Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Hadia Tajik (A) [15:47:46]: (ordfører for saken): Jeg vil gjerne takke komiteen for godt samarbeid i arbeidet med innstillingen til representantforslaget fra Høyre om tydeligere retningslinjer for nasjonale prøver. Innstillingen viser at det er bred enighet om viktigheten av nasjonale prøver som styringsverktøy for den enkelte skole, at flest mulig elever skal delta, og at prøvene skal avvikles sånn at de gir sammenlignbare resultater. Det er også enighet om at nasjonale prøver er en viktig del av kvalitetsvurderingen for norsk grunnskole. Sammen med andre internasjonale undersøkelser Norge deltar i, gir det mer kunnskap om læringsutbytte.

Selv om nasjonale prøver ikke er i stand til å fortelle alt som er viktig, forteller de likevel noe av det som er viktig, nemlig statusen på elevenes grunnleggende ferdigheter i skriving, lesing og regning. Dette er ferdigheter som er helt avgjørende for at eleven skal kunne lykkes på skolen og i senere utdannings- og arbeidsliv. Det ligger et ganske stort potensial i å få fram resultatene fra nasjonale prøver hvis de brukes med klokskap og følges tett, også av lokale skolesjefer og skolepolitikere lokalt. Ideelt sett bør alle lokale skolepolitikere kjenne resultatene fra de nasjonale prøvene på sine skoler i sitt lokalsamfunn, sånn at det kan være en del av beslutningsgrunnlaget for hvilke virkemidler skolen lokalt kan trenge for å styrke læringsutbyttet.

I innstillingen påpeker komiteen også at skolene i større grad bør invitere foreldrene til dialog om prøvenes betydning og hvordan skolen vil følge dette opp. Det tror jeg er klokt. Hjemmet har en viktig rolle i å spille skolen og elevene gode.

I forskrift til opplæringsloven § 2-4 annet ledd er det presisert hva som er vilkårene for fritak fra de nasjonale prøvene. I år er det planlagt tilsyn med nasjonale prøver. Det vil gi en bedre oversikt over praksis.

Komiteen er enig om at dette vil være et godt fundament for å sikre at fritakspraksisen blir mer sammenlignbar og mer sammenfallende. Det er positivt for skolen og debatten om skolen at komiteen ikke gjør den til en kamparena for partipolitiske markeringer. Skolen trenger ro, og den trenger tydelige politiske signaler om hva som er viktig. Derfor er jeg glad for at komiteen står sammen om hele virkelighetsbeskrivelsen i innstillingen. Det eneste komiteen ser ut til å være uenig om, er hensiktsmessigheten ved forslagene som sådan, og det er jo en ærlig sak. Vi er uansett enige om formålet bak forslagene, sånn som de er formulert i representantforslaget og i innstillingen til forslaget.

Så vil jeg gjerne ta opp noe av det som jeg opplever at vi likevel er fundamentalt uenige om, men som ikke er problematisert nevneverdig i forslaget eller innstillingen, men som er tatt opp av statsråden i brevet til komiteen. Det gjelder spørsmål omkring offentliggjøring av de nasjonale prøvene. Her er det en presisering som det er verdt å ta med seg. Da Høyre satt i regjering, hadde de en offentliggjøringspraksis som førte til rangeringer av skolene, basert på resultatene fra de nasjonale prøvene. Det førte til massive protester fra både lærere, foreldre og elever – ja, elever som selv boikottet de nasjonale prøvene.

Universitetet i Oslo ga sterk kritikk til høyreregjeringens opplegg for de nasjonale prøvene. Etter at vår regjering har lagt om høyreregjeringens praksis, opplever jeg at det er ro omkring bruken av de nasjonale prøvene. De skal brukes til kvalitetsutvikling, ikke til rangering. Jeg håper at når samarbeidet har vært så bra, kan kanskje Høyre også si seg enig i dette.

Jon Georg Dale (FrP) [15:51:58]: Det er viktig med kunnskap om skulen for å kunne bidra til kunnskap i skulen. Dei nasjonale prøvene har gjennom dei siste åra bidrege til å måle kunnskap og dermed også lagt grunnlaget for og gitt moglegheit til å betre læringa i den enkelte kommune og i den enkelte skule. Resultatet som ein har sett av prøvene, har bidrege til at skular kan lære av kvarandre, og har slik vore med å utvikle skuletilbodet rundt om i heile landet.

