Bent Høie (H) [11:04:39]: Bruk av anbud og, ikke minst, konsekvensene av bruk av anbud har vært et viktig politisk tema denne høsten. Det skyldes på mange måter resultatene av en del av de anbudsprosessene som har vært ute. I den debatten kan en av og til få inntrykk av at den politiske debatten dreier seg om man er for eller imot anbud. Jeg mener at det ikke er en debatt som bringer oss videre. Mitt klare inntrykk etter seks år med rød-grønn regjering er at det er relativt bred tilslutning i denne sal for at det å bruke anbud er nødvendig – ikke bare nødvendig, men også pålagt – på en del områder der det offentlige skal kjøpe tjenester av private.

Men anbud dreier seg om mye mer enn etterlevelse av anskaffelsesreglementet og lov om offentlige innkjøp. Å etterleve regelverket er selvfølgelig viktig og en selvfølge. Flere av de sakene som har vært oppe i høst, vil sannsynligvis ende i rettssystemet, der en vil få vurdert dette. Men det er ikke tema for denne interpellasjonen.

Etterlevelse av anskaffelsesreglementet og lov om offentlige innkjøp er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å ha en god innkjøpspolitikk fra det offentliges side, for hvordan en gjennomfører et anbud, er faktisk også et politisk spørsmål. Jeg mener at en del av de anbudene som de regionale helseforetakene har gjennomført i høst, er eksempler på at en gjennomfører anbud i blinde uten å tenke over hva en ønsker, verken som kortvarig eller langsiktig konsekvens av de anbudene man igangsetter.

Det er mange grunner til at det offentlige må være ekstra påpasselig når det gjelder både de kortsiktige og langsiktige konsekvensene av sin anbuds- og innkjøpspolitikk. Ikke minst på helseområdet er det viktig fordi det offentlige i realiteten er i en monopolsituasjon som kunde, og derfor er det offentliges innkjøpspolitikk helt avgjørende for hvordan dette området utvikler seg videre. Det finnes ingen andre alternative kunder enn det offentlige i dette markedet. Helse er politikk uansett på hvilket nivå det dreier seg om.

Det betyr at resultatene av en anbudsrunde handler om veldig mye mer – om man kan tjene eller spare noen kroner i kortsiktig gevinst. Det handler om mangfold i tjenestene, det handler om valgfrihet, det handler om kvalitet, og det handler om nærhet til tjenestene. Alt dette er forhold som en må legge vekt på når en gjennomfører anbud.

Jeg vil bruke som eksempel to anbud som er gjennomført i høst, for å illustrere poenget med denne interpellasjonen. Det er Helse Sør-Østs anbud når det gjelder røntgen, og det er Helse Vests anbud når det gjelder behandlingstilbud til rusavhengige i Helse Stavanger-området. Jeg kunne også ha brukt mange andre eksempel som illustrerer akkurat det samme. Jeg kunne ha brukt som eksempel innkjøp av rehabiliteringstjenester. Jeg kunne ha brukt som eksempel anbud på psykiatri som rammer Oslo Hospital, og jeg kunne også ha brukt som eksempel andre anbud rundt omkring i landet, som hadde det samme innhold og samme konsekvenser.

Men for å gå tilbake til hva som må ligge inne i en gjennomtenkt strategi fra det offentliges side når en gjennomfører gode anbud som gir de resultatene som en ønsker i forhold til innbyggerne, så er det på markedssiden viktig at en som innkjøper sikrer at det også i framtiden er et velfungerende marked.

Så til de to eksemplene: Helse Vest gjennomførte i Helse Stavanger-området et anbud knyttet til rusbehandling, som resulterte i at Rogaland A-senter ble nesten enerådende som leverandør av den type behandling, på bekostning av bl.a. Blå Kors' behandlingstilbud andre steder i samme område. Det betyr at neste gang Helse Vest skal gjennomføre anbud knyttet til rus i det området, vil det i realiteten bare finnes én privat ideell aktør, og det er Rogaland A-senter. Vel å merke var dette et anbud, men mange vil jo gjerne føre en diskusjon om det dreier seg om ideelle eller kommersielle aktører. Jeg vil presisere at dette anbudet var et begrenset anbud som kun omfattet ideelle aktører, men måten anbudet ble gjennomført på, skviser alle de andre ideelle aktørene ut med det resultat at neste gang Helse Vest skal gjennomføre et anbud her, er jeg overbevist om at Helse Vest kommer til å argumentere med at siden det bare finnes én privat ideell aktør, må Helse Vest bygge opp et offentlig tilbud til denne pasientgruppen, fordi de ikke vil ha én privat ideell aktør som dominerer dette området. Og hvorfor sier jeg det? Jo, fordi det er nøyaktig det en nå opplever i Helse Vest i Helse Bergen-området, der Bergensklinikkene er i den situasjonen som Rogaland A-senter vil være i neste gang det skal innhentes anbud i Helse Vest. Så får en jo spekulere i om dette er en bevisst strategi, eller en ubevisst strategi, men konsekvensene for pasientene er likevel like alvorlige.

Når det gjelder røntgen, la Helse Sør-Øst inn som forutsetning i anbudet at én av aktørene kunne få 80 pst. av markedet. Hva betyr det? Jo, det betyr altså at halve Helse-Norge, som Helse Sør-Øst utgjør, ender opp med å gi én aktør ikke 80 pst., men i dette tilfellet 78 pst. av markedet, og skviser dermed ut en annen stor aktør som tidligere hadde 60 pst., for å tjene noen små kroner i en kort periode. Konsekvensen er at neste gang Helse Sør-Øst skal sette røntgen ut på anbud, er det altså ikke konkurranse mellom likeverdige aktører, og med det resultat at de små kronene som en har tjent disse fire årene dette anbudet gjelder, vil en veldig raskt tape i neste runde, både fordi en da kanskje vil være i en situasjon da en nesten har privat monopol, og også fordi eventuelle private aktører som skal inn i et så risikofylt marked, er nødt til å prise den risikoen inn i anbudet. Noe annet ville jo være totalt useriøst. En ville ikke få med seg seriøse aktører på noe slikt.

I forhold til mangfold og valgfrihet ser en at det anbudet som en gjennomførte i Helse Sør-Øst når det gjelder røntgen, ikke bare ødelegger det markedet en har, men det ødelegger også mangfoldet og tilbudet til pasientene. Det blir færre steder der det blir mulig å få tilbudet, pasientene må reise lenger, og pasientene får mindre valgmulighet. Det blir et dårligere mangfold – dårligere valgfrihet for pasientene. Innen rusområdet er kanskje dette enda mer alvorlig, nettopp fordi Rogaland A-senter behandler sine ruspasienter på én måte – de har altså én tilnærming til pasientene – mens Blå Kors har en annen. Nå har ikke pasientene i Helse Stavanger den valgmuligheten lenger. Nå er mangfoldet vekk. Det betyr at også mange pasienter som før kunne ha blitt rusfri fordi de fant en behandling som passet for dem, nå sannsynligvis ikke vil bli rusfri, fordi de ikke kan velge en behandling som vil virke for dem.

Når det gjelder kvalitet på røntgen, er kanskje dette det mest spesielle anbudet som ble gjennomført i Helse Sør-Øst. I brevet til helseministeren der Helse Sør-Øst skal forklare anbudet som er blitt gjennomført, svarer Helse Sør-Øst at det ble lagt mest vekt på kvalitet. Det ble faktisk lagt 70 pst. vekt på kvalitet og 30 pst. vekt på pris. Men da kommer en jo til poenget: Helse Sør-Øst definerte i anbudet de ulike tilbudene til å ha lik kvalitet. Derfor var det som telte 70 pst., i realiteten null, og det som telte 30 pst., telte alt. Dette er en meningsløs måte å gjøre det på, og at Helse Sør-Øst våger å argumentere på den måten overfor helseministeren, er ganske overraskende, nemlig uten å fortelle hva som faktisk var årsaken til at en endte opp med den leverandøren som en gjorde. Altså, kvalitet telte null. Det samme gjelder for anbudet knyttet til rusbehandling i Helse Vest, der en f.eks. ikke tenkte på nærhet som en viktig kvalitet.

