Presidenten: Etter ønske fra transport- og kommunikasjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Presidenten vil videre foreslå at det gis anledning til replikkordskifte innenfor den fordelte taletid på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ingjerd Schou (H) [14:55:40]: (ordfører for saken): Jeg vil først gi ros til representantene som har fremmet forslaget. Det er et viktig spørsmål som berører barns sikkerhet.

Komiteen viser til tidligere behandlinger av denne saken – med lignende representantforslag – også i forrige periode. Denne vinteren har det vært flere bussulykker med skolebarn, og det fornyer debatten om sikring av barn ved bruk av sitteplass og setebelte.

Så registrerer komiteen med tilfredshet at statsråden i sin uttalelse til komiteen bekrefter behovet for å vurdere felles retningslinjer for å sikre alle skolebarn tilgjengelig sitteplass og setebelte i skolebussen.

Det er slik at skolebarn transporteres over det ganske land med buss til og fra hjem og skole, og det er viktig og nødvendig å legge til rette for en trygg og sikker reise for skolebarn som benytter buss. Debatten og viljen til å sikre alle barn og unge sikker og trygg skoletransport er viktig, uavhengig av hvor man bor i landet. Det er uakseptabelt at den enkelte fylkeskommunes økonomi skal være avgjørende for om den enkelte skoleelev skal få en trygg og sikker transport til skolen.

Det er i dag fylkeskommuner og kommuner som har ansvaret for skoleskyssen. Det er stor frihet i utformingen av dette skysstilbudet og til å stille krav i de avtaler og anbudsinvitasjoner som transportørene konkurrerer om. Mange fylkeskommuner arbeider aktivt med trafikksikkerhet og skoleskyss bl.a. ved å stille krav om sitteplass til alle skolebarn, maksimal- og gjennomsnittsalder for bussmateriellet og eget skyssreglement for sjåfør og skoleelever. Dette har i mindre grad vært tilfelle med hensyn til krav om setebelter. Vi mener oppmerksomheten må være rettet mot skadepotensialet, og muligheten for å forebygge nettopp dette ved bruk av sitteplasser og setebelte.

Kunnskapsministeren har tatt initiativ til å sette ned en felles arbeidsgruppe, en arbeidsgruppe som skal utrede aktuelle problemstillinger knyttet til trafikksikkerhet og skoleskyss i buss, og om det er grunnlag for å foreta eventuelle regelverksendringer.

Jeg vil særlig understreke at det er viktig å få satt i gang endringer raskest mulig, og at det er behov for å tilpasse den praktiske gjennomføringen i dialog med fylkeskommunene.

Bybussene – det som omtales om klasse 1 – bør holdes utenfor ordningen, på samme måten som denne gruppen kjøretøy heller ikke er innordnet i setebeltepåbudet. Bybussene er spesielt tilrettelagt for et stort antall ståplasser, bygd for hurtige av- og påstigninger og benyttes også i områder med lavere risiko, altså by og tettsteder. Disse er også særlig unntatt fra monteringsplikt for setebelte gjennom EØS-avtalen.

Det er ca. 200 000 barn som benytter skolebuss daglig, og i mange busser er det slik at setebelte mangler. Det er også anslått at 10 000 barn mangler sitteplass. Det er slik sett et paradoks at taxipassasjerer kan bli bøtelagt dersom de ikke bruker bilbelte, samtidig som barn blir tvunget til å stå i midtgangen på en skolebuss uten noen form for sikring. Det bør være samsvar mellom kravene til sikring av barn i personbil og sikkerheten i buss.

Plikten til skolegang må følges opp av en rett til å komme trygt til og fra skolen. Det er i dag store ulikheter mellom de forskjellige fylkeskommunene. Disse ulikhetene bidrar også til at elever i noen fylker har en trygg skoletransport hvor alle elever har både sete og setebelte, mens andre elever i andre fylker verken har sitteplass eller setebelte.

Det er årlig ca. 40 personskader i forbindelse med skoletransport. Heldigvis har det så langt vært få alvorlige ulykker, men det betyr ikke at det ikke er en fare for at det kan skje ulykker. Bare i løpet av det siste året har det vært flere nestenulykker og ulykker hvor det bare har vært tilfeldigheter som har gjort at barn og unge ikke har blitt skadet.

Det ble avholdt en høring om denne saken 5. mai. På spørsmål i forbindelse med denne høringen om hvorvidt det var nødvendig med en lovregulering, kom det fram i høringen at forslagene i dokumentet ble støttet fullt ut både av barneombudet og av Trygg Trafikk, og slik sett viser jeg til de forslagene som er fremmet i saken.

Så vil jeg spesielt omtale forslag fra Høyre og Høyres standpunkt. Vi beklager at det så langt ser ut til at regjeringen har valgt ikke å iverksette noen tiltak for å sikre at alle skolebarn får en trygg og sikker skoletransport, som sikrer alle setebelte og sitteplass, men svarer med å sette ned nok et utvalg.

Setebelte for barn i skolebuss har vært tema i en årrekke, og det er som sagt fylkeskommunene som har dette ansvaret. Jeg kommer tilbake til våre synspunkter i et senere innlegg, og vil ta opp forslagene da.

Øyvind Korsberg hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Susanne Bratli (A) [15:01:13]: Trafikksikkerhet er det viktigste grunnlaget for samferdselspolitikken. Det å sørge for at vi alle sammen kan ferdes trygt og sikkert, er viktig. Sikker transport av ungene våre til og fra skolen er både et legitimt, et viktig og et riktig krav, og det er et paradoks at det er strenge regler for sikring av barn i bil, men at det i skolebuss lenge har vært fritt fram. Det har lenge vært både ståplasser og busser uten setebelter. Men det er store forbedringer rundt om i landet. Flere fylkeskommuner har vært flinke på dette området og forstått at de faktisk må ta ansvar for hva slags skyss de tilbyr skoleelevene.

Selv har jeg som fylkesråd for samferdsel i Nord-Trøndelag hatt ansvaret for å få på plass først sitteplasser til alle skoleelevene og deretter setebelter til alle skoleelevene, og fra 1. januar i år var det også på plass setebelter i alle bussene i Nord-Trøndelag som transporterer skoleelever. Erfaringene jeg har fra mitt arbeid med dette i mitt hjemfylke, har gitt meg en innsikt som tilsier at ting ikke er så rett fram som det fremstilles i utgangspunktet, og det har gitt meg en lærdom om at kostnaden ikke nødvendigvis blir så stor som man først trodde.

Jeg synes det er fint å kunne konstatere at det faktisk er tverrpolitisk enighet i Stortinget – i alle partiene – om målet om sitteplasser og setebelter til alle skoleelevene. Jeg synes det er fint å kunne konstatere at vi er like enige om at dette er noe som haster.

