dumping; solidaransvar, innsynsrett, regionale verneombud og sikring av lønns- og arbeidsvilkår for folk som jobber på oppdrag for offentlig sektor?

Det andre spørsmålet som følger like naturlig, er: Hadde det ikke også vært, ut fra Høyres ståsted, en fordel for norske, seriøse bedrifter om de slapp å konkurrere med arbeidsgivere som har uryddige lønns- og arbeidsforhold i sine bedrifter?

Trond Helleland (H) [14:12:28]: Jeg er helt enig i at det vil være en fordel at det er ryddige forhold i arbeidslivet, men det er ikke dermed sagt at alt skal foregå på LOs premisser, og det er ofte det debatten går ut på. Høyre er imot sosial dumping, og vi ønsker et ordnet arbeidsliv. Høyre ønsker ikke at det skal være et todelt arbeidsliv i Norge, der man har innvandrere som blir grovt underbetalte og utnyttet, og nordmenn som har tarifflønn. Men alle utfordringer kan ikke løses gjennom å gi fagbevegelsen mulighet til å styre dette fullt ut. Vi ønsker en balansert utvikling, der vi sørger for at det er ryddighet i arbeidsmiljøloven og i det lovverket som skal regulere arbeidslivet. Jeg tror vi er enige om målet; det skal være ryddighet, men vi er litt uenige om virkemidlene.

Aksel Hagen (SV) [14:13:36]: For det første gjorde det så godt å få et offensivt og optimistisk innlegg, i skarp kontrast til det innlegget vi fikk fra Fremskrittspartiet i sted.

Jeg har to spørsmål, og det ene er en fortsettelse av spørsmålet som Lise Christoffersen stilte.

Betyr svaret fra Høyre at vi kan være helt sikre på at Høyre vil ha et arbeidsliv der det ikke er noen som helst forskjell, på noen som helst måte, på de rettigheter en arbeidstaker har enten han er arbeidsinnvandrer eller norsk, og at det som nå er standard i norsk arbeidsliv, ikke på noen som helst måte skal bli underminert eller i praksis truet av en endring av arbeidsinnvandringen? Det var det ene.

Det andre dreier seg om et forslag som Høyre på en overraskende måte er med på sammen med Fremskrittspartiet her i dag, nemlig at Høyre også ønsker å koble retur med bistand. Det overrasker meg at Høyre vil foreta en slik kobling. Kan Høyre begrunne den?

Trond Helleland (H) [14:14:37]: Den siste overraskelsen er det litt pussig at Aksel Hagen har blitt overrasket over, siden dette er velkjent politikk fra Høyre, både her i salen og i komiteen. Vi har sagt at når det gjelder land som Norge gir bistand til, og som nekter å ta imot sine egne innbyggere, dersom det er forsvarlig, i form av returavtaler, bør vi vurdere bistandskutt. Et slikt eksempel var Etiopia. Der har man nå fått på plass en avtale, men det ville være rart om Norge ikke også skulle kunne stille noen krav, når vi sender millioner i bistand, samtidig som dette landet nekter å ta imot sine egne innbyggere. Jeg mener det er helt rimelig å stille de kravene.

Når det gjelder arbeidslivspolitikken, viser jeg til svaret jeg ga til Lise Christoffersen. Det er lov- og regelverk i Norge som må sørge for at vi har verdig behandling av alle arbeidstakere i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Aksel Hagen (SV) [14:16:04]: «Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet …». Dette er en formulering som går igjen mange steder i denne innstillingen. Det viser at Fremskrittspartiet fortsatt er noe for seg sjøl og representerer holdninger og verdier som de heldigvis er ganske alene om i denne salen.

For oss i SV er det likevel noe praktisk med alle de ulike merknadene der Fremskrittspartiet står alene bak denne formuleringen. Da vet vi SV-ere at dette er punkter som vi i SV er særlig opptatt av, og som vi ofte vil gå i motsatt retning av. Det er punkter som viser aktiviteter som er veldig viktig at er der, og som vi ønsker å foredle og forsterke videre framover. Der Fremskrittspartiet vil ha budsjettkapitler og poster dradd i kald høyreretning, vil vi dra dem i varm venstreretning.

Det er noe med Fremskrittspartiet, for med en gang det i tekster står begreper som «asylsøker», «flyktninger», distriktspolitikk», «landbruk» og «statlig forvaltning», da trekkes skjærekniven fram.

På dette området blir det også slått klart fast at folk som er på flukt, ja, de er vel på flukt, men de skal flykte til andre land enn Norge. Kommer de seg inn, skal de raskest mulig inn i lukket mottak. Der må de ikke ha det for bra, for da går det rykter som gjør at det vil komme flere til oss. Flest mulig må helst også ut igjen, og, som sagt, mens alt dette skjer, må man passe på at det ikke blir for godt å være der, for da går ryktene.

Det som skjer på mottakene, hva slags konsekvenser det får å sitte der i to, tre, fire og fem år og vente på en endelig avgjørelse, bryr Fremskrittspartiet seg fint lite om.

Både forskning og sunn fornuft viser at det er to viktige kvaliteter som må være til stede for at et samfunn skal være godt, moderne, framtidsrettet, økonomisk, demokratisk, sosialt og bærekraftig – som virkelig gjør at vi kan være stolte over å ha utviklet et samfunn som vil være bærekraftig. Den ene er at det er små forskjeller i samfunnet, og den andre er at alle er påkoblet på et eller annet vis. Nettopp derfor blir innvandrings- og ikke minst inkluderingspolitikken så avgjørende viktig. Innleggene fra både Arbeiderpartiet og Høyre har vist det på en veldig god måte i dag. Derfor er det vel anvendte penger – de pengene vi nettopp bruker på innvandrings- og inkluderingsområdet – inn i samfunnsbyggingsprosjektet vårt.

Derfor blir jeg glad og stolt, og ikke som Fremskrittspartiet; provosert av behovet for å skjære. Tvert imot – vi skal etter hvert satse enda hardere. Vi skal bevilge mer penger til f.eks. gratis kjernetid i barnehager, for vi ser at det er flere innvandrerbarn i barnehager der vi tilbyr gratis kjernetid. Vi ser da at vi ved både å ha gratis kjernetid og å fjerne kontantstøtten, legger til rette for at flere kommer i barnehagen og får den gode opplevelsen samt at flere av foreldrene – og da prater vi ikke minst om mødrene – kommer seg ut i arbeidslivet. Både de som kommer seg ut i arbeidslivet og de ungene som er i barnehage, får da språk- og samfunnsopplæring, som er så viktig for at de skal bli en inkludert del av samfunnet vårt.

Jeg blir så stolt og glad når jeg ser at vi får på plass Ny sjanse-prosjektet, som er så populært, og som kommer til å fungere så bra, for å få flere ut i arbeidslivet. Jeg blir så glad når jeg ser det vi gjør på språkområdet, og at vi sender ut signaler om at vi vil satse enda mer på dette. Jeg synes det er flott at Høyre ikke er fornøyd her og mener at vi allerede nå skulle ha satset sterkere. Jeg er så glad for å se at vi gjør mye på boligområdet, ikke minst at utleieboliger blir viktige for våre nye landsmenn og ikke minst arbeidsinnvandrere. Jeg blir så glad for at vi fortsatt fokuserer sterkt på samespørsmål og alt det Sametinget gjør, all den flotte aktiviteten de har osv. Det er nettopp dette som kjennetegner en moderne samfunnsutvikling. Det er synd at Fremskrittspartiet ikke ønsker å være med på det laget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [14:21:26]: Regjeringen sier at den har en streng innvandringspolitikk, en av de strengeste i Europa. Jeg legger til at regjeringen sier det. Det er også gjort innstramminger i innvandringspolitikken i Norge. Da er mitt spørsmål til representanten Aksel Hagen: Er Sosialistisk Venstreparti bekvem med å være en del av en regjering som har en så streng innvandringspolitikk som det Norge har?