Ser en nå til det som er viktig, nemlig å ha forutsigbarhet for samarbeidspartnerne, må det offentlige opptre på en slik måte at det faktisk er samarbeidspartnere også i framtiden som ønsker å være en viktig leverandør av helsetjenester, som det offentlige er helt avhengig av – og at det finnes private som ønsker å levere.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:15:07]: Det var stor politisk interesse rundt de offentlige anskaffelsene som ble gjort like før jul. Både Helse Nord, Helse Vest og Helse Sør-Øst gjennomførte anskaffelser. Jeg er glad for at representanten Høie ser at anbud ikke alltid er en perfekt måte å sørge for helsetilbudet til folk i Norge på. Når vi anskaffer tjenester fra private, er det viktig at vi gjør dette på en ryddig måte, slik at aktørene har tillit til prosessene, og ikke minst – det aller viktigste – at pasientene får gode tjenester.

Nå er anskaffelsene i hovedsak gjennomført, klagebehandlingen er avsluttet, og det er gjennomført enkelte tiltak for å avhjelpe utilsiktede virkninger. Jeg er glad for at vi fikk en løsning for Oslo Hospital som ivaretar pasientene på en god måte. Dette er en institusjon som mange har vært opptatt av, og som gir tilbud til pasienter som vi er svært engasjert i.

Representanten Høie er opptatt av at ensidig vektlegging på pris i anbudsrunden kan føre til monopoldannelse, og at det på sikt kan føre til dårligere kvalitet og stigende priser. Dette er en viktig problemstilling.

De regionale helseforetakene skal sørge for spesialisthelsetjenester til innbyggerne sine. Det skjer gjennom aktiviteten i helseforetakene og ved kjøp av helsetjenester fra private. Målet er å sikre et godt helsetilbud til alle. Jeg er opptatt av at vi skal ha en sterk offentlig helsetjeneste der sykehusene i hovedsak er eid og drevet av det offentlige. Jeg tror ikke at mer anbud og privatisering løser problemene i helsesektoren, men det er helt klart at private virksomheter og avtalespesialister er viktige og nyttige samarbeidspartnere. Det er også viktig at sykehus og helseinstitusjoner som er eid og drevet av frivillige organisasjoner, skal sikres gode vilkår gjennom avtaler med det offentlige.

På enkelte områder er det relativt stor bruk av private helseinstitusjoner. Dette gjelder særlig for opptrening og rehabilitering og på rusfeltet. Private institusjoner yter mer enn 60 pst. av den totale døgnkapasiteten innen tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige. Dette skjer gjennom avtaler med de regionale helseforetakene.

Regjeringen har vært opptatt av langsiktighet og forutsigbarhet for de ideelle institusjonene. Dette målet støttes åpenbart også av representanten Høie. Vi er vel likevel alle enige om at målsettingen ikke må trekkes så langt at det blir vanskelig å tilpasse seg endrede behov eller nødvendige endringer i tjenester. En slik utvikling vil ramme pasientene. De hensyn som ligger bak regelverket for offentlige anskaffelser, er for å ivareta kvaliteten i tjenesten og sørge for at vi gjør gode innkjøp til pasientenes beste.

De regionale helseforetakene må overholde regelverket for offentlige anskaffelser når de kjøper helsetjenester. De kan benytte unntaksbestemmelsene som gjelder ideelle organisasjoner, som Helse Vest har gjort f.eks. når det gjelder anskaffelser innenfor rusfeltet, men uansett gjelder regelverkets grunnleggende krav om konkurranse og likebehandling.

Tildelingen av avtaler skjer gjerne på grunnlag av kriterier som er definert på forhånd. Disse kriteriene er gjort kjent for alle interessenter og danner grunnlag for de privates tilbud. Dette bidrar til forutsigbarhet og likebehandling. Det er vanlig at kvalitet vektes med 50 pst., pris med 30 pst. og tilgjengelighet med 20 pst. Kvalitet er oftest det viktigste kriteriet for å velge en tjenesteleverandør.

Regelverket for offentlige anskaffelser skal bidra til å sikre effektiv ressursbruk og lik behandling av alle leverandører. Derfor er det viktig å ivareta de hensyn som ligger bak regelverket. Hensynet til de enkelte institusjonene kan ikke styre avtalene.

Når avtaler med enkeltinstitusjoner ikke blir videreført, skyldes det gjerne at institusjonen ikke leverer de tjenestene det er behov for. Andre årsaker er at tjenestene ikke har god nok kvalitet, eller at prisen er for høy sammenlignet med andre private leverandører. Det siste kan i noen tilfeller skyldes at enkeltaktører er for trygge på sin posisjon, og at de dermed tillater seg å prise tjenestene vel høyt.

Anskaffelsene som er gjort, har utvilsomt utløst effektiviseringsgevinster og – i enkelte tilfeller – også en klar kvalitetsforbedring. I Helse Vest har anskaffelsen på rusområdet ført til en vesentlig økning i polikliniske tjenester og i dagplasser. I tillegg er det etablert nye ambulante tjenester, og kapasiteten i det døgnbaserte tilbudet til rusmiddelavhengige har økt.

Både i Helse Nord og i Helse Sør-Øst har det skjedd endringer på rehabiliteringsfeltet, noe som også har påvirket kvaliteten i positiv retning. Også innenfor psykisk helsevern har omstilling av tilbudet til pasientene ført til omstilling av tjenestene hos leverandørene. Slik må det være. De private institusjonene må, i likhet med offentlig eide virksomheter, tilpasse seg en ny virkelighet som følge av endrede behov.

Helse Sør-Østs anskaffelse innen radiologi skal etter planen føre til 14 pst. flere undersøkelser i 2011, til en kostnad som ligger om lag på samme nivå som i 2010. Det er kanskje denne anskaffelsen Høie særlig er opptatt av i denne interpellasjonen, altså fra det som kom frem.

Helse Sør-Øst satte som særskilt krav at ingen leverandører skulle få mer enn 80 pst. av avtalevolumet innen radiologi. Hensikten var nettopp å ivareta konkurransehensynet. Det er vanskelig å bedømme om dette var et tilstrekkelig krav, siden markedet utvikler seg over tid. Men det er interessant å merke seg at Aleris Helse AS er kommet til som en ny aktør i Helse Sør-Øst i forbindelse med denne anskaffelsen. De ble sammen med Unilabs Norge AS og Røntgensenteret AS tildelt avtaler om kjøp av poliklinisk radiologi. Curato, som tapte anbudskonkurransen, har gått til rettslige skritt mot Helse Sør-Øst fordi de er uenige med Helse Sør-Østs tildeling. Dette tar jeg til etterretning. Jeg kan ikke gripe inn i en rettstvist mellom en privat tilbyder og et regionalt helseforetak.

Departementet har engasjert seg for å sørge for at innbyggerne, uavhengig av tilbyder, sikres nærhet til radiologiske tilbud med tilstrekkelig kapasitet. Ifølge Helse Sør-Øst vil Unilabs Norge AS vurdere å videreføre institutter på Lillestrøm og i Porsgrunn. Dette er forhold som jeg fortsatt vil følge opp.

