Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Hadia Tajik (A) [15:11:47]: (ordfører for saken): I dag skjerper vi kravene til lærerne. Jeg opplever at dette er noe som blir godt mottatt av skolens folk.

Målet må være at alle lærere skal ha relevant utdanning i alle fag som de underviser i. Gjeldende rett i dag er at det blir stilt krav ved ansettelse som lærer innenfor en rekke fag. Realitetsendringen i forslaget vi behandler i dag, knytter seg til at kravene også skal kunne stilles ved undervisning i disse fagene. Det innebærer en skjerping fra dagens situasjon.

I denne sammenheng er det nødvendig å klargjøre hva som utgjør relevant kompetanse. Etter forslaget er det skoleeiers ansvar å vurdere hvilke studiepoeng som utgjør relevant kompetanse. Det gir skoleeier den nødvendige frihet til å gjøre konkrete vurderinger i den enkelte situasjon, samtidig som det stiller tydelige krav.

Når det er sagt, står komiteen også sammen om å anerkjenne lærere som har solid yrkesrelevant erfaring, men som er uten studiepoeng. Lovhjemmelen er derfor ikke avgrenset til å gjelde formell kompetanse, slik at det blir åpnet for senere å kunne vurdere om også andre typer kompetanse skal bli tatt inn som alternativer. Det er spesielt relevant for lærere med solid yrkesrelevant erfaring eller praksis innenfor ulike fag, som ikke er formalisert i form av studiepoeng. Etter Arbeiderpartiets syn vil det være en naturlig videreføring av ideen om et mer sømløst utdanningssystem – det at kunnskap ikke blir definert smalt og avgrenset til vitnemål, men bredt og også knyttet til ferdigheter opparbeidet gjennom faglig utfordrende arbeid over tid.

I høringen ble det fremmet et synspunkt fra bl.a. Musikernes fellesorganisasjon og Musikk i Skolen som flere i komiteen bet seg merke i. Organisasjonene ønsker seg også kompetansekrav ved undervisning i praktisk-estetiske fag. Det er ved flere anledninger dokumentert sammenheng mellom matematikk og musikk, og hvordan de praktisk-estetiske fagene kan underbygge og understøtte læringsutbyttet i flere fag. Hele komiteen anerkjenner relevansen av dette innspillet, og regjeringspartiene er åpne for å komme tilbake til dette på egnet måte på et senere tidspunkt.

Det er uenighet på enkelte punkter i behandlingen av denne saken. I all hovedsak handler uenighetene om hvorvidt man går langt nok. Jeg overlater til de andre partiene å redegjøre for sine syn på dette. For Arbeiderpartiet og regjeringspartiene er det riktig å gå skrittvis fram, med tydelige krav, men også med nok albuerom for å sikre gjennomføring. Derfor er det noen nødvendige unntak fra kompetansekravet ved undervisningen. Derfor blir også forslaget heller ikke gitt tilbakevirkende kraft. Det siste er også et alminnelig prinsipp for nye lover som blir foreslått.

Vi har høye ambisjoner for skolen. Vi vil at lærerne skal ha de beste verktøy for den viktige jobben som de gjør. Vi vil møte lærerne med forventninger og krav, men vi vil også møte dem med tillit. Derfor leser jeg med en viss undring at Høyre og Fremskrittspartiet gjerne vil foreta en kompetansekartlegging og offentliggjøring av lærernes formelle utdanningsnivå. Da verdsetter de ikke den kompetansen mange lærere har opparbeidet seg gjennom mange års erfaring, og de uttrykker også mistillit til skoleleder og skoleeiers vurdering ved ansettelse av lærerstab.

Saken vi behandler i dag, tydeliggjør også at skoletilbudet til nyankomne innvandrere kan bli organisert i særskilte innføringstilbud. Dette er et unntak fra fellesskolens alminnelige organisering og skal bare bli tatt i bruk der det vil virke læringsfremmende for den enkelte elev, slik at han eller hun blir raskere klar for den vanlige skolegangen.

I innstillingen omtaler Fremskrittspartiet morsmålsundervisning. Dette er ikke en del av den proposisjonen som blir behandlet. Omtalen som Fremskrittspartiet gir, viser også at de nok har misforstått hvordan dette blir praktisert i dag – undervisning på morsmål blir i dag bare gitt til elever som læringsstøttende for å lære norsk.

Til slutt vil jeg påpeke at saken som vi behandler i dag, også innebærer en eksplisitt presisering i opplæringsloven av at elever som har behov for ASK, har rett til å bruke egnede kommunikasjonsformer og nødvendige kommunikasjonshjelpemidler i opplæringen, og at disse elevene også har rett til nødvendig opplæring i å bruke ASK. Dette er en nødvendig tydeliggjøring for å ivareta disse elevenes rettigheter.

I saken blir også små og verneverdige håndverksfag og viktigheten av at disse blir bevart, tatt opp.

Jeg viser for øvrig til innstillingen og takker komiteen for godt samarbeid.

Tord Lien (FrP) [15:17:09]: Ofte når jeg skal mimre om riktig gamle dager – statsråden tok meg i stad da jeg mimret om forholdsvis ferske gamle dager – bruker jeg å mimre om tidligere statsråd Øystein Djupedal. Jeg har vært så heldig å få drive valgkamp mot han noen ganger. Reformpedagogikken og allmennlærerens fortreffelighet sto veldig sterkt på den kanten, ikke bare i den delen av SV, men i hele SV og i store deler av venstresiden i norsk politikk i mange, mange år. Til tross for at det er noen nyanser og noe uenighet om både ambisjonsnivå, tempo osv. – de rød-grønne går jo inn for ca. 40 år, som er realiteten hvis man ikke inkluderer dem som allerede er ansatt, men like fullt er det et helt nytt prinsipp, som man erklærer i dag, og som Stortinget kommer til å vedta, at forsøksprosjektet med allmennlærere i den norske skolen er forbi. Derfor er dette først og fremst en gledens dag, og jeg har lyst til å legge mest vekt på det.

