Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 25 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 45 minutter, Fremskrittspartiet 30 minutter, Høyre 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Venstre 10 minutter og medlemmer av Regjeringen 10 minutter.

Presidenten vil videre foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte innenfor den fordelte taletid på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Det vil videre bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Marianne Aasen (A) [10:02:55]: (komiteens leder): Det er bare å konstatere: Verdens oppmerksomhet i disse dager er nok ikke rettet mot budsjettdebattene i Stortinget. De er rettet mot København og de viktige forhandlingene som pågår der. Verdens ledere bør i løpet av de drøye ti dagene de og deres delegasjoner sitter sammen, komme til en forpliktende avtale om kutt i CO₂-utslipp. Det vil kreve historisk mot og politisk dyktighet. Og lykkes de, er det en svært god nyhet for verden.

Samtidig er det en seier for kunnskapen og for forskningen. En klimaavtale i København er nemlig umulig å tenke seg uten vitenskapen. Hele toppmøtet i København er basert på naturvitenskapelig forskning. Kunnskapen om klimaendringene har vi fra tusenvis av naturvitenskapelige forskningsprosjekt. Disse er utført av forskere fra mange land, også norske.

Norge er relativt sett en ganske stor klimaforskningsnasjon. Når det gjelder vitenskapelige publikasjoner, er vi nr. 15 på en global ranking. Per capita er vi faktisk den største. Vi har svært gode fagmiljøer på flere felter, særlig når det gjelder havmodellering, regionale klimascenarioer og polarforskning. Ett eksempel er Bjerknessenteret. De har nylig dokumentert at havets evne til å ta opp CO₂ er redusert. Det betyr at mer av klimagassene vi slipper ut, blir værende i atmosfæren. Dermed forsterkes drivhuseffekten. Dette er et svært godt eksempel på hvorfor det har vært riktig å satse på forskning – grunnforskning som oppdragsforskning. Men vi må vite mer. Derfor blir det økte bevilgninger i 2010-budsjettet til forskning på miljø og klima. Bjerknessenteret er en av budsjettvinnerne.

Men naturvitenskap er ikke nok i København. Modellene for ulike forhandlingsløsninger er utviklet av samfunnsvitere. Professor Arild Underdal, som jeg har hatt den glede å ha som veileder i statsvitenskap, har utviklet avtaleregimer til bruk i kompliserte forhandlinger. Økonomisk teori har forsket fram modeller for kvotesystemer. Kulturkunnskap og språklige ferdigheter er også nødvendig om verden skal bli enig.

Uansett: Det vi nå ser, er at vår kollektive kunnskap, opparbeidet av mennesker gjennom generasjoner, kan og vil brukes til å redde kloden fra dramatiske endringer vi ikke overskuer konsekvensene av.

De fleste mennesker som lever i dag, er omgitt av kunnskap. Vi fråtser i ny teknologi, i smartere måter å løse oppgaver på, i en teknologisk utviklet kultur- og underholdningsverden, i en medisinsk utvikling som gjør at vi lever lenger og forflytter oss over store avstander på kort tid, gjennom hvordan vi kommuniserer.

Det vil kreve kunnskap å utvikle alle mulighetene. Men det krever også kunnskap å bruke mulighetene. Vår framtid vil være basert på kunnskapsutvikling og ikke minst vår evne til å dele på denne kunnskapen. Hele det norske skolesystemet må være, og skal være, et sted hvor hver enkelt elev og student får mulighet til å utvikle seg og sine evner i trygge omgivelser. Vi må satse på kunnskap uten at det går ut over trivselen, og vi må satse på trygge skolemiljøer uten at det går ut over læringen. I dette budsjettet fortsetter økt fokusering på kvalitet i opplæringsløpet.

Debatten de siste årene har i stadig større grad handlet om kunnskap og kvalitet i skolen. Det er helt i tråd med Arbeiderpartiets historie når det gjelder utdanningspolitikk. Det var med Gudmund Hernes' inntreden i samfunnsdebatten, etter hvert i rollen som kirke-, utdannings- og forskningsminister, reformfasen startet. Nyttårsaften 1986 skrev Hernes en kronikk i Dagbladet med et klart budskap: Den norske utdanningen har ikke god nok kvalitet. Og han hevdet at mangelen på kvalitet ikke hadde noe med bevilgninger å gjøre, slik den vanlige oppfatningen var.

Siden den gang har reformene i grunnskolen, den videregående skolen og universitets- og høyskolesektoren stått i kø. Kunnskapsløftet er den siste reformen. Det har vært nødvendig, men nå må reformene få sette seg. Det betyr ja til reformpause, men ikke nei til utvikling. Derfor viderefører vi den sterke satsingen på kunnskap og forskning, som varslet i den rød-grønne regjeringens plattform.

I går kunne Statistisk sentralbyrå presentere nye tall som viser at gruppen blant nordmenn som fullfører høyere utdanning, øker. Rekordlave 30 pst. av befolkningen i dag har bare grunnskoleutdanning. Norge har et høyt utdanningsnivå, en høy forskertetthet og er det OECD-landet som har den høyeste andelen av arbeidsstyrken i yrker som krever utdanning. Utfordringen vår består i å sikre høy kvalitet i alle deler av utdanningssystemet, gi alle tilgang på utdanning og sikre kompetanse til et stadig mer kunnskapsbasert arbeidsliv.

Jeg vil trekke fram tre forhold spesielt: fortsatt satse på kvalitet i grunnopplæringen, jobbe systematisk med å få ned frafallet i den videregående skolen og å forberede seg på økt studentvekst i årene som kommer.

Skal disse målene nås, er tidlig innsats avgjørende. Den kraftige satsingen på barnehager har vært riktig. Nok en gang utvides timetallet i barneskolen. Dessuten innfører vi nå gratis leksehjelp fra 1. til 4. trinn. Vi vet at sosiale forskjeller påvirker barns skoleresultater. Ikke alle foreldre evner å hjelpe til med å gjøre lekser, og ikke alle foreldre prioriterer å gi leksehjelp til egne barn. Derfor er denne nye satsingen svært viktig.

Alle er enige om at frafallet i den videregående opplæringen er bekymringsfullt og for høyt. Dårlige resultater fra ungdomsskolen påvirker frafallet, som igjen øker risikoen for uførhet og utstøting av unge mennesker fra arbeidslivet. Hovedspørsmålet alle rektorer må stille seg, er: Hva er det skolen min gjør feil, som gjør at elevene slutter? Mange steder gjøres det en aktiv innsats for å få flere til å fullføre fram mot studie- eller yrkeskompetanse, men mange steder gjøres det for lite. Vi må jobbe fram tiltak som virker. Vi må spre kunnskap om dette til alle skoler. Vi må sikre at hver eneste ungdom opplever at nettopp han eller hun blir tatt på alvor.

I årets budsjett setter vi av 58 mill. kr til tiltak som skal øke gjennomføringsevnen. Det er et svært godt bidrag, men vil ikke være nok. Årsakene til høyt frafall er sammensatt og krever mange tiltak på flere områder. Derfor blir komiteens arbeid med St.meld. nr. 44 for 2008–2009, Utdanningslinja, neste år et svært viktig arbeid.

Vi vet ikke hvor mange flere studenter det blir i årene som kommer, men vi vet at det blir flere. Det betyr at vi må ha en god og stabil finansiering av universitets- og høyskolesektoren. Vi må utnytte hele sektoren slik den er utbygd i dag. Flere studenter må ta hele eller deler av utdanningen ute. Vi bevilger penger til flere studieplasser i årets budsjett, og det vil måtte fortsette. Høy kvalitet må uansett være et hovedmål, selv om det blir flere studenter. Da trenger vi mer robuste fagmiljøer. Det vil vi stimulere til med 50 mill. kr til økt samarbeid, arbeidsdeling og innovasjon.

Det har vært en kraftig økning innen forskning og utvikling de siste årene. Dette fortsetter i neste års budsjett. Neste år vil vi bruke omtrent 23,6 milliarder kr, som er 0,97 pst. av bruttonasjonalprodukt. Klimaforskning har jeg vært inne på. Det satses på opprustning av utstyr, noe forskermiljøene er godt fornøyd med. Regionale forskningsfond får også en økning. Budsjettet for høyere utdanning og fagskolesektorene er på 24,5 milliarder kr, en vekst på 4 pst. Flere studieplasser, flere studentboliger og økt satsing på samarbeid er områder jeg vil trekke fram.

Den norske kirke spiller en betydelig rolle i samfunnet. Kirken er mer enn en seremoniarena, og den har et engasjement utover strid rundt kvinnelige biskoper og homofile prester. Det er bra.

For få dager siden overleverte Kirkens organisasjoner utviklingsminister Erik Solheim 34 000 underskrifter, hvor budskapet var ønsket om en rettferdig klimaavtale i København. Kirkerådets leder, Jens-Petter Johnsen, hadde med seg en ustødig ark. Symbolikken var ikke til å misforstå. Det gamle testamentet forteller oss om syndfloden, sendt av Gud. Klimaødeleggelsene kan føre til en ny syndflod, men denne gangen skapt av oss selv, av menneskene.

Kirken har en viktig moralsk stemme. Det at den velger å bruke den, er riktig – særlig å bruke den på eksistensielle forhold, som miljøtruslene. Jeg vil også berømme Kirken for det arbeidet den legger ned med hensyn til dialog på tvers av religioner. I et flerkulturelt samfunn – som Norge er blitt – er det svært viktig.

Årets statsbudsjett preges av en rekordhøy bruk av inntekter fra petroleumssektoren. Vi bruker neste år 44,6 milliarder kr mer enn forventet avkastning i 2010. Det er riktig, i en situasjon hvor finanskrisen har ført til etterspørselssvikt. Likevel har vi også i år hørt opposisjonen og interessegrupper rope om mer penger som løsning på alle problemer. Da vil jeg igjen trekke fram Gudmund Hernes. Han skrev i 1986 følgende om for lav kvalitet i undervisningen på universitetene:

«I Norge er det vanlig å begynne (…) med økonomien. Større bevilgninger til grunnforskning, til utstyr og ikke minst til studiefinansiering ville hjelpe.

Men å se det hele som et bevilgningsspørsmål, tilslører problemene.»

I årene som kommer etter dette budsjettet, vil vi mest sannsynlig måtte stramme inn på pengebruken. Det å løse de viktigste oppgavene på en bedre måte – uten å pøse på med enda mer penger – vil være samfunnets viktigste oppgave. Vi som politikere må tørre å ta styringen på nettopp den utfordringen. Jeg er overbevist om at det er mulig, men da må tankebaner i mange sektorer, også innen utdanning og forskning, endres.

Jeg vil avslutte med å takke komiteen for samarbeidet og vise til kirke-, utdannings- og forskningskomiteens innstilling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [10:13:43]: Representanten Aasen er inne på to viktige ting, nemlig at kvalitet i skolen er viktig, og at alle skal ha lik tilgang på utdanning.

Så er det noen ideologiske sperrer i Arbeiderpartiet når det gjelder dette med private skoler, samtidig som vi vet at mer fokusering på læring i de private skolene gir bedre resultater og mer fornøyde elever. Hovedårsaken til dette – påpeker «Forskning» – er konkurranse om elevene og om foreldrenes gunst. Det er i realiteten konkurransen, ikke det faktum at det er private som tilbyr tjenesten, som gjør at tjenesten blir god. Og for å være litt imøtekommende kan jeg da være fristet til å stille spørsmålet: Hvorfor har Arbeiderpartiet så store problemer med å lovfeste retten til fritt skolevalg, i hvert fall innenfor offentlig sektor?

Marianne Aasen (A) [10:14:40]: Jeg må innrømme at jeg ikke helt er med på premisset om at det er bedre resultater i private skoler kontra offentlige skoler. Jeg kommer selv fra en kommune med gode resultater i skolen, og som har én liten, privat skole. Det er ingen sammenheng i det hele tatt mellom resultatene i f.eks. denne kommunen.

Vi er ikke imot private skoler som sådan, og vi er heller ikke imot at elever skal få lov til å velge skole. I dag kan du velge skole i den kommunen du bor i, men å ha en lovfestet rett til det blir svært vanskelig, fordi det for en kommune er mange hensyn å ta. Det kan være skoler som er propp fulle, som ikke har plass til flere elever, og hvor det ikke er mulig, rent fysisk, å putte inn flere i klasserommene – retten til å velge skole blir da svært vanskelig å praktisere. Det innebærer også at verken læringsmiljøet eller læringstilbudet blir bra, for de elevene som går på den fulle skolen – som får enda flere elever – eller for dem som da eventuelt velger å bytte.

Elisabeth Aspaker (H) [10:15:49]: Denne regjeringen har vært opptatt av å holde fram rød-grønne kommuner som eksempler for sin skolepolitikk. Tromsø er ett av disse utstillingsvinduene. Ifølge et oppslag i Nordlys 5. oktober starter Tromsø-skolen med 24,5 årsverk mindre denne høsten, tilsvarende en hel barneskole i kommunen. Samtidig som det kuttes i lærerstillinger, vokser byen, og det blir faktisk flere elever i Tromsø-skolen. Utviklingen går derfor i stikk motsatt retning av det regjeringspartiene har lovet, flere lærere og økt satsing på skolen.

Er representanten Aasen fornøyd med utviklingen i Tromsø? Hva er det som har gått galt når Regjeringens skolepolitikk åpenbart ikke virker i en av landets større byer, og som til alt overmål er styrt av de rød-grønne partiene?

Marianne Aasen (A) [10:16:47]: Når det gjelder antall lærere, har antall årsverk i skolen økt på landsbasis, samtidig som antall elever faktisk har gått litt ned i grunnskolen. Vi er alle kjent med at Tromsø er en presskommune. Det er en av de få kommunene i Nord-Norge som folk flytter til, og de har store utfordringer som må møtes, i forhold til både dette og eldreomsorg.

Hvordan kommunens politikere i Tromsø møter sine lokale utfordringer, kan ikke jeg som representant på Stortinget legge meg opp i, men signalet – som er helt klart fra vår side, og som vi har gitt gjennom rekordsterk satsing på kommuneøkonomien – er at Tromsø, i likhet med alle andre norske kommuner, har fått mer penger. Vi har vært tydelig på at dette skal brukes på flere lærere, en bedre skole og en satsing som gjør at alle elever får en bedre opplæring.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:17:50]: Vi har som komité gjennomført mange høringer. Vi har også hørt rykter om at regjeringspartiene har hatt egne høringer underveis i prosessen, og det er jo bra. Der har vi fått mange klare meldinger – vi har fått høre om mange bekymringer, og som representanten var inne på i sitt innlegg, egentlig ønsker alle mer.

Men det som bekymrer meg ved situasjonen, er at når folk kommer inn her, tror jeg de har et håp om at vi skal lytte – at Stortinget faktisk lytter. Resultatet etter at vi har møtt alle disse menneskene gjennom denne høringsrunden, er at det er 2 mill. kr øremerket til to formål i budsjettinnstillingen som er endret i forhold til Regjeringens forslag.

Synes representanten Aasen at dette er riktig overfor alle dem som kommer og legger fram sine saker, og som tror det kan resultere i endrede prioriteringer? Jeg er også bekymret for demokratiets påvirkning og folkets innspill her, når flertallsregjeringen etter alle disse høringene bare vedtar sitt budsjett.

Marianne Aasen (A) [10:18:58]: Det er riktig at vi har høringer, og at det er mange som har kommet med mange ønsker. Jeg tviler vel på at det er så mange som har hatt forventninger om at det skal foretas store endringer i budsjettene.

Det er riktig som representanten sier, at de rød-grønne partiene har lagt fram sitt budsjett. Det som er viktig med høringene, er like fullt å danne seg et bilde av situasjonen som de ulike interesseorganisasjonene og organisasjonene opplever i Norge.

Jeg kan forsikre om at alle i den rød-grønne storfraksjonen hører nøye etter hva som blir sagt, og kommer til å ta det med seg videre. Vi har allerede begynt å arbeide med neste års budsjett. Alle innspill vi har fått, kommer til å påvirke hvordan vi sammen med Regjeringen skal prioritere ulike områder. Så jeg deler ikke bekymringen til representanten Eriksen for at det er en udemokratisk form for høring.

Trine Skei-Grande (V) [10:20:00]: Når det gjelder utdanningssektoren, er jo det en av de sektorene der man faktisk har endret litt, for der har man jo kuttet i løpet av stortingsbehandlingen.

Representanten Aasen drar fram Hernes som den store sosialdemokratiske ledestjernen på skolesiden, og det er vel logisk når man har to statsråder fra SV i den regjeringa man sitter i. Men Hernes sa en gang at hvis de ikke kan finne friske midler, så får de heller ta noen syke i stedet.

Aasens innlegg handlet stort sett bare om at dette er en sektor som må regne med å få mindre penger. Kan man ut fra det Aasen sa, vente å få veldig mye mindre penger, kan man vente store kutt på dette området framover, eller har man funnet noen syke penger et sted? I så fall, hvor er de syke pengene i sektoren som Aasen mener burde ha vært brukt på en smartere måte? Og hvorfor har man ikke tatt grep om det?

Marianne Aasen (A) [10:20:58]: Gudmund Hernes var god med ord og ordspill, så sitater fra ham kan krydre enhver debatt.

Når det gjelder framtidige budsjetter, må representanten Trine Skei Grande akseptere at jeg ikke kan kommentere det, for det er neste års budsjett vi snakker om nå. Men at det kommer til å bli innstramminger i årene som kommer, trenger man ikke følge så veldig mye med for å oppdage.

Vi bruker ekstremt mye penger, og vi bruker av framtidens generasjoners penger. Når det er sagt, er jeg ganske overbevist om at særlig grunnutdanningen i Norge ikke vil oppleve kutt. Vi vil fortsatt satse på utdanning, vi vil fortsatt satse på forskning, men det er heller ingen tvil om at det finnes områder på feltet som denne komiteen jobber med, f.eks. universitets- og høyskolesektoren, som med fordel kan gå inn og se på strukturer og andre måter å jobbe på enn slik det gjøres i dag.

Presidenten: Replikkordskifte er omme.

Tord Lien (FrP) [10:22:17]: Dette er den viktigste debatten i årets budsjetthøst. Jeg vil bare si med en gang at jeg opplever det som et privilegium å få delta i denne viktige debatten. At debatten er viktig, illustreres også ved at fem statsråder har meldt sin tilstedeværelse her i dag. Det synes jeg Regjeringen skal ha honnør for.

Jeg må innrømme at jeg trodde jeg hadde forlatt klimadebatten etter fire år i energi- og miljøkomiteen, men det hadde jeg altså ikke. Der diskuterte vi ofte hva vi skal leve av de 10–15–20 neste årene. Det vi diskuterer i dag, er hvordan vi skal kunne opprettholde levestandard og velferdsnivå i en postpetroleumsøkonomi. Forvaltningen av humankapitalen, eller hjernekraften, som er et mer folkelig begrep, i det norske samfunnet er dagens debattema. Hjernekraften utgjør, som alle vet, den største enkeltfaktoren i den norske nasjonalformuen.

Jeg skal snakke mest om høyere utdanning og forskning, men først litt om grunnutdanningen. Om mobbing: Det er slik at mange barn gruer seg hver dag til å gå på skolen – tusenvis av barn gjør det hver dag. Det er synd at det måtte tre SV-statsråder til før Regjeringen tok dette alvorlig. Jeg er glad for at etter at Mette Hanekamhaug fra Fremskrittspartiet og Trine Skei Grande fra Venstre utfordret statsråden, har svaret faktisk vært klart og tydelig: Mobbing er uakseptabelt uansett om mobberne er voksne eller barn, og kampen for en mobbefri skole skal intensiveres.

Det er også slik at de sterkeste elevene glemmes altfor ofte. Norsk lov gir alle elever i grunnskolen lik rett til tilpasset undervisning uavhengig av om de er mer eller mindre teoristerke enn gjennomsnittet. Dessverre gjør likhetstanken og sosialistisk tankegods at denne rettigheten stadig vekk settes under press. Ute i den virkelige verden, ute i den norske skolen, er det altfor få som får tilrettelagt undervisning på høyere nivå enn sine klassekamerater.

Dette er synd og noe paradoksalt. Det er ikke mange fotballtrenere som vil være uenig i at dersom en ikke får spille fotball med best mulig trenere og spillere før man blir 19 år, kan man heller ikke aspirere til å bli landslagsspiller i fotball. De fleste talenter i fotball debuterer også på juniorlaget mens de ennå er guttespillere, uten at dette faktum avstedkommer en større debatt.

Jeg minner også om 14-årige Moiko, som statsråd Halvorsen og jeg har diskutert i muntlig spørretime tidligere, og som i Aftenposten 17. november peker på at den offentlige skolen tvang henne til middelmådighet. Å ikke gi talentfulle barn og unge mulighet til å realisere sitt fulle akademiske potensial så tidlig som mulig er bortkastet hjernekraft.

Sosialistisk tankegods gjør også at motstanden mot private aktører innenfor utdanningsfeltet er stor. Jeg tilhører ikke dem som tror at private skoler kan eller bør dominere norsk grunnutdanning. Forskning og statistikk fra nasjonale prøver viser imidlertid at private skoler har bedre kultur for læring, bedre resultater og mer fornøyde elever og foreldre. Men så peker også de samme resultatene på at årsakene til disse funnene er at de private blir målt på resultater, konkurrerer på kvalitet og er nødt til å sette brukeren i sentrum. Måling, konkurranse og brukeren i sentrum kunne man oppnå også uten å åpne for private aktører, dersom dette var et mål i seg selv, men det krever fritt skolevalg. Praksisen i norske kommuner er at jo rødere de er, jo mindre fritt skolevalg er det.

Så vil jeg helt kort innom Kirken. Kirkeforliket viser at vi har satt i gang en prosess hvor vi skal skille kirke og stat. Åtte av ti nordmenn er medlemmer i Den norske kirke. Vi er nå inne i den største reformprosessen Kirken noensinne har stått overfor. Da hadde det vært ønskelig om Kirken kunne ha fått brukt ressursene sine på å fokusere på den store endringsprosessen som er i gang, og ikke på å slåss for den daglige driften. Dessverre ser det nå ut som om Kirkens siste år som en del av statsforvaltningen vil være preget av ubesatte prestestillinger, messefall og forfall for kirkebyggene.

Så til høyere utdanning og forskning. Det snakkes i det offentlige rom ofte mye om eldrebølgen, men dessverre ikke så mye om ungdomsbølgen og studentbølgen. En kombinasjon av større ungdomsårskull og økt studietilbøyelighet vil gjøre at antallet som til enhver tid vil være under høyere utdanning, eller i det minste både være kvalifisert til og ønske høyere utdanning, vil stige med mellom 20 000 og 100 000 de neste årene. Sannsynligvis ligger det reelle tallet mellom 50 000 og 80 000 innen 2014.

Enkelte framstiller dette nærmest som et problem. Det er det selvsagt ikke. Dette er tidenes gavepakke til en norsk regjering. Statsforvaltningen alene trenger anslagsvis 20 000 nye høyskoleutdannede hvert år de nærmeste årene. Kommunene har behov for tusenvis av ingeniører og andre utdanningsgrupper til kommunal forvaltning. Skal helsereformen ha noen som helst slags sjanse til å lykkes, har kommunene behov for et massivt antall kvalifisert helsepersonell. Allerede før en eventuell lovfesting av lærertetthet i grunnskolen har også skolen behov for langt flere lærere. Og – litt fleipende – tar man også med det tilsynelatende umettelige behovet for kommunikasjonsrådgivere i departementene, er det klart at behovet for arbeidskraft med høyere utdanning i offentlig sektor fram mot 2025 gjør at vi bare må håpe på at framskrivningen av studietilbøyelighet ender ut i øvre del av estimatet, mellom 80 000 og 100 000.

Dette en budsjettdebatt. Jeg har notert meg at Regjeringen, med statsråd Aasland i spissen, har hevdet at årets budsjett er et knallgodt forskningsbudsjett. Det kan jeg strekke meg til å være delvis enig i. Forskning får over en del budsjettkapitler en brukbar vekst. Satsing på forskning på fornybar energi fortjener delvis honnør. På to punkter vil jeg likevel si at Regjeringen svikter også på forskningsfeltet.

Retorikken rundt helheten i budsjettet har vært at det er et budsjett for å ivareta konkurranseutsatt industri. Jeg har noen utfordringer generelt for å se på hvilket punkt overhodet i nasjonalbudsjettet dette er ivaretatt. Innenfor forskningsfeltet er det i hvert fall ikke slik at konkurranseutsatt industri er ivaretatt. SkatteFUNN-ordningen blir ikke styrket, og mer eller mindre meningsløse begrensinger blir videreført i 2010.

Enda verre er det at i det som kan bli et kriseår for konkurranseutsatt industri og de teknisk-industrielle instituttene, vil ikke Brukerstyrt innovasjonsarena, BIA-ordningen, ha midler til å igangsette et eneste nytt prosjekt. Det er første gang siden ordningen ble etablert.

Forklaringen til statsråd Giske, som ikke kommer til å være til stede i dag, har vært at Forskningsrådet innenfor bevilgningen til BIA så langt har brukt for mye penger. Så vidt jeg har forstått, var oppdraget til Forskningsrådet i forbindelse med finanskrisepakken å opprettholde virksomheten i de igangsatte prosjektene. Det har Forskningsrådet i stor grad oppnådd, noe de burde fått honnør for. Men Regjeringen uttaler altså at det er brukt for mye penger i 2009. Da ønsker jeg å utfordre regjeringen, en av de fem statsrådene, på om de kan fortelle meg hvilke prosjekter som er gjennomført i 2009, som burde ha vært skrinlagt for dermed å frigjøre midler til nye prosjekter i kriseåret 2010.

Det andre punktet hvor Regjeringen svikter forskningen, er innen UH-sektoren. Regjeringen legger til grunn at det vil være ca. 6 000 flere studenter enn i 2009. Den student- og resultatbaserte delen av bevilgningene øker for så vidt i tråd med dette. Men det er jo sånn at også en del av grunnbevilgningene til universitetene er beregnet å skulle gå til undervisning.

Men det kan ikke være tvil om at når det gjelder de totale bevilgningene til høyere utdanning, uansett hvor mye polemikk man legger til grunn om begrepsbruken rundt hva som er hva i et komplisert finansieringssystem, eller hvor mange utvalg man setter ned, er resultatet av studentvekst og manglende bevilgninger at universitetene må prioritere mellom å opprettholde forskningsnivået eller studiekvaliteten. Når man vet at en stor del av grunnforskningen skjer i regi av universitetene, og at dagens studenter er framtidens forskere, bidrar også dette til å svekke inntrykket av Regjeringens budsjettforslag som et godt forskningsbudsjett.

Uansett hva de enkelte studiestedene velger å prioritere, forskning eller studiekvalitet, er dette sløsing med hjernekraft og humankapital.

Det samme gjelder for så vidt også spørsmålet om studiefinansiering, som vi har diskutert mange ganger i Stortinget allerede. Samtlige partier lovet 10 pst. økning i studiefinansieringen. I budsjettet for 2010 kommer det ikke én krone til økt kjøpekraft for studentene. I praksis betyr dette at uansett hvilken standard man legger til grunn, vil norske studenter ha en kjøpekraft som plasserer dem i kategorien «fattige». Studenter med foreldre med god økonomi vil allikevel kunne fokusere fullt på utdanningen, mens studenter med foreldre med mer alminnelig økonomi må stå bak kassen på 7-Eleven når de heller burde vært på lesesalen, biblioteket eller forelesning. Også dette er bortkastet hjernekraft og humankapital, og det bidrar til inntrykket av at det norske utdanningssystemet forsterker sosiale forskjeller i samfunnet.

Vi er enige om mye. Jeg ser fram til debatten, og for så vidt også samarbeidet mellom storting og regjering i den kommende fireårsperioden.

Jeg tar herved opp forslagene fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Tord Lien har tatt opp de forslagene som han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Marianne Aasen (A) [10:32:35]: Fremskrittspartiet er svært opptatt av private skoler – det har jeg skjønt både av replikkveksling og av innlegget.

Mitt inntrykk er at de fleste i Norge ønsker å gå på gode offentlige skoler i sitt eget nærmiljø, og at opprettelsen av private skoler gjerne kommer som en følge av at den offentlige skolen blir nedlagt i den bygda eller grenda folk bor i.

Det jeg egentlig ønsker å spørre representanten om, er Fremskrittspartiets syn på elevbetaling og utbytte ved alle disse private skolene som de ønsker å opprette. Er det sånn at det skal være private firmaer som kan ta ut et stort utbytte og tjene penger på opplæringen i grunnskolen? Åpner dere for storstilt elevbetaling?

Tord Lien (FrP) [10:33:29]: Det er interessant at representanten Aasen utfordrer meg på nedleggelser av offentlige skoler. Den rød-grønne regjeringen er jo eksperter på å bidra til det. Det er helt korrekt at mange av de private skolene som blir etablert i Norge i dag, blir etablert nettopp for å erstatte skoler som ofte er blitt nedlagt av rød-grønne kommunestyrer, noe som selvfølgelig ikke nødvendigvis er en heldig utvikling.

Når det gjelder poenget med private skoler, er det først og fremst å sørge for å ha et korrektiv til den offentlige skolen. Jeg tror vi i stor grad kunne ha møttes på dette hvis vi hadde fått full valgfrihet mellom de offentlige skolene.

Elevbetaling er ikke noe Fremskrittspartiet går inn for. Men som sagt: Private skoler er et viktig supplement, som i tillegg til i seg selv å være et godt tilbud også, tror jeg, vil styrke den offentlige skolen ved at de får en konkurrent.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:34:35]: Fremskrittspartiet ønsker jo prinsipielt en helt ny modell for grunnskolen, der staten skal overta finansieringsansvaret for skoler via stykkprisfinansiering. Det vil føre til at «skolen ikke lenger er avhengig av kommuneøkonomien eller kommunepolitikeres prioriteringer», skriver Fremskrittspartiet i sin merknad. I en artikkel i avisen Nationen skriver representanten Tord Lien at «det finnes gode pedagogiske argumenter for å slå sammen skoler, men for barnetrinnet bør slike argumenter være veldig gode for at sammenslåingen skal være riktig». Jeg forstår det dit hen at Fremskrittspartiet er bekymret for at noen barn da bl.a. kan få en uforholdsmessig lang skolevei.

Mener Fremskrittspartiet at en statlig stykkprisfinansiering av grunnskoleelever vil føre til at kommunene vil bli bedre i stand til å ivareta en spredt skolestruktur og et godt pedagogisk tilbud? Eller mener Fremskrittspartiet at en statlig stykkprisfinansiering vil føre til en ønsket sentralisering av skoler der en ikke er avhengige av kommunepolitikernes prioriteringer, slik Fremskrittspartiet skriver i sin merknad?

Tord Lien (FrP) [10:35:32]: Det er helt korrekt at Fremskrittspartiet ønsker at de to viktigste tingene vi mener at kommunene holder på med, nemlig eldreomsorg og skole, skal stykkprisfinansieres. Dette er et prinsipielt standpunkt som Fremskrittspartiet har stått på i alle år, og som vi nok ikke kommer til å gi oss på med det første. Men selvfølgelig må det være sånn at denne stykkprisen må differensieres, slik at det blir mulig for skoleeierne – om det er private, eller om det er offentlige, er ikke så viktig. Men det er selvfølgelig nødvendig at denne ordningen blir stykkprisfinansiert.

Jeg noterer meg også at det tilsynelatende er en viss uenighet mellom de to rød-grønne replikantene. Forrige replikant sa at når man legger ned den offentlige skolen, som de rød-grønne ofte gjør, vil den bli erstattet med en privat skole. Så private skoler er jo i dag den viktigste grunnen til at det allikevel er så vidt få skoler som blir nedlagt.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:36:38]: Representanten var inne på Kirkens økonomiske situasjon i innlegget sitt, og Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti deler bekymringen for den. Jeg skal ikke gå inn på diskusjonen om prostereformen og at representanten mener at den er overveiende positiv, mens Kristelig Folkeparti nok har en annen holdning til hvordan Kirken opplever dette.

Men det som kanskje bekymrer meg litt, er at i den økonomiske situasjonen velger Fremskrittspartiet å trekke tilbake en bevilgning til Norges Kristne Råd, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn og Islamsk Råd. Jeg tror at vi som samfunn er tjent med å ha dialog på tvers av religioner, på tvers av kulturer, og at vi trenger mer av det. For eksempel ønsker Norges Kristne Råd å bidra til gjensidig respekt og forståelse på tvers. De ville ha mistet posten på statsbudsjettet hvis Fremskrittspartiet hadde fått bestemme – en post som nettopp sikrer at alle kirkesamfunn kan få delta, både de små og de store, og at de ikke må velge mellom sårt tiltrengte prester og det å være med i paraplyorganisasjoner. Hva er årsaken til det?

Tord Lien (FrP) [10:37:51]: Jeg takker for spørsmålet. Vi kunne gjerne ha diskutert også prostereformen, selv om jeg gjetter på at entusiasmen hos de andre partiene rundt den diskusjonen er noe laber.

Når det gjelder bevilgningen til alle disse samarbeidsrådene, noterer jeg meg at representanten ikke trakk fram Islamsk Råd. Vi fjerner altså bevilgningen til alle disse rådene nettopp fordi vi er opptatt av at alle religioner skal likebehandles. Derfor er vi med på kirkeforliket, sammen med Kristelig Folkeparti. Det handler jo om at støtten som går til trossamfunn, må være basert på hvor mange medlemmer de har. Slike apparater som forskjellsbehandler religionene, er det ikke ønskelig å bruke skattepengene til direkte, men indirekte via trossamfunn.

Hadia Tajik (A) [10:38:54]: Fremskrittspartiet ønsker å åpne for flere private skoler. I København ser vi at flere og flere som har råd til det, kjøper seg ut av fellesskolen. 40 pst. av alle ungene som har akademikerforeldre, går på private skoler, og mange unger av etniske minoriteter går på religiøse skoler. Det betyr religiøs segregering, og det betyr sosial segregering. Jeg lurer på hvorfor Fremskrittspartiet ønsker å åpne for en slik virkelighet i Norge.

I tillegg kan jeg ikke se at Fremskrittspartiet svarte tilfredsstillende på representanten Aasens spørsmål om økonomisk utbytte, så jeg gjentar hennes spørsmål: Mener Fremskrittspartiet at det skal være fritt fram for økonomisk utbytte i private skoler?

Tord Lien (FrP) [10:39:41]: Det overrasker meg ikke at representanten Tajik ikke er fornøyd med svarene som Fremskrittspartiet gir om private skoler. Men når representanten Tajik stiller spørsmål om dette med religiøse skoler, blir jeg noe i stuss. Vi vil at alle, også de som har vanlig pedagogisk tilnærming, altså i tråd med det offentlige skoler har, skal få lov til å drive skole i Norge, mens den rød-grønne regjeringen legger til grunn at det skal være nettopp religiøse skoler som skal bli prioritert når det gjelder det. Det synes jeg er underlig.

Det er ikke noe mål for Fremskrittspartiet å innføre foreldrebetaling eller for den saks skyld at skolene skal ha mulighet til å ta ut utbytte. Målet til Fremskrittspartiet er at vi skal få et korrektiv til den offentlige skolen. Som sagt: Jeg tror mye av det behovet for korrektiv til den offentlige skolen kunne ha vært oppnådd ved fritt skolevalg. Jeg regner med at representanten kjenner til Ullern videregående skole, som nettopp i en situasjon med få elever har gjort skolen sin til en av de beste skolene i landet.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

• Denne regjeringen vil gå over i historien som regjeringen som forspilte sjansene til en kraftsatsing på utdanning i de gode årene vi har bak oss!

• Denne regjeringen har utmerket seg med å ville legge lokk på de kunnskapsmessige utfordringene i skolen!

• Denne regjeringen har ingen offensiv plan for hvordan høyere utdanning og forskning skal løse sin rekrutteringsutfordring og møte en forventet studentboom de kommende årene!

Høyre ville ikke vært Høyre om ikke vi utfordret Regjeringen på det som er samfunnets fremste utfordring: å foredle menneskene – eller humankapitalen.

Norge står overfor en fundamental utfordring i hele utdanningssektoren, fra grunnskole til universitet og høyskoler. Vi trenger en mer offensiv læringskultur. Vi trenger et utdanningssystem med større forventninger, enten det er til førsteklassingen i grunnskolen eller til studenten i høyere utdanning. Å forberede seg på framtidens arbeidsliv kan ikke være å velge minste motstands vei, ikke om vi har ambisjoner om å leve av kunnskap.

Skal Norge være blant verdens fremste kunnskapssamfunn, kreves et mer utfordrende skole- og utdanningssystem. Vi må legge lista høyere fra første dag og slutte å legge dempere på lærelyst og motivasjon hos elever og studenter. Heller ikke svake elever er tjent med å holde de flinke tilbake.

En fersk SSB-gjennomgang av internasjonale undersøkelser av norsk skole forklarer svake elevresultater med for lave krav og svak kultur for vurdering. Læringstrykket må opp for at elevene skal lære mer og prestere bedre. OECD har tidligere delt ut gult kort til norsk utdanning. Nå følger SSB opp. Da er tiden ute for bortforklaringer og tiden inne for å sette skolens kunnskapsoppdrag i aller fremste rekke.

Jeg er stolt over å tilhøre et parti der handling følger ord. Sier Høyre at vi vil satse på kunnskap, så gjør vi det. Derfor har vi brukt alle de fem siste budsjettene til å videreføre satsing på den kvaliteten vi la grunnlaget for gjennom Kunnskapsløftet, Kvalitetsreformen i høyere utdanning og oppgraderingen av norsk forskning gjennom større forskningsfond, flere stipendiater og økte utstyrsinvesteringer.

Da kunnskapsministeren nylig talte til Utdanningsforbundets landsmøte, var et av hennes budskap:

«Det er ikke olje og gass, men folk og deres kompetanse som er den største delen av nasjonalformuen.»

Men Regjeringens statsbudsjett svarer ikke på statsrådens egen utfordring. Det gjør derimot Høyres alternative statsbudsjett, som investerer 1 milliard kr i kunnskap for å ruste landet bedre for framtiden og for å sikre velferden for generasjoner etter oss.

Høyre øker bevilgningen til etter- og videreutdanning for lærere med 400 mill. kr, avsetter 50 mill. kr til seniortiltak for realfagslærere, hever basisbevilgningene til høyere utdanning med 250 mill. kr, foreslår ytterligere 384 mill. kr til forskning, som også vil gi om lag 100 nye stipendiater, og sist, men ikke minst: Høyre styrker Forskningsfondet med 10 milliarder kr.

Fra ulike hold advares det mot Regjeringens politikk. I en rapport fra NIFU STEP advares det mot at Forskningsfondets rolle er svekket i samlet forskningsfinansiering. Fra Universitets- og høgskolerådet advares det mot konsekvensene av for lave basisbevilgninger. Studentene etterlyser oppfylling av rød-grønne valgløfter om elleve måneders studiestøtte. I nord er det få spor etter Regjeringens såkalte nordområdesatsing. Stemningen i Hammerfest er laber etter at Regjeringen avspiser EnergiCampus Nord med fattige 1 mill. kr i 2010. Det nye energiingeniørstudiet, som skulle være et signalprosjekt og bygge ny kompetanse på et felt landsdelen trenger, henger nå i en tynn tråd. Det er lite samsvar mellom handling og ord i nord.

Høyres historie er også historien om partiet som en garantist for satsing på kunnskap og kvalitet i skolen. Når Høyre vil doble takten i etter- og videreutdanning av lærere, er det fordi dette er det tiltaket som på kort sikt kan gi størst gevinst for elevene.

