Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:39:00]: Frafall i videregående skole er en av de største utfordringene i utdanningssystemet. Frafall er en av konsekvensene av at skolen i dag ikke når fram til alle elever. Tverrpolitisk deler vi en målsetting om at så mange som mulig skal fullføre videregående skole i løpet av fem år. Gjennom flere år har det vært en nedslående statistikk over antall elever som gjennomfører videregående opplæring innen fem år. Forrige uke presenterte SSB nye tall som viser at antallet fortsatt holder seg ganske stabilt. Tallene viser at 69 pst. av dem som startet på videregående skole i 2006, har gjennomført i løpet av fem år. Det er det samme som 2004-kullet, men 1 prosentpoeng dårligere enn 2005-kullet. Målet regjeringa har satt, er å komme opp i 75 pst. gjennomføring.

Det er mange årsaker til at elevene ikke gjennomfører innen fem år. Derfor må utfordringa angripes fra mange forskjellige hold, og vi må være bevisst på hva frafall egentlig er. For egen del gikk jeg fem år i videregående skole og jobbet deretter ett år, før jeg begynte på høgskoleutdanning. Jeg synes i grunnen ikke det har gått så verst med meg, sjøl om jeg ikke gikk rett igjennom videregående. Derfor kan vi ikke se på det som en katastrofe at ikke alle har gjennomført innen den tidsrammen vi har satt som normert. Det viktigste er at vi sørger for at alle elever oppnår sluttkompetanse i form av vitnemål, fagbrev eller praksisbrev.

Våre elever er i hard konkurranse om jobber i framtida med elever i Europa og resten av verden. Vi konkurrerer fra et høgkostland. Det betyr at vi må ha kunnskap og kompetanse som gjør våre ungdommer bedre kvalifisert for jobber i vårt land. Da må vi også kunne dokumentere denne kompetansen, for å være konkurransedyktige om de framtidige arbeidsplassene.

Jeg sa tidligere at frafall har mange årsaker. Det betyr at vi også derfor må angripe problemstillinga fra ulike innfallsvinkler. Statistikken viser en klar sammenheng mellom elevenes kunnskaper og forutsetninger når de begynner på videregående, og grad av fullføring fem år etter. Ni av ti elever som oppnådde høyest poengsum fra grunnskolen, og som startet på videregående opplæring i 2006, avsluttet med studie- eller yrkeskompetanse på normert tid. Nesten alle disse elevene og lærlingene gjennomførte utdanninga i løpet av fem år. Blant de elevene som gikk ut av grunnskolen med færre enn 40 grunnskolepoeng, oppnådde kun halvparten eller færre en formell kompetanse. For eksempel var det bare én av tre blant elevene og lærlingene med 30–34 grunnskolepoeng som fullførte. Over 40 pst. av disse sluttet underveis i utdanningsløpet. Gode basiskunnskaper er derfor en forutsetning for å fullføre, og det har denne regjeringa grepet fatt i. Men vi må heller ikke glemme at de elevene som har begynt på skolen som seksåringer, fått utvidet skoledagen, vært gjennom lese- og mattestrategier og innføringa av Kunnskapsløftet, ikke går ut av tiende klasse før i 2016. Effekten disse tiltakene vil ha for gjennomføring av videregående skole innen fem år, vil vi altså ikke se før i 2021.

Vi er nødt til å ha dette perspektivet inne også. De elevene som nå vurderes fem år etter videregående, har ikke hatt grunnskoleopplæring med Kunnskapsløftet. Disse elevene begynte på videregående da Kunnskapsløftet ble innført. Alle elever som går i skolen i dag, har vært gjennom en rekke endringer i løpet av sin skolegang. Effekten av de totale tiltakene er vanskelig å måle siden vi aldri har tid til å se full effekt av en enkelt reform, før nye grep lanseres. Det betyr ikke at Senterpartiet er kritisk til justeringer, men vi mener at dette perspektivet er underkommunisert i dag. Justeringer underveis er helt nødvendig. En slik justering for å øke gjennomføringsgraden er prosjektet Ny GIV – eller «Ny VRI», som representanten Harberg kalte det tidligere i vinter. Prosjektet er treårig, og vi står nå foran det siste året i prosjektperioden. Det er derfor interessant å høre om erfaringene fra prosjektet så langt, og diskutere dette i Stortinget, underveis.

Prosjektet består av tre deler:

• Gjennomføringsbarometeret, som er felles mål for bedre gjennomføring i videregående opplæring og felles data- og statistikkgrunnlag for å vurdere måloppnåelsen. Det er veldig viktig.

• Oppfølgingsprosjektet, som er bedre samarbeid mellom fylkeskommunen og Nav om ungdom som over tid har vært ute av utdanning og arbeidsliv. Her er det mange spennende prosjekter.

• Overgangsprosjektet, som er systematisk samarbeid mellom kommunene og fylkeskommunene om tett oppfølging av svakt presterende elever som risikerer ikke å mestre videregående opplæring.

Jeg har besøkt en god del skoler forskjellige steder i landet som har deltatt i prosjektet. På bakgrunn av det og annen tilgjengelig informasjon har jeg dannet meg mitt bilde av hvordan prosjektet er blitt mottatt og arbeidet med i ungdomsskolen og i videregående skole. Jeg har også besøkt og lært om prosjektet der Nav og fylkeskommunen samarbeider om elevene, men det er kanskje det prosjektet jeg kjenner minst. Det som har slått meg som mest betydningsfullt, særlig blant ungdomsskolelærerne, er den glede og nytte de har hatt av det de har lært på kurs. Kursing av lærere har gått ut på å gi dem kunnskap i hvordan de kan undervise og legge bedre til rette for mer praktisk. Det sier meg at vi har en god del å gå på med hensyn til praktisk-didaktisk kunnskap innenfor det enkelte fag.

