Presidenten: Etter ønske fra komiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 50 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter og Venstre 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe, og inntil fem replikker med svar etter medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den foredelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Bent Høie (H) [10:06:18]: (komiteens leder): Norge har et godt helsevesen. De fleste pasientene får rask og god behandling. Ansatte i helsevesenet står på hver eneste dag. De trøster, lindrer og behandler mennesker i sine mest sårbare øyeblikk, enten det er triste, dramatiske eller lykkelige omstendigheter.

Men vi har også en rekke utfordringer, og jeg vil peke på følgende: Fortsatt er det slik at psykisk syke, rusavhengige og kronisk syke blir diskriminert og ikke får et like godt behandlingstilbud som de med de vanligste somatiske sykdommene.

Det skjer for mange feil og uheldige hendelser. Kunnskapssenteret mener at så mange som 4 500 mennesker kan dø årlig som følge av feil, mangler og uheldige hendelser i helsevesenet vårt. Mange av feilene er knyttet til dårlig informasjonsflyt, både om pasienten og med pasienten, feil medisinbruk og diagnostisering.

Økte ventelister for å komme til behandling for alle dem som ikke får øyeblikkelig hjelp, er et stort problem, og en har fortsatt sterke tendenser til et mer todelt helsevesen, gjennom økt salg av helseforsikringer, egenbetalt behandling og privatfinansierte behandlingstilbud på områder som i utgangspunktet skulle vært prioritert på topp av det offentlige helsevesenet.

OECD-rapporten Commonwealth Fund-undersøkelsen i 2011 slår fast at vi bruker mest penger per innbygger på helsevesenet, og vi er blant de landene med den høyeste utgiftsveksten som er studert, så pasientens diagnose kan ikke være ernæringsmangel. Det preger også heldigvis den norske helsedebatten. Det er lite debatt som har som utgangspunktet at en må bruke mer penger, og stort sett preges helsedebattene nå av hvordan vi kan forbedre tilbudet, og hvordan pengene kan brukes bedre. Det ser vi også av de ulike budsjettalternativene som er til behandling her i dag.

Utfordringen med å være det landet som bruker mest på helse – uten å ha de beste resultatene – vil forsterke seg som følge av livsstilssykdommer, en aldrende befolkning og nye kostbare behandlingsmetoder.

Men jeg er optimist. Noe av dette vil løse seg gjennom framskritt og nye medisinske løsninger. Bare tenk om alt det som i dag skjer poliklinisk, hadde krevd sykehusinnleggelse, som for bare noen få år siden, og tenk på alt det som var dyrt og nytt i begynnelsen – som nå er blitt vanlig og billig – f.eks. MR-undersøkelser. Den store delen av befolkningen som i årene framover får grått hår og grå bil, blir ikke bare seniorer, de blir også friskere, rikere og mer aktive enn sin foreldregenerasjon. På nyhetene i dag kunne vi høre at rullatoren er byttet ut med spinningmaskin. De vil bruke mer av egne penger på å holde seg friske, være aktive og å få hjelp.

Men det vil likevel være naivt å lukke øynene for disse utfordringene. Da vil vi fort kunne oppleve at vi sitter igjen med et helsevesen som ikke er bærekraftig verken økonomisk eller i forhold til arbeidsinnsats, som ikke leverer høy kvalitet, og som dermed mister legitimitet hos dem som betaler for helsevesenet vårt.

Høyre har andre svar enn regjeringen på disse utfordringene.

Intensjonene i Samhandlingsreformen deler vi, og hensikten med reformen er nettopp å forberede helsevesenet vårt på nye utfordringer. Helseministeren ønsker å framstille det som om opposisjonen er imot reformen. Det er ikke riktig. Vi ønsker bare å gjøre det på en annen måte. Vi ønsker en reform som vokser nedenfra og opp, ikke ovenfra og ned. Derfor foreslår Høyre i sitt alternative statsbudsjett å erstatte regjeringens pengeflytting mellom sykehusene og kommunene med en samhandlingsmilliard. Denne skal være med på å finansiere konkrete samhandlingsprosjekter lokalt. Samtidig foreslår vi å bygge opp kompetansen i kommunehelsetjenesten, sånn at det er kompetansen og kvaliteten som styrer når kommunene tar på seg nye oppgaver, ikke tvang og økonomisk straff.

Jeg er veldig glad for den enigheten som Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fant fram til ved behandlingen av stortingsmeldingen om Samhandlingsreformen, som vi sto sammen om gjennom behandlingen av de to lovene og den nye nasjonale helseplanen, og som også viser klart igjen i våre alternative statsbudsjetter her i dag.

Spesialisthelsetjenesten er preget av at det nå er helseforetakene som eier pasientene. Høyre ønsker å skape pasientenes helsevesen. Vi må styrke pasientens posisjon i møte med helsevesenet. Det er i dag bare i Canada at pasientene må vente lenger for å få møte en spesialist enn de må i Norge. Det er ingen som blir friske av å vente, og en MR-undersøkelse blir ikke billigere om den tas på neste kvote. Derfor må kvoteringen av helsetjenester til folk som har rett, fjernes. Pasientene må hjelpes til å finne det tilbudet som er raskest ledig, og pasienten må få fritt behandlingsvalg.

Riksrevisjonens rapport om fritt sykehusvalg viser at en bedre utnyttelse av ordningen vil føre til reduserte ventetider og bedre utnyttelse av helsevesenets kapasitet. I et system der bukken passer havresekken, vil pasienten bli taperen. Vi har vist at dette virker før. Vi må ta i bruk den ledige kapasiteten i den private delen av helsevesenet gjennom et offentlig og privat samarbeid, der pasienten får lov til å velge. Arbeiderpartiet må gjerne kalle dette markedstenkning. Men jeg vil minne om at dette handler om pasienters mulighet til å få behandling raskt istedenfor å vente. Det er det offentlige som skal betale, uansett.

Politikere må være villige til å prioritere i helsevesenet. Da mener jeg ikke at det er politikernes oppgave å prioritere opp det som ikke gir helsegevinst, men som er kjekt å ha, mens det er jobben til dem som jobber i helsevesenet, å se pasienten i øynene og si nei til livsforlengende behandling. Vi må ha tydeligere prioritering innenfor helsevesenet. Vi må styrke rusomsorgen, psykiatri og rehabilitering. Men vi må også følge opp Lønning-utvalgets forslag om å prioritere ved hjelp av graderte egenandeler. I dag er det ikke noen sammenheng mellom helseprioriteringen, arbeidslinjen og målet om samhandling på den ene siden, og egenandelsstrukturen på den andre. Derfor er det behov for et offentlig utvalg som går igjennom egenandelene på helseområdet og foreslår endringer som bygger opp om de målene vi har satt oss for helsevesenet. I dag bruker vi store beløp på lave egenandeler for store grupper som har små helseutgifter og god inntekt, samtidig som vi ikke er i stand til å gi dem med dårlig økonomi, et godt nok helsetilbud. I dag prioriterer regjeringen i helsevesenet ved hjelp av køsystemet. Dette advarte Lønning-utvalget mot. Den største faren med å bruke kø som prioriteringsvirkemiddel, er et todelt helsevesen. De som har god økonomi, vil da kjøpe seg behandling privat og tegne private helseforsikringer, og de med vanlig eller dårlig økonomi, blir stående i kø. Det sterkeste beviset på at den rød-grønne helsepolitikken ikke virker, er at det nå i Norge er et marked for å etablere privat kreftbehandling som folk betaler for selv. Det ville vært helt utenkelig bare for noen få år siden.

Kunnskap og innovasjon kommer også i framtiden til å endre helsevesenet vårt. Men det krever en satsing, både på avansert medisinsk forskning, på hva som virker i kommunehelsetjenesten, og ikke minst på innovasjon i service og hvordan en kan løse komplekse oppgaver i helsevesenet. Høyre satser på forskning og utvikling på alle områder. Regjeringen går dessverre i feil retning. Fjerning av gaveforsterkningsordningen vil redusere kreftforskningen – basert bare på gaver fra Kreftforeningen – med 15 millioner årlig.

Feil og uheldige hendelser krever endringer i ledelse, kultur og system. Her har Høyre igjen fremmet et helhetlig forslag, som nå er til behandling i Stortinget.

Høyre ønsker velferd som virker. Vi ønsker et godt offentlig helsevesen som er pasientens helsevesen, og som er bærekraftig i møte med framtidens utfordringer.

Avslutningsvis vil jeg takke komiteen for et godt arbeid med budsjettet, og spesielt takke Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti for et godt samarbeid om hoveddelen av merknadene i innstillingen og alle de forslagene som vi fremmer sammen.

Presidenten: Da oppfattet presidenten det slik at representanten Bent Høie tok opp de forslag Høyre er alene om eller medforslagsstiller til.

Det blir gitt adgang til replikkordskifte.

Thomas Breen (A) [10:15:57]: I finansdebatten brukte Høyre mye tid på vår konkurransekraft og understreket viktigheten av å holde et stramt budsjett, slik at vi ikke risikerer unødvendige konkurser i eksportnæringene våre.

Sett i lys av dette er det interessant at Høyre foreslår å bevilge 2 mrd. kr som lån til helseforetakene i 2012 til oppgradering av IKT-systemene. I sitt budsjettforslag har Høyre behandlet dette lånet som en rentekompensasjonsordning hvor man har utgiftsført 35 mill. kr i 2012.

Lån til helseforetakene skal føres over streken i statsbudsjettet. Dette har Høyre ikke tatt hensyn til. Dermed har partiet nærmet seg faretruende Fremskrittspartiets økonomiske tenkemåte. Mitt spørsmål er derfor: Synes Høyre det er forsvarlig politikk å bryte med vårt budsjetteringssystem for på den måten å kamuflere en økt ekspansivitet på 2 mrd. kr og dermed bryte forutsetningen for handlingsregelen?

Bent Høie (H) [10:16:46]: Den modellen som Høyre foreslår her, er meget klok. Jeg må dessverre meddele at den er hentet fra Trond Giske, som innførte nøyaktig den samme finansieringsmodellen for utbygging av skoler og idrettsbygg i kommunene. Det som er klokt med denne modellen, er at den ikke gjør sykehusene avhengige av å spare penger på å redusere pasientbehandlingen for å investere i IKT-utstyr som er nødvendig for en bedre og mer fornuftig drift. Den fører både til effektivitet og, ikke minst til det som er kjernen i Samhandlingsreformen, bedre samhandling om og med pasienten. Det betyr at sykehusene ikke trenger å betale ned denne investeringen før etter fem år, når de allerede har fått gevinsten av investeringen.

Geir-Ketil Hansen (SV) [10:17:46]: I Høyres alternative budsjettforslag er det svært beskjedne endringer Høyre gjør på helsebudsjettet. Hvis man ser på de totale rammene, er det kanskje knapt ½ pst. endring i forhold til et budsjett på 140 mrd. kr. I de endringene som foreslås, er det omprioriteringer, som representanten Høie var inne på i sitt innlegg – 400 mill. kr til habilitering/rehabilitering og rusbehandling som skal tas fra rammen til helseforetakene, og så foreslår man 325 mill. kr i effektivisering. I budsjettforslaget har man f.eks. ikke konkretisert hvor man skal ta pengene fra til rehabilitering og habilitering. Det er nødt til å gå ut over annen behandling, og hvor skal Høyre konkret ta disse pengene fra?

Bent Høie (H) [10:18:39]: Spørreren redegjorde delvis for det i sitt spørsmål. Vi har nemlig foreslått en kombinasjon med en klarere prioritering – som jeg også redegjorde for i mitt innlegg og som jeg mener det er nødvendig at vi tar et politisk ansvar for – en enda tydeligere prioritering av rus, psykiatri, rehabilitering på bekostning av somatikk. Det andre er at vi foreslår en effektivisering i sykehusene våre som baserer seg på en rapport som de regionale helseforetakene selv har utarbeidet, der vi tar en beskjeden andel av det som de selv mener er mulig å oppnå ved å gjennomføre en del tiltak, bl.a. nøytral moms i foretakene.

Kjersti Toppe (Sp) [10:19:27]: Tidlegare i år la Høgre fram ei innstilling om kvalitet i omsorg, der partiet dramatisk tek til orde for ein privatiseringspolitikk for helseområdet der kommersielle helseaktørar fritt skal kunne etablera seg utan ein avtale med det offentlege. Dette betyr at multinasjonale helsekonsern kan starta opp med sjukehustenester innanfor medisinske område som dei sjølve ønskjer, og i område av landet der dei ser at utsikter til forteneste er størst. Spørsmålet til Høgre er: Kva er vitsen med ein politisk lagd sjukehusplan, som òg Høgre går inn for, når ein samtidig opnar opp for ei storstilt kommersiell etablering av spesialisthelseteneste som det offentlege altså skal betala for, men ikkje ha innflytelse over?

Bent Høie (H) [10:20:18]: For det første er det ikke riktig at det vil være en fri etablering. Det vil være en godkjenningsordning, som det er i dag. Det er kun de som godkjennes når det gjelder tilfredsstillende kvalitet, som vil kunne tilby sine tjenester til pasienter som er blitt henvist fra sin fastlege eller fra spesialist, og som dermed har et behov for behandling. Det vil ikke være noen som ønsker å etablere tilbud der det ikke er et behov. Det var også vår erfaring da Høyre satt i regjering sist. Da vi åpnet opp for bruk av private i større grad, tilpasset de seg der det var køer, altså der det offentlige ikke løste oppgaven. Det førte til at under den regjeringen ble sykehuskøene redusert med 50 000 pasienter, mens de under denne regjeringen har økt med 70 000 pasienter. Så den politikken vet vi virker, og det vil være positivt om flere blir med og bidrar til å løse de helseutfordringene vi har i samfunnet. Det er ingen som blir friske av å stå i kø. Det er ingen som blir friske av denne regjeringens rasjoneringspolitikk overfor syke mennesker.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Thomas Breen (A) [10:21:46]: Gode helse- og omsorgstjenester er et av fundamentene i en trygg velferdsstat. Når du blir syk, skal du være sikker på at du får god hjelp, og tilbudet skal være like godt til alle. Vi skal ha et helsevesen med høy kvalitet som ligger i front både medisinsk og teknologisk. Vi skal ha omsorgstjenester hvor den enkelte blir sett og møtt med respekt. I disse tider kan det være nødvendig å minne om at vi, som folkevalgte og politikere, har et særlig ansvar også for dem som ikke har aksjonsgrupper eller noen som går i fakkeltog for seg. Dette ansvaret tar vi best gjennom et offentlig helsevesen, og vi har et godt helsevesen. Vi ligger i front medisinsk og teknologisk. Vi behandler stadig flere, og flere får god behandling. Det er mange flere sykdommer som det nå finnes behandling for, og mange flere overlever sykdommer man tidligere døde av.

OECDs målinger viser at vi nå blir stadig bedre. Når det gjelder en rekke sykdommer, har vi klatret opp i verdenstoppen med hensyn til overlevelse. Det viser at vi er på rett vei.

Selv om mye er bra, er vi ikke fornøyd. Det er rom for forbedringer. Arbeiderpartiets måte å gjøre dette på er å tørre å sette seg ambisiøse mål. Det har vi alltid gjort. Derfor har vi i dag også et av verdens beste velferdssystem.

Jeg er heller ikke bekymret for å møte motstand for våre nye målsettinger. Høyrepartiene har historisk vært kritiske til mange av reformene som har bygd landet. Slik er det fortsatt. Vi tåler godt å bli utsatt for kampanjejournalistikk for våre nye, ambisiøse mål for hvordan man skal ha kreftbehandlingen i framtiden. Vi tåler godt å ha opposisjonen mot oss når vi skal fortsette å omstille for å nå målet om enda høyere overlevelse av sykdommer, og vi tåler godt å ha opposisjonen mot oss når vi skal sette i gang og gjennomføre Samhandlingsreformen. Vi gjør det vi sa til velgerne: Vi satser på velferd framfor skattekutt og privatisering.

På budsjettet til neste år legger vi opp til en økning på 1,4 pst. til sykehusbehandling. Det skal gi vekst i ISF-behandlingen og økt kapasitet for rusbehandling, psykiatri, poliklinikk, laboratorier og røntgen. Det gis også lån på til sammen 350 mill. kr til investeringer. 300 av dem går til hovedstadsprosessen, 50 til ny A-fløy ved Universitetssykehuset i Tromsø. I motsetning til Høyre har vi selvfølgelig dekket inn dette lånet over streken i statsbudsjettet, i henhold til regelverket. I den gjeldsuroen man har nå ute i Europa, er det viktigere enn noen gang å være ansvarlig for budsjett. Vi må føre en budsjettpolitikk som ikke risikerer å sette arbeidsplasser i eksportnæringen i fare.

Samhandlingsreformen, som starter ved årsskiftet, blir en viktig reform i årene som kommer. I neste års budsjett skal vi bruke 740 mill. kr til samhandling i seg selv i tilegg til de 5,4 mrd. kr vi overfører fra helseforetakene til kommunene. Dette vil bidra til at man skulle kunne komme godt i gang med denne viktige reformen. Her blir det viktig å lære av dem som allerede er gode på samhandling, at man skolerer seg lokalt ved å bruke KS' kurspakke, og at man kommer i gang med å utvikle kompetanse og tilbud både på forebygging, behandling og oppfølging etter sykehusbehandling. Målet er en mer tverrsektoriell planlegging i kommunene, bedre koordinering innad i helse- og omsorgstjenestene, til det beste for pasienten.

Jeg vil også nevne satsingen vi gjør i omsorgssektoren. Selv om vi har et av verdens beste tilbud også her, er det mer som skal gjøres, ikke minst for å møte en økende aldrende befolkning. Her blir rekruttering av ansatte, kompetanseheving, sammen med kapasitet, nøkkelfaktorer. Det at vi har økt med om lag 19 000 årsverk i omsorgssektoren fra vi tok over, viser at vi prioriterer dette framfor skattelette. Til sammenligning gikk man ifølge SSB ned 1 600 årsverk i Bondevik II-regjeringens siste år. Men de satset, som kjent, på skattekutt.

Finanskrisen fra 2008 er blitt avløst av at stater er kommet i krise som følge av høy gjeld og store underskudd. Å redde banker er en enklere oppgave enn å få stater på falsk grunn. Uro og usikkerhet i ett land kan lett spre seg til land som ikke er i krise. Det er i lys av dette viktigere enn noen gang å forholde seg til verden. Vi prioriterer velferd framfor skattekutt. Vi prioriterer kvalitet og pasientsikkerhet framfor mer privatisering og fragmentering av fagmiljø. Vi prioriterer omstilling og fornying framfor enkle politiske løsninger og stagnasjon. Vi skylder våre kollegaer i våre naboland å være oss bevisst den heldige situasjonen vi er i, sett i forhold til dem. Vi diskuterer nå hvor mye vekst vi skal ha på de forskjellige områdene, mens de nå fjerner viktige goder for sine innbyggere.

Vi mener at vårt forslag til statsbudsjett for 2012 er et budsjett for arbeid og verdiskaping og velferd. Budsjettet vårt er blitt til i omgivelser av uro og stor usikkerhet. Derfor er stabilitet og forutsigbarhet ekstra viktig denne gangen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:26:31]: Det var mye finans. Jeg skal spørre om helse.

Regjeringspartiene viser i sine merknader til at de er tilfreds med at regjeringen har fulgt opp verdighetsgarantien på en god måte. Samtidig har flere aviser ved flere anledninger vist til at kommunene selv sier at de ikke finner noe nytt i denne garantien, og således ikke vil gjøre noe annerledes.

Er det slik at verdighetsgarantien er som kreftgarantien, altså ingen garanti, men bare en medisinskfaglig anbefaling?

Thomas Breen (A) [10:27:07]: Jeg skjønner at det er krevende for opposisjonen å få med seg hva som blir sagt av posisjonen. Nå har man i denne sal de siste to ukene en rekke ganger problematisert rundt det man selv kaller en kreftgaranti. Det er blitt presisert gang etter gang av både helseminister, statsminister og andre at det aldri har vært snakk om en garanti, men om et mål som man ønsker å nå for å bedre overlevelsen etter kreftbehandling.

Det at man setter seg ambisiøse mål, er en måte å få politisk kraft på til å lykkes med å forbedre samfunnet videre. Det er en taktikk og en teknikk, og som opposisjonen kanskje burde prøve en gang, istedenfor bare å jobbe mot alt som er nytt, og med en konservativ holdning til alt som kan forbedre velferdsstaten vår.

Sonja Irene Sjøli (H) [10:28:02]: Det er avdekket store mangler i kvaliteten i tilbudet til gravide. Det er mangelfull jordmortjeneste, jordmorberedskap og følgetjeneste i kommunene. I tillegg er det lav grunnbemanning ved fødeavdelingene, noe som i mange tilfeller fører til kvalitetssvikt. Og det kuttes i budsjettene både i kommuner og helseforetak. Dette skaper mye angst og utrygghet hos gravide og fødende, og Helsetilsynet har avdekket store mangler i barselomsorgen og mener det truer pasientsikkerheten.

Nå vil Arbeiderpartiet bruke opptil 60 mill. kr på tidlig ultralydundersøkelse på friske gravide, noe som Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsevesenet mener ikke gir noen helsegevinst for mor og barn.

Mitt spørsmål er om det ikke hadde vært bedre å bruke de mange titalls millionene på å styrke tilbudet i svangerskapsomsorgen, i fødselsomsorgen og i barselomsorgen, på tiltak som vi vet virker, som vil ha stor helsegevinst for mor og barn, og som vil skape trygghet hos de gravide, de fødende og familien.

Thomas Breen (A) [10:29:04]: Jeg deler representantens bekymring for manglende kvalitet. Jeg tror at man skal erkjenne at det er utfordringer i helsevesenet også framover, selv om mye er bra. Spesielt for dem som er gravide, er den følelsen av utrygghet kanskje ekstra belastende. Derfor har man nå fått en utvikling i Norge hvor halvparten av de norske kvinnene tar tidlig ultralyd privat. Det sier noe om den utrygghetsfølelsen de har, og behovet for å vite om det er liv i magen, eller om det er andre problemer man kan finne ut. Jeg mener at det offentlige helsevesenet må ta inn over seg den uroen de gravide føler, som gjør at de da velger å betale av privat lomme for å gå til private klinikker og ta tidlig ultralyd.

Flertallet i det nasjonale rådet kom i går fram til – riktignok med 11 mot 8 stemmer, det var en delt innstilling – at dette burde vi innføre i det offentlige helsevesenet.

Laila Dåvøy (KrF) [10:30:07]: I de generelle merknadene til budsjettet fra regjeringspartiene står det en god del om forebygging, og at Samhandlingsreformen på mange måter, slik jeg leser det, vil være helt avhengig av at man i stor grad forebygger. Når det gjelder rehabilitering, habilitering og forebygging, er det enighet blant alle partiene om at det vil bety utrolig mye å få til det hvis Samhandlingsreformen skal lykkes.

Samtidig vet vi at det pågår et utvalgsarbeid når det gjelder rehabilitering som antakeligvis ikke blir ferdig før reformen skal iverksettes. Hva skal førstelinjetjenesten og andrelinjetjenesten gjøre? Det er lagt lite eller ingen midler inn når det gjelder forebygging, til kommunene. Så mitt spørsmål er: Er representanten sikker på at kommunene vil kunne klare den store omstillingen dette er, når vi vet at rehabilitering ikke er på plass, og vi vet at det ikke er satt av midler spesifikt til forebygging for å snu denne trenden?

Thomas Breen (A) [10:31:11]: Jeg er helt sikker på at mange kommuner allerede har kommet veldig langt i spørsmålet, mens andre kommuner igjen ikke har startet ordentlig på en slik prosess. Det er årsaken til at man vil innfase Samhandlingsreformen over tid. Jeg tror vi skal være ydmyke for at vi også har geografiske utfordringer knyttet til Samhandlingsreformen, for noen har nærhet til spesialkompetanse, andre er langt unna. Det betyr at vi ikke klarer å lage en felles mal for hvordan dette skal løses i hver enkelt kommune.

Jeg tror at nøkkelen for å lykkes videre med dette er at man lokalt og regionalt diskuterer hvilke kapasiteter vi trenger for å bli bedre på bl.a. rehabilitering, og hvilke kapasiteter må vi fortsatt bruke spesialisthelsetjenesten til. Så får man bruke de kommende årene til å bygge kapasitet og kompetanse lokalt på de feltene der man ser man har hull i tilbudet til sine innbyggere.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Arne Olsen (FrP) [10:32:26]: Til tross for at knapt noe land i verden bruker mer penger per capita på helse enn Norge, og til tross for at vi uomtvistelig har et av verdens beste helsevesen, står utfordringene i kø. Vi er alle stolte av det norske helsevesenet og det helsevesenet får til, ikke minst takket være alle de menneskene som jobber i sektoren på ulike nivåer. Men vår jobb må og skal være å gjøre det som er bra, enda bedre og gjøre det som ikke fungerer, til noe som fungerer. Det er dessverre liten trøst for de mange som venter i kø, at andre har fått behandling.

Fremskrittspartiets utgangspunkt for dette budsjettet er derfor det behov for omfattende endringer knyttet til struktur, finansiering og virkemidler som finnes i norsk helsepolitikk. Det skal på ingen måte oppfattes som noe annet enn et oppriktig forslag om å gjøre ting bedre og mer effektivt.

Behovet for økt samhandling mellom ulike forvaltningsnivå i en stadig mer spesialisert helse- og omsorgstjeneste er mer påkrevd enn noen gang. Den vedtatte Samhandlingsreformen svarer dessverre ikke i tilstrekkelig grad til ufordringene som vi, og ikke minst alle som jobber i norsk helsevesen, står overfor.

De borgerlige partiene fremmet over 40 forslag som et reelt alternativ til reformen i sin tid – forslag som var preget av uenighet når det gjaldt regjeringens forslag til finansieringsmodell. Det var et ønske om en reform på kommunenes premisser, en reform som bygges nedenifra og opp, og ikke ovenifra og ned. Det var ikke minst et ønske om en reform som hadde en realistisk tempoplan. Jeg tør minne om at 50 pst. av norske kommuner sier at de ikke vil være i stand til å iverksette godt nok fra 1. januar 2012. Vi ønsket også en reform som tok hensyn til at det skal bygges kompetanse i norske kommuner for å kunne gi et skikkelig tilbud, det tilbudet som pasientene fortjener.

Skal man en gang få et helhetlig helsevesen, er det etter vårt syn en forutsetning at det samlede finansieringsansvaret blir lagt på ett forvaltningsnivå. Derfor mener vi at finansieringsansvaret for helse- og omsorgssektoren må legges til det statlige forvaltningsnivået, noe vi allerede har gjort på andre områder, f.eks. for de arbeidsledige eller for våre pensjonister, og på den måten sikre et likeverdig pasienttilbud i hele landet og dermed også en mer effektiv og hensiktsmessig utnyttelse av ressursene.

Det er i denne sammenheng man må se vårt standpunkt om å legge ned de regionale helseforetakene, som har utviklet seg til å bli svært kostnadskrevende og byråkratiske institusjoner.

Det er et paradoks at mens behandlingskøene vokser, er det i dag flere ansatte som arbeider med ikke-pasientbehandlende oppgaver, enn det er leger i norske sykehus.

Vi mener altså at de regionale helseforetakene bør erstattes med et statlig sykehusdirektorat, slik at både ansvaret og planleggingen blir et statlig anliggende.

