Statsråd Knut Storberget [12:49:07]: Jeg takker for denne anledningen til å komme i Stortinget og redegjøre for den såkalte ambassadesaken.

Onsdag 3. november 2010 ble det framsatt påstander i TV 2s nyhetssending om at bl.a. tidligere ansatte i politiet skal ha overvåket norske borgere ulovlig. Personene, som er eller tidligere har vært ansatt ved den amerikanske ambassaden i Oslo, skal være tilknyttet en enhet ved ambassaden kalt Surveillance Detection Unit, SDU. Ifølge TV 2 skal 15–20 personer, mange med bakgrunn fra norsk politi og Forsvaret, ha arbeidet døgnkontinuerlig med overvåkingsvirksomhet i nesten ti år. Innsamlet informasjon skal ha blitt registrert i Security Incident Management Analysis System, SIMAS, et webbasert system utviklet og driftet av utenriksdepartementet i USA.

Det er maktpåliggende å komme til bunns i påstandene om ulovligheter og å bringe så mange fakta som mulig på bordet. Regjeringa ser med det største alvor på påstander om ulovlig overvåking og registrering på norsk territorium. Regjeringa tar også sikkerheten for ambassadene i Oslo på største alvor.

På spørsmål fra TV 2s USA-korrespondent 1. november uttaler pressetalsmannen for det amerikanske utenriksdepartementet at den amerikanske utenrikstjenesten har et sikkerhetsprogram for avdekking av spaning rettet mot amerikanske utenriksstasjoner, som også gjelder for den amerikanske ambassaden i Oslo. Han uttaler videre at aktivitetene knyttet til dette programmet både var klarert med og ble utøvd i samarbeid med norske myndigheter. På denne bakgrunn innkalte Utenriksdepartementet allerede dagen etter den amerikanske ambassaden til et møte for en nærmere forklaring og konkret informasjon på to sentrale spørsmål, nemlig grunnlaget for påstanden om at aktivitetene til en slik enhet var klarert av norske myndigheter, og videre om aktivitetenes karakter og omfang. Møtet fant sted 3. november og har vært fulgt opp senere i forhold til amerikanske myndigheter, bl.a. i utenriksministerens møte med den amerikanske ambassadør 9. november.

På bakgrunn av TV 2s nyhetssending ba jeg 4. november politidirektøren og sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, PST, om å redegjøre for sin eventuelle kunnskap om de påståtte forholdene. Justisdepartementet, Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet har også foretatt undersøkelser for å avklare egen kunnskap om saken.

Samme dag anmodet jeg Stortingets president om å få gi en redegjørelse til Stortinget om spørsmål knyttet til eventuell ulovlig overvåking av norske statsborgere, etter at de framsatte påstandene er gjennomgått og nærmere informasjon er innhentet.

Jeg vil opplyse om at tidligere justisminister Odd Einar Dørum har tatt kontakt med meg. Han har meddelt at han som justisminister aldri fikk seg forelagt spørsmål om aksept av forhold i tilknytning til sikringen av USAs ambassade som kunne være ulovlige. Han sier videre at han heller ikke på annen måte fikk kunnskap om slike forhold og heller ikke om andre omstendigheter som kunne gi grunnlag for å foreta nærmere undersøkelser. Jeg har også kontaktet tidligere justisminister Hanne Harlem. Hun meddelte også at hun ikke hadde kjennskap til ulovlige forhold rundt ambassaden.

Jeg har også diskutert saken med den svenske og den danske justisministeren. Det er også reist spørsmål i Sverige og Danmark, og disse er eller vil bli tatt opp i de respektive parlamenter.

For øvrig minner jeg om at riksadvokaten har besluttet å iverksette etterforskning av saksforholdet, og at etterforskningsansvaret er lagt til Østfold politidistrikt. Jeg vil presisere at det ikke tilligger meg som justisminister å ta stilling til hvorvidt det har foregått noe straffbart. Det vil det i første omgang bli opp til påtalemyndigheten å vurdere.

De medieoppslag vi har sett, reiser en rekke spørsmål og har skapt et inntrykk av at omfattende ulovligheter er blitt begått. Jeg har ikke vært kjent med at det har vært begått ulovligheter. Det har heller ikke utenriksministeren eller andre medlemmer av regjeringa vært kjent med.

Før jeg går videre til en redegjørelse av hva jeg har samlet inn om norske myndigheters befatning med og/eller kunnskap om vaktstyrken ved den amerikanske ambassaden, vil jeg gi en nærmere vurdering av hvilke aktiviteter som må anses å være fullt ut lovlige og legitime, for deretter å synliggjøre noen uklarheter som saken reiser i forhold til folkeretten og norsk rett. Jeg vil vise til at en rekke aktiviteter underlagt den amerikanske ambassaden har vært kjent og legitimt utført, men jeg vil også komme inn på tilfeller hvor grenseoppgangene ikke har vært så tydelige og aktiviteter har vært oppfattet som uønsket. Til slutt vil jeg ta opp behovet for eventuelle tiltak.

Jeg vil presisere at saksframstillingen bygger på det som det har vært mulig å bringe på det rene innenfor det tidsrommet jeg har hatt til rådighet. Jeg må ta forbehold om at det kan komme fram nye opplysninger, samt at de etterforskningsskritt som er igangsatt av politiet og påtalemyndigheten, vil kunne frambringe opplysninger som en forvaltningsmessig undersøkelse ikke vil kunne avdekke.

Så litt om ansvarsforhold og rettslige rammer. Norske myndigheter er forpliktet til å ivareta sikkerheten til ambassader og andre utenlandske diplomatiske interesser i Norge, slik andre land er forpliktet til å ivareta sikkerheten til Norges diplomatiske interesser i utlandet. I Norge samarbeider flere instanser om ambassadesikkerhetsarbeidet.

PST har ansvar for å forebygge terrorhandlinger og annen politisk motivert vold i Norge. Dersom PST vurderer at en ambassades eller en ambassadørs trusselbilde er endret, vil PST utarbeide skriftlige trusselvurderinger. Dersom det anbefales iverksettelse av polititaktiske beskyttelsestiltak for en ambassade eller en ambassadør, utføres dette av Oslo politidistrikt. PSTs trusselvurderinger for ambassader og ambassadører formidles til Justisdepartementet, Utenriksdepartementet, Politidirektoratet og Oslo politidistrikt.

Oslo politidistrikt er hovedansvarlig for ambassadenes sikkerhet og er ambassadenes daglige kontaktpunkt når det gjelder sikkerhetsspørsmål. Ambassadenes sikkerhetssituasjon drøftes regelmessig mellom Oslo politidistrikt og PST.

Det følger av folkeretten at ambassader i Norge har rett til å iverksette egne sikkerhetstiltak opp mot eget ambassadeområde, inkludert bl.a. ambassadørens residens. Oppgaver knyttet til ambassadevakthold og -sikring vil generelt bestå i å hindre uvedkommende i å komme inn på området eller inn i bygningen, kontrollere dem som befinner seg på området, og eventuelt bortvise dem som ikke har lovlig adgang. I den forbindelse vil de også kunne operere utenfor selve bygningen, men i en slik nærhet at vaktholdet må anses som en del av bygnings- eller områdebeskyttelsen. Når vaktpersonellet beveger seg bort fra bygningen/området, vil det være begrensninger. De kan ikke utføre oppgaver som anses som en ordensoppgave som det tilligger det norske politi å utføre.

Sikkerhetstiltakene må være i overensstemmelse med norsk lov, men folkeretten setter klare begrensninger for hvordan og i hvilken grad mottakerstaten kan gripe inn i forhold på ambassadens område. Norske myndigheter kan ikke uten ambassadørens tillatelse gå inn på ambassadens område.

Innledningsvis vil jeg også si litt om folkerettens regler på dette feltet. I dette spørsmålet har jeg rådført meg med utenriksministeren.

Etter folkeretten er stater suverene og likestilte. Av dette følger to utgangspunkter: Det er forbud mot fremmed myndighetsutøvelse på norsk territorium uten norsk samtykke, og det er krav om etterlevelse av norsk rett på norsk territorium. Unntak fra disse utgangspunktene krever folkerettslig grunnlag, enten i form av avtale eller som følge av folkerettslig sedvane.

Ambassader representerer sin stat på fremmed territorium. Virksomheten er regulert i Wien-konvensjonen av 18. april 1961 om diplomatisk samkvem og av internasjonal sedvanerett. Ambassader identifiseres folkerettslig med senderstaten. De er dermed også omfattet av statsimmunitet, noe som normalt er til hinder for at deres virksomhet kan prøves av fremmede staters domstoler.

Immunitetsreglenes formål er å sikre likeverd mellom suverene stater og en effektiv gjennomføring av funksjonene til utenriksstasjonene. Jeg vil i den forbindelse også understreke at folkerettens regler på dette området er av avgjørende betydning også for ivaretakelsen av funksjoner som den norske stat må kunne gjennomføre i utlandet, f.eks. registrering av opplysninger i forbindelse med behandling av visumsaker, utlendingssaker eller konsulær bistand til norske borgere, og for å ivareta visse egne sikrings- og sikkerhetsbehov. Dette må kunne gjennomføres uten at stasjonen blir underlagt innsyn eller tilsyn fra vertslandets side, noe som også er i tråd med omfattende internasjonal praksis.

En ambassade har adgang til å utføre funksjoner som er beskrevet i Wien-konvensjonens artikkel 3. Disse omfatter bl.a. retten til å observere, registrere og innrapportere til senderstaten forhold og utviklingstrekk i mottakerstaten, inklusive på sensitive områder som forsvar og sikkerhet, så lenge innsamlingen skjer «på lovlig måte». Hva det siste omfatter, er ikke nærmere definert i konvensjonen. Avgjørende må bli de folkerettslige standarder, men også hensyntaken til mottakerstatens, foruten senderstatens, lovgivning.

Det følger av rapporteringsretten også en adgang til registrering. Informasjon registrert ved en ambassade kan fritt deles med andre av senderstatens organer. Dette følger av kommunikasjonsfriheten en ambassade har etter konvensjonen.

Det følger videre av konvensjonens artikkel 24 at ambassadens arkiver er ukrenkelige. Registrering av opplysninger i ambassadens lokaler er omfattet av dette.

I relasjon til den saken som min redegjørelse gjelder, kan det slås fast at folkeretten gir noen retningslinjer. Ambassaden har et legitimt grunnlag for å samle inn opplysninger om hendelser knyttet til ambassadens sikkerhet. En legitim observasjon kan også rapporteres i og fra ambassaden og registreres i en database tilhørende fremmed stat.

