Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 1 time og 10 minutter og at taletiden fordeles slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

I tillegg foreslås det en taletid på inntil 5 minutter til hvert medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og fire replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lise Christoffersen (A) [18:46:51]: (ordfører for saken): Barn på flukt speiler en dypt urettferdig verden. Når mennesker flykter, rammes barn hardere enn voksne. En samlet komité hilser regjeringens initiativ til en bred gjennomgang av situasjonen for disse barna velkommen.

Meldingen handler først og fremst om barn som søker beskyttelse i Norge, alene eller sammen med voksne. Men den handler også om å forebygge at barn uten beskyttelsesbehov reiser eller sendes på en farefull ferd mot Europa og Norge. Meldingen beskriver det internasjonale bildet og omfanget av barn på flukt. Den beskriver overgrep underveis, at noen bare forsvinner, kyniske menneskesmuglere og menneskehandlere, Norges internasjonale arbeid for barn behandles også, herunder å forbedre forholdene i land barn flykter fra, og vår støtte til organisasjoner som arbeider for barns beskyttelse globalt. Et eget kapittel vies barn i flyktningleirer.

Det er de barna som kommer til Norge og søker beskyttelse, som engasjerer mest i den offentlige debatten her hjemme. Internasjonale konvensjoner og avtaler fordeler ansvaret for å gi beskyttelse. Vi har tidligere behandlet en melding om migrasjon i et europeisk perspektiv. Et samlet storting ønsket da en harmonisering av regelverk og felles minstestandarder for behandling av asylsøknader og asylsøkere. Det er viktig, ikke minst for barnas del.

Cirka 10 000 mennesker søker asyl i Norge hvert år, men tallet har variert mye, med en foreløpig topp i 2009 på litt over 17 000 søkere. I fjor kom det 9 053. Likevel er andelen barn ganske stabil på rundt 30 pst. Flere barn kommer sammen med voksne enn alene. Rundt 70 pst. av de enslige barna får opphold. For medfølgende barn er andelen omtrent halvparten av dette.

Barn med behov for beskyttelse får status som flyktninger og opphold i Norge. Men mange kommer også uten beskyttelsesbehov, i håp om å skaffe seg en bedre framtid. Noen av dem får opphold på grunnlag av sterke menneskelige hensyn, men det er relativt få. Den offentlige debatten om barn på flukt dreier seg ofte om de barna som verken har krav på beskyttelse og heller ikke får opphold på humanitært grunnlag.

Komiteen arrangerte høring i saken, som ledd i sin behandling av meldingen. Tolv instanser meldte seg – først og fremst frivillige organisasjoner som jobber med barn, men også andre. Vi fikk mange innspill og konkrete forslag, som er listet opp og kommentert i vår innstilling. Her, som i de øvrige merknadene fra komiteen, går det fram at det er relativt bred enighet i Stortinget om regjeringens politikk på området, men at det er noen nyanser som spenner fra ønsket om en litt strammere linje til ønsket om en tydeliggjøring og en viss oppmykning av regelverket i form av forskriftsendringer. Noe av dette er konkretisert i form av sju mindretallsforslag, ett fra Høyre og seks fra Kristelig Folkeparti. Jeg forutsetter at de selv tar opp og begrunner sine forslag.

På ti minutter blir det ikke tid til å ta opp alle temaene i meldingen og fra høringen, men andre talere vil gå nærmere inn på noen av dem.

Jeg vil bruke litt tid på temaet lengeværende barn, som altså er sterkt framme i den offentlige debatten. Det er saker der barn og/eller foreldre ikke får beskyttelse etter internasjonale konvensjoner. Da gjøres en ny vurdering av om de likevel får bli på grunn av sterke menneskelige hensyn. Barnets beste veies da mot innvandringsregulerende hensyn, og noen flere får bli. Barnets beste, som ett av flere grunnleggende hensyn, blir da utslagsgivende. Når også denne avveiningen gir avslag, kan problemet lengeværende barn oppstå, men ikke alltid. Noen retter seg etter vedtaket og returnerer frivillig innen fristen. De har tilgang til relativt gode returprogrammer, som i meldingen også foreslås styrket med 10 000 kr per barn. I fjor returnerte over 300 barn frivillig, nesten alle i følge med voksne. Omtrent det dobbelte antallet ble tvangsreturnert – ca. en fjerdedel av dem var enslige mindreårige. De fleste av dem ble returnert til et annet europeisk land.

Både barn og voksne plikter å dra når endelig avslag foreligger. Noen ytterst få kan ikke returnere frivillig, men de får bli. Andre, som ikke reiser frivillig, skal i utgangspunktet uttransporteres, men det er ofte vanskelig. Det kan være kapasitetsproblemer i politiet, noen land nekter å ta imot egne borgere på tvangsretur, noen søkere unndrar seg retur, går i skjul eller nekter å samarbeide om å klarlegge sin identitet.

Resultatet er at noen barn blir boende lenge i Norge, uten oppholdstillatelse. Noen er født i Norge etter at foreldrene kom hit. Dette er de lengeværende barna. De er, eller blir, norske i sinn og skinn. Antallet anslås til rundt 450, alt etter hva en regner som lengeværende.

I 2007 innførte regjeringen en bestemmelse, § 8-5 i utlendingsforskriften, om at barns tilknytning til Norge skal tillegges særlig vekt ved vurderingen av når oppholdstillatelse bør gis på grunnlag av sterke menneskelige hensyn. I Stortingets behandling av ny utlendingslov, som trådte i kraft 1. januar 2010, understreket flertallet at jo større betydning avgjørelsen har for barnet, desto mer skal det til for å legge vekt på innvandringspolitiske hensyn, og hensynet til barnets beste vil i visse sammenhenger være så tungtveiende at det ikke er adgang til å legge avgjørende vekt på andre hensyn. I 2011 vedtok regjeringen nok en endring i utlendingsforskriften, som presiserer at hensyn som gjelder barn, skal framgå særskilt av vedtakene.

I Stortingets høring mente flere av organisasjonene at det var vanskelig å se av vedtakene hvordan barnets beste var veid mot andre hensyn. Komiteen har derfor valgt å understreke betydningen av at vedtakene utformes på en måte som gjør beslutningene etterprøvbare. Organisasjonene ba også om en tydeligere presisering av hvilke faktorer som skal inngå i barnets beste-vurderingene, og at en tydeliggjøring av forventet praksis, ifølge dem, bør skje i form av en forskriftsbestemmelse som sier hvordan barnets beste skal vurderes, og hvilken vekt dette hensynet skal tillegges.

Komiteens flertall mener, som regjeringen, at gjeldende regelverk egentlig er bra nok, men at det på bakgrunn av praksis er behov for en presisering. I meldingen slås det fast at senere tids praksis i UNE tyder på at det i en del saker legges mer vekt på innvandringsregulerende hensyn enn hva som er forutsatt i regelverket. Samtidig framstår praksis som lite entydig. Alle saker skal vurderes individuelt, men det skal ses hen til om barnet har gått i barnehage/skole, om barnet snakker norsk, deltar i fritidsaktiviteter, er særlig tilknyttet det norske samfunnet, bl.a. gjennom fritidsaktiviteter, språk og venner. Oppholdstid som asylsøker teller med. Det skal også oppholdstid etter endelig vedtak gjøre. UNE velger i dag å se bort fra dette siste. Oversittet frist er mindre tungtveiende enn aktiv motarbeidelse av retur, brudd på straffeloven m.m. Det presiseres imidlertid at på et tidspunkt vil hensynet til barnets beste uansett måtte gå foran andre hensyn. Helseproblemer, behandlingsmuligheter i hjemlandet, barns behov for stabilitet og ro, omsorgssituasjonen ved retur, menneskehandel og fare for kjønnslemlestelse er også momenter som nevnes, og som skal med i vurderingene.

Meldingen og Stortingets behandling er å betrakte som et etterarbeid til den nye utlendingsloven, der lovgivers intensjoner klargjøres og presiseres. Det forutsettes at utlendingsmyndighetene retter seg etter det. Praksis skal heretter gjennomgås med jevne mellomrom. Den første gjennomgangen får vi sommeren 2013.

Men det viktigste – uansett – må likevel være å hindre at barn havner i et slikt vakuum, som mange av de lengeværende barna gjør. Det gjør vi best gjennom raskere saksbehandling, herunder har jeg lyst til å nevne den nye 15 måneders saksbehandlingsfristen i UNE, som nå har vært på høring, samt raskere retur. Alle disse tiltakene får vi også muligheten til å diskutere videre i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2013, for regjeringen følger altså opp det som står i meldingen, med konkrete handlinger og bevilgninger.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [18:56:25]: Når det gjelder lengeboende barn, ønsker regjeringen gjennom denne meldingen å sende noen signaler til UNE som handler om at praksisen er blitt tolket for strengt, og at forvaltningen har lagt seg på en praksis som ikke er i henhold til det Stortinget vedtok i 2007.

Mitt spørsmål til representanten Lise Christoffersen er: Er det forvaltningen som har styrt norsk politikk siden 2007? Er det ikke en fallitterklæring fra politikkens side, hvis det er slik at regjeringen virkelig mener at forvaltningen nærmest lever sitt eget liv og skaper sin egen politikk? Mener virkelig representanten Lise Christoffersen at det er dette som er tilfellet?

Lise Christoffersen (A) [18:57:27]: Nå er det jo sånn at Stortinget har ansvaret for å gi lover og regler. Vi er ikke utøvende. Den utøvende myndighet har regjeringen. Forvaltningen er satt til å ivareta dette, og det er jo sånn med alle lover og regler at det ligger inne et visst rom for skjønn og fortolkning. Det rommet for skjønn og fortolkning ivaretas av forvaltningen eller av domstolene. Hvis vi ser – som i dette tilfellet – at praksis ikke ligger der vi har forutsatt, er det vår rolle som lovgiver å presisere hvor vi ønsker at praksis skal ligge. Som jeg sa i innlegget mitt, er denne meldingen og denne debatten å anse som et etterarbeid. Det betyr jo at vi som politikere tar igjen det rommet. Norge styres av folkevalgte, og det er vår plikt å si fra hvis praksis ikke ligger der vi har forutsatt at den skal ligge.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [18:58:38]: Som representanten nevnte i sitt innlegg, er det en del enslige mindreårige som legger ut på en reise fra fremmede land, gjennom Europa og til Norge. Det er viktig at vi prøver å hindre at de legger ut på en sånn reise, for vi vet at det kan skje mye med mindreårige på en så lang tur.

Hva mener representanten er den beste motivasjonen for å hindre at mindreårige legger ut på en slik reise?

Lise Christoffersen (A) [18:59:13]: Det mener undertegnede er at vi fører en human, rettssikker og konsekvent asylpolitikk. Det illustreres veldig tydelig gjennom det som skjedde etter innstrammingene i 2009. I 2009 kom det 2 500 enslige mindreårige asylsøkere til Norge. I fjor kom det – hvis jeg husker rett – 853, så det er tydelig at de signalene er mottatt. Norge er ikke like attraktivt å reise til, og vi ser at innvilgelsesprosenten går opp. Det tyder på at det er en del som ikke har behov for beskyttelse, som nå ikke kommer til Norge.

På den annen side vet vi ikke så veldig mye om det fører til at de heller reiser til andre europeiske land. Derfor har vi i merknadene også bedt om å få tall som viser utviklingen i Europa som helhet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [19:00:37]: Jeg vil først takke saksordføreren for en god faktabeskrivelse av saken. Som også saksordføreren var inne på, er det forholdsvis stor enighet rundt de fleste prinsipper når det gjelder meldingen Barn på flukt.

Vi er alle enige om at barn er en særlig sårbar gruppe, og spesielt barn som er i en fluktsituasjon. Det er også interessant å stille seg spørsmålet i denne sammenheng: Hva er et barn egentlig? Barn blir ofte definert til å være enhver som er under 18 år. Dette innebærer da tenåringer, eller – rettere sagt – ungdom som omtales som barn. De fleste ungdommer jeg kjenner, ville bli mektig provosert om jeg tiltalte dem som barn – selv om de langt fra er å betrakte som voksne.

Alder kan være mye, og vitenskapen opererer med flere aldre enn den rent kronologiske alder, dvs. hvor mange år vi har levd. Mental alder indikerer modenhetsnivå, og fysisk alder sier noe om menneskets fysiske utviklingsnivå.

Mange av dem som omtales som barn i innvandringspolitisk sammenheng, viser en fysisk og mental modenhet som skulle tilsi voksen alder. En annen utfordring vi har, er asylsøkernes reelle alder i forhold til det som opplyses av vedkommende selv. Dette er forhold som en må ta i betraktning når Barn på flukt skal debatteres.

I Meld. St. 27 for 2011–2012 deles barn på flukt inn i to hovedgrupper. Den ene gruppen er barn som følger med voksne som søker asyl i Norge. For meg er det naturlig at barn følger med voksne. Dermed vil ikke familier splittes uansett utfallet av en asylsøknad. Akkurat dette er i liten grad omstridt, men noen mener at lang oppholdstid i Norge burde gi rett til oppholdstillatelse, noe som er en oppfatning som undertegnede ikke deler.

Det er alltid en grunn til at behandlingen av en asylsøknad tar lang tid. Den vanligste årsaken er at det er gitt uklare eller feil opplysninger som det kan ta lang tid å finne ut av. Jeg ser ingen grunn til at dette skal premieres. Det er derfor viktig at tiltak for å redusere saksbehandlingstiden iverksettes. Ingen, verken asylsøkere eller det norske samfunnet, er tjent med lang saksbehandlingstid. Blir de værende, selv om de blir værende ulovlig, opparbeider de seg tilknytning, som igjen brukes som argument i nye begjæringer. Dette mener undertegnede blir feil. Jeg ser heller ingen grunn til at det skal premieres at en ikke vil rette seg etter lovlig fattede vedtak fra de riktige instanser, og at en istedenfor å returnere til hjemlandet som forutsatt, velger å trenere vedtaket ved å inngi stadig nye begjæringer om omgjøring.

Den andre gruppen er de enslige mindreårige asylsøkerne. Jeg har litt liten tro på at alle enslige mindreårige asylsøkere faktisk er enslige. Dette tror jeg kun er et forsvinnende lite mindretall. Tvert imot demonstrerer vel så vel det faktum at de har reist til Norge, og det faktum at de søker om asyl, nettopp at de har et sosialt nettverk.

I Meld. St. 27 er det ikke publisert noen statistikk over opphavsland til de enslige mindreårige asylsøkerne, men land som Afghanistan er nevnt, likeledes Irak. Det refereres også til Afrikas Horn – som vel må være en omskriving for Somalia. Noe som kjennetegner disse tre landene, er et relativt lavt lønnsnivå i tillegg til stor arbeidsledighet. Det er lite sannsynlig at en ung asylsøker fra noen av disse landene selv har klart å finansiere reisen til Norge. Det betyr at noen andre enn asylsøkeren selv har betalt reisen for denne ungdommen eller dette barnet. Dette viser også at asylsøkeren har et nettverk, i hvert fall i hjemlandet, og i mange tilfeller også i Norge. Men det viser også at noen prøver å utnytte situasjonen til mindreårige asylsøkere eller mindreårige fra land som ikke har det så godt som vi har i Norge. Det er altså noen som tjener penger på å utnytte barn i dette tilfellet også. Ut fra det er det ikke helt overensstemmende med de faktiske forhold når asylsøkeren betegnes som enslig. Nettverket er der, selv om det da er et kriminelt nettverk.

I mange tilfeller er det tvil om både alder og identitet. Begge disse forhold taler i asylsøkerens disfavør. Det er berettiget å stille spørsmål om hva som er de reelle grunnene til at asylsøkeren ikke ønsker å framstå med sin rette identitet. Det gjelder voksne asylsøkere, men det gjelder selvfølgelig også mindreårige.

Jeg har registrert at det har kommet kritikk mot fysisk testing av alder, men mye tyder på at de røntgenundersøkelser som i dag foretas av tenner og håndledd, er gode nok. Jeg merker meg at antallet asylsøknader fra enslige mindreårige gikk påfallende mye ned etter at tester konsekvent ble gjennomført. Jeg vil konkludere med at grundige tester for å avdekke alder må opprettholdes, samtidig som søknader fra gruppen enslige mindreårige asylsøkere må prioriteres, og de må prioriteres høyt.

Det er viktig at de som får avslag, returneres raskest mulig. En bosituasjon, en oppholdssituasjon, i et asylmottak er ikke bra – og i hvert fall ikke for ungdom. Samtidig må en ha streng praksis når det gjelder innvilgelse av eller avslag på asylsøknader. Det som er minst like viktig, er at når en asylsøknad er innvilget, må en få komme raskt ut i en normal bosituasjon i en kommune.

Jeg har forståelse for at kommuner vegrer seg for å ta imot asylsøkere – eller rettere sagt tidligere asylsøkere som har fått opphold – når en ser hvordan økonomien for disse kommunene er, og hva slags økonomi som følger med dem som har fått oppholdstillatelse. Det er viktig spesielt, som jeg sa, for barn å komme i en normal bosituasjon, men det er også viktig at de får en bosituasjon som er så god som overhodet mulig i de kommunene de kommer til.

