Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Som Stortinget registrerer, er det nå en ny «helseminister» som er til stede. Det er ikke et eksempel på en statsråd som ikke har møtt opp, men jeg har fått oppgitt at statsråd Rigmor Aasrud, i forståelse med kontroll- og konstitusjonskomiteen, møter i helseministerens sted.

Bendiks H. Arnesen (A) [19:39:19]: (ordfører for saken): Stortinget skal nå behandle Riksrevisjonens undersøkelse om oppfølging av og kvalitet i private institusjoner innen tverrfaglig spesialisert behandling av rusavhengige.

Komiteen står samlet om hoveddelen av merknadene, men det foreligger noen merknader fra opposisjonspartiene som jeg regner med de selv vil omtale.

De regionale helseforetakene fikk ansvaret for tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelavhengige da Rusreformen trådte i kraft i 2004. Stortingets overordnede mål med Rusreformen er at rusmiddelmisbrukere med sammensatte problemer skal få gode tjenester, og at behandlingsresultatene skal bli bedre.

På landsbasis utgjør de private tjenesteyterne på dette området 58,3 pst. av den samlede behandlingskapasiteten. Dette er en betydelig andel av den samlede kompetansen på området, og det viser med all tydelighet at også de private tilbyderne har fått god innpass her til lands. I 2008 ga de regionale helseforetakene tilskudd til kjøp av tjenester for ca. 927 mill. kr til private institusjoner innenfor den tverrfaglige spesialiserte behandlingen. Samlet ble det kjøpt 931 private døgnplasser ved private institusjoner. Vi snakker her om betydelige beløp, og det må være på sin plass å se på hvordan dette fungerer i praksis, og hva vi får igjen for disse store beløpene.

Jeg forstår godt dem som spør om hvorfor det fortsatt er så mange utfordringer på dette området, og hvorfor det går så sent, når det samtidig bevilges så pass store beløp for å bedre på forholdene. Derfor er det grunn til å se positivt på at Riksrevisjonen har gått så grundig inn i dette for å belyse alle sidene av saken.

Vi er vel alle klar over at dette er kompliserte oppgaver, men desto viktigere er det med en god styring. En samlet komité er enig med Riksrevisjonen om viktigheten av at det skaffes til veie bedre styringsinformasjon, slik at departementet på en bedre måte kan vurdere spesialisthelsetjenestens resultater og kvalitet innen dette feltet.

En samlet komité har merket seg at Riksrevisjonens undersøkelse har avdekket at en stor del av pasientene som har vært innskrevet ved institusjonen, ikke har fått utarbeidet individuelle planer. Komiteen har også merket seg Riksrevisjonens påpekning av at manglende utarbeidelse av individuelle planer kan utgjøre en risiko for at pasientens rettigheter ikke blir ivaretatt, og at dette kan ha konsekvenser for målsettingen med behandlingen ved institusjonen.

Komiteen mener at dette er forhold som snarest må bringes i orden, og det uttrykkes tilfredshet med at Helse- og omsorgsdepartementet har fokusert ekstra på dette overfor de regionale helseforetakene. Dette omfatter selvfølgelig også de private institusjonene med avtale med de regionale helseforetakene.

I Riksrevisjonens undersøkelse framkommer det også at institusjonene opplever problemer knyttet til samhandling med kommuner rundt planlegging av ettervernet, og at dette i stor grad er knyttet til det å få en bolig, men også til øvrig samarbeid etter gjennomført behandling. Komiteen ser klart at manglende samarbeid på slike områder kan svekke effekten av behandlingen.

En samlet komité uttrykker tilfredshet med at Helse- og omsorgsdepartementet på egnet måte vil ta opp Riksrevisjonens undersøkelse i styringsdialogen med de regionale helseforetakene.

En samlet komité er også opptatt av at det bør skje mer forskning på rusområdet for å se på hva rusmisbruk kan føre til, hva slags kostnader rusmisbruk påfører samfunnet totalt sett, og hvordan vi kan hjelpe dem som er rusavhengige.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [19:44:15]: Riksrevisjonens undersøkelse av tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelavhengige viser at det ikke finnes klare retningslinjer for hvordan behandlingen skal legges opp, og hvilke behandlingsmetoder som bør benyttes, verken blant de private eller de offentlige behandlingsinstitusjonene.

Det er viktig at Helse- og omsorgsdepartementet prioriterer arbeidet med å få på plass nasjonale retningslinjer for disse tjenestene, og Fremskrittspartiet hadde helst sett at disse kom på plass før 2015, slik det er antydet av departementet.