Så er det jo sånn at opposisjonen tror at det meste kan løses gjennom representantforslag i Stortinget, mens vi i posisjon jobber kontinuerlig med saker, bl.a. sammen med politisk ledelse i departementet. Under behandlingen av statsbudsjettet i fjor høst hadde regjeringsfraksjonen en merknad om setebelter, hvor vi ba regjeringen jobbe videre med saken. Og dette er fulgt opp gjennom den felles arbeidsgruppen mellom Samferdselsdepartementet og Utdanningsdepartementet som skal utrede nærmere aktuelle problemstillinger knyttet til trafikksikkerhet og skolebuss.

Dette er et arbeid som faktisk handler om mer enn sitteplasser og setebelter – det er et arbeid som vil avdekke hva som er de riktige virkemidlene i sammenhengen. Det handler også om spørsmål om endring av trafikkreglene når det gjelder forbikjøring av skolebuss/buss, det handler om spørsmål om uniformering av skolebuss, og det handler om ulike problemstillinger som vi forutsetter blir vurdert av arbeidsgruppen.

Når det gjelder uniformering av skolebusser, vil jeg vise til regjeringspartienes merknad på side 4 i innstillingen. Ved en inkurie har EUs bussdirektiv blitt nevnt med feil nummer. Det rette nummeret skal være 2001/85/EF, og implementert i norsk forskrift med ikrafttredelse den 13. februar 2004.

For meg er denne saken for viktig til å slå politisk mynt på. Til det har jeg – og resten av regjeringsfraksjonen, og for så vidt også resten komiteen – et for stort engasjement. Jeg registrerer i innlegg i avisen i dag at forslagsstillerne ikke er av samme oppfatning. Det å prøve å skape et inntrykk av at det ikke er enighet om målene, at ikke alle partier er enige om målet om at alle skolebarn skal ha sitteplass og setebelte, og at ikke alle har det travelt, er å forvrenge virkeligheten. At opposisjon og posisjon har ulike tilnærmingsmåter til å løse sakene, er jo faktisk ikke noe nytt – det opplever vi hver eneste gang og i hver eneste sak når vi i salen her behandler representantforslag.

Til slutt vil jeg få legge til at det er ikke forbudt for fylkeskommunene allerede i dag å ta det ansvaret de faktisk har, på alvor. Det er fylkeskommunenes plikt å se til at man faktisk tilbyr en sikker transport for skoleelevene, og jeg synes ikke det er holdbart – slik det for så vidt gjøres i mange sammenhenger – å skylde på at man ikke har økonomi. Fylkekommunenes økonomi er styrket betraktelig de senere årene. Det handler om prioriteringer, og de prioriteringene utfordrer vi fylkeskommunene til å ta.

Bård Hoksrud (FrP) [15:05:42]: Jeg må si jeg ble litt provosert av foregående taler, for dette er en typisk måte å bortforklare på at man faktisk ikke har gjort noe. Dette er ikke en sak som ble tatt opp for første gang nå – dette er en sak vi har holdt på med i mange år. Stort sett hver gang har regjeringen sagt at dette er vi opptatt av å gjøre noe med, dette skal vi komme tilbake til, dette skal vi rydde opp i. Og det er akkurat det samme man gjør i forbindelse med det vedtaket som regjeringspartiene nå legger opp til, ved bare å si at saken vedlegges protokollen.

Med respekt å melde: Dette er en sak som vi har brukt over fem år på – jeg har i hvert fall vært med på å diskutere den i fem år, og jeg vet at den var oppe før det òg. Det har ikke manglet løfter – løftene har vært i hopetall. Og man har nedsatt utvalg, man har skullet utarbeide rapporter, men rapportene har vist at det ikke har vært behov, fordi kostnaden har vært for liten til at man skulle gjøre noe med denne situasjonen. Det siste nå er altså at denne våren skulle man være ferdig med arbeidet i en interdepartemental arbeidsgruppe, og så vidt jeg vet er vi i juni nå. Det betyr vel at den rapporten bør være ferdig, og man bør kunne få svar fra statsråden på om det blir sikring av alle barn i skolebuss fra høsten av eller ikke.

Ja, det er fylkeskommunenes ansvar – og det har jo vært ansvarsfraskrivelse fra regjeringspartiene de forrige gangene vi har diskutert denne saken. Problemet er at fylkeskommunene må prioritere, og dette er altså ikke en lovpålagt oppgave. Det er noe av det vi legger opp til, og som er et av forslagene fra Fremskrittspartiet, nemlig at vi skal lovpålegge sikker skoletransport av barna. Jeg synes i hvert fall at det er uakseptabelt at det er fylkeskommunens økonomi som skal avgjøre hvorvidt barna våre får en sikker og trygg transport eller ikke.

I forgårs var jeg på en konferanse om sikring av barn i bil. Der er man pålagt dette. Hvis man ikke sørger for at barna sitter sikret og på en trygg måte, får man bot og blir pålagt å sørge for at barna sitter godt og trygt. Men der det offentlige har ansvaret, er det ikke det samme kravet. Der kan man stå, og hvis man er heldig, får man kanskje til og med et setebelte i noen fylkeskommuner, for det er noen som har klart å finne rom for det, men mange har ikke det. Det er altså 200 000 barn som bruker buss hver eneste dag, og det er 4 000–10 000 som verken får et sete eller et setebelte. De aller fleste får ikke setebelte. Men paradokset er at jeg og alle andre voksne som setter seg på en ekspressbuss, er garantert både sete og setebelte, men barna våre sender vi rundt i de eldste bussene, uten verken setebelte eller – for mange av dem – en plass å sitte. Jeg forstår ikke logikken i det. Konklusjonen i SINTEF-rapporten, som den forrige samferdselsministeren brukte som argument for ikke å innføre dette forrige gang, var at kostnadene ved innføring var for høye i forhold til ulykkeskostnadene. Jeg mener at her kan vi ikke sette prislapp på barna våre. Men det har tydeligvis regjeringen gjort, når man nå fortsetter å skyve saken foran seg.

Så må jeg innom et par av forslagene. Jeg synes det er litt spesielt at Kristelig Folkeparti og Høyre fremmer et forslag om at man skal ha en overgangsordning på fem år for å skifte ut de gamle bussene, når selskapene sier at det gjør vi på 4,3 år, uten noe mer overgangsordning. Da får man skiftet ut bussene før, og da er det ganske tullete å fremme et forslag som gjør at en bruker lengre tid og får en lengre overgangsordning enn det det er behov for, etter det bransjen selv ser. Da burde man heller sluttet opp om Fremskrittspartiets forslag om å sette i verk tiltak som gjør at man kan redusere overgangstiden ytterligere, og sørge for at alle barn får setebelte når de skal transporteres til og fra skolen.