Det har også vært mye prat om barns beste og hva som er barns beste i en situasjon for asylsøkere. Det er noen som bruker argumentet om at barns beste alltid vil være å få innvilget sin søknad. Det kan sikkert være riktig. Når en tar i betraktning hvilke land de kommer fra, vil det alltid være bedre i Norge enn i det landet de kommer fra. Men etter min mening er barns beste å få være nær sin egen familie, være nær sine foreldre, så fremt disse ikke misbruker barna. Det er alltid barns beste, og derfor bør en også søke å nå det målet om at foreldre og barn i størst mulig grad skal være sammen, slik at en ikke skiller dem.

Som sagt vil det alltid være best i Norge. Men jeg tror at barn alltid vil ha det best sammen med sine foreldre, og jeg tror at en må legge det til grunn når det gjelder både innvilgelse og avslag av asylsøknader der barn er involvert.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) [19:08:26]: Nå har vi nettopp hørt et innlegg av Venstres foretrukne samarbeidspartner i asyl- og flyktningpolitikken.

Jeg må si at jeg kjente Fremskrittspartiet bedre igjen i det innlegget jeg hørte nå, enn f.eks. i et oppslag i Kommunal Rapport 7. mars i år, da Fremskrittspartiets Morten Ørsal Johansen sa at de 450 lengeværende barna må få sin asylsøknad behandlet på nytt. To måneder senere gikk representanten Ketil Solvik-Olsen ut og åpnet for å vurdere amnesti til personer uten lovlig opphold og til barnefamilier der barna har vokst opp i Norge.

Jeg lurer på om representanten Ørsal Johansen kan gi en forklaring på det spriket i oppfatninger. Er det sånn at Fremskrittspartiet bevisst velger å si én ting i offentligheten og gjøre noe annet i denne salen?

Morten Ørsal Johansen (FrP) [19:09:24]: Jeg registrerte også oppslaget i de forskjellige medier i så måte, der jeg uttrykte til vedkommende journalist – jeg husker ikke hvilket medium det var – at for en del av de barna som har fått sin søknad avslått, har det oppstått en del nye situasjoner – en del nye momenter er kommet inn – og disse bør få behandlet sin søknad på nytt. Jeg har aldri uttrykt noe ønske om at alle 450 barna skulle få sin søknad behandlet på nytt.

Lars Egeland (SV) [19:10:07]: Det er jo sånn at unger, akkurat som voksne, har forskjellig mental modenhet – og for så vidt fysisk modenhet. Sånn er det med norske unger og norske voksne, og sånn vil det sikkert være med utenlandske. Det er selvfølgelig. Likevel opererer man med en aldersgrense for når man definerer at man går over fra å være barn til voksen.

Representanten Ørsal Johansen brukte mye tid på mindreårige asylsøkeres modenhet i sitt innlegg. Jeg ble litt overrasket over det og lurer på hva formålet var. Tenker han seg at vi skal operere med andre definisjoner for når utenlandske barn er voksne, enn det vi gjør for norske barn?

Morten Ørsal Johansen (FrP) [19:10:58]: Nei.

Heidi Greni (Sp) [19:11:12]: Representanten sier det er stor enighet om de fleste prinsippene her. Der det kanskje er minst enighet, er innad i Fremskrittspartiet og i de avisoppslagene som representanten selv har. I Klassekampen 16. januar står det at Fremskrittspartiet mener barn med tilknytning i riket må få bli, underforstått: Vi har en for streng asylpolitikk. Representanten støtter at en returnekter må få bli. Det er Adrian Xhela som omtales.

Den 1. juni sier Fremskrittspartiet at regjeringen belønner dem som skyver ungene framfor seg, loven er til for å følges. Ergo har vi en innvandringspolitikk som er for liberal.

Hva mener Fremskrittspartiet og representanten Morten Ørsal Johansen i dag? Kan vi forvente at det standpunktet de har i dag, vil stå seg framover, eller er det slik at en eventuell liberalisering bare skal gjelde den omtalte Adrian Xhela, og i tilfelle hvorfor?

Morten Ørsal Johansen (FrP) [19:12:20]: Nå vet jeg ikke hvem representanten refererte til. Fremskrittspartiet har en fastlagt asyl-, innvandrings- og integreringspolitikk. Vi har også personer i vårt parti som har forskjellige oppfatninger om politikken, på samme måte som det er i Senterpartiet, i Arbeiderpartiet og til dels også i SV. Vi har vår fastlagte politikk. Den vil vi fortsatt stå på. Det er ingen tvil om hvor vi står i asylpolitikken. Vi vil ha en streng og rettferdig asylpolitikk, men vi vil også ha en faktabasert asyl- og innvandringspolitikk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trond Helleland (H) [19:13:22]: Først takk til saksordfører Lise Christoffersen, som på vanlig vis har gjort en svært grundig jobb.

Årsakene til at barn forlater hjemlandet for å søke om beskyttelse, er flere. Noen barn og barnefamilier forlater hjemlandet av økonomiske og sosiale årsaker, uten et reelt behov for beskyttelse etter internasjonale konvensjoner. De skal i utgangspunktet ha avslag på sin søknad om opphold i Norge og returnere, men sterke menneskelige hensyn kan likevel tale for at de får bli. Samtidig må det være et mål at praksis ikke inviterer til at andre – og særlig barn – uten beskyttelsesbehov legger ut på en farefull ferd til Norge.

I vedtak fattet i perioden 2005–2011 fikk ca. 60 pst. av barna innvilget opphold i Norge. Andelen innvilgelser var henholdsvis 50 pst. for medfølgende barn og 82 pst. for enslige mindreårige. Etter at ny utlendingslov trådte i kraft 1. januar 2010, har innvilgelsesprosenten for medfølgende barn vært om lag 34 pst. og mellom 70 og 75 pst. for enslige mindreårige. Stortingsmeldingen viser at andelen innvilgede oppholdstillatelser er høyest for enslige barn og høyere for voksne med barn enn voksne uten barn. Slike tall kan skyldes at terskelen for opphold ut fra sterke menneskelige hensyn er lavere for barn enn for voksne, og at hensynet til barnets beste har fått gjennomslag i en del saker, selv om det i utgangspunktet ikke foreligger et behov for beskyttelse etter internasjonale regler. Samtidig indikerer den høye andelen enslige mindreårige som innvilges beskyttelse, at barnespesifikke forhold tillegges vekt i beskyttelsesvurderingen.

I perioden 2005–2011 ble det i samarbeid med International Organization for Migration, IOM, gjennomført 944 frivillige returer av barn, der nesten alle var medfølgende barn. I perioden 2009–2011 er 1 780 barn blitt uttransportert av Politiets utlendingsenhet, hvorav 1 460 var medfølgende barn. 319 av de uttransporterte hadde oppgitt å være enslige mindreårige ved ankomst til Norge. Et flertall av de sistnevnte ble returnert i henhold til Dublin II-forordningen, og hovedtyngden av dem var registrert som over 18 år i det europeiske landet de ble returnert til. I 2010 ble fem enslige mindreårige tvangsreturnert til hjemlandet etter realitetsbehandling av asylsaken i Norge.

Høyre verdsetter det brede engasjementet for barn som ikke får innvilget opphold i Norge, som vi har sett fra enkeltpersoner og frivillige organisasjoner. Dette er viktige bidrag i den løpende vurderingen av om norsk regelverk og praksis er i samsvar med nasjonale mål og internasjonale forpliktelser når det gjelder barns rettigheter.

Barn på flukt er et omfattende tema. Meldingen omfatter alle barn som søker beskyttelse i Norge, ikke bare flyktninger i rettslig forstand. Den drøfter forhold fram til søknad om beskyttelse, barnas situasjon mens søknaden behandles, regelverk, praksis og situasjonen for dem som får avslag. Med unntak av foreldres rett til familiegjenforening med barn i Norge og situasjonen for barn med begrenset oppholdstillatelse drøfter meldingen ikke tema knyttet til bosetting og integrering. Men nå har jo Stortinget fått integreringsmeldingen til behandling, og der vil disses situasjon også bli behørig belyst.

Stortingets har også tidligere behandlet saker som går på dette, bl.a. Meld. St. nr. 9 for 2009–2010 om norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv. Vi understreket da at norsk flyktning- og migrasjonspolitikk bestemmes av norske politiske myndigheter i overensstemmelse med Norges internasjonale forpliktelser og avtaler, at det for å nå regjeringens overordnede mål om en human, solidarisk og rettssikker asyl- og flyktningpolitikk er nødvendig med et tettere samarbeid med andre europeiske land gjennom harmonisering av lover og regler, men at dette ikke begrenser vår frihet til å vedta nasjonale standarder.

I den offentlige debatten om barn på flukt er det særlig situasjonen for lengeværende barn som har vært i fokus. Et viktig element i denne debatten har vært hvordan den forpliktelsen Norge har etter FNs barnekonvensjon om at barns beste skal være et grunnleggende hensyn i alle typer saker som omhandler barn, bør forstås og praktiseres i behandlingen av asylsøknader som omfatter barn. Denne problemstillingen er særlig aktuell i forbindelse med omgjøringsbegjæringer.

Ved framleggelse av stortingsmeldingen om barn på flukt ble det påpekt at lovgivers hensikt ikke fullt ut ivaretas gjennom dagens praksis. Komiteen har ved sitt arbeid tydeliggjort forventninger til UNEs behandling av disse vanskelige sakene.

Høyre viser imidlertid til at det er ulike oppfatninger av om dagens forskrifter ivaretar barns beste på en tilstrekkelig god måte. Vi deler regjeringens oppfatning om at det først og fremst er behov for en tydeliggjøring. Vi vil imidlertid peke på at det i spesielle tilfeller kan være behov for raskt å endre kurs. Derfor har regjeringen en adgang til gjennom instruks å be UDI endre praksis i prinsipielle spørsmål.

Vi ønsker derfor å fremme forslag om at også UNE kan instrueres av regjeringen. Dette har vi også tatt opp før.

Høyre ønsker en streng, men rettferdig asylpolitikk. Derfor støtter vi opp om regjeringens linje i forbindelse med stortingsmeldingen om barn på flukt.

Jeg tar opp Høyres forslag.

Presidenten: Representanten Trond Helleland har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ingalill Olsen (A) [19:18:40]: Regjeringen er for en human, solidarisk og rettssikker asyl- og flyktningpolitikk og en styrt innvandringspolitikk. De tre partiene Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, som har ambisjoner om å styre sammen, spriker på dette området. Det er stor tilslutning fra Høyre til hovedtrekkene i meldingen, noe som gjenspeiles i merknadene som også Helleland var inne på i sitt innlegg.

Fremskrittspartiet ønsker å stramme inn asyl- og innvandringspolitikken, jf. Ørsal Johansens innlegg. Kristelig Folkeparti viser gjennom sine merknader at de ønsker en kraftig liberalisering på dette feltet. Det vil derfor være interessant å få vite hva slags asylpolitikk representanten Helleland mener det blir av så ulike syn ved et eventuelt regjeringsskifte. Blir asylpolitikken liberalisert? Vil det bli innstramming i asylpolitikken, eller vil politikken bli omtrent som den den rød-grønne regjeringen fører?

Trond Helleland (H) [19:19:39]: I mitt innlegg redegjorde jeg for Høyres syn, og Høyres syn er sammenfallende med regjeringens syn. Vi er godt fornøyd med den kursen regjeringen har lagt seg på i asyl- og innvandringspolitikken – en streng, men rettferdig asylpolitikk.

Så er det sånn at ulike partier har ulike primærstandpunkt. Det litt spesielle i denne situasjonen er jo at det partiet som ofte har gått høyest på banen i de paneldebattene jeg har deltatt i, og særlig da komitélederen het Heikki Holmås, er SV. SV har ved gjentatte anledninger lagt opp til at Stortingsmeldingen om barn på flukt skulle medføre en kraftig liberalisering, at den skulle gi opphold for lengeværende barn, osv. Praksis eller resultatet ser vi i dag: Regjeringen står fast på en streng, men rettferdig asylpolitikk, og jeg er ganske overbevist om at hvis det blir et regjeringsskifte, vil også de partiene som inngår i en ny regjering, uten at vi vet hvem det er i dag, kunne enes om en slik politikk.

Ingalill Olsen (A) [19:20:46]: Helleland har gått gjennom hva vi kommer til å få – hvis vi får en ny regjering – og de mulige kompromiss som kommer på dette området. Men mener representanten Helleland at det vil bli vanskelig å samle dette synet? Vil det bare bli en ren videreføring av den rød-grønne regjeringens politikk, eller er det nødvendig med en ny politikk på dette området? Det høres jo ikke sånn ut.

Trond Helleland (H) [19:21:20]: Verden er i stadig endring, så hva en eventuelt ny regjering skal utforme av politikk, er jo avhengig av omgivelsene rundt oss. Det kan skje store endringer i verden – krig, elendighet, flukt, osv., men jeg tror hovedlinjene i norsk asylpolitikk vil ligge fast. Begrunnelsen for det er jo at hvis en ser seg rundt i denne salen, ser en at 80–90 pst. av Stortinget slutter opp om den politikken som nå er lagt til grunn. Men jeg er ikke noe bekymret for at dette skal bli et vanskelig tema, for når jeg ser at SV og Arbeiderpartiet, som egentlig er motpoler i dette spørsmålet, så greit er blitt enige – jeg regner med at det ikke har vært noe diskusjon på kammerset heller, man er faktisk enig om dette – så regner jeg med at det skal gå an å få til det også i en borgerlig regjering.

Aksel Hagen (SV) [19:22:17]: Ros og et spørsmål. Rosen går på dette: Representanten åpnet med at det er viktig å ha en praksis som ikke inviterer til at folk legger ut på flukt, eller at unger legger ut på flukt. Da er det fint at Høyre har sluttet seg til merknaden om at vi faktisk ikke vet om det fungerer på den måten – det står på side 15, øverst i første spalte. Jeg regner med at Høyre står fast ved det fortsatt.

Spørsmålet mitt er: Hvilke tanker gjør Høyre sentralt seg om det store lokalpolitiske engasjementet som ikke minst mange Høyre-ordførere har i ulike saker rundt omkring, bl.a. ordføreren i Bergen? I en tidligere boligdebatt i dag la Høyre veldig vekt på at vettet stort sett befant seg på kommunenivå og ikke på nasjonalt nivå.

Trond Helleland (H) [19:23:05]: Det er vel litt forskjell på reguleringssaker og det som avgjøres lokalt, og en nasjonal politikk som angår asyl- og innvandringspolitikk. Det er tross alt et av de kjerneområdene som Høyre alltid har ment skal tilligge staten, nemlig politimyndighet og justismyndighet.

Når det er sagt, er jeg veldig glad for at det er et stort engasjement hos våre folkevalgte – det sa jeg også i mitt innlegg – at det er et stort engasjement hos enkeltpersoner, organisasjoner og for så vidt også i alle politiske partier. Jeg tror også at jeg kan regne opp noen SV-ere som har gått i bresjen for standpunkter som går på tvers av det regjeringen inntar når det gjelder asylpolitikken. Det er helt greit å leve med, men det er tross alt Stortinget som har det endelige ordet i denne saken, og Stortinget må ha en konsekvent linje. Det er veldig lett å la seg rive med av enkeltskjebner, det gjør alle, også jeg. Men hvis en allikevel skal veie for og imot, må en finne en balansegang, og den balansegangen mener jeg at vi har funnet godt med denne stortingsmeldingen, noe også Aksel Hagen er enig i.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Aksel Hagen (SV) [19:24:35]: (komiteens leder): Takk til saksordføreren for svært solid arbeid, til storfraksjonen for krevende og viktige debatter og til komiteen for en ryddig prosess. Det er altså Meld. St. 27 for 2011–2012, Barn på flukt, vi diskuterer i dag. For oss i SV er dette faktisk en merkedag, for meldinga tar opp veldig sentrale problemstillinger knyttet til barn på flukt og slår fast at det er behov for endringer.

Hovedbudskapet i meldinga er at hensynet til barnas beste skal tillegges større vekt. Å sikre barn grunnleggende rettigheter i Norge er et viktig politisk mål for regjeringa, og det er i tråd med Norges internasjonale forpliktelser, som bl.a. følger av Barnekonvensjonen. Det er også – og det er godt å legge merke til – helt i tråd med hovedbudskapet fra samtlige høringsinstanser. Jeg vil benytte anledninga til å trekke fram særlig seks viktige poeng i meldinga.

For det første slår meldinga uttrykkelig fast at hensynet til barnas beste skal være et grunnleggende hensyn i utlendingsforvaltningas vurderinger av om det skal gis opphold på humanitært grunnlag. Barns tilknytning til Norge skal særlig vektlegges i den vurderinga, står det på side 51, og kapittel 6 inneholder vurderinger, refleksjoner eller betraktninger omkring hva dette skal innebære og bety i praksis.

For det andre påpekes det i meldinga at Utlendingsnemndas – dvs. UNEs – praksis har blitt gradvis strengere, og regjeringa slår fast at UNE i en del saker har lagt for mye vekt på innvandringsregulerende hensyn.

Dette er etter min mening stortingsmelding på sitt beste. En setter søkelys på praksis og konkluderer med at praksis må bedres, og den peker på hvordan den skal bedres.

For det tredje stadfester meldinga at ulovlig opphold er et mindre tungtveiende innvandringsregulerende hensyn. Dette betyr at det er mindre rom fra nå av for å avslå søknader på bakgrunn av ulovlig opphold i saker der barna har sterk tilknytning til riket, og det er til barnas beste å bli i Norge.