Nå stiller vi krav om det vi vet internasjonalt fungerer aller best, at lærerne skal kunne det faget de underviser i. Det kan høres noe paradoksalt ut, men det er altså det vi gjør nå i Norge i 2012. Vi slår fast at lærerne skal kunne det faget de underviser i, og allmennlæreren og tanken og teorien om reformpedagogikk har fått nok en spiker i kista. Det er jeg glad for.

Jeg synes det er trist at man ikke har et større ambisjonsnivå, særlig når det gjelder de lærerne som allerede er ansatt i dag. Jeg har vært i et utall møter og høringer med Utdanningsforbundet, som sier at de ønsker rett og plikt til etter- og videreutdanning for sine medlemmer. Likevel mener regjeringen at dette kan vi ikke gjøre, til tross for at den suverent største aktøren blant fagforeningene for lærere mener at rett og plikt til etter- og videreutdanning både er ønskelig og mulig å gjennomføre.

Så er det et parti som vel har valgt å ikke delta i denne debatten. Det er Senterpartiet, som bruker å si at vettet er likt fordelt i hele landet. Det er jeg helt enig i. Derfor mener jeg at om man går på en liten skole i en kystkommune i Trøndelag, f.eks., bør man ha krav på å få like god utdanning som elever som f.eks. går i Trondheim. Det bør i hvert fall være en målsetting å få det på plass. Det er kommet noe også på Trøndelags-kysten som heter Internett. Får man ikke de fagspesifikke lærerne til å flytte ut til kysten, kan man løse veldig mye gjennom fjernundervisning.

Det er andre gledelige nyheter også. Skylappene overfor private skoler blir nå delvis opphevet. Det er i hvert fall et skritt i riktig retning, og det gjelder private tilbud som nå kan etableres for små og verneverdige håndverksfag. Jeg minner om at dette ikke må bety at man ikke skal videreføre det nordiske samarbeidet for å styrke de små håndverksfagene, som denne komiteen ved noen anledninger har vært med på å diskutere.

Så til dette med morsmål. Vi foreslår ikke å forby noen kommuner som ønsker det, å undervise i morsmål. Vi foreslår heller ikke å gjøre noen endringer når det gjelder tospråklig opplæring, som jeg forsto at saksordføreren indikerte. Vi foreslår å fjerne den lovfestede retten til morsmålsundervisning, slik at kommunene i større grad skal stå fritt. Det er ikke forsket mye på det, og det er veldig lite grunnlag utenfor Norden til å forske på det, men den forskningen som er gjort, viser først og fremst at faglig sterke innvandrerelever har nytte av det. Men de faglig sterke innvandrerelevene snakker bedre norsk og gjør det bedre på skolen enn det store flertallet. Det er ikke dem vi trenger å lage en bedre skole for. Det er først og fremst for dem som sliter, uansett hvilken opprinnelse de har.

Med det tar jeg opp de forslagene i innstillingen som Fremskrittspartiet enten er alene om eller er medforslagsstiller til.

Presidenten: Representanten Tord Lien har tatt opp de forslagene han refererte til.

Elisabeth Aspaker (H) [15:22:16]: La meg starte med å takke sakens ordfører for en god gjennomgang av saken.

Høy kvalitet i skolen krever høy kompetanse hos lærerne. Stortinget behandler i dag den viktigste saken for norsk skole siden vedtaket om Kunnskapsløftet. Saken er prinsipielt viktig fordi Stortinget tar et nytt skritt for å sikre et likeverdig skoletilbud av høy kvalitet i hele landet.

Det kan sikkert diskuteres om det er riktig at Stortinget skal ta beslutningen om kompetansekrav for lærere. Men for skolepartiet Høyre veier forskningsresultater om sammenhengen mellom lærerkompetanse på den ene siden og læringsutbytte på den andre siden, svært tungt. Høyre mener derfor Stortinget ville forsømme seg overfor norske elever og foreldre om vi ikke er opptatt av lærerens kompetanse i undervisningsfagene, og om vi ikke fastlegger kompetansekrav som skal bidra til å gjøre skolen enda bedre.

En god skole er avgjørende for vår fremtidige konkurransekraft, og for å skaffe nok kompetent arbeidskraft i fremtiden. Skolen må ha høye ambisjoner på vegne av elevene, og samfunnet må ha høye ambisjoner om å skaffe skolen høyt kvalifiserte lærere. Hensynet til de minste skolene må ikke hindre oss i å sette oss høye mål for norsk skole generelt. Men Høyre erkjenner at det blir en utfordring å skaffe kvalifiserte lærere ved mindre skoler, og mener derfor regjeringen ved innføring av kompetansekravene må ha et ekstra øye på dette. Et likeverdig skoletilbud krever at vi vurderer nye virkemidler som kan stimulere til kompetanseutvikling ved små skoler, slik at elevene også her kan møte godt kvalifiserte lærere.

Regjeringen tar viktige skritt for å heve lærerens kompetanse, men går ikke langt nok. Det viktigste vi kan lære av flinke Finland, er grundigheten i deres lærerutdanning. Derfor mener Høyre at norsk lærerutdanning må jekkes opp på masternivå, og at regjeringen må legge en plan for å realisere dette.

På vegne av Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre fremmer jeg et forslag som tydeliggjør hvilke kompetansekrav til lærere på ulike trinn i skolen de tre partiene mener bør stilles. Så må vi innse at krav som går lenger enn regjeringens, ikke lar seg innføre over natten, men forslaget peker ut målet som skal nås gjennom en styrking av lærerutdanningen.