Alle barn er pålagt å være på skolen. Da mener jeg at man også har et krav på å få en trygg og sikker transport mellom hjemmet og skolen, som er barnas arbeidsplass. Derfor har vi fremmet dette forslaget. Men jeg er nå spent på å høre om regjeringen vil sørge for at alle barn nå får en trygg og sikker skoletransport, med et sete å sitte på og setebelter, eller om det fortsatt skal være sånn at denne saken får lov til å fortsette i uendeligheten, før man tar endelig stilling.

Presidenten: Presidenten er litt usikker på om representanten tok opp de forslagene som står i innstillingen.

Bård Hoksrud (FrP) (fra salen): Det vil jeg gjerne gjøre.

Presidenten: Da er forslagene i innstillingen tatt opp av representanten Hoksrud.

Presidenten vil også bemerke at uttrykket «ganske tullete» – om forslag fra andre – er uparlamentarisk.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [15:11:18]: Jeg skal forsøke å være engasjert, men ikke like indignert engasjert som forrige taler var.

Trafikksikkerhet er viktig. Det er ingen tvil om at det er viktig at vi sikrer både ungene våre, oss selv og andre når vi skal ferdes til og fra arbeidsstedet, og når vi skal utnytte fritiden vår. I alle sammenhenger er trafikksikkerhet viktig. Senterpartiet er også opptatt av at vi skal sikre at ungene våre har en trygg og god skolevei, det innebærer også selvfølgelig at de skal sikres i buss. Det er veldig gledelig at det er et storting som er så enig om at dette er en viktig sak. Det synes jeg er veldig flott.

I likhet med representanten Bratli viser jeg til den merknaden som var i statsbudsjettet, og som viser at vi gjentar det arbeidet. Det er satt ned en arbeidsgruppe, ikke bare for å jobbe med saken, men for å finne løsninger til hvordan det skal gjøres. Det er fylkenes ansvar, og fylkene løser trafikksikkerhetsarbeidet sitt på veldig mange ulike måter. Trafikksikkerhet er et arbeid som jeg opplever at fylkeskommunene tar veldig på alvor og jobber godt og seriøst med. Jeg har lyst til å minne om at det er noen av fylkene som faktisk greier dette, uten at det er lovpåbud. Bratli viste til Nord-Trøndelag. Jeg kan vise til Nordland, som har løst det med å stille krav om setebelter i anbudsgjennomgangen. Det er en måte å gjøre det på.

Jeg har tillit til at den jobben som gjøres i regjeringen, fører til at man får på plass den dialogen som skal til i fylkeskommunene, og at man kommer opp med de forslagene som gjør at vi får plass sikring også av ungene våre i buss.

Knut Arild Hareide (KrF) [15:13:38]: (leiar i komiteen): I Noreg har vi en plikt til å gå på skule. Da synest Kristeleg Folkeparti at det er naturleg at dette blir følgt opp av ein rett til å kome trygt til og frå skolen. Derfor er det bra at alle partia i denne salen er einige om intensjonen om at me skal få ein trygg skuleveg, at me skal ha sitjeplassar til barna, og at setebeltet skal vere på plass. Derfor syntest eg det var interessant å høyre refleksjonane til representanten Susanne Bratli, som så tydeleg viser at dette kan vi få til, når den politiske viljen er til stades. Eg er imponert over det ein har fått til i Nord-Trøndelag, der ein har hatt politikarar som har sett betydinga av dette, og gått føre. Eg synest òg det er interessant når ein får fram at kostnaden ikkje blei så stor som det ein ofte hadde føresett i forkant.

Men så vil eg peike på at det er gjort vedtak om dette tidlegare. I denne salen er det gjort vedtak på bakgrunn av ei innstilling frå transport- og kommunikasjonskomiteen frå 26. februar 2008. Det blei gjort vedtak 13. mars 2008 om å

«(…) innføre påbud om sitteplass for skolebarn i skoleskyss med buss. Arbeidet starter etter at rapporten om «Sikkerhet knyttet til transport av skolebarn i buss» er lagt fram for Samferdselsdepartementet.»

På den bakgrunnen, når me veit at dette kan me få til når det er politisk vilje, opplever eg at det har skjedd for lite i saka. Det er derfor eit paradoks, synest eg, at representanten Hoksrud kritiserer Høgre og Kristeleg Folkeparti fordi me vel å setje ein tidsfrist. Den same representanten påpeiker at han har jobba med denne saka i fem år utan at det har skjedd noko, og så kritiserer han partia i denne salen som ønskjer å setje ein tidsfrist for å få arbeidet i gang. Det er ikkje berre Høgre og Kristeleg Folkeparti som har vore utolmodige og påpeikt denne saka, det har òg Riksrevisjonen gjort. Dei har òg påpeikt det kritikkverdige ved dette. I høringa sa ein representant for barneombodet:

«I 2010, hvor jeg kan bli bøtelagt hvis jeg sitter i baksetet i en drosje uten å bruke setebelte, blir barn tvunget til å stå og dingle i midtgangen på en skolebuss uten noen form for sikring.»

Sitjeplass og bruk av setebelte reduserer risikoen for skade med minst 50 pst. dersom ei ulykke skulle skje. Derfor er det viktig at vi får ei framdrift i dette arbeidet som er større enn det me har hatt dei siste åra.

På same måte som representanten Bratli har eg registrert at Framstegspartiet har prøvd å teikne eit anna bilete av denne saka i media. I Agderposten kom det fram at representanten Godskesen møtte motbør i innstillinga frå fleirtalet. Fleirtalet, Arbeidarpartiet, Høgre, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti, peiker på at det er fylkeskommunane og kommunane som har ansvaret for skoleskyssen. Ja, me har fått framlagt at fylka har greidd å ordne opp.

Eg har lyst til å gi honnør til representanten Godskesen for dette forslaget, men eg deler ikkje den framstillinga som er gitt i Agderposten. No er ikkje dette eit direkte sitat frå Godskesen, men eg håper at òg representanten Godskesen ser at dei forslaga som er lagde fram av Høgre og Kristeleg Folkeparti her, er lagde fram fordi me er utolmodige, og fordi me meiner denne saka er så viktig. Det er derfor me har sett ein tidsfrist.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [15:17:47]: Eg deler det utolmodet som framgår både av komitéinnstillinga og ulike innlegg her i dag. Eg kan ikkje ta ansvar for dette feltet for dei siste fem åra, men eg kan ta ansvar for dei siste åtte månadene.

Eg kan forsikra om at ei arbeidsgruppe som no er oppretta, og som blir leidd av Samferdselsdepartementet, ikkje skal, som Hoksrud ordla seg, vera eit arbeid som går inn «i uendeligheten». Tvert imot er det slik at regjeringa er oppteken av at alle skulebarn skal ha ein trygg skuleveg, at skuleskyssen blir utført på ein trygg og forsvarleg måte.