Adgangen til å drive sikkerhetsrelaterte observasjoner er ikke begrenset til sikkerheten innenfor ambassadebygningen. Det må i forhold til utviklingen i trusselbildet kunne foretas observasjoner knyttet til et område i ambassadens umiddelbare nærhet. For eksempel kan det være berettiget å samle informasjon om mistenkelig parkerte biler utenfor lokalene, eller f.eks. om personer hvis opptreden synes reelt å kunne gi grunnlag for mistanke om trussel. Det må imidlertid kreves at observasjonene som registreres, begrenses til hendelser som har sikkerhetsmessig betydning for ambassaden. Det er her grunnlag for å forvente at relevant informasjon blir formidlet til norsk politi. Men det har også betydning hvor systematisk eller inngripende observasjonene er. Filming av alle forbipasserende ved ambassaden med sikte på registrering av personopplysninger er ikke akseptabelt – som et eksempel. Grensen opp mot uakseptabel etterretning må til en viss grad bygge på skjønn.

Så litt om det norske regelverket. Siden saksforholdet gjelder aktivitet utført for eller på vegne av en fremmed stat, vil jeg understreke grenseflaten mellom folkeretten og norsk lov. Folkeretten og de særlige hensyn som gjør seg gjeldende i mellomstatlige forhold, vil også kunne påvirke anvendelsen av norske lover og regler. Norsk lovgivning må tolkes med dette forholdet for øyet. I visse tilfeller kan dette reise vanskelige avgrensningsspørsmål.

Flere lover kan være relevante, og de mest aktuelle er vaktvirksomhetsloven, personopplysningsloven, straffeloven og straffeprosessloven.

Det er imidlertid allerede nå grunn til å understreke at det er påtalemyndigheten som håndhever reglene i straffeloven og straffeprosessloven, og Datatilsynet som håndhever personopplysningsloven. Både påtalemyndigheten og Datatilsynet har en frittstående og uavhengig rolle. Som nevnt har påtalemyndigheten startet etterforskning i saken. Datatilsynet har i en pressemelding 4. november uttalt at det kan bli aktuelt å gå inn i saken. Det er ikke en oppgave for meg som justisminister å gå inn i en konkret vurdering av om det har skjedd noe straffbart eller om norsk personvernlovgivning er krenket.

Når det gjelder hvordan vaktholdet organiseres og utføres inne på selve ambassadeområdet, er det åpenbart at norske myndigheter på grunn av ukrenkelighetsreglene er avskåret fra å føre tilsyn med dette, eller fra å håndheve norsk lov. Utenfor ambassadeområdet har norske myndigheter adgang til å gripe inn mot uønsket virksomhet. Norsk sivilt ansatt personell kan også strafferettslig stilles til ansvar for eventuelle brudd på straffelovgivningen. Dette er det imidlertid opp til påtalemyndigheten å avgjøre.

Vakthold i og rundt en ambassade vil kunne være vakthold i vaktvirksomhetslovens forstand. Vaktvirksomhetsloven kommer likevel ikke etter sin ordlyd til anvendelse på det egenvakthold som utføres av egne ansatte ved ambassaden. Vaktvirksomhetsloven av 2001s virkeområde omfatter ikke egenvakthold. Ved endringer vedtatt ved lov av 19. juni 2009 nr. 85, om endringer i vaktvirksomhetsloven, ble lovens virkeområde utvidet til å omfatte egenvakthold. Egenvakthold av fremmed stats eiendom til ambassadeformål omfattes imidlertid ikke, selv etter lovendringene.

Uavhengig av dette vil vaktvirksomhetsloven kunne være av en viss interesse, bl.a. for å trekke opp grensen mellom vaktvirksomhet som ambassaden kan utføre, og politioppgaver som det utelukkende tilhører norske myndigheter å utføre. For det er kun politiet som kan håndheve lover og regler knyttet til kriminalitetsbekjempelse og ro og orden, og det er bare politiet som har lovhjemmel til å benytte fysisk makt. Hovedregelen er at personer som utfører vakttjenester, kun skal observere, kontrollere og rapportere.

Det er også mulig for private å ansette private etterforskere. Noen ord om det. Disse opererer ikke innenfor et avgrenset vaktområde, men er i større grad knyttet til det oppdraget som de gjennom avtale med oppdragsgiver kan utføre. Typiske oppgaver er å oppspore personer eller gjenstander, skygging av private personer for å framskaffe bevis for at vedkommende foretar eller unnlater å foreta en handling, bistand til forsvarer i straffesaker eller i forbindelse med gjenopptakelsessaker.

Jeg finner grunn til å understreke at observasjon, herunder fotografering, av personer på offentlig sted i utgangspunktet er fullt tillatt. Det gjelder også i forbindelse med demonstrasjoner. I denne forbindelse kan man for så vidt bare minne om at medias representanter ofte er aktive i så måte.

Den sentrale lov om innsamling, registrering og oppbevaring av personopplysninger i norsk rett er personopplysningsloven av 14. april 2000 nr. 31.

Loven gjelder som utgangspunkt alle som håndterer personopplysninger i Norge og som må anses som etablert her i landet. I relasjon til fremmede staters ambassader oppstår imidlertid klare begrensninger som også vil ha en rettslig relevans. Norske myndigheter har ikke adgang til ambassadens områder uten tillatelse, og kan således ikke utøve kontroll med ambassadens virksomhet. Det har tidligere framgått av min redegjørelse at ambassader etter folkeretten har rett til å observere og å registrere opplysninger og hendelser, uten at dette i utgangspunktet skal være underlagt krav om konsesjon fra mottakerstatens side.

Ettersom straffeloven § 91 a har vært nevnt flere ganger i mediene i tilknytning til denne saken, vil jeg kort nevne bestemmelsen.

Straffeloven § 91 a rammer den som «hemmelig eller ved ulovlige midler til fordel for fremmed stat søker å samle opplysninger om politiske eller personlige forhold hvis meddelelse til en annen stat man vet eller bør forstå kan skade Norges interesser eller volde fare for enkeltpersoners liv, helbred, frihet eller eiendom». Jeg vil verken gå inn på tolkingen eller anvendelsen av denne bestemmelsen i forhold til konkrete saker, da spørsmålet om det i det foreliggende sakskompleks er begått brudd på denne eller andre straffebestemmelser, hører under påtalemyndigheten.

Jeg reagerer veldig sterkt på påstander om at taushetspliktsregler brytes. De er i mange tilfeller en bærebjelke for at det offentlige skal kunne opprettholde nødvendig tillitt, og utføre sine oppgaver til samfunnets beste. I henhold til straffeloven § 121 siste ledd gjelder taushetsplikten også etter at den ansatte i politi eller påtalemyndighet har avsluttet tjenesten eller arbeidet.

I denne saken kan det for det første reises spørsmål om personellet i vaktstyrken har viderebrakt opplysninger de har mottatt under sine tidligere tjenester i politiet. Dernest kan det være spørsmål om medlemmer av vaktstyrken på irregulær måte har kunnet hente ut taushetsbelagte opplysninger fra politiets registre, eventuelt ved kontakt med personer som fortsatt er i politiet. Jeg understreker imidlertid at hvorvidt dette har skjedd, er et spørsmål som hører under påtalemyndigheten og den etterforskning som nå er iverksatt.

Så til den informasjonen som vi i første omgang har mottatt fra amerikanske myndigheter. Etter at Utenriksdepartementet 3. november tok opp saken, har amerikansk side informert om bakgrunnen for det omtalte sikkerhetsprogrammet, og om virksomheten til ambassadens sikkerhetsenhet i Oslo. Det som jeg nå uttaler, er i sin helhet mottatt fra amerikanske myndigheter og må ikke tillegges vurderinger fra norske myndigheter.

Det er blitt opplyst fra amerikansk side at den amerikanske utenrikstjenestens program for avdekking av spaning rettet mot amerikanske utenriksstasjoner, det såkalte Surveillance Detection – SD – Program, ble etablert etter terroranslagene mot USAs ambassade i Dar-es-Salaam og Nairobi i 1998. I disse bombeattentatene ble tolv amerikanere og over 200 borgere i vertslandene drept. I kjølvannet av disse attentatene instruerte det amerikanske utenriksdepartementet sine utenriksstasjoner om så snart som mulig å innføre stedlige vaktprogrammer for avdekking av spaning rettet mot deres stasjoner.

Etableringen av de stedlige programmene bygget på undersøkelser som viste at terroranslag som oftest finner sted etter forutgående observasjonsaktiviteter med sikte på å kartlegge terrormålenes sårbarhet. Det amerikanske utenriksdepartementet instruerte sine utenriksstasjoner om fullt ut å samordne sine SD-programmer med vedkommende myndighet i vertslandet.

Amerikansk side har videre gitt informasjon om hvilke oppgaver som utføres av sikkerhetsenheten for avdekking av spaning, den såkalte Surveillance Detection Unit, SDU, ved den amerikanske ambassaden i Oslo. Enheten skal støtte arbeidet i regi av USAs regjering og mottakerstatens sikkerhetsmyndigheter med sikte på å identifisere og rapportere om eventuell kartlegging. Det framholdes at dette inngår som ett av en rekke rutinemessige tiltak for å beskytte utenriksstasjonene sammen med fysiske sikringstiltak som bygging av gjerder, undersøkelser av biler som besøker ambassadeområdet og bruk av metalldetektor. Tiltakene anses som en nødvendig del av de tiltak som iverksettes sammen med vertslandet for å beskytte amerikanske diplomater og deres lokaler, samt de nordmenn som arbeider ved, besøker eller har møter ved ambassaden.

Enhetens funksjoner oppgis fra amerikanerne å ligge innenfor rammen av utenriksstasjoners oppgaver i henhold til artikkel 3 i Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem. Enhetens tiltak utfyller ifølge amerikanerne Norges tiltak for å beskytte ambassadelokaler i samsvar med mottakerstatens forpliktelser etter konvensjonens artikkel 22 nr. 2. Enhetens medarbeidere skal diskret og systematisk observere områder i nærheten av ambassadelokalene med sikte på å identifisere eventuell kartlegging eller annen mistenkelig oppførsel. Blant eksempler som gis på mistenkelig oppførsel, er fotografering av ambassadelokaler eller residens, uanmeldte bygningsarbeider, uforklarlig opphold over tid i nærheten av de sistnevnte objekter eller gjentatt passering foran lokalene av samme kjøretøy. I enkelte tilfeller, der det er rimelig grunnlag for å tro at demonstrasjoner vil kunne føre til at ambassadens sikkerhet blir berørt, iakttar SDU-medarbeidere aktiviteter til demonstranter med sikte på å formidle til ambassaden tidlig varsel om mulige hendelser som kan få betydning for ambassadens sikkerhet.

Amerikanske myndigheter understreker at slike enheter ikke har noen andre målsettinger enn ivaretakelsen av sikkerheten til amerikanske diplomatiske lokaler og personell i utlandet. Enhetene har desstuen forbud mot å delta i noen form for etterforskning, tiltak for å bringe eventuell kartlegging til opphør eller ethvert annet tiltak som går utover et rent sikkerhetsbegrunnet observasjonsprogram. For at det skal kunne treffes oppfølgingstiltak, kreves det at informasjon framskaffet av enheten overleveres til mottakerstatens myndigheter.

