Torgeir Trældal (FrP) [12:37:20]: Det foreligger lite forskning om ulike typer dyremishandling og om omfanget i Norge, men en forskningsrapport viser at dyremishandling sjelden anmeldes, og at sjansen for å få straff eller bli fratatt dyrene er uhyre liten. Den konkluderer også med at dyremishandling trolig skjer langt oftere enn den mishandlingen dyrevernsnemnder og politi får kjennskap til. Gjentatte tilfeller av grov vanskjøtsel som har pågått over tid, bekrefter inntrykket av at dyremishandling ikke oppdages eller oppdages for sent.

I Norge er det dyrevelferdsloven med tilhørende forskrifter som skal sikre at dyr ikke lider unødig. Det er Mattilsynet som forvalter dyrevelferdsloven, med hjelp fra lokale lekmannsnemnder.

Den lave risikoen for at dyremishandling blir oppdaget, tilsier at Mattilsynets håndtering ikke er tilfredsstillende. En utredning som Mattilsynet selv har gjort når det gjelder forebygging av dyretragedier, peker på oppgradering av dyrevelferdsområdet og organisatoriske problemer internt i tilsynet som utfordringer man må løse for å forebygge dyretragedier.

I England og i noen stater i USA finnes det et eget dyrepoliti. Det engelske dyrepolitiet ligger under den private organisasjonen Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals, RSPCA, og nyter stor respekt i hjemlandet. Denne organisasjonen er blitt delegert myndighet til å utøve dyretilsyn og legge fram saker for påtalemyndighetene. Dette har medført at private økonomiske bidrag øker, noe som minsker behovet for økt offentlig finansiering. Det blir også mindre offentlig byråkrati, og kontrollen blir bedre, noe som medfører mindre dyremishandling.

Vi har en organisasjon i Norge som allerede er etablert, og det er SPCA Norge. RSPCA ble etablert i 1824 i England, og ble beskyttet av dronning Victoria. RSPCA er etablert i over 123 land verden over.

SPCA Norges arbeid er basert på frivillighet, som all øvrig frivillig redningstjeneste i Norge. Visjonen til organisasjonen er å få en nasjonal struktur innen praktisk dyreredning og -forvaltning og gjennom forebyggende arbeid formidle en verdiholdning og kunnskap om dyr.

SPCA Norge er en inkluderende forening som ønsker å benytte seg av eksisterende ressurser i kongeriket for å lage en nasjonal standard innen dyreredning og -velferd – dog skal eksisterende ressurser underlegges SPCA Norges nasjonale kriterier, slik at et enhetlig system trer fram.

SPCA Norge ønsker å opprette Nasjonal Styringsenhet for Akutt Dyreassistanse. De ønsker å utføre tjenester som krisemottak for dyr, som skal ha smitteforebyggende tiltak. De ønsker å utføre tjenester som dyretransport til og fra klinikker for dyreeiere og å bistå nødetater innen dyreredning. De ønsker også en nasjonal katastrofeberedskap, et nasjonalt adopsjonssystem og tjenester som undervisning og veiledning.

SPCA Norge er som sagt en inkluderende forening som i forbindelse med dyreredning ønsker å mobilisere tilgjengelige veterinærer i et samlet samarbeid nasjonalt, ved ulykker være underlagt redningsarbeidet til brannvesenet, som en fagressurs med ekspertise innen dyrehåndtering – SPCA Norge har i dag samarbeid med brann- og redningsetaten i landet – videre utføre spesialiserte oppdrag for etater innen forsømte, farlige og aggressive dyr. SPCA Norges arbeid burde vurderes på lik linje med det arbeid som gjøres av RSPCA i 123 land over hele verden.

Tilgjengelig informasjon tyder på at Mattilsynet ikke i tilstrekkelig grad klarer å ivareta kontrollen med og oppfølgingen av dyrevelferden i landet. Det kan være grunn til å vurdere en annen modell for organiseringen av tilsynet med og regelutviklingen når det gjelder dyrevelferd.

Det bør gjennomføres en evaluering av Mattilsynets resultater på dyrevelferdsområdet siden opprettelsen og fram til i dag, bl.a. i hvilken grad Stortingets mål for dyrevelferd er oppnådd, hvilke typer oppgaver som peker seg ut som problematiske, og hva som er årsakene til dette.

Det bør videre gjennomføres en utredning av ulike forvaltningsmodeller for dyrevelferd, bl.a. organisering av dyrevern i en egen etat, tilsvarende det tidligere Statens dyrehelsetilsyn, og organisering av dyrevern som en egen avdeling i Mattilsynet, med egne inspektører. Det bør samtidig vurderes om inspektørene som kontrollerer dyrevelferden, bør tillegges begrenset politimyndighet tilsvarende Statens naturoppsyn.

Mattilsynets årsrapport for 2010 viser at dyrevelferdsproblemer forsømmes, slik at dette har fått lov til å eskalere til et kritisk nivå. Eksempler fra Mattilsynets årsrapport er lakselus i fiskeoppdrett og overtallige reinsdyr på Finnmarksvidda. Dette viser at Mattilsynet ikke jobber tilstrekkelig proaktivt, slik at dyrelidelser blir et faktum før det gripes inn.

Av alle ressursene Mattilsynets distriktskontorer brukte på tilsyn i perioden 2006–2009, gikk bare om lag 5 pst. til tilsyn med dyrevern. Til sammenligning gikk nesten 30 pst. til kjøttkontroll og 25 pst. til næringsmiddelkontroll.

Mattilsynet skriver selv i sin årsrapport for 2010:

«Dyrevelferdssaker er ofte vanskelige og ressurskrevende.»

Dette understreker at personell som jobber med dyrevelferd, bør få mulighet til å spesialisere seg – dette for å kunne jobbe mer effektivt.

Mattilsynets modell for tilsyn, risikobasert tilsyn, har ikke fungert på dyrevelferdsområdet. Det er f.eks. fortsatt ikke identifisert objektive kriterier for risiko og dyrehold.

Mattilsynet skriver også i sin årsrapport for 2010:

«Regionalt tilsynsprosjekt med sikte på å avdekke objektive utvalgskriter for dyrehold med høy risiko for dårlig dyrevelferd, viste at kriteriene som ble testet ut hadde begrenset verdi.»

Dyrevelferdsloven av 2009 gir hjemmel for bruk av flere virkemidler enn tidligere dyrevernslov. Det er for tidlig å si hvilken effekt dette vil få. Samtidig er det et generelt inntrykk at Mattilsynet viser tilbakeholdenhet i virkemiddelbruken. Aktiv bruk av virkemidlene er en forutsetning for håndhevelse av loven i overensstemmelse med lovgivers forventninger.

Publikum er misfornøyd med Mattilsynets håndtering av dyrevelferd. Dette er også det entydige inntrykket fra dyrevernsorganisasjonene, og bekreftes av at det er opprettet flere grupper for et dyrepoliti på Facebook, bl.a. med underskriftslister. Til sammen har disse over 160 000 venner.