Å heie på høy lærerkompetanse er å snakke lærerne opp, ikke å snakke skolen ned. Høyre mener høye kompetansekrav er statusbyggende for lærerprofesjonen, som kan bidra positivt til at flere unge trigges til å velge skolen og læreryrket som karrierevei.

På ett punkt i meldingen er det en grunnleggende uenighet mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, som forutsetter at nye kompetansekrav også må inkludere dagens lærere. Om vi mener det er riktig å stille større krav til nyutdannede lærere, må det være like riktig å stille de samme kravene til lærerne som er i skolen i dag, og som kanskje skal være der i flere tiår til. Det er en kjensgjerning at mange lærere i dag underviser i fag og på trinn uten å ha den nødvendige fagkompetansen. Det må innretningen på tidligere lærerutdanninger ta skylden for. Høyre utfordrer derfor regjeringen til å ta det ekstra krafttaket det er å løfte alle lærerne opp på et høyere nivå – jeg viser til forslaget om det.

Spesialundervisningen er et smertens barn fordi den stadig øker i omfang, og fordi mye av denne undervisningen går i regi av assistenter og lærere uten de nødvendige kvalifikasjoner. Høyre er enig i at det er behov for fleksibilitet når det gjelder krav ved ansettelser knyttet til spesialundervisning, men vil sterkt understreke viktigheten av at elever med det største hjelpebehovet, må møtes av kvalifiserte lærere.

En av skolens største utfordringer er å få til en dreining av ressursbruken i spesialundervisningen i mer forebyggende retning. Tidlig innsats må bety at spesialkompetansen i PP-tjenesten kan settes inn før utredning og enkeltvedtak, og at lærere i stedet kan få veiledning i hvordan gi flere elever god opplæring i klassen. Ifølge forskerne vil dette slå positivt ut for alle elevene.

Noen elever krever tilrettelagt opplæring langt utover det vanlige. ASK-elevene er en slik gruppe, og Høyre er svært tilfreds med at det initiativet vi tok i forrige stortingsperiode, nå følges opp, og at de lovendringene som skal sikre at ASK-elevene får oppfylt sine rettigheter, endelig kom på plass.

ASK-elevene er en sårbar gruppe som trenger vår omtanke. Det har den fått, men fra Høyres side vil vi oppfordre kunnskapsministeren til å følge våkent med videre og bidra til at departementet innen tre år foretar en evaluering av om loven virker etter hensikten.

Jeg vil slutte der jeg begynte, med å understreke hvor viktig læreren er. Høy kvalitet i skolen krever høy kompetanse hos lærerne.

Presidenten: Representanten Elisabeth Aspaker har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Dagrun Eriksen (KrF) [15:27:36]: Det er flere forslag som ikke har helt tematisk sammenheng, som vi skal vedta i dagens innstilling.

Det ene handler om å lovfeste muligheten til å ansette i undervisningsstilling på vilkår om at påbegynt utdanning blir fullført. Det andre handler om å lovfeste mulighet til å organisere innføringstilbud til nyankomne minoritetsspråklige elever. Det handler også om – i likhet med representanten Aspaker er dette en gledelig presisering også fra Kristelig Folkepartis side – å innføre egen bestemmelse om opplæring ved behov for alternativ og supplerende kommunikasjon. Dette er kjempeviktig for den gruppen som har behov for det. I tillegg blir det mulighet for å godkjenne private skoler som tilbyr opplæring i små verneverdige håndverksfag.

Alt dette er det stor enighet om, og vi er også for så vidt enige i Stortinget om å innføre krav om at den som skal undervise, må ha relevant kompetanse i undervisningsfaget, og ikke bare i forbindelse med ansettelse. Der har vi forskjellige forslag på hvordan disse kravene skal utføres. Kristelig Folkeparti støtter alle forslagene, men når det gjelder krav om at den som skal undervise, skal ha relevant kompetanse i undervisningsfaget, er vi bekymret for at dette bare skal innbefatte norsk, samisk, matematikk på barnetrinnet og norsk eller samisk, matematikk, engelsk og andre fag på ungdomstrinnet. Vi er redd for at dette kan være med på å skape a- og b-fag i skolen, dersom kravene ikke skal gjelde for alle fag.

Det er slik at elever lærer på forskjellig måte, og at for mange kan det å ha praktisk-estetiske fag være med på å utvikle de teoretiske fagene og prestasjonene i dem. Derfor mener vi at det bør innføres krav til kompetanse også for praktisk-estetiske fag på både barne- og ungdomstrinnet.

Det er en manglende erkjennelse av at elever lærer på forskjellig måte hvis man ikke har krav til kompetanse i alle disse fagene. Vi fikk høre på høringen at det nesten var bedre ikke å ha musikk enn å ha en musikklærer som ikke kunne spille et instrument, f.eks. gitar. Det ville virke mot sin hensikt. Vi vet at med den høye kultursatsingen som landet vårt har, trenger vi kompetente yrkesutøvere også innenfor kultur. Derfor har det ikke bare å gjøre med at dette skal gi lufting, eller alternative og praktiske fag for elever, men det handler om å ta på alvor at også innenfor praktisk-estetiske fag er det mange som fullfører en yrkesutdanning og har sitt yrkesløp innen dette, og som da trenger kompetanse allerede fra barnetrinnet.

Derfor tar jeg opp forslaget som Kristelig Folkeparti har om at vi ønsker flere krav til kompetanse utover det regjeringen har lagt opp til.

Presidenten: Representanten Dagrun Eriksen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Trine Skei Grande (V) [15:31:35]: Da forstår jeg det sånn at alle forslagene jeg er med på, er tatt opp i en eller annen form.