For å identifisere eventuelle truende spaningsmønstre rettet mot amerikanske diplomatiske mål anses det fra amerikansk side dessuten nødvendig å analysere de foretatte observasjoner over tid. Enhetens personell skal derfor være instruert om å registrere individbeskrivelser, tid og sted for observasjoner, aktivitetsbeskrivelser, beskrivelse av kjøretøy og eventuelt registreringsnummer. Dette er opplysninger som etter amerikansk syn enhver person som er vitne til mistenkelig opptreden, bør forventes å formidle til ordensmakten. For å utfylle beskrivelser av individer eller mistenkelig aktivitet vil enhetens personell, eventuelt der det er praktisk, også kunne ta bilder.

Enhetens rapporter blir i henhold til amerikanerne registrert i en database for behandling og analyse av sikkerhetsepisoder, såkalt Security Incident Management and Analysis System, SIMAS. I databasen registreres alle hendelser med mistenkelig aktivitet og politianmeldelse fra amerikanske utenriksstasjoner. På ambassaden ledes vurderingen av innrapporteringen av en såkalt regionalt sikkerhetsansvarlig tjenestemann, RSO, som er en amerikansk diplomat. Databasen kan også inneholde registrering av informasjon som skulle bli mottatt fra vertslandets politimyndigheter som følge av trusler rettet mot amerikanske diplomatiske lokaler eller personell. Informasjon om denne databasen er for øvrig offentlig tilgjengelig på Internett.

Amerikansk side har understreket at programmets effektivitet er helt avhengig av samordning med norske myndigheter. Amerikansk side framholder videre å ha hatt en tett samordning med de sistnevnte over en tiårsperiode. Dette vil jeg komme tilbake til i gjennomgangen av fakta.

Så langt amerikanernes redegjørelse.

Jeg vil nå gå over til å beskrive den informasjon som har vært mulig å frambringe om dette saksforholdet etter at jeg er blitt kjent med saken, herunder hva norske myndigheter på ulike nivåer har vært kjent med. Den påfølgende faktaredegjørelsen er basert på søk i Justisdepartementets, Utenriksdepartementets, Politiets sikkerhetstjenestes, Politidirektoratets, Oslo politidistrikts og Kripos' arkiver samt øvrige undersøkelser.

Redegjørelsen er så uttømmende som mulig. Omfanget av informasjonen som skal kartlegges i forbindelse med en slik redegjørelse, er betydelig, og som jeg sa innledningsvis, må jeg ta forbehold om at det kan framkomme ytterligere informasjon i sakens anledning på et senere tidspunkt. For øvrig viser jeg til at samtlige redegjørelser, som jeg nå baserer min gjennomgang på, i sin helhet vil bli gjort offentlig tilgjengelig i dag.

For å kunne gi en helhetlig framstilling av saksforholdet vil jeg på vegne av utenriksministeren også kortfattet redegjøre for Utenriksdepartementets befatning med saken. Etter angrepene på USAs ambassader i Kenya og Tanzania i 1998 intensiverte USA sikkerhetsarbeidet ved alle sine ambassader, herunder i Oslo. Det er fra 2000 og utover registrert en rekke møter mellom representanter for den amerikanske ambassaden og Utenriksdepartementet der sikkerhetsspørsmål ble drøftet. Gjennomgangen av Utenriksdepartementets arkiver og samtaler med berørte medarbeidere har imidlertid ikke avdekket at representanter for den amerikanske ambassaden overfor Utenriksdepartementet har redegjort for sikkerhetsenheten eller dens aktiviteter. Jeg vil komme tilbake til to møter mellom representanter for Politidirektoratet og Utenriksdepartementet i begynnelsen av 2007 hva angår dette.

PST har i mange år hatt kontakt med den amerikanske ambassaden om forhold som gjelder ambassadens og/eller ambassadørens trusselbilde, noe som er naturlig i og med PSTs ansvar for å forebygge trusler mot ambassaden og ambassadøren. PSTs kontakt skjer i det alt vesentlige i forbindelse med to forhold: når ambassaden er bekymret for egen sikkerhet, eller når PST vurderer at ambassadens eller ambassadørens trusselbilde kan være endret. Det er også kontakt mellom ambassaden og PST i forbindelse med at høytstående amerikanske myndighetspersoner besøker Norge.

PSTs kontaktpunkt er ambassadens Regional Security Officer, RSO. Ambassadens RSO er sikkerhetsansvarlig for ambassaden, og sorterer under det amerikanske utenriksdepartementet. Ettersom Oslo politidistrikt er RSOs faglige kontaktpunkt, vil PSTs kontakt om trusselbildet koordineres med Oslo politidistrikt.

Jeg har fått opplyst at mesteparten av PSTs kontakt med ambassaden skjer etter initiativ fra ambassaden, og gjelder deres bekymring for egen sikkerhet. Disse bekymringene må ses i sammenheng med terrorhandlingene mot de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania i 1998, terrorhandlingene 11. september 2001 og den generelle terrortrusselen mot amerikanske interesser.

Siden slutten av 1990-tallet – og især fram til 2007 – har jeg fått opplyst at PST har mottatt mange henvendelser fra RSO som har hatt utgangspunkt i ambassadens sikkerhetsbekymringer. Disse henvendelsene kommer i skriftlig form, og sendes som regel både til Oslo politidistrikt og PST. Henvendelsene dreier seg om at ambassaden har gjort observasjoner av personer eller kjøretøy som rekognoserer rundt ambassaden, og inneholder normalt en anmodning om at det foretas nærmere undersøkelser.

Kripos opplyser på sin side at kontakten med ambassaden har vært beskjeden. Den kontakt som har vært, skjedde i perioden 2001–2003, og det skal være loggført ti saker. Kripos opplyser at hovedinntrykket er at «mønsteret i informasjonsutvekslingen ikke avviker fra det som vil være normalt i forholdet mellom politiet og andre instanser som har egne sikkerhetsopplegg». I 2003 besluttet Kripos at henvendelser fra ambassaden heretter skulle besvares av Oslo politidistrikt, som er ansvarlig for sikkerheten rundt ambassaden og ambassadørens residens. Jeg legger til grunn at Kripos ikke registrerte uønsket eller ulovlig aktivitet i perioden 2001–2003.

Jeg har fått opplyst at Oslo politidistrikt har kontakt med alle ambassadene, men omfanget av denne kontakten vil naturlig nok variere med hvilken trusselsituasjon den enkelte representasjon er utsatt for. Den amerikanske ambassaden er den største i Oslo, og på verdensbasis også den representasjonen som har det mest skjerpede trusselbildet rettet mot seg. Dette tilsier nødvendig kontakt og møter med ambassadens sikkerhetsansvarlige.

Så en kronologisk oversikt over PSTs relasjon til denne saken.

PST opplyser i sin redegjørelse at daværende Politiets overvåkingstjeneste – POT – i desember 2000 mottok en rapport fra amerikanske myndigheter der det ble uttrykt bekymring for den amerikanske ambassadens sikkerhetssituasjon. Senere samme måned mottok POT et nytt brev fra amerikanske myndigheter angående ambassadens sikkerhetssituasjon, og POT ble anmodet om å utarbeide en trusselvurdering for ambassaden. POTs trusselvurdering ble utarbeidet medio desember 2000. Terrortrusselen mot ambassaden ble vurdert å være betydelig, og det ble konstatert at ambassadebygget hadde flere sikkerhetsmessige svakheter. Trusselvurderingen omtalte i noen grad også ambassadens eget sikkerhetsarbeid. Det ble påpekt at ambassaden har «ansatt sikkerhetspersonell for å avpatruljere utenfor ambassaden», og at dette har ført til at ambassaden i større grad rapporterer om mistenkelige hendelser, eksempelvis rekognoseringsvirksomhet mot ambassaden. I trusselvurderingen nevnte POT også at ambassadesikkerhetspersonellet i noen tilfeller delvis hadde undersøkt disse hendelsene nærmere før de ble rapportert til politiet. I vurderingen ble det også anmerket at POT hadde påpekt overfor ambassadens sikkerhetsansvarlige at dette var «en uheldig løsning». Trusselvurderingen ble formidlet til Justisdepartementet og Oslo politidistrikt.

En ny trusselvurdering ble utarbeidet av POT den 17. januar 2001. Denne ble sendt Justisdepartementet, Politidirektoratet og politimesteren i Oslo. Justisdepartementet oversendte den 22. februar 2001 trusselvurderingen til Utenriksdepartementet. Av denne vurderingen framgår det bl.a. at Oslo politidistrikt har iverksatt flere tiltak for å øke sikkerheten ved den amerikanske ambassaden og at ambassaden har «egne ansatte sikkerhetsvakter utenfor ambassaden».

Det framgår av redegjørelsen fra Oslo politidistrikt at vaktene kun hadde til oppgave å observere og rapportere til politiet. Denne begrensningen ble gjort kjent for ambassadens sikkerhetsansvarlige, og det ble også iverksatt et kontinuerlig politivakthold i ambassadens åpningstid. At ambassaden hadde sin egen skallsikring, ble av Oslo politidistrikt ansett som hensiktsmessig ut fra den sikkerhetsproduksjonen som politiet var ansvarlig for.

Saksforholdet ble bl.a. omtalt i Verdens Gang – VG – den 24. mai 2003. I denne forbindelse besvarte daværende justisminister Odd Einar Dørum 30. mai 2003 et skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Bjørn Jacobsen om det var gitt utvidede fullmakter til fremmede lands hemmelige tjenester til å operere på norsk territorium. Av justisministerens svarbrev framgår:

«Meldingene i mediene om at det er gitt utvidede fullmakter til fremmede lands tjenester til å operere på norsk territorium medfører ikke riktighet.»

Dette ble også gjentatt i brev av 4. juni 2003 fra daværende statssekretær Jørn Holme til Arbeiderpartiets stortingsgruppe ved fraksjonsleder Kjell Engebretsen.

PST opplyser i sin redegjørelse at en europeisk sikkerhetstjeneste i august 2006 sendte et brev til samarbeidende europeiske sikkerhetstjenester, herunder PST. Brevet ble mottatt i PST den 21. august 2006. I brevet ble det opplyst at landets myndigheter hadde fått en forespørsel fra amerikanske myndigheter om å iverksette et «Surveillance Detection Program (SDP)» ved den amerikanske ambassaden. I forespørselen framgikk det at SDP skulle drive observasjonsvirksomhet i området rundt ambassaden. SDP ville rapportere sine observasjoner til amerikanske sikkerhetsmyndigheter, som deretter ville vurdere om lokale myndigheter burde varsles.