Ansvaret for dyrevelferden ligger i dag under Landbruks- og matdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet. Næringsdepartementet har ansvaret for å fremme næringsinteresser, som ofte går på tross av dyrevern. Dette medfører klare interessekonflikter i forvaltningen av dyrevelferden, og dette må vurderes opp mot næringshensyn.

Siden 2006 har norske bønder på Vestlandet hatt et tilbud om mobile husdyrslakterier. Tidligere har det kun vært tilbud om mobile slakterier til slakt av vilt og oppdrettsvilt. Tillatelse ble gitt til bl.a. Mobilslakt AS i 2006 av Mattilsynet til slakting av husdyr. Nå vil Mattilsynet stoppe virksomheten til Mobilslakt AS grunnet hygieneforhold. Forholdene knytter seg hovedsakelig til krav om toalett- og garderobefasiliteter for de ansatte på slaktebilen. De mobile slakteriene har ikke slike fasiliteter verken i eller i tillegg til slaktebilen. Muligheten for at de ansatte kan bruke de permanente toalett- og garderobefasilitetene på de gårdene der de skal utføre slaktingen, er ifølge Mattilsynets krav ikke godt nok. Mobilslakt AS har siden 2006 hatt dispensasjon for å benytte garderobefasiliteter i permanente lokaler. Denne dispensasjonen er nå utløpt, og Mattilsynet er ikke villig til å fornye den.

I forbindelse med St.meld. nr. 12 for 2002–2003 Om dyrehold og dyrevelferd ble det bl.a. bemerket følgende:

«All slakting av dyr for humant konsum skal skje ved bedøvelse før avblødning. Det pekes på følgende positive sider ved forholdene på slakteriene:

• – Norske slakterier skal før de tas i bruk, være godkjent ut fra hensynet til dyrevelferden.

• – Det er gjennomgående et godt samarbeid mellom kontrollmyndighet og bedriften.»

Det ble videre bemerket:

«Det er imidlertid en økende interesse og bekymring blant forbrukerne om hvordan forholdene er for dyrene på slakteriet og under selve slaktingen. Landbruksdepartementet vil fokusere på en del forhold hvor forbedring er ønskelig og mulig:

(…)

• – I slakteprosessen kan hygienekrav og velferdshensyn komme i konflikt.

• – Ut fra hensynet til dyrevelferd synes det å være en fordel med en desentralisert og differensiert slakteristruktur.

• – Godt drevne feltslakterier, mobile slakterier og gårdsslakterier ivaretar hensynet til dyrevelferd på en god måte.»

Etter dagens regelverk stilles det like strenge krav til mobile slakteri som for permanente.

Fremskrittspartiet er av den formening at hygienekrav til næringsmiddelsektoren bør være strenge grunnet mattrygghet og matkvalitet. Dette må også gjelde for håndtering av slakt av så vel husdyr som vilt. Imidlertid er Fremskrittspartiet av den formening at man må kunne lempe på krav til innretning av mobile slakteri når det gjelder toalett og garderobefasiliteter i forhold til permanente slakteri, da mobile slakteri vil ha anledning til å bruke nevnte fasiliteter ved de permanente gårdsanlegg hvor slaktingen skal utføres. For tiden finnes det bare ett godkjent mobilt slakteri som slakter rein.

Norge er unikt i europeisk sammenheng. I de andre europeiske landene fokuserer man på dyrevelferden og har vedtatt å bruke flere mobile slakterier for ikke å stresse dyrene, noe som også fører til bedre kjøttkvalitet.

Nei, det er på tide å ta hensyn til dyrevelferden og følge resten av Europa og la dyrene bli slaktet så nær gården som mulig.

Statsråd Lars Peder Brekk [12:47:02]: Først vil jeg takke representanten Trældal for interpellasjonen, som omhandler et tema som har stor oppmerksomhet i samfunnet.

I tiden som har gått siden St.meld. nr. 12 for 2002–2003 Om dyrehold og dyrevelferd er det gjort mye for å bedre velferden for dyr, og dette arbeidet fortsetter vi. Spørsmål om norsk dyrehold ut fra et velferdsperspektiv ble utførlig behandlet gjennom arbeidet med den nye dyrevelferdsloven som trådte i kraft fra årsskiftet 1. januar 2010. Utredningen – bakgrunnen for lovarbeidet – startet med det arbeidet som ble gjort i forbindelse med stortingsmeldingen. Stortingsmeldingen identifiserte en rekke områder hvor det var behov for ytterligere utredninger knyttet til forskjellige typer dyrehold, ut fra et velferdsperspektiv. I forbindelse med utarbeidelsen av den nye dyrevelferdsloven ble det således foretatt en rekke nødvendige utredninger. Dette omfattet bl.a. utredninger fra Vitenskapskomiteen for mattrygghet, Veterinærmedisinsk Oppdragssenter, SINTEF og Universitetet for miljø- og biovitenskap.

Loven tar høyde for ny kunnskap som kommer, og skal omgjøre dette til egnet og godt regelverk for hold av dyr. Jeg har store forventninger til at loven vil være et godt redskap for å fremme dyrevelferden. Det pågår et arbeid med å oppdatere eksisterende forskrifter, samt utforming av nye forskrifter til utfylling av loven.

Forskriftene på dyrevelferdsområdet skal basere seg på ny kunnskap om dyrs behov og faktorer som spiller inn på deres velferd. Jeg vil vise til at det nettopp er vedtatt nye forskrifter for hold av pelsdyr. Forskriften gjelder fra 1. mai 2011 og setter strengere krav til tilsyn, stell, dokumentasjon, oppstallingsforhold, fôring, vanning og avl.

Dyrevelferdsområdet, med eventuelle utfordringer, vil også bli omtalt i den kommende stortingsmeldingen om landbruks- og matpolitikken.

Det er Mattilsynet som fører tilsyn med etterlevelsen av regelverket for dyrevelferd. Tilsyn med dyrevelferd er en prioritert oppgave for Mattilsynet og er også et av tre spesielt prioriterte områder i tildelingsbrevet fra departementet til Mattilsynet i 2011. Mattilsynet er lokalisert over hele landet og har personell med god fagkompetanse ved alle distriktskontorene. Mattilsynets nærhet til brukerne og det faktum at de fører tilsyn med både dyrevelferd og dyrehelse, legger til rette for et kompetent, helhetlig og effektivt tilsyn. Samtidig kan det være vanskelig å få en eksakt fordeling på tilsynsaktiviteten når det gjelder dyrehelse og dyrevelferd, da begge hensyn kan bli fulgt opp i samme tilsynsbesøk. Mattilsynets egen årsrapport angir at av tidsbruken til utøvende tilsyn ved distriktskontorene utgjorde dyrehelse – og da for landdyr – 13,1 pst., fiskehelse 6,6 pst. og dyrevelferd 5,6 pst. i 2010. Samlet ble altså om lag 25 pst. av den utøvede tilsynstiden brukt på helse og velferd hos landdyr og fisk.