Nå gjelder det å bygge på de lærerne vi har, og nå gjelder det å tenke nytt. Sju av ti lærere sier de har behov for faglig påfyll. Det må ansvarlige skolemyndigheter ta på alvor.

Høyre utfordrer kunnskapsministeren til å gå nye veier i gjennomføringen av lærernes etter- og videreutdanning. På samme måte som helsesektoren ikke har noen sykepleierhender å avse, har ikke skolen lærerhoder å avse. Det betyr at vi må finne nye og mer fleksible løsninger for kompetanseheving, som for skolens del i all hovedsak må baseres på at lærerne ikke kan forlate sine elever og sine klasser.

Jeg er enig med statsråden i at vi trenger flere lærere – mange flere lærere – om vi også skal kunne kompensere for avgang for alder. Men Høyre er helt uenig i statsrådens prioriteringer når flere lærere om fem–ti år skal stå i veien for mer etter- og videreutdanning nå.

Hensynet til alle de årskullene som er i skolen, tilsier at Regjeringen burde satset langt mer for å heve kompetansen hos dagens lærere.

På Utdanningsforbundets landsmøte den 3. november var kunnskapsministeren opptatt av å «gi lærerne rom til å gjøre det de skal, nemlig undervise. Et eget utvalg skal hjelpe oss» – departementet – «med å identifisere «tidstyver» og avbyråkratisere lærerjobben», sa statsråden.

Hvis statsråden faktisk mener dette – og det tror jeg – hvordan er det da mulig at Utdanningsdirektoratet kommer med pålegg som fører til det stikk motsatte, som ved å innføre forbud mot pluss og minus når det gis tallkarakterer?

For skolen er bestemmelsen kommet som lyn fra klar himmel. Ingen har bedt om den. Forbudet betyr økt byråkratisering og merarbeid for lærerne og faktisk mindre presise karakterer og tilbakemeldinger til elevene. Høyre mener det nye forbudet åpenbart virker mot sin hensikt og legger i dag fram forslag om at Stortinget ber Regjeringen trekke forbudet tilbake og videreføre det som er etablert praksis når det gjelder karaktersetting i norsk skole. Man kan saktens undres over denne trangen til å reparere det som faktisk fungerer. Har ikke Utdanningsdirektoratet andre ting å gjøre?

Høyre er kompromissløs i sin prioritering av kunnskap og matte foran mat. Den som har fulgt SV før og etter at partiet kom i regjering, vil se at SV, sterkt presset av Arbeiderpartiet, er på vikende front i forhold til egen politikk. Når SV nå snakker mindre om lek og mer om læring og mindre om mat og mer om matte, og partilederen inntar Kunnskapsdepartementet med en klar beskjed om at Norge skal opp på PISA-rankingen, representerer det et politisk hamskifte for SV og et viktig skritt i retning av den kunnskapsskolen Høyre har kjempet for. Men vi har ennå til gode å se en SV-statsråd i yr begeistring over en skole som har løftet resultatene i matematikk.

Jeg vet ikke hva Øystein Djupedal tenkte på da han på SVs landsmøte i 2005 proklamerte:

«Tenk så lykkelige vi skal bli når vi blir kvitt høyreskolen!»

I dag tenker jeg: Hvor forvirret er egentlig SV i skolepolitikken? Enten vet ikke partiet hva det vil, eller så får partiet det ikke til – i møte med storebror Arbeiderpartiet i regjering.

Tester og kartlegging er virkemidler, ikke mål i seg selv. Det er den oppfølging hver enkelt elev får etter testingen, som er det viktige. Dette kunne vært mine ord, men utsagnet stammer fra kunnskapsminister Kristin Halvorsen i møte med landets største lærerorganisasjon. Mener statsråden dette, har hun samtidig satt strek over sitt eget og partiets tidligere standpunkt om testing bare av et utvalg elever.

Høyre hilser i så fall statsrådens nyorientering på dette punkt velkommen. Statsråden skal også få Høyres fulle ryggdekning til å sette makt bak, slik at alle landets kommuner må følge opp resultatene av de nasjonale prøvene. Nasjonale prøver er et av skolens viktigste verktøy for å gi hver elev god, tilpasset opplæring, en rettighet elevene har etter opplæringsloven. Det er i Stortingets interesse som lovgiver at Regjeringen sørger for at lover etterleves.

Etter fire tilsyn er det likevel grunn til å spørre: Hvor ellers i samfunnet kan statsråder sitte i ro i fire år og se på at barns rettigheter sterkt forsømmes?

Utdanning og forskning egner seg ikke for improvisasjon. Likevel er det det inntrykket som sitter igjen etter fire år med rød-grønt styre. Hvor er det blitt av langsiktigheten i bevilgningspolitikken overfor de mange kunnskapsbærerne på alle nivåer i utdanningssystemet? Hvileskjær og svært trange budsjetter har satt sektoren i en håpløs skvis mellom framtidsrettede nysatsinger og det å opprettholde kvalitet i eksisterende virksomhet. Med rød-grønn regjering og SV-styring i Kunnskapsdepartementet har den sektoren som skal bygge fundamentet under ny framtidig verdiskaping og sørge for kompetansearbeidskraft til både offentlig og privat sektor, manglet forutsigbarhet i sin planlegging.

Det er med respekt å melde ikke å ta utdanning og forskning på alvor. Det er et stort tankekors når komitélederen her i dag bruker innlegget sitt til å varsle innstramming i høyere utdanning, når vi vet at titusenvis av nye studenter står i kø og skal inn i sektoren de nærmeste årene.

Jeg tar herved opp det forslaget fra Høyre som er omdelt i salen i dag.

Presidenten: Representanten Elisabeth Aspaker har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Presidenten er i tvil om det er parlamentarisk å kalle noen «forvirret».

Det blir replikkordskifte.

Anna Ljunggren (A) [10:51:32]: Når jeg hører representanten fra Høyre på talerstolen i dag, lurer jeg på om Høyre er blitt imot Kunnskapsløftet – Kunnskapsløftet som Høyre i gjentatte debatter de siste årene har gjort til sin reform, og som gjennom de siste årene har vært Høyres svar på alle de utfordringer skolen står overfor. Skolepolitikken som føres av de rød-grønne, er bygd på Kunnskapsløftet, som alle partiene som er representert på Stortinget i dag, stilte seg bak.

Svartmalingen av skolen fra Aspakers side lurer jeg på om bunner i motstand mot Kunnskapsløftet. Hva mener Høyre man skulle ha gjort annerledes med denne reformen?

Elisabeth Aspaker (H) [10:52:15]: Replikken fra Anna Ljunggren faller jo på sin egen urimelighet. Jeg var faktisk daværende statsråd Kristin Clemets politiske rådgiver da denne reformen så dagens lys. Jeg stiller meg 100 pst. bak reformen selvsagt, men vi er jo skuffet over at regjeringspartiene ikke i større grad følger opp og sikrer at den bunnplanken som må være på plass i reformen, nemlig lærernes kompetanse, ikke bedre ivaretas enn det man faktisk gjør i dag. Det er ikke noe løft i etter- og videreutdanningen for lærerne når man bare viderefører det som lå inne i de første reformårene. Når sju av ti lærere kommuniserer til myndighetene at man trenger kompetansemessig påfyll, er ikke svaret at vi skal utdanne flere lærere som skal komme til skolen om fem til ti år. Da må man ta fatt i den utfordringen med et langt større alvor enn det Regjeringen faktisk gjør i dag.

Aksel Hagen (SV) [10:53:16]: Høyre har gjennom urealistisk og veldig kreativ budsjettpolitikk klart å skaffe seg et handlingsrom i denne debatten som representanten utnytter til fulle. Men når vi kommer til studieforbund, kutter Høyre. Det er vi overrasket over. Da mener vi at Høyre lite har skjønt og erkjent hva studieforbundene driver med, slik det er formulert ut i Tron-utvalgets innstilling, som vi trodde at Høyre i utgangspunktet hadde en veldig positiv innstilling til, nemlig at studieforbundene skal drive med en aktivitet som skal vedlikeholde og styrke demokrati, påvirke egen livssituasjon, bidra til inkludering, motivere til kunnskap og kompetanse osv. Er det ikke nettopp dette representanten kalte «å foredle menneskene – eller humankapitalen»? Er det kremmerpartiet Høyre som her viser sitt blå, sanne ansikt, ved at de heller bare vil bruke pengene på basiskompetanse og ikke på den brede samfunnsbyggende aktiviteten?

Elisabeth Aspaker (H) [10:54:13]: Forskjellen mellom Høyre og SV er at vi er i stand til å prioritere. Vi skjønner at vi ikke bør bruke mer penger. Vi bør tvert imot stramme inn. Det betyr også at vi på Kunnskapsdepartementets område faktisk har foretatt noen omprioriteringer. Hvis representanten Hagen hadde sett forslagene fra Høyre i sammenheng, ville han sett at kuttet i studieforbundene stort sett i sin helhet er overført programmet for basiskompetanse i arbeidslivet. Det gjør vi i en erkjennelse av at mange arbeidstakere faktisk fortsatt har utfordringer når det gjelder grunnleggende ferdigheter i lesing og skriving. I tillegg vet vi at arbeidslivet har et stort behov for kompetanse som vi tror at dette programmet er det beste verktøyet å bruke til.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:55:11]: Opposisjonspartiene, inklusiv Høyre, sier at Regjeringas bevilgning knyttet til et varig system for etter- og videreutdanning av lærere i stor grad tilsvarer bevilgningen som lå inne i Kunnskapsløftet. Jeg vil vel tro at behovene var kjent også den gangen da Høyre hadde kunnskapsministeren, med representanten som rådgiver. Siden Regjeringa nå får kritikk for å følge opp de forventninger som faktisk lå i Kunnskapsløftet, lurer jeg på om representanten kan presisere hva Høyre mener er grunnen til at behovet for etter- og videreutdanning av lærere er vesentlig større nå enn det var den gangen da Kunnskapsløftet ble utformet. Det er tross alt ikke veldig mange år siden.

Elisabeth Aspaker (H) [10:55:56]: Da Kunnskapsløftet ble lansert, var regjeringen den gangen opptatt av at finansieringen til den direkte kompetansehevingen som måtte skje på grunn av det nye som lå i reformen, ble lagt inn i den forrige fireårsperioden.

Så har vi altså nå opplevd at lærerne i større grad melder seg til tjeneste til utdanningsmyndighetene og artikulerer at man har et større behov for kompetanseheving. Samtidig er det en rekke undersøkelser som slår fast at læreren er den absolutt viktigste innsatsfaktoren. Da skulle det bare mangle om vi ikke skulle ta inn over oss den nye kunnskapen. Derfor har Høyre doblet innsatsen til etter- og videreutdanning for lærere fordi vi mener at vi må ta et større krafttak for dem som faktisk har sørget for at neste generasjon og de årskullene med elever som er i skolen i dag, skal stå best mulig rustet med ferskest mulig kompetanse, i møte med senere utdanning og det arbeidslivet de en gang skal ut i.

Svein Gjelseth (A) [10:57:12]: Høgre meiner at Regjeringa set folkekyrkja i fare når ein ikkje rettar opp den alvorlege økonomiske situasjonen. Høgre vil løyve 10 mill. kr ekstra til kyrkja. Då vert spørsmålet mitt: Meiner Høgre at ei ekstra løyving på 10 mill. kr er det som skil om folkekyrkja er i fare eller ikkje?

Elisabeth Aspaker (H) [10:57:39]: Nei, sannsynligvis er behovet større, men det var det Høyre ved denne anledningen fant rom for å kunne gi av ekstra bevilgninger til Kirken. Jeg vil nesten rette spørsmålet tilbake til replikanten her, for det må være et tankekors for Regjeringen at man nå gjennomfører store reformer i Kirken for deretter å la Kirken i stikken. Jeg må si det er ganske dramatisk når man i det bispedømmet jeg tilhører, Nord-Hålogaland, faktisk nå varsler at man skal samle begravelsene på samme dag, slik at man nærmest får et samlebånd. Det er ganske uverdig, og det er altså en kirke og en organisering som jeg tror at folk flest kommer til å reagere på. Det burde også Regjeringen ha tatt inn over seg i det forslaget til statsbudsjett som er lagt fram.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Aksel Hagen (SV) [10:58:43]: Kunnskap er makt – det er gjerne den britiske opplysningstenkeren Francis Bacon som får æren for først å ha kommet med denne gode formuleringen. På hans tid var det særlig menneskenes makt over naturen som var i fokus. Ikke minst klimakrisen forteller oss at vi må utvikle ny kunnskap innenfor naturvitenskap og teknologi. Samtidig er klimakrisen, som finanskrisen, matvarekrisen og den globale militariseringen, først og fremst en samfunnsfaglig krise, en etisk moralsk krise, en politisk krise som nærmest trygler etter ny og handlingsrettet kunnskap om både mennesker og samfunn.

Kunnskap er noe langt mer enn teori, noe man kan lese og pugge seg til, noe en forskningsmessig kan lete fram. Kunnskap må nemlig ikke minst lages, og den skal slik sett gjerne først og fremst være nysgjerrighetsdrevet mer enn nyttedrevet og politisk drevet. Ved å ha et bredt kunnskapsbegrep fanger vi lettere opp alle mennesker. Alle har i seg en kunnskap og ikke minst en evne og lyst til å anvende og utvikle mer kunnskap. Dette er faktisk noe av det fineste ved «oppfinnelsen» menneske. Det er lett å se dette i barnehagen, men det kan kanskje ikke være så lett å se eller være så godt synlig i en skoletrøtt 10. klasse eller på en sliten og presset arbeidsplass.

Med et slikt kunnskapssyn som vi legger til grunn, vil basisferdigheter være noe mer enn å lese, skrive og regne. Det vil mer være spørsmål om å være kreativ, takle seg selv og klare å samhandle med andre. Med et slikt kunnskapssyn vil antall publiserte artikler i vitenskapelige tidsskrifter med «referee» være viktig nok, men ikke nok for å ane den fulle meningen med en forskningsaktivitet.

Årets statsbudsjett viser god retning. Framtiden er avhengig av hvordan vi mestrer overgangen fra oljeøkonomi til kunnskapsøkonomi. Derfor har SV vært en pådriver for full barnehagedekning, for en god skole for ungene og for å bekjempe frafallet i skolen. Vi vet at unger som får anledning til å delta i sosiale og lærende fellesskap – og det er viktig for oss – lykkes bedre enn andre senere i livet. Det er slik sett også veldig gledelig at Regjeringa nå foreslår å innføre flere skoletimer på barnetrinnet og gratis, frivillig leksehjelp for de yngste ungene. For gratis, frivillig leksehjelp gir verdifull ekstra støtte og sikrer god oppfølging.

Regjeringa startet med å bevilge 373 mill. kr til innføring av gratis læremidler for elever i den videregående opplæringen i 2007 og har fortsatt opptrappingen i 2008 og 2009. På tre år har den rød-grønne regjeringa sikret gratis læremidler til alle – også veldig viktig. I tillegg etablerte Regjeringa i 2009 en ny ordning for investering i skolebygg og svømmeanlegg, og denne blir nå videreført. Det fases inn to nye milliarder i 2010. Det er viktig at elever og lærere har et godt fysisk arbeidsmiljø.

I 2010 foreslår også Regjeringa å bygge 1 000 nye studentboliger. Dette er også et viktig tiltak i diskusjonen som går på lik rett til utdanning, og for at studentene våre kan studere mer og arbeide mindre. Da skal vi legge merke til – vi har noen diskusjoner om det her i salen – at den rød-grønne regjeringa har sørget for å bygge langt flere studentboliger enn hva høyrepartiene gjorde sist de hadde sjansen.

Innen utdanning og forskning er vi nå i ferd med å nærme oss 1 pst. av BNP og er av de fremste land i verden når det gjelder å bruke offentlige midler på forskning og høyere utdanning. Vi øker antall studieplasser med 5 600 nye fra høsten 2010, og lærerutdanningen får økt oppmerksomhet og ressurser.

Når det gjelder Forskningsfondet, har vi nå kommet opp i 4 milliarder kr, og avkastningen skal øremerkes forskningsutstyr. Det er også veldig viktig. Klimaforskning har fått en sentral plass, også veldig viktig – bare for å nevne noe.

Dette er et godt budsjett. Innlegget fra Høyre kunne tyde på det stikk motsatte. Her har vi en klar uenighet mellom regjeringspartiene og opposisjonen.

Kunnskap er makt, og derfor er det viktig å satse på kunnskap. Det er noen som har vridd litt på dette utsagnet, nemlig at makt er kunnskap, og da er det fare på ferde. Det som da blir gyldig i samfunnsdebatten, er at det er makteliten – politisk, religiøs og økonomisk – som får gjennomslag og definerer hva de mener er sant. Etter min og SVs mening er det mange av de aktuelle samfunnsdebattene i dag som blir ganske så forkludret, på grensen til å bli ødelagt innimellom, nettopp av at det er makten som bestemmer kunnskapen. I stikkordsform: Deler av klimadebatten, deler av islamdebatten, deler av sykelønnsdebatten, inkluderingsdebatten osv. er samfunnsdebatter som viser at her trengs det mer kunnskapslaging.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bente Thorsen (FrP) [11:04:05]: Representanten uttrykte glede over barnehageforlik og hvor godt vi egentlig har det i den norske skolen. Jeg skal ikke si meg uenig i det.

I innstillingen til budsjettet peker komiteen på viktigheten av leksehjelp, at foreldre med barn i grunnskolen «kan bidra positivt til barnas motivasjon og læringsutbytte», at dette har stor betydning for barn, og at uavhengig av foreldrenes egen utdanningsbakgrunn og kunnskapsnivå vet vi at det har stor betydning for barns læring.

Men der stopper flertallet foreldrenes innflytelse. Fremskrittspartiet mener at det er foreldrenes ansvar å oppdra sine barn, og at det derfor er viktig å anerkjenne foreldrenes rett til også å velge hvilken skole barna skal gå på, uavhengig av kommunegrenser. Hva er grunnen til at SV mener at foreldrene ikke skal få velge hvilken skole barna skal gå på, uavhengig av kommunegrenser?

Aksel Hagen (SV) [11:05:10]: Fremskrittspartiet har hevdet dette lenge, og jeg har prøvd å sette meg inn i hvordan det ville se ut i mitt eget fylke, Oppland, hvis foreldrene skulle frakte ungene sine på kryss og tvers av skolekretsgrenser og kommunegrenser. Hva slags lokalsamfunn er det vi da ville få?

Vårt utgangpunkt er at en god skole er en lokalsamfunnsinstitusjon. Den vil fungere godt både internt og i samhandling med lokalsamfunnet hvis det er nettopp de som bor i lokalsamfunnet, som bruker skolen og har ungene sine på den skolen. Slik sett har jeg tro på fellesskolen, og jeg har ikke minst tro på å ha lokalsamfunnet som utgangspunkt for skolen.

Henning Warloe (H) [11:06:03]: «Kunnskap er makt», sa representanten i innlegget sitt. Jeg vil jo tro at det gir litt makt å sitte i regjering også – en flertallsregjering, med to statsråder i samme departement. Da er det jo merkelig at ikke SV har klart å benytte denne makten til å gjøre det som SV har sagt at de skulle gjøre.

Jeg har lest SVs stortingsvalgprogram. På syv steder i løpet av tre sider står det i forskjellige utgaver at SV mener det er viktig å styrke kvaliteten i utdanningen ved å øke basisbevilgningene til universiteter og høyskoler. Det står altså gjentatt en rekke forskjellige steder.

Da er spørsmålet: Hvorfor har ikke SV klart å gjøre dette i et statsbudsjett som bruker rekordmye oljepenger? Vi hørte komitélederen her i stad si: Det brukes «ekstremt mye penger». En samlet universitets- og høyskolesektor har etterspurt økte basisbevilgninger for å trygge sin økonomi.

Aksel Hagen (SV) [11:06:58]: Det er også årsaken til at dette i den nye Soria Moria-erklæringen står inne som en klar ambisjon fortsatt.

I motsetning til Høyre har Regjeringa måttet forholde seg til den eksisterende økonomiske virkeligheten, og da har Regjeringa i denne omgang, i dette budsjettet, valgt å prioritere mer målrettet mot helt bestemte økninger, både forskningsmessig og ikke minst utdanningsmessig. Men vi har absolutt ikke gitt opp ambisjonen om at en bør prøve å styrke basis gradvis utover i denne perioden.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:07:40]: Kristelig Folkeparti og SV prioriterer mange ganger helt forskjellig i skolepolitikken. Representanten hadde et ganske interessant utsagn om at «kunnskap er makt» og advarte mot at makten skulle bestemme kunnskapen.

Én ting jeg har prøvd å finne ut av, er SVs store tro på at flere timer i skolen vil gi mer læring. Jeg finner ikke den forskningen som sier at det faktisk vil gi resultater. Vi kan se på Finland, som har færre timer, men scorer bedre på PISA. Vi kan følge med på mye av forskningsmateriellet, som sier at det ikke er flere timer som er svaret, men kanskje heller flere og enda bedre lærere, mer praktisk tilrettelagt skole, og en situasjon som gjør at vi ikke får slitne unger når dagen er ferdig. Har SV lyttet til foreldre og lærere når det gjelder de virkelige utfordringene i skolen? Eller er det slik at her har makten bestemt kunnskapen?

Aksel Hagen (SV) [11:08:45]: Her er vi uenige, noe som ofte er situasjonen i politikk – at det er en faktauenighet.

Jeg synes at Kristelig Folkeparti har en litt panisk frykt for flere timer. Norge ligger jo ikke høyt når det gjelder antall timer i skolen i forhold til sammenliknbare land. Et tilleggspoeng, som jeg synes Kristelig Folkeparti bommer veldig på, er at det virker som om Kristelig Folkeparti fortsatt har en forestilling om at det sitter en mor hjemme og venter på at ungene hennes skal komme hjem. Altså: Vi har bevisst lagt opp til at vi vil ha et arbeidsliv der både mor og far/foresatte er ute i arbeidslivet. Slik sett er det også et poeng å gi gode tilbud til ungene våre mens vi er ute i arbeidslivet. Derfor vil vi ha en skole med flere timer, og vi vil ha en god SFO i tillegg.

Trine Skei Grande (V) [11:09:40]: Jeg er veldig enig når representanten Hagen snakker om at «kunnskap er makt». Jeg satt i denne komiteen for to perioder siden, og oppfattet da at Venstre og SV var veldig mye enige, spesielt på feltet høyere utdanning og forskning.

Men det som forundrer meg, er at da kjempet SV f.eks. for at Forskningsfondet skulle opp på 100 milliarder kr i 2008. Nå er målet 77 milliarder kr i 2010, mens Venstre holder lovnaden sin om 150 milliarder kr i 2010. Man gikk til valg på elleve måneder studiestøtte – det har man ikke klart. Jeg husker også da SV kjempet mot alle nasjonale prøver og fremmet et Dokument nr. 8-forslag her i salen. Man sa i Soria Moria at man skulle ha 15 elever i hver klasse, og før forrige valg at man skulle ha varme skolemåltider.

Nå merker jeg meg at SV, og også representanten Hagen, bruker mye mer ikke ordet «løfte», men «ambisjon». Hvor er det egentlig blitt av de store ambisjonene SV hadde på dette feltet?

Aksel Hagen (SV) [11:10:49]: Slike debatter blir vanskelige når en som posisjonsparti har et annet utgangspunkt budsjettmessig enn et opposisjonsparti. Venstre har ryddet seg – og jeg mener fortsatt gjennom et urealistisk budsjettarbeid – et handlingsrom som vi ikke har. Da må en prioritere innenfor de gitte rammer.

Vi er litt overrasket over at et tidligere regjeringsparti ikke husker hva en selv opplevde da en satt i regjering – at en nettopp ikke fikk gjennom alle primærstandpunktene sine. Jeg tror Venstre ville være tjent med at de i noe større grad tenkte tilbake på de opplevelsene de selv hadde da de satt i regjering.

En må prøve å finne ut av løsningene sammen med andre. Ikke minst må en ha et langsiktig perspektiv og ikke satse på å gjennomføre programmet sitt i det første budsjettåret i perioden.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:12:16]: Norge er av OECD igjen kåret til verdens beste land å bo i. Ja, vi er heldige, sjøl om vi i det daglige kanskje ikke ser hvor heldige vi egentlig er. Det betyr likevel ikke at vi ikke kan bli bedre på mange områder.

Tilgjengelighet til utdanning er en av faktorene som teller når det gjelder vurderingen av hvor godt landet vårt er å bo i. Utdanning er en nøkkelfaktor for utvikling, og kunnskap er en nøkkelfaktor for å finne løsninger på de virkelig store utfordringene vi står overfor i framtida – som klimakrisen og matvarekrisen. Men vi klarer aldri å få bukt med de store utfordringene uten at det er kvalitet i utdanningen. Vi må ha kvalitet, slik at vi sikrer at elevene faktisk når de læringsmålene som er fastsatt.

Skolen har vært preget av et utall av reformer. Nå har vi en utdanningssektor som gjør seg erfaringer med Kunnskapsløftet, og justerer arbeidet i tråd med nasjonale føringer og måloppnåelse. Det gjør at jeg tross alt er optimistisk og tror at elevenes læringsutbytte vil bli stadig bedre etter hvert som vi forbedrer reformen.

Men jeg vil likevel advare mot blindt å vurdere skolens suksess kun målt etter faktakunnskap og score på internasjonale tester. Frafallsprosenten, spesielt i de yrkesfaglige studieretningene, viser også at vi ikke lykkes godt nok. Både arbeidsliv og samfunnsliv krever også evne til samarbeid. Derfor må vi ikke risikere elevenes sosiale kompetanse i higen etter å nå målet om å finne svar på framtidas utfordringer.

Det er tverrpolitisk enighet om at alle skal ha lik mulighet til utdanning. Det betyr å bli gitt muligheter etter sine evner, uavhengig av sosial bakgrunn. Budsjettene skal være med på å legge til rette for å gi disse mulighetene.

En god lærer er en forutsetning for god læring. Det har vært og er stort fokus på bråk og uro i klassene fra alle de politiske partiene. Bråk og uro hindrer mulighet for læring, men ro i klasserommet kan ikke vedtas på Stortinget. Det vi derimot kan gjøre, er å legge til rette for at lærerne har de redskaper de trenger for å skape rammer for læring. Slike redskap er pedagogisk og didaktisk forståelse. Lærere trenger ikke bare å være dyktige i matematikk eller norsk, de trenger å ha kunnskap, erfaring og forståelse for metoder og teknikker som gjør at du skaper ro, men samtidig varierer, motiverer og tilpasser aktiviteten til den enkelte elevgruppen.

Senterpartiet er derfor glad for at vi nå har kommet i gang med en ny lærerutdanning der nettopp pedagogikk og elevkunnskap blir vesentlig styrket etter å ha vært nedprioritert noen år, og at arbeidet blir styrket med 100 mill. kr i budsjettet for 2010. Men vi har ikke tid til å vente på at utviklingen i skolen skal være avhengig av nyutdannede lærere. Vi har jevnt over en svært dyktig lærerstand i dag, der mange er svært opptatt av å gjøre sin lærergjerning best mulig.

Derfor er det viktig at vi fortsetter arbeidet med jevnlig å sørge for etter- og videreutdanning for lærere. Det er en politisk uenighet om hvor mange som skal etter- og videreutdannes hvert år. Jeg mener vi er på et godt spor når det er avsatt 400 mill. kr til kompetanseutvikling for om lag 2 500 lærere i 2010. Opposisjonspartiene peker på at det i stor grad tilsvarer bevilgningene som lå som forutsetning for Kunnskapsløftet. Ja, siden det var tverrfaglig oppslutning om den reformen i Stortinget, tyder jo alt på at vi er på riktig vei.

Den kanskje største utfordringen vi har i norsk skole i dag, er nok likevel det store frafallet i videregående. Norsk ungdom har fantastiske muligheter, men når statistikken forteller at ca. 30 pst. av elevene ikke fullfører videregående opplæring innen fem år, må vi sette inn tiltak for å gjøre gjennomføringsprosenten høyere.

At det på enkelte yrkesfaglige studieretninger er nærmere 50 pst. som ikke fullfører, er en voldsom sløsing med menneskelige evner, talent og ressurser. Det har vi ikke råd til, verken med tanke på ungdommen sjøl, framtidas arbeidsstyrke eller med tanke på de offentlige budsjettene. Jeg er derfor glad for at Regjeringa har valgt å avsette midler til å styrke arbeidet med dette.

Jeg mener også at den rød-grønne regjeringa så langt har hatt en god tilnærming til hvordan vi skal redusere frafallet. Vi trenger både tidlig oppfølging og innsats etter kartleggingsprøver. Vi trenger mer praktisk erfaring særlig i ungdomsskolen fordi det er blitt lite handlingsrom for å legge til rette for nettopp dette, og vi trenger mer entreprenørskap i skolen. Det er derfor bra at entreprenørskapsarbeidet skal gjennomsyre utdanningen, og at Ungt Entreprenørskap skal vektlegges spesielt i yrkesfaglige studieprogram.

Senterpartiet mener vi må bidra til å løfte fram de praktisk flinke elevene. Norge har ikke råd til ikke å benytte seg av evnene som disse elevene besitter. Vi trenger også variert arbeidskraft i framtida. Ved innføringen av Kunnskapsløftet ble dessverre mange av de elevene som er praktisk flinke, ikke tilstrekkelig tatt vare på. I ungdomsskolen ledes alle inn i samme kvern. Det har ført til at vi i dag har en rekke elever som aldri har fått vise hva de er gode til, eller føle mestring. Ungdomsskolen er kanskje den tøffeste tida i en unges liv. Det er den tida de fleste finner ut hvem de er i forhold til andre. Økning i frafallsstatistikken fra videregående skole sier ikke bare noe om utfordringene på videregående trinn, men det sier noe om erfaringer fra alle de åra de har gått på skolen før de kommer dit. Senterpartiet er opptatt av at vi ikke glemmer disse elevene sjøl om vi nå sikkert vil ha fokus på hva som skal til for å gjøre også resultater innen bl.a. realfag viktigere framover.

Jeg er tilfreds med at Regjeringa nå griper fatt i ungdomsskolens utfordring og prøver ut et praktisk arbeidslivsfag i ungdomsskolen. Jeg er også svært opptatt av at dette er et tilbud som skal velges på lik linje med f.eks. 2. fremmedspråk. Du skal ikke lenger kategoriseres som et «spesielt tilfelle» om du velger mer praktisk i ungdomsskolen. Det å velge et praksisfag på ungdomsskolen må heller ikke låse elevens valgmuligheter i videregående skole.

Jeg gleder meg til å følge forsøket framover, og jeg ser fram til behandlingen av St.meld. nr. 44 for 2008–2009 som tar for seg Utdanningslinja.

Hvert menneske er unikt, og hvert menneske har behov for anerkjennelse og bekreftelse på at en betyr noe. Muligheten for kunnskap og arbeid er en viktig faktor for sjølrespekt. Derfor er det viktig at vi har flere veier å gå for å oppnå kompetanse.

Utfordringene med hensyn til økte studenttall i framtida er krevende for universitets- og høgskolesektoren. Det er usikre prognoser for hva økningen vil bli, avhengig av studietilbøyelighet. Men vi er nødt til å ha flere tanker i hodet samtidig når vi skal ta høyde for nye studenter. Her vil jeg trekke fram fagskolene.

Fagskolene gir både kortere og lengre utdanninger som leder fram til fagkompetanse, en kompetanse som vil være svært verdifull i framtida. Jeg har store forventninger til utviklingen av fagskolene nå når fylkeskommunen overtar ansvaret for disse. Og jeg regner med at det brennende engasjementet som finnes i fylkeskommunene, vil sikre et godt opplæringstilbud også på dette området.

De regionale forskningsmidlene må også nevnes som et tiltak som skal styrke det regionale samspillet mellom næringsliv, regionene og høgskolene. Midlene skal være et supplement til nasjonale FoU-midler og skal bidra til å realisere gode prosjekter i alle deler av landet.

Senterpartiet mener at regionale prosjekter, drevet av behov lokalt og med utspring i regionale kompetansemiljøer, vil være en viktig pådriver når det gjelder innovasjon både innen næringsliv og i utvikling av velferdstjenester.

Senterpartiet er opptatt av at utfordringene vi står overfor i framtida, må løses gjennom kunnskap, en framtid som skal inkludere både de teoretisk flinke og de praktisk flinke. Hvert menneske er unikt.

Jeg mener vår rød-grønne regjering er på god vei til å utvikle en mer balansert utdanningspolitikk som nettopp tar alle elever på alvor.

Helt til slutt: Jeg har ikke pratet noe om Kirken i mitt innlegg, men til opplysning for dem som har savnet det, kommer jeg tilbake til den saken i et senere innlegg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Mette Hanekamhaug (FrP) [11:21:12]: Jeg er svært enig i representanten Tingelstad Wøiens påpekning av at den høye frafallsprosenten viser at Regjeringen ikke har lyktes på dette feltet hittil. Videre viser hun til at mer praksis er viktig for å forebygge dette. Spørsmålet er da: Hvorfor stemte representanten Tingelstad Wøien imot Fremskrittspartiets forslag i forrige periode om å redusere teoriandelen i yrkesfagene, og hvorfor ønsker dere kun en prøveordning med praktiske arbeidslivsfag, framfor en permanent ordning med valgfag i ungdomsskolen?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:21:46]: Nå er det slik at jeg ikke var representant i forrige periode, så jeg har ikke stemt over det forslaget som representanten Hanekamhaug her henviser til. Men jeg tror det er viktig – og jeg tror Fremskrittspartiet og Senterpartiet deler den oppfatningen – med mer praksis i ungdomsskolen. Vi har jo erfaring med det valgfaget vi hadde tidligere, i gamle dager, da jeg gikk på skolen, men jeg tror nok kanskje at vi bør prøve å være mer målrettet enn vi var da. Det var vel flere av oss som drev med både skyting og litt andre ting. Jeg tror kanskje det kan være lurt at vi, nettopp slik som Regjeringa sier, nå tester det ut, gjør et forsøk, slik at det blir litt mer målrettet ved at de som går på ungdomsskolen, har mulighet til å hente fag fra videregående skole. I dag er det stort sett allmennfag som blir hentet ned til ungdomsskolen. Det kan være fornuftig å gjøre det slik som Regjeringa tenker, at man skal kunne hente ned fag også fra de yrkesfaglige studieretningene til ungdomsskolen.

Svein Harberg (H) [11:22:56]: I det siste har det rast en debatt landet over om nedleggelse av skoler. Det har vært meldt stor bekymring fra mange kanter, fordi det helt klart meldes at nedleggelsene i stor grad er et resultat av budsjettkutt. Jeg har registrert at representanten Tingelstad Wøien og Senterpartiet også har uttrykt bekymring.

Mitt spørsmål blir derfor om Tingelstad Wøien mener at nasjonale pålegg og øremerkinger som Regjeringen står bak, f.eks. skolefrukt og strammere regler for antallet elever pr. lærer, er i tråd med Senterpartiets politikk på området og er med på å gi den enkelte kommune frihet til å ha fokus på kvalitet når skolestruktur skal vurderes?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:23:44]: Nå tror jeg vel kanskje ikke det er slik at det er skolefrukten som har ført til at skoler legges ned ute i Distrikts-Norge, men jeg deler representantens bekymring for at det er svært mange skoler som legges ned. Så vidt jeg har registrert, er det nedlagt 12 eller 13 flere skoler i denne perioden enn det var da Høyre satt i regjering, så det er ikke så veldig stor ulikhet. Jeg vil nok si det slik – og jeg tror vi er enige om det også – at skoler faktisk kan bli for små. Men det kan også bli uforholdsmessig lang reisevei for mange unger. Dette er vi nødt til å gå nærmere inn i, slik at vi sikrer at ungene kan gå på en skole i nærheten av der de bor. Det tror jeg vi skal få et godt samarbeid om framover.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:24:43]: Senterpartiet har mange gode sentrumsprioriteringer i sin politikk, og jeg er glad for at representanten Tingelstad Wøien også står veldig klart på den linjen.

I valgkampen sto Senterpartiet og sentrum fram som ganske klare motstandere av heldagsskolen – både ut fra en prioriteringstanke og også ut fra ideologi. Det hadde selvfølgelig vært fristende å spørre om Senterpartiet kjenner seg igjen i SVs beskrivelse av disse hjemmeværende mødrene som måtte til. Men jeg skal ikke gå der.

Det som bekymrer meg, er det Senterpartiets parlamentariske leder har uttalt:

«Hvis vi nå skulle øke timetallet ytterligere, så frykter jeg at det blir mange ufaglærte som skal undervise våre barn. De som har vanskeligst for å lære vil tape på en slik situasjon.»

Dette sier senterpartirepresentanten fra Hedmark. Allikevel øker man i dette budsjettet med ytterligere en time. Man er på full fart inn mot en obligatorisk SFO. Frykter representanten Tingelstad Wøien på samme måte som sin parlamentariske leder at det er de som har vanskeligst for å lære, som vil tape på den utviklingen.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:25:51]: Jeg frykter ikke den ene timen som det blir utvidet med fra neste skoleår. Den ene timen er heller ikke øremerket. Den skal kunne brukes til det som skolen eller kommunen ser det som viktig å styrke i sin kommune eller på sin skole. Det tror jeg er veldig riktig. Så skal vi ta inn over oss at ting tar tid i skolen. Det tar faktisk tid hvis du skal kle på 28 unger – jeg har jobbet i skolen sjøl, og jeg har vært med og kledd på 28 seksåringer som skal ut og gå på skøyter. Det tar ganske lang tid. Derfor er jeg ikke så bekymret for den økningen.

Når det gjelder SFO, er det sagt at det skal være en frivillig SFO-ordning, og det skal gis gratis leksehjelp i denne ordningen. Det synes jeg er bra. Jeg synes også det er viktig at vi holder på at SFO skal være et frivillig tilbud, og jeg er ikke enig med representanten Hagen i at det ikke lenger er mødre som er hjemme, for det er faktisk noen av dem også.

Tord Lien (FrP) [11:26:59]: La meg begynne med å si at når jeg i mange år har hørt retorikken til Senterpartiet om kommuneøkonomien den gang Høyre styrte kommuneøkonomien, blir jeg noe overrasket over at man er fornøyd med at man oppnår tolv flere skolenedleggelser enn man gjorde i forrige regjeringsperiode.

Det er altså slik at mange skoler er nedlagt, og flere står i fare for å bli nedlagt. I dag blir en del av disse erstattet av foreldredrevne skoler. Men det medfører krav om alternativ pedagogikk eller alternativt livssyn og krav om forholdsvis betydelig egenbetaling. Hadde det ikke vært god senterpartipolitikk og god distriktspolitikk å gjøre det lettere for foreldre å etablere grendeskoler rundt omkring i Norges land der det offentlige velger å legge ned skolene? Hadde ikke det vært god senterpartipolitikk og distriktspolitikk å åpne for den politikken?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:28:01]: Jeg tror vi skal være glad for at vi har en rød-grønn regjering når det gjelder akkurat kommuneøkonomien. Denne regjeringa har tilført, så vidt jeg husker, over 40 milliarder kr mer til kommunesektoren, og det er klart at det er viktig. Det betyr ikke at det ikke blir nedlagt skoler, slik representanten her peker på. Jeg tror det aller, aller viktigste er at vi sørger for å ha gode fellesskoler, ikke at vi har gode private grendeskoler. Det viktigste må jo være at alle elever kan gå der, uavhengig av den lommeboka som foreldrene måtte besitte. Så for Senterpartiets del er det alltid viktig å være opptatt av grendeskolen, for det har med lokalsamfunnet å gjøre og er nøkkelen til et godt lokalsamfunn, uavhengig av om den er privat eller offentlig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:29:15]: Antallet elever som ikke fullfører videregående skole, er bekymringsfullt. En av tre fullfører ikke videregående opplæring, mens tallene er enda høyere for ungdom med minoritetsbakgrunn, og særlig gutter. Jeg mener at samfunnet har sviktet når det gjelder å gi alle unge en mulighet til utdannelse og dermed også til arbeid. Årsakene til frafall er mange, og det er viktig å understreke at også elever som stryker i et enkelt fag, er med i disse tallene. Dessverre finner vi også mange av disse menneskene igjen i den statistikken som er knyttet til sosialhjelp og til arbeidsledighet. Derfor er det avgjørende raskt å sette i gang tiltak for å bidra til at flere kommer igjennom videregående skole.