Det er bra at den enkelte lærer i prosjektet Ny GIV får ny kunnskap, men det skolene har meldt tilbake, er den positive effekten denne kursingen har gitt av overføringsverdi for resten av skolen: Andre lærere blir kurset i praktisk opplæring.

Senterpartiets utgangspunkt er at vi skal ha en skole som er så variert i metoder og innhold at det er unødvendig med prosjekter som Ny GIV. Det er vår motivasjon for å ønske forandringer i ungdomsskolen som setter praktisk kunnskap og mer variasjon høyere. Det handler om at vi skal ta alle sanser i bruk for læring, og da må vi også ha kunnskap om metoder som kan nå alle sanser. Et prosjekt som Ny GIV sier meg at det er helt nødvendig at vi følger opp utviklingen av tiltakene i ungdomsskolen gjennom kontinuerlig fokus.

Motivasjon og lærelyst er helt avgjørende for den enkelte elevs læringsutbytte. Med de siste store skolereformene har elevenes mulighet til selv å velge mer ut fra egne interesser blitt gradvis svekket. For mange elever oppleves timeplanen teoretisk tung og lite motiverende. For andre oppleves den som for lite utfordrende og med liten mulighet til å fordype seg faglig.

For ikke mange måneder siden debatterte vi stortingsmeldinga om ungdomstrinnet. I meldinga refereres det til undersøkelser som viser at manglende motivasjon og mestringsfølelse er en tendens som forsterker seg gjennom ungdomstrinnet. Resultatet er at mange elever opplever skolen som lite relevant for eget liv og har vansker med å se nytteverdien av den undervisninga som blir gitt. Parallelt med bedre tilpasset og variert opplæring i basisfagene er det behov for grep som gir elevene større motivasjon. Senterpartiet mener at innføring av valgfag og arbeidslivsfag vil være viktige tiltak for å øke motivasjon og mestringsfølelse og gi mulighet for valg som kan treffe flere elever. Slik vil valgfagene og arbeidslivsfaget være element som kan bidra til å bedre elevenes forutsetninger for å fullføre videregående opplæring.

Statistikken viser at det fortsatt er en markant forskjell i fullføringsgrad mellom de ulike utdanningsprogrammene på videregående skole. En stor andel av elevene som begynner på studieforberedende utdanningsprogram, fullfører videregående opplæring. 32 000 elever startet på studieforberedende utdanningsprogram i 2006, og 83 pst. av disse fullførte i løpet av fem år. 50 pst. av elevene som startet på grunnkurs i videregående opplæring i 2006, begynte på en yrkesfaglig studieretning. Om lag 30 pst. av disse elevene fullførte utdanninga med en yrkeskompetanse eller et fagbrev. 25 pst. fullførte med studiekompetanse, mens 45 pst. av elevene på de yrkesfaglige studieretningene oppnådde ingen formell kompetanse i løpet av fem år. Hele 28 pst. av disse elevene hadde sluttet i løpet av opplæringsløpet, mens 9 pst. fortsatt befant seg i videregående opplæring.

Bare drøyt halvparten av norske elever som starter på Vg1 bygg- og anleggsteknikk, fullfører i dag med fag- og svennebrev i løpet av fem år. Slik kan vi ikke ha det. Det er derfor helt nødvendig å ta grep underveis for å justere kursen, slik vi har gjort nå med ulike endringer i ungdomsskolen, og som vi må gjøre med endringer i videregående opplæring, spesielt innenfor yrkesfagene, gjennom den stortingsmeldinga som kommer til våren.

Senterpartiet har tatt til orde for en rekke endringer innenfor yrkesfagene og vil følge disse opp i arbeidet framover. Det gjelder mer fleksible løp fra Vg1, bedre lærlingløp og raskere ut i praksis, rett til påbygging etter fagbrev, flere «hybrid-linjer» som TAF, HAF eller LAF, mer entreprenørskap, mer yrkesretting av fellesfag, etter- og videreutdanning for faglærere, bedre rådgivningstjeneste, bedre helse- og sosialtjeneste og gjennomgang av stipendordninger osv., osv.

Jeg håper at prosjekt som Ny GIV skal bli overflødige. Vi må ha en skole som legger til rette for at alle skal kunne lykkes. Da betyr det at skolen må sørge for å treffe elevene på en måte som utdanner, danner og motiverer for videre skolegang og yrkesliv.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:49:12]: Jeg takker for denne interpellasjonen som representanten Anne Tingelstad Wøien har fremmet her i dag, og for hennes engasjement i disse spørsmålene. Vi har i regjeringspartiene samarbeidet tett for å sørge for at vi kan sette oss djervere mål om fullføring av videregående opplæring.

I 15 år, siden Reform 94, har det vært slik at i underkant av 70 pst. har gjennomført fem år etter at de forlot ungdomsskolen. Vi har mye større potensial. Den enkelte ungdommen og samfunnet som helhet har et mye større potensial for at flere kan gjennomføre. Det er enda viktigere enn tidligere, fordi vi vet det kommer til å være liten plass for dem som bare har grunnskolen i framtidens arbeidsmarked, og fordi vi vet at mange barn og unge har et mye større potensial enn det de får vist i dagens skole. Ergo har vi noen vekstmuligheter som dreier seg om både den enkeltes personlige utvikling og samfunnets utvikling.