Aksel Hagen (SV) [14:21:59]: Jeg føler meg veldig bekvem med å være i regjering med Senterpartiet og Arbeiderpartiet. På noen områder er vi uenige. Dette er ett av de områdene. Når vi hører det som har vært sagt i debatten i dag av representanter for det som representanten Morten Ørsal Johansen drømmer om skal bli en framtidig regjering, om finansiering av kommunesektoren og ikke minst om innvandringspolitikk, er spriket mellom oss internt i den rød-grønne regjeringa veldig lite sammenliknet med det spriket som jeg hører er der når man sammenlikner innleggene til representanten Ørsal Johansen og Trond Helleland om innvandring- og asylspørsmål.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [14:22:44]: Det er godt å høre at SV er fornøyd med å sitte i en regjering som har en streng innvandringspolitikk. Da vil det ikke bli en så veldig stor utfordring for representanten når Fremskrittspartiet kommer i regjering og strammer enda litt til.

Regjeringen har inngått en returavtale med Somalia. Returavtaler har blitt diskutert og nevnt i denne debatten noen ganger. Etter at den avtalen trådte i kraft, har ikke Norge returnert noen til Somalia. Er representanten Hagen fornøyd med det?

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Aksel Hagen (SV) [14:23:33]: For det første vet jeg ikke om det er noen vits å svare, for det var tydelig at Morten Ørsal Johansen ikke hørte etter hva jeg svarte på det forrige spørsmålet.

Når det gjelder returavtalen til Somalia, er jeg ikke oppdatert på den situasjonen. Jeg går ut fra at når de ikke blir returnert, er det rett og slett fordi situasjonen der er slik at de ikke kan og bør returneres på dette tidspunktet.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:24:23]: SV har gått til krig mot kontantstøtten for å tvinge flere kvinner og innvandrere ut i arbeid. Resultatet er at familier både mister valgfrihet og tid sammen. Samtidig ser vi at man fratar flere av disse familiene tiltrengte midler, uten å gi noe godt alternativ. Svaret er altså at de må komme seg ut i jobb, men så vet vi at det ikke er så enkelt for veldig mange av disse. På grunn av dette grepet som SV har vært lokomotivet for, har noen av disse gruppene, også dem som vi omtaler som fattige i Norge, blitt enda fattigere. Er SV virkelig stolt av det de har fått til her?

Aksel Hagen (SV) [14:25:17]: Kristelig Folkeparti stiller ofte kloke spørsmål. For det første vil ikke vi bruke begrepet «tvinge ut i arbeidslivet». Vi fjerner et incentiv som gjør at ungene ikke kommer i barnehage, og at særlig kvinner ikke kommer ut i jobb.

Så er det helt riktig som representanten Bekkevold påpeker: Hvis man fjerner kontantstøtten og de dette gjelder, ikke kommer i jobb, skaper det en økonomisk vanskelig situasjon. Jeg vet at man jobber med nettopp den problematikken, som går på at man ikke bør stoppe kontantstøtten før man ser at man er over i inntektsgivende arbeid. Så dette problemet er blitt registrert, og det blir det jobbet med i regjeringa.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Heidi Greni (Sp) [14:26:31]: Senterpartiet vil ha en innvandrings- og integreringspolitikk som setter menneskeverd i fokus, og som vektlegger at enkeltmennesket har klare rettigheter og plikter. Alle skal ha likeverdige muligheter og lik tilgang til å få språkopplæring, skolegang og arbeid uansett bakgrunn og ressurser. Integrering er et tosidig ansvar som gjelder både innvandreren selv og samfunnet rundt, det være seg kommunen, frivillige organisasjoner eller nabolaget. Nye innbyggere må selv, ut fra egne forutsetninger, bidra med stor innsats for å bli inkludert i samfunnslivet gjennom å lære språket og gjennom deltakelse på viktige fellesarenaer som arbeid, organisasjonsliv og utdanning.

Når det gjelder innvandringsregulering, er Senterpartiet opptatt av at vi har en klar og forutsigbar praksis, slik at vi ikke gjennom uklare signaler bidrar til å øke tilstrømming av personer som ikke har grunnlag for beskyttelse, og som dermed ikke har krav på opphold i Norge.

Innen innvandrings- og integreringsfeltet har det vært en god del positive utviklingstrekk i året som har gått. I Senterpartiet har vi forventninger om at den positive utviklingen fortsetter i 2013. Saksbehandlingstid og restanser har gått ned i UDI, både for asylsaker og for de fleste andre typer oppholdssaker. Også i Utlendingsnemnda har det vært positive utviklingstrekk. Antallet restanser i asylsaker gikk ned fra 2010 til 2011.

Samtidig er det fortsatt et betydelig forbedringspotensial. I UNE er det slik at restansene i familieinnvandrings- og utvisningssakene har økt, delvis som følge av manglende kapasitet, og delvis på grunn av økende antall omgjøringsanmodninger.

Jeg mener videre at det gjøres mye godt arbeid i regjeringen og i forvaltningen for å møte de utfordringene som eksisterer på feltet. For å effektivisere saksbehandlingen har utlendingsforvaltningen fått hjemmel til å innhente opplysninger om søkeren direkte fra andre offentlige organer. Omlegging av nemndlederstillingene i UNE fra åremålsstillinger til faste stillinger er ventet å føre til økt stabilitet og effektivitet blant nemndlederne.

EFFEKT-programmet har gitt gode resultater i UDI, og forventes å gi det også i UNE. Bekymringen knyttet til økt antall omgjøringsbegjæringer blir det også tatt tak i gjennom den varslede oppfølgingen av NOU 2010: 12 Ny klageordning for utlendingssaker. Jeg vil i denne sammenhengen også trekke fram de viktige stortingsmeldingene som er lagt fram i løpet av året både på innvandrings- og integreringsfeltet, og som vil gi et godt grunnlag for det videre arbeidet i årene som kommer. Jeg tenker da på stortingsmeldingen om barn på flukt og på stortingsmeldingen om integreringspolitikken.

I sistnevnte melding foreslår regjeringen å sende på høring et forslag om å innføre et krav om bestått prøve i samfunnskunnskap som vilkår for å få statsborgerskap. Det er et forslag jeg og Senterpartiet støtter. Fra og med 1. september neste år innføres obligatoriske avsluttende prøve i norsk og samfunnskunnskap for dem som har rett og plikt til slik opplæring. Det er ønskelig at de som bor permanent i Norge, blir norske statsborgere, og det er viktig å markere at det å bli norsk statsborger innebærer en innsats fra den enkelte. Grunnleggende kjennskap til historikk, sosiale, økonomiske og politiske forhold i Norge viser at søkeren har kunnskap om samfunnet han skal bli en del av.