Mange av argumentene har blitt framført, men det er rett, som representanten Lien sier, at i dag setter vi egentlig en stopper for allmennlærertankegangen i norsk skole. Jeg tror det er et viktig skritt og et riktig skritt, for det å bygge lærerkompetanse er noe av det viktigste vi kan gjøre for å forbedre læringa i norsk skole – og det er derfor vi driver norsk skole.

Jeg har lyst til å ta opp tre elementer. Det første er at hvis vi skal gjøre grep, er det viktig å ha en plan for hvordan man skal bygge slik kompetanse. Derfor er Venstre med på forslag nr. 1 i dag, som sier at vi må ha en plan for oppbygginga av kompetanse. Det henger sjølsagt sammen med det andre momentet: Vi må ikke komme i den situasjonen at foreldre diskuterer hvorvidt barna får en ny lærer eller en gammel lærer – om de får en lærer utdannet i nytt system eller i gammelt system. Det er viktig at alle lærere har den samme kompetansen, at den må bygges opp over tid, og at alle lærere skal få – også de som ikke har vært gjennom en ny lærerutdanning. Det tar tid å bygge det opp – det skjønner jeg – men det må lages en plan for hvordan vi skal komme dit, for det er viktig at vi blir kvitt alle debatter om hvorvidt man var heldig med læreren. Man kan sjølsagt få debatter om hvorvidt man liker læreren – som lærer vet jeg at det er veldig krevende å ha 30 barn foran seg, som alle skal like akkurat deg. Det går ikke an. Men det er viktig at vi i hvert fall har en fagkompetanse som er trygg og god hos den enkelte lærer.

Så har jeg lyst til å ta opp en ting som er i ferd med å bekymre meg etter mine reiser rundt omkring i Skole-Norge, som jeg omtalte i saken, men som jeg bare vil sende med statsråden som en bekymring: systemene våre knyttet til mottaksklasser. Varslinga, spesielt fra Oslo, der noen skoler tar på seg den utfordringa det er å ha mottaksklasser, som er en utfordrende skoleklasse å drive, er at man sender folk for fort inn i vanlig norsk skole. Man burde hatt klarere kompetansekrav, bedre behersking av norsk før man sender elever inn på et skolenivå som de ikke nødvendigvis er i stand til å beherske. Dette må man jobbe videre med, tror jeg, før man klarer å få mottaksklassesystemet til å fungere godt i norsk skole. Det er en stor utfordring å ha de klassene, men det er også en stor utfordring å få de elevene i en normalklasse etterpå.

Vi har et system i norsk skole som gjør at du kommer inn på det klassenivået du skal ut fra alderen din og ikke ut fra kunnskapen din. Det er jeg enig i. Men det betyr at vi må ha et ganske krevende apparat bak for at det skal fungere godt. Jeg har snakket med fedre som mener at det å sende barnet til utlandet et par år gjør ingenting, for når de kommer tilbake, har de ikke mistet noe, for de er jo i den samme klassen som de skulle vært i. Men det betyr ikke at barnet ikke har mistet noe etter noen år i utlandet på en annen skole. De systemene må vi sørge for blir bedre, for vi kommer til å ha stor mobilitet i elevmassen også i tida framover. Jeg mener at det skal ha noen følger å miste noen skoleår. Man må i hvert fall ikke tro, og late som, at elever ikke mister noe når de mister et skoleår.

Statsråd Kristin Halvorsen [15:35:49]: I denne proposisjonen fremmes det forslag om å kreve relevant kompetanse i undervisningsfag. Det kommer som et tillegg til dagens kompetansekrav, som er knyttet til selve tilsettingen, og betyr at en lærer må ha fagkompetanse for å kunne undervise i de enkelte fag.

Nå synes jeg kanskje et par av talerne har framstilt dette som om det er helt nytt. Dette er jo en naturlig følge av den omleggingen av lærerutdanningen som Stortinget tidligere har tilsluttet seg. Hele reformen når det gjelder grunnskolelærerutdanningen, handler nettopp om å sørge for at man har en god utdanning med vektlegging på 1.–7. trinn, men også på 5.–10. trinn, og med større vektlegging på formell kompetanse i fag til det. Det følger vi opp gjennom denne meldingen, gjennom å sørge for å innføre krav om 30 studiepoeng for å undervise i norsk, samisk og matematikk på barnetrinnet, 60 studiepoeng for å undervise i norsk, samisk, matematikk og engelsk på ungdomstrinnet, 30 studiepoeng for å undervise i de fleste andre fag og 60 studiepoeng for å undervise i de fleste fag på videregående trinn. Det som er en utfordring i denne saken, er å finne: Hva er riktig tempo for innføring av ulike krav og på hvilket tidspunkt? Alle vil forstå at når man har en fersk grunnskolelærerutdanning, og ca. 40 pst. av dem som underviser i skolen i dag ikke nødvendigvis har noen faglig fordypning i de fagene de underviser i, må vi finne den rette måten å få dette til på. Da er det kombinasjonen av nyutdannede fra den nye lærerutdanningen og lærere med videreutdanning som vi må klare å få på plass, men jeg synes ikke det er hensiktsmessig å si at dette skal gjelde for alle lærere. Det er ikke praktisk gjennomførbart på noe som helst slags vis. Det er som representanten Tajik også var innom i sitt innlegg, en underkjenning av at mange lærere med en lang fartstid i norsk skole har en realkompetanse i de fagene de underviser i, som også er veldig verdifull.