Framstegspartiet er glad for at debatten rundt dei nasjonale prøvene i dag dreier seg om korleis ein kan bidra til å gjere dei endå betre. Det har ikkje alltid vore slik. Som saksordføraren også var inne på, har debatten vore annleis tidlegare. Noko av det nye som debatten i salen i dag kjem til å vise, er at enkelte parti har snudd kraftig i standpunktet sitt om nasjonale prøver. Eg meiner at vi no ser at dei nasjonale prøvene som instrument har vore nyttige. Det håper eg alle parti tek lærdom av.

Det har likevel gått føre seg ein debatt knytt til ulik praksis av fritaksreglementet. Det har m.a. vore hevda at det i enkelte kommunar er langt fleire som vert fritekne, og at resultata av prøvene derfor ikkje alltid er like presise. Det er ein debatt som fører lite godt med seg. Derfor er det viktig at Stortinget i dag gir eit tydeleg signal om korleis fritaksreglementet skal praktiserast. Det er viktig både for å sikre at erfaringane vi hentar frå dei nasjonale prøvene, reelt sett er samanliknbare, og det er også viktig for å sikre truverdet for dei nasjonale prøvene, både ute i kommunane og i den enkelte skule. Samtidig er det viktig at praktiseringa av regelverket vert etterprøvd, og at avvik vert følgde opp, slik Framstegspartiet i lag med andre fremmar forslag om her i salen i dag.

Det er skuffande at regjeringspartia også denne gongen seier at dei er einige i intensjonen i forslaga, men vel å stemme dei ned. Eg håper dei likevel vert tekne imot av statsråden, slik som mange andre saker ser ut til å verte, nemleg at ein til sjuande og sist vel å adoptere forslaga når ein får lov til å fremme dei sjølv.

Eg vil med dette ta opp dei forslaga som Framstegspartiet står bak i saka.

Presidenten: Representanten Jon Georg Dale har tatt opp de forslagene han refererte til.

Svein Harberg (H) [15:54:52]: Nasjonale prøver er nå etablert som et viktig verktøy for å kontrollere skolenes virksomhet og elevenes læringsutbytte. Så stor er den tverrpolitiske enigheten om de nasjonale prøvene at det nesten virker uforståelig at dette var et brennbart politisk tema bare for noen år siden. Etter at Høyres kunnskapsminister Kristin Clemet lanserte ideen om nasjonale prøver og startet opp gjennomføringen, gikk SV til valg i 2005 på at de nasjonale prøvene skulle stoppes. Etter regjeringsskiftet ble likevel den rød-grønne regjeringen enig med seg selv om at nasjonale prøver er et viktig og tjenlig verktøy, i tillegg til de internasjonale testene som norske elever har deltatt i de siste ti årene. Det er nå ikke lenger tvil om de nasjonale prøvenes betydning.

De nasjonale prøvene har gitt verdifull informasjon om ulikheter i kunnskapsnivå, både på skolenivå og kommunenivå. Det har ikke lyktes for regjeringen å holde resultatene på skolenivå helt hemmelige, og det er derfor ikke så rart at ulike resultater har ført til debatt om årsakene til at enkelte skoler og kommuner presterer bedre enn andre. Blant annet har Oslo-skolen fått mye positiv omtale for sine resultater, som har ligget til dels betydelig over landsgjennomsnittet. Etter Høyres mening har disse resultatene bekreftet det inntrykk mange har hatt av Oslo kommunes systematiske arbeid over mange år, med vekt på kjernefag og utstrakt bruk av prøver og tester for å kontrollere elevenes læringsutbytte fortløpende. At elevene i Oslo-skolen presterer svært bra, er ingen tilfeldighet. Årsaken er rett og slett solid innsats fra alle parter.

Når det fra tid til annen er stilt spørsmål om resultatene av de nasjonale prøvene er fullt ut sammenlignbare, har dette sammenheng med at fritaksreglene hevdes å bli praktisert ulikt mellom skolene og kommunene. For Høyre er det viktig at høyrestyrte Oslo og andre kommuner som scorer godt på de nasjonale prøvene, har resultater som fullt ut er sammenlignbare med andre kommuner, slik at det ikke kan reises tvil om resultatenes validitet. Skulle det forekomme ulik praktisering av fritaksregler som får betydning for resultatene, mister de nasjonale prøvene mye av sin hensikt. Det er etter Høyres mening ikke holdbart dersom regelverket er uklart og gir rom for ulike tolkninger. Høyres representantforslag er ment som et bidrag til å rette opp eventuelle svakheter i så måte.