Dette er et sammensatt tema, som også interpellanten var inne på. Det er ikke slik at vi bare kan satse på én ting. Det er også slik at alt det vi ellers vektlegger innen utdanning, har betydning for om elevene har med seg den ballasten de trenger for å lykkes i videregående opplæring: Tidlig innsats, tettere oppfølging av elever, å sikre gode lærere uansett hvor i skolen de jobber, og opprusting av ungdomstrinnet som sådant er avgjørende for at vi skal lykkes.

Jeg vil knytte noen kommentarer til ungdomstrinnet først. Jeg har vært veldig opptatt av at vi skal få til en mer praktisk, relevant og motiverende ungdomsskole. Representanten Tingelstad Wøien er også veldig opptatt av det. Det er bakgrunnen for den stortingsmeldingen som Stortinget nylig har sluttet seg til, og som signaliserer hvor utrolig viktig det er å ha en mangfoldig og romslig fellesskole hvor elever kan få vist fram litt ulike sider av seg selv, og hvor ikke all undervisning tar utgangspunkt i en bok, fordi veldig mange lærer like godt gjennom praktisk arbeid som fra skoleboka og ut i praktisk arbeid.

De tre viktigste grepene i forbindelse med ungdomstrinnsmeldingen er innføring av valgfag, økt fleksibilitet i fag- og timefordelingen og satsing på klasseledelse, lesing, skriving og regning. Overskriften over dette er motivasjon og mestring og mer variert praktisk og relevant opplæring.

Vi har statistikk som viser at det er ingen elever i norsk skole som er så lite motivert som de elevene som går i 10. trinn. Det er bakgrunnen for at vi nå tar dette særlige grepet. Det betyr at vi skal sette i gang med en skolebasert kompetanseutvikling i klasseledelse, regning, lesing og skriving for lærere og skoleledere. Vi skal utvikle beskrivelser av hva som er god klasseledelse og god undervisning i regning, lesing og skriving. Vi skal gi bistand og tilrettelegging for lokalt utviklingsarbeid. Vi skal ha nettverk for erfaringsutveksling og profesjonsfellesskap.

For å lykkes i disse satsingene må vi formidle prioriterte tiltak i utdanningspolitikken, slik at alle nivåer i utdanningssystemet ser hvilken retning vi går, sånn at vi kan spille på lag. Hele bakgrunnen for den strategien som vi nå gjennomfører for å følge opp ungdomstrinnsmeldingen, er å sikre oss at den faktisk merkes for elevene helt inn i klasserommet. Det er for mange av de gode ideene som – skal man si – forblir i stortingssalen, i departementet eller i Utdanningsdirektoratet. Men det er jo først når de er gjennomført, sånn at elevene merker at de jobber mer praktisk og variert, at vi kan si oss fornøyd.

Vi har siden 2005 systematisk satset på at vi skal få flere elever til å gjennomføre videregående opplæring, men i 2010 la vi inn noen ekstra gir gjennom Ny GIV. Da inviterte jeg de ulike fylkeskommunene til et mye tettere samarbeid enn det som har vært vanlig, om hvordan man praktisk gjennomfører endringer i skolen. Prosjektet Ny GIV har satt seg som mål å få opp gjennomføringen i videregående opplæring fra 69 pst. til 75 pst. innen 2015. Det er et dristig mål, men det er innenfor det som er realistisk. Det er god pedagogikk å sette seg noen dristige mål innenfor det som er realistisk – det bruker vi på oss selv også.

Vi har veldig gode erfaringer med prosjektet Ny GIV. Vi tar utgangspunkt i nettopp det som interpellanten også var opptatt av, nemlig at det grunnlaget man har med seg inn i videregående skole, er avgjørende for om man lykkes. De elevene som sliter med prestasjonene sine på ungdomsskolen, sliter også på videregående. Derfor er lesing, skriving og regning helt grunnleggende.

Vi har gjennom dette overgangsprosjektet tilbudt elever ved juletider i 10. trinn en ekstra opplæring. Det vi lover elevene, er at de ikke bare skal få mer av det gamle, vi lover at de skal få jobbe på andre og mer praktiske måter enn det de har opplevd i skolen før. Til gjengjeld forlanger vi at de følger det tilbudet som de kontraktfester at de skal være med på. I vår har 5 000 10. klassinger fått en sånn forsterket opplæring i lesing, skriving og regning. Våren 2013 har vi ambisjoner om å tilby dette til minst 6 000 elever – det tilsvarer 10 pst. av hele elevkullet. 234 kommuner, 611 ungdomsskoler og 248 videregående skoler deltar så langt. Målet vårt er at nå i det siste skoleåret skal alle kommunene være med.

Til nå har 2 000 lærere fått ny skolering, oppdatering og faglig påfyll. I løpet av høsten og vinteren vil 1 500 nye fra hele landet få det. Det betyr at vi har 3 500 motiverte, oppfriskede lærere som har fått påfyll med tanke på hvordan man jobber relevant. Vi er veldig opptatt av at de skal ta med seg det til sine lærerkollegaer, sånn at det kan være med på å utvikle den måten som hele skolen jobber på.

En annen viktig del av de tiltakene vi har, er yrkesrettingsprosjektet. Det handler om på hvilken måte vi skal lykkes bedre med å yrkesrette yrkesopplæringen, for gjennomføringsgraden er lavere på yrkesfag enn på studieforberedende.