Det framgår både av representantforslaget og av det brevet som eg har sendt til komiteen, at det er arbeidd med dette spørsmålet på ulikt vis dei siste åra. Det er gode eksempel på fylkeskommunar som har fått dette trygt og godt på plass. Men eg fann det altså nødvendig, ikkje for å trenera dette arbeidet, men faktisk for å få fortgang, at dei to departementa som har mest med dette å gjere, Samferdselsdepartementet på transportsida og Kunnskapsdepartementet på opplæringssida, saman danna ei arbeidsgruppe. Vi såg at her er det faktisk nokre problemstillingar som må vurderast noko nærmare.

Det er ei rekkje administrative, tekniske og praktiske problem som ved innføring av felles retningslinjer må finna si løysing. Arbeidsgruppa er godt i gang. Dei ulike løysingane må vurderast i høve til praktisk gjennomføring for fylkeskommunane. Arbeidsgruppa ser på kva lovverk ei slik plikt skal heimlast i, og kor omfattande ein skal gjera dette, både når det gjeld kravet om sitjeplass og kravet om bilbelte ved skuleskyss. Det er eit mål å få sett i gang endringar raskt, men samtidig må det takast omsyn til den praktiske gjennomføringa i kvar enkelt fylkeskommune. Utfordringane trur eg er litt ulike frå fylkeskommune til fylkeskommune.

Gjennom dette arbeidet har det vore, naturleg nok, god kontakt med fylkeskommunane. Det er eit engasjement der òg, det er eit engasjement i mange fylkesting for denne saka, og meldingane no tilseier at det er eit aukande tal fylkeskommunar som dimensjonerer skuleskysstilbodet ut frå at skulebarn med skyssrett skal få sitja under skuletransporten. Samtidig viser fleire av fylkeskommunane til at det er nokre utfordringar når det gjeld å sikra sitjeplass til alle skulebarn i dei tilfella der skuleskyssen er integrert i ordinær kollektivtrafikk eller føregår med såkalla klasse 1-buss, altså bybuss. Det er nokre som allereie òg stiller krav om setebelte.

Lat meg nytta høvet til å takka komiteen for dei gode innspela som har kome, og som er viktige bidrag slik dei no ligg, inn i dette arbeidet. Og lat meg ein gong til understreka: Eg skjøner utolmodet. Eg deler det. Men det er altså ei arbeidsgruppe i gang som har god framdrift, og eg håpar eg skal få lov til å koma tilbake til Stortinget med ein konklusjon rimeleg raskt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bård Hoksrud (FrP) [15:22:49]: Det var godt å høre at arbeidsgruppen jobber. Men det statsråden har gitt tilbakemelding om til komiteen, er at det skulle være ferdig våren 2010.

Problemet med denne saken er at hver gang den har vært oppe til behandling, så skal et utvalg settes ned, eller noen skal gjøre en jobb – men det kommer altså lang tid etterpå. Statsråden har, i hvert fall ikke så langt, gitt noe eksakt svar på: Når er man ferdig? Når kan man fatte et vedtak? Står statsråden bak det hun har sagt til NRK Super, hvor hun lovet at fra høsten av skal det være en løsning på dette med sitteplass og setebelte til barn i skolebuss? Det er ganske viktig å få vite nå: Er det sånn at det som er sagt, skal følges opp? Hvorfor trenger man å ha en ny gruppe som skal jobbe, hvis det er sånn at statsråden har lovet at dette kommer fra høsten av? Jeg håper nå at statsråden kan bekrefte at fra høsten av er barn i buss sikret setebelte og sitteplass, det garanterer hun.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [15:23:55]: Det eg har sagt, er at det er min intensjon at vi skal ha kome betydeleg lenger med denne saka til hausten. Det er framleis min intensjon. Eg har allereie tidfesta éi sak i Stortinget som skal vera ferdig før eg tek ferie. Eg håpar framleis at denne saka skal vera ferdig frå arbeidsgruppa før ferien, men eg trur eg skal vera forsiktig med å setja nokon dato.

Det eg vil streka under, er at dette er ei sak som har høg prioritet i departementet og òg i Kunnskapsdepartementet. Vi ser at det er nokre praktiske utfordringar. Eg har gjort greie for nokre av dei, men vi har registrert – og deler – utolmodet med å få ein trygg skuleskyss til alle barn.

Ingjerd Schou (H) [15:25:09]: Nå har statsråden redegjort for at hun ikke tar ansvar for alle de fem årene som har vært, men tar ansvar for de siste åtte månedene. Til det er det vel å si at regjering er regjering, åkkesom.

Statsråden redegjør også for at det er visse tekniske og administrative problemer ved det å endre bestemmelser og lover. Det tror jeg de fleste kan skrive under på. Men det har jo vært gjort tekniske og administrative endringer, man har sagt at man vil endre og har gitt et tidspunkt for det. Kan statsråden tydeligere si når det kommer endringer i lovgrunnlaget, slik at vi får garantier for sitteplass og setebelte?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [15:25:55]: Det er jo slik at det har vore nokre regjeringar i dette landet, ja. Og det er rett, dette er eit spørsmål som har vore drøfta over lengre tid, ikkje berre dei siste fem åra, som Hoksrud refererer til, men òg tidlegare. Og heldigvis er det slik at om engasjementet har vore noko skiftande her, skjer det stadig forbetringar ute. Eit aukande tal fylkeskommunar dimensjonerer skuleskysstilbodet ut frå at skulebarn med skyssrett skal få sitja under skuletransporten. Så det skjer stadig forbetringar.

Nokon garanti vil eg ikkje gje i dag, men eg ber om å bli trudd på at dette er eit arbeid som det ikkje er stillstand i, og som snart vil bli ferdigstilt.

Knut Arild Hareide (KrF) [15:27:03]: Det begynner snart å bli stor nysgjerrigheit om statsrådens ferieplanar. Det som iallfall er sikkert, er at statsråden fortener ferie etter ein svært arbeidskrevjande vinter.

Eg synest det er flott å høre at statsråden er utolmodig i denne saka. Eg hører òg at ho – som representanten Schou seier – tek ansvar for dei åtte siste månadene, men ikkje for dei fem siste åra. Om det ligg ein skjult kritikk mot eiga regjering, får statsråden eventuelt vurdere om ho vil kommentere.

Eg har lyst å utfordre på éin ting. Eg forstår at det tek noko lengre tid når det gjeld sikkerheitsbelte, men sitjeplassproblematikken opplever eg er relativt mykje enklare. Kan det vere aktuelt for statsråden å vurdere å ha ei todeling i denne saka, å få på plass sitjeplass relativt hurtig, og så bruke litt lengre tid på sikkerheitsbelte?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [15:28:01]: Når eg viste til dei siste åtte månadene, trur eg at eg må leggja til at sjølvsagt tek eg ansvar for det som skal skje framover.