Som det er påpekt av Riksrevisjonen, representerer de private institusjonene en betydelig del av den samlede faglige kompetansen innen dette feltet. De regionale helseforetakene har i for liten grad benyttet den kompetansen som disse institusjonene representerer.

For Fremskrittspartiet er det viktig at behandlingskapasiteten og kompetansen utnyttes best mulig. Vi er mindre opptatt av om det er i privat regi, eller gjennom det offentlige. Det er pasientene, ikke hvem som driver virksomheten, som er det sentrale for oss i Fremskrittspartiet.

Når de private institusjonene besitter kompetansen, er det derfor viktig at de trekkes sterkere inn i utviklingsarbeidet til de regionale helseforetakene, f.eks. når det gjelder utarbeidelse av regionale rusplaner, utnyttelse av beleggkapasitet, ettervern osv.

Undersøkelsen viser at rundt 70 pst. av pasientene ikke har fått utarbeidet en individuell plan, og i de tilfeller hvor det foreligger en individuell plan, er denne ofte mangelfull. Her har institusjonene åpenbart en jobb å gjøre. Vi forutsetter at Helse- og omsorgsdepartementet følger opp, slik at flere får den hjelpen de trenger, herunder, som nevnt, utarbeidelse av individuell plan.

Vi merker oss at institusjonene opplever problemer med kommunene, som skal hjelpe pasientene tilbake etter oppholdet på institusjon. Problemene er i stor grad knyttet til det å skaffe bolig og til ettervern. Dersom man ikke får orden på dette, og får til bedre samarbeid, kan oppholdet på institusjon være bortkastet. Og det er det ingen av oss i denne sal som ønsker.

Avslutningsvis: Vi ser i øynene at denne rapporten avdekker svakheter ved de private institusjonene. Men problemene som rapporten tar opp, gjelder for de tilsvarende offentlige institusjonene, problemer som f.eks. manglende samhandling, manglende individuelle planer, manglende retningslinjer osv. Og jeg må påpeke, til slutt, at det opp gjennom årene har vært en rekke medieoppslag om køer når det gjelder rusbehandling. Senest i helgen var det et nyhetsmedium som meldte at ca. 4 000 rusmisbrukere står i kø. Det er derfor særs viktig at de private plassene i Norge ikke bygges ned.

Hans Olav Syversen (KrF) [19:47:46]: Det er 4 500 som står i kø for å få behandling i ulike rusinstitusjoner. Det burde egentlig tilsi at man bestrebet seg vel på å sørge for et konstruktivt og godt samarbeid mellom helseforetakene og de private institusjonene, som man faktisk ikke greier seg uten, for å være bedre i gjenge med den køsituasjonen som jeg synes det er vanskelig å kalle annet enn uverdig.

Jeg må si at jeg er dypt bekymret over den holdningen mange helseforetak har til de private institusjonene, særlig i en situasjon hvor man har innført et – vil jeg si – knallhardt anbudsregime, som har skviset mange institusjoner som har holdt på i 30–40 år, og som blir borte på et øyeblikk. Og det skjer, dessverre, må jeg si, med regjeringens velsignelse. Dette er litt mer politikk enn det denne rapporten gir grunnlag for, men det sier meg mye når denne undersøkelsen viser at de samme foretakene i liten grad benytter den kompetansen man vet disse institusjonene innehar. I enkelte tilfeller involveres de private institusjonene overhodet ikke i arbeidet med regionale rusplaner. Da er det, etter min mening, noe som er riv ruskende galt, og som, til syvende og sist, pasientene må lide for.

Dette underbygges også av at helseforetakene i sine anbudsregimer – det vil jeg kalle det – pålegger de private nærmest ikke å ha kontakt lenger, av den grunn at det kan påvirke anbudsprosessen. Institusjoner som tidligere var samarbeidspartnere, er nå blitt konkurrenter. Er det ett område der jeg virkelig skulle ønske at regjeringen satte inn politisk vilje, er det dette, for med en slik måte helseforetakene nå styrer dette feltet på, går det i gal retning. Det burde det ikke gjøre, når vi har flere tusen som står i kø for behandling.

Presidenten: Så har representanten Trine Skei Grande – etter det presidenten forstår – bedt om ordet til et femminuttersinnlegg. Det får hun anledning til, før den annonserte statsråden.

Trine Skei Grande (V) [19:50:48]: Takk, president, det er det som er vanlig.

