Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Per-Willy Amundsen (FrP) [16:17:19]: (ordfører for saken): 1814–1851: I den perioden hadde vi en bestemmelse i Grunnloven om at jøder ikke skulle ha adgang til riket. I 1942, 26. november, ble 532 jødiske fanger brakt om bord på slaveskipet DS «Donau» og fraktet til Tyskland og videre til Auschwitz. Bare fem menn i denne gruppen overlevde krigen. Det var den største deportasjonen av norske jøder under krigen og er en skamplett på vårt lands historie.

2011: Jødiske skolebarn opplever langt mer – og en økende – trakassering enn skolebarn fra andre religiøse miljøer. Trakassering er alt fra slengbemerkninger som – og det er personer som jeg har snakket med selv, som har fortalt meg dette – «Jævla jøde!», «Dra tilbake til Auschwitz og sug gass!» til trusler om vold og rundjuling.

Det Mosaiske Trossamfunds synagoge i Oslo ser ut som et festningsverk, og etter skytingen mot den i 2006 var det mange som ikke turte å oppsøke sitt bedehus. Mange ville heller ikke være åpne og fortelle om sin bakgrunn – sin religiøse bakgrunn, sin kulturelle bakgrunn. Det er situasjonen i 2011.

Det har skjedd noe med det norske samfunnet som vi som stortingspolitikere ikke kan overse. Det er blitt tøffere å være jøde i Norge.

Undersøkelsen om Oslo-skolene som kom i forrige uke, var det vel, burde være en øyeåpner. Likevel skal vi vente på utredninger heller enn å opptre som lovgivere og instruere regjeringen til å gjøre det som er riktig, og det som er rettferdig.

Jeg vil gi honnør til Kristelig Folkeparti, som har fremmet mange svært gode forslag, og som Fremskrittspartiet i det alt vesentlige støtter. Likevel synes jeg det er en spesiell situasjon at det kun er nettopp Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti som støtter flesteparten av disse forslagene. Jeg skulle ønsket at Stortinget kanskje var litt tydeligere og ikke, som jeg sier, i merknads form – særlig fra regjeringspartiene – henviser til utredninger og brev fra statsråden. Vi som storting har også et ansvar for å gjøre noe.

Vi har egentlig fått en ny mulighet til å vise at vi har lært av historien. Vi hadde altså sjansen i dag, som et samlet storting, til å sette inn tiltak og gjøre noe med dette.

Den utredningen som ble presentert i Oslo-skolen i forrige uke, burde ikke, som jeg sa, bare være en øyeåpner. Jeg tror at selv de som har vært mest engasjert i spørsmål som dette, blir overrasket når man ser slike tall som viser at en tredjedel av jøder som deltok i denne undersøkelsen i skolen, er utsatt for hendelser mer enn tre ganger i måneden eller oftere, som en grense for det vi snakker om her. Det er langt, langt sterkere tall enn man kan se fra noen annen religiøs gruppe. Da er det på tide å handle. Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet tar det initiativet.

Jeg fremmer de forslag som Fremskrittspartiet står sammen med Kristelig Folkeparti om.

Så vil jeg bare til slutt komme med en liten korreksjon (presidenten klubber) – hvis jeg får lov, president. I innstillingen er det under merknadene til Fremskrittspartiet vist til at vi ikke støtter nr. 5, 8 og 10 i representantforslaget. Det korrekte skal være forslagene nr. 5, 8 og 9.

Presidenten: Representanten Per-Willy Amundsen har tatt opp de forslagene han refererte til – med en korreksjon i tillegg.

Hilde Magnusson (A) [16:22:52]: Forslagsstillerne fra Kristelig Folkeparti belyser med sitt representantforslag et viktig og alvorlig tema.

Flertallet i komiteen ved regjeringspartiene deler forslagsstillernes syn på menneskeverdet og arbeidet for å bekjempe enhver form for diskriminering. Flertallet mener det er alvorlig hvis det er slik forslagsstillerne uttrykker, at det er en voksende antisemittisme i Norge. Vi registrerer at politiet og andre mener omfanget av hatkriminalitet er større enn det som i dag registreres.

Etter flertallets syn er det en viktig oppgave å sikre riktig registrering og bidra til å senke terskelen for å anmelde kriminalitet av denne type. Temaet saken reiser, har vært på dagsordenen også i media de siste ukene. Som nevnt av saksordføreren, kom det den 7. juni en rapport om hvordan antisemittisme oppfattes i Oslo-skolen. Det var ingen lystig lesning. Der sies det at annenhver elev i Oslo-skolen sier de har opplevd at «jøde» er blitt brukt for å beskrive noe negativt.

Flertallet ser med bekymring på at undersøkelser utført også i andre land, viser en økende utbredelse av negative holdninger til jøder i Europa. Er dette trenden også i Norge, må regjeringen se på målrettede tiltak.

Flertallet vil ikke stemme for Kristelig Folkepartis ti forslag i dag. Flertallet mener at forslaget om en handlingsplan må vurderes i sammenheng med den kunnskap som er beskrevet i brev til komiteen av 1. april 2011. Flertallet vil avvente den undersøkelsen som Barne- og likestillingsdepartementet har satt i gang i samarbeid med Justisdepartementet og Utenriksdepartementet om den norske befolknings holdning til jøder og jødedom. Den forventes ferdig våren 2012.

Informasjonen fra undersøkelsen i Oslo kommune fra 7. juni 2011, NOVAs kunnskapsstatus, 1990–2010, som ser på «Forskning om etnisk diskriminering av barn og unge» og det nasjonale arbeidet fra regjeringen som skal gjøres ferdig våren 2012, vil gi oss en bred tilnærming til problemstillingen. Det vil bli registrert flere relevante tilnærminger som på sikt vil gi oss viktig tilfang på kunnskap for både å vurdere behovet for tiltak og eventuelt utforme aktuell oppfølgingspolitikk.

Heikki Holmås (SV) [16:25:25]: (komiteens leder): Jeg synes det er bra at spørsmålet om trakassering av jøder tas opp. Vi gir ros til forslagsstillerne for å reise en debatt som handler om hvordan man kan bekjempe diskriminering og trakassering av jøder.

Den rapporten som skolebyråden fikk innlevert om hvordan jøder trakasseres, var veldig forstemmende lesning. Det er ingen tvil om at det er en helt klar problemstilling som er fryktelig viktig. Jeg har selv vært på SU-tur til Auschwitz som en del av grunnleggende historieopplæring for oss og en del av utviklingsarbeidet. Det er interessant å se hvor stor forskjell det er på de landene som tok et ordentlig oppgjør med jødeforfølgelsen under annen verdenskrig, og de landene som ikke gjorde det, med tanke på hvordan holdningen til jødene er der.

Jeg står som en del av flertallet her og er veldig klar på samtidig å si at vi mener at det ikke er riktig i en slik sammenheng bare å trekke ut spørsmålet om trakassering av jødene. Man må gjøre dette til en bredere sak som handler om diskriminering. Det er ingen tvil om at vi har en rekke minoritetsgrupper som utsettes for trakassering, og jeg mener at det er nødvendig å ha en helhetlig politikk for å unngå at de trakasseres. Når vi ser hvor ofte det trekkes fram at folk i skolen blir skjelt ut for å være «en jævla homo» eller «hore», som er en annen måte å trakassere ungdom på, er det ingen tvil om at det er viktig å sørge for at dette bekjempes som en del av en helhetlig politikk. Det er heller ingen tvil om at en god del av det offentlige ordskiftet bidrar til å trakassere andre minoritetsgrupper, f.eks. muslimer som trekkes fram, og som trakasseres for å være muslimer. Jeg synes at det er en del av den helhetlige debatten vi må ha.