Regler for fritak fra nasjonale prøver er knyttet til de elever som har spesialundervisning etter kapittel 5 i opplæringsloven, og/eller de elever som får særskilt norskopplæring. Det totale antall som er gitt fritak på 5. trinn, er 7,4 pst. og på 8. trinn 3,7 pst. Andel elever med spesialundervisning er på nasjonalt nivå ca. 7 pst. Det framgår av statistikk fra Skoleporten at antall elever med fritak varierer relativt mye mellom skolene og til dels mellom kommunene. Utdanningsdirektoratet har derfor varslet en gjennomgang av regelverk og praksis for fritak. Dette er en gjennomgang Høyre ønsker velkommen. Vi er tjent med et regelverk som er klart og tydelig, og som derfor forstås og praktiseres likt over hele landet.

Det er naturlig at resultatene av de nasjonale prøvene tillegges stor vekt og vekker debatt. Høyre mener derfor at regjeringens angstbiterske holdning til åpenhet om resultatene på skolenivå er et feiltrinn. De nasjonale prøvene er en viktig kilde til kunnskap om elevenes læringsutbytte, målt mot nasjonalt gjennomsnitt og andre skolers resultater. Det er vel kjent at ulike faktorer, som f.eks. elevenes sosiale bakgrunn, kan påvirke læringsutbyttet, men det må likevel være en grunnleggende forutsetning at skolens virksomhet og undervisning også skal gi resultater som de nasjonale prøvene gir informasjon om. Fritaksreglene skal derfor utjevne de største forskjellene i de enkelte skolers elevmasse, slik at resultatene blir sammenlignbare.

Etter Høyres mening er det derfor grunn til å vektlegge resultatene av de nasjonale prøvene som en viktig tilbakemelding på om skolenes arbeid gir de ønskede resultater. For lærere, rektorer, foreldre og skoleeiere, ikke minst, er kunnskap om elevenes læringsutbytte og resultater avgjørende for å kunne vurdere den enkelte skoles virksomhet – særlig over tid. Det blir da fullstendig meningsløst å holde disse viktige resultatene hemmelige for dem det først og fremst gjelder, nemlig elevene og deres foreldre.

Presidenten: Da er øyeblikkelig tiden for formiddagsmøtet over. Stortinget avbryter nå sine forhandlinger, og møtet settes igjen kl. 18.

Møtet ble avbrutt kl. 16.

Stortinget gjenopptok sine forhandlinger kl. 18.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Stortinget fortsetter behandlingen av sak nr. 5 på dagsorden nr. 55.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [18:01:00]: Det er jo litt stusslig at det er så mange som går, når en endelig hadde sett for seg et litt større publikum!

Over til saken: Siden vi begynte å ta i bruk nasjonale prøver, har det vært mye diskusjon knyttet til disse.

Saken i dag kommer opp fordi vi ikke helt stoler på at alle som skal være med i testingen, er med, men at skolene holder enkelte elever bevisst borte fra testene i redsel for at de vil trekke snittet ned for egen skole. Og hvorfor det? Jo, fordi resultatene ofte blir kjent. Hvilke skoler er best, og hvilke skoler er dårligst? Ingen har lyst til å bli hengt ut i media for å være «dårlige» skoler.

Som nasjonalt måleverktøy er de nasjonale prøvene viktige. Resultatene for hver enkelt skole er derimot mest viktig for å forbedre egen undervisning og bli en bedre skoleeier og en bedre skole.

At enkelte elever ikke er til stede på prøvedagen med gyldig fraværsgrunn, er naturlig. Men som en kan se i media, kan det ved enkelte skoler være påfallende mange elever som til vanlig skårer lavt i de fag og emner som er temaet for prøven, som ikke deltar under den nasjonale prøven. Dette er i beste fall et misforstått forsøk på å oppnå gode resultater. Det er dessuten uheldig dersom de nasjonale prøvene skal gi et korrekt bilde av status. Ingen skoler blir bedre enn det elevene i sum oppnår av læring. Det er derfor viktig at så mange som mulig deltar for å få et mest mulig sannferdig resultat og bilde av kunnskapsnivået. At en mistenker enkelte kommuner eller skoler for å frita flere elever, undergraver formålet med prøvene og fratar skoleeier viktig informasjon.