Jeg tror ikke veien å gå er å konservere de bestående tjenestetilbudene – verken offentlige, ideelle eller kommersielle. Spesialisthelsetjenesten skal dekke befolkningens behov for tjenester innenfor de økonomiske rammer som Stortinget har gitt. Dilemmaet er at tilbudet aldri vil kunne dekke enhver etterspørsel av tjenester. Det må gjøres en faglig vurdering av tjenestenes innretning, og dette er de regionale helseforetakenes ansvar. Anskaffelsene må styres ut fra pasientenes og ikke tilbydernes behov.

Men vi må lære av de erfaringene som er gjort. Jeg tror at de tiltak som er iverksatt etter anskaffelsene, ikke minst i Helse Sør-Øst, bidrar til å løse mange utilsiktede virkninger, og – jeg har lyst til å legge til – at det er rimelig at vi nå evaluerer de anskaffelsesprosessene som er gjennomført, for å hindre uheldige konsekvenser ved fremtidige anskaffelser.

Bent Høie (H) [11:23:31]: Det var ingenting i svaret fra helseministeren om at man har tenkt å gjøre noen grunnleggende grep med helseforetakenes innkjøpspraksis for faktisk å hindre det som helseministeren kaller for «utilsiktede virkninger», men som jeg vil kalle åpenbare resultater av å gjennomføre dårlige anbudsrunder som ikke er gjennomtenkt på forhånd, og en konsekvens av at helseministeren åpenbart ikke styrer helseforetakene i retning av en innkjøpspolitikk som fungerer etter de politiske målsettingene som vi har satt opp.

Det helseministeren i realiteten gjorde rede for, er at som en konsekvens av dårlige anbudsrunder er helseforetakene i gang med å igangsette en del brannslukningstiltak for å hindre resultatene av de anbudene som de har gjennomført. En del av de brannslukningstiltakene er åpenbart på kanten, eller man kan i hvert fall sette spørsmålstegn ved lovligheten av dem. Det er veldig uheldig med tanke på hvordan dette skal utvikle seg videre.

Jeg tror ikke det er noen i denne sal som f.eks. ikke mener at det er ganske ok at det meste av røntgen- og laboratorievirksomheten i Norge foregår på gode, private røntgen- og laboratorieinstitusjoner. Jeg tror ikke det offentlige hadde klart å drive de institusjonene like bra til like god pris. Det er i hvert fall ingen andre som har foreslått noe annet på dette området, så vidt jeg har registrert. Da er det veldig uheldig når det offentlige opptrer på den måten som en gjør.

Det viktigste er uansett tilbudet til pasientene. Den 30. november stilte Sonja Irene Sjøli spørsmål til helseministeren om hvordan anbudet på røntgen i Helse Sør-Øst ville virke inn på både tilgjengelighet og ventetid, for helseministeren har i statsbudsjettet sagt at det er hennes mål å redusere ventetiden på dette området. Helseministeren svarte på det den 10. desember med å vise til Helse Sør-Øst, men det kom ikke noe svar på om en faktisk når målsettingen om å redusere ventetiden på røntgen for halvparten av landets befolkning. Jeg registrerer at helseministeren selv fant behov for å stille Helse Sør-Øst akkurat det samme spørsmålet noen dager etter at hun hadde svart representanten Sonja Irene Sjøli, og helseministeren fikk svar på det samme spørsmålet den 23. desember – det var i hvert fall et forsøk på svar. Jeg har lest svarbrevet fra Helse Sør-Øst og finner ikke spor av svar på om Helse Sør-Øst faktisk ser seg i stand til å redusere ventetiden på røntgen i 2011, slik helseministeren skriver i statsbudsjettet.

Mitt spørsmål til helseministeren er rett og slett: Føler helseministeren seg trygg på at ventetiden på røntgen i Helse Sør-Øst, for halvparten av landets befolkning, kommer til å gå ned i 2011?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:26:55]: Jeg vet ikke om representanten Høie oppfattet at jeg sa at vi vil ha en evaluering av den innkjøpsprosessen som har vært i Helse Sør-Øst. Når det gjelder detaljene i den, synes jeg det er veldig vanskelig å gå inn i denne saken, fordi det er en rettstvist og derfor er en uenighet mellom den som tapte anbudet, og den som har vunnet.

Det man har sett på gjennom prosessen og klagebehandlingen, er om det har blitt utilsiktede virkninger fordi den nye leverandøren har tilbud andre steder enn den gamle leverandøren har hatt. Men dette er noe vi ser igjennom. Når jeg sier at vi skal ha en evaluering, er det fordi man også må lære av anbudspraksis for fremtidig anbudsbehandling. Det mener jeg er viktig.

Når det gjelder ventetid, er det en veldig viktig sak for pasientene i Norge. Jeg er veldig opptatt av at vi skal lykkes med å få ned ventetidene. Derfor har vi også satt strengere krav til antall undersøkelser, for vi vet at behovet er der, og derfor skal man bl.a. i Helse Sør-Øst ha en 14 pst. økning i antall røntgenundersøkelser i år i forhold til i fjor.

Så har jeg lyst til å kommentere litt på Helse Vest, for her er det sagt at man ikke har et mangfold, at man ikke har sørget for det når det gjelder deres anskaffelser innen rusbehandling. Helse Vest gikk, som interpellanten sa, bare ut til ideelle organisasjoner i sin anbudsrunde. De har tildelt Kirkens Sosialtjeneste, Bergensklinikkene, som er en ideell stiftelse, Blå Kors Vest, Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen, og Stiftelsen Valdresklinikken, som er en ideell stiftelse. Hadde én av disse aktørene fått alle disse institusjonstildelingene, må jeg si at man ikke hadde sørget for mangfold. Men her er det mange ulike tilbydere, ideelle organisasjoner og institusjoner som gjør en veldig god jobb, som har fått tilslag på dette anbudet. Men det aller, aller viktigste er at disse kan levere det som Helse Vest ber om når det gjelder innretningen av tilbudet – det tilbudet som de mener er det faglig riktige og det beste for pasientene.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:30:25]: Vi har ofte debatter i Stortinget som dreier seg om anbudspraksis i helsevesenet. Det er bra. Det er viktig at de betydelige offentlige midlene som brukes til å kjøpe helsetjenester fra private tilbydere, blir brukt så godt som mulig til beste for pasientene. Dagens interpellant er opptatt av at man benytter anbudsreglene på en slik måte at man opprettholder et mangfold av tilbydere i et variert marked av private helsetjenester.

Det er lett å være enig i at vi trenger ulike aktører på dette feltet som kan gi det offentlige helsevesenet muligheter til å velge samarbeidspartnere i tråd med de behovene helsevesenet har. Men jeg kan ikke fri meg for å tenke at man i disse debattene blir litt i overkant opptatt av tilbyderne, dvs. de private helseaktørene. Jeg tviler ikke på at alle partiene i denne salen er opptatt av pasienter og brukere, men jeg merker meg at opposisjonen – og ikke minst interpellantens parti, som jo er en varm forsvarer av den frie konkurranse – blir så uendelig bestyrtet når noen taper i de samme anbudskonkurransene. Jeg trodde i min enkelhet at det er dette konkurranse går ut på, at noen vinner, mens andre må bite i gresset.

I debatten rundt et representantforslag om disse spørsmålene like før jul i fjor utdypet representanten Høie sitt syn. Han erkjenner at han er tilhenger av mer konkurranse i helsevesenet, flere private og kommersielle tilbydere og derav mer anbud, samtidig som han beskylder regjeringspartiene for å godta at helseforetakene driver en anbudspraksis med «bind for øynene», som han sa. Utdypet mente dagens interpellant i den debatten – og han gjentar det i dagens debatt – at anbudsbeskrivelsene bør være slik formulert at man er sikker på å få avtale med flere, og gjerne mindre, aktører, slik at man ikke får en monopolisering. Det er selvfølgelig en bra målsetting, og regjeringspartiene hadde i merknadene til statsbudsjettet klare formuleringer som går på å utnytte det handlingsrommet som finnes innenfor rammen av lov om offentlige anskaffelser, til f.eks. å inngå mer langsiktige avtaler og å gjøre avtaler med ideelle tilbydere utenom ordinære anbudsrunder. De merknadene valgte opposisjonen av en eller annen grunn ikke å være med på.

