Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Steinar Gullvåg (A) [10:41:51]: (ordfører for saken): Under budsjettbehandlingen sist høst ville Fremskrittspartiet kutte 2 mrd. kr i sykelønnsordningen. Knapt var juleferien over før samme parti foreslo en kraftig utvidelse av sykelønnsordningen, slik at pasienter med alvorlige diagnoser som har brukt opp sin sykelønnsperiode på ett år, kan få sykelønn i ytterligere 14 uker når de har utsikter til å bli friske.

Videre foreslår de innført en tidskontoordning for sykmeldte, slik at det blir større fleksibilitet i uttaket av sykedager, og endelig foreslår de at det skal gjøres unntak fra venteperioden på 26 uker før ny syketrygd kan innrømmes.

Det er disse forslagene vi behandler i dag. Felles for dem er at de i sum vil øke utgiftene til sykelønn med milliardbeløp.

Vi har etter hvert vennet oss til opportunismen og den manglende sammenhengen i Fremskrittspartiets politikk. Jeg vil nødig bruke uparlamentariske uttrykk når jeg skal betegne andre partiers politikk. Én ting er at Fremskrittspartiet skyver alvorlig syke kreftpasienter foran seg i forsøk på å hente politiske gevinster. Verre er det at Fremskrittspartiet tillater seg å anklage stortingsflertallet, alle andre partier med unntak av Venstre, for å framstille kreftpasienter som misbrukere av sykelønnsordningen. Jeg oppfatter en slik oppførsel som en fornærmelse mot alle som forsøker å opptre med et minimum av politisk anstendighet. Uten at jeg nærer spesiell bekymring for et eventuelt borgerlig samarbeid foran stortingsvalget i 2013, kan slike anklager neppe vekke særlig varme følelser hos potensielle samarbeidspartnere.

Norge har verdens mest sjenerøse sykelønnsordning, med full lønn under sykdom et helt år. Pasienter med alvorlige lidelser som etter ett år fortsatt er under behandling, og som ikke er arbeidsføre, går så over på arbeidsavklaringspenger, hvilket er en noe lavere ytelse, vanligvis to tredjedeler av tidligere inntekt.

Enhver inntektsnedgang er selvfølgelig følbar, men arbeidsavklaringspengene er altså på nivå med andre trygdeytelser her i landet. Jeg har ikke før nå registrert noe påtrengende politisk ønske om å øke trygdeutgiftene ytterligere. Tvert om, vi har lagt betydelig arbeid i å redusere dem. Jeg minner om at sykefraværet de siste åra har gått betydelig ned, med en innsparingseffekt på 3 mrd. kr, som dermed kan frigjøres til andre gode formål.

En viktig årsak til redusert sykefravær er uten tvil det gode samarbeidet mellom myndighetene og partene i arbeidslivet om IA-avtalen. Det er verdt å merke seg at både NHO og LO advarer oss mot å gå inn på dette forslaget, fordi de frykter at det vil skape ytterligere debatt og press på hele sykelønnsordningen og IA-avtalen. Det er også grunn til å merke seg at stortingsflertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet og Venstre, nå sier at de vil stå vern om sykelønnsordningen som et viktig velferdsgode. Nå gjenstår det naturligvis å se hvor langt denne enigheten bærer, men jeg antar at vi slipper nye angrep på sykelønnsordningen, i det minste til over valget i 2013. Jeg gjør imidlertid et selvfølgelig unntak for Fremskrittspartiet.

Det hender jeg lurer på om Fremskrittspartiet selv forstår konsekvensen av det de foreslår. I dette tilfellet foreslår de altså forlenget sykelønn til pasienter som etter fullført behandling har en rimelig mulighet til å bli friske og dermed vende tilbake til yrkeslivet – som om det skulle være viktigere å sikre inntekten til dem som kan bli friske, framfor dem som ikke blir det. Og skal noen – i dette tilfellet Nav – vurdere hvem det er håp for, og hvem det ikke er håp for? Rent bortsett fra at en slik sortering i seg selv vil være en uhyrlighet, er det tilsvarende håpløst å vurdere hvilke alvorlige diagnoser som kan kvalifisere til forlenget sykelønn, og hvilke som ikke gjør det. Skal f.eks. en kreftsykdom rangeres foran en livstruende depresjon?

Under komitéhøringen opplyste Kreftforeningen at det anslagsvis er 50 000 personer hvert år som bruker opp sykepengeperioden på 52 uker. Det er disse Fremskrittspartiet nå vil forskjellsbehandle.

Sylvi Graham (H) [10:47:04]: Det å være alvorlig syk over en lengre periode er nok noe av det vanskeligste et menneske i vårt samfunn kan oppleve. Én ting er sykdommen i seg selv, som vil være skremmende nok for de fleste, men det å skulle bli fullt og helt avhengig av andre – av helsepersonell i det praktiske og medisinske, og av økonomiske støtteordninger, fordi man i en periode ikke kan arbeide – vil for mange selvfølgelig være en ny og svært utfordrende situasjon. Derfor er jeg glad for at vi har et dyktig, offentlig betalt helsevesen som i det minste i de aller fleste sammenhenger gir god og profesjonell hjelp i tide. Jeg er også glad for at vi har inntektssikringsordninger som er gode, som gjør at man slipper å bekymre seg for økonomisk ruin for seg selv og familien, i tillegg til alle de andre bekymringene man har fått med seg i en sykdomsperiode.

Høyre deler ikke alle representanten Gullvågs nettopp fremsatte vurderinger, men Høyre vil at vi fortsatt skal ha gode, forutsigbare og trygge inntektssikringsordninger for dem som er syke. Det er det heller ingen uenighet om i denne sal, tror jeg. Sykelønnsordningen, arbeidsavklaringspengeordningen og uføreordningene danner grunnmuren i vårt velferdssamfunn.

Jeg er også glad for at de som blir syke, har et ekstra vern mot oppsigelse i den perioden de mottar sykelønn. Jeg har derfor forståelse for bakgrunnen for at dette forslaget fremmes. Det er mange, kanskje særlig kreftsyke, som på tross av sykdom utover ett år kan komme tilbake i jobb, og det å skulle få inntekten sin redusert vil alltid være vanskelig.