Mattilsynet har en stor oppgaveportefølje. Arbeidet for å sikre mattrygghet er og vil fortsatt være den mest ressurskrevende oppgaven for Mattilsynet. Om lag halvparten av tilsynstiden går til kjøttkontroll og annet tilsyn med næringsmidler.

Mattilsynet har vært en utviklingsorientert etat siden etableringen i 2004. De har gjort endringer i intern organisering og arbeidsfordeling for å være best mulig tilpasset utfordringene. Samhandlingen med andre etater og fagmiljøer er også styrket, bl.a. i lys av evalueringen av E. coli-saken i 2006. Et omfattende nytt fag- og tilsynssystem var ferdigutviklet i 2010.

Når det gjelder spørsmålet om evaluering av Mattilsynet, vil jeg vise til at Riksrevisjonen for tiden gjennomfører en forvaltningsrevisjon av Mattilsynet. Mattilsynet har også selv igangsatt et arbeid med å vurdere de overordnede organisatoriske føringene for Mattilsynet. Resultatene fra forvaltningsrevisjonen vil være en del av grunnlaget for arbeidet med disse organisatoriske føringene.

Jeg mener det derfor for tiden ikke er aktuelt å iverksette annen evaluering av Mattilsynet. Jeg vil avvente Riksrevisjonens konklusjoner og resultatene av Mattilsynets egen gjennomgang av de organisatoriske føringene før jeg tar stilling til om det er grunnlag for en ytterligere evaluering.

Svaret på interpellanten Trældals spørsmål er derfor at jeg ikke ser et umiddelbart behov for på nytt å sette i gang en gjennomgang av alle forholdene rundt dyrehold og dyrevelferd. Jeg vil avvente resultatene fra de ovennevnte prosesser rundt Mattilsynet før jeg vurderer behovet for en ytterligere evaluering av etaten.

Til slutt vil jeg understreke at jeg er opptatt av at alle dyr skal bli behandlet på en god og forsvarlig måte. Kompetente og ansvarlige dyreeiere med riktige holdninger er en forutsetning for dette. Vi som myndigheter skal bidra gjennom et oppdatert regelverk som bygger på tilgjengelig kunnskap om de enkelte dyrearters behov samt gjennom et godt og effektivt tilsyn. Her mener jeg Mattilsynet med sin nåværende organisering og prioritering av tilsynsområder gjør en god jobb.

Torgeir Trældal (FrP) [12:52:27]: Jeg takker statsråden for svaret, men vil ikke legge skjul på at jeg er litt skuffet over at han ikke er villig til å gå inn og evaluere.

Det hentydes til forvaltningsrevisjon av Mattilsynet. Det er greit at man har en forvaltningsrevisjon, men man kan heller gå inn og se på statistikkene, og se hvordan det fungerer. Derfor vil jeg faktisk anbefale statsråden å være mer proaktiv, ikke bare se på eventuelt hva et annet tilsyn kan gjøre. Det er tross alt jobben til statsråden å ha et overoppsyn med hva som foregår.

Går vi f.eks. til Finnmark, kan vi se hva Mattilsynet har klart å gjøre der. Der sier man at man er inne, men likevel ser man at store dyretragedier skjer hver dag. Vi har også forskningsrapporter, bl.a. fra Økosystem Finnmark, hvor det sies følgende:

«Prosjektet har blant annet samlet data fra slakterier, for å vurdere om overtallighet i reinflokker fører til lavere slaktevekt på dyrene. En slik sammenheng har vært allment akseptert tidligere, og ble også klart påvist i Økosystem Finnmark.

Men undersøkelsen har i tillegg vist noen av de biologiske mekanismene som ligger bak de lave slaktevektene.

Fostre hos simler som slaktes på ettervinteren ble undersøkt, og det ble funnet at fostrene er mindre hos simler fra bestander med høy tetthet enn hva som er tilfelle for bestandene med lav tetthet. Beiteslitasje får altså effekter på reinen allerede i mors liv.

– I tillegg ser vi at tennene hos rein fra høytetthetsområder i Finnmark slites raskere enn hos alle andre sammenlignbare hjortedyrbestander. Tennene slites faktisk ned til gommene på ganske få år.

– Årsaken er nedbeitingen, som fører til at reinen må spise mer fiberrik kost. Dyrene får sannsynligvis også i seg en del sand og stein som følge av nedslitt beitevegetasjon.

– De dårlige tennene gjør at dyrene i enda mindre grad klarer å nyttegjøre seg den dårlige kosten de får i seg.»

Og:

«Reindrift er omspunnet av en stor mengde myter og antakelser.»

Dette sies altså i en forskningsrapport – som er betalt av den norske stat – om hvordan tilstanden er der oppe.

Mattilsynet har overhodet ikke grepet inn. Slakteriene gir tilbakemelding om store slaktetap i prosent, fordi dyrene er så avmagret. Det er så galt at på enkelte plasser med hardt beite er det ikke indrefilet å få på reinen, fordi den er så avmagret. Så det er dyretragedier hver dag. Mattilsynet har ansvaret, og Mattilsynet toer sine hender. Da synes jeg det blir litt lite proaktivt av statsråden å skulle vente på at man skal gå inn med Riksrevisjonen. Riksrevisjonen har levert opptil tre rapporter i Finnmark de siste ti årene, noe som er nedslående. Man leverer rapportene, men de blir dessverre puttet i skuffen til statsråden.

Presidenten: Neste taler er statsråd Trældal – unnskyld, statsråd Brekk.

Statsråd Lars Peder Brekk [12:55:40]: Jeg skulle til å si at det blir ikke så lenge jeg er statsråd i Landbruks- og matdepartementet.

Jeg vil bare kommentere en del av de innspillene som kom i hovedinnlegget til representanten Trældal.

Jeg synes det er å gå vel langt i karakteristikken at det er dyretragedier hver dag i reindriften i Norge. Det er riktig at i vinter var man bekymret – før en kom på vinterbeite – over situasjonen i næringen, spesielt i forbindelse med utsatt slakting. Det viser seg nå at denne situasjonen har vært under kontroll, og at det ikke har skjedd dyretragedier i Finnmark hver dag i vinter, som det påstås fra denne talerstolen.

Det er åpenbart slik, og det har jeg også understreket mange ganger tidligere i denne sal, at hvis vi ikke får kontroll med reintallet, og hvis vi ikke får gjennomført de tiltak vi nå jobber beinhardt med å følge opp – altså det å få fastsatt bruksregler, få på plass et reintall og få opp slaktenivået – står vi i fare for å få dyretragedier. Men så langt er det en situasjon som følges tett av Mattilsynet, og som, etter min mening i alle fall, er under god kontroll. En kan ikke gardere seg mot dyretragedier på noe slags vis. En må hele tiden jobbe knallhardt for å følge opp det.