Fremskrittspartiet ser med sterk bekymring på nivået på ventelister og ventetider både innenfor ordinære spesialisthelsetjenester og ikke minst innenfor rehabiliteringstjenesten og rusomsorgen. Vi mener det er uholdbart at et sted mellom 270 000 og 280 000 mennesker skal stå i kø i Helse-Norge, slik det var ved utgangen av 2010. Dette er spesielt betenkelig all den tid det er mye ledig kapasitet i det offentlige helsevesenet. Det er også ledig kapasitet i det private helsevesenet som ikke blir brukt av ideologiske årsaker.

Vi viser til vårt forslag hvor det foreslås en rekke tiltak for å styrke og bedre helsesektoren i 2012. Der foreslår Fremskrittspartiet å styrke pasientbehandlingen for 2012 med om lag 2,5 mrd. kr.

Som en viktig del av dette foreslår Fremskrittspartiet å likestille private og offentlige tilbydere, noe som medfører at den totale kapasiteten i helsevesenet vil bli bedre utnyttet.

Vi foreslår også å bevilge 800 mill. kr til kjøp av behandlingskapasitet i private sykehus. Disse tiltakene vil føre til kortere ventelister og reduserte ventetider.

For å sikre økt pasientbehandling og effektivitet økes også i vårt forslag den innsatsbaserte finansieringen, ISF, fra 40 pst. til 50 pst. Dette skjer som en konsekvens av en enighet mellom Fremskrittspartiet og Høyre i forbindelse med Samhandlingsreformen. Jeg tør i den anledning minne om at under Bondevik II-regjeringen gikk ventetidene ned, bl.a. som en følge av forliket med Fremskrittspartiet som resulterte i en høyere ISF-andel. Politikken virket altså.

I Fremskrittspartiets forslag er det satt av 600 mill. kr til kjøp av medisinsk-teknisk utstyr, noe som ikke bare ville bidratt til mer moderne utstyr i sykehusene, men også bidratt til økt pasientbehandling og et bedre pasienttilbud. Samlet vil dette, etter vårt syn, gi en nedgang i ventelistene på så mye som 25 000 pasienter utover estimatene i regjeringens forslag.

Under den rød-grønne regjeringen har vi sett en nedbygging av antall rehabiliteringsplasser, og nedbyggingen gjennomføres flere steder i landet. Dette står i sterk kontrast til regjeringens uttalte målsettinger om å satse på forebygging, habilitering og rehabilitering. I Fremskrittspartiets forslag øremerkes 300 mill. kr til kjøp av rehabiliteringsplasser, slik at kapasiteten hos både offentlige og private institusjoner – ikke minst ideelle institusjoner – kan benyttes, samt at behovet for disse tjenestene dekkes i mye større grad enn det gjøres i dag. I tillegg vil den betydelige satsingen på sykehusenes økonomi sørge for å frigjøre midler til økt satsing på rehabilitering på de ordinære budsjettene. Vi mener altså at rehabilitering er svært samfunnsøkonomisk lønnsomt, samtidig som det øker livskvaliteten for den enkelte.

Fremskrittspartiet er også av den oppfatning at regjeringen bryter sine løfter når det også i år blir foreslått å øke egenandelstaket. Økte egenandeler rammer først og fremst dem som ikke har store økonomiske ressurser, og bidrar faktisk til å øke forskjellene i Norge. I sitt forslag reduserer derfor Fremskrittspartiet egenandelstak 1 til 1 880 kr. Dette reverserer altså økningen som regjeringen foreslår.

I tillegg til dette er vi dypt bekymret for regjeringens forslag om å fjerne ordningen med skattefradrag, som i dag eksisterer, for store sykdomsutgifter. Den beste måten å skjerme kronikerne for store sykdomsutgifter på er etter vårt syn å gjeninnføre sjablongfradraget. Fremskrittspartiet foreslår derfor å gjeninnføre dette fra 2013 og reverserer regjeringens forslag til innstramming fra 2012. Vi kan på ingen måte se at når vi har en ordning som fungerer for de fleste, men som noen få ikke kan benytte seg av, så skal altså løsningen være – for regjeringen – å fjerne den for alle i stedet for å innlemme dem som falt utenfor ordningen. Det fremstår som viktigere for denne regjeringen at alle har et dårlig tilbud, enn at de fleste har et bra tilbud – forstå det den som kan.

Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det er behov for å styrke den medisinske forskningen i Norge. I vårt forslag er det en økt innsats på forskning og utvikling i helsetjenesten. Vi presiserer at diabetes-, demens-, kreft-, ADHD- og stamcelleforskning er prioriterte oppgaver for Fremskrittspartiet.

Videre er vi av den oppfatning at Norge har mye å lære av andre nasjoner når det kommer til det vi i Norge definerer som «eksperimentell» behandling. Det er etter vårt syn et opplagt behov for å åpne for mer utprøvende behandling i helsevesenet for pasienter som ikke har nytte av ordinær behandling.

I mitt innlegg har jeg ikke dekket områder som eldreomsorg, kommunehelsetjenesten, rusfeltet og psykiatri. Det er ikke fordi vi ikke synes det er viktig – snarere tvert imot – men feltene vil bli omtalt av andre representanter fra Fremskrittspartiet.

Jeg vil også få lov til å ta opp de forslag som Fremskrittspartiet har i saken, og anser dem som referert – i tillegg til de forslag som i dag er fremmet vedrørende kreftomsorgen, som ligger på representantenes plasser, om så ikke er gjort tidligere.

Presidenten: Representanten Per Arne Olsen har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir åpnet for replikkordskifte.

Tove Karoline Knutsen (A) [10:42:21]: Fremskrittspartiet har alltid mye mer penger å bruke på det meste enn de fleste. Partiet melder at man vil bruke enda mer på private helsetilbud og da gjerne kommersielle aktører. Fremskrittspartiet vil faktisk likestille offentlige og private tilbydere. De store kommersielle helseaktørene er – som vi vet – internasjonale konsern med adresse skatteparadis, og for dem er det en overordnet målsetting å få maksimal avkastning på hver investerte krone. Det betyr igjen at de kommersielle tilbyderne først og fremst vil etablere seg innenfor medisinske områder der de kan tjene penger, og i de mest folketette delene av landet.

Mitt spørsmål er: Når man vil overføre så store ressurser fra offentlig til privat, kommersielt begrunnet helsevesen, og attpåtil gi de kommersielle aktørene fri etableringsrett, hvordan skal Fremskrittspartiet forhindre en rasering av helsetilbudene til befolkningen i – skal vi si – de mer ulønnsomme delene av landet?

Per Arne Olsen (FrP) [10:43:16]: La meg først få lov til å understreke at Fremskrittspartiet prioriterer helsevesenet, og i vårt alternative budsjett gjør vi det innenfor handlingsregelens bestemmelser. Men Fremskrittspartiet er veldig klar på at det er helse og omsorg, ikke minst eldreomsorg, som er en prioritert oppgave for partiet, og det er jeg faktisk veldig stolt av.

Når vi tilfører både det offentlige helsevesenet og det private og kommersielle helsevesenet mer penger, så er det altså slik at det blir behandlet flere pasienter i Norge, og ikke færre. Det betyr at tilbudet blir bedre og ikke dårligere.

Jeg er ikke tilsvarende bekymret for internasjonale aktører som representanten Knutsen er. Jeg registrerer også at bl.a. den norske stat er en stor eier i flere av disse aktørene, og sånn sett er det viktigere for Fremskrittspartiet at pasienter blir behandlet, enn hvem som faktisk eier selskapet som behandler pasienten.

Geir-Ketil Hansen (SV) [10:44:22]: Fremskrittspartiet foreslår, ikke uventet, i sitt alternative budsjett at man skal øke stykkprisandelen i budsjettet 40–50 pst. I andre budsjetter har de også foreslått å innføre stykkpris i eldreomsorgen. De erfaringene vi har hatt med høyere stykkpris, 50–60 pst., i det tiåret vi har bak oss, har vært at budsjettene da har vært ute av kontroll – store underskudd, milliardunderskudd, som igjen har resultert i kutt i sykehusbudsjettene. Vi har også erfaring med at det har medført en dreining av pasientbehandlingen. Store pasientgrupper som kronikere, rusmisbrukere og psykiatriske pasienter er blitt tapere til fordel for mer lønnsomme pasientgrupper. Vi har dessverre de siste årene også sett eksempler på at stykkpris har stimulert til juks i budsjettene på enkelte sykehus, ved å føre for høye priser i forhold til staten – altså en rekke uheldige konsekvenser av dette, mens økt basisfinansiering har gitt bare positive resultater.

Mitt spørsmål til Fremskrittspartiet: Har de ingenting lært av de uheldige sidene ved stykkprisfinansiering?

Per Arne Olsen (FrP) [10:45:31]: Som jeg også sa i mitt innlegg, har vi faktisk lært veldig mye. Hvis representanten Hansen hadde fulgt med, hadde han visst at det var slik at pasientbehandlingen økte og køene gikk ned under Bondevik II-regjeringen, hvor man hadde høyere stykkprisandel, ISF-andel. Hvis representanten hadde lest flere av merknadene, hadde han sett at Fremskrittspartiet har påpekt akkurat de problemene som er i dagens helsevesen, med feilkoding, bevisst feilkoding, lite fleksible DRG-koder osv., så vi tar faktisk dette veldig på alvor.

Men for Fremskrittspartiet er det viktigste at pasientene blir behandlet, at køene går ned, og at mennesker kommer tilbake til arbeidslivet. Jeg registrerer at SV er mer opptatt av at vi skal bruke mindre penger på helsevesenet. Det er Fremskrittspartiet dypt uenig i.

Kjersti Toppe (Sp) [10:46:28]: Eg registrerer at Framstegspartiet er oppteke av helsekøar, men ikkje så oppteke av å førebyggja helsekøar. Det viser seg spesielt i alkoholpolitikken. Som einaste parti går Framstegspartiet imot merknaden i komiteen om at hovudlinjene i alkoholpolitikken skal liggja fast, med fokus på avgrensing av tilgang og forbruk. Dei støttar heller ikkje merknaden om at norsk reklameforbod er hensiktsmessig, med å visa til at samanhengen ikkje er vitskapeleg dokumentert.

Mitt spørsmål til Framstegspartiet er: Meiner Framstegspartiet at det er vitskapeleg dokumentert at skjenking heile døgnet, redusert pris, vin i butikk og innføring av alkoholreklame er gode verkemiddel i det rusførebyggjande arbeidet?

Per Arne Olsen (FrP) [10:47:17]: Her registrerer jeg at representanten Toppe tar et par innersvinger og henviser til at den ene merknaden vår gjelder noe annet enn det den gjør. Vår merknad om at dette ikke er vitenskapelig bevist, gjelder altså SIRUS-rapporten, som hevder at det blir mindre bråk på byen ved å stenge skjenkestedene tidligere. Der har selv en av forskerne innrømmet at dette ikke er en vitenskapelig rapport, og at det er mange andre ting som også har innvirkning på hva som skjer på byen, f.eks. kan ressursbruken fra politiet ha vel så stor innvirkning.

Fremskrittspartiet er av den oppfatning at en lovlig vare som alkohol skal og kan være tilgjengelig. Vi er opptatt av forebygging. Vi har faktisk fremmet et forslag i denne sal med over 20 punkter om forebygging, som bl.a. representanten Toppes parti ikke fant å støtte.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Geir-Ketil Hansen (SV) [10:48:44]: Jeg er glad for å kunne konstatere at innenfor et relativt stramt statsbudsjett øker helsebudsjettet med vel 2 mrd. kr. Det samlede budsjettet er nå på ca. 140 mrd. kr. Det gir 1,4 mrd. kr mer til sykehusbehandling, over 1 pst. vekst i pasientbehandlingen, 6,5 pst. vekst i det polikliniske tilbudet, 120 mill. kr til 1 500 heldøgns omsorgsplasser, 150 mill. kr til dagtilbudet til demente – 500 flere får tilbud. I tillegg blir tiltak knyttet til oppfølgingen av Samhandlingsreformen økt med 150 mill. kr. Hovedlinjen i årets helsebudsjett følger de politiske prioriteringene fra foregående budsjett og prioriteringene i Nasjonal helseplan – tidlig innsats og mer penger til forebygging.

Det norske helsevesenet har høy standard. En nylig utkommet OECD-rapport bekrefter det. Norge er blant de OECD-landene som har best resultat på overlevelse av hjerteinfarkt, hjerneslag, brystkreft, livmorhalskreft og flere andre kreftformer. Norge ligger også i verdenstoppen når det gjelder omsorgstjenester og eldreomsorg. Det er kanskje ikke et bilde som passer inn i opposisjonens beskrivelse av det norske helsevesenet. Men det er all grunn til å understreke at dette kun har vært mulig å oppnå fordi vi i Norge har basert utbyggingen av vårt helsevesen på at det skal bygges ut i hele landet, at det skal være likeverdige tilbud uansett bosted og størrelsen på pengeboken, og i tillegg at det norske helsevesenet er offentlig eid, bygd på fellesskapsprinsippene. Alternativet – et privatisert, kommersialisert helsevesen, sånn som høyresiden foreslår – hadde ikke gitt oss disse resultatene, det hadde gitt oss økte forskjeller.

Det er ikke slik at vi er best på alt, og heller ikke slik at denne OECD-rapporten skal få oss til å tro at det ikke er mangler i helsevesenet. Norge er ikke best i verden når det gjelder korte ventetider. Norge, Canada og Sverige kom dårlig ut med hensyn til ventetider i denne rapporten jeg viste til – både i forhold til spesialist, i forhold til elektiv kirurgi og i forhold til ventetid hos primærlege. Det har vi også fått presentert mange eksempler på i media den siste tiden – personer som har ventet på kreftbehandling. Derfor er det viktig at helseministeren har satt et kraftig søkelys på at ventetidene skal ned, spesielt for prioritert behandling – kreftpasienter – i bestillerdokumentene til helseforetakene og krav til regelmessig rapportering. Det arbeides også systematisk med pasientforløpet, redusert ventetid fra fastlege, diagnostisering til behandling på sykehusene. Disse utfordringene er ikke løst over natten, men målsettingene som er satt i forbindelse med kreftbehandling, skal innfris. Jeg er også glad for at den samlede ventetiden har gått ned fra 2010 til 2011. Vi er på rett vei.

Vi har også store utfordringer i forhold til sosiale helseforskjeller. Årsakene ligger i grunnleggende faktorer som økonomi, oppvekstvilkår, frafall i utdanning, arbeidsledighet og boforhold. Det er i utgangspunktet ingen god forklaring på hvorfor det skal være større helseforskjeller i Norge enn i våre naboland. Den nylig vedtatte folkehelseloven er, etter min mening, et av våre aller viktigste tiltak mot sosiale helseforskjeller. Oppfølgingen av loven, med konkrete tiltak i alle landets kommuner, på tvers av alle sektorer, vil være avgjørende for om vi over tid skal makte å redusere de sosiale helseforskjellene. Det er bevilget 144 mill. kr til folkehelse i 2012 på helsebudsjettet. Det skal komme i tillegg til det som blir bevilget i andre departementers budsjetter og i kommunene og fylkeskommunene.

Helseministeren får i 2012 et hovedansvar for å koordinere den nasjonale oppfølgingen av folkehelseloven, utarbeidelse av en nasjonal folkehelsestrategi. Det blir et svært viktig arbeid som må gis høyeste prioritet.

Samhandlingsreformen skal innføres i 2012. Det vil stille krav til både kompetanse og organisering i kommunesektoren. Kommunene får betalingsplikt for utskrivingsklare pasienter fra dag én. Det har de også blitt økonomisk kompensert for. Det innføres en medfinansieringsordning for behandling av pasienter på sykehus. Det var en ordning som SV i utgangspunktet var skeptisk til, vi tvilte på effekten. Nå er denne ordningen betydelig moderert i forhold til det opprinnelige forslaget. Vi håper den vil gi den effekten som er målsettingen.

Det er grunn til å understreke at både staten og kommunene i fellesskap må bidra til at Samhandlingsreformen lykkes. Vi har ikke råd til noe annet. Problemer som måtte oppstå, skal løses i fellesskap, befolkningen skal sikres et bedre helse- og omsorgstilbud i alle landets kommuner ved innføring av den nye reformen. Det skal også iverksettes en følgeevaluering. Kommunene må få den nødvendige tid. Alt kan ikke være på plass 1. januar.

Psykiske problemer er anslått til å være den vesentligste årsaken til at 700 000 nordmenn står utenfor arbeidslivet. Psykiske lidelser er anslått å koste det norske samfunnet ca. 70 mrd. kr per år i behandling og omsorgstiltak. Flere undersøkelser tyder på at personer med psykiske lidelser er de som har det svakeste tilbudet i kommunene og dårligst levekår.

Etter at Opptrappingsplanen for psykiatri ble avsluttet i 2010, og de øremerkede pengene ble innfaset i de ordinære budsjettene i kommunene og staten, er det positivt å konstatere at i 84 pst. av kommunene meldes det at bevilgningene til psykisk helse er videreført, og i en del kommuner også økt. Samtidig er det bekymringsfullt å lese at i 16 pst. av kommunene varsles det om kutt i budsjettene. Det er all grunn til å følge med i denne utviklingen. Hvordan vil det se ut i kommunesektoren når budsjettene for 2012 er behandlet? Øker eller reduseres andelen av kommuner som kutter i psykiatrien? Det må følges nøye opp. Opptrappingsplanen som har vært gjennomført i psykisk helse, skal følges opp, og tilbudet skal styrkes i årene som kommer. Det er intensjonen i Samhandlingsreformen. Det er det et stort behov for.

Komiteen har også i budsjettinnstillingen understreket at det blir viktig å rekruttere flere psykologer til kommunehelsetjenesten. Erfaringene viser at når det er god tilgang på psykologer, når disse samarbeider med den øvrige kommunehelsetjenesten, gir det gode resultater for mennesker med somatiske og psykiske lidelser. Derfor må det etableres gode økonomiske virkemidler for å styrke rekrutteringen av psykologer til kommunehelsetjenesten.

Det er i budsjettet også gitt en grundig beskrivelse av oppfølgingen etter terroraksjonen 22. juli. Det er svært viktig at alle som ble rammet av terroraksjonen på Utøya og i regjeringskvartalet, får den oppfølgingen som er nødvendig på både kort og lang sikt. Det gjelder dem som ble direkte rammet, og det gjelder de pårørende. Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli-hendelsen har gitt gode innspill, og det er viktig at det i framtiden blir et nært samarbeid mellom denne støttegruppen og andre som ivaretar de pårørende fra Utøya og regjeringskvartalet, i det videre oppfølgingsarbeidet.

I dag er det slik at altfor mange med rusproblemer ikke får den hjelpen de trenger. Det har vært nevnt tidligere: 4 000 venter på behandling. Rus rammer sosialt skjevt, og ruspasienter har både den høyeste sykeligheten og den høyeste dødeligheten. Det er om lag 250 mennesker som dør av overdose hvert år – flere enn det som dør i trafikken. Men når var det sist en overskrift om overdosedødsfall? Rusmisbrukere er blant samfunnets tapere. Et av problemene med dagens rusbehandling er de store glippene mellom behandlingsnivåene og manglende samhandling mellom ulike etater. Gjennom Samhandlingsreformen arbeider vi for at ruspasienter skal sikres en helhetlig, sømløs behandlingskjede gjennom endringer i både finansieringssystemer og lovverk. Rusavhengige må sikres et variert behandlingstilbud, herunder en økt satsing på medikamentfrie behandlinger.

Jeg er glad for at rammen til rusbehandlingen er økt med 100 mill. kr, men det er etter SVs mening behov for en forpliktende opptrappingsplan, på samme måte som den som er gjennomført for psykisk helsevern. På den måten kan vi jobbe med en systematisk opptrapping på alle områder som er viktig i rusomsorgen, fra forebygging til rehabilitering, ettervern, skadebegrensning og forskning.

Regjeringen har varslet en egen stortingsmelding om ruspolitikken. Denne stortingsmeldingen blir veldig viktig. Verdien på samfunnet vårt måles i hvordan vi behandler våre mest utsatte.

For folk flest koster det svært mye å gå til tannlegen om det kreves behandling av et visst omfang. Det har vi nylig fått beskrevet eksempler på i bl.a. Aftenposten. Statistisk sentralbyrå har sett på bruken av tannhelsetjenester. Byråets funn er som man kan forvente: Det er de rikeste med de største pengebøkene og de med høyest utdanning som går til tannlegen. Det er en historisk merkverdighet at ikke tannhelse er inkludert i det vanlige helsevesenet. Derfor er jeg helt uenig med dem som varsler at tiden for store velferdsreformer er forbi, at vår velferdsstat står på historiens topp. Vi er nødt til å få en ny tannhelsemelding som sikrer oss et tak på tannbehandlingen.

Så vil jeg helt avslutningsvis si at jeg er fornøyd med at vi har fått et helsebudsjett med vekst i et stramt budsjett, som gir mer penger til pasientbehandling på alle områder.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:59:34]: Den 1. desember kunne vi lese på SVs nettsider og i Avisa Nordland at representanten Geir-Ketil Hansen krever psykiatriambulanser overalt. Siden SV stemte imot Fremskrittspartiets forslag om det samme for ikke så lang tid tilbake, ble jeg noe forundret, og særlig fordi SV i denne innstillingen ikke har fremmet forslag i tråd med sitt krav. Fremskrittspartiet har derfor kommet SV i møte ved i dag å fremme forslag om psykiatriambulanser over hele landet, i tråd med representantens krav.

Betyr representantens krav 1. desember at dette er en reell lovnad, eller er det slik at SV og Geir-Ketil Hansen igjen vil stemme imot, og igjen vise at dette bare er prat og ikke reell handling?

Geir-Ketil Hansen (SV) [11:00:24]: Nå har ikke SV styring med overskriftene på det som står i Avisa Nordland, men hvis man har lest teksten, så står det at vi er fornøyd med at vi har fått komiteen med oss på at det skal være psykiatrikompetanse på alle ambulansene, og at psykisk syke mennesker skal ha et tilbud som er likeverdig med det de med somatiske lidelser har, også i den akuttmedisinske tjenesten.

Jeg er veldig fornøyd med og glad for at vi har fått en enstemmig komité med på at det skal være psykiatrikompetanse. Egne ambulanser for psykisk helse er ikke mulig å innføre over hele landet.

Sonja Irene Sjøli (H) [11:01:06]: Den sterke veksten i private helseforsikringer de senere årene er et resultat av økende helsekøer og lange ventetider for behandling. Mange må faktisk vente i måneder og år.

Nærmere 300 000 nordmenn har nå helseforsikring, og det har økt med 23 pst. bare det siste året. En kombinasjon av lange offentlige køer og ventetider, private ledige tilbud og den frustrasjonen som mange pasienter opplever i en usikker sykdomsfase, gjør at mange nå betaler av egen lomme for raskere undersøkelser og behandling hos private.

Regjeringens kamp mot private tilbud gjør at vi nå ser konturene av en reell privatisering og et klassedelt helsevesen, der de med penger kan kjøpe seg rask hjelp ved mistanke om sykdom, mens andre må stille seg i en offentlig kø. Det er en utvikling Høyre er sterkt imot.

Hva tenker representanten fra SV om at de gjennom sin allergi mot private tilbud faktisk bidrar til en reell privatisering av mange helsetjenester og til et klassedelt helsevesen?

Geir-Ketil Hansen (SV) [11:02:12]: Den beste garantien mot et klassedelt samfunn er at vi har et godt utbygd offentlig helsevesen. Det er det som har vært norsk politikk, som jeg også oppfatter at Høyre i hovedsak har vært enig i.

En utbygging og en oppbygging av det private på bekostning av det offentlige vil svekke det offentlige helsevesenet og på den måten skape økte forskjeller. Derfor er SV for det som vi også har fått gjennomslag for, og som jeg er glad for at vi får i dette budsjettet: mer penger til pasientbehandling i det offentlige helsevesenet og at det er fokusert på å få ned køene. Ventetiden har gått ned fra 2010 til 2011. Det er den eneste veien å gå for å sikre oss mot et klassedelt samfunn.

Laila Dåvøy (KrF) [11:03:07]: Representanten var opptatt av rus i sitt innlegg, og det synes jeg er veldig bra.

Vi vet jo alle at sammenhengen mellom alkoholbruk og vold er veldig påtakelig, og det er også dokumentert i stor grad. Det finnes en rapport som er kommet fra SIRUS, der man foreslår at man bør redusere skjenketidene med én time om natten. I innstillingen fra helse- og omsorgskomiteen sier regjeringspartiene at de «imøteser regjeringens oppfølging av denne rapporten».

Jeg lurer på hva det egentlig betyr. Betyr det at regjeringspartiene i Stortinget faktisk ønsker at regjeringen går for en redusert skjenketid? I så fall – hvorfor kunne man ikke sagt det litt klarere? Hva menes egentlig når man sier at man imøteser regjeringens oppfølging?

Geir-Ketil Hansen (SV) [11:04:09]: Det er en debatt om dette i regjeringspartiene, på samme måte som det ville vært det hvis opposisjonen hadde sittet med regjeringen. Her er flere interesser og hensyn som skal tas. Undertegnedes mening – og jeg mener også at det er SVs posisjon – er at den riktige veien å gå er å redusere åpningstidene. Redusert tilgjengelighet gir redusert bruk av alkohol og vil i denne sammenheng også gi redusert vold. Derfor er jeg helt enig med spørreren – det er den riktige veien å gå.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kjersti Toppe (Sp) [11:04:50]: Vi som bur i Noreg, er privilegerte. Vi har eit godt utvikla helsevesen. Mange tilbod som vi for berre ein generasjon sidan ikkje kunne venta å få, blir i dag oppfatta som sjølvsagde. Vi har høgt kompetente helsearbeidarar både i kommunar og på sjukehus. Nordmenn har òg relativt sett god helse. Vi lever lenge, og helsetilbodet er i verdsklasse.

Likevel oppfattar mange at ressursane ikkje strekk til. Pleie- og omsorgstilbodet i kommunane får stadig kritikk, sjølv om vi samanlikna med andre land er heilt i øvre klasse når det gjeld både personellinnsats og institusjonsbygging.

Det er stadig krav om nye tilbod og forbetringar i spesialisthelsetenesta. I eit av verdas rikaste land er det kanskje ikkje noko anna å venta. Vi skal ha store forventningar til helsetilbodet vårt, og vi skal krevja at vi ligg i front. Eg trur likevel at vi med tida må ta ein mykje grundigare prioriteringsdebatt innan helsefeltet. Inntil no har debatten vore prega av at helseressursane tilsynelatande ikkje har nokon ende. Den medisinske utviklinga går fort, og det er ikkje lenger teknikken som er avgjerande – heller kanskje etikken. Då må vi ta debatten om kva det offentlege skal ta ansvar for. Vi må ta stilling til om nye helsetilbod er rett prioritering opp mot andre offentlege oppgåver, og om det fører samfunnet og folkehelsa framover.

