Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Truls Wickholm (A) [17:35:51]: (ordfører for saken): Den tyske teologen og presten Martin Niemöller har sagt i diktet «Likegyldighet»:

«Først tok de kommunistene

men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke kommunist.

Deretter tok de fagforeningsfolkene

men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke fagforeningsmann.

Så tok de jødene

men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke jøde.

Til slutt tok de meg. Men da var det ingen

igjen til å bry seg.»

Den internasjonale holocaustdagen markerer hvert år den dagen verden ble konfrontert med, da de allierte styrkene marsjerte inn til grusomhetene som åpenbarte seg i utryddelsesleiren Auschwitz, og frigjorde den for over 65 år siden.

I 2005 vedtok FNs generalforsamling å gjøre nettopp denne dagen, 27. januar, til en internasjonal minnedag for holocaust. I tillegg til europeiske jøder ble også romfolket, tatere, homoseksuelle, funksjonshemmede, mentalt syke, kommunister og andre venstreopposisjonelle som naziregimet ønsket å utrydde, omfattet av ugjerningene. Den utryddelsen som verden var vitne til her, var uten sidestykke, og alle var helt sikre på at dette aldri kunne skje igjen.

Allikevel har det skjedd. I Kambodsja ble nærmere to millioner av landets innbyggere utryddet i et forsøk på å starte landets tenkning på nytt. 800 000 tutsier ble drept i 1994 av sine egne naboer, fordi de ikke var hutsier. I Europa har muslimene i Bosnia vært utsatt for et serbisk folkemord.

I Norge markeres holocaustdagen på Akershuskaia i Oslo. Her ble de norske jødene brutalt stuet om bord i fangeskipet «Donau» i 1942 for å bli sendt til nettopp Auschwitz og utryddelse. Arrestasjonene som kom i forkant av dette, ble for det meste utført av nordmenn. Det er ikke et stolt øyeblikk i norsk historie. Alle bør lære av dette. Vi vet ikke hvem som er i stand til å være med på slike forferdelige handlinger, før de skjer. Det er allikevel grunn til å tro at bevisstgjøring og holdningsarbeid er avgjørende for at dette aldri skal kunne skje igjen.

«Det kan skje igjen» er også tittelen på den rapporten som arbeidsgruppen, ledet av Inge Eidsvåg, har laget for Kunnskapsdepartementet. Deres anbefaling er at antisemittisme, rasisme og flerkulturell forståelse bør vektlegges mer i skolen. Det er flertallet i komiteen enig i. Det er vår jobb som politikere og ledere i Norge å bekjempe folkemord, undertrykkelse, rasisme, diskriminering og antisemittisme.

Det er alvorlig når uskyldige jødiske barn trakasseres for sin religion, eller får skylden for ting og handlinger som skjer andre steder i verden, også i Israel. Det er skremmende når barn gjør dette mot hverandre og bruker den type beskyldninger, og det er ikke fordi disse barna har lest om det selv. Disse holdningene kommer fra et sted, og jeg mener at lærere og foreldre bærer et tungt ansvar her.

Men det er også skremmende når vi har representanter i dette storting som uttaler: «Den ikke-vestlige innvandringen til Norge, spesielt fra muslimske land, er helt åpenbart ulønnsomt for det norske samfunnet.» Like alvorlig er det når andre representanter har uttalt at «islam ikke utstår frihetsverdier» og at «alle i Norge må sverge troskap til Kristne verdier».

Å trekke slutninger om enkeltindivider basert på gruppetilhørighet er en svært alvorlig og farlig aktivitet.

Jonas Gahr Støre sa under markeringen av den internasjonal holocaustdagen på Akershus i fjor at vi som samfunn må kjempe mot dette – mot antisemittisme og mot ideologier som ekskluderer og sprer hat. Dette er en kamp som angår oss alle, og hvor vi alle har et ansvar, sa utenriksministeren.

Det er jeg enig i. Derfor er jeg også glad for at kunnskapsministeren bl.a. i ungdomsskolemeldingen har signalisert at hun også deler Eidsvåg-rapportens anbefaling om at arbeidet mot antisemittisme og rasisme skal styrkes i skolen. Intensjonen i forslaget som vi behandler her i dag, er bra. Flertallet mener bare at det kan gjøres på andre måter. Den internasjonale holocaustdagen er en god anledning til å se de historiske hendelsene i sammenheng med dagens samfunn og trekke slutninger og lærdom av det. Innholdet i denne dagen bør ikke fragmenteres og omhandle enkeltelementer.