Det andre poenget jeg har lyst til å nevne, er spørsmålet om dyrepoliti. Vi har dyrepoliti i Norge. Det er Mattilsynet som er Norges dyrepoliti. Mattilsynet har kompetanse på dyrehelse og dyrevelferd, og er til stede i hele landet. Det er den beste og mest effektive ressursbruk å beholde dette systemet. Mattilsynet har fått beskjed om å prioritere dyrevelferd høyt, og de har fått en rekke nye verktøy i den nye dyrevelferdsloven. Så det å komme med forslag om et eget dyrepoliti, vil etter min mening kunne være ressursødende i den situasjonen vi har i dag.

Så nevnte representanten Trældal spørsmålet om mobile slakterier, og en situasjon ved ett spesielt slakteri som har fått problemer i forbindelse med at de ikke oppfyller regelverket når det gjelder toalettforhold – for å være direkte. Den saken jobber vi med. Vi vil se om det er mulig å finne løsninger for å sikre at det kan gis muligheter for fortsatt drift av det slakterianlegget. Vi er opptatt av dyrevelferd i denne forbindelse. Det er riktig som representanten Trældal understreker, at det å ha mobile slakterier kan være en god løsning for mange i flere sammenhenger, så det håper vi at vi skal komme tilbake til på en adekvat måte senere.

Helt til slutt har jeg lyst til å understreke at dyrevelferd er et viktig område i dagens politiske diskusjon. Det nye lovverket vi har, gir et godt verktøy til å møte de utfordringene. Mattilsynet er vårt utøvende organ, og de gjør en god jobb.

Arne L. Haugen (A) [12:59:10]: Vi kan fort bli enige om at denne interpellasjonen berører viktige temaer.

Først vil jeg si at landbruksministeren etter mitt syn har gitt et opplysende svar med informasjon om viktige tiltak som er satt i verk på dyrevelferdsområdet. Det er gjort på grunnlag av St.meld. nr. 12 for 2002–2003. I 2009 behandlet Stortinget den nye dyrevelferdsloven som trådte i kraft fra 1. januar 2010. Dette var et meget omfattende lovarbeid, for det første i regjeringen, og senere da saken kom til Stortinget – et grundig arbeid med omfattende høringer under ledelse av sakens utmerkede ordfører, representanten Hans Frode Kielland Asmyhr fra Fremskrittspartiet. Det undrer meg at representanten Trældal tilsynelatende ikke har fått med seg dette, når han i interpellasjonen slår fast at sist Stortinget drøftet dyrevelferd, var i forbindelse med St.meld. nr. 12 for 2002–2003. Jeg registrerer heldigvis at han henviser til den nye loven nå i sitt innlegg her i salen – men nok om det.

Det var i hvert fall et bredt flertall som sluttet seg til dyrevelferdsloven, der § 3 om behandling av dyr ble særlig grundig drøftet. Det var bare Fremskrittspartiet som ikke sluttet seg til formuleringen i § 3 første punktum om at dyr «har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker», og at dyr ellers «skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger». Dette siste var det da full enighet om.

Når det gjelder eventuell evaluering av Mattilsynet, er det ikke unaturlig at det spørsmålet blir tatt opp. De fire tilsynene som ble slått sammen i 2003, var ulike, og det var lett å se at dette var en veldig krevende prosess. Vanligvis sies det jo i forbindelse med slike store omorganiseringer at de må smøres med litt ekstra ressurser for å få på plass den nye organisasjonen. I dette tilfellet ble det gjennomført en meget stram prosess, og med et betydelig innsparingskrav. Det tror jeg kanskje nesten må sies å være i overkant krevende, men det er med tilfredshet jeg i dag registrerer statsrådens beskrivelse av Mattilsynet. Med bakgrunn i svaret slutter jeg meg derfor til at vi nå først må få se resultatet av Riksrevisjonens forvaltningsrevisjonsprosjekt og Mattilsynets egen gjennomgang før det vurderes en eventuell evaluering.

For øvrig: Når det gjelder mobile slakterier, viser jeg til den saken næringskomiteen nå arbeider med, nemlig Dokument 8:117 S, der Trældal er en av forslagsstillerne. Drøftingen knyttet til den saken får vi i Stortinget i løpet av våren.

Per Roar Bredvold (FrP) [13:02:52]: Dyrevelferd er så mangt, og omfatter så mange tilfeller og typer dyr.

Jeg tror at vi politikere og befolkningen ellers i Norge ønsker at dyr skal ha det godt og trygt. Men målet og graden kan sikkert variere noe. Noe som bl.a. bekymrer meg, er dyrevelferden ute blant beitedyrene, slik som f.eks. sau på sommerbeite. Svært mange bufe dør på beite. Det er det forskjellige grunner til, men en av hovedårsakene er rovdyrenes herjinger. Svært mange rovdyr, som ulv, bjørn, jerv og gaupe, får herje forholdsvis fritt, og f.eks. noen av bjørnene blir såkalte slagbjørner og dreper mest for drepingens skyld. Det samme gjelder også i stor grad for ulv.

Med den regjeringen vi har i dag og en ny varslet rovdyrmelding, er jeg tvilende til om det blir bedre på dette området. Slik som rovdyrpolitikken fungerer i dag, får rovdyrene herje som de vil på bufeets bekostning. Dette skjer også i stor grad innenfor såkalte rovdyrfrie soner. Dette skyldes at myndighetene reagerer for sent, og på denne tiden har ofte svært mange bufe blitt drept. Når man vet at en voksen ulv kan forflytte seg opptil 20 mil per døgn, må myndighetene reagere raskt og effektivt for å ta ut de rovdyrene som dette er aktuelt for.

Derfor knytter jeg dyrevelferd opp mot den nye rovdyrmeldingen. Det må være slik at dyrevelferd må gå foran rovdyrene. Det må heller ikke være slik at varsel om beitenekt for beitesesongen 2012, er en riktig eller ønsket politikk – eller vei å gå.

Jeg er 100 pst. sikker på at bufeholdere vil det beste for de dyr som er ute på beite. De har ofte daglig tilsyn, men hvis rovdyrene er mange og også er der de ikke skal være, har verken bufe eller bufeholderne noe å stille opp med. Det er det kun myndighetene som kan ordne opp i ved å reagere raskt og effektivt.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [13:05:22]: Først takk til interpellanten som tar opp et svært viktig tema.

Mye tyder på at Mattilsynet ikke i tilstrekkelig grad klarer å ivareta kontrollen med og oppfølgingen av dyrevelferden i landet. Dyrevernalliansen fremhever at Mattilsynets årsrapport 2010 viser at flere dyrevelferdsproblemer forsømmes, og dermed eskalerer til kritiske nivå. Eksempler som trekkes fram i rapporten om overtallige reinsdyr på Finnmarksvidda, er et av flere tema som også interpellanten er sterkt opptatt av, og har vist til her i dag.

Dyrevernalliansen viser også til at av alle ressursene Mattilsynets distriktskontorer brukte på tilsyn i perioden 2006–2009, gikk kun 5 pst. til tilsyn med dyrevern. Mattilsynet skriver også sjøl i årsrapporten at dyrevelferdssaker «er ofte vanskelige og ressurskrevende». Et forbedringspotensial er nok helt klart her til stede.