Statsbudsjettet for 2012 markerer med innføringa av Samhandlingsreforma ei viktig omstilling av helsevesenet i Noreg. Dei siste åra har det utvikla seg ein ubalanse mellom den statlege og den kommunale helsetenesta som ikkje har vore til pasientane sitt beste. Spesialisthelsetenesta har prega både helsebudsjett, utdanning, forsking, organisering og finansiering innan helse. Høgspissa fagmiljø har hatt høg prestisje, mens grunnleggjande breiddekompetanse, som tek seg av dei fleste pasientane, og som førebyggjer sjukdomsutvikling, har blitt mindre verdsett. Førebyggjande arbeid har rett og slett blitt nedprioritert. Dessutan har ubalansen i den statlege og kommunale helsetenesta i realiteten oppmuntra til eit overforbruk av spesialisthelsetenester. Fleire hevdar at nettopp dette har bidrege til at vi i dag har helsekøar i Noreg. Helsearbeidet som skjer i kommunane, skal derfor styrkjast.

Fastlegar og legevaktlegar har ein viktig portnarfunksjon inn mot spesialisthelsetenesta. Dei siste åra har likevel nye legeårsverk i all hovudsak tilkome spesialisthelsetenesta.

No er det kommunehelsetenesta sin tur. Samhandlingsreforma sin intensjon er nettopp å styrkja kommunehelsetenesta. For å byggja opp under denne endringa blir det frå nyttår innførte to nye lovverk og ei omlegging av finansieringa. I fyrste omgang er dei økonomiske ordningane avgrensa til somatiske pasientar, og det betyr at kommunane får økonomisk ansvar for utskrivingsklare pasientar og medfinansieringsansvar for sjukehusinnlegginga. Målet er at det skal bli lønsamt for kommunane å byggja opp eigne tilbod som skal vera eit alternativ til pasientane før innlegging, i staden for innlegging, eller etter innlegging på sjukehus, dersom pasientane der får eit like godt eller betre tilbod som på sjukehusa. Særleg er det gode erfaringar ute med å oppretta tilbod som tek imot pasientar som blir skrivne ut frå sjukehus.

Kommunane skal òg i løpet av nokre år få ansvar for å oppretta heildøgns plassar for fyrstehjelp. Desse kan svært gjerne lokaliserast til lokalmedisinske senter.

Samhandlingsreforma sin intensjon er å lyfta fram førebyggjande helsearbeid og dei pasientgruppene som har vore sårbare i dagens system. Det gjeld ruspasientar, pasientar med psykiske lidingar, det gjeld eldre og dei med kroniske sjukdomar. Det overordna målet med den raud-grøne helsepolitikken er å kanalisera helsepengane slik at dei ikkje skapar meir sosiale helseskilnader, men yter mest hjelp til dei gruppene som treng det mest. Det finst rapportar som indikerer at det motsette skjer, t.d. at legar brukar mest tid og ressursar på pasientar med høgast utdanning og høgast inntekt, at fritt sjukehusval er ei ordning for dei ressurssterke og dei yngste. Pasientrett og fritt sjukehusval må derfor aldri bli eit mål i seg sjølv. Fokus på rettar og klagemoglegheiter har aldri lyfta fram dei minst ressurssterke gruppene i samfunnet, men favorisert dei andre. Marknadstankegangen i helsevesenet, som særleg Framstegspartiet og Høgre er tilhengarar av, har altså sine tydelege baksider og må ikkje framelskast.

Det siste året har det vore stort fokus på pasienttryggleik. Sjølv om vi har eit sterkt og godt utvikla helsetilbod, skjer det urovekkjande mange feil og manglar. Det skjer i kommunane, og det skjer på sjukehusa – både store og små. Vi sviktar ofte på det reint banale. Det gjeld feilmedisinering, det gjeld sjukehusinfeksjonar, og det gjeld dårleg kommunikasjon. Eg registrerer at regjeringa har teke tak i dette. Det er gjort ulike nye tiltak, m.a. er det starta opp ei nasjonal kartlegging av omfanget av pasientskadar, og pasienttryggleikskampanjen «I trygge hender» starta opp i fjor. Eg er svært glad for at regjeringa satsar seriøst på betre pasientbehandling og førebygging av pasientskadar i norsk helsevesen.

Ein slår fast at kvalitetsarbeid og pasienttryggleik er eit leiingsansvar. Helsetilbodet blir målt på kvalitet. Kvalitetsarbeid skal få like stort fokus i kommunane og helseføretaksstyra som det økonomistyring har hatt. For å skape god pasienttryggleik er det veldig viktig at helsevesenet opparbeider seg ein læringskultur og har openheit om det som skjer. Det er òg varsla ei eiga stortingsmelding om kvalitet og pasienttryggleik, og eg ser fram til at ein der kjem til å omtala pasienttryggleiksarbeidet breitt.

I 2012 blir ei ny folkehelselov innført. Lova er basert på fem grunnprinsipp: Helse i alt vi gjer-prinsippet, føre–var-prinsippet, prinsippet om berekraftig utvikling, prinsippet om utjamning og prinsippet om medverknad. Slik skal folkehelselova gi oss eit nytt fundament for systematisk folkehelsearbeid i Noreg og eit betre grunnlag for samordning mellom departement og på tvers av sektorar. Ansvaret for folkehelsearbeidet blir lagt til kommunane og ikkje berre til helsetenesta. Departementet skal utarbeida ein gjennomføringsplan for lova som skal omfatta økonomiske verkemiddel og tiltak, for å utvikla eit betre kunnskapsgrunnlag for folkehelsearbeidet. Eg tek opp dette fordi eg meiner folkehelselova er ein milepåle i folkehelsearbeidet i Noreg og ein sentral del av helsesatsinga til den raud-grøne regjeringa.

2012 er startåret for den omlegginga av helsepolitikken som det har vore snakka om lenge: Vi skal førebyggja meir for å kunna reparera mindre. Det vil på sikt gi betre liv med mindre sjukdom og helseplager for svært mange. Vi må få fleire til å slutta å røykja. Då får samfunnet ein gevinst på 2–3 mrd. kr i året for kvar prosent som røykjardelen går ned. Sverige ligg 5 prosenteiningar under oss. Vi må redusera førekomst av livsstilssjukdommar som kjem av aukande fysisk inaktivitet, usunt kosthald og rusmisbruk. Vi er sikre på at vi er på rett veg når vi lèt kommunane få eit ansvar for å gi hjelp til dei som manglar kunnskap, og som treng hjelp til å leggja om sine vanar. Vi vil at fastlegar skal skriva ut fleire frisklivsreseptar i staden for medisinreseptar, og at det blir oppretta fleire gode, lokale frisklivstilbod. Vi er utolmodige etter å få gjennomført dei mange gode bidraga frå staten si side som er nok utgreidde: auka løyvingar til gang- og sykkelvegar, avgrensingar i privatbilismen i byane og at sunne matvarer skal bli billigare og usunne dyrare.

«Politikk er intet annet enn medisin i stort.» Dette sa sosialmedisinens grunnleggjar Rudolf Virchow for 150 år sidan. Med det meinte han at politikk er å fordela levekår og verdiar – og dermed helseføresetnader – mellom grupper i samfunnet. Den viktigaste helsesatsinga skjer altså ikkje i helsebudsjettet. Når vi gjennom statsbudsjettet elles er med på å fordela levekår, slik som inntekt, arbeid, utdanning, bustad, mat og miljø, fordeler vi òg rammevilkår for helse. Folkehelsa heng altså nært saman med korleis samfunnet er organisert. Eit samfunn med minst mogleg forskjellar gir betre helse i befolkninga. Sosial tryggleik er blant dei mest grunnleggjande føresetnader for god helse og lik fordeling av helse.

I dag skal vi debattera helsebudsjettet, og posisjonen og opposisjonen kan vera ueinige om mange forhold. Men det som er det aller mest grunnleggjande, er den delen av helsepolitikken som eg nemnde no på slutten – der er den raud-grøne regjeringa aller mest overlegen og etter mitt syn heilt suveren i forhold til opposisjonen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [11:14:05]: Regjeringspartiene vil redusere bruken av sukker og salt. Tidligere sto fett også på denne listen, men siden Senterpartiet har sørget for at Tine er markedsregulator, har jo smøret forsvunnet både fra listen og fra butikkene.

Nå finnes det utallige krystallinske ioneforbindelser som kan omtales som salt. Hvis det menes natriumklorid, er det da akseptabelt med salt med lavere natriuminnhold, og skiller man på steinsalt og havsalt bl.a. med hensyn til jodinnhold? Når det snakkes om sukker, menes det da C₆H₁₂O₆ eller C₁₂H₂₂O₁₁?

Vi vet jo at vanlig sukker består av en del fruktose og en del glukose som spaltes i magen, og at insulin og leptin reagerer annerledes på fruktsukker enn på andre karbohydrater. Fruktsukker er som kjent et lipogent stoff som finnes i frukt, bær og grønnsaker. Det øker produksjonen av fettstoffer. Hva er det regjeringspartiene egentlig vil redusere, og hvordan vil de gjøre det?

Presidenten: Presidenten skal se om representanten Toppe greier å svare på det.

Kjersti Toppe (Sp) [11:15:02]: Eg registrerer at nokon har betre tid til å førebu sine replikkar enn andre!

Det var eit veldig detaljert spørsmål om diverse kjemiske sambindingar, men i det store og heile er vårt poeng at kosthaldet i befolkninga er for usunt, og vi må tilretteleggja slik at det blir meir sunt. Det er eigentleg så enkelt. Det kan vi gjera med økonomiske verkemiddel som sukkeravgift, og vi kan òg gjera det med andre tiltak.

– Så skal eg gå heim og lesa dei forskjellige kjemiske formuleringane til neste replikkrunde!

Eivind Nævdal-Bolstad (H) [11:15:53]: Representanter fra regjeringspartiene har i lang tid reist landet rundt for å fortelle at Samhandlingsreformen skal sørge for et bedre helsevesen. Satsing på habilitering og rehabilitering har vært hovedparolene, slik representanten Toppe var inne på i dag.

Reformen innføres fra nyåret, og samtidig kuttes det i rehabiliteringstjenestene i helseforetakene – uten at et tilsvarende tilbud er på plass. Ved Mork Rehabiliteringssenter i Volda, som representanten Toppe kjenner til, starter nedbyggingen nå, og den skal utfases over få over – dette til tross for gode resultater og fornøyde pasienter.

Hvordan kan representanten Toppe og Senterpartiet forsvare nedbyggingen av rehabiliteringstjenestene i distriktene all den tid det uttalte målet er å bygge opp rehabiliteringstjenesten?

Kjersti Toppe (Sp) [11:16:54]: Det er heilt sant som representanten seier, at det er eit mål med Samhandlingsreforma at ein skal få eit betre rehabiliteringstilbod. Det er òg eit mål at ein skal få meir rehabilitering i kommunane. Det har eg sett veldig mange gode eksempel på, og det må vi få meir av.

Så er det òg eit paradoks at Senterpartiet blir stilt til veggs for noko som er helseføretakas praksis. Høgre var med på vedtaket der vi lét styringa av spesialisthelsetenesta skje i ein føretaksmodell. Eg vil berre seia at vi skal ikkje akseptera at tilbod blir bygde ned utan at det er bygt opp tilsvarande, anten i kommunane eller andre plassar i helseføretaket.

Laila Dåvøy (KrF) [11:17:54]: Psykologforeningen har sagt at psykisk helse er satt på vent, og de viser til Samhandlingsreformen. I tillegg har 16 pst. av kommunene våre sagt at de planlegger å redusere tilbudet innenfor psykisk helse til neste år på grunn av økonomiske forhold.

Mitt spørsmål til representanten er om dette bekymrer, og hva kan man gjøre fra regjeringens og Stortingets side for å hindre en slik utrolig negativ utvikling, som spesielt vil ramme barn og unge?

Kjersti Toppe (Sp) [11:18:38]: Om ein ser på tala dei siste fem–ti åra, er det få område i helsevesenet som har fått så stor vekst som innanfor psykiatrien, og det er ei villa utvikling, og det er vi glade for. Så har det blitt innlemma i rammetilskotet, og vi følgjer den utviklinga veldig tett. Dei står òg i regjeringas eigen tekst, desse tala representanten Dåvøy nettopp viste til, at 16 pst. av kommunane varslar at dei vil kutta i tilbodet, og 84 pst. seier dei vil auka eller vidareføra det.

Det er klart at vi er – eg er ærleg på det – bekymra for det, og denne utviklinga må vi følgja veldig tett i dei månadene og det året som kjem.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Laila Dåvøy (KrF) [11:19:44]: Kristelig Folkepartis alternative budsjett har en profil som særlig fokuserer på barn og eldre, samtidig som budsjettet har en sosial profil som bygger opp under tanken om å gi mer til dem som trenger det mest.

Kristelig Folkeparti mener at eldre mennesker må sikres rett til verdig omsorg. Det betyr en sykehjemsplass når du trenger det, mulighet for aktivitet, mulighet for å komme ut og rett til lindrende behandling ved livets slutt, for å nevne noe. Det skal være en persons behov for sykehjemsplass som skal være det avgjørende, ikke hvor mye penger den kommunen personen bor i, har tilgjengelig for øyeblikket. Dette er et helt avgjørende punkt i avtalen om en verdighetsgaranti og en eldreomsorg som Kristelig Folkeparti inngikk med regjeringspartiene og Venstre i 2007. Regjeringen følger ikke opp garantien godt nok, slik jeg ser det.

Det er behov for et krafttak i eldreomsorgen. Det er behov for å ta problemene og utfordringene på alvor. Kommunene forteller om et stort behov for mer penger bare for å ta unna for demografiutgiftene. Helsearbeidere forteller om et behov for flere ansatte bare for å dekke alle vaktene, og for å gjøre det de mener er nødvendig. De eldre forteller om behovet for sykehjemsplasser, slik at flere kan få tilbud om plass, noe som burde vært en lovfestet rett.

Kristelig Folkeparti har i sitt alternative budsjett, foreslått å øke bevilgningen til kommunene med nær 1 mrd. kr utover regjeringens forslag. Dette skal bedre den nåværende situasjonen og gi kommunene mulighet til både å bygge nye sykehjemsplasser, øke antall forebyggende tiltak og sikre et godt tjenestetilbud til hele befolkningen.

Kristelig Folkeparti er partiet som har plass til dem som trenger hjelp til mye. Ordningen med brukerstyrt personlig assistanse er for noen helt avgjørende for å ha selvstendighet og uavhengighet. Det er derfor uforståelig at regjeringen fremdeles somler med å legge fram et forslag om individuell rett til brukerstyrt personlig assistanse, BPA – en rett Kristelig Folkeparti mener barn som trenger det, bør ha helt fra fødselen av. Det vil bidra til at familiene får større valgfrihet, nærhet og mer samvær, bl.a. fordi de kan velge å ha assistanse hjemme, slik at barnet også kan bo hjemme hvis familien foretrekker det, hvis det er BPA de ønsker.

Personer som har nedsatt funksjonsevne må, som alle andre, få leve slik de selv ønsker. Livskvalitet og mestring i hverdagen må være målet, og BPA er et av midlene for å nå det. Derfor foreslår Kristelig Folkeparti en økning på 150 mill. kr for å bedre tilbudet om BPA i vårt alternative budsjett. Vi mener retten til BPA også er å sette menneskeverd i sentrum.

Kristelig Folkeparti er også partiet som har plass til dem som er psykisk syke. Rundt en sjettedel av den voksne befolkningen har til enhver tid en psykisk lidelse eller/og et rusproblem. Til enhver tid anslås at ca. 15–20 pst., dvs. én av fem barn mellom 3 og 18 år, har nedsatt funksjon på grunn av symptomer på psykiske lidelser. Da er det svært alvorlig at det kommunale psykiske helsetilbudet svekkes, særlig blant barn og unge, når vi samtidig ser flere undersøkelser som tyder på at personer med alvorlige psykiske lidelser er de som har det svakeste tilbudet i kommunene, og dårligst levekår. Jeg nevnte i mitt spørsmål at så mange som 16 pst. av kommunene sier at de vil redusere tilbudet ytterligere. Dette må ikke skje.

Skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom er viktige arenaer for å forebygge helseplager hos barn og unge, da særlig psykiske lidelser. Etter at øremerkingen forsvant, og bevilgningen til skolehelsetjenesten i stor grad ble slukt av rammeoverføringen til kommune og fylkeskommune, har skolehelsetjenesten hatt en usikker fremtid. Skoler med mange hundre elever kan ikke tilby mer en noen få minutter med helsesøster. Ungdom som trenger en å snakke med mandag morgen, møter en stengt dør med beskjed om å komme tilbake fredag etter lunsj. Kristelig Folkeparti vil styrke skolehelsetjenesten med 50 mill. kr.

Kristelig Folkeparti er også et parti som ønsker å gjøre livet lettere for dem med et rusproblem. Det er helt avgjørende at flere rusmiddelavhengige får et behandlingstilbud raskere. Tusenvis står i kø, samtidig som ideelle rusinstitusjoner har ledig kapasitet. Derfor foreslår Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett 75 mill. kr til rusbehandling i institusjoner som ikke har fått avtale med regionale helseforetak, og 10 mill. kr til rusforebygging i frivillig regi.

Alkoholkonsumet i Norge er økende, mens utviklingen går i motsatt retning i flere land i Europa. Vi vet at alkohol er det rusmiddelet som forårsaker de fleste sosiale og helsemessige skadene, og er den nest viktigste risikofaktoren for sykdom og tidlig død. I tillegg viser forskning at mellom 60 og 80 pst. av voldstilfellene i Norge er relatert til alkohol. I en undersøkelse gjort av SIRUS sier nesten 1,5 millioner voksne nordmenn at de er blitt plaget av andres alkoholbruk i løpet av det siste året. Andre undersøkelser viser at 300 000 kvinner hvert år er redde for fulle personer på offentlig sted, og at så mange som 47 000 kvinner hvert år blir fysisk skadet av mennesker som er alkoholpåvirket. SIRUS opererer med at om lag 70 000 skader og ulykker kan relateres til alkoholbruk.

Dette alene burde være grunn god nok til å regulere alkoholsalget i Norge i noe større grad. Vi vet også at redusert skjenketid gir redusert vold, og at redusert skjenketid er ønsket bl.a. av – ja også av SV og av Kristelig Folkeparti – politiet, Helsedirektoratet, Legeforeningen, ambulansepersonell, legevakten, Natteravnene og en rekke andre aktører som møter voldsproblematikken hver eneste helg. Mitt spørsmål er: Hva er det vi venter på?

Samhandlingsreformen er en svært viktig reform, og kan betegnes som en omveltning av helsetilbudet i Norge, der mer av ansvaret og flere oppgaver flyttes fra de regionale helseforetakene til kommunen. Jeg er enig i dette. Men nå, kun noen uker før reformen skal implementeres, er en rekke spørsmål ubesvart. Flere kommuner lurer fremdeles på hva som ligger i betegnelser som «øyeblikkelig hjelp», «utskrivningsklare pasienter» og «folkehelseansvaret», og økonomien er usikker flere steder.

For å løse de nye oppgavene som kommunene får om noen uker, må de ha klart både fasiliteter og kompetanse. Allerede i dag må mange kommuner la økonomiske hensyn veie tyngre enn kvalitet og faglig standard på tjenestene. Dette er på grunn av en presset kommuneøkonomi, sier de selv.

Hvor mange kommuner er egentlig helt klare når reformen trer i kraft om under fire uker? Og hva skjer med de kommunene som ikke er klare? Det sies at reformen skal gjennomføres litt etter litt, men de finansielle virkemidlene starter allerede 1. januar 2012. Det er ikke noen forsiktig gjennomføring der, med unntak av øyeblikkelig hjelp, som jo skal innfases over tid.

Til slutt litt om situasjonen i Helse Sør-Øst, og i særdeleshet situasjonen ved Oslo universitetssykehus. Vi har de siste månedene sett pasienter, ansatte, tillitsvalgte og tilsynsmyndigheter som er bekymret for pasientsikkerheten på Oslo universitetssykehus i forbindelse med den store omstillingen som er i gang. På søndag meldte også helseombudet sin bekymring, og i går var det demonstrasjoner utenfor Stortinget. Alle er enige om én ting: Sammenslåingen må ikke være et prestisjeprosjekt som bokstavelig talt «på død og liv» må gjennomføres i ekspressfart.

Undersøkelser viser at syv av ti av de ansatte ikke tror at Oslo universitetssykehus klarer å nå de ambisjonene som ligger til grunn for sammenslåingen. IKT-systemene snakker heller ikke sammen. I tillegg kommer nedbemanning og store kutt i budsjettene. Barn og unge går med store smerter mye lenger enn nødvendig, og en rekke pasienter blir ikke behandlet innenfor fristene. Samhandlingsreformen kommer også til Oslo universitetssykehus 1. januar 2012.

Sammen med de andre opposisjonspartiene har Kristelig Folkeparti foreslått noen tiltak, og jeg skal bare nevne to. Det ene er stedlig ledelse. Ledere som opererer på avstand, blir gjerne ikke tydelige nok. Dette kan føre til manglende effektivitet, manglende styring av økonomien og manglende involvering av de ansatte i pågående prosesser. Vi tror at det er det som skjer, dessverre, på Oslo universitetssykehus.

Det andre forslaget går ut på IKT. Når IKT-systemene svikter, kan det gi alvorlige følger for pasientene. Opposisjonspartiene ønsker en massiv satsing på IKT i hele Helse-Norge. Gode datasystemer hjelper gode leger med å gi god behandling, noe som igjen bidrar til økt trygghet og velferd. Og det er dette det bunner i: trygghet og velferd gjennom kunnskap og omsorg. Gode mennesker som gjør godt mot andre, er det hele helsevesenet er bygget på. Det er det vi som politikere må bygge opp under.

Jeg håper de gode forslagene som opposisjonen har kommet med, kan vurderes av regjeringspartiene. Det er fryktelig vanskelig som opposisjonsparti å komme med gode forslag. Stort sett sier man nei. Men det er godt ment, og det er til beste for pasientene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Geir-Ketil Hansen (SV) [11:30:09]: Jeg skal ta opp tråden fra en tidligere replikk, fra representanten Dåvøy til undertegnede, om SIRUS-rapporten, om rus og om forebygging av vold, bl.a.

Jeg minner representanten Dåvøy om at Oslo kommune kan innføre de foreslåtte tiltakene i SIRUS-rapporten i morgen om de ønsker det. Kristelig Folkeparti er med i byrådet i Oslo kommune, så jeg vil gjerne ha en kommentar til akkurat den problemstillingen med hensyn til de signalene som kommer fra Høyre og Fremskrittspartiet om ruspolitikken og stengetider.

Jeg vil spørre representanten Dåvøy om hvordan hun ser for seg at Kristelig Folkeparti skal få gjennomslag for sin politikk i et bredt borgerlig samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet.

Laila Dåvøy (KrF) [11:30:58]: Nå har jo jeg erfaring fra å sitte i regjering med Høyre og Venstre, og jeg mener at vi førte en veldig god alkoholpolitikk. Jeg har ikke erfaring med Fremskrittspartiet. Jeg skjønner spørsmålet, og jeg skjønner at SV synes det er kjempevanskelig å sitte i regjering og ha en noe annen politikk enn den det største partiet kanskje har.

Når det gjelder Oslo, håper jeg inderlig at også Oslo vil kunne gjennomføre reduserte skjenketider. Grunnen til at vi ønsker at det skal gjøres fra regjeringshold, er at da vil alle kommunene måtte forholde seg til det. Vi gir da et veldig sterkt signal nasjonalt fra denne forsamling om at vi faktisk tar på alvor den voldsutøvelse som kommer av alkoholbruk, og nattetider i de store byene er dette et kjempeproblem. Det er mitt svar. Jeg ønsker bare lykke til og håper at SV står sterkt på dette i regjering.

Jorodd Asphjell (A) [11:32:14]: Kristelig Folkeparti har funnet sammen med Høyre og Fremskrittspartiet på en rekke områder i helse- og omsorgsbudsjettet for 2012. Kristelig Folkeparti har også meldt at man vil gå i regjering sammen med Fremskrittspartiet og Høyre etter valget i 2013, dersom valgresultatet tilsier det. Det er vel slik at får man ikke den man elsker, må man elske den man får i dette samfunnet.

Vil vi nå se et Kristelig Folkeparti som, i likhet med høyrepartiene, er mer opptatt av å privatisere og kommersialisere norsk helsevesen, slik at de som har god økonomi og god tilgang på private helsetjenester, kan kjøpe seg gode helsetjenester på bekostning av et likeverdig helsetilbud i hele landet?

Laila Dåvøy (KrF) [11:32:59]: Svaret er ganske enkelt nei. Når det gjelder samarbeid etter 2013-valget, høres det ut som om representanten vet mer om dette enn det jeg som står her, vet. Dette skal diskuteres i vårt parti. Så kommer man tilbake til det etter valget i 2013 – eller kanskje før, vi får se.

Kjersti Toppe (Sp) [11:33:32]: Først vil eg begynna med å rosa Kristeleg Folkeparti fordi dei i sitt budsjett foreslår ei omlegging av momssystemet. Dei foreslår auka moms på sukkerhaldige drikker og brus, som ein skal nytta til å redusera momsen på frukt og grønsaker. Noko liknande har vi i Senterpartiet i vårt program. Så ser eg at Kristeleg Folkeparti samtidig går inn for å ta vekk gratisordninga med frukt til ungdomsskular og kombinerte skular.

Spørsmålet mitt går på denne prioriteringa. Kristeleg Folkeparti har vore med oss i tidlegare budsjett og problematisert ei abonnementsordning, fordi ho ser ut til å kunna føra til auka sosiale helseforskjellar. Spørsmålet er korleis ein då kan gå inn for å gjennomføra ei abonnementsordning på alle skular.

Laila Dåvøy (KrF) [11:34:32]: Dette er en beslutning som Kristelig Folkeparti har tatt i forbindelse med budsjettet. Vi ønsker ikke lenger å videreføre gratisordningen, og vi har i budsjettinnstillingen begrunnet hvorfor.

Når det gjelder abonnementsordningen, har grunnen vært at vi ikke ønsker å ta bort muligheten, for frukt og grønt er faktisk viktig. Men vi ønsker altså å prioritere dette på en annen måte, gjennom en reduksjon i momsen. Håpet er da at folk flest skal få bedre råd til å kjøpe frukt og grønt enn de har i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Abid Q. Raja (V) [11:35:36]: Venstre er ikke representert i helse- og omsorgskomiteen. Jeg håper det er midlertidig. Vi har derfor ikke hatt mulighet til å fremme Venstres posisjon i innstillingen vi nå behandler. På samme måte som da Stortinget tidligere behandlet andre komiteers budsjett, har Venstre valgt ikke å fremme bevilgningsendringer under enkeltposter i henhold til våre prioriteringer i salen i dag. Vi stemmer derfor for regjeringens budsjettforslag som en konsekvens av at vårt forslag til alternativt budsjett under rammeområde 15 falt i forbindelse med Stortingets behandling av finansinnstillingen.

Helsesektoren gjør en fantastisk jobb hver eneste dag over hele linjen, men det er dessverre vår oppgave som politikere å prioritere også på helsesektoren. Jeg vil bruke taletiden til å trekke fram to av Venstres prioriteringer i helse- og omsorgsbudsjettet. Det er helsesøstertjenesten og rusomsorgen. Det ene handler om treffsikker forebygging, det andre handler om en av de svakeste gruppene i Norge.

Først vil jeg si litt om hvilke endringer som skal tre i kraft fra nyåret, hva Venstre kutter i, og hvorfor, i vårt budsjett.