Men jeg vil minne om, noe som også har vært nevnt av Gullvåg, at vi kanskje har verdens beste sykelønnsordning. Alt har sin pris, og alt har sin grense. Vi trenger ikke bare gode ordninger, men også bærekraftige ordninger, og for at ordninger skal være bærekraftige, må det lønne seg å jobbe. Selv om 100 pst. kompensasjonsgrad kan være en rimelig løsning over en viss periode, kan den ikke vare evig.

Jeg vil anta at de aller fleste som er sykemeldt i over et helt år, vil anse at de lider av en alvorlig sykdom. Jeg kan derfor ikke se annet enn at ordningen, slik den er foreslått, vil være svært vanskelig å avgrense og administrere. Forslaget vil derfor i praksis kunne innebære en betydelig utvidelse av sykelønnsordningen. Jeg vil minne om at ordningene med arbeidsavklaringspenger, og i verste fall uføretrygd, også gir en rimelig inntektssikring dersom sykdommen skulle vare utover et helt år.

Høyre er ikke fremmed for at en tidskontoordning, med en mer fleksibel utregning av sykelønnsperioden, kunne ha vært rimelig. Men en slik ordning vil, som departementet skriver, være svært vanskelig å administrere. Det virker for oss sannsynlig. Høyre vil derfor ikke kunne støtte en omlegging slik forslaget legger opp til.

Robert Eriksson (FrP) [10:50:37]: (komiteens leder): Det var interessant å høre saksordføreren. Det er sjelden man blir harselert med fra Stortingets talerstol av en saksordfører på den måten. Man skulle jo tro at Fremskrittspartiet gikk inn for å fjerne sykelønnsordningen, men Fremskrittspartiet foreslår faktisk å forbedre og videreutvikle sykelønnsordningen for de mest alvorlig syke! Det er det denne saken dreier seg om.

Jeg registrerer at det blir sagt fra talerstolen – også fra saksordføreren – at man har lyttet til LO og NHO når det gjelder IA-arbeidet med hensyn til hvilke konsekvenser det kan ha.

Fremskrittspartiet har i denne saken lyttet til de kreftsyke. Vi har hatt mer dialog med de menneskene som blir skjøvet ut av arbeidslivet, som på grunn av det offentlige helsevesenet ikke blir ferdigbehandlet innen 52 uker. Når vi ser undersøkelser gjort av både Fafo, Telemarksforskning og Høgskolen i Vestfold, som slår fast at én av fire sliter økonomisk på grunn av dette, og mange av dem også ramler ut til uføretrygd, tar Fremskrittspartiet de menneskene og den forskningen på alvor. Derfor ønsker vi en forbedring av sykelønnsordningen for dem som er mest alvorlig syke.

Jeg må si at jeg blir noe oppgitt når det påstås fra denne talerstolen at man skyver kreftpasientene foran seg. Her har vi hatt en nær dialog med Kreftforeningen. Er det da slik å forstå at Kreftforeningen skyver sine medlemmer foran seg – i et spill? Jeg kan aldri tenke meg det. Jeg tror man har tatt opp dette på ærlige og redelige premisser, fordi man ser at det er et problem, og at det er en utfordring i samfunnet.

Vi registrerer, som jeg sa, at mange kreftsyke ikke blir ferdigbehandlet innen 52 uker. Vi har sett mange oppslag i media om at man venter lenge på å få nødvendig behandling, og at man heller ikke kommer tidsnok ut til rehabilitering. Mange skulle gjerne ha ønsket at de kunne ha fått litt mer økonomisk trygghet, litt mer ro, til å gjennomføre behandling og rehabilitering med sikte på å komme seg enten helt eller delvis tilbake til arbeidslivet. Det synes Fremskrittspartiet er et godt utgangspunkt.

Når det gjelder tidskonto, registrerer jeg at mange prøver seg litt i arbeidslivet. Så finner man ut, på grunn av senskader eller tilbakefall av sykdommen, at dette ikke går så bra, man må kanskje ha en stopp. Men da har man ikke tjent opp nye rettigheter for å få sykelønn. Så det blir også en bremsekloss for å prøve seg i arbeidslivet igjen.

Jeg blir noe oppgitt når man får som begrunnelse for at dette ikke kan gjennomføres, at det blir byråkratisk og tungt å administrere. Nei, problemet er at vi ikke har et IKT-system i Nav som klarer å håndtere det. Men det er vel ikke sånn at det er IKT-systemet i Nav som skal sette dagsorden for hvilken politikk som kan føres i dette landet? Det er vel vi i denne salen som skal sørge for den politikken som skal føres i dette landet, og så skal vi sørge for at den operative velferdstjenesten vår skal ha det IKT-systemet som kreves, og som trengs for at politikken kan iverksettes. Å skyve det foran seg synes jeg nærmest blir usmakelig.

Fremskrittspartiet er helt klar over de konsekvensene et slikt forslag vil medføre. Men jeg må avslutningsvis si at jeg stusser på – og det er interessant å registrere – at alle andre partier, inkludert både SV og Arbeiderpartiet, i sin merknad skriver:

«Flertallet mener imidlertid at ytelsene i arbeidsavklaringsordningen også gir god kompensasjon for tapt arbeidsinntekt og viser videre til at NHO mener det er, sitat: «… en problemstilling at mange blir gående sykmeldt i ett år fordi de kommer bedre ut økonomisk, enn å gå over på andre ordninger som kanskje kunne være mer riktig.»»

Er det sånn å forstå at flertallet virkelig mener at en kreftpasient som ikke er ferdigbehandlet, skal tvinges ut i andre ordninger? Jeg krever et svar: ja eller nei.

Til slutt tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har tatt opp de forslag han refererte til.

Karin Andersen (SV) [10:55:50]: Utgangspunktet for det forslaget som fremmes i dag, er noen av de mest fortvilte øyeblikkene i folks liv – man er sjuk og kanskje også fortvilt over en økonomisk situasjon, fordi man går ned i inntekt, fordi man har brukt opp sjukepengeperioden. Så langt er SV enig med forslagsstillerne i at dette er nok vanskelig for veldig mange.

Problemene med Fremskrittspartiets forslag er mange. Det ene er at de faktisk kutter i sykelønnen i budsjettene, men utvider ordningen kraftig med enkeltforslag. De to tingene henger overhodet ikke sammen.

Det andre er det problematiske med hvordan denne ordningen skal avgrenses. Når Fremskrittspartiet sier at de ønsker å gi dette til de mest alvorlig syke, er det faktisk ikke sant. Det de ønsker, er en ordning som skal fungere for dem som kan bli friske.