Høyre mener at personer som har dyr i sin varetekt, skal ha kunnskap om dyrets atferdsbehov og dyrets krav til ernæring, sosiale og fysisk miljø. Dyr skal holdes i miljø som gir god livskvalitet, og funksjonsfriske dyr skal være en forutsetning for all type avl.

Høyre la også fram en stortingsmelding om dyrehold og dyrevelferd da vi satt i regjering. Der ble det skissert en etisk plattform og tydelige mål for norsk dyrevelferd, samtidig som vi la stor vekt på at dyr har egenverdi, og at håndteringen av dyr skal skje med omsorg og respekt for dyrets egenart.

Da Stortinget i 2009 behandlet lov om dyrevelferd, hadde regjeringen tatt ut formuleringen som sto i høringsforslaget om at dyr har egenverdi. Høyre fremmet derfor på nytt lovteksten i § 3:

«Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.»

Høyres forslag fikk solid støtte i Stortinget.

Vi foreslo også å utrede det å innføre en kompensasjonsordning til personer og organisasjoner som gjør samfunnsgagnlig arbeid i form av det å ta vare på forvillede og hjelpeløse dyr. Samtidig understreket vi at det måtte stilles romslige budsjettrammer til disposisjon for dyrevernsnemndene, slik at en god hyppighet av inspeksjoner kan gjennomføres. Høyre mener også at det er riktig å lovfeste dyrevernsnemndene som en del av Mattilsynet, da det vil gi et bedre og mer samlet kontrollapparat.

Høyre har et stort engasjement for at Mattilsynet skal være så sterkt at det på en god måte kan forhindre, avdekke og følge opp dyretragedier. Problemet er at stadig flere spør seg om Mattilsynet lykkes, og om de utviser godt skjønn i sitt virke.

Et nytt eksempel er en sak om avvikling av et dyrehold på Høynes i Nord-Borge. I Lofotposten 19. april fremgikk det at en gårdbruker ble pålagt å avvikle dyreholdet innen 15. april, men han rettet seg ikke etter pålegget. Han viste derimot til at det er fullstendig uetisk og umoralsk å avlive høydrektige sauer, og at drektige dyr heller ikke skal transporteres i ukene omkring lamming. Til tross for dette aksjonerte Mattilsynet, og 300 sauer ble sendt til Horns Slakteri. Lofotposten skriver at de er kjent med at flere av disse sauene skal ha lammet om natten på slakteriet.

Dyrevelferdspolitikken og rovdyrpolitikken henger sterkt sammen, og Stortinget har allerede vedtatt at det skal være plass til både husdyr og rovdyr innenfor de områdene hvor det er vedtatt at Norge skal tillate rovdyr.

Det vi imidlertid ser, er at regjeringen ikke følger opp med erstatning og kompensasjon. Høyre mener at inngripende vedtak om beiterestriksjoner med nedslakting av dyr eller forbud mot å sende dyr på beite må gi dyreeiere rett til full kompensasjon, og vi er sterkt uenig i at dyreeiers rett til kompensasjons skal være bevilgningsstyrt, noe som kan innebære at det ikke gis full erstatning til de dyreeiere som rammes av pålegg om beitenekt, som er et svært inngripende forslag som i praksis kan føre til at store deler av landbruket i rovdyrutsatte områder blir nedlagt. Problemet med beitenekt og den dårlige håndhevingen av rovdyrpolitikken fikk hele næringskomiteen en omfattende orientering om da vi besøkte Nord-Trøndelag nå nylig.

Ved behandlingen av dyrevelferdsloven støttet Høyre forslaget om en merkeordning av katter og hunder, som skulle utredes, og at en utredningsprosess burde ta høyde for at problemet med villkatter ikke er like stort over hele landet. Alternativ løsning kunne være at kommuner som er spesielt plaget av villkatter og identitetsløse hunder, skulle kunne få en hjemmel til å utarbeide en kommunal forskrift som medfører at katte- og hundeeiere kan pålegges merking av disse.

Jeg hadde satt pris på om statsråden kunne si noe om hva som har skjedd på akkurat dette området.

Alf Egil Holmelid (SV) [13:11:16]: Det er eit veldig viktig område som blir teke opp her i dag, og som fleire har vore inne på før, er det med dyrehelse eit område som har mange perspektiv, etiske, praktiske og meir matnyttige, for å seie det sånn.

Eg har tenkt å ta opp ei problemstilling som ingen før har nemnt her i dag, og det er fiskevelferd og fiskehelse. Det er jo etter kvart begynt å bli ein del vitskapeleg dokumentasjon, som dokumenterer at også fisk føler smerte, sånn at vi også må begynne å diskutere fiskevelferd og fiskehelse når vi diskuterer dyrehelse og dyrevelferd. Det med fiskevelferd og fiskehelse har, som eg seier, eit etisk perspektiv som dyrehelse og dyrevelferd har, men det har også eit veldig viktig næringsmessig perspektiv.

Når det gjeld oppdrettsnæringa, som er ei av våre viktigaste eksportnæringar, så veit vi at ho står overfor veldig svære utfordringar. Viss vi ikkje klarer å møte dei utfordringane som næringa står overfor når det gjeld fiskehelse, står næringa i fare for å få problem her i landet, som ho har fått i andre land. Difor er det utruleg viktig av mange årsaker at Mattilsynet har tilstrekkelege ressursar til å følgje opp oppdrettsnæringa, som er, som sagt, ei av våre viktigaste næringar, som er i ekspansjon, og der ein er heilt avhengig av at det er god fiskehelse for at produksjonen skal gå riktig og for at produktet skal bli akseptert i marknaden.

Så, for å gå over til det som dei andre har snakka mest om her i dag – dyrehelse og dyrevelferd. Viss vi les rapportane til Mattilsynet, peiker dei på at det er spesielt krevjande å finne gode metodar til å overvake dyrevelferd og dyrehelse basert på at dei i dag skal ha ei risikobasert overvaking. Men korleis den risikobaserte overvakinga skal implementerast, kan vi i rapportane lese er eit krevjande arbeid som ikkje er sluttført. Difor er det veldig viktig at Mattilsynet får nødvendige ressursar til å utvikle gode metodar for å sikre at vi har ei dyrevelferd som er i tråd med dei vedtaka som Stortinget har gjort, der vi bl.a. har vedteke at dyr har eigenverdi, og difor må behandlast deretter. Så ressursgrunnlaget for Mattilsynet er veldig viktig ut frå fleire dimensjonar.

Så er det også sånn at Mattilsynet har brukt ein god del ressursar i ein periode på overvaking av pelsdyr utan at problema der er løyste. Men her meiner eg kanskje at løysinga ikkje er å pøse på med meir ressursar til Mattilsynet, men å avvikle pelsdyrhald. Når vi avviklar pelsdyrhald, vil vi få frigitt ressursar som vi kan bruke på anna dyrevelferd, og det vil vere veldig nyttig i det andre dyrevelferdsarbeidet.