Så ligg det frå mi side ingen skjult kritikk, men det vart faktisk behandla eit Dokument nr. 8-forslag sesjonen 2007–2008. Det er følgt opp på ulikt vis, m.a. med nokre spørsmål og svar her i Stortinget frå min forgjengar. Eg har ikkje sett nokon grunn til å gå noko vidare inn i dei, dvs. at eg svarte i samsvar med det ho hadde svart på, til det fyrste spørsmålet, i november her i salen. Men eg gjekk tilbake til departementet og sa at eg ville ikkje lenger stå og seia at dette er berre fylkeskommunane sitt ansvar, her må vi få på plass ei arbeidsgruppe, her må vi få på plass eit arbeid vidare. Og det har eg følgt opp, i lag med Kristin Halvorsen, og er veldig fornøgd med det. Om vi skal føreta ei todeling av innsatsen vidare, er noko som òg arbeidsgruppa vurderer.

Arne Sortevik (FrP) [15:29:14]: Denne saken har pågått i mange perioder, som replikkvekslingen nettopp viste. Fremdeles venter vi. Siste vedtak i Stortinget var i 2008. Da kom rapporten i juni 2008. To år etter venter vi fortsatt.

La meg minne statsråden om at påbud om setebelte i bil kom i 1979, hvis jeg husker riktig. Påbud om setebelte i nyere busser kom vel i 1998. Fremdeles venter vi på å få sikring av barn i skolebuss. Mener statsråden virkelig at vi nå skal skape ny usikkerhet om hvorvidt det skal være påbud om sete og setebelte for skolebarn i buss fra høsten 2010? Skal de måtte vente til høsten 2011 eller vente til 2012? Er det slik at statsråden nå må utsette ferien sin i flere år fordi dette går for sent? Og skal det være slik at fylkeskommunenes økonomi avgjør om barn sikres eller ikke?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [15:30:19]: Det er altså eitt parti i denne salen som prøver å svartmåla situasjonen i forhold til slik det no faktisk er.

Vedtaket i seg sjølv, som skjedde i 1999, om endring i krav til setebelte i buss har medført forbetring, for det betyr at dei bussane som er inne i anboda her, og som er registrerte frå den tida, har setebelte på plass.

Så er det freistande å minna om at dersom Framstegspartiet har venta i så kolossalt mange år, hadde dei jo hatt alle moglegheiter til å påverka tre budsjett for ikkje så veldig mange år sidan. Eg kan ikkje hugsa at dette då vart teke opp, men lat oss no i fellesskap konsentrera oss om og gleda oss over dei forbetringane som skjer, og at vi har eit arbeid på gang som skal bety ytterlegare forbetring.

Bård Hoksrud (FrP) [15:31:29]: Dette handler selvfølgelig ikke om å svartmale, men det handler om den faktiske situasjonen. Det handler om hvordan det er å være foreldre som hver eneste dag lurer på om poden eller datteren kommer trygt hjem, fordi man blir transportert på en uforsvarlig måte, på en helt annen måte enn alle andre som reiser med buss – f.eks. en ekspressbuss – og som er garantert både sitteplass og setebelte. Det er det dette handler om.

Jeg synes at denne regjeringen skylder på andre og skyver problemene bakover i tid. Det blir jo helt tullete, når man har sittet i fem år og lovet at dette skal man gjøre noe med. Vi var veldig glade forrige gang, da statsråden sa at dette skal vi nå få på plass – det har nå gått flere år siden sist.

Fortsatt vet vi ikke når vi får dette på plass, til tross for at statsråden lovet at arbeidsgruppen skulle være ferdig før sommeren. Jeg håper at statsråden bekrefter at den vil være ferdig før hun tar ferie, slik at vi kan få på plass en skikkelig ordning som sikrer alle barn en trygg skoletransport.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [15:32:34]: Eg kjenner vel til foreldre som er urolege for skuleskyssen, for vegen og for mykje anna. Eg arbeider kvar dag med forbetring. Heldigvis er det slik at det er fleire rapportar som viser at det er få skadar og ulykker knytte til kjøring av skulebuss. Det er fordi det er fleire sjåførar og mange andre som gjer ein aktiv innsats for trygg kjøring.

I det som eg vil kalla for svartmåling, inngår dette at det er ingenting som skjer, at det er arbeidsgrupper som arbeider inn i æva, og det er ingen andre enn Framstegspartiet som bryr seg. Men det er feil. No er det faktisk slik at denne debatten og denne innstillinga har vist at det er eit samla storting som ynskjer ei endring. Det er godt å ha med seg i sluttføringa av dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ingebjørg Godskesen (FrP) [15:33:52]: Det er bra at alle ser viktigheten av sikring av barn i buss. Men det er med sorg i hjertet at jeg registrerer at det ikke er en prioritert sak for regjeringspartiene, for Høyre og for Kristelig Folkeparti. Våre barn som er vår framtid, burde etter min mening vært det viktigste for oss alle.

Jeg bruker stort sett buss når jeg pendler mellom Arendal og Oslo. Bussen har omtrent ikke kommet i gang før vi får beskjed om at det er påbud om å bruke setebelter. Til dags dato har ingen stått i gangene i bussene fordi det har vært sitteplasser nok. Det reklameres også med at dersom bussen blir full, settes det opp ekstrabusser. Altså, alle skal med, med sitteplass og bilbelte.

Så kommer vi til skolebussene. Her er reglene tydeligvis annerledes. Mens vi voksne kan få bøter for å sitte i buss eller taxi uten sikkerhetsbeltet på, blir veldig mange skolebarn henvist til å stå i midtgangene mens de fraktes til skolen.

I Aust-Agder for en tid siden var det noen skolebusser som var helt propp fulle. Så fikk plutselig sjåføren en beskjed over mobilen om at det var kontroll på veiene. Og hva skjer? Jo, bussen stopper, og skolebarna hives ut og blir stående på utsiden. Det betyr jo at når det ikke er setebelter i bussen, ei heller nok sitteplasser, proppes bussene fulle, og veien til skolen er ikke lenger like trygg og god som den skal være. Derfor forstår jeg foreldre som kjører barna til skolen, med de ulempene det medfører både for miljøet og eventuelle trafikkfarlige situasjoner når barna skal ut av og inn i bilen.

Dette viser en praksis med at det bare er å stue elever inn i bussene – det er vel ikke så farlig med dem, og det går jo stort sett godt. Dette er, etter hva jeg har fått tilbakemeldinger om, noe som skjer i store deler av Norge. Og sjåføren kan ikke lastes, for han følger jo bare ordre fra sin arbeidsgiver.