Et fjerde viktig tiltak fra regjeringa er at det skal sikres god, barnefaglig kompetanse i alle ledd i utlendingsforvaltninga. Dette er viktig når vi ser det i sammenheng med ambisjonene i regelverket og i denne stortingsmeldinga: Vi skal ta mer og ikke minst bedre hensyn til barnas beste, for vi ønsker jo en bedre og klokere barnefaglig skjønnsutøvelse. Det forutsetter kapasitet i alle ledd, men ikke minst kompetanse, både i barnefaglige temaer og ikke minst i hvordan en skal få unger til å kunne delta i slike innfløkte prosesser som vi her prater om.

Det femte jeg vil trekke fram, er at levekårene til barn i mottak skal kartlegges og evalueres jevnlig. Det var jo mange av oss som la merke til at Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde hevdet i NRK Ytring for noen uker siden at på disse mottakene var liksom alt såre vel og ukepengene svært så rause. Heldigvis fikk han ikke så mye støtte på det. Tvert imot er det mange som har meldt inn motsatt oppfatning og motsatt mistanke – fint at vi nå skal få en gjennomgang.

Til slutt understreker meldinga – jeg har allerede vært inne på det – at ungers rett til å bli hørt skal være en viktig del av asylprosessen – det er å høre unger direkte, ikke bare indirekte gjennom at noen representerer dem. Dette dreier seg om å ta vare på en demokratisk grunnleggende rettighet, som jeg tror vi setter mer og mer pris på i alle sammenhenger i samfunnet vårt, men ikke minst er det et bidrag for å få mer kvalitet inn i saksbehandlinga – altså få riktigere vedtak enn vi kanskje har i dag. Så her er det et tydelig budskap. Jeg vil understreke og setter pris på at Lise Christoffersen, saksordføreren, opererer med et veldig presist og viktig begrep om lovens etterarbeid. Det er nettopp det det dreier seg om her. Det er ikke nødvendig å endre et lovverk og en forskrift, men det er nødvendig – gjennom lovens etterarbeid – å utarbeide et etterarbeid til loven nettopp for å klargjøre hva som er intensjonen i lovverket.

Så tror jeg ikke vi skal overdramatisere at vi har hatt en praksisutvikling som har gått i feil retning. Det er ikke lett for en forvaltning å styre etter politiske signaler, og det er ikke noe nederlag nødvendigvis for den forvaltninga. Men desto viktigere og riktigere må det være – både for den forvaltninga vi her prater om, og ikke minst for oss som står ansvarlige for de politiske signaler som skal gis – at vi nettopp får til den oppryddinga som vi her gjør, og gir en klar retning framover for hvordan forvaltninga heretter skal fungere.

Slik sett vil jeg oppfordre alle de ungene som nå har fått endelig avslag – vel 500 stykker – og som har bodd lenge i norske asylmottak, til å fremme omgjøringsanmodning, slik at vi får ryddet opp i dette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [19:29:56]: Som representanten Hagen sier, tar meldingen opp en del sentrale problemstillinger og setter søkelyset på en del utfordringer vi har i innvandrings- og integreringspolitikken i Norge. Hagen nevnte også en del positive ting ved meldingen.

I meldingen er det ramset opp en del tiltak som regjeringen vil sette i gang, bl.a. tvungen retur. Der står det: «Regjeringen vil styrke arbeidet med nye returavtaler.» Er representanten Hagen fornøyd med at vi nå skal styrke arbeidet med nye returavtaler? Og er han fornøyd med de returavtalene som vi har inngått, f.eks. med Somalia?

Dagfinn Høybråten hadde her overtatt presidentplassen.

Aksel Hagen (SV) [19:30:39]: Så lenge en er for at noen ikke skal bli her, men skal returneres, må en sjølsagt være for at det må skje på en ordentlig måte, og at det må skje gjennom returavtaler med de landene det gjelder. Men da er det viktig at en får på plass returavtaler som er gode, som nettopp har i seg en trygghet for at de landene som skal ta tilbake unger og ungdom som har dratt ut på flukt, sørger for at de kommer tilbake til omsorgspersoner og kan leve et liv som er akseptabelt også ut fra våre standarder.

Michael Tetzschner (H) [19:31:26]: Jeg satt og lyttet til Aksel Hagens innlegg og ble slått av at det må være rettet mot folk som ikke har anledning til å følge politikk på nært hold. For SV har jo opptrådt meget idealistisk utenfor denne sal ved at de sier at barnas beste alltid skal ha forkjørsrett – de har sagt at det er en absolutt verdi. Men så viser det seg at de er med på å skrive under på en melding i en regjering som de deltar i, som sier at barnas beste er en relativ verdi – det skal avveies mot andre hensyn, hvorav innvandringspolitiske hensyn er det viktigste. Da er mitt spørsmål til Hagen: Hvordan føles det å delta i en regjering som har fremlagt en melding uten at det er forandret en paragraf i et eneste rundskriv, en eneste forskrift eller en eneste lov? Er det slik at taburettene er viktigere enn barna?

Aksel Hagen (SV) [19:32:19]: Det tyder på at Michael Tetzschner i hvert fall ikke har fulgt med på alle debatter og alle de leserinnlegg jeg har hatt gjennom denne prosessen etter at meldinga kom.

Vi har sagt at det er store muligheter med utgangspunkt i eksisterende lovverk til å forbedre praksis. Det sa vi da meldinga kom, og jeg har fått enda mer tro på at det er riktig gjennom de debatter jeg har deltatt i. Vi foretok en oppstramming i regelverket vårt bl.a. i 2007. Så det er jo på mange måter på plass. Vi har sagt at vi skal følge FNs barnekonvensjon, det er også lagt inn i regelverket vårt.

Vi tror at det nettopp gjelder å få en bedre praksis, og det får vi ikke minst ved å forbedre kompetansen til alle som skal sitte og utøve praksisen. Slik sett er vi i SV veldig fornøyd med meldinga og overbevist om at den vil ta situasjonen for de unge her, i riktig retning.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [19:33:34]: Jeg skal ikke konfrontere Aksel Hagen med spørsmål jeg vet at vi er enige om, men jeg vil ta opp en annen stor utfordring. Det er alle de asylsøkerne som nå bor på asylmottak over lang, lang tid, deriblant mange barn, som har fått opphold, men som ikke blir bosatt i kommunene. Det er en kjempestor utfordring fordi det fører til en passivitet som gjør at integrering senere går saktere og er vanskelig. Kristelig Folkeparti har bl.a. foreslått å øke det statlige bidraget til flyktningboliger i kommunene fra 20 til 40 pst. som ett tiltak blant flere. Men hva vil SV gjøre med dette?

Aksel Hagen (SV) [19:34:24]: Jeg tror det er en dårlig skjult hemmelighet at irritasjonen over denne situasjonen øker i hele kommunalkomiteen og ikke minst på den rød-grønne sida. Nå vet vi samtidig at det er en veldig tett kontakt mellom KS og departementet i denne saka. Vi vet at KS fortsatt vil ha en mulighet for å finne en minnelig ordning, slik at Kommune-Norge sjøl klarer å gjennomføre en bedre bosetting. Vi har lyst til å bruke noe mer tid og se om ikke dette kan løses, før vi eventuelt går inn med hardere virkemidler. Det er noe spørsmål om penger, men det er også noe spørsmål om å se på denne gruppa som en stor ressurs for den kommunen som de bosetter seg i.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Heidi Greni (Sp) [19:35:42]: Asylpolitikk er et komplisert politikkområde, med vanskelige dilemmaer mellom hensynet til enkeltmennesker i sårbare situasjoner og hensynet til en konsekvent, helhetlig og rettferdig politikk. Ekstra vanskelig blir disse avveiningene når det gjelder barn, enten de kommer for seg selv eller sammen med familie. Uansett bakgrunn vil barnemigranter være i en særlig sårbar situasjon, og derfor skal det tas ekstra hensyn i disse sakene. Det gjelder helt fra søkeprosessen og til barnet eventuelt har fått opphold og skal bli integrert i det norske samfunn. Det må også tas ekstra hensyn til barn i de tilfellene de blir omfattet av et avslag, og skal returnere enten for seg selv eller sammen med familie eller andre omsorgspersoner.

I de senere årene har andelen barn som søker beskyttelse i Norge, utgjort i underkant av 30 pst. av det totale tallet på asylsøkere. Av ulike årsaker har mange av disse barna og deres familier vært altfor lenge i en situasjon de opplever som uavklart. Selv om dette i mange tilfeller skyldes at de selv ikke har returnert etter endelig avslag, vil det uansett være en belastning for barn å få sin barndom satt på vent. Et asylmottak er ikke noen god ramme for et barns oppvekst. Det er bra at vi nå har fått en stortingsmelding som gjelder spesifikt denne gruppen, og som bidrar til en helhetlig tilnærming til både regelverk, praksis og politikk.

Menneskeverd, humanistiske tradisjoner og Norges internasjonale arbeid for å hjelpe mennesker som er forfulgt, ligger til grunn for Senterpartiets asyl- og flyktningpolitikk. Vi skal føre en human, solidarisk og rettssikker asyl- og flyktningpolitikk overfor dem som søker beskyttelse i Norge. Samtidig må vi, slik en samlet komité gjør, erkjenne at økende migrasjon ikke kan løse problemene som en urettferdig fordeling av verdens ressurser skaper. Den internasjonale innsatsen for å hjelpe flest mulig i nærheten av der de bor, må derfor styrkes. Komiteen er samlet om at det er en prioritert oppgave å forebygge at enslige barn uten beskyttelsesbehov legger ut på farefulle reiser, der de ofte er prisgitt organiserte kriminelle grupper som smugler mennesker for økonomisk fortjeneste.

Barn på flukt er et omfattende tema, der det er nødvendig med en helhetlig tilnærming. Jeg vil oppsummere tiltakene og prioriteringene i tre hovedpunkter: De skal forebygge at barn uten beskyttelsesbehov reiser fra hjemlandet, de skal beskytte sårbare barn i Norge, og de skal hindre at barn blir værende lenge i en situasjon som oppleves som uavklart.

Uavhengig av oppholdsstatus er det viktig at barn og ungdom har tilbud om meningsfylte aktiviteter. For enslige mindreårige med tidsbegrensede tillatelser og for dem som har fått endelig avslag og venter på retur, bør tilbudet være innrettet mot kunnskap de kan få direkte nytte av ved retur til opprinnelseslandet. Det kan f.eks. dreie seg om språkkunnskaper eller praktiske ferdigheter.

I den offentlige debatten om barn på flukt er det særlig situasjonen for lengeværende barn som har vært i fokus. Tolkningen av FNs barnekonvensjon om at barns beste skal være et grunnleggende hensyn i alle typer saker som handler om barn, er sentral og har vært omdiskutert.

I meldingen vurderer regjeringen det slik at senere tids praksis i Utlendingsnemndas behandling av klagesaker tyder på at det i en del saker legges mer vekt på innvandringspolitiske hensyn enn det som var forutsatt da regelverket ble vedtatt. Meldingen vi behandler i dag, tydeliggjør vektleggingen av sentrale momenter i den vurderingen som skal gjøres av barns beste.

Av momenter som skal vurderes, nevnes i meldingen alder, samlet oppholdstid i Norge, om barnet har gått på skole eller i barnehage, om det snakker norsk, om det deltar i fritidsaktiviteter, eller om det ellers er særlig knyttet til det norske samfunn.

Framfor alt er det viktig å forebygge at barn kommer i en slik situasjon at de blir værende lenge i mottak. Meldingen fokuserer på kortere saksbehandlingstid, raskere retur og raskere bosetting av dem som får opphold.

Den rød-grønne regjeringen har styrket barns rettigheter i utlendingslovgivningen og styrker barns stilling ytterligere gjennom den meldingen som nå er til behandling. Likevel vil det fortsatt være slik at noen, også barnefamilier, ikke får innvilget asyl i Norge. I så fall er det fordi norske utlendingsmyndigheter i flere instanser har vurdert det som trygt for dem å reise tilbake, og det heller ikke foreligger sterke menneskelige hensyn som tilsier at de får bli. I andre tilfeller vil hensynet til barnets beste være så tungtveiende at barnet får bli i Norge, selv om det kan være trygt å reise tilbake. Meldingen tydeliggjør hvordan bestemmelsen skal forstås.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [19:41:08]: Jeg har lyst å begynne med et sitat:

«Den veien jeg går på er bare frem til jeg blir 18, etterpå vet jeg ikke. Da har jeg ikke noe vei.»

Dette sa en enslig mindreårig asylsøker på 16 år til Redd Barna da de reiste rundt for å høre hvordan barn hadde det på asylmottak. 149 enslige mindreårige asylsøkere sitter akkurat nå rundt om i landet og gruer seg til de blir 18 år, for også de enslige mindreårige asylsøkerne får en bursdagsgave på 18-årsdagen. Gaven er fra verdens beste land å bo i, men er verken førerkort, bil eller en storslått feiring. Gaven er et brev, der det med en enkelt setning står svart på hvitt at de nå må forlate landet. Forlate verdens beste land. Forlate venner. Forlate et liv i sikkerhet og tre inn i et liv alene, bestående av usikkerhet og frykt.

Dette er resultatet av at regjeringen høsten 2008 innførte en rekke innstrammingstiltak i asylpolitikken. Blant disse tiltakene var innføringen av det de kalte begrensede tillatelser uten rett til fornyelse for enslige mindreårige asylsøkere over 16 år, en ordning som gjør at barn mellom 16 og 18 år kun får opphold fram til de blir 18 år, for så å bli kastet ut av landet – alt for å spare penger. Dette er en praksis som gjør at disse ungdommene må leve i uforutsigbarhet, med livet på vent. Norge behandler disse ungdommene på en måte som går ut over bl.a. deres skolegang, sosiale liv og psykiske helse – alt for å spare penger.

Studier viser at mange av disse ungdommene lever med store psykiske lidelser, ikke bare på grunn av tidligere traumer i hjemlandet og opplevelser under flukten, men også på grunn av den vanskelige livssituasjonen det er å leve med begrensede tillatelser i Norge. Dette skjer med tidenes rikeste regjering, som skal spare penger.

Kristelig Folkeparti mener at vi rett og slett ikke kan opprettholde en ordning som har påført mange unge mennesker unødige og alvorlige lidelser. Derfor foreslår Kristelig Folkeparti i dag at det ikke lenger skal gis begrensede oppholdstillatelser. Jeg håper at regjeringen, om de ikke støtter det i dag, allikevel vil lytte.

Jeg vil også si noe om meldingens behandling av lengeboende asylbarn. Regjeringen sier at innvandringspolitikken ikke praktiseres etter hensikten. Barnas beste settes ikke framfor innvandringsregulerende hensyn, slik intensjonen var. Spørsmålet som melder seg, blir da følgende: Kjenner ikke regjeringen til konsekvensene av egen politikk, har de ikke kontroll på forvaltningen, eller vil de nå ikke vedkjenne seg konsekvensene av den politikken de har ført?

Regjeringen svarer med ansvarsfraskrivelse og lemper ansvaret over på utlendingsforvaltningen. Regjeringen skylder på at forvaltningen ikke følger regjeringens intensjoner. Utlendingsforvaltningen slår på sin side fast at dersom regjeringen ønsker endring, må regjeringen komme med en forskrift. Da slår det meg som underlig at regjeringen ikke følger forvaltningens råd, for en gang for alle å få saken ut av verden. Regjeringen selv hevder at de ønsker endring. Hvorfor gjør de da ikke det som kreves for å få til den endringen? En får jo et inntrykk av at regjeringen er handlingslammet.

Jeg har behov for å adressere nok et løftebrudd fra den sittende regjeringen: Både Soria Moria I og Soria Moria II slår fast at omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år skulle overføres til barnevernet. Dette er et tiltak som er uvurderlig viktig for å motvirke forsvinninger av enslige mindreårige asylsøkere, samtidig som det gis et bedre og mer helhetlig tilbud for denne gruppen. Dette er også anbefalt og påpekt av FNs barnekomité. Det er derfor skuffende at dette fremdeles står ugjort, og at barn ikke får det tilbudet de er lovet. Løftene står der svart på hvitt, men de er ikke mer verdt enn et luftslott – et Soria Moria.

Jeg skulle gjerne ha snakket lenger, men kommer heller tilbake senere i debatten, for meldingen tar opp mange viktige temaer. Den ros skal regjeringen ha: Meldingen handler ikke bare om lengeboende asylbarn eller midlertidig opphold, men tar også opp veldig mange andre viktige temaer som det er viktig at vi fokuserer på.

Enn så lenge nøyer jeg meg med å ta opp de forslagene som Kristelig Folkeparti har fremmet i denne innstillingen. Jeg vil også anbefale min gruppe å støtte Venstres forslag nr. 8 og nr. 13. De andre forslagene mener jeg er ivaretatt i de forslagene Kristelig Folkeparti har fremmet i denne saken.

Presidenten: Representanten Geir Jørgen Bekkevold har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Håkon Haugli (A) [19:46:36]: Apropos ansvarsfraskrivelse, løftebrudd og handlingslammelse: Vi er i en situasjon der 3 500 personer sitter i asylmottak – mange av dem barn – og venter på bosetting i en norsk kommune. I mange kommuner sier Kristelig Folkeparti nei til å motta det antallet som IMDi ber om. Slik er det her i Oslo, Ski, Lindesnes, Bodø, Klepp og Askim, for å nevne noen.