Det finnes også områder innen integreringspolitikken der utviklingen slett ikke er like positiv. Ved årsskiftet kan det være så mange som 3 500 personer med oppholdstillatelse i asylmottak som venter på bosetting i en kommune. Å bli boende lenge i mottak, også etter at en har fått oppholdstillatelse, kan være en uverdig og demotiverende situasjon som hemmer og utsetter integreringen. Jeg er glad for at regjeringen derfor er i drøfting med KS om en treårig samarbeidsavtale som skal bidra til raskere bosetting. Kommunene har til sammen bosatt ca. 6 000 flyktninger årlig de siste årene. Det er mange, men behovet er enda større. Bosettingsbehovet i 2013 er på over 8 000 personer.

Forsinkende rutiner kan være en del av forklaringen, men den største utfordringen er mangel på bosettingsplasser i kommunene i form av egnede boliger. Bosettingsplikt for kommunene kan virke som en enkel løsning, men gir verken flere tilgjengelige boliger eller kompetanse i de aktuelle kommunene og er etter Senterpartiets mening ikke en god løsning.

Samtidig som det etableres mer forpliktende samarbeid med kommunesektoren, foreslår regjeringen å styrke flere av Husbankens ordninger i 2013 for å øke tilgangen på boliger. I tillegg vil regjeringen utrede retten til introduksjonsprogram for flyktninger som selv finner bolig og/eller arbeid i en kommune.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [14:31:52]: Eg registrerer at Senterpartiet stort sett er einig i det meste av regjeringa sin innvandrings- og integreringspolitikk. Det var kanskje ikkje noka stor bombe, sidan Senterpartiet sit i regjering, men det står i motsetning til SV, som sa klart ifrå at viss SV hadde fått gjennomslag for sin asyl- og innvandringspolitikk, ville det blitt fleire som fekk opphald i Noreg.

Eg er nysgjerrig: Viss Senterpartiet hadde fått gjennomslag fullt ut for sin asyl- og innvandringspolitikk, ville det då blitt færre, fleire eller like mange som hadde fått opphald i Noreg?

Heidi Greni (Sp) [14:32:37]: Å spå er vanskelig, særlig om framtiden, var det en som sa. Jeg tror at det nivået vi ligger på i asyl- og innvandringspolitikken i dag, er et riktig nivå. Jeg tror vi sender klare signal ut til omverdenen om hva slags linje vi har i innvandringspolitikken, og jeg tror at det at flere nå får opphold av dem som kommer hit, tyder på at de fleste vet hvordan det ligger an. Det er et godt tegn at færre som ikke har behov for beskyttelse, kommer, synes jeg. Jeg tror vi ligger på det nivået som Senterpartiet mener er fornuftig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:33:51]: Jeg føler også behov for å avlegge Fremskrittspartiet en liten visitt når vi diskuterer innvandring og integrering. Etter å ha lest merknadene til Fremskrittspartiet skal det ikke veldig mye til for å få med seg at Fremskrittspartiet bruker innvandrings- og integreringsbudsjettet som sin nærmest viktigste salderingspost. Det kuttes i alt som kan minne om et tiltak for bedre integrering og god ivaretagelse av dem som kommer til Norge fra krig, nød og humanitære katastrofer.

Jeg har lyst til å minne – ikke bare Fremskrittspartiet, men oss alle sammen – om at det er 42,5 millioner mennesker på flukt i dag. 60 pst. av dem er på flukt fra eget hjemland. Det er ikke slik at det er Europa eller Norge som tar det største ansvaret for disse flyktningene. Til Europa kommer det i overkant av 300 000 flyktninger hvert år. I 2011 kom det i overkant av 9 000 flyktninger til Norge. Det er ikke Norge – eller Europa, for den saks skyld – som tar det største ansvaret for flyktningsituasjonen i verden i dag. Dette må vi ta inn over oss.

Jeg har ikke tenkt å bruke denne debatten til å snakke så veldig mye om asylpolitikk eller innvandringspolitikk – vi har hatt flere runder i denne salen, jeg tror vi kjenner hverandres politikk og posisjon på det området – men jeg har lyst å snakke om det som flere av innlederne har vært innom, nemlig integreringspolitikk. Det blir et viktig tema i tiden framover, når vi nå skal i gang med arbeidet med integreringsmeldingen, som komiteen har fått seg forelagt. Jeg håper det blir en god debatt, og skal det bli en god debatt, er det etter mitt syn viktig at vi snakker sant om det store bildet. Det skal være lov til å sette fingeren på de mange utfordringer som vi fortsatt har innen integreringsfeltet, men like viktig er det å peke på områder der vi faktisk har lyktes. Det hjelper ikke verken debatten eller integreringen hele tiden å påstå at integreringen har vært fullstendig mislykket – særlig ikke når det faktisk ikke er sant.

Kalheim-utvalgets rapport, Bedre integrering, slår fast «at politikken og virkemidlene ikke har gitt gode nok resultater», men understreker samtidig:

«Foreliggende kunnskapsgrunnlag, tilgjengelig statistikk og andre fakta viser at det stort sett går bra med integreringen i Norge.»

Utvalget sier også videre:

«Sammenliknet med andre OECD-land er innvandrere relativt godt integrert i arbeidsmarkedet, og en relativt høy andel norskfødte med innvandrerforeldre tar høyere utdanning. Og utviklingen går i riktig retning.»

Dette er et faktum, og derfor er jeg opptatt av at integreringsdebatten må handle mer om hvordan vi kan få politikken til å virke bedre, enn hele tiden å skape et inntrykk av at alt har vært mislykket.

Jeg tror nøkkelen til god integrering ligger i det sivile samfunn. Ingen blir integrert gjennom en saksbehandling på et Nav-kontor, selv om vi også trenger den viktige kompetansen der. Vi trenger absolutt den kompetansen, men det er først og fremst gjennom relasjoner, og særlig gjennom relasjoner som er basert på vennskap og oppriktighet, man integreres. Viktige arenaer her er sosiale fellesskap som inkluderer nordmenn og innvandrere, slik som arbeidsplasser, lag og organisasjoner, og ikke minst skoler.

I vårt alternative budsjett har vi foreslått en styrking på integreringsfeltet. Vi øker bl.a. tilskuddene til frivillige organisasjoner på innvandringsfeltet, organisasjoner med stor kompetanse, slik som Kristent Interkulturelt Arbeid, MiRA-senteret og andre. Vi vil ha på plass en oppstart av prosjekt Flyktningeguider i alle kommuner, gjerne i regi av frivilligheten. Norskopplæring for ikke-skandinaviske arbeidsinnvandrere er også et viktig tiltak. Vi må ikke bare snakke om integrering, vi må også innse at dette koster, og vi må være villige til å stille opp for å få dette inn på et riktig spor. Der er taletiden min ute.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Håkon Haugli (A) [14:39:03]: Kristelig Folkeparti er jo en varm forsvarer av kontantstøtten – som vi også har sett tidligere i dag – og var meget oppbrakt over at regjeringen la om ordningen. Nå ser vi at barn med minoritetsbakgrunn i stadig større grad går i barnehage, og skolene rapporterer om at minoritetsspråklige barn i stadig større grad enn tidligere mestrer norsk.

Er representanten Bekkevold enig i at kontantstøtten har hatt negativ effekt på integrering og barns språkutvikling, og at den holder de barna som trenger barnehagen aller mest, utenfor barnehagen?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:39:43]: Jeg har ikke lyst til å være med på den påstanden, i hvert fall ikke den siste påstanden, fra representanten Håkon Haugli. Jeg tror man må gi familier mulighet til selv å ta valg rundt sin egen situasjon, ikke minst når det gjelder hvordan man skal løse tidsklemma – det mener jeg er et valg alle foreldre må få lov til å ta, uavhengig av om man er innvandrerfamilie eller ikke.