Men så må vi være åpne for at ønsket om et stort antall avtalepartnere kan komme i konflikt med de tre viktigste hensynene som må veie tyngst når avtaler skal inngås, nemlig kvalitet, herunder god og riktig kompetanse, pris – for å kunne hjelpe flest mulig pasienter – og tilgjengelighet. Disse hensynene må alltid veie tyngst, til beste for pasientene. Det kan bety at det fra tid til annen blir færre private tilbydere som får tilslaget.

Ofte har enkeltaktører og enkelte valg som helseforetakene har gjort, blitt gjenstand for debatt i Stortinget, så også i dag. Og det kan være helt rett dersom man ser at de valgene som er gjort i helseforetakene, ikke ivaretar klare politiske føringer fra Stortinget. Men i disse debattene har det nærmest blitt framstilt som om det for de aktørene som ikke får avtale med helseforetakene, er kroken på døra. Jeg har et eksempel på at det ikke er nødvendig. Salangen HelseRehab i Troms fikk ikke fornyet sin kontrakt med Helse Nord nå i høst. Vi rød-grønne stortingspolitikere fra Troms, Helse Nord, Salangen kommunes ledelse og andre kommuner i Midt-Troms la da våre hoder i bløt og spurte: Hva om vi nå bruker rehabiliteringskompetansen i Salangen som et interkommunalt rehabiliteringstilbud? Det sa alle et rungende ja til. Og Salangen rehabilitering driver nå videre med alle sine ansatte i samarbeid med kommunene rundt og med støtte fra Helse Nords samhandlingsmidler, som de faktisk har på sitt budsjett. Det tror jeg kan være en veldig god løsning for veldig mange andre rehabiliteringsmiljøer, og det vil være helt i tråd med Samhandlingsreformen, som jo er vedtatt i Stortinget.

Så vil jeg på tampen anbefale interpellanten å hviske sine partifeller her i Oslo noen ord i øret når det gjelder anbudspraksis. Det er jo alminnelig kjent nå at når det gjelder konkurranseutsetting av sykehjemmene her i byen, er det kun et lite knippe store aktører som har fått tilslaget. Frivillige, ideelle organisasjoner blir nå færre og færre når det gjelder eldreomsorgen, og mange har fortalt oss at de ikke klarer å henge med på karusellen. Disse aktørene som har fått tilslaget, har én ting felles: De er datterselskaper av store, internasjonale konsern som har adresse skatteparadis – muligens er det med bind for øynene eller kanskje en praksis med et åpent, blått blikk.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [11:35:55]: Først vil jeg takke interpellanten for å holde fokus på denne viktige problemstillingen. Det er ingen tvil om at det har skjedd store forandringer i helsesektoren i løpet av de siste tiårene, hvor god økonomistyring har hatt et vesentlig fokus med det for øye å få mer helsetjeneste ut av hver krone.

Vi vet at i Norge foretar offentlig sektor innkjøp av varer, tjenester, bygge- og anleggsarbeider for rundt 330 mrd. kr i året. Vi har lov om offentlige anskaffelser, forskrift om offentlige anskaffelser, forsyningsforskrift, EUs innkjøpsregelverk med tilhørende direktiver, og vi har EUs terskelverdier, for å nevne noe av det som regulerer de offentlige innkjøpene.

Det er også etablert en egen database for offentlige innkjøp – Doffin – som skal gi oppdragsgivere og oppdragssøkere muligheter til å komme i kontakt med hverandre. Og vi har fått klagenemnd for offentlige anskaffelser – KOFA – som fungerer som et rådgivende klageorgan med sanksjonsmuligheter i forhold til brudd på anskaffelsesregelverket.

Grunnen til at dette systemet er etablert, er nettopp troen på markedet og markedskreftene. Det er understreket at offentlige anskaffelser så langt som mulig skal basere seg på konkurranse, fordi konkurranse anses som et egnet virkemiddel for å sikre effektiv ressursbruk i det offentlige og til å bidra til økt verdiskaping i samfunnet.

Regelverket for offentlige anskaffelser skal sikre at midlene det offentlige bruker, utnyttes best mulig gjennom kostnadseffektive og samfunnstjenlige innkjøp. Det er også understreket viktigheten av at offentlig sektor gjennom sine innkjøp bidrar til å utvikle et konkurransedyktig næringsliv.

På Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets Internett-sider kan vi lese følgende:

«Konkurranse bidrar til at bedriftene blir mer effektive og dermed holder priser og kostnader nede. Når bedriftene må konkurrere seg i mellom, stimuleres innovasjon og forbrukerrettet produktutvikling. Det gjør norsk næringsliv mer konkurransedyktig. Regjeringen vil derfor føre en politikk som fremmer konkurransen.»

Helsesektoren består av en rekke aktører og leverandører av helse- og omsorgstjenester. Det er offentlige kommunale, interkommunale, fylkeskommunale og statlige, og vi har private ideelle organisasjoner, private kommersielle og frivillige. Fremskrittspartiet mener at vi er avhengige av å ha et mangfoldig tilbud og ulike aktører nettopp for å kunne oppfylle intensjonene om å få mest mulig helsetjenester av god kvalitet ut av de helsekronene vi bruker. Vi har blitt oppriktig bekymret over regjeringens politikk og retorikk, som har bidratt til å sette de private leverandørene under et voldsomt press, og som har ført til at flere av dem har måttet kaste inn håndkleet. Vi fikk varselsignaler om at private ideelle leverandører av helsetjenester sto i fare for å være historie i løpet av fem–ti år hvis det ikke ble tatt viktige grep. Derfor fremmet Fremskrittspartiet forslaget om å få utarbeidet en samfunnskontrakt slik mange EU-land har gjort. Vi har pekt på den svenske modellen, som vi mener kunne danne grunnlag for en norsk variant. Sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti ba vi om at regjeringen opprettet et utvalg hvor myndigheter, brukerorganisasjoner og et bredt utvalg av ideelle og private leverandører av helsetjenester var representert. Hovedhensikten var selvsagt å sikre at ideelle leverandører fortsatt kunne være liv laga, men vi ønsket også å trekke med private kommersielle, nettopp fordi vi ønsket en omforent forståelse og for å unngå konkurransevridning.

Dessverre ville ikke regjeringspartiene høre på oss. Jeg merket meg at fornyingsministeren på mandag hadde et møte med noen av de ideelle aktørene, og det er positivt. Jeg frykter imidlertid at det blir et for snevert forum og grunnlag til å kunne sikre mangfoldet og større forutsigbarhet for leverandørene.

Anbud og konkurranse er sunne virkemidler for å stimulere til innovasjon, nytenkning, effektivitet og kvalitetsutvikling. Dessverre er vel offentlig sektor i mange tilfeller ikke dyktig nok som bestiller, og private ideelle og kommersielle leverandører har i mange tilfeller et vesentlig forbedringspotensial når det gjelder kunnskap om regelverket for offentlige innkjøp. Men uansett trenger vi et marked for at konkurranse skal være mulig. Da må vi ha flere ulike aktører. Vi trenger en helt annen bevissthet i forhold til kvalitet på tjenestene, slik at ikke pris blir det viktigste og eneste kriterium. Jeg er heller ikke overbevist om at offentlig sektor har tatt hensyn til alle faktorer som overheadkostnader og alternative kostnader når de selv bygger opp tilbud i egen regi for å konkurrere ut et velfungerende tilbud f.eks. fra en ideell leverandør. Vi må ikke komme dit at ideologien og retorikken blir viktigere enn hensynet til den sektoren egentlig er til for, nemlig den enkelte bruker eller pasient. Derfor er det viktig at vi legger opp til et mangfold, det er viktig at vi satser på kvalitet, og det er viktig at vi tar vare på valgfriheten.