Vi vet at «det kan skje igjen», og at det bare kan bekjempes med kunnskap og holdninger.

Bente Thorsen (FrP) [17:40:46]: Bakgrunnen for dette representantforslaget er at holdningen til jøder stadig blir mer negativ i flere europeiske land. Dette gjelder også i dagens Norge faktisk. Vår historie i forbindelse med annen verdenskrig bekrefter nettopp den ufine og skammelige behandling og det syn vi har hatt på jøder. Dessverre er mobbing og trakassering fremdeles en del av hverdagen til skoleelever med jødisk bakgrunn.

Et eksempel som med all tydelighet beskriver og viser dagens behandling av jødiske skolebarn, er faktisk et leserinnlegg i Aftenposten den 5. mai, der det med en talende overskrift sto følgende:

«Nedhysjet rasisme… Jødehat vokser frem i norsk skole, uten å bli fulgt opp av politikerne. Jeg vet at eldre elever på ungdomsskoler har stått i døren etter friminuttet og bare sluppet inn dem som forsikrer at de ikke er jøder. Dette er antisemittisme, og må gjøres noe med! Rasisme er blitt ensbetydende med diskriminering av muslimer eller mørkhudede, men mobbing fordi man er jøde skjer minst like ofte, i alle fall i skolen. Mye utføres av personer som har et dårlig forhold til staten Israel, f.eks. innvandrere fra landene Israel lenge har vært i konflikt med. Men jeg vet også om jøder som er blitt skjelt ut av nordmenn for staten Israels gjerninger. Disses mener den jødiske staten er skyldig i folkemord og diskriminering av palestinerne. Det aller verste er når Adolf Hitler fremstilles som en helt. Dette grunner som regel i kunnskapsløshet, noe som også er årsak til antisemittisme. Vi trenger å lære mer om jødenes lidelser. Hvis alle får vite hva nazistene holdt på med, kan det hende mange vil tenke seg om en ekstra gang før de snakker positivt om dem. Vi trenger en offentlig debatt om dette. Dessuten burde skolene ta opp jødehat.»

Dette leserinnlegget sier absolutt alt om det denne saken dreier seg om, og viser at det er behov for å sette jødehat på dagsordenen med en egen nasjonal markeringsdag. Norske politikere og partier har i flere tilfeller uttalt seg unyansert og negativt om Israel. Det at sentrale norske politikere og partier går ut og oppfordrer til boikott av israelske varer, vil også ramme jøder bosatt i Norge. At Norge som første europeiske nasjon anerkjenner en palestinsk samlingsregjering bestående av Hamas, har vel heller ikke akkurat vært med på å styrke de diplomatiske forbindelsene mellom Israel og Norge, noe som ofte kommer fram i media. Sånne uttalelser er ofte unyanserte og blir av noen tatt til inntekt for og til støtte for å legitimere trakassering og mobbing av jøder.

For å nyansere og påpeke at disse meningene og utsagnene ikke er rettet mot enkeltindivider – som jeg ikke tror de er – og at de ikke godtas som grunn til jødehat, så er det behov for en dialog og en diskusjon om disse temaene for å få fram ulike nyanser av hendelsene både i offentlige og private skoler. Derfor er det viktig at skolen legger til rette for at elevene kan ta opp de temaene som er framme i media, eller som berører dem spesielt.

I likhet med mange andre folk har sikkert også mange lærere ulike meninger om og fortolkninger av konflikten i Midtøsten. Dette er følsomme og vanskelige tema som kan medføre at lærerne kan være usikre på hvordan en skal undervise på en god måte. Derfor er det viktig, som også Kunnskapsdepartementets arbeidsgruppe påpeker, at antisemittisme og rasisme kommer inn i ulike fag i lærerutdanningen, slik at en får en helhetlig kompetanse på området. Dette vil gjøre lærerne bedre i stand til å bekjempe trakasseringen. At elevene i skolen får kunnskap om og lære om hvordan jødene ble behandlet i forbindelse med annen verdenskrig og hvordan mange opplever å bli behandlet i dag, er av stor betydning for å få bukt med den trakasseringen og mobbingen som foregår.