Hva er representanten Bekkevolds budskap til sine partikolleger i disse kommunene?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [19:47:06]: Jeg tok jo nettopp opp det spørsmålet – i min replikk til representanten Aksel Hagen – og pekte bl.a. på hva Kristelig Folkeparti ønsker å bidra med for å gjøre kommuner mer i stand til å kunne ta imot flyktninger som trenger bosetting. Jeg pekte bl.a. på det som vårt sentralstyre har sagt – og kommet med som et forslag – nemlig å øke det statlige bidraget til boliger for flyktninger som skal bosettes, fra 20 pst. til 40 pst., som ett av flere tiltak. Dette mener jeg vi ikke bare kan overlate ansvaret for til våre dyktige kommunepolitikere – helt uavhengig av hva slags parti de tilhører – her må vi også fra statlig hold komme med våre bidrag.

Håkon Haugli (A) [19:48:01]: Jeg oppfatter at Kristelig Folkeparti mener at kommunene skal få mer penger, men la meg bare forstå dette riktig: Når Kristelig Folkeparti stemmer mot forslag fra f.eks. Arbeiderpartiet og SV om bosetting av flere flyktninger, da handler det altså om penger?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [19:48:18]: Ja, jeg håper ikke Håkon Haugli antyder noe annet. Veldig ofte – det er i hvert fall de tilbakemeldingene jeg får fra våre dyktige kommunepolitikere – handler det nettopp om at boligsituasjonen er slik at det er vanskelig å få bosatt flere. Fra vår side prøver vi å hjelpe kommunene ved å foreslå flere statlige bidrag, ikke bare når det gjelder tilskudd til boliger, men også når det gjelder integreringstilskuddet, som etter Kristelig Folkepartis oppfatning er underfinansiert. Dette vil være et veldig viktig bidrag, som kan sette kommuner i stand til å motta flere flyktninger.

Alf Egil Holmelid (SV) [19:49:13]: Det er altså pengane som avgjer til slutt når det gjeld kommunepolitikarane frå Kristeleg Folkeparti.

Men det er ikkje det som er mitt hovudspørsmål. Representanten Bekkevold heldt eit svært engasjert innlegg mot midlertidig opphald, som eg syntest var svært, svært godt, og svært engasjert og kjensleladd. Betyr det at representanten Bekkevold kan garantere at viss det skulle bli ei borgarleg regjering, så vil Kristeleg Folkeparti forlange – som eit absolutt krav – at midlertidig opphald sluttar?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [19:49:47]: Min oppgave her i dag – slik det er SVs og alle andre partiers oppgave – er å fortelle om vår egen politikk, og jeg har nå gitt uttrykk for hva Kristelig Folkeparti mener i denne saken, også når det gjelder midlertidig opphold. Det skal vi konfrontere både Høyre og Venstre – og kanskje også Fremskrittspartiet – med, men vi endrer ikke politikken på dette området selv om vi har sagt at vi vil snakke sammen med alle de ikke-sosialistiske partiene. Vår politikk står fast, og det er den jeg gir uttrykk for her i dag.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Trine Skei Grande (V) [19:50:51]: Jeg tror det er mange rundt omkring i landet som hører på denne debatten i dag. Det er mange som, etter noens benevnelser, sikkert nå kan la seg rive med av å høre på enkeltskjebner – en sport som er veldig edel i denne salen når vi diskuterer f.eks. helse- og sosialytelser i Norge eller andre urettferdigheter som opptrer, men som da ikke er så edel når vi snakker om asylbarn. Da bør vi nok være litt mer følelseskalde.

I mars gjennomførte Respons Analyse en meningsmåling som viste at det som er flertallet i denne salen, er ganske langt unna det som folk flest mener er rettferdig. 50 pst. mener at man bør ha en treårsregel, noe som også er mye mer liberalt enn det som Venstre står for i denne saken. Ja, også blant et stort flertall av regjeringas velgere var det klart at man ønsket å ha en slik regel.

I mars foreslo Venstre at man skulle sette alle disse sakene på pause, fordi vi skulle vente på denne meldinga. Det fikk vi ikke flertall for, og vi skjønner jo hvorfor. For det vi fikk, var ikke en stortingsmelding som endret politikk, men en – ja, som gammel samfunnsfaglærer må jeg si at dette var en sabla god drøftingsoppgave, med argumenter for og imot og fakta og alt dette.

Knut Storberget sa en gang at to-tre år er et hav av tid i et barns liv, mens dagens justisminister sier at når ting er vurdert og du har fått et nei, så er det et nei, og endring av lov er uaktuelt.

Jeg innrømmer gjerne at veldig mange av disse sakene er vanskelige. Det er viktig å ha likebehandling. I vår fikk vi se de 444 som på det tidspunktet hadde bodd mer enn tre år på asylmottak. For mange av dem har saksbehandlinga tatt urimelig lang tid, og veldig mange av dem blir et offer for å statuere et eksempel, et eksempel på at det ikke lønner seg å være lenger enn det som lovverket har vedtatt. Hvis disse eksemplene skulle fungere, så skulle det jo ikke være noen igjen i Norge som brøt de reglene som regjeringa har satt opp her. Men sakene er vanskelige. Heller ikke Venstre mener at alle skal bli uansett, men vi mener at når det gjelder de som har vært her lenge, må det være en verdi at barns opphold, barns kontakt og tilknytning til riket veier mer enn det voksnes valg har påvirket deres muligheter.

Asylmottak er et dårlig sted for barn å vokse opp. Vi mener at man burde hatt en stor opprydding, der man setter en strek i folks liv – der man enten sier at du skal returneres, eller du får bli – og ikke sette folks liv på vent. Jeg kan nevne et eksempel: Akkurat nå er det en familie i Follo med tre barn. Sju år har de vært i Norge – også i kirkeasyl. Yngstejenta i den familien, på åtte år, husker bare Norge. Men hun husker også lillebroren som ligger gravlagt her i landet. Far fikk jobbe så lenge han fikk lov til det, inntil man trakk tilbake alle arbeidstillatelsene. Nå lever familien i en helt annen hverdag, med angst, desperasjon og depresjoner, uten å se den framtida som en familie med sånne muligheter kunne hatt på et sted som Follo. Jeg mener at man må være uten empatiske evner for ikke forstå hvilken vanskelig situasjon slike familier faktisk er i.

Vi har lagt fram en rekke forslag i dag, som jeg herved fremmer på vegne av Venstre. Jeg mener at disse forslagene handler om å konkretisere de grensene vi bør ha i lovverket, vi bør ha en forpliktende lovtekst. Det er det vi er her for, som storting, vi skal vedta regler ut fra det vi ønsker, og ikke sende svake signaler gjennom drøftingsoppgaver til Stortinget.

I Høyesterett ligger det nå noen saker som gjelder asylbarn. Jeg håper at Høyesterett har et større hjerterom enn det regjeringa har i denne meldinga. Jeg håper også at Barnekonvensjonen kommer styrket ut av denne behandlinga, som et rettsvern for barn.

Så vil jeg til slutt komme med en stemmeforklaring – det heter vel det når jeg bare skal forklare hvordan jeg selv stemmer, og ikke oppfordre en gruppe! Vi kommer til å stemme for Høyres forslag nr. 1. Vi er såpass rause at vi stemmer for alle Kristelig Folkepartis forslag, unntatt nr. 2, som vi mener er et budsjettforslag, og som vi foreslår i vårt alternative budsjett.

Presidenten: Da har representanten Trine Skei Grande tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Hilde Magnusson (A) [19:56:22]: Venstre er jo et lite parti som ofte bruker store ord, og i dag har vi hørt Venstres leder redusere behandlingen av stortingsmeldingen til «en drøftingsoppgave», og at «meldingen inneholder lite nytt». Så da tenker jeg at det er betimelig å spørre Venstres leder om hun har satt seg inn i gjeldende rett. For tre av de seks forslagene Venstre har fremmet i dag, er gjeldende rett, eller er drøftet i meldingen, så da representerer vel heller ikke de noe nytt?

Trine Skei Grande (V) [19:56:56]: Det er mulig at Arbeiderpartiet da er et stort parti som er preget av små ord, men det er det jo god grunn til med den politikken man står for i denne saken.

Vi er godt informert om hva som er gjeldende rett, men det vi f.eks. gjør med våre forslag, er at vi ber om at man faktisk definerer hva gjeldende rett skal være, at man ikke lager ord som er uklare fra lovgivers side, som regjeringa nekter å definere. Vi har foreslått at man skal lage klare definisjoner på hva dette regelverket vårt faktisk inneholder, og det er noen av de definisjonene vi etterlyser i våre forslag.

Aksel Hagen (SV) [19:57:44]: Jeg tror også det er veldig riktig som Trine Skei Grande sier, at det er mange som hører på oss i dag. Da undrer jeg meg veldig over Venstres tilnærming til dette. Jeg aksepterer en uenighet som går på at vi, på den ene siden, som vi hevder, har en forskrift fra 2007, som i utgangspunktet er god nok, og så er det spørsmål om å få bedre praksis på ulike måter og tydeliggjøre praksis. Det andre er å gjøre en del forskriftsendringer, slik som Venstre foreslår. Jeg aksepterer disse to tilnærmingene, men jeg undrer meg virkelig over at Venstre har behov for her i dag nærmest å latterliggjøre en stortingsmelding og si at den ikke har i seg noe håp, når meldinga sjøl sier, side opp og side ned – og når så mange i debatter, ikke minst fagfolk, jurister, har sagt til meg – at her er det gode muligheter gjennom en praksisendring mer i samsvar med intensjonen i loven. Jeg syns Venstre skal legge det partipolitiske spillet litt bak seg og bidra til at vi nå får en bedre praksis, som er mer i tråd med Venstres primærstandpunkt.

Trine Skei Grande (V) [19:58:45]: Jeg er ikke opptatt av spillet i det hele tatt, jeg er bare opptatt av disse ungene. Da vi var med å lage utlendingsloven, fremmet vi forslag om dette. Vi sa at dette kom til å skje. Vi ble nedstemt. Nå sier regjeringa at man har endret dette med å sende signaler. Vi tror heller ikke at det kommer til å skje nå. NOAS skriver en artikkel i Aftenposten i dag, og jeg siterer:

«NOAS har sett på seks UNE-vedtak i saker om lengeværende barn. Alle vedtak har kommet etter at regjeringen la frem Barn på flukt-meldingen i juni. Ut fra disse vedtakene er det umulig å se noen ny entydig praksis. Tvert imot ser vi at UNE fortsatt legger større vekt på at familien har oversittet utreisefrist enn at barn har bodd i Norge i inntil ti år.»

Dét er praksis basert på det, og jeg syns ikke man skal tåkelegge noe som er såpass klart. Vi sa det sist vi behandlet loven, og vi kommer til å si det igjen, for vi mener at politikere må gi klare signaler gjennom vedtak, og ikke diffuse signaler gjennom meldinger.

Heidi Greni (Sp) [19:59:54]: I forslag nr. 8 foreslår Venstre at utlendingsforskriften skal endres og presiseres, slik at barn anses for å ha særlig tilknytning til riket dersom de har oppholdt seg i Norge i mer enn tre år. Da skal de få oppholdstillatelse.

Mitt spørsmål er: Tror dere at noen i det hele tatt vil returnere frivillig, hvis det blir slik at det å unndra seg retur og klare å være her i tre år premieres med en varig oppholdstillatelse? Er det da noen som vil returnere frivillig, og vil det i tilfelle være rettferdig mot dem som returnerer frivillig, at de som klarer å unndra seg retur i tre år, i premie får varig oppholdstillatelse i Norge?

Trine Skei Grande (V) [20:00:42]: Når jeg hører tonen til Senterpartiet, skjønner jeg hva SV har hatt å slite med i denne regjeringa.

Det er ikke det vi foreslår. Vi foreslår bare at vi skal lage et vippepunkt for når barns beste faktisk skal veie tyngre. Vi sier ikke at alle som har oppholdt seg i Norge i mer enn tre år, skal få lov til å bli, men vi ønsker en skjerping av regelverket med faktisk å lage et vippepunkt der barns tilknytning til riket faktisk er mer verd enn innvandringsregulerende hensyn.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Grete Faremo [20:01:28]: Det er i dag millioner av mennesker som er på flukt eller fordrevet i verden. Svært mange av disse er barn som har forlatt sitt hjemland, enten sammen med familien eller alene. Mange har Europa som mål.

Dette er en meget risikofylt reise. Noen når fram til Europas asylsystemer, mens et ukjent antall blir sittende fast i uverdige levekår eller mister livet underveis.

Vi må derfor på en og samme tid sikre beskyttelse til de barna som har behov for det, og føre en politikk som ikke oppmuntrer andre til å legge ut på en farefull reise mot Europa. Hensynet til barnets beste er sentralt.

Meldingen synliggjør hvilke områder regjeringen ønsker å prioritere, og framhever tiltak med flere formål: De skal forebygge at barn uten beskyttelsesbehov reiser fra hjemlandet, beskytte sårbare barn i Norge og hindre at barn blir værende lenge i en situasjon som oppleves som uavklart.

Barn som kommer til Norge alene, er særlig sårbare. Det har i den senere tid vært en offentlig diskusjon rundt enslige mindreårige som får midlertidige tillatelser i påvente av retur. Barns beskyttelsesbehov anerkjennes, men vi må ta inn over oss at mange enslig mindreårige asylsøkere ikke har forlatt sine hjemland fordi de er forfulgt. Samtidig er retur av enslige mindreårige svært krevende, da omsorgspersoner vanskelig lar seg oppspore uten at barnet eller barnets familie medvirker. Av hensyn til barna må vi føre en politikk som ikke gir foreldre et incitament til å sende barna sine til Europa. Etter mitt syn er det et viktig tiltak å gi ungdom over 16 år en midlertidig tillatelse i påvente av retur ved fylte 18 år, når de ikke har noe annet grunnlag for opphold i Norge enn det at vi ikke kjenner omsorgstilbudet deres i hjemlandet.

I denne perioden må vi imidlertid sørge for at disse ungdommene blir tatt godt vare på. I samsvar med anbefaling fra FNs barnekomité om å utstyre barna med kompetanse og ferdigheter som de vil få behov for dersom de returnerer til hjemlandet, har vi laget et eget opplæringsprogram for denne gruppen.

Det er i dag mange barn som har bodd lenge i Norge, uten at verken de eller familiene deres har fått en oppholdstillatelse. Disse sakene reiser vanskelige dilemmaer, især knyttet til avveiningen mot innvandringsregulerende hensyn.

Vi vil initiere en ekstern evaluering av hvordan barns situasjon blir belyst i klagesaksbehandlingen. Jeg har merket meg at komiteen ønsker at også informasjon om familieinnvandringsregelverket til personer som er innvilget beskyttelse, inntas i denne evalueringen. Jeg slutter meg til at dette er et viktig forhold å vurdere, og mener at dette kan gjøres mer formålstjenlig dersom det holdes adskilt fra denne evalueringen.

Det er viktig å gi barn i mottak en meningsfull hverdag. Jeg har derfor invitert ansvarlige sektormyndigheter og humanitære organisasjoner til å bidra til dette.

For å sikre at barn ikke blir værende lenge i Norge uten oppholdstillatelse, er det avgjørende at asylsøknader behandles raskt, samt at retur skjer raskt etter avslag. Regjeringen har derfor iverksatt tiltak for å sikre raskere saksbehandling for barnefamilier, og vi har styrket returarbeidet. Samtidig har regjeringen tydeliggjort gjeldende bestemmelse om opphold på grunn av barns tilknytning til Norge. Jeg legger til grunn at dette er klargjørende for utlendingsmyndighetenes arbeid, også på en måte som kan komme enkeltindivider til gode.

Mitt ønske med meldingen har vært å bidra til en kunnskapsbasert debatt om de store dilemmaene som barn på flukt stiller oss overfor. Jeg er dermed glad for at meldingen har vakt interesse også i FNs høykommissariat for flyktninger. Jeg møtte selv nylig UNHCRs Norden-representant, og jeg registrerer at også i Genève sies det at Norge med meldingen har tatt et viktig initiativ for å få søkelyset på de urovekkende forhold vi ser i tilknytning til dagens internasjonale barnemigrasjon.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [20:06:14]: I dag foreslår altså Kristelig Folkeparti å endre utlendingsforskriften § 8-8, slik at det ikke lenger blir anledning til å gi begrensede oppholdstillatelser til enslige mindreårige asylsøkere. Jeg har forstått salen dit hen at vi kommer til å bli nedstemt i dag. Men mitt spørsmål til statsråden er: Vil hun allikevel ta et initiativ til en evaluering av denne ordningen, slik at vi kan få fram alle sider, alle konsekvenser, som denne forskriften fører til for denne gruppen?

Statsråd Grete Faremo [20:06:53]: Det vil jeg ikke utelukke. Og det som er viktig, er hele tiden også å spørre hva som er alternativet. Jeg forsvarer dagens ordning, for den typen tillatelse skaper også en klarhet i en situasjon som er svært krevende for dem det gjelder. De får et svar på noe av det de kanskje lurer aller mest på, samtidig som vi også har et grunnlag for å gi et tilbud som også gjør en retur til hjemlandet når den tid kommer, enklere.

Men å returnere en person under 18 år uten at vi har avklart hvem som er omsorgspersoner, og dermed gitt et forsvarlig omsorgstilbud, det mener jeg ikke er mulig å gjøre under noen omstendigheter.