Michael Tetzschner (H) [11:40:11]: Statens innkjøps- og anbudspraksis innen helsefeltet er ustø. Det er bakgrunnen for denne interpellasjonen. Så har jeg lyst til å si, litt i motstrid til statsråden, at det er jo ikke anbudsprinsippene det er noe feil med, men det er adskillig å kritisere ved regjeringens håndtering av anbudsprinsippet i hverdagen.

Jeg tror grunnen til at man har denne ustøheten, er at man egentlig ikke er særlig engasjert i hvordan man skal bruke konkurransemomentet mellom forskjellige aktører – det vi ellers oppnår i samfunnet når veldig mange prøver å angripe samme problem fra forskjellige utgangspunkter og vinkler, er at det er noen som er bedre enn andre, og så får de etter hvert en belønning for dette ved tilstrømning av kunder.

Dette feltet har jo en tradisjon for statsdrift nesten etter sentralistiske styringsprinsipper. Jeg mener også at interpellasjonen tar for seg den siden ved dette som en uheldig tildelingspraksis er. Men for meg er dette et eksempel på at staten gjennom sine regionale helseforetak ikke har maktet å etablere en betryggende innkjøpspraksis. Noe skyldes nok ubehjelpelighet og mangel på kontraktsrettslig kompetanse, det kan også de private ideelle organisasjonene si en del om, men noe skyldes nok også uviljen i systemet mot å gjøre tingene litt annerledes. Man er imot å etablere en reell situasjon der de som leverer best kvalitet og lavest pris, får oppdrag, fordi man heller ikke er villig til å se på de ineffektive plassene og de dyre plassene som det offentlige selv insisterer på å drive.

Jeg vil begrunne dette med følgende tre punkter:

For det første, staten lar sine egne foretak stå utenfor prissammenligning, og jeg tror i og for seg også at kvalitetsarbeidet blir skadelidende ved det.

For det andre, staten skiller ikke sterkt nok mellom sin rolle som eier av konkurrerende virksomhet, altså de som kan bli utsatt for ubehagelig konkurranse, og de private som gjerne vil ha kontrakter.

Og for det tredje, og det er kanskje det alvorligste i denne fasen, innkjøp brukes ikke for å få frem alternativ tenkning, innovasjon eller effektivisering, men i denne runden, som vi har sett i høst, har det vært brukt som regulator av en samlet kapasitet, som departementet – og dermed vil vi formode også statsråden – ønsker å få ned. Det betyr at departementet mener at det produseres for mange tilbud, og det ytes for mye helsetjenester rundt omkring, og da bruker de anbudsprosessen hvor avtalene med de private er oppe til fornyelse, til ikke å inngå avtale. Man sier så at avtalen ikke ble inngått på grunn av høy pris, manglende kvalitet – men det er retorikk. Det som egentlig skjer, er at man bruker anbuds- og konkurranseretorikken mens man i realiteten nekter videre forretningskontakt med tilbyderne. Og det vi snakker om, er nedleggelse av plasser. Oslo Hospital var fremme i forskjellige innlegg her. Statsråden mente også at det problemet var løst, men det dekker jo over den realiteten at når man er igjennom anbudsprosessen i Oslo, har man halvert antallet psykiatriske sengeplasser i Lovisenberg-sektoren.

Jeg vil bare spørre om statsråden er klar over dette. Er hun klar over hvilket system hun administrerer? Så er det det andre spørsmålet: Hvis hun ikke er kjent med det, vil hun gjøre noe med det ut fra en politisk synsvinkel? For det er det vi snakker om. Det er ikke anbud, men det er altså bruken av anbud som påskudd til å avbryte forretningsforholdet til private, som har satset personale, innsats, kapital og hva de måtte ha for å være med og bygge velferdsstaten sammen med staten, men som i realiteten i hverdagen brukes som regulator, og så hiver staten ut de private når den finner det for godt og skal spare penger. Det har vært situasjonen opp til årsskiftet. For slik Arbeiderpartiet og den rød-grønne regjeringen administrerer Helse-Norge, er det egentlig de økonomiske rammene som til slutt avgjør i hvilken grad man i det hele tatt er interessert i å bringe inn private.

Kjersti Toppe (Sp) [11:45:26]: I høst har det vært stort fokus på offentlige anbud og konkurranseutsetting av helsetjenester og sosiale tjenester. Bakgrunnen er at det har vært gjennomført offentlige anskaffelser i Helse Nord, Helse Vest og Helse Sør-Øst like før jul. Det medførte at noen institusjoner tapte anbudet og ikke fikk videreført sine avtaler. Det er jo i grunnen en del av dealen: Skal det være anbud, er det den som er best og billigst som må vinne.

Kritikken har gått på selve måten anbudet er utført på, men også på anbud innen helse generelt: om det er egnet, og om det går ut over pasienttilbudet.

Anbudssystemet oppleves av tilbyderne som vilkårlig og byråkratiserende. Det meldes om mangel på objektive bedømmingskriterier, og at systemet bidrar til færre aktører og mindre konkurranse på sikt, noe som i neste omgang kan føre til monopolisering og at det offentlige overtar, som interpellanten har tatt opp. Fra seriøse aktører får vi melding om at anbud slik som det gjennomføres i dag, motvirker innovasjon og utvikling av nye helsetilbud tilpasset nye pasientgrupper. Det handler mest om å være best til å tilpasse seg standardkriterier, ikke om å utvikle tilbud etter pasientenes behov.

Selv om vi har organisert spesialisthelsetjenesten i en foretaksmodell der vi har gitt de regionale foretaksstyrene ansvaret for utføring av offentlige innkjøp, har høstens prosesser beveget Stortinget. Særlig har det vært fokus på rammevilkårene for ideelle aktører som driver innen helse-, omsorgs- og barnevernstjenester.

I næringskomiteens innstilling til representantforslag fra Kristelig Folkeparti om rammevilkår for ideelle aktører slo Kristelig Folkeparti sammen med regjeringspartiene fast at samhandling mellom offentlig sektor og ideelle organisasjoner skal videreutvikles for å bedre tjenestetilbudet til befolkningen. Komiteens flertall, regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti, viste i saken til at helse-, omsorgs- og sosialsektoren er dårlig egnet for tradisjonell anbudskonkurranse der kortsiktige økonomiske kriterier oftest blir avgjørende. I disse partienes merknader framholdes det at konkurranseregimets innebygde dynamikk skaper fokus på pris framfor kvalitet og kortsiktighet i stedet for langsiktighet.

Videre skrives det at det forutsettes at regjeringen legger til rette for at samspillet mellom offentlig og frivillig sektor bygger på mest mulig langsiktige og forutsigbare rammevilkår, og at innkjøpsprosessen må legges opp slik at brukernes behov for stabilitet og gode tjenester blir ivaretatt på en god måte.

Flertallet mener også at når det gjelder mange tjenester innen helse- og omsorgsområdet, bør offentlige oppdragsgivere legge mer vekt på kvalitet enn på pris når de kjøper tjenestene, og at en skal utnytte mulighetene for å ta i bruk ulike anskaffelsesprosedyrer for å få bedre innkjøp.