Derfor mener Fremskrittspartiet at 27. januar, holocaustdagen, er en viktig internasjonal markeringsdag som bør ha et internasjonalt fokus. Men Fremskrittspartiet mener at det også er viktig å ha fokus på nærliggende og tidsaktuelle hendelser i vårt eget land og på Norges skammelige behandling av jødene før, under og etter annen verdenskrig, og vil derfor innføre den 26. november som en nasjonal holocaustdag. Hermed fremmer jeg Fremskrittspartiets forslag i saken.

Presidenten: Representanten Bente Thorsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Aksel Hagen (SV) [17:45:56]: Først en kommentar til den uenigheten som vi har i saken her, konklusjonsmessig: Etter vår mening er det nettopp ved å markere den dagen, sammen med land for øvrig i verden, at vi viser til det vi har opplevd å være med på her til lands, og det må settes inn i en større sammenheng for å forstå nettopp det som i sin tid skjedde og for å understreke hvordan vi sammen med andre land og andre folk skal jobbe med dette videre framover. Men når det er sagt, vil jeg si at alle vi som er glad i mangfold – som er glad i etnisk, kulturell, religiøs og livsmessig mangfold i et samfunn – sjølsagt er glad for å få slike debatter som i dag, fordi det gir oss en mulighet til å understreke hvor positivt det er med mangfold – at det er en styrke for et samfunn. Og godt er jo det, i og med at mangfold i stadig større grad blir den normale tilstanden bl.a. i det norske samfunnet.

Gode debatter om dette temaet må ha med seg refleksjoner som går på hvordan vi skal styrke dette mangfoldet. Samtidig må vi også ta med hva som vil bidra til å hemme dette mangfoldet. I dette representantforslaget løftes det fram noe som absolutt hemmer: at vi for det første kanskje er i ferd med å glemme det fryktelige, det motbydelige – de rasistiske handlingene som skjedde hos oss mot en folkegruppe – og at vi for det andre faktisk er i en situasjon i dag der vi fortsatt driver med rasistisk oppførsel mot den samme folkegruppen. Det er særlig gledelig, synes jeg, at det nettopp er Fremskrittspartiet som velger å stå opp mot rasisme, som de gjør her. Og jeg velger da, i hvert fall til dels, å overse at Fremskrittspartiet heller ikke denne gangen samtidig klarer å unngå å melde noe negativt til muslimer.

Da regjeringa i fjor prisverdig satte antisemittisme særlig synlig på kartet, gjorde de det ved nærmest å levere en bestilling til et utvalg som allerede har blitt nevnt, Inge Eidsvåg-utvalget. Da opererte de med likeverdighet mellom begrepene «antisemittisme» og «rasisme». Utvalget sjøl, da de leverte rapporten sin, trakk også inn begrepet «diskriminering» for nettopp å vise at antisemittisme ikke kan diskuteres uavhengig av at man setter det inn i en helhetlig rasismediskusjon. Det er nettopp det Eidsvåg-rapporten er så god på, både å gi antisemittisme en særlig oppmerksomhet – det var noe av hovedpoenget her – og samtidig understreke det universelle ved alle former for diskriminering og rasisme. Alle former har sin særegne historie, samtidig som de grunnleggende mekanismene er de samme.

Når vi nå ønsker å gi jødenes skjebne en særlig oppmerksomhet – eller minne oss om at det er viktig å gi den en oppmerksomhet – setter jeg pris på at dette blir satt inn i en større sammenheng. Det er nettopp da denne markeringen fra vår side blir så troverdig og så sterk.