Trine Skei Grande (V) [20:08:24]: Jeg vil prøve å få en presisering ut av statsråden, for statsråden mener tydeligvis at det må gå noen grenser et eller annet sted med hensyn til barn som kanskje kunne ha vært her opptil 18 år – til de er myndige. Maria Amelie, f.eks., kom til Norge da hun var barn. Hun var riktignok ikke et lite barn, men hun var et barn på under 18 år, ifølge Barnekonvensjonen.

Hvordan ville reglene vært hvis hun hadde vært 8 år da hun kom til Norge, eller om hun hadde vært 2 år da hun kom til Norge? Mener statsråden at det er rimelig å la innvandringspolitiske hensyn overkjøre levetida som barnet har hatt i Norge, uansett, eller mener hun at det fins et eller annet punkt der det vipper mellom barnets rettigheter og vårt behov for innvandringsregulerende hensyn?

Statsråd Grete Faremo [20:09:22]: Barns beste er et grunnleggende hensyn. Uten å diskutere enkeltsaker ligger det i norsk utlendingslovgivning at vi har satt grenser, og at det kan være viktige innvandringspolitiske hensyn som skal balanseres opp mot det grunnleggende hensynet og den plikten vi har til å ta vare på barns beste. Det kan i noen saker gi avslag på opphold. Da er det viktig at disse sakene likevel ikke innebærer et brudd på Barnekonvensjonen med hensyn til det enkelte barnet det gjelder.

Det er denne konkrete vurderingen som må gjøres av utlendingsmyndighetene. Det er ikke enkeltsaker som behandles i denne sal. Det har vi et system for – som byr den enkelte gode rettssikkerhetsgarantier.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [20:10:36]: Tilbake til mitt første spørsmål: Jeg tolket statsråden dit hen at hun ikke ville avvise å ta initiativ til en evaluering av den ordningen som har med begrenset oppholdstillatelse å gjøre.

Samtidig forsvarer hun ordningen, og jeg har selvfølgelig respekt for det. Men det betyr at den første delen av svaret kan gi et visst håp om at regjeringen i hvert fall ikke er redd for de svarene en slik evaluering vil gi. Vi har jo noen studier som forteller om hvordan disse barna har det. Det betyr at regjeringen ikke er redd for de svarene en slik evaluering vil gi – i og med at hun gir en viss åpning for at vi får en slik evaluering.

Statsråd Grete Faremo [20:11:30]: Vi har en utlendingslovgivning som også må tåle et kritisk søkelys. Den brede gjennomgangen vi har i meldingen om barn på flukt, inneholder også informasjon om at vi vil evaluere UNEs håndtering av de sakene som er relevante. I og med at vi har enslige mindreårige asylsøkere som i denne sammenheng også er barn, vil jeg ikke utelukke dette. Men om det er hensiktsmessig å gjøre en arrondering av den evalueringen, slik at også deler av denne problemstillingen blir med i vurderingen, holder jeg altså åpent.

Trine Skei Grande (V) [20:12:38]: Jeg konstaterer at jeg ikke får ut av statsråden om hun har en aldersgrense for når det er rimelig.

I replikkordvekslinga mi med SV refererte jeg til en artikkel som NOAS har på trykk i Aftenposten i dag, der de har gått igjennom en rekke saker. SV har jo solgt denne stortingsmeldinga som at nå kommer vi til å få en dramatisk endring av praksis. Det har vi ikke sett ennå. Er statsråden bekymret over at det ikke er mulig å se endring av praksis? For i hvert fall noen innebar denne meldinga en stor endring av praksis. Er statsråden bekymret over at dette tydeligvis ikke har nådd fram til dem som sitter og fatter vedtakene?

Statsråd Grete Faremo [20:13:25]: Dette er en viktig melding, en melding som tydeliggjør hvordan utlendingsforskriften § 8-5 skal praktiseres. Det er et viktig dokument for å sikre en praksis slik Stortinget har ment den skal være.

Jeg vet ikke om jeg har hørt enkeltrepresentanter fra SV kalle de endringene som meldingen har omtalt, som dramatiske. Men å være tydelig på et område som er så krevende som det norsk utlendingsforvaltning er, tror jeg er viktig av hensyn til barn, av hensyn til familier, av hensyn til asylsøkere som har krav på beskyttelse, som har krav på å få sine saker behandlet. Er det ikke grunnlag for asyl eller opphold på humanitært grunnlag, mener jeg det er viktig at vi hele veien har vært tydelige i tilknytning til det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ingalill Olsen (A) [20:14:53]: Stortingsmeldingen om barn på flukt har fått mye oppmerksomhet og er ivrig debattert. Det er naturlig, all den tid dette gjelder barn. Mange kommer sammen med sin familie, andre er enslige mindreårige som kommer alene til Norge. Flere enslige mindreårige har fortalt at de har bak seg en svært farefull ferd til Norge. Rapporter viser at for mange er ofre for et kynisk spill.

Vurdering av hver enkelt asylsøknad vil være avgjørende for om barn, enten sammen med sin familie eller som enkeltpersoner, får opphold i Norge. Noen får ikke opphold og må forlate landet. Stadig flere returnerer frivillig, og der det ikke skjer frivillig retur, gjennomfører politiet tvangsreturer.

Meldingen peker på at det er viktig for barn at det er forutsigbarhet og stabilitet, og at den tiden som tilbringes i usikkerhet mellom vedtak og utreise, bør være kortest mulig. Det bør derfor legges vekt på at vedtak som berører barn, skal gjennomføres uten unødig opphold. Like viktig er det å sikre rask bosetting ute i kommunene for de barnefamiliene eller de enslige mindreårige som har fått oppholdstillatelse.

Alle som har fått avslag på sine søknader om beskyttelse, plikter å forlate landet. Som hovedregel gjelder fristen mellom 7 og 30 dager, men fristen kan forlenges ved individuelle vurderinger. For enslige mindreårige og barnefamilier som ikke har fått opphold, oppfordres det til frivillig retur, og det gis tilbud om hjelp til å gjennomføre reisen.

Det er viktig at barn som søker beskyttelse i Norge, får nødvendig informasjon om de forhold som gjelder barnas eller familiens situasjon, knyttet til søknaden og eventuelle avslag.

På oppdrag fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA, ble det i 2010 gitt en studie om hva som motiverer barnefamilier med avslag, til å returnere hjem. Rapporten understreker familienes behov for forutsigbarhet, og det anbefales at barnefamilier som ikke returnerer frivillig, bør tvangsreturneres raskt. Ytterligere studier av motivasjon for retur gjøres av forskningsstiftelsen Fafo og vil kunne gi oss flere punkter for å styrke denne politikken.

Regjeringen ønsker å styrke returarbeidet rettet mot enslige mindreårige. Regjeringen vil legge til rette for at enslige mindreårige med avslag eller begrenset opphold kan returnere hjem på en slik måte at det gis mulighet for å etablere seg på nytt i hjemlandet.

Det er ulike grunner til at enslige mindreårige legger ut på sin lange reise som ender i Norge, eller i et annet europeisk land. Men UNHCRs studie av afghanske enslige mindreårige viser at mange føler at de reiser til Europa på oppdrag fra familien. Det kan derfor være slik at det er familien i hjemlandet som sitter med nøkkelen til å muliggjøre retur for dem som har fått avslag. Majoriteten av enslige mindreårige som kommer fra Afghanistan og Irak, er gutter over 15 år.

Regjeringen ønsker, som sagt, å styrke og forbedre returarbeidet for enslige mindreårige. Et ledd i dette er å opprette omsorgstilbud i opprinnelseslandet, i første omgang i Afghanistan og Irak. Dette omsorgstilbudet betegnes som ungdomshjem og skal ikke kun være et tilbud til returnerte enslige mindreårige, men også et tilbud til lokal ungdom. Hensikten er at dette skal gi et helhetlig reintegreringstilbud i form av bofellesskap/internat, døgnbemannet omsorg, yrkesopplæring eller utdanning samt bistand til oppsporing av familie og til eventuell hjemreise.

Dette arbeidet pågår, og det har fra norske myndigheters side vært viktig å ha en god dialog med myndighetene i henholdsvis Afghanistan og Irak. Senteret i Kabul tar sikte på å inneholde 100 plasser, hvorav 25 avsettes til lokal ungdom. Antallet ankomster av enslige mindreårige fra Irak har gått vesentlig ned, men det er likevel mulig at det opprettes et omsorgstilbud i byen Erbil i Nord-Irak. Disse tiltakene vil gi ungdom en ny mulighet i deres eget land.

Det er svært forunderlig at Kristelig Folkeparti i sitt forslag ber regjeringen avslutte det planlagte arbeidet med omsorgssentre. Regjeringen tar ansvar også for dem som har fått avslag på sin søknad om beskyttelse. Det burde også Kristelig Folkeparti være med på.

Michael Tetzschner (H) [20:20:01]: Jeg synes vi fikk en interessant avklaring når det gjelder SV i et tidligere replikkordskifte. Da fikk vi sannelig Aksel Hagens ord for at meldingen kanskje ikke inneholder det nye. Aksel Hagen var fornøyd med de oppryddinger, jeg tror det var det uttrykket han brukte, som fant sted i 2007. De var gode nok for SV. Så satte han sin lit til at det i denne meldingen er sagt noe om kompetanse på saksbehandlernivå. Vi kan alle slutte oss til at det er bedre at det er dyktige saksbehandlere enn at det er middelmådige saksbehandlere eller dårlige saksbehandlere. Så det skal vi være med på.

Men det interessante er jo at etter denne debatten i dag, endres det ikke et eneste komma i et eneste rundskriv, ikke en paragraf i en eneste forskrift eller lov. Det er faktisk også slik, hvis man skal være litt formell, at vi vedlegger denne meldingen protokollen. Det rangerer ikke som rettskilde engang for dem som håper på en annen forvaltningspraksis. Da kunne det ligge et lite håp hvis man støttet Høyres forslag, fordi da ville man kunnet åpne for, i generelle saker, en veiledning av skjønnet for UNE, men da er det altså ikke Stortinget som lovgiver som er inne. Da er det fordi man har åpnet for at departementet og forvaltningssystemet ellers kan treffe fornuftige beslutninger innenfor de regler som Aksel Hagen var fornøyd med allerede i 2007.

Som et eksempel har også Maria Amelie så vidt vært diskutert i dag. Jeg husker at jeg den gang faktisk var uenig i de vedtak som var gjort, og mente at Maria Amelie kunne bli. Da mente SV at vi måtte forandre reglene, mens jeg mente det var godt hold for å si at det var dårlig skjønn – at hun kunne vært etter de reglene som var den gangen, og som nå SV er fornøyd med er som de er. Så i dag er vi altså enige om at reglene er gode nok. Det gir en veldig bred og fin koalisjon i denne salen når også Høyre og SV støtter opp om meldingen.

Så til representanten Bekkevold. Han argumenterte mot midlertidige tillatelser, altså det forhold at 16–17-åringer kan være her, men må reise hjem når de ikke lenger er barn. Da må vi jo spørre oss selv: Hva er alternativet for Bekkevold? Er det det at de blir kastet ut med en gang? Men det er jo ikke mulig, for man kjenner ikke nok til deres omsorgsforhold i hjemlandet. Da må alternativet antakelig være at de får en automatisk innslusing, uten å vente til de blir 18 år. Men det ville jo føre til at vi reelt sett hadde åpnet en dør for en spesiell gruppe som da kunne påberopt seg at deres returforhold var ukjente. Det ville jo være et merkelig grunnlag for å favorisere en gruppe som søker om asyl.

Da må jeg også si: Ettersom jeg kjenner til at representanten Bekkevold er teolog, er han sikkert vel kjent med forskjellen mellom konsekvensetikk og sinnelagsetikk. Sinnelagsetikk vil si at man har en idealistisk holdning, og det kan man gjerne som privatperson møte sine medmennesker med, invitere alle man treffer som ikke har tak over hodet til å bo hos seg inntil plassen ikke strekker til.

Men som lovgiver må vi ha konsekvensetikk. Da måtte vi eventuelt båret virkningene av et slikt misforstått forslag, som Bekkevold har argumentert for, nemlig at vi ville fått flere midlertidige asylsøkere, som kom til å oppfylle våre asylmottak i en helt annen grad. Vi ville antakelig mangedoblet befolkningen på våre asylmottak hvis vi var så idealistiske at vi fulgte rådet fra representanten Bekkevold.

Til slutt vil jeg også si noe som ligger meg på hjertet, siden vi har vært inne på at forvaltningen skal være dyktigere. Jeg er opptatt av den rettssikkerheten som vi tilbyr dem som søker systemet om fair behandling, for vi har en fair utlendingspolitikk. De skal også være sikre på at de har god advokathjelp. Jeg har merket meg at UDI har latt utføre, gjennom Oxford Research, en undersøkelse om det er slik at advokatene ikke alltid lever opp til de krav som man må forvente. Jeg vil også be statsråden overveie om man i sterkere grad kan artikulere et uttrykk for hva man forventer av advokatene i deres bistand av svake grupper.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [20:25:19]: I dag er det 23 år siden Barnekonvensjonen ble vedtatt i FN. Jeg har brukt dagen i dag til å diskutere med fagfolk, forskere, ledere og barnevernsbarn hvordan vi kan styrke barns medvirkning, deltakelse og rett til å bli hørt i den sektoren som jeg har ansvaret for, nemlig barnevernet.

Retten til å bli hørt er hjemlet i Barnekonvensjonens artikkel 12. Den er en av «gullartiklene» i konvensjonen. Retten til å bli hørt og få si sin mening i saker som angår en sjøl, er veldig viktig. Den er viktig for voksne, og den er viktig for barn, spesielt for de mest utsatte barna. Det stiller seg ikke noe annerledes for asylbarna, for som vi vet: Asylbarn er først og fremst barn. Å sikre at barn blir hørt og respektert er en stor og viktig oppgave. Med denne meldinga sender vi et tydelig signal til forvaltninga: Barna skal ha større fokus.

Regjeringa og stortingsflertallet sier: Vi vil sikre barnefaglig kompetanse i alle ledd i utlendingsforvaltninga. Vi vil stille som krav at det tas hensyn til forvaltningsorganets barnefaglige kompetanse ved ansettelser. Landinfo skal skaffe til veie brei dokumentasjon om barns livssituasjon i konfliktland. Vi skal iverksette en ekstern evaluering av hvordan barns situasjon blir belyst i saksbehandlinga i UNE. Prosjektet skal også vurdere bruken av og behovet for muntlig høring av barn.

Vi skal sikre at situasjonen til barn i mottak kartlegges og evalueres med jevne mellomrom. Her vil jeg legge til at barnas stemme også her må komme tydelig fram. Og: I saker hvor det har gått lang tid siden saken ble utredet i UDI eller hvor vurderingstemaet er et annet enn ved forrige behandling, slår vi fast at det er særlig viktig å vurdere behovet for ytterligere opplysninger og høring av barn, herunder vurdere behovet for muntlig høring. Dette kan særlig gjøre seg gjeldende ved behandling av anmodninger om omgjøring begrunnet i barns tilknytning til Norge.

Det er i dag mange barn som har bodd lenge i Norge, uten at verken de eller familiene deres har fått oppholdstillatelse. Dette kan ramme barn og unge særlig hardt. Det er viktig for oss å unngå at barn blir værende lenge i en slik situasjon. Regjeringa innførte i 2007 en bestemmelse om at barns tilknytning til Norge skal tillegges særlig vekt. Så ser vi at praksis i UNE tyder på at det i en del saker legges mer vekt på innvandringsregulerende hensyn enn hva som ble forutsatt da regelverket ble vedtatt, samtidig som praksis framstår som lite entydig. Regjeringa mener derfor det er behov for å tydeliggjøre hvordan bestemmelsen skal forstås. På denne måten vil vi sikre likebehandling og en praksis som ivaretar hensynet til barnets beste i tråd med det som var Stortingets hensikt. Det må foretas en individuell, grundig og helhetlig vurdering av hva som er til det enkelte barnets beste.

Regjeringa vil også arbeide for at ikke flere barn blir værende uforholdsmessig lenge i Norge uten oppholdstillatelse. Vi vil derfor iverksette tiltak for rask saksbehandling og rask retur for dem som får avslag.

Hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle vedtak som berører barn. Jeg vil understreke et sentralt poeng fra stortingsmeldinga: Når forvaltninga skal vurdere barns tilknytning til Norge, skal både lovlig og ulovlig oppholdstid telle med. For barn spiller det ingen rolle om det var mens de var her ulovlig at de fikk venner, lærte seg norsk og gikk i barnehage eller på skole.

Jeg vil også si at sjøl om det er slik at innvandringsregulerende hensyn kan få avgjørende betydning fortsatt, også i saker som gjelder barn, så slår vi i denne meldinga fast:

«På et tidspunkt vil likevel hensynet til barnets beste måtte gå foran andre hensyn».

Til slutt: Enslige mindreårige asylsøkeres situasjon er gjenstand for mye debatt. Det mener jeg, SV og regjeringa er bra. Vi må diskutere både hvordan vi kan gjøre verden tryggere for barn, hvordan vi kan sikre at hensynet til barn blir bedre ivaretatt, hvordan krig og konflikt rammer barn, hvilke problemer som rammer gutter spesielt, og hvilke som særlig rammer jenter. Vi må diskutere hvordan vi kan legge til rette for en asylprosess som tar utgangspunkt i det vi vet om barn, om barns erfaringer og om tabubelagte temaer som vold, seksuelle overgrep og andre vanskelige forhold som berører mange av disse barna. Og vi må ha bedre kunnskap om traumer og tilby flere barn behandling.