En av de tingene som er trøblete i forbindelse med nettopp dette – som forslagsstillerne tar opp her, og som også er berørt i merknadene – er akkurat den biten som går på sammenblanding av israelsk politikk og jøder, for i forbindelse med demonstrasjoner mot Israels politikk kommer også slike nedlatende begreper og ytringer om jøder fram.

Jeg mener at det er viktig å være tydelig på at vi må kunne ha en helhetlig diskusjon om Israels politikk og skille tydelig mellom kritikk mot Israels politikk og spørsmålet om jøder, og ikke røre dette sammen. Det er jo en rekke jøder som kritiserer Israels politikk – Israels framferd mot barn på Gaza-stripen og Israels okkupasjonspolitikk. På egne vegne er jeg veldig tydelig på å skille. Jeg vil ikke si at alle er like tydelige.

Senest i dag leste jeg i avisen Dagen: «Gavene strømmer inn til jødiske bosetninger.» Spørsmålet er: Er det fordi bosettingene er jødiske at de er der? Eller er det fordi det er israelske bosettinger på okkupert område? Jeg ville kritisert det som israelske bosettinger på okkupert område. Men det er klart at i det øyeblikket de som er pro-israelske eller pro-jødiske, alt avhengig av hva de velger å være, framstiller dette og samrører det, får man også et samrøre i debatten.

Det er ingen tvil om at det er viktig å gripe fatt i dette som en del av en helhetlig diskusjon. Jeg tror også det er viktig at Fremskrittspartiet, som er blant dem som er veldig tydelig på å si fra og ta opp denne saken som gjelder diskriminering av jøder, er seg veldig bevisst sin egen rolle i diskusjonen om andre minoritetsgrupper. Et utsagn som kom fra Per-Willy Amundsen for bare en uke tilbake, var det kanskje, var at «muslimer jobber mindre enn andre». Det er klart at i det øyeblikket man ville byttet ut det og sagt at jøder jobber mindre enn andre, ville man fått en uttalelse som veldig mange flere mennesker ville reagert på. Jeg tror det er viktig å ha dette i bakhodet når vi har en helhetlig diskusjon om det. Jeg tror at de undersøkelsene som er kommet frem i flere forbindelser den siste tiden – og også den jobben som Barne- og likestillingsdirektoratet gjør – bidrar til å sørge for både å skaffe seg en bevissthet om omfanget av problemene og gode virkemidler for å bekjempe antidiskriminerende uttrykk.

Heidi Greni (Sp) [16:30:46]: Senterpartiet vil berømme Kristelig Folkeparti for at de med dette forslaget setter søkelys på et samfunnsonde vi bestandig må ha et våkent øye med: jødehat. Dette er ikke akseptabelt i vårt land, og det må bekjempes. Europeiske land, Norge inkludert, har et særlig ansvar for å ta godt vare på og beskytte den jødiske minoriteten, fordi holocaust skjedde nettopp her i Europa.

Jeg deler bekymringen som ligger til grunn for forslagsstillernes framlegg om en bred handlingsplan mot jødehat i Norge. Vi vet at utviklingen har skremmende trekk, bl.a. knyttet til at innvandrergrupper fra Midtøsten har med seg både en svært sterk Israel-kritikk og i mange tilfeller antisemittiske holdninger.

Undersøkelsen om rasisme og antisemittisme i ungdomsskolen i Oslo har dessverre nylig gjort problemet enda mer aktuelt. Utdanningsetaten i kommunen la fram en større rapport 7. juni, og den viste klart at rasisme er et stort problem for den lille jødiske minoriteten. En av tre jødiske ungdomsskoleelever oppgir at de ofte opplever antisemittisme.

Den jødiske skoleeleven Hedda Savosnick sa til Dagsrevyen 7. juni at 99,9 pst. av hennes jødiske venner hadde opplevd antisemittisme. Ordet «jøde» blir brukt som skjellsord i osloskolen. Hedda sa på nyhetssendingen:

«At folk skal bruke min religion som et skjellsord er grusomt å høre. Man blir veldig redd.»

Vi trenger mer kunnskap om den faktiske situasjonen vedrørende antisemittisme.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har derfor i samarbeid med Justisdepartementet og Utenriksdepartementet igangsatt en undersøkelse om den norske befolkningens holdninger til jøder og jødedom, som Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter skal gjennomføre. Studien ferdigstilles våren 2012. Tilsvarende undersøkelser i andre land viser at utbredelsen av negative holdninger til jøder er økende. Om en slik trend er situasjonen i Norge, bør det utvikles målrettede tiltak. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring gjennomfører også en kunnskapsstatus. Denne studien er snart ferdigstilt.

Videre har Det Mosaiske Trossamfund fått midler for å øke kunnskapen om situasjonen for jødene i Norge. I tillegg er det gitt midler til å videreføre et undervisningsprosjekt ved Jødisk museum.

Kunnskapsdepartementet framla rapporten «Det kan skje igjen», laget av en arbeidsgruppe ledet av Inge Eidsvåg, i januar 2011. Rapporten inneholder flere forslag til hvordan skolen kan jobbe mot antisemittisme og rasisme.

Senest i dag lovte kunnskapsminister Kristin Halvorsen 6 mill. kr til kursing av lærere for å bekjempe antisemittisme og rasisme i skolen.

Avslutningsvis vil jeg vise til at nåværende handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering utløper i 2012. Da vil vi ha solide erfaringer fra igangsatte og gjennomførte tiltak, samt mye mer kunnskap om antisemittismes art og omfang i Norge. Jeg mener, på lik linje med regjeringen, at dette bør være rett tidspunkt for å vurdere mulig oppfølging av ytterligere målrettede tiltak mot antisemittisme.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [16:34:51]: Til representanten Holmås’ orientering: Oslo kommunes kartlegging av rasisme og antisemittisme i ungdomsskolen i Oslo viser at barn med jødisk bakgrunn opplever langt mer hets enn barn som tilhører andre religioner – derfor denne saken, og derfor disse forslagene.

Mens totalt 3,5 pst. av elevene i Oslos ungdomsskoler opplever negative hendelser minst to–tre ganger månedlig på grunn av sin religiøse bakgrunn, er andelen blant jødiske barn 33,3 pst.

Anne-Britt Gran, som er fagansvarlig for rapporten, mener det er oppsiktsvekkende at utviklingen har gått fra null til en utbredt antisemittisme i ungdomsskolen i Oslo. Det er ikke lenge siden det var uaktuelt å bruke «jøde» som skjellsord. Nå sier over halvparten at de kjenner til at dette forekommer.

Lærere i skolen varsler om den samme utviklingen. Noen lærere kan fortelle om notorisk uthenging av jøder – alt fra vitser til drapstrusler. Andre lærere forteller om elever som mener at jødene styrte alt, og har opplevd at noen har sagt at de beundrer Hitler. Lærerne peker også på at elever protesterer når noen uttrykker støtte til terrorister, men at ingen protesterer mot jødehat. Andre lærere har møtt sterk motstand mot undervisning om Holocaust. «Jøde» var et mye brukt skjellsord, ifølge en lærer.

Disse historiene er om norske barns hverdag. Ett av tre jødiske barn blir mobbet, sjikanert eller drapstruet flere ganger i måneden. 50 pst. av barna i Oslo-skolen kjenner til at «jøde» blir brukt som skjellsord.