Jeg ser at også Venstre fremmer et forslag om dem som kan komme tilbake til yrkesaktivitet og en normal tilværelse. Men jeg tror det er like vanskelig å få lite penger hvis man ikke har den utsikten, hvis man ikke vet hvordan det går, om helsevesenet ikke kan si at man kommer til å bli frisk bare man blir behandlet litt til. Det er vel like vanskelig å gå ned i inntekt om man faktisk fortsatt lever i en usikkerhet.

Hvilke diagnoser skulle dette gjelde? Det har vært diskutert psykiatri. Jeg kjenner mange som har vært meget alvorlig psykisk syke over mange år, og som har blitt friske. Men dessverre har mange av dem jeg kjenner som er psykisk syke, ikke overlevd sin sykdom – ikke fordi den medisinske, fysiske siden av det har medført død, men fordi sykdommen har medført tragiske konsekvenser for dem. Hvordan skal man gjøre en slik vurdering knyttet til et sykepengesystem? Jeg klarer ikke med min beste vilje å forstå hvordan denne avgrensningen skal gjøres.

Jeg har sittet i Stortinget ganske lenge, og dette forslaget har i ulike former vært oppe under ulike regjeringer, også under den siste Bondevik-regjeringen. Vi var oppe i det samme da. Jeg opplevde at de også var opptatt av å se om de kunne finne noen løsninger på dette som ikke slo forferdelig urettferdig ut for ulike pasientgrupper, og man har ikke klart det. Derfor er jeg, i likhet med flere her, bl.a. Sylvi Graham, opptatt av at vi har et system med inntektssikring i ulike faser av en sykdom. Det systemet er slik i dag at man går ned i ytelse, hvis man har vært syk over tid. At det er et problem for mange, er jeg helt sikker på. Men jeg klarer ikke å forstå at det skal være enklere for dem som vet at de kanskje kan bli friske, enn for dem som kanskje vet at de aldri blir det.

Så er det også fremmet et forslag om å ha en tidskonto. Det er vel det forslaget jeg mener man må se videre på når man får på plass et IKT-system i Nav som kan håndtere dette. For det er noen sider ved det forslaget som jeg mener er helt rimelige. Men også der er det en del avgrensningsforhold som må avklares, slik at man ikke innfører ordninger som gjør at det blir forskjellsbehandling av folk.

Jeg opplever ikke at Kreftforeningen skyver pasienter foran seg. Men jeg opplever at når jeg diskuterer dette med Kreftforeningen, ser de mye tydeligere enn Fremskrittspartiet dilemmaene med en avgrensning i denne ordningen. Det andre er de dilemmaene vi har i denne salen, når det handler om økonomiske virkninger av de forslagene vi vedtar. Dette er det vondt og vanskelig å prate om når det handler om syke folk.

Det er sånn at det er mange som har behov for bedre ytelser enn det de har i dag. Det er mange som har blitt syke, som kommer i vanskelige økonomiske situasjoner. Da mener jeg at de pengene vi skal bruke på et slikt område, må vi kunne bruke på dem som er i økonomiske vanskeligheter – ikke utvide generelle ordninger på en såpass bred, men urettferdig basis, som dette forslaget representerer.

Geir Pollestad (Sp) [11:01:10]: Jeg vil knytte noen kommentarer til Fremskrittspartiets forslag om å utvide sykmeldingsperioden for personer med alvorlige diagnoser.

La meg starte med å si at vi har en svært god sykelønnsordning i Norge. Den skal vi være stolte av, for det er en ordning som gir trygghet for den som blir syk. Samtidig har jeg, i likhet med flere av dem som har hatt ordet tidligere i saken, sympati og forståelse for Kreftforeningens initiativ og engasjement i denne saken.

Jeg vil også gi ros til saksordføreren, som jeg mener stilte en svært god diagnose av Fremskrittspartiets politiske arbeidsmetoder – og politikk.

Representanten Andersen har et veldig godt poeng når hun tar opp at her når ikke Fremskrittspartiets forslag de mest alvorlig syke. Robert Eriksson sa han ønsker en forbedring «for dem som er mest alvorlig syke». Nei, det er for dem som har utsikter til å komme tilbake. For dem som ikke har utsikter til å bli friske eller komme tilbake til arbeid, gjelder ikke denne ordningen.

Fremskrittspartiet fremmer her et forslag som vil gi store avgrensningsproblemer når det gjelder hvilke diagnoser som skal inn i en sånn ordning.

Fremskrittspartiet legger fram et forslag som vil kunne føre til støtende forskjellsbehandling mellom personer som har utsikter til bedring, og personer som ikke har det.

Fremskrittspartiet legger her fram et forslag som både NHO og LO – i brev til komiteen – har gått imot.

Når det gjelder grensene for de ulike velferdsordningene, vil det alltid reise vanskelige avgrensningssaker. Disse kan man alltid løse ved å utvide ordningen. Men det er ikke sånn at Fremskrittspartiets forslag vil løse dette problemet – det vil bare flytte problemet til nye grupper.

Jeg registrerer Venstres forslag med noe undring. Men jeg er glad for at regjeringspartiene får støtte fra både Høyre og Kristelig Folkeparti for å slå ring om en diagnosenøytral sykelønnsordning.

Så registrerer jeg at representanten Graham åpenbart har gått på kurs for å snakke fint om Fremskrittspartiet. Men jeg oppfatter at Høyre, ut fra innholdet i representanten Grahams innlegg – og Høyre under voteringen – er minst like kritisk til Fremskrittspartiets forslag som det regjeringspartiene er.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Marion Gunstveit Bojanowski (KrF) [11:04:14]: Kristelig Folkeparti har stor forståelse for at pasienter som har fått en alvorlig sykdom, kan få økonomiske utfordringer når sykepengeperioden er over. Disse menneskene befinner seg i en krevende situasjon, og det påligger oss som politikere å lage ordninger som kan bidra til rettferdige og gode løsninger for dem.

Det er gode argumenter for å endre regelverket sånn at det treffer bedre. Likevel synes vi det er utfordrende å gi retten bare til én gruppe. Hva med dem som ikke kan gå tilbake til arbeid – vi har hørt flere innlegg der det refereres til ulike sykdomsgrupper. De går jo over på arbeidsavklaringspenger etter 12 måneder, noe som vil si 67 pst. av deres opprinnelige lønn. Dette forslaget som nå ligger på bordet, vil dermed gi store forskjeller – etter hvilken alvorlig diagnose man har fått.