Mitt ansvar som barneminister er å sikre at vi ivaretar barn. Mitt konstitusjonelle ansvar som barneminister handler om barnevernet og om bosetting. Barn under 15 år er under barnevernets omsorg, og dermed mitt konstitusjonelle ansvar. BLD skal nå evaluere hvordan omsorgssentrene har fungert. Her vil sjølsagt barnas egne synspunkter være viktige. Dette vil gi oss et bedre grunnlag til å vurdere hvordan vi kan bedre oppfølginga av de barna som er over 15 år.

I tillegg vil jeg jobbe for rask bosetting. Det prøves nå ut et prosjekt med direkteplassering av enslige mindreårige flyktninger. Ordninga skal testes i to år. Barna plasseres direkte fra transittmottak, og vi unngår lange mottaksopphold. Prosjektet følgeevalueres, og vi vil vurdere hvordan erfaringene fra prosjektet kan brukes i det videre bosettingsarbeidet.

Bosettingstakten må dessuten øke. Regjeringa jobber for å få til et samarbeid med kommunesektoren, som vil innebære at kommunene i større grad må forplikte seg til å bosette flyktninger.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [20:30:40]: I meldingen er man opptatt av barn og barns rettigheter – og ikke minst barns beste. Men så har vi situasjoner der familier får avslag og skal returnere. Mange blir værende – de søker omgjøringsbegjæring – og barna blir værende i mottak, i en situasjon som ikke er til barnets beste.

Hva mener statsråden er den beste motivasjonen for å få dem som har fått avslag, til å returnere?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [20:31:17]: Svaret på det vil være avhengig av det konkrete tilfellet. For noen kan det være at man gir bedre bistand, f.eks. at man øker bidraget ved hjemreise. For andre kan det være at man foretar en rask tvangsretur, men jeg vil legge til at da skal det være barnefaglig kompetanse ved returen, og man skal ta hensyn til ungene. For andre igjen kan det være at man har en god samtale og motiverer. For noen er det ikke mulig å motivere godt til retur, for de er rett og slett overbevist om at hvis de returnerer, vil de bli utsatt for ting – noe som vi også ville ha forholdt oss til på en sånn måte at vi ville kviet oss for å reise tilbake.

Så svaret på det vil være forskjellig.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [20:32:20]: Jeg vil aller første takke statsråden for at hun har sagt ja til å være med i denne debatten. Jeg synes det også er viktig å høre barneministerens stemme når vi snakker om et så viktig tema som barn på flukt. Så jeg vil begynne med å si takk for at du ville delta i denne viktige debatten.

Både i Soria Moria I og i Soria Moria II slår regjeringen fast at omsorgsansvar for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år skal overføres til barnevernet. Dette er ennå ikke gjennomført. Denne regjeringen har nå styrt i syv år. Jeg begynner å bli ganske utålmodig, og jeg lurer på om statsråden har noen tidsplan for når denne ordningen kommer på plass.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [20:33:10]: La meg starte med å takke for rosen. Det var usedvanlig hyggelig. Jeg synes det er viktig at barneministeren er til stede i en sånn debatt, spesielt fordi undertegnede har vært med på å forhandle fram deler av meldingsteksten, men aller mest fordi asylbarn først og fremst er barn. Jeg har ansvar for deler av det området som gjelder disse barna, bl.a. det som representanten nå tar opp.

Neste år skal vi evaluere hvordan omsorgssentrene har fungert. Da vil vi ha et bedre grunnlag for å vurdere hvordan vi skal håndtere barn over 15 år. Det er ikke sikkert at det er omsorgssentre som vil være svaret for dem. Det kan være andre ting som er mer hensiktsmessige. Men jeg er opptatt av at vi for det første må ha barnevernsvedtak, det har vi, vi bruker ca. 1,1 mrd. kr på barnevernsvedtak i kommunene på denne gruppa, men også at vi må sikre at de har bedre forhold i mottakene enn det mange opplever i dag. Det har vi fått mange tilbakemeldinger på fra folk som har utredet dette, folk som jobber med disse barna og fra barna sjøl, og det må vi ta på alvor.

Trine Skei Grande (V) [20:34:18]: Jeg skal også være grei og ikke spørre om meldinga, for jeg tror egentlig Venstre og SV er enige om mye av politikken på dette området. Men jeg har lyst til å fortelle en historie fra et asylmottak som jeg har vært på, og som – rent barnefaglig – viser barns kvaliteter.

Jeg møtte mor og sønn, der sønn har bodd i Norge hele livet. Han er ni år, snakker flytende norsk og har gått i norsk barnehage og norsk skole. Mor har funnet tilbake til sønnen sin de siste par årene, men har fått avslag. Det betyr at hun ikke får norskundervisning. Jeg satt sammen med en niåring som snakket flytende norsk, men som ikke kunne kommunisere med mammaen sin. Mammaen var helt fortvilet, og det skjønner jeg veldig godt. De er i en veldig vanskelig situasjon når de bor på et asylmottak – det er en veldig uavklart situasjon. I denne situasjonen opplever hun å ha en niåring som hun ikke kan snakke med.

Syns barneministeren at det høres ut som en ideell situasjon?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [20:35:17]: Det ville jo vært oppsiktsvekkende hvis barneministeren sa det var en ideell situasjon. Nei, sjølsagt er det ikke en ideell situasjon.

Det første vi gjorde da overtok i regjering i 2005, var å gjeninnføre norskopplæring i mottak. Det var ikke uten grunn.

Så vet jeg ikke mer om denne konkrete enkeltsaken, men det gjør antagelig representanten Trine Skei Grande og kan stille prinsipielle spørsmål ut fra det, om hva det er vi kan gå videre med for å rette på situasjonen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Trine Skei Grande (V): Jeg kan godt ta en replikk til.

Presidenten: Hvis det er sånn at representanten Skei Grande ønsker den siste replikken, så er det anledning til det – vær så god.

Trine Skei Grande (V) [20:35:54]: Ja, for da får jeg anledning til å utdype dette litt mer.

Grunnen til at mor mister norskundervisningen, er at hun har fått et avslag. Når man får avslag, mister man norskundervisningen. Det synes jeg er logisk i de aller fleste tilfeller, men jeg mener det må være unntak i de tilfellene der det faktisk er sånn at barnevernet burde gripe inn fordi man ikke klarer å kommunisere.

Så mitt spørsmål til statsråden er om hun kan se på regelverket – at moren ut fra en barnefaglig vurdering burde ha fått den norskundervisninga hun trengte for å kommunisere med sitt barn. Det er en ganske enkel regelendring. Dette kom fram da man tok bort norskundervisninga for dem som hadde fått avslag.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [20:36:37]: Jeg vil alltid være interessert i å se på hvordan regelverket slår ut for barn – også regelverk som jeg sjøl ikke har ansvar for. Men det er klart at det stiller seg noe annerledes når jeg ikke har det konstitusjonelle ansvaret for regelverket. Da er det ikke noe jeg bare kan ordne opp i, men det er allikevel sånn at vi kan ha en dialog om det.

Når det gjelder spørsmålet om barnevernets involvering i en sånn situasjon, der man ikke kan kommunisere med hverandre, er jo det et tema som vi kan ta opp. Vi er interessert i å vite hvordan barnevernet forholder seg til barn i mottak. Vi får signaler om at det er variabelt. Noen steder er man god på å ta godt hensyn til disse barna – andre steder ikke. Det kommer vi til å følge nærmere opp.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Eirik Sivertsen (A) [20:37:45]: Fra 2007 og fram til utgangen av 2009 var det en kraftig økning i antall asylsøkere som oppga å være enslig mindreårig, noe som medførte at Norge i 2009 var det landet i Europa som mottok nest flest enslige mindreårige asylsøkere. Vi gikk fra 403 asylsøkere i 2007. Vi hadde 1 374 i 2008, og i 2009 nådde vi en topp på 2 500 enslige mindreårige asylsøkere. Det var ingen holdbar situasjon.

Økningen i ankomster medførte store kostnader til mottak, saksbehandling, m.v. I 2009 brukte Norge over 1,3 mrd. kr bare på mottak og omsorgssentre til enslige mindreårige asylsøkere. I tillegg kom utfordringen med å håndtere bosettingen av dem som fikk opphold. Dette reiser spørsmål om Norge i et bredere flyktningpolitisk perspektiv bruker uforholdsmessig mye ressurser på å bistå en begrenset gruppe som vanligvis ikke kommer fra de mest ressurssvake familiene i opprinnelseslandet, og hvorav mange forlot hjemlandet av andre grunner enn at de har et reelt beskyttelsesbehov.

Vi mener det vil være uansvarlig ikke å legge vekt på den kunnskapen som etter hvert er opparbeidet om hvilke farer enslige mindreårige asylsøkere utsettes for på reisen til Norge. Det viser seg også at andre grunner enn behov for beskyttelse kan ligge til grunn for at foreldre sender barna sine alene ut på en reise til vestlige land. Muligheten for varig opphold i Norge kan medføre at flere barn som ikke har behov for beskyttelse, sendes vekk fra familie og nettverk for å reise til Norge. I den sammenhengen vises det også til at hensynet til å beskytte barn mot å havne i en belastende og alvorlig situasjon er blant de hensynene som i henhold til Høyesterett kan legitimere begrensninger i barns rettigheter i utenlandsrettslig sammenheng.

Ut fra et totalbilde av situasjonen fant norske myndigheter det nødvendig å innføre innstrammende tiltak som retter seg mot denne gruppen av mindreårige, som er nær myndighetsalder, og som ikke blir funnet å ha et reelt beskyttelsesbehov. De nye reglene som ble innført, betyr at enslige mindreårige asylsøkere som har fylt 16 år på vedtakstidspunktet, kan gis en begrenset oppholdstillatelse fram til fylte 18 år dersom det ikke er andre grunner for opphold enn at norske myndigheter mener at barnet er uten forsvarlig omsorg ved retur.

Det blir alltid gjort en konkret og individuell vurdering av om enslige mindreårige asylsøkere risikerer forfølgelse ved retur til hjemlandet, eller om vilkårene for opphold på humanitært grunnlag er oppfylt, i tråd med regelverket i utlendingsloven og de internasjonale reglene som Norge er bundet av, bl.a. Barnekonvensjonen. Jeg vil understreke at alle enslige mindreårige som har behov for beskyttelse, skal få oppholdstillatelse i Norge.

Uten at det er mulig å konstatere hvilken direkte sammenheng det er mellom innstrammingstiltakene som er satt i verk og utviklingen i ankomsttall, viser statistikken at antallet enslige mindreårige asylsøkere ble kraftig redusert i 2010. Det totale antallet i 2011 er på omtrent samme nivå som i 2010. I alt 30 mindreårige mellom 16 og 18 år ble gitt slik begrenset tillatelse i 2011 av UDI. I 2010 ble det gitt 41 sånne tillatelser, og 33 mindreårige fikk slik tillatelse i 2009.

Når det gis begrenset tillatelse i stedet for avslag, kan det skape forventning om videre opphold, slik at det ikke nødvendigvis motiverer til frivillig retur etter at tillatelsen utløper. Det kan derfor være av betydning at barna mottar et tilbud under det midlertidige oppholdet, som er reelt kvalifiserende med tanke på retur til hjemlandet etter fylte 18 år. Et godt tilbud vil også kunne motvirke andre negative effekter av midlertidig opphold.

Kristelig Folkeparti har et forslag hvor en vil fjerne adgangen til begrensede tillatelser, og jeg vil slutte meg til de betraktningene som representanten Tetzschner hadde, knyttet til det. Jeg vil kanskje formulere meg litt annerledes, men det reelle innholdet tror jeg vi deler syn på. Det foreligger to alternativer hvis vi tar bort denne muligheten. Det ene er at alle skal få opphold. Det vil få en enorm såkalt pull-effekt ved at vi utsteder en blankofullmakt. Det kan vi ikke akseptere – det vil ikke være håndterbart. Det andre alternativet er å returnere barn – å returnere barn uten at vi vet at det er noen som kan ta godt imot dem. Denne problemstillingen er full av dilemmaer, og i avveiningen mellom de ulike hensynene som vi har drøftet i dag, og som meldingen belyser, mener vi at ordningen med begrenset tillatelse er bedre enn alternativene. Det er en ordning jeg, i likhet med statsråden, vil holde fast ved og forsvare. Vi er ikke blinde for at det ikke er udelt positivt, men som sagt, i mangel av bedre alternativer mener vi at dette er det beste.

Bendiks H. Arnesen (A) [20:42:51]: Jeg er glad for at regjeringen har satt denne saken på dagsordenen og for at vi nå har en omfattende debatt om situasjonen for de barna som er på flukt, og som oppholder seg i Norge. Det gjør at vi kan få rettet på det som ikke er godt nok for disse ungene. Dette opptar meg i sterk grad. Jeg er enig med dem som sier at alt vi skal foreta oss i denne saken, først og fremst må ha som mål å være til barnas beste.

Det aller verste vi kan gjøre mot disse barna, er å skille dem fra sine foreldre og søsken. For dem som har mistet sine foreldre, betyr et trygt lokalsamfunn, gode venner og en framtid som føles trygg, alt for å kunne komme videre. Disse barna ser ofte ikke noen mening med livet når de rives opp fra et miljø hvor de endelig har funnet trygghet.

Jeg bor selv i en kommune med få innbyggere, men hvor vi har et stort asylmottak. De som bor på dette asylmottaket, er en naturlig og viktig del av bygdebildet. Særlig har barna glidd godt inn i lokalmiljøet. Dette er barn som ofte har bodd hele sitt liv i et asylmottak. Disse barna har ikke noe annet hjemland, og de har ikke annet lokalsamfunn – eller andre venner – enn det de finner i dette lokalmiljøet.

Vi må også se på foreldrenes situasjon. Det er gode grunner til å anta at foreldrenes evne til å klare omsorgen for sine barn er nært knyttet til det de har vært utsatt for i forbindelse med opplevelser i sitt hjemland, og på reisen hit til Norge. Dette er mennesker som generelt sett er slitne, men det endrer seg ofte når de har falt til ro i et asylmottak, og når de føler trygghet i et lokalsamfunn. Jeg har snakket med folk som jobber på asylmottak, og som gjør en fantastisk jobb hver eneste dag. De forteller at foreldrene igjen føler motløshet og blir slitne når de begynner å frykte at utsendelse står for dør.

Barnas framtid er selvfølgelig det som gjør foreldrene aller mest bekymret. Ansatte i asylmottaket på mitt hjemsted sier at mottaket har et svært godt forhold til skoleverket. Stort sett med det samme familier med barn i skolealder ankommer mottaket, er skolen i stand til å tilby et godt pedagogisk tilbud. Ungene inkluderes også på kort tid i de sosiale tilstelningene som finner sted i klassen. Det samme gjelder barnehagen. Det poengteres at barn med nedsatt funksjonsevne får en svært god utvikling når de begynner i barnehage – det er jeg veldig glad for å høre.

Jeg kjenner også folk i Oslo som har bodd her i årevis, men som fortsatt ikke vet om de kan bli her på permanent basis. Dette er folk som har glidd inn i et lokalsamfunn, som har jobb, som betaler sin skatt – som alle oss andre. Dette er folk som har barn som er født i Norge, som går i barnehage og skole, og som er norske – like mye som oss andre. Jeg forstår godt at disse barna er veldig redd for å måtte forlate Norge. Dette er som å sende ut en hvilken som helst annen norsk innbygger fra sitt fødeland, eller sitt hjemland. Dette er en usikkerhet som ingen barn i vårt land skal måtte leve med over lang tid.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Håkon Haugli (A) [20:47:17]: I fjor kom det 2 359 asylsøkere under 18 år til Norge. De utgjorde nesten 30 pst. av det totale antallet asylsøkere. I løpet av de siste årene har mange tusen barn søkt om beskyttelse i Norge. Uansett om de flykter alene eller sammen med omsorgspersoner, er barn sårbare. Det reiser en rekke vanskelige spørsmål. Hvordan ivaretar vi interessene til barn på flukt? Hvordan unngår vi at de utnyttes og settes i fare? Hva er barns beste? Er det som på kort sikt virker fornuftig, også klokt på lengre sikt? Skaper det som er en god løsning for noen, urett og urettferdighet for andre?

Siden ingen andre har gjort det, vil jeg forsøke å gi en kort oppsummering av de tiltakene som ligger i meldingen.

Rask saksbehandling er viktig. Regjeringen vil styrke UDI og UNE slik at saker kan behandles enda raskere enn i dag. Det foreslås en bestemmelse som sikrer at asylsøkere med barn, som ikke har fått sin klagesak avgjort av UNE innen 15 måneder, kan innvilges opphold.

Regjeringen vil også styrke dagens vergeordning og etablere en ny representantordning. Det vil styrke rettssikkerheten til enslige mindreårige asylsøkere.

I meldingen klargjøres det også hvordan utlendingsforskriften § 8-5 skal forstås. Formålet er å sikre en praktisering av barnets beste som er i tråd med det som har vært Stortingets hensikt.

Å sikre god barnefaglig kompetanse i alle ledd av utlendingsforvaltningen er et annet tiltak.

Regjeringen er opptatt av at alle barn i asylmottak skal ha et godt og tilrettelagt aktivitetstilbud – det er bra.

I tillegg skal arbeidet med identifisering av sårbare barn i mottak styrkes. Det kan handle om barn med funksjonsnedsettelser, om barn som utsettes for vold, om barn som har opplevd krig og konflikt, eller om barn som har vært utsatt for overgrep.