Det vi har foreslått som et viktig tiltak, nettopp for å bidra til bedre språkopplæring for innvandrerbarn, er gratis barnehageplass i kjernetiden. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Man trenger ikke å frata en hel gruppe et gode for å bøte på noe man mener er en utfordring for en liten gruppe. Vi har like stor tillit til innvandrerfamilier som vi har til norske familier.

Håkon Haugli (A) [14:40:50]: Det er nettopp to tanker i hodet vi utfordrer Kristelig Folkeparti til å ha. OECD har pekt på at barn med minoritetsbakgrunn i Norge gjør det markant dårligere på skolen enn norske barn, og de har anbefalt at kontantstøtten avskaffes. Fordelingsutvalget kom til samme konklusjon. Hvis jeg oppfatter svaret fra representanten Bekkevold riktig, sier han at andre voksnes valgfrihet er viktigere enn minoritetsbarns språk og integrering. Det må i forlengelsen av det være naturlig å spørre: Hva med kvinners rett, mulighet og frihet til å delta i yrkeslivet? Er den valgfriheten helt uviktig for Kristelig Folkeparti?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:41:27]: Hvordan representanten Haugli kan konkludere slik når det gjelder Kristelig Folkepartis likestillingspolitikk, er for meg helt ubegripelig. Det ligger ingenting i vår politikk, ei heller når det gjelder kontantstøtten, som tilsier at Kristelig Folkeparti skulle bli beskyldt for nærmest å tvinge kvinner til å stå utenfor arbeidslivet. Dette velger man selv. Man må også huske på at kontantstøtten ikke er en støtte man får til barna er konfirmert. Kontantstøtten er en ordning for barnefamilier i to–tre år. Vi har tillit til at foreldrene selv best vet hvordan man skal løse tidsklemma, og hvordan man skal løse familiens utfordringer. Vi mener at det ikke er beslutninger som skal tas rundt Kongens bord. Vi har den tilliten også til innvandrerfamilier.

Men vi har altså kommet med flere tiltak, bl.a. dette tiltaket med gratis barnehageplass i kjernetiden, nettopp fordi vi selvfølgelig ser viktigheten av at barn får god sosial kompetanse, og også språkutvikling.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Trine Skei Grande (V) [14:43:00]: Som tidligere sagt, sitter vi ikke i komiteen, så vi har ikke hatt mulighet til å slutte oss til merknadene, men jeg har lyst til å komme med noen bemerkninger her.

I vårt alternative statsbudsjett har vi forslag om et større mottak av kvoteflyktninger. Det er flyktninger som det ikke er noen diskusjon om hvorvidt trenger beskyttelse. Det å delta i den internasjonale dugnaden det er å ta vare på alle dem som er på flukt, syns jeg Norge burde ha vært mer raus med.

Vi har også forslag om en rekke andre integreringstiltak i vårt alternative budsjett. Det gjelder f.eks. 10 mill. kr mer til innvandrerorganisasjoner, med et spesielt løft til MiRA-senteret som gjør en kjempejobb, spesielt når det gjelder kvinner og integrering.

Vi har også lagt inn forslag om en rekke tiltak for å hindre utenforskap i arbeidslivet.

Vi har lagt inn 40 mill. kr mer til gratis kjernetid i barnehagen, som vi tror er et veldig godt virkemiddel for å bedre integreringa og bedre skolestarten for veldig mange elever som har dårlig språkutvikling.

Venstre gjør også et annet grep i budsjettforslaget. Det er mange tusen som bor i Norge uten lovlig opphold. Mange av dem lever på våre asylmottak. Venstre mener det systemet vi har i dag, er ganske umenneskelig, både for dem som skal være her, og for dem som ikke skal være her – for det er noen som skal returneres. Det at de sitter i årevis på norske mottak, mener jeg er ødeleggende både for dem og for de framtidsplanene de bør lage seg. Derfor har vi økt summen når det gjelder både frivillig og tvangsmessig retur.

Og så mener vi at man burde ha gjort mye når det gjelder å få opp tempoet på saksbehandlinga. Man har klart å få opp tempoet på saksbehandlinga noe, men det er først og fremst på grunn av at man har fått færre søknader. Venstre ønsker et løft på dette området og har bevilget 50 mill. kr mer til raskere saksbehandling i UDI. Tankegangen bak dette er at det er noen som skal være i landet, og de bør så fort som mulig få beskjed om det, og så fort som mulig begynne å leve normale liv, der de kan planlegge livet sitt i Norge. Det at vi bruker mottak som oppholdssted både for folk som ikke skal bo her og for folk som skal bo her, er en dårlig start på et liv i Norge – eller en dårlig start på et liv et annet sted. Vi burde ha ryddet opp i dette – det er en økonomisk utfordring, så klart, og den utfordringa har vi begynt å jobbe med i vårt alternative statsbudsjett.

Det kunne vært fristende å si noe om det å ta vare på kultur, som jeg mener også er vår oppgave. Det er forståelse for at det er viktig å ta vare på den norske kulturen, både folkedans, kulturminnevern og alle de rare norske tingene som vi syns at vi har et ansvar for å ta vare på. Det gjelder både den materielle og den immaterielle kulturen. Hvorfor er ikke da tiltak for å ta vare på en del av norsk kultur fordi den er samisk, noe verdt – det er for meg ganske uforståelig. Jeg syns det er viktig å ta vare på hele den «blomsten» som er den norske kulturen. Det betyr at vi har noen urbefolkninger som vi har ansvar for å ta vare på, og så har vi ansvar for å ta vare på det Norge har vært med på å skape og bidra med til verdenskulturarven. Det har vi, og det er et ansvar jeg føler vi tar. Det å ha en selektiv holdning til hvilke deler av den norske kulturarven vi skal ta vare på, syns jeg er et ganske underlig prinsipp. Det hadde jeg behov for å si herfra.

Venstre bidrar sikkert ikke til at voteringen blir ryddig når vi sier at vi stemmer for forslagene nr. 1, 2, 5, 6, 7, 11, 15, 17, 20 og 29, men det er min utfordring til presidenten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) [14:47:52]: Venstre har for en tid tilbake meldt seg på det som skal bli en borgerlig samling fram mot neste valg. Vi har sett i dag hvordan innvandrings- og integreringspolitikken spriker mellom Fremskrittspartiet på den ene siden og de andre partiene på den andre siden, og at Fremskrittspartiet kutter med til sammen 1,4 mrd. kr på de to politikkområdene. Jeg lurer på om Trine Skei Grande allerede nå har gjort seg noen tanker om hva som skal bli en felles borgerlig innvandrings- og inkluderingspolitikk – dersom så gærent skulle skje at de kommer i posisjon etter valget neste år.

Trine Skei Grande (V) [14:48:37]: Ja, vi har i hvert fall ambisjoner om at vi skal klare å påvirke politikken i vår retning. Det er derfor vi stiller til valg. Jeg skal ikke si at det er lett å finne likhetspunkter mellom Fremskrittspartiet og Venstre på asylfeltet, men når vi ser hva regjeringa har stått for, og hvordan regjeringa har overkjørt SV i denne saken, tror jeg at hvis jeg skal gi et godt tips til Høyre – som ser ut til å bli storebror – er det ikke å kjøre over Venstre på samme måte.