De eneste som ikke har fått med seg denne utviklingen, er regjeringen og regjeringspartiene her på Stortinget. Statsråden og representanten Hilde Magnusson, og for så vidt også representanten Heidi Greni, bruker formuleringer som: det er alvorlig «hvis» det er en voksende antisemittisme i Norge, og om en slik trend er situasjonen i Norge, bør det utvikles målrettede tiltak. Brevet fra statsråden er skrevet før tallene i rapporten ble lagt fram. Spørsmålet er om disse tallene er et høyt nok rop til en tunghørt regjering. Kristelig Folkeparti har tatt signalene, og mener det er fullstendig uansvarlig ikke å ta grep i denne saken. Vi ber derfor regjeringen gjennomføre målrettede tiltak mot mobbing av jødiske elever i skolen.

En annen ting som kommer fram av undersøkelsen er at to av ti ikke forbinder Auschwitz og holocaust med jødeforfølgelse, mens en noe større andel svarer at de ikke vet. Bare halvparten forbinder Auschwitz og holocaust med jødeforfølgelse. Dette viser behovet for at Holocaustdagen blir en obligatorisk minnedag som markeres årlig på alle skoler. På den måten kan vi markere en skamplett i historien og minne oss selv om at dette aldri må skje igjen.

I tillegg er det behov for at lærerundervisningen får en sterkere vektlegging av kunnskap om antisemittisme og holocaust. Derfor foreslår Kristelig Folkeparti i dette forslaget å bedre undervisningen i skolen med sikte på forebygging av jødehat, herunder obligatorisk undervisning om holocaust i relevante fag, bedre lærermateriell og bedre økonomiske støtteordninger slik at skoleklasser kan få muligheten til å dra på studietur til konsentrasjonsleirer, slik også representanten Heikki Holmås har fått muligheten til.

Nå handler det ikke lenger om hvis eller om. Dette er en realitet, det er dokumentert, og nå er det på tide at regjeringen tar dette på alvor og viser handlekraft og vilje til å ta grep. Vi ser nå at Oslo kommune faktisk tar tak i dette, og vi forventer det samme av regjeringen.

Jeg tar opp de forslag som Kristelig Folkeparti har fremmet i denne saken.

Presidenten: Representanten Geir Jørgen Bekkevold har tatt opp de forslag han refererte til.

Michael Tetzschner (H) [16:39:36]: Foregående taler, Geir Jørgen Bekkevold, og flere medforslagsstillere som er i salen i dag, fortjener ros for initiativet til at vi får diskutert dette som et reelt problem som ikke bare rammer dem som rammes umiddelbart, men som rammer hele samfunnet og hele det samfunnsklimaet vi ønsker å vokse opp i og ønsker å ha mellom oss.

Så må jeg også til representanten Bekkevold si at dette er sterkt forulempende uttalelser, som også saksordføreren hadde noen referater fra, og ettersom dette er veldig klare uttalelser som alle anstendige mennesker vil ta avstand fra, ville jeg kanskje være litt tilbakeholden med øyeblikkelig å tolke dette inn i at regjeringen ikke vil. Jeg tror vi alle her er enige om at det er et problem, og at vi må være reflektert i forhold til hvordan vi angriper det. Så kan vi kanskje diskutere hvilke virkemidler som er effektive.

Jeg har også lyst til i denne kontekst å si at Norge ikke er et utpreget samfunn som på noen måte kan kalles antisemittisk. Jeg er for knutepunkter, særlig der våre barn i sin oppvekst møter voksenpersoner som setter standard og normerer holdninger. Skolen er en meget viktig arena for dette. Debatter som dette kan være med på å øke bevisstheten rundt det.

Så vil jeg si at hele samfunnet gjenspeiler også hvilken tone vi har i omgangen med hverandre. Til og med de politiske aktører må også tenke gjennom hvilke rollemodeller de er. Da vil jeg minne om at det er enkelte her som av og til i sin ivrighet etter å advare mot innvandring, kanskje går litt langt i å kategorisere enkeltmennesker ut fra gruppetilhørighet. Så kanskje denne debatten kan være med på å stramme opp språkbruken – for det kan være muslim i dag, og det kan være jøde i morgen.

Ondskapen kommer som kjent i veldig mange former og utgaver. Vi vet også at verbal krenkelse ofte er forløper for andre integritetskrenkelser, hvis ytterste konsekvens er bruk av vold. Derfor må vi ta til oss denne informasjonen vi har fått fra Oslo-skolen. Det har vært veldig bra å få dette på bordet, som sammen med annen forskning om mobbing og forulempning, gjør oss noe mer kunnskapsbaserte i vår tilnærming.

Mobbeforskning har også dvelt litt ved at de som bruker mobbing som en hersketeknikk, ofte griper fatt i særkjenne ved personer selv om de ikke egentlig står inne for at det er et negativt særkjenne. Det er vel kjent fra skolegården at folk med spesielt utseende, hårfarge, hudfarge, vil høre det gjennom oppveksten. Spørsmålet er om vi er til stede og normerer omgangsformene allerede på skolegårdsnivå. Mobbeforskningen sier nettopp at man bruker dette som knagger for å ramme den enkelte person. Dette resonnementet fører meg over til at det vi må bygge opp, er et forsvar mot forulempning som rammer den enkelte, uansett hvilket grunnlag man påberoper seg å ha.

Det generelle og universelle forsvaret for integritetsvern er det som i disse spørsmål må være det hovedførende, for skaden skjer nemlig på individnivå selv om man begrunner sin mobbing eller trakassering med en gruppetilhørighet.

Jeg har, for dem som har gode klipparkiver, lyst til å peke på at vi har en veldig frilynt offentlighet hvor man etter hvert har tillatt ganske store svingslag, og hvor det ser ut som man tåler ganske mye urett bare den ikke rammer en selv. Da vil jeg til refleksjon og ettertanke vise til Dagbladets opptrykk av Wulffmorgenthaler den 14. mai, som har et innhold som ikke lar seg referere fra denne talerstol. Og så kan man tenke på: Hvor går grensen mellom plump humor, usmakeligheter og det som tenderer til å være rasisme?

Statsråd Audun Lysbakken [16:44:59]: Hver 26. november går det et fakkeltog gjennom bydelen Møhlenpris i Bergen, en bydel der jeg både har bodd og gått på skole. I det fakkeltoget minnes bydelens innbyggere, 17 bergensere, som ble arrestert av norsk politi og deportert fra Norge under okkupasjonen den 26. november 1942. 11 av de bergenserne med jødisk bakgrunn som senere endte i tysk konsentrasjonsleir, bodde på Møhlenpris, og fakkeltoget beveger seg derfra, fra hus til hus, og det settes ned lys på trappen utenfor de husene der disse bysbarna våre bodde.

Rasisme har sin begrunnelse i en oppfatning om at et folk, en religion eller en levemåte er mindre verdt enn andre. Rasisme innebærer et avskyelig menneske- og samfunnssyn. Antisemittisme og jødehat har en lang og svart tradisjon i Europa og også i Norge. Vår egen historie gjør at vi plikter å ta det på alvor. Jødeparagrafen fra 1814 er nevnt. Deportasjonene i 1942 er nevnt – en altfor nær del av norsk historie til ikke å ta dette spørsmålet på stort alvor når vi ser at antisemittisme rører seg igjen i vårt land. Kanskje har vi trodd at det var et tilbakelagt problem, men vi ser både holdninger og statistikk fra vårt eget samfunn som gjør at vi trenger å ta en debatt som den vi har i dag.