Regjeringen la i desember 2010 fram en ny handlingsplan mot menneskehandel. Flere av tiltakene der er rettet direkte mot barn.

Også i returpolitikken varsles det nye tiltak, bl.a. blir returstøtten for barn økt med kr 10 000 per barn. Barn skal også få bistand i sitt hjemland, bl.a. for å sikre at enslige mindreårige som ikke har beskyttelsesbehov, får en ny start.

Til slutt vil jeg nevne raskere bosetting som et viktig område. Barn er prioritert i bosettingsarbeidet. Målet er at 90 pst. skal være bosatt tre måneder etter vedtak om opphold.

Den som ikke ser at tiltakene i denne meldingen styrker rettssikkerheten og livskvaliteten til barn på flukt, kan ikke ha lest den.

Lars Egeland (SV) [20:50:07]: Mennesker på flukt er i en sårbar situasjon, og de mest sårbare av dem er barna. Det har flere sagt her i dag. Det å si dette må ikke bare være talemåter.

Det er noen som har større tro enn meg på signaleffekten av å behandle barn dårlig – at ryktene da sprer seg over hele verden om at Norge ikke er et sted man bør dra til, i hvert fall ikke hvis man tror at dette gjør at de blir i hjemlandet, og at det er den beste løsninga. Jeg er først og fremst opptatt av at barna skal behandles skikkelig av Norge og når de er i Norge – for barnas skyld og for vårt eget menneskeverds skyld.

Hvis barnet eller familien oppfyller kravet til beskyttelse, får de opphold i Norge. Så vet vi alle at det er mange tilfeller der utlendingsmyndighetene mener at barnet eller familien ikke har rett til beskyttelse. Da skal det vurderes om barnet får bli ut fra sterke menneskelige hensyn. Dette er en forpliktelse Norge har etter FNs barnekonvensjon. Barns beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som omfatter barn.

Hva er barnets beste? Er det utsending? Det kan det være, men det er vel forholdsvis sjelden. I hvert fall mener regjeringa og komiteen at det har vært en praksis fra utlendingsmyndighetene som i for liten grad har vurdert at det er til barnets beste å få bli i landet. Regjeringa og komiteen mener at denne praksisen må endres og bli mer i tråd med hva lovgiverne forutsatte da utlendingsloven ble vedtatt.

Og enda mer: Meldinga varsler tiltak for å styrke barnets stilling. Regjeringa har varslet en styrking av vergeordninga, bedre barnefaglig kompetanse i alle ledd og en evaluering av hvordan barnas situasjon blir belyst av UNE. Regjeringa har også varslet at den vil gå inn i barns levekår på mottak, bl.a. hvordan helse og barnevern ivaretar barna. Det er bra. Med barnefaglig kompetanse menes god kunnskap om barns utvikling både fysisk og psykisk. En person med barnefaglig kompetanse kan sørge for at barns utviklingsmessige behov oppfylles, og at barn med særskilte behov oppdages, og fungere som barnas talsmann.

Mange mindreårige asylsøkere som kommer til Norge, har ikke omsorgspersoner i hjemlandet og er ofte traumatiserte. Å vente på en utsending når man er 18 år, fratar barnet det framtidshåpet som norske barn har rett til. I slike tilfeller vil det være i tråd med barnets beste at de får bli i landet.

Folk i Norge har stor omsorgsevne og stor evne til innlevelse i andre menneskers situasjon. Den praksisendringa som det nå legges opp til, er en praksisendring som folk støtter. Det er et stort engasjement i mange frivillige organisasjoner og i mange lokalsamfunn for at barns beste skal tillegges mer vekt.

Hilde Magnusson (A) [20:53:14]: Det vises i meldingen til at barn er særlig utsatt for å bli ofre for menneskehandel i forbindelse med migrasjon. Barn kan komme i et avhengighetsforhold til menneskesmuglere eller andre voksne som kan gi grunnlag for utnytting i menneskehandel. Vi vet også at enkelte barn blir utnyttet av sine omsorgspersoner.

Regjeringen har et bredt perspektiv i kampen mot menneskehandel, og den er nedfelt i regjeringens handlingsplaner. Barn er viet et eget kapittel i regjeringens handlingsplan mot menneskehandel for 2011–2014 fordi denne gruppen ofre er særlig sårbare og har et spesielt behov for beskyttelse. Det er særlig fokusert på barn som påtreffes i rus- og kriminelle miljø, og barn som forsvinner fra barnevernets omsorgssentre eller asylmottak. Norge gjør en god jobb på dette området og står i spissen for en bred internasjonal innsats.

Arbeidet mot menneskehandel er ytterligere styrket ved Europarådets konvensjon mot menneskehandel, som Norge ratifiserte i 2008. Den inneholder en rekke bestemmelser som knytter seg til barn. Ofre som antas å være barn, skal være omfattet av særskilte beskyttelsestiltak inntil offerets alder er brakt på det rene, og barnet skal få oppnevnt en representant til å ivareta dets interesser. Staten plikter videre å sørge for nødvendige tiltak for identifisering av barnet og gjøre sitt ytterste for å oppspore barnets familie når dette er til beste for barnet. Ofre som er barn, skal ikke tilbakeføres til en stat dersom en risiko- og sikkerhetsvurdering indikerer at en slik tilbakeføring ikke vil være til barnets beste.

Ofte er det politi, asylmottak, helsetjenester eller oppsøkende virksomheter som først kommer i kontakt med barn som kan være utsatt for menneskehandel. Disse har plikt til å melde fra til det lokale barnevernet dersom det er grunn til å tro at barnet blir mishandlet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. I Bergen jobber politiet godt med dette feltet og disse sakene, og i sommer ble seks rumenere dømt til til sammen 14 år og 10 måneder for grov menneskehandel med rombarn som var mellom 13 og 17 år. Dette viser at arbeidet nytter, men det må ha et fokus, og det må jobbes målrettet mot menneskehandel.

Stortinget har nylig besluttet å innføre et særskilt hjemmelsgrunnlag i barneloven for å beskytte mindreårige ofre for menneskehandel. Endringen innebærer at det kan iverksettes beskyttelsestiltak uten samtykke. For å ivareta barnas rettssikkerhet settes det derfor klare og strenge vilkår for tiltakene. Regjeringen har bevilget 17 mill. kr til å bygge opp et tilrettelagt institusjonstilbud til denne gruppen utsatte barn.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [20:56:23]: Kristelig Folkeparti har et utrettelig engasjement for at innvandringspolitikken skal være rettferdig, rettssikker og human. Rettferdigheten sikrer politikken legitimitet. De som ikke har behov for beskyttelse i Norge, skal heller ikke få det, men dem som har rett til eller behov for å bo i Norge, har vi en plikt til å stille opp for. Rettssikkerheten skal sikre at alle får den oppfølgingen de skal ha, den informasjonen de skal ha, og de rettighetene de skal ha. Humaniteten skal sikre at menneskene bak tallene, søknadene og statistikkene blir sett som det de er, nemlig mennesker som du og jeg, med det samme ukrenkelige menneskeverdet. For Kristelig Folkeparti har nettopp menneskeverdet stått i sentrum i vår behandling av denne meldingen. Vi ønsker en innvandringspolitikk som i større grad tar hensyn til enkeltmenneskets egenverdi, familienes fellesskap og i særdeleshet barnas rettigheter.

Denne meldingen har gode virkelighetsbeskrivelser, men er uten virkemidler. Regjeringen forstår altså hva som er utfordringen, men de fremmer ikke ett tiltak for å gjøre noe med det.

Kristelig Folkeparti og regjeringen har felles mål på mange områder i innvandringspolitikken. Vi vil ha en rettferdig, rettssikker og human innvandringspolitikk. Derfor er det så frustrerende og uforståelig at regjeringen ikke tar de grepene som trengs for å trekke innvandringen i den retning de selv har staket ut.

Kristelig Folkeparti fremmer i dag de forslag som kreves for å få til de endringene som regjeringen har lovet. Kristelig Folkeparti har åtte forslag som ville gitt en bedre innvandringspolitikk i Norge, i tråd med de målene som regjeringen har. Likevel vil regjeringspartiene stemme imot disse forslagene. Likevel vil SV, regjeringens ivrigste forkjemper for en mer rettferdig og human innvandringspolitikk, stemme ned hvert eneste forslag. SV, som tidligere kjempet asylsøkernes sak, lukker nå øynene og stemmer ned de forslagene som kunne innfridd SVs egen politikk. SV og de andre regjeringspartiene stemmer i dag for retursentrene i Afghanistan og Irak, til tross for påpakning fra FNs barnekomité, for begrenset oppholdstillatelse, til tross for at det påfører barn unødvendige lidelser, mot at barnevernet skal få omsorg for enslige mindreårige asylsøkere – til tross for at dette er nedfelt i Soria Moria-erklæringen og påpekt av FNs barnekomité.

Dette er fullstendig uforståelig og kan ikke tolkes på annen måte enn at de rød-grønne stemmer imot sin egen politikk.

Kjersti Toppe (Sp) [20:59:34]: Barn på flukt er ei sårbar gruppe. Spesielt sårbare er dei einslege mindreårige asylsøkjarane. Det er umogleg ikkje å la seg engasjera og involvera i debatten om asylbarn, og spesielt i debatten om dei såkalla lengeverande barna.

Det er viktig at Stortinget no behandlar den spesielle situasjonen for barn på flukt, både for å belysa om vi handlar i samsvar med internasjonale konvensjonar som vi er forplikta av, og for å drøfta det sosiale og moralske ansvaret vi har for desse barna. Få er i ein vanskelegare situasjon enn dei 2 000–3 000 asylbarna som kvart år legg si framtid i våre hender, uavhengig av om dei kjem hit som eit resultat av foreldra sitt val eller eigne val.

Det er klart at det å bu mange år i Noreg utan opphaldsløyve kan ramma barn og unge sterkt. Komiteen viser i si innstilling til at det særleg er situasjonen for lengeverande barn utan lovleg opphald i Noreg som er vanskeleg. FNs barnekonvensjon seier at barnas beste skal vera eit grunnleggjande omsyn i saker som handlar om barn. Spørsmålet er korleis denne avgjerda skal praktiserast i behandlinga av asylsøknader som omfattar barn. Eg er glad for at regjeringa og komiteens fleirtal presiserer at barnet sitt beste skal bli gitt forrang når det gjeld innvandringsregulerande omsyn. Eg konstaterer også at regjeringa erkjenner at dette omsynet ikkje fullt ut er teke vare på gjennom dagens praksis i utlendingsforvaltninga.

Fleirtalet sluttar seg til regjeringas sentrale formulering i meldinga om at

«i visse sammenhenger vil hensynet til barnets beste være så tungtveiende at det ikke vil være adgang til å legge avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn».

Debatten etter framlegginga av stortingsmeldinga om barn på flukt har i stor grad handla om denne formuleringa er eit godt nok grunnlag for å sikra ei praksisendring i UNE si behandling av klagesaker. UNEs dåverande direktør gav sjølv grobotn for denne tvilen ved å uttala at UNE berre kunne instruerast gjennom lov og forskrift.

Eg meiner at ein skal vera svært formalistisk og i tillegg svært vrang for ikkje å forstå regjeringas og Stortinget sitt klare bodskap om å korrigera behandlingspraksis i saker der omsynet til barns beste og innvandringsregulerande omsyn står mot kvarandre.

Når nokon likevel seier at det er tvil om at det vil følgja ei praksisendring med det som er nedfelt i meldinga, og som Stortinget no gir si støtte til, er eg glad for at regjeringa vil ta initiativ til ei ekstern evaluering av korleis barnas situasjon blir belyst i UNE si saksbehandling.

Det må ikkje herska tvil om at vi frå Stortinget si side vil følgja nøye med, for å sikra oss at ønskt praksisendring blir ein realitet.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [21:02:43]: I et par innlegg her har noen avlagt meg en liten visitt.

Michael Tetzschner utfordret teologen Bekkevold til å gjøre seg noen etiske refleksjoner. Jeg følte nok kanskje ikke at det først og fremst var teologien og etikken som møttes, men at det mer var teologen og juristen.

Videre vil jeg nok anbefale Eirik Sivertsen ikke bare å forholde seg til statistikk som tall. Han bør prøve å gå bak statistikken, da oppdager man menneskene bak tallene. En fin måte å gjøre det på er f.eks. å unne seg å se Margreth Olins film De andre, som nettopp handler om den gruppen mennesker som har fått midlertidig opphold.

Et av de foregående innleggene handlet om menneskehandel, og jeg er veldig glad for at representanten tok opp dette med menneskehandel. Redd Barna har nettopp kommet med en urovekkende rapport som heter Menneskehandel med barn. I rapporten kan Redd Barna fortelle om store mangler i behandlingen av asylsøknader til enslige mindreårige asylsøkere som er identifisert som mulige ofre for menneskehandel eller slaveri, som jo er et mer treffende begrep.

Redd Barna kan videre fortelle at disse enslige mindreårige asylsøkerne skal ha blitt returnert til andre europeiske land uten at det har blitt foretatt noen vurdering av risiko for re-trafikkering, og dette blir gjort helt uten at verken verge eller barnevernstjeneste blir varslet – eventuelt ble det varslet for sent eller til og med i etterkant av utsendelsen. En slik praksis er fullstendig i strid med forpliktelser Norge har etter internasjonale konvensjoner som omhandler bistand til ofre for menneskehandel.

Frykten for å bli returnert til re-trafikkering gjør at en del mindreårige ofre anser det som tryggest å rømme fra mottak og gjemme seg for dem som egentlig er til for å hjelpe, og bare i perioden fra 2002 til 2012 har det forsvunnet så mange som 453 barn fra norske mottak. Disse barna er igjen svært utsatt for bl.a. organisert kriminalitet og menneskehandel.

Kristelig Folkeparti har kommet med flere forslag til tiltak for å få bukt med menneskehandel, menneskehandel med barn spesielt, og vi har ønsket en egen handlingsplan spesielt rettet mot barn som er ofre for menneskehandel. Regjeringen har, rosverdig nok, kommet med en handlingsplan mot menneskehandel, som de skal ha honnør for, men har ennå ikke adressert utfordringer knyttet til menneskehandel med barn spesielt. Nå, mer enn noen gang, er det behov for nettopp en slik plan, og jeg håper at justisministeren vil ta imot den utfordringen fra Kristelig Folkeparti.

Aksel Hagen (SV) [21:05:42]: En slik debatt kan ha flere innganger. Én inngang er å overhøre og mistolke innlegg, melding og innstilling, slik Michael Tetzschner velger å gjøre. Ja, jeg sa meg fornøyd med at vi i 2007 gjorde et vedtak der vi innførte at barns tilknytning til Norge skal tillegges særlig vekt. Så sa jeg videre – men det passet ikke inn i Tetzschners innlegg eller tilnærming – at det SV liker med denne meldinga, og som gjør at denne meldinga er så viktig og så god, er at den for det første registrerer at det har vært en uheldig praksisutvikling, og ikke minst at den vil endre praksisen tilbake til det som var utgangspunktet i 2007. Vi skal ha flere og bedre barnefaglige vurderinger, og vi skal ha klarere vektlegging av barnas beste. For å få dette til må en inn med bedre barnefaglig kompetanse, og ikke minst skal barn høres på en skikkelig måte. Den praksisen som vi har hatt, og som vi skal ha videre framover, skal meldes til oss, og den skal evalueres – altså skal vi politikere tettere på enn vi har vært så langt.

Høykommissæren – og det syns jeg er interessant – har i direkte samtale både med oss i komiteen og med statsråden sagt at Høykommissæren vil bli med på dette arbeidet. Det er veldig fint, for det er et tilbud som Høykommissæren gir – og er i ferd med å gi – også til andre europeiske land.

Når det gjelder alle de der ute som følger med på dette, er det klart at det er mange av dem som nå er aktive, som ønsker at det er flere som skal få bli. Det har vi fått klare meldinger om, og det er ikke tvil om at SV tilhører dem som håper at så vil skje. Men det de i tillegg sier, er at de ikke minst ønsker en noe bedre kvalitet over den behandlinga som de blir utsatt for – for å si det på den måten. Nettopp det at vi får på plass en kvalitetsmessig bedre forvaltningspraksis, bør være i alle i denne salens interesse. Det forventer de ungene og de ungdommene som blir direkte utsatt for dette, og det forventer ikke minst alle naboer, venner, pårørende og aktivister som er engasjert i denne saken. Slik sett skjønner jeg ikke at det er hensiktsmessig av representanter å gjøre narr av en melding som nettopp har det som ett av hovedpoengene sine.

Så får vi, som sagt, ha litt ulike oppfatninger om hva som vil bli resultatet av en bedre forvaltningspraksis, men det er et poeng i seg sjøl å heve kvaliteten og få inn det barnefaglige, og det bør vi samle oss om. Og som sagt: Som SV-er både ønsker og tror jeg at da vil noen flere få opphold, nettopp som en konsekvens av at vi legger ned kvalitet i jobbinga vår.

Lise Christoffersen (A) [21:09:01]: Det har vært en lang og også, synes jeg, en til dels god og ikke minst viktig debatt. Det er noen temaer som jeg synes fortsatt henger litt igjen. Jeg skal prøve å rekke over i hvert fall noen av dem.