Når jeg reiser rundt i landet og besøker skoler, har jeg lagt merke til at man har satt i gang utrolig mange gode lokale tiltak for å snu denne utviklingen. Vi må i langt større grad bruke disse gode eksemplene. Det er skolene selv som vet hva som fungerer best på sin skole. Mange har gjennom mange år prøvd og feilet med ulike tiltak. Vi foreslår å opprette en tiltakspost på 25 mill. kr hvor det kan søkes støtte til gode lokale tiltak for å gi unge mennesker mulighet til å fullføre skoleløpet.

Regjeringen har valgt å sette fokus på behovet for tidlig innsats. Jeg er ikke uenig i at det er viktig, men jeg konstaterer igjen at Regjeringen, bortsett fra Senterpartiets representant Tingelstad Wøien, glemmer ungdomsskolen. Til tross for gjentatte oppfordringer fra Kristelig Folkeparti velger denne regjeringen ikke å ta tak i ungdomsskolens store utfordringer. Det er gjort lite eller ingen forskning på dette området. Undervisningen er for teoritung, det er store utfordringer knyttet til bråk og uro, og mange lærere gruer seg for å jobbe nettopp på dette trinnet. Det er grunn til å tro at dette forplanter seg videre og fører til at vi har en dramatisk høy frafallsprosent i videregående skole.

I dette budsjettet foreslår Regjeringen å prøve ut et nytt arbeidslivsfag i ungdomsskolen. Svakheten ved formuleringene av dette faget er imidlertid at det ikke skal være for alle, og at det dermed ikke løser mangelen på praktiske fag i skolen. Dessuten vil elevene binde seg til å fortsette med yrkesfag i videregående. Faget løser dermed ikke problemet med den teoritunge undervisningen i ungdomsskolen. Derfor mener Kristelig Folkeparti at dette faget ikke er svaret på utfordringen med en teoritung ungdomsskole. Ungdomsskolen må bli en mestringsarena for barn og unge. Når elever ikke henger med i det teoretiske, må de tilbys en mer praktisk skolehverdag. Alle vil kunne ha nytte av praktiske fag i skolen uansett evner og anlegg, og derfor vil det være mer riktig å få tilbake valgfagene i ungdomsskolene. Både arbeidslivsfag og 2. fremmedspråk vil her kunne være mulig å velge for dem som ønsker det, og alle vil kunne stå fritt til å velge studiespesialisering eller yrkesfag etter 10. klasse. Vi foreslår derfor i vårt alternative budsjett å omprioritere de kronene som går til utprøving av arbeidslivsfaget, til i stedet å gå til utprøving av praktisk rettet teori i ungdomsskolen.

Kunnskapsministeren og andre representanter fra regjeringspartiene har kritisert vårt alternative budsjett gjennom media. Det er i og for seg ikke overraskende all den tid vi omprioriterer den eneste skolesatsingen Regjeringen har hatt de siste årene. Det spesielle er at man prøver å framstille denne omprioriteringen som et kutt. Det er legitimt å kritisere Kristelig Folkeparti for våre prioriteringer, men da må man forholde seg til fakta. Det er riktig at Kristelig Folkeparti vil ha en annen skolepolitikk enn Regjeringen. Regjeringen prioriterer flere timer framfor flere og bedre lærere. Kristelig Folkeparti vil heller satse på flere og enda bedre lærere.

Det finnes ikke dokumentasjon på at flere timer i skolen gir flinkere elever. På tross av dette har Regjeringen brukt 1 milliard kr på å øke antallet timer for de aller minste. Vi forslår derfor å kutte de fem timene Regjeringen la inn i forrige periode, den ene timen som legges til nå, og de åtte timene gratis SFO. Denne prioriteringen er et generaloppgjør med den skolepolitikken som er ført de siste fem årene, og som ser ut til å fortsette så lenge vi har en rød-grønn regjering. Vi viser med vårt budsjett hva man kunne ha satset på i skolen dersom ikke det eneste saliggjørende var å legge på flere timer.

I stedet for økte timer vil vi kunne få økt lærertetthet, kvalitetsutvikling i ungdomsskolen, tiltak knyttet til frivillig leksehjelp i kommunal og frivillig regi, tiltakspost for å begrense frafallet i videregående opplæring, forsøk med introduksjonsår for nyutdannede lærere og forsøk med praksisrettet teori i ungdomsskolen, for å nevne noe.

Vi mener også at et godt samarbeid mellom hjem og skole bidrar til å gi elevene de beste forutsetninger for et godt læremiljø. Derfor mener vi det i denne omgang er viktigere å bedre samhandlingen mellom hjem og skole enn mellom SFO og skole. Vi foreslår derfor å omdisponere 6 mill. kr til forsøk for å utvikle og prøve ut modeller for bedre samhandling mellom skole og skolefritidsordning, til et forsøk for å utvikle og prøve ut modeller for bedre samhandling mellom hjem og skole. En bevisstgjøring av hjemmets rolle, både hos ansatte i skolen og hos foreldrene, vil kunne føre til en større grad av sosial utjevning. Det er viktig aktivt å involvere alle foreldre og gi kunnskap om fordelen ved et godt samarbeid mellom hjem og skole. Alle foreldre kan ha en sentral og aktiv rolle i barnas læring.

Gjennom budsjettet som vedtas i dag, fortsetter også Regjeringens manglende satsing på universitets- og høyskolesektoren. For sektoren er det spesielt provoserende at dette har skjedd i en tid da det har vært en eventyrlig vekst i norsk økonomi, men det store handlingsrommet er ikke brukt på å sikre framtiden gjennom forskning og utdanning. Universitets- og høyskolesektoren sliter fortsatt med lave basisbevilgninger etter Regjeringens hvileskjær. Vi foreslår derfor å øke basisbevilgningene med 175 mill. kr i tråd med sektorens ønske, og å opprette 100 nye stipendiatstillinger.

Det er også urimelig at studentene mottar støtte kun fram til mai all den tid eksamen i stor grad er i juni. Dette gir mange en vanskelig økonomisk situasjon i denne perioden. Nær sagt alle partier på Stortinget har gått inn for å utvide støtten til 11 måneder. Nå gir vi muligheten til å følge opp løftene i programmet og fra valgkampen. Vi har et forslag om å innføre 11 måneders studiestøtte fra høsten 2010.

Regjeringen har systematisk nedprioritert bevilgningene til Den norske kirke over flere år. Det medfører nå at flere bispedømmer på grunn av Regjeringens manglende bevilgninger vil måtte kutte i stillinger, la stillinger stå vakante, avlyse gudstjenester og i tillegg utsette begravelser. Jeg mener det er folkekirken Regjeringen setter på spill når den ikke retter opp den alvorlige økonomiske situasjonen. Kristelig Folkeparti foreslår også i år å bevilge 30 mill. kr ekstra til prestetjenesten for å lette på situasjonen.

Vi er nå inne i fasen hvor trosopplæringsreformen, som alle har hyllet, skal trappes opp mot 250 mill. kr i 2003-kroner. Da er det behov for en langt mer offensiv satsing. Fortsatt står mange store prostier uten midler, fordi dette koster. Et kutt på 5 mill. kr i det som har vært normal opptrapping, vil merkes mye i Kirken. Kristelig Folkeparti foreslår å sette nytt trykk på opptrappingen av bevilgningene med 20 mill. kr ekstra.

Statsråden har forsvart seg med at Kirken ikke har noen grunn til å være misfornøyd, fordi de jo for første gang har fått friske midler. Det er befriende ærlig. Kirken har vært nedprioritert gjennom fire år, mens det på resten av statsbudsjettene har vært en eventyrlig økning på alle områder. Hva er det Regjeringen vil med Kirken? Er det ikke et mål at den skal være til stede i alle lokalsamfunn? Trenger den ikke prester? Skal trosopplæringsformen bare gjelde noen menigheter? Den nye kirkestatsråden har en formidabel jobb foran seg når hun går inn i budsjettforhandlinger som vil være langt dystrere enn hva denne regjeringen har vært vant til. Da får vi også fasiten på hvor mye stat/kirke-forliket betyr for denne regjeringen.

Jeg vil takke komiteen for godt utført arbeid. En ny komité har klart å lose i havn et nytt budsjett. Vi har en del politiske uenigheter, og det kommer fortsatt til å bli fire år der vi kommer til å ha tøffe politiske utfordringer til hverandre. Men sammen tror jeg vi har et felles mål om å skape mer kunnskap, ha en folkekirke som står sterkt og en bra høyere utdanning.

Jeg tar opp de forslagene der Kristelig Folkeparti står alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Dagrun Eriksen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Anna Ljunggren (A) [11:39:01]: Da Stortinget behandlet stortingsmeldingen Kultur for læring i 2004, ønsket den daværende regjeringen, inkludert Kristelig Folkeparti, å videreutvikle grunnskolen, bl.a. gjennom å styrke barnetrinnet. Det ble derfor foreslått en økning av timetallet på barnetrinnet, særlig på de første trinnene. De mente at en slik utvidelse var nødvendig, både av faglige og pedagogiske hensyn.

I dag vil Kristelig Folkeparti kutte drastisk i timetallet på barnetrinnet og mener at Regjeringen prioriterer feil når vi prioriterer bl.a. timetallutvidelse. Er det slik å forstå at Kristelig Folkeparti representerer én politikk i posisjon og én politikk i opposisjon?

Dagrun Eriksen (KrF) [11:39:45]: Nei, det er ikke riktig. Men det som har skjedd siden 2004, er at det er blitt påført ganske mange flere timer enn det som lå der den gangen. Den gangen var det et trykk fra skolen om å få litt mer rom, og som Tingelstad Wøien sa, litt mer tid til å kle på unger, osv. Vi har gått ganske nøye gjennom forskningen for å se om dette vil gi oss mer læring. Jeg kan se argumentene som Aksel Hagen refererte til her i stad, om at dette løser noen samfunnsutfordringer med hensyn til hvordan vi kan få samfunnet til å gå rundt. Men det som bekymrer meg, er at Arbeiderpartiet, Regjeringen og de rød-grønne sier at dette skal gi oss mer læring, og at det skal være svar på utfordringen med å lære å lese og skrive og regne. Det er det ingen forskning som viser. Derfor mener vi at det nå er på tide å si stopp og ikke gi heldagsskole til elever. De trenger mindre obligatorisk tid, mer frihet og mer fleksibilitet.

Aksel Hagen (SV) [11:40:53]: Vi mener at forskning helt klart viser at lekser er viktig, og at det er viktig å gi leksehjelp i de tilfeller der det ikke er en fungerende familie. Det er ikke alltid en mor eller far som sitter hjemme på dagtid, klar til å ta imot ungene og gi dem leksehjelp. I en tid da alle er opptatt av sosial utjevning, knyttet til både læring og trivsel og koplingen mellom de to, er vi overrasket over at Kristelig Folkeparti, nærmest som det eneste partiet, ikke vil bli med på laget og utvikle et godt helhetlig tilbud, der foreldrene ikke er frakoplet, men invitert til å komme inn i SFO og skole for å delta i denne viktige aktiviteten. Det Kristelig Folkeparti her oppnår – utilsiktet, sannsynligvis – gjennom dette kuttet, er at ungene gjennom ikke å få flere timer derimot får lengre opphold i SFO, et SFO som blir dårligere og dyrere med det opplegget Kristelig Folkeparti har, enn det Regjeringa har.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:41:56]: Vi er helt enig i at det å være til stede for dem som ikke har foreldre der, og å gi tilbud om frivillig leksehjelp, er viktig. Det vi ikke er enig i, er at dette skal legges inn som en utfordring til SFO. Flere representanter, særlig fra SV, har understreket at dette er en del av drømmen om heldagsskole og obligatorisk SFO. Det gir noen utfordringer, særlig ute i distriktene, både når det gjelder skyss, og det å være til stede.

Men det som jeg ennå ikke har klart å få et eneste svar på, er: Disse ekstra timene skal gi mer læring til elevene, men hvor er den forskningen som understreker det? Hvor er den forskningen som sier at vi med dette får en bedre skole? Kristelig Folkepartis modell er en god skole, med gode lærere, færre elever pr. lærer og en SFO som er frivillig og av god kvalitet. Det er den gode skolen, og ikke den tvangspåleggingen som de rød-grønne kommer med.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:43:05]: Jeg synes det er strålende at representanten fra Kristelig Folkeparti er opptatt av ungdomsskolen. Jeg tror vi har en felles forståelse her. Men det som forbauser meg lite grann, er at Kristelig Folkeparti mener at det er viktigere med praktisk rettet teori enn et praktisk arbeidslivsfag. Representanten fra Kristelig Folkeparti sa også at hvis en velger det praktiske arbeidslivsfaget, binder en seg til det samme faget i videregående skole. Da lurer jeg på: Hvor står det? Poenget med det praktiske arbeidslivsfaget er nettopp at en skal kunne prøve ut noe, finne ut hva som passer, få erfaring, slik at en kan gjøre riktige valg senere.

Spørsmålet er da: Hvor står dette, og hvorfor ønsker Kristelig Folkeparti en praktisk rettet teori i ungdomsskolen? Det forstår jeg ikke.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:44:00]: Nå kommer vi tilbake til innretningen. Jeg la merke til hva Tingelstad Wøien sa. Ingenting vil glede meg mer enn at jeg har lest utdanningslinjen feil, at det faktisk er slik at dette skal være et fag for alle, at det ikke skal utelukke videre løp, og at det også skal kunne velges på lik linje med vanlige valgfag, om en får det tilbake. Har jeg misforstått her, er det en glede å legge seg flat, for jeg tror at det er en god løsning for skolen.

Det Kristelig Folkeparti ønsker, er å få mer praktisk rettet teori. Vi tror det går an å undervise på en måte som gjør at matte f.eks. kan brukes på en mer spennende måte enn bare å dosere fra tavlen. Det vi også ønsker, er å få valgfagene tilbake. I dag er det slik at en i ungdomsskolen kan velge 2. fremmedspråk eller norsk fordypning. I min tid kunne vi velge mopedkjøring. Vi kunne velge maskinskrivning. Vi kunne velge fordypning i sløyd. Det tror jeg er pusterom og luftepauser som både teoristerke og praktisk sterke elever trenger. Det er vår modell for ungdomsskolen.

Truls Wickholm (A) [11:45:16]: Representanten Eriksen er jo et veldig godt eksempel på «det blide sørland». Hennes humør har også bidratt til en god behandling i komiteen. Det er virkelig interessant å lese om Kristelig Folkepartis politikk på utdanningsområdet, kanskje spesielt på området høyere utdanning, for det må kunne sies at det er påfallende mye politikk for Sørlandet i Kristelig Folkepartis merknader. Jeg tenkte derfor jeg skulle la representanten Eriksen få benytte sjansen til å utdype om Kristelig Folkeparti også har en politikk for andre deler av landet, for det er jo unektelig sånn at det også er viktige og gode institusjoner utenfor dette beltet som ligger så pent der nede på solkysten.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:46:11]: Dette skal jeg ta kopi av og sende hjem! Jeg har gjort jobben min som sørlandsrepresentant.

Det er klart at det er masse andre gode institusjoner, og jeg skjønner at de andre representantene i komiteen kanskje ikke på samme måte framhever sine institusjoner. Men jeg har lyst til å si, når jeg først får denne sjansen og utfordringen, at hvis man hadde fulgt litt med i debatten på Sørlandet, så hadde man nok sett at Sørlandet opplever å være i blindsona til de rød-grønne. Vi har få mennesker som sitter rundt Regjeringens bord. Vi har en politisk rådgiver som sikkert gjør en strålende jobb, men vi sitter ikke rundt Regjeringens bord. Vi blir ikke sett når de store nasjonale rundene foregår. Vårt universitet, Universitetet i Agder, får en bevilgning som ligger langt under det man skulle hatt i forhold til den forskningsinnsatsen som gjøres der. Og når man da befinner seg i en blindsone, blir det faktisk opposisjonens og Agder-benkens jobb å synliggjøre det som Regjeringen ikke får til. Vi ser også at det finnes mange andre gode institusjoner, men vi trenger å åpne opp på blindsona til de rød-grønne.

Presidenten: Da har Stortinget fått vite det!

Replikkordskiftet er omme.

Trine Skei Grande (V) [11:47:39]: Da vi i Venstre gikk inn i dette valget, definerte vi de tre store utfordringene for samfunnet: å få til et klimanøytralt samfunn, å bygge kunnskapssamfunnet for framtida og å fornye offentlig sektor.

Politikk er jo å prioritere, også å kunne prioritere innenfor stramme rammer. Men én ting er klart: Innenfor alle de tre store utfordringene er det kunnskap som er likhetstrekket. Derfor er det viktig for oss å gjøre et skikkelig løft når det gjelder forskning, høyere utdanning og kunnskap i skolen.

Vårt alternative budsjett er stort sett preget av vår store påplusning på kunnskapssida. Den er bygd opp på følgende måte: For det første har vi en stor påplusning på forskning og basisbevilgninger. Når vi snakker om den frie forskningen, når vi snakker om den innovative delen av forskningen, når vi snakker om å forske på det som vi kanskje ikke visste at vi ville vite, men som når vi får kunnskapen på bordet, er det vi skal leve av framover, er basisbevilgninger faktisk en nøkkel. Men det er også snakk om kvalitet i utdannelsen, det å gi kvalitet til alle de nye studentene som skal inn i de høyere utdannings- og forskningsinstitusjonene våre. Kvaliteten på den undervisningen blir preget av basisbevilgninger. Derfor har det vært viktig for oss faktisk å gjøre det vi sa i valgkampen, nemlig å øke den bevilgningen med 350 mill. kr.

Den andre satsingen på feltet er forskerrekruttering. Vi står overfor en stor pensjonsbølge som kan true hele Norge som forskningsnasjon. Vi vet at vi får stadig flere studenter inn i institusjonene. Det er derfor gjennomgående en for svak satsing fra Regjeringa på akkurat det. Da jeg sist satt i denne komiteen, opplevde jeg SV som veldig pushende overfor Regjeringa når det gjaldt forskerrekruttering, men nå er det ikke så viktig lenger. Det er jeg forundret over.

Jeg syns generelt at det er viktig at vi som politikere holder det vi lover. Derfor gjør vi også det på utdanningsfeltet. Vi får opp Forskningsfondet til 150 milliarder kr, og vi får til 11 måneders studiestøtte. Jeg må bare si litt om 11 måneders studiestøtte, for det er kanskje det mest forunderlige vi opplevde i forbindelse med hele valgkampen. Én ting er lovnader, og nå ser vi at man her mest bruker begrepet «ambisjoner», men jeg ville veldig gjerne vært til stede rundt det bordet der alle tre partier satt med sitt partiprogram og sa at dette skal vi gjøre, og sett hvem som argumenterte imot. Var det en sånn type engel av kronprinsessens slag, eller var det noen andre som hang over skulderen og sa at dette er en programpost vi ikke skal bry oss om? Hvem er det som har argumentert imot alle de tre programmene, alle de tre partienes lovnader, alle de tre som gikk inn i valgkampen med stor tyngde på det området? For meg er det helt utrolig at man klarer å forhandle bort noe man faktisk er enig om.

Det er riktig som Aksel Hagen sier, at når flere partier sitter sammen, må man av og til forhandle bort noe man har vært for, men å klare å forhandle bort noe som alle har vært for, er en politisk kunst – men ikke en politisk kunst til etterfølgelse.

Den andre satsinga er næringssatsinga til Venstre. Kunnskapssamfunnet som vi skal leve av i framtida, skal bygge på nye ideer: ikke på den gammeldagse oljen, men på framtidas kunnskap. Derfor er det viktig å styrke SkatteFUNN, og det er viktig å styrke BIA. Med dagens bevilgning sørger man bare for at de som står i kø, får levert det man står i kø for. Det ligger ikke noen muligheter for nye områder der. Jeg syns det er kjempeflott at Regjeringa stiller med så mange statsråder i denne debatten, men jeg syns det er utrolig pussig at næringsministeren ikke prioriterte det.

Det tredje vi prioriterer innenfor dette området, er de frie forskningsmidlene innenfor Forskningsrådet. Det er ikke alltid sånn at alt passer innenfor programmene. Det er ikke alltid sånn at alle de gode ideene passer inn innenfor det som er rammen for de ulike programmene. Det er ikke alltid sånn at de geniale forskningsideene kommer akkurat der man hadde planlagt at de skulle komme. Derfor er de frie midlene innenfor Forskningsrådet veldig viktige.

Vi har også en stor satsing på klima. Det handler om fornybar energi og CO₂. Her ser vi at vi har en kapasitet innenfor sektoren som ikke blir brukt, og den kan vi ikke la stå ubrukt. Derfor har vi plusset på også den sektoren.

Så vil jeg gå over til skole. Jeg syns det er veldig flott at i denne salen har det blitt enighet, i hvert fall retorisk, om at det viktigste i norsk skole er gode lærere. Gode lærere er selve nøkkelen til kunnskap og bygging av en god skole. Gode lærere er nøkkelen til at barn skal få mulighet til å utvikle de evnene de har. Det er det som er poenget med en god skole. En god skole ser den enkelte elev, ser hvilket potensial som ligger i hver enkelt – hvilke muligheter som ligger der – tar tak i dem og utvikler dem. Det kan bare gjøres med gode lærere. Derfor er det viktig å satse på videreutdanning – at du i løpet av et yrkesløp faktisk får videreutdanning. I dag har vi en takt som gjør at vi ikke kommer i mål, og får se at lærere har fått en videreutdanning, før om kanskje 30 år.

Det andre jeg vil nevne, er rekruttering. Jeg tror det hadde vært veldig sunt for norsk skole å rekruttere pedagoger med annen bakgrunn enn bare lærerskole. Derfor har vi stipendordninger og seniorordninger, som gjør at vi kan holde på de gode lærerne litt ekstra, og vi vil også legge inn stipender som gjør at folk med annen fagbakgrunn kan få den gode pedagogiske bakgrunnen for å bli gode lærere.

Er det ett område der jeg tror det er viktig at vi legger ned den politiske stridsøksa og inviterer til dugnad, er det frafall i skolen. Frafall bør vi ha en stor og åpen debatt om, der vi hører på hverandre og legger flest mulig ideer i potten for å se hvordan vi skal komme videre. Jeg tror vi skal se på hvordan vi har utviklet hele det videregående skolesystemet vårt, helt fra Reform 94. Hernes ble hyllet i det første innlegget her. Jeg tror kanskje vi må revidere noe av tankegangen fra den tida.

Litt av problemet med videregående skole i dag er at man har nedgradert både fagutdannelsen og den akademiske utdannelsen ved å si at alt er likt, hele tida. Vi ser at de som drømmer om å bli gode fagfolk – bli gode håndverkere og gode fagarbeidere – nærmest oppfatter det som en degradering når en ikke går den boklige veien. Jeg tror det nå er på tide at vi gjør de to løpene like mye verd, og det gjør vi ikke ved å gjøre dem helt like. Vi gjør det ved å gjøre dem veldig forskjellige. Vi gjør det faktisk ved å jekke opp fagutdannelsen i håndverk og andre fag. Det må komme mer inn i skolearbeidet.

Men jeg tror også at skal vi bli kvitt frafallet, trengs det en mye større helhet for å få det til. Det handler om at vi har en skole som må se elever – også når man møter på tøffe tak. Det handler om alt fra å få inn igjen helsesøster i norsk skole – som vi syns er viktig – og til å ha gode spesialpedagoger som ikke bare sitter og behandler papirer om elevers problemer mens vi bevilger penger til ufaglærte assistenter. Nå må vi få såpass mange spesialpedagoger at de faktisk kan være ute og møte elevene. Her trenger vi en helhetlig satsing, og vi trenger alle gode ideer på bordet samtidig. Vi håper Regjeringa legger opp til en sånn dugnad.

Så noen ord også om kirke. Jeg er bekymret for hvorvidt vi klarer å holde folkekirka vår så brei som vi ønsker. Dette er en utvikling som har skjedd over tid, det er ikke noe som har skjedd i dette budsjettet. Men vi ser nå at kirka har stått under press – både kommunaløkonomisk og annet press – som gjør at det er vanskelig å holde den breie folkekirka sånn som den er. Jeg tror nok også det er på tide at man løfter opp de politiske skillelinjene og lager en ambisjon om hva slags kirke man vil ha og ser på hva som trengs for å få det til – ikke at man straffer kirka politisk.

Jeg reagerte veldig på SVs replikk til meg der en påsto at Venstres budsjett var urealistisk. Jeg forventer at SV dokumenterer det i sine replikker senere – det er ikke ett eneste tall i Venstres budsjett som ikke har blitt hentet fra Finansdepartementet. Jeg må si at kanskje er det er litt sånn at på seg sjøl kjenner man andre – fra tida man satt i opposisjon og laget budsjett. Men det er faktisk ingen punkter man kan vise til som er urealistiske i Venstres budsjett. Jeg syns dette er ufint, i hvert fall når man ikke dokumenterer det.

Så vil jeg ta opp de forslagene som Venstre er med på, og de vi er alene om.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Ellers vil presidenten bemerke at hun tror representanten Skei Grande blander sammen kronprinsessen og prinsessen i sin omtale av en engel – med all respekt!

Trine Skei Grande (V) [11:58:10]: Beklager! Det var på ingen måte meningen.

Tor Bremer (A) [11:58:30]: Eg har registrert at det gamle skulepartiet Venstre titt og ofte – også her i salen i dag – retorisk prøver å framstilla seg som det moderne og framtidsretta kunnskapspartiet. Til det er å seia at ikkje eingong Sponheim, då han la all sin politiske pondus i eit forsøk på vera engasjert i dette temaet, klarte å overtyda så veldig mange.

Det er eit anna forhold eg har merka meg i det siste, og det er at Venstre har lagt seg påfallande tett opptil Framstegspartiet i mange av sakene som har vore til behandling i kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen i det siste. Dette undrar meg litt fordi Venstre prøvde å tydeleggjera ei politisk grensedraging nettopp mot Framstegspartiet i valkampen.

Så kva skal dette bety? Er det eit forsøk frå Venstre på å spissa rolla som eit tydeleg opposisjonsparti? Er det slik sett berre symbolpolitikk i mangel av eigen politikk – utan realpolitisk innhald – eller er det slik at vi no ser konturane av ein ny Oslo-modell på nasjonalt nivå, med Venstre i spissen og som limstoff?

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Trine Skei Grande (V) [11:59:39]: Det er ikke noe grunnlag for å si det som representanten her sier, ut fra komitéinnstillinga. Venstre har ikke endret noen standpunkter i forhold til det vi sto for i forrige periode, i opposisjon mot denne regjeringa, men det er klart at det å gå til valg med forskning, høyere utdanning og kunnskap som hovedsak var ikke den store velgermagneten. Men det betyr ikke at det ikke er viktig. Det betyr ikke at vi ikke kommer til å kjempe for det i kommende valgkamper. Det betyr ikke at dette vil komme noe lenger ned på dagsordenen. Det betyr bare at vi må bli enda flinkere til å markedsføre vår kunnskapspolitikk, for jeg tror at den er bedre for framtida, den er riktig, og derfor kommer vi til å gjøre det, sjøl om det ikke fører til det store velgerscoopet.

Aksel Hagen (SV) [12:00:26]: Først en kommentar om hva som er utrolig eller ikke. Jeg tror Trine Skei Grande også ser at selv om man, f.eks. Venstre, satt med all makt alene, ville det være umulig å legge inn hele partiprogrammet innenfor gitt budsjettramme et bestemt budsjettår.

Gratis læremidler har lenge vært en kampsak for SV og de rød-grønne kamerater. Slik sett er det en glede å se at det nå nærmest er allmenn politisk oppslutning i budsjettdokumentene om at denne ordningen er kommet for å bli, bortsett fra for Venstre, som i sitt alternative budsjett strør om seg med penger i mange gode retninger, men som her altså trekker denne reformen tilbake, og vil ha behovsprøving.

Hva er det som er årsaken til dette? Er det en ideologisk motstand mot universelle velferdsordninger? For det kan neppe være byråkrati – at det er mindre byråkratisk at hver enkelt elev skal søke om å få et slikt stipend for å kjøpe lærebøker.

Trine Skei Grande (V) [12:01:36]: Nei, vi er imot ordninga fordi den er urettferdig. Den fører til at de som har masse, får like mye som dem som har lite. Jeg trodde SV skulle være på lag med oss med hensyn til slike ting.

Men jeg hadde også ventet at Aksel Hagen nå kom til å forklare hvorfor han mente at Venstres alternative budsjett ikke hang sammen økonomisk. Det merker jeg meg at han ikke bruker anledningen til å forklare. Det er faktisk slik at alle de viktige, store satsingene våre handler om å utjevne forskjeller mellom folk, mens det systemet som denne regjeringa legger opp til, er å gi like mye til alle. Det betyr at de som ikke har råd til den siste slanten, fortsatt ikke har råd til den siste slanten. Vi vil at den som har dårlig råd, skal få mye, og at den som har god råd og kan betale bøkene sine sjøl, kan gjøre det sjøl.

Truls Wickholm (A) [12:02:38]: Jeg vil gjerne få benytte anledningen til også å si at jeg er imponert over Skei Grandes «multitasking» i løpet av denne prosessen, med flere nye oppgaver og flere nye komiteer.

Men det jeg lurer på, er at opposisjonen, heriblant Venstre, bruker veldig store ord, svartmaler norsk skole og norsk utdanningssystem og bl.a. kommer med uttalelser her som «en stor pensjonsbølge som kan true hele Norge som forskningsnasjon», og at man lar kritikken i merknadene gå på at bevilgninger som følger opp klimaforliket, nærmest ikke gjelder, fordi det følger opp noe som alle har vært enige om. Det store paradokset er at til tross for store ord er det bare minimale endringer opposisjonen har hatt fantasi til å gjøre i sine alternative budsjetter. Jeg lurer derfor på om Venstre kan peke på de enormt store forskjellene – og da mener jeg de virkelig store forskjellene – som gjør at partiet Venstre er så veldig annerledes enn Regjeringen.

Trine Skei Grande (V) [12:03:41]: Jeg kan nevne én virkelig stor forskjell: Én virkelig stor forskjell er 73 milliarder kr til Forskningsfondet. Én virkelig stor forskjell er 2,1 milliarder kr mer til hele utdanningsfeltet. Det er vår store omprioritering. Det er faktisk en veldig stor forskjell. Det er en så pass stor forskjell at utdanningssituasjonene sier at det hadde vært veldig bra.

Men det som har vært skremmende i løpet av denne prosessen, er jo ikke bare hva dette budsjettet og videreføring av hvileskjæret som denne regjeringa innførte på høyere utdanning og forskning, har ført til. Det skremmende er jo at de sier at høyere utdanning og forskning må regne med store kutt framover. Når vi skal stramme inn, er det de områdene vi skal stramme inn på. Vi skal bare skjerme grunnskolen, og så er det høyere utdanning og forskning vi skal kutte på. Det er det regjeringspartiene har sagt i denne debatten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:04:58]: Jeg må jo si at jeg klør i fingrene etter å kaste meg inn i debatten om forskning og høyere utdanning, men da bruker jeg 5 minutter på noe som er Tora Aaslands ansvarsområde, så hun kommer kraftfullt tilbake på det.

Det er jo noe som er utrolig herlig med å være i opposisjon, det skal jeg jo si. Jeg har vært i Stortinget i opposisjon i 16 år, og kunsten med å legge på en million eller to ekstra på omtrent alle områder, slik at du til enhver tid kan vinne det racet, er jo herlig. Problemet er jo at det ikke blir vedtatt. Så grunnlaget i det budsjettet som nå legges fram for Stortinget, er en politisk profil som vi står fullt og helt inne for.

Jeg må si at jeg stusser over desibelnivået til Høyre, og over noe som jeg oppfatter som en debatt som har gått ganske ut på dato. Hvis vi skulle oppsummere hva som har skjedd når det gjelder kunnskapsdebatten i løpet av de siste årene, er det at Høyre har satt sine egne kjepphester på båten, og at det er en rød-grønn SV-ledet profil på det som det nå er veldig bred enighet om på kunnskapsfeltet. Det er veldig sjelden at Høyre utfordrer oss på mer kommersialisering og privatisering av norsk skole. Vi stoppet det; det er ikke noe rop ute verken fra elever, lærere eller foreldre om mer kommersialisering av norsk skole. Det har Høyre skjønt, så derfor snakker de ikke om det. Det er heller ikke noe rop om mer rangering i norsk skole. Høyre har mange av sine primærstandpunkter på dette området, men det er veldig sjelden vi hører om det nå. Tvert imot er det jo slik at Høyres forslag til nasjonale prøver var dårlige faglig og forsøkt gjennomført over hodet på lærere, elever og foreldre i norsk skole, med rangering som mål. Det førte til et vilt opprør, ikke legitimitet. Derfor tok SV en pause i dette, sammen med den rød-grønne regjeringen, fant en form på det, og har nå gjennomført et prøveopplegg som på en helt annen måte gir mål og mening i norsk skole. Det er meget bra. Men det er jo ikke høyrepolitikk – det er jo SV-politikk å ha fått til dette. Det var helt nødvendig å ha en kritisk innfallsvinkel til hvordan nasjonale prøver skulle gjennomføres.

Så vil jeg si at da er det kanskje en uenighet igjen med Høyre på dette området, og det er at de ønsker at vi skal offentliggjøre resultatene for nasjonale prøver på en slik måte at de inviterer til rangering. Det mener vi er å forenkle hva man kan oppnå gjennom nasjonale prøver, for det er mye mer begrenset enn det som ofte tas fram i debatten. Jeg skal gjerne komme tilbake til det, men resten av innlegget mitt har jeg tenkt å bruke på frafall.

Den debatten som representanten Aspaker prøvde å dra opp, nemlig at det er en motsetning mellom læringsmiljøet og faglige resultater i skolen, gikk vel over i kambrosilur. Vi er jo nå alle klar over på alle arbeidsplasser at trivsel og gode samarbeidsforhold, klare ledere, som lærerne skal være i hvert enkelt klasserom, gir et godt grunnlag for læring. Disse tingene spiller jo sammen. Det er ikke slik at det er motsetninger.

Så er det mye som er bekymringsfullt, og fraværet er det mest bekymringsfulle. Det har vært stabilt høyt i 15 år – 30 pst. av elevene i videregående skole fullfører ikke. Vi vet at de som ikke fullfører videregående skole og bare har grunnskole, er mer utsatt i forhold til arbeidsløshet, er oftere sykmeldt, blir oftere uføretrygdet osv. Her snakker vi om noe som vi ikke får til, men som hvis vi hadde fått det til, hadde hatt stor betydning for den enkelte, for samfunnet, for økonomien og for alt i mange, mange år framover.

Full barnehagedekning er et meget godt utgangspunkt, for tidlig innsats handler også om å forebygge fravær. La meg si en ting til om barnehager: Jeg mener ikke at barnehager skal bli skoler. Jeg mener nettopp at verdien i førskolepedagogikken skal gjennomsyre barnehagene, men at det gis veldig mange muligheter der til å støtte opp om barns utvikling.

Tidlig innsats i skolen fra 1.–4. klasse handler om tidlig å fange opp dem som sliter med å knekke lesekoder og tallkoder, og å sette inn innsatsen raskt. Det virker. Å fokusere på ungdomsskolen er jeg veldig enig i. Jeg var senest i går ute og snakket med elever som har vært med på forsøk når det gjelder arbeidslivsfaget. Det må vi utvikle videre, og vi må bruke det på en slik måte at man også skrur de andre fagene inn mot mer praktisk tilnærming.

Vi har nå fått resultater fra de prøveprosjektene som har vært i forbindelse med praksisbrev. Vi vet at frafallet blant de elevene har gått drastisk ned. To tredjedeler av dem ønsker å ta fagbrev på vanlig vis.

Så til læreren: Læreren er avgjørende. Heldigvis er det bred enighet nå om å styrke lærerutdanningen – etter- og videreutdanning. Men de som tror at det bare er å pøse på med mer til etter- og videreutdanning, har ikke fått med seg at noe av begrensningen i forhold til å bruke tilbudet om etter- og videreutdanning, er mangel på lærere og mangel på vikarer. Så det er ikke trolig at man får brukt disse etter- og videreutdanningsmidlene hvis man ikke har mulighet til å få flere lærere. Dette henger derfor sammen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [12:10:48]: Jeg hadde gleden av å drive valgkamp med og mot Øystein Djupedal – sist i 2005. Han var jo krystallklar i sin tale når det gjaldt offentliggjøring av noe som helst resultat av prøver, nasjonale eller ikke nasjonale, skulle jeg til å si.

Jeg har vel opplevd, delvis på grunn av lekkasjer og delvis på grunn av bevisst offentliggjøring fra Utdanningsdirektoratet, at mer og mer informasjon fra de nasjonale prøvene har kommet offentligheten til gode. Det er jeg veldig glad for. Men jeg blir veldig skeptisk når jeg hører statsrådens innlegg i dag, for det kan høres ut som om den informasjonen som det er greit at hun, Utdanningsdirektoratet og rektorene har, for all del ikke må tilflyte befolkningen – skattebetalerne og foreldrene. Hvorfor er kunnskapsministeren så redd for at vanlige folk får kunnskap om tilstanden i den offentlige skolen?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:11:50]: Resultatene fra de nasjonale prøvene er offentlige etter offentlighetsloven. Men hvordan man presenterer dem fra utdanningsmyndighetene, har stor betydning for hvordan de brukes. Vi presenterer dem ikke slik at de tilrettelegger for rangering. Det er fordi det er noe av det mest demotiverende som skjer rundt omkring i norske skoler. Det er nemlig mange forklaringsbakgrunner for hvordan skoler og kommuner gjør det når det gjelder nasjonale prøver. Det er også slik at de skal brukes og analyseres på den enkelte skole. De har rett til å få vite hva som er resultatene, foreldrene har rett til å få vite det, og lærerne har rett til å få vite det. Alle som gjør en jobb på hver enkelt skole eller i kommunene, har rett til å få vite resultatene.

Men la oss si det slik: En skole som scorer lavere enn gjennomsnittet, men som har mange elever der foreldrene har lite utdanning utover grunnskolen, kan godt være en bedre skole enn en skole som scorer bedre enn gjennomsnittet, men der foreldrene stort sett har høy utdanning. Så å måle hva som er skolens innsats, er det som er viktig når skolene skal gjennomgå resultatene fra de nasjonale prøvene.

Mette Hanekamhaug (FrP) [12:13:10]: Mahatma Gandhi sa en gang:

«Først ignorerer de deg, så ler de av deg, så slåss de med deg, så vinner du.»