Jeg har ansvaret for de fleste antidiskriminerings- og likebehandlingslover og har vist i min kommunikasjon med komiteen til regjeringens samlede likebehandlingsarbeid, der vi prøver å legge så godt som mulig til rette for alle de ulike minoritetsgrupper vi har i Norge.

Behovet for en egen handlingsplan mot jødehat må derfor vurderes i sammenheng med regjeringens eksisterende handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering. Den planen omfatter de fleste sektorer. Kunnskap som vi nå innhenter om antisemittisme, vil dessuten gi oss bedre mulighet for å vurdere særskilte tiltak mot diskriminering av jøder. Det er et syn komiteens flertall også støtter i sin innstilling. Men jeg vil understreke at alt det arbeidet vi har som er rettet inn mot rasisme og diskriminering, også er rettet inn mot å bekjempe antisemittisme.

Eksisterende handlingsplan bruker betegnelsen «etnisk diskriminering» som et samlebegrep for den diskriminering som innvandrere og barna til innvandrere, samer og nasjonale minoriteter opplever. Og jøder er en nasjonal minoritet i Norge. Handlingsplanen er basis også for å styrke arbeidet mot antisemittisme. Den inneholder 66 tiltak. Den gjelder på mange samfunnsområder som arbeidsliv, bolig, skole, offentlige tjenester, forskning og dokumentasjon.

En nylig utkommet kunnskapsstatus fra NOVA, som allerede er nevnt i debatten, viser at barn og unge i Norge opplever og utsettes for etnisk diskriminering, og i forrige uke framla Oslo kommune en kartlegging av rasisme og antisemittisme i Oslo-skolen. Rapporten viser at 15 pst. av de spurte ungdommene er utsatt for en eller flere hendelser på skolen på grunn av sin kulturelle, religiøse eller nasjonale bakgrunn. Studien kan tyde på at personer med jødisk bakgrunn er spesielt utsatt for trakassering. Dessuten viser studien at det er mest negative assosiasjoner til ordene «jøde», «polakk» og «homo». Hvis det gir et riktig bilde av synet på disse ulike minoritetene, så er det skremmende.

Flere av de framsatte representantforslagene er allerede gjennomført eller i gang. For eksempel er holocaustmarkeringen integrert i mange skolers undervisning. Undervisningsmateriell er bedret, nytt Manifest mot mobbing undertegnet, og kampen mot antisemittisme er godt forankret i Kunnskapsløftets kompetansemål.

Eidsvåg-rapporten om antisemittisme og rasisme i skolen ble framlagt av Kunnskapsdepartementet i januar, og den har fremmet flere forslag til hvordan skolen kan jobbe mot antisemittisme. Kunnskapsdepartementet arbeider videre med de forslagene.

Antisemittisme og etnisk diskriminering er uakseptabelt og rettsstridig. Denne regjeringen legger ned betydelige ressurser på å bekjempe diskriminering i alle slags former, og vi vil om kort tid legge fram tre statusrapporter fra de tre viktigste handlingsplanene mot diskriminering.

Jeg har lyst til å minne om at det er med det som bakgrunn, og det at denne regjeringen har trappet opp arbeidet mot rasisme og diskriminering, at vi også har denne debatten i dag. Derfor reagerer jeg når representanten Bekkevold snakker som om regjeringen ikke gjør noen ting. Dette alvorlige temaet fortjener en saklig og redelig debatt, og jeg synes representanten Michael Tetzschner hadde et svært klokt og reflektert innlegg som jeg håper alle vil lytte til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torkil Åmland (FrP) [16:50:22]: Jeg har et spørsmål til statsråd Lysbakken: Regjeringen argumenterer her for at man trenger mer kunnskap og man skal bruke et år nå på en undersøkelse om dette. I Vårt Land i dag står det referert fra en paneldebatt. Der heter det:

«Både Solhjell og statssekretær i Utenriksdepartementet Espen Barth Eide (Ap) uttrykte at regjeringen har undervurdert antisemittiske holdninger i muslimske miljøer.

– Vi har ikke sett tidlig nok denne «nye» utgaven av antisemittisme. Vi har ikke tatt dette alvorlig nok, trolig fordi vi ikke vil kritisere svake grupper i samfunnet, sa Barth Eide.»

Er statsråden enig i den kritikken som Barth Eide fører mot sin egen regjering her, og mener han ut fra dette at det er en god strategi å bruke ett år på videre å utrede dette før man bestemmer om man skal gjøre noe?

Statsråd Audun Lysbakken [16:51:19]: Som jeg redegjorde for i mitt innlegg, så er det virkelighetsbildet representanten Åmland tegner, feil. Regjeringen gjør masse for å bekjempe rasisme og diskriminering, herunder antisemittisme. Så jeg mener det undergraver mulighetene for en redelig debatt om dette hvis Fremskrittspartiet og Kristelig Folkepartis linje skal være å late som om vårt svar har vært at vi skal vente med å gjøre noen ting. Vi gjør mye nå.

Jeg er derimot enig i et virkelighetsbilde som sier at vi i det norske samfunnet ikke har tatt nok på alvor faren for at antisemittismen kunne vokse fram igjen. Og jeg tror at mange av oss er negativt overrasket over de tallene vi f.eks. ser fra undersøkelsen i Oslo. Jeg har lyst til å understreke, og det sier også den undersøkelsen, at dette ikke bare er holdninger blant muslimske barn i Oslo-skolen. Dette er holdninger som vi ser også godt representert blant barn med annen bakgrunn, bl.a. kristen bakgrunn. Derfor skal vi ikke gjøre dette til bare et spørsmål om den muslimske delen av vår befolkning.

Hans Olav Syversen (KrF) [16:52:33]: Jeg må nok ærlig talt si at jeg er skuffet over en såpass passiv holdning som denne regjeringen har møtt den økende antisemittismen med. Jeg har derfor følgende spørsmål til statsråd Lysbakken: Står statsråden fast ved, som han skriver i sitt svar til komiteen, at det er alvorlig hvis det er en voksende antisemittisme i Norge? Er det fortsatt statsrådens virkelighetsoppfatning at det er grunnlag for å stille spørsmål ved det?

Det andre spørsmålet er: Er det regjeringens holdning at vi skal vente på en oppjustert plan for å hindre etnisk diskriminering i 2013, og at det ikke er grunnlag for å adressere antisemittisme særskilt i en egen plan?

Statsråd Audun Lysbakken [16:53:30]: Jeg skjønner at Kristelig Folkeparti har bestemt seg på forhånd for hvilket bilde de vil tegne av regjeringens synspunkt. Istedenfor å lytte til det jeg sa, der jeg bl.a. brukte tid på å beskrive min reaksjon på de tallene som har kommet fra Oslo, og som viser at vi har et problem med antisemittisme i Osloskolen, er representanten Syversen opptatt av å tegne et bilde av at vi ikke er opptatt av dette. Det er feil.

Representanten Syversen vil også tegne et bilde av at vi ikke gjør noe. Som jeg har redegjort for, har vi altså en omfattende handlingsplan mot rasisme og etnisk diskriminering. Dette arbeidet er trappet opp siden den gangen Kristelig Folkeparti satt i regjering. Vi har en helhet i arbeidet mot rasisme som vi mener også setter oss godt i stand til å forebygge antisemittisme, bl.a. i skolen.