I helse- og omsorgskomiteens merknader til statsbudsjettet har regjeringspartiene gått inn for at ren konkurranseutsetting av helsetjenester og sosiale tjenester i noen tilfeller kan gi negative konsekvenser for utvikling av tjenestetilbud over tid. Flertallet er opptatt av at en innenfor de prinsipper som lov om offentlige anskaffelser bygger på, tar i bruk andre virkemidler enn åpen, begrenset anbudskonkurranse. Kjøp ved forhandlinger kan være et slikt alternativ, slik det også framgår av anskaffelsesforskriften del II. De regionale helseforetakene må legge opp til avtaler for spesialistrehabilitering med perioder som gir forutsigbarhet og grunnlag for utvikling av kvalitativt bedre tjenester.

Jeg er glad for at et flertall på Stortinget – i komitémerknader, som beskrevet – har vært tydelige på utfordringene ved anbud innen helsesektoren. Flertallet har pekt på at det bør tas i bruk andre virkemidler enn åpen anbudskonkurranse, f.eks. kjøp ved forhandlinger. I tillegg er det presisert at dersom anbud gjennomføres, må det sikres politisk styring.

Saken om Oslo Hospital har vist at anbud på helsetilbud innen psykiatri holdt på å gå ut over helsetilbudet til tunge psykiatripasienter. Jeg er på samme måte som helseministeren glad for at det ble funnet en løsning – ikke på grunn av anbudssystemet, men på tross av anbudssystemet. Men det må likevel være en vekker, at når det gjelder sykdom, er anbud komplisert og ofte ikke egnet.

Høyre sier at det ikke er anbud, men bruken av anbud som er problemet. Jeg mener at også anbud kan være problemet, og at dersom vi skal ha og videreføre anbud innenfor helse, må vi være enige om at vi da må sikre at kvaliteten er på et annet nivå enn det vi har sett eksempel på i høstens anbudsrunde.

Presidenten: Presidenten vil informere om at reglementet for interpellasjonsdebatter tilsier at det er mulig å få ordet bare én gang, men at det er mulig for mange å ta ordet innenfor en tidsramme på en og en halv time.

Laila Dåvøy (KrF) [11:50:57]: Takk til interpellanten Høie for at han setter helseforetakenes innkjøpspraksis på Stortingets dagsorden. For Kristelig Folkeparti er dette en av de viktigste sakene vi arbeider med for tiden, og vi har jobbet med disse utfordringene lenge.

Vi deler mange av Høies intensjoner på dette området. Vi ønsker mangfold, kvalitet, nærhet til tjenestene og ikke minst forutsigbarhet for brukerne og for aktørene som driver tilbudet. Det er likevel ikke det velfungerende markedet som er Kristelig Folkepartis mål, men først og fremst kampen for å redde ideell sektor. Den kjemper vi fordi vi mener at ideelle aktører har så mye å tilføre. De har vært pionerer og bygd opp viktige tilbud av svært høy kvalitet.

Likevel ser vi at det ikke er plass til disse aktørene i dagens samfunn i så stor grad som tidligere. De siste årene har ideelle aktører måttet legge ned driften av barneverns-, rus- og andre omsorgsinstitusjoner, eller de sliter en desperat kamp i disse dager for å overleve.

Jeg har mange eksempler: Blå Kors på Askøy, Blå Kors poliklinikk Sandnes, Duedalen Blå Kors behandlingssenter, Solstrand Barnevernsenter korttidsavdeling, Kløverhagen i Ringebu, Sølvskottberget Rehabiliteringssenter, Dreieskjevå Kirkens Bymisjon Rogaland, Styve Gard og Garnes Ungdomssenter. Dette er bare noen få.

Disse presses ut av markedet. Ikke fordi de driver dårlig, men de skvises mellom på den ene siden den holdningen at det offentlige skal sørge for alt selv – det rammer jo også alle de private, som interpellanten her viste til – og på den andre siden økonomisk rasjonalitet og anbuds- og konkurransetenkning, som nå spres til alle samfunnsområder. Begge disse holdningene truer spesielt de ideelle aktørene i dag og er i ferd med å ta livet av de ideelle institusjonene.

Vi er nødt til å snu denne utviklingen, og det haster. Situasjonen for mange av de ideelle aktørene er prekær. Jeg synes interpellanten Høie på en forbilledlig måte har synliggjort situasjonen også for kommersielle, hvis det blir en større monopolisering, for å si det sånn, og et mindre mangfold. Kristelig Folkeparti er enig med interpellanten i at vi trenger et mangfold av tilbud, vi trenger større fokus på kvalitet og selvfølgelig mer forutsigbarhet og stabilitet.

Noe av det siste jeg gjorde i denne salen før jul, var å oppfordre regjeringen og regjeringspartiene til å gå fra ord til handling og rydde opp i denne situasjonen. Det har faktisk tatt regjeringen fem år ikke å finne løsninger for ideell sektor. Også i forrige stortingsperiode lovet regjeringen å komme tilbake og se på både regelverk og annet – på hvordan vi kunne redde ideell sektor fra det som nå er i ferd med å skje. Det er ikke bare ideell sektor og institusjonene som rammes, det er jo først og fremst pasienter. Flere institusjoner vil bli nedlagt hvis man ikke gjør noe umiddelbart. Sånn sett er det gledelig med flertallsmerknadene fra næringskomiteen på tampen av fjoråret – men det haster.

Ansatte er oppsagt, både i Oslo og på Vestlandet, ja til og med i min egen kommune – det er flotte institusjoner som har bygget opp rusomsorgen i mange tiår. Hadde det ikke vært pasienter som trengte dette, skulle jeg ikke sagt noe. Hadde det vært dårlig kvalitet på disse institusjonene, kunne vi heller ikke sagt noe. Men for bare å ta ett eksempel: Det står altså nesten 4 000 rusavhengige i kø, og haugevis av dem bor i bergensområdet. I går kunne vi lese i avisen om at i Bergen er det opprettet en ny rusakutt. Flott! Der kan man være i 48 timer. Men hva skjer med nesten alle pasientene som har vært innom der i to døgn? Jo, de blir utskrevet – til ikke noe tilbud. Hva skal vi med en rusakutt da?

Jeg må bare spørre, slik jeg gjorde før jul: Vil regjeringspartienes representanter, og regjeringen, akseptere at så mange institusjoner som har sagt opp ansatte allerede, blir avviklet? Vi mister mange fantastiske, gode ideelle institusjoner ved dette.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [11:55:53]: Jeg vil også takke interpellanten Høie for at han setter offentlig innkjøpspraksis på Stortingets agenda.

Høie peker på viktige utfordringer som Kristelig Folkeparti har brukt mye tid på, og fortsatt vil bruke mye tid og krefter på. I dag fungerer ikke det offentliges kjøp av velferdstjenester godt. Med dagens system presses veldig mange av de tilbudene og tjenestene vi trenger og ønsker, ut av samfunnet.

Høie har rett i at innkjøp på velferdsområdet må sikre mangfold og kvalitet – og ikke minst forutsigbarhet og stabilitet for brukerne av tjenestene, de ansatte og de som driver tilbudene. Jeg er ikke i tvil om at vi deler dette målet med Høie og Høyre for øvrig. Jeg tror heller ikke regjeringspartiene ønsker den utviklingen og den situasjonen vi har i dag. Likevel må jeg si at jeg mener at Høyres medisin er feil. Og jeg mener regjeringspartiene svikter pasientene og de ideelle aktørene når de ikke bruker flertallsmakten til å redde alle de tilbudene som er lagt ned, som en holder på å legge ned, eller som sliter med å holde hodet over vannet.