Et uheldig utslag av rangeringshysteriet er at det virker som om en god del skoler bruker mye tid på å øve på de emner som elevene skal prøves i. Det betyr i så fall at vi ikke får riktig innblikk i forhold til om den ordinære undervisningen har god læringseffekt eller ei. Det er en uønsket tilpasning. Ett av poengene med prøvene er jo nettopp å se effekten av undervisningen og gi en pekepinn på behov for endring.

Når vi akkurat har behandlet Meld. St. 19 for 2009–2010 om tidsbruk i skolen, er det et paradoks for meg at skoler velger å bruke tid på den slags «teach for test». Jeg mener dette er feil prioritering av tida, og en kultur som bidrar til tidstyveri i skolen.

Som det allerede er vist til i merknadene, er det presisert hva som er vilkår for fritak fra prøvene. Det er også vist til at gjennomføringen av fjorårets nasjonale prøver gikk bra. Det kan dermed synes som om organiseringen av prøvene, herunder praktisering av fritak, er kommet mer i system.

Det vil også i 2011 gjennomføres tilsyn med nasjonale prøver. Vi ser derfor ikke nødvendigheten av å gjennomføre de tiltakene som opposisjonen foreslår.

Det har siden nasjonale prøver ble innført, vært mye debatt rundt gjennomføring og offentliggjøring av resultatene. Jeg tror det fortsatt er behov for å forklare hvilket formål nasjonale prøver skal ha, og ikke minst ikke har, og dempe rangeringshysteriet rundt prøver. Her har både vi som politikere og media fortsatt en jobb å gjøre. Nasjonale prøver er ikke et mål i seg sjøl, men et verktøy for å heve kvaliteten på undervisningen og øke læringsutbyttet hos elevene.

Statsråd Kristin Halvorsen [18:04:40]: En del talere på formiddagens møte var innom hvor mye større oppslutning det er om de nasjonale prøvene nå enn det det var da de ble innført. Det virket nærmest som om denne framgangen hadde dalt ned fra oven til stor jubel, men uten at det var oppmerksomhet rundt de spesielle tiltakene som ble gjort. Det er nemlig gjort mye med de nasjonale prøvene og måten de er gjennomført på.

Det er helt riktig, som flere har vært inne på, at det var streiker, boikottaksjoner, store konflikter rundt de nasjonale prøvene da de ble innført. Det ble tatt prøvepause i 2006, og det var dialog med lærerorganisasjonene om hvilket tidspunkt i skoleåret det gir mening å gjennomføre de nasjonale prøvene, på hvilke trinn vi skal gjøre det, og på hvilken måte vi skal organisere det. Det var enighet om at man ikke skulle offentliggjøre for rangering, og det var også enighet om å skolere mer når det gjelder hva de nasjonale prøvene viser, og hva de ikke viser. Det er tidligere statsråd Øystein Djupedal som tok prøvepause, og det er bevisstgjøring om hva de nasjonale prøvene viser, som jeg tror nå gjør at flere ser at de kan ha nytte av det.

Det er fremdeles slik at mange tror at de kan lese mer ut av resultatene av de nasjonale prøvene enn det man faktisk kan. Det er f.eks. slik at våre nasjonale prøver, f.eks. i motsetning til PISA, er våre nasjonale prøver. Alle spørsmål og oppgaver er offentlige. Det er fordi skolene skal kunne bruke dem og jobbe med dem etterpå. Men det betyr at det er vanskelig å sammenlikne over tid, mens når det gjelder PISA-resultatene, er det noen offentlige oppgaver, og så er det en del hemmelige oppgaver, som betyr at elevene får samme type oppgaver på alle prøvene etter hverandre. Det er altså begrenset hvordan det går an å måle utvikling over tid. Det som gir skolene viktig informasjon, er jo å måle seg opp mot et lands gjennomsnitt, måle kommunen opp mot et lands gjennomsnitt, og analysere hva resultatenes variasjon kan skyldes.