Så vil vi få mer kunnskap når vi får den undersøkelsen som HL-Senteret skal gjennomføre for oss. Det vil også gi oss grunnlag for å se om det er ytterligere tiltak vi kan sette inn. Det står altså ikke i motsetning til å gjøre noe i dag.

Hans Olav Syversen (KrF) [16:54:41]: Jeg får faktisk ikke helt klarhet i hva statsråden mener, bortsett fra å prøve å polemisere mot opposisjonen, så jeg vil bare spørre: Mener statsråden nå at det er grunnlag for å si at det er en økende antisemittisme i Norge, eller ikke?

Statsråd Audun Lysbakken [16:55:02]: Jeg sa både i mitt innlegg og i mitt svar til representanten Syversen at jeg er bekymret for den økning i antisemittisme som vi har sett i Oslo-skolen. Det har Syversen hørt meg si to ganger. Nå har jeg sagt det for tredje gang. Jeg skal gjerne si det flere ganger hvis han har behov for det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Håkon Haugli (A) [16:55:32]: Det er et reelt og alvorlig problem forslagsstillerne tar opp. Undersøkelsen fra Oslo som ble lagt fram i forrige uke, og som flere allerede har vist til, er alarmerende i seg selv. Den er en alvorlig vekker for foreldre, lærere, rektorer, lokale og sentrale skolemyndigheter, men også for oss her på Stortinget. For meg er det aller mest alarmerende at én av tre jødiske ungdomsskoleelever flere ganger i måneden opplever negative hendelser. I tillegg er det veldig urovekkende at hele 51,5 pst. av elevene svarer at ordet «jøde» brukes til å beskrive noe negativt. Undersøkelsen viser tydelig at det er sammenheng mellom holdninger og handlinger. Skjellsord er ikke tilfeldig valgte ord.

Alle skal ha krav på vern mot hets og diskriminering. Samtidig må vi være tydelige på at den jødiske befolkningen i Norge står i en særstilling. Det bør være tilstrekkelig å minne om at halvparten av de jødene som bodde i Norge før annen verdenskrig, ble sendt til konsentrasjonsleirer og drept. I Danmark var tallet under 1 pst. Hvorfor var det så forferdelig mye verre her?

Elie Wiesel har sagt at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, men likegyldighet. Tallene fra Oslo gir ikke rom for likegyldighet. Vi må og skal ta jødehat på alvor.

For den enkelte er det like alvorlig om man hetses, trakasseres eller drepes fordi man er svart, muslim, kvinne, funksjonshemmet eller tilhører en annen gruppe. Per-Willy Amundsen holdt et lidenskapelig innlegg mot jødehat. Er han like bekymret for trakassering på grunn av hudfarge og kulturbakgrunn? Det er verdt å minne om drapet på Benjamin Hermansen som skjedde i 2001, og skuddene mot Hvalstad asylmottak i 2008.

Kristelig Folkeparti innleder sitt forslag med formuleringen

«Kristelig Folkeparti har menneskeverdet i sentrum, og kjemper mot enhver form for diskriminering.»

Jeg skulle ønske det kom like klart og utvetydig til uttrykk også overfor en annen minoritet som er blitt forfulgt gjennom historien: homofile.

Vernet mot hets- og hatkriminalitet må favne alle, ikke ende opp i en konkurranse om hvem som har det verst, eller fortjener vår oppmerksomhet mest. Selvsagt må det handling til. Representanten Bekkevold etterlyser at flertallet handler, men med all respekt, det er forskjell mellom ikke å gjøre noe og ikke å gjøre det som Kristelig Folkeparti vil. Kunnskap er avgjørende i kampen mot ekstremisme og hatkriminalitet.

Jeg vil benytte anledningen til å rose Oslo kommune for å ha gjennomført den omtalte holdningsundersøkelsen, og det må ikke stoppe der. Initiativene som statsråden redegjør for i sitt svarbrev til komiteen, er viktige alle sammen, og det skal ikke herske noen tvil om Arbeiderpartiets holdninger og tydelighet. Ekstremisme, rasisme og jødehat skal bekjempes, og vi både vil og skal bidra til at det utvikles de verktøy som er nødvendige, og at de også tas i bruk.

Hans Olav Syversen (KrF) [16:58:35]: Jeg er glad for det siste innlegget. Det synes jeg faktisk var det første innlegget fra posisjonen som tok opp reelle problemstillinger, og som også adresserer det vi faktisk behandler her i dag. Det kan ikke sies om det svarbrevet som statsråden har sendt til komiteen. Jeg synes heller ikke det virker som om regjeringspartienes talspersoner – før Håkon Haugli nå – helt har forstått alvorlighetsgraden i det vi snakker om.

I 2004 la Det europeiske senter for overvåking av rasisme og fremmedfrykt fram en statusrapport om antisemittismen i EU-landene. Rapporten tegner et bilde av situasjonen som er helt klart: Voldshandlinger mot jøder i Europa har økt kraftig siden 2000.

Jeg tror jeg vil anbefale at man leser denne boken «Jødehat», siden det virker som det er litt uklarhet om hvorfor vi snakker om antisemittisme og rasisme og ikke bare kan sammenfatte disse begrepene. Denne boken er skrevet av Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorentz og burde egentlig være obligatorisk hvis man har tenkt å arbeide seriøst med disse spørsmålene. De konkluderer med at «jødehatet er igjen blitt høyrøstet i dagens Europa». Da trenger vi ikke, slik statsråden gjorde – nå har han heldigvis endret mening siden han skrev brevet – lure på om det er en voksende antisemittisme i dette landet. Det er nok av personlige vitnesbyrd. I tillegg har vi fått rapporten som prisverdig er bestilt av Oslo kommune, som dessverre til alt overmål underbygger det vi i grunnen har visst. Det som slår en, er jo etter min mening manglende politisk lederskap.

Når lederen for Norsk jødisk studentforening, Anja Savosnick, etter mye om og men tør stå fram i norsk presse og fortelle hva hun og hennes venner blir utsatt for, er det taust fra den norske regjering – taust. Det er her jeg mener det er en alvorlig svikt i denne og lignende saker.

Det er, som Lysbakken sa, en nasjonal minoritet vi snakker om. Dette er virkelig en minoritet. Det er kanskje 1 300–1 400 jøder i det norske samfunnet, og det er personer som i dag i mange tilfeller ikke tør stå fram som dem de er, og med sin bakgrunn. Derfor synes jeg det er svært skuffende at det ikke blir realitetsendringer i lys av den debatten vi har i dag.

Torkil Åmland (FrP) [17:02:00]: Det er en alvorlig sak vi diskuterer i dag. Man skulle egentlig ha håpet at det ville være unødvendig å diskutere jødehat og antisemittisme i 2011. Det er dessverre nødvendig å diskutere det, på bakgrunn av en historie som vi alle kjenner godt, og som har mye mørke og tragedie i seg.

Når jeg hører statsråden her i dag, synes jeg ikke regjeringen har tatt inn over seg alvoret i denne situasjonen. Man snakker om opposisjonens virkelighetsbilde, man snakker om alle andre grupper, og man forsøker å vinkle dette over på alle andre ting enn det saken faktisk handler om. For meg høres det ut som en ganske kraftig ansvarsfraskrivelse i forhold til situasjonen.

Det som hadde vært viktig, ville vært at det politiske styret sendte ut et entydig signal om at dette er fullstendig uakseptabelt. En måte man kunne ha gjort det på, var at denne saken hadde blitt enstemmig vedtatt slik den ligger. Da hadde man sendt et tydelig signal om at dette er en fullstendig uakseptabel situasjon, og at det må tas en del grep for å hjelpe på dette.