Når det så gjeld spørsmålet om evaluering, er det jo sånn at når ein gjer veldig svære organisatoriske grep og slår saman etatar som har til dels ulik fagleg bakgrunn og ikkje minst til dels ulike interesser som går på mat og matkvalitet og på dyrehelse, som av og til kan vere motstridande, så er det ein krevjande prosess, og vi tek det som ein sjølvsagt ting at ministeren følgjer opp den vidare utviklinga.

Irene Lange Nordahl (Sp) [13:15:36]: Først vil jeg takke statsråden for et godt og omfattende svar, som han ga innledningsvis.

Så vil jeg også understreke, siden det plutselig dukket opp som et tema her, at Senterpartiet ikke er blant dem som ønsker å avvikle norsk pelsdyrnæring.

Utgangspunktet for denne debatten må vi være veldig klar på. Norge er et land som er ledende i verden på dyrevelferd, og jeg mener det er viktig at vi har et system og et lovverk som også er oppdatert på dette området.

Det er en utfordring å balansere kravet til en streng dyrevernslovgivning og hensynet til dem som skal eie dyr, og spesielt til dem som benytter dyr i kommersiell sammenheng, f.eks. i landbruket.

God dyrevelferd og mattrygghet er avgjørende for et godt og levedyktig norsk landbruk. God dyrevelferd gir bedre trivsel for husdyrene, noe som på sikt vil være lønnsomt for landbruksnæringen.

Norsk landbruk skal være kjennetegnet av god dyrevelferd, noe som vil være avgjørende både for råvarenes kvalitet og landbrukets legitimitet.

Med virkning fra 1. januar 2010 fikk vi en ny lov om dyrevelferd i Norge. Engasjementet rundt dette lovarbeidet spesielt og rundt dyrs velferd generelt har vært stort helt siden Stortinget mottok, og behandlet, dyrevelferdsmeldingen i første halvdel av 2000-tallet. Loven omfatter både tamme og ville dyr og produksjonsdyr og hobby- og selskapsdyr. Den favner med andre ord veldig bredt.

19. april i år sendte også Mattilsynet ut på høring forslag om oppdatering av 48 forskrifter i samsvar med den nye dyrevelferdsloven. Vi mener det derfor er unødvendig allerede nå å skulle ta en gjennomgang av denne loven, etter kun ett års virketid.

Trine Skei Grande (V) [13:17:53]: Først vil jeg takke interpellanten for å ha reist et viktig tema. Jeg er veldig glad for at Fremskrittspartiet er opptatt av det.

Nå er det ikke så veldig lenge siden vi drøftet dette. Jeg har hatt to interpellasjoner, både den 11. mars i fjor og den 18. november i fjor, med det samme temaet. I den første interpellasjonen min deltok ikke Trældal, men det er veldig bra at den nå er fremmet igjen. Jeg syns dette er en viktig debatt å ta i Stortinget.

Jeg mener at inngangen her må handle om at den måten vi tar vare på dyr på i et samfunn, også er en god indikasjon på samfunnets sivilisasjon. Det er en god indikasjon på hvordan vi behandler dem som er svakest, og dem som ikke er i stand til å si fra om sine rettigheter. Derfor er det en indikasjon på samfunnets sivilisasjon.

Jeg er også veldig enig med interpellanten: Jeg er alvorlig bekymret for hvorvidt Mattilsynet klarer å følge opp denne jobben på skikkelig vis. Det handler både om hvor mye ressurser de har – interpellanten tok opp prosentfordelingen når det gjelder bruken av ressurser – og om at skal man klare å få til god dyrevelferd, handler det om forebygging. Det handler ikke bare om evnen til å være dyrepoliti og gripe inn når noe har gått skikkelig galt, men det handler om forebygging, det handler om kunnskapsbygging. Det er her ikke bare snakk om ett felt innenfor næringa, det handler også om kjæledyr og store næringer i kjæledyrbransjen. Det betyr at mange mennesker som egentlig ikke har det som sin jobb, må ha kunnskap om dyrevelferd for å kunne utøve også sine hobbyer på en ordentlig måte.

Eksempler på det: Vi i Venstre arrangerte en minihøring før vi hadde dette temaet oppe i mars i fjor, og da man spurte veterinærene om hva de var alvorlig bekymret for innenfor dyrevelferden ut fra sine observasjoner i Norge i dag, var det soleklare svaret at det var innenfor kjæledyrbransjen, som hester, hunder og katter, der avl er en kjempeutfordring. Det er klart at uansett hvor mye Mattilsynet sjekker fjøs og slakterier, så vil det å sjekke hundeutstillinger og avlsinstitusjoner på dette feltet være ganske krevende for Mattilsynet. Kan de gå inn med full tyngde der også?

Så ser vi også at loven her er en stor utfordring. Loven sier at for at noen skal kunne gripe inn, skal det være grovt, og det betyr at det skal være gjentatt flere ganger. Det betyr at Mattilsynet egentlig ikke har myndighet til å gå inn overfor en utøver etter bare én hendelse, noe vi ser at man har i andre land.

Så er jeg enig i at det å gi en borger et næringsforbud er en ganske stor inngripen i en borgers frihet. Så det må det være et ganske strengt lovverk for, og det må være en sterk bevisbyrde for det, men det er en utfordring når vi ser at det å utøve næring og yrke også henger sammen med at man skal være i stand til å ta vare på dyr.

I Venstre har vi en stor debatt om vi skulle ha hatt et eget dyrepoliti. Vi har ikke konkludert med at vi skal ha det nå, men jeg tror det er viktig at statsråden tar inn over seg at vi ikke klarer å håndheve det dyrevernsmessige med den strukturen vi har nå.

Jeg tror også at vi skal ha en dyreinngang når det gjelder hvordan vi formulerer lovverket. Det er klart at Venstre også støtter de grepene som skal gjøres i forhold til merking av hunder og katter, men det er ikke bare en utfordring i kommuner som Oslo, der man kan se dyretragedier i gatene, for dyretragedier opptrer også i skogsområder i Nord-Trøndelag. Villkattenes tragedier er mer synlige i Oslo, men det betyr ikke at de ikke fins i mer rurale strøk, sjøl om det kanskje er lenger mellom de kattene man kan se ligger der. Derfor mener jeg at man skal ha like standarder rundt omkring i landet, uansett hvilke utfordringer man blir stilt overfor.

Jeg syns at statsråden skal ha litt ambisjoner på dette området også, så jeg håper at han i sitt siste svar benytter anledningen til å si noe om ambisjonene for dyreholdet og ikke bare venter på rapporter.

Jørund Rytman (FrP) [13:23:15]: Jeg er helt enig med interpellanten, Torgeir Trældal, i at det er på tide med en ny gjennomgang av forholdene rundt dyrehold og dyrevelferd og en evaluering av Mattilsynet. Mattilsynet skal forvalte dyrevernsloven og skal sammen med lokale dyrevernsnemnder arbeide for at loven etterleves. Bare navnet i seg selv – Mattilsynet – sier vel egentlig at hovedfokus for dette organet ikke akkurat er dyrevern og dyremishandling. Etter min mening fungerer det ikke tilfredsstillende per i dag. Det har ikke vært mangel på avisoppslag de siste årene som viser at dyretragedier og bekymringsmeldinger ikke blir tatt på alvor, og at dette ikke er en prioritert oppgave.