I brevet framkom det at amerikanske myndigheter iverksatte SDP ved ambassaden allerede i 2000, men da uten at myndighetene i vedkommende land ble informert. Myndighetene oppdaget SDPs virksomhet, og det viste seg at SDP hadde gjort observasjoner langt utover ambassadens nære omgivelser. Myndighetene krevde at virksomheten ble stanset, og at ambassadesikkerheten ble utført innenfor regulert område. Dette skal ha blitt etterkommet.

I brevet til PST ble det videre vist til at amerikanske sikkerhetsmyndigheter hadde opplyst at SDP var iverksatt i flere land, og det ble anmodet om informasjon om hvorvidt SDP var iverksatt i andre europeiske land.

Brevet fra vedkommende europeiske sikkerhetstjeneste ble ikke besvart av PST, men ambassadens sikkerhetsarbeid ble diskutert som en oppfølging av henvendelsen fra en europeisk sikkerhetstjeneste i møter mellom PST og Oslo politidistrikt høsten 2006. Henvendelsen ble tatt på alvor og undersøkt nærmere opp mot norske forhold. Jeg ser ikke grunn til å rette kritikk mot at oppfølgingen tok noe tid.

PST opplyser i sin redegjørelse at den amerikanske ambassadens sikkerhetsarbeid ble diskutert i forbindelse med et fast møte mellom ledergruppen i Oslo politidistrikt og ledergruppen i PST den 7. november 2006. Ifølge møtereferatet uttalte daværende sjef i PST at «det ikke kan aksepteres at amerikanerne blir for aktive i forhold til norske borgere». Videre framgår det av referatet at «det var enighet om at Oslo politidistrikt og PST bør ha et særskilt møte om dette».

Den 17. november 2006 sendte daværende sjef PST et brev til politimesteren i Oslo angående forespørselen fra samarbeidende tjeneste om SDPs tilstedeværelse i europeiske land. Brevet hadde overskriften «Amerikanske utenriksstasjoner – «US surveillance detection program»». I brevet ble det kommentert at PST har hatt indikasjoner på at sikkerhetspersonell ved den amerikanske ambassaden i Oslo har «gjennomført observasjonsvirksomhet i ambassadens nærområde». Det ble også vist til et møte mellom PST og Oslo politidistrikt den 13. oktober 2006, der Oslo politidistrikt skal ha bekreftet at ambassaden har ansatt personer for å drive observasjonsvirksomhet i området rundt ambassaden. Ifølge PST skal det også ha framkommet at disse personene har kontorlokaler i en nabobygning til ambassaden, og at noen av observatørene har bakgrunn fra politiet.

Det viser igjen, etter min mening, at politiet hadde kunnskap om aktiviteten, at noen fra ambassadens vaktstyrke var stasjonert utenfor ambassadens lokaler, og at de bedrev observasjon rundt ambassaden.

I PSTs brev av 17. november 2006 til Oslo politidistrikt ble det i tillegg vist til et møte høsten 2006 mellom Oslo politidistrikt, ambassadens Regional Security Officer, altså RSO, og PST. I dette møtet ga ambassadens RSO uttrykk for at ambassaden har «et omfattende register over kjøretøy». I PSTs brev ble det vist til denne uttalelsen fra ambassadens RSO, og påpekt at dette «etter PSTs vurdering bekrefter at ambassaden gjennomfører systematisk overvåking av personer og kjøretøy, og at denne informasjonen blir lagret». På denne bakgrunn anmodet PST om å bli nærmere orientert om informasjonen som Oslo politidistrikt måtte ha om observasjonsvirksomheten som skjer i regi av den amerikanske ambassaden.

Jeg registrerer at politiet ønsket å gå nærmere inn på omfanget.

Oslo politidistrikt opplyser i sin redegjørelse følgende om dette:

«Via informasjon fra PST i november 2006 ble det kjent at amerikanske myndigheter hadde iverksatt et «sikkerhetskonsept» ved sine stasjoner, benevnt US Surveillance Detection Program (SDP) – tiltak for å avsløre evt. overvåking av ambassaden. Dette gikk ut på at egne sikkerhetsvakter skulle overvåke ambassadens nærområde og også rapportere til amerikanske myndigheter, herunder også samle inn informasjon av betydning for ambassadens sikkerhet. Det ble antatt at denne gruppen kunne ha tilhold i lokaler utenfor ambassaden.

Politidistriktet» – jeg siterer fortsatt – «foretok visse undersøkelser, og antok i denne forbindelse at ambassaden hadde et aktivitetsnivå i sin tilnærming til ivaretakelse av egen sikkerhet som var i ytterkant av det politiet var bekvem med, i den forstand at politiet mente ansvarsfordelingen «innenfor» og «utenfor» gjerdet ble for utydelig, og at ambassaden var for aktiv. Bl.a. mottok politiet enkelte forespørsler fra ambassaden vedr konkrete saker som ble avvist. Politidistriktet var ikke kjent med hvor gruppen som skulle ha ansvar for denne virksomheten befant seg, men utelukket ikke at den hadde lokaler et annet sted.»

Politidirektoratet opplyser i sin redegjørelse at det den 13. desember 2006 ble avholdt et møte mellom Oslo politidistrikt, Politidirektoratet og PST. Temaet for møtet var «observasjonsgruppens» aktivitet og gruppens kontakt med Oslo politidistrikt og PST, med anmodninger om oppfølging av observasjoner mv. I møtet ble det i tillegg referert til Sjef PSTs brev av 17. november 2006.

På denne bakgrunn ba Politidirektoratet om et møte med Utenriksdepartementet ved Diplomatseksjonen. POD, altså Politidirektoratet, opplyser:

«Det ble vurdert slik at JD ikke skulle involveres før UD hadde vurdert om det var grunnlag for en henvendelse gjennom diplomatiske kanaler til Den amerikanske ambassaden.»

Beredskapsseksjonen i Politidirektoratet og Diplomatseksjonen i Utenriksdepartementet avholdt et møte 4. januar 2007, hvor indikasjoner på uønsket amerikansk aktivitet utenfor ambassaden ble tatt opp. Konklusjonen fra dette møtet var at Diplomatseksjonen skulle ta opp saken internt, og kontakte direktoratet for eventuell videre oppfølging. Et nytt møte mellom de samme aktørene ble avholdt 14. februar 2007. Konklusjonen i møtet var at det var et behov for mer konkret informasjon for å få et bedre grunnlag for en eventuell diplomatisk kontakt gjennom UD til den amerikanske ambassaden.

PST opplyser i sin redegjørelse at det i et fast møte mellom ledergruppen i Oslo politidistrikt og ledergruppen i PST i mars 2007 ble vist til diskusjonen i ledergruppemøtet 7. november 2006. Ifølge møtereferatet fra mars 2007 kommenterte Oslo politidistrikt at de

«har vært i kontakt med Politidirektoratet og Utenriksdepartementet i sakens anledning. I den grad Oslo politidistrikt avdekker forhold av betydning, søkes dette løst på lavere nivå».

Jeg legger til grunn at det ble vurdert som mest praktisk at uønskede forhold som eventuelt ble oppdaget av polititjenestemenn på jobb rundt ambassaden, ble påtalt direkte til vaktstyrkepersonellet ved ambassaden.

Medio april 2007 ble det avholdt et møte mellom Politidirektoratet, PST og Oslo politidistrikt. Bakgrunnen for dette møtet var NATOs utenriksministermøte i Oslo 2007. Av Politidirektoratets redegjørelse framgår det at direktoratet informerte om det UD hadde sagt i møtet 14. februar 2007, at politiet måtte dokumentere og rapportere irregulær sikkerhetsrelatert virksomhet ved den amerikanske ambassaden behørig, som et bedre grunnlag dersom dette på nytt skulle tas opp med Utenriksdepartementet som grunnlag for en henvendelse til den amerikanske ambassaden. Politidirektoratet opplyser videre at man ikke har mottatt slik dokumentasjon eller rapportering fra Oslo politidistrikt etter dette møtet. Politidirektoratet oppsummerer i sin redegjørelse at man etter møtet medio april ikke er «blitt kontaktet/informert om spørsmål knyttet til «observasjonsgruppen»», og om «resultatet av avholdte møter ble det vurdert slik at det ikke var nødvendig å gå videre med saken til JD».

Oslo politidistrikt opplyser i sin redegjørelse at det ble vurdert at informasjonen som forelå vedrørende aktiviteten til ambassaden, var for uspesifikk. Det opplyses videre at Politidirektoratet, PST og Oslo politidistrikt var enige

«om at vi skulle presisere ansvarsforholdene overfor ambassaden, noe Oslo politidistrikt gjorde selv, og i samspill med PST. Slik vi oppfattet dette, ble det på overordnet nivå ikke truffet noen beslutning om inngripen. (…) Både i politidistriktets møter med ambassaden, samt i vår håndtering av deres forespørsler, ble ansvarsfordelingen presisert».

Jeg er glad for at norsk politimyndighet har markert tydelig overfor ambassaden hva man anser å være aktivitet som er innenfor norsk lovgivning, og vært tydelig på at disse grenser ikke skal krysses.

Oslo politidistrikt opplyser videre i sin redegjørelse at det fra medio 2007 var enighet mellom Oslo politidistrikt, Politidirektoratet og Utenriksdepartementet om at Oslo politidistrikt i fortsettelsen løpende skulle påtale hendelser og episoder hvor man mente ambassaden gikk utenfor sine rammer for å innhente informasjon de ikke fikk fra Oslo politidistrikt eller andre. Fra avslutningen i redegjørelsen fra Oslo politidistrikt vil jeg sitere:

«Oslo politidistrikt har observert enkeltstående hendelser og aktiviteter, med års mellomrom, som etter vår oppfatning ikke har vært lovstridige, men uønskede. Det har ikke på noen måte fremstått som systematisk etterretningsvirksomhet eller overvåking, sett i forhold til hva vi forbinder med det. Dette har likevel vært av en slik art at det fra vår side tidvis har vært tatt opp med ambassaden, og kommunisert primært med PST og POD, men også generelt i SUL-møte.»

SUL er Politiets samordningsutvalg for livvakt- og sikkerhetsspørsmål for regjering, kongefamilie m.fl.

Jeg siterer videre:

«Det har ikke foreligget noen form for avtale, godkjenning eller samtykke, direkte eller indirekte til virksomheten som nå er beskrevet fra dagens ledelse ved politidistriktet. Vi har også innhentet uttalelser fra tidligere ledelse, som bekrefter dette.»

PST gir bl.a. følgende oppsummering og vurdering i sin redegjørelse av 11. november:

«PST kan ikke se å ha blitt informert av ambassaden eller andre amerikanske myndigheter om ambassadens SDU. PST kan heller ikke se å ha gitt noen form for godkjennelse til SDU eller den type virksomhet som TV 2 Nyhetene påstår at ambassaden skal ha bedrevet.