Det er vanskelig å forstå at noen må tape anbud og legge ned tilbud når det fortsatt er behov for deres tjenester i samfunnet. Hvorfor legger man ned tilbud av høy kvalitet som kunne hjulpet dem som står i kø i dag? Jeg skjønner det ikke.

Uansett system og anbud og konkurranse og priseffektivitet: Hvorfor har ikke samfunnet plass til Frelsesarmeens, Blå Kors’, Kirkens Sosialtjenestes, Kirkens Bymisjons og Sanitetskvinnenes tilbud lenger? Hvorfor har ikke Norge lenger plass til de små behandlingsstedene drevet av ildsjeler, som har så mye å tilby? Det er dette som er spørsmålet – ikke hvorfor markedet ikke fungerer, eller hvorfor man i regjeringen ikke ser at deres politikk fører til monopoldannelser og manglende likebehandling.

Kristelig Folkeparti har over lengre tid kjempet for å sikre de frivillige og ideelle aktørene en videre fremtid innen helse- og sosialsektoren. Rett før jul behandlet næringskomiteen et representantforslag fra undertegnede og flere andre Kristelig Folkeparti-representanter. I den forbindelse uttalte komiteens flertall at «det haster med å få etablert mer langsiktige og forutsigbare rammevilkår» for aktørene innen helse- og omsorgssektoren, og at dette «bør avklares så snart som mulig». Flertallet mente videre at alle mulighetene for å ta i bruk ulike anskaffelsesprosedyrer må utnyttes for å bedre innkjøp. Flertallet forutsatte at handlingsrommet utnyttes for å oppnå offentlige innkjøp i tråd med politiske føringer. Flertallet understreket at det må sikres politisk styring med offentlige innkjøp for å ivareta behovet for gode og riktige innkjøp gjennom klare innkjøpsstrategier.

Kristelig Folkeparti synes det er positivt at regjeringspartiene gikk så langt som til å si at de ønsket et regimeskifte for å redde ideell sektor. Det som nå gjenstår, er å finne løsninger som ivaretar disse politiske målene, løsninger som er i tråd med EØS-regelverket, men som gir et annet regime enn i dag. Kristelig Folkeparti fremmet fire forslag som vi håper at regjeringspartiene vil følge opp. For på tross av politisk vilje og gode politiske intensjoner er situasjonen i sektoren svært kritisk. Stadig flere ideelle aktører gir opp på grunn av vanskelige rammevilkår, og med dagens system vil de ideelle aktørene innen kort tid forsvinne. Kristelig Folkeparti ønsker derfor særordninger og unntak fra de generelle anbuds- og markedsprinsippene som gjelder for denne type samarbeid mellom offentlige instanser og private aktører.

Kristelig Folkeparti mener regjeringen må innføre full anbudsstopp umiddelbart for å forhindre at ytterligere skade skjer. Vi mener at alle pågående anskaffelsesprosesser må fryses inntil nye retningslinjer er på plass. Nye retningslinjer må tre i kraft snarest mulig. Kristelig Folkeparti foreslår også at ideelle aktører løftes ut av anbudsrundene, og at alle avtaler med ideelle aktører inngås ved direkte forhandlinger om kontrakter istedenfor ved anbudskonkurranse. Det generelle prinsippet bør være at det ved anskaffelse av helse- og sosialtjenester fra ideelle virksomheter benyttes direkte forhandlinger om driftsavtaler, ikke anbudskonkurranser.

Ideell sektor har en selvstendig verdi. Det er et politisk ansvar å sikre sektorens overlevelse. Da er det nødvendig med et helt nytt regime. Kristelig Folkeparti har invitert alle de andre partiene med på et bredt forlik i Stortinget. Regjeringspartiene har fortsatt ikke vist politisk vilje nok eller politisk evne til å redde ideell sektor. Høyresiden mener at konkurranse og likebehandling fortsatt er løsningen for disse sektorene. Kristelig Folkeparti mener at nettopp mangel på politisk kontroll fra regjeringspartiene og konkurransen, det at alle aktører skal måtte gjennomgå anbudsrunder … (presidenten klubber). Nå var jeg midt i en setning, men det er greit.

Presidenten: Representanten kan avslutte setningen, men knappest begynne på nye resonnementer etter at presidenten har klubbet.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [12:01:50]: Ok. Takk.

Presidenten: Da viser det seg at ytterligere to representanter har bedt om ordet, og det er rom for det innenfor tidsrammen.

Are Helseth (A) [12:02:12]: Det offentlige har tidligere ofte vært en både dum og dårlig innkjøper. Veldig mange selvstendige konsulenter har sagt til meg at ingen betaler høyere timepris enn det offentlige, og ikke forhandler de på prisen heller. Derfor er vi nødt til å ha lover og regler på området.

De reglene vi har i Norge, har mange svært sterke sider, og de har noen svake sider. En sterk side ved regelverket er at det faktisk forebygger og hindrer korrupsjon. Men, som sagt, det er også noen svake sider. Jeg har lyst til å trekke fram én av disse.

Jeg synes at deler av det vi ser rundt offentlige anskaffelser, kan minne om en rakett som ikke kan styres etter at den har tatt av fra rampen. Hvis man da har lagt inn feil koordinater, eller glemt å legge inn koordinater, går det som det går, for man kan ikke endre det etter at raketten er skutt ut.

Det samme gjelder i dag med de offentlige anbudene. Hvis man har glemt å skrive noe inn i teksten, eller har skrevet feil inn i teksten, går det som det går, og vi vet at det kommer til å ende slik, også mens det skjer.

For å gjøre det litt nærmere oss som er her i dag: Hvis presidentskapet skulle ha kommet til at de får lyst til å sette Stortingets bedriftshelsetjeneste ut på anbud, og i utlysningsteksten skulle komme til å glemme å si at tjenesten skal gis på Stortinget, kan det hende at et like godt tilbud som alle de andre, men billigst, kommer fra en bedriftshelsetjeneste på Hamar. I så fall vil Stortingets ansatte og Stortingets representanter måtte reise opp til Hamar for å få sine helseundersøkelser. Det vil nok ikke bli sett på som veldig hensiktsmessig.

Interpellanten Bent Høie tar opp en bekymring for at vi får veldig store aktører og til dels monopoldannelser. Det har vært en god del konsolideringer blant private helsebedrifter de siste årene. Hver gang dette skjer, har slike sammenslåinger eller oppkjøp måttet bli vurdert av konkurransemyndighetene. Alt som har skjedd, har blitt godkjent av konkurransemyndighetene. Det har i hovedsak vært fordi konkurransemyndighetene har endt opp med å vurdere det slik at det ikke blir monopolbedrifter fordi mange av disse bedriftene er i en reell konkurranse med det offentlige. Jeg tror at dette vil føre til noen nye debatter litt fram i tid, hvor harmonisering til EU/EØS-rett kan føre til at de offentlige virksomheter som har en delaktivitet ut i et privat marked, i mye større grad vil måtte konkurranseutsettes i sin helhet. Det kommer til å bli svært krevende debatter.

Lov og regelverk om offentlige innkjøp skal hensynta ganske kompliserte forhold. Derfor blir prosessen vanskelig. Jeg har stor ydmykhet overfor det, og jeg har stor forståelse for hvor vanskelig det må være å stå i akkurat den rollen for de personene som skal gjøre det til daglig. Men virkeligheten der ute i helsetjenesten er enda vanskeligere, for der gjelder ikke bare lov om offentlige anskaffelser. Der gjelder minst ti andre store og viktige lover og kanskje hundre forskjellige forskrifter. Derfor må vår politikk være å sikre at prosessen med offentlige anskaffelser ikke blir et mål i seg selv, men blir noe som skal understøtte et overordnet gode og et overordnet formål. Det skal være å understøtte at vi klarer å levere gode og likeverdige helsetjenester, at vi klarer å ha korte ventetider, og at vi klarer å få en samlet god ressursutnyttelse i samfunnet.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil nok bemerke at det er noen stund siden Stortinget hadde møte i nærheten av Hamar, nærmere bestemt Elverum. Så presidenten regner med at det var et relativt hypotetisk eksempel representanten brakte frem.