Litt tilbake til Inge Eidsvåg-rapporten: I og med at det – på godt og vondt – kanskje er islamdebatt vi har mest av her i samfunnet, synes jeg rapporten på en prisverdig måte tar opp det de kaller antisemittisme, og det de kaller islamfobi. Da synes jeg vi alle skal legge merke til, og jeg må si ikke minst representanten fra Fremskrittspartiet, at det f.eks. på side 29 står, jf. formuleringen i representantforslaget, veldig klart at innenfor islam eller den muslimske verden er det ingen tradisjon for at man er negative til jøder eller at man har et jødehat. Tvert imot står det – og her er det vist til forskning – at dette er en holdning som muslimske land har importert fra oss – som er importert fra Europa – og som ikke minst utviklet seg i forbindelse med opprettelsen av staten Israel. Så er vi de første til å understreke – det er noe av det som er hovedproblemstillingen her – at det er viktig å skille mellom det staten Israel har gjort og gjør, og hva slags holdninger vi skal ha til jødene. Vi skal sjølsagt ikke la det vi mener er forbrytelser fra staten Israels side, gå ut over jødene. Men det er viktig å minne oss om at de litt vonde bemerkningene vi sender til islam og den muslimske verden her, på mange måter er importert, som jeg sa, og som vist til i rapporten, fra den europeiske verden – fra vår egen kultur.

Dagrun Eriksen (KrF) [17:51:14]: Samuel, Sammy, Steinmann har sett mer lidelse og flere lik enn et menneske kan bære. Hans øyne gråter fremdeles. Sammy Steinmann overlevde konsentrasjonsleirene, men kan aldri glemme.

På venstrearmen har han nummeret som for alltid vil minne ham om årene i fangenskapet, 79 231, et tall han fikk fordi han var jøde – 79 231. Steinmann så venner, slektninger og ukjente bli drept. Storebroren Harry var en av dem. Steinmann skulle også drepes, men klamret seg til livsviljen:

«Jeg ville overleve. Jeg måtte fortelle verden om det vi opplevde. Det er min forpliktelse overfor de som døde, sier Samuel Steinmann.»

Holocaust startet ikke med gasskammeret i Auschwitz. Det startet mye før, som fremmedfrykt og som fordommer, også i vårt eget land. Vår grunnlov av 1814 som vi feirer den 17. mai, hadde en paragraf som utestengte jøder fra riket. Skepsisen til jøder før annen verdenskrig var ikke bare et særtysk eller et nazistisk fenomen, men utbredt også i deler av det norske samfunnet. Jødene ble latterliggjort og mistenkeliggjort gjennom karikaturtegninger og i avisartikler, og mange nærte en generell mistro overfor jøder i Norge.

En skulle tro at den vanvittige historien om hva som skjedde med jødene under krigen, skulle stå som en garantist mot at slikt aldri kan skje igjen. Sånn er det dessverre ikke.

NRK avdekket gjennom en serie reportasjer i fjor hvordan antisemittisme og jødehat er på framgang i Norge. NRK snakket med flere jødiske foreldre, som kunne fortelle om grov trakassering av barna sine.

Dette er en utvikling vi må ta på dypeste alvor. Historien har vist at kampen for menneskeverd mot rasisme og antisemittisme må føres hele tiden. Har vi ikke et bevisst forhold til dette, kan det skje igjen.

Derfor har Kristelig Folkeparti fremmet et forslag som nå ligger til behandling i kommunal- og forvaltningskomiteen, om å iverksette en handlingsplan mot jødehat i Norge. Vi foreslår bl.a. å sikre at holocaustdagen blir en obligatorisk minnedag på alle skoler, øke kunnskapen om antisemittisme og holocaust og å gjennomføre målrettede tiltak mot mobbing av jødiske elever i skolen.

I 2005 bestemte FN at 27. januar skal være en internasjonal minnedag tilegnet ofrene for nazistenes utryddelsesleirer. Det var på denne datoen i 1945 at sovjetiske styrker befridde de overlevende fangene i Auschwitz i tyskokkuperte Polen.

Da jeg hørte på saksordførerens innlegg, håpet jeg at jeg misforsto, at man ønsker å gjøre dette til en generell genocidedag – en folkemorddag. Ja, det har skjedd folkemord andre steder i verden, men denne dagen har FN bestemt skal være tilegnet nazistenes utryddelse av et folk og av andre ofre.

Kristelig Folkeparti mener at vi vil være tjent med å markere holocaustdagen felles med den internasjonale holocaustdagen 27. januar. Ved å kombinere dette vil vår nasjons historie om hva som skjedde 26. november 1942, settes i sammenheng med den store historien om hvordan nasjonene sviktet det jødiske folket. Da vil ikke vår situasjon handle om vår lille historie, men den vil vise hvordan det ikke bare var én mann, men veldig mange land som var med og muliggjorde en utryddelse av et helt folk.