Vi har veldig gode erfaringer og tilbakemeldinger på det kompetansepåfyllet som lærerne har fått. 90 pst. av dem sier seg fornøyd med det, og elevene melder også tilbake at de har møtt en annen skole enn det de så langt har møtt – som har påført dem mange nederlag til nå i livet. Vi har nå et eget interaktivt panel der veldig mange av Ny GIV-elevene diskuterer den opplæringen de har fått gjennom prosjektet. De bekrefter der veldig tydelig det inntrykket som NOVA-rapporten har gitt, at de tiltakene vi har, motiverer, at de opplever å bli sett – kanskje for første gang – at opplæringen er mer relevant, motiverende og variert, og at de lærer noe. Det de også legger veldig stor vekt på, er at de gjennom Ny GIV-satsingen har kunnet jobbe i mindre grupper, at det er lettere for læreren å se dem og tilrettelegge for deres behov – og ikke gi seg hvis det er noe man ikke forstår. Det er jo en del av den erkjennelsen som vi må ta med oss i arbeidet med en ressursnorm, som er grunnlagt i Soria Moria, for å sikre tilstrekkelig med lærerkrefter for nettopp å kunne jobbe på sånne måter i deler av opplæringen.

En annen del av Ny GIV-prosjektet, oppfølgingsprosjektet og oppfølgingstjenesten, har funnet mange flere elever som verken er i utdanning eller arbeid, og sammen med Nav skal man sørge for at hver enkelt av dem følges godt opp. Det er elever, selvfølgelig, som velger feil når de velger videregående opplæring, og som kanskje slutter underveis og ønsker å begynne på nytt igjen. Det er lov å velge på nytt når man er 16–17 år og ikke har full oversikt. Men det som bekymrer oss, er hvis elever er lenge borte fra videregående opplæring, for da er terskelen for å hekte seg på igjen så stor.

Det som er nøkkelen nå, er at vi tar med oss de gode erfaringene vi har fra Ny GIV-prosjektet. Jeg er helt enig med interpellanten i at dette har vært et veldig vellykket prosjekt, men det er først 100 pst. vellykket når vi tar med oss de erfaringene og lar dem gjennomsyre hele måten vi jobber i hele ungdomstrinnet på, sånn at elevene kan bli forberedt på et langt tidligere tidspunkt. De som har dårlige skoleresultater, har ikke bare dårlige skoleresultater, de har også ofte en lang rekke av nederlag bak seg som er demotiverende.

Jeg har stor tro på at vi skal klare å få til – i samarbeid med skolen – en langt mer motiverende og variert måte å jobbe på som inkluderer flere barn og unge.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:59:44]: Jeg har lyst til å takke kunnskapsministeren for et godt og interessant svar. Jeg synes hun var inne på mange viktige forhold som må til for at vi skal kunne greie å få flere elever til å gjennomføre skolen.

Kunnskapsministeren nevnte bl.a. at 90 pst. av lærerne mente at de brukte andre pedagogiske måter og metoder, og at elevene ble møtt av en ny skole eller en annen type skolehverdag. Det er egentlig et paradoks. Det gjør meg egentlig bare ytterligere styrket i troen på at de grepene vi gjør nå – eller skal gjøre – i ungdomsskolen generelt, er utrolig viktig.

For det er jo sånn at konkretisering, som det heter, på barnetrinnet – når vi sitter med klosser og mye annet samtidig som vi skal lære – vokser vi aldri fra. Sjøl ikke vi på Stortinget har vokst fra det, for vi sitter jo ikke bare her inne og leser i papirer og tror vi blir kloke. Vi reiser nettopp ut i landet, ut på skoler, vi besøker og prater med folk i hverdagen, og da lærer også vi gjennom konkretisering av lærdom. Det er på en måte ikke noe vi vokser fra, det er noe vi lever med hele livet.

Jeg synes også det er interessant å høre at det er flere i den elevundersøkelsen som mener at de har blitt flinkere på skolen, og at litt over halvparten mener at de er mer motivert. Det betyr at det fortsatt er mye å gjøre. Det er, som kunnskapsministeren var inne på, også viktig å ta med seg at den motivasjonen som mangler på slutten av 10. klasse, nok ikke bare kan tilskrives skolehverdagen. Vi vet at det er veldig mange som sliter gjennom et langt liv, holdt jeg på å si, fram til de er ungdom, noe jeg også tror har vært reflektert over i en tidligere interpellasjon her i dag, om barns utfordringer allerede fra barnehagen av.

Så synes jeg det er utrolig bra at vi har «funnet igjen» så mange elever som har vært ukjente, som det heter, og som kategorien blir betraktet som. Jeg er veldig fornøyd med å komme fra et fylke som Oppland, som har jobbet godt i oppfølgingstjenesten, sjøl før Ny GIV-prosjektet. Jeg tror faktisk at Oppland var det eneste fylket som hadde styr på hvor alle dets elever var. Jeg synes det nå er veldig viktig at vi får ført opp de fylkene som ikke helt har hatt styr på det. Jeg synes det er flott at vi har funnet så mange tusen elever. Så regner jeg med at alle fylker også jobber godt framover. Jeg ser fram til en interessant debatt og flere interessante innlegg.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:02:52]: Det er helt riktig at Oppland fylke har vært særlig god når det gjelder oppfølgingstjenesten og samarbeidet mellom oppfølgingstjenesten og Nav. De er til inspirasjon for alle andre fylker, fordi oppfølgingstjenesten har fått altfor liten oppmerksomhet og vært altfor lite sett av politikere også på fylkeskommunalt nivå.