For Kristelig Folkeparti er det sentrale at vi alltid har det enkelte individ i fokus når vår politikk skal legges. Vi som politikere har ansvar for å gi mennesker i utsatte situasjoner tilstrekkelig hjelp. Forslaget som Fremskrittspartiet her legger fram, vil ikke nødvendigvis sikre gode ordninger for den enkelte pasient, men vil kunne skape store forskjeller mellom ulike individer avhengig av hvilken alvorlig diagnose man har fått. Avgjørelsen av hvilke alvorlige diagnoser som skal falle innenfor, og hvilke som ikke skal omfattes, kan medføre at det blir stort rom for skjønn – og dermed gi svært urettferdige og urimelige utfall. Det kan igjen medføre at en pasient med en alvorlig diagnose får innvilget utvidet sykelønn, mens en annen pasient med en annen alvorlig diagnose ikke vil få innvilget dette, fordi den som skal avgjøre dette, vektlegger ulike faktorer. Det mener Kristelig Folkeparti er svært uheldig, fordi alvorlig syke pasienter som ikke får innvilget, kan få en unødvendig belastning. Det er også verdt å nevne at sykelønnsordningen som vi har i Norge i dag, sammenlignet med andre land, er svært god.

Skal forslaget ikke bero på skjønn, men på en opplisting av hvilke sykdommer som skal omfattes, vil den trolig ikke kunne bli utfyllende. Det kan medføre at en pasient med en alvorlig sykdom ikke får innvilget utvidet sykepengeperiode, mens en annen vil få det – noe som vil bli svært urimelig og urettferdig. I tillegg vil det i mange tilfeller være ulike graderinger innenfor den enkelte diagnose avhengig av hvor alvorlig den faktisk er, noe som da vil gjøre det vanskelig å avgjøre hvilke tilfeller som skal – og hvilke som ikke skal – innbefattes. Det kan medføre forskjellsbehandling mellom ulike pasientgrupper.

Forslagsstillerne ønsker ikke en generell utvidelse av adgangen til sykepenger, men en begrenset adgang til å utvide sykepengeperioden med 14 uker når det er klart at behandlingen ikke er fullført, og at fullført behandling vil gi pasienten bedre muligheter til å bli frisk – og dermed vil kunne vende tilbake til sitt arbeid og normale liv. Muligheten for at den alvorlig syke pasienten kan vende tilbake til sitt yrkesaktive liv, vil i enkelte tilfeller være svært vanskelig å forutse. Ordningen kan da bli en slags falsk garanti – noe som vil være urimelig å gi til en alvorlig syk pasient. Det sentrale er at alvorlig syke mennesker skal slippe å vente på nødvendig behandling. De skal sikres den behandlingen som de trenger, når de trenger den.

Kristelig Folkeparti vil også bemerke at Fremskrittspartiets forslag om innføring av en tidskontoordning – som tidligere også har vært nevnt – hvor sykepengeperioden vil være proporsjonal med graderingen av sykelønnen, vil mest sannsynlig være svært vanskelig å administrere. Vi har hørt flere representanter kommentere et økende byråkrati, noe som jeg får til å stemme dårlig med den argumentasjonen vi vanligvis hører når det gjelder begrensning av byråkratiet.

Poenget er at ordningen som foreslås her, vanskelig lar seg gjennomføre i praksis. For uansett hvilken ordning man velger, enten den er skjønnsbasert eller den beror på en eksakt opplisting, vil den aldri kunne bli en tilfredsstillende ordning som garanterer at den vil fange opp de pasientene som virkelig trenger det. Faren for forskjellsbehandling er stor, noe som er svært uheldig. Kristelig Folkeparti vil alltid strebe etter gode ordninger for det enkelte individ i sårbare situasjoner, men da er det viktig at ordningene tilstreber å være rimelige og rettferdige.

Borghild Tenden (V) [11:08:45]: Venstre mener, i motsetning til de fleste andre her, at Fremskrittspartiet har fremmet et godt og viktig representantforslag hvor utgangspunktet er å legge til rette for at spesielt kreftpasienter kan få en noe større fleksibilitet i sykelønnsordningen, slik at de i realiteten enten kan komme tilbake til jobb rimelig raskt, uten å gå omveien om arbeidsavklaringspenger, eller ha en større grad av fleksibilitet under behandlingsforløpet gjennom en tidskontoordning. Kort sagt: et forslag i tråd med Venstres slagord om å sette folk først.

Det er flere ting Venstre stusser over i innstillingen til denne saken. Én ting er f.eks. at flertallet skriver at representantforslaget virker i motsatt retning av intensjonene i IA-avtalen. Dette er med respekt å melde en underlig tolkning. Hele forslaget går jo nettopp ut på det motsatte, nemlig å få den syke tilbake så raskt som mulig uten å måtte gå omveier via andre ordninger og masse byråkrati.

Det andre Venstre stusser over, er at flertallet viser til formuleringen fra NHO om at det er «en problemstilling at mange blir gående sykemeldt i ett år fordi de kommer bedre ut økonomisk, enn å gå over på andre ordninger som kanskje kunne være mer riktig», som et ledd i avvisningen av forslaget. Det er mye fornuftig i det NHO skriver, men da Venstre foreslo noe av det samme i sitt alternative statsbudsjett for 2012, var det ikke grenser for hvor usosialt og høyrevridd forslaget var.

Det tredje Venstre stusser over, og som også Fremskrittspartiets medlemmer skriver i sine merknader, er den mistenksomhet som statsråden og flertallet legger til grunn. Vi kjenner dessverre alle en eller flere som har vært rammet av kreft. Felles for dem jeg kjenner, og som jeg trodde også gjaldt de fleste andre, er at kreftpasienter er opptatt av én ting: bli friske og komme seg tilbake i jobb så raskt som overhodet mulig. Men så vet vi at kreftbehandling ofte tar tid, og det kan gå for lang tid mellom f.eks. operasjon og øvrig behandling, som cellegift og stråling. Spørsmålet da er om det er mest fornuftig at pasienten går sykmeldt i perioden mellom operasjon og behandling, selv om vedkommende i realiteten er helt funksjonsfrisk, eller om man burde jobbe mens man venter. Dagens ordning stimulerer til å være sykmeldt hele tiden, i motsetning til det flertallet skriver. Med en ordning med tidskonto ville vi kunne få brukt arbeidsevnen maksimalt.