Regjeringen svikter skolebarn i buss når de ikke vil bevilge nok penger til sitteplasser og setebelter i bussene. Er den økonomiske prisen for høy for å sikre barna våre så fort som mulig? Her må vi forebygge og gjøre det vi kan for å få minst mulig skader dersom ulykken først er ute. Det kan vi altså gjøre ved å sikre skolebarn på deres vei til skolen. Vi har ikke råd til å vente i minimum 4,3 år til alle bussene uten setebelter skal være skiftet ut. Tidsfrister er jo noe vi er vant med at ofte blir utsatt og utsatt. Det har vi også sett i denne saken. Vi må derfor gjøre noe så fort som mulig. Vi må sikre dagens skolebarn og ikke vente til dagens skolebarn er blitt besteforeldre.

Ingjerd Schou (H) [15:36:54]: Jeg registrerer at statsråden vil ha både setebelter og sitteplasser, men mangler politisk vilje til å drive det igjennom, og/eller mangler politisk bakking til å gjennomføre det som er den uttrykte vilje. Det kan virke som om man begynner på nytt hver gang. Det er altså ikke første gang denne saken er oppe. Det er heller ikke første gang at det fra regjeringen uttrykkes positiv velvilje til å få dette gjennomført.

Setebelte for barn i skolebussene har vært et tema i en årrekke. Det er slik at busser skiftes jevnlig ut, og nye busser kommer på markedet. Alle har etter hvert setebelter. Omløpshastigheten er ca. 4,3 år. I tillegg er det viktig at barn får sitteplass.

Bieffektene ved at barn både får sitteplass og setebelter, er at det blir mindre knuffing og mindre mobbing. Det er understreket både av Trygg Trafikk og Barneombudet. Jeg tror de fleste foreldre med barn i skolebuss også tydelig kan formidle det – hvilket selvfølgelig i seg selv er et gode. Det krever også at hjem, skole og bussjåfør er tydelig på at dette er til det gode for barnas sikkerhet.

Som saksordfører for denne saken har jeg faktisk fått ganske mange henvendelser fra bussjåfører som sier at vi er som alle andre, vi er svært forskjellige. Det kreves også at bussjåføren er en god bussjåfør, som sørger for at barna benytter de sikringsmidlene som er til stede.

Det er viktig for Høyre at vi tar stilling til at vi vil ha sitteplasser og setebelter, og at vi også gir tid og anledning til en overgangsperiode på fem år, slik at vi får gjennomført det som er intensjonene, at sitteplasser og setebelter er på plass i alle busser som frakter skolebarn til og fra skolen, med unntak av de busser som selvfølgelig er klart definert som bybusser.

Så mener vi også at regjeringen har fokusert for lite på trafikksikkerhet. Vi har tatt flere initiativ for å få tryggere skoleskyss. Vi har også fremmet forslag om økte bevilgninger til fylkeskommunene nettopp for å dekke kostnadene forbundet med skjerpede krav til sikkerhet.

Flere andre land har av trafikksikkerhetshensyn også tydeligere uniformering av skolebussene for å øke oppmerksomheten om at her kjører det en skolebuss, at omgivelsene skal være klar over dette. Vi mener også at det bør innføres krav om en tydeligere uniformering av skolebusser i vårt land – ikke bare henge opp en lapp i vinduet, men ha tydeligere merking. Kjøretøyforskriften krever merking av buss som frakter skolebarn, og det er viktig at teksten «Skolebuss» betyr noe mer. Det er derfor viktig for oss at reglene for merking av skolebussene skjerpes, slik at vi også får bestemmelser om at man ikke skal kjøre forbi skolebussene når disse stopper for av- og påstigning.

Jeg tar opp forslagene fra Høyre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Ingjerd Schou har da tatt opp de forslag hun refererte til.

Anders Anundsen (FrP) [15:40:15]: La meg starte med en selverkjennelse: Noen ganger er jeg flau over å være politiker. Hvis det hadde eksistert noe som het et verdensmesterskap i bortforklaring, tror jeg en del av regjeringspartienes representanter hadde ligget an til en ganske brukbar plassering.

Jeg har lyst til å sitere det barneombudet har sagt til komiteen:

«Ødelagte liv har ingen prislapp.»

Det vi snakker om i denne saken, er det viktigste vi har, barna våre, og vi klarer ikke å transportere dem på skikkelig vis når de skal på skolen. Det er flaut!

Den dagen det skjer en alvorlig ulykke hvor et barneliv går tapt eller et barn blir alvorlig skadd, ligger ansvaret på statsrådens bord. Det ligger hos flertallet i denne salen. Det holder selvfølgelig ikke for en statsråd å stå på Stortingets talerstol og si at jeg har bare vært statsråd i åtte måneder, jeg tar ikke ansvar for noe mer. Denne regjeringen har sittet siden 2005, og denne statsråden har vært medlem av denne regjeringen i mye lengre tid enn de siste åtte månedene, hvor hun har styrt dette departementet. Det er regjeringen som har ansvaret for at dette ikke er gjennomført.

Jeg blir bekymret når jeg hører representanten Bratli fra Arbeiderpartiet som sier at det er i hvert fall tverrpolitisk enighet om målet, og alle er enige om at det haster. Ja, det har vi vært enige om i fem år! Det haster fortsatt. Det er bare hell at det ikke har skjedd alvorlige trafikkulykker med barn i skolebuss på den tiden. Barn blir ikke sikrere i buss på grunn av gode intensjoner. Det må handling til.

Første gang jeg var med på å fremme dette forslaget, var for fem år siden. Nå, fem år etter, velger statsråden sin standardløsning. Jeg vil beskrive den ved å omskrive et ganske kjent ordtak: Når statsråden vil at intet skal skje, så setter hun ned en ny komité. Så langt er det ingen av de nedsatte komiteer i denne saken som har hjulpet et eneste skolebarn. Det er på tide å handle!

Freddy de Ruiter (A) [15:42:37]: Det er lett å forstå utålmodigheten, og at folk er engasjerte i denne saken. Det er vi også. Jeg skal være den første til å innrømme at dette har tatt altfor lang tid. Vi forventer at vi finner en løsning raskt.

Jeg tror i hvert fall for min del og for posisjonens del at denne saken handler om også å være litt ydmyk. Det har tatt for lang tid. Det burde ikke ha tatt så lang tid. Vi må finne en løsning raskt.

Det er heller ikke slik at vi i posisjon er noe mindre glad i våre barn og barn generelt enn opposisjonen. Derfor vil jeg avvise det representanten Hoksrud sier om at posisjonen setter en pris på barnas hoder. Jeg vil også avvise kost–nytte-betraktninger i denne debatten og avvise å bruke SINTEF og andre som et faglig grunnlag for eventuelt å ikke innføre ordninger som sikrer barn både sitteplass og setebelte i buss.