Det har selvfølgelig også vært økt oppmerksomhet rundt fritak for nasjonale prøver. Det er riktig, det har vært en jevn økning i fritaket for alle prøvene fra 2007. Det har imidlertid også vært en jevn økning i andelen elever med enkeltvedtak om spesialundervisning som kan fritas, eller særskilt språkopplæring som kan fritas. En del av økningen kan finne sin forklaring i det, men ikke hele. Så spørsmålet er: Hva er det da som er bakgrunnen for at det er store variasjoner mellom kommuner og mellom fylker i forhold til hvordan man håndterer spørsmålet om fritak?

Jeg mener det er interessant å jobbe videre med hvordan man forstår bestemmelsene om fritak, men jeg er ikke enig med forslagsstillerne i at det er et mål at flest mulig av elevene skal delta på de nasjonale prøvene. Grunnen til at det er et visst skjønn rundt deltakelse i forbindelse med de nasjonale prøvene, er at det for en del elever vil oppleves som et sammenhengende nederlag å bli satt til å løse prøver der de ikke har sjanse til å beherske svarene i det hele tatt. Grunnen til at vi har gode pedagoger – som vi var veldig opptatt av i den debatten som gikk i hele formiddag, nemlig lærerens kompetanse og muligheten til å vurdere – er at de skal ha et visst skjønn. Hvis de tror at en elev krymper av å ta en nasjonal prøve, skal lærerens skjønn bidra til å finne ut om det er fornuftig eller ikke. Hvis de ser at dette er en måte som kan støtte opp under opplæringen, skal det være mulig for læreren.

Så er det selvfølgelig slik at noen kan kanskje spekulere i å frita mange elever, mens andre skoler har en politikk som går ut på at alle elevene skal være med fordi det er ekskluderende i seg selv ikke å delta. Her må vi diskutere oss fram til en mer nasjonal lik forståelse av hvordan man skal håndtere det, men jeg mener veldig bestemt at det må være et visst rom for skjønn til syvende og sist.

Når det gjelder forslag nr. 3, om åpenhet om fritaksprosenter, så praktiserer vi samme åpenhet rundt fritaksprosenter som vi gjør rundt resultatene, dvs. på kommunenivå. Jeg tror det er det viktigste utgangspunktet for å diskutere hvorfor fritaksprosenten varierer. Vi kommer selvfølgelig til å se nærmere på om den måten vi i dag håndterer dette spørsmålet på, er hensiktsmessig.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Jon Georg Dale (FrP) [18:10:07]: Statsråden er, som fleire talarar tidlegare i dag, inne på at den store debatten rundt dei nasjonale prøvene er i ferd med å avta eller forsvinne heilt. Det einaste som heng igjen, er diskusjonen knytt til fritakshandteringa, altså fritaksprosenten.

Spørsmålet er: Når det einaste som over heile landet dveler ved dei nasjonale prøvene, er debatten knytt til kor mange elevar ein fritek internt i dei ulike kommunane, men også innanfor dei ulike skulane internt i ein kommune, som gjer at du får utslag som kanskje gjer at grunnlaget ikkje kan samanliknast, kvifor er statsråden så imot å offentleggjere desse fritaksprosentane, slik at vi kunne få ein meir heilskapleg debatt basert på dei fakta som ligg til grunn, og dermed også kunne bidra til at resultata kjem meir til syne, og at prosessane framover vert endå betre enn dei er i dag?

Statsråd Kristin Halvorsen [18:11:06]: Jeg mener at den presiseringen man nå har gjort i forhold til hvordan dette regelverket er å forstå, er klar. Det som er tydelig, er både at eleven må ha vedtak om spesialundervisning eller særskilt språkopplæring, og at det er klart at prøvene ikke vil ha mye å si for elevenes opplæring. Det burde egentlig gjøre at rommet for skjønn er forholdsvis begrenset, men det bør likevel være et rom for skjønn. Det er fordi dette handler om opplevelsen rundt hvordan det er å gjennomføre nasjonale prøver.

Hvis vi skulle ha en målsetting om at dette skal praktiseres likt overalt, eller at det er en målsetting at alle elever, uansett hva slags grunnlag de har, bør gjennomføre de nasjonale prøvene, så vil det for en del enkeltbarn oppleves som en veldig ubehagelig situasjon som kan sperre dem fra videre læring.