PST er kjent med at tidligere ansatte i PST har blitt tilsatt hos ambassaden, men legger til grunn at tidligere ansatte ikke formidler sikkerhetsgradert eller øvrig taushetsbelagt informasjon de kjenner fra PST til en tredjepart. Dette legges også til grunn at de når arbeidsforholdet opphører, ikke søker å innhente ny informasjon fra PST eller at ansatte i PST gir slik informasjon.»

For kort å oppsummere vil jeg for det første vise til at verken PST, POD, altså Politidirektoratet, Oslo politidistrikt eller Kripos har oppfattet at det har vært ulovligheter knyttet til det amerikanske sikkerhetsarbeidet, selv om det i perioden bl.a. har vært reist spørsmål om arbeidet ved enkelte anledninger er i ytterkant og framstår som uønsket. For det andre har verken Kripos, Oslo politidistrikt eller PST etter undersøkelser funnet indikasjoner på at det er begått brudd på taushetsplikten eller utlevert informasjon som ikke skulle vært utlevert, men det presiseres at dette ikke kan utelukkes. Før øvrig viser jeg til at det er igangsatt etterforskning med sikte på å avdekke slike eventuelle straffbare forhold.

Jeg finner også grunn til å orientere om at Justisdepartementet i sakens anledning har mottatt opplysninger uavhengig av redegjørelsene fra underlagte ledd de to siste ukene. Dette omhandler en brannutrykning, som for øvrig er kjent gjennom omtale på NRK i dag. Opplysningene ble vurdert å kunne være av betydning for etterforskningen. Opplysningene ble derfor videreformidlet til politiet via riksadvokaten.

Jeg viser også til at Oslo politidistrikt den 12. november 2010 ble anmodet av Justisdepartementet om å undersøke påstander om at en ansatt i politidistriktet samtidig skal ha vært tilsatt ved den aktuelle observasjonsenheten ved den amerikanske ambassaden, slik det framkom i media den 11. november 2010. I brev av 12. november 2010 opplyser Oslo politidistrikt at dette kan dreie seg om tre sivilt ansatte. Oslo politidistrikt har ikke avsluttet vurderingen av disse forholdene, og behandlingen her vil fortsette. Oslo politidistrikt har også oversendt informasjon til Østfold politidistrikt den 10. november, dvs. før saken ble omtalt i media. Det gjenstår derfor undersøkelser rundt dette. Det gjenstår også å se hvilken betydning dette har, men jeg er ikke forundret over at dette vekker oppmerksomhet.

Som svar på Utenriksdepartementets anmodning den 3. november 2010 har amerikanske myndigheter den 13. november 2010 gitt informasjon om koordinering mellom SDU og norske politimyndigheter. Jeg velger å redegjøre for denne henvendelsen samlet, da den ble avgitt i tid etter at Politidirektoratet og Politiets sikkerhetstjeneste avga sine redegjørelser til departementet 11. november. Det ble nødvendig å rette nye henvendelser til disse da amerikanerne oppga datoer og hendelser som ikke er omtalt i redegjørelsen fra 11. november.

Vi har fått slik ytterligere informasjon fra amerikanerne:

I instruks fra det amerikanske utenriksdepartementet til amerikanske ambassader over hele verden om å iverksette SDU-programmet ble ambassadene anmodet om å koordinere med vertslandenes myndigheter. I et brev fra sikkerhetsansvarlig ved den amerikanske ambassaden, Regional Security Officer – RSO, datert 5. mai 2000 skal ambassaden ha informert om den planlagte etableringen av en SDU. Brevet var stilet til to navngitte tjenestemenn ved Oslo politidistrikt og POT. Ved brevet ble det formidlet en invitasjon om å sende en representant for sine respektive avdelinger for å overvære en opplæringssesjon for SDU-personell for å danne seg et bilde av treningsopplegget. Videre i år 2000 hadde ambassadens sikkerhetsansvarlig, RSO, og lederen for SDU et møte med politidirektør Killengreen.

Sent i 2001 eller tidlig i 2002 besøkte sjefen for det amerikanerne betegner som «politiets etterretningsenhet», og to andre polititjenestemenn SDU-kontoret for å diskutere samordning mellom norsk politi og SDU. Uformelle retningslinjer så vel som formelle rutiner for et nært samarbeid mellom norsk politi og SDU ble etablert.

Så videre når det gjelder amerikanernes redegjørelse: I 2002 ble et medlem av SDU innkalt av norsk politi for å identifisere en person mistenkt for å ha drevet overvåking av den amerikanske ambassaden. Ved en annen anledning, også i 2002, informerte SDU norsk politi og Oslo-politiet om registrert overvåkingsaktivitet rettet mot ambassaden, hvorpå Oslo-politiet identifiserte de involverte personer som diplomater ansatt ved et tredjelands ambassade.

I 2003 – og det gjelder fortsatt amerikanernes informasjon til oss – ble det etablert et formelt system som gjorde SDU i stand til direkte å kunne kontakte operasjonslederen ved Oslo-politiets kommandosentral. SDU har gjennom flere år hatt ti eller flere slike direkte samtaler årlig.

I 2004 ble to mistenkelige individer observert en rekke ganger rundt ambassaden. SDU informerte operasjonsleder ved Oslo-politiet, som sendte en patruljebil, som undersøkte saken og tok opp forklaring fra de to.

I 2007 møtte SDU-koordinatoren politidirektøren i forbindelse med forberedelsene av den amerikanske utenriksministerens besøk til Oslo. Under besøket ble SDU oppmerksom på en gruppe mennesker i nærheten av den amerikanske ambassaden og samarbeidet med norsk politi om observasjon av disse. SDU overleverte deretter resultatene av sine observasjoner til norsk politi.

I begynnelsen av januar 2010, som en oppfølging av at SDU-personell hadde rapportert om mulig spaningsaktivitet rettet mot dem, snakket ambassadens sikkerhetsansvarlige, altså RSO, med norsk politi/Oslo-politiet. Norsk politi bekreftet at det var en norsk reporter som sto bak hendelsen. I løpet av den påfølgende samtalen ga både PST og Oslo-politiet uttrykk for at de forsto hva SDU var, hva SDU-personell drev med og hvor SDU-kontoret var lokalisert.

Justisdepartementet forela ovennevnte informasjon, som vi nå har gått igjennom, fra amerikansk side for POD, altså Politidirektoratet, Politiets sikkerhetstjeneste og Oslo politidistrikt. I tidligere redegjørelse fra politidirektør Killengreen av 11. november framgår det at hun hadde et møte i 2000 med sikkerhetspersonell fra ambassaden, men da som politimester i Oslo. Møtet er datert til 10. april. I hennes redegjørelse framgår det at det ikke ble gitt opplysninger om en spesiell vaktenhet ved ambassaden, men det ble i møtet framholdt at ambassaden var bekymret for egen sikkerhet.

PSTs og Oslo politidistrikts tilbakemeldinger er at man i hovedsak tiltrer amerikanske myndigheters beskrivelse av den kontakt som har vært mellom amerikanske og norske myndigheter.

Både PST og Oslo politidistrikt opplyser imidlertid i sine respektive svarbrev av 15. november 2010 at man ikke er kjent med det omtalte brevet av 5. mai 2000. Jeg registrerer derfor at brevet ikke er bekreftet mottatt verken i Oslo politidistrikt eller i POT. Justisdepartementet har imidlertid 16. november mottatt kopi av brevet fra amerikanske myndigheter via Utenriksdepartementet.

PST bekrefter at representanter fra POTs spaningsseksjon besøkte den sivile vaktstyrkens kontor i 2001 eller 2002 som ledd i sitt ordinære arbeid med ambassadesikkerhet. Det er imidlertid ikke opplyst om dette kontoret var plassert i eller utenfor ambassaden.

Når det gjelder de omtalte samtalene i 2010, opplyser PST at det ble fortalt at ambassaden driver observasjonsvirksomhet i ambassadens nærområde. PST ble ikke fortalt hvilke oppgaver de norske sikkerhetsvaktene utfører. Oslo politidistrikt opplyser til dette punkt at kunnskap om SDU ikke var tema i dette møtet.

Jeg har for øvrig merket meg at Oslo politidistrikt avslutningsvis skriver følgende – jeg siterer:

«Ambassadens redegjørelse synliggjør imidlertid at implementeringen av SD-programmet har liten konkret forankring, men baserer seg på mulige brev og ulike «indikasjoner» på et relativt lavt nivå i forvaltningen. Etter vår oppfatning ville en regulær håndtering av et slikt konsept mest naturlig hørt hjemme på et høyere nivå, og også på politisk nivå.»

Oppsummeringsvis vil jeg inndele de temaer jeg har redegjort for, i ni hovedspørsmål.

For det første: Kreves det tillatelse for etablering av en sikkerhetsenhet ved ambassaden? Svaret på dette er nei, og det er det heller ikke gitt særskilt tillatelse til.

For det andre: Kan en slik enhet bedrive observasjon, nedtegne informasjon og ta bilder? Svaret på dette er ja.

For det tredje: Kreves det tillatelse for å etablere en database ved en ambassade? Svaret er nei.

For det fjerde: Kan lovlig innhentet informasjon registreres i en slik database i en ambassade? Svaret er ja.

For det femte: Må en vaktenhet kun ha lokaler innenfor ambassadens område? Svaret er nei.

For det sjette: Har USA noen gang orientert Justisdepartementet, Forsvarsdepartementet eller Utenriksdepartementet om sikkerhetsenhetens etablering og virksomhet? Svaret er nei. Amerikanerne har heller ikke oppgitt dette.

For det sjuende: Har øvrige norske myndigheter vært kjent med at ambassaden har drevet observasjoner og registrering knyttet til ambassadens sikkerhet? Svaret er ja. Dette har vært kjent gjennom kontakt mellom politimyndighetene og ambassaden.

For det åttende: Har det framkommet opplysninger som tilsier at det har vært brudd på taushetsplikten fra tjenestemenn i politiet? Påtalemyndigheten vurderer fortløpende om det skal iverksettes etterforskning av dette i regi av Spesialenheten for politisaker, og det er for tidlig nå å konkludere på det.

For det niende: Har det framkommet opplysninger som tilsier at personell tilknyttet sikkerhetsenheten har gått ut over den alminnelige handlefriheten? Det har framkommet beskrivelser av enkeltepisoder hvor dette spørsmålet kan reises, men det er opp til den pågående etterforskningen å ta stilling til dette.

Jeg vil legge til at utgangspunktet må være meget klart. Norske myndigheter har ansvaret for den ytre sikkerheten av ambassader. Dessuten vil jeg legge til at dersom ambassader ønsker å iverksette sikkerhetstiltak utover indre sikkerhet, må dette kommuniseres til norske myndigheter gjennom diplomatiske kanaler.