Jeg tror vi hadde tjent på å ha en obligatorisk markering i skolene. Jeg hadde ønsket at regjeringen ville være med og si at dette ikke bare blir opp til den enkelte, for gjennom dette kan vi som nasjon hegne om menneskeverdet, kjempe for verdier som vi sammen tror på, at alle mennesker er like mye verdt. Derfor fremmer jeg det forslaget som Kristelig Folkeparti har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Dagrun Eriksen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Abid Q. Raja (V) [17:56:30]: Jeg vil begynne med noe som kanskje ikke er så vanlig fra min side, nemlig å takke Fremskrittspartiet for å løfte en viktig problemstilling.

Det er usedvanlig viktig at vi som samfunn ikke glemmer jødenes situasjon under annen verdenskrig, både globalt og nasjonalt. Vi har et kollektivt ansvar for at det aldri skjer igjen. Derfor er vi nødt til hele tiden å ha fokus på arbeidet mot antisemittisme i samfunnet, og skolen som fellesinstitusjon har en krystallklar og viktig rolle i denne sammenheng.

Nettopp av denne grunn har jeg betydelig sympati med intensjonen i representantforslaget, noe jeg opplever at en samlet komité også uttrykker. Den uenigheten som forekommer i innstillingen, opplever jeg heller ikke som en uenighet som er særlig stor. Jeg er f.eks. helt enig i det som sies i representantforslaget om at 26. november 1942 er «en skammens dag i norsk historie, en dag som aldri må glemmes». Men det er ikke slik at man arbeider mindre mot antisemittisme dersom man velger å integrere den internasjonale holocaustdagen 27. januar i skolens undervisning framfor å innstifte en egen nasjonal holocaustdag 26. november i tillegg, slik representantforslaget tar til orde for.

Det er en samlet komité, alle unntatt Fremskrittspartiet, som viser til at den internasjonale holocaustmarkeringen 27. januar allerede er godt integrert i mange skolers undervisning om antisemittisme og rasisme i samfunnet. I tillegg til anbefalinger fra arbeidsgruppen som har lagt fram rapporten «Det kan skje igjen» som bl.a. løfter fram grunnlovsjubileet 2014 som en mobiliseringsmulighet i kampen mot rasisme og antisemittisme, vet vi at det i dag gjøres mye godt arbeid i skolene hver eneste dag.

Venstre er på denne bakgrunn, i likhet med de øvrige partiene som er representert i komiteen, av den oppfatning at rammene for å gjøre en solid holdningsskapende jobb er til stede i skolen. Det er ikke en enkelt markeringsdag som bidrar til å bekjempe rasisme og antisemittisme, men en kollektiv innsats hele tiden. Derfor er jeg glad for at Venstre har fått tilslutning fra Høyre og Kristelig Folkeparti i innstillingen til vår merknad om hvor viktig historieundervisningen i skolen er. Det å kunne sin historie er helt avgjørende for å kunne lære av den. Derfor er Venstre opptatt av å se hvilke muligheter som finnes for å utvide den historiefaglige undervisningen på alle nivåer i norsk skole.

La meg avslutningsvis knytte noen refleksjoner til dialog som virkemiddel i kampen mot rasisme og antisemittisme. I representantforslaget hevdes det at «ingen konkrete mottiltak er blitt iverksatt» annet enn at regjeringen på sedvanlig vis inviterer til dialog etter reportasjen om jødehat i Dagsrevyen i mars i fjor.

Jeg har selv arrangert en rekke dialogmøter, og dette temaet var faktisk på dagsordenen allerede et helt år før NRK satte det på dagsordenen i 2010. Da jeg satte «Hat mot jøder» på dagsordenen, var det flere som sa at dette var en oppkonstruert problemstilling som ikke fantes. Det er ikke noe jødehat. Man hatet eventuelt Israels politikk, men ikke jøder. Men i mars 2009 kunne en fullsatt sal på Litteraturhuset i PST-sjefens nærvær og med utenriksministeren på podiet høre regelrett jødehatt uttrykt. Jeg vil referere til det, selv om det er veldig grufullt, men vi må kjenne til det grufulle for å kunne gjøre noe med det. En ung mann på 22–23 år sto opp og sa at nordmenn er født med ski på beina, brasilianerne med fotball, mens jøder er født med svik og hykleri i sitt blod.