Det foreligger dessverre lite forskning på omfanget av ulik dyremishandling i Norge. Men det finnes en forskningsrapport som viser tre ting. Det ene er at dyremishandling sjelden anmeldes, det andre er at sjansen for å få straff eller bli fratatt dyrene er uhyre liten, og det tredje er at den konkluderer med at dyremishandling trolig skjer langt oftere enn den mishandlingen dyrevernsnemnder og politi får kjennskap til. Jeg har ikke funnet statistikk som viser hva slags reaksjoner, altså bøter eller fengsel, som anmeldelser resulterer i. Bare det at det er lite tilgjengelig informasjon om dette, sier litt om fokuset.

Jeg har tatt en nærmere titt på de tabellene som gjelder inspeksjoner, pålegg og anmeldelser som Mattilsynet gjør alene eller sammen med dyrevernsnemnda. De viser at Mattilsynet faktisk ikke har oversikt over hva anmeldelsene gjelder, ei heller hvilke anmeldelser som har gitt fellende dom og hvilken straff som er ilagt. Så når selv det ansvarlige organet ikke har informasjon om dette, tror jeg vi trygt kan fastslå at vi vet veldig lite. Derfor er det på tide med en skikkelig gjennomgang her og en evaluering av Mattilsynet.

Ettersom det er lite tilgjengelig informasjon og ekstremt lite forskning på dette området, har vi få holdepunkter. Imidlertid, som jeg nevnte, ble det forsket på dette for noen år siden. Det gjaldt riktignok kun en studie av dyremishandling anmeldt til Oslo politidistrikt og meldinger om dyremishandling til dyrevernsnemndene i Oslo, Asker og Bærum. Undersøkelsen dreide seg i stor grad om kjæledyrmishandling, siden det er lite landbruk med dyrehold i dette distriktet. Forskningen viste at av totalt 101 anmeldelser ble ca. 80 pst. henlagt. Kun 20 pst. fikk en reaksjon. Professor Guri Larsen konkluderte dermed i sin studie med at daværende praksis ikke fungerte godt nok.

Hvis vi skal bli bedre på dette området, er det ganske åpenbart at Mattilsynet må evalueres. Videre synes jeg at vi kanskje bør se litt over landegrensene på hvordan det gjøres i andre land. Det har i de siste årene vært en del innspill fra norske dyrevernsorganisasjoner om at dyreredning – eller dyrepoliti, som noen kaller det – bør være et eget organ, bl.a. er det slik i flere stater i USA. Presidenten og andre i salen har kanskje sett på Animal Planet, som har laget en egen tv-serie om deres arbeid. I England og Wales har man noe tilsvarende det som finnes i USA. Der har det lokale tilsyn vært basert på private organisasjoner, og deres tilsynsmyndighet er legalisert gjennom sedvane. Dette er et opplegg bygd på en annen lovpraksis og rettsoppfølging enn det vi har i Norge. Det er bl.a. dyrevernsorganisasjonen Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals – forkortet RSPCA – som foretar tilsynene her. Det er en veldedig organisasjon som ble grunnlagt så tidlig som 1824. Den har dannet grunnlaget for en rekke lignende organisasjoner i andre land. Denne foreningen har eget utdanningstilbud, egne inspektører med uniformer og egne utrykningskjøretøyer, og de er dermed meget synlige. Ifølge landbruks- og matdepartementet der er det en organisasjon som er godtatt av myndighetene og respektert for den jobben de gjør. Organisasjonen fører også saker for retten. Ifølge årsrapporter oppnådde RSPCA domfellelse i mer enn 95 pst. av sakene som de prøvde for retten. Det er altså litt annerledes enn i Norge, der knapt 20 pst. av anmeldelsene fører til reaksjon, og det er vel sjelden vi hører om at det er rettssaker om dette.

Det interessante er at vi har en tilsvarende organisasjon, SPCA Norge, som nylig har blitt etablert her. Den er etablert på basis av hvordan det er i England, og er allerede i Aust-Agder, Hordaland og i mitt eget hjemfylke, Buskerud. Den har fått mye ros og god omtale fra politi, media, veterinærer osv.

Jeg håper at man kan se litt nærmere på hvordan man gjør det i andre land når dette eventuelt skal evalueres.

Vigdis Giltun (FrP) [13:28:40]: Dyrene har ingen stemme, og det er derfor spesielt viktig at vi som lovgivere sørger for at dyrevernsloven, som verner om deres rettigheter, følges opp.

Statsråden sier at det er gjort mye, og at det skal utarbeides nye forskrifter. Men det hjelper altså ikke dyrene hvis ikke lovverket håndheves på en bedre måte enn det vi ser i dag. Dyr holdes ofte i fangenskap på et meget begrenset område, totalt avhengig av eieren for å få dekket helt nødvendige behov. Når eieren svikter, får det alvorlige og grusomme følger.

Det er mange årsaker til at dyr utsettes for helt uakseptable livsforhold. Manglende kunnskap, mangel på empati, økonomiske hensyn eller sykdom hos dyreeieren kan være noen av årsakene. Vi ser også at barn som mishandler dyr, i voksen alder ofte blir dømt for alvorlige voldshandlinger. Så det er viktig at barn allerede fra tidlig alder lærer seg å respektere dyr, lærer seg at dyr har behov, dyr har følelser, og at de forstår at det å plage enten det er dyr eller andre ikke kan aksepteres.

Naturen er slik at dyr kan være til nytte og glede for menneskene på utallige områder, men det å bruke dyr til beste for oss mennesker betyr ikke at vi har rett til å utsette dem for store lidelser, og det er heller ikke nødvendig. Et godt dyrehold, som respekterer dyrenes behov, gir faktisk god uttelling i forhold til hva man får igjen når det gjelder god helse, mer trivsel og også ofte bedre lønnsomhet.

Økonomi kan være viktig når det gjelder produksjonsdyr, men det er, som Trine Skei Grande sa, også viktig for dem som driver kjæledyroppdrett. I enkelte tilfeller ser man oppdrett hvor dyrene lever under forferdelige forhold. Dette skjer over lang tid, og det blir ofte anmeldt uten at det får noen følger.

Jeg har selv vært med som vara i en dyrevernsnemnd for en del år siden, og da var jeg med på et par inspeksjoner som gjorde sterkt inntrykk på meg. Det å se dyr i en så elendig forfatning var mer enn jeg kunne forestille meg før jeg så det. Men det som overrasket meg aller mest, var at dette ikke var den første inspeksjonen. Det var den tredje inspeksjonen, i dette tilfellet. Det var avmagrede dyr. De hadde funnet døde dyr. Det var dyr som gikk og tråkket i sin egen møkk. Det var store hunder, og det var forferdelige tilstander. Det som ble sagt, var at nå begynner det å bli ganske bra! Nå er det mye bedre enn forrige gang vi var her, og i hvert fall mye, mye bedre enn den første gangen vi var her! Spørsmålet er da: Har vi strukket grensene for langt for hva vi skal akseptere?