Lise Christoffersen (A) [14:49:14]: Svaret stemmer for så vidt godt med det Trine Skei Grande tidligere har uttalt – at hun heller samarbeider med Fremskrittspartiet i innvandrings- og asylpolitikken enn med Arbeiderpartiet. Fremskrittspartiets talsperson sto på talerstolen tidligere i dag og sa veldig klart og tydelig at «Fremskrittspartiet står for en ansvarlig innvandringspolitikk». Er Trine Skei Grande enig i det?

Trine Skei Grande (V) [14:49:41]: Det jeg har sagt tidligere, er at det er store likhetstrekk mellom Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets innvandringspolitikk, ikke nødvendigvis i retorikk, men i praktisk politikk er det ikke lett å se forskjellene lenger.

Jeg tror at utfordringa i dag handler om å få et så stort fokus på dette at vi klarer både å beholde humaniteten og få til et regelverk som gjør at vi ikke behandler folk som kasteballer – eller som jeg i mitt hovedinnlegg sa var et av våre hovedgrep i budsjettet, at det blir følger av at man får et ja eller et nei, og at følgene kommer ganske fort. For oss som har reist rundt på asylmottak og sett hvordan folk lever sitt liv, er det faktisk en ganske stor utfordring å se at folk i Norge får sitt liv satt på vent i år etter år. Og vi ødelegger veldig mange mennesker både psykisk og fysisk med det livet vi tilbyr dem på mottak.

Lise Christoffersen (A) [14:50:43]: Trine Skei Grande svarte for så vidt ikke på spørsmålet om hun mener at Fremskrittspartiet står for en ansvarlig innvandringspolitikk, men når eventuelle forhandlinger skal i gang – om det blir før eller etter valget, og om vi får greie på det før eller etter valget – er vel et åpent spørsmål så langt. Jeg vet ikke om det er god takt og tone å kunne bruke en replikk til å ønske lykke til, for det kan jo virkelig trengs.

Presidenten: Det vil presidenten overlate til representanten Trine Skei Grande å svare på.

Trine Skei Grande (V) [14:51:15]: Jeg mottar gjerne lykkønskninger, men det er klart at dette kan man ikke forhandle om før et valg, for det er velgerne som skal bestemme.

Det er klart at denne politikken blir annerledes om Venstre får lagt en tung hånd på rattet enn dersom vi ikke får det. Jeg tror at det kanskje er et valg som det norske folk skal få lov til å gjøre, og jeg gleder meg til at de skal få gjøre det.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Statsråd Grete Faremo [14:51:54]: Utviklingen på innvandringsområdet viser at antallet asylsøkere til Norge har holdt seg stabilt, samtidig som innvilgelsesprosenten har økt. Det kan tyde på at færre asylsøkere reiser til Norge uten reelt beskyttelsesbehov. Videre har saksbehandlingstiden i asylsaker i UDI gått betydelig ned, og antall returer har økt. Disse forholdene har bidratt til en vesentlig budsjettreduksjon. Statens utgifter til drift av asylmottak er redusert med nærmere 1,2 mrd. kr fra saldert budsjett 2010 målt mot dette budsjettforslaget. Produktiviteten i behandlingen av oppholdssaker i UDI har også hatt en jevn stigning i 2011 og 2012, spesielt når det gjelder familie- og utvisningssaker.

Regjeringen vil gjennom budsjettforslaget for neste år videreføre den positive utviklingen på innvandringsfeltet. Utviklingen i saksbehandlingstiden i UNE har ennå ikke vært like god som i UDI. Dette skyldes bl.a. at UDI har bygget ned restansene sine kraftig, noe som har medført økt saksinngang til UNE. Jeg gjør oppmerksom på at UNE nå er i avslutningen av en gjennomgang av hele sin virksomhet, med det siktemål å identifisere effektiviseringsmuligheter.

Regjeringens ambisjon på sikt er at den samlede saksbehandlingstiden i asylsaker, fra registrering til endelig vedtak, ikke skal være lengre enn ett år. Regjeringen har derfor foreslått å øke budsjettet til UNE med 25 mill. kr i 2013 til økt saksbehandlingskapasitet og nødvendige IKT-tiltak for å øke saksavviklingen, særlig i saker som gjelder barn.

Det er for tiden nærmere 5 000 personer i norske asylmottak som har fått endelig avslag på sin søknad om asyl. Disse personene har en plikt til å reise ut av landet, og regjeringen vektlegger arbeid på dette feltet. Det er helt avgjørende både for asylinstituttets legitimitet og for framtiden til den enkelte at vi får til enda flere returer av personer med utreiseplikt. Regjeringen har derfor foreslått å øke UDIs og politiets budsjetter med til sammen 20 mill. kr neste år til returarbeid. Den økte innsatsen skal særlig innrettes mot lengeværende på mottak og grupper som det ellers er vanskelig å returnere.

Ut fra tallene over ankomne asylsøkere til Norge så langt i år ligger vi nå an til å motta ca. 9 500 asylsøkere i løpet av inneværende år, noe som også er nåværende prognose for neste år. Dette er en økning på om lag 500 fra 2011. Hvor mange asylsøkere vi mottar det enkelte år, er imidlertid avhengig av en rekke uforutsigbare faktorer, som bl.a. utviklingen i de områdene asylsøkerne reiser fra.

Vi har sett en generell økning i ankomstene de senere månedene, og det er viktig å være oppmerksom på at våre naboland Sverige og Danmark nå opplever økninger i asylankomstene. De siste prognosene tilsier at Sverige vil motta 54 000 asylsøkere neste år.

For regjeringen er det i denne situasjonen viktig å fastholde at vi skal ha en streng og rettferdig asylpolitikk, og at vi skal videreføre arbeidet med å redusere antallet asylsøkere uten et reelt beskyttelsesbehov. Vi vil fortsette arbeidet med en mer effektiv utlendingsforvaltning med kortere saksbehandlingstider. I denne forbindelse er det interessant at Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjettforslag har redusert en rekke utgiftsposter på utlendingsfeltet. Endringsforslaget til Fremskrittspartiet baserer seg på en prognose på 5 000 asylsøkere neste år. Forslaget forholder seg dermed i liten grad til den faktiske innvandringssituasjonen og til det mulighetsrommet dagens lover gir, og ville i realiteten medført en kraftig økning i saksbehandlingstider og i antall ubehandlede saker.

Regjeringen har demonstrert god kontroll med asylpolitikken. Vi følger situasjonen på området nøye for å kunne treffe riktige tiltak også om det oppstår nye forhold eller utfordringer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [14:56:29]: I 2004 hadde Politiets utlendingsenhet omtrent halvparten av den styrken de har i dag, dvs. at de per i dag er dobbelt så store, men de klarer ikke å frakte ut like mange som de gjorde i 2004. Hvorfor ikke?

Statsråd Grete Faremo [14:56:50]: En effektiv returpolitikk er en grunnleggende forutsetning for vår innvandringspolitikk. Politiets utlendingsenhet har en sentral rolle i å sikre en slik effektiv returpolitikk.

Vårt primære ønske er at en asylsøker med avslag på sin søknad om opphold returnerer frivillig, men om nødvendig iverksetter vi også retur med tvang. Målsettingen er at Politiets utlendingsenhet skal øke antall returer neste år.

De ulike sakene er vanskelige å sammenligne, slik at den direkte sammenligningen som har skjedd mellom 2004 – slik jeg oppfattet at representanten refererte til – og dagens situasjon, er det vanskelig å gå nærmere inn i nå.

Trond Helleland (H) [14:58:03]: Jeg er glad for at statsråden fortsatt bruker begrepet «streng og rettferdig asylpolitikk» – det er Høyre helt enig i.