Når jeg leser hva parlamentarisk leder i SV, stortingsrepresentant Bård Vegar Solhjell, sier i Vårt Land, synes jeg faktisk han har en mye bedre innfallsvinkel på dette enn det statsråden har her i dag. Han sier i Vårt Land i dag:

«Vi har trodd at antisemittisme kunne bli håndtert i samme åndedrag som islamofobi og andre rasistiske holdninger. Nå har vi skjønt at antisemittisme må håndteres for seg.»

Det er jeg faktisk helt enig med Solhjell i. Dessverre sier ikke statsråden fra det samme partiet det samme her i dag. Han sier tvert imot at man skal utrede dette, man skal se det i sammenheng med alle andre grupper. Dermed flyter dette ut til å bli noe helt annet enn det som det hadde vært viktig at det var, og det som Solhjell sier til Vårt Land at det burde være.

Så sier man at man trenger mer kunnskap, at det skal være kunnskapsbasert. Det er for så vidt et greit prinsipp, men også her sier både Solhjell og Barth Eide i dag at man «har undervurdert antisemittiske holdninger i muslimske miljøer».

Videre står det:

«Vi har ikke sett tidlig nok denne «nye» utgaven av antisemittisme. Vi har ikke tatt dette alvorlig nok, trolig fordi vi ikke vil kritisere svake grupper i samfunnet, sa Barth Eide.»

Jeg vil nesten foreslå at Lysbakken setter seg ned med en kopp kaffe og tar seg en prat med Barth Eide og Bård Vegar Solhjell. De har en mye mer nyansert og prinsipiell tilnærming til dette enn det jeg opplever at statsråden har her i dag. Hadde det disse sier, vært utgangspunktet, kan det hende at vi hadde fått en god sak, et tydelig signal ut fra denne saken, og kanskje hadde regjeringen da sett dette som såpass viktig at man hadde sagt: Her må man gjøre noe, og man må gjøre noe nå. Da hadde man kanskje stemt for forslaget. Det er en tragedie at dette forslaget ikke blir vedtatt enstemmig i Stortinget i dag.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [17:05:11]: Jeg vil begynne med en bemerkning til noe som representanten Holmås var inne på. Han dro et viktig skille mellom kritikk mot jøder og kritikk mot israelere. Det er jeg glad for at han gjorde. Det minner meg for så vidt om en annen sak enn den som diskuteres i dag. Jeg fikk svar fra utenriksministeren i dag på et spørsmål som gjelder president Abbas, som i det siste har brukt tid på å snakke om at han ønsker et nytt Palestina som skal være jødefritt – en tydelig rasistisk uttalelse som utenriksministeren ikke tar avstand fra. Jeg mener at det, selv om det er en sak som er på siden, viser at det er viktig å presisere at en må klare å skille mellom å snakke om israelere og å snakke om jøder.

Det er mange bekymringsfulle momenter i denne saken. Jeg synes det er et viktig poeng at mobbingen i dag ikke er slik at den kun skjer i skolegården eller på veien hjem fra skolen. Mobbing skjer fullt ut – elektronisk, gjennom sosiale medier, SMS, mail og lignende. Med andre ord har mobbingen blitt noe ofrene tar med seg hjem. Det er på mange måter noe de ikke kan klare å unnslippe. Barn og ungdom har ikke lenger noe fristed fra mobbing. Nå ser en altså at mobbing på bakgrunn av etnisitet eller religiøs bakgrunn vokser radikalt. Forslaget vårt har kanskje blitt enda mer aktuelt ut fra den rapporten om Oslo-skolen som de fleste har sitert fra, der en ser at en av tre jøder mobbes flere ganger i måneden. Det krever handling.

Jeg ønsker å kommentere et par forslag. Det Mosaiske Trossamfund er blant dem som i størst grad merker det nye jødehatet. Synagogen har vært utsatt for terrorforsøk, og sikkerhetstiltakene rundt de jødiske institusjonene er strenge. Den siste tiden har trossamfunnet opplevd at politiet er mindre synlig, til stede, enn før. Trossamfunnet anslår at så mye som en tredel av medlemskontingenten ene og alene går til sikkerhetstiltak. De har nå sendt søknad til Justisdepartementet om støtte til fornyelse av eksisterende sikkerhetsutstyr og til kontinuerlig dagvakt ved de jødiske institusjonene.

Det er et demokratisk problem når trosfriheten, bevegelsesfriheten og ytringsfriheten trues av terror og hatkriminalitet. Kristelig Folkeparti mener derfor at det er behov for at regjeringen imøtekommer ønsket fra Det Mosaiske Trossamfund om støtte til fornyelse av sikkerhetsutstyret og en dagvakt ved institusjonene.

Det er ikke bare holdningene i Norge som truer trosfriheten. Også utenlandske organisasjoner har påvirkningskraft på holdninger i enkelte miljøer i Norge. Jeg vil trekke fram organisasjonen Hizb ut-Tahrir. Organisasjonen ble opprettet i Jerusalem i 1953 og arbeider for opprettelse av et verdensomspennende kalifat der alle konvertitter fra islam skal henrettes, kun menn skal ha de øverste maktposisjoner, og ikke-muslimer skal nektes stemmerett. Medlemmer av organisasjonen har blitt dømt til fengsel i Danmark for å ha delt ut løpesedler som oppfordrer til å drepe jøder hvor enn man måtte finne dem. Andre land har også forbudt organisasjonen. Ett av forslagene til Kristelig Folkeparti går nettopp på å vurdere dette, og det burde regjeringen ha gått inn for.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [17:08:35]: Denne saken handler om holdninger, dessverre representert i mange grupper av befolkningen. Disse holdningene må vi sammen jobbe for å endre. Vi kan ikke ha det slik at ytringsfriheten, bevegelsesfriheten og trosfriheten er truet uten at regjeringen viser handlekraft og vilje til endring.

Jeg vil gjenta Lysbakkens uttalelse om at

«det er alvorlig hvis det er en voksende antisemittisme i Norge»,

Og:

«Om en slik trend er situasjonen i Norge bør det utvikles målrettede tiltak.»

Men statssekretæren i Utenriksdepartementet, Espen Barth Eide, erkjenner følgende:

«Vi har ikke sett tidlig nok denne «nye» utgaven av antisemittisme. Vi har ikke tatt dette alvorlig nok.»

Dette er ikke feilsiteringer. Dette er ikke oppkonstruert. Altså erkjenner regjeringens representant Barth Eide at dette er et problem som regjeringen ikke har tatt alvorlig nok.

Men selv om det gjentatte ganger er lagt fram rapporter om at jødiske barn blir utsatt for vesentlig mer mobbing og sjikane enn andre barn, viser ikke regjeringen handlekraft. Selv når det kommer forslag om ti konkrete tiltak i Stortinget, lener regjeringen seg tilbake, holder seg unna og kan ikke støtte noen av disse. Og grunnen til dette ga SVs parlamentariske leder, Bård Vegar Solhjell, i en debatt på tirsdag. Han sa følgende:

«Dere vet like godt som jeg at et Dokument 8-forslag som dette er, ikke går gjennom. Det gjelder alle slike forslag.»

Altså avslører SVs parlamentariske leder følgende: Uansett hvor alvorlig et problem er, uansett hvor viktig og dokumentert en utfordring er, eller hvor gode tiltakene som blir fremmet i denne salen, er, vil ikke regjeringen løfte en finger om forslagene kommer fra opposisjonen. Man bare avventer.