I juni behandlet Stortinget oppfølgingen av Samhandlingsreformen. Intensjonene med reformen er gode, og utfordringene den skal møte, er store. Derfor er vi i Venstre opptatt av at reformen gjennomføres. Men Venstre mener endringene som trer i kraft fra 1. januar 2012, gir usikkerhet. En viktig del av Samhandlingsreformen er en overføring av helseoppgavene til kommunene og et bedre fokus på forebygging og behandlingstiltak tidlig i sykdomsforløpet.

Skal vi ha forsterkede institusjoner i kommunene og styrke primærhelsetjenesten, må kommunene gjøres i stand til det. Det mener vi ikke har skjedd. Venstre har tro på at større kommuner kan tilby bedre helse- og omsorgstjenester, men vi frykter at reformen blir mislykket dersom små kommuner, kommuner med liten kompetanse, blir pålagt oppgaver de ikke er i stand til å overta. Da kan vi risikere at vi får et dårligere helsetilbud enn i dag.

Det kan bli spørsmål om hvordan Venstre kan forsvare usosiale kutt som økte egenandeler og kutt i hjelpemidler for funksjonshemmede. Venstre foreslår en målrettet satsing på dem som trenger samfunnets hjelp aller mest. For Venstre handler dette også om prioriteringer og omprioriteringer. Dette krever omprioriteringer fra dem av oss som både stort sett er friske og har god økonomi, til dem som er syke og sliter økonomisk. Som et ledd i en slik omfordeling foreslår Venstre å øke egenandelstak I med 200 kr for alle, og med ytterligere 400 kr for alle som har inntekter over 500 000 kr. En slik økning av egenandelstaket vil innebære en samlet innsparing på 272 mill. kr, som målrettet kan gå til å øke innsatsen overfor dem som trenger fellesskapets hjelp aller mest.

I tillegg prioriterer Venstre viktige sosial- og helsepolitiske tiltak som økte sosialhjelpssatser og omsorgslønn til foreldre med funksjonshemmede barn, og økt satsing på rusomsorg og rehabilitering. Vi mener at det å øke avgiftene for dem som har mest fra før, er god sosialliberal politikk. De som tjener minst, vil altså tjene på vårt budsjett totalt sett, da vi øker sosialhjelpssatsene og omsorgslønnen til foreldre med funksjonshemmede barn.

Så har det tidligere i denne salen vært reist kritikk mot Venstre. Det har vært innvendt at vi som er opptatt av rusomsorgen, samtidig kutter i avgiftene på vin. Hvordan kan vi gjøre det? Venstre mener det er viktig med en helhetlig ruspolitikk som strekker seg fra forebygging til oppfølging og behandling. Målet for den forebyggende politikken ligger i å begrense skadelig bruk av rusmidler, utsette debutalder og fange opp utsatte grupper og enkeltpersoner på et tidlig stadium. Når det er sagt, tror jeg ikke det er alkoholpolitisk negativt å øke avgiftene på brennevin og senke dem på vin. Om det er så galt som enkelte vil ha det til at Venstre setter opp avgiftene på brennevin og ned på vin, kan jo de som har innvendinger bidra til å øke avgiftene. Men jeg ser at det gjør de heller ikke.

Når det gjelder nasjonale helseregistre, har Venstre ved flere anledninger uttrykt bekymring og skepsis overfor regjeringens ukritiske satsing på stadig mer omfattende nasjonale helseregistre. Digitalisering av denne informasjonen er nødvendig, men krever strengere rutiner for å bevare personvernet. Vi ser nå at det ikke alltid er like enkelt. Venstre ønsker at disse rutinene kommer på plass før det planlagte delingsnettverket for pasientjournaler kommer på plass. Derfor foreslår Venstre en reduksjon i bevilgningene til nasjonalt helseregister.

Venstre har også foreslått kutt i Den kulturelle spaserstokken. Det er fordi vi mener at det er opp til kommunene å bestemme om vi skal ha et slikt tilbud. Det er kommunene som har ansvaret for pasienter på sykehjem, og det er de som har ansvaret for å gi et kulturelt tilbud til eldre. Venstre mener Den kulturelle spaserstokken egentlig er rene symbolpenger.

Venstre har også foreslått kutt i apotekavanse, og jeg vil her vise til Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes regulering av markedet for kopilegemidler. Riksrevisjonens undersøkelse viser at det fortsatt er behov for tiltak som stimulerer til lave priser. Dessuten vil jeg trekke fram at framforhandlede rabatter på innkjøpssiden i dag ikke kommer pasientene til gode, og andelen av generiske legemidler i det norske markedet er lav sammenlignet med andre nordiske land. Dette bør egentlig de rød-grønne partiene støtte opp om. Dette er god sosial utjevning, og apotekene går som kjent svært bra.

Så til Venstres to prioriteringer: helsesøstertjenesten og rusomsorgen. Venstre har i sitt alternative budsjett satset på å styrke primærhelsetjenesten på en rekke områder, bl.a. gjennom økt kapasitet og bedre tilbud av helsesøstre og helsestasjoner. Helsesøstre er viktig for mange ungdommer. En god helsesøster fanger lett opp vansker som ungdommer kan ha, og kan bygge opp et tillitsforhold som vanskelig kan erstattes av andre i helsesektoren. Helsesøstrene kjenner også systemet godt, og kan lett henvise en ungdom til rette fagmiljø. Mange steder har imidlertid helsesøstertjenesten for dårlig kapasitet, og det er synd. For helsesøstertjenesten er ikke bare en god forebyggende tjeneste, det er også en samfunnsøkonomisk billig måte å gi helseråd og helsetjenester til ungdom på.

Venstre vil innenfor helsepolitikken også prioritere mer til dem som trenger det mest. Derfor har Venstre prioritert behandling av rusavhengige. Det er flaut at rusavhengige står i kø for akuttavrusning. Per første kvartal 2011 står nær 4 000 i kø. Samtidig har ideelle rusinstitusjoner ledig kapasitet. Det er flaut at rusavhengige ikke får plass innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling når avrusning er ferdig, og det er veldig flaut for landet Norge at over 2 000 mennesker har dødd av overdose de siste ti årene. De som er avhengig av rusmidler, trenger behandling, helsehjelp og rehabilitering. Målet må ikke bare være rusfrihet, men også et verdig liv for dem som ikke klarer å bli rusfrie. Det må derfor gis skikkelige behandlingstilbud, bl.a. gjennom økt bruk av legemiddelassistert rehabilitering, og tverrfaglig spesialisert rusbehandling må styrkes. Venstre foreslår derfor en økt bevilgning til LAR og akuttavrusning med til sammen 150 mill. kr.

Jeg tar til slutt opp Venstres forslag som er omdelt i salen, og varsler at Venstre stemmer for mindretallsforslagene nr. 1, 3–14, 15, 18, 19 og 22 – pluss de felles forslag fra opposisjonen som gjelder kreft.

Presidenten: Representanten Abid Q. Raja har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Are Helseth (A) [11:43:53]: Kommunale omsorgstjenester er varme hender og mennesker, mennesker som skal ha lønn og pensjon, og da må kommunene ha penger. Men Venstre vil kutte i rammeoverføringene til kommunene med hele 10 mrd. kr og i stedet innføre en kommunal selskapsskatt. Da flyttes i realiteten midler fra skattesvake til skattesterke kommuner, altså en politikk som sentraliserer, en politikk som gir kutt i omsorgstjenester, og den politiske realiteten er at Venstre, som oppsto som en motkulturbevegelse lokalt, nå søker en konservativ ro i sentrale strøk. Derfor spørsmålet: Hvor mange sykehjemsplasser vil Venstre legge ned i Distrikts-Norge?

Abid Q. Raja (V) [11:44:47]: I utgangspunktet mener Venstre at vi ikke skal legge ned noen sykehjemsplasser, men vi må selvfølgelig også prioritere – politikk er faktisk å prioritere.

Venstre har hele tiden tatt til orde for kommunesammenslåing i Norge, slik at vi får større, slagkraftige kommuner. Vi vet at det er mange småkommuner rundt omkring i Norge som ikke klarer å tilby borgerne det helsetilbudet de trenger – over hele linja. Får vi større, slagkraftige kommuner, vil vi få bedre helsetilbud til eldre – sykehjemsplasser – og ikke minst andre typer tilbud som kommunen skal tilby. Så jeg kjenner meg ikke helt igjen i det representanten stiller meg spørsmål om.

Geir-Ketil Hansen (SV) [11:45:39]: Venstre foreslår å kutte 18,4 mill. kr i ordningen til frukt og grønt i skolen. SV ønsker å gå den motsatte vei. Vi ønsker å bygge ut denne ordningen og primært få til en løsning med skolemat for barneskoleelevene spesielt. Det har god forebyggende effekt, det vil utjevne sosiale helseforskjeller, og ikke minst vil det bidra til bedre læring i skolen. Det er altså svært viktig i en bred sammenheng.

Hvorfor ønsker Venstre å kutte på dette området – og å gå med ryggen først inn i framtiden?

Abid Q. Raja (V) [11:46:15]: Det er trist å se at SVs skole nå dreier seg om frukt og grønt. Det er virkelig trist. Det er det man reduserer hele skolehverdagen til. Vi i Venstre snakker om bedre lærere, flere lærere, og vi snakker om læringstrykk og et godt undervisningstilbud. At regjeringen heller velger å bruke store økonomiske midler på ordninger som ikke har noen dokumentert effekt, overrasker meg, men det kan kanskje være med på å lette trykket – når den egentlig ikke har noen god skolepolitikk.

Jeg mener at dette med godt kosthold er noe skolene skal gi informasjon om, og så må man legge til rette for at elevene kan innta et godt måltid i løpet av skoledagen. Så er det også litt opp til foreldrene å sørge for å gi sine barn frukt og grønt.

Jeg synes SV nå bør begynne å fokusere på skolepolitikkens innhold, skaffe flere og bedre lærere, slik at vi får et godt læringstrykk og et godt undervisningstilbud i den norske skolen, og slutte med det overdrevne maset om frukt og grønt i skolen.

Kjersti Toppe (Sp) [11:47:25]: Eg hører at Venstre er veldig skeptisk til helsetilbodet i dei små kommunane. Eg lurer på om representanten kan ha lese undersøkingar om f.eks. korleis fastlegereforma fungerer. Ho fungerer ofte best i mindre kommunar, der reiser fastlegen meir ut til sårbare pasientgrupper – eldre og pasientar innan rus og psykiatri. Når det gjeld legemiddelhandtering i sjukeheimar, skårar òg små kommunar godt. Når det gjeld Samhandlingsreforma, er det dei store kommunane som står fram som dei som er dårlegast på planlegging.

Så eg har eit omvendt spørsmål: Er Venstre fornøgd med korleis dei store bykommunane førebur seg til Samhandlingsreforma, og korleis dei klarer å samarbeida med helseføretaka?

Abid Q. Raja (V) [11:48:24]: Jeg som egentlig er en justispolitiker, er litt overrasket over at Norge, som er verdens rikeste land, ikke klarer å få mer ut av hver krone vi putter inn i helsesektoren. Det er litt rart. Samtidig vet jeg at mange – jeg har venner og bekjente som jobber i helsesektoren – virkelig står på i hverdagen.

Nå står jeg og representanten som stiller spørsmål, veldig langt fra hverandre i kommunesammenslåingsspørsmålet – jeg mener det er der representanten startet. Venstre ønsker jo å ha færre kommuner i Norge, at vi slår dem sammen, slik at vi får mer ut av hver krone i hver kommune, mens representantens parti jo står for å beholde kommunestrukturen slik den er, selv om det er gammelmodig, det er byråkratiserende, og det gjør at vi må bruke mye mer penger enn det som er nødvendig. Jeg tror at hvis vi får større kommuner, vil vi kunne få bedre helsetilbud.

Om byene står rustet når det gjelder Samhandlingsreformen – her er det mye å gjøre, det tror jeg representanten kjenner til, og det er det ikke mulig å svare på i løpet av 1 minutt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:49:51]: Ved inngangen av dette tiåret står Europa i en alvorlig finanskrise, i enkelte europeiske land står snart én av to ungdommer uten jobb. Økonomi, arbeid og utdanning har mye å si for helsetilstanden til den enkelte og helsetilstanden i befolkningen. Vi har sosiale helseforskjeller, men sammenlignet med andre land er helseforskjellene små – fordi forskjellene i Norge er små. Fortsatt utjevning er et viktig mål for regjeringen, og gjennom en sterk offentlig fellesskole, gjennom rimelige barnehager og ikke minst full barnehagedekning bidrar vi til å legge grunnlaget for like muligheter. At folk har en jobb å gå til, en skole, en inntekt og et sted å bo er også avgjørende for god helse. Derfor er også fellesskapsløsningene et fundament i denne regjeringens politikk. En ansvarlig økonomisk politikk er derfor heller ikke løsrevet fra helse.

De siste årene har regjeringen styrket helsebudsjettene, vi har sikret flere personer i helse- og omsorgstjenestene, og at flere får behandling i sykehusene. Samtidig har vi styrket arbeidet med pasientsikkerhet og kvalitet. Det vil vi fortsette med. Men det krever at vi fortsatt er villig til å gjøre endringer.

Utfordringsbildet er godt kjent. De neste 20–30 årene vil det bli flere med kroniske sykdommer som KOLS og diabetes. Beregningene viser også at flere vil få kreft som et resultat av alder, men også av andre årsaker. Det er mange som er rammet av rusavhengighet og psykisk sykdom. Vi blir flere eldre, flere vil leve med demenssykdom. Samtidig vil det bli færre yrkesaktive per pensjonist.

Denne utviklingen finnes det ingen pauseknapp for. Derfor er det så viktig at vi bruker den kunnskap og de erfaringer vi har. Vår vilje til å fornye og forbedre helse- og omsorgstjenesten vil være avgjørende for det helsetilbudet vi kan gi i årene fremover, og det tilbudet som generasjoner etter oss vil få.

• Ved å styrke forebygging kan vi bidra til at færre blir syke.

• Vi vil ha en serviceorientert helsetjeneste som er bygd rundt pasientenes behov.

• Vi vet at eldre kan få flere gode og friske år viss vi setter innsatsen inn tidligere.

Resultatene kommer ikke med en gang, de kommer i alle fall ikke av seg selv, men rundt om i landet har vi sett inspirerende eksempler på kommuner som har tenkt – og som tenker – forebygging, og som får det til.

Samhandling mellom sykehus og kommuner har pågått i lang tid mange steder i landet, og med svært gode resultat. Det er dette arbeidet vi nå bygger videre på.

Engasjerte medarbeidere i helsetjenesten har sett pasientenes behov og funnet nye og gode løsninger. Hvorfor skal pasienter i Kirkenes reise til UNN i Tromsø, måtte ta seg fri fra arbeid og ordne henting i barnehagen når undersøkelsen med enkle tekniske løsninger kan gjøres lokalt?

Derfor trenger vi ikke flere prøveprosjekter, piloter og utredninger, nå er tiden kommet for handling. Ikke alle utfordringer løses med mer penger. Vi må også organisere oss på rett måte, og vi må være villige til å gjøre endringer.

God demensomsorg kan også være forebygging, samtidig som det gir et bedre tilbud til dem som er rammet. Neste år foreslår vi 150 mill. kr til utbygging av dagaktivitetstilbud. Det betyr at om lag 5 000 flere mennesker med demens kan få en mer meningsfull hverdag i fellesskap med andre, og at pårørende får viktig avlastning. Tilbudet skal trappes opp i årene som kommer.

Vi er på god vei til å nå målet om å gi tilsagn om tilskudd til 12 000 heldøgns omsorgsplasser innen utgangen av 2015. Hittil i planperioden er det gitt tilsagn om tilskudd til rundt 5 000 boenheter. For neste år legges det til rette for ytterligere 1 500.

Pasientsikkerhet har hatt et hovedfokus fra regjeringen, og vi gjør nå mer for å undersøke kvalitet slik at vi kan måle fremgang. Mye er bra, og utviklingen går i riktig retning. Likevel ser vi at vi kan bli bedre. Jeg vil derfor legge frem Norges første stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet høsten 2012.

Regjeringen vil ha fullt trykk på arbeidet med å få på plass gode, samsnakkende IKT-løsninger i helse- og omsorgssektoren. Vi satser også betydelig på nasjonal kjernejournal. Det gjør vi fordi helsepersonell i akutte situasjoner må ha tilgang til livsviktig informasjon om pasienten. Det kan redde liv og redusere risikoen for at noe går galt. Gjennom helsenorge.no skal vi gjøre det lettere for pasienter å orientere seg i helsetjenesten. I vår varslet regjeringen at vi neste år legger frem en egen stortingsmelding om IKT i helsetjenesten.

Det foreligger nå ny informasjon som tilsier at pensjonskostnadene for helseforetakene kan øke med mellom 3 og 3,5 mrd. kr sammenliknet med det som er lagt til grunn i statsbudsjettet for 2012. Endelig pensjonskostnad for 2012 blir først kjent i slutten av januar neste år. I foretaksmøtene i januar vil jeg ikke stille krav om inndekning av økte pensjonskostnader. Øvrige styringskrav i Prop. 1 S vil være uendret. Regjeringen vil komme tilbake til håndtering av eventuelle økte pensjonskostnader i revidert budsjett 2012.

Ny informasjon fra Statens legemiddelverk når det gjelder svineinfluensavaksinen, viser at det til sammen er meldt om 29 tilfeller av narkolepsi hos vaksinerte barn mot fire tilfeller hos ikke-vaksinerte barn i alderen 4–19 år. Norge deltar i en større europeisk undersøkelse som skal gi oss mer kunnskap. Datainnsamling til denne studien skal etter planen være ferdig i midten av desember 2011, og endelig rapport forventes i februar 2012. Vi vil iverksette tiltak for å styrke kompetansen omkring diagnostikk og behandling av narkolepsi.

I flere år har Norge vært blant landene som bruker mest penger på helsetjenester, men kvaliteten har ikke alltid stått i forhold til ressursinnsatsen. Derfor har regjeringen de siste årene hatt sterkt fokus på å styrke kvaliteten. OECD-rapporten Health at a Glance 2011 viser at Norge nå er i verdenstoppen når det gjelder femårs overlevelse for flere kreftformer.

Det er bare Danmark som har lavere dødelighet etter akutt hjerteinfarkt enn Norge, mens vi har fjerde lavest dødelighet av alle OECD-land ved hjerneslag. De store endringene vi har gjort på kreft- og hjerte- og karområdet de siste årene, har gitt resultater til beste for pasientene. Det er all grunn til å takke dyktige ansatte på alle nivå i helsetjenesten for det viktige og gode arbeidet som blir gjort.

Vi ligger også på toppen når det gjelder omsorgstjenester og eldreomsorg, og rapporten viser at det er et høyt kompetansenivå i tjenesten. Utviklingen i helsetjenesten går derfor i riktig retning, og vi har etablert gode tiltak på mange områder. Men vi kan også bli bedre, derfor vil vi vite mer om resultatene. Vi måler nå kvalitet. Vi har satt større fokus på pasientsikkerhet. Det skal vi fortsette med.

Grunnen til at Norge har et så godt helsevesen, er ikke bare mye ressurser og kompetanse, men også at vi har turt å gjøre viktige endringer. Ikke bare innenfor kreft og hjerteinfarkt har det vært omstilling, men også innenfor samhandling, fødselsomsorg og i arbeidsdeling mellom sykehus er det gjort mange nye grep. Jeg vet at selv om Norge er i toppen, kan vi få færre feil, økt overlevelse og mer pasientvennlig behandling ved bedre arbeidsdeling og mer nytenkning. Vi må fortsette å gjøre endringer hvis vi vil videre med kvalitet og pasientsikkerhet. Dette budsjettet legger ikke bare opp til en styrking i kroner og øre, men en fortsatt endringsvilje og omstillinger både i sykehus og kommuner.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [11:59:00]: Statsråden viser til at det framover vil bli flere som får diabetes. Fremskrittspartiet er det eneste partiet som i budsjettinnstillingen påpeker viktigheten av å ha en egen plan og en strategi for diabetes.

Vi vet at i 2006 lanserte statsråd Brustad en nasjonal strategi for diabetesområdet. Nå har ikke regjeringen klart å nå de målsettingene som strategien bygger på, grunnet manglende satsing, og mye tyder nå på at diabetesstrategien legges død. Det er ingen offentlige dokumenter som viser til at diabetesstrategien skal videreføres. Spørsmålet blir da: Hvordan vil regjeringen konkret følge opp Helsedirektoratets anbefalinger i forhold til videreføring av diabetesstrategien utover «egnet måte», som det står i statsbudsjettet for 2012?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:59:44]: Når det gjelder mennesker med diabetes og andre kronikere, er de en av hovedgrunnene til at vi nå gjør den store omleggingen i helsevesenet og innfører Samhandlingsreformen. Det er nettopp kronikergruppene det er viktig å få et bedre tilbud til der de bor, med tanke på mer målrettede tiltak, bedre kompetanse, diabetessykepleiere og andre som kan gi veiledning om både kosthold, økt aktivitet og frisklivssentraler – det er mange tiltak som er viktig for diabetikere som for andre kronikergrupper. Det store grepet her er nettopp å gi folk et bedre tilbud i kommunene der de bor, og å følge opp kronikergruppene, hvor diabetikerne utgjør en stor andel. Vi har også et veldig godt samarbeid med de sentrale organisasjonene for disse gruppene.

Per Arne Olsen (FrP) [12:00:59]: Når statsråden har blitt konfrontert med utfordringene i helsevesenet, har mantraet og svaret denne høsten, etter at statsbudsjettet ble lagt fram, vært at vi skal øke alt, for vi har foreslått en reell vekst på 1,4 mrd. kr i norske sykehus. Når det gjelder Oslo universitetssykehus, er det det som er svaret, og når det gjelder køene som skal gå ned, er det det som er svaret, fordi man har økt bevilgningene. Det gjelder også ventetiden, den skal gå ned fordi man har foreslått 1,4 mrd. kr mer. Det samme gjelder kreftomsorgen – en økning. På spørsmål fra Fremskrittspartiet har departementet bekreftet at 500 mill. kr kommer til å gå til lønnsvekst, 135 mill. kr til økt rentebelastning og 100 mill. kr til kommunal medfinansiering, nasjonale tjenester osv. Vil statsråden bekrefte at det fortsatt kommer 1,4 mrd. kr mer i reell vekst?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:01:59]: Det er 1,4 pst. vekst i sykehusbudsjettet til spesialisthelsetjenesten. Det betyr ikke at det ikke må foregå omstillinger og effektivisering i hele tjenesten – det må det selvsagt gjøre. Men nå har jeg altså sittet og hørt på Per Arne Olsen, som har vist til det samarbeidet som man hadde under Bondevik-regjeringen, og hvor mange som ble behandlet under Bondevik-regjeringen, og det representanten Olsen glemte å informere om, var at da gikk også underskuddene i været. I hvert fall for de partiene som er opptatt av å ha en balanse i økonomien som et grunnlag for å bygge kvalitet i helsetjenesten, er det helt avgjørende at vi forholder oss både til budsjetter og til målet om å få ned ventetiden.

Bent Høie (H) [12:03:06]: Det er også viktig at representanter fra regjeringen, statsråden og de rød-grønne stortingsrepresentantene gir et realistisk bilde av det budsjettet som vi i dag har til behandling. Jeg vil gjenta det som Per Arne Olsen sa, nemlig at vi gjennom denne høsten har fått som svar fra regjeringen – på alle utfordringer som er i helsevesenet – ikke mer omstilling og effektivisering, men at det er lagt opp til en vekst i pasientbehandlingen. I svar fra statsråden til Høyres gruppe av 2. desember 2011 kommer det klart fram at den veksten som regjeringen har lagt opp til til neste år, allerede er tatt inn i den veksten som har vært etter første tertial i 2011. Ifølge det svaret vil det altså være en reell nedgang i den planlagte pasientbehandlingen på sykehusene i 2012. Kan statsråden bekrefte det?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:04:09]: Det er vekst i pasientbehandlingen i sykehusene og også i kommunene som en følge av Samhandlingsreformen. Jeg lytter med meget åpne ører når jeg hører at man skal gi et realistisk bilde av budsjettet sitt. Det har jeg virkelig prøvd å gjøre, men jeg må si at Høyre og resten av opposisjonen står for det mest kreative forslaget når det gjelder IKT-satsingen. Jeg støtter og er veldig glad for det sterke engasjementet for en stor IKT-satsing i hele landet, men når man bevilger penger til å betale rentene, hvor er lånepengene? Det er faktisk slik at reglementet for de regionale helseforetakene krever at alle lånepenger er over streken. Derfor ligger det inne i budsjettet over 2 mrd. kr til lån for bygging på sykehus. Heller ikke avskrivningskostnadene er tatt med i en sektor hvor avskrivningen skjer så fort, fortere enn om man faktisk skulle begynne å betale ned det lånet som opposisjonen har foreslått.

Laila Dåvøy (KrF) [12:05:26]: Regjeringspartiene sier i innstillingen at de er enig med regjeringen i at forslagene fra Hagen-utvalget om innovasjon og forslagene fra Kaasa-utvalget når det gjelder pårørendeomsorg, skal vurderes i sammenheng senere. Dette vil få dramatiske følger for noen få familier med ME-syke barn, som jeg tror statsråden er kjent med. De har mistet pleiepengene sine. Dette dreier seg egentlig om noen få familier, der barna trenger tilsyn 24 timer i døgnet – pleie og omsorg. De går ikke på skole, de er kjempesyke. Bare som et eksempel: En familie tar nå ut ferie, de mistet pleiepengene fra 1. november i år, og nå har de tatt ut feriepenger frem til nyttår og vet ikke sin arme råd. Ingen kommunal ordning kan kompensere for det som pleiepenger er, det gir jo da full lønn. ME er altså plutselig fra Nav ikke beregnet å være en alvorlig sykdom, det er ikke listet opp på den listen de har. Så mitt spørsmål til statsråden er: Hva i all verden kan man gjøre for at disse familiene skal klare seg? Helsevesenet kan jo ikke overta disse.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:06:43]: Alle som har et pleiebehov, har også rett til å få hjelp, enten hjemme, på sykehus eller i institusjoner. Når det gjelder disse barna, kan ikke jeg gå inn i enkelttilfellene, for jeg kjenner ikke detaljene i det som representanten Dåvøy henviser til. Men det er heller ikke tvil om at det er mange som strever og har utfordringer i hverdagen, særlig kanskje i forbindelse med både funksjonshemmede barn og akutt sykdom, langvarig sykdom kan det også være. Nettopp derfor var det vi nedsatte Kaasa-utvalget. Vi har fått rapporten fra dem, den skal ut på høring, og vi skal følge den opp, fordi den også gir noen andre retninger når det gjelder å yte støtte til både barn og foreldre som har store utfordringer i forhold til pleie.

Abid Q. Raja (V) [12:07:56]: Arbeiderpartiets Thomas Breen hadde tidligere i debatten i dag et innlegg som, om vi skreller bort litt overfladisk retorikk, i bunn og grunn handlet om at politikk er å prioritere. Det er jeg helt enig i.

