Olav Gunnar Ballo (SV) [13:47:02]: I serien «Norske fjellbeite» ble det i 1965 gitt en omfattende oversikt over vegetasjons- og beiteforhold for reinsdyr i Finnmark. Erling Lyftingsmo var leder og koordinator for arbeidet.
Hovedkonklusjonene fra Lyftingsmo var at lavheiene i sørlige deler av Finnmarksvidda tidlig på 1960-tallet var av stor mektighet med en tykkelse på 10–15 cm. Det ble registrert «smale reinstier som skispor i lavmatta».
Forskningsselskapet NORUT IT har gitt ut flere rapporter om beitesituasjonen på Finnmarksvidda, bl.a. basert på satellittdata fra 1973 og fram til 1996.
Rapportene står i skarp kontrast til Lyftingsmos beskrivelse av desimetertykke lag med dyneaktig reinlav på 1960-tallet. NORUTs forskningsrapporter viser at mens bare 15 pst. av reinbeiteområdene i Finnmark var sterkt beitet i 1973, var 42 pst. sterkt beitet og 50 pst. utbeitet i 1996. Med den hastigheten beiteområdene blir nedbeitet, vil mesteparten av tidligere beiteområder ikke lenger kunne brukes til reindrift om få år.
Tall fra beiteområder utenfor Finnmark – hvis man trekker fram sørsamiske områder som Trøndelagsfylkene og Hedmark – viser at færre dyr gir høyere slaktevekt. Halvparten så mange dyr pr. areal som i Vest-Finnmark, vil ut fra tallene kunne medføre doblet slaktevekt for hvert dyr.
Det betyr at næringen vil kunne sysselsette like mange som i dag, selv om reintallet reduseres vesentlig. Større vekt pr. dyr gir også færre tap, siden godt ernærte dyr både vil klare seg bedre gjennom vinteren og ikke så lett blir utsatt for rovdyrangrep. Men det betyr også forpliktelser som næringen ikke har villet ta inn over seg, i form av langt færre dyr for de største driftsenhetene.
Denne innledningen holdt jeg også den 30. november 2000 i en interpellasjon til daværende landbruksminister Bjarne Håkon Hanssen. I sitt tilsvar den gangen sa daværende landbruksminister bl.a.:
«Jeg deler på mange måter interpellantens bekymring når det gjelder forholdene på Finnmarksvidda. Vi står overfor en situasjon med alvorlige konsekvenser for så vel naturgrunnlaget som for reindriftsnæringen. Som interpellanten framhever, er dette en utvikling som har pågått over lang tid.»
Landbruksministeren sa den gang også, etter å ha beskrevet ekspansjonen innen reindriften gjennom motorisering og høyt reintall:
«Resultatet ser vi nå – et reintall i fullstendig ubalanse med beitegrunnlaget, helt uakseptable reintap, en produktivitet som nærmer seg null, og en økonomi som er katastrofal for mange av de familiene som har basert sitt utkomme på reindriften.»
Hvert år gir Reindriftsforvaltningen ut en oversikt over ressurssituasjonen innen reindriften, noe som gjør at utviklingen både kan følges over tid, og at man kan sammenlikne ressurssituasjonen mellom ulike deler av landet. Jeg har gått inn i en del av tallene for driftsåret 2006–2007 og det man ser der, er at avkastningen i tamreinlagene – altså lag som for så vidt er ikke-samiske – var på 16,9 kg pr. livdyr. Med livdyr forstås antall registrerte rein pr. 1. april hvert år, altså før kalving. Man har da i løpet av ett driftsår produsert 16,9 kg pr. dyr i tamreinlagene. Tilsvarende tall for de sørsamiske områdene i Trøndelag og Hedmark var 14 kg, mens i Vest-Finnmark – der beitegrunnlaget er dårligst og antall dyr i forhold til beitegrunnlaget høyest – var avkastningen 6,7 kg kjøtt pr. livdyr. Tallene for det siste året er ikke veldig avvikende, så dette er helt relevante tall.