De har kalt seg de hemmelige tjenester. Nå er de ikke hemmelige lenger. I løpet av et drøyt års tid har de altså funnet flere enn halvparten av de 10 000 elevene vi ikke visste hvor var, som var verken i utdanning eller i arbeid, og de har ikke tenkt å gi seg før de finner den siste, akkurat sånn som de gjorde i Oppland. Jeg fikk beskjed om at de manglet én da jeg traff dem for en stund siden, og senere fikk jeg beskjed om at den siste var funnet, så der fungerer overvåkingssystemet maksimalt – ingen får lurt seg unna. Det er viktig fordi ungdommene setter pris på å bli sett og fulgt opp, at noen stiller krav til dem, og at noen bryr seg om dem. Vi bryr oss om hver enkelt, for vi vet at mange har mer å gå på – har større potensial enn det de får brukt – og stor mulighet til å ta fagbrev eller få seg studiekompetanse selv om de ikke lykkes i dag, og det trykket skal vi ha.

Jeg pleier å spørre når jeg er i forsamlinger med bare voksne: Hvor mange av dere kan med hånden på hjertet si at dere i voksen alder har tenkt: Gid jeg var 14 år igjen? Til nå har jeg funnet fem på landsbasis. Det er krevende å være 14 år, for da er man i en periode hvor man veksler mellom å være barn og voksen, og midt oppi det skal man sørge for at man har et godt grunnlag for å ta riktige valg framover og komme inn på de utdanningene man er interessert i, og finne ut av hva man er interessert i. Desto viktigere er det at vi klarer å få til en inkluderende skole som gjør at man går videre i livet med gode, grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og regning, men også med den ekstra driven som lærelyst og mestringsfølelse gir, for det er ingen pliktfølelse, ingen tester, ingen karakterer – ingenting – som kan trumfe den ekte nysgjerrigheten, den ekte læringsgleden, den ekte læringslysten, som møtet mellom varierte, engasjerte pedagoger og interesserte elever kan få til. Det er jo det jeg håper at valgfagene også skal bidra til.

Da ønsker jeg også at vi skal tenke på samme måte når det gjelder de elevene som er faglig sterke, for 17 pst. av elevene i ungdomsskolen sier at de får for lite utfordringer, og mange av dem når heller ikke det potensialet de skulle hatt. Derfor er en del av dette også å sørge for at elever som er særlig faglig sterke, som har noen særlige interesser, skal kunne følge en annen progresjon enn sine klassekamerater og ta f.eks. fag på videregående nivå mens de går på ungdomsskolen. Da får vi lærelysten til å gjennomsyre det norske skolesystemet.

Mette Hanekamhaug (FrP) [12:06:18]: Først og fremst ønsker jeg å takke interpellanten Tingelstad Wøien for å løfte en problemstilling som vi alle er opptatt av, nemlig hvordan vi skal klare å forebygge frafallet i videregående utdanning. Frafallet vårt er høyere enn i veldig mange andre land i Europa, og vi må erkjenne at vi derfor står overfor en stor utfordring.

Frafallet her i Norge er ikke mye høyere enn i de andre landene fordi våre elever er mindre i stand til å fullføre utdanningen, men det er dessverre et direkte symptom på at vi har mislyktes i å skape et inkluderende skolesystem tilpasset den enkelte elev. Det er et symptom på at enhetsskolen – eller den inkluderende skolen, som statsråden nettopp nevnte – har spilt fallitt, og at vi må se på hvordan vi kan endre både barne- og ungdomsskolen.

Framskrivingen viser også at behovet for arbeidere innenfor kunnskapsintensive yrker bare vil vokse, og vi har ikke råd til å miste så mange elever på veien som vi gjør i dag. Den enkelte har ikke råd til å falle av underveis og ikke følge med på samfunnsutviklingen, og samfunnet generelt har ikke råd til å miste så mange elever som vi faktisk gjør i dag.

Ny GIV har hatt veldig mye bra med seg, og det har tatt frafallsproblematikken på alvor.

Det viser også at regjeringa har innsett et prinsipp som vi i Fremskrittspartiet har vært opptatt av lenge, nemlig behovet for en mer faglig differensiert undervisning i skolen. Retten til tilpasset opplæring skal gjelde alle elever, både de faglig sterke og dem som har større utfordringer. Vi må derfor åpne for mer bruk av faglig differensiert undervisning, nettopp for å ivareta dette prinsippet for flere elever.

Dette har vært et skritt i riktig retning fra regjeringas side. Vi håper det vil bli fulgt opp, og at man også ser behovet for å sette inn dette mye tidligere i skolegangen.

Samtidig har Ny GIV ført med seg en viktig tankeendring, nemlig at det også skal være lov til å være god på skolen. Det handler om at faglig sterke elever skal få lov til å ta fag på høyere nivå. Dette mener jeg er et utrolig bra tiltak, som vi må videreføre. Men en utfordring her er at det er enormt stor forskjell på fylker når det gjelder hvor mange elever som får mulighet til å ta fag på høyere nivå. Det kommer ikke av at f.eks. elevene her i Oslo – der veldig mange har muligheten – er flinkere eller smartere enn f.eks. elevene fra mitt fylke, der det bare er én som har denne muligheten. Mye av grunnen, tror jeg, er at skolene ikke har hatt vilje til å legge til rette slik at elevene får gjennomført dette, men det er også manglende informasjon om at ordningen eksisterer. Jeg håper statsråden kan hjelpe til med det arbeidet framover, nemlig å opplyse flere elever om at denne muligheten faktisk finnes.