Venstre vil derfor stemme for mindretallsforslag nr. 2 om å utrede en ordning med tidskonto for sykepenger for kreftpasienter. Det er med undring jeg registrerer at ingen andre partier enn Fremskrittspartiet ikke engang vil utrede dette.

Når det gjelder mindretallsforslag nr. 1, om rett til å utvide sykepengeordningen på inntil 14 dager for personer med alvorlige diagnoser, men som åpenbart vil kunne vende tilbake til arbeidslivet etter endt behandling, har Venstre også sans for dette. Når Venstre ikke umiddelbart stemmer for det, er det fordi vi mener at dette må utredes noe mer; hvilke sykdommer i tillegg til kreft det er snakk om, hva de totale kostnadene vil være på både kort og lang sikt – ja, det kan til og med tenkes at det er samfunnsøkonomiske gevinster – og hvordan vi skal sikre lik behandling av like sykdomsforløp osv. Venstre foreslår derfor at regjeringen også utreder dette spørsmålet og legger saken fram i løpet av 2012.

Jeg tar til slutt opp Venstres forslag som er omdelt i salen.

Presidenten: Representanten Borghild Tenden har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:12:21]: Saken gjelder tre forslag om endringer i sykelønnsordningen. Det foreslås å forlenge sykepengeperioden med 14 uker for pasienter med kreft og andre alvorlige diagnoser når det er klart at behandlingen ikke er fullført, og at slik fullført behandling vil gi pasienten bedre muligheter til å bli frisk og vende tilbake til yrkeslivet.

Det foreslås videre å innføre en tidskontoordning for kreftpasienter hvor varigheten av sykepenger avhenger av sykmeldingsandelen. Endelig foreslås det å innføre unntak fra kravet om å være fullt arbeidsfør i 26 uker for å tjene opp ny rett til sykepenger. Sistnevnte endring skal gjelde kreftpasienter og pasienter med enkelte andre alvorlige diagnoser som krever lengre behandlingstid enn 52 uker.

Jeg viser til mitt svarbrev av 3. februar 2012, der det framgår at jeg ikke er enig i disse tre forslagene om endringer i en allerede svært god sykelønnsordning. Jeg har forståelse for at alvorlig syke og også kreftsyke er i en veldig vanskelig situasjon – også økonomisk. Det vil alltid være en vanskelig overgang fra sykepenger til andre og lavere ytelser fra folketrygden. Denne overgangen vil imidlertid være like krevende for alle som til tross for god og hensiktsmessig behandling og stor egenmotivasjon likevel ikke er helt arbeidsføre etter ett år. Jeg kan derfor ikke se at det er rimelig å gi en vesentlig bedre sykepengedekning til personer som har en mulighet til å komme tilbake til arbeidslivet, enn til personer som blir varig syke og må leve på en trygdeytelse resten av livet.

Forslagene vil også innebære flere vanskelige skjønnsavgjørelser; en tidskontoordning vil være vanskelig å administrere. Mange har flere kortere sykmeldingsperioder med ulik sykmeldingsgrad eller ulik sykmeldingsgrad innenfor en sammenhengende sykmeldingsperiode. Det vil da være svært krevende å beregne maksimal sykepengeperiode. Det blir også vanskelig å holde oversikt over hvor lang den enkeltes gjenværende sykepengeperiode er for både etaten og for den enkelte sykmeldte.

Dersom en tidskontoordning bare skal gjelde for alvorlige sykdommer, øker kompleksiteten. Jeg mener at det heller ikke her er vanskelig å legge opp til at noen diagnoser skal kvalifisere for en bedre ytelse enn andre diagnoser. Jeg mener at det ikke er rimelig.

Det siste forslaget innebærer unntaket fra kravet til full arbeidsførhet i en viss periode for å få ny rett til sykepenger. I praksis gir dette en tilnærmet ubegrenset rett til sykepenger for personer som kun har et kortvarig arbeidsforhold mellom to lengre sykdomsperioder. Jeg mener også her at dersom en ønsker å lempe på regelverket, må det i så fall gjelde for alle.

Sykepenger gir full dekning av tapt inntekt opp til 6 G i inntil ett år, mens arbeidsavklaringspenger og ny uføretrygd dekker to tredjedeler av inntektstapet. Den norske sykepengeordningen må sies – som flere har vært inne på – å være svært god, også i internasjonal sammenheng. Jeg kan ikke støtte forslagene som vil gi en gunstigere sykepengeordning for kreftpasienter og andre alvorlig syke. Jeg konstaterer at komiteens flertall – alle utenom medlemmene fra Fremskrittspartiet – deler mitt syn.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [11:16:02]: Når jeg hører at statsråden i sitt innlegg sier at tidskontoordningen er vanskelig å administrere, kunne det være interessant å få svar på om hun synes ideen i seg selv er god, at det kan være fornuftig å foreta en gjennomgang av sykelønnsordningen og foreta endringer, slik at man sikrer at folk med alvorlige diagnoser gis større sjanse til å komme inn i arbeidslivet fremfor å bli stående på bar bakke – og, i verste fall, havne utenfor arbeidslivet og på uføretrygd.

Statsråden snakker om at det kan bli mer byråkrati på grunn av regelverket, at det er vanskelig å administrere. Vil statsråden foreta en nødvendig gjennomgang av regelverket for å få avbyråkratisert måten dette er organisert på, og sørge for at man får på plass et IKT-system, slik at man klarer å opprettholde en god innretning på dette – eller er det IKT-systemet som skal bestemme hvilke velferdsordninger vi skal ha i dette landet?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:17:07]: Vi har nå en ny satsing på gradert sykmelding. Gradert sykmelding viser seg foreløpig – med de tallene man har – å være veldig vellykket. Mindre forskningsprosjekter tyder på at gradert sykmelding også gjør at flere – etter kortere tid eller ett år – kommer tilbake i jobb og blir der.

Men hvis man konstruerer gradert sykmelding på den måten som det her er snakk om – eller på andre mulige måter – har det selvfølgelig også i seg et større behov for ulike ordninger og arbeidskrevende operasjoner hos Nav. Alle sykelønnsordninger må hele tiden vurderes ut fra dette. Vi må ha ressurser til å følge opp den enkelte. Vi må alltid – uansett hvor mye penger man putter inn i systemet – vurdere dette.