Jeg tror egentlig ikke vi er så uenige. Vi har dårlig tid. Det må skje raskt. Vi er heller ikke så uenige om at det er noen paradokser her. Det er klart at det er underlig at hvis jeg skal ta bussen fra Arendal til Oslo, må jeg sitte med setebelte, mens hvis barn skal kjøre en farlig vei på Vestlandet eller andre steder i buss kanskje en halv time eller en time til skolen, så gjelder ikke det samme.

Kritikken er forståelig. Vi har dårlig tid og forventer et raskt resultat, slik at alle barn sikres sitteplass og setebelte.

Ingjerd Schou (H) [15:44:48]: Jeg har lyst til å si at jeg setter pris på den ydmykheten som representanten de Ruiter viser. Jeg tror det var på høy tid, for vi får lett en følelse av at her setter man nok en gang ned et utvalg, vil vente og se når det gjelder en situasjon som har vært bearbeidet og behandlet, og jeg er også helt sikker på at de administrative og tekniske forholdene når det gjelder å endre en lov, er det gått mange runder på tidligere da disse forslagene har vært behandlet.

Jeg helt enig med statsråden når hun sier at det handler om evnen til å prioritere, og gradvis er det flere fylkeskommuner som faktisk gjør det, også min fylkeskommune, Østfold. I vinter hadde vi en ulykke i Eidsberg kommune med en buss som kjørte av veien – full av skolebarn. Det gikk heldigvis bra, men det var en sterk påminnelse om at det bare var tilfeldigheter som gjorde at ikke ulykken gikk veldig mye verre. Da er det også greit å minne om at trafikksikkerhet handler om mer enn bare sitteplass og setebelte. Det handler om krav til uniformering av skolebusser, og at vi får en kjøretøyforskrift som tydeliggjør det, og at kjøretøyforskriften – som et minimum, selvfølgelig – følges. Men det handler også om at vi får trafikkregler som skjerpes – det ligger i Høyres forslag – at det ikke er anledning til å kjøre forbi en skolebuss som stopper for av- og påstigning. Min egen erfaring er at på landsbygda er det ikke alltid busslommer, så det blir slik at skolebussen stopper ved de ulike veiskillene for av- og påstigning. Jeg ber også om at statsråden merker seg at det er flere trafikksikkerhetstiltak som kan settes i verk, og som kan medvirke til at skolehverdagen og tryggheten til dem som transporteres i skolebuss, blir bedre.

Så har jeg lyst til å avlegge Fremskrittspartiet en liten visitt. De sier at overgangsordninger på fem år er for mye. Men det er greit å minne om at også fylkeskommunene er inne i anbudsprosesser, og en har anbud som gjelder. Det er ikke slik at man bare sier opp disse – det skal forberedes og inngås nye avtaler. Hvis Fremskrittspartiet tror at det å være mer offensiv er å ikke ha en tidsbegrensning på en overgangsordning, må jeg si at ut fra det Sortevik sa i sitt innlegg her i sted, kunne det jo gå både vinter og vår ganger med mange år før dette kom på plass. Sånn sett så opplever nok jeg at Fremskrittspartiets forslag er mindre offensivt enn det å tidfeste en overgangsordning på fem år.

Bård Hoksrud (FrP) [15:47:56]: En skal høre mye rart før ørene detter av, er det noe som heter. Det tenkte jeg da jeg hørte på foregående taler, som altså mente at det var offensivt å være for en overgangsordning på fem år, og det gjaldt for så vidt også representanten Hareide tidligere i debatten.

Poenget er jo at forskjellen på Fremskrittspartiets forslag og Kristelig Folkepartis og Høyres forslag er at vi sier at vi vil bruke offensive og positive virkemidler for raskere å få skiftet ut bussene. Når bransjen selv sier at de trenger 4,3 år, for da vil alle bussene være skiftet ut på grunn av naturlig avgang for når de må ut av drift, blir det jo litt rart å si at vi skal ha en overgangsordning som er lengre enn det selskapene sier at de kan levere på – det er offensivt, og det er å ta det på alvor. Jeg synes det er det stikk motsatte. Det å være offensiv er å si at ja, vi vil legge inn noen gode virkemidler som gjør at vi får skiftet ut disse bussene lenge før det har gått 4,3 år, som selskapene selv sier de kan få gjort det på.

Så må jeg gå litt tilbake. Ja, jeg skulle veldig gjerne stått her, statsråd, og vært kjempeoptimist, og det trodde vi vi kunne være forrige gang med den forrige statsråden, men det var altså sånn resultatet var. Hele begrunnelsen til flertallspartiene for ikke å stemme for forslaget den gangen var at man måtte bli ferdig og få rapporten fra SINTEF, og rapporten fra SINTEF sa altså at kostnadene ved å gjøre dette var høyere enn ulykkeskostnadene. Jeg var i debatt med statssekretær Geir Pollestad i forrige periode der dette var et av hovedargumentene – da rapporten kom – for hvorfor ikke regjeringen ville følge opp dette.

Så til det som representanten Freddy de Ruiter sier: Jeg er veldig glad for at han nå kommer med en erkjennelse når det gjelder dette. Men hele argumentasjonen for hvorfor man ikke har fått løst dette, er altså en rapport som regjeringen bestilte, som ble hemmeligholdt, og som det tok lang tid før ble offentliggjort, og før den kom. Det var begrunnelsen for hvorfor vi er der vi er i dag, at vi er like kort, eller like langt, som det vi var etter at rapporten kom i juni 2008.

Så sier noen at vi ikke kan si opp de anbudene som er. Vi skal ikke si opp noen anbud, men vi bør sørge for at penger blir stilt til rådighet sånn at alle barn har en plass å sitte på, og at alle barn får et setebelte. Jeg skal love: Det er ingen busselskaper som vil si nei til å få mer penger for å transportere barna trygt og sikkert til og fra skolen. Alle de i bransjen som var på høringen i transportkomiteen, var entydig på det at selvfølgelig hvis de får penger til å gjøre det, gjør de det med glede. Derfor forstår jeg ikke debatten som vi har her i dag. Jeg skulle gjerne vært glad og fornøyd – statsråd og andre fra regjeringspartiene – men, dessverre, historien viser at det ikke blir fulgt opp med konkrete tiltak.

Susanne Bratli (A) [15:51:18]: Når man snakker om engasjement i fem, seks og sju år i denne saken, kan i hvert fall undertegnede underskrive på at jeg har hatt et engasjement i denne saken som går langt utover det.

Jeg kan underskrive på at jeg har hatt et engasjement når det gjelder å diskutere dette med ulike regjeringer, og jeg har diskutert det med ulike partier. Jeg har deltatt på skolebusskonferanser som vi har hatt i Nord-Trøndelag, der statssekretærer, f.eks. fra Venstre, har stilt opp og fortalt at det er helt uaktuelt å innføre et påbud om setebelter i skolebusser. Så jeg tror kanskje vi skal være litt forsiktige med å angripe hverandre.