Videre mener vi at Ny GIV kommer for sent. Hvis man mener alvor med tilpasset opplæring og tidlig innsats, nytter det ikke å sette inn det store støtet i siste halvdel av 10. klasse. Det er ikke der man får de grunnleggende ferdighetene, det er ikke der – som interpellanten, Tingelstad Wøien, var inne på – man får den gode basiskompetansen, som skal forebygge frafall senere. Dette må inn mye tidligere.

Det er en av årsakene til at vi i Fremskrittspartiet har tatt til orde for bl.a. å innføre karakterer fra og med 5. trinn, slik at det skal bli enklere å fange opp hvilke elever som har ekstra utfordringer, eller hvilke elever som er ekstra faglig sterke i flere fag, slik at man bedre kan gi tilrettelagt undervisning tidligere.

Som både statsråden og interpellanten var inne på, skjer den store majoriteten av frafallet innen yrkesfaglige studieretninger. Litt av grunnen er at mange faller av fordi det ikke finnes læreplasser, litt er fordi lærlingtilskuddet er for lavt, og litt fordi flere lærebedrifter peker på at elevene – lærlingene – som kommer ut av skolen, ikke har nok faglig tyngde i det faget de er ute i lære i.

Det er litt av årsaken til at vi i Fremskrittspartiet har fremmet et forslag som har vært til behandling i komiteen nå, nemlig om å spisse Vg1-tilbudet. De brede utdanningsprogrammene på Vg1 oppleves av veldig mange som for lite relevante, i den forstand at man f.eks. i restaurant- og matfag lærer alt fra kjøttskjæring til baking til matlaging til konditorkunst osv. Når det blir flere yrkesfagarbeidere som kanskje sliter litt med motivasjonen, er det viktig at de får muligheten til å lære faget sitt godt og fokuserer på en bedre fagkonsentrasjon tidligere i utdanningsløpet.

Som sagt, jeg er enig med interpellanten, Tingelstad Wøien: Vi håper at behovet for et opplegg som Ny GIV skal bortfalle, i den forstand at man får på plass tidlig innsats, tilrettelagt undervisning for flere elever og en mer variert skolehverdag, tilpasset den enkelte elev.

Igjen: Jeg vil takke interpellanten for å ta opp problemstillingen. Jeg ser fram til å få svar på en del av de utfordringene som jeg nå har nevnt i mitt innlegg.

Eivind Nævdal-Bolstad (H) [12:11:27]: Jeg vil starte med å takke interpellanten for å ta opp en veldig viktig problemstilling.

Dette er en sak som Høyre har tatt opp en rekke ganger, men vi har opplevd at vi har talt for døve ører.

Skolens viktigste oppgave er å sørge for at alle elever tilegner seg de ferdighetene de trenger for å mestre samfunnslivet og arbeidslivet som venter dem. Da er det urovekkende at én av fem elever i dag går ut av grunnskolen uten å kunne skrive og lese skikkelig. Vi vet at når det gjelder disse elevene, er det større sannsynlighet for at de ikke fullfører videregående opplæring.

Med dette som bakgrunn mener Høyre at det er åpenbart at vi må lykkes med tidlig innsats i skolen. Regjeringen – og statsråden – snakker om tidlig innsats, men det er vanskelig å se og forstå hvordan de følger opp dette i praksis. Det er for meg en gåte at man skal vente til våren i 10. klasse med å sette inn tiltak. Det kaller jeg ikke «tidlig innsats», slik jeg forstår begrepet.

I forbindelse med Stortingets behandling av ungdomsskolemeldingen tok Høyre opp nettopp dette paradokset. Vi mener virkemidlene i Ny GIV burde settes inn allerede i 8. klasse for å fange opp og følge opp så tidlig som mulig de elevene som har behov for ekstra oppfølging.

Statistisk sentralbyrå la nylig fram oppdaterte tall for gjennomstrømningen i videregående opplæring. Rapporten slår fast:

«Gjennomstrømningen i videregående opplæring holder seg stabil på 70 prosent.»

Vi er med andre ord et godt stykke unna det nasjonale målet i Ny GIV om 75 pst. gjennomføring i 2015 for 2010-kullet. 5 pst. flere som gjennomfører, betyr 3 000 flere ungdommer som lykkes med dette, og som enten kan gå ut i arbeidslivet eller kan gå videre til studier.

I regjeringens eget Gjennomføringsbarometer 2012:1 står det:

«(…) andelen som fullfører og består innen fem år har ligget stabilt mellom 67 og 70 prosent siden 1999. Siden 1999 har andelen som fullførte og besto sunket frem til 2003-kullet. Etter dette har andelen begynt å øke igjen, og for 2005-kullet er nivået det samme som i 1999.»

Det er med andre ord vanskelig å få øye på effekten av Ny GIV. Høyre mener at dette viser at det er nødvendig å tenke nytt i arbeidet med å få flest mulig elever til å fullføre videregående opplæring.

Den bagasjen elevene har med seg fra ungdomsskolen, er viktig for deres muligheter til å fullføre videregående opplæring. Rapporten fra Statistisk sentralbyrå – som jeg var innom – slår også fast at ni av ti elever med høyest poengsum fra grunnskolen og som startet på videregående opplæring i 2006, oppnådde studie- eller yrkeskompetanse på normert tid.