Slike grufullheter finnes blant oss, ute i samfunnet, på skolene, blant barn og unge. Vi må kjenne til slike grusomheter og slike grusomme meninger for å kunne gjøre noe med dem. Og det er klart at slikt også leder til radikalisering.

Men vi må huske at jødehat også finnes hos nordmenn-nordmenn, som jeg ofte liker å si, for jeg er bindestreksnordmann – såkalt innvandrer og annengenerasjonsinnvandrer. Jødehatet kommer i alle former, i alle farger, og det finnes hos mange ulike minoritetsbefolkninger, ikke minst også hos majoritetsbefolkningen. Her har vi alle et felles ansvar, og jeg ber Fremskrittspartiet ikke undervurdere kraften i dialog. Dialog kan endre holdninger og meninger. Dialog kan være med på å forebygge hat, rasisme og antisemittisme. Ja, dialog bringer faktisk folk sammen og bidrar til brobygging, som er helt nødvendig hvis vi skal bevege oss samlet videre som samfunn.

Imre Hertz, som er en av de gjenlevende etter holocaust, var til stede i salen den dagen denne dialogen fant sted. Han påpekte, som mange andre, at slike mennesker, som denne 23-åringen, var det håp for, men meningene deres var det ikke noe håp for.

Jeg tror vi alle kan gjøre mer, og jeg tror økt debatt og dialog er én vei å gå, sammen med historieundervisning på skolen – og skolen må være den felles skapende arena som den er. Klarer vi det, er jeg sikker på at vi klarer å gjøre noe med dette i årene som kommer.

Statsråd Kristin Halvorsen [18:01:28]: Det er godt at et tema som dette forslaget inneholder, har så bred støtte, og så lik innfallsvinkel, fra alle partiene på Stortinget, for det fortjener det.

Etter en nyhetsreportasje som gikk i mars 2010 om hets av jødiske elever, og den mediedebatten som fulgte, satte vi ned en arbeidsgruppe som i løpet av et halvt år kom opp med forslag på dette. Det er ikke mange jødiske barn og ungdommer i Norge. Det var det ikke før krigen, og det var det absolutt ikke etter krigen, for annen verdenskrig gikk hardt ut over de norske jødene. Det er heller ikke poenget i denne diskusjonen. Uansett om det er mange eller få, så er antisemittisme en totalt uakseptabel holdning.

Det som er interessant, og som arbeidsgruppen gjorde mens den arbeidet med å komme med forslag, er at den samlet elever med jødisk bakgrunn og elever med muslimsk bakgrunn til dialog om hva som var antisemittisme og rasisme. Det disse elevene opplevde, var at det var mange paralleller i hva de opplevde – f.eks. hvordan muslimske barn følte at de ble stilt til ansvar for hva Al Qaida gjorde, og hvordan jødiske barn følte at de ble stilt til ansvar for hva staten Israel gjorde. For disse elevene var det ganske spesielt at de opplevde så mange ting parallelt.

Det som er viktig i diskusjonen, er å ta med seg den kunnskapen vi har om hvordan holdningene til antisemittisme og rasisme er i den norske befolkningen. Vi vet noe om ungdoms holdninger til antisemittisme og deres kunnskaper om f.eks. holocaust – om det har skjedd, eller om de fornekter det. Det er ingen stor andel norske ungdommer som fornekter at det har skjedd. Det er under 10 pst., men kanskje er det likevel en ganske stor andel når det er den slags grusomheter i historien vi snakker om. Det skal i hvert fall ikke bagatelliseres.

Det som er interessant for den videre debatten, er at det ikke er noen forskjell mellom minoritet og majoritet når det gjelder denne type holdninger. Det er ingen av oss i denne salen som kan si at dette først og fremst er holdninger som eksisterer i minoritetsmiljøer. Det er rett og slett sånn at spørsmålet om antisemittisme er en problemstilling som vi må ta opp med alle, og et ansvar som alle har for å bekjempe i sine miljøer.

I forbindelse med stortingsmeldingen om ungdomstrinnet har vi lagt fram en del av de forslagene som denne arbeidsgruppen, ledet av Inge Eidsvåg, la fram for oss. Jeg håper at komiteen også går inn på andre enkeltforslag som ble fremmet da. Jeg kan bare raskt ta noen av dem.