Jeg vil ta opp et aspekt som jeg har lyst til å bemerke. For det første vil jeg si at vi slutter oss til alle merknader om bruken av private institusjoner. Ved en inkurie – jeg tror det var litt mye fram og tilbake i akkurat det møtet i komiteen – falt «fullt ut» ut av den nest siste merknaden, linje tre andre spalte, på slutten av innstillingen fra komiteen.

Det jeg vil løfte, handler om fagligheten på akkurat dette området. Da Stoltenberg-utvalget ble nedsatt for å vurdere ulike løsninger i rusomsorgen, inviterte de til en idédugnad om hva som fungerer best. Det er ganske spesielt. Dette er et fag. Man har i generasjoner jobbet med å utvikle faget, å hjelpe rusavhengige ut av rus. Jeg syns jeg ser det utvalget som skal jobbe med omsorgen for hjertepasienter, og som inviterer til idédugnad om hva som hjelper når man har hjerteproblemer! Det er noe som faktisk er fag, og så er det noe som er politikk. Dette er et felt der fag og politikk, der moralske pekefingre og mye annet, har påvirket hvordan vi kommer fram til løsninger for dem i samfunnet som er mest utslått. Jeg tror vi nå bør bevege oss bort fra dette, og si at dette er et fag som noen kan, og der noe virker. Og det som virker, bør vi bruke. Dette er mennesker som er utslått, og som sliter, og som bør få den hjelpen og støtten de kan få. Derfor vil jeg henlede oppmerksomheten spesielt på den merknaden fra komiteen som handler om forskning på dette feltet. Dette er det feltet innenfor medisin hvor det investeres minst når det gjelder forskning, enda vi bruker ganske mye penger på det. Oslo Universitetssykehus bruker 2 pst. av sin medisinske forskning på hele dette feltet som heter rus. Jeg mener at er det noe vi burde satset på for å få til bedre løsninger, er det å satse på de fagfolkene som kan være med på å utvikle gode faglige løsninger for folk. Dette feltet må nå ut av synsingen, det må ut av politikk og moral, vi må få skikkelige fag inn i dette, og vi må forvalte pengene på riktig måte. Da må vi ha de riktige fagfolkene til å behandle folk, og som hjelper folk ut av det livet de faktisk lever i.

Statsråd Rigmor Aasrud [19:53:45]: Som saksordføreren sa i sitt innlegg, dekker private institusjoner om lag 60 pst. av den samlede kapasiteten innen tverrfaglig spesialisert behandling gjennom avtaler med de regionale helseforetakene. Dette viser at private institusjoner har en meget sentral plass i det samlede tilbudet til rusmiddelavhengige. Riksrevisjonen har vurdert om Helse- og omsorgsdepartementet og de regionale helseforetakene har etablert hensiktsmessige systemer for oppfølging av tilbudet ved de private institusjonene innen tverrfaglig spesialisert behandling, heretter kalt TSB. I rapporten har de omtalt syv områder som de har funnet grunnlag for å kommentere.

Rusfeltet bygger i stor grad på fagtradisjoner utenfor spesialisthelsetjenesten, slik Riksrevisjonen selv omtaler. Feltet ble en del av spesialisthelsetjenesten først ved Rusreformen i 2004. Det er grunn til å tro at det vil ta tid å innlemme et nytt fagfelt i det store systemet som spesialisthelsetjenesten utgjør.

Riksrevisjonen omtaler syv områder som her skal nevnes: TSB var det første området innen spesialisthelsetjenesten der det ble etablert en prioriteringsveileder. Det skjedde gjennom prosjektet Rett Prioritering i regi av Helsedirektoratet. I januar i år kom direktoratet med nasjonale retningslinjer for LAR. Det vil komme tilsvarende retningslinjer for alle deler av TSB i løpet av fire år. Disse vil også omfatte akutt- og ambulansetjenestens tjenester til rusmiddelavhengige. Ettersom TSB først ble en del av spesialisthelsetjenesten i 2004, har det ikke vært rapportert på dette feltet tidligere. Fra 2009 vil alle institusjoner innen TSB rapportere aktivitetsdata til Norsk pasientregister, NPR. Disse tallene vil bli offentliggjort i en egen rapport fra NPR i løpet av sommeren. Dataene vil være tilgjengelige som styringsinformasjon i 2011. Fra 1. september vil alle aktuelle fagenheter i helseforetakene og alle private tjenesteytere innen TSB bli pålagt krav om prosedyrekoding. På den måten får vi informasjon om hvilken behandling som gis til pasienter i TSB, dette som grunnlag for å utvikle tjenesten videre.