Når det gjelder IKT-systemet, har vi nå en storstilt satsing. Jeg har hele tiden vært klar på at dette vil ta noe tid, men det er en storstilt satsing. Når dette er på plass, kan det være mange ting man skal vurdere. Men jeg mener at man aller først skal se på effekten av gradering, før man vurderer nye ordninger rundt gradert sykmelding.

Sylvi Graham (H) [11:18:19]: Til tross for representanten Pollestads påstander om innholdet i Høyres innlegg i stad har Høyre forståelse for Fremskrittspartiets forslag.

Som jeg sa: Vi har et helsevesen som i de aller fleste sammenhenger gir god og profesjonell hjelp i tide – dessverre ikke alltid. Det står 280 000 mennesker i helsekø, med både kreftdiagnose og andre alvorlige diagnoser.

La oss se på kreft. Pressen har i den senere tid ikke minst fortalt om folk som venter i uker og måneder på strålebehandling og annen behandling. Denne belastningen tøyer sykelønnsordningens 52 uker for den det gjelder – det er en stor belastning for den det gjelder. Er statsråden enig i at disse behandlingskøene er en belastning for både pasientene og sykepengeordningen? Hva kan statsråden gjøre med dette overfor sin kollega helseministeren?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:19:12]: Uten ønske om å gå inn på en kollegas område har jeg lyst til bare å si at uansett hva slags helsevesen vi har, vil det være mange mennesker som vil måtte vente på helsehjelp. Et helsesystem som er slik at man av hensyn til en sykelønnsordning og dens tidsperspektiv skal få helsehjelp med en gang, vil sannsynligvis være veldig uøkonomisk.

Poenget i denne sammenheng er at vi diskuterer hvor lang tiden med sykelønnsordning skal være. Selv om man hadde hatt et aldri så effektivt helsevesen, ville man ha kommet til et tidspunkt da det for noen mennesker kanskje ville være uklart om de ville være friske innen ett år. Jeg registrerer at vi er enige om at man bør ha det systemet vi har i dag, et system hvor man går over på arbeidsavklaringspenger. Det er mitt svar på dette spørsmålet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [11:20:33]: Lat det vera sagt: Vi har ei svært god sjukelønsordning i Noreg. Men det er dessverre ein del som på grunn av sjukdom/diagnose fort bruker opp den 100 pst. sjukmeldinga si når ho går utover eitt år. Arbeidsavklaringspengar er då det neste. Dermed får dei redusert inntekta med over 30 pst. For desse veit ein ofte på førehand at behandlinga vil ta tid – ofte langt utover det eine året.

Det er på denne bakgrunnen Framstegspartiet ønskjer å få fram at ein synest at desse pasientane får ei ekstra belastning òg på det økonomiske planet, som igjen fører til bekymringar, og, i verste fall, ein psykisk diagnose – på toppen av ein allereie tung og vanskeleg hovuddiagnose. Dette igjen fører til at dei det gjeld, blir uføretrygda med bakgrunn i det psykiske og ikkje i primærdiagnosen, ein sjukdom som ein kanskje allereie er blitt ferdigbehandla for – ein er blitt frisk. Hadde ein hatt tryggleik for full sjukepengedekning i eit litt lengre perspektiv, hadde ein kanskje unngått dette.

Eg vil seia litt om Hilde. Ho er 37 år og aleinemor for to barn, på 8 og 10 år. Hilde er stolt av å klara seg godt aleine. Ho eig eit rekkjehus og har god jobb, er i full stilling. Dette var Hildes status i begynninga av 2009. I dag er det heilt annleis. Hilde fekk påvist kreft i august 2009. Legane visste at det låg ein lang kamp framfor ho, med fokusering på å bli frisk. Hilde blei sjukmeld etter den første behandlinga. Så kom ho inn i eit system der ho var prisgitt alle som skulle gi ho behandling. Dette førte ofte til at ting blei utsette – det var venting og utsetjingar frå sjukehusets side. Plutseleg var eitt år gått, og økonomien blei for Hilde heilt endra. Og ho var berre komen halvvegs i behandlinga. Når ein reknar på det, utgjorde utsetjingar og andre systemendringar over fem månader – fem månader som eigentleg ikkje skulle belasta Hildes sjukepengeperiode, meiner eg. Men slik er dagens system. Det at det offentlege ikkje blir straffa for utsetjingar, skal altså gå ut over dei som allereie er blitt straffa nok med sin sjukdom, og som skulle ha brukt alle kreftene sine på han – ikkje på noko som helst anna.

I denne saka viser det seg at så ikkje skjer. Etter ei lang behandlingstid og ei like lang bekymringstid blir Hilde frisk av sin kreft, men då var ho allereie påført ei psykisk påkjenning som ho trong mykje lengre tid på behandling for. Det gjekk så langt at Hilde måtte selja rekkjehuset – ho hadde ikkje råd til å sitja med det – og flytta heim til sine foreldre med sine to born. I dag har Hilde så smått begynt å tenkja på å koma på plass i arbeidslivet. Ho bur framleis hos sine foreldre – ikkje ein enkel og ønskeleg situasjon, men den beste for henne så langt. Og eg tenkjer: Kunne vi ha unngått slike situasjonar, kunne vi som samfunn klart å sjå enkeltindivida og deira utfordringar når det gjeld sjukdommar, og justera oss slik at ein hadde teke vare på Hilde økonomisk, slik at ho ikkje hadde kome i ein slik situasjon?

Dette forslaget er kanskje med på å bidra til ein diskusjon som òg vil setja fokus på at ein ikkje burde leggja denne byrda på den som er sjuk, når det er det offentlege som er skuld i at sjukepengedagane går. Då hadde ein kanskje fått ei viss rettferd oppi det heile.

Og til sist: Uføresøyla er stigande her i landet, noko ein bør gjera noko med. Hadde det ikkje vore for eit stort pågangsmot, støtte frå pårørande, vener og tidlegare arbeidskollegaer, hadde Hilde vore ein del av uføresøyla i dag.