Denne saken handler i stor grad om norske barns hverdag. Noen lærere kan fortelle om elever som notorisk henger ut jødiske medelever. Ett av tre jødiske barn blir mobbet, sjikanert eller til og med drapstruet flere ganger i måneden.

Kristelig Folkeparti trodde vi skulle stå sammen om denne saken, men så opplever vi at i en så alvorlig sak avventer regjeringen og har en arrogant holdning til forslagene fra opposisjonen. I verste fall kan regjeringens arroganse gå ut over uskyldige barns liv og helse.

Trine Skei Grande (V) [17:11:53]: Rasisme og spesielt antisemittisme, som vi diskuterer i dag, er et stort og voksende problem, har det vist seg ved undersøkelser, bl.a. den det har blitt vist til her i Oslo. Men vi har også hørt historier fra elever i skolen som f.eks. opplever at læreren syns det er helt greit og logisk, når man lager besøksgrupper mellom familier i klassen, at den palestinske familien nekter å invitere den jødiske, og at det er noe skolen setter et ok-stempel på. Eller historier fra Jødisk Museum, som opplevde at skoleklasser avlyste besøk under krigen i Gaza, fordi de ikke regnet det som logisk å besøke et jødisk museum så lenge det var krig på Gazastripen.

Det er et varsku for oss som politikere. Det er holdninger vi må gjøre noe med i forhold til både skolen og samfunnet generelt. Jeg syns det er veldig viktig å skille mellom kritikken av staten Israel og det som kalles antisemittisme og rasisme overfor jøder. Derfor er jeg veldig enig i det som Kjell Ingolf Ropstad sa om å ta avstand fra uttalelser om drømmen om de jødefrie statene, men det er også viktig for oss som politikere å ta avstand fra det vi nå ser, at ikke-jødiske blir fratatt sitt statsborgerskap og blir statsløse på grunn av sin etnisitet og religion, som også skjer i Israel i dag.

Jeg har lyst til å illustrere dette med en historie. En god venn av meg satt i Falstad konsentrasjonsleir. Han ringte til meg om en film om Falstad, som han var veldig kritisk til. Så sier jeg: Hvorfor var du det – den viser jo all den forferdelighet Falstad sto for? Så sa han: Men da har du ikke skjønt det. For da jeg satt på Falstad, kom jeg en dag inn i matsalen, og da sto det en fange og sang ved et flygel og en tysk fangevokter spilte. Det er også et bilde fra Falstad. Det er også et bilde fra en konsentrasjonsleir. Hvis man bare viser fram alt det forferdelige, kjenner man ikke igjen det forferdelige når det kommer tilbake igjen.

Da er jeg tilbake til mitt hovedpoeng. Jeg tror at vi over så lang tid har sluttet å formidle historie til barn, sluttet å vektlegge kunnskapen om historie i samfunnet vårt, at vi har blitt et arrogant folk som ikke har forståelse for hvilken historisk tradisjon vi faktisk står i. Vi kjenner ikke igjen det som er virkelig truende for vår sivilisasjon, fordi vi har laget et eller annet skremmebilde som ikke handler om oss. Vi skulle ha kjent igjen alle de små signalene som gjør at sånt hat kan skapes – og slått ned på det fra dag én. Vi skulle ha visst hva alle de små kommentarene kan føre til hvis vi ikke slår ned på det. Men det krever kunnskap. Over tid har vi svekket historiekunnskapen og svekket respekten for at vi faktisk står i en historisk tradisjon. Vi har svekket kunnskapen om at sivilisasjonen vår bare er en bitte liten ferniss. Om vi ikke kjemper for den fernissen hver dag, som handler om sivilisasjon, bryter brutaliteten igjennom. Det er det som er kampen for oss som politikere, også når vi skal lage regler for hvordan skolen skal fungere, hva man lærer, og hvordan vi snakker til hverandre. Det er derfor det er viktig å kjempe mot all type rasisme, men antisemittismen har vi jo virkelig sett hva fører til når vi godtar alle de små dryppene. Rasismen og stigmatiseringen av grupper – og alt det som Håkon Haugli snakket om – er det viktig å angripe fra dag 1. Her har vi virkelig en historisk tradisjon som vi skulle ha lært av. Vi skulle ha lært av hva slike kommentarer fører til.

Det skal ikke kunne gå an for en norsk lærer å si at vi kan ikke besøke et jødisk museum som handler om jødisk kultur fordi det er krig i Gaza. Det skal det ikke gå an å si. Det er så kunnskapsløst at man skulle ha blitt fradømt jobben sin som lærer, for da har man virkelig ikke skjønt det. Vi må formidle kultur- og historiekunnskapen vår sånn at vi skjønner i hvilken tradisjon vi står. Jeg tror vi har en kjempejobb å gjøre, for vi har en arroganse overfor vår egen kultur og vår egen historiske posisjons idealitet som gjør at vi ikke skjønner hvilken historie vi faktisk står i.

Statsråd Audun Lysbakken [17:17:05]: Avslutningsvis har jeg bare lyst si at jeg synes det er trist at denne debatten ble som den ble. Det er avgjørende, mener jeg, at vi noen ganger klarer å legge vekk partitaktiske hensyn – behovet for å markere det ene partiet framfor det andre – og vise at vi står sammen i møte med noen samfunnsproblemer, noen holdninger, som det faktisk er bred enighet om i denne sal at vi vil bekjempe. Det er ingen tvil om – hvis man leser komiteens innstilling – at det er sånn. Det er et samlet politisk miljø i Norge som ønsker å sende et signal både til den jødiske befolkningen i Norge og til alle andre deler av vår befolkning om at vi aldri vil akseptere antisemittisme. Det er ikke noe problem, hvis man leser innstillingen, å lese det ut av den.

Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet velger å bruke denne debatten til å presentere et annet bilde. Man velger å lese de andre partiene på verst mulig måte. Jeg vil oppfordre representantene fra de to partiene til å tenke seg litt om. Jeg tror det ville vært langt mer verdifullt for de menneskene det gjelder, at vi sammen klarte å sende et signal som vi faktisk er enige om, enn at noen skal bruke alle sine krefter i denne sal til å få det til å se ut som om resten av oss egentlig ikke er opptatt av dette. Det synes jeg var skuffende.

Jeg er fast bestemt på at vi skal fortsette arbeidet med tiltak som kan stoppe både antisemittisme og andre former for rasisme i Norge. Det mener jeg denne debatten gir oss et godt grunnlag for, og jeg har redegjort for en del av de tingene vi gjør. Det er ikke sånn at regjeringspartiene stemmer imot dette fordi det er et Dokument 8-forslag. Vi er i stor grad allerede i gang med å gjennomføre, eller vil gjennomføre, en rekke av de forslagene som er i det private forslaget. Så er det i tillegg noe som vi er saklig uenig i. Men målet er vi enige om, og Stortinget burde klare å sende et signal om at vi tar den målsettingen på alvor – og tror hverandre på det.

Per-Willy Amundsen (FrP) [17:19:23]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å tegne meg på nytt, men jeg ble tvunget til det, fordi representanten Holmås klarte å gjøre også denne debatten til en debatt om islam og en debatt om muslimer.