Svein Harberg (H) [18:12:15]: Det er stor enighet om at nasjonale prøver er blitt bedre tilpasset og fungerer bedre enn de gjorde. Det er bra. Jeg oppfatter vel også i denne saken at det er stor enighet. Selv om ikke avstemningen nødvendigvis synliggjør det, så er det ganske stor enighet. Men det er noe det er uenighet om, og det er hvordan vi får tilgang til resultatene både når det gjelder fritaksprosent, og når det gjelder resultater.

Det har i flere innlegg her vært pekt på – også fra regjeringspartiene – hvor viktig det er at skoleeiere har dette som et redskap. Ser ikke statsråden da at det er et paradoks at skoleeier, altså kommunestyrepolitikere og for så vidt også vi som sitter i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget, får best opplysning gjennom Dagbladet og VG om hvordan det går med skolene, og ikke har en annen tilgang til det i utgangspunktet gjennom resultatkunngjøring?

Statsråd Kristin Halvorsen [18:13:12]: Nei, det synes jeg ikke. Det er fordi kunnskapskomiteen på Stortinget skal ha et blikk på de overordnede resultatene fra de nasjonale prøvene og hvordan vi kan bruke dem til å støtte opp om det læringsarbeidet som er lokalt. Å ha informasjon om enkeltskoler har ikke noen særlig verdi på nasjonalt plan. Det kan ha verdi på skoleplan, fordi man kan sammenlikne sin skole med resultater på nasjonalt gjennomsnitt og finne ut noe. Men som regel er det jo mange faktorer som spiller inn på hvorfor resultatene ligger slik som de gjør, til man til syvende og sist kanskje kan komme til det som er skolens egen innsats. Det kan ha med foreldrenes utdanningsnivå å gjøre, det kan ha med fritaksprosenter å gjøre, og det kan være andre forhold. Det må man diskutere lokalt.

Dagrun Eriksen (KrF) [18:14:22]: De nasjonale prøvene og en del av de andre har gitt en liten bekymring for at skolene nå bare øver på prøver, og at det er vanskelig å få til dannelseselementet i skolen. Så langt om det.

Men det er fritaksprosenten jeg er mest opptatt av. Det ligger en usikkerhet om det er skolens renommé eller elevens beste som ligger til grunn når vi ser at fritaksprosenten øker slik som den gjør. Komiteen sier på to steder at det er et ønske at flest mulig elever deltar for å unngå at det reises tvil om resultatene er sammenlignbare. Vi sier det litt sterkere lenger nede – det er en hel komité. Statsråden var litt uklar i sitt innlegg på om hun også mener at det er et mål at flest mulig deltar, og hvordan vi kan unngå at det ikke skal være skolens renommé, men nettopp elevenes beste som ligger til grunn.

Statsråd Kristin Halvorsen [18:15:22]: Jeg tror ikke jeg var uklar. Jeg tror jeg prøvde å si akkurat det jeg mener, nemlig at det bør være et visst rom for skjønn, for i dag kan man altså fritas enten hvis man har vedtak om spesialundervisning eller om ekstraordinær språkopplæring og man ikke har utbytte av å delta på prøvene. Jeg synes det siste poenget har ganske stor betydning, fordi det handler om hvordan det enkelte barn opplever prøvesituasjonen, og det kan ha betydning for videre læring.

Så er mitt inderlige håp at vi får skuldrene litt ned når det gjelder diskusjonen om de nasjonale prøvene. De er et hjelpemiddel. Hvis de brukes med vett og forstand, kan de gi lærerne noe informasjon om hvordan elevene er i forhold til et landsgjennomsnitt. De kan gi skolen informasjon om hvordan man står i forhold til et landsgjennomsnitt. Men det er læringen mellom prøvene som er det avgjørende for hva som er kvaliteten. Om man trener på en prøvesituasjon, synes jeg ikke det er så ille. Men hvis man drilles og drilles og drilles på det som måles på nasjonale prøver, så går det på bekostning av andre ting i skolen.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Elisabeth Aspaker (H) [18:16:52]: Representanten Anne Tingelstad Wøien sa at prøvene ikke er «et mål i seg sjøl.» Det tror jeg faktisk det er ingen i denne salen som mener. Men som også representanten sa, prøvene er «et verktøy for å heve kvaliteten». Da er det faktisk ganske så essensielt at resultatene kan nå ut til skoleeiere og til foreldre uten å møte unødvendige hindringer på veien. Det er da også viktig at flest mulig elever kan delta på de nasjonale prøvene.