Steinar Gullvåg (A) [11:23:57]: Det er en belastning å bli syk, og belastningen øker med alvorlighetsgraden av sykdommen og varigheten av den. Derfor har vi innført verdens mest sjenerøse sykelønnsordning, som sikrer alle som blir syke, lønn under sykdom et helt år. I internasjonal sammenheng er det ingen sykelønnsordning noe sted som kan måle seg med dette.

Når jeg over tid har registrert Fremskrittspartiets evne til å fremme forslag, har jeg registrert at det ikke er noen sammenheng mellom de forslagene de fremmer, og de budsjettforslagene som samme parti fremmer. Det er ikke slik at Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å øke utgiftene til sykelønnsordningen eller forlenge sykelønnsordningens økonomiske konsekvenser. De har fremmet forslag om det motsatte. Ved siste budsjettbehandling fremmet de forslag om kutt på 2 mrd. kr i sykelønnsordningen – altså det motsatte – for så noen uker etterpå å fremme forslag om den utvidelsen som vi behandler i dag. Dette er – med respekt å melde – en form for dobbeltkommunikasjon som ikke tjener noen annen hensikt enn å forsøke å høste kortsiktige politiske gevinster.

Fremskrittspartiet er ikke opptatt av å oppnå noe, å oppnå løsninger for de gruppene som de sier at de kjemper for. Hadde de vært det, hadde de ikke fremmet denne typen forslag, men heller forsøkt å finne andre måter å kompensere ytelsene på til dem som er alvorlig syke. Komiteens leder, Robert Eriksson, spør om vi ikke har snakket med Kreftforeningen og registrert deres forslag. Vi har selvfølgelig det, men vi har også snakket med andre grupper. Det undrer meg at Robert Eriksson ikke refererer til Mental Helse eller andre pasientforeninger når han fremmer et slikt forslag, for det de egentlig fremmer, er forslag om en generell utvidelse av sykelønnsordningen. Det er konsekvensene av det de foreslår.

Robert Eriksson (FrP) [11:27:09]: Det blir hevdet fra denne talerstolen av både representanten Andersen og representanten Gullvåg at Fremskrittspartiet kutter i sykelønnen i sine budsjetter. Da er mitt spørsmål tilbake: Hvor mye kutter vi? Vi har akkurat den samme sykelønnsordningen som alle de andre. Når salderingsproposisjonen viste at man kunne kutte det som vi la inn som anslag i forhold til det ordinære statsbudsjettet året før, betyr det da – ifølge retorikken til Gullvåg – at regjeringen underveis, i løpet av året, har kuttet i sykelønnsordningen? Nei, det har blitt færre sykmeldte! Er det ikke bra at færre har blitt sykmeldte og flere har vært i arbeidslivet? Det må jo være kjempepositivt. Men det er mulig representanten Gullvåg kan – med tanke på overslagsbevilgning og budsjettsystemet på Stortinget – ta kontakt med budsjettsekretariatet og få en rask opplæring i hvordan budsjettsystemet på Stortinget fungerer.

Representanten fra SV sier at det ikke er sant at vi ønsker å hjelpe dem som er alvorlig syke. Det er ganske underlig at andre politiske partier vet bedre enn Fremskrittspartiet hvem vi egentlig ønsker å hjelpe. Det syns jeg er ganske underlig.

Når det gjelder avgrensninger, ser vi også at det er mange avgrensninger, og at det kan være vanskelige avgrensninger. Derfor ønsker vi også å få utredet det med tidskonto, se nærmere på det, få brakt opp alle disse vanskelige tingene og finne ut om det er mulig å gjøre noe som er bedre for pasienten, bedre for den enkelte. Men i stedet sitter det politikere i denne salen – flertallet – som trekker frem alle begrensningene. Jeg håper velgerne ute legger merke til det. Jeg håper velgerne ønsker – etter valget i 2013 – å ha politikere som ser løsninger og er interessert i å gjøre hverdagen deres bedre, ikke sette seg tilbakelent og si at vi ser bare begrensninger, og derfor ønsker vi ikke engang å utrede for å få til et bedre system. Det er – etter mitt skjønn – politikere som sitter på oppsigelse. De burde kanskje ha funnet seg andre jobber enn å være politikere hvis de ikke klarer å ha fokus på løsninger.

Så har jeg til slutt bare lyst til å minne om det som står i NTB-nyhetene i dag, om at kreftprøver kan ligge på vent i to måneder før de blir analysert. Altså er to måneder av en persons sykmelding brukt opp før de engang får prøvene sine analysert. Det sier noe om at vi har behov for å se nærmere på hvordan vi kan hjelpe den gruppen til å få flere til å stå i arbeid, fremfor at de skal bli skjøvet ut av arbeidslivet og havne på uføretrygd.

Til slutt vil jeg bare – for ordens skyld – si at Fremskrittspartiet subsidiært vil støtte Venstres forslag.

Karin Andersen (SV) [11:30:18]: Jeg er veldig forbauset over at Fremskrittspartiet overhodet ikke berører de vanskelige avgrensingsproblemene som er i denne saken. Et av de siste argumentene som Robert Eriksson nå brukte, viser hvordan man tenker å bruke penger.

Det er alvorlig at kreftprøver blir liggende. Det er alvorlig når alvorlig syke pasienter, enten de nå har kreft eller andre diagnoser, må vente for lenge på behandling. Men er det ikke da fornuftig bruk av penger å bruke mer av pengene på behandling i stedet for å utvide en sykelønnsordning, der vi i hvert fall i dette landet har andre ordninger som sikrer folk når de går ut av denne ordningen? De går ned i inntekt – ja. Jeg vet at det er et problem for mange. Men det er også sånn at det er et problem for alle som går ut av sykepengeperioden, uavhengig av om du har utsikt til å bli frisk eller ikke. Jeg tror det er minst like vanskelig å gå ned i inntekt hvis du overhodet ikke vet om du blir frisk. Det er kjempevanskelig. Og hvorfor skal man prioritere dem som har mulighet til å bli friske og komme i arbeid? Det er en prioritering blant vanskeligstilte mennesker som jeg synes det er vanskelig å følge helt ut.