I forbindelse med dyretragedier ligger det ofte store personlige problemer hos dyreeieren bak. Det å foreta nødvendige grep når det oppdages stor svikt ved dyreholdet, vil også være til hjelp for den som ikke takler det ansvaret det er å ha dyrene.

Det er en plikt å melde fra når man vet at dyr lever under forferdelige forhold og blir utsatt for mishandling eller vanskjøtsel, men det er også en plikt å følge opp. Det hjelper ikke at mennesker melder fra om uverdige forhold, hvis ikke Mattilsynet sørger for handling. Uanmeldte inspeksjoner må gjennomføres i mye større grad, for det er ved uanmeldte inspeksjoner at man virkelig ser hvordan forholdene er. Det må så være en tett oppfølging når det avdekkes forhold som dyr ikke skal leve under. Det gis pålegg om utbedringer, men da kan altså ikke tilsynsmyndighetene trekke seg tilbake og vente i mange uker og måneder før man ser hvordan forholdene har blitt. Det var det jeg opplevde den gangen. Jeg opplevde også et tilfelle – det hadde pågått i tre år – med x antall dyr som hadde dødd i løpet av de årene. Det var en gård med kuer, og det tok altså tre år før det endelig kom en dom i den saken.

Det må handles raskere, og det følger også av den saken som det er skrevet om fra Lofoten sist uke, hvor det har gått altfor lang tid. Når Mattilsynet avdekker forhold hvor dyrene lider, må dyrene altså fjernes, eller det må iverksettes tiltak øyeblikkelig, og Mattilsynet må sørge for å følge opp så de ser at tiltakene blir gjennomført. Hvis ikke svikter de på samme måte. Da er de medansvarlige for at dyrene fortsatt lider.

Det å forebygge lønner seg, også når det gjelder dyrevelferd. Det vil også ha forebyggende effekt, slik at færre dyr utsettes for slike forhold i fremtiden, og da vil man kunne spare inn der. Så jeg håper at statsråden nå ser på en ny ordning hvor dette kan håndheves på en annen måte enn i dag.

Torgeir Trældal (FrP) [13:34:00]: Jeg må si at jeg er lite grann skuffet over regjeringspartiene, som ikke har vurdert eller vil vurdere å ta en gjennomgang av det som skjer. Jeg føler også det er litt rart at man ikke vil det når man ukentlig har oppslag i avisene om dyretragedier, der også Mattilsynet får kritikk for måten de gjør ting på. Her legger man opp til å vente på en forvaltningsrevisjon fra Riksrevisjonen før man gjør noe, i stedet for å gå inn og se på det.

Statsråden hevdet også at det var galt det jeg sa om dyretragediene på Finnmarksvidda. Jeg henviser bare til forskningsrapporter. Det var fra forskningsrapporter jeg leste da jeg fra talerstolen fortalte at fostre dør i mors liv, at rein er fri for tenner, og at de pines i hjel. Det er forskere som faktisk er betalt av oss i dette rommet, forskere som har fått penger fra regjeringen for å forske på det. Og når vi først bevilger penger fra Stortinget, bør vi kanskje også tro på det de kommer med.

En forsker mente også at det tapet man har av rein på grunn av rovdyr, er urealistisk, for reinen er i så dårlig forfatning at hvis ikke rovdyrene hadde tatt den, ville den bli pint og selvdødd. Her er det på tide å gjøre noe. Her er det på tide å få et oppegående system for å gå inn i dette.

Og så til representanten Lange Nordahl, som viser til at vi er verdensledende på dyrevelferd. Da bør representanten se litt ut og studere hva man gjør, hva man legger i det, hvordan det fungerer i andre land, for her har ikke Norge mye å skryte av.

Det jeg egentlig registrerer, er at skal vi få en gjennomgang og få et bedre dyrevern i dette landet, så må vi ha et regjeringsskifte. Jeg registrerer at Høyre vil se på dette på nytt, Fremskrittspartiet vil gjøre det, og Venstre vil gjøre det. Så den eneste måten vi kan få et bedre vern på for dyr som ikke kan si fra selv, som Skei Grande sa, er ved å få et regjeringsskifte.

Statsråd Lars Peder Brekk [13:36:44]: Jeg takker for en omfattende og litt spennende debatt om dyrevelferd. Vi har vært innom mange ulike tema, og det er klart at det er viktige tema som har blitt tatt opp, som diskuteres, og som folk utenfor Stortinget og innenfor Stortinget er opptatt av. Jeg har bare lyst til å si at det at vi har denne type debatter i denne sal, er viktig fordi det setter fokus på utfordringer som vi møter i hverdagen.

Så må jeg få understreke at uavhengig av lovverk, uavhengig av tilsynsmyndighet, så lenge det holdes dyr enten i privat eller i kommersiell sammenheng, vil det etter min mening oppstå situasjoner der regelverket for dyrevelferd vil kunne brytes. Da er det viktig at vi har et system – et lovverk, et forskriftsverk, et oppfølgingssystem – som fungerer så godt som mulig. Jeg mener at med det lovverket vi har, som er moderne, og som vi nylig har behandlet i denne sal – det forskriftsverket som vi videreutvikler med basis i det lovverket vi har – og Mattilsynet, som er en stor og viktig etat med en omfattende tilsynsaktivitet, har vi et system som borger for at vi kan ha god dyrevelferd både i privat og i kommersiell sammenheng. Men ingen av oss kan garantere at det ikke en eller annen gang blir brudd på regelverket for dyrevelferden, det må understrekes.

Så vil jeg kommentere noe av det som har vært tatt opp. Representanten Skei Grande nevner krav til avl. Det er slik at hundeeiere og oppdrettere har krav til avl i sin virksomhet, men vi ser at her brytes regelverket på grunn av at det er kommersielle interesser.

Mange hevder – og ber om – at vi skal ha et dyrepoliti, som en ser i reality show på tv. Ja, kanskje det. Men jeg vil hevde at det er mest effektivt og mest rasjonalt å bruke Mattilsynet, som er vårt dyrepoliti, fordi de har en tilsynsaktivitet, og de er spredd over hele landet – og vi er ikke avhengig av å ha et frivillig system, som man hevder kan være bedre.

Jeg er opptatt av at den enkelte i samfunnet skal ta ansvar selv. I dette tilfellet synes jeg det blir en veldig stor diskusjon om hva som er det offentliges ansvar, men i bunn og grunn, må jeg si til Fremskrittspartiets representant som har fremmet denne interpellasjonen, fokuserer man ikke noe på det ansvar den enkelte har for god dyrevelferd. Det er kanskje den største utfordringen vi må jobbe videre med.

Presidenten: Sak nr. 4 er dermed ferdigbehandlet.