Tore Hagebakken (A) [12:06:40]: Det er et viktig tema vi igjen drøfter i dag. Det er snakk om mye penger som brukes til å kjøpe private tjenester, og da er det jo særdeles viktig at alt går riktig for seg, og at vi får mest mulig kvalitet til flest mulig for de pengene som brukes.

Representanten Tetzschner hevdet at helseforetakene hiver ut private for å spare penger. Det må jeg nok si at jeg synes var en noe drøy påstand. Jeg vil rett og slett si at det ikke er tilfellet. De regionale helseforetakene har eksempelvis økt sine kjøp av private rehabiliteringstjenester fra 995 mill kr i 2005 til 1,3 mrd. kr i 2009. Også i 2010 økte kjøpet av slike tjenester fra private. Det står tydelig i budsjettet, og det vil også stå i styringsdokumentene for de regionale helseforetakene at det minst skal være innkjøp på samme nivå neste år som i år – det ble feil. Det skal minst være på samme nivå i år som det var i fjor. Det tror jeg ble korrekt. Tetzschner vil heller ikke ta inn over seg at i en anbudskonkurranse kan ikke alle få tilslaget.

For øvrig er det interessant å merke seg hvordan Kristelig Folkeparti står på for de ideelle, og det synes vi er et bra engasjement, mens de to høyrepartiene først og fremst står veldig på for de kommersielle. Så hender det at de også bruker de ideelle – unnskyld at jeg sier det – og kanskje skyver dem litt foran seg. Men jeg tror at nettopp de ideelle, som Kristelig Folkeparti og mange av oss er særlig opptatt av – vi er jo avhengig av de andre – vil tape mot de kommersielle hvis vi slipper dette for fritt. Jeg mener vi balanserer bra der vi ligger i dag, men vi har utfordringer knyttet til anbud som foretas. Derfor må vi kvalitetssikre disse prosessene, slik at de blir de aller beste.

Bent Høie (H) [12:09:42]: Jeg registrerer at både representanten Tove Karoline Knutsen og representanten Hagebakken prøver å gjøre dette til en debatt for eller mot anbud, eller for eller mot private ideelle og private kommersielle. Det er ikke den debatten denne interpellasjonen egentlig inviterer til. Men hvis det er sånn at disse to representantene mener at anbud ikke skal brukes, foreslår jeg at flertallsregjeringen avskaffer bruk av anbud, eller at de avskaffer bruk av anbud overfor dem det gjelder. Det har de full mulighet til. De sitter i flertall. De kan gjennomføre det, men jeg har ikke sett noe til det til nå.

Det en imidlertid ser, er at denne regjeringen administrerer helseforetak som gjennomfører anbud med bind for øynene, noe som gir helt uholdbare resultater for norske pasienter. Det er snart på tide at de står opp og forsvarer det.

Representanten Kjersti Toppe og representanten Helseth hadde etter min oppfatning veldig gode innlegg. Jeg er enig i stort sett det meste, bortsett fra at representanten Toppe i utgangspunktet ikke ønsker anbud. Men i de tilfellene hvor man har anbud, hadde representanten Toppe veldig gode innspill til hva man da må vektlegge.

Statsråden var i sine innlegg veldig opptatt av at høstens anbud skal resultere i en evaluering. Da er det viktig for Stortinget å få vite hvilken evaluering statsråden snakker om, for brevet fra Helse Sør-Øst om røntgenanbudet i Helse Sør-Øst avsluttes med at Helse Sør-Øst skal gjennomføre en evaluering av dette anbudet. Hvis det er den evalueringen statsråden viser til, er jeg på ingen som helst måte beroliget, for dette er Helse Sør-Østs egen evaluering av eget anbud på et svært begrenset område.

Hvis det er slik at helseministeren har tenkt å igangsette en uavhengig evaluering av alle de anbud som er gjennomført i høst, bl.a. innenfor psykiatri, rus, rehabilitering og røntgen, snakker en imidlertid om en mye mer offensiv tilnærming som faktisk kan føre til at en kan få en god politisk diskusjon om hvordan anbud skal gjennomføres. Men at Helse Sør-Øst evaluerer sine egne anbud, vil ikke gi noen forandring på dette området.

Statsråden viser også til at Helse Vest har inngått avtale med mange ideelle på rusområdet, og at det derfor er mangfold av tilbud. Det statsråden ikke sier, er at dette mangfoldet ligger spredt langs hele vestlandskysten. Min bekymring var mangfoldet for pasienter som bor på Nord-Jæren, for jeg vet at rusmisbrukere som bor i Sandnes, og som har behov for oppfølging og ettervern, ikke tar bussen til Stavanger jernbanestasjon for så å skifte buss og ta den videre til Tasta for å få ettervern. Da blir de rusmisbrukere på veien tilbake.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:13:15]: Dette har vært en interessant debatt, ikke minst fordi den egentlig har avdekket ganske mange av dilemmaene ved anbud. Det som er interessant, er å lytte til de representantene som i utgangspunktet ønsker mer anbud, men som ikke er fornøyd med prosessene. Dem skal vi gå igjennom. Det har jeg sagt. Hvis Helse Sør-Øst skal gjøre en evaluering og den gjøres av uavhengige, må man i utgangspunktet ha tillit til en slik evaluering. Men vi skal gå igjennom de anbudene som har vært gjort, og så får jeg komme tilbake til hvordan det i detalj skal gjøres.

Jeg ser at den diskusjonen som har vært, har pekt på en del problemstillinger som det er verd å ta med seg. Utgangspunktet når du har et anbud, er at noen får anbudet, og at andre derfor ikke får det og på en måte velges vekk. Det som er viktig, er at reglene for anbudet, rammene for anbudet og de faglige kravene er kjent for alle, og, som representanten Helseth ganske riktig påpekte, at alle disse faktorene må være med på forhånd, slik at dette ikke går i feil spor. Så må man også se på dette med konkurranse for å sørge for at man ikke står igjen med monopoler, noe som det kan tyde på at vi i hvert fall ikke gjør etter høstens runde.

Så vil jeg si til Kristelig Folkeparti at når vi går ut til bare ideell sektor med anbud innen rus i Helse Vest og innen psykisk helse i Helse Sør-Øst, er det nettopp fordi vi ønsker å prioritere ideell sektor og å skape gode rammevilkår for ideell sektor. Det er viktig. Vi er helt enig i at de har gjort en fantastisk jobb i mange år – mye mer på enkelte områder enn det offentlige helsevesenet.

Men det er jo også slik at f.eks. Helse Vest nå i år har et større anbud ute enn de hadde tidligere. De har jo økt sine rammer. Så er det noen som ikke har fått anbud videre.

Jeg hører at Kristelig Folkeparti ønsker direkte kontrakter. Jeg synes det er vanskelig å se – hvis man skal velge, og man har flere aktører å velge i – hvordan man skal unngå anbud. Det betyr ikke at vi ikke skal gå gjennom regelverk, at vi ikke skal gå gjennom rammene og se om det er andre ting vi burde ha lagt vekt på, som ikke har vært vektlagt godt nok. For det er viktig at man ikke sitter igjen med inntrykk av at her har ting ikke foregått på en skikkelig måte. Vi må ha tillit til det som skjer.

Presidenten: Sak nr. 2 er dermed ferdigbehandlet.