Det er ingen tvil om at vi innenfor helsesektoren har store utfordringer og mange oppgaver. Om det ikke er mangel, så er det knapphet på ressurser, både menneskelige og økonomiske. Vi har sett en rekke eksempler på at helsekøene vokser. Mange må vente altfor lenge på kreftbehandling, og over 4 000 mennesker står i kø for rusbehandling, osv.

Sett på bakgrunn av disse utfordringene, og at politikk definitivt er å prioritere, undrer det meg at Arbeiderpartiet prioriterer at det offentlige skal finansiere ultralyd i tolvte uke i stedet for å løse utfordringene på andre områder.

Mener statsråden virkelig at dette er en riktig prioritering og den beste bruk av det offentliges helsekroner?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:08:55]: Jeg har tidligere sagt i Stortinget at vi fra regjeringens side legger opp til både en bred debatt og en prosess når det gjelder spørsmålet om tidlig ultralyd. Derfor har vi også tatt initiativ til en konferanse den 16. januar, hvor også opposisjonspartiene er invitert til å si sin mening og lytte til fagfolk med ulikt ståsted.

Det var interessant at Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering gikk inn for tidlig ultralyd på sitt møte i går. Det er klart at faglige anbefalinger alltid veier tungt. Men dette må også ses i en sammenheng, hvor vi da fullfører den prosessen som vi har lagt opp til.

I dette budsjettet er det ikke lagt opp til noen endringer i den praksis som er, men vi vet jo at veldig mange foretar tidlig ultralyd for egen regning.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Are Helseth (A) [12:10:22]: Budsjettforslaget under Helse- og omsorgsdepartementet innebærer at regjeringen prioriterer 139 mrd. kr på en sterk offentlig helsetjeneste. Dette klarer vi i Norge fordi regjeringen har holdt orden i eget hus. Det gir mulighet for vekst i en helsetjeneste hvor tilbudet er uavhengig av personlig økonomisk velstand.

Her er Norge et unntak fra situasjonen i andre vestlige land. Vi er alle kjent med at bl.a. den greske staten er forgjeldet. Resultatet blir oppsigelser, kutt i lønninger og kutt i pensjoner. Men de basale goder må vel være dekket – mat, strøm, skole og helse? Nei, uansvarlighet over år angriper også tryggheten for grunnleggende velferdsgoder for innbyggerne.

Hos oss er debatten om helsebudsjettet en diskusjon om hvor ekspansive vi kan være. I Hellas er hverdagen et spørsmål om lyset kan være på eller ikke. Om morgenen 16. november i år mistet helsedepartementet i Aten lyset i taklampene og kopimaskiner og pc-er slo seg av, fordi strømselskapet kuttet strømforsyningen. Regningen var ikke betalt. Greske helsemyndigheter hadde da 3,8 mill. euro i ubetalte strømregninger.

Det er altså en sammenheng mellom å holde orden i huset og å kunne levere helsetjenester til alle, uavhengig av personlig økonomisk velstand. La oss fortsette med det.

Dette budsjettforslaget, sammen med det økonomiske opplegget for kommunene neste år, skaper en trygg start for Samhandlingsreformen. Jeg har de siste ukene hatt mange møter med kommunalpolitikere, og selv om opposisjonen sier at reformen er riktig og ønskes velkommen, ønsker ikke opposisjonen å ta denne reformen nå. Imidlertid vet vi at svært mange kommuner allerede har gjort mange av grepene i reformen, og at inspirasjonen til reformen kommer fra de mange kommunene som alene eller i samarbeid med andre kommuner har utviklet lokalmedisinske sentre. Alta kommune har praktisk talt gjennomført reformen allerede, og det mer på tross av systemene enn ved hjelp av systemene. Nå legges lovverk, forskrifter og finansiering til rette, slik at det skal bli lettere for andre kommuner.

I debatten høres også skremsler om at ikke alle vil få nødvendig sykehusbehandling på grunn av Samhandlingsreformen. Det stemmer ikke. Alle som trenger det, skal på sykehus, og det skal fortsatt være legen som bestemmer dette, og ingen andre. Men i de situasjoner hvor kommunen ved å bygge opp sitt tilbud kan tilby en minst like god behandling, er det et gode for den enkelte innbygger.

Samhandlingsreformen er altså ingen sparereform. Dette budsjettet viser det. Vi bruker mye penger i Norge på helse og omsorg, og slik vil det fortsette å være. Realiteten er at regjeringen har brukt penger på samhandlingstiltak i tre år før reformen innføres: 95 mill. kr i 2009, 369 mill. kr i 2010 og økende til 580 mill. kr i 2011. I 2012 foreslår regjeringen nye 740 mill. kr, i tillegg til at kommuner og sykehus sammen skal ha ansvaret for medisinske innleggelser. Derfor får kommunene også styring med det økonomiske virkemiddelet sammen med sykehusene.

Behovene innen helse og omsorg kommer til å stige i årene som kommer. Derfor skal Samhandlingsreformen gi vekst i kommunale helse- og omsorgstjenester. Det vil skje over noen år, fordi fagpersoner skal rekrutteres og ansettes og mange nye skal utdannes. Jeg minner om den store opptrappingsplanen for psykisk helse, som også prioriterte oppbygging av tjenester nær der folk bor. Denne planen startet med en åtte års planperiode, men det viste seg å ta ytterligere to år. Samhandlingsreformen vil også ta tid. Da er det et veldig dårlig argument å vente med å begynne.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:15:40]: Norge har i det store og hele et godt helsevesen. Folk flest får den helsehjelpen de trenger, og sitter igjen med positive opplevelser. Dette må ligge i bunnen når vi diskuterer utfordringene – for utfordringer har vi. Jeg forstår at regjeringspartiene har et behov for å skryte, men jeg savner at de tar inn over seg at det faktisk er mange tusen mennesker som venter, og at mange venter veldig lenge.

Jentungen som jeg har fulgt de siste tre årene, fikk tilbud om langtidspsykiatrisk behandling i går. I mer enn to år har hun ventet. I mellomtiden har hun overlevd på grunn av sporadisk oppfølging, noe munn-til-munn-metode, og et stort innslag av frivillig hjelp og støtte. Frivillige organisasjoner gjør en vanvittig viktig jobb, og jeg tør ikke engang tenke på hvordan Norge hadde vært uten denne bistanden. Derfor øker Fremskrittspartiet i sitt budsjett skattefradrag for gaver til frivilligheten og bevilger ekstra midler.

4 000 rusavhengige sto i behandlingskø i første kvartal i år. Nyere tall tyder på at antallet personer i kø går nedover. Dette burde gledet meg. Dessverre bekymrer det meg, fordi man nå får folk ut av kø ved å gi dårligere tilbud.

En mangeårig tungt rusavhengig ung mann, som jeg også har fulgt lenge, ble tilbudt fire timers opplegg tre dager i uken som behandling. Dette skulle skje mens han fortsatt bodde på et hospits sammen med andre rusavhengige. Dette tilbudet greide han selvfølgelig ikke å nyttiggjøre seg, og han falt ut av tilbudet omtrent samtidig som han begynte der. Dermed kunne han strykes av ventelisten.

Stadig flere behandlingsinstitusjoner med årelang erfaring forteller at behandlingsløpet er kuttet dramatisk i lengde. Resultatet er at flere får tilbud, men færre lykkes. Er det virkelig dette flertallet i denne sal ønsker – å skyfle flest mulig gjennom et system hvor få lykkes, men som gir penere tall i ventelistestatistikken?

For Fremskrittspartiet er det ikke noe mål å få ned antallet i kø på bekostning av kvalitet og resultat. Vi fremmer derfor i vårt alternative budsjett 300 mill. kr øremerket rusomsorg i helseforetak, private institusjoner, til kommunene, til frivilligheten. Det finnes ledige plasser over hele landet, og disse vil vi ta i bruk fra 1. januar – uten å fire på kvaliteten.

Fredag 18. november hadde vi vårt årlige møte med rusmisbrukere her på Stortinget. Det er bare å konstatere at det er nøyaktig de samme problemstillinger de tok opp i år som alle andre år. Ikke ett eneste punkt er kvittert ut.

Fremskrittspartiet er også svært bekymret for psykiatritilbudet i landet. 16 pst. av kommunene varsler kutt i tilbudet, til tross for at svært mange kommuner også i inneværende år har kuttet. I helgen kunne vi lese i flere medier om at landets viktigste fagmiljø på psykoser – på Ullevål sykehus – nå legges ned. Daglig kan vi lese om nedlegginger og kutt.

Når både stat og kommune varsler kutt innen et område der vi fra før har mangel på kapasitet, mener jeg det viser med all tydelighet at regjeringen ikke har kontroll. Derfor bevilger Fremskrittspartiet også innenfor psykiatrien øremerkede midler – 100 mill. kr ekstra – som skal fordeles mellom helseforetak, frivillighet og kommunene.

Rehabiliteringstilbud bygges også ned, til tross for regjeringens mantra om arbeidslinjen. Rehabilitering er ofte avgjørende for at folk skal komme tilbake i jobb etter sykdom eller skade. Rehabilitering er også avgjørende for folk som lever med en kronisk sykdom, i forhold til det å kunne stå i jobb. Likevel får ikke alle dette tilbudet. Rehabiliteringsplasser legges ned, ventelister øker, varmtvannsbassenger blir borte, og færre får behandlingsreiser til varmere strøk.

Man kan oppnå mange goder ved å bo i Norge, men det hjelper med flaks, litt hyl og skrik og en fet lommebok.

Fremskrittspartiet har også i år prioritert helse og omsorg høyt. Helse og omsorg er viktige elementer for å gi folk flest et trygt og godt liv. God helse gir velferd.

Fremskrittspartiet har prioritert helse og omsorg høyt fordi det gir innsparinger i sykepenger, det gir innsparinger i arbeidsavklaringspenger og i uføretrygd. Vi har prioritert dette høyt, fordi vi vil kjempe mot den utviklingen vi har sett de siste årene – et todelt helsevesen, som prioriterer dem med penger, og dem som orker å skrike høyt.

Siden jeg har litt tid igjen, vil jeg gjerne si noe til representanten fra SV, som ikke har kontroll på hva avisene skriver i sine overskrifter. Det er jeg fullstendig klar over, men jeg regner med at de har kontroll over overskriftene som står på deres egne nettsider.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:21:05]: Regjeringspartiene har ved flere anledninger i det siste – ikke minst i finansdebatten – uttalt at Høyre svartmaler helsevesenet, og at vi snakker helsevesenet ned og sprer misnøye. Det er vel snarere slik at det er regjeringspartienes rosemaling som er problemet – det at de ikke erkjenner at det faktisk ikke fungerer godt nok – selv om det har vært tilløp til enkelte erkjennelser i denne debatten i dag.

Commonwealth Fund-undersøkelsen i 2011 viser at Norge har et godt grunnlag, men at vi ligger langt unna å utnytte vårt potensial for å levere de beste helsetjenestene til befolkningen, og at utfordringene for Norge ikke handler om pengebruk, men om ledelse og organisering. Undersøkelsen viser at vi er bra på mye, men dårligere der vi burde vært bedre. Den viser farene ved å bli for tilfredse fordi vi bruker mye penger på helsevesenet. Rapportene viser først og fremst at Norge viser vilje til å satse på helse, men at det er et gap mellom de gode intensjonene og de resultatene vi har.

Regjeringen, ved statssekretær Kåss, uttalte til Dagens Medisin:

«Vi må tørre å se med kritisk blikk på hvordan [vi] har innrettet tjenesten.»

Han sa videre at vi ikke har optimal organisering, og at vi må ha mer debatt om innholdet i tjenestene. Han understreket også at vi har bygget opp systemer som ikke alltid har vært planlagt med pasientene i sentrum, og at servicenivået pasientene mottar, er for dårlig.

Det er nettopp dette forholdet Høyre i lang tid har snakket om og forsøkt å få regjeringen med på en debatt om – om innholdet i en helsetjeneste der vi setter pasienten i sentrum, om økt kvalitet og pasientsikkerhet og en bedre organisering og ledelse, og ikke bare budsjetter og økonomi.

Når statssekretæren fra Arbeiderpartiet påpeker svikt i helsetjenestetilbudet, beskylder ikke Høyre ham og regjeringen for å snakke Norge og helsevesenet ned. Nei, tvert imot, vi hilser velkommen en debatt om hvordan vi kan gjøre ting bedre. Når Høyre snakker om at det trengs bedre kvalitet på tjenestene, at det trengs bedre organisering og ledelse i helsevesenet, og at f.eks. tilbudet om kreftbehandling må bli bedre, så snakker vi selvsagt ikke helsevesenet ned, men setter fokus på det som må gjøres bedre for å øke kvaliteten og redusere helsekøer og ventetider.

Så jeg vil oppfordre regjeringspartiene til å være litt mer redelige og heller samarbeide med opposisjonen for å sikre et bedre helsevesen og et tjenestetilbud til pasientene.

Høyres mål er at vi skal tilby gode helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet når vi trenger det. Høyres alternative budsjett styrker dette målet gjennom tiltak for å redusere helsekøer og ventetider.

Men til tross for en formidabel vekst i bevilgningene til helsesektoren har helsekøene økt med ca. 74 000 under den rød-grønne regjeringen, ifølge Helsedirektoratet. Dette er ikke bare tall, men mennesker med ulike sykdommer, mange svært alvorlige. Det de har til felles, er at de trenger utredning og behandling, og at de må vente lenge, til tross for at vi vet at det finnes ledig kapasitet. De rød-grønne mener tydeligvis at det er bedre at pasientene står i en offentlig helsekø enn at de får behandling på et privat sykehus på statens regning.

Den sterke veksten i private helseforsikringer de senere årene er et resultat av økende helsekøer og ventetider. Nærmere 300 000 nordmenn har helseforsikring nå, ifølge Finansnæringens Hovedorganisasjon, og tallet økte med hele 23 pst. bare i fjor. Hele syv av ti unge ønsker privat helseforsikring.

Det er meningsløst og respektløst at pasientene må vente på behandling i måneder og år, når de på kort tid kunne fått hjelp ved private sykehus betalt av det offentlige. Kombinasjonen av lange offentlige ventetider, ledig privat kapasitet og den frustrasjon pasienter opplever i en usikker sykdomsfase, gjør at mange nå betaler av egen lomme for å få undersøkelser raskere.

Det er et paradoks at det er den rød-grønne regjeringens kamp mot private tilbud som gjør at vi nå ser konturene av en reell privatisering og et klassedelt helsevesen, der de med penger kan kjøpe seg raskere hjelp, mens de andre må stille seg i en offentlig helsekø. Det er en utvikling Høyre overhodet ikke ønsker, og en utvikling som vi er sterkt imot. Vi vil ha et sterkt og godt offentlig finansiert helsevesen der folk får hjelp av høy kvalitet når de trenger det. Det målet kan vi nå dersom vi også samarbeider med de ideelle og private sykehusene. De må bli partnere for det offentlige og ikke ses på som konkurrenter, for skal vi sikre et samfunn med velferd som virker, må vi tenke nytt. Vi må ha endringsvilje og endringskompetanse, vi må omstille oss, slippe alle gode krefter til og gi pasientene og brukere mangfold og valgfrihet. Det gir raskere og bedre helsehjelp, og det skaper trygghet og sikrer velferden.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:26:33]: For et par år sia hadde vi en debatt her i Stortinget om betydninga av å få unge mennesker til å utdanne seg innenfor helsesektoren. Da sa jeg at vi må bli flinkere til å framsnakke norsk helsevesen. Det vil jeg gjerne gjenta her i dag.

Den siste tida har vi fått internasjonale målinger som viser at vi har grunn til å være stolte. Vi er best i Europa på kreftoverlevelse. Vi har den nest laveste dødelighet i verden når det gjelder akutt hjerteinfarkt, og vi er i verdenstoppen når det gjelder overlevelse av hjerneslag. Til alt overmål bruker vi kun 0,8 pst. av helsebudsjettet til administrasjon og byråkrati, mot gjennomsnittet i OECD, som er 3 pst. De gode resultatene skyldes ikke minst at vi har mange svært dyktige folk i norsk helsevesen. De fortjener ros når vi i dag har en helsedebatt. Så er det en forutsetning til, nemlig at de store pengene bruker denne regjeringa på de viktige velferdsoppgavene, som helse, og ikke på skattekutt.

Regjeringa har dette året fulgt opp Samhandlingsreformen med Nasjonal helse- og omsorgsplan, lov om kommunale helse- og omsorgstjenester og folkehelseloven, som er den første i sitt slag.

Norge har høyest totale kostnader til helse- og omsorgstjenester per person i Europa og nesten dobbelt så mye som gjennomsnittet i EU-landene. Det skal vi være glad for. Samtidig må vi ta inn over oss at vi bruker altfor lite på å forebygge sykdom og desto mer på reparasjon. Årsakene til at flere av oss blir pasienter, har vi gjort for lite med så langt.

Samhandlingsreformen og tiltakene i Nasjonal helse- og omsorgsplan skal understøtte en bedre utnyttelse av helseressursene, til beste for befolkninga. Vi må ta i bruk alle politikkområdene og alle samfunnssektorene dersom vi skal bidra til at folk kan leve helsefremmende, glade og gode liv.

Det er heldigvis sånn at når vi reiser rundt, opplever vi en stor støtte til Samhandlingsreformen. Det kommer selvfølgelig av at mange kommuner var tidligere ute enn reformen, og de gode erfaringene med samhandling og samarbeid derfra blei tatt inn i arbeidet med reformen. Så den er slett ikke funnet opp i en korridor i departementet.

Så vil jeg bruke ett minutt på Høyres og Fremskrittspartiets helsepolitikk og helseretorikk. Det er underlig å høre hvordan disse partiene driver og snakker ned helsesektoren, sjøl om noen i dag har moderert seg en smule. Jeg tror det føles urettferdig for mange helsearbeidere som hver dag gjør en stor innsats, og det må oppleves som uvirkelig for pasienter som opplever at de får hjelp i helsevesenet, og som også opplever å bli friske av alvorlige sykdommer. Dette er et like sant bilde av helsevesenet vårt som beskrivelsene av det som ikke fungerer. Vi må ha begge perspektivene. Vi må vite noe om hva som går bra, og så må vi bli bedre på det som ikke går så bra. Derfor har denne regjeringa pasientsikkerhet og rettferdig fordeling av ressursene øverst på sin agenda.

Men høyrepartienes oppskrift er den gamle, som har vist seg ikke å fungere; privatisering og kommersialisering av helsesektoren. Nylig ble det offentliggjort en evaluering av helsevesenet i Sverige, med fokus på de resultatene man kan se etter den omfattende privatiseringa som høyreregjeringa der har ført. Her viser det seg at den lovede forbedring slett ikke er oppnådd, verken når det gjelder kostnader, kvalitet eller kapasitet. Likevel vil høyrepartiene her hos oss gå hen og gjøre likeså. Ja, man sier til og med at de store internasjonale, kommersielle helsekonsernene skal få etablere seg fritt og innenfor de tjenestene man sjøl finner er mest innbringende. Så skal regninga sendes til fellesskapet uten at de samme institusjonene trenger å ha avtale med det offentlige, som i dag – dersom man nå skal tro Høyres formuleringer i rapporten «Kvalitet i omsorg», som de la fram tidligere i år, og som representantene Solberg og Høie presenterte med brask og bram. Eller som partiet sa det i sin merknad da lov om spesialisthelsetjenester ble behandlet:

«Komiteens medlemmer fra Høyre mener samfunnsmessige hensyn ikke bør legges til grunn for godkjenning av helseinstitusjoner.»

Det er, slik jeg ser det, et paradigmeskifte i norsk helsepolitikk, og jeg lurer på hvordan man i det hele tatt skal kunne prioritere helseressurser, f.eks. mellom landsdeler og pasientgrupper, med en slik politikk.

Representanten Høie sa, støttet av Fremskrittspartiets Per Arne Olsen, at et frislepp av kommersielle krefter ikke vil føre til en overetablering. All erfaring viser det motsatte. Vi ser jo allerede i dag at det er sånn at folk som bor nær de store spesialistsykehusene, bruker mer spesialisthelsetjenester enn dem som bor langt fra. En gedigen økning i tilbud fører til en økning i etterspørselen der disse kommersielle etablerer seg, og innenfor de mer lukrative lidelsene. Det vil bety en omflytting av ressurser fra den landsdelen jeg bor i, og til mer sentrale strøk. Jeg må virkelig si at jeg håper jeg aldri opplever at en sånn politikk blir sjøsatt.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:31:47]: I fjorårets budsjettdebatt hadde jeg sterkt fokus på de mange eldre som faktisk står i kø og venter på en plass på sykehjem. TV 2 hadde sjekket opp og funnet ut at 3 068 gamle, syke eldre ventet på plass i sykehjem, og det var sterke signaler om at dette bare var toppen av isfjellet.

Statsrådens reaksjon på funnet var å forfølge de aktuelle kommunene og anklage dem for lovbrudd. Statsråden viste til at daværende kommunehelsetjenestelov slo fast at kommunene skulle yte nødvendig helsehjelp, og med den henvisningen er det slik at norske kommuner ikke kan føre ventelister for sykehjemsplass.

Begrepet «nødvendige helse- og omsorgstjenester» er videreført i ny helse- og omsorgstjenestelov, som vi vedtok i sommer. I det ligger fortsatt faren for at statsråder eller tilsynsmyndigheter kan komme med pekefingeren og si fy-fy, dere har ikke lov til å ha ventelister til sykehjem. Har kommunen først slått fast at fru Hansen har behov for en plass på et sykehjem, skal hun få det raskt.

Resultatet er at det fortsatt føres ventelister, men det foregår i det skjulte. Kommunene dekker seg bak at de da yter nødvendige helse- og omsorgstjenester via hjemmesykepleien, men ut fra en faglig vurdering mener de kommunale fagpersonene fortsatt at det beste omsorgsnivået for fru Hansen er en sykehjemsplass. Men det mangler plasser, personell og penger.

Dette avstedkommer en slags fryktkultur, som vi kjenner fra land vi helst ikke ønsker å sammenligne oss med. Samtidig vet vi alle, både politikere, byråkrater og helsepersonell, at det reelt finnes ganske mange gamle syke som ut fra en helhetlig vurdering hadde hatt behov for sykehjemsplass, hvis en skulle lagt begrepet «beste effektive omsorgsnivå» til grunn, og ikke «laveste effektive omsorgsnivå».

Jeg vil derfor henlede oppmerksomheten på forslag nr. 7 fra en samlet opposisjon, hvor vi ber om at kommunene får pålegg om å føre statistikk med venteliser til sykehjemsplass. Vi ønsker å få faktagrunnlaget på bordet, fordi vi mener det er helt nødvendig med tanke på det kvalitetsarbeidet vi ønsker skal skje også i norsk eldreomsorg. Regjeringens snevre tilnærming til bare tilskudd til heldøgns omsorgsplasser uten samtidig å vise til nettotilgang, er skremmende.

Så til kommuneøkonomi. Norske kommuner står for produksjon av nærmere 70 pst. av velferdstjenestene her i landet. Derfor er i dagens situasjon kommuneøkonomien helt avgjørende for velferden vår. Under den rød-grønne regjeringen har kommunenes gjeld gått rett i været. Siden 2003 har kommunesektoren nesten doblet gjelden sin. Samtidig ber regjeringen om at kommunene øker sosialhjelpen, bygger ut barnehagene, ansetter flere lærere, gir tilpasset opplæring til alle som trenger det, fyller svømmebassengene, bygger omsorgsboliger og sykehjemsplasser, gir enerom til alle som ønsker det, gir pleietrengende hjelp ved måltider og tid nok til å spise, og sørger for at brukere av pleie- og omsorgstjenester får medbestemmelse i forbindelse med den daglige utførelsen av tjenestene. Dette er et regnestykke som rett og slett ikke går opp, og regjeringens budsjett for 2012 gjør situasjonen enda verre.

KS har beregnet at kommunene med dette budsjettet mangler 300 mill. kr for å kunne videreføre dagens tjenestenivå. På toppen av denne situasjonen kommer en av de største kommunale helsereformer på lang tid, nemlig Samhandlingsreformen, som skaper ytterligere usikkerhet rundt økonomien, usikkerhet rundt ø-hjelp, usikkerhet om hva utskrivningsklare pasienter er, usikkerhet om kommunal medfinansiering.

Fremskrittspartiet har tatt denne utfordringen på alvor, både gjennom å styrke kommuneøkonomien og i tillegg øremerke 1,5 mrd. kr til eldreomsorgen, for å nevne noe. Regjeringen synes å tro at den kan gjennomføre en slik stor reform med minimale ressurser til omstilling. Vi ser nå at sykehusene tar ned sitt spesialisttilbud. Samtidig ser vi at kommunene ansetter fagfolk for de pengene som skulle vært benyttet til kommunal medfinansiering, og dette før avtaler er på plass, og før det er sannsynliggjort at kommunene faktisk kan redusere liggedøgn i spesialisthelsetjenesten. Jeg frykter at de som i neste omgang kan bli skadelidende av denne prosessen, igjen er gamle, syke eldre og våre kronikere. Jeg håper jeg tar feil, men jeg tror det dessverre ikke.

Så har det i debatten blitt en liten diskusjon rundt ISF, og det synes jeg er interessant, for under Bondevik-regjeringen fikk Fremskrittspartiet, som nevnt, gjennomslag for at det skulle være 60 pst. ISF og 40 pst. i basisfinansiering. Det førte til at sykehusene tok i bruk all ledig kapasitet og strakk seg så langt de kunne, for å kunne utløse disse midlene og ta unna køene. Køene gikk ned, men selvfølgelig ville jo da statens utgifter øke. Det ville være naturlig. Når nå regjeringspartiene og statsråden utelukkende legger vekt på budsjettbalansen, betyr det i realiteten at de 280 000 som da står på venteliste, er sykehusenes ordrereserve. Det er en tilnærming til syke mennesker som Fremskrittspartiet tar sterkt avstand fra, og som etter min mening viser regjeringens sanne menneskesyn.

Jeg vil også komme inn på dette med verdighetsgarantien, for Thomas Breen svarte ikke på replikken i stad. Jeg håper ikke at verdighetsgarantien betraktes på samme måte som den såkalte kreftgarantien, for dette er i realiteten en forskrift som kommunene er nødt til å følge, og ikke kan sette på vent.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Wenche Olsen (A) [12:37:10]: Den 1. januar 2012 starter vi opp Samhandlingsreformen i alle kommuner i Norges land. Opposisjonen snakker noen ganger som om det er noe helt nytt, og at det er noe uprøvd vi skal starte med. Representanten Bent Høie sa her i stad at reformen må bygges nedenifra og opp. Ja, det er nettopp det som skjer. Det har vært prosjekter i gang i mange år, og utskrivningsklare pasienter er noe kommunene alltid har hatt ansvar for. Forskjellen nå er at om de nå kan ta imot med en gang, vil de tjene penger på det. Det er mange kommuner der ute som har vært både framsynte og kreative. De har allerede bevist at Samhandlingsreformen er riktig vei å gå.

I Trøndelag var de tidlig ute med tilbud før, i stedet for og etter sykehus til pasienter som var for syke til å reise rett hjem etter sykehusbehandling. I Alta har de bygd opp spesialistpoliklinikk der spesialister fra Tromsø har faste kontordager. Det er allerede bygd opp tolv distriktsmedisinske sentre rundt omkring i landet, og sju til er under planlegging. I flere kommuner er det dialyseplasser, slik at pasientene slipper å reise lange avstander for å få dialyse tre ganger i uken.