Statsråden brukte innlegget sitt på å gå hardt ut mot Høyres og Fremskrittspartiets ønsker om innføring av nasjonale prøver. Men de borgerlige vant. Det ble nasjonale prøver. Det diskusjonen gjelder nå, er offentliggjøring av resultatene. Det ønsker statsråden og Regjeringen ikke. Samtidig ser vi at det er opp til VG og andre store aviser å blåse opp og gjøre egne sammenlikninger. Da kan man ikke få den kvalitetssikringen som man kunne fått hvis f.eks. direktoratet la fram de samme tallene, som alle får tilgang på. Så spørsmålet mitt blir: Kan statsråden utdype den store forskjellen på det vi i Fremskrittspartiet og Høyre ønsker, at direktoratet legger fram rett framstilling av tallene som kommer fram, og det som er situasjonen i dag, at det legges ut på Internett, og at kommersielle aktører som VG kan legge fram sine egne resultater og målinger?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:14:09]: Det er et glitrende godt sitat fra Gandhi som representanten Hanekamhaug nå kommer med. Jeg har brukt det mange ganger selv, særlig i forbindelse med barnehageutbygging, fordi det var en kontroversiell sak som folk faktisk var imot i sin tid. Men nå har vi full dekning – vi har fått det til.

Når det gjelder nasjonale prøver, er ikke de gjennomført i den form som Høyre og Fremskrittspartiet foreslo. Det er en annen innretning på prøvene. De offentliggjøres annerledes. Problemet med å legge dem fram på en slik måte at man gir inntrykk av at rangering og konkurranse mellom skolene – som jeg tror er forskjellen på hvordan Fremskrittspartiet og SV og Regjeringen ser på dette – i seg selv er en drivkraft, det har vi ikke noen tro på. Vi kan ikke hindre at andre bruker offentlig informasjon på en slik måte. Men for oss er det viktig å si at resultatene av nasjonale prøver må brukes på hver enkelt skole og i hver enkelt kommune med vett og forstand, slik at man ser hvor det er skolen kan gjøre en forskjell, for det er så mange andre faktorer som påvirker resultatene av nasjonale prøver.

Elisabeth Aspaker (H) [12:15:20]: Statsråden later tydeligvis til å tro at angrep er det beste forsvar. Jeg tar sterkt avstand fra statsrådens karikerte framstilling av Høyres skolepolitikk. Høyre har aldri tatt til orde for verken rangering eller kommersialisering av skolen. Høyre står fast på sin skolepolitikk, mens SV er i bevegelse. Statsråden har selv tatt til orde for at man bare skulle teste et utvalg av elever – i dag står hun fram og forsvarer testing av alle elever. SV har to ganger programfestet gratis skolemåltid – og bryter løftet suverent to ganger. SV har programfestet seg bort fra karakterer i ungdomsskolen – Soria Moria slår fast at det skal være karakterer i ungdomsskolen.

Hva tenker kunnskapsministeren om at hun som SV-leder nå er satt til å gjennomføre en politikk som partiet hennes åpenbart er helt imot?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:16:10]: Det står ikke i SVs program at SV er imot karakterer i ungdomsskolen. Jeg er helt sikker på at vi får rett når det gjelder sammenhengen mellom læring og ernæring, på lang sikt. Det er noe som flere og flere blir bevisst på. Det mest smålige forslaget i dette budsjettframlegget er jo Høyres forslag om å ta bort frukt og grønt i norsk skole. Den dagen Høyre tar det bort fra sine egne møter, tror jeg kanskje norske elever vil ha litt mer gehør for forslaget.

Så oppfatter representanten det helt riktig, og det var jo ikke akkurat – hva skal man si – noe koseinnlegg representanten Aspaker holdt i forhold til SV heller. Jeg synes det er forfriskende med litt konflikt i skoledebatten, for min del, men det er jo helt feil at Høyre nå har gehør for de sakene som de selv fremmet som sine spisser i skolepolitikken. Det er ikke noe rop etter flere privatskoler, derfor ligger Høyre lavt på det. Og de nasjonale prøvene er ikke gjennomført slik som Høyre ønsket.

Elisabeth Aspaker (H) [12:17:15]: Statsråden har jo kommet med mange utsagn etter at hun ble kunnskapsminister, og ett av dem er at hun ønsker å avbyråkratisere lærerrollen og fange de såkalte tidstyvene som lærerne sliter med. Omtrent samtidig opplever vi at det kommer et forslag fra Utdanningsdirektoratet med pålegg om at man skal fjerne pluss- og minuskarakterer, altså at alle delkarakterer skal bort fra norsk skole. Det er definitivt et forbud som betyr mer byråkratisering, mer skriftliggjøring og mye merarbeid for lærerne. Det betyr også mer upresise tilbakemeldinger til elevene. Vi har et karaktersystem der alle parter er innforstått med hva slags signaler det gir, og hva det betyr. Er dette et forslag som statsråden stiller seg bak, eller vurderer hun å trekke tilbake det forbudet, som verken lærere eller elever skjønner bakgrunnen for?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:18:15]: Jeg stusset også litt over den opplysningen om plussene og minusene, så jeg skal undersøke den saken litt nærmere. Men poenget i forhold til karaktersetting er jo nettopp at det er behov for litt mer enn en 3-er eller en 4-er, med eller uten pluss, fordi det er viktig at elevene får tilbakemelding om hva de skal jobbe videre med. Noe av det vi vet at vi er dårlige på i norsk skole, er vurderinger. Lærerne sier at de får for dårlig tilbakemelding fra rektor, elevene sier at de får for dårlig tilbakemelding fra lærerne. Så at lærerne utfyller en tallkarakter med en nærmere beskjed til elevene om hva som er bra, og hva de må jobbe videre med, det er ikke unødvendig byråkrati. Det skal være presise tilbakemeldinger, som gjør at eleven blir mer klar over hvor man står i forhold til egen læring.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:19:23]: Det hadde vært fristende å kommentere SVs oppfatning av det å være i opposisjon, men jeg skal la det ligge.

Jeg har vært bekymret for innholdet i skoledebatten. Vi har kjørt helt ut av sporet ved at vi egentlig bare snakker om private skoler. Vi har kjørt ut på helt feil spor ved bare å snakke om mat og ikke mat.

Så sier statsråden noe om hva det har vært et rop om ute i skolen. Kristelig Folkeparti opplever ikke at det er et rop, verken fra forskningsmiljøer eller fra skolen om denne timetallsøkningen som denne regjeringen har gått inn for. Og det er en ting som har forundret meg veldig mye: Hvorfor ønsker SV å gå inn for 6-timersdag for de voksne, mens for barna er det herliggjørende med heldagsskole? Vi registrerer at det arrangeres mange forsøksordninger på 6-timersdag. Vil statsråden nå også ha noen forsøksordninger med kortere skoledag for barn, for å se hvem som egentlig lærer mest?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:20:27]: Dette kunne vært et godt poeng hvis det var slik at SV ville ha 7 ½-timersdag for skolebarn, men det er verken SVs eller Regjeringens politikk.

Jeg stusser veldig over Kristelig Folkepartis alternativ i dette budsjettet, når man foreslår å ta bort fem timer i grunnskolen og argumenterer med at man ønsker en mer praktisk tilnærming. For det første er det et kuttforslag på nesten 1 milliard kr, og for det andre vil disse fem timene i minus føre til at det med de samme læreplanene blir færre timer for lærerne til å jobbe med stoffet. Det betyr mindre praktisk tilnærming, det betyr færre turer, og det blir i mindre grad mulighet til å få til dette på en variert og spennende måte, tilpasset hver enkelt elev.

Når det er sagt, er jeg enig i diskusjonen i forhold til hva vi skal gjøre framover. Det er noe med lærertettheten i de timene man skal ha – hvordan man kan innrette seg og finne den riktige balansen, hvordan vi kan sikre bedre kvalitet i SFO, og hvordan vi får til innholdet i timene med gratis leksehjelp. Innenfor en tankegang rundt en helhetlig skoledag må man gjøre disse avveiningene. Men at Kristelig Folkepartis budsjettforslag skulle være veien å gå, stiller jeg meg helt uforstående til.

Trine Skei Grande (V) [12:21:49]: Jeg tenkte faktisk at jeg skulle skryte litt av statsrådens innlegg, i hvert fall på ett punkt, og det gjaldt fokuset på frafall, som jeg tror blir veldig viktig. Jeg tror det kommer til å bli en kjempestor utfordring mens statsråden sitter. Jeg har, sammen med Abid Q. Raja, lagt fram en rekke forslag i Stortinget i et eget Dokument nr. 8-forslag, om tiltak man kan sette inn. I innlegget mitt sa jeg at her trenger vi en stor politisk dugnad der alle ideer må kunne legges på bordet. Så spørsmålet mitt til statsråden er: Er hun interessert i å ha en slik politisk dugnad, eller skal de rød-grønne gjøre det de vanligvis gjør, at de bestemmer seg, og sånn blir det? Eller er det slik at vi fra andre partier faktisk kan bidra med noen gode ideer, slik som vi har prøvd å gjøre i vårt Dokument nr. 8-forslag?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:22:36]: Jeg husker ikke i farten alle enkeltforslagene i det Dokument nr. 8-forslaget, så jeg må ta forbehold om det, men de store frafallstallene vi har i videregående skole er et mye større samfunnsproblem enn det som reflekteres i den offentlige debatten. Det er en forskjellsutfordring. Det er mye større klasseskiller i Norge enn det de fleste tror – vi ser så stor forskjell i forhold til hvordan man møtes på arbeidsmarkedet senere i livet hvis man har grunnskole og ikke mer enn det. Så jeg vil gjerne heise den debatten høyt. Vi har gjort mye som kan hjelpe – mange av de tingene får vi ikke vite om før det har gått mange år. Vi har 16–18-åringer i dag som vi kan gjøre en innsats overfor, og dermed forhindre problemet på sikt, men vi har også en del voksne som fikk for lite utdanning da de var ungdommer selv, og som vi vet har mye større sjanse til å bli uføretrygdet hvis de bare har grunnskole. Der er jeg også helt sikker på at det kan settes inn et mye større trykk. Så jeg vil gjerne ha en stor, offentlig debatt om dette og en dugnad og gode ideer fra andre partier, så kan vi komme tilbake til enkeltforslagene etter hvert.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:24:05]: Retten til tros- og livssynsfrihet er en grunnleggende menneskerett. Tros- og livssynsfrihet innebærer at den enkelte har rett til å tro det han eller hun vil, til å gi uttrykk for og å leve i tråd med sin tro, å skifte tro, og til å ha et livssyn som innebærer ikke å ha noen religiøs tro.

Det at vi lever i et samfunn hvor folk har ulike religioner, er et spørsmål som omhandler hele vårt velferdssamfunn. Skolen har de siste årene gjort mye for å ta vare på det livssynsmangfoldet som finnes blant deres elever. Sykehusene har i økende grad tatt hensyn til at folk som er der, har ulike religioner. For ikke så veldig lenge siden ga jeg en pris til en dame som hadde jobbet med flere ulike nasjonaliteter innenfor demensomsorgen. Her er vi ikke gode nok på alle områder innenfor vårt velferdssamfunn, som i økende grad bør ta høyde for at folk har ulike religioner. Det handler om respekt for hver enkelt.

I Soria Moria-erklæringen tar vi nettopp til orde for å bidra til at det opprettes flere livssynsnøytrale seremonirom. Det er ikke så lett for alle som mister sin kjære og som kanskje ikke tilhører noe livssynssamfunn i det hele tatt, at det ikke finnes rom hvor man kan ha en siste stund med sine aller nærmeste. Vi sier at velferdssamfunnet skal ta vare på oss fra vogge til grav, men vi er ikke gode nok til å ta vare på menneskene i et samfunn preget av mange religioner, slik det er i dag.

I Oslo-området er nå ca. 8 pst. av folkemengden medlemmer av andre tros- og livssynssamfunn enn Den norske kirke. Og om lag halvparten av kommunene har kun kirkebygg som egner seg for gravferdsritualer, selv om man ikke hører til i Den norske kirke. Så her er vi nødt til å gjøre en stor innsats når det gjelder gravferd, og også på andre områder i vårt velferdssamfunn.

Statens oppgave er jo å bidra til å styrke og beskytte tros- og livssynsfriheten. I Norge har staten en målsetting om å føre en aktiv, støttende tros- og livssynspolitikk og aktivt fremme tros- og livssynsmessig virksomhet. Norge er i en særstilling når det gjelder å yte økonomisk støtte til tros- og livssynssamfunn. Vi har en tilskuddsordning som sikrer en stor grad av økonomisk likebehandling av alle tros- og livssynssamfunn i Norge. I 2008 var det ca. 400 000 tilskuddsberettigede medlemmer i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke – det blir tilskudd til mer enn 600 tros- og livssynssamfunn. Over halvparten av disse er medlemmer av kristne trossamfunn. Den katolske kirke og pinsebevegelsen er de to største gruppene, ca. 20 pst. er medlemmer av islamske trossamfunn og 19 pst. er medlemmer i livssynssamfunn.

I innstillingen om staten og Den norske kirke peker Stortinget på behovet for en samlet tros- og livssynspolitikk, og at en slik politikk først og fremst må berøre de ulike praktiske sidene ved tros- og livssynssamfunnenes virke i Norge. I samsvar med Stortingets innstilling vil Regjeringen legge fram en sak om tros- og livssynspolitikken i dialog med tros- og livssynssamfunnene, med sikte på å skape en samlet politikk på dette området.

Kultur- og kirkedepartementet, som skifter navn om ikke så altfor lenge, forvalter en tilskuddsordning for privateide kirkebygg. Formålet er å gi trossamfunn utenfor Den norske kirke, private stiftelser og frivillige organisasjoner innenfor Den norske kirke anledning til å bygge kirkebygg med lavere egenfinansiering. Navnet på tilskuddsordningen kan virke litt misvisende, da «kirkebygg» først og fremst assosieres med den kristne tro, men ordningen omfatter altså bygg, eller deler av bygg, som et trossamfunn bruker til å utøve sin religiøse tro. I praksis har ordningen vært med på å finansiere et stort mangfold av religiøse bygg – fra små bedehus til store moskeer.

For Regjeringen er det viktig å bidra til dialog og samarbeid mellom tros- og livssynssamfunnene i Norge. Åpenhet og samtale fremmer gjensidig forståelse og bidrar til respekt for ulikhet og felles verdier som samfunnet vårt skal bygge på.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bente Thorsen (FrP) [12:29:13]: I Norge har vi heldigvis religionsfrihet, noe som gjør at vi har et mangfold av livssynsorganisasjoner. Disse får også støtte over statsbudsjettet, som ministeren ganske riktig sier. I Fremskrittspartiets alternative budsjett foreslår vi at post 76, Tilskudd til råd for tro og livssyn, utgår. Vi overfører samme kronebeløp til post 70, Tilskudd til tros- og livssynssamfunn. Bakgrunnen for det er at vi mener at det ikke er Stortinget som skal bevilge penger til disse paraplyorganisasjonene. Fremskrittspartiet mener at det er trossamfunnene selv som må få ansvaret for å bevilge til sine organisasjoner.

Vil statsråden vurdere å la tros- og livssynssamfunnene få ansvaret for å finansiere sine egne paraplyorganisasjoner, som de forhåpentligvis har valgt etter eget ønske?

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:30:14]: Jeg mener vi i vår tid, når vi har flere ulike religioner og livssyn, har et ansvar som politikere for å bidra til dialog mellom disse tros- og livssynssamfunnene. Derfor er det viktig for staten å finansiere disse paraplyorganisasjonene. Man kan kanskje få inntrykk av at det er papirmøller, men det er jo steder hvor mennesker møter hverandre og utveksler sine erfaringer. Disse paraplyorganisasjonene har i stor grad bidratt til å legge viktig politikk og premisser for politikk, og gitt meg og andre av mine kolleger utfordringer i forhold til hvordan vi skal bidra til et tros- og livssynsmangfold i Norge. Så jeg mener at det er en veldig viktig ordning som bidrar til dialog, og det vil jeg bidra til å fremme.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:31:15]: Bare for å kommentere litt den siste replikkvekslingen: Etter den valgkampen vi har hatt om tydelighet når det gjelder religion og religionsfrihet, er det nesten en liten fryd å høre at det er de rød-grønne som svarer det som Kristelig Folkeparti skulle ønske at også Fremskrittspartiet sto for – bare så det er sagt.

Men jeg har en liten bekymringsmelding til statsråden. Den går på at man for første gang i departementet har splittet lov om trudomssamfunn og ymist anna og Den norske kirke. Det handler ikke om at vi ikke har en dyktig statsråd, jeg opplever å ha hatt et godt samarbeid med statsråden når det gjelder forståelse for dette feltet. Men jeg er allikevel bekymret for om dette vil gjøre at behandlingen av Den norske kirke som trossamfunn vil bli svekket. I hvilken grad tar man den biten med seg inn i den saken som statsråden nevnte i sitt innlegg?

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:32:22]: Dette er godt ivaretatt gjennom det nære samarbeidet jeg har med kirkeministeren. Jeg tror det nettopp er en fordel at vi i dette arbeidet, hvor det er ulike interesser, også går inn i dette arbeidet med litt forskjellige perspektiver på den politikken vi skal føre. Det gir bredere forankring. Men det er også slik at siden jeg ikke er medlem av statskirken, kan jeg ikke ha ansvaret for kirkepolitikken, det strider mot Grunnloven. Men det er ingenting i Grunnloven som tilsier at jeg skal fratas muligheten til å styre religions- og livssynspolitikken. Det ville ha vært meget uprinsipielt, i tilfelle. Men i framtiden, når vi får et nytt stat–kirke-forlik, er det ikke lenger slik at man kan stille den type krav til regjeringens medlemmer.

Men jeg tror det er en styrke for oss i tiden framover å ha to statsråder som er svært opptatt av religionspolitikk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Bente Thorsen (FrP) [12:33:38]: Etter at det brede kirkeforliket ble vedtatt i Stortinget den 10. april 2008, står Den norske kirke overfor den største endringen i statskirkeordningens rammeverk siden 1814. Forliket innebærer at vi er på vei mot et skille mellom stat og kirke, slik at Kirken selv utnevner biskoper og proster. Kirken skal fremdeles være en folkekirke og ha en særlig stilling overfor staten. Gjennom tusen år har Kirken vært med på å prege norsk kultur, historie og samfunnsliv på godt og vondt. I overkant av 80 pst. av innbyggerne er medlemmer av Kirken. Ved kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser viser det seg at Kirken blir brukt av et stort flertall, noe som igjen er med på å opprettholde Den norske kirke som en folkekirke.

I dagens flerkulturelle samfunn er kunnskap om egen tro, religiøs identitet, verdier og tradisjoner veldig viktig for nye generasjoner. Å forstå og å være trygg på egen identitet vil kanskje gi større forståelse for dem som har en annen tro eller et annet livssyn. Med den betydningen Kirken har for både aktive og mer sporadiske kirkegjengere, er det derfor av stor betydning at flertallsregjeringen innser at reformen må bli fulgt opp med nødvendige økonomiske bevilgninger, slik at det blir lagt til rette for at kirkereformen skal lykkes.

Målsettingen som er satt om at den norske folkekirke skal ha fast geistlig betjening i alle menigheter, skal gjøre tjenesten nærværende i alle lokalsamfunn. Regjeringens bevilgning til bl.a. prestestillinger er altfor knappe, og denne målsettingen kan derfor ikke innfris. Den norske kirke står overfor store utfordringer når det gjelder prestestillinger, både å beholde prester i tjeneste, å rekruttere nye til ledige stillinger og å opprette flere stillinger for å dekke det store behovet som det er for flere prester.

Jeg vil minne om bakgrunnen for den prekære situasjonen som prestetjenesten er i. I løpet av de siste ti år har det vært gjennomført to store reformer for å bedre arbeidssituasjonen for prestene. I 2001 var den såkalte fridagsavtalen gjennomført. Den innebar at prestene fikk redusert sin arbeidstid fra seksdagers til femdagers uke, og skulle dermed ha tilnærmet lik arbeidstid som andre arbeidstakere. Denne avtalen innebar at prestetjenesten ble redusert med 17 pst., og ga en reduksjon på ca. 233 årsverk for prester i aktiv tjeneste.

I 2004 ble det gitt nye bestemmelser for prestetjenesten. Dette innebar at prestetjenesten ble omorganisert, slik at prestene heretter ble ansatt i prostiene og ikke, som tidligere, i prestegjeldet. Domprostene ble i stor grad tildelt administrative oppgaver. Det var disse nye bestemmelsene som senere har fått navnet prostereformen. Reformen medførte at 106 proster fikk halvert sin aktivt utøvende arbeidstid, noe som utgjør en reduksjon på 53 utøvende prester. I samme periode som Kirken har mistet arbeidstid tilsvarende 286 prestestillinger, har den fått tilført ca. 100 nye årsverk innen prestetjenesten, altså en reduksjon på 186 stillinger. Dette tar ikke regjeringspartiene hensyn til i sitt budsjett. I stedet blir det holdt fram at det er 100 flere prester nå enn hva det var for ti år siden. Dette stemmer helt sikkert, men det var før disse reformene i forhold til arbeidstid og prostereformen var gjennomført.

Prostereformen regnes nå som gjennomført i alle bispedømmer, og prostenes ledelse er styrket i samsvar med reformen. Det har vært gjennomført flere nasjonale og regionale samlinger for prostene, og i så måte betegnes reformen som positiv. Men hensikten med reformen, som var å bedre prestenes arbeidsdag slik at de kunne inngå i bredere og tettere arbeidsfellesskap i tillegg til at de skulle kunne spesialisere seg, lar seg ikke gjennomføre. Den store arbeidsmengden på den enkelte prest og reduserte bevilgninger til presteskapet over flere år har ført til prestemangel, noe som gjør at prestene ikke har mulighet til å delta i det tilbudet som prostereformen tilbyr.

I sin merknad om prostereformen sier flertallet, bestående av regjeringspartiene:

«Gjennom prostereformen er det lagt til rette for bedre ledelse og økt samarbeid mellom prestene i prostiet.

Flertallet mener at det i tiden framover må arbeides videre med å utnytte de muligheter som reformen har gitt, blant annet med sikte på å styrke oppfølgingen og ledelsen av den enkelte prest.»

Dersom regjeringspartiene ser for seg at oppfølging og ledelse skal skje innenfor den økonomiske rammen som de tilgodeser presteskapet med i dette og tidligere års budsjetter, blir det i alle fall enda mindre tid for presten til å drive aktiv kirkelig virksomhet. Siden regjeringspartiene ikke har villet bevilge nødvendige midler for å kompensere for de nevnte reduserte stillingene, er tilgjengeligheten overfor enkeltmennesker redusert. Kirkelige handlinger som begravelser blir ikke alltid utført i henhold til regelverket, og enhver kan vel tenke seg hvilken ekstra byrde dette medfører for dem som har mistet en av sine kjære. Reformen har altså ikke bedret arbeidssituasjonen for utøvende prester.

I forbindelse med et spørsmål jeg stilte til kirkeministeren, som gikk på om hun var bekvem med utviklingen i Den norske kirke, der vi opplever avlysning av gudstjenester og at annen kirkelig aktivitet er redusert på grunn av manglende lønnsmidler, framholdt ministeren i sitt svar opptil flere ganger viktigheten av at Kirken skal ha budsjettdisiplin. Fremskrittspartiet er også opptatt av at både Kirken og andre skal overholde budsjetter. Men i motsetning til Regjeringen er Fremskrittspartiet realister og forutsetter at det i utgangspunktet blir bevilget nok penger til å løse de lovpålagte oppgavene og ivareta den aktiviteten som Kirken er pålagt.

Når Regjeringen gir uttrykk for at alle menigheter i Den norske kirke skal ha fast geistlig betjening slik at tjenesten er nærværende i alle lokalsamfunn, og den likevel ikke tar hensyn til at antall prestestillinger er redusert med 186 stillinger, har kanskje ikke Regjeringen forstått problemet som Kirken og dens medlemmer står overfor med tanke på at det er behov for prestens tjenester både i Kirken og i familiære anliggende.

I forbindelse med høringene som komiteen hadde, uttrykte både Unio og flere ulike organisasjoner bekymring for mangelen på prester. Det nytter ikke å bevilge 2 eller 10 mill. kr til rekrutteringstiltak når det ikke finnes penger på det ordinære lønns- eller vikarbudsjettet til å lønne prestene med. Et tankekors er også at det formidable arbeidspresset som prestene har, fører til at mange slutter og andre vurderer å slutte.

Fremskrittspartiet står fast ved innholdet i kirkeforliket og ser viktigheten av å opprettholde Den norske kirke som en folkekirke, der presten fremdeles skal ha en viktig rolle. Jeg viser derfor til Fremskrittspartiets alternative budsjett, der vi foreslår å øke bevilgningene til prestetjenestene med 30 mill. kr. Dette beløpet vil ikke dekke det reelle behovet, men er det beløpet som en regner med å kunne ansette for i løpet av 2010.

Vi kan til stadighet lese om kirker som står og forfaller – takstein ramler ned, og i det hele tatt er mange av kulturskattene, som kirkene er, i en sørgelig forfatning. Kommunene får til stadighet høre at Regjeringen har økt kommunebudsjettene så mye at de får prioritere å vedlikeholde og renovere kirkene av egne midler. Den samme argumentasjonen møter kommunepolitikere når andre oppgaver skal løses. For Fremskrittspartiet er kirkebyggene en viktig del av våre nasjonale verdier og vår kultur. Derfor foreslår Fremskrittspartiet å styrke posten Tilskudd til kirkelig virksomhet i kommunene med 30 mill. kr.

Fremskrittspartiet har visjoner for Den norske kirke og legger derfor i sitt budsjettforslag til rette for at forutsetningene om en åpen og inkluderende folkekirke kan realiseres, og at presten fremdeles skal være en sentral del av Kirken. Det er dessverre lite i Regjeringens budsjett som viser at innsatsen står i forhold til målsettingen. Det kan synes som om Regjeringen er mer opptatt av å bevilge penger til pilegrimsvandring og gjøre Kirken om til kulturhus, og da muligens helst uten at det finnes prester der.

Svein Harberg (H) [12:43:15]: Norge er i dag i ferd med å bli en betydelig leverandør av kompetanse og kunnskap til hele verden. Vi ser stadig eksempler på virksomhet som posisjonerer seg med unike kunnskapsbaserte løsninger og er i front internasjonalt innenfor sine områder. En fantastisk situasjon for en liten nasjon, og en stor utfordring til oss som rikspolitikere.

Hvordan skal vi følge opp? Hvordan skal vi sikre rekruttering til stadig flere virksomheter, og stadig voksende virksomheter? Det er ingen tvil om at satsing på høyere utdanning av internasjonal, høy kvalitet er et klart og tydelig behov. Høyre tar dette på alvor. Vi har hørt det entydige ropet fra institusjoner og organisasjoner om økte basisbevilgninger for å sikre kvaliteten i utdanningen, og vi har derfor lagt inn 250 mill. kr mer enn Regjeringen i vårt alternative budsjett.

Et viktig moment er også at økning i antall studenter gir økte kostnader omgående, mens økte ressurser først kommer når det er levert resultater fra de nye kandidatene. Dette gir en likviditetsmessig utfordring i en vekstperiode. Universiteter og høyskoler må ha trygghet for den grunnleggende økonomien for å kunne bevare og utvikle kompetansemiljøene. Dette er jo selve essensen i en kvalitativ utdanning. Høyre har også tatt på alvor at topp moderne utstyr er en forutsetning, og har lagt inn 25 mill. kr der statsråden avslo å bidra til utstyr på ny campus ved Universitetet i Agder, og 5 mill. kr til utstyr ved metningsdykkerutdannelsen ved Høgskolen i Bergen.

Det er for oss både uforståelig og overraskende at en regjering som bruker så mye penger i sitt budsjett, ikke på noen måte har brukt det til å gi et skikkelig løft eller signaler om satsing på kompetanse og kunnskap – det vi trenger for å styrke vår posisjon som kunnskapsnasjon. Når kunnskap ikke er vinneren i et slikt budsjett, hvordan skal vi da kunne tro at det noen gang kan bli det i et budsjett fra de rød-grønne partiene?

Økende ungdomskull og næringslivets behov for stadig flere medarbeidere med høyere utdanning i kombinasjon med økende arbeidsledighet vil uten tvil gi en betydelig økning i behovet for studieplasser. Jeg har ved flere anledninger utfordret statsråden til å legge fram for Stortinget den planen Regjeringen har for å imøtekomme dette. Foreløpig har jeg ikke fått bekreftet at det finnes en slik plan. Det forstår jeg da også når jeg ser i budsjettet at det heller ikke er et snev av økt satsing på bygningsmasse for å gi plass til de titalls tusen nye studenter som skal ha plass de kommende årene.

Når jeg er litt forsiktig med å tallfeste behovet, er det fordi Regjeringen selv stadig opererer med nye tall. Det er underlig at behovet for nye plasser nærmest skal være halvert i løpet av et halvt år. Ungdomskullene er vel de samme, og arbeidsledigheten har bare økt. Jeg må innrømme at for meg virker det som om det er et behov for å tilpasse virkeligheten til budsjettet. Det burde vel heller vært motsatt. Virkeligheten er der ute uansett hvilke krumspring en gjør i beregningene. Nå trengs det satsing som tar den virkeligheten på alvor.

Statsråd Aasland har riktignok prøvd å antyde andre tiltak for å løse utfordringen: Vi må ta i bruk ledige plasser – ja, det er da ikke noe nytt? Vi må sende flere til utlandet – finansieringssystemet som statsråden administrerer, inviterer ikke akkurat til det.

Høyre har lagt inn 5 mill. kr for å gi støtte til freshmanåret i USA og starten av bachelorgrad i ikke-vestlige land. Det var kanskje en idé og en god start at regjeringspartiene støttet dette.

Det virker som om Regjeringen ikke har greid å bli enig om en helhetlig politikk for høyere utdanning der budsjettmessige bevilgninger og incitamenter kan følge opp alle lovnader og signaler som ble gitt i valgkampen. Regjeringen har rett og slett ikke levert og har ikke lenger troverdighet. Det er alvorlig med tanke på de unge som skal rustes til å ta ansvaret for den videre satsing og verdiskaping.

Til slutt vil jeg få minne om den alvorlige situasjonen Kirken ser ut til å være i. Et samlet storting har gitt Kirken store utfordringer og satt i gang reformer som krever mye. De endringer som ligger foran oss, vil kreve en robust kirke med tilgjengelige ressurser. Det er ikke tilfellet i dag. Vi må derfor sikre at det er nok stillinger til å gi Kirken mulighet til å være den folkekirken den har fått i oppgave å være. Høyre har i sitt alternative budsjett lagt inn 10 mill. kr ekstra til dette og hadde nok funnet mer dersom vi ikke måtte bruke det rød-grønne budsjettet som utgangspunkt.

Tor Bremer (A) [12:48:22]: Eg er glad for å kunna registrera at når me har skrudd ned volumknappen til opposisjonen, så er det ikkje så stor ueinigheit om storleiken på pengebruken og innretninga av politikken innanfor den høgare utdannings- og forskingspolitikken. Det er ein kvalitet og ein ubetinga styrke i utviklinga av Noreg som kunnskapsnasjon.

Arbeidarpartiet og Regjeringa har store ambisjonar og forventningar til utdannings- og forskingspolitikken vår. Det er knytt til det faktum at skal me løysa dei store utfordringane både nasjonalt og globalt, ja, då finn me faktisk svara nettopp i utdannings- og forskingspolitikken.

Når det er sagt, må eg få lov å peika på at dette ikkje er nokon ny situasjon eller ei ny problemstilling for oss i Arbeidarpartiet. Arbeidarrørsla er nettopp tufta på to grunnleggjande og tidlause behov. Ho er nemleg knytt til retten til velferd og retten til utdanning. Det går som ein raud tråd gjennom heile den 160 år gamle historia til arbeidarrørsla, som går tilbake til Marcus Thrane si tid. På midten av 1800-talet var dette ei av dei sentrale problemstillingane. Difor ser me heller ikkje i dag, i 2009, på dette som noko problem.

Det er ei utfordring i veksten, seier opposisjonen. Høgresida er redd for den store veksten som kjem. Tvert imot – dette er ikkje noko problem. Dette er ei fantastisk moglegheit. Dette er studentar som me meir enn gjerne tek imot med opne armar. Det gir oss ei stor moglegheit, og det har eg lyst til å vera tydeleg på. Det gir ei stor moglegheit til å kunna bryta det historiske mønsteret med at det i altfor stor grad er ungane til foreldre med høgare utdanning som søkjer seg til universiteta og høgskulane våre. Arbeidarpartiet vil ikkje vera med og seia nei og stengja nokon ute frå høgskulane og universiteta våre. Kunnskapstilgangen må ikkje avgrensast berre til eliten.

Men sjølv om det er ønskjeleg at fleire ungdommar tek høgare utdanning, er det på sin plass med litt nøkternheit, og faktisk litt edruelegheit, i bruk av tal. Opposisjonen og enkelte medium går seg bokstaveleg talt bort i studentmassen. Dei misser oversikta og slår nærmast bombastisk fast at veksten dei neste fire åra blir på formidable 80 000 nye studentar. Vel, vel, det får stå for deira eiga rekning. Men om ein i tillegg til den demografiske framskrivinga legg til grunn ca. 10 pst. vekst, som eigentleg er ambisiøst, endar me opp med 33 000 nye studentar i fireårsperioden. Gjennom ein kombinasjon av oppretting av fleire studieplassar, utnytting av allereie ledig kapasitet og det faktum at fleire absolutt bør ta studium i utlandet, skal alle studentane oppleva ei utdanning av høg internasjonal kvalitet. Me kjem definitivt ikkje til å gjera slik som opposisjonen gjorde i slutten av Bondevik-perioden, nemleg å kutta i talet på studieplassar.

Så til forskingsdelen av budsjettet. Sjølv om Noreg òg i forskingssamanheng er eit lite land, er det oppnådd oppsiktsvekkjande gode resultat. Det blir av opposisjonen nærmast påstått at forskinga i Noreg går på sparebluss. Det er naturlegvis sludder. Realiteten er at alle anerkjende måleparameter viser at resultata innanfor forsking er svært gode i Noreg og i god framgang. Eksempelvis er det – litt spøkjefullt – sagt at me ligg an til å nå målet om 1 pst. av BNP i andre halvdel av april månad i 2010. Det er jo hyggeleg.

Men sjølv om resultata for sektoren er gode, og sjølv om løyvingane på 1,7 milliardar kr er historiske og rekordhøge, er det ting å ta tak i. Observasjonar og tilbakemeldingar frå sektoren tyder på at ein opplever handlefridomen og moglegheita til å gjera sjølvstendige forskingsmessige prioriteringar som krevjande. Så dette må me ta tak i. Opposisjonen sin medisin er som sedvanleg. Deira mantra er: «Meir pengar, meir pengar!» Fantasien strekk ikkje lenger. Til det er det å seia at alle er jo for meir pengar. Det er faktisk den lettaste saka i verda å løyva meir pengar – og dei fleste blir veldig glade for det òg – men det løyser ikkje utfordringane våre. Og det er ikkje dét dette handlar om.

Skal me òg i framtida kunna oppnå gode resultat, er me nøydde til å spørja oss sjølve: Kva for endringar av strukturell karakter kan me gjera? Det er mykje å ta tak i – eg skal ikkje gå i detalj her no. Eg vil berre seia at denne salen med godt samvit kan vedta forslaget til statsbudsjett, og på den måten konstatera at me er i rute til å lyfta fedrelandet som eit kunnskapsbasert samfunn.

Mette Hanekamhaug (FrP) [12:54:02]: Prinsipprytteri er et kjent fenomen hos flere politiske partier, et fenomen der det viktigste ikke er kvaliteten på utdanningen, tilpasset opplæring eller elevenes beste, men å holde på sin prinsipielle motstand mot f.eks. private. Det er et fenomen som har vært til stede i den norske skolepolitiske debatten i flere år, og som dessverre ikke ser ut til å ville forsvinne med det første.

Å lese komitéinnstillingens side 51 er trist, da den viser regjeringspartienes klare holdning – når de ikke vil være med på følgende merknad:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil påpeke at friskoler er et viktig supplement til den offentlige skolen.

Disse medlemmer er opptatt av at alle skal ha mulighet til å velge en slik skole, uavhengig av privat økonomi.»

Det er trist å vite at kun et mindretall i denne salen er opptatt av at alle barn i Norge, uansett størrelsen på foreldrenes lommebok, skal få lov til å velge hvilken skole de ønsker å gå på.

For oss i Fremskrittspartiet er ikke dette en prinsippsak om offentlige eller private skoler. For oss er det snakk om å åpne for konkurranse innenfor skolesektoren, en konkurranse som vil forbedre kvaliteten i skolesektoren som helhet – også i offentlige skoler. For oss er det likegyldig om det er private eller offentlige aktører som driver skolen, så lenge den skolen gir et godt tilbud til våre barn – også i framtiden.

Vi vil ha en gratis skole for alle. Det offentlige skal fullfinansiere alle elevers skolegang, uavhengig av hvem som driver skolen de velger. Det er her prinsipprytteriet til enkelte av de politiske partiene kommer inn. Det kan virke som om det viktigste for dem er hvem som driver skolen, og ikke hvordan skolen drives. Det representanten Aasen sa i sitt innlegg, at alle skal ha tilgang på utdanning, klinger litt dårlig når vi vet at valgfriheten kun gjelder dem som har penger nok. På grunn av Regjeringens skeive behandling av private og offentlige skoler ble de private skolene tvunget til å ta skolepenger, som kompensasjon for den manglende støtten. Det skaper en situasjon hvor kun de med rike foreldre har mulighet til å velge skole – en situasjon hvor enkelte med lønn på statsrådsnivå åpenbart kan kjøpe seg ut av det offentlige og inn i den private skolen. Er det virkelig for mye forlangt av oss i Fremskrittspartiet at også alenemoren Anna, med tre barn, skal få rett til å velge den samme skolen som statsministeren?

Fremskrittspartiet har i sitt budsjett en klar og tydelig profil. Vi gir større medbestemmelse og flere rettigheter til foreldre og elever. Det er ikke vi politikere som sitter i denne salen, som best vet hvilke valg andre skal ta. Når det kommer til egne barn – de barna jeg skal få i framtiden – vil jeg at det skal være mine valg som bestemmer deres hverdag, ikke denne salens.

Økonomisk likestilling og fritt skolevalg vil skape konkurranse mellom skolene. For å være attraktive må skolene være gode på områder som er viktige for elevene – som f.eks. et godt psykososialt miljø, flere praktiske fag, tilpasset undervisning eller alternativ pedagogikk.

Fremskrittspartiet er svært glad for at mobbing er blitt satt på dagsordenen, og at det er tverrpolitisk enighet om at dette er viktig. Kunnskapsministeren har tatt til orde for å sette i gang en innsamling av fakta og opplysninger om temaet. Det er bra. Men samtidig ser vi at ingen av disse tiltakene vil få umiddelbar virkning. Det er utredningsarbeider og rapporter som skal være ferdig om to år – og et vedtak vil tidligst komme om tre. Fremskrittspartiet mener det er for lenge. I dag er det 40 000 barn som gruer seg til å gå på skolen. Barn som blir utsatt for grov psykisk eller fysisk vold hver dag, har ikke tid til å vente to–tre år, til rapportene våre er ferdig.