Et forslag var å vurdere å ansette en fagperson ved Holocaustsenteret for fire år, som ville ha ansvaret for å utvikle et etterutdanningstilbud for lærere, bl.a. på temaområdene antisemittisme, rasisme og konfliktløsning. Dette er et veldig viktig forslag, for det lærerne i de enkelteksemplene som er trukket fram, har sagt, er at de er litt opprådd i forhold til hvordan de skal møte antirasistiske og antisemittistiske holdninger, fornektelse av holocaust osv. På hvilken måte møter man faktisk det? Lærernes kompetanse er her, som i alle andre sammenhenger, veldig viktig.

Et etterutdanningstilbud kan man tenke seg utvikles i samarbeid med fagmiljøer som har ulik spisskompetanse om dette rundt omkring i landet. Det kan være Nansenskolen, Wergelandsenteret, Stiftelsen Arkivet, Raftostiftelsen og Falstadsenteret.

I meldingen oppfordrer vi også skolene til å markere den internasjonale holocaustdagen 27. januar. Jeg ønsker at denne dagen fortsatt bør være markeringsdagen for holocaust i Norge, fordi den dagen allerede er godt integrert i mange skolers undervisning omkring antisemittisme og rasisme. Det er også denne dagen minneprisen etter Benjamin Hermansen deles ut. Arbeidsgruppen bak rapporten «Det kan skje igjen» har trukket fram nettopp behovet for en nasjonal mobilisering på holocaustdagen.

Det betyr selvsagt også at den kunnskapen og den historien vi har rundt 26. november, er avgjørende viktig for alle i Norge å vite om. Historien er ganske sjokkerende (presidenten klubber) for ganske mange barn som hører om den for første gang. Men det er en sjokkerende ... (presidenten klubber).

Presidenten: Taletiden er ute.

Det blir replikkordskifte.

Bente Thorsen (FrP) [18:06:53]: Vi må vokte oss vel for å bagatellisere våre egne handlinger og la dem drukne i internasjonale handlinger.

Med bakgrunn i det har jeg følgende spørsmål til kunnskapsministeren: Hvilke tiltak vil hun konkret sette inn for at lærerne skal bli tryggere i å håndtere trakassering og mobbing av jødiske elever i den norske skolen? Og ser ministeren at en egen markering av 26. november som Norges egen holocaustdag, der det tydelig tas avstand fra historien og dagens behandling av mange jøder, vil vise at vi ikke vil unndra oss vår plikt, at dette ikke skal skje igjen?

Statsråd Kristin Halvorsen [18:07:40]: Jeg var innom noe av dette i mitt innlegg. Et etterutdanningstilbud til lærerne vil være én måte å gå fram på. En annen måte er å utvikle pedagogiske ressurser – altså et sted hvor lærere kan henvende seg for å få materiell, som de på enkelt vis kan bruke, om nettopp disse problemstillingene, inkludert vår egen historie og den 26. november, som jeg var inne på i innlegget mitt.

Det er jo nettopp det som er overskriften på hele rapporten fra Inge Eidsvågs arbeidsgruppe, nemlig at det kan skje igjen. Hele vaksineringen mot at det kan skje igjen, er kunnskap, men det er også holdninger. Begge disse to områdene er den røde tråden gjennom de anbefalingene vi får fra denne gruppen, i tillegg til at den anbefaler at dette blir et tema i 2014-jubileet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tord Lien (FrP) [18:09:06]: Feiringen av holocaustdagen 27. januar er viktig. Derfor kommer vi subsidiært til å støtte Kristelig Folkepartis forslag i dag, dersom vårt forslag skulle falle.

Holocaustdagen er en internasjonal markering av internasjonal jødeforfølgelse – «jødeforfølgelse» er et ord man ofte bruker i tysk regi, og fokuset er ofte på Tyskland og Øst-Europa. For så vidt er begrepet «jødeforfølgelse» noe feil – dette er den eneste gangen i verdenshistorien at man har sett det som har vært forsøk på en industrialisert utryddelse av et folkeslag. Så å kalle det forfølgelse er kanskje ikke et sterkt nok ord. Til tross for de utfordringer man ser i mange land i dag, også i Norge, er dette en helt unik og selvfølgelig tragisk hendelse i verdenshistorien.