Alle disse eksemplene har ført til bedre tilbud for pasientene, bedre fagmiljøer og bedre utnyttelse av ressursene. Så kanskje det er på tide å slutte med å snakke Samhandlingsreformen ned og heller gi anerkjennelse til alle de kommuner og helseforetak som har jobbet med mange gode samhandlinger i mange år, drevet fram av ildsjeler i helsevesenet.

I debatten skapes det inntrykk av at Norge er en sinke når det kommer til kvalitet og pasientsikkerhet i helsevesenet. Det vil jeg ta stor avstand fra. Vi er blant dem som har verdens beste helsevesen. Og vi har ansatte i helsevesenet som hver dag, med medisinsk høy kvalitet, gjør sitt beste. Men på tross av det har vi uønskede hendelser som har mange forskjellige årsaker, og det skal vi selvfølgelig fokusere på. Derfor har vi som første land i verden hatt en nasjonal kartlegging av omfanget av pasientskader i norske sykehus. Den kartleggingen skal vi bruke til å lære av.

Sykehuset Østfold er et eksempel til etterfølgelse. De legger nå ut uønskede hendelser på nett, slik at vi alle kan lese om dem. De har lenge åpent rapportert om alle uønskede hendelser og har derfor ofte fått medias lys på seg. Det er viktig med åpenhet, slik at alle kan lære, og ikke minst at vi viser åpenhet rundt uønskede hendelser, slik at sykehuset er villig til å lære av sine feil. Sånn kan de unngå lignende feil i framtiden. Da må ikke vi bidra til å henge ut dem som faktisk våger å være åpne. Vi politikere skal selvfølgelig være kritiske når ting ikke er som de skal, men vi må også kunne gi anerkjennelse til det som er bra.

Vi satser på kvalitet og sikkerhet i årets budsjett. Pasientsikkerhetskampanjen «I trygge hender» styrkes med 3 mill. kr i budsjettet, og Nasjonal enhet for pasientsikkerhet styrkes med 5 mill. kr. Det er de som skal ta imot meldinger om uønskede hendelser og bruke det til å tilbakeføre læringsinformasjon til tjenestene.

Vi kan ikke skryte av at vi kutter i skattene, men vi kan være stolte av å ha et budsjett som både sikrer arbeidsplasser og prioriterer viktige velferdssaker. Jeg er glad for at vi legger fram et budsjett som er framtidsrettet, med Samhandlingsreformens intensjoner i fokus, og som også vil bidra til å redusere ventelister og øke kvaliteten.

Jorodd Asphjell (A) [12:41:12]: I dag behandler vi budsjettet for helse- og omsorgsområdet for 2012, et budsjett som har en ramme på 139,2 mrd. kr og en vekst på 4,1 pst., eller 5,5 mrd. kr, i forhold til inneværende års budsjett.

Norge ligger høyt på mange levekårsfaktorer. Vi har høy sysselsetting og gode velferdsordninger. Norge bruker mer penger på velferdstiltak enn noen gang før. FN har også i 2011 rangert Norge på topp på «Human Development Index» blant 182 land i verden. I likhet med FN har Redd Barna for tolvte gang laget en rangering hvor de legger vekt på helse, utdanning og økonomiske forhold for kvinner og barn i 164 land. Også ut fra den rapporten er Norge det beste landet å bo i for mor og barn.

En av de største utfordringene for velferdsstaten framover er å få nok personell til helse- og omsorgstjenestene og ikke minst å inkludere innvandrere i den norske velferdsstaten.

Velferdsstaten er ikke under nedbygging, men under ombygging.

For å møte de nye utfordringene vi har framover, må folkehelsearbeidet prioriteres sterkt i årene framover. Helsesystemet betyr mye for folks helse, men helse skapes også i og i samarbeid med andre sektorer enn helsesektoren alene. Utdanning, arbeid, levekår og helseadferd påvirker også vår helse og den sosiale fordelingen av helse i samfunnet vårt. Det er betydelige sosiale helseforskjeller også i Norge.

Samhandlingsreformen, som trer i kraft den 1. januar 2012, vil være viktig for hvordan en skal få til et godt tverrsektorielt samarbeid for å fremme god helse og forebygge sykdom for hele befolkningen, uavhengig av sosial status.

Den 19. juni 2009 ble Samhandlingsreformen Rett behandling – på rett sted – til rett tid lagt fram. Både før og etter at den ble lagt fram, har ansatte, organisasjoner og kommuner sammen med helseforetak arbeidet i fellesskap for å utvikle gode samhandlingsarenaer. Fra nyttår skal reformen settes ut i livet, og vi skal bl.a. fokusere på forebygging framfor reparering.

Samhandlingsreformen i Orkdalsregionen med 12 kommuner, 50 000 innbyggere og over 50 000 fritidsinnbyggere har satt dette i system og samarbeider godt på tvers av kommunene sammen med helseforetak og spesialisthelsetjenesten.

Det er ikke slik at helsemyndighetene alene skal ta den ledende rollen i det tverrsektorielle arbeidet. I dette arbeidet må en se på hvilke virkemidler en skal ta i bruk for å stimulere til tverrsektorielt partnerskap i folkehelsearbeidet. Dette gjelder friluftsorganisasjoner, det gjelder idretten i Norge, det gjelder brukerorganisasjoner og ikke minst skoler, barnehager og arbeidsplasser. I fellesskap må de se på hvordan de skal utvikle gode arenaer for å skape god folkehelse i årene framover.

Når vi nå gjennom Samhandlingsreformen foretar en forsiktig ombygging av helsetjenesten fra reparering til forebygging, er det nettopp gjennom en målrettet innsats mot primærhelsetjenesten. Sett i forhold til oppgaver og ansvar er det primærhelsetjenesten som må være grunnelementet i det norske helsesystemet. Det er i landets 429 kommuner folk bor og lever, og i dag bruker vi mindre enn en fjerdedel av spesialisthelsetjenestens utgifter til helse- og omsorgstjenester i kommunene. Dette forholdet har vært relativt stabilt de siste ti årene.

Samtidig har utgifter til helsetjenesten blitt fordoblet i denne perioden. Siden 1990 har antallet legeårsverk økt med 42 pst. i primærhelsetjenesten og med 93 pst. i spesialisthelsetjenesten.

Denne regjeringen er opptatt av å levere politiske resultater som skaper nyvinninger, forutsigbarhet, bedre oppgavefordeling, bedre pasientsikkerhet, økt kvalitet og mer helse for hver krone.

For å nevne noe som regjeringen Stoltenberg og statsråden har levert:

• 1,3 mill. flere utredninger og behandlinger i 2010 enn i 2005

• Nøkkelhullet har også levert i forhold til det med trygg og sunn mat

• i verdenstoppen mot akutt hjerteinfarkt

• i verdenstoppen mot hjerneslag

• best i Europa på kreftoverlevelse, ifølge OECD-tall

• jobber for bedre og raskere kreftbehandling

• demensplan kommer i 2015

• millioner til ME-studie

• ny hjertemedisin på blå resept

• kortere ventetid og færre fristbrudd

• eResept er en suksess

• flere sier ja til organdonasjon

• 19 mill. kr til kampanje mot røyking.

Dette var bare noen ytterst få punkter som regjeringen leverer på. Statsråden har allerede meldt at det vil komme en stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet og en ny rusplan i 2012, for å bedre norske helsetilbud, som kommer alle innbyggerne til gode.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sonja Mandt (A) [12:46:36]: Jeg tror at alle som har hørt debatten her i dag, skjønner at vi ser fram til at Samhandlingsreformen skal tre i kraft. Den er svaret på det som mange kommuner allerede har gjort i flere år, og det er en nedenfra-og-opp-reform. Den er – som representanten Per Arne Olsen ønsket – allerede innfridd. Nå settes det i system, og det skal gjelde for alle.

Den rød-grønne regjeringen har i den forbindelse satset på at kompetansen innen pleie og omsorg skal økes. I St.meld. nr. 25 for 2005–2006, Mestring, muligheter og mening, ble planene fram mot 2015 lagt, og meldingen sa klart fra at det å bygge ut kompetanse og rekruttere til omsorgen må vi gjøre nå.

Gjennom Kompetanseløftet 2015 er masse helsearbeidere satt i bedre stand til å møte de utfordringene vi ser, de er gjennom å få faglig kompetanse satt i stand til å møte Samhandlingsreformen. Jeg vil som et godt eksempel vise til Topp-prosjektet i Larvik, som har fått penger til å utdanne folk som har jobbet lenge i helsetjenesten. De har fått ny kompetanse og mulighet til å få fagbrev som helsearbeider. Slike ideer bør adopteres av andre, for det betyr økt kompetanse i omsorgen, flere faglærte og fornøyde ansatte og pasienter.

Et nytt prosjekt som også er i gang i Larvik, som heter MIKS, retter seg mot minoritetsspråklige grupper som ønsker å jobbe i omsorgssektoren. Målet er inkludering, språktrening og økt kompetanse, og deretter rekruttering inn i omsorgen. Slik møter mange kommuner de utfordringene Samhandlingsreformen kan gi når det gjelder rekruttering og kompetanse, og de møter den offensivt i den offentlige omsorgen.

Regjeringen er målrettet innen demensomsorgen. Det økende antallet demente i årene som kommer, gir utfordringer. Når det nå gis et øremerket tilskudd på 150 mill. kr til utbygging av dagtilbud, viser det at vi har et viktig fokus på en gruppe som trenger det. Med dette tilskuddet kan det opprettes 2 300 nye plasser, og minst 5 000 kan få et nytt tilbud. Det vil være godt både for den demente og for de pårørende. På sikt er målet at dagtilbudet skal lovfestes, men det er viktig å bygge opp og deretter lovfeste når kommunene er mer klare.

Demensomsorgens ABC og Eldreomsorgens ABC er viktige bidrag i Kompetanseløftet. Over 8 000 helsearbeidere har brukt tilbudet om å få oppgradert sin faglige kunnskap, noe som er nødvendig og viktig.

Økt kompetanse og økt fokus på rekruttering vil bidra til at pasientene får rett behandling på rett sted til rett tid, helt i tråd med Samhandlingsreformens intensjoner.

Sylvi Listhaug (FrP) [12:49:36]: Det er et paradoks at de rød-grønne politikerne er så redde for private helsetjenester, samtidig som det er deres beste venn. Resultatet av den politikken som føres, er kommersialisering og det er privatisering.

I den perioden som den rød-grønne regjeringen har styrt, har det vært en stor vekst i private helsetjenester. Fra 2006 til 2009 ble omfanget av privatfinansiert behandling fordoblet. Køene vokser. I stedet for at folk er i jobb, så venter de på operasjoner, og i stedet for at staten får inn skatteinntekter, så betaler den ut sykepenger. Og det verste er at mange innbyggere lider og har smerter.

Jeg synes det er alvorlig at landets statsminister fører svært syke mennesker bak lyset med den såkalte kreftgarantien. I går, på TV 2, så vi arbeiderpartipolitikere som uttalte seg: Thorbjørn Berntsen kalte det en tabbe av Stoltenberg. Arild Hansen, en gammel arbeiderpartihøvding fra Troms som har ventet fire måneder på kreftbehandling, sier at statsministeren rett og slett har fart med løgn. Det synes jeg er veldig alvorlig.

Representanten Breen sier det er viktig med ambisiøse mål. Da vil jeg si at viktigst er det å holde det man lover. Vi så på TV 2 for en tid tilbake at private sykehus står klar til å ta imot kreftpasienter, og da mener jeg det er umoralsk ikke å bruke dem.

Vi hører stadig vekk at det er kommet så mange flere milliarder til kommunene, flere milliarder til helsetjenestene, men mesteparten av disse pengene går til lønns- og pensjonsutgifter.

Som Oslo-borger er jeg bekymret. Jeg anerkjenner arbeidet til de ansatte på Oslo-sykehusene. Jeg vet at de jobber under enormt tøffe vilkår. Det er mange de siste årene som har prøvd å si i fra til helseministeren og andre om det som skjer i hovedstadsprosessen. Sykepleiere slutter, leger slutter, ja til og med sjefen ved Oslo universitetssykehus slutter. Og det har tatt en lang stund å finne en ny, noe jeg har full forståelse for. Nå er det på tide å høre på de varskuropene som kommer. Det er på tide å stanse opp og bevilge penger, slik at en faktisk kan bremse opp, høre på pasientene, se på resultatene, og ikke bare kjøre videre basert på de opplysningene en får fra helsebyråkratene, som tydeligvis ikke har vært på «gølvet».

Freddy de Ruiter (A) [12:52:35]: Det hadde kanskje vært en idé at representanten Listhaug hadde vært like foroverlent da hun var helsebyråd i Oslo, men så var vel ikke tilfelle.

«Sammen om nøden» er et ti år gammelt prosjekt som har ti virksomhetssteder i Norge, bl.a. i Haugesund, Kristiansand, Grimstad, Sandefjord, Porsgrunn og Bergen – samt samarbeid med ytterligere fire tiltak andre steder i landet. Prosjektet har en beskjeden søknadsramme på om lag 2 mill. kr for 2012. Prosjektet er bl.a. rettet inn mot mennesker som sliter med rusproblemer, og det omfatter alt fra matutdeling til rehabilitering. Prosjektet driftes av IOGT og med gateprest Olaf Lande som daglig leder. Jeg er glad for at det finnes mennesker og organisasjoner som brenner for å gjøre hverdagen litt lettere for dem som er havnet nederst ved bordet. Det skulle bare mangle at vi ikke skulle stille opp politisk med noen få kroner, slik at denne type virksomhet kan gå rundt. «Sammen om nøden» har ambisjoner om å utvide virksomheten ytterligere – ikke i konkurranse med andre, men fordi behovet er det. Dessverre er det fortsatt nok nød til alle.

IOGT og «Sammen om nøden» fortjener økt oppmerksomhet rundt det viktige arbeidet som gjøres mange steder i landet. Det vil være naturlig at man fra politisk og faglig hold sørger for å tilgodese prosjektet med nødvendige midler, da man får det mangedobbelte igjen i form av frivillig innsats, bidrag fra næringslivet og mye støtte lokalt der virksomheten er. Jeg mener at «Sammen om nøden» og IOGT bør ses på med samme øyne som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon. Jeg er glad for støtten dette viktige prosjektet har fått gjennom flere år i komiteen, og vil benytte anledningen til å takke en enstemmig komité for at den enda en gang presiserer gjennom merknader til budsjettet at «Sammen om nøden» er et prosjekt som Stortinget ber Helsedirektoratet om å prioritere. Jeg forventer derfor at direktoratet følger opp 2012-søknaden fra prosjektet på en positiv måte. Jeg er òg veldig tilfreds med at departementet i inneværende år ga 150 000 kr ekstra til prosjektet. Vi som har jobbet for dette i årevis, er glade for at dette viktige arbeidet blir satt pris på av statsråden og øvrig politisk ledelse.

Karin Yrvin (A) [12:55:13]: Da artisten St. Thomas ble funnet død i 2007, etter å ha tatt en dødelig kombinasjon av reseptbelagt medisin, fant foreldrene 52 avslag fra psykologer liggende hjemme hos ham, i hans leilighet. Det var 52 rop om hjelp. Han lever ikke lenger. Fakta er at slike endeløse og ørkesløse brevrunder for å få psykologisk hjelp slett ikke var uvanlig. Det førte til at en ba helseforetakene om bedre samhandling med avtalepsykologene for at de syke selv ikke skulle måtte skrive brev til psykologer med fare for å få avslag. Det ble opprettet et samarbeidsorgan som skal hjelpe i overgangen mellom fastlegen og avtalepsykologene, slik at man skal slippe å skrive brev, i syk tilstand, til alle psykologer som står på en liste. Det er svært viktig i framtiden å se på hvordan samarbeidsorganet virker, om det virker og om de som trenger hjelp, faktisk får det. Det er viktig at psykologkompetansen blir mer tilgjengelig i allmennhelsetjenesten som et ledd i å sikre likeverdige tilbud til mennesker med somatiske og psykiske lidelser.

Komiteen har sagt at regjeringen bør vurdere finansieringsordninger for psykologer i kommunene. For psykiske lidelser er det også best å få hjelp nær der en bor, raskt. Der er Samhandlingsreformen viktig. I Storbritannia har de satt i verk et nasjonalt program for å gjøre behandling for angst og depresjon raskt tilgjengelig for folk flest. Modellen innebærer en oppbygging av tilbud for mennesker med lettere og moderate angst- og depresjonsvansker og tidligere intervensjon i sykdomsforløpet. Tilbudet er i 2011 tilgjengelig for i overkant av 50 pst. av den voksne befolkningen, med mål om å dekke hele landet innen 2015. I perioden er det utdannet 3 660 nye helsearbeidere med kompetanse innenfor kognitiv terapi. Programmet følges av forskning og kan dokumentere effekt. Det gir resultater – flere blir friske, flere komme i jobb, og det er samfunnsøkonomisk lønnsomt. I Norge er det nå bevilget 10 mill. kr til et pilotprosjekt. Det er svært gledelig. Rask psykisk helsehjelp i kommunene er i tråd med Samhandlingsreformens hovedmål om å forebygge mer og behandle tidligere. Helsebudsjettet handler også om psykiske lidelser og om likeverd for dem som sliter psykisk. Derfor er de tiltakene som er på budsjettet, svært gledelige.

Kari Henriksen (A) [12:58:04]: Velferdsstaten vår har vist sin bærekraft i en svært krevende tid i Norge og Europa. Regjeringens politikk – som er å skape verdier, styre markedet klokt, sørge for god fordeling og ta felles ansvar for hverandre – har ført til at Norge har blitt Europas Soria Moria-land. Unge arbeidsledige fra andre land i Europa strømmer til Norge for å jobbe. God helse påvirkes av helhetlige løsninger i det store bildet. Orden i nasjonaløkonomien og det å omfordele og sikre den enkelte lik tilgang til helsetjenester uten at man må være redd for om man har råd til behandlingen, gir trygghet.

Helse- og omsorgssektorens måloppnåelse henger sammen med andre politikkområder, f.eks. Nav. Det vil jeg si litt om. Det er viktig at helsetjenesten og Nav spiller en aktiv rolle i oppfyllelsen av hverandres mål og reformer som har betydning for folks levekår og muligheter til arbeid. Samhandlingsreformen og folkehelseloven har betydning for levekår og muligheter den enkelte har til å forsørge seg selv og eventuelle barn på en god måte. Her må det samarbeides. Kommuner og Nav må trekke sammen på en måte som gir befolkningen i kommunene gode og sammenhengende tjenester.

Barn vil alltid berøres ved store endringer i helse og levekår i familien. I spesialisthelsetjenesten er man kommet langt i å vurdere barns behov når de er pårørende. Nav har også et ansvar for å vurdere barns situasjon og bidra til helhetlige og sammenhengende tjenester for dem og deres familier. I Kristiansand jobber spesialisthelsetjenesten og Nav sammen om å etablere barnekontakter tilsvarende det som finnes på sykehus. I Troms har de utviklet iBedrift – et prosjekt som får folk med muskel- og skjelettlidelser til å være i jobb med sine vondter. Også her er det godt samarbeid mellom Nav, kommunal- og spesialisthelsetjeneste. Disse to eksemplene er til etterfølgelse i praksis over hele landet.

Velferdsteknologi er et annet område der helsetjenesten og Nav forbedrer tjenestene, gir folk bedre veiledning og bedre hverdag. Nav kompetanse utvikler velfungerende teknologiprodukter og programmer, og det skjer mye teknologi- og programutvikling i spesialisthelsetjenesten. Begge etater har opplærings- og veiledningsopplegg på nett. Her er det viktig at Nav og helsetjenesten samarbeider, slik at nyttig teknologi og programvare på sikt kan utveksles og samordnes.

Til slutt vil jeg si litt om omstillingsprosessen i Oslo. Den kan ikke diskuteres uten at man samtidig ser hen til de omliggende helseforetak. I alle helseforetak i hele landet er det foretatt store omstillinger, krevende og utfordrende. Jeg erkjenner store utfordringer i Oslo, men forventer at statsråden legger til grunn at videre omstilling fortsetter, og at man følger prosessen nøye, slik at de omliggende foretakene ikke blir tapere verken når det gjelder stillinger eller økonomi.

Jon Georg Dale (FrP) [13:01:03]: Eg har høyrt mykje å reagere på frå denne talarstolen opp gjennom tida. Men sjeldan har eg reagert meir enn då representanten Tove Karoline Knutsen sa at ho frykta ei overetablering innanfor lukrative lidingar. Ein har ikkje snakka mykje med dei 277 000 pasientane som ventar på behandling ved utgangen av 2010, dersom ein trur at mange av dei opplever det dei har som veldig lukrative lidingar.

Regjeringa har i denne debatten lagt stor vekt på det økonomiske ansvaret dei viser, og at det er bakgrunnen for at ein ikkje gjer noko for å redusere helsekøane i dette landet. Men då er det eit paradoks at ein kunne ha gjort mykje innanfor dagens budsjettramme og spart pengar i tillegg. Når det er slik at ein gjennomsnittleg operasjon i norske sjukehus kostar 50 000 kr per person, er det òg slik at gjennomsnittsinntekta tilsvarar at det er finansiert i løpet av to månader. Det betyr at ein kan finansiere enkle operasjonar innanfor to månader så lenge folk er raskare tilbake i jobb – innanfor to månader – utan at det kostar staten noko, for staten dekkjer sjukepengane i dag. Når ein då ser at situasjonen er at ein gjennomsnittleg pasient ventar i 73 dagar, mens det kunne ha vore sjølvfinansierande å behandle pasientane innanfor same tidsramme, vel regjeringa likevel ikkje å gjere strukturelle grep, for då må dei bruke privat kapasitet. Denne aversjonen mot dei private løysingane bidreg til at pasientane får dårlegare tilbod enn dei hadde trunge å få, bidreg til at dei ventar lenger enn dei treng å vente, og han bidreg til ei dårlegare helseteneste enn vi kunne ha hatt.

Dersom vi brukar eksempelet på hjarteablasjon, som regjeringa prisverdig har starta arbeidet med etter at Framstegspartiet fremma representantforslag om nettopp hjarteablasjon, er det slik at mens ein no byggjer opp offentleg kapasitet, ventar pasientane på behandling. I staden for den løysinga kunne ein kjøpt kapasitet som er ledig i Danmark. Pasientane slapp å vente, mens ein bygde opp nødvendig kapasitet i det offentlege helsevesenet. Problemet er at det ikkje er pasientane som er viktigast for denne regjeringa. Det er synd.

Framstegspartiet viser at vi representerer eit alternativ i norsk helsepolitikk. Det er eg veldig glad for.

Åge Starheim (FrP) [13:04:11]: I Sogn og Fjordane er Samhandlingsreforma ei rein byttereform. Dette fordi kommunane ikkje har vorte sette i stand økonomisk og fagleg til å organisere reforma. Som eksempel kan eg nemne at Eid kommune får vel 6 mill. kr til reforma. I løpet av 2012 skal Eid kommune betale inn 6 mill. kr til Helse Førde for å dekkje den 20 pst.-delen som dei er pålagde av staten å betale for medisinsk behandling. Då har ikkje Eid kommune mykje pengar til å utvikle vidare tilbod til å kunne behandle pasientar i nærmiljøet i kommunen, slik Samhandlingsreforma legg opp til.

Men kanskje dette er ein av strategiane til helseministeren for å gjere sjukehuset på Nordfjordeid om til eit medisinsk senter. Etter kvart skjønar eg strategien til helseministeren, når ho har tvinga gjennom ei strukturendring ved sjukehuset på Nordfjordeid, frå å vere eit fullverdig og godt lokalsjukehus til no å verte eit medisinsk senter.

Når Helsedepartementet påstår at reisetida frå Nordfjordeid til sjukehuset i Volda på Søre Sunnmøre, etter at den nye Kvivsvegen er opna, ikkje er lengre enn 15 minutt, viser det kor lite kunnskap om geografien i dette området den faglege leiinga i departementet har. Den reelle reisetida frå Nordfjordeid til Volda, etter at Kvisvegen er opna, vil verte 45 minutt, ikkje 15 minutt, og frå ytre Nordfjord til fødeavdelinga i Volda vert reisetida i beste fall to timar. No vil eg seie at reisetida frå ytre Nordfjord til fødeavdeling innanfor same helseføretak vil vere fire–fem timar, mens det i dag tek ein time frå ytre Nordfjord til noverande fødetilbod på Nordfjordeid som no vert lagt ned.

Det er ikkje rart at det vert teke avgjerder om sentralisering av helsetenester med den manglande kunnskap byråkratiet og den politiske leiinga har om Distrikts-Noreg.

Geir-Ketil Hansen (SV) [13:07:17]: I debatten i dag har det vært brukt store ord og fremmet kritikk mot regjeringen – mot køer, ventetider og manglende innsats når det gjelder pasientbehandling. I særdeleshet har kreftgarantien vært kritisert – på feilaktig grunnlag.

Mitt poeng er at hvis man ser på de alternative budsjettene – jeg har sett spesielt på Høyres alternative budsjett – så har ikke budsjettforslagene stått i stil med den kritikken som har vært fremmet, langt derifra. Det Høyre har foreslått, er ubetydelige endringer i helsebudsjettet. Jeg sa i mitt innlegg tidligere i dag at de var på ca. ½ pst., og de endringene som er foreslått, er i hovedsak omprioriteringer innenfor eksisterende rammer.

Man foreslår i størrelsesorden 350 mill. kr til effektivisering av helseforetakene og 400 mill. kr øremerket rehabilitering, rus og psykiatri – i seg selv gode formål hvis det var nye penger, men det er å ta penger fra eksisterende drift. Høie svarte jo i sin replikk at det skulle tas fra somatikken.

Så foreslår opposisjonen en storstilt låneordning til satsing på IKT. Man stiller til disposisjon penger som man kan låne. Vi vet at hvis helseforetakene skal låne penger, må de svare for en egenandel, og det må også tas fra driften.

Veldig mye, kanskje det meste av det man foreslår, skal tas fra driften. Og hvilken drift? Jo, det er fra somatikken, og det er fra direkte pasientbehandling. Så dersom Høyres og deler av opposisjonens alternative budsjettforslag hadde blitt vedtatt her, hadde det betydd mindre penger til drift, til somatikk, mindre penger til direkte pasientbehandling og mindre penger til å få ned ventetidene. Det er realiteten.

Det er spesielt Høyres budsjett jeg har sett på, men det gjelder også de andre budsjettene. Jeg ser bort fra Fremskrittspartiet, som i sin substans egentlig foreslår en rekvisisjonsøkonomi i spesialisthelsetjenesten. Det gir ikke mer pasientbehandling på lang sikt, det gir dårligere kvalitet.

Det er konklusjonen min etter å ha sett igjennom budsjettforslagene. Det brukes store ord, men de alternative budsjettene står overhodet ikke i stil med det som framføres fra talerstolen.

Thomas Breen (A) [13:09:49]: Vi kan alle være enige om at vi har utfordringer og mangler i helsevesenet vårt, men jeg tror også vi kan være enige om at en del ting går framover. Når OECD kommer med tall som viser at vi klatrer når det gjelder både kvalitet og overlevelse av sykdommer, er det en bra ting, og jeg tror vi alle kan være enige om at det går riktig vei.