Vi i Fremskrittspartiet har fremmet flere tiltak som vil få umiddelbar virkning, som f.eks. en nasjonal koordinering av allerede eksisterende elevombud eller å sikre foreldre og elever reell økonomisk rett til erstatning. Samtidig mener vi det er urimelig at det i dag er mobbeofferet som oftest må bytte skole i en mobbesituasjon. Fremskrittspartiet har alltid vært opptatt av å beskytte offeret, og vi mener helt klart at det er mobberen som skal bytte skole. Disse tiltakene trenger ikke videre utgreiing og informasjon – dette er tiltak som skal settes i gang nå, og som skal hjelpe disse barna nå.

Én av fem elever går ut av videregående uten å kunne lese og skrive godt nok til å kunne fungere tilstrekkelig i næringslivet. En av tre dropper ut av videregående. Vi har et skolesystem som er bygd opp som en A4-modell, der veldig mange passer inn, mens de som ikke passer inn, blir skoletapere. En undersøkelse i 2007 og 2008 viste at hele 90 pst. av skolene ikke oppfyller kravene om tilpasset opplæring og spesialundervisning. 90 pst. av skolene i Norge bryter loven!

Vi må gå bort fra den naive tanken om at alle skal være like, at alle skal ha lik undervisning – at alt skal være likt. Det er på tide å åpne øynene og innse dette: Vi er ikke like, vi er unike! Vi må bort fra den enhetstankegangen Regjeringen har når det gjelder skolen, og gå over til en skole for enere. For det er det elevene er – de er alle enere på hvert sitt felt og i hvert sitt fag.

Dersom en elev er flink i matte og flinkere enn gjennomsnittet, er det bra! Da skal han få ekstra oppfølging, ekstra oppgaver og stimuleres til å bli enda flinkere – ikke slik som i dag, når han presses ned fordi alle skal være like. Dersom en elev sliter i matte, skal han få tilpasset opplæring og stimuleres til å lære på sin måte – ikke slik som i dag, når mange faller utenfor på et tidlig stadium og kanskje aldri kommer opp igjen.

Regjeringen har lagt fram et forslag om innføring av en prøveordning med praktisk arbeidslivsfag i ungdomsskolen. Vi i Fremskrittpartiet ser at skolen oppleves som for teoritung for mange, og at flere trenger en praktisk tilnærming. Tidligere hadde vi et praktisk fag i ungdomsskolen. Det vil vi igjen innføre som en permanent ordning. Samtidig må vi redusere teoriandelen på yrkesfaglige retninger. Vi må respektere at når en ungdom har valgt å gå på bilmekanikerlinjen, er det nettopp fordi han ønsker å lære hvordan man fikser biler – ikke å lære norrønt eller få inngående kunnskap om diktanalyse.

Mye bra arbeid blir gjort, men elevene må få mulighet til å gjøre det de er best på, og vi må respektere de valgene elevene tar. Men som sagt, mye bra arbeid er, og blir, gjort. Et samlet Storting arbeider nå for kampen mot mobbing. De siste fire årenes manglende fokus forverrer situasjonen, men siden vi alle nå har fokus på det, håper jeg det vil snu denne trenden.

Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett økt midlene til grunnskoleopplæringen, og vi prioriterer etter- og videreutdanning av lærere, kamp mot mobbing, mer praksis i yrkesfag og satsing på ungt entreprenørskap. Vi øker tilskuddene til de private utdanningsinstitusjonene, slik at vi alle, ikke bare enkelte privilegerte, i framtiden skal ha mulighet til å velge den skolen vi mener er best for våre barn.

Fremskrittspartiet er opptatt av å få en skole tilpasset hver enkelt elev, hvor prinsippet ikke er hvem som driver den, men hvordan den drives. Vi vil gå vekk fra Regjeringens enhetsskole og over til Fremskrittspartiets enerskole.

Til slutt vil jeg si at Fremskrittspartiet kommer til å støtte Høyres forslag om å videreføre den etablerte praksisen med gradering av karakterer.

Henning Warloe (H) [13:02:38]: Mye av debatten omkring satsing, eller manglende satsing, på forskning, dreier seg om penger. Regjeringen mener at deres satsing er historisk høy, og ettersom det er realvekst i budsjettet for 2010, har de for så vidt rett i det. Men særlig oppsiktsvekkende er det ikke at budsjetter vokser. Det skjer hvert år, i alle deler av statsbudsjettet, og i alle departementer. At forskningsbudsjettet de siste fire årene har vokst noe mer enn under Bondevik II regjeringen, er heller ikke så vanvittig imponerende. De siste fire årene har Regjeringen hatt et økonomisk handlingsrom uten sidestykke i norsk historie. Har så dette handlingsrommet først og fremst blitt benyttet til offensiv investering i framtidig kunnskap? Nei, dessverre, det har det ikke.

Men hvis vi nå går bort fra pengediskusjonen – og i motsetning til representanten Tor Bremer har vi fantasi til å gjøre det – og ser nærmere på Regjeringens forskningspolitikk, er det også andre ting som bekymrer Høyre. Først og fremst består Regjeringens forskningspolitikk av mye politikk og mindre forskning.

De siste årene har Regjeringen festet grepet om forskningsfeltet gjennom flere politiske mål og satsinger, kombinert med svakere finansiering av grunnforskning gjennom frie midler. Frie midler til fri forskning er det rett og slett blitt mindre av. Også forslaget til statsbudsjett for 2010 er gjennomsyret av politisk styringstrang. Det kan se ut som om alle nye friske penger til feltet har en merkelapp, og det kan se ut som om merkelappene er til dels mye større enn pengene som følger med. På denne måten skaper Regjeringen inntrykk av at det satses ambisiøst, men sannheten er at sektorens handlingsrom gradvis utarmes. Dette er én av forklaringene på det mysteriet statsråden har satt ned et eget utvalg for å finne løsningen på: hvordan det kan henge sammen at bevilgningene øker samtidig som universiteter og høyskoler opplever trangere handlingsrom.

Å oppklare dette mysteriet blir neppe så vanskelig. Hadde statsråden deltatt på komiteens høringer i forbindelse med statsbudsjettet, kunne hun droppet hele utvalget. Men utvalget har også et annet mandat, nemlig å se på hvorledes det skal bli samsvar mellom virkelighetsforståelsen til departement og sektor, for å referere statsråd Aasland i et intervju i Aftenposten.

Her finnes det kun to muligheter, gitt et uforandret budsjett: at en av partene gir seg, og gir den andre rett. Vil statsråden og departementet gjøre det? Neppe. Det vil jo være det samme som å innrømme at eget budsjett er utilstrekkelig. Ligger det et ris bak speilet til sektoren her? Hvis de ikke vil si at budsjettene er gode nok, så skal de? Selv om Høyre mener at dette handlingsrommet er overflødig, tror vi det kan bli noen interessante diskusjoner på utvalgets møter framover.

Høyre er opptatt av noen kjøreregler innen forskningspolitikken. Vi må stille kompromissløse krav til kvalitet, og vi må våge å gi frihet til forskningsfeltet, slik at det blir de beste som i konkurranse vinner fram, uavhengig av politiske føringer og målsettinger. Innen kulturpolitikken kalles dette for armlengdes avstand-prinsippet. Det er antakelig et godt prinsipp innen forskningen også.

Til slutt noen ord om Høyres alternative budsjett. Vi styrker forskningsfeltet alene med nærmere 400 mill. kr, og vi styrker SkatteFUNN-ordningen i næringslivet med samme beløp. Innen forskningsfeltet prioriterer vi det sektoren ønsker mest, nemlig frie midler – midler til brukerstyrt innovasjonsarenaer, flere stipendiat- og post doc.- stillinger, kvalitetstiltak for Yngre fremragende forskere og Sentre for fremragende forskning. Legg til Høyres styrking av basisbevilgningene og 10 milliarder kr til økt kapital i forskningsfondet, og du får et budsjett som gir sektoren større armslag og muligheter til offensiv satsing. Det er en satsing som i større grad står i forhold til de utfordringene og mulighetene som Norge står overfor, enn det Regjeringens forslag til statsbudsjett gir rom for.

Men først og fremst vil jeg fra Høyres side varsle at vi vil sette et sterkere søkelys på Regjeringens trang til politisk styring av forskningsfeltet i denne stortingsperioden.

Statsråd Tora Aasland [13:06:52]: «Vi vil satse på Norge som kunnskapssamfunn gjennom utdanning til alle og forskning med høy kvalitet,» står det i Regjeringens politiske plattform, Soria Moria II. Forslaget til statsbudsjett for 2010 gjenspeiler nettopp disse politiske prioriteringene og understreker Regjeringens vilje til å satse på kunnskap og forskning. Dette gjør vi, noe en ikke skulle tro når man her hører debatten og særlig innleggene fra opposisjonen.

Selvsagt er kunnskap det viktigste svaret på de utfordringer samfunnet står overfor. I dag, to dager etter at København-møtet startet, er det på sin plass å framheve hvor sterk satsingen er på nettopp klimaforskningen i Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2010.

Vi har så godt som fullført den delen av klimaforliket som handler om fornybar energi, karbonfangst og -lagring. Opptrappingen sikrer 600 mill. kr årlig til forskning på dette området. Også på lang sikt vil de åtte etablerte forskningssentrene for miljøvennlig energi, som utgjør ca. 160 mill. kr av satsingen, være spesielt viktige.

Gjennom målrettet forskning på vind, sol og karbonlagring vil norske forskere kunne gi avgjørende bidrag til å løse klimaproblemene. Vi er gode på det allerede. Norske forskere har allerede gitt viktige bidrag til FNs klimapanel, bl.a. gjennom arbeid gjort ved Bjerknessenteret for klimaforskning – et av våre sentre for fremragende forskning.

Vi ønsker å styrke ytterligere dette viktige kompetansemiljøet. I oppfølgingen av klimaforliket foreslår Regjeringen derfor å bevilge nye 50 mill. kr til annen klimaforskning. Disse midlene kommer til å bli brukt dels til å etablere et senter for klimaforskning i Bergen, dels til å styrke forskningsprogrammet NORKLIMA.

I tillegg til den prioriterte klimaforskningen er det spesielt ett annet område som står klart fram i Regjeringens satsing på forskning, nemlig satsing på forskningsinfrastruktur. Fra 2011 vil det være en stabil, årlig bevilgning på rundt 280 mill. kr til nødvendig utstyr og infrastruktur. Dette vil gi våre forskere enda bedre muligheter til å skape ny og viktig kunnskap.

Satsingen på å styrke den nasjonale kompetansen tydeliggjøres gjennom de regionale forskningsfondene, som starter opp i 2010. Disse vil gi gode muligheter til mange av våre miljøer rundt omkring i hele landet. Jeg konstaterer at Fremskrittspartiet og Høyre ikke ønsket en slik regional satsing. Jeg på min side er stolt over å tilhøre en regjering som tar regionale forskningsbehov alvorlig.

Den andre store utfordringen vi står overfor, og som flere har vært inne på i debatten, er det vi kaller utdanningsbølgen. Den består i noen grad av en yngrebølge; ungdomskullene vil nemlig øke kraftig i årene som kommer. Så vet vi at andelen av disse ungdommene som vil søke seg til høyere utdanning, vil være høy, sannsynligvis høyere enn i dag. Utdanningsbølgen handler også om voksne mennesker. Ute i arbeidslivet ser vi at sykepleiere, ingeniører, lærere, kontorarbeidere og andre grupper oppsøker våre høyskoler og universiteter for å skaffe seg ny kompetanse. Mange tar en mastergrad, men mange tar også verdifull etter- eller videreutdanning.

Departementet anslår at demografiske endringer alene kan øke etterspørselen etter høyere utdanning med 17 000 studenter fram til 2013. Dersom studietilbøyeligheten i tillegg øker med 10 pst. over fire år, vil dette tallet kunne stige til 33 000. Jeg understreker at dette er mulige utviklingsbaner, som også er forklart tidligere når det gjelder andre tall som er brukt, og at prognoser aldri kan være eksakte. Dette vil Stortinget diskutere i sin fulle bredde i forbindelse med stortingsbehandlingen av St.meld. nr. 44 for 2008–2009, Utdanningslinja, det dokumentet som faktisk er grunnlaget for Regjeringens planer for å møte utdanningsbølgen – for her har vi planer.

Vi styrker universitetene og høyskolene med rundt en halv milliard kr i dette budsjettet. Det meste brukes på å øke kapasiteten når det gjelder studenter – 5 600 nye studieplasser i 2010, medregnet dem vi allerede har startet opp i år. Vi legger stor vekt på at vi må være i stand til å ta imot flere studenter uten at dette går på bekostning av kvaliteten i utdanningen. Et viktig kvalitetstiltak som Regjeringen foreslår, er 50 mill. kr til samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon. Her er hensikten å skape en bedre forskningsbasert utdanning ved å trekke på institusjonenes felles ressurser. Samarbeid er sentralt. En strategi for dette vil til sammen gi et bedre faglig tilbud til studentene og forhåpentligvis stimulere til godt faglig samarbeid.

Forslaget til statsbudsjett for 2010 innebærer at Regjeringen gir kunnskap til flere. Med rekordvekst i forskningen på 1,7 milliarder kr og med plass til menneskene i utdanningsbølgen gjør Regjeringen det viktigste for å møte framtiden: Vi satser på kunnskap. Vi ser utdanningsbølgen som en unik mulighet. Dersom vi lykkes med å tilby god utdanning til flere, står vi også bedre rustet til å møte framtidens utfordringer. Vi har i dette budsjettet lagt et godt grunnlag for dette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [13:12:19]: De regionale forskningsfondene får jeg komme tilbake til.

Statsråden snakket om klima- og energiforskning. Det starter med realfagene. Det starter for så vidt allerede i barneskolen, i ungdomsskolen og i videregående skole. Dagens offentliggjøring av TIMSS-undersøkelsen viser at kunnskapene til de elevene på videregående som blir studenter, er fallende – en trend som har vart i noen år. Vi vet at realfagene har stort behov for infrastruktur, og at det vil være viktig for å møte både energi- og klimautfordringen – også med tanke på hva vi skal leve av i framtiden.

Da er spørsmålet: Vil statsråden vurdere å øke finansieringen til realfagene for nettopp å møte de store samfunnsutfordringene som statsråden selv peker på? Det er slik i dag at realfagene kommer veldig dårlig ut, f.eks. i forhold til kliniske fag som medisin og farmasi.

Statsråd Tora Aasland [13:13:24]: Vi går igjennom hele systemet for kategorisering og gruppering av støtte til de ulike utdanningene. Jeg vil si at da vi allerede i år, i revidert nasjonalbudsjett, etablerte nesten 5 000 nye studieplasser – det var 4 600 – var det tre grupper som ble tilgodesett: Det var lærere, det var helseutdannede, eller sykepleiere, og det var ingeniører. Det var en satsing allerede der på realfag med tanke på nye studieplasser.

Vi har i flere år hatt en realfagstrategi, og vi kommer selvfølgelig til å fortsette den. Det er viktig å få både gutter, og ikke minst jenter, til å være interessert i realfag så tidlig som mulig. Vi tar oss av den delen av utdanningen gjennom etablering av nye studieplasser. Der er jeg helt enig med representanten Lien, det er viktig i forhold til mange arbeidsoppgaver i samfunnet å satse på realfag, som da inkluderer naturfag. Det er viktig for f.eks. klimaforskningen.

Tord Lien (FrP) [13:14:30]: Jeg er tilbøyelig til å si at dette var på grensen til et godt svar! Jeg er bare redd for at flere realfagstudenter kan medføre, med dagens finansieringsmodell, svekket studiekvalitet.

Uansett er det flere studenter. Jeg tror at statsråden og jeg er enige om at det er et gode for samfunnet at flere ønsker å studere. Jeg er veldig glad for at statsråden i Aftenposten 30. november slår fast at den treårige utdanningen skal styrkes, vi skal ha flere inn i den treårige utdanningen, og at man ikke ønsker å gå inn på det sporet som bl.a. Tekna vil, med mer satsing på femårig utdannelse. Det tror jeg er en helt riktig vurdering av statsråden. Men så sier statsråden også at det skal være flere som må studere i distriktene. Nå har altså et forholdsvis klart flertall på Stortinget sagt at vi skal ha høyskoler over hele landet, med det mål at folk skal få studere i sitt nærområde. Hvorfor skal ikke det da gjelde for befolkningen i Oslo, Trondheim og Bergen?

Statsråd Tora Aasland [13:15:32]: Det er et viktig mål at folk skal ha tilgang til høyere utdanning over hele landet. Det er også en av grunnene til at vi ikke bare satser når det gjelder høyskoler og universiteter, for innenfor det fagområdet som vi snakker om nå, realfagene, er fagskolene også et viktig tilbud. De skal fra 1. januar 2010 overtas og styres av fylkeskommunene, som vi jo har over hele landet, og dermed blir det også skoler i Oslo og i de andre store byene. Det blir en viktig satsing på et mangfold av ulike utdanninger som spenner fra fagskolene og de kortere utdanningene til de lange utdanningene. Her er det viktig at vi søker en god geografisk spredning, slik at det er nærhet mellom studenten og det tilbudet som studenten kan få – også i erkjennelsen av at vi over hele landet trenger den type kompetanse. Vi trenger den i Oslo og i de store byene, og vi trenger den også andre steder i landet. Det er Regjeringens politikk, og jeg er veldig glad for den smule ros jeg ante i representantens replikk.

Henning Warloe (H) [13:16:38]: Jeg forstår at statsråden er forundret over virkelighetsoppfatningen ute i universitets- og høyskolesektoren i Norge. De opplever trangere budsjetter samtidig som statsbudsjettpostene øker, iallfall rent nominelt, og statsråden har satt ned et eget utvalg som skal etterforske dette mysteriet og prøve å finne løsningen på det. Jeg kunne kanskje driste meg til et par forslag – forskningssatsingen, som krever egenandeler fra institusjonene, manglende realkompensasjon for realveksten i kostnadene i sektoren og en reell nedgang i basisbevilgninger når man hensyntar det økende studenttallet, som også statsråden var inne på.

Jeg lurer på hva statsråden har tenkt å gjøre med problemet – for dette utvalget vil jo ikke løse noe problem, selv om man eventuelt skulle bli enige om virkelighetsbeskrivelsen. Vil statsråden være villig til å se på økte basisbevilgninger slik som f.eks. SV hele syv ganger har tatt til orde for i sitt stortingsvalgprogram?

Statsråd Tora Aasland [13:17:47]: I de drøyt to årene jeg har vært statsråd, har jeg økt basisbevilgningene fem ganger. I år har vi hatt en øremerket økning av overføringene til universitetene og høyskolene fordi Regjeringen synes det var så viktig å satse på nye studieplasser. Det har vi brukt mesteparten av den halve milliarden til som vi øker budsjettet med i år. Men når det gjelder basis, er vi langt over det kuttet som var for mange år siden.

Jeg har et mål med denne arbeidsgruppen som skal diskutere forståelsen, og det er at vi er enige om analysene, at vi er enige om hvordan vi regner oss fram til de forskjellige ordningene vi har når det gjelder studieplasser, når det gjelder stipendiater, når det gjelder hvordan midler til ulike formål brukes ved universitetene og høyskolene i forhold til det regelverket og de bestemmelsene som er. Har vi en felles oppfatning av hvordan systemet fungerer, er det greit å være politisk og saklig uenig. Men da har vi i hvert fall et diskusjonstema mindre – det blir ofte ørkesløse diskusjoner om hvordan man faktisk regner seg fram til ting.

Svein Harberg (H) [13:19:10]: Det har vært referert til SVs program her, og det er ingen tvil om at «økning» og «økt satsing» går igjen flere ganger. De har for øvrig nevnt ordet «kvalitet» et par ganger – to ganger når det gjelder høyere utdanning – og her er Høyre helt enig med SV. Høy internasjonal kvalitet sikres gjennom økte basisbevilgninger.

Det budsjettet som er lagt fram, har en økning i basisbevilgningen som ikke engang dekker reelle kostnader. Dette trenger en ingen utredning av, det finner en hos SSB. Budsjettet har en økning i studiestøtten som langt fra dekker den reelle kostnadsøkningen for studentene, og det er på ingen måte gjort et løft i forhold til de mange studieplassene som SV og Regjeringen så riktig peker på.

Jeg lurer på hva det er som gjør statsråden så fornøyd med disse resultatene?

Statsråd Tora Aasland [13:20:03]: Det er fristende å kvittere spørsmålet med å spørre: Hva er det som gjør Høyre så misfornøyd og så forferdelig negativ til alt det fine som faktisk skjer innenfor våre utdanningsinstitusjoner, universiteter og høyskoler?

Vi leverer: Vi produserer doktorgrader, vi driver forskning på høyt nivå, og vi utdanner studenter i store mengder og langt oftere på normert tid og kortere tid enn for noen år siden. Dette er gode utviklingstrekk. Og så har vi også et system hvor universitetene og høyskolene er selvstendige institusjoner. De har selv et ansvar for sine egne budsjetter, de har bl.a. et ansvar for å ta høyde for noen av de uforutsette utgiftene som kommer innenfor lønns- og pensjonssektoren. Men likevel er det en viktig oppgave og et viktig ansvar for meg å sørge for at de har en god basis – og de mener jeg de har. At det i år er mer målrettet, er et politisk valg Regjeringen har gjort. Det er nødvendig for å møte nye studieplasser, samtidig som vi har finansieringsordninger som alle er enige om hvordan fungerer.

Dagrun Eriksen (KrF) [13:21:14]: Finansieringssystemet skulle en ha en gjennomgang av, og det ligger som et vedlegg til statsbudsjettet her i dag. Så vidt jeg forstår, er det diskutert litt i denne handlingsromsgruppen, men så har det også blitt gitt beskjed om at det ikke er økonomi, behovet for enten mer eller mindre økonomi, som skal diskuteres der. Ryktene sier også at det nå skal settes ned en økonomigruppe som heller skal se på det, men det kan jo statsråden bekrefte eller avkrefte her. På høringen viste UH-rådet til at det var komponenter i systemet som man mente ikke var på riktig plass, eller som ikke var sånn som det burde være. Vedlegget beskriver også at man har et historisk finansieringssystem mellom institusjoner – og så tror jeg ikke man da helt tør å gå inn i det og se hvordan de enkelte kommer ut av det.

Betyr det at det er en prosess på gang, at man ikke anser seg for å være helt ferdig med finansieringssystemet, og at det vedlegget som ligger der, er en underveisrapport?

Statsråd Tora Aasland [13:22:37]: Vedlegget i statsbudsjettet er en grundig gjennomgang som departementet, sammen med en referansegruppe, har gjort av finansieringssystemet.

Jeg håper vi kan være enige om at det ligger noen viktige historiske og politiske beslutninger til grunn for Kvalitetsreformen, som bl.a. handler om fordelingen av basisbevilgningen til de ulike institusjonene. Det som er min viktige oppgave ut fra at det ligger der som et grunnlag, er å se på de enkelte komponentene vi har, sørge for at vi får en god uttelling, også kanskje for det nye nå, samarbeid.

Jeg er veldig glad for at vi har fått en åpning for å kunne stimulere til samarbeid mellom institusjonene. Vi vet at mange av våre universiteter og høyskoler, både nye og gamle, kan være sårbare. De trenger å styrke seg gjennom et samarbeid med hverandre. Og de 50 mill. kr som ligger i årets budsjett – og som jeg håper at Kristelig Folkeparti støtter – er med på å stimulere nettopp til den typen samarbeid som kan gjøre livet litt enklere med tanke på mange av de utfordringene man har, både på forskningssiden og på undervisningssiden. Jeg har stor tillit til at det vil bli et godt tiltak.

Trine Skei Grande (V) [13:23:49]: Jeg er glad for at man tror at man kommer fram til en felles forståelse, og for at statsråden kan forsikre oss om at dette utvalget kommer til å bidra til å ordne opp i en debatt som også Venstre godt kunne ha ønsket hadde vært klarere når det gjelder fakta. Så det er en forsikring som jeg er glad for.

Det jeg har lyst til å spørre statsråden om, handler egentlig om noe som komiteens leder sa i dag, som jeg syns var ganske oppsiktsvekkende. Jeg lurer på om det er en holdning som gjelder regjeringsfraksjonens stortingsgruppe, eller om det er en holdning som også Regjeringa har, at når vi kommer i en økonomisk situasjon hvor vi må begynne å spare, så er det høyskoler og universiteter og forskningen som skal blø – det er bare grunnskolen som skal skjermes.

Dette er en sektor som må regne med store kutt framover. Er det en forståelse som også er innad i Regjeringa, eller er det bare en forståelse som gjelder fraksjonen av regjeringspartiene her på Stortinget?

Statsråd Tora Aasland [13:24:46]: Jeg hørte også komitélederens innlegg, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke hørte det samme som representanten Trine Skei Grande, som hun nå har gjentatt to ganger i debatten. Det jeg hørte, var en meget ansvarlig komitéleder som viderefører det som Regjeringen nå arbeider med, en veldig viktig føring for budsjettarbeidet framover, nemlig at det blir trangere tider, det blir generelt strammere rammer. Vi vet ingen ting ennå om hvordan vi kan klare å håndtere det på de ulike områdene, men vi må alle være forberedt på at strammere rammer kan føre til at vi vil se andre resultater i noen sektorer av samfunnet. Men det er ingen diskusjon om at dette skal gå ut over noen spesiell sektor. Det er en veldig generell og viktig politisk diskusjon hvordan vi skal klare å styre landet med høy kvalitet på de tiltakene vi har, og med gode muligheter for alle Regjeringens viktige mål, hvordan vi skal klare det når vi ikke lenger har så mye penger å rutte med som vi har hatt i 2009. Det er det store spørsmålet som Regjeringen må ta ansvar for, og som jeg håper at også opposisjonen tar ansvar for. Jeg skal kjempe for mitt – selvsagt.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

Anna Ljunggren (A) [13:26:18]: En god skole for alle er den viktigste forutsetningen for et samfunn som utjevner sosiale forskjeller, som er en arena for integrering og forberedelse til framtidens krevende arbeidsliv. Alle skal gis et godt undervisningstilbud uansett hvordan en lærer, hvilke forutsetninger for læring en har, eller hvor i landet en bor.

Den største utfordringen i tiden framover er å sikre at enda flere går ut av skolen med tilstrekkelige lese-, skrive- og regneferdigheter til å kunne klare seg videre i utdanning og i arbeidslivet. Framtidens arbeidsliv vil stille strengere krav til kompetanse og evne til å omstille seg hos arbeidstakere. Vi vet at svake leseferdigheter er den tredje største årsaken til at folk utstøtes fra arbeidslivet, etter alder og helse.

For å løse disse utfordringene må flere gjennom et skoleløp tilpasset sine behov, med fokus på kunnskap. Vi trenger flere godt utdannede lærere, flere timer og færre elever i hver klasse.

Det er store forskjeller i landet vårt fordi vi har en spredt bosetning. Det gjør skolepolitikken mer sammensatt. De utfordringene Sørum har, er ikke de samme som dem Sørreisa har. I de store byene vet vi at bosettingsmønsteret fører til enkelte utfordringer for skolene. I byen vi befinner oss i nå, er det store sosiale forskjeller mellom vest- og østkanten. Dette fører ikke bare med seg store integreringsutfordringer, men også utfordringer knyttet til f.eks. skole–hjem-samarbeidet. På enkelte skoler på østkanten i Oslo er prosenten minoritetsspråklige godt over 90. Mange av skolene takler utfordringene dette medfører, bl.a. ved en tydelig skoleledelse. Skolen må i større grad være en arena for integrering. For å bedre integreringen er det behov for flere lærere med minoritetsbakgrunn. På de mindre stedene i dette landet er utfordringene å tiltrekke seg nyutdannede lærere og å hindre nedlegging av skoler på grunn av få elever.

Hovedlinjene i skolepolitikken ligger fast. Vi vil fortsette å utvikle en god fellesskole. Det er i fellesskolen en møter elever med annen bakgrunn enn den en selv har. Her blir en kjent med ulike mennesker som har en annen oppvekst enn den en selv har. Jeg reagerte litt på representanten Mette Hanekamhaugs uttalelse i debatten her i dag. Hun sa at sosialdemokratiet vil at alle skal gå gjennom den samme kvernen for å komme ut som like mennesker på den andre siden. Alle har i dag rett til tilpasset opplæring. Vi mener at en god offentlig fellesskole kan utvikle talenter og finne det beste i elevene. Når vi ser til nabolandene våre, er det vel ingen andre steder enn i de private skolene mennesker med så lik bakgrunn som overhodet mulig går, og hvor en i liten grad blir kjent med andre verdier og meninger.

De rød-grønne er opptatt av privatskoler som et supplement til den offentlige skolen. Vi er ikke imot religiøse eller alternative pedagogiske skoler. Hvorvidt de er et viktig supplement til den offentlige skolen, kan jeg godt være med og diskutere. Det er jeg usikker på. Arbeiderpartiets mål er at den offentlige skolen skal være så god at privatskoler ikke er et alternativ.

Skolen har alltid vært gjenstand for debatt og er det politikkområdet folk flest er mest opptatt av. Det er derfor gledelig at det er liten uenighet partiene imellom. Forutsetningene i Kunnskapsløftet ligger fast, og fokuset på kvalitet og læring er det stor enighet om.

Hvordan en skal nå målene om kvalitet og læring, er det en liten nyanseforskjell på. Den rød-grønne regjeringen mener at en helhetlig skoledag med fysisk aktivitet og leksehjelp vil gi bedre læring og ytterligere bedre kvalitet. Norske elever scorer lavt på internasjonale undersøkelser, men sammenlignet med andre OECD-land har norske elever kortere skoledager. I budsjettet som vi behandler i dag, er det vedtatt å bevilge 241 mill. kr til en utvidelse av timetallet i skolen og en innføring av åtte timer gratis leksehjelp.

En lengre skoledag krever flere lærere. Derfor har denne regjeringen lagt fram en ny lærermelding som rettes inn mot trinn, med endringer på fag og struktur.

Der høyresiden i norsk politikk henger seg opp i testing og offentliggjøring, snakker venstresiden om en helhetlig skoledag, hvor fokus i større grad er på hva vi skal bruke resultatene til, enn på hvilken skole som scorer høyest.

I dette budsjettet fortsetter de rød-grønne partiene sin styrking av den offentlige fellesskolen, og i motsetning til opposisjonen har vi en klar plan for skolen: Vi har utvidet timetallet på barnetrinnet og styrker tidlig innsats.

Vi skal bygge skolen lag på lag og stein på stein. Vi skal samarbeide med foreldre, lærere, elever og skoleeiere, for mens den eneste planen høyresiden – og spesielt partiet Høyre – har for skolen, er å kritisere den sønder og sammen, er vår plan å bygge en god, offentlig skole for framtiden.

Statsråd Rigmor Aasrud [13:31:43]: I forrige måned var jeg gjest under Kirkemøtet i Tønsberg. Kirkemøtet i 2009 markerte et jubileum; det var 25 år siden det første kirkemøtet ble avholdt. Etableringen av Kirkemøtet kom som en direkte følge av diskusjonen om statskirkeordningen som ble ført på begynnelsen av 1980-tallet. Kirkemøtet var et svar på kirkelige reformkrav, der hovedsaken var økt kirkelig selvstyre.

I løpet av de 25 årene som er gått siden Kirkemøtet ble etablert, har det pågått et kontinuerlig kirkelig reformarbeid. Kirkens organisasjon har funnet nye former ettersom stadig flere oppgaver og beslutninger er overført fra politiske organer til kirkelig valgte råd på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Etableringen av Kirkemøtet i 1984, overføringen av tilsettingsansvaret for prestene til bispedømmerådene på slutten av 1980-tallet og etableringen av de kirkelige fellesrådene i hver kommune som kom med den nye kirkeloven av 1996, regnes som de viktigste milepælene i dette arbeidet.

Når jeg trekker opp hovedlinjene fra de siste 25 årene, er det for å vise til at det kirkelige reform- og fornyelsesarbeidet har vært i en kontinuerlig prosess. Samtidig vet vi ved inngangen til en ny stortingsperiode at det er lagt til rette for nye og omfattende endringer i kirkeordningen. Den 10. april 2008 ble det inngått en avtale mellom de politiske partiene på Stortinget om hvordan forholdet mellom staten og Den norske kirke skal reguleres i framtiden. Med bakgrunn i avtalen er det nå fremmet forslag om endringer i alle de sju grunnlovsparagrafene som i dag omhandler statskirkeordningen. Gjennomføringen av dette forliket vil med andre ord representere de mest omfattende endringene i statskirkeordningens rammeverk siden vi fikk Grunnloven i 1814.

Selv om vi i Norge har god tradisjon for å arbeide oss fram til kompromisser, og da særlig i saker som er av overordnet nasjonal betydning, vet vi at det finnes politiske skillelinjer i synet på statskirkeordningen. Ordningen er av mange forstått som en garanti for at Kirken skal bevares som en bred, åpen og inkluderende folkekirke. Mange har likevel vært opptatt av det problematiske ved at båndene mellom stat og kirke er så tette, ikke minst ut fra hensynet til likebehandling. Jeg mener at vi i kirkeforliket har greid å finne fram til gode og balanserte løsninger, som både ivaretar kirkemedlemmenes behov for kontinuitet og tilhørighet til folkekirken, samtidig som det legges til rette for at staten fortsatt skal kunne føre en aktiv, støttende politikk overfor andre tros- og livssynssamfunn.

Kirkeforliket forutsetter at det skal gjennomføres en demokratireform i Den norske kirke. Oppfølgingen av dette er nå godt i gang. Kirkevalgene i høst var det første av de to valgene som skal gjennomføres før Stortinget vedtar en endelig ordning for valg til Kirkemøtet og bispedømmeråd. Valgene ble gjennomført samtidig med stortingsvalget og i tråd med de føringer som ellers er lagt inn i den politiske avtalen. Resultatene viser at oppslutningen om kirkevalgene har økt. Både valgordningen og informasjonsopplegget skal nå grundig evalueres, med henblikk på ytterligere utprøvinger ved kirkevalgene i 2011. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med en sak om dette.

Uavhengig av deltakerprosent ved kirkevalgene er oppslutningen om Den norske kirke stabilt god. Kirken har i underkant av 3,9 millioner medlemmer. Det utgjør 80 pst. av befolkningen. Oppslutningen om kirkelige handlinger er høy i den norske befolkningen. Båndene mellom folk og kirke er sterke.

Skal Den norske kirke bevares og videreutvikles som folkekirke, er den avhengig av at også nye generasjoner finner sin plass og sin tilhørighet i menighetene. Jeg har merket meg at en samlet komité viser til trosopplæringen som en viktig forutsetning for å opprettholde en bred og engasjert folkekirke. Bevisstheten om dette synes å være høy på alle nivåer i Kirken. Kirkebudsjettet for 2010 innebærer 20 nye mill. kr.

Jeg har merket meg at komiteen er opptatt av sammenhengen mellom en landsomfattende, åpen folkekirke og en prestetjeneste som er nærværende i alle lokalsamfunn. Det er en sammenheng også jeg vil peke på. Staten har ansvaret for å finansiere prestetjenesten, og bevilgningene til presteskapet utgjør den klart største andelen av kirkebudsjettet.

Jeg vil til slutt peke på de store rekrutteringsutfordringene vi står overfor i årene som kommer. Vi er beredt til å gå inn og jobbe med dem. Jeg tror det er en av de viktigste tingene vi kan gjøre i tiden framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bente Thorsen (FrP) [13:37:09]: Kirken er også representert og tilgjengelig for nordmenn i utlandet. Sjømannskirkens tjenester blir stadig mer etterspurt, og komiteen poengterer enstemmig i en merknad at Sjømannskirken har fått økte personalkostnader utover ordinær prisutvikling knyttet til endringer i skatte- og pensjonsforhold for arbeidstakere i utlandet. Komiteen ber på denne bakgrunn Regjeringen vurdere en full dekning av merkostnadene. Jeg vil tro at ministeren også er minister for Den norske kirke i utlandet, eller Sjømannskirken, og med bakgrunn i det blir spørsmålet: Vil kirkeministeren sørge for å imøtekomme dette?

Statsråd Rigmor Aasrud [13:37:58]: Jeg har registrert at det ikke er foreslått økte bevilgninger i komiteen til dette formålet. Det er riktig at det har vært økte lønnskostnader knyttet til Sjømannskirkens virksomhet. Derfor har vi i årene 2006–2008 kompensert for merutgifter gjennom økninger i statstilskuddet. Ellers vil jeg selvsagt sørge for å være kirkeminister også for Sjømannskirken, og jeg vil ta med meg de innspillene som kommer, i mitt videre arbeid med framtidig kirkebudsjett.

Tord Lien (FrP) [13:38:36]: Statsråden er opptatt av at vi nå, og etter skillet mellom kirke og stat, skal ha en bred, åpen og inkluderende folkekirke. Det er selvfølgelig jeg og Fremskrittspartiet også.

Nå er det slik at den tidligere omtalte prostereformen har ført til at man i realiteten har svikt i antall utøvende, hvis man kan bruke det begrepet, årsverk i Den norske kirke, på rundt 53 prester. Så snakker statsråden om rekruttering. Det er vel og bra, men rekruttering er vanskeligere når man først har sviktende utdanningskapasitet og så sviktende lønnsbudsjetter. Når vi i tillegg tar med at arbeidspresset fortsatt nok er høyt, er det ikke veldig lett å få til dette her. Hadde det ikke vært bedre hvis målet under hele denne prosessen var å ivareta en bred, åpen og inkluderende folkekirke, før, under og etter denne prosessen, og at Kirkens ledelse i stedet hadde fått lov å konsentrere seg om denne enorme reformen som man står midt oppi, for å unngå at messefall oppstår med stadig større frekvens?

Statsråd Rigmor Aasrud [13:39:41]: Prostereformen tror jeg har vært en veldig god ordning for Den norske kirke. Den bidrar til at proster kan konsentrere sin virksomhet i større grad om det å være prost og organisere det arbeidet som skjer i prostiet. Det betyr at man er nødt til å se på, som i veldig mange sammenhenger, hvordan man organiserer arbeidet på en best mulig måte. Jeg har tiltro til at de prostene som nå har fått krevende lederstillinger, bidrar til det.

Jeg må si jeg er litt overrasket over den millimeterregningen som Fremskrittspartiet er opptatt av. Jeg har sett i mange andre sammenhenger at Fremskrittspartiet er opptatt av at vi skal finne effektive og gode løsninger, men det er ikke bestandig jeg har sett den samme interessen for å drive med millimeterutregninger på de forslagene som Fremskrittspartiet fremmer om å drive effektivt. Vi mener at Kirken har fått en god økonomi. Jeg er opptatt av at Kirken skal drive innenfor de rammene som Stortinget legger i sine budsjetter, og det vil jeg bidra til også i tiden framover.

Svein Harberg (H) [13:40:53]: Kirken roper et varsko, og det skal vi ta på alvor. I en verden der vi ser at stadig flere trenger personlig oppfølging og hjelp, sliter Kirken med å betjene. På bakgrunn av budsjettet fra Regjeringen er det nå varslet innsparingstiltak. Er f.eks. statsråden tilfreds med en kirke der begravelser nå blir samlet til én dag i uken, der en nærmest står i kø, som ett av de nødvendige sparetiltakene?