Representanten Truls Wickholm var inne på det som er sentralt: Dette var ikke noe tysk fenomen, det var også et norsk fenomen. Politi, lensmenn, byråkrater, norske soldater i tysk tjeneste, og naboer, bidro til at jødeforfølgelsen i noen byer i Norge var nesten like effektiv som i Tyskland. Dette er et norsk fenomen, og det kan forklares bl.a. om man ser tilbake på debatter i denne sal, når Stortinget våren 1934 vedtar rasehygieneloven. Arbeiderpartiets talsmann står da på denne talerstolen og er stolt av at Norge går lenger enn Tyskland – i 1934. Så skal jeg være forsiktig med å spekulere i motivene til de andre partiene for å mene at det er best å diskutere jødeforfølgelse som et internasjonalt fenomen, men det kan nevnes at Karl Evang var en av arkitektene bak rasehygieneloven.

Jeg har bare lyst til å avslutte med å sitere representanten Eriksen: «Har vi ikke et bevisst forhold til dette, kan det skje igjen.» Derfor er det viktig at vi markerer at dette ikke bare var noe som Tyskland holdt på med i Øst-Europa, men dette var noe som skjedde i Norge også – og mange nordmenn bidro til dels aktivt.

Truls Wickholm (A) [18:12:06]: Jeg vil bare benytte anledningen til å klare opp i et spørsmål som ble stilt av Dagrun Eriksen. Jeg tror det skal komme klart fram hvis man leser referatet av innlegget, men jeg redegjorde for bakgrunnen til at 27. januar er valgt som holocaustdagen, nemlig frigjøringen av Auschwitz, og jeg nevnte også de grupper mennesker som var fanger der. Så var mitt poeng videre at til tross for den helt utrolig forferdelige hendelsen, og det som representanten Lien beskriver som en industrialisert utryddelse av et folkeslag, lærte altså ikke verden; det var mulig å gjennomføre folkemord i Kambodsja og også i Rwanda. Jeg tror noe av lærdommen av denne dagen nettopp må være: Hvordan kunne en sånn forferdelig ting skje? Og også det som beskrives, at venner, bekjente og naboer gang på gang i disse konfliktene bidrar til utryddelse: Hva er det i et samfunn som gjør at disse tingene kan skje?

På hjemmesidene til holocaustdagen.no skriver man at holocaustdagen er en «god anledning til å knytte historisk kunnskap om forbrytelser mot menneskeheten til skolenes arbeid mot rasisme og diskriminering her og nå.» Det synes jeg er en veldig god tilnærming. For hvis vi skal lære noe av historien, må vi endre samfunnet vårt i en retning hvor sånne ting blir en umulighet i framtiden.

Dagrun Eriksen (KrF) [18:14:34]: To poeng: Det ene er at jeg er glad for at jeg misforsto representanten Wickholm – jeg hørte kanskje ikke etter i hele hans innlegg – og at han her understreker at holocaustdagen selvfølgelig skal være en markering av det som skjedde under annen verdenskrig. Det er vi helt enige i.

Men så er det også litt behov for å kommentere Tord Liens innlegg. Jeg kan ikke snakke for de andre partienes argumenter, men Kristelig Folkepartis syn er at man velger den internasjonale holocaustdagen, nettopp for å understreke poenget som Tord Lien har, nemlig at vår egentlige historie ikke er en isolert, liten historie, men må settes inn i den store konteksten som gjør at vi som hverdagsmennesker, vi som nasjon, var med på og bidro til noe som det høres helt uvirkelig ut kunne skje i Europa. Det er for å trekke det store bildet inn til det nære.

Jeg tror egentlig at vi er veldig enige om at det er det viktigste å få til, og så velger vi lite grann forskjellige løsninger – om det er best å sette den internasjonale konteksten først, eller om en skal ha en egen markeringsdag.

Det jeg i hvert fall er veldig glad for, er at det er veldig stor enstemmighet her i Stortinget om at både fakta om antisemittisme og det å reise seg opp når menneskeverdet trues, er noe som er viktig å lære den oppvoksende generasjonen – gjennom skole, gjennom holdninger og gjennom det vi som politikere står for. Det er det viktigste.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.