I det perspektivet synes jeg det er dristig av representanten Listhaug – som har sittet med ansvaret i den byen med de største sosiale helseforskjellene i Norge, som har hatt ansvaret for en eldresatsing som har endt opp med en ubrukelig tomt i Spania – å kritisere de resultatene som viser at det faktisk går framover, når hun nå kommenterer at løftet til Kommune-Norge har gått bort i lønn og pensjon.

Ja, det er helt riktig. Vi har 19 000 flere ansatte i omsorgssektoren i kommunene, og det er klart at de skal ha lønn og pensjon. Kvalitet og økning av omsorgstjenester betinger jo at man har flere hender. Så hun har helt rett i det, men jeg forstår ikke at det skal være negativt. Men det kan kanskje forklare den manglende satsingen på omsorg i Oslo by, for her er det ikke blitt så mange flere hender.

Så må jeg gi en kort kommentar til det som Listhaug også tok opp, at man igjen prøver å selge inn at regjeringen har levert en kreftgaranti. Det har aldri vært sagt at det var en garanti. Det var et ambisiøst mål om at 80 pst. skulle få behandling innen 20 virkedager. At det skal føre til den store kritikken fra opposisjonen at man setter seg ambisiøse mål innenfor et så viktig tema, undrer meg veldig. Man skulle jo tro at man fra opposisjonens side ivret mer for at det skulle komme fortere i gang. Det kunne jeg forstå, men at det skal være feil at man setter seg et mål og stiller krav til helseforetakene om at de skal ha bedre kvalitet på overlevelse av kreft, skjønner jeg ikke. Jeg synes det er en underlig tilnærming.

Til slutt, når det gjelder Høyres alternative budsjett og IKT-satsingen: Representanten Høie svarte med at det var det samme som kompensasjonsordningen til kommunene. Nei, det er ikke det. Det er stor forskjell på å gi lån til kommuner og å gi lån til staten. Staten kan ikke gi lån til seg selv uten å dekke det inn over streken. Hvis man gjør det, bryter man med intensjonen i Grunnloven § 75 om kontantprinsippet. Man underminerer handlingsregelen fordi man da får det igjen på strukturelt underskudd, øker det, man skjuler altså den dynamiske effekten av det.

Jeg mener det er en stor forskjell på å gi lån til seg selv fra staten og å gi lån til andre, f.eks. kommuner og andre land. Jeg ønsker at Høie forklarer hvorfor denne måten å gjøre det på ikke legger press på økonomien når alle andre ting på utgiftssiden gjør det. For i så fall så rakner hele Høyres resonnement om konkurransekraft.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:13:02]: Et av de områdene som Høyre har vært, og er, svært opptatt av, er habilitering og rehabilitering. Et hovedpoeng ved Samhandlingsreformen er jo å forebygge mer og reparere mindre. En satsing på habilitering og rehabilitering vil være helt i tråd med en slik målsetting.

Vi er gode på akuttmedisin i Norge, og vi redder heldigvis stadig flere fra hjerteinfarkt, slag og trafikkulykker. De fleste får god hjelp til å overleve, men når blålysene er slått av, får mange for dårlig hjelp til å leve videre. Det er godt dokumentert både fra SINTEF og hos Helsetilsynet at opptreningstilbudet svikter i mange ledd. Dette betyr tapte muligheter for mange mennesker som helt unødvendig blir avhengige av helsetjenester og trygdeytelser.

En satsing på habilitering og rehabilitering vil gi pasientene bedre hjelp til å mestre hverdag og jobb. Dette er en god investering i livskvalitet for mange mennesker, samtidig som det er en god samfunnsmessig investering å redusere behovet for helsetjenester og trygdeytelser. For habilitering og rehabilitering er noe langt mer enn medisinsk habilitering og rehabilitering. Vi må ha et livsløpsperspektiv. Brukermedvirkning må være grunnleggende, og den enkeltes mål må være styrende for innholdet i prosessen.

Rehabilitering prioriteres i altfor liten grad i kommunene i dag. Det er godt dokumentert. Høyre mener at den profesjonsnøytrale loven som regjeringspartiene har vedtatt her i Stortinget, ikke er like sterk som gjeldende lov, og vi frykter at dette kan føre til en ytterligere nedprioritering av rehabiliteringsfeltet. For opplæring i dagliglivets gjøremål er tatt ut av lovteksten. I et rehabiliteringsforløp er dette imidlertid så vesentlig at det må inngå i en forskriftsfesting. Det håper jeg statsråden kan ta med seg.

En god rehabilitering krever tverrfaglighet. Både fysioterapeuter og ergoterapeuter er viktige fagpersoner. Brukermedvirkning og individuelt tilpassede pasientforløp er svært viktig for pasienter med langvarige rehabiliteringsbehov.

Jeg vil derfor oppfordre statsråden sterkt om å følge godt med på hvordan kommunene nå innretter sitt habiliterings- og rehabiliteringstilbud, og at de sørger for å ha nødvendig tverrfaglighet i sitt behandlingsteam, slik at vi kan få en god habilitering og rehabilitering for dem som trenger det.

Jonni Helge Solsvik (H) [13:16:10]: Det er stor enighet om intensjonen i Samhandlingsreformen. Utfordringen, som det imidlertid er all grunn til å stille spørsmål ved, er tempoet i gjennomføringen av reformen. Brukernes behov og medvirkning må være en grunnleggende premiss for at vi skal lykkes i denne viktige reformen.

Kommunehelsetjenesten er på mange måter grunnmuren i helsetjenestene. Derfor er likeverdighet i samhandlingen mellom kommune og helseforetak en kritisk suksessfaktor for å lykkes. Denne likeverdigheten vedtas ikke. Den skapes. Tempoet i gjennomføringen utfordrer denne likeverdigheten kraftig. Det har sammenheng med kommunenes evne og mulighet til å rekruttere kritisk kompetanse for å kunne gi innbyggerne et kvalitativt godt tilbud.

I disse dager er kommunene svært opptatt med å få på plass tjenesteavtaler med helseforetakene innenfor de meget korte tidsfristene som regjeringen har satt. Det gjør at mange kommuner må inngå forpliktende tjenesteavtaler uten at nødvendig og kritisk kompetanse er på plass, og uten at det foreligger nødvendige og viktige avklaringer i f.eks. definisjonen av utskrivningsklare og såkalte svingdørspasienter.

Det er også med stor undring og beklagelse jeg registrerer at behovet for organisering av offentlig sektor – her inngår kommunestruktur – er nedtonet som en viktig faktor i gjennomføringen av Samhandlingsreformen. Da Bjarne Håkon Hanssen lanserte Samhandlingsreformen, var nettopp organiseringen av Kommune-Norge en viktig faktor for at vi kunne lykkes i det felles målet det er å gi innbyggerne et best mulig tilbud. Jeg registrerer med forundring at det i veldig stor grad er nedtonet.

Tove Karoline Knutsen (A) [13:18:46]: Flere av høyrepartienes representanter har snakket om hvor viktig det er å få flere private kommersielle aktører inn i helsesektoren. Det skal liksom løse alt. Denne regjeringa tar i bruk private aktører, både ideelle og kommersielle, men da som et supplement og med avtale med det offentlige i tråd med behovene i helsesektoren. Men først og fremst styrker vi pasientbehandlinga i de offentlige tilbudene og gir sykehusene klare kvalitetsmål som de skal oppnå. Det har ført til at man ved flere helseforetak har redusert ventetida med ned mot halvparten av tida for behandling av flere kreftformer, rett og slett ved å se på egen organisering og få vekk flaskehalsene. Det har skjedd helt uten at det har blitt tilført mer penger.

Jeg ville nok gått litt stille i dørene dersom jeg var Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug. Kommersialiseringa av sykehjemmene i Oslo under hennes ansvar har ført til økte kostnader til eldreomsorg i byen, det har ført til nesten 400 færre sykehjemsplasser, og til at de som jobber i de private kommersielle selskapene, har hatt både dårligere lønns- og arbeidsforhold og svært mye dårligere pensjon. I tillegg har vi hatt store oppslag i pressen om hvordan personvernet for brukere og pasienter i eldreomsorgen i Oslo delvis har smuldret opp fordi ansvaret pulveriseres med så mange tilbydere som det f.eks. er i hjemmeomsorgen.

Så til representanten Dale: Nei, det er ingen sykdommer som er lukrative, men da bør vi heller ikke kaste dem inn i ringen til råe kommersielle aktører som veksler disse lidelsene inn nettopp i utbytte, og som gjør dem lukrative ved at pengene går rett i lommene til eierne som sitter godt og trygt på Cayman Islands og Jersey og andre skatteparadis. Det er dårlig bruk av helsekronene til pasienter i Norge.

Bent Høie (H) [13:21:05]: Det forundrer meg at statsråden og de rød-grønne stortingsrepresentantene ønsker å skape et inntrykk av at opposisjonen er imot Samhandlingsreformen. De forholdene som de trekker fram i etterkant av det som allerede er i gang i Samhandlingsreformen, er jo nettopp det opposisjonen tar til orde for at vi trenger mer av, nemlig gode prosjekter som det tas initiativ til lokalt. Det er derfor Høyre bl.a. har foreslått 350 mill. kr mer enn regjeringen til nettopp denne type prosjekter.

Jeg registrerer også at det ikke er en eneste av representantene fra regjeringspartiene som med entusiasme har forsvart den delen av Samhandlingsreformen som opposisjonen stemmer imot, nemlig det kommunale medfinansieringsansvaret – pengeflyttingen mellom sykehus og kommunene på 5 mrd. kr – som ikke vil føre til noe annet enn mer byråkrati, usikkerhet for pasientene og utfordringer for kommunene. Dette tempoet var Jonni Helge Solsvik – en av representantene for ordførerne i Norge – nettopp på talerstolen og snakket om.

Det er rart at statsråden velger en slik konfrontasjonsline fra dag én. Statsråden har ikke løftet en finger for å prøve å få til et kompromiss med opposisjonen om en så stor og viktig helsereform. Det tror jeg statsråden i etterkant synes er synd, med tanke på at 54 pst. av landets befolkning bor i kommuner der det er Høyre som har ordføreren, og som nå skal gjennomføre denne reformen. De vil helt sikkert stille opp og gjøre det som er mulig, men jeg tror en hadde hatt et bedre utgangspunkt for denne reformen hvis statsråden hadde lagt ned litt politisk arbeid for å få til en bredere løsning.

Så til Høyres alternative budsjett. Høyres alternative budsjett tar opp i seg det som ikke minst statssekretær Kåss har sagt, nemlig at OECD-rapporten viser at vi er nødt til å fokusere mer på hvordan pengene brukes i helsevesenet. Det er også det Høyre gjør i sitt alternative budsjett.

Til spørsmålene om finansieringsordningen for IKT, er den lik finansieringsordningen som er innenfor kommunesektoren. Det er ingen forskjell fordi helseforetakene er også selvstendige juridiske enheter. Dette er en finansieringsordning som selvsagt ikke kunne bli brukt hvis helseforetakene var en del av forvaltningen.

Så vil jeg vise til de forslagene som opposisjonspartiene fremmer i salen i dag knyttet til kreftgarantien. De forslagene vil gi regjeringens kreftgaranti et reelt innhold, gi pasientene en juridisk rettighet til å få behandling og dermed gjøre at norske kreftpasienter kan få behandling innenfor en tidsfrist som er faglig anbefalt.

Laila Dåvøy (KrF) [13:24:25]: Først en kommentar til helseministerens svar om ME i sted, bare for å forklare enda nærmere hva det dreier seg om. Problemet er at Nav opererer med en fortidsholdning, vil jeg si, til denne sykdommen, mens det er helsemyndighetene som må og kan overbevise Nav-systemet om at vi i Norge nå faktisk anerkjenner ME som en alvorlig sykdom, selv om vi ikke vet alt om sykdommen. Noen pasienter er blant de sykeste vi har i dette landet, som også forskere fra Haukeland, fastleger og andre sier.

Så over til ultralyd. Rådet fra det nasjonale prioriteringsrådet, altså Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering, som de kom med i går, vil ikke jeg kalle, som noen har sagt, for et faglig råd. Det dreier seg om likestilling, om en slags rettighetstenkning. Det helsedirektør Bjørn-Inge Larsen sa forleden, var at det har ikke kommet fram helsefaglig eller helseøkonomisk dokumentasjon for at det er riktig å innføre rutinemessig ultralyd i uke 12. Dette sier også Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering ganske klart i det de kom med i går.

De sier at når noen har råd til å kjøpe seg dette og gjør det på egenhånd, faktisk kanskje 50 pst., bør i grunnen alle få dette tilbudet innenfor det offentlige, selv om det altså ikke er et faglig råd. Hvis det er sånn vi skal drive helsesektoren, er det oppsiktsvekkende at hvis noen har råd til å kjøpe noe, må det offentlige innføre det for alle. Jeg synes det er litt spesielt at man foreslår det. Samtidig er dette også et prioriteringsråd, og de har valgt å gjøre dette. Det må vi forholde oss til. Jeg håper helseministeren ikke vil følge dette rådet. Jeg er glad for at helseministeren har en konsensuskonferanse, som, så vidt jeg husker, Høyre foreslo i denne salen for en tid tilbake, og det synes jeg er veldig bra.

Jeg har lyst til å vise til at ved tidlig ultralyd er det først og fremst foster med Downs syndrom man oppdager. De har etter min mening like stor rett til å leve som andre. Jeg har lyst til å minne om Marte Wexelsen Goksøyr, som på mange måter ga et ansikt til mennesker med Downs syndrom da hun var her i Stortinget og hadde på seg en t-skjorte, hvor det sto skrevet: «Utrydningstruet». Hun, som står midt oppe i det, er sterkt imot tidlig ultralyd. Hør på det rådet også, har jeg lyst til å anbefale helseministeren.

Lise Christoffersen (A) [13:27:27]: Helsedebatter handler ofte om reparasjon. Det er ikke så rart. Når sykdom rammer, har vi alle et sterkt ønske om å komme i gang med behandling, bli friske på kortest mulig tid. At forebygging er viktig, skjønner alle, men det er ofte vanskeligere å prioritere fordi resultater av innsatsen kommer så lenge etterpå. Med Samhandlingsreformen forsøker vi å gjøre noe med dette. Ressursbruken skal vris fra store, kostbare reparasjoner i ettertid til rimeligere, forebyggende tiltak før sykdom rammer.

Kostnader handler selvfølgelig om penger, men det går også an å måle kostnader i form av redusert livskvalitet og gevinster i form av en bedre livskvalitet hvis vi beveger oss fra de store tall på makronivå til opplevd livskvalitet på individnivå. Det er dette siste helsepolitikken egentlig handler om.

Vi har studier som viser at opplevd livskvalitet er skjevt fordelt. Folkehelsen i velferdssamfunnet Norge er jevnt over god, men noen grupper skårer systematisk høyere enn andre på ulike helseindikatorer. Det betyr at andre skårer systematisk lavere.

Komiteen påpeker f.eks. at forskjellige grupper innvandrere har til dels dårligere helse enn norskfødte med to norske foreldre, og viser til eksempler som økt risiko for overvekt, fedme, type 2-diabetes og svangerskapsdiabetes. Diabetes har vært et tema i denne debatten. En samlet komité viser til Diabetesforbundets satsing på minoritetshelse.

Jeg har selv vært med Diabetesforbundet på en informasjonsmøte for somaliske kvinner på Tøyen. Det var et flott opplegg med masse nyttig informasjon om forebygging blant barn og voksne, om hvordan kjenne igjen symptomer tidlig og viktigheten av kosthold og fysisk aktivitet. Diabetesforbundet hadde også knyttet til seg en somalisk lege i Norge, som ga verdifull informasjon på deres eget språk. Vi må sikre at dette arbeidet ikke stopper opp. Det er i grunnen hele mitt poeng: å sikre Diabetesforbundet kontinuitet og langsiktighet i dette viktige arbeidet. Dermed kan de faktisk også danne modell for en ny og systematisk måte å jobbe forebyggende på i et nært samarbeid mellom sentrale og lokale myndigheter og frivillige organisasjoner. Går det bra, har vi mange oppegående pasientorganisasjoner som til sammen kan bidra til en ny giv i det forebyggende helsearbeidet, og som kan gi oss de resultatene vi strever etter i kampen mot sosiale forskjeller når det gjelder helse.

Kjersti Toppe (Sp) [13:30:15]: Først til Bent Høie – og Samhandlingsreforma – som utfordra helseministeren på at ho måtte ta ein prat med Høgre-styrte kommunar, som det er mange av i dette landet. Eg kan skriva under på at helseministeren bør ta ein prat med Høgre-styrte kommunar, for eg bur sjølv i ein. Mi erfaring når det gjeld Samhandlingsreforma, er at det er få kommunar som er så dårlege til å planleggja for Samhandlingsreforma som dei store bykommunane, der Høgre har fleirtal i mange. Dei søkjer ikkje om planleggingsmidlar frå lokalmedisinsk senter, dei seier nei takk til samhandlingsprosjekt der ein skal få barselkvinner til å få eit tilbod i kommunen. På område etter område viser ein veldig lite engasjement. Ein kan lura på om det er fordi Høgre òg på Stortinget har lita interesse for Samhandlingsreforma, og det dryp då på dei lokale representantane.

Det har i denne debatten òg vore stilt spørsmål om dei raud-grøne si satsing på sjukehusbehandling og om vi har for lange ventetider. Poenget mitt er at vi òg må sjå på kor mange fleire pasientar vi behandlar.

Vi prioriterer jo ikkje skattelette. Frå 2005 til 2012 har vi køyrt 10 mrd. kr inn i sjukehustenester til auka pasientbehandling. Vi har hatt 1,3 millionar fleire utgreiingar og behandlingar i 2010 enn i 2005. Eit anna eksempel er at RHF-ane har når det gjeld rusfeltet, auka sitt budsjett frå 2005 med 50 pst. Det har skjedd store betringar i Helse-Noreg etter at den raud-grøne regjeringa tok over.

Når det gjeld ventetider, så har dei gått ned – ikkje så mykje – frå 75 dagar i 2010 til 73 dagar i 2011. Men samtidig har talet på nye tilviste og behandla pasientar i spesialisthelsetenesta auka med respektive 7 pst. og 9 pst., så vi har hatt fleire til behandling samtidig som ventetidene er på veg ned.

Til slutt vil eg ta opp det som representanten Geir-Ketil Hansen sa om opposisjonen sitt alternative budsjett. Det som opposisjonen, i alle fall Høgre, er god på, er ikkje å løyva nye midlar, men det er ei resirkulering av raud-grøne helsepengar der dei øyremerkjer milliardar som vi gir, for å synleggjera eigen politikk.

Sylvi Listhaug (FrP) [13:33:41]: Nettopp fordi det er helseforskjeller i Oslo, er jeg opptatt av å stanse den raseringen av sykehusene og fagmiljøet som nå skjer, og som representanten Breen og hans regjering står for. Det er de svakeste som taper på det. En kan bare se på utviklingen innenfor rusbehandling de siste årene, der køene har blitt lengre.

Så har jeg lært meg å lytte til folk som ikke vet hva de prater om, og i den kategorien kommer både representanten Tove Karoline Knutsen og representanten Thomas Breen. Når de snakker om eldreomsorgen i Oslo, viser de at de ikke kan den særlig godt. Det er sånn at de siste årene har sykehjemsdekningen i Oslo blitt høyere fordi befolkningen over 80 år har gått ned. Det er også sånn at vi har en høyere dekning av sykehjemsplasser enn det som er landsgjennomsnittet, og f.eks. i rød-grønt-styrte Trondheim, som også er norgesmester i lovbrudd og slår Adecco ned i støvlene.

Så er det sånn at hjemmetjenesten, som representanten Tove Karoline Knutsen var innom, faktisk har hatt kraftige forbedringer. Jeg vil anbefale henne å lese bl.a. brukerundersøkelsen. Ansatte har også påpekt at konkurranse har ført til at de selv har bedret seg, og det er veldig positivt.

Når det gjelder Oslo universitetssykehus, har jeg brukt mye tid på å rope varsko. Det samme har Oslo bystyre, uten at noen har villet høre på oss.

Til slutt vil jeg holde et lite kurs for representanten Tove Karoline Knutsen om hvordan et marked fungerer: Hvor stort et marked er, avhenger av etterspørselen. Det er sånn at hvis det er manglende etterspørsel, går bedrifter konkurs. Hvis markedet styres, kan det f.eks. bli smørmangel.

Presidenten: Neste taler er representanten Jon Georg Dale, deretter Elisabeth Aspaker – nei, unnskyld, det er representanten Per Arne Olsen. Det var ikke meningen å overse hr. Olsen, som herved får ordet – med største glede.

Per Arne Olsen (FrP) [13:35:52]: Takk, president. Det er første gang jeg har blitt forvekslet med en kar på 1,90 og med betraktelig færre kilo enn meg selv. Men jeg tar det som en kompliment!

Jeg tar ordet fordi de rød-grønne, og spesielt representanten Breen, gjentatte ganger har avlagt den såkalte kreftgarantien en visitt, og opposisjonen får kjeft for å kritisere at regjeringen har målsettinger. Det er altså ikke riktig. Vi har overhodet ikke kritisert regjeringen for å ha målsettinger. Vi er snarere tvert imot veldig glad for at regjeringen har målsettinger. Det vi kritiserer, er at man har fremstilt det som en garanti og dermed lurt mange pasienter i Norge som trodde på dette. Det vi kritiserer, er at man ikke også følger opp målene sine med virkemidler. For å ta garantibiten først: Der er det uomtvistelig slik at Stoltenberg på sin pressekonferanse sa at man skal få behandling «innen 20 dager» – dette er et sitat – og det oppfatter de fleste som en garanti. At helsestatsråden også brukte ordet «garanti» i en tv-sending, er også uomtvistelig. De har gjentatte ganger sagt at det ikke er noen garanti. Det har vi tatt til etterretning. Men det som har vært ankepunktet vårt, er at det er mange pasienter der ute som faktisk trodde på det. I dag har man altså muligheten til å følge opp sin målsetting om å få en verdig kreftomsorg.

På bordet i dag har vi fire forslag fra en samlet opposisjon som vil gi kreftgarantien – eller målsettingen – et reelt innhold, hvor man får pasientrettigheter som gjør at man kan nå målsettingen om 20 dager, og hvor avvik fra dette både skal begrunnes medisinsk og skal journalføres.

I dag har man altså muligheten til å stemme for at regjeringen legger fram en ny nasjonal kreftplan i løpet av 2012. Det burde ikke være problematisk, så lenge man selv har sagt at man har denne målsettingen. Min oppfordring innen kreftfeltet er å slutte å snakke og begynne å gjøre noe. I dag har man faktisk en mulighet ved å stemme på opposisjonens samlede forslag.

Helt til slutt: Jeg er en av dem som reagerer på den fremstillingen som blir Oslo kommune til del i eldreomsorgen. Det er slik at Oslo kommune har bedre dekning av sykehjem enn snittet i Norge. De har bedre dekning enn sammenlignbare store kommuner – først og fremst rød-grøntstyrte Trondheim, som er en sinke – og de har bedre legedekning på sykehjem. Slik kunne jeg fortsatt. Bildet er ikke korrekt, selv om Breen gjentar det til det kjedsommelige.

Jon Georg Dale (FrP) [13:39:05]: Regjeringspartia hevdar til det keisame at dei prioriterer helse framfor skattelette. Då er det eit paradoks at ein samla opposisjon greier å bruke meir pengar på helsefeltet enn det regjeringa gjer, trass i betydeleg skattelette i forslaga dei har.

Like fullt vert det nesten paradoksalt når Arbeidarpartiets nye sjefsideolog Tove Karoline Knuten kallar alle private helseaktørar rå kapitalistar. Det er altså slik i dette landet at dei fleste som jobbar innanfor denne sektoren, og som vil jobbe der dersom det vert fleire private, er personar som i dag jobbar i f.eks. helsetenesta, men som ikkje får full stillingsbrøk. Det trudde eg var ein situasjon som Arbeidarpartiet kunne forstå.

Vidare snakka Tove Karoline Knutsen om at opposisjonen i dag snakkar ned helsetenesta. Det gjer vi verkeleg ikkje. Vi seier faktisk at vi set pris på både dei offentlege bidraga og like mykje dei private bidraga. Dei som bidreg til å snakke ned helsetenesta, er dei i Arbeidarpartiet, som seier at berre dei som har offentleg arbeidsgivar, er brukande til å gi gode helsetenester.

Eg innrømmer meir enn gjerne at dersom det kostar ein tusenlapp å få behandla ein kreftpasient litt fortare, slik at vi slepp at det går gale, at pasientbehandlinga blir betre, at det skjer raskare, og at sikkerheita for at ein lukkast, er større, betaler eg gjerne – eg betaler gjerne.

Forskjellen mellom Arbeidarpartiet og Framstegspartiet i denne salen viser seg tydelegare og tydelegare for kvar gong Tove Karoline Knutsen har ordet. Det dreier seg om dei som set pasientane i fokus, og dei som forsvarar alt det eksisterande, uansett.

Elisabeth Aspaker (H) [13:41:27]: Høyre er opptatt av et likeverdig helsetilbud i hele landet, og av at de behandlingsfristene loven fastsetter, ikke er å oppfatte som veiledende, men som en rettighet pasienten har krav på etterleves.

I Nord-Norge opplever nå barn, som skal være en prioritert gruppe, at de må vente stadig lenger på utredning og behandling innenfor barne- og ungdomspsykiatrien. Barn er en særlig sårbar gruppe, også fordi deres psykiske problemer kan få store negative konsekvenser for skolegangen, om de ikke får hjelp tidsnok.

Når jeg tar opp utviklingen i Helse Nord på dette feltet, er det fordi det har skjedd endringer i det psykiatriske behandlingstilbudet som kan tyde på at kapasiteten er blitt for lav. Bare i september brøt behandlingsinstitusjoner i Helse Nord loven om å gi barn og unge psykiatrisk hjelp tidsnok hundre ganger – hundre ganger. Dette er urovekkende, og nye tall fra Norsk pasientregister viser at fristbruddene øker, og at barn står lenger i kø enn voksne.

Nord-Norges mest folkerike region, nordre Nordland og Sør-Troms, er en av få regioner som i dag ikke har tilgang til luftambulanse innenfor rimelig tid. Værmessige forhold i landsdelen gjør at det ikke er noen selvfølge at helikopter fra Tromsø eller Bodø kan ta oppdrag, og kapasiteten her er dessuten begrenset.

Dette er bakgrunnen for at det er reist krav om etablering av en ny luftambulanse i denne regionen, lokalisert til Harstad, der en kan oppnå spennende synergier i samarbeid med annen helikoptervirksomhet som er etablert i dag.

Helse- og omsorgskomiteen har tidligere samlet seg om merknader om at sentralisering og desentralisering av behandlingstilbudet, demografisk utvikling og bedre muligheter for rask diagnostikk og behandling for et økende antall lidelser vil kunne øke etterspørselen etter både luftambulansetjenester og andre ambulansetjenester.

Lange avstander til sykehus gjør helikopter viktig når pasienten trenger rask bistand av kompetent helsepersonell som kan stille diagnose og starte behandlingen før pasienten ankommer sykehus.