Statsråd Rigmor Aasrud [13:41:24]: Vi har videreført et høyt nivå på prestestillinger i det økonomiske opplegget vi har lagt fram. Jeg tror det er viktig, som jeg sa i mitt forrige svar, at man er oppmerksom og organiserer arbeidet på en god måte. Jeg vil mene at så lenge man har opp mot 100 prestestillinger stående ledig og jeg har ikke registrert noen særlig arbeidsledighet blant prester, er rekrutteringssituasjonen noe vi er nødt til å ha fokus på, dersom vi skal få prester til å fylle de ledige stillingene. Vårt fokus har vært på å bidra til at vi får en bedre rekrutteringssituasjon. Derfor har vi bevilget midler til det. Jeg vil ha høyt fokus på det, og vi har satt i gang et kartleggingsarbeid som jeg vil sørge for at vi følger opp når vi får svarene på det kartleggingsarbeidet, slik at vi kan sørge for at vi har flere prester som kan besette de stillingene som er der.

Svein Harberg (H) [13:42:21]: Det er riktig at det står mange stillinger ledig. Det er ofte en sammenheng når stillinger står ledige og det ikke er søkere. I tillegg vet vi også at i Kirken er det en stor grad av sykmeldinger. Har det slått statsråden at dette kanskje har en sammenheng med de ressursene som tildeles Kirken i forhold til de oppgavene den har, og hva vil statsråden gjøre for å gripe fatt i det?

Statsråd Rigmor Aasrud [13:42:49]: Vi har for ikke så veldig lenge siden gjennomført en arbeidstidsordning for prester, som gjør at man i større grad har flere fridager. Det tror jeg har vært en viktig milepæl for at vi skal kunne rekruttere flere prester. Jeg er veldig opptatt av at vi i forbindelse med den prostereformen som vi nå har, får gode proster som kan være gode ledere, som kan gjøre at vi fordeler arbeidsoppgavene på de prestene som er tilgjengelige i prostiet, og på den måten organiserer arbeidet på en så god måte at vi har motiverte prester, og slik at vi har et så lite sykefravær som mulig. Så vil jeg igjen si at jeg er opptatt av at vi får gode rekrutteringsprosesser, for vi er i en situasjon der mange prester begynner å nærme seg pensjonsalderen. Det er krevende å få mange nok på plass. Derfor vil jeg holde fast på at det er viktig at vi har fokus på det å rekruttere i tiden framover.

Dagrun Eriksen (KrF) [13:43:59]: Da kirkebudsjettet ble lagt fram, var det mange som fikk med seg at dette ikke var et bra budsjett for Kirken. Selv i underholdningsprogrammet Nytt på nytt fikk vi høre at de hadde fått med seg det. Men det som kanskje var mer alvorlig, var at det var biskoper som gikk ut og fortalte om en veldig alvorlig situasjon, om hvilke konsekvenser dette ville få i deres bispedømmer. Da rykket statsråd Giske ut og sa at han hadde en bedre virkelighetsforståelse av hvordan dette faktisk ser ut ute i Kirken. Da begynner jeg å lure på om vi også på dette området har behov for statsråd Aaslands handlingsromsgruppe, som hun har fått i sektoren for høyere utdanning, fordi virkelighetsforståelsen er totalt forskjellig hos de rød-grønne, av slik det virkelig er ute. Vil man ta initiativ til å få en slik handlingsromsgruppe for å få en bedre virkelighetsforståelse av hvordan situasjonen er?

Statsråd Rigmor Aasrud [13:44:59]: Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, var jeg på Kirkemøtet, og jeg har etter at jeg var på Kirkemøtet, også fått lov til å være ute i ganske mange sammenhenger og møte representanter for Kirken. Jeg hører at noen er bekymret, men jeg ser også en levende og flott folkekirke, der det er veldig mye aktivitet. Så jeg tror nok at virkelighetsbeskrivelsen kan være litt forskjellig i de forskjellige miljøene.

Jeg vil ha en god dialog med Kirkens organer, og jeg er veldig sikker på at de Kirkens organer som jeg møter, vil kunne formidle den virkeligheten som er der ute. Jeg vil også til neste år reise mye, og da skal jeg selvsagt også sørge for å besøke bispedømmekontorene og få en enda nærmere beskrivelse av virkeligheten. Det vil jeg selvsagt ta med meg videre i mitt arbeid, også med kirkebudsjettet framover.

Dagrun Eriksen (KrF) [13:46:00]: Jeg er glad for at statsråden vil besøke Kirken. Det er jo en stor forbedring i forhold til den statsråden hun har overtatt etter.

Men det er mange bekymringsmeldinger, og det som jeg tror er utfordringen, er at hvis man først begynner å få vakante prestestillinger, får geografien en forsterkende effekt. Så det er store geografiske områder som sliter veldig med prestedekningen.

Mitt spørsmål er: Er man bekymret for at det nå kuttes i stillinger, at man må la stillinger stå vakante for å få budsjettene til å gå i hop, at man signaliserer at man må avlyse gudstjenester, altså at menigheten må reise rundt til kirkene istedenfor at det er gudstjeneste der folk bor, og – som vi også har hørt før – at man i tillegg må utsette begravelser eller bryte den åttedagersfristen som ligger i loven når det gjelder dette? Dette er ikke verdig for en folkekirke som skal stå nær og være til stede for folket, når folket trenger det.

Statsråd Rigmor Aasrud [13:47:03]: I de siste årenes budsjett har det ikke vært noen kutt i bevilgningene til presteskapet. De har fulgt vanlig lønns- og prisvekst, og da er det også viktig – det har jeg forventninger til – at Kirken på samme måten som alle andre deler av forvaltningen sørger for å legge sine budsjetter innenfor de rammene som er. Det er gjennomført ordinær lønns- og prisvekst i de budsjettene som er lagt fram, i tillegg til at det har kommet enkelte andre tillegg for å styrke rekrutteringen. Men så ser jeg at når man kommer i den situasjon at stillinger blir stående vakante lenge, er det ofte sånn at vikarutgiftene, når man må begynne med det, blir store. Derfor har jeg i den tilleggsproposisjonen, som også skal behandles her i dag, bidratt til 4 mill. kr ekstra, nettopp for å bøte på den situasjonen. Men det langsiktige målet må være at vi får etablert faste stillinger, at personer besetter de stillingene som er ledige. Det vil også bidra til at man slipper de uforholdsmessig store utgiftene som vikarer medfører.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Truls Wickholm (A) [13:48:27]: Arbeiderpartiet gikk til valg på et budskap om at alle skal med. Det gjelder spesielt for skolen. I dagens samfunn vet vi at om alle skal med, må de ha den nødvendige kunnskapen og utdanningen. Kunnskap og utdanning står sentralt i arbeiderbevegelsens historie. Den historien er preget av kamp for rett til mer og bedre utdanning. Kampen handlet om at også arbeiderbevegelsens sønner og døtre skulle få muligheten til å velge hva de ville gjøre med sine liv.

I 1969 fikk vi loven om obligatorisk 9-årig skole, og utover på 1990-tallet kom reformene nærmest på løpende bånd. Alle disse reformene har hatt det til felles at de har sørget for at flere får mer utdanning.

Med Reform 94 fikk all ungdom mellom 16 og 19 år rett til 3-årig videregående utdanning. Det har vært viktig for at vi i framtiden skal kunne møte de utfordringene vi ser komme. Norge er det landet i OECD som har den laveste andel arbeidstakere ansatt i yrker som består av enkle, rutinepregede oppgaver som ikke stiller krav til utdanning. SSB anslår at det i 2025 vil være behov for 100 000 færre arbeidstakere som kun har obligatorisk utdanning, enn det var i 2004. Man kan spørre seg hvordan det ville vært å møte framtiden dersom Høyre hadde fått det som de ville, og Reform 94 og retten til videregående skole for alle ikke hadde blitt innført.

Nesten all ungdom i Norge begynner nå på videregående rett etter ungdomsskolen. Det er bra, men det er en stor utfordring for samfunnet vårt at bare 70 pst. fullfører i løpet av fem år. Særlig er det en utfordring at det bare er litt over 50 pst. av dem som begynner på yrkesfag, som fullfører. Når vi også vet at det å ha fullført videregående opplæring er det viktigste for å ha en stabil tilhørighet til arbeidsmarkedet og for å kunne ta videre studier, skjønner vi at dette problemet er ett av de mest grunnleggende for at vi skal kunne lykkes med å bevare og styrke den velferdsstaten som vi har bygd opp. Vi kan ikke leve med at unger går ut av grunnskolen uten å kunne lese, skrive og regne tilstrekkelig til at de klarer seg i den videre utdanningen, og vi kan ikke leve med at én av tre faller ut av videregående skole.

I Fremskrittspartiets valgavis for Møre og Romsdal skrev Mette Hanekamhaug, nå stortingsrepresentant, følgende:

«La de som går kokkeskole, snekker og elektriker slippe å tolke Ibsenstykker og drive med diktanalyse. Gi de heller en kokebok, hammer og voltmeter».

Når man sier til ungdom at det er greit at de ikke er så gode til å lese så lenge de er gode til å skru, gjør man disse ungene en enorm bjørnetjeneste. Det er faktisk et svik, særlig når vi vet at det er basiskompetanse som å kunne lese, skrive og regne som er det avgjørende for hvilke muligheter man får senere i livet.

Også i framtiden vil vi leve av hverandres kunnskap. I 2007 besto 82 pst. av nasjonalformuen av det vi kaller nåværende og framtidig arbeidsinnsats, altså det som er inne i hodene våre. Norge, som høykostland, vil bare kunne overleve i den internasjonale konkurransen dersom vi greier å sørge for å ha høykompetente arbeidstakere og høy kompetanse i hele arbeidsstokken. I framtiden vil det ikke være jobber igjen til dem som ikke har noen utdannelse. Det er alvorlig for landet fordi vi trenger at alle bidrar.

Regjeringens mål er at alle elever som går ut av grunnskolen, skal mestre grunnleggende ferdigheter som gjør dem i stand til å delta i videre utdanning og arbeidsliv. Det at hver elev får en opplevelse av mestring og en følelse av å inkluderes, er svært viktig for at vi skal lykkes i oppgaven med å stoppe frafallet. Målet er at alle skal gjennomføre videregående opplæring. Det at åtte av ti faglærte sier at deres kompetanse gjør det enkelt å søke ny jobb, mener jeg beviser at den utdanningen som blir gitt, på mange måter er god. Utfordringen er å få alle med.

Dette budsjettet styrker kampen mot frafall. I St.meld. nr. 44 for 2008–2009, Utdanningslinja, skisseres flere tiltak mot frafall. Jeg mener også at dette budsjettet legger til rette for at meldingen kan følges opp på en god måte.

Når Stortinget skal behandle selve meldingen over jul, må det være et mål at vi sammen kommer noen skritt videre i å finne løsninger og hindre at ungdom faller utenfor arbeidslivet og samfunnet før de engang har fått muligheten til å bli en del av det som voksne. Det er vårt ansvar å sørge for at alle ungdommer i Norge får lov til å benytte seg av de evnene og de mulighetene som ligger framfor dem. Da kan vi ikke lage en skole som skal være for de få, da må vi lage en skole som skal være for alle.

Hadia Tajik (A) [13:53:29]: I innstillingen kommer opposisjonen med ganske sterk kritikk av bevilgningene på universitets- og høyskolesektoren. De mener at vi ikke gir nok penger. Det er jo ganske interessant at borgerlige partier mener at man bør bruke mer penger på de offentlige institusjonene UH-sektoren i stor grad består av. Vanligvis mener de at offentlige utgifter bør være lavere. Men det mest interessante er at de ikke putter de store pengene sine der de putter de store ordene.

I en av sine fellesmerknader i innstillingen skriver opposisjonen at de anser basisbevilgningen som «vedvarende svak», og at de mener det er «et alvorlig anslag mot institusjonenes handlingsrom og frihetsgrad». Det er sterke ord. Derfor var det spennende å se at Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett satte av 155 mill. kr til dette arbeidet. For å sette den summen litt i perspektiv vil jeg minne om at totalbevilgningen fra Regjeringen til UH-sektoren utgjør 24,5 milliarder kr.

NIFU STEP har analysert Regjeringens forslag til statsbudsjett for neste år. De påpeker at veksten i bevilgningen til høyere utdanning utgjør en nominell økning på 900 mill. kr fra 2009.

Men selv om denne regjeringen har gjort en god del for å bedre arbeidsvilkårene i UH-sektoren, er det helt nødvendig at sektoren selv også bidrar til å skape og bevare sin handlefrihet. Målet må være å fjerne det paradokset mange i UH-sektoren har omtalt i høringene overfor komiteen, nemlig at de både får økte bevilgninger fra Regjeringen og samtidig mener at det stadig må flere midler til. Det er bakgrunnen for at statsråden for forskning og høyere utdanning i september oppnevnte en arbeidsgruppe som skal vurdere hvordan det kan bli lettere for sektoren å foreta gode, selvstendige prioriteringer for utdanning og forskning.

Klar og tydelig ledelse i sektoren er nødvendig for å sikre at midlene som blir bevilget, går til det som er viktigst først, nemlig til kvalitet og til studentene, ikke bare til byråkrati og administrasjon. Jeg kan ikke se at opposisjonen har vært like tydelig på hvordan man skal få mest mulig ut av hver krone – bare at man skal bruke flere kroner.

En siste sentral utfordring for denne sektoren er det som kalles ungdomsbølgen.

Min gode medrepresentant Tor Bremer har på en utmerket måte gjort rede for hvordan større ungdomskull og flere studenter gir nye muligheter, men også nye utfordringer. I den forbindelse er det spesielt to ting som er viktige framover.

For det første øker vi antallet studieplasser. Med dette forslaget blir det mulighet for i alt 5 600 flere studieplasser fra neste høst. På makronivå motvirker man arbeidsledighet og bidrar til å løse framtidige kompetansebehov. På individnivå får flere muligheter til å realisere seg selv og til å utvikle sine evner.

For det andre er god studentvelferd en viktig forutsetning for like muligheter til utdanning og for å utjevne forskjellene mellom distrikt og by.

Jeg har registrert at opposisjonen står samlet om å hevde i innstillingen til budsjettet:

«Det hjelper (…) lite å bevilge penger til å bygge studentboliger når de ikke blir realisert grunnet en for lav kostnadsramme.»

Jeg har sjekket med Kunnskapsdepartementet, og deres erfaring er at dette jevnt over ikke er et problem. Snarere tvert imot – det er svært god realisering av pengene som går til studentboliger, for man bygger som bare det. Pr. 2. desember i år hadde det gått ut 230 mill. kr til studentboliger. Flere utbetalinger ligger i systemet til Husbanken, og flere søknader om godkjenning av utbetalinger er ventet.

Til slutt vil jeg minne om at under Bondevik II ble det kuttet i antall studentboliger hvert år.

Svein Gjelseth (A) [13:58:27]: Det har alltid vore sterke band mellom stat og kyrkje. Kristen tru og religion har gjennom tusen år vore med på å forme og halde oppe tradisjonar, kulturar og verdiar i det norske samfunnet. Den norske kyrkja er ein viktig berar av den kristne kulturarven og spelar ei viktig rolle som verdiformidlar og verdiinstitusjon.

Eit overordna mål for kyrkjepolitikken er å leggje til rette for at Den norske kyrkja kan vidareførast og utviklast som ei open og inkluderande folkekyrkje. Den norske kyrkja skal vere landsdekkjande, lokalt forankra og ha plass for ulike religiøse behov og teologiske retningar.

Kyrkjeforliket som dei politiske partia på Stortinget slutta seg til 10. april 2008, er eit historisk forlik om forholdet mellom staten og Den norske kyrkja. Eg synest det er flott at ein maktar å få til eit forlik mellom partia i Stortinget om ei sak som er så viktig for folket som Kyrkja er. Kyrkjeforliket inneber eit lausare band mellom Kyrkja og staten, men eit tettare band mellom Kyrkja og folket.

Kyrkjevala skal vere samanfallande med stortings- og kommunevala.

I forkant av kyrkjeforliket var det ein grundig prosess. I 2006 leverte Gjønnes-utvalet ei omfattande utgreiing, der dei kom med fleire forslag til endringar i Kyrkja.

Høyringsprosessen etter Gjønnes-utvalet står fram som historias største gruppearbeid.

Trond Bakkevig leidde eit utval som såg på moglegheitene for ei demokratireform i Kyrkja. Forslaget frå utvalet har vore på høyring. Det har gjeve nokre tiltak som no vert gjennomførte, og som saman med nye forslag som vil kome, skal utgjere demokratireforma.

Deltakinga ved kyrkjevalet i 2009 vart meir enn dobla i høve til tidlegare år. Kyrkjevalet i 2009 vert no evaluert. Evalueringa skal leggjast til grunn for gjennomføring av eit nytt val hausten 2011, samtidig med kommunevalet. Grunnlovsendringane vil verte lagde fram for Stortinget i 2012.

Eit fleirtal av befolkninga er medlemmer av Den norske kyrkja. Vi ønskjer å sikre denne som ei open, trygg og demokratisk kyrkje som har brei forankring blant medlemmene. Samtidig er det avgjerande for oss at innbyggjarar som har eit anna religiøst eller livssynsmessig syn, ikkje skal føle seg diskriminerte eller tilsidesette av fleirtalet.

Arbeidarpartiet vil derfor:

• følgje opp kyrkjeforliket

• saman med Kyrkja sine organisasjonar gjennomgå og forbetre valordninga og medlemsregisteret

• leggje fram ei sak om trus- og livssynspolitikken

• bidra til fleire livssynsnøytrale seremonilokale

• vidareføre trusopplæringsreforma

• auke talet på preste- og diakonstillingar

• leggje til rette for fleire kvinnelege sokneprestar, prostar og biskopar

• sikre at utanlandske forkynnarar som har arbeid av varig karakter i trussamfunn, skal gjennomgå opplæring i norsk språk og om det norske samfunnet

• at kommunane får økonomisk hjelp til å ruste opp kyrkjebygg når det trengst

Arbeidarpartiet har følgjande hovudprioriteringar for Kyrkja:

• 20 mill. kr i auke til trusopplæring

• 2 mill. kr i auke til prestetenesta

• 5 mill. kr til tiltak for å styrkje pilegrimstradisjonen i Noreg

• 1 mill. kr i auke som følgje av utvidinga av talet på medlemmer i bispedømmeråda og i Kyrkjemøtet

• 1,75 mill. kr i auke til fem nye kulturrådgjevarar

• 1 mill. kr i auke i tilskotet til kyrkjemusikk

• vidareføring av 10 mill. kr til sentrale tiltak for sikrings- og dokumentasjonsarbeid i høve til kyrkjebygga

Kunnskap om eiga tru og religiøs identitet er like viktig i dagens fleirkulturelle samfunn som det var i tidlegare tider. Barn og unge som er trygge på sin eigen identitet, får respekt og toleranse i møte med andre som har ei anna tru eller eit anna livssyn.

Reform av Kyrkja si trusopplæring har dei seinare åra vore eit prioritert område i arbeidet med å vidareutvikle Den norske kyrkja som ei folkekyrkje. Kyrkjemøtet i 2009 vedtok ny plan for trusopplæring i Den norske kyrkja.

I møte med eit samfunn og ei verd i rask endring skal Den norske kyrkja stimulerast til kontinuerleg fornying.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [14:03:29]: Forskning er svært viktig for Fiskeri- og kystdepartementet.

Regjeringen har som mål at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon. Derfor er vår ambisjon at Norge skal være internasjonalt ledende innen marin forskning og innovasjon. Den veksten og utviklingen vi har opplevd i marine næringer, ville ikke vært mulig uten forskning. For å styrke vår konkurransekraft må Norge være i kunnskapsfronten innen ressursforvaltning, havmiljø og havklima og sjømat.

Norge forvalter havområder som er mer enn seks ganger større enn landområdene våre, og det forplikter. Forutsetningen for videre vekst i havbruksnæringen er at næringen er miljømessig bærekraftig. Klima og bærekraft er derfor sentrale stikkord for den foreslåtte økte innsatsen på marin forskning i 2010.

Forvaltningsrettet marin forskning foreslås styrket med 39 mill. kr til klima-, ressurs- og havbruksforskning. Det er nødvendig å få mer kunnskap om klimaendringenes betydning for marine næringer, fiskebestander og økosystemene i havet. Klimaendringene fører også til forsuring av havet, og vi trenger å forstå konsekvensene av det. Vi må også få økt kunnskap om havets rolle i klimautviklingen. Kunnskapsoppbygging på flere andre områder er også nødvendig for bedre å kunne møte de nye kravene til økosystembasert forvaltning i havressursloven.

For havbruksnæringens videre vekst er det avgjørende at man finner en varig løsning på lakselusproblemet. Forskning på lakselus har derfor vært prioritert over flere år. I 2010 styrkes forskningsinnsatsen på lakselus ytterligere, samtidig som kontrollen og tilsynet styrkes og Mattilsynet har fått sterkere virkemidler gjennom bl.a. bedre sanksjonsmuligheter. Av andre sentrale forskningsområder innen havbruk vil jeg også nevne rømming og fôrtilgang og alternative fôrkilder.

Marin bioprospektering er et område der Norge har gode muligheter for å lykkes. Regjeringen la i september fram en nasjonal strategi for marin bioprospektering, og innsatsen til dette er foreslått styrket med 7 mill. kr. Sammen med bevilgningene over Nærings- og handelsdepartementets budsjett foreslås det nå nær 50 mill. kr til marin bioprospektering.

Jeg vil også vise til at bevilgningen foreslås økt med 2 mill. kr for å styrke forskningen om sammenhengen mellom fôr i havbruksnæringen og helseeffekter av sjømat, og at det foreslås midler til forskning på bruk av marine alger til bioenergi.

Det er foreslått satt av 5,5 mill. kr til videre prosjektering og kvalitetssikring av et nytt isgående forskningsfartøy.

Jeg har merket meg komiteens ønske om større grad av samordning av framtidige forskningsfartøysbehov mellom Havforskningsinstituttet og andre statlige aktører, og at Havforskningsinstituttet får en koordinerende rolle. Opprettelsen av Nasjonal Toktkomité i 2005 har ifølge Havforskningsinstituttet bidratt til et veldig godt samarbeid mellom de statlige operatørene av forskningsfartøyer. Det er også utarbeidet en omforent plan for fornyelse av forskningsfartøyer, der nytt isgående forskningsfartøy er prioritert først. Jeg har derfor stor tro på at alt ligger til rette for en god samordning av drift og fornyelse av de statlige forskningsfartøyene.

Oppsummert vil jeg si at budsjettet for 2010 gir et godt grunnlag for fortsatt styrking av marin forskning. Investering i forskning og utvikling er viktig, og innsatsen på dette feltet danner grunnlag for Norges framtidige verdiskaping.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [14:08:03]: Jeg lurer på om det er min fortid i energi- og miljøkomiteen som gjør at jeg har fryktelig lyst til å diskutere lakselus, men det hører vel strengt tatt ikke hjemme i de budsjettkapitlene vi diskuterer i dag.

Derfor har jeg lyst til å spørre om noe annet. Miljøverndepartementet – og begge statsrådene der i denne regjeringen – har vært veldig klar og tydelig på at vi må ha et klart skille mellom forskning og forvaltning. Det skillet man en gang gjorde mellom forskning og forvaltning i miljøforvaltningen, har ført til at vi har tre egentlig verdensledende forskningsmiljøer innenfor miljøsektoren, NINA, NILU og NIVA. Hva er det da statsråd Berg-Hansen har forstått så mye bedre enn statsråd Solheim når hun ikke engang er villig til å vurdere et sterkere skille mellom forskning og forvaltning innenfor den marine sektoren?

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [14:08:56]: For å forvalte våre havressurser trenger vi sterke og uhildede forsknings- og forvaltningsaktører. Det er jeg opptatt av, og det legges ingen bindinger på instituttene for formidling eller publisering av deres forskningsresultater.

Så er det for meg viktig å skille mellom det som er forvaltningsrettet forskning, og det som er næringsforskning. Allerede under Bondevik II ble det etablert et tydelig skille mellom den forvaltningsrettede og næringsrettede forskningen. Bakgrunnen for dette var at Norge som marin stormakt har et særskilt behov for å ha marine forskningsinstitusjoner med høyest mulig nasjonal og internasjonal integritet.

Som jeg sier, det at vi har trygghet for en uavhengig og ren forskning på forvaltningsrettet forskning – det er nødvendig at det er forskere som gir råd til oss – det er for meg avgjørende.

Tord Lien (FrP) [14:10:04]: Jeg hadde inntrykk av at Norge ikke bare var en marin nasjon, men at vi også var en miljønasjon – i hvert fall tyder mye av retorikken fra Regjeringen ofte på det. I Miljøverndepartementet har man altså ikke kommet til samme konklusjon som fiskeriministeren nå kommer til – greit nok.

Siden statsråden først er her, kunne jeg tenke meg å følge opp litt dette med samordning. Som saksordfører for feltet er jeg veldig glad for at en samlet komité nå mener at man må ha en sterkere samordning. Hvis jeg kan tillate meg å trekke det litt lenger, så lurer jeg på om man kanskje på sikt kan se for seg også å etablere en statlig pool – gjerne i regi av HI, som ivaretar behovet for havgående kapasitet for statlige forskningsinstitusjoner.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [14:10:59]: Departementet er løpende opptatt av at forvaltningsinstitutt utfører forskning av høy kvalitet, og jeg opplever at vi har et veldig godt samarbeid innenfor de forskjellige instituttene på området. Det vi har gjort i tillegg for å sikre den faglige utviklingen ved instituttene, som jeg oppfatter at replikanten spør etter, er nå å gå inn for at det skal opprettes et vitenskapelig råd ved HI og NIFES som nettopp da skal styrke den faglige utviklingen ved instituttene. Så i den grad det er de faglige rådene replikanten er opptatt av, mener jeg at vi både med det samarbeidet som er på de forskjellige instituttene, og gjennom etablering av det vitenskapelige rådet har fokus på dette.

Henning Warloe (H) [14:11:58]: Jeg deler statsrådens oppfatning av at forskning er viktig for marin sektors konkurranseevne, jeg tror hun brukte de ordene. Men marin sektor er også en stor og viktig eksportnæring for Norge, og dermed også konkurranseutsatt.

Vi hørte tidligere i debatten at komitélederen og partifelle av statsråden brukte uttrykket «vi bruker ekstremt mye penger», underforstått i budsjettet for 2010. Dette er noe som bekymrer konkurranseutsatt næringsliv i veldig stor grad, og statsråden kommer jo selv fra denne næringen. Deler hun bekymringen over for mye bruk av offentlige penger i budsjettet for 2010, til skade for konkurranseutsatt og eksportrettet næringsliv?

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [14:12:47]: Som jeg sa i mitt innlegg, er kanskje spesielt havbruksnæringen det beste bildet på samarbeid mellom forskning og næringsutvikling. Uten forskning ville vi nok antakelig ikke hatt noen havbruksnæring. Vi ser akkurat det samme innenfor den tradisjonelle fiskerinæringen. Det å ha god kunnskap om de bestandene vi forvalter, er helt avgjørende for å ha en god næring. Jeg tror det er veldig viktig også i framtiden å ha stort fokus på forskning og faktisk bruke mye penger på det. For å si det slik, der jeg ferdes, er det vel ikke akkurat forskningsmidlene næringen er bekymret for. Like viktig er det da å ha fokus på at vi bruker pengene riktig innenfor forskning, som jeg har sagt. Gjennomgangen i mitt innlegg viser at vi har rettet fokus på nettopp det med bærekraftighet innenfor både havbruk og tradisjonell fiskerinæring, som en tråd i næringsutvikling.

Frank Bakke Jensen (H) [14:14:04]: Brukerstyrt forskning er av mange omtalt som en god metode for å utvikle framtidsrettede løsninger. I de senere års budsjett har man sett tendenser til at regjeringspartiene styrer en større del av forsknings- og utviklingsavgiften mot om ikke politisk styrt forskning, så i alle fall i retning av at de offentlige forskningsinstitusjonene fritt disponerer mer av midlene. Mange av næringsorganisasjonene mener man må øke graden av brukerstyrt forsknings- og utviklingsaktivitet for å stimulere næringen til økt forskningsinnsats. Det er noe som kan gi oss mer framtidsrettede og robuste næringer.

Mitt spørsmål til statsråden er: Synes statsråden det er greit at man inndrar store deler av de brukerfinansierte fondsmidlene for å finansiere den institusjonsstyrte forskningen?

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [14:14:53]: Jeg antar at representanten sikter til Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond og finansieringen av Nofima. Jeg tolker det dit hen. Jeg tror det er veldig klokt å ha et samarbeid for å utnytte de samlede forskningsressursene på best mulig måte. Det opplever jeg at fiskeri- og havbruksnæringen nå ser nytten av, og også den delen av finansieringen av Nofima som kommer fra landbrukssiden.

Det å kanalisere og prioritere midlene innenfor de områdene som alle er enige om skal prioriteres, tror jeg er klokt, og jeg føler vel at næringen er enig i det.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Stine Renate Håheim (A) [14:16:05]: Utdanning er selve fundamentet i velferdsstaten vår, og like muligheter for alle har alltid vært og kommer fremdeles til å være Arbeiderpartiets mål. For det er først når vi sørger for at alle har like muligheter i utdanningssystemet at vi greier å utjevne sosiale forskjeller.

Jeg kommer fra Oppland, et fylke som ligger nederst på statistikken over utdanningsnivået i Norge – ikke akkurat en statistikk å være veldig fornøyd med. Unge folk flytter fra fylket for å få høyere utdanning, og mange kommer ikke tilbake – en utfordring som Oppland deler med mange distriktsfylker.

Det er viktig å huske på at mange sitter inne med viktig realkompetanse, og mange voksne har lyst til å fylle på med utdanning og kunnskap. Men vi vet at for mange er det vanskelig å flytte langt unna for å ta utdanning. De har familieforpliktelser og økonomiske forpliktelser som gjør at mobiliteten ikke er like stor som den kanskje er for ungdom som nettopp er ferdig med videregående. Derfor er det så utrolig viktig at vi har et desentralisert høyskoletilbud. Jeg er glad for at komiteens rød-grønne flertall vil øremerke 1 mill. kr i tilskudd til drift av Studiesenteret.no, fordi de spiller en viktig rolle for de desentraliserte utdanningstilbudene.

Det er åpenbart god distriktspolitikk å sørge for mer kunnskap i hele landet. Ved Høgskolen i Gjøvik er det utført en undersøkelse som viser at 88 pst. av dem som fullførte desentralisert sykepleierutdanning i Oppland, fremdeles bor i Oppland. Det sørger for at stabil arbeidskraft blir værende i distriktene, samtidig som vi sørger for økt kompetanse. For det er ingen tvil om at kommunene kommer til å etterspørre mer kompetanse i framtiden. Barnehager og skoler trenger dyktige fagfolk, og nå når vi skal i gang med Samhandlingsreformen, stiller det også økte krav til kommunene. Derfor spiller også fagskolene en viktig rolle for å øke kompetansen til dem som allerede jobber i helsesektoren i dag.

Tidligere måtte de som tok helsefag ved fagskolen, betale store egenandeler, mens de som tok tekniske fag, fikk det gratis. Det er noe grunnleggende urettferdig når det i kvinnedominerte yrker er egenandeler og ikke i mannsdominerte yrker. Helsesektoren er kvinnedominert, og i år sørget den rød-grønne regjeringen for at alle de kvinnene som ønsker faglig påfyll, ikke skal måtte betale for det. Det er en viktig likestillingsseier, og ikke minst er det viktig for å heve kvaliteten i helse- og omsorgstjenestene.

I framtiden er vi avhengig av kunnskap, og de kloke hodene er vår rikdom. Da må vi fylle på med kunnskap både i bunnen og i toppen. Vi må sørge for å bekjempe frafallet i videregående utdanning blant de unge, men vi må også huske å sørge for å fylle på med kunnskap blant dem som ikke er fullt så unge. Det er sånn vi får en helhetlig politikk for mer kunnskap.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [14:19:27]: Kirken har gjennom tusen år vært med på å prege norsk kultur, historie og samfunnsliv. I løpet av denne stortingsperioden skal Stortinget lose gjennom de mest omfattende endringene i statskirkeordningens rammeverk på nesten 200 år. Et av de mest sentrale punktene i denne reformen er gjennomføringen av demokratireformen, som har som mål å gi Kirkens organer en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene.

Kirkevalgene som ble gjennomført i september, ga oss en pekepinn på demokratiutviklingen i Kirken, og jeg ser fram til å se nærmere på den forskningsbaserte evalueringen som skal foreligge i løpet av 2010.

Senterpartiet ønsker en sterk folkekirke med vide dører og høyt tak. Økonomi er dog alltid en utfordring – så også for Kirken. Samtidig som vi skal gjennomføre de ulike reformene i Kirken, skal først og fremst de primære oppgavene drives: gudstjeneste, dåp, konfirmasjon og gravferd. Særlig i små kommuner kan det være vanskelig å ivareta disse oppgavene på en god måte. Senterpartiet mener derfor at det er viktig å følge nøye med på det forsøks- og utviklingsarbeidet som nå pågår – også utviklingen med hensyn til preste- og diakonstillinger som man i Soria Moria tar høyde for å øke.

Det er mange spennende prosjekter på gang i Den norske kirke, som trosopplæring, gudstjenesteordning osv., men det er det daglige arbeidet som utfordrer Kirken som folkekirke – møtet mellom Kirken og folk, innendørs og utendørs. Derfor deler ikke jeg den negative omtalen som representanten Thorsen fra Fremskrittspartiet hadde om bl.a. pilgrimssatsingen.

Jeg kommer fra Oppland, og jeg har lyst til å trekke fram akkurat pilgrimsprosjektet, som handler nettopp om møtet mellom Kirken og folket. Det prosjektet har fått avsatt 5 mill. kr på årets budsjett. En svært stor del av pilgrimsleden går gjennom Oppland og gjennom min egen hjemkommune, Gran. Gran huser hele tre av ledens seks middelalderkirker i Oppland. Det arbeides nå langs hele leden med utviklingsarbeid knyttet til pilgrimstradisjoner, informasjon, kunst og håndverk, og det er et svært spennende prosjekt som kan binde folket og Kirken sammen på en god måte, og som jeg gleder meg til å følge framover.

Jeg har også registrert at et flertall i Kirkemøtet har gått inn for Oslo som kirkehovedstad. Senterpartiet har programfestet at kirkehovedstaden bør ligge i Trondheim, og at preses skal ha sete der hvor pilgrimsleden ender i Norges tidligere kirkehovedstad.

Jeg tror vi står overfor den mest kirkeintensive perioden på mange år i Stortinget, og jeg gleder meg til at vi skal diskutere folkekirkens framtid framover.

Terje Aasland (A) [14:22:40]: Bærebjelken for høy sysselsetting, lav ledighet og god verdiskaping er forskning og innovasjon. Over 22,5 milliarder kr skal brukes til forskning over statsbudsjettet for 2010, 1,7 milliarder kr mer enn i 2009. Ja, milliarder i pluss er fantastisk, det er en enorm styrking av området. Det er særlig næringsrelatert forskning innenfor miljø, teknologi, fornybar energi, marin bioprospektering og innovasjon i de maritime næringene vi nå ser vokser fram av den styrkingen som er nevnt, og som ligger i statsbudsjettet for 2010.

Marin sektor ble nevnt spesielt av fiskeriministeren. Det er et viktig område. Marin bioprospektering er et strategisk satsingsområde der vi i Norge har gode muligheter til å hevde oss i den internasjonale konkurransen. Dette handler konkret om å utløse det store verdiskapingspotensialet som marin bioprospektering åpner for. Det er også et av de områdene som styrkes i budsjettet for 2010.

Jeg vil også understreke en annen ting fiskeriministeren tok opp, å bygge kunnskap og få gode forskningsresultater knyttet til havbruks- og oppdrettsnæringens framtid, slik at de kan utvikle seg på en bærekraftig måte og i sameksistens med bl.a. villaksen. Det er viktige områder der forskning og kunnskap gir oss bærekraft og mulighet for god verdiskaping i tiden framover.

Så er det slik at ordvalget fra opposisjonen når det gjelder forskningsinnsatsen, er blitt betydelig annerledes den siste tiden. Men når Tord Lien prøver å framstille forskningsinnsatsen i dette statsbudsjettet som kanskje noe svak, bl.a. med henvisning til BIA, blir jeg litt forundret. Det er ingen tvil om at BIA-programmet er økt med 25 mill. kr i 2010 sammenlignet med saldert budsjett 2009. Det var ingen som i utgangspunktet sa at de ekstraordinære midlene som ble lagt inn i BIA, skulle være der til evig tid. Så det er en formidabel satsing som ligger på forskning, og BIA er et av de programmene som styrkes, og som er særdeles viktig for å få med seg bredden i næringslivet.

En utfordring kan vi likevel si at det er å få med næringslivet fullt ut når det gjelder forskningsinnsatsen. En eventuell tilpasning av forskningsinnsatsen eller en større grad av tilgjengeliggjøring, markedsføring, vil være viktig for å dra med seg næringslivet.

Det neste er kommersialiseringsfasen. Gode forskningsresultater og god kunnskap som vi sitter på, må kunne la seg kommersialisere. Og det trenger mye oppmerksomhet i tiden framover. Et område vi er godt i gang på, Oslo Cancer Cluster, som er en klynge med kunnskap, sliter kanskje med kommersialiseringsfasene. Det skal vi ha oppmerksomhet på i tilknytning til et godt grunnlag for fortsatt styrking av forskningen.

Olemic Thommessen (H) [14:25:59]: Utdanning og kultur henger sammen. Det var vel ikke for ingenting at disse to feltene ble drevet av samme departement, inntil Høyre opprettet det første kulturdepartement under Lars Roar Langslets ledelse.

Men Utdanningsdepartementets budsjett er fortsatt viktig for en del enkeltsatsinger på nøkkelområder på kulturområdet. Og det er par felter som jeg synes det er viktig å trekke frem her, med utdanningsministeren til stede.

For det første vil jeg peke på håndverksstipendiene for små og verneverdige fag. Det er et bitte lite område som administreres av Norsk handverksutvikling. Ja, det er lite, men du verden så viktig det er. Vi har ca. 30 utsatte håndverksfag i Norge. Hvis vi ikke greier å ta vare på den form for kunnskapsformidling – altså den håndbårne kunnskapsformidlingen – har vi tapt i mange sammenhenger som er av stor viktighet for kulturlivet, særlig i forhold til kulturarven. Jeg minner om at håndverk som f.eks. tørrmuring eller spesialisering innenfor lafting eller draktsøm faktisk er utsatt i vårt land. Jeg vil oppfordre Regjeringen til å gjøre stipendordningen permanent, slik at det blir mulig å planlegge i forhold til den, og at den også utvides en del.

Det andre området jeg gjerne vil peke på, dreier seg om hvordan vi driver frem unge talenter i vårt land. Vi har hatt en god satsing på kulturområdet. Regjeringen har levert på kulturbudsjettet. Det resulterer i at vi innenfor mange områder har fått en fremvekst av en veldig spennende generasjon unge talenter. På musikkområdet ser vi at disse løfter seg frem. Med Barratt Dues musikkinstitutt i spiss leveres det nå – for å bruke et slikt uttrykk – fem kandidater til Menuhins konkurranse innenfor strykeinstrumenter. Det er en sensasjon. Det er ingen land i verden som leverer så bra.

Så har vi felt innenfor dans og andre kunstarter der det er fryktelig vanskelig å nå frem, der det er fryktelig vanskelig å få den relevante undervisningen som må til hvis man skal greie å løfte seg inn på den internasjonale arenaen, hvis man skal greie å velge på øverste hylle. Lærerne er der, kapasiteten er der, men vi greier ikke å bringe de ganske få personer som vi snakker om – vi snakker om tre–fem–seks–ti i året – inn i disse sammenhengene. Her mener jeg at kunsthøyskolene har et særlig ansvar. Kunsthøyskolene ville med letthet kunne lage et opplegg som ville bringe disse personene inn i de nødvendige nettverk og gi dem de nødvendige lærekapasiteter. Dette bør departementet gjøre noe med. Dette er ikke dyrt.