Jeg har nå sittet på Stortinget siden oktober, og dette er en sak som jeg har hatt stort engasjement for og snakket mye om, og som fraksjonen har hatt stort engasjement i og snakker mye om. Vi jobber på vår måte, for det er forskjell på hvordan posisjon og opposisjon jobber – det vet alle som sitter her i denne salen – og da synes jeg nesten det kan bli litt smålig å prøve å benytte denne viktige saken til å lage et vrengebilde av hvordan virkeligheten faktisk er.

Vi er alle sammen enige om at vi ikke har noen barn å miste. Vi er alle sammen enige om at vi skal ha på plass setebelter og ikke minst sitteplasser til skolebarna. Så må det da gå an å få respekt for at man jobber på ulike måter. Og det må gå an å kunne forlange at både statsråden og regjeringsfraksjonen faktisk blir trodd når vi sier at jo, vi har den målsettingen at alle skal ha sitteplass og setebelte, og vi har den målsettingen at dette skal skje så raskt som overhodet mulig. Men vi gjør det på en litt annen måte. Vi stemmer ikke for representantforslaget, for erfaringen min tilsier at det kan finnes ulike måter å få til dette på, både med hensyn til hvilke forskrifter og hva slags regelverk som skal endres, og med hensyn til hva slags virkemidler man skal bruke.

Men det må gå an å opptre såpass ryddig og redelig at man innrømmer det som jeg begynte det forrige innlegget mitt med, at det er tverrpolitisk enighet om at vi skal ha på plass sitteplasser og setebelter til skolebarna. Det er tverrpolitisk enighet om at vi skal gjøre dette så fort vi kan få det til. Vi er bare litt uenige om metoden. Vi er litt uenige om hvorvidt det er riktig å stemme for ett av Fremskrittspartiets mange Dokument 8-forslag. Når det gjelder rekken av Dokument 8-forslag som man har under paraplyen «trafikksikkerhet», og når det gjelder rekken av forslag som man mener handler om trafikksikkerhet, bl.a. å sette opp fartsgrensene, å legge ned Utrykningspolitiet, å selge alkohol på bensinstasjonene, er det ikke sikkert summen blir bra for trafikksikkerheten. Men vi skal ha på plass setebelter, og vi skal ha på plass sitteplasser til skolebarna.

Arne Sortevik (FrP) [15:54:25]: Med de siste eksemplene toppet usakligheten seg. Vi skal få lov til å komme tilbake til det, kanskje, i en sak eller to litt senere.

La oss nå være enige om at vi er alle sammen veldig utålmodige. En av dem som også er veldig utålmodig, er faktisk barneombudet, som har uttalt seg om dette som enkelte litt foraktelig omtaler som et representantforslag. Barneombudet sier:

«Det er tredje gang forslaget om å behandle barn likt med voksne mht trafikksikkerhet er oppe, og det er tredje gang vi» – altså barneombudet – stiller for å støtte dette forslaget. Jeg håper nå at det blir siste gang, selv om det selvfølgelig alltid er hyggelig å møte komiteens medlemmer.»

Det er altså en uttalelse fra 5. mai i år.

Denne saken handler faktisk om å behandle barn annerledes enn voksne. Den handler om aldersdiskriminering – det er et uttrykk som barneombudet selv bruker. Dessverre er det ikke ukjent. Jeg har hatt fornøyelsen av å sitte fire år og jobbe med utdanning, og det er fremdeles slik at arbeidsmiljøet for skolebarn har en helt annen og langt dårligere sikring enn arbeidsmiljøet for voksne.

Det er også slik innenfor trafikksikring, dessverre, som barneombudet peker på, at vi etablerer «doble standarder».

Jeg siterer til slutt igjen et lite avsnitt fra barneombudets uttalelse:

«Barneombudet har lenge vært opptatt av hvor enkelt det er for oss å etablere doble standarder – noe gjelder for barn, noe helt annet gjelder for voksne. Den saken vi diskuterer i dag» – og det gjør vi her i Stortinget også i dag – «er et av de mest grove eksempler på forskjellsbehandling – med åpne øyne. Og jeg mener faktisk» – fortsatt er det barneombudet som sier det – «på vegne av alle barna som utsettes for dette – at det er et svik. FNs ekspertkomite har i sine kommentarer til Norge påpekt behovet om skjerpet innsats mot aldersdiskriminering. Stortinget bør kunne begynne med denne saken, for dette er aldersdiskriminering.»

La dette være det siste fra meg og fra oss. Jeg vil igjen minne om at vi har det travelt. Vi må slippe å komme tilbake til Stortinget om to år for å konstatere at ingenting har skjedd.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [15:57:25]: Eg skal begynna med å takka for denne debatten og òg for dei innspela som har kome både i innstillinga og undervegs her, og som det er viktig å ta med i det vidare arbeidet.

Så må eg berre gjera det heilt klart at eg fråskriv meg ikkje noko ansvar for denne regjeringsperioden. Eg kunne, heilt motsett, ha gått nøye gjennom og vist korleis Liv Signe Navarsete faktisk følgde opp frå den debatten som ho var med på om dette temaet, bl.a. til fylkeskommunane med eit brev av 10. juli, der ho bad dei finna kloke og gode løysingar lokalt for å sikra skulebarn både på veg til bussen, ved busstoppet og under bussturen. Departementet la til grunn at fylkeskommunane som eit minstekrav planla framtidige skysstilbod ut frå at det skal vera tilgjengelege sitjeplassar til alle skuleelevane.

Så var Anders Anundsen flau med omsyn til denne saka. Det går an for mange å kjenna ein flau smak i munnen. Det som vi diskuterer, er korleis vi på ein best mogleg måte skal sikra trygg skuleskyss. Det krev alvor, og det er nok meir konstruktivt å drøfta korleis vi kan bidra kvar på vår måte, i respekt for kvarandre og i respekt for dei prosessane som faktisk må gå, dersom vi skal gjera dette via lovverket.

Så er det slik at alle vi som har delteke i denne debatten i dag, er medlemmer av parti som er representerte i dei respektive fylkestinga. Det går jo kanskje an – som eit lite kontrollspørsmål frå nokon kvar av oss mens vi utolmodig ventar på å få sluttført eit arbeid som vi alle meiner skal ferdigstillast – å spørja kva som er gjort. Nordland og Nord-Trøndelag er nemnde som gode eksempel.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) (fra salen): Og Finnmark!

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Ok. Kanskje det kunne gå an, med eit felles engasjement i våre respektive parti neste gong vi møtest om dette temaet, å visa til det same alvoret og det same engasjementet òg i fylkestinga.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

Den reglementsmessige tiden for formiddagens møte er omme, og møtet heves. Nytt møte settes kl. 18.