Helsekomiteen har tidligere påpekt at de regionale helseforetakene kontinuerlig må vurdere om det er behov for å øke kapasiteten i luftambulansetjenesten. Lokalpolitikerne og befolkningen i den folkerike regionen nordre Nordland og Sør-Troms er imidlertid utålmodig og etterlyser nå initiativ fra regjeringen i denne saken. Regionen opplever ikke å ha et likeverdig helsetilbud når det står om liv og helikopter ikke er å oppdrive.

Helseministeren har tidligere vist til Helse Nord, men dette handler om at staten må ta ansvar for at hele landet dekkes av helikopterambulanse og ikke bare de delene av landet som tilfeldigvis hadde et slikt tilbud da staten overtok ansvaret for sykehusene.

Presidenten: Sonja Irene Sjøli har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:44:35]: Regjeringspartiene forsøker nå å fremstille det som at Høyre er imot Samhandlingsreformen, men la meg minne litt om historien. I 2003 satte Samarbeidsregjeringen ned Wisløff-utvalget nettopp fordi de så utfordringene rundt et stykkevis og delt helsevesen. I 2005 leverte de sin innstilling, og Høyre var godt i gang med å utarbeide forslag til en reform. Men så ble det regjeringsskifte, og så kom statsråd Brustad i stolen. Og hva gjorde hun? Jo, hun la hele reformen i skuffen, og der lå den i tre år til det ble en ny statsråd, nemlig Hanssen. Han lanserte dette da som en ny reform, og all ære til ham for det, for det hadde vi ventet på. Men det var mange tapte år både for helsetjenesten og for pasientene.

Vi er enig i intensjonene, vi er enig i målene, og det er en helt nødvendig reform, men vi har litt ulikt syn på virkemidlene. Det er det som er sannheten. Og litt mer redelighet fra regjeringspartiene forventes.

Presidenten: Tove Karoline Knutsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tove Karoline Knutsen (A) [13:45:48]: Som sjefsideolog til representanten Dale: Det er bra at det er forskjell på Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, og det er bra å kunne vise det i dag. Nei, de som jobber i helsesektoren, er ikke rå og kommersielle, men vi har fått stadig flere aktører som er det, og de utkonkurrerer de små gründerne, og de utkonkurrerer de frivillige.

Så til representanten Listhaug i Oslo: Vi får stadig høre om eldre pasienter som ikke får hjelp. Hun kommer ikke bort fra at det er 400 færre sykehjemsplasser. Hun vil heller ikke kommentere dette med personvernet som det har vært flere oppslag om.

Jeg forstår markedet dit hen at hvis en kommersiell, rå aktør skal tjene 35 mill. kr på et middels stort sykehjem i Oslo i løpet av en anbudsperiode, må det tas et sted fra. Da må det tas fra lønnen og pensjonen til dem som jobber der. Det er derfor markedet ikke passer inn i denne sektoren som skal ta seg av de aller svakeste og mest sårbare blant oss.

Jonni Helge Solsvik (H) [13:47:08]: Jeg registrerte i sted at representanten Kjersti Toppe gjorde et poeng av at det var mange Høyre-ordførere som ikke var opptatt av gjennomføringen av Samhandlingsreformen. Nå er det slik at jeg kjenner veldig mange både Høyre-ordførere og andre ordførere fra alle partier, og jeg kan forsikre om at alle, uten unntak, er opptatt av tempoet i gjennomføringen av Samhandlingsreformen, og opptatt av likeverdighet mellom kommunene og helseforetakene under gjennomføringen, slik bl.a. et samlet KS i en rekke sammenhenger har påpekt.

Det handler altså om at vi er opptatt av å gi innbyggerne et godt tilbud, og vi ønsker å samhandle under likeverdige forhold med helseforetakene for å kunne gjennomføre det vi alle mener er en veldig viktig og riktig reform.

Hvorfor er det da slik at man ikke velger å lytte til kommunenes opptatthet av gjennomføring og tempo? Det har vi ikke fått noe godt svar på. Det bør jo være slik at det må være i vår alles interesse å sikre en god og trygg gjennomføring, og dermed sikre det gode resultatet vi alle sammen er opptatt av. Vi har erfaring fra andre store statlige reformer, riktige reformer, som akkurat på grunn av tempoet har snublet underveis og skapt et inntrykk av at reformen kanskje ikke var så god som intensjonen var. Det bør vi ta lærdom av og ikke gjøre det samme knyttet til Samhandlingsreformen.

Are Helseth (A) [13:49:17]: Debatten går mot slutten. Jeg har lyst til å komme med noen kommentarer.

Først vil jeg takke komiteens leder for god og likeverdig ledelse av arbeidet med komiteens innstilling. Jeg har også lyst til å ta opp igjen det representanten Høie sa i begynnelsen av sitt innlegg, hvor han sa at han var optimistisk med tanke på fremtiden fordi det ville komme nyvinninger. Det er jeg enig i. Det er en erfaring at det ofte er nyutvikling, ny innovasjon og nye forskningsfremskritt som gjør at vi har klart å komme videre og bygge helsetjenesten enda bedre. Sett i et blikk 20 år fram i tid tror jeg det viktigste forskningsverdenen der ute må klare, er å få et gjennombrudd når det gjelder demens. Vi blir eldre og eldre alle sammen. Da kommer flere og flere av oss til å slite med demens. Et gjennombrudd på diagnostikk eller behandling av demens kommer til å være det vi trenger.

Fremskrittspartiets helsepolitiske talsmann, representanten Per Arne Olsen, hadde en god ingress til sitt innlegg. Han uttrykte at Norge «uomtvistelig» har et av verdens beste helsevesen. Det synes jeg var godt sagt. Jeg synes også adjektivet «uomtvistelig» var usedvanlig velvalgt, og jeg vil anbefale at denne ingressen gjentas ofte. Representanten Olsen la til at vårt oppdrag nå er å gjøre det som er bra, enda bedre. Jeg er fortsatt helt enig: Derfor Samhandlingsreformen – derfor nå ingen pauseknapp.

I replikkordskiftet med Kjersti Toppe utviklet representanten Jon Jæger Gåsvatn replikkordskiftet til en kort variant av en medisinsk doktordisputas. Det er uavklart om dette skulle skape helse gjennom humør, eller om det var et finurlig biokjemisk argument for at frukt er sukker. I så fall har vi en del vanskelige debatter foran oss.

Men jeg er mer bekymret når representanten Jon Jæger Gåsvatn gir uttrykk for at helse ikke kan være underlagt budsjettkrav. Jeg er enig i at det er fristende som helsepolitiker å si at helse er for viktig til budsjett. Jeg kan til og med bli populær på det. Men i dag er jeg helsepolitiker. I morgen er jeg kanskje skolepolitiker. Skole er det viktigste vi gjør for fremtiden, det er for viktig til å ha budsjettkrav. På onsdag er jeg kanskje forskningspolitiker. Forskningen er da for viktig. Kanskje skal vi løse demensens gåte. Vi trenger bare 100 mrd. kr. På torsdag er jeg kanskje opptatt av barnevernets situasjon. Vi kan da ikke ha budsjettkrav der. På fredag er jeg da trygdepolitiker. Nei, vi må holde orden i huset. Vi har historisk lav ledighet – det er mye helse i det.

Presidenten: Representanten Thomas Breen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Thomas Breen (A) [13:52:36]: Jeg må benytte anledningen til å takke for min første helsedebatt. Jeg synes det har vært en spennende debatt.

Grunnen til at jeg nå tok ordet, var at representanten Dale prøver å så tvil om vi er for eller imot de private aktørene. Vi er selvfølgelig for de private aktørene som et supplement til det offentlige helsevesenet.

På en rekke områder innenfor helsefeltet er det et ganske stort innslag av private – og spesielt private ideelle innenfor rusfeltet. Her har Arbeiderpartiet og de andre regjeringspartiene i lang tid hatt gode relasjoner. Men poenget er at om man tar penger fra det offentlige budsjettet for å kjøpe private tjenester, er det med på en sentralisering, hvor man tar midler fra sykehusene ute i distriktene for å flytte dem inn til der de private er, og det er gjerne bynært. Det er en problematikk som vi bør diskutere. Et annet problem er at hvis man splitter opp helsetilbudet for mye, får man heller ikke kraft nok i fagmiljøene til å utvikle ny teknologi, nye metoder og å innføre ny kvalitet. Det er klart at det er en kost–nytte-analyse og en resultatanalyse i den debatten.

Jorodd Asphjell (A) [13:54:05]: Den største gleden man kan ha, det er å gjøre andre glad – var det en som sa. Jeg er ikke så sikker på om vi i posisjon har gjort opposisjonen så mye gladere i dag, men jeg synes i hvert fall Are Helseths innlegg var meget godt, og jeg ble glad da jeg hørte det.

Viktige satsingsområder i 2012: I dette budsjettet bruker vi 1,4 mrd. kr mer til sykehusbehandling neste år, som skal gi nye pasienter bedre behandling i året som kommer. Vi har gitt investeringslån til regionale helseforetak, bl.a. til omstillingsprosessen her i hovedstaden og ikke minst til Universitetssykehuset Nord-Norge, UNN. Vi har også brukt 270 mill. kr til Omsorgsplan 2015 – altså 120 mill. kr til å bygge 1 500 nye heldøgnsplasser. Men det er ikke Stortinget og statsråden som bygger dette – det må selvsagt skje i et samarbeid med kommunene og lokalpolitikerne. Vi gir 150 mill. kr til dagtilbud for demente. Vi har en samhandlingsreform hvor vi bruker 150 mill. kr mer i 2012 – altså 740 mill. kr for å styrke samhandlingen. En samhandling må være en villet politikk, ikke bare for regjering og storting, men det må også være en villet politikk fra Høyre-ordførere i de kommunene som Bent Høie her nevnte. Vi ser at i de kommunene der man har jobbet med dette siden Samhandlingsreformen ble foreslått, har man kommet langt. Det vil gi positive resultater for dem som bor i disse kommunene. Vi styrker budsjettet med 137 mill. kr til tannhelse – dette med folketrygdens stønadsordninger. Vi bruker 21 mill. kr til å styrke refusjon av legemidler. Det handler om å utjamne sosiale helseforskjeller.

Fremskrittspartiet nevnte at Trondheim var den første bykommunen med full barnehagedekning, en kommune som har satset på skoleutbygging, og en kommune som også har full sykehjemsdekning. Til Sylvi Listhaugs framstilling av at det også er den kommunen som har de største bruddene med tanke på Arbeidstilsynet: Kommunen har i alle fall satt seg i førersetet og vil ha en gjennomgang av alle institusjonene i kommunen. Men det er klart at hvis man har en kommune som bygger ned 400 plasser, ja da blir det lite legedekning, da blir det lite tilsyn, osv. Så her handler det om å bruke investeringsrammene og samhandlingsmidlene til å bygge gode helsetjenester.

Vi ser også at Høyre i sitt alternative budsjett vil bruke 350 mill. kr mer til kjøp av private helsetjenester. Hvor skal de pengene tas? Jo, de skal tas gjennom omstillingstiltak ved helseforetakene, ta fra det offentlige som sliter hver dag, og bruke det på kjøp av private tjenester, istedenfor at helseforetakene selv kan bruke pengene til å bedre sitt tilbud for pasienter – og ikke minst dem som jobber der.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:57:30]: Det er prøvd å skape et inntrykk av at vi ikke bruker private i norsk helsevesen. Det er feil.

Jeg har også lyst til å si at vi nå er i ferd med å bygge opp tilbudet på ablasjonsbehandling ved de store sykehusene, og vi bruker også Feiringklinikken som et supplerende tilbud.

Representanten Sjøli nevnte habilitering og rehabilitering som en svært viktig del av helsetjenesten fremover. Det er jeg helt enig i. Innenfor alle deler av helsetjenesten, også habilitering og rehabilitering, er det vekst i budsjettet for neste år. Det er også sånn at vi jobber med å se på et regelverk for hvordan man skal ha habilitering inn i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten – og samarbeidet om det. Heldigvis er det mange kommuner, ikke minst Trondheim, som har vært særdeles dyktige i å lage et tilbud for rehabilitering for pasientene sine – egentlig for å posisjonere seg på forhånd når det gjelder Samhandlingsreformen.

Når det gjelder rusbehandling, er 60 pst. private – mange ideelle. I de store sykehusene, i både Oslo og Bergen, har vi ideelle organisasjoner som driver i sykehusene, som for alle praktiske formål er en del av det offentlige helsevesenet, og som vi regner som det. De er svært viktige innenfor vår behandling.

Så til Samhandlingsreformen: Jeg er helt enig i at det er viktig at det er en likeverdighet mellom kommunene og sykehusene. Representanten Høie sier at Høyre har brukt 300 mill. kr mer, men vi har altså flyttet på over 5 mrd. kr. Det er faktisk ganske viktig å gjøre det. For skal man få til en endring, så dreier det seg også om å ta ansvar, få ansvaret og utøve ansvaret i samarbeid med sykehusene, ellers blir det ingen likeverdighet. Det er viktig med medfinansieringen, det er viktig at man tar ansvar for de utskrivningsklare pasientene, og det er viktig at de kommunene som har muligheter for det, bygger opp ø-hjelptilbud. Men så har jeg lyst til å si at dersom kommunene ikke klarer dette fra 1. januar, er det jo det å ha avtaler med sykehusene som gjør at man har en god overgang og en oppbygging av tilbudet i kommunen i forhold til på sykehuset. Første delen av disse avtalene er det viktig at man jobber hardt for å få på plass, slik at man skal være i posisjon til 1. januar.

Sylvi Listhaug (FrP) [14:00:47]: La meg først oppklare en åpenbar misforståelse: Undertegnede er ikke helsebyråd i Oslo lenger.

Så til representanten Asphjell. Det er slik at Oslo har høyere legedekning og høyere sykehjemsdekning enn Trondheim. Hvis representanten er i tvil om det, vil jeg anbefale ham å gå inn på KOSTRA og sammenligne de to kommunene.

Så er det litt morsomt at Fremskrittspartiet er en varm forsvarer av Høyre–Venstre–KrF-byrådet i Oslo.

Så til representanten Knutsen, som er opptatt av hvordan de private behandler ansatte. Da synes jeg representanten bør begynne å interessere seg for hvordan ansatte blir behandlet på Oslo universitetssykehus. De blir ikke tatt på alvor, det er en nedbemanningsprosess i gang, som innebærer at en skal fjerne 1 000 årsverk, til tross for at ansatte springer beina av seg. Hadde det vært en privat bedrift som behandlet sine ansatte slik som de gjør på Oslo universitetssykehus, ville nok sjefsideologen Knutsen ha funnet fram ideologien sin, og da handler det om å ta ansatte på alvor.

Dagfinn Høybråten hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har hatt ordet to ganger før og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kjersti Toppe (Sp) [14:02:13]: Det har vore ein del innlegg om Høgre er for eller mot Samhandlingsreforma. Det er rett at Høgre er for intensjonane, men ikkje verkemidla.

Eg har lyst til å ta eit eksempel på ting eg reagerer på. Det er motstanden i samband med utskrivingsklare pasientar, som har vore omtalt i media, der Høgre problematiserer at det ikkje er gjort ein definisjon, og dei verkar veldig kritiske til at det skal innførast frå nyttår. Poenget mitt er at «utskrivingsklare pasientar» er noko som Høgre har vore med og skapt – etter det eg hugsar, var det Høgre i regjering som gjorde det skiftet frå at pasienten var ferdigbehandla til å bli utskrivingsklar. Den gongen gjorde dei dette utan at det følgde ei krone med til kommunane. No snevrar vi inn fristen, frå dag åtte til dag ein, og pengane følgjer med.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [14:03:35]: I sitt første innlegg i dag sa Thomas Breen at regjeringspartiene «tåler godt» at opposisjonen ikke er tilfreds med de grepene regjeringen gjør i forhold til Samhandlingsreformen. Han understreket begrepet «tåler godt» uenigheten opptil flere ganger. Jeg synes det er trist når vi står overfor en så vesentlig reform som Samhandlingsreformen. Fra opposisjonens side fremmet vi et forslag om «å sette enkeltmennesket i fokus» og utmeislet 41 forslag som vi gikk til regjeringspartiene med, uten å møte noen som helst vilje til å sette seg ned og se på dette i fellesskap. Det tror jeg er en akilleshæl for hele Samhandlingsreformen, og jeg ser at regjeringspartiene nå har veket fra en del av det som var intensjonene opprinnelig i Samhandlingsreformen. Det har nå blitt bare en økonomireform, en fordeling av oppgaver for å prøve å spare penger.

Høyre-ordføreren som er til stede i salen i dag, sier at kommunestrukturbegrepet er tonet ned, men jeg vil si at det faktisk er helt borte. Det lå som en forutsetning i det Bjarne Håkon Hanssen lanserte i sin tid, at man måtte ha et befolkningsgrunnlag på 35 000 som et minimumsopptaksområde for å få god kvalitet på behandlingen og kunne rekruttere og beholde kvalifisert personell. Hele det fokuset er vekk, og jeg tror også at det vil være noe av de begrensende faktorene for å kunne få en suksessreform.

Så legger jeg merke til at regjeringspartiene er veldig opptatt av – igjen – at opposisjonen «snakker ned» – helsevesenet, heter det seg nå. Jeg hørte det samme da jeg satt i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen i forrige periode. Da vi påpekte mangler og slikt i skolen, snakket vi ned skolen. Jeg skal være den første til å si at jeg ikke er interessert i å snakke ned helsevesenet. Jeg har jobbet 30 år i helsevesenet selv, og jeg vet at en klapp på skulderen er bedre enn et spark i baken, selv om det bare er noen få ryggvirvler imellom. Men i mine 30 år i norsk helsevesen har jeg opplevd så mange spark i baken og så mange slag i ansiktet og så mange brutte valgløfter fra Arbeiderpartiet. Det er derfor jeg står her i dag, for det tente mitt politiske engasjement. Jeg mener at det blir en avsporing av debatten å prøve å si at vi angriper dem som jobber i helsevesenet. Det som skjer bl.a. i Oslo-sykehusene i dag, er at helsepersonell er fortvilet fordi de ikke kan få utøve faget sitt på en tilfredsstillende måte, de går hjem gråtende fra jobben flere steder fordi de føler at de ikke har kunnet gi en tilfredsstillende pleie og behandling. Det er ikke opposisjonens skyld, det er systemet det er noe feil med, og det er det systemet vi ønsker å endre på.

Så til slutt til Are Helseth, som sier at det ikke skal være budsjettkrav når jeg snakker om ISF. Selvfølgelig skal det være budsjettkrav. Men i hele ISF-biten ligger det en form for stykkpris. Jeg trodde Are Helseth som tidligere sjef på Fürst utmerket godt visste hva som lå i det. Det betyr at du faktisk får betalt for det du gjør. Da betyr det at når du utløser noe, skal du også få en ekstra kompensasjon.

Monica Carmen Gåsvatn (FrP) [14:07:00]: Nesten 800 000 nordmenn har revmatiske muskel- og skjelettplager. Mange av disse er uføretrygdet, men kunne ha vært i jobb dersom de hadde fått tidlig diagnostisering, nødvendig behandling, rehabilitering og opptrening. Helhetlige pasientforløp i et livsløpsperspektiv er av stor betydning.

Regjeringspartienes ambisjon er å redusere ventetider og andelen fristbrudd. Virkeligheten er at mange revmatikere landet rundt opplever at de blir nedprioritert i spesialisthelsetjenesten. Rapport fra Helsedirektoratet om ventetider og pasientrettigheter 2. tertial 2011 viser at det står 274 337 pasienter i kø i spesialisthelsetjenesten. Det kommer tilbakemeldinger på at pasienter med alvorlig revmatisk sykdom forskyves fra seks til åtte måneder for oppfølgingskonsultasjon. Per oktober 2011 var det 100 ukers ventetid for revmatologisk utredning ved Martina Hansens Hospital i Akershus, 72 ukers ventetid ved Betanien Hospital i Skien, og man kan bare fortsette å liste opp.

Hadde regjeringspartiene vist vilje til å redusere ventelistene og korte ned på ventetidene, hadde de tatt hensyn til innspillene som Fremskrittspartiet sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti har kommet med i forhold til bruk av ledig kapasitet i privat og ideell sektor og ledig kapasitet i utlandet. Regjeringspartiene bør forstå at det er hensiktsmessig å ta svingningen i pasientmassen ved å bruke private tilbydere, avtalespesialister og benytte seg av ledig kapasitet i utlandet.

Regjeringspartiene snakker varmt om hvor viktig det er for pasienter med revmatiske lidelser, psoriasis, senskader etter poliomyelitt, atopisk eksem, astma og andre lungesykdommer å ha tilbud om behandlingsreiser til utlandet. Det en registrerer, er at antall reisende gikk ned i 2011, ifølge tall fra Seksjon for statlige behandlingsreiser. Det ble en reduksjon på 74 voksne, og det ble 28 færre barn. Dessverre fortsetter trenden i 2012 ved at statsbudsjettet ikke åpner for økning i antall behandlingsreiser for revmatikere. Konsekvensen av at færre revmatikere får innvilget reise, kan være flere sykmeldinger og mulige ufrivillige uførhetstrygder.

Fremskrittspartiet mener det er uakseptabelt når kronisk syke pasienter opplever å få dårligere helse fordi de er nedprioritert og havner langt bak i behandlingskøen. Det er dobbeltmoral når regjeringspartiene på den ene siden bruker store ord som økt satsing på forebygging og tidligere og raskere behandling og på den andre siden lar være å ta i bruk ledig kapasitet hos private og frivillige aktører.

Når ideologien er sterkere enn hensynet til enkeltmennesker, er det de svakeste som lider. Det bør regjeringspartiene ta inn over seg.

Olemic Thommessen (H) [14:10:12]: Jeg vil komme med en bekymringsmelding knyttet til forholdene rundt trygt fødetilbud – altså fødselstilbudet. Helsedirektoratet har utarbeidet en manual, et utgangspunkt som heter «Et trygt fødetilbud», etter oppdrag fra Stortinget. Trygt fødetilbud ble vedtatt i 2010, og den gir detaljerte krav når det gjelder kvaliteten i fødselstilbudet. Den synliggjør seleksjon av fødende til de ulike nivåer, altså fødestue, fødeavdeling eller kvinneklinikk, bemanningskrav for leger og jordmødre, tverrfaglig geografisk servicetilbud, systemkrav og krav i forhold til dokumentasjon, kompetanseheving, informasjon og rettigheter til pasientene.

Veilederen er sterkt forankret i de faglige miljøene og i brukerorganisasjonene. Den gir klare kvalitetsforbedrende krav og inneholder detaljert beskrivelse til hvilket nivå risikofødende skal henvises til for forløsning. I hovedsak skal risikofødende forløses på kvinneklinikk.

Jeg har mottatt flere uromeldinger når det gjelder dette. Det er uro og økende antall bekymringsmeldinger fra klinikkene. De regionale helseforetakene har valgt å utsette implementering av kvinneklinikk mange steder, og flere steder er det et begrenset antall fødeinstitusjoner som oppfyller kravene i henhold til den nye veilederen.

For Sykehuset Innlandet, mitt eget område, er også situasjonen den at kapasiteten i prinsippet ligger der. Bemanningen finnes. Det som skal til for å få etablert en kvinneklinikk, er svært begrensede ekstra kostnader og marginale forsterkninger knyttet til vaktordninger og administrative ordninger. Likevel drøyer det ut å få dette på plass. Det knytter seg til langdryge planprosesser og posisjonering de enkelte sykehusene imellom innenfor rammen av sykehuset. Lokale stridigheter på flatbygdene står med andre ord i veien for å få til et godt tilbud til de fødende. Slik bør det ikke være. Når vi også får meldinger om at andre regionale helseforetak lar det dra ut med implementeringen av kravene i «Et trygt fødselstilbud», ja da lyder det for meg som om det må være en politisk oppgave å sørge for at dette kommer på plass. Det å ha et trygt fødselstilbud er noe av det viktigste vi kan tenke oss i helsevesenet. Til det knytter trygghetsfølelsen seg. Da må dette på plass.

Presidenten: Bent Høie har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bent Høie (H) [14:13:27]: Jeg har bare behov for å oppklare noen misforståelser når det gjelder Høyres og opposisjonens syn på Samhandlingsreformen. For det er ikke, som Kjersti Toppe prøvde å gi inntrykk av, slik at opposisjonen er imot ordningen med kommunenes betaling for utskrivningsklare pasienter. Tvert imot, det er noe som Stortinget enstemmig har sluttet seg til. Forskjellen er det som representanten Jonni Helge Solsvik tok opp i sitt innlegg, nemlig avtaleforholdet mellom sykehusene og kommunene. Det overrasker meg at ikke Senterpartiet, som har tradisjon for å være et kommuneparti, ser at det er en skjevhet i maktforholdet mellom helseforetakene og kommunene, og at de ikke støtter opposisjonens forslag om at kommunene frivillig skal ha inngått avtaler med sykehusene før den betalingsplikten inntrer. Med det forslaget ville maktforholdet vært helt annerledes enn det regjeringen legger opp til, der kommunene tvinges til å inngå avtaler og er den eneste parten som vil tape penger hvis en sånn avtale ikke inngås.

Så vil jeg vise til det som helseministeren sa om 5 mrd. kr. Helseministeren har selv sagt at kommunene ikke kan bruke dette til annet enn å betale for sykehusene.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [14:14:49]: Jeg kan forsikre om at verken jeg eller regjeringen har gått vekk fra intensjonene i Samhandlingsreformen. Vi er like opptatt av det som vi har vært i alle de årene vi har lagt inn penger – år etter år – for at kommunene skulle kunne søke midler til prosjekter og posisjonere seg til å være klar når reformen ble iverksatt. Mange har gjort det. Derfor har vi mange piloter. Derfor har vi også erfaring med mange prosjekter, faktisk i hele landet.

Så er jeg særdeles enig i at det må være en likeverdighet mellom sykehusene og kommunene. I noen sammenhenger ønsker kommunene å samarbeide; da gjør de det. Det er bra, for man kan ikke gjøre det samme i en liten kommune som i en stor kommune – eller hvis man samarbeider. Men så er nå engang geografien i Norge sånn at om man samarbeider aldri så mye, blir det lange avstander uansett.

Dette har også vært en debatt hvor posisjonen har blitt beskyldt for å skjønnmale og rosemale helsevesenet og – jeg holdt på å si – vice versa. Men jeg trenger jo ikke å stå og skjønnmale noe som helst. Det er jo faktisk – eller «uomtvistelig», som Are Helseth sa, det er et godt ord – sånn at vi scorer ganske godt på noen områder. Det skal vi være glade for, for vi er privilegerte i dette landet. Men det er heller ikke tvil om at det er ting vi kan bli bedre på. Det er derfor regjeringen har satt kvalitet, pasientsikkerhet og forløpstider så ettertrykkelig på dagsordenen. Det siste skal vi diskutere senere i dag, så det regner jeg med at vi kommer tilbake til.

Dette er viktig. Det er viktig for pasientene i Norge. Det er viktig at de vet at når de kommer på sykehus, blir de trygt ivaretatt, og at når det skjer noe feil, gjør man alt man kan for å unngå at det skjer igjen.

Så må vi jobbe med ventetidene. Det vises til at vi har mange som står i kø. Poenget er jo hvor lenge de står i kø. Derfor har det vært viktig for regjeringen å få ned ventetidene. Det er noe vi virkelig skal jobbe videre med, og få til, for det er også en veldig viktig del av kvalitetsarbeidet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.