Irene Johansen (A) [14:29:15]: Humankapitalen er innenfor de fleste sektorer den viktigste innsatsfaktoren for verdiskaping. Det å sørge for at denne kapitalen har de kunnskapene og ferdighetene som trengs, fra grunnskole til høyere utdanning og videre gjennom livslang læring, er grunnleggende viktig for at vi som nasjon skal lykkes i utviklingen av velferdssamfunnet, av kunnskapssamfunnet, og skape grunnlag for videre verdiskaping. For Arbeiderpartiet er en fortsatt satsing på en god offentlig skole der alle har like muligheter til læring og aktivitet, viktig for å oppnå dette.

Norsk skole har de senere årene gjennomgått en rekke reformer. Nå er Kunnskapsløftet innført på alle trinn i grunnskolen, men det er viktig å understreke at det tar tid før vi ser resultatene av reformen. Derfor er det nødvendig at skolen får tilstrekkelig ro og ressurser til å få Kunnskapsløftet til å virke etter intensjonene. Regjeringen Stoltenberg har forsterket oppfølgingen av Kunnskapsløftet som Stortinget har vedtatt, og vi vil fortsette styrkingen av utdanning og forskning i denne perioden. Det viser det budsjettet som behandles her i dag, og også styrkingen av kommuneøkonomien – slik Regjeringen Stoltenberg har gjort de siste årene.

Det grunnleggende er en grunnopplæring av høy kvalitet. Kvalitetsutvikling i grunnopplæringen prioriteres derfor høyt i budsjettet for 2010. Vi vil styrke elevenes kunnskaper og ferdigheter, og sikre den enkelte elev tilpasset opplæring. Den enkelte elev må bli sett og fulgt opp. For å klare dette trenger vi flere lærere og lektorer, og vi må frigjøre undervisningstid for lærerne. Det skal vi få til gjennom bl.a. flere studieplasser i lærerutdanningen, nasjonalt rammeverk for lærertetthet i skolen, mindre undervisningsgrupper, flere yrkesgrupper inn i skolen og ved å styrke læreres og skolelederes kompetanse gjennom fortsatt satsing på kompetanseutvikling. Dyktige og motiverte lærere er grunnleggende for kvaliteten i skolen.

Vi har i budsjettet for 2010 også foreslått å bruke 241 mill. kr til å utvide antallet undervisningstimer og til gratis leksehjelp.

Det fokuseres i økende grad både i skolen og i offentligheten på resultatene i skolen sett i forhold til score på ulike nasjonale og internasjonale tester. Slike tester kan være en god pekepinn på kunnskapsnivå, men kanskje mindre på ferdighetene elevene utvikler. Jeg setter spørsmålstegn ved dette til dels ensidige fokus på tester og prøver i skolehverdagen i arbeidet med kvalitetsutvikling, og ser fram til et mer helhetlig vurderingssystem, som departementet jobber med, som forhåpentlig kan gi den enkelte elev bedre tilbakemelding med tanke på å utvikle seg innenfor fagene, enn det de ensidige testscorene og karakterene gir i dag.

Utviklingen av skolen er en kontinuerlig prosess, men vi er på rett vei. Det å gi alle like muligheter er noe av det viktigste vi kan gjøre for å styrke humankapitalen vår.

Lars Egeland (SV) [14:32:33]: Komiteens leder sa det i sitt første innlegg: Klimakrisa er vår største utfordring. Det er nødvendig med tiltak som endrer alles hverdag; vi må gjøre ting på en måte som slipper ut mindre klimagasser. Men ikke bare det: Vi må gjøre andre ting. Vi må finne andre ting å leve av i framtida. Vi må altså gå fra en svart oljeøkonomi til en grønn kunnskapsøkonomi. Det er en utfordring, men det er også en kjempemulighet, særlig for de høyere utdanningsinstitusjonene våre.

Mange har sagt det før: Nasjonalformuen er ikke i Nordsjøen, men den er i hodet og hendene til dem som bor her i landet. Derfor er det veldig bra at Regjeringa satser på høyere utdanning og forskning, og spesielt forskning innafor klimaområdet. Det er et område hvor det er behov for å forsterke satsinga ytterligere seinere.

Vi står foran en kraftig vekst i ungdomskullene, og det er behov for flere tiltalls tusen nye studieplasser. Vi har merket oss kunnskapsministerens signal til universitetene og høgskolene om at de må forberede seg på å kunne ta opp flere studenter.

Høgskolene og universitetene er i endring. Mange arbeider med planer om sammenslåing til sterkere enheter for å styrke faglig profil og institusjonenes samfunnsoppdrag mot regionene – en oppfølging av intensjonene i Stjernø-utvalgets utredning. Det er positivt at Regjeringa ønsker å støtte disse prosessene, også med økte tilskudd, som ligger inne i budsjettet.

Det er ikke lett å gjøre høgskolene og universitetene tilfredse. Det er for så vidt også deres oppgave alltid å være kritiske. I årets budsjett får de kompensert for prisstigninga, men mange har et overheng fra før som sammen med økte pensjonsutgifter fortsatt gjør at økonomien er anstrengt for flere institusjoner. De fleste fikk tildelt nye studieplasser i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett tidligere i år, og i dette statsbudsjettet får de enda flere. De tidligere tildelte plassene blir videreført i 2010, og alle studieplasser er fullfinansierte. Fullfinansiert betyr i denne sammenhengen at de får økt basisbevilgning som utgjør 60 pst. av den beregna kostnaden. Det øvrige skal da komme som betaling for studiepoengproduksjon. Det siste har gjort at noen har hevdet at studieplassene likevel ikke er fullfinansierte. Men det ville være et brudd på finansieringssystemet å gjøre det på en annen måte. Det at de må forhåndsfinansiere de 40 pst. som først kommer om to år, kan bety en utfordring for noen institusjoner hvis det blir snakk om mange nye studieplasser. Jeg oppfordrer derfor Kunnskapsdepartementet til i samarbeid med institusjonene å finne løsninger som gjør at økonomien ikke setter grenser for en utbygging av nye studieplasser.

Torfinn Opheim (A) [14:35:56]: Arbeidsstyrken er vår viktigste ressurs – det har mange sagt i dag – og den største sløsing med ressurser er når vi har arbeidsledighet. Vi har lavest ledighet i Europa. Vi skal ikke bevege oss lenger ut av landet enn til Sverige før vi ser tre ganger så høy ledighet som i Norge. Det kanskje verste med ledigheten i Sverige er den høye ungdomsledigheten, som nå nærmer seg 30 pst.

Hvert eneste av de tiltakene vi setter inn som forhindrer arbeidsledighet, er selvsagt svært viktig for den enkelte, både fordi det gir økt inntekt, og fordi arbeidslivet er en viktig arena for sosial integrering. Men yrkesdeltakelse innebærer også en avlasting av velferdsstatens langsiktige finansiering. Derfor er høy yrkesdeltakelse så viktig, for dette er med på å sikre bærekraften i velferdsordningene.

Litt forenklet kan vi si at offentlige velferdsordninger blir betalt av dem som er i jobb, mens barn, ungdom og eldre er netto mottakere av offentlig finansierte ytelser. Når vi vet at det blir flere eldre i de nærmeste årene, samtidig som vi vet at det blir store ungdomskull, tilsier dette at vi får utfordringer.

Det er framtidsrettet å investere i kunnskap på bred front for å møte den demografiske utfordringen med eldrebølge og ungdomsbølge og for å sikre den norske velferdsmodellen.

Vi har de siste årene kontinuerlig utvidet skoledagen fordi det er behov for det. Dernest har vi satset på kvalitet i grunnutdanningen, både ved at Kunnskapsløftet er innført og senere videreforedlet gjennom St. meld. nr. 31 for 2007–2008, Kvalitet i skolen. Vi har satt fokus på læreren og lærerrollen, og endret lærerutdanningen. Vi har innført gratis læremidler i videregående skole, styrket rådgivningstjenesten og utvidet antall studieplasser. I tillegg har det aldri blitt bevilget mer penger til bygging av studentboliger, for å nevne noe.

Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å unngå utstøtingsmekanismene – unngå at noen ikke får seg en utdanning og havner utenfor yrkesdeltaking – unngå velferdstapet dette medfører. Vi setter inn tiltak i skolen for å unngå dette, basert på analyser gjort i forbindelse med St.meld. nr. 16 for 2006–2007, Tidlig innsats. Vi lager ordninger i arbeidslivet som legger forholdene til rette for at flere skal kunne etter- og videreutdanne seg, nært knyttet til arbeidsplassen, bl.a. gjennom program for basiskompetanse i arbeidslivet.

Barn og unge bruker i hvert fall 13 år på skole. Det er en stor del av livet, og da er det viktig at vi har et system som fokuserer på seire istedenfor å skape tapere og nederlag. Derfor er det viktig at glede preger utdannelsen – gleden ved å gå på skole, gleden ved å lære, gleden ved å ha noe å strekke seg etter, gleden over å være sammen med andre – gleden ved livet og gleden ved å ha lyst til å lære mer, hele livet.

Budsjettet legger til rette for dette.

Irene Lange Nordahl (Sp) [14:39:07]: Senterpartiet er opptatt av å stimulere til etablering av ny virksomhet for å sikre fornyelse og vekst i økonomien.

For å få dette til er det svært viktig å stimulere til skaperlyst hos de unge og få fram gründerspirene blant dem. Senterpartiet er derfor tilfreds med at støtten til organisasjonen Ungt Entreprenørskap videreføres med 11 mill. kr. Bevilgningen skal bidra til å skape en kultur for entreprenørskap i skole og utdanning.

Senterpartiet ser det som viktig at alle elever og studenter på samtlige utdanningstrinn får et tilbud om entreprenørskapsutdanning. Vi vil også understreke den betydningen entreprenørskap i opplæringen har for å bidra til mer likestilling i samfunns- og næringsliv. Jeg viser i denne sammenheng til Handlingsplan for entreprenørskap i utdanningen 2009–2014, som Kunnskapsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Nærings- og handelsdepartementet sammen har utarbeidet.

Jeg har sjøl erfaring fra satsing på entreprenørskap blant ungdom, og jeg har sett hvilken stor effekt dette arbeidet har for å inspirere de unge til å ville og tørre å skape sin egen bedrift. Erfaringene fra Ungt Entreprenørskap viser at det er langt flere blant dem som har vært med på etablering av ungdomsbedrift eller studentbedrift, som starter egen bedrift i voksen alder, enn blant øvrige. Det at elevene selv får gjøre denne erfaringen, bygger ned barrierene for å gå til det skritt selv å etablere egen virksomhet. I tillegg får alle de som deltar i ungdomsbedriftene, en forståelse av hva det vil si å drive næringsvirksomhet, uavhengig av om de selv starter bedrift. Dette er viktig, slik at vi stimulerer til en gründerkultur – kultur for entreprenørskap – og ikke bare en kultur med lønnstakere. Jeg er imponert over den innsatsen som gjøres ved mange skoler, både blant lærere og elever – og av mentorer i næringslivet.

Motiverte og engasjerte lærere er viktig for å lykkes i satsinga på entreprenørskap i skolen. Det er Senterpartiet opptatt av. Vi er derfor positive til at departementet i 2010 vil lyse ut midler for å utvikle flere utdanningstilbud og styrke kompetansen til fagpersonalet, samt at satsinga på etterutdanning i entreprenørskap for lærere videreføres.

Jeg vil anbefale Stortingets medlemmer å dra på NM for ungdomsbedrifter som arrangeres til våren, for virkelig å se hva elevene har klart å få til gjennom et år med ungdomsbedrift, og møte de unge gründerne og deres engasjerte lærere. Dette er framtidas gründere, og jeg kan love at det vil bli en inspirerende dag for alle som velger å ta veien dit, og kanskje kan vi også fra Stortingets side gi inspirasjon for videre satsing til unge gründerspirer.

Ingalill Olsen (A) [14:42:05]: Kompetanse er landets viktigste ressurs. Derfor er utdanning så viktig. Den norske enhetsskolen har mange kvaliteter. Det skulle bare mangle – vi bruker store økonomiske ressurser på skoleverket her i landet. Likevel ser vi også bekymringsfulle trekk når vi tar utgangspunkt i f.eks. PISA-undersøkelsene, som måler resultater i ulike fag i ulike land. Vi trenger ikke å bruke energi på om målingene er helt korrekte, det holder at vi ser til dels store forskjeller, ikke minst i leseferdigheten.

Å lese er en grunnleggende ferdighet som er en forutsetning for all læring. Brist i leseopplæringa gir problemer i alle fag – problemer som vokser etter hvert som eleven kommer oppover i klassetrinnene. Hvis en foretok en undersøkelse på drop out-elevene i videregående skole, vil en overveiende del av dem som slutter på videregående skole, ha for dårlige leseferdigheter. For å bedre kvaliteten i norsk skole må leseopplæringa styrkes, ikke bare på småskoletrinnet, men gjennom hele grunnskolen. Ett er å knekke lesekoden, noe annet er det å forstå det du leser. Vi må ha en kontinuerlig leseopplæring gjennom hele grunnskolen. Elevene må lese mye mer enn de gjør i dag.

I Vest-Finnmark har kommunene vedtatt en forpliktende leseplan, som angir hvor mye det skal leses på hvert trinn gjennom hele det tiårige skoleløpet. På sikt kommer det økt fokus på leseopplæring og lesingens verdi når det gjelder å gjøre våre elever bedre og mer rustet for framtidig kompetanseheving. Dette er et eksempel på kvalitetsforbedring i grunnskolen, som ikke trenger å koste mer, men som er en dreining av innsats mot et område som på sikt vil øke kvaliteten i norsk skole.

Vi har mye god pedagogisk kompetanse i norsk skole. Målrettet innsats vil gi resultater. Det å bli sammenliknet med andre land kan aldri gi et helt sant bilde, men det gir oss en viktig tilbakemelding som vi må ta inn over oss, til elevenes beste.

Aksel Hagen (SV) [14:44:45]: En av de mange gode merknader i budsjettinnstillingen er å lese på sidene 65 og 66, og det er en samlet komité som står bak. Den handler primært om etter- og videreutdanning i distriktene, og den inneholder to likeverdige oppfordringer: Den ene går til høgskoler, og den andre går til kommuner og fylkeskommuner, for sammen å ta et klarere og sterkere felles grep for å legge til rette for videreutvikling av utdanningsaktivitet i distriktene.

Mange driver på denne arenaen i dag – ikke minst Studiesenteret.no, som allerede er nevnt av en tidligere taler – og gjør et solid arbeid for nettopp å tilrettelegge for slik utdanning, ikke minst høgere utdanning. Det er nå – det er understreket i merknaden – behov for en opprydding og ansvarliggjøring for å komme videre. Da er det ikke minst viktig å få kartlagt hva som faktisk skjer, hvem som deltar på denne arenaen, osv.

Et eksempel på interessant utviklingsarbeid når en nå skal lage seg et nasjonalt bilde her, er å finne i Oppland. Det bærer navnet Kompetansemotor. Til grunn for dette prosjektet lå det en erkjennelse av at det var viktig rent samfunnspolitisk å få et system, en arena, en infrastruktur, som hadde som mål å bidra til utdanningsmessig likestilling hva gjelder kjønn, alder og geografi, der en var veldig opptatt av å få til god kvalifisering for arbeidslivet, for aktiv samfunnsdeltakelse og for innovasjon og nyskaping.

Det vi tok utgangspunkt i i Oppland – jeg var med på det som tidligere fylkespolitiker, var doktorgradsavhandlingen til professor Gunnar Grepperud, og det var tre sentrale begrep som gikk igjen der. Det var begrepet «motorfunksjon», at en altså skulle se på utdanning som et virkemiddel for samfunnsutvikling. Så var det begrepet «meglerfunksjon» – dette med å sikre at regionene får mest mulig tilgang til de samme opplæringstilbud som de som bor i sentrale strøk, og at man får til kartlegging og forhandling, sikrer gjennomføring og får til et møte mellom tilbyder og etterspørrer. Det tredje og siste var å få på plass en god møteplass, der studenter får bistand i forbindelse med de studietilbudene som de kaster seg over.

Visjonen var å få til en slags én dør-situasjon inn til voksnes læring i hver region, og i Oppland har vi seks ulike regioner.

Dette har nå virkelig begynt å svinge i innlandet i Oppland. Det er allerede to slike møteplasser og karrieresentra på plass, fire nye kommer i løpet av året – og det megles og det møtes og det studeres. Bare i høst var det 1 000 voksne som på ulike måter bedrev fagskole- eller høgskoleutdanning.

Freddy de Ruiter (A) [14:47:53]: Det er et tverrpolitisk ønske om å gjøre den norske skolen best mulig, og at hver enkelt elev skal få et tilbud som passer for han eller henne. Så langt er vi enige, men når det kommer til virkemidlene, er uenigheten stor. Vi i Arbeiderpartiet, i samarbeid med SV og Senterpartiet, bygger i hovedsak vår politikk på fellesrollen, mens privatiseringskameratene, dvs. Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet, vil ha et frislepp av kommersielle skoler.

Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti og de rød-grønne partiene inngikk privatskoleforliket i forrige stortingsperiode, noe som gjorde det mulig å stoppe den ukontrollerte veksten i kommersielle, private skoler, særlig på videregående skolenivå.

Ikke nok med at Høyre og Fremskrittspartiet er opptatt av å legge til rette for mest mulig privatisering av skolesektoren, offentliggjøring av karakterer er enda et eksempel på hvordan de politiske forskjellene er tydelige på dette politikkområdet.

Mens vi i Arbeiderpartiet er opptatt av en forsiktig grad av offentlighet omkring resultater og karakterer, vil Høyre og Fremskrittspartiet gå så langt som overhodet mulig i den frie konkurransens navn. Det blir ganske fornøyelig når en ser hvordan særlig Høyre og Fremskrittspartiet kjemper imot offentliggjøring av skattelistene. Karakterene skal være offentlige og offentliggjøres, men rikfolks inntekter og formuer skal ikke offentliggjøres! Ytterligere kommentarer er vel ikke nødvendige; synspunktene til Høyre og Fremskrittspartiet på dette området taler for seg selv.

Konklusjonen blir derfor at høyresidens virkemidler i skolepolitikken, særlig i form av privatisering, rangering og konkurranse, bidrar til økte forskjeller og utstøting. Våre virkemidler, med fokus på kvalitet og innhold i fellesskolen, tidlig innsats og sosial utjevning, vil være langt bedre for å oppnå en god skole for alle.

Helt avslutningsvis vil jeg også peke på viktigheten av ikke å snakke skolen ned. Jeg merker meg at noen representanter fra opposisjonen gjør det samme som i forrige stortingsperiode, nemlig å snakke skolen ned. Som gammel håndballspiller og håndballtrener er jeg vant til å fokusere på det positive. Det er mange som gjør en kjempejobb i norsk skole. Så la oss fokusere på det positive og at norsk skole har et utrolig utviklingspotensial, og at den i dag gjør veldig mye bra, istedenfor hele tiden å prøve å snakke norsk skole ned.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [14:51:01]: Vi må skape mer hvis vi skal fordele mer. Vi må styrke forskning og utvikling, slik at vi kan legge om fra fossil til fornybar energi, til energiøkonomisering, et grønnere næringsliv og ikke minst lengre verdikjeder.

Kompetanse og forskning er avgjørende for at Norge skal kunne hevde seg i den internasjonale konkurranse. Kampen om de gode hodene går ikke bare mellom regioner i Norge, men vi konkurrerer også med andre land.

Dette er et viktig innsatsområde for vår verdiskapings- og nyskapingsevne på sikt. Det er avgjørende at Norge er attraktivt som studie- og arbeidssted for de beste studentene og den internasjonale spisskompetansen. Det er også viktig at bedrifter på ulike måter oppmuntres til å videreutdanne arbeidsstyrken og utvikle kompetanse.

I bunnen må det ligge et utdanningsløp fra grunnskole til universitet, som framhever betydningen av kunnskap, også den praktisk rettede kunnskapen, og der det stilles tydelige krav og forventninger.

Næringsrettet forskning og kommersialisering av forskningresultater må gis prioritet. Vi må ha en sterk offentlig satsing på forskning, men samtidig dra med næringslivet i sterkere grad for å øke forskningsinnsatsen, særlig i små og mellomstore bedrifter.

I tillegg må offentlig sektor utnyttes bedre til å fremme nyskaping. Offentlig sektor har stort potensial til å bidra til økt innovasjon gjennom sin virksomhet. Dette kan gjøres gjennom bevisst tenkning ved innkjøp og anskaffelser, økt konkurranse og anbud.

De små og mellomstore bedriftene har ikke egne forskningsavdelinger, og den offentlige innsatsen mot næringslivet i forskningsøyemed må først og fremst rettes mot denne målgruppen.

SkatteFUNN er et godt virkemiddel som kan videreutvikles, slik at flere kan ta ordningen i bruk, ikke minst de bedriftene som ikke greier å nyttiggjøre seg den så godt i dag, kanskje særlig de små bedriftene.

Universiteter og høyskoler må i sterkere grad premieres for fruktbart samarbeid med næringslivet. Det må finnes gode og sterke forskningsmiljøer i alle landsdeler, hvor det stimuleres til samarbeid med bedriftene. I denne sammenhengen er de regionale forskningsfondene veldig viktige. Disse vil knytte lokalt næringsliv og høyere utdanning tettere sammen med forskningsmiljø.

Jeg tror at framtidig verdiskaping i langt sterkere grad vil bli bygd på forskning. Derfor er jeg og Senterpartiet svært tilfreds med at vi fra nyttår har på plass 6 milliarder kr til regionale forskningsfond, i tillegg til øvrig forskningsinnsats, som også er styrket i dette budsjettet.

Anette Trettebergstuen (A) [14:53:53]: Alt henger sammen med alt, som vår kjære Gro Harlem Brundtland en gang sa.

I går behandlet arbeids- og sosialkomiteen vårt budsjettområde her i salen. Det er et budsjett som øker enormt i år. Men i motsetning til når f.eks. utdannings- eller kulturbudsjettet øker, synes vi det er svært alvorlig med en økning på vårt budsjett.

Vi har noen alvorlige økninger på trygdesiden. Bare i år øker vårt budsjettområde på arbeids- og sosialfeltet med 30 milliarder kr på utgiftssiden. Det er økning i antall uføre, og det er tall for forventet sykefravær som er svært alvorlig. Det er vår alles hovedutfordring framover. Vi kan ikke sitte stille og se på at så mange støtes ut fra arbeidslivet, og vi kan ikke se på at utgiftene til dette spiser opp handlingsrommet vårt på alle andre områder. Økningen på vårt område er alvorlig fordi det det handler om, er at bak statistikken og tallene befinner det seg folk, tusenvis av folk som av diverse grunner ikke er i stand til eller ikke får jobbe, men som kunne gjort det om de fikk bedre oppfølging og bedre hjelp. Derfor er økningen på vårt område og estimatene for sykefravær alvorlig for disse folkene. Det er alvorlig for bedriftene som mister arbeidskraft, og det er alvorlig for staten og samfunnet som helhet. Vi må ta det på største alvor.

Når vi ser på hvem som skjuler seg i økningen i statistikken, ser vi noen bekymringsfulle tegn. Det er én gruppe som er overrepresentert, og som øker mest, og det er gruppen unge. Det er unge jenter og unge menn i bygg og anlegg. Når ungdomsledigheten øker, er det ekstremt bekymringsfullt. Vi vet at unge som går ledig tidlig, har større risiko for å havne permanent utenfor arbeidslivet. Tidlig ledighet og det å bli tidlig langtidssykmeldt er en port til uførhet blant ungdomsgruppen. Vi fikk nye tall i forrige uke som viste at antallet unge uføre øker dramatisk. Vi vet at sykdomsbildet når det gjelder ungdomsgruppen, dreier seg om lettere psykiske lidelser. Det burde ikke overraske oss, all den tid vi vet at køene i ungdomspsykiatrien er dobbelt så lange som i voksenpsykiatrien.

Men det er ett annet fellestrekk for denne ungdomsgruppen. Det er at svært mange av dem har droppet ut av videregående skole. Her må vi sette inn en enorm innsats. Tidlig innsats mot drop-out i skolen er kanskje et mer relevant tiltak mot langtidsledighet og uførhet blant unge enn mye annet. Jeg er veldig glad for at Regjeringen her har økt fokuset på drop-out i skolen og setter inn tiltak.

I et velferdssamfunn som Norge er det helt uakseptabelt å se på at så mange unge faller utenfor arbeidslivet. Derfor må vi fullt ut fokusere på drop-out i skolen. Vi har rett og slett ikke råd til noe annet. Det er en helt nødvendig investering i vår viktigste ressurs – den unge arbeidskraften vår, de som i framtiden skal sikre verdiskapingen og framtidens velferd i Norge.

Tord Lien (FrP) [14:57:10]: Denne debatten har blitt noe svart og hvit. Når vi diskuterer utdannings- og forskningssektoren, kan det noen ganger virke som det er to helt forskjellige land i to forskjellige verdensdeler vi diskuterer. Slik er det vel egentlig ikke. Mye er bra i norsk skole og utdanning, men i forhold til hvor mye vi bruker, burde vi fått noe mer ut i andre enden. Da tenker jeg at mer av det samme ikke nødvendigvis er svaret.

Så bare til noen oppklaringer: Representanten Tajik sier at Fremskrittspartiet bare gir 155 mill. kr ekstra til universiteter og høyskoler. Det stemmer ikke. Vi gir 355 mill. kr – 155 mill. kr som basis, og 200 mill. kr til utstyr i sektoren. Når det kommer på toppen av Regjeringens midler, i en situasjon hvor det først og fremst er utgiftsøkningen som er problemet, vil jeg si at det er et betydningsfullt beløp.

Men representanten Wickholm sammenliknet på en noe overforenklet måte diktanalyse med lese- og skrivekunnskaper. Det reagerer jeg på. For når jeg skal ha bilen min på verksted, er jeg interessert i at han som tar imot bilen min, er i stand til å lese håndboken til bilen, ikke å diskutere det viktorianske hjem rundt forrige århundreskifte, og hvorfor Nora forlot sin Torvald – noe jeg er helt sikker på at store deler av norsk næringsliv vil være enig med meg i. Å diskutere frafall i skolen uten å diskutere teoretiseringen av yrkesfagene, er like meningsløst som å diskutere bruddet mellom Torvald og Nora uten å diskutere kjønnsroller i det viktorianske hjem.

Så sier representanten Aasland at BIA-programmet blir forsterket og videreført. Men han svarer ikke på spørsmålet. På ordre fra Trond Giske har Forskningsrådet videreført alle prosjektene i BIA gjennom kriseåret 2009. Konsekvensen er at ingen nye prosjekter kan igangsettes i 2010. De tekniske instituttene og konkurranseutsatt industri i Norge er under sterkt press. Alt det pratet som kommer fra de rød-grønne representantene om hvor viktig de synes at konkurranseutsatt industri er, blir noe meningsløst i lys av dette.

På toppen av det hele gir nå et stort flertall i denne salen sin tilslutning til at instituttene også skal skattlegges. Det er noe som det har vært debatt om fram til i dag, og som enkelte byråkrater har tatt initiativ til, men som Stortinget i dag for første gang gir sin tilslutning til. Det finner jeg å være noe paradoksalt.

Så sier representanten Ljunggren noe jeg er helt enig i, nemlig at skolen skal utjevne sosiale forskjeller. Det gjør den ikke i dag. Så sier hun at den offentlige skolen skal fremme talenter. Jeg håper vi en vakker dag får se at den offentlige skolen fremmer så store talenter at vi får se en statsminister som har utdanning fra det offentlige.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [15:00:38]: Verda blir stadig mindre. Orienteringa i samfunnet blir stadig meir internasjonal. Dette heng m.a. saman med bruken av informasjonsteknologi, endringar i verdshandelen, og at folk reiser mykje meir enn før.

Det gamle slagordet om at kunnskap er makt, gjeld framleis. Faktisk har det aldri vore meir openbert enn i dag, vil eg påstå. Eg er klar over at den enkelte sine føresetnader for å tileigne seg kunnskap vil vere ulike, men likevel må me alle vere klar over at utdaning og kompetanse er sjølve grunnlaget for at den enkelte får seg arbeid og trygge kår. Den makta som ligg i kunnskap, bør også føre med seg eit ansvar. Unge menneske som startar eit utdaningsløp, har ressursar, er kreative og har ulike eigenskapar og interesser i eit stor fagleg spenn, som dei unge må utnytte.

I alle samfunn finn me eit vondt «virus», nemleg «hetsviruset». Det slår ut når me minst ventar det, både i form av mobbing og rasisme. Derfor må me vaksinere oss mot det – me må førebyggje. Det viktigaste våpenet mot «virus» er kunnskap. Me kan gjere dei rette vala dersom me har innsikt. Har ein kunnskap, er det lettare å forstå og lettare å tolerere. Utan kunnskap kan ein ikkje like lett skilje mellom det som er rett og gale. Kunnskap er grunnlaget for sunn fornuft. Derfor er òg kunnskapen den sterkaste samfunnsomformande krafta.

Med den rivande teknologiske utviklinga som vårt samfunn opplever og står overfor, og med til dels dramatiske endringar i familie- og samfunnsliv, er kanskje utdaningspolitikken det aller viktigaste politiske verktøyet me har både for å motverke ulikskap, som følgje av nye rammevilkår, og ikkje minst for å skape arbeid og tryggleik for alle. Kunnskap er ikkje lenger berre ein innsatsfaktor, den er i høgste grad blitt ein rein konkurransefaktor.

Lat meg avslutte med å snakke litt om forsking. Med den næringsstrukturen me har i dette landet, er offentleg finansiert forsking heilt nødvendig, både for å lyfte den kunnskapsutfordringa me står framfor, og for å utløyse auka verksemd i næringslivet. Forsking er viktig for næringslivet, fordi dette skaper både nye produkt og nye arbeidsplassar. Ikkje alle bedrifter er i stand til å prioritere slikt utviklingsarbeid. Derfor kan det ta tid å omstille næringslivet. Dersom me er villige til å intensivere enda meir næringsretta forsking, vil også små og mellomstore bedrifter ha store moglegheiter i den harde internasjonale konkurransen. Kunnskapsutvikling basert på forsking av høg kvalitet er verdifullt i seg sjølv, samtidig som det er ein føresetnad for den vidare utviklinga i samfunnet.

Else-May Botten (A) [15:03:55]: Kirken er en del av denne debatten. I Arbeiderpartiet er vi opptatt av å ha en åpen og inkluderende folkekirke. Det har vært mange viktige og lange prosesser for å strekke seg mot et slikt mål, og det er sterke følelser i sving når slike prosesser settes i gang.

Kirken er Guds hus, og Kirkens folk har som oppgave å formidle Guds ord. I Kirken skal man også kunne få Guds velsignelse. Det blir derfor skremmende for meg når man ser hvordan noen prester i dag opererer fritt med diskriminerende holdninger i sitt virke. Jeg tenker da spesielt på oppslagene denne uka rundt presten i Borgund kirke på Sunnmøre som ikke ville døpe et barn fordi det har lesbiske foreldre. Jeg tror ikke Den norske kirke er tjent med at man har prester som ekskluderer folk fra å være Guds barn. Jesus møter alle typer mennesker på en inkluderende måte og med stor nestekjærlighet. Slik jeg ser det, skjuler denne presten seg bak sin egen smålige holdning.

Den norske kulturarven tilhører den kristne tro. Men en av årsakene til at det er en økende gruppe som melder seg ut, kan nettopp være at det finnes eksempler på prester som dette, der ansatte i Kirken tydeligvis har problemer med å ha respekt overfor det folket man skal tjene. I Arbeiderpartiet har vi vært opptatt av at alle får like muligheter. Det må også gjelde i Kirkens rom. Jeg mener det er svært kritikkverdig at konservative, fordømmende prester skal kunne drive på en måte som ligner mer et privatpraktiserende foretak enn en statskirke. I dagens samfunn er folk godt opplyst og finner seg ikke i slike overtramp. Ut fra en teologisk begrunnelse straffer man altså barnet for noe man mener de voksne gjør feil. Den saken er nok en god grunn for å få på plass et system som kan sørge for sanksjoner som bidrar til at denne type handlinger ikke lenger kan forekomme.

Jeg er medlem i Den norske kirke, og nettopp derfor forbeholder jeg meg retten til å si fra når jeg oppdager kritikkverdige forhold i Kirken. Denne saken viser at det fortsatt finnes prester i statskirken som er i utakt med utviklingen i det norske samfunnet for øvrig. Det er viktig at folk ikke opplever å bli satt flere tiår tilbake i tid når man går inn kirkedøra. Heldigvis er dette unntakene, men det er et eksempel som viser at vi fortsatt har en jobb å gjøre for at Kirken skal være en plass for alle.

Mette Hanekamhaug (FrP) [15:06:44]: Jeg merket meg at temperaturen økte litt under noen av innleggene som kom i sted, og det synes jeg er kjempebra. Det er viktig at vi både kan ha et godt samarbeid og en idédugnad, slik vi hadde i interpellasjonsdebatten på mandag, men at vi også tør å markere de store, viktige skillelinjene og kampsakene. Jeg ble veldig positivt overrasket over at representanten Wickholm har funnet det interessant å lese mitt innlegg i den lokale partiavisen.

Jeg registrerer at i denne debatten hersker det stor uenighet, og også inkonsekvens, når det kommer til friskoler, spesielt innenfor regjeringspartiene. Representanten Tingelstad Wøien sa langt på vei i sitt innlegg at private skoler var helt greit når de kom som erstatning for offentlige, nedleggingstruede grendeskoler. Private skoler er altså bra nok for oss som er fra bygda, men for dårlige for byene.

Videre ga representanten Hadia Tajik i sin replikk til representanten Lien uttrykk for frykt for religiøs segregering ved religiøse skoler – dette samtidig som hennes eget parti er en del av en regjering som – kun – ønsker å åpne for nettopp alternative pedagogiske skoler eller religiøse skoler. Og representanten Aasen tok opp at alle skulle ha rett til en god utdanning og skole, hvor lommeboka ikke skulle avgjøre – samtidig som Arbeiderpartiet viderefører en økonomisk forskjellsbehandling av private og offentlige skoler, som tvinger private skoler til nettopp å ta foreldrebetaling. Regjeringen har slik lagt opp til et system hvor den offentlige skolen er middelmådig, og hvor de rike og privilegerte – med f.eks. statsrådslønn eller bedre – kan kjøpe seg ut av den offentlige skolen og inn i private løsninger.

Jeg ser det her som formålstjenlig å komme med et nytt sitat, denne gangen av Bjørnstjerne Bjørnson: «Å leve et konsekvent liv, ville noe i verden, ville det med alvor – det koster.»

Heldigvis er vi i Fremskrittspartiet rike – ikke på penger, men på styrke, mot og vilje.

Alf Egil Holmelid (SV) [15:09:04]: Eg kunne hatt lyst til å kommentere siste talar, men eg skal halde meg til manus.

Regjeringa fremmar eit offensivt forskingsbudsjett, og det er veldig mange sider av det forskingsbudsjettet som det kunne ha vore interessant å kommentere, ikkje minst satsinga på grunnforsking, som er basisen for all høgare utdanning og forsking.

Men som medlem av næringskomiteen vil eg ta opp ei sak som eg synest er spesielt viktig for utvikling av norsk næringsliv og samfunnsliv, og det er satsinga på forskingssenter for miljøvennleg energi. Programmet blei starta i inneverande år, og no er det etablert åtte geografisk distribuerte senter for fornybar energi, energiøkonomisering og CO₂-fangst. Sentra representerer det fremste innan norsk forsking på sine område. Gjennom dette programmet har Regjeringa og Forskingsrådet klart å samle forskingsmiljøa til eit felles krafttak for klimaet og for framtidsretta næringsutvikling. Forskingsmiljø i ulike delar av landet samlast om felles problemstillingar og felles mål. Det skaper forskingsmiljø med større tyngd enn det kvar enkelt institusjon kan klare å skape, og det lyfter oss i den internasjonale konkurransen. Eg har sjølv hatt gleda av å vere med på oppstarten av eit av desse sentra, og eg har sett den entusiasmen som programmet har skapt på tvers av institusjonsgrenser og geografiske avstandar.

Sentra har etablert tett samarbeid med dei fremste internasjonale forskingsmiljøa på aktuelle område. Her har Noreg teke eit grep som kan gi oss ein leiande posisjon innan miljøteknologi og på sikt gjere oss uavhengige av oljeøkonomien og av oljenæringa.

Forskingssentra for miljøvennleg energi har også brei oppslutning frå næringslivet. På Sørlandet har både leverandørindustrien, prosessindustrien og energiverk engasjert seg sterkt. Det er slik samhandling vi treng om vi skal klare å utvikle ein framtidsretta, kunnskapsbasert næringspolitikk. Godt og tillitsfullt samarbeid mellom industrien og forskingsmiljøa er viktig for framtida og for å få gode resultat. Derfor er det viktig at vi har eit sterkt teknologisk forskingsmiljø i dei delane av landet der vi har eit sterkt og framtidsretta næringsliv.

Sentra satsar også på forskarutdanning, som er ein føresetnad for å bygge framtidige forskingsmiljø. Dermed knyter vi den viktige alliansen mellom grunnforsking og anvend forsking, noe ein ofte har lett for å gløyme når ein snakkar om anvend forsking.

Stortinget har grunn til å glede seg over at det la grunnlaget for denne satsinga gjennom klimaforliket. Og Regjeringa har grunn til å glede seg over at dei har implementert programmet på ein veldig vellykka måte.

Olemic Thommessen (H) [15:12:10]: Det skandinaviske språkfellesskapet er limet i det nordiske samarbeidet og en fantastisk ressurs som det er viktig å ta vare på. Det å ha en felles forståelse i Skandinavia er et kulturelt anliggende som åpner for samarbeid innenfor en bredde av samfunnssektorer, og det er et språkfellesskap som det er viktig å bygge videre på, ikke minst i forhold til en språklig og økonomisk strategi med hensyn til globaliseringen i verden. Skandinavia er i denne sammenheng en region som i utvidet forstand også omfatter det nordiske.

Til den nordiske samarbeidsministeren vil jeg si at det er et godt tips for Regjeringen å gå tilbake til den nordiske språkdeklarasjonen for å minne seg selv om hvilke ambisjoner den legger opp til.

Slik Regjeringen håndterer det nordiske språkarbeidet, later det til at man ser på dette som ensidig å være et anliggende for undervisningssektoren. Det er det ikke. Men undervisningssektoren er viktig, og skolen er viktig. Det er meg bekjent slik at det skandinaviske språk har falt ut av læreplanen for lærere. Det er et veldig dårlig utgangspunkt for å styrke skandinaviske språk i skolen. Jeg mener det vil være viktig i det videre arbeidet, også innenfor undervisningsdepartementets rammer, å stramme opp innsatsen med hensyn til svensk og dansk, når det gjelder – i det minste – å få det inn i læreplanen for lærerne, men også når det gjelder den undervisningen som faktisk gis i skolene og det arbeidet som ligger mellom skoler, som handler mer om å skape møtepunkter.