Jeg finner derfor grunn til å informere Stortinget om at jeg vil både vurdere behov for og igangsette en rekke tiltak både alene og i samråd med andre ministere.

• Da jeg som justisminister ikke hadde kunnskap om dette saksforholdet før det ble varslet om at media ville lage en sak på det, finner jeg derfor grunn til å gjennomgå informasjons- og varslingsplikten fra Politidirektoratet og PST til Justisdepartementet for å vurdere om det er grunnlag for å skjerpe inn denne plikten. I denne forbindelse vil jeg også se på de rutiner som i dag gjelder for direkte kontakt mellom underliggende etater av Justisdepartementet og øvrige departementer.

  La det være helt klart: Jeg forventer at irregulær praksis blir rapportert til overordnet myndighet. Med det legger jeg også til grunn at politiske myndigheter blir orientert.

• Det er på det rene at kommunikasjon mellom norske myndigheter og fremmede staters representasjoner i mange sammenhenger har foregått på et praktisk og operativt nivå. Det er behov for en større grad av formalisering og rutiner for rapportering for denne aktiviteten. Jeg vil derfor i samråd med utenriksministeren sørge for at det gis retningslinjer for å sikre dette.

  Mangel på slike retningslinjer har gjennom denne redegjørelsen og den prosessen som har vært gjennomført for å klarlegge aktivitet, klart vist et slikt behov.

• Utenriksdepartementet vil i sin regulære kontakt med fremmede staters representasjoner gjenta kravet om at ambassadenes personell respekterer norsk rett i samsvar med Wien-konvensjonen.

• Utenriksministeren vil sammen med undertegnede ta initiativ til at de berørte departementer og etater har et oppfølgingsmøte med den amerikanske ambassaden for å klargjøre rammene for sikkerhetsstyrkens oppgaver utenfor ambassadens område.

• Jeg ser et behov for å se på mulige karantene- og biervervsbestemmelser for enkelte yrkesgrupper. Moderniseringsdepartementet utarbeidet i 2005 «retningslinjer for karantene og saksforbud for embets- og tjenestemenn ved overgang til ny stilling». Dagens regelverk tillater karantene i seks måneder og saksforbud i ytterligere seks måneder. Det er ikke i dag utarbeidet egne karantenebestemmelser for ansatte i politiet.

  Bruk av karantene reiser mange vanskelige problemstillinger. Vurderinger av å bruke informasjon/erfaring inn i en annen jobb kan være uheldig/ikke ønsket i samfunnet opp mot yrkesforbudsproblematikk.

  Jeg har allerede tatt opp problemstillinger med Forsvarsdepartementet, som har tilsvarende problemstillinger opp mot sitt personell, og vi er enige om at det bør igangsettes et arbeid for nettopp å se nærmere på dette og på problemstillinger rundt bierverv.

• Moderniseringsdepartementet har utarbeidet etiske retningslinjer for statsansatte av 7. september 2005. I tillegg har Politidirektoratet utarbeidet en egen etikkveileder for politi- og lensmannsetaten. Den er ment å være et hjelpemiddel for det enkelte politidistrikt og særorgan i sin utførelse av arbeidet. Men på tross av dette finner jeg behov for å vurdere om det er grunnlag for å tydeliggjøre de etiske retningslinjer for polititjenestemenn og for så vidt også de lovmessige forankrede, og da særlig opp mot kontakten med tidligere ansatte i politiet.

• Etter at saken er ferdig etterforsket og påtalemessig behandlet, vil jeg, eventuelt i samråd med utenriksministeren, vurdere om det foreligger behov for å iverksette ytterligere tiltak.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at det i samsvar med forretningsordenens § 34 a nå åpnes for en kort kommentarrunde, begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og eventuelt et avsluttende innlegg fra statsråden, begrenset til 5 minutter.

– Det anses vedtatt.

Helga Pedersen (A) [13:44:42]: Jeg vil takke justisministeren for en grundig redegjørelse om de alvorlige påstandene som kom fram gjennom TV 2s reportasjer om sikkerhetstiltak knyttet til den amerikanske ambassaden. Det er viktig for debatten og det er viktig for demokratiet at man i sånne saker har full åpenhet. Det henger godt sammen med den åpenhetslinjen som regjeringen har valgt i denne saken.

Etter Arbeiderpartiets syn har det vært helt avgjørende at alle fakta innhentes, og at det så raskt som mulig kom en redegjørelse til Stortinget. Jeg synes også det er både betryggende og nødvendig at riksadvokaten har igangsatt etterforskning for å få en grundig vurdering av eventuelle straffbare forhold i saken.

De siste årene har det i Stortinget vært lagt stor vekt på å skape tillit, styrke kontrollen og sikre et lovmessig grunnlag for hvilke rammer norsk politi og de hemmelige tjenestene arbeider under for å forebygge alvorlige sikkerhetstrusler og terror i Norge. Det gir det viktige arbeidet som utføres av de hemmelige tjenestene, nødvendig tillit og legitimitet.

Det at amerikanske ambassader har vært trusselutsatt og at det er nødvendig med sikkerhetstiltak, er ikke en ny situasjon. Dette er en utvikling vi dessverre har sett siden terroranslagene mot USAs ambassader i Dar-es-Salaam og Nairobi i 1998. Etter den tid har Stortinget vært kjent med at det var nødvendig å forsterke beredskaps- og sikkerhetstiltakene overfor flere utenlandske ambassader. Dette er også grunnen til at Stortinget har gitt økte bevilgninger til PST. Det har vært kjent og erkjent av norske myndigheter at den amerikanske ambassaden har vært særlig utsatt. Allikevel har det aldri vært tvil om at bruk av de mest inngripende etterforskningsmetodene og maktmidlene for å beskytte utenlandske ambassader er et ansvar for norske myndigheter generelt, og rent operativt et ansvar for norsk politi og Politiets sikkerhetstjeneste.

Vi har forståelse for at amerikanske myndigheter har behov for å beskytte sine interesser og sin ambassade, men alle i denne salen er selvsagt enig i at i Norge er det norsk lov som gjelder, også for denne typen virksomhet. Det må ikke foregå ulovlig aktivitet eller skapes inntrykk av at andre stater kan ta seg til rette på norsk jord. Usikkerhet om disse prinsippene vil ikke styrke, men snarere svekke, kampen mot terror.

Jeg er glad for at justisministeren i sin redegjørelse så tydelig legger vekt på at det ikke er avdekket noe ulovlig. Likevel er det grunn til å merke seg at norske politimyndigheter mener at det fra amerikansk side er opptrådt i ytterkant av det akseptable. Jeg forutsetter at amerikanske myndigheter i sitt fortsatte arbeid med egen sikkerhet opptrer sånn at det ikke igjen er grunnlag for sånne uttalelser fra norsk politimyndighet.

Et avgjørende spørsmål har vært hvorvidt det fra norske myndigheter er gitt noen aksept eller samtykke til overvåkning av norske borgere. Ut fra det jeg i dag har hørt fra justisministerens redegjørelse for Stortinget, er det sannsynliggjort at politiske myndigheter verken har vært informert eller på noen måte har gitt sitt samtykke. Et annet spørsmål er om det var riktig av norsk politi ikke å informere politiske myndigheter, når man selv har uttalt at deler av virksomheten var i ytterkant av det akseptable. Debatten i tiden framover bør derfor søke å finne avklaringer på når og på hvilken måte overordnet politisk myndighet skal bli informert i sånne saker for framtiden.

I likhet med justisministeren tar også jeg tydelig forbehold i forhold til resultatet av etterforskningen som riksadvokaten har igangsatt. Skulle den vise at norsk lov er brutt, blir det selvfølgelig nødvendig å komme tilbake til denne saken.

Jeg er glad for at redegjørelsene fra alle de underliggende etatene blir offentliggjort nå i dag. Det vil gi både Stortinget og offentligheten som sådan mulighet til å vurdere denne sammensatte saken.

Jeg mener redegjørelsen viser at det er relativt vide rammer for å ivareta sikkerheten knyttet til ambassader innenfor norsk lovgivning og etter folkeretten. Det er også veldig klare rammer for hvor grensen går mot lovstridig aktivitet. Jeg mener signalet fra justisministeren og utenriksministeren om å tydeliggjøre dette overfor utenlandske ambassader er positivt.

Det er viktig at Stortingets organer på egnet måte får anledning til å følge opp de tiltak som justisministeren har redegjort for, og det regner jeg med at presidenten vil komme tilbake til.

Siv Jensen (FrP) [13:50:02]: La meg få lov til å takke justisministeren for en svært god, omfattende og detaljert redegjørelse, som jeg mener bidro til å sette denne saken i et helt annet perspektiv enn det som hittil har vært gjort gjennom veldig mange påstander i ulike medier. Etter å ha hørt redegjørelsen er min opplevelse at den bidrar nok også til å dempe noe av den uro og frykt som kanskje er blitt skapt blant enkelte borgere i Norge.

Men la meg også understreke at Fremskrittspartiet har stor respekt for USAs sikkerhetsbehov, behov for å beskytte seg, behov for å prøve å bidra til å avverge terrorhandlinger, særlig fordi vi vet hvilken utsatt posisjon USA er i i så henseende. Det er sagt, ikke på bekostning av norske borgeres rettssikkerhet. Det er jo det denne saken handler om.

Det som jeg mener kommer frem i denne redegjørelsen, er at det er mange som har visst mye over lengre tid, uten at det nødvendigvis har tilflytt landets øverste myndigheter. Men jeg oppfatter vel at denne redegjørelsen på mange måter frikjenner USAs myndigheter i forhold til mange av de spekulasjonene, påstandene og beskyldningene som har vært reist i den senere tid.

Det som jeg oppfatter som de to litt uklare momentene etter denne redegjørelsen, er knyttet til ambassadens rolle. Jeg oppfatter justisministeren dit hen at den i det alt vesentlige samsvarer med det politiet og PST har oppfattet, men at det er noen uklarheter som jeg mener det er nærliggende å se noe mer på.

Og så oppfattet jeg vel en kanskje større uklarhet når det gjelder Utenriksdepartementets rolle, og da særlig diplomatseksjonen. Det er jo også et forhold jeg mener det er naturlig at vi går nærmere inn i.

Jeg registrerer at det ikke, i hvert fall så langt i den undersøkelsen som regjeringen har foretatt, er avdekket ulovligheter. Det er jeg glad for å høre, selv om det fortsatt gjenstår å se gjennom den etterforskningen som nå pågår.

Det fokuset som justisministeren hadde rettet mot fremtidige tiltak, oppfatter vi som gode spor som det kan være nyttig å forfølge videre, ut fra de betraktningene som jeg også synes justisministeren gjorde på en god måte. Derfor er Fremskrittspartiet innstilt på å følge denne saken videre i egnet komité, for å bidra til eventuelle innskjerpelser, innstramminger i eksisterende regelverk, som for fremtiden kan bidra til å avverge tilsvarende hendelser. Vi er selvfølgelig også innstilt på å forfølge de eventuelle uklarhetene som jeg mener henger igjen etter denne redegjørelsen.