I februar skrev statsråden et innlegg i VG som også er referert på regjeringen.no: «Vi trenger returavtaler». Der står det – og dette var i februar – at vi er i forhandlinger med 20 land om avtaler. Kan statsråden gi en oppdatert status for hvor mange av disse avtalene som har kommet i havn? Og begynner en å se noen effekt av de returavtalene som er inngått? Har statsråden noen formening om hvorvidt det fungerer etter hensikten?

Statsråd Grete Faremo [14:58:46]: Jeg kan bekrefte at det fortsatt er 20 land som vi forhandler returavtaler med. Returavtaler er viktig, og vi har sett en økning i antall returer år etter år de senere år.

Vår målsetting er at asylsøkere med avslag på sine søknader skal returnere frivillig. Når vi også har iverksatt nye tiltak som gjør retur med tvang mulig, er likevel det mest positive i dette å registrere at de frivillige returene øker vel så mye som antall tvangsreturer. Det er selvsagt viktig for oss å sikre at de avtalene vi har, fungerer etter hensikten, og som sagt: Vi ønsker også avtaler med nye land.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:00:03]: Innvandringspolitikken har vært gjenstand for mye debatt også det siste året. Den siste saken vi behandlet her, var meldingen Barn på flukt, der regjeringen fikk stor støtte fra et bredt flertall. Det var bare Kristelig Folkeparti og Venstre som hadde sterke innvendinger mot sider ved den meldingen. Det partiet som kanskje sto nærmest regjeringspartiene, var Fremskrittspartiet.

Mitt spørsmål er: Er det slik at Arbeiderpartiet for å knekke denne berømmelige FrP-koden faktisk har beveget seg i retning av Fremskrittspartiet i innvandringspolitikken, eller er det Fremskrittspartiet som har blitt mildere i kantene og nærmet seg de rød-grønne?

Statsråd Grete Faremo [15:00:53]: Når jeg leser innstillingen til neste års budsjett, er mitt inntrykk av virkeligheten slett ikke slik representanten Bekkevold beskriver den. Tvert imot står det et bredt flertall bak mange av forslagene. Det uten at Fremskrittspartiet går med. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet faktisk heller ikke velger å forholde seg til den virkeligheten som Stortinget for øvrig forholder seg til. Når Fremskrittspartiet kutter betydelig i budsjettbevilgningene, er det med stor risiko for at saksbehandlingstiden for enkeltsøknadene forlenges, og at man derfor ikke kan sikre en rask avgjørelse av saker som er helt sentrale for at personer kommer videre, enten til et liv i Norge eller de fortsetter livet i sine hjemland.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Ingalill Olsen (A) [15:02:14]: Fremskrittspartiets Ørsal Johansen etterlyste fakta i sitt innlegg. Han hevet seg til de store høyder og konkluderte med at Fremskrittspartiet ikke er ansvarlig for fornorskning og tidligere tiders uverdig behandling av samene i Norge. Ingen har påstått det, heller. Fremskrittspartiet eksisterte ikke som parti under den verste fornorskningsperioden. Det er fakta. Men det er også fakta at Arbeiderpartiet og de andre partiene har tatt et oppgjør med tidligere tiders samepolitikk. Vi har lært av historien. Det har tydeligvis ikke Fremskrittspartiet gjort, når man hører deres holdning til samepolitikken av i dag. Jeg vil tro at Ørsal Johansens innlegg ikke akkurat bidrar til en god innvandrings- og samepolitikk for en mulig ny regjering. Konturene av en eventuell ny politikk virker verken inkluderende eller stimulerende for dem med en annen etnisk bakgrunn enn flertallet her i salen, dessverre.

Så over til bosetting av flyktninger. En forutsetning for å bli integrert i det norske samfunn er at den som skal integreres, har et sted å bo, lærer seg det norske språk, og kommer seg i utdanning eller jobb. Hvis vi får oppfylt disse tre hovedvilkårene, er sjansene store for at mennesker som har fått lovlig opphold i Norge, kan starte på en prosess hvor de integreres som fullverdige individ i et lokalsamfunn. Mange har dessverre bodd mange år i mottak mens de har ventet på å bli bosatt i en kommune. De kan selvfølgelig forbedre sine norskkunnskaper mens de sitter der, men resten av livet er satt på vent.

For å starte på et yrkesaktivt liv i Norge og for å kunne kvalifisere seg til deltakelse i samfunnet på linje med andre er det en forutsetning at man bor i en kommune. Vi har nå ca. 3 500 mennesker med lovlig opphold i Norge som sitter i asylmottak rundt omkring i landet og venter på bosetting. Kommunene er ikke uvillige til å bosette personer med opphold, men begrunnelsen for at det går sent er ofte at det er boligmangel i den enkelte kommune. Det er helt sikkert korrekt, men det er likevel ikke tilfredsstillende. Kommunene må bosette flere enn før. Vi kan ikke ha en mengde mennesker som sitter uvirksomme på asylmottak på denne måten. Det er sløsing med menneskelige ressurser, både for dem som ikke blir bosatt, og for kommunene det gjelder.

KS har inngått en treårig avtale med staten om å bidra til bosetting. Det er viktig at vi ser at flere bosettes allerede det første året. KS må synliggjøre – og bevisstgjøre – for sine medlemskommuner om at hver og en av dem må bidra for at vi skal få opp bosettingstallene og få ned restansene.

Bosetting er ikke et engangstilfelle for de fleste kommuner. Det er en varig oppgave som kommunene må drive med kontinuerlig, og de må ta dette feltet inn i sitt planarbeid.

Vi pleier å si at en fremmed er en venn du ikke kjenner. Her kan det være på sin plass å si at her er det mange menneskelige ressurser kommunene verken kjenner eller tar i bruk. Hvis Norge skal framstå som et raust og inkluderende samfunn, må vi ta bosettingsutfordringene på alvor. Det norske folk er et dugnadsfolk. Nå er det på tide med en bosettingsdugnad.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [15:06:24]: Mangfold er hverdagen i Norge. Vi har innvandrere i alle kommuner, og vi må planlegge for dette mangfoldet. Vi må se på mangfoldet som en mulighet for lokalsamfunnene.

Flertallet av innvandrerne i Norge er i arbeid. De snakker norsk og føler tilknytning til det norske fellesskapet. Norskfødte barn med innvandrerforeldre deltar for fullt i arbeid og utdanning, og har levekår som ligger nært opptil resten av befolkninga.

Samtidig er det noen grupper innvandrere som ikke er i arbeid. Kvinner med bakgrunn fra en del land i Afrika og Asia er i mindre grad i arbeid og i mindre grad økonomisk sjølstendige. Å stå utenfor arbeidslivet er ikke bare et tap for dem det angår. Det er også et tap for det norske samfunnet, for vi trenger arbeidskraft og kompetanse. Vi trenger innbyggere som deltar i det norske fellesskapet med sine ressurser, drømmer og ideer. Det er spesielt viktig at flere innvandrerkvinner kommer i arbeid. Vi vet at arbeid er nøkkelen til samfunnsdeltakelse, økonomisk sjølstendighet og likestilling for kvinner. Når kvinner er i jobb, styrkes familiens økonomi. Når de lærer seg språk og kommer i arbeid, får barna deres et bedre utgangspunkt for å lykkes på skolen og i fritida.