Nesten alle disse elevene gjennomførte utdanningen i løpet av fem år. Blant de elevene som gikk ut av grunnskolen med færre enn 40 grunnskolepoeng, oppnådde kun halvparten eller færre formell kompetanse. Det viser med all tydelighet at kampen mot frafall i videregående kjempes i ungdomsskolen. Da er det – med all respekt – for sent å vente til våren i 10. klasse med å gjøre noe.

Et av EUs mål på utdanningsfeltet fram mot 2020 er at andelen 15-åringer med dårlige ferdigheter i lesing, matematikk og naturfag skal være mindre enn 15 pst. Da synes jeg at vi må ta mål av oss til å være minst like gode.

Interpellanten berører også frafallsproblematikken i sitt innlegg. Vi vet at frafall er høyest på yrkesfag, og der må man sette i gang med tiltak for å sørge for at flere kommer gjennom den veien. Intensjonen i regjeringens opplegg i Ny GIV er god, men det er for lite, for sent. Hvis vi mener alvor med at eleven skal ut av grunnskolen med nødvendige ferdigheter, hvis vi mener alvor med tidlig innsats, må vi hjelpe elevene langt tidligere enn etter jul i 10. klasse.

Truls Wickholm (A) [12:16:49]: Å høre representanter fra opposisjonen rope «for lite, for sent» høres litt ut som «ulv, ulv» i mine ører. Vi husker kanskje f.eks. debatten – eller det har vel vært et slags gjennomgangstema i alle debatter, men vi har jo på det sterkeste fått det tilbakevist – da det ble ropt «for lite, for sent» i forbindelse med finanskrisen, hvor det viste seg at regjeringen styrte på en god måte gjennom den.

Det virker for meg som at når Høyre og Fremskrittspartiet ser på Ny GIV, ser de et program som handler om differensiering av opplæring i 10. klasse. For meg handler Ny GIV om mye mer enn det. Dette er på en måte blitt et slags halmstrå for opposisjonen for å kunne påstå at differensiering av opplæringen fungerer godt og vil fungere gjennomgående godt på alle skoletrinn. Vi står på det vi alltid har stått på, nemlig at det kan være smart å differensiere utdanningen for grupper over kortere perioder. Vi er ikke for det jeg i hvert fall får en fornemmelse av når jeg hører Nævdal-Bolstad og Mette Hanekamhaug, nemlig at vi skal differensiere på faglig nivå over lengre tid. Det er ikke det Ny GIV handler om, og det er ikke en politikk regjeringen ønsker.

I tillegg tar Hanekamhaug opp igjen debatten om karakterer fra 5. klassetrinn. Da er jeg sikker på at hun ville satt pris på å lese forskning fra Universitetet i Bergen. Det forundrer meg noen ganger, for Fremskrittspartiet er veldig for at vi skal satse på de flinkeste, og det er jeg også, men da må vi også ha tillit til resultatene de flinkeste kommer fram til. Når altså de flinkeste forskerne våre finner ut at karakterer for barn – unge barn – fungerer dårlig, så vil ikke Fremskrittspartiet høre på det. De er veldig for at vi skal ha masse flinke folk, men vi skal ikke høre på dem når de finner ut hva som er lurt å gjøre. Det forundrer meg til stadighet at Fremskrittspartiet ikke velger å se til forskning når de skal utforme politikken sin.

Jeg vil også bare understreke at jeg synes interpellanten – jeg glemte innledningsvis å takke interpellanten for å ta opp et viktig tema, det har hun gjort – har et veldig viktig poeng når hun understreker at de satsingene vi har hatt gjennom de siste årene på tidlig innsats, på tilpasset opplæring, på mer skole inn allerede for seksåringene, er satsinger vi ikke har sett resultatene av. Når det da hyles opp om at tidlig innsats ikke virker, når vi vet at de elevene som har vært mest – skal vi si – utsatt for tidlig innsats, ikke engang har kommet gjennom i skoleåret nå, blir argumentasjonen litt haltende for min del.

Jeg synes Ny GIV har vært en bra satsing. Det handler om veldig mange elementer, men jeg vil også særlig understreke noe av det statsråden var inne på, nemlig satsingen på yrkesfag. Noe av det som er viktig der, er den satsingen som vi har hatt på å yrkesrette fellesfagene, som har vært en ambisjon for flere regjeringer helt siden 1994. Det at man nå endelig har kommet i gang og fått et prosjekt for å yrkesrette fellesfagene og se på hvordan man kan bruke både programfag inn i fellesfag og fellesfag inn i programfag, og prøve å hente ut det beste av to verdener gjennom å gjøre det, tror jeg vil være veldig viktig. Det vil være noe av det som kan være med på å styrke motivasjonen for dem som går på yrkesfagene, å føle at det er en relevans i det de holder på med hele tiden, i stedet for at man skal måtte hoppe mellom to verdener, hvor man plutselig er på yrkesfag den ene dagen, og så er man inne i en sånn akademisk verden den neste timen eller neste dagen. Jeg hører statsråden sier at det er noe som skal bli vurdert videreført. Det håper jeg virkelig. Jeg håper også at vi vil komme mer tilbake til det i den nye stortingsmeldingen, for det er i hvert fall et veldig sterkt signal vi får fra både elever og lærere på yrkesfaglige skoler.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:22:01]: Jeg har lyst til å takke for en god debatt. Jeg synes også det egentlig er en litt artig debatt, for vi kjenner her at posisjon og opposisjon sine grunnspørsmål kommer godt fram.