Jeg synes likevel at redegjørelsen var svært omfattende og god, med tanke på tidsaspektet vi har i denne saken. Så all honnør til justisministeren for det! Men som sagt: Saken er på ingen måte avsluttet, og derfor vil vi gjerne bidra på en konstruktiv måte i det videre komitéarbeidet.

Erna Solberg (H) [13:53:47]: La meg også få slutte meg til dem som takker for en detaljert, strukturert og god redegjørelse for det som statsråden så langt har funnet ut om saken, både med tanke på de juridiske grenseoppgangene, de rettighetene den amerikanske ambassaden har for å bekjempe terroranslag mot seg selv også i Norge, og det arbeidet som har vært gjort av politiet.

Man kan jo si at det fortsatt er spørsmål som kan stilles. Mange av de spørsmålene vil først og fremst bli avklart gjennom påtalemyndighetenes etterforskning og det arbeidet de gjør, om det de facto har skjedd noe som kan betegnes som ulovligheter, eller om dette bare kan være aktivitet i ytterkanten, hvor det er viktig å foreta en grenseoppgang, eller om noen nå har gjort noe, f.eks. knyttet til folk som tidligere har vært ansatt i politiet, som har fått tilgang til politiets registre eller annet som normalt ikke bør skje med tanke på tilgang til privat informasjon om norske borgere.

For Høyres vedkommende er det slik at overvåking i Norge er tillatt, men det skal være lovhjemlet, det skal være regulert, og det skal være kontrollert for at det skal kunne utøves. Det er nødvendig å følge med på hva som foregår, også når det gjelder utenlandske ambassaders aktivitet i Norge – om det går utover grensene. Innbyggernes rettssikkerhet skal være ivaretatt gjennom det arbeidet som skjer, og metodene både lovhjemles og kontrolleres. Det er selvfølgelig vanskeligere når man har å gjøre med en utenlandsk ambassade, men jeg registrerer at når den amerikanske ambassaden selv redegjør for sin kontakt med politiet og PST, oppfattes det da ikke av politiet og PST som å være en feil redegjørelse. Men så langt jeg fikk med meg, oppfattes den å være fyllestgjørende for den kontakten som har vært. Det betyr at opplysninger om at noe har vært godkjent, eller snakk om at noe har vært godkjent, og at flere har visst, kanskje i den normale diskusjonen viser seg å være at man har hatt grenseoppganger og diskusjoner om hva som har foregått, men at det som det har vært kunnskap om, mener man har vært innenfor loven.

Det er selvfølgelig mulig å stille spørsmål om man på et tidspunkt i 2007, da man først hadde saken oppe til diskusjon, burde ha gått lenger og undersøkt bedre om politiske myndigheter burde ha vært informert, at det burde ha gått oppover. Det ser jeg er blant de punktene som bl.a. statsråden har satt på oppfølgingslisten etter dette. Det tror jeg er viktig. Jeg tror at det er viktig å bekjempe mangelen på informasjon oppover, som ofte utvikler seg i organisasjoner som kanskje ikke er helt sikker på om dette er viktig nok til å bry høyere nivåer med.

Slik situasjonen er i dag, er jo mye av det som det er stilt spørsmål ved, lagt til side i den redegjørelsen som er gitt i dag, men noe står fortsatt åpent, rett og slett fordi det er spørsmål om lovbrudd, som det ikke er opp til politiske myndigheter å etterforske, men som det er opp til politiet og juridiske myndigheter å etterforske.

Vi ser derfor frem til en diskusjon om hvordan vi skal følge dette opp videre i Stortinget. Uansatt har statsråden nå levert en oppfølgingsliste i saken, som vi ser er betryggende, og som inneholder noen av de punktene som vi også har tatt opp i den offentlige debatten. Det får bli opp til Stortingets mer generelle diskusjon å se om det er mer som Stortinget nå skal iverksette aktivitet rundt, eller om vi rett og slett skal avvente at påtalemyndighetene er ferdig med sin sak. Før de er ferdige, kommer vi aldri til å komme til noen konklusjon om det har foregått reelle ulovligheter, eller om det har vært aktivitet i grenseland, men ikke over grensen.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:58:21]: Lat meg først begynne med å slå fast at òg i 2010 verkar Lund-kommisjonen, fordi justisministeren på eige initiativ har kome til Stortinget og gjeve ei svært grundig og god og detaljert utgreiing for dei faktiske forholda, og fordi alle dei bakgrunnsdokumenta han omtaler, vert offentleggjorde og kan debatterast offentleg etter dette. Den siste vekas debatt har vist at det er breiare einigheit enn det har vore før i Noreg om at andre lands ambassadar i Noreg skal følgje norsk lov, same kva land det gjeld.

Men det reiser òg ein del spørsmål. Etter å ha høyrt utgreiinga må eg seie at eg spør meg om vi framleis har eit PST-problem i Noreg knytt til dei hemmelege tenestene. Eg registrerer altså at det frå 2000, då vi får den første informasjonen, er bekymring i PST, men ingen beskjed til politisk nivå. I 2003 vert saka teken opp av ein stortingsrepresentant som er bekymra, men ingen beskjed oppover til den politiske leiinga i Justisdepartementet. I 2006 tek eit anna lands teneste kontakt gjennom eit brev til PST, der det er ei bekymring, men ingen beskjed oppover til den politiske leiinga. I 2007 går det fram at mykje av saksforholdet er kjent. Det vert teke kontakt med UD på administrativt nivå, men ingen beskjed oppover til den politiske leiinga.

Erfaringa mi med embetsverket er at ein informerer oppover til politisk leiing når ein er i tvil, og her kan det verke som om det har vore slik at når ein er i tvil, lèt ein vere å informere oppover. Eg merkte meg òg at Oslo politidistrikt – klart sitert i utgreiinga – seier at dette er forhold som burde vore handterte på eit anna nivå, på politisk nivå. Det må følgjast opp.

Det andre spørsmålet som må følgjast opp, er sjølvsagt forholdet til lov og rett. Eg meiner det er riktig at ein i utgreiinga på ein ryddig måte går igjennom kva departementet meiner er lov og kva som ikkje er lov ifølgje folkeretten og norsk lov, at ein gjer greie for kva amerikanske myndigheiter har bedt om å få gjere og ikkje bedt om å få gjere i saka, og at det vert gjort ganske deskriptivt. Men no må vi sjølvsagt ha ein politisk diskusjon rundt det.

Eg forstår av utgreiinga at det ikkje på nokon måte er bedt om lov til programmet av norske politiske myndigheiter. Då kan ein spørje seg: Dersom ein annan framand stat etablerer eit overvakingsprogram i Noreg, leiger ei leilegheit og begynner å registrere folk i databasar, meiner Noreg at dei bør be norske myndigheiter om lov til det? Mitt og SVs svar på det er ja. Vi meiner andre lands myndigheiter bør be norske myndigheiter om lov. Så vil kanskje nokon seie: Vel, det var i tråd med folkeretten og norsk lovgjeving. Ja, dersom det ikkje var i tråd med folkeretten og norsk lovgjeving, burde dei ikkje be om lov, for då var det ikkje eingong aktuelt å setje i gang. Men lovlege tiltak av denne graden burde det vere norske politiske myndigheiter som godkjenner. Derfor er eg òg glad for at det no vert teke initiativ frå justisministeren til å gå inn i ein prosess rundt det.

Til slutt registrerer eg at justisministeren langt på veg seier at det er departementet si vurdering at det å leige eit rom utanfor ein ambassade for å observere, ta bilete, registrere, samle informasjon og bruke dette i ein database i heimlandet er legalt.

Eg føler at det vidare er nødvendig å føre ein debatt om kva som er ei riktig forståing av lova, og eg ser fram til ein god debatt om det. Men eg trur òg det er riktig å føre ein debatt om kva vi meiner er rimeleg og riktig. Bør norske borgarar som f.eks. passerer ein ambassade, demonstrerer utanfor – anten det er den amerikanske eller den iranske – kunne oppleve noko slikt som dette? Er det rett og rimeleg for norske borgarar? Det må verte ein viktig del av debatten.

Heilt til slutt vil eg gje ros for at det vert gjeve ei retning for kva tiltak ein vil setje i verk. Eg ser fram til den vidare debatten, og frå SVs side meiner vi det er naturleg at saka vert behandla i ein komité i Stortinget.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:03:29]: Først vil jeg takke for en veldig grundig og informativ redegjørelse fra justisministeren. Jeg vil også takke for at justisministeren såpass fort varslet Stortinget om at han ønsket å komme med en slik redegjørelse, og ønsket å gjøre det i denne salen. Dette er en sak som har skapt mye debatt i forhold til norsk lov og i forhold til norsk suverenitet. Jeg er glad for den åpenheten og tydeligheten som justisministeren har vist hele veien. Jeg er også glad for at justisministeren i redegjørelsen i dag sier at det materialet – de redegjørelsene – han har fått, blir lagt åpent ut, slik at alle som er deltakere i det offentlige ordskiftet, kan få ta del i det fulle og hele materialet.

USA er en nær alliert av Norge og har vært en viktig premiss for Norges sikkerhet og norsk sikkerhetspolitikk over lang tid. Deres idealer og deres tenkesett har vært viktig også for vår politikk. Det er viktig at vi er tydelige og klare i forhold til dem som står oss nærmest, at vi kan si fra hvis regler blir brutt, og at vi kan si fra hvis vi mener at grensen når det gjelder norske borgeres personvern og sikkerhet, blir overtrådt.

Det som er viktig i redegjørelsen – slik jeg ser det – er at justisministeren på en veldig tydelig og klar måte redegjør for at enhver ambassade har rett til å ta vare på egen sikkerhet, ha en egen sikkerhetsenhet og iverksette tiltak i nærheten av sin ambassade.

Det er ingen tvil om at norsk lov gjelder i Norge – at man må følge norsk lov selv om det er snakk om en ambassade. Justisministeren foreslår flere tiltak og redegjør for dem. Det som er viktig nå, synes jeg, er at vi fortsatt får en åpen debatt i Stortinget, og at vi får en komitébehandling. Der kan vi gå grundig inn i redegjørelsen og i de foreslåtte tiltakene, og så komme tilbake til det i en ny runde i salen.

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:05:40]: Takk også fra vår side til statsråden for en grundig redegjørelse og for den åpenhet statsråden viser med det han legger fram.

Denne saken har flere sider. Når det gjelder forholdet til våre nærmeste allierte, berørt av flere, legger vi til grunn at det er tillitsfullt og godt, men at norsk lov like fullt gjelder i forhold til også denne statens aktivitet i Norge.