Det var Geir Jørgen Bekkevold som i sitt innlegg tok opp problemene med bosetting. Nå var jo barnestatsråden inne på prosjektet med direkte bosetting av enslige mindreårige asylsøkere, men det er klart at vi har en utfordring ved at det nå etter hvert sitter både barn og voksne – snart 3 500 i tallet – og venter på å komme ut i en kommune. Det er inngått et treårig samarbeidsprosjekt med KS, men det er helt åpenbart at en kan ikke vente i tre år på at et slikt prosjekt skal gi resultater. Det bør kunne vises til resultater forholdsvis fort. Jeg skal selv på et møte i rådmannsutvalget i mitt eget fylke på fredag. Der står bosetting på dagsorden, og det skal bli litt spennende å høre den diskusjonen. Men vi vet jo allerede at bolig oppfattes som den største hindringen ute i kommunene, så det er klart at det temaet faktisk også må adresseres i boligmeldingen.

Venstres Trine Skei Grande mente at regjeringen og stortingsflertallet er veldig uklare, når vi prøver å gi våre definisjoner og presiseringer av hvordan vi mener lovverket skal forstås. Men jeg synes at Trine Skei Grande går litt i sin egen felle, når hun sier at Venstre ikke mener at alle skal bli. Da er mitt spørsmål: Hvem er det Venstre da mener ikke skal bli? Og jeg regner med at Venstre får akkurat de samme utfordringene med å definere tette grenser rundt en kategori som egentlig er belagt med skjønn, når alle saker skal vurderes individuelt. Det blir ikke noe enklere for Venstre å definere hvem som ikke skal bli, vil jeg tro.

Så ble det også sagt her at NOAS har påvist at i seks UNE-vedtak – etter at meldingen kom – er det ikke mulig å spore noen endring. Men vi har sagt at vi skal følge praksis nøye, og jeg forventer faktisk at alle som jobber i UNE, har lest både meldingen og innstillingen og kanskje til og med følger debatten her i dag. Jeg har merket meg noen enkeltuttalelser fra representanter for UNE. De mer enn antyder at de som har uttalt seg, har et litt spesielt forhold til maktfordelingen i samfunnet. Så sent som i ettermiddag kom det på lokalradioen noen meget spesielle uttalelser fra en nemndleder i UNE som sto fram under fullt navn: Politikere – særlig med teologisk bakgrunn, men også de som representerer flertallet – ble ikke levnet mye ære i sin evne til å forstå hvordan regelverk var å fortolke.

Statsråd Grete Faremo [21:12:24]: Det er flere som har uttrykt sitt syn på meldingen. Jeg er glad for de mange positive meldinger som har kommet om stortingsmeldingen, som er blitt det den var ment å være, nemlig en grundig gjennomgang av et meget krevende saksfelt. Vi gjør også en grundig drøfting av dagens regelverk. Hensynet til barns beste er og skal være et grunnleggende hensyn i alle vedtak som berører barn. Det er også bakgrunnen for at regjeringen har vært opptatt av å tydeliggjøre hvordan bestemmelsene i utlendingsforskriften § 8-5 skal forstås. Det er helt grunnleggende at vi sikrer likebehandling og hensynet til barns beste, i tråd med det som var og er lovgivers hensikt. Derfor er jeg direkte uenig med representanten Tetzschner, som prøver å snakke ned meldingens betydning som rettskilde. I form av det etterarbeidet den utgjør, vil den være en riktig og viktig rettskilde.

Han stilte også spørsmål om advokatordningen, og vi har selvsagt en viktig oppgave i å sørge for god rettssikkerhet for enslige mindreårige asylsøkere. Denne gruppen har utvidet rett til fri rettshjelp ved at de får rett til fri rettshjelp også under behandlingen av søknaden i første instans – i motsetning til andre, som får den rettigheten først ved anke til UNE.

La meg nevne at vi har fått en rapport som heter Evaluering av advokatordningen for asylsøkere. Den ble publisert den 29. oktober i år, og her er det flere anbefalinger til justeringer av ordningen. Dette er forslag som vil bli vurdert både i UDI og departementet, med sikte på oppfølging senere.

Jeg er, som representanten Bekkevold, også opptatt av situasjonen for mindreårige ofre for menneskehandel. Dette er virkelig en meget sårbar gruppe. Her følger vi selvsagt opp nye bestemmelser, som trådte i kraft den 1. august i år, når det gjelder regler i barnevernloven. Den bestemmelsen hjemler faktisk også tvangstiltak overfor ofre som motsetter seg beskyttelse og oppfølging. Vi er opptatt av å sikre disse barna så godt som mulig. Asylmottak skal også melde om et barn er savnet, til nærmeste politimyndighet innen 24 timer.

Heidi Greni (Sp) [21:15:42]: Det er mulig at det er jeg som er tungnem, men når representanten Ørsal Johansens forklaring på spørsmålet mitt var at forskjellige representanter i Fremskrittspartiet har forskjellige syn, falt jeg aldeles av lasset. Begge avisinnleggene jeg refererte til i replikkspørsmålet mitt, er nemlig intervju med samme representant. Og ikke nok med det – det er intervju med representanten Morten Ørsal Johansen.

I Klassekampen den 16. januar i år omtales saken til Adrian. Jeg siterer:

«Jeg har hatt kontakt med Adrian i noen år. Rådgiveren min og jeg har gått igjennom saken hans, og vi mener han kvalifiserer til opphold. Hvis utlendingsmyndighetene bare hadde brukt det skjønnet de skal bruke innenfor det regelverket som er, sier Morten Ø. Johansen til Klassekampen.»

Han ble presentert som Fremskrittspartiet nye innvandringspolitiske talsmann.

Jeg siterer videre. Journalisten spør:

«Xhela fikk endelig avslag for to år siden. Du støtter en returnekter som oppholder seg ulovlig i Norge?

– Ja, nå er han her egentlig ulovlig. Han skulle ha returnert. En del nekter å returnere, fordi de synes det er mer bekvemt å være i Norge. Men denne gutten har et beskyttelsesbehov. Han er rett og slett livredd, sier Johansen.»

For meg harmonerer ikke dette helt med det Fremskrittspartiet har sagt i salen her i dag. Det kan muligens være noen i denne salen som mener at kompetansen i utlendingsforvaltningen er mangelfull. Men jeg betviler at det er mange som mener at stortingsrepresentanter, hver for seg, har bedre kompetanse til å fatte vedtak i enkeltsaker enn Utlendingsnemnda. Selv med god bistand fra rådgiver mener jeg at det slett ikke tilligger noen av oss å behandle enkeltsaker – heldigvis, vil jeg si.

Mener virkelig Fremskrittspartiet at UNE ikke utnytter handlingsrommet i regelverket og er altfor streng, eller mener Fremskrittspartiet at asylpolitikken er for liberal? Det kan i alle fall ikke være slik at asylsøkere med avslag skal få bli fordi de tilfeldigvis kjenner en stortingsrepresentant som er villig til å tale deres sak.

Trine Skei Grande (V) [21:18:30]: Jeg vet ikke om Aksel Hagen henviste til meg, men jeg vil i hvert fall avvise at jeg har gjort narr av meldinga. Jeg sa jo at det var en god drøftingsoppgave. Jeg er bare uenig i det som står i meldinga. Jeg tror ikke at dette vil føre til en endring, på samme måte som vi ikke trodde det kom til å føre til denne praksisen, da vi behandlet loven. For da hadde vi også forslag, men ikke om at barns beste skulle gjelde. Vi foreslo at barns beste skulle tillegges vekt. Sjøl det ble nedstemt i denne salen – da vi behandlet utlendingsloven.

Så jeg tror ikke på at dette kommer til å føre til endringer, og grunnen til at jeg blir litt betenkt, er: Man mener at noe bør endres, og man mener at forvaltningen som forvalter et regelverk, gjør det feil, men man vil ikke endre lovverket. Hvorfor er det så viktig ikke å endre lovverket, hvis man mener at forvaltningen gjør noe feil? Er det en egen grunn i seg sjøl, eller er man kanskje fornøyd med den forvaltninga man har?

Venstre mener ikke at alle skal få bli, uansett. Men vi er imot at stortingsrepresentanter skal behandle saker – én og én. Vi mener at man skulle hatt en mye kjappere saksbehandling. Derfor bevilger vi i vårt alternative budsjett mye mer penger til saksbehandling, for vi mener at rask saksbehandling hadde vært med på å gjøre mange av disse sakene enklere.

Vi mener, sånn som statsråden sier, at det må bli et tydeligere regelverk. Derfor syns jeg det er kjemperart at ikke regjeringa tar opp i seg noen av forslagene våre, der vi sier at man må definere tydelig hva de begrepene vi bruker, egentlig betyr.

Venstre er ikke for et generelt amnesti, men vi er for at man av og til må sette noen streker. Det gjør man i de fleste andre europeiske land. Av og til setter man en strek og sier at nå har noen vært her lenge nok. Det har man gjort sjøl i land som ledes av høyrepopulister. Men det skal man ikke gjøre i Norge, her skal man tvære ut og tvære ut. Sjøl om det ødelegger folk, sjøl om det fortærer folk bit for bit, og sjøl om vi vet at unger lider under det, så er det prinsippet vårt så viktig at vi aldri skal sette en strek, at vi aldri skal si at nok er nok, at vi aldri skal si at disse ungene i seg sjøl har en egenkraft til å få lov til å fortsette å bo i Norge.

Det er det jeg er uenig i. Jeg håner ikke meldinga, jeg gjør ikke narr av den, men jeg er grunnleggende uenig i at man ikke tør å ta grep, for jeg tror at dette hadde vært en sjanse til å være i tråd med de sakene som vi ser.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [21:21:41]: Det er en ærlig sak å være uenig i at det ikke er behov for en lovendring, men jeg vil likevel be representanten Skei Grande om ikke å snakke ned det som er et sentralt poeng her, og som også statsråd Faremo har vært inne på, nemlig at det som står i denne meldinga, er å betrakte som etterarbeider. Det skal vektlegges i UNEs forvaltning, i deres praksis.

I juni neste år skal vi gå igjennom hvordan praksisen har utviklet seg, og det er særlig med tanke på spørsmålet om vekting av ulovlig opphold i en tilknytningsvurdering.

Det jeg er spesielt opptatt av som barneminister, er den barnefaglige kompetansen og det å sikre at også barns perspektiver og meninger tas med. Det jobber vi mye med innenfor barnevernet. Det handler om å få god kvalitet i det arbeidet vi gjør, det handler om å ha respekt for FNs barnekonvensjon artikkel 12, det handler om å sikre at vi får god nok informasjon til å fatte riktige beslutninger. Jeg mener at vi den senere tida har fått eksempler på hvor viktig det er å sikre at man også har god kompetanse på de forhold som råder for barn i mange av de landene som enslige mindreårige flyktninger reiser fra. Det kan f.eks. dreie seg om familieforhold som er helt uakseptable, og som gjør at ingen her ville mene at det er til barnets beste å være sammen med sin egen familie. Det kan dreie seg om seksuelle overgrep, om vold, om traumer som vi har særskilt behov for å ha kompetanse på. Vi sier også at Landinfo skal skaffe seg informasjon og kompetanse om hvordan krig og konflikt særlig rammer barn.

Det følger jo logisk av at vi har jobbet veldig mye med å heve kompetansen også når det gjelder spørsmål som særlig angår kvinner, fordi utgangspunktet var at mange av de konvensjonene som vi har lagt til grunn, ikke har tatt hensyn til det man kan kalle kvinners særlige behov. Hvis man ikke vet noe om hvordan ulike forhold i land slår ut for kvinner, hvordan kvinners politiske aktivitet arter seg, hvordan kvinner er særlig utsatt for vold, seksuelle overgrep, menneskehandel – f.eks. – klarer man heller ikke å fatte riktige beslutninger. Så dette går hånd i hånd.

Det er viktig at denne salen også er opptatt av å få god kompetanse inn i systemene som skal forvalte dette. Det er komplisert, og det er ikke lett å følge med på hvordan folk har det i de landene som er berørt, men det er en desto viktigere oppgave for oss. Spesielt når det gjelder barn, har vi en forpliktelse, vi har inkorporert FNs barnekonvensjon, og vi må påse at våre systemer er innrettet sånn at vi faktisk tar hensyn til barnets beste.

Presidenten: Representanten Aksel Hagen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Aksel Hagen (SV) [21:24:52]: Trine Skei Grande har en interessant refleksjon omkring forholdet mellom forskrift og praksis. Da er altså regjeringa, storfraksjonen og SVs posisjon her i kveld at vi har 2007-regelverket og FNs barnekonvensjon som et utgangspunkt. Så gjør vi tre ting i kveld: Vi leverer en melding og en innstilling som presiserer innholdet her, så fyller vi på med kompetanse, og så innfører vi i enda større grad en rett for unger til å bli direkte hørt i den typen saker. Det skal alt i alt gjøre at vi kommer ut med en annen praksis – det er vi overbevist om – enn det er i dag. Hva slags utslag det vil gi i forhold til hvor mange som får bli og ikke bli, får vi følge med på. Men først og fremst vil det gi kvalitet, og det er vi ute etter.

Lise Christoffersen (A) [21:26:12]: Jeg vil gjerne svare på spørsmålet fra Trine Skei Grande om hvorfor ikke endre lovverket, for da får jeg også muligheten til å avslutte det resonnementet som jeg ikke rakk å bli ferdig med i sted.

Jeg vil svare på spørsmålet fra Trine Skei Grande med å henvise til en omtale i meldingen på side 38, hvor det står:

«Departementet vedtok den 20.06.2011 en endring i utlendingsforskriften som innebærer en presisering av at hensyn som gjelder barn skal fremgå særskilt av vedtakene.»

Og det står at begrunnelsesplikten tydeliggjøres. I høringen møtte vi – som jeg nevnte – organisasjoner som sa at sånn er det ikke, vi leser hundrevis av sånne vedtak og det er ikke sånn. Da mener jeg at den største utfordringen er at det regelverket vi har, praktiseres på en måte som vi har tenkt. Da tror jeg ikke det nytter bare å vedta nye forskriftsendringer, når utfordringen er å få det regelverket, det lovverket og de forskriftene vi har, til å fungere sånn som vi har tenkt.

Da vender jeg tilbake igjen til den nemndlederen som hadde sine spesielle oppfatninger av oss politikere, og så velger jeg å tro at han er en enkeltperson. Men samtidig kan jeg ikke la være å stille spørsmål om en representant for en kultur synes det er vanskelig, når vi som politikere presiserer her i stortingssalen, i meldingen og i merknadene våre at ulovlig opphold nå skal telle med, det skal skje endringer, at vi er nødt til – i den offentlige debatten – å forsvare oss mot innlegg som sier at ja, men UNE sier jo at det ikke blir noe av. Da er verden snudd på hodet for meg. Det har vært snakk om kultur i andre typer etater også den senere tiden. Vi skal heller ikke se bort fra at det kan gjelde deler av utlendingsforvaltningen.

Det er ikke mitt ærend her i dag å sette spørsmålstegn ved en hel forvaltning, men jeg synes at de signalene vi får om at ting ikke er helt sånn som vi ønsker, er vi nødt til å ta på alvor. Da kan det hende, når vi går igjennom praksis, at vi ser at den fortsatt ikke har endret seg. Det bør egentlig kunne gå veldig raskt å endre en praksis som er såpass enkel som å telle antall år et barn har vært i Norge. Når vi sier at den delen av oppholdet som tidligere ikke har vært med, nå skal være med, burde det kunne vise seg endringer ganske raskt. Gjør det ikke det, kan det hende vi har med dypere kulturer å gjøre, som vi også er nødt til å se på. Det skal vi få rikelig anledning til. Det kommer både en ekstern og en intern evaluering av saksbehandlingen i UNE.

Jeg har lyst til å avslutte debatten med å understreke at det vi som flertall sier at vi mener, det mener vi, og sånn skal det bli.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Trine Skei Grande (V) [21:29:28]: Jeg syns i og for seg innlegget fra Lise Christoffersen var interessant, men jeg syns også det var ganske oppsiktsvekkende. Hvis det er sånn at man har en etat som ikke gjennomfører det statsråden vil, syns jeg kanskje statsråden må svare på om hun deler de bemerkningene som representanten Christoffersen fra hennes parti har hatt i dag, om at vi her har en hel enhet som ikke bryr seg om stortingsvedtak, og som går på tvers av de styringsinstruksene vi kommer med. I så fall bør justisministeren virkelig ta tak og gjøre noe, for sånn kan vi ikke ha det – hvis det også er justisministerens mening det som Lise Christoffersen her framførte.

Statsråd Grete Faremo [21:30:25]: Jeg kan forsikre om at det er ingen andre motiver bak denne meldingen, heller ikke gjennomgangen av praksisen og ønsket om tydeliggjøring, enn det som er omtalt og grundig beskrevet – hvor det også inngår en rekke tiltak for å bygge barnefaglig kompetanse, slik det grundig har blitt referert til fra denne talerstolen tidligere i dag.

Vi har en god utlendingsforvaltning, både i Utlendingsdirektoratet og i nemnda, men vi har et samlet ønske om å bygge inn enda sterkere barnefaglig kompetanse for å sikre at de ulike og svært krevende hensyn er grundig vurdert og balansert, og at vi får så gode og riktige beslutninger som mulig. Her er det grunnleggende hensynet til barns beste helt sentralt, og det skal veies opp mot noe så vanskelig som innvandringsregulerende hensyn. Den oppgaven kommer ikke utlendingsmyndighetene fra, og vi skylder forvaltningen å gi så presise anvisninger som mulig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.