Så har jeg lyst til å avlegge pilegrimstemaet en visitt. Regjeringen satser jo på pilegrimsvandring, og har gjort satsinger over kulturbudsjettet i forhold til det. Til kirkeministeren vil jeg si at man – når man arbeider med dette – ikke må glemme at pilegrimsvandring først og fremst er en metode i aktiv trosutvikling. Dette er ikke en kommersiell overskrift for en slags vandringsrute som først og fremst er rettet inn mot lokal overnatting og hotellbedrifter. Dette handler om mennesker som søker erkjennelse på en spesiell måte og i et trosperspektiv. Det må det tas hensyn til når man utvikler denne leden, med hensyn til hva det betyr når det gjelder priser, når det gjelder tilgjengelighet, når det gjelder åpningstider – hele dette bildet må ha sitt utspring i Kirken, ikke i et kommersielt prosjekt, som man kan få inntrykk av når man følger med i Regjeringens øvrige prioriteringer på det feltet.

Svein Gjelseth (A) [15:15:26]: Forsking er kanskje noko av det viktigaste vi brukar ressursane våre på. Norsk næringsliv og norsk forsking er på fleire område verdsleiande, og dette er eg stolt av. Eg vil i dette innlegget konsentrere meg om den næringsretta forskinga og mangelen på registrering av næringsretta forskingsarbeid.

Vi veit at det går føre seg mykje forsking ute i næringslivet kvar einaste dag. Men det er dessverre slik at mykje av denne forskinga ikkje vert registrert som forsking i det heile. Ofte startar nye prosjekt, nye utfordringar, nye løysingar med ei avtale mellom bedrift og tingar eller kunde. Begge partar fokuserer mykje på å løyse utfordringa. Dei går i gang, prøver og feilar. Oftast endar det opp med eit nytt produkt som i mange tilfelle er i verdstoppen teknologisk. Begge partar, som no har lagt ned hundrevis av arbeidstimar og ofte hatt store investeringar, er nøgde med resultatet og stolte av det dei har fått til. Det som dei gløymer å tenkje over, er at dette er næringsretta forsking, utvikling og nytenking som absolutt burde vore registrert og innmeldt som forskingsprosjekt.

Når vi så høyrer at næringslivet vårt forskar for lite, vert eg litt betenkt. Vi må få til ein dialog med næringslivet, der all forsking og utvikling av nye prosjekt vert med i forskingsrekneskapen/statistikken. Får vi dette til, trur eg vi fort vil sjå at næringslivet vårt kvar einaste dag driv med forsking. Eg trur også vi vil sjå at det vil lyfte Noreg som forskingsnasjon enda nokre hakk. Får vi dette til, er eg overtydd om at målsetjinga vår om forskingsinnsats langt på veg er innfridd.

Dagrun Eriksen (KrF) [15:17:46]: La meg først begynne med å si at jeg er glad for at privatskoleforliket står fast. Jeg er glad for de signalene Regjeringen gir, og jeg er glad for at ikke disse skolene lenger er kasteball i den debatten som enkelte har prøvd å trekke opp i dag. Jeg er også glad for at kirkeforliket står fast, at det er så understreket at man vil følge opp, og at vi sammen skal følge opp det som den forrige komiteen og det forrige stortinget klarte å komme til enighet om.

Jeg har også lyst til å kommentere at Fremskrittspartiet sier at erfaringene fra prostereformen er «overveiende positive» og der står sammen med resten av komiteen, unntatt Kristelig Folkeparti. Men jeg registrerer også at i merknader og i innlegg forteller man om alt som er vanskelig ved gjennomføringen av denne reformen. Det er nettopp Kristelig Folkepartis poeng. Hensikten med reformen er positiv, men på grunn av manglende påfyll av stillinger har den gitt store utfordringer ute.

Statsråd Kristin Halvorsen lurte på om Kristelig Folkeparti bare argumenterte med at vi ville ha mer praktisk tilnærming, og dermed kutte alle timene. Nei, hovedpoenget vårt er at vi ønsker flere lærere istedenfor flere timer. Derfor har vi lagt det inn i kommunerammene og ikke inn i den timeøkningen som Regjeringen har gått inn for. Flere timer til norsk, matte og engelsk, som er de fem timene som ble påført i forrige runde, er ikke en mer praktisk tilnærming i skolen. Slik at dette, sammen med introduksjonsåret som Kristelig Folkeparti ønsker å ha for nye lærere, tror jeg det vil kunne gi en god og spennende skole.

Så spurte representanten Wøien om hvor jeg hadde det fra at arbeidslivsfaget ikke skal føre til studiespesialiserende mål. Da tenkte jeg: Har jeg lest feil en sein kveld, la meg stille forsiktig på siden. Men nå har jeg hentet det fram, og det står på side 26 i St.meld. nr. 44 for 2008–2009, Utdanningslinja:

«Krav til kompetanse i annet fremmedspråk vil fremdeles gjelde for å få vitnemål fra studieforberedende utdanningsprogram i videregående opplæring.»

I tillegg står det:

«I den forbindelse vil regjeringen vurdere om faget også kan gis som tilbud til elever som ønsker 2. fremmedspråk.»

Det vil si at dette er ikke å gjeninnføre valgfagene i ungdomsskolen, men det er å lage et system hvor man ikke har en mulighet til å gå videre på studiespesialiserende.

Til Tor Bremer, som sier at det eneste opposisjonen kommer med er mer penger, mer penger, og at det ikke er det det handler om. Nei, men sektoren var ganske sjokkert da svaret fra denne regjeringen var at det var mindre penger som var løsningen. Vi har omprioritert, og vi bruker penger på en helt annen måte. Den totale økonomien har vi klart å få til å gå opp i vårt budsjett, som vi i finansdebatten fikk ros for var ordentlig og ryddig.

Hadia Tajik (A) [15:21:13]: Jeg vil gjerne bidra med en oppklaring og en utfordring til Fremskrittspartiet. For det første forstår jeg at representanten Lien håpet å ta meg i faktafeil i stad, men jeg sa vitterlig at Fremskrittspartiets 155 mill. kr gikk til basis. Det kan han godt også sjekke i referatet. Noen vil kanskje mene at representanten Lien bør være et bedre forbilde for norske skolebarn, og konsentrere seg når andre snakker.

Det andre er at jeg gjerne vil ta opp et paradoks i Fremskrittspartiets merknader i innstillingen. De skriver der at de vil kutte alt i samiske tiltak, og at de vil legge ned Sametinget. De vil også kutte i ordningen som sikrer unge asylsøkere i mottak grunnskoleopplæring. Dette er kutt som rammer urbefolkningens rettigheter og små barns muligheter til utdannelse. Jeg har alltid trodd at Fremskrittspartiet ønsket å framstå som et lov og orden-parti, men sånne kutt i helt grunnleggende rettigheter er mest sannsynlig i utakt med norsk lov. Minoriteters og urfolks rettigheter er også menneskerettigheter. Å sikre urbefolkningens muligheter til å ta vare på sin kulturarv og å sikre barn i mottak en grunnleggende utdannelse er også en del av demokratiet.

Derfor lurer jeg på hvorfor Fremskrittspartiet ser ut til å ha så liten respekt for norsk lov, menneskerettighetene og demokratiet. I så fall kan det jo virke som at Fremskrittspartiet er helt i utakt med sentrale norske verdier.

Jeg har også bitt meg merke i at Fremskrittspartiet etter forrige sametingsvalg fikk inn tre representanter i Sametinget. Det er litt som å kjøpe seg en leilighet i en blokk som man selv har tenkt å rive.

Jeg registrerer at Fremskrittspartiet mener at tiltak knyttet til enkelte deler av befolkningen, som samer eller minoriteter, er «uønsket særbehandling». Det virker som om de tror at samene eller minoritetene på denne måten får særfordeler, mens det tiltakene egentlig handler om, er grunnleggende rettigheter og å avhjelpe særulemper som gruppene måtte være utsatt for.

Elisabeth Aspaker (H) [15:23:35]: Jeg synes det er forfriskende med skarpe debatter, men jeg vil ha ærlige debatter.

Jeg tror kanskje jeg er blant dem her i salen som har best kompetanse på Høyres skolepolitikk, og jeg synes da det er beklagelig at jeg i dag har måttet ta kunnskapsministeren i å snakke usant om hva som faktisk er Høyres politikk. Og gale påstander blir ikke mer riktige av at flere rød-grønne representanter går opp hit og kommer med gale påstander om Høyre. Høyre har aldri vært for rangering, og Høyre har aldri vært for kommersialisering av skoler.

På mange måter er dagen i dag nesten en historisk dag i Stortinget, når regjeringspartiene nærmest har konkurrert om å komme seg opp på denne talerstolen og bekjenne seg til Kunnskapsløftet. Det trengs, for nå trenger vi virkelig en kunnskapsmobilisering i norsk skole. Dagens TIMSS-resultater i realfag er lite hyggelig lesning og en ny påminnelse om at vi jammen har litt av en jobb å gjøre. Det å sette ord på problemer i norsk skole, kan ikke være svartmaling. Jeg mener at vi gjør både norsk skole og norske elever en stor bjørnetjeneste og urett dersom vi ikke forholder oss til de faktiske utfordringer vi har i skolen i dag. Satsingen på grunnleggende ferdigheter var og er riktig, og det kanskje aller viktigste bidraget til å forberede barn og ungdom på senere utdanning og yrkesaktivitet i voksen alder.

Skal vi komme frafallet til livs i videregående opplæring, må vi sørge for at elevene kommer fra grunnskolen med de nødvendige kunnskaper og ferdigheter om bord. Skolen må dessuten på alle trinn ta tilpasset opplæring mer på alvor. Elever som ikke er A4, må slippe å bli presentert for A4-løsninger. Samfunnet har ikke råd til å miste framtidig verdifull arbeidskraft, derfor må skolen i enda større grad møte elevene som enkeltindivider, og med den nødvendige ydmykhet og fleksibilitet som det krever. Metodefriheten for lærerne er en stolpe i dette viktige arbeidet.

Høyre er også opptatt av å gjøre undervisningen mer konkret og praktisk. Vi har foreslått mer bevilgninger til vitensentrene. Jeg vil også peke på Newton-rommene, som er til stor inspirasjon både for lærere og elever – og er viktige inspirasjonskilder og arnesteder for framtidige realfagskandidater og forskerspirer.

Så til det forslaget som Høyre har lagt fram i dag om å reversere endringer i karaktersetting. Jeg tror alle her er opptatt av at vi skal gi best mulig tilbakemelding til elevene. Jeg er selv lærer, og jeg er vant med å gi utfyllende tilbakemelding på større prøver. Men den nye bestemmelsen innebærer jo at enhver liten prøve skal ledsages av mye skriftlige kommentarer fra lærerne. Det er dét Høyre vil til livs. Vi er tilfreds med at regjeringspartiene sier at forslaget kan oversendes, og håper det betyr at statsråden vil gripe fatt i det.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at å uttale at noen snakker usant, så avgjort er i grenseland for hva som er gode parlamentariske uttrykk.

Marianne Aasen (A) [15:27:05]: Det kan se ut som at vi klarer å bli ferdig med debatten før klokken 16. Jeg har et par–tre kommenterer til dagens debatt.

For det første vil jeg understreke noen påstander som har kommet etter mitt første innlegg i dag, og det handler om Venstres replikker bl.a. i replikkordskiftet etter Tora Aasland. Jeg har ikke varslet kraftige kutt i universitets- og høyskolesektoren. Jeg har ikke sagt at den sektoren kommer til å «blø». Det vil bli satset på elever og studenter, skoler, universiteter og høyskoler i årene som kommer. Det står i Soria Moria II, og det er det ingen tvil om at kommer til å bli en realitet. Men mitt poeng var at det kommer til å bli trangere offentlige budsjetter, trangere enn det vi har vært vant til. Handlingsrommet vil avgjøres litt av hvordan vi klarer å håndtere sykelønn, uføretrygd og hele velferdsbiten, som representanten Trettebergstuen var inne på. Men det vi skal igjennom de neste årene, betyr at heller ikke høyskole- og universitetssektoren blir skjermet for omstillinger og endringer. Det var mitt hovedpoeng.

Dernest har representanten Hanekamhaug tatt opp privatskolene og gjentatt at det er et linjeskifte, endringer og noe usammenhengende i regjeringspartienes politikk. Jeg synes heller tvert imot, vår politikk er høyst klar. Vi er mot kommersielle privatskoler, men vi ønsker alternative undervisningsopplegg i privatskoler som har det. Men Fremskrittspartiet har på sin side kommet med forvirrende svar på spørsmål, for slik jeg har forstått det, ønsker ikke Fremskrittspartiet elevbetaling i private skoler, og de er uklare rundt utbytte hos skoleeier. I forrige periode var Fremskrittspartiet både for skolepenger og for utbytte. Det er mulig det er et linjeskifte på gang, men det er uklart.

Så til slutt debatten om Ibsen. Jeg synes det er bra, uansett hva slags utdanning man tar, hvilken skole man går på, at man vet hvorfor Nora gikk. Det å kunne sin Ibsen handler ikke om hva slags utdanningsnivå man er på. Ibsen er allmenngyldig uansett kultur, uansett utdanningsbakgrunn, uansett hvilket land man bor i, og hvilken tid man lever i. Veldig mye Ibsen er bra. Det handler nemlig om et interessant skille, muligens, for det er ikke slik at folk som velger yrkesfaglig utdanning, har tyngre for det når det gjelder Ibsen eller annen teori. Men det det handler om, som vi kanskje er inne på, er at hvis man ikke er interessert og synes at noen fag er kjedelige, stiller det mye større krav til pedagogikk, i motsetning til hvis man er svært interessert i skolefag. Da er kravene til læreren kanskje mindre, når det gjelder det pedagogiske innholdet. Det er en mer interessant debatt enn om hvem som skal få lov til å lære seg sin Ibsen.

Truls Wickholm (A) [15:30:23]: Jeg hadde kunnet komme med noen poeng her om hvor viktig det er med BKA-satsing, og hvor horribelt det er at Høyre og Fremskrittspartiet kutter i bevilgningene til Utdanningsforbundet, men jeg ble beskyldt av representanten Lien for å ha en overforenklet tolkning av Hanekamhaugs innlegg i valgkampavisen for Møre og Romsdal. Jeg vet ikke, men å la dem få kokebok, hammer og voltmeter er vel en grov overforenkling i seg selv.

Lien sier noe interessant. Han sier han vil ha mekanikere som kan lese manualer, ikke diskutere Ibsen. Vel, det er en ganske stor ideologisk forskjell mellom undertegnede og representanten Lien. En av grunnene til at Et dukkehjem fortsatt spilles, er vel at det fortsatt er relevant. Nora ville f.eks. realisere seg selv. Hun ville ut av et forhold hvor hun var av feil grunner.

Utdanning handler jo nettopp også om dette – å realisere seg selv, ta egne valg, kunne gå ut og gjøre noe annet. Jeg vil ha bilmekanikere med samfunnsforståelse. Jeg tror, som representanten Aasen sa, at vi får et bedre samfunn når vi har bilmekanikere som vet hvorfor Nora gikk.

Ibsen er en samfunnskritiker av rang. Å begrense den arven til bare noen av dem som er aller flinkest fra før, er å frarøve de ungdommene som ikke får delta i den, en viktig erfaring og en del av deres kulturarv. Jeg mener at man står bedre rustet til å leve livet sammen med noen man er glad i, f.eks., når man står med Ibsen i hånda, enn om man står med bare hammer og kokebok. Men Fremskrittspartiet er kanskje fornøyd med et Utdannings-Norge som produserer folk som kan lese manualer, så lenge de kan lese manualene til Tord Lien.

Ibsens kritikk er kanskje ikke så lite relevant som vi tror. Kanskje ser vi også noe av kritikken av kjønnsrollene her i dag, når det er representanten Tord Lien som må opp og forsvare innlegget fra Mette Hanekamhaug i hennes lokalavis i valgkampen.

Tor Bremer (A): [15:33:10]: I det første innlegget mitt var det eit poeng for meg at det trass i støy frå opposisjonen, minst på høgd med helikopterstøyen i samband med Barack Obama utandørs, enda opp med relativt stor einigheit i den overordna politikken for sektoren. Men på nokre område var det antydning til diverse politiske krumspring. Dette skal eg belysa no i innlegget mitt.

Framstegspartiet har nokre påplussingar i budsjettframlegget sitt. Det er for så vidt greitt nok. Men det som ikkje er greitt nok for oss, er at dei har tenkt å finansiera dette ved å senda rekninga over til småbarnsforeldra ved å plussa på taket for eigenbetalinga i barnehagane. Dette har ikkje småbarnsforeldra våre fortent.

Men det største og mest dramatiske framlegget når det gjeld forskings- og utdanningspolitikken, blir synleggjort med det totale kuttet i dei regionale forskingsfonda. Desse forskingsfonda er tenkt å vera sjølve ryggrada i det framtidige utviklingsarbeidet vårt. Dette utviklingsarbeidet har fylkeskommunane hovudansvaret for og vil i framtida bli mykje meir forskingsbasert enn det er i dag. Difor er desse regionale forskingsfonda avgjerande viktige i dette arbeidet. Poenget med regionalisering av ein del av forskingsmidlane er faktisk å setja søkjelyset på ei anna kunnskapsutvikling enn det som blir prioritert ut frå ein nasjonal ståstad.

Eg tillèt meg å nemna nokre eksempel frå Vestlandet for å illustrera poenget lite grann. Me snakkar om forsking som er knytt til næringsutvikling knytt til akvakultur, og då kan ein nemna Vestlandsprogrammet for nye oppdrettsartar. Eg kan nemna i fleng: Fjord Norge si satsing på reiseliv, kunnskap om fjordsystema våre, fjordsystem som folk frå heile verda kjem til Noreg for å sjå på, og som me kan null og niks og ingenting om. Me snakkar om bær og frukt innanfor landbruket, og me snakkar om fornybar energi. Me snakkar om bruk av verna område som verdsarvområde, og me snakkar om nasjonalparkane våre.

Dette var eit lite bukkeritt over dei mest aktuelle forskingsområda regionalt på Vestlandet. I andre landsdelar kan det vera andre viktige tema. Men det tragiske er at denne viktige forskinga for den regionale utviklinga og for den framtidige verdiskapinga i landet vil Framstegspartiet, og delvis òg Høgre, flata ut. Det som undrar meg, er at Framstegspartiet og Høgre i mange samanhengar er tilsynelatande ærleg opptekne av næringslivet sine moglegheiter og rammevilkår. Det store paradokset blir då: Kvifor vil ikkje Framstegspartiet bidra til å utvikla næringsmiljø og bedrifter ute i landsdelane våre? Ser ikkje Framstegspartiet og Tord Lien frå Nordland at dei ulike landsdelane ofte har ulike næringsgrunnlag (presidenten klubbar), ulike fortrinn og vidt forskjellige … (presidenten klubbar).

Presidenten: Presidenten ber representanten respektere den tilmålte taletiden.

Svein Harberg (H) [15:36:28]: Som mangeårig leder for Grimstad – dikternes by, med bakgrunn i Hamsuns og Ibsens liv i byen, var det fristende å ta en annen debatt nå, men jeg skal gå tilbake til manus.

Statsråd Aasland lurer på hvorfor Høyre er så misfornøyd. Jo, ganske enkelt fordi virkelighetsforståelsen vår samsvarer med den sektoren har gitt tilbakemelding om.

Jeg vil også nevne noen ekstra enkeltutfordringer. Universitetet i Stavanger og Universitetet i Agder er de nyeste universitetene. De har bedt om og ventet på en gjennomgang av finansieringsordningen. De forventes nemlig å levere på linje med de øvrige universitetene, mens de fortsatt får basisbevilgninger med bakgrunn i de tilskuddene de hadde som høyskoler. Videre finansiering blir justert i forhold til hva de leverer. Med et atskillig dårligere utgangspunkt blir det vanskelig å nå opp. Dette kan fort bli en selvforsterkende, negativ spiral. Regjeringen har nå konkludert med at det ikke er grunnlag for å gjøre endringer i finansieringsordningen. Regjeringen sementerer altså en forskjell mellom universitetene.

En annen utfordring er manglende vedlikehold. På Ås er det i dag en bygningsmasse som er så dårlig vedlikeholdt at deler av bygningene måtte stenges, av sikkerhetsmessige grunner. Manglende satsing på bygg fører altså til at antall studieplasser må reduseres.

Så må jeg få lov til å kommentere den største skivebom jeg tror jeg noen gang har hørt presentert fra denne talerstol. Freddy de Ruiter sammenlignet Høyres motstand mot skattelistene – med detaljerte opplysninger om enkeltpersoners inntekter og formue – med vårt ønske om å få offentliggjort skoleresultater på gruppe- eller skolenivå. Sammenligningen er håpløs. Dessuten: Dersom det er rart at Høyre er imot det ene og for det andre – ja, da er det vel like rart at de Ruiter og Arbeiderpartiet er for det ene og imot det andre. Som representanten selv sa: Videre kommentar skulle være unødvendig.

Behandlingen av statsbudsjettet for 2010 gir grunn til bekymring for de områder vi behandler i dag, spesielt fordi ingen av statsrådene er i nærheten av å overbevise meg om at det er bedring i sikte!

Henning Warloe (H) [15:39:12]: At kunnskapsminister Kristin Halvorsen forsøker å framstille Høyres skolepolitikk feilaktig, er nå én sak, men hun forsøker også i dag å pynte på SVs egen triste skolepolitiske historie – og det blir litt drøyt.

Jeg vil sitere fra et intervju som hennes forgjenger, tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal, ga til bladet Utdanning i mai 2008:

«SV manglet en helhetlig utdanningspolitikk. Som medlem i regjeringen holder det ikke for et parti bare å være mot Kristin Clemet og det hun gjorde. Mye av ansvaret ligger på tidligere komitéleder. Han nedvurderte systematisk kunnskap. Vi overtok rett og slett en utdanningspolitikk som var for lettvint fundert og enkel å angripe. Partiledelsens to mislykkede valgkamper på skole må også ta noe av skylda. Både valgkampen i 2001 og 2003 avslørte alvorlige svikt i vår utdanningspolitikk. I tillegg til kritikk fra de borgerlige fikk vi mange og begrunnede reaksjoner fra egne lærere og skolefolk. De kjente ikke igjen skolepartiet. Derfor ble vi en takknemlig skyteskive for opposisjonen. SV måtte utforme et nytt fundament for utdanningspolitikken.»

Framstillingen som nåværende kunnskapsminister forsøker å gi her i Stortinget, er altså feilaktig. SV tapte den skolepolitiske kampen på slutten av 1990-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet. Det skal vi – og ikke minst norske elever – være glade for.

Bente Thorsen (FrP) [15:40:51]: I debatten er det blitt hevdet at Fremskrittspartiet er så veldig opptatt av tester og prøver for elevene. Dette er helt rett. Men det er ikke for å plage noen eller for å sette noen i gapestokken. Tvert imot er det for å følge opp opplæringsloven, der en legger vekt på at den enkelte elev skal ha opplæring etter egne evner og forutsetninger. Og for å finne ut hvilket nivå eleven er på, må det gjennomføres tester og prøver. Dette er også viktig for læreren, eleven og foreldrene, slik at eleven faktisk får opplæring, oppfølging og tilbakemelding om hvordan hans eller hennes utvikling er.

Flere har i debatten uttalt at læreren er den viktigste personen i skolen. Derfor vil Fremskrittspartiet at også læreren skal få tilbakemelding fra elever og foresatte. Også i dette tilfellet er det viktig at elevene testes jevnlig på alle trinn, for å se om læreren er i stand til å overføre kunnskap til eleven. Hvis eleven ikke har den forventede utvikling – målt over flere år og under forutsetning av at det er samme lærer som har klassen – ja, da må dette få konsekvenser for læreren. Tester og prøver anser Fremskrittspartiet å være til elevens beste – for å få et best mulig læringsutbytte. Det finnes gode lærere, og noen som trenger videreutdanning. Og noen bør kanskje finne seg noe helt annet å gjøre.

Jeg har også merket meg at representanter fra regjeringspartiene er positive til at det utarbeides metoder for å teste elevene, men de unngår behendig å kalle det for prøver eller tester. Hva det kalles, betyr lite for Fremskrittspartiet. Det viktigste er at det kommer eleven til gode – i form av et godt læringsutbytte.

Presidenten: Anne Tingelstad Wøien har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [15:42:58]: Jeg føler behov for å komme med noen oppklaringer.

Til representanten Eriksen: Jeg spurte henne om hvor hun hadde det fra at en var bundet til å følge det faget en valgte som arbeidslivsfag – det var det jeg mente. Jeg mente ikke dette i forhold til at en da skulle kunne velge studiespesialiserende fag videre. I så fall misforsto jeg representanten Eriksen. Jeg er helt enig i at dette ikke vil være å innføre det gamle valgfaget igjen, men det vil gi mulighet for mer praksis i ungdomsskolen ved å kunne velge vekk 2. fremmedspråk og fordypning i norsk og engelsk, noe som jeg tror kanskje har vært den største bøygen i akkurat denne perioden.

Så til representanten Hanekamhaug, som jeg tror har valgt å misforstå meg med hensyn til privatskoler. Jeg mener jeg sa at det aller viktigste er å sørge for at vi har en god fellesskole, som har plass til alle, uansett hvor de kommer fra – også geografisk. Senterpartiet er imot en slik stykkprisfinansieringsordning som Fremskrittspartiet legger opp til, som vi mener vil føre til en gedigen sentralisering av skoler landet over.

Presidenten: Tord Lien har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Tord Lien (FrP) [15:44:15]: Først vil jeg orientere om at vi etter nærmere overveielse ønsker å stemme for forslag nr. 22, fra Kristelig Folkeparti og Venstre.

Så var det dette med Torvald og Nora. Poenget er vel ikke hvorvidt Ibsen, Roy Jacobsen, Bjørnstjerne, Shakespeare, Descartes, brødrene Grimm eller Sokrates – for den saks skyld – er grensen for hvor langt teoretiseringen av yrkesfagene skal gå, men at vi ikke kan diskutere frafallet i den videregående skolen uten å ha en dialog om teoretisering av yrkesfagene, noe Regjeringen også tar konsekvensen av, i form av praksisinnretting i grunnskolen.

Så sier Bremer – som påstår at jeg er representant for Nordland – at de regionale forskningsfondene er forskjellen mellom en god og en katastrofal forskningspolitikk. Det betyr jo at den rød-grønne regjeringen førte en katastrofal forskningspolitikk i de fire første årene de styrte. Fremskrittspartiet ønsker ikke en ytterligere fragmentering av forskningspolitikken og overfører disse midlene til det nasjonale forskningsfondet.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [15:45:24]: Den fagskolen som jeg kjenner best, ligger i Ålesund. Den er ikke spesiell, og derfor tror jeg at situasjonen den skolen er i, også kan gjelde for andre fagskoler som er kraftig underfinansiert. Kristelig Folkeparti har i sine merknader bedt om en gjennomgang av finansieringssystemet til fagskolene – og det trengs.

Fagskoleutdanningen er viktig, både for å gi tilbud til praktisk sterke elever og studenter og ikke minst for næringslivet. De som går på en fagskole og får fagbrev, går rett inn i bedriftene. Jeg kan nevne et eksempel fra Fagskolen i Ålesund. Der har de et budsjettbehov på 51 mill. kr for å drive slik de driver i dag, mens de statlige overføringer av midler til fylket, som denne skolen har rett på, er på ca. 35 mill. kr – det er et stort gap. Resultatet blir altså at skolen må legge ned klasser, og det aller alvorligste er at de må legge ned hele studietilbud. I Ålesund vurderer man å legge ned linjene maskinteknikk og elektro, og dette i en tid hvor vi vet det er vanskelig for verfts- og leverandørindustrien. Vi trenger en sterk fagskole som akkurat nå blir forferdelig viktig for bedriftene, så de kan sende sine ansatte på kurs og opplæring. Det er slike perioder vi skal benytte til kompetanseheving og til etterutdanning.

Da stiller jeg meg spørsmålet: Er det Regjeringens holdning å bygge ned fagskoletilbudet her i landet? Da synes jeg Regjeringen skal være veldig klar og tydelig på det. Kristelig Folkeparti håper på et livskraftig skoletilbud der staten ikke bare overfører i navnet ansvaret for fagskoletilbudet til fylkene, men at det også følger med nok midler til å gi et godt og viktig skoletilbud.

Trine Skei Grande (V) [15:47:59]: Jeg må si at etter å ha hørt siste del av denne debatten, kjenner jeg at liberaleren i meg blir skikkelig opprørt. Kampen for dannelse i et samfunn handler om kampen om å spre kunnskap på en sånn måte at alle har en viss basiskunnskap om kultur, samfunn og alle viktige grener i et samfunn.

Det betyr at sjøl om du skal bli akademiker, må du ha forståelse for hvor vanskelig det er å være møbelsnekker. Du må faktisk skjønne at det er et håndverk du skal ha respekt for. Da må du ha kunnskap om det. Det handler også om at når den samme møbelsnekkeren kommer på en hvilken som helst middag, f.eks. hvis han havner som Skei Grandes følge på Obamas middag i morgen, så skal ingen klare å sette han fast i at han ikke kan sin Nora. Det er det det er snakk om – det er derfor det er viktig med en kamp for dannelse.

Det er viktig at alle skal ha en basiskunnskap i samfunnet, fordi ingen skal stå med lua i hånda overfor andre og påstå at de ikke klarer å være med i en hvilken som helst debatt. Det er ikke snakk om at alle skal like opera, men alle skal kunne argumentere for hvorfor de ikke liker opera. Det er det dannelse er snakk om, og det er det som er kampen her.

Men det er ingen motsetning til det å reise respekten for fagene igjen. Problemet med systemet vi har laget i videregående skole nå, er at hvis du brenner for å bli frisør – det er det du har lyst til, det er det du har lyst til å bidra med – så er det ikke sikkert, hvis du da plasseres i samme klasse som han som brenner for å bli møbelsnekker, at begge de to brennende engasjementene tilkalles samtidig. For bredden er så stor i viftene våre at vi ikke klarer å dyrke ønsket. Om du skal bli møbelsnekker eller frisør, er sjansen for at du havner på Det Norske Teatret og skal lage kulisser til Nora, ganske stor, hvis du er skikkelig dyktig. Da må du vite det, og da må du kunne det, og det er ingen som kan dupere deg her. Men det var ikke mitt poeng med at vi har nedgradert fagene som fag. Mitt poeng er at du må ha en innfallsvinkel til de ulike utdannelsene ut fra ditt brennende engasjement og ønske om å komme inn i ditt fag. Da er det ikke sikkert at du klarer å lage den ånden. Jeg vet – for jeg har vært lærer i videregående – at det å klare å lage det brennende ønsket om å lære seg sin Nora må kanskje gjøres annerledes, hvis drømmen er å bli frisør, mens den andres drøm er å bli møbelsnekker.

Jeg må bruke de siste 30 sekundene til å kommentere det at alle er enige om at vi får mindre å rutte med. Alle opposisjonspartiene har også mindre å rutte med, men utfordringen er å prioritere kunnskap når du får mindre å rutte med. Det er derfor jeg syns at det har vært skremmende takter fra regjeringspartiene, som mener at i en tid da man virkelig skal gjøre om ting i landet, er det ikke viktig å satse på kunnskap, mens vi i Venstre mener at det viktigste er å satse på kunnskap.

Freddy de Ruiter (A) [15:51:11]: Jeg viser til representanten Harbergs innlegg, der han hevder at undertegnede har misforstått når det gjelder sammenligningen mellom karakterer og skattelister. Det har jeg selvfølgelig ikke. Jeg kunne nok kanskje vært enda mer nøyaktig i mitt innlegg og sagt «resultater av de nasjonale prøver», men resultater og karakterer går jo sånn noenlunde ut på det samme, men der kunne jeg kanskje vært ekstra årvåken. Men det er absolutt ingen misforståelse at vi ønsker å være varsomme med å offentliggjøre resultatene fra de nasjonale prøvene.

At Høyre og Fremskrittspartiet ønsker full liberalisering og mest mulig adgang til å rangere, tror vi er negativt. Vi tror faktisk det kan føre til mobbesituasjoner på skolene og til at enkelte skoler – som vi dessverre har hatt litt mistanke til, og hvor det har vært spekulasjoner – holder enkeltelever borte fra de nasjonale prøvene osv. osv. Så det får konsekvenser.

Jeg synes det er underlig, men jeg er fortsatt ikke overrasket over at opposisjonspartiene, og særlig Høyre og Fremskrittspartiet, synes det er viktig å få til mest mulig rangering, mest mulig offentliggjøring av dette, mens når man kommer til folk med god inntekt, skal skatten deres ikke offentliggjøres. Det skal være offentlig, men det skal ikke legges opp til offentliggjøring.

Dette handler om ideologi. Det handler om menneskesyn. Det handler om veivalg. Her har vi forskjellige standpunkter, og jeg synes for så vidt det er greit å få fram de politiske forskjellene.

Statsråd Kristin Halvorsen [15:53:23]: Uansett hvordan vi snur og vender på det, kan det ikke bli stående at noen på noe tidspunkt har varslet at utdanning og kunnskap er nedprioritert selv om det blir strammere rammer. Det er tvert imot. Noe av det som bekymrer oss stort – og det regner jeg med skjer på tvers av partiskiller – er økningen i sykefravær, alle de uføre som godt kunne hatt en jobb, men som stenges ute av arbeidsmarkedet, de unge funksjonshemmede som ikke får prøvd seg osv. – alle disse utfordringene vi har. Det vi vet, er at hvis de fullfører videregående utdanning, har de en mye større mulighet til å bli værende i arbeidslivet lenge. Dermed er noe av denne innsatsen vi gjør over våre budsjetter, nettopp det som forebygger den utstøtingen fra arbeidsmarkedet som er et stort problem for den enkelte, men også for økonomien framover.

Frafall er den største utfordringen vi har i så måte. Jeg synes at det er viktig at en har en nyansert debatt rundt forholdet mellom teori og praksis. Det er helt opplagt at det er for mange elever som ikke møtes på den måten de er mest intelligente: fra hendene til hodet, i stedet for fra hodet til hender.

Det handler ikke nødvendigvis om å innføre mange nye fag i ungdomsskolen, men det handler om hvordan man jobber i ungdomsskolen. Dette arbeidslivsfaget i ungdomsskolen er ment å gi en praktisk innretning. Det ville være å håpe at man kan vri de andre fagene i ungdomsskolen også i den retning, slik at man kan klare å få en mer praktisk orientert opplæring i ungdomsskolen på mange områder. Det er ikke slik at man velger bort muligheten for studiekompetanse hvis man velger et arbeidslivsfag i ungdomsskolen, men det er i tilfelle slik at for å få studiekompetanse må man ha 2. fremmedspråk. Det kan man ta ved å ta tre år med 2. fremmedspråk på videregående.

Så til denne diskusjonen om Nora og teori og ikke-teori. Mitt håp er at man kan sin Nora før man kommer på videregående. Men det er ikke nødvendigvis slik at man forstår sin Nora før man kommer litt opp i årene! Det er alltid lurt å kunne sin Ibsen, særlig i møte med utlendinger, for det er fryktelig pinlig hvis de kan litt mer. For øvrig anbefaler jeg at man ikke tar mål av seg til å kunne matche enhver bordkavaler man vil få. Det holder ofte å holde dem i gang ved å spørre. Enkelte er da utrolig gode til å svare! (Munterhet i salen)

Spøk til side: Diskusjonen om hvordan man i et samfunn som kommer til å etterspørre teoretisk kunnskap, tilrettelegger den slik at den er relevant for dem som velger en yrkesutdanning, er en utfordring. Den skal vi ikke kimse av. Den skal vi tvert imot jobbe veldig grundig med, for jeg tror nøkkelen til en del av frafallet også ligger der.

Presidenten: Tor Bremer har hatt ordet to ganger før i debatten, og får ordet til en kort merknad.

Tor Bremer (A) [15:56:45]: Eg har behov for ein kort kommentar om dei regionale forskingsfonda. Det er sagt at ikkje noko anna europeisk land er så lite næringsmessig homogent som Noreg, og det kjem nok av at ressursgrunnlaget, næringsstrukturen og i neste omgang forskingsbehova kan vera så vidt forskjellige frå ein landsdel til ein annan.

Dette er ei avgjerande forståing for kvifor dei regionale forskingsfonda er etablerte. Eg registrerer at Framstegspartiet ikkje har denne forståinga, og heller ikkje ønskjer å bidra til den framtidsretta veksten når det gjeld næringsutvikling regionalt. Det er synd fordi det er utruleg mykje godt framtidsretta arbeid som finst i dei lokale bedriftene med utgangspunkt i lokale, regionale ressursar. Dei treng òg den forskingsbaserte drahjelpa som næringslivet elles ofte får, men det er ikkje alltid dei får den forståinga frå den sentrale forskingsståstaden.

Presidenten: Dagrun Eriksen har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad.

Dagrun Eriksen (KrF) [15:58:00]: Jeg er ikke så bekymret for at teorien er truet i den norske skolen. Den kommer til å overleve, både vår historie og vår kulturarv. Den kommer til å stå sterkt. Jeg er bekymret for praktisk sterke elever – om skolen skal klare å møte og dyrke dem og gi dem utfordringer som gjør at de også kjenner at deres evner blir møtt. Der ligger min bekymring.

Da kan det hende at i stedet for å prøve å lese om Nora, kan det være spennende å se Nora eller til og med å spille Nora og få plass til praktisk-estetiske fag på en helt annen måte. Vi trenger ikke å ha lest for å forstå. Det tror jeg er veldig viktig.

Så er jeg kjempeglad for at statsråden nå signaliserer at arbeidslivsfaget er én del og ikke den store løsningen på hvordan vi skal få den praktiske utfordringen løst i skolen.

Presidenten: Elisabeth Aspaker har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad.

Elisabeth Aspaker (H) [15:59:12]: Vi ender nesten ut i en samstemt hyllest til Ibsen. Det er tydelig at han betyr noe for oss alle.

Kunnskap om skolen er viktig for å kunne gjøre forbedringer i skolen. Det er bakgrunnen for at Høyre er opptatt av åpenhet. Det hemmelighetsskremmeriet som regjeringspartiene søker å legge opp til rundt en del av resultatene i skolen, ønsker vi å erstatte med en åpenhetskultur, simpelthen fordi vi tror at god tilpasset opplæring ikke lar seg gjennomføre uten at vi har større kunnskap om det som skjer i skolen.

Dessuten er det et faktum at verken departementet eller statsråden kan holde igjen de resultatene som media får tak i. Men jeg er enig med statsråden: Det er ikke ønskelig med disse listene som settes opp, men kanskje var det mindre fristende å gjøre det hvis resultatene ble mindre mystisk presentert når de kommer.

Så har jeg lyst til å si at statsråden kanskje bør gripe fatt i sine egne partifeller som her i salen avlyser diskusjon om tiltak i forbindelse med sykelønnsordningen, som kan gi denne sektoren flere ressurser.

Presidenten: Freddy de Ruiter har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Freddy de Ruiter (A) [16:00:30]: Det er positivt at Høyre nå signaliserer at de er skeptiske til rangering. Det synes jeg er et fremskritt, og det skal vi ta med oss.

Så argumenterer Høyre med at det for å vite mest mulig er viktig at man har mest mulig offentliggjøring av resultatene, bl.a. av nasjonale prøver. Da lurer jeg på hvorfor en ikke overfører det resonnementet til skattelistene. Det må da være viktig å vite hvem som betaler skatt i dette landet og hvor mye de betaler, for på den måten å utarbeide en best mulig skatte- og avgiftslovgivning.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og dermed er debatten om Ibsen og Nora og sak nr. 1 over. (Munterhet i salen)