Jeg merker meg det representanten Trine Skei Grande sier om mottaksklasser. Det er klart at det er ganske krevende å finne ut av på hvilken måte en skal sette inn de riktige tiltakene overfor elever som kommer til Norge, kanskje uten skolegang i det hele tatt, som sosialt sett hører hjemme i et miljø sammen med barn på sin egen alder, men som kunnskapsmessig ikke har noen mulighet til å henge med. Det vi nå gjør, er å sikre at man har et fleksibelt tilbud, fordi vi nå har lagt inn en tidsbegrensning i forhold til dette tilbudet på maksimalt to år, men at det kan fattes vedtak for ett år om gangen. Vi mener at det er en rimelig balanse. Jeg ser at denne diskusjonen ikke nødvendigvis er avsluttet med dette, men det har vært utrygghet rundt omkring i Kommune-Norge om man hadde mulighet til å utforme tilbudene med egne mottaksklasser – sånn som vi nå fastslår at det kan – og den utryggheten er ryddet av veien.

Jeg er glad for at komiteen så samstemmig er enig i at det er viktig å sørge for at man regulerer tilbudet til dem som har behov for alternativ og supplerende kommunikasjon, ASK. Dette gjelder elever som helt eller delvis mangler tale, og som derfor har behov for å kunne uttrykke seg gjennom alternative og supplerende uttrykksformer. Det foreslås en egen bestemmelse som omtaler at denne elevgruppen skal få benytte egnede kommunikasjonsformer og nødvendige kommunikasjonsmidler i opplæringen. Det er mange som har vært opptatt av å få en ryddighet rundt dette, og jeg setter pris på at komiteen tverrpolitisk slutter seg til og støtter opp om en slik presisering.

Til slutt har jeg lyst til å understreke den endringen vi gjør i privatskoleloven, som sikrer små og verneverdige fag. Vi har noen fag som aldri kommer til å ha – hva skal jeg si – store horder av elever som søker seg dit, men som er veldig viktig i kulturminneperspektiv og for å opprettholde håndverkstradisjoner. Jeg mener at vi nå har funnet en fleksibel løsning for å få til nettopp dette.

Dette er en proposisjon som bærer litt preg av landhandleri. Det er litt ulike temaer, men alt er viktig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [15:41:01]: La meg nok en gang få uttrykke min store glede for at vi har denne debatten i dag. Men så er det jo opposisjonens prerogativ å være utålmodig. Vi vet også, tror jeg, at reformer tar tid å implementere, og det tar tid før de får effekt. Slik er det jo, og det er livets lodd for oss kunnskapspolitikere at vi ikke nødvendigvis kommer til å se de store resultatene av den jobben vi gjør i løpet av den fireårsperioden eller åtteårsperioden vi holder på med det.

Men det er nå likevel litt avstand mellom det å være en litt utålmodig opposisjon i utgangspunktet og det at man på en måte legger til grunn at vi virkelig ikke kommer til å se de endelige effektene av denne reformen før det har gått 40–50 år, fordi man ikke ønsker å stille krav til de lærerne som er i skolen i dag.

Når Utdanningsforbundet, som organiserer de aller fleste lærerne i Norge, er veldig tydelig på at de ønsker rett og plikt til videre- og etterutdanning for sine medlemmer, lurer jeg på: Er ikke læringen til de elevene som har allerede ansatte lærere, like viktig som de elevene som får nytilsatte lærere?

Statsråd Kristin Halvorsen [15:42:12]: Jeg lurer på om representanten Tord Lien og jeg har forstått Utdanningsforbundet litt forskjellig. Jeg har forstått dem dit hen at dette er en fornuftig innføring for dem som er nyutdannet, og som tilsettes i norsk skole i dag, men det er ikke gjennomførbart for dem som allerede er i skolen. Men det spiller for så vidt ingen rolle. Hvis jeg mente at det var fornuftig, og Utdanningsforbundet var uenig, ville jeg uansett ha gjennomført det, for – hva skal jeg si – organisasjoner er viktige medspillere, med viktig inspirasjon, men de dikterer ikke regjeringens politikk.

Jeg mener at det som er viktig å få til, og som jeg synes at vi har klart å få til i denne proposisjonen, er den balansen mellom utålmodighet etter å få lærere som har god faglig kunnskap i fag, som vi nå understreker særlig når det gjelder ungdomstrinnet, og en realistisk plan for hvordan vi skal klare å sikre at de lærerne som er i norsk skole, faktisk har den formelle kompetansen som vi etterspør.

Elisabeth Aspaker (H) [15:43:32]: Å bygge kvalitet i skolen er, som flere har vært inne på, et svært langsiktig prosjekt. Men jeg er veldig overrasket over at regjeringen nå kommer til Stortinget med et forslag om kompetansekrav som i realiteten betyr at man kommer til å skape et skarpt skille mellom nyutdannede lærere og dagens lærere. Vi har dokumentasjon på at vi har et stort antall lærere i norsk skole som mangler kompetanse i de fagene og de trinnene som de underviser på. Samtidig har vi forskning som viser at det er en sterk sammenheng mellom kvaliteten eller kompetansen til læreren og det læringsutbyttet elevene har.

Det er vanskelig å tenke seg at man i helsesektoren skulle innføre nye krav som ikke skulle omfatte hele helsepersonellet. Hva er det som gjør at det i skolen er helt uproblematisk å innføre nye kompetansekrav til lærere, hvor store deler av lærerstokken i mange tiår fremover ikke skal omfattes av de nye kravene?

Statsråd Kristin Halvorsen [15:44:36]: Det er ca. 40 pst. av lærerne i norsk skole som ikke har denne typen formell kompetanse i fag som de underviser i, som vi nå innfører for nye. Det er helt feil generelt å si at det er dårlig kompetente lærere. Veldig mange av disse er gode lærere, selv om de ikke nødvendigvis har de formelle studiepoengene som vi nå innfører krav om. Men det hindrer jo ikke at vi har et sterkt ønske om at flere skal delta i vår videreutdanningsstrategi og sørge for at man også får faglig påfyll.