Som saksordfører var jeg veldig klar på at det var ikke min intensjon. Tvert imot: Alvoret i jødehatet burde være nok til at vi kunne diskutere dette som den viktige saken det er. I stedet klarer altså representanten Holmås å lage konkurranse mellom gruppene om hvilken av dem som er mest diskriminert. Da legger han seg for så vidt på samme linje som generalsekretæren i Islamsk Råd Norge, Mehtab Afsar, som sa til Vårt Land at muslimske barn har det mye verre enn jødiske barn i Oslo-skolene. Man gjør det til en konkurranse mellom minoriteter. Det var ikke min intensjon som saksordfører, men det er tydelig at representanten Holmås ikke klarer å holde seg for god til å gjøre dette til en konkurranse mellom minoriteter. Det er jo ikke riktig. Hvis man skal ta på alvor det som fremkommer i undersøkelsen til Oslo kommune, er buddhister mer utsatt for trakassering enn det muslimer er.

Jeg synes det er veldig spesielt – når vi i Stortinget er invitert til å debattere jødehat – at man klarer å få dette til å handle om alt mulig annet enn det det skal handle om. Men det er kanskje sånn at det handler litt om dårlig samvittighet fra SV og representanten Holmås' side, når man må trekke inn alle andre eksterne forhold i stedet for å diskutere den saken som er viktig, og som vi burde diskutere i dag.

Hans Olav Syversen (KrF) [17:22:09]: For det første vet jeg ikke i hvilken grad det er rimelig at statsråder skal stå her og evaluere stortingsdebatter og gjøre seg til en slags overdommer over hvordan de bør være og ikke bør være. Forholdet er at vi i oppriktig mening har lagt fram ti forslag for Stortinget.

Innstillingen viser at det er mye verbal velvilje. Innstillingen viser også at det ikke – foreløpig – er særlig vilje til å vedta det som praktisk må til. Og det er faktisk ikke slik at vi står her og debatterer for å tilfredsstille statsråders ønske om at det skal være et samlet storting som uttaler det ene eller det andre. Denne regjeringen får vær så god finne seg i å bli målt på det den gjør, det den uttaler, og ikke minst det den ikke uttaler.

Jeg må si jeg var veldig spent på å høre hvordan regjeringspartiene ville legge an denne debatten. Jeg ga ros til representanten Haugli, og jeg gjør det fordi jeg mener det, men jeg kan ikke stå her og si meg fornøyd med den passivitet som regjeringen har utvist. Og regjeringen selv har i stor grad vist at den føler at dette er noe den ikke har tatt tak i. Hvorfor kommer plutselig i dag statsråd Kristin Halvorsen med sine forslag? De er ikke nevnt i svaret til komiteen, men de er nevnt i forbindelse med at det nå er en stor jødisk delegasjon her i landet som også spør seg hvordan norske myndigheter adresserer dette viktige spørsmålet. Jeg ville vært mer opptatt av det enn av å evaluere Stortingets debatt.

Heikki Holmås (SV) [17:24:38]: Bare et kort svar til Per-Willy Amundsen. Det at man også diskuterer spørsmålet om islam i denne debatten, er det jo faktisk forslagsstillerne som selv har lagt opp til, og også saksordføreren, som har merknader knyttet opp mot dette i selve saksinnstillingen. Men det antar jeg at saksordføreren selv reflekterte over da dette ble en del av saken.

Til det som ble sagt av Hans Olav Syversen: Jeg skjønner at det Kristelig Folkeparti sier, er at man godt kunne tenke seg at regjeringen sluttet opp om forslagene. Det har jeg forståelse for; det er jo derfor man fremmer forslag. Men jeg synes jo også, når debatten går som den går, at det ville være positivt om man sa at de grepene som regjeringen gjør, faktisk er skritt i riktig retning. For det kan det ikke være uenighet om at de er. Og når vi da i merknader i hele denne innstillingen er dønn enige om at antisemittisme ikke er akseptabelt og er noe vi må slå ned på, skjønner jeg ikke hvorfor dette ikke blir tatt imot på en mer all right måte.

Til slutt vil jeg bare som et slags apropos lese et dikt som har blitt lest her tidligere, som viser hvor viktig det er det Michael Tetzschner var inne på, nemlig å si noe om at her handler det om å sørge for at enkeltmennesker ikke blir krenket, det handler om det universelle ved menneskeverdet, som vi er nødt til å stå opp for. Det er skrevet av teologen og presten Martin Niemöller. Han sier i diktet «Likegyldighet»:

«Først tok de kommunistene

men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke kommunist.

Deretter tok de fagforeningsfolkene

men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke fagforeningsmann.

Så tok de jødene

men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke jøde.

Til slutt tok de meg. Men da var det ingen igjen til å bry seg.»

Jeg synes at det er en helt grei oppsummering av debatten.

Per-Willy Amundsen (FrP) [17:27:00]: Det som blir hengende igjen etter denne debatten, er at flere representanter har sådd tvil om hvorvidt det er et økende problem det vi ser, nemlig at jødehatet vokser frem i Norge. Statsråden har imidlertid korrigert sitt eget brev, og det synes jeg er bra. Det burde kanskje også de representantene som har uttalt det samme fra denne talerstol i løpet av debatten, gjøre, men det får de svare for selv.

Det som i hvert fall jeg synes blir litt underlig – og det er også litt derfor jeg tegnet meg – er at man benytter såkalte sitater som man tillegger andre representanter, og som er direkte feil – og tilbakevist. Igjen: Representanten Holmås klarte å servere en påstand som er fullstendig feilaktig i forhold til det undertegnede skulle ha kommet med av uttalelser i en eller annen sammenheng. Det burde han holde seg for god til, for det var overhodet ikke riktig i forhold til det jeg har sagt. Det jeg har sagt, er at innvandrere fra muslimske land har en lavere arbeidsdeltakelse enn andre ikke-vestlige innvandrere. Og det er altså i referanse til en NOU, fra Brochmann-utvalget, hvor dette er et statistisk faktum. Det er for øvrig heller ikke noe nytt; det har vært kjent lenge. Likevel klarer man å vri det sånn som representanten Holmås gjør, for å stille medrepresentanter i et så dårlig lys som man søker og kan. Det synes jeg i hvert fall at man burde holde seg for god til.

Men igjen: Jeg registrerer at i denne debatten er man mer opptatt av å trekke inn eksterne ting, andre minoritetsgrupper, og gjøre dette om til en debatt om alt mulig annet enn det burde være fra regjeringspartienes side. Man er ikke engang sikker på, i hvert fall gjelder det flere av representantene fra regjeringspartiene, hvorvidt man observerer et økende problem i Norge med hensyn til jødehat. Det står igjen etter denne debatten.

Presidenten: Representanten Heikki Holmås har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Heikki Holmås (SV) [17:29:45]: Jeg hadde håpet at innlegget mitt i stad skulle vært mitt siste, men jeg synes det er vanskelig å la det stå igjen et slikt inntrykk som det Per-Willy Amundsen etterlater. Jeg tar til meg akkurat presiseringen av uttalelsen hans, men jeg mener at det jeg sier, står ved lag, nemlig at når representanten Amundsen bruker det at noen er fra muslimske land, som et argument i en debatt, så er det et grunnleggende faktum at han begynner å røre opp i ting som ikke er bra. Det er det som er hele poenget mitt, og det er det som er hele poenget med det diktet jeg leste opp i stad. En hvilken som helst slags form for sammenrøring av etnisitet og religion – å akseptere at du kan bruke det som et argument i sammenhenger som handler om dette – hører ingen steder hjemme. Vi skal være klinkende klare mot all form for rasisme, så skal vi sette inn trykket der behovet er størst, og det oppfatter jeg at statsråden har sagt han vil.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.