Så synes jeg statsråden har en ganske, hva skal jeg si, tendensiøs historieskriving når det gjelder nasjonale prøver. Det er altså ikke et politisk påfunn av den forrige regjeringen. Det var faktisk sånn at det også var flere av dagens regjeringspartier som var enige i at man skulle innføre nasjonale prøver. Men det som er riktig, er at SV har vært imot prøvene, har motstrebende endret syn til gradvis å være for at deler av elevgruppen skulle være med på prøvene, til i dag å stille seg bak at alle elevene skal være med på prøvene. Så det har sannelig vært litt av en reise for SV når det gjelder de nasjonale prøvene.

Jeg tror også at noe av problemene ved innføringen av prøvene i startfasen var at det faktisk satt partier her på Stortinget og nærmest legitimerte at man saboterte prøvene ute, at det ikke var så nøye om man var med på dem, for man likte ikke prøvene som sådanne. Det beklager jeg, men jeg er glad for den reisen som prøvene har vært igjennom, at de er forbedret, og at man har brukt den ekspertisen og kompetansen man har både her i landet og også utenfor landet til å få prøver som er så gode som overhodet mulig.

Så har jeg lyst til å si at jeg besøkte Matematikksenteret i Trondheim rett før jul og hadde da gleden av å møte Grethe Ravlo, som er ekspert på matematikkprøven av de nasjonale prøvene. Jeg synes hun på en veldig glimrende måte på en konferanse der tok oss med på en reise gjennom hvordan en nasjonal prøve skal kunne leses av læreren og av foreldrene, for å finne ut hva slags oppgavetyper det er elevene i klassen sliter med, som gjør at man faktisk kan sette inn støtet og trene i enten prosentregning eller brøk eller hvor problemene faktisk ligger begravd. Så de prøvene kan faktisk gi viktig informasjon til læreren, til foreldrene og, synes jeg, også til oss som politikere på overordnet nivå når det gjelder hvordan man kan og bør prioritere innenfor fag eller sette inn ressurser for å styrke fag.

Så har jeg lyst til å si til det som sies her når det gjelder rangering, at det sannelig er sånn at de mediene som ber om tilgang til prøveresultatene, faktisk får det. Og nå, så vel som tidligere, er det altså herværende aviser som setter opp lister over resultatene i ulike kommuner og på ulike skoler.

Statsråd Kristin Halvorsen [18:20:14]: Bare en liten kommentar til slutt. Jeg tror at den formen som de nasjonale prøvene har fått nå, viser at de er kvalitetsprøver. De er utviklet av kompetente miljøer. Mange lærere bruker faktisk mye tid på å lage egne prøver – det vet vi fra den forrige debatten om tidstyver – og kan med fordel bruke de nasjonale prøvene i stedet for å sitte og lage prøver selv. Så det er en ting når det gjelder tidsbruken i skolen. Det er utrolig viktig at man klarer å nyansere hvilken informasjon man får på det.

Jeg mener at nettopp den jobben som først Øystein Djupedal gjorde, og deretter Bård Vegar Solhjell gjorde, når det gjelder hvordan de nasjonale prøvene fant sin form, har stor betydning for at de nå er et nyttig redskap for veldig mange lærere og skoleeiere. Men det er ikke sånn at Skole-Norges opprør mot de nasjonale prøvene kom fordi SV protesterte i stortingssalen. Det var jo rett og slett fordi man følte at man fikk tredd et prøveregime nedover ørene for å rangere skoler, og at når man går i dialog med dem det gjelder, og i forståelse med dem som skal bruke de redskapene man utvikler, så klarer man å finne en form på det som er fornuftig. Det har man gjort når det gjelder de nasjonale prøver.

Diskusjonen om det var nasjonale prøver som alle elever skulle ta, eller som et utvalg av elever skulle ta, og som de andre etter hvert kunne benytte, er ikke noen veldig rabiat diskusjon. I Finland har man ikke nasjonale prøver. I Finland har man utvalgsprøver. Vi vet alle at Finland har en kvalitet ved sitt opplæringssystem som ikke står tilbake for vårt.

Presidenten: Presidenten er nå sannelig i tvil om «rabiat» er et parlamentarisk uttrykk eller ikke.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.