Vi ønsker å legge til rette for at flere innvandrere, særlig innvandrerkvinner, kommer i arbeid. Fra 2013 innfører vi, som mange har påpekt her, Jobbsjansen som en permanent ordning, med en styrking på 30 mill. kr ekstra fra 1. juli neste år, og en helårsvirkning på 60 mill. kr ekstra fra 2014. Jobbsjansen retter seg særlig mot hjemmeværende innvandrerkvinner. Deltakerne blir fulgt opp av faste kontaktpersoner. Norskopplæring og yrkesrettede kurs er blant de viktigste tiltakene. Mange av deltakerne kommer rett ut i arbeid, og det gjør ordningen lønnsom.

Når det gjelder barnefattigdom, eller det som kalles vedvarende lavinntekt, angår det mange familier med innvandrerbakgrunn. Mitt departement, Barne, likestillings- og inkluderingsdepartementet, jobber med barnefattigdom langs flere linjer:

For det første styrker vi barnevernet, i samspill og samarbeid med de andre som kan gjøre en forskjell i barns liv. Vi har nå den største satsinga på det kommunale barnevernet på 20 år, og vi jobber med den flerkulturelle kompetansen til barnevernet og innvandreres kunnskap om barnevernet.

For det andre skal vi sikre at barn blir hørt, og at vi ser og har respekt for barna enten det gjelder sosialtjenesten, helsevesenet, utlendingsforvaltninga, barnevernet, skoler eller barnehager. Vi må ta barn på alvor og ha barnefaglig kompetanse.

For det tredje må vi få til rask bosetting og integrering helt fra starten av. Det er spesielt viktig å styrke kvinneperspektivet i introduksjonsprogrammene.

For det fjerde må vi drive en mer oppsøkende virksomhet. Vi må satse mer på tiltak som Jobbsjansen i stedet for passiviserende opplegg som kontantstøtten. Så må vi slå ring om og bruke overgangsstønaden slik den skal brukes, nemlig bidra til at folk kommer i arbeid og hindre fattigdomsfeller. Så må vi styrke arenaene som er felles for ulike barn, og hvor ulike barn kan møtes. Da er f.eks. gratis kjernetid og satsing på barnehagene helt avgjørende. Vi ser nå at når det gjelder kjernetid i barnehagene, er det slik at barnehager i bydeler som tilbyr gratis kjernetid, har flere innvandrerbarn enn bydeler som ikke satser på dette.

Så har vi store utfordringer når det gjelder bosetting. Det er et stort problem fordi det innebærer at folk ikke raskt nok kommer i gang med livene sine, og fordi sjansen for at de blir passive i sine lokalsamfunn, framfor aktive, er for stor. Det betyr at vi må gjøre en kraftigere innsats for å få bosatt flere av dem som har fått oppholdstillatelse.

Det er en god utvikling når det gjelder enslige mindreårige flyktninger. Når det gjelder barnefamilier, har vi fortsatt store utfordringer, og også – ikke minst – når det gjelder enslige, særlig enslige menn. Det vi gjør, er bl.a. å få på plass en ny avtale med KS. De er jo nøkkelen for å få dette til, og jeg er glad for at Stortinget og komiteen er utålmodige når det gjelder dette. I tillegg jobber vi med direkteplassering av enslige mindreårige, og vi jobber også med å få utviklingsmidler til kommunene, sånn at kommunene kan få til bedre introduksjonsordninger, noe som gjør at man får en bedre integreringsprosess, som igjen fører til at flere kommuner blir positive til å ta imot flere innvandrere. For at kommunene skal synes det er positivt å ta imot flyktninger, er det avgjørende at integreringa fungerer godt, og at flere kommer i arbeid. Dette kan vi få til å bli en positiv spiral framfor en negativ spiral.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [15:11:30]: Vi har noen nasjonale ressursmiljøer i Norge innen innvandring og integrering, som statsråden stort sett styrer bevilgningene til. Der er det gjort en del omprioriteringer både på forrige års budsjett og på dette årets budsjett. Én av de endringene som er gjort, er at HRS, Human Rights Service, har fått kutt i sine bevilgninger. Det er nesten betimelig å spørre: Hva har statsråden imot HRS, og hva er det f.eks. Antirasistisk Senter gjør som ifølge statsråden er så riktig i forhold til hva Human Rights Service gjør?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [15:12:21]: Vi har mange nasjonale ressursmiljøer som gjør veldig mye bra og veldig mye riktig. Noe av det vi særlig ønsker å oppmuntre til, er å bidra til en konstruktiv og ålreit dialog som gjør at vi kan leve sammen i respekt for hverandre.

Et av de områdene vi er spesielt opptatt av, handler om homofile med innvandrerbakgrunn. Vi ser at vi har et stort arbeid å gjøre framover for å bidra til økt respekt for homofile med innvandrerbakgrunn og også å øke kunnskapen om hvordan de har det. Vi ser også at vi antakelig må gjøre mer for å motvirke tvangsekteskap, bl.a., for disse menneskene. Derfor har vi bestemt oss for å overføre 200 000 kr som i dag går til HRS, til OMOD, Organisasjonen mot offentlig diskriminering, for at de skal jobbe med nettopp denne problematikken.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:13:34]: Det er en realitet at det i dag står 3 400 flyktninger i kø for å bli bosatt – flyktninger som har fått opphold. Kristelig Folkeparti mener at staten må bidra med økte investeringsmidler for boligkjøp til flyktninger, og at investeringstilskuddet til kjøp av boliger til flyktninger må økes fra 20 pst., som det er i dag, til minst 40 pst., slik at flere flyktninger får bosette seg også i kommuner der det er høye boligpriser. Kristelig Folkeparti har derfor i et verbalforslag oppfordret regjeringen til å øke investeringstilskuddet til kjøp av boliger til flyktninger til minst 40 pst. i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Er det noe som statsråden ønsker å følge opp?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [15:14:17]: Jeg kan sjølsagt ikke forhåndsspekulere om revidert nasjonalbudsjett, vi har jo ikke startet med det arbeidet i det hele tatt. Men nå sitter også boligministeren i salen, og dette er et spørsmål som vi diskuterer. Vi får mange tilbakemeldinger som går nettopp i retning av at kommunene sliter med at de ikke har god boligkapasitet, og at det er en propp i systemet når det gjelder bosetting. Så det er det naturlig at vi diskuterer videre hvordan virkemidlene kan innrettes sånn at det blir mer effektivt. Det tar vi også tak i. Det er flere ting som boligministeren nå har gjort og vil følge opp videre, bl.a. når det gjelder Husbankens tilskudd og virkemidler. Dette er et tema som vi kommer til å ha en dialog om også framover.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Håkon Haugli (A) [15:15:24]: Under fredsprisutdelingen i går ble vi minnet om at Europa har gått fra å være en verdensdel preget av krig til å være en verdensdel der det er fred. Et forpliktende økonomisk samarbeid har vært en del av grunnlaget for freden i Europa. Norge deltar gjennom EØS-avtalen, og det europeiske samarbeidet preger Norge. 650 000 personer med innvandrerbakgrunn bor i Norge. Nesten halvparten av disse har bakgrunn fra Europa. De største innvandrergruppene kommer fra Polen, Sverige, Tyskland og Litauen.

Nasjonalformuen består ikke primært av olje, gass, fisk, mineraler eller – for den saks skyld – Statens pensjonsfond utland. Den dominerende delen av fellesformuen, ca. 85 pst., er verdien av vårt felles framtidige arbeid. De 650 000 personene med innvandrerbakgrunn representerer ingen kostnad, slik enkelte forsøker å gi inntrykk av, de representerer en stor og viktig del av nasjonalformuen. De bygger boliger, de jobber på sykehjem, de driver hovedflyplassen vår og utfører hundrevis av andre viktige oppgaver i vårt samfunn.