Det som er utfordringen her, er at vi må lage et system for krav til formell kompetanse som det er mulig å gjennomføre. At 40 pst. av norske lærere skulle ta permisjon fra sin jobb i norsk skole for at vi formelt sett skulle sørge for at de får påfyll og få studiepoengene på plass, er helt utenkelig – det er helt utenkelig at vi skulle klare å få til en kapasitet innen videreutdanning som kunne ta imot en sånn type etterspørsel. Det er derfor vi må gå fram på denne måten.

Elisabeth Aspaker (H) [15:45:47]: Det er fullt mulig å være enig med statsråden i at man må gå skrittvis fram. Men man må allikevel bestemme seg for hvor man vil legge lista.

Det er veldig merkelig at man ved denne korsvei ikke greier å ta prinsipielt standpunkt til at denne reformen – jeg kaller det reform, så viktig er det vi skal gjøre i dag – skal omfatte alle landets lærere. Lærerne ønsker selv rett og plikt til etter- og videreutdanning – det har Utdanningsforbundet programfestet i sine utdanningsdokumenter. Da er det merkelig at ikke regjeringen kan være med på det, og legge en langsiktig plan for å kvalifisere alle lærere inn i det systemet.

Jeg erkjenner at mange lærere også har realkompetanse som det kan være viktig å få formalisert. Jeg underkjenner ikke det. Men jeg synes det er defensivt, og at man har små ambisjoner på elevenes vegne når man ikke kan stille krav til alle lærere.

Statsråd Kristin Halvorsen [15:46:49]: Nå sier også representanten Aspaker at Utdanningsforbundet støtter deres forslag om å innføre formelle kompetansekrav til undervisning i norsk skole. Det er jeg litt undrende til, men det er ikke avgjørende for meg. Jeg mener at regjeringspartiene har funnet den rette balansen i forhold til hvordan vi skal innføre disse kompetansekravene, samtidig som jeg er veldig glad for at vi har fått til en enighet mellom KS og lærerorganisasjonene når det gjelder videreutdanning.

Vi har lagt inn noen ekstra kroner for å sørge for at alle de som nå også har kommunens godkjenning til å ta slik videreutdanning, kan få det, og det er mitt håp at det skal økes betraktelig i årene videre framover. Da klarer vi å få på plass en tilnærming både for dem som nå er nytilsatte når det gjelder undervisningskravet, og den andre veien. Det må være en fornuftig framgangsmåte i denne saken.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bente Thorsen (FrP) [15:48:24]: Først vil jeg takke saksordføreren for en ryddig framleggelse av saken, som av flere er blitt beskrevet som noe veldig viktig og stort i skolesammenheng, og det er jeg helt enig i.

I denne saken bekreftes det igjen av et forhåpentligvis samlet storting at læreren er den viktigste ressursen for elevens læring. Det blir også tatt noen grep for å utvide dagens kompetansekrav til framtidige lærere.

Komiteen er enig i at målet er at alle lærere skal ha relevant utdanning i alle fag de underviser i. Flertallet uttrykker at kravet ikke skal ha tilbakevirkende kraft. Det slutter ikke Fremskrittspartiet seg til. Fremskrittspartiet ønsker ikke å gi permanent fritak fra de nye kompetansekravene for dagens lærere.

Jeg synes at regjeringspartiene viser en tafatt holdning når de ikke har som mål at alle lærere som er i dagens skole, skal ha den samme kompetansen, som det nå vedtas. Som nevnt i debatten, foreslår Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre at regjeringen utarbeider en plan for kvalifisering av dagens lærere innenfor en fastsatt periode, slik at de får den kompetansen. Når ca. 9 000 lærere i den norske grunnskolen mangler undervisningskompetanse for de trinnene de underviser på, betyr det ganske mye for elevenes resultat.

Av flertallet gjøres det også vedtak om varig unntak fra kompetansekrav for lærere på ungdomsskoler med få elever. Læreren er like viktig for disse elevene når de skal tilegne seg kunnskap, som læreren på en større skole. Fremskrittspartiet er også for at det skal gis unntak her, men for en begrenset periode.

Vi mener at det må legges til rette for at skoleeier gir lærerne mulighet for etter- og videreutdanning uansett hvor de bor i landet. Dette er fullt mulig ved å ta i bruk nettbasert undervisning i langt større grad enn i dag, noe som kan være av betydning for lærere på småskoler i utkantstrøk.

Den store økningen i behovet for spesialundervisning må tas på alvor, og det bør derfor forskes langt mer på grunnen til dette for å finne ut hva som ligger bak. Én ting kan i hvert fall slås fast, og det er at det ikke er noe godt tegn for den norske skolen at så mange elever har behov for spesialundervisning. Når det gjelder undervisningspersonell i spesialundervisningen, er det et tankekors at de elevene som har behov for lærere med spesialkompetanse, stort sett blir ivaretatt av ufaglærte assistenter.

Her er det viktig å påpeke at statlige, bevilgende myndigheter sørger for at skoleeier og skoleleder er økonomisk i stand til å bidra til at spesialundervisningselevene møter godt kvalifiserte lærere.

Hadia Tajik (A) [15:51:41]: Jeg vil gjerne takke komiteen for en god og konstruktiv diskusjon. Avslutningsvis vil jeg gjerne ta opp en digresjon i diskusjonen, men det er for meg en viktig digresjon. Derfor vil jeg gjerne klargjøre den.

Jeg oppfatter at representanten Tord Lien og jeg fortsatt er uenige om hvordan morsmålsopplæringen fungerer i skolen – derfor tar jeg opp dette. Mange tror at morsmålsopplæringen i dag fungerer som den gjorde før. Da jeg gikk på skolen, tidlig på 1990-tallet, fikk man opplæring i morsmålet for å lære morsmålet. Det betyr at jeg da hadde undervisning i urdu for å lære urdu. Det endret man på i 1998, da Jon Lilletun var statsråd. Han la fram en stortingsmelding som het Morsmålsopplæring i grunnskolen, der han understreket:

«Morsmålet skal (…) være et redskap for begrepsutvikling, for kunnskapstilegnelse og være et grunnlag for innlæring av norsk.»