De regionale helseforetakene har noe ulik praksis på dette området. Helse Midt-Norge har et eget helseforetak på rusfeltet og har derfor tettere oppfølging enn de andre helseforetakene. Men alle helseregionene har organisert samarbeid med de private institusjonene. I arbeidet med Samhandlingsreformen deltok private institusjoner i en egen gruppe som arbeider med pasientforløp. Bidragene fra de private institusjonene var svært nyttig. Driften ved alle de private institusjonene skal selvfølgelig skje i tråd med gjeldende lovgivning og myndighetskrav. Dette er et klart krav i anskaffelsesprosessen som de regionale helseforetakene gjennomfører.

Undersøkelsen påpeker at det i en del institusjoner ikke har vært fullgode systemer for internkontroll. Dette vil bli fulgt opp med de regionale helseforetakene på egnet måte. Alle pasienter som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett til å få utarbeidet en individuell plan. Riksrevisjonen påpeker at en stor andel pasienter i TSB ikke har en slik plan. Dette skal bli bedre. De regionale helseforetakene har fått beskjed om at andelen som får individuell plan, skal økes.

Én av tre institusjoner har ikke gode nok skriftlige rutiner for samhandling med kommunale tjenester. De regionale helseforetakene skal følge opp og videreutvikle samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene. Dette gjelder fortsatt.

Det skal snart sendes tilleggsbrev til oppdragsdokumentet for 2010. Her forutsettes det at helseforetakene gjør seg kjent med og følger opp de forhold som Riksrevisjonen tar opp i sin rapport.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bent Høie (H) [19:58:00]: Siden statsråden som er til stede, har en bakgrunn fra det angjeldende departement, våger jeg å stille følgende spørsmål: Hva er forklaringen på at Helse- og omsorgsdepartementet og regjeringen på dette området aksepterer at det går elleve år fra staten overdrar ansvaret for en pasientgruppe til at man nå utarbeider nasjonale retningslinjer for behandling?

Statsråd Rigmor Aasrud [19:58:29]: Jeg tror en skal erkjenne at rusfeltet har vært et tungt felt der det har vært mange tilbydere som har gitt gode tjenester, men hvor det har blitt utviklet lite helhetlige tjenester. Med den erfaringen man har fått med de registrene man etter hvert har utviklet, slik at man kan se noe mer på kvalitet, har det først nå vært mulig å sette i gang et arbeid med å få gode behandlingsforløp og gode kvalitetssystemer for rusfeltet.

Så tror jeg også at vi alle sammen skal erkjenne at rusfeltet gjennom tidene ikke har vært det feltet innenfor helsevesenet som har hatt høyest fokus. Jeg er glad for at komiteen og andre nå har løftet rusfeltet opp. Det er også behov for å ha stort fokus på rusfeltet i tiden framover. Derfor vil det også komme nye retningslinjer for behandling i tiden framover.

Hans Olav Syversen (KrF) [19:59:39]: Jeg drister meg til en replikk siden statsråden jo har betydelig erfaring med å være vikar, og jeg har tro på at hun kan svare.

Det som jeg synes fremgår av denne rapporten, er at helseforetakene ikke behandler de private institusjonene som likeverdige partnere med det offentlige. Hvis man hadde hatt en likeverdig behandling, hadde man, tror jeg, i langt større grad involvert de private institusjonene for å få til en rusomsorg som er bedre enn den vi har i dag. Det tror jeg vi er enige om; det trenger vi med over 4 000 som står i kø.

Mitt spørsmål til statsråden er: Er regjeringens prinsipielle utgangspunkt at de private institusjonene er likeverdige deltakere i dette samarbeidet, og vil den beskjeden også gis til de regionale helseforetakene?