Jeg har lyst til å si, når det gjelder representanten Hanekamhaug, som trekker fram at det med differensiert undervisning er viktig, så sier hun det ikke, men jeg vet at hun da gjerne vil ha differensiert undervisning i ulike klasser. Ja, vi skal ha differensiert undervisning, men vi må ha det i en inkluderende skole – ikke i egne klasser f.eks. gjennom hele ungdomsskolen. Det har vi prøvd før. Det fører ofte til en innelåsning på ett nivå, som vil begrense den enkelte elev. Du kan komme på feil nivå, og det er vanskelig å komme ut av det. Det vil vi ikke ha. Derfor må vi ha fleksibilitet i den differensieringa, og da må også lærerne ha god kunnskap og god didaktisk bakgrunn, slik at de vet hvordan de skal undervise på en veldig god måte.

Ny GIV kommer for sent, sies det fra representantene for både Fremskrittspartiet og Høyre. Ja, på en måte gjør det det. Det er derfor denne regjeringa har tatt grep og justerer det nå. Samtidig må jeg si det forundrer meg litt når også representanten Nævdal-Bolstad sier at de har talt for døve ører og at dette har de sagt før. Jeg vil da minne om at Kunnskapsløftet også ble vedtatt av de samme partier. Noen ganger har jeg til og med fått inntrykk av at Høyre mener at det er deres reform. Derfor synes jeg det er litt rart at ikke disse grepene da ble tatt den gangen – det er justeringa ut fra kursen i Kunnskapsløftet vi nå foretar.

Så har jeg også lyst til å minne om, som representanten Wickholm sa, at den fulle effekten av Ny GIV kan vi ikke se ennå. Det har bare vart i to år – det skal være et treårig prosjekt. Den fulle effekten av Ny GIV pluss alle andre tiltak, 6-åringer inn i skolen, som jeg sa, pluss Kunnskapsløftet og gjennomføring av videregående skole innen fem år, vil vi ikke se før i 2021. Vi kan ikke si at dette ikke virker, eller at det er for sent. Det er nettopp derfor vi har et prosjekt – for å måle effekten og om vi kan se noen effekt nå i forhold til om du går videre fra Vg1 til Vg2 f.eks. Det er et sånt lite parameter, og så må vi se hvordan det går med gjennomføringsevnen etter fem år.

Jeg skal avslutte og takke for en god debatt. Jeg har lyst til å nevne igjen det kunnskapsministeren sa, om at en gjennomgående strategi mot samme mål er utrolig viktig. Og så er det aller viktigste i skolen, tror jeg, og som alle lærere strever med hver dag, å få mulighet til å se hver enkelt elev. Det handler om ressurser nok og tid nok til å gjøre nettopp det.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:25:20]: Jeg tror ikke det som Anne Tingelstad Wøien avsluttet med, kan understrekes nok, nemlig kompetente lærere som har tid og mulighet til å følge opp hver enkelt elev. Det er suksessfaktor nr. 1. Kompetanse i denne sammenhengen dreier seg også om å klare å gjøre undervisningen variert og motiverende sånn at flere elever treffes.

Når man snakker med elever som har vært med i Ny GIV, og får fortellinger om at de har lært mer på to måneder enn de har lært gjennom hele ungdomsskolen, er det på en måte veldig gledelig, men først og fremst er det et alvorlig tankekors. Det betyr at de på et tidligere tidspunkt har møtt en skole som ikke har sett hvilke ressurser de har, eller klart å tilpasse seg dem på en måte som har gjort at de har lyktes.

Derfor skal vi nå ta med oss erfaringene fra Ny GIV, slik at de gjennomsyrer hele måten vi jobber på på ungdomstrinnet. Det er det som er bakgrunnen for hele meldingen om ungdomstrinnet. Da dreier det seg ikke om å innføre nivådifferensiering i ungdomsskolen. Det dreier seg nettopp om å gi tilpasset opplæring, sånn som interpellanten også var inne på. Nivådifferensiering har vi prøvd i Norge før. Vi hadde kursplaner, men vi heiv det på båten fordi det betydde at for mange lærte for lite, og at det var foreldrenes ambisjoner som avgjorde hva slags kursplan de kom under, og ikke hva som var elevenes potensial.

Det vi aldri må gi oss på, er at elevene må få utfordringer i forhold til det utgangspunktet de har, og alle må ha noe å strekke seg etter. Derfor er jeg veldig opptatt av at alle kommuner må benytte muligheten til at elever på ungdomstrinnet kan følge deler av undervisningen på videregående nivå. Jeg er helt enig med representanten Hanekamhaug i det. Spre det rundt – det er ingen grunn til at Oslo skal være så dominerende på dette feltet.

Jeg mener at når vi nå skal evaluere Kunnskapsløftet og komme tilbake med en egen stortingsmelding om dette på vårparten, vil et tema være at det utgangspunktet som Kunnskapsløftet ga, akademiserte skolen i for stor grad. Det er en viktig og vesentlig debatt, som jeg hører fra veldig mange hold. Jeg mener nå, akkurat det samme som interpellanten, at de tingene vi nå gjør, justerer Kunnskapsløftet i en fornuftig retning, fordi det skaper en mer mangfoldig, inkluderende og variert måte å møte elevene på. Så hvis vi kan ta det beste fra Kunnskapsløftet og det beste fra Ny GIV, så kan vi virkelig få til en skole som gir flere elever mulighet til å lykkes både gjennom skolegangen og senere i livet. Så jeg gleder meg også til å komme tilbake til Stortinget med en systematisk og grundig gjennomgang av Kunnskapsløftet og på hvilken måte vi skal klare å kombinere dette.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er dermed avsluttet.