Da endret man innretningen på morsmålsopplæringen, slik at det handlet om å lære norsk.

Det står også eksplisitt i læreplanen for opplæring i morsmålet:

«Det følger av premissene for morsmålsopplæringen at læreplanen i morsmål for språklige minoriteter er en overgangsplan som bare skal nyttes til elevene kan følge opplæringen etter den ordinære læreplanen i norsk.»

Det er det som det betyr at morsmålsopplæringen skal fungere læringsstøttende i norsk.

Representanten Lien viste også til forskning og påpekte at det er lite forskning på dette området. Det har han dessverre rett i. Spesielt når det gjelder forholdene i Skandinavia, har vi lite forskning på hvordan morsmålsopplæringen fungerer, og hvordan man eventuelt kan gjøre den bedre, slik at den i enda større grad fungerer læringsstøttende i det språket elevene tross alt skal lære å bruke i skolen, som i vår sammenheng er norsk.

Man har en del forskning fra andre land, og jeg vil varmt anbefale rapporten som NOVA laget i 2007. Der har de gått gjennom den forskningen som finnes fra en rekke andre land. Der påpeker de at konklusjonen fra de større studiene man har på dette området, varierer fra ingen effekt – altså null effekt – til positiv effekt, hvis tiltaket varer over lengre tid. Men det som er felles for alle studiene, er at man ikke kan dokumentere at morsmålsopplæringen går på bekostning av minoritetselevenes norskspråklige ferdigheter eller skoleprestasjoner.

Konklusjonen viser altså at enten fungerer ikke morsmålsopplæringen, eller så fungerer den positivt, men det er ikke grunnlag for å påstå at den fungerer negativt. Men jeg ser gjerne at man forsker mer på dette.

Tord Lien (FrP) [15:54:33]: I en situasjon med store debatter om ressursbruken i skolen, mener jeg og Fremskrittspartiet at dette er et noe tynt grunnlag å lovfeste noe på, som i beste fall har en viss positiv effekt, men som er veldig dyr, og som kommunene oppfatter som utfordrende.

Vi ønsker ikke å gjøre noen grep når det gjelder tospråklig undervisning, men jeg lar den debatten ligge nå.

Statsråd Halvorsen sa at det var noen her som ga inntrykk av at dette var helt nytt. Ja, vedtaket vi gjør i dag, er historisk – det er helt nytt. Vi sier at allmennlæreren skal fases ut, og derfor er dagens vedtak historisk. Dette er resultatet av en prosess, først og fremst på venstresiden. At statsråden ikke vil gå i seg selv og ta selvkritikk på det som venstresiden tidligere har ment, får vi bare ha respekt for.

Saksordfører Tajik var også inne på at Fremskrittspartiet og Høyre vil lage en ramme for å offentliggjøre det faglige nivået på lærerne. Når vi vet at det aller viktigste parameteret for kvalitet og utbytte av skolen er nettopp lærernes faglige kompetanse, mener vi at det ikke er urimelig at foreldrene og elevene har tilgang til informasjon om hvilken kompetanse lærerne har. Vi er enige om at det er det viktigste kvalitetsparameteret, men vi er uenige om hvorvidt foreldrene skal få vite hvilket nivå dette kvalitetsparameteret ligger på. Det får vi bare være uenige om.

Når det gjelder Utdanningsforbundet, har i hvert fall ikke jeg påstått at de var for lovformuleringen som vi ønsker. Det jeg har sagt, er at Utdanningsforbundet er tydelig på at de ønsker en rett og en plikt til etter- og videreutdanning. Med en slik rett og plikt til etter- og videreutdanning ville det på sikt være mulig å få til. Kanskje ikke på fem år, men i hvert fall på mindre enn 40 år, som dette ellers ville ta av tid å få implementert.

Elisabeth Aspaker (H) [15:56:50]: Jeg gjentar at dette er en historisk viktig dag for norsk skole og forhåpentligvis et virkelig vendepunkt når det gjelder å løfte kvaliteten i norsk skole nye hakk.

Statsråden sa i replikkordskiftet at den nye lærerutdanningen var det som befordret at man nå kunne sette kvalitetskrav eller kompetansekrav til lærere i undervisningsfag. Ja, det er mulig det, men det kunne vi faktisk ha gjort uavhengig av den nye lærerutdanningen, for det handler om at man skal sette seg noen mål, bestemme seg for hvor man vil, og da må også lærerutdanningen være i utvikling og tilpasses de ambisjonene vi har for norsk skole.

En konsekvens av Stortingets vedtak i dag må også være at vi skal satse radikalt mer både på grunnutdanningen og på et mer bærekraftig system for etter- og videreutdanning. Jeg vet ikke om det var en budsjettlekkasje da statsråden sa at man skulle trappe opp bevilgningen til videreutdanning i årene som kommer, men Høyre hilser i alle fall det svært velkommen. Vi mener at mange flere lærere trenger, ønsker og må få etter- og videreutdanning.

Jeg har også lyst til å understreke at Utdanningsforbundet har sagt – og dette er de helt enig med Høyre i – at lærerne må ha rett og plikt til etter- og videreutdanning. Hvis vi mener dette med rett og plikt til etter- og videreutdanning, må vi ha et mye mer robust system, som skaper en helt annen forutsigbarhet, slik at de som utdanner seg som lærere, kan vite og ha trygghet for at de kan få lov til å dyrke og videreforedle faget sitt, mens de står ute i skolen. Jeg tror det har med attraktiviteten til læreryrket å gjøre, at den flinke realisten eller språklæreren vet at man kan få lov til å legge nye alen til sin egen læring, også utover i lærerlivet.