Statsråd Rigmor Aasrud [20:00:40]: Når 60 pst. av tilbudene gis av private institusjoner, er det helt klart at de er en svært viktig del av hele tjenestefeltet. Det er nødvendig at man også henter inn erfaringer fra de private institusjonene når man skal utvikle tjenesten videre. Derfor har nettopp de private helseinstitusjonene i forbindelse med Samhandlingsreformen spilt en vesentlig rolle i å lage pasientforløpene, som jeg tror er svært viktige for at man skal få en god og helhetlig rusomsorg i tiden framover, slik at vi vet hva vi skal gjøre på hvilket tidspunkt, og også gjennom det kan få større kunnskap om hvilke behandlingsmetoder som bør tas i bruk på de forskjellige tidspunktene i rusbehandlingen. Så i denne sammenhengen er helt klart de private institusjonene en viktig del også som premissgiver for den faglige utviklingen som skal skje innenfor feltet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [20:01:58]: Riksrevisjonens rapport føyer seg inn i rekken av rapporter og tilsyn som forteller oss at vi ikke er i stand til å gi rusmisbrukerne det tilbudet de burde fått, og som de faktisk har rettigheter til. Også Statens helsetilsyn sa dette da helse- og omsorgskomiteen hadde et møte med dem. Individuell plan blir sett på som et viktig verktøy for å kartlegge et behov og for å legge en langtidsplan for den enkelte i samarbeid med den enkelte og flere involverte instanser. En individuell plan er en rettighet som faktisk svært få opplever å få.

Jeg konstaterer at en samlet komité viser til at en stor del av pasientene ikke har fått utarbeidet en individuell plan, og at komiteen i den forbindelse sier «at dette er forhold som snarest må bringes i orden».

Det er flott at kontroll- og konstitusjonskomiteen er enig i dette. Det var nemlig ikke tilfellet da helse- og omsorgskomiteen behandlet Dokument nr. 8:56 for 2009–2010 i Innst. 214 S for 2009–2010 om en bedre rusbehandling. Der fremmet opposisjonen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til tiltak innen rusbehandlingen for å sikre at retten til individuell plan blir fulgt opp i henhold til regelverk.»

Dette skjedde for bare et par måneder siden, og da syntes ikke regjeringspartiene at det var viktig at flere fikk en slik plan.

Rapporten viser også at over halvparten av institusjonene som er besøkt, uttrykker problemer i samarbeid med kommuner rundt planlegging av ettervernet. Dette er kanskje den største svikten innenfor rusomsorgen. De rusavhengige som jeg snakker med, sier alle at det var total mangel på oppfølging og ettervern som gjorde at det ikke holdt, samtidig som de som lyktes, understreker at grunnen til at det gikk bra akkurat denne gangen, var at tilbudet om ettervern var godt og riktig.

Denne problemstillingen har vi hatt i årevis, og den er godt kjent for de aller fleste. Derfor vil jeg understreke at Fremskrittspartiet fortsatt er av den oppfatning at ettervernet i kommunene ikke vil bedres før vi får gjennomført en statlig finansiering av hele behandlingsløpet.

Til slutt vil jeg kommentere disse påstandene:

«Mangelfull kunnskap om behovet for tjenester kan føre til at det ikke er det mest hensiktsmessige tjenestetilbudet som blir etablert.»

På en russeminar jeg var på for en tid tilbake, holdt HELFO foredrag om sin rolle. Jeg ble både overrasket og lei meg da jeg forsto hvor lite rusmisbrukerne selv hadde å si for valg av behandlingssted. Bare sjelden kunne de velge selv. De som hadde sterke meninger om dette og ikke ville dra hvor som helst, mistet sine pasientrettigheter og ble stående og vente på behandling i ett til to år.

Dette står i grell kontrast til målet om at en individuell plan skal utarbeides, og at den skal utarbeides i nært samarbeid med den det gjelder.

Riksrevisjonen sier følgende om individuell plan:

«Mangler i innholdet utgjør en risiko for at pasienten ikke vet hvilke tjenester som skal ytes, samt når og hvordan tjenestene skal ytes. Videre kan mangler i planen medføre at den instans som overtar oppfølgingen av pasienten etter institusjonsoppholdet, ikke har det nødvendige grunnlaget for å gi målrettet hjelp.»

Det er jammen ikke rart at vi lykkes så dårlig i rusbehandlingen.

Statsråd Rigmor Aasrud [20:05:25]: Jeg tar ordet for å imøtegå påstanden om at regjeringen ikke mener at individuell plan er viktig. Regjeringen mener at individuell plan er viktig. Det er et viktig redskap for at man skal kunne ha gode behandlingstilbud for den enkelte. Derfor har regjeringen også nå bevilget egne tilskudd for at vi skal prøve ut ordninger der personer er med på å lage en individuell plan for dem som trenger koordinerte tjenester fra helsevesenet. Derfor må jeg si at påstanden om at regjeringen sier at individuell plan ikke er viktig, medfører ikke riktighet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.