Så er det noen som argumenterer med at det er de psykiske belastningene knyttet til økonomien som gjør at dette går galt. Ja, det tror jeg faktisk kan være riktig i noen tilfeller. Men hvordan i all verden skal den avgrensningen gjøres med hensyn til hvem det er som tåler den belastningen, og hvem som ikke tåler den, og hvilke diagnoser gjelder det? Da står vi igjen med å utvide ordningen generelt for alle. Da har vi i hvert fall et økonomisk problem. Da har i hvert fall SV behov for å si at det en del andre ordninger for vanskeligstilte mennesker, helseoppfølging og oppfølging av folk som trenger å få mer kvalifisering for å komme tilbake til arbeidslivet – jeg kunne også nevne bolig og tannbehandling en masse – som jeg mener det hadde vært riktigere å bruke disse pengene på. Jeg mener det hadde vært mye riktigere å gjøre det sånn, for jeg er helt sikker på at summen av det hadde blitt veldig mye bedre. Det er ingen som mener at folk skal gå og vente på en behandling som kan fungere.

Et prinsipp vi kanskje må diskutere, er: Hvis det offentlige har ansvaret for at ting blir liggende, om man somler med ting, er det et prinsipp som jeg tror at vi politikere bør drøfte nærmere, hvordan forholdet mellom innbyggere og det offentlige og myndighetene bør ordnes.

Vigdis Giltun (FrP) [11:33:44]: Det er skuffende å høre hvordan et forslag som er ment å løse noe som er et problem for alvorlig syke, blir mottatt av de fleste partiene i denne salen.

Det er riktig at vi har en av verdens beste sykelønnsordninger. Nå har komiteen også vært i Nederland og hørt at der har de to års sykmeldingsperiode. Kanskje det ville vært noe å tenke på. Selv om de ikke har 100 pst. full dekning i de to årene, gir det en mye større fleksibilitet. For dem som går utover det ene året med sykepenger, handler det ikke bare om pengene, selv om det er viktig, men det handler også om at de trår over en ny terskel – de trår ut av arbeidslivet. De har ikke lenger noen jobb. Det er veldig alvorlig. Det gjør også at de mister tilhørigheten til arbeidslivet og må starte på nytt igjen.

Det er riktig at det er en del andre grupper enn de kreftrammede som trenger mye lengre tid enn et år. Vi var på Vestlandet og snakket med en som hadde mistet synet. Han brukte ett år på å rydde opp i sin situasjon, for å bli klar over hvordan han skulle klare hverdagslivet sitt. Han er nå tilbake i full jobb takket være en velvillig arbeidsgiver. Men som han sa: Jeg hadde trengt mer enn ett år på sykepenger.

Det vi kanskje burde debattert her i dag, er hvordan vi kan gjøre om den gode sykelønnsordningen vår til også å fange opp dem som trenger mer tid for å unngå at de trår ut av arbeidslivet. Det gjelder ikke dem som aldri vil komme tilbake til jobb. De vil gå over på arbeidsavklaringspenger, eventuelt uføretrygd, etter hvert. Men for dem som fremdeles har et stort håp om at de skal tilbake til arbeidslivet, bør man sikre bedre ordninger. Det var det vi kanskje skulle brukt dette forslaget til: De som ikke var enig med Fremskrittspartiet, og som så svakheter i forslaget – hvorfor kommer de ikke opp med et bedre forslag, noen ideer, i stedet for å sable det ned og mistenkeliggjøre Fremskrittspartiet?

Jeg må også si at man bør se på ordningen hvor én sykedag er én sykedag, og to sykedager er to sykedager, tre sykedager i en uke er tre sykedager – ikke en hel uke. Det er forskjell på å være borte fra jobben i to–tre dager i en uke og være borte hele uken. Det ville også gi en større fleksibilitet, og det vil bare være en rettferdig ordning at man får dekning for de dagene man har fravær.

Vi har et viktig mål om å holde folk i arbeidslivet, beholde tilknytningen til arbeidslivet også mens man er syk. Da synes jeg at de andre partiene får sette seg ned og kanskje lage noen bedre forslag hvis de synes at dette forslaget ikke var så veldig bra – se på svakhetene, ta det med seg og komme opp med noe bedre. Dette handler ikke nødvendigvis om penger, det handler om å holde folk i arbeidslivet og få folk friske. Da må man hjelpe til så godt man kan.

Tove Linnea Brandvik (A) [11:37:10]: Representanten Gullvåg sa tidligere i debatten at det er en belastning å bli syk. Jeg har lyst til å tilføye at det faktisk er en ganske mye større belastning å ikke bli frisk. Og det er faktisk den grensegangen vi diskuterer her i dag: Hvem er det vi skal utvide sykelønnsordningen for? Hadde dette forslaget dreid seg om en generell utvidelse av sykelønnsordningen, hadde dette vært en mer fair debatt, enklere å forholde seg til. Nå skal vi sortere folk etter om de blir friske eller ikke, og bare de som kommer tilbake til det «normale» livet, det friske livet, skal få lov til å ha 100 pst. kompensasjon. Hvis man ikke har utsikt til det, skal man få lov til å gå ned til to tredjedeler. Det er en god ordning. Det er en sikker ordning. Det er ikke bar bakke. Det er faktisk en god kompensasjon å gå ned til to tredjedels inntekt. Den største utfordringen vi har i denne debatten, er: Hvem er de alvorlig syke? Hvordan skal vi sette grensene? Hvem skal vurdere om en kommer tilbake i jobb? Hvem er de som kommer tilbake til arbeid? Det er den biten vi skal ta tak i. Det er flere som skal kunne komme tilbake i jobb, det er flere som skal få mulighetene. Den medisinske utviklingen går framover, det er flere som blir helbredet. Det er flere som kommer tilbake, men det er ikke sikkert vi skal kreve at de skal komme tilbake til et «normalt» liv. For hva i alle dager er et normalt liv? Det er ikke sikkert man skal være A4 med alle lemmer i behold. Det kan være ganske normalt å mangle en arm eller en fot eller ikke gå, og man kan ha en full hverdag. Men det er ikke sikkert den medisinske vurderingen i utgangspunktet var at de hadde samme «silkeføre» som alle andre. Så det er avgrensningene som lager problemer med dette forslaget.

Så får vi vurdere hvor lenge sykelønnsordningen skal vare, eller hvordan vi skal gjøre det med rehabilitering – en raskere, sterkere rehabilitering, mer rehabilitering, bedre oppfølging, tettere oppfølging. Men vi kan ikke diskutere hvem som er sykest, for det kan godt hende at når det gjelder en del av disse grensene, er det kanskje de friskeste som får den sterkeste prioriteringen. Det er en utfordring, men det betyr ikke at ikke de også synes det er en belastning.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.