Jeg har igjen lyst til å dvele ved det paradokset at man i helsevesenet aldri ville komme på tanken engang om at ikke alle som jobber i helsevesenet, skulle følge de samme kvalitetskravene når man innfører nye kompetansekrav. Men i skolen skal man ha et skille mellom lærerne som er innenfor de nye kompetansekravene, og de som skal leve etter den gamle malen.

Det er et aldri så lite gjennombrudd når regjeringen nå sier ja til private skoler i små og verneverdige fag. Dette er fag som har slitt tungt i lang tid, og det er i tolvte time at man nå får stablet på beina et utdanningstilbud som kan ta vare på en veldig viktig del av kulturarven vår, som det er interesse for å bibringe og videreutvikle, men som den offentlige skolen av ulike årsaker ikke har greid å ta vare på.

Statsråd Kristin Halvorsen [15:59:59]: Jeg er glad for at det også fra opposisjonen settes pris på regjeringens pragmatisme i forhold til privatskoleloven for å sikre de små, verneverdige fagene. Jeg mener dette er en god løsning. Det betyr at vi for en del av de miljøene som faktisk har påtatt seg et ansvar som vi ikke har klart å ivareta i offentlig regi, finner en løsning.

Så har jeg bare lyst til å si til representanten Thorsen at vi ikke må snakke om spesialundervisning som om det «stort sett» utføres av assistenter. Det er feil. Assistenter gjør en viktig jobb innenfor spesialundervisning, men det skal være som assistenter for å støtte opp om en undervisningssituasjon. De skal ikke overta undervisning. Det skjer heller ikke, selv om vi har utfordringer i forhold til det. Det skjer heller ikke «stort sett». Det skjer i et visst omfang, men det er ikke sånn at det er «stort sett». Men vi har en utfordring på det området – selvfølgelig. Jeg tror kanskje vi nærmer oss den litt bedre hvis vi er litt mer presise når vi snakker om den.

Så til lærerne og lærernes kompetanse. Ja, det er helt riktig, vi vet at særlig når man kommer litt oppover i alderstrinnene og litt oppover i utdanningssystemet, er det en meget nær sammenheng mellom lærernes kompetanse i fag og deres pedagogiske evner, og hva som er elevenes læringsutbytte. Jeg synes ikke det er noen sjokkerende erkjennelse, eller at det slår beina under alt man har ment om lærere tidligere. Men jeg mener det er en veldig viktig erkjennelse, som vi jo la på plass i forbindelse med den nye lærerutdanningen.

Så har jeg lyst til å si at det er ikke svart–hvitt i denne diskusjonen. For måten man kan sikre at de lærerne som allerede er i skolen, får muligheten til faglig påfyll på, er å sikre en god videreutdanningsstrategi. Nå har regjeringspartiene og organisasjonene kommet fram til en fordeling der staten betaler 50 pst., kommunene 25 pst. og lærerne 25 pst. Vi er enige om det, og KS anbefaler det. Opposisjonens modell er 60 pst. på staten, 20 pst. på lærerne og 20 pst. på kommunene. Det er umulig å se for seg at det virkelig skulle føre til tusener på tusener av nye, godkjente videreutdanningsløp fra kommunenes side. Men jeg har et håp om at kommunene ser at de har et arbeidsgiveransvar for at lærerne framover skal ha kompetanse, for de har bedt om å få arbeidsgiveransvaret for lærerne. Nå må de vise at de er klare til å innfri når det gjelder å være arbeidsgiver. Det dreier seg altså om etter- og videreutdanning for deres ansatte.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Elisabeth Aspaker har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Elisabeth Aspaker (H) [16:03:16]: Jeg har i alle fall sett forskning som viser at også for de aller yngste elevene spiller det en stor rolle hvorvidt de møter en faglig kompetent lærer eller ikke. Ja, det kan faktisk ha så mye å si at etter tre år har den ene eleven lært 50 pst. mer enn den eleven som var så uheldig å få en lærer som ikke var fullt så kvalifisert.

Så jeg tror statsråden skal være varsom med å hevde at det bare er oppover i klassene det spiller en rolle hvorvidt læreren har kompetanse i de fagene man faktisk underviser i. Det er også grunnlaget for at Høyre mener man skal ha kompetanse i alle undervisningsfag, enten de er på barnetrinnet eller på ungdomstrinnet.

Så har jeg bare lyst til å si til statsråden når hun hevder at denne finansieringsmodellen ikke er det som skiller på hvor mange lærere som kan få videreutdanning eller ikke; er det rett, for Høyre har lagt en halv milliard kroner mer i potten. Det er jo den store forskjellen.

Statsråd Kristin Halvorsen [16:04:28]: Bare en kort merknad: Det er riktig at kompetanse i fag også har betydning for de yngste elevene. Men det som er en utfordring der, er noe annet som også er av betydning for de minste elevene, nemlig stabilitet i forhold til de voksne de har rundt seg, og kontaktlærerfunksjonen. Det er bakgrunnen for at vi sier 30 studiepoeng på de yngste, og så trapper vi opp. Så her er det om å gjøre å ha to tanker i hodet samtidig.

Så til videreutdanningsstrategien: Ja, når modellen til Høyre er 20 pst., ikke 25 pst. på kommunene, sånn som regjeringens opplegg er, 20 pst., ikke 25 pst. på lærerne, sånn som regjeringens opplegg er, 60 pst., ikke 50 pst. på staten, sånn som regjeringens opplegg er, så er det ikke hav og himmel.

Derfor er det veldig trolig at å bevilge mer penger her – uten samtidig å få opp kommunenes ansvar for videreutdanning – ville ikke betydd noe særlig fra eller til, for det var penger kommunene ikke ville benyttet seg av. Så her har vi en utfordring som er større enn som så.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr.3.