Det konstitusjonelle vil jeg vie en viss oppmerksomhet. Det går på hvem som visste hva av de politisk ansvarlige, og hvorvidt de ansvarlige har hatt tilstrekkelig oversikt og kontroll over underliggende organer, etater, og tatt de nødvendige politiske grep. Det er klart etter redegjørelsen at Oslo-politiet og Politiets sikkerhetstjeneste har kjent til og fått informasjon om denne aktiviteten en god stund. Statsrådens redegjørelse bekrefter det.

Det har også helt klart kommet fram at norske myndigheter var klar over at deler av overvåkingen var i en gråsone i forhold til det tillatte, og at de har funnet grunn til å påpeke dette overfor den amerikanske ambassade. Spørsmålet er jo da hvorfor ikke informasjonen om dette har tilflytt politisk ansvarlig statsråd. Hvilke grep som er nødvendige for å følge opp dette, har statsråden sagt noe om. Men jeg må si at jeg reagerer når det i redegjørelsen sies at politidistriktet – altså Oslo-politiet – antok at ambassaden hadde et aktivitetsnivå i sin tilnærming til ivaretakelsen av egen sikkerhet som var i ytterkant av det politiet var bekvem med. Hvis noe er i ytterkant, er det på utsiden av grensen. Slik dette er beskrevet, synes jeg det er påfallende at verken PST, Oslo-politiet eller for den saks skyld ansvarlige i Utenriksdepartementet som på ledelsesnivå har diskutert dette fenomenet, ikke har funnet grunn til å informere og varsle sine politiske oppdragsgivere. Det reiser et viktig spørsmål som Stortinget må til bunns i i denne saken: Har vi en tilstrekkelig politisk kontroll med våre tjenester på dette området? Det har vært et gjennomgående tema fra Stortingets side gjennom mange år. Jeg ser god grunn til, som varslet av EOS-utvalgets leder, Helga Hernes, at dette utvalget ser på denne siden av saken.

Når det gjelder statsrådens egen oppfølging, er jeg glad for at justisministeren vil følge opp og innskjerpe en del organisatoriske grep og vurdere andre tiltak, slik han oppsummerte det i sin redegjørelse.

Men jeg må jo spørre om hvordan justisministeren vil følge opp det faktum at han ikke har vært informert om de opplysninger som hans underliggende etater har hatt, og de vurderinger hans underliggende etater har gjort, om en virksomhet som var uønsket og i ytterkant. Det reiser spørsmålet om justisministeren har kontroll med sine tjenester, men det reiser også spørsmålet om hvordan justisministeren vil følge opp overfor de tjenestemenn som ikke har informert. Jeg leser denne redegjørelsen helt klart dit hen at statsråden burde ha vært informert.

Det er berettiget at Stortinget får anledning til å gå videre i disse konstitusjonelle sidene av saken. Politietterforskningen må gå sin gang helt uavhengig av dette. Men Stortinget har et ansvar for å følge opp statsrådenes kontroll med egen forvaltning, og har et særlig ansvar for å følge opp statsrådens kontroll med de hemmelige tjenester.

Trine Skei Grande (V) [14:10:17]: Jeg vil også begynne med å takke statsråden for redegjørelsen, som jeg syns var grundig og ordentlig. Den var verdt å vente på for oss. Jeg er glad for at statsråden har tatt den tida det tok, og jeg syns det gikk veldig raskt å få så mye fakta på bordet.

Så syns jeg det er viktig å si fra denne talerstolen at det foregår en etterforsking i saken. Den mener jeg at vi som politikere ikke skal prøve å påvirke, men la den gå sin gang og la etterforskerne få de fakta på bordet som de trenger.

Jeg har lyst til å begynne med å si, som statsråden sa, at vi har brukt mye ressurser i Norge, også fra Oslo-politiet. Jeg kan si at for meg som Oslo-borger, føler jeg at mye av politiressursene i Oslo siden 2000 har gått til å ta vare på ambassadene i Norge – som er plassert her. Det er det riktig å gjøre ut fra internasjonale konvensjoner, men det er også viktig å huske på at trusler mot utenlandske ambassader også er trusler mot Oslos borgere. I de historiene USA har å vise til f.eks. når det gjelder angrep på ambassader, går det oftest like mye ut over byens borgere som det går ut over den ambassaden som er målet for handlingene. Derfor er dette også en viktig sak for sikkerheten til norske borgere i Oslo. Ambassader er i sin fulle rett til, og har lov til, å beskytte seg sjøl. Men vi må bidra, og det syns jeg også at vi har gjort veldig mye.

Det som det er viktig å se på framover, er rammer og styring. Jeg er enig med dem som har kommentert at det er forventninger til at man rydder opp, spesielt i forhold til varsling til politisk ledelse. Det er også å forvente at de landene som vi er allierte med, og som vi regner som våre venner, også forholder seg til norske lover og regler, så klart.

Så er det klart her at dette handler noe om systemfeil, det handler om hvilke lover og regler man følger, men jeg tror også at statsråden har en stor utfordring når det gjelder å se på kultur og bevissthet i egne organisasjoner. Bevissthet handler om at man ikke har varslet politisk ledelse om noe som – som Dagfinn Høybråten helt riktig refererte til – er i ytterkant, og i ytterkant er utenfor kanten.

Det andre som jeg syns det er bra at statsråden løfter, er regler knyttet til karantene. Én ting er karanteneregler i seg sjøl, men karanteneregler gir også noen signaler til en kultur, og til en institusjon som bygger en kultur, om at den informasjonen man faktisk sitter på, er noe som tilhører vårt fellesskap, og som ikke kan kjøpes for penger. Det er viktig at statsråden forsikrer seg om at det ikke lages kulturer i organisasjonene under statsråden som syns det er greit å gjøre ting bare formålet er godt nok, eller bare vennen er god nok venn. Man skal ikke bevege seg i ytterkant sjøl om det gjelder en som står på listen over venner.

Vi i Venstre støtter også at dette blir oversendt til en komité. Jeg tror det kan støtte regjeringas jobb videre å få tilbakemeldinger fra parlamentet i merknads form, og ikke bare i kjappe kommentarer nå rett etterpå. Så vil vi fra Venstre sjølsagt si at vi verdsetter veldig den åpenheten som statsråden har vist i dag, og vi håper at han holder den tonen i denne debatten også framover.

Statsråd Knut Storberget [14:14:31]: Jeg vil takke for konstruktive tilbakemeldinger opp mot veldig vanskelige spørsmål. Jeg syns at representanten Siv Jensen var inne på det i sitt innlegg; Det er motstridende hensyn vi står overfor. Man skal sikre sikkerhet, og det er de verste anslag vi kan tenke oss som mange av de aktørene vi har i dette sakskomplekset, faktisk jobber med. Samtidig, som representanten Siv Jensen også peker på, er det et behov for et betydelig vern for individene, slik at man ikke kommer i en situasjon hvor uberettiget overvåkning skjer, enten det er fra vårt eget lands myndigheter eller andre myndigheter. Derfor setter i hvert fall jeg stor pris på at alle partier i Stortinget opptrer så konstruktivt som de nå gjør. Det bidrar også til at vi, fra vår side i hvert fall, skal gjøre hva vi kan for å fortsette å være åpne om dette – være åpne ikke bare om fakta, men også åpne om hva slags type tiltak vi kan gjøre for å sikre effektiv polititjeneste og effektivt sikkerhetsarbeid samtidig som vi ivaretar de viktige grunnprinsippene om rettssikkerhet, særlig når det gjelder veldig alvorlig metodebruk.

Jeg opplever jo, slik også representanten Trine Skei Grande beskriver i sitt innlegg, at man nettopp i løpet av de siste årene med vekslende regjeringer har gjort betydelige grep for å stramme inn når det gjelder kontroll, innsynsmulighet, domstolskontroll og lovmessige rammer for politiets og andre myndigheters mulighet for både inngripende metodikk og andre metoder. Det skulle bare mangle om ikke dette også skulle gjelde for andre lands aktører, og at disse grensene er like viktige uansett hvem som skal håndtere det. Jeg kan ikke se at noen av de representerte partier, i hvert fall her i huset, skulle ha noen interesse av å parkere de prinsippene man har jobbet fram gjennom mange år i løpet av de siste årene.

Jeg mener derfor det er positivt at man i Stortinget er åpen for de tiltak jeg foreslo i redegjørelsen, og at vi er innstilt på å ha en nær dialog med Stortingets representanter og organisasjoner om disse tiltakene.

Det er egentlig to typer akser i saken som vi må jobbe med framover. Det første er spørsmålet om det faktiske – godkjenning. Er det godkjent annen type aktivitet enn det som skulle være lov? Hva slags informasjon har gått opp? Jeg mener nok at det i stor grad dreier seg om spørsmål om informasjonsflyt både i politiet og Politiets sikkerhetstjeneste som ikke er relatert til direkte overvåkning. Men det kan vi komme tilbake til. Det er viktig, og det gjenspeiles nettopp i det første tiltaket jeg lanserte, at jeg mener at man skal vurdere spørsmålet om informasjonsflyten. Men dette avhenger også av hva etterforskningen måtte avstedkomme av fakta, slik representanten Erna Solberg var inne på. Her kan det stilles mange spørsmål, og man bør kanskje ha noe is i magen og forvente at etterforskningen også frambringer noe. For det resultatet vil ha stor betydning for hva slags aktivitet som har skjedd, og hva slags informasjonsplikt det måtte utløse, bl.a. overfor politiske ledere, enten det er i Justisdepartementet eller i Utenriksdepartementet. Når vi har foreslått det som et tiltak nr. 1, er det først og fremst fordi vi mener at det reises naturlig i dette sakskomplekset når vi har gått igjennom fakta – ikke bare siden 2006, men helt tilbake til 2000. Men det er altså slik at det ville være usedvanlig viktige erfaringer man kan hente inn i denne debatten også når vi ser resultatet av etterforskningen.

Jeg takker igjen for at jeg fikk anledning til å komme til Stortinget for å redegjøre.

Presidenten: Dermed er kommentarrunden om redegjørelsen avsluttet.

Hvis forsamlingen venter litt, skal vi også konkludere med hvordan vi går videre med denne saken, for det mest vanlige etter en sånn redegjørelse er kanskje at den vedlegges protokollen. Presidenten vurderer denne redegjørelsen til å være så detaljrik, omfattende og interessant for alle de tilstedeværende at vi bør ha en grundigere behandling enn som så, og foreslår dermed å behandle saken videre i tråd med forretningsordenens § 34 a bokstav c, som sier at den sendes til komité til behandling.

Hvis det er enighet om det, vil hvilken komité eller, mest sannsynlig, hvilke komiteer, bli vurdert i forbindelse med senere referat. Kan presidenten få tilslutning til en slik behandling av saken videre?

– Det anses vedtatt.