I 2011 var nettoinnvandringen til Norge 47 000 personer. Det er det høyeste tallet som noen gang er registrert. Arbeidsinnvandrere er for tiden den største gruppen, men det er de som kommer hit for å søke beskyttelse, som får mest politisk oppmerksomhet også her i dag.

Arbeiderpartiets mål er en samfunnstjenlig og styrt innvandring og en konsekvent, solidarisk og rettssikker asyl- og flyktningpolitikk. Målet for integreringspolitikken er et samfunn bygd på mangfold og toleranse, der alle har like muligheter, rettigheter og plikter til å delta og bidra i samfunnslivet.

Raskere saksbehandling av asylsøknader, raskere bosetting for dem som får flyktningstatus, og raskere retur – fortrinnsvis frivillig – for dem som ikke har grunnlag for opphold i Norge, er bærebjelken i regjeringens asylpolitikk.

Det går mot slutten av en svært interessant debatt. Vi har sett fire opposisjonspartier som alle angriper regjeringen, men fra ulike kanter, med helt ulik virkelighetsforståelse, med helt ulike argumenter og med helt ulike mål. Fremskrittspartiet vil sette alle asylsøkere i lukkede mottak, stramme inn og kutte 1 mrd. kr. Venstre og Kristelig Folkeparti tar til orde for noe som i alle fall i ord ligner på fri innvandring: Den enkelte asylsøker skal i stor grad selv kunne avgjøre sin sak. Norske myndigheters beslutninger er kun et utgangspunkt. Midt i dette har vi Høyre, som først og fremst er opptatt av arbeidsinnvandrere og ellers støtter mye av det regjeringen gjør.

Det er vanskelig – for ikke å si umulig – å se for seg hvordan dette alternativet i det hele tatt er et alternativ, eller det er ett alternativ, men det får bli et tema i en annen debatt.

Eirik Sivertsen (A) [15:18:13]: Det var representanten Ørsal Johansens innlegg som fikk meg til å tegne meg. Strengt tatt hører vel budsjettkapitlene hjemme i den forrige debatten, men innlegget er politisk relevant fordi vi nå diskuterer integreringspolitikk.

Representanten Ørsal Johansen presterte å si fra talerstolen at den norske stat har behandlet samer på en svært lite hyggelig måte. Jeg må få lov til å si at det må også være dagens underdrivelse. Jeg tar sjansen på å forskuttere også de kommende debattene. Han var også opptatt av å klargjøre at det var Arbeiderpartiet som hadde ansvar for den fornorskingspolitikken som ble ført. Ja, det er riktig at Arbeiderpartiet må ta sin del av det ansvaret, men fornorskingspolitikken startet allerede på 1800-tallet og ble ført gjennom 1800-tallet og 1900-tallet. Men det var også Arbeiderpartiet som tok et oppgjør med den politikken, som kulminerte med at Hans Majestet Kongen frambrakte nasjonens unnskyldning til det samiske folk ved åpningen av Sametinget i 1997. Vi har lagt denne politikken bak oss. Vi har tatt et oppgjør med den og fører en annen politikk. Og, som min gode kollega Ingalill Olsen sa, vi har lært av våre feilgrep.

Det var representanten Arild Stokkan-Grande som tok opp samepolitikken i forrige debatt. Han var opptatt av å vise til nylige eksempler på samehets, bl.a. fra Trondheim, der det ikke bare er muntlig trakassering, men der man også tenner på dem man oppfatter som samer. Han viste også til statistikk som viser at den samiske befolkningen opplever å bli utsatt for mobbing ti ganger så ofte som andre. Dette er et alvorlig samfunnsproblem. Men det er ikke riktig, som Ørsal Johansen og Fremskrittspartiet framstiller det, at politikken overfor det samiske ikke fungerer. Representanten burde ha satt seg inn i det faktagrunnlaget som faktisk finnes, istedenfor å etterlyse manglende faktagrunnlag. Han kunne ha slått opp i Samiske tall forteller 5, som kom ut i år, som bl.a. viser at det er en sterk økning i bruk av samisk i videregående skole, at tallene for bruk av samisk som førstespråk i grunnskolen er stabile, og at det også er stabil bruk i barnehager.

Det er også mulig å redde utdødde språk. På øya Isle of Man var gælisk utdødd som språk. Man bestemte seg for å gjøre noe med det, og nå snakker man gælisk i både barnehager og skoler der. Det er altså fullt mulig å gjøre noe med dette.

Jeg skal være forsiktig med å karakterisere hvordan andre opplever den retorikken som jeg hørte fra representanten Ørsal Johansen. Men for meg var det en retorikk som spiller på frykt, på fordommer og på usikkerhet om hva som kan skje. I tidsrommet mellom mitt innlegg og Ørsal Johansens var jeg innom nettet. Der så jeg at det så sent som i dag – i min hjemby Bodø – var noen som igjen hadde tagget ned det ene skiltet med det samiske (presidenten klubber) navnet på Bodø. Dette er et samfunnsproblem (presidenten klubber igjen).

Arild Stokkan-Grande (A) [15:22:02]: Jeg skal ikke kommentere tiraden fra Ørsal Johansen når det gjelder ansvar for fornorskingsprosessen, som jeg føler at hele det norske samfunnet har tatt ansvar for, og som også Kongen har beklaget.

Jeg tar ordet for å kommentere den andre delen av hans innlegg, som jeg ikke får til å henge sammen. På den ene siden ber representanten om at man nå må våkne og ta et ansvar når det gjelder samisk språk, fordi noen deler av det har forsvunnet, og andre deler står i fare for å forsvinne. Men i samme debatt, og i samme innstilling, presterer man å kutte på de områdene hvor samisk språk kan læres og videreutvikles. Det er ingen indre sammenheng i det som presteres av Fremskrittspartiets stortingsgruppe når det gjelder dette temaet. For det kuttes i barnehager, i skoler, i språktiltak, i aviser og i kultur. Og ikke bare kuttes det, det kuttes alt – på de områdene hvor man kan drive opplæring i språk og utvikling av språk. Dette er jo en politikk som vil føre til at språkene forsvinner.

Det er riktig som Eirik Sivertsen sier, at man alltid kan få mulighet til opplæring i språk som har dødd ut. Men la ikke Stortinget og dagens samfunn og oss være ansvarlige for en politikk som fører til at de språkene vi har i dag, dør ut. Det er jo den politikken Fremskrittspartiet tar til orde for med sine kuttforslag. Det er mye bedre å ta vare på språk og videreutvikle dem, som vi har ambisjoner om, enn å innføre en politikk som legger det hele dødt.

Spørsmålet blir jo da – hvis man kutter alt: Hvordan skal de som har mistet språket sitt, få muligheten til å tilegne seg det på nytt? Hvordan skal barn som i dag vokser opp, få muligheten til å lære seg språket hvis man kutter i barnehager og skoler? Og hvordan skal den samiske kulturen opprettholdes uten språk? Dette har ikke Fremskrittspartiet svart på i det hele tatt. De gjør akkurat det samme på dette området som de gjør i integreringspolitikken. De sier at dette skal være den enkeltes ansvar. Og der ser vi et helt klart skille mellom oss og Fremskrittspartiet – vi ønsker faktisk å investere (presidenten klubber) i mennesker og bygge mennesker sånn at de kan stå på egne ben og … (presidenten klubber igjen).

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.