Ser man på produksjonstallene over tid, ser man en svært jevn og stabil kjøttproduksjon i de sørsamiske områdene. Fra 1990 og fram til 2008 ligger det på et sted mellom 12 og 15 kg pr. livdyr, mens tallene i Vest-Finnmark varierer mellom 1,3 kg, som det var nede i i driftsåret 1997–1998, og opp til 10 kg i det beste året, som var 2002–2003. Det innebærer at selv i det beste produksjonsåret i Finnmark, lå man mange kilo under produksjonstallene i de sørsamiske områdene. I tillegg til at kjøttmengden dermed blir lav, blir kvaliteten på kjøttet også dårlig. Kjøttet blir tørt og magert.
En grunn til at mengden produsert kjøtt kan være lav, er at tapstallene som oppgis innenfor næringen, er høye. Fra ressursregnskapet for reindriften framgår det at i Vest-Finnmark ble 18 142 kalver – det tilsvarer hver fjerde til annenhver kalv, litt avhengig av hvilket år man måler – registrert å være tatt av rovdyr, mens tallet på kalver som ble levert til slakteri, var på 12 431. Det betyr altså at langt flere kalver gjennom ett driftsår gikk tapt enn det som ble levert til slakt. Tilsvarende ble 4 984 voksne dyr oppgitt å være tapt, mens 7 619 ble levert slakteri. Dette er tall fra 2006–2007. I det driftsåret som jeg nå nevnte, ble det produsert ca. 1 100 tonn reinkjøtt i Finnmark.
Til sammenlikning ble det i løpet av noen uker høsten 2008 skutt 100 tonn – altså tatt ut 100 tonn – elgkjøtt av hobbyjegere, som holder på noen få dager gjennom en meget kort sesong. Det tilsvarer altså et uttak på ca. 10 pst. av det som ble produsert av reinkjøtt gjennom et helt år, og da fordelt på 2 855 sysselsatte. Ser man på produsert mengde elgkjøtt i Hedmark og Oppland, som for så vidt er i samme situasjon – dette er jo folk som driver på hobbybasis – ble det produsert mer elgkjøtt på noen korte høstuker av hobbyjegere i Hedmark og Oppland, enn det til sammen ble produsert reinkjøtt av nesten 3 000 sysselsatte innenfor reindriften i Finnmark.
I Finnmark sysselsetter oppdrettsnæringen drøye 200 personer, og det befinner seg ca. 200 fiskemerder i fylket, som hver produserer ca. 200 tonn fisk årlig uten, i hvert fall i marginal grad, statlig støtte – når de først har fått etablert seg, er det inntektene av virksomheten som driver det. Med under 10 pst. sysselsatte av det antall sysselsatte reindriften har, produserer oppdrettsnæringen 40 000 tonn slakteferdig fisk pr. år, eller ca. det førtidobbelte av reindriften. Per sysselsatt tilsvarer det over 400 ganger kjøttmengden.
For en tid tilbake oppstod en konflikt mellom den lille bygda Nervei i Øst-Finnmark og reinbeitedistrikt 13, betinget i at Nervei ønsket å lage vei til bygda der det bor 30 mennesker. Veistrekningen det var snakk om å bygge, er på 14 km. Både Finnmark fylkeskommune og fylkesmannen i Finnmark støttet at veien burde bygges. Bygda med de 30 personene lever i det alt vesentlige av fiske og grenser også mot fjorden i Gamvik kommune. I 2008 leverte bygda ca. 150 tonn med sløyd og hodekappet fisk, som tilsvarer en rundvekt på ca. 200 tonn. Verdiskapingen var på ca. 4,7 mill. kr i førstehåndsverdi, eller nærmere 10 mill. kr i eksportverdi. Det betyr altså at de 30 personene produserte betydelige verdier for samfunnet, og uten at samfunnet måtte inn med tilskudd for at verdiene skulle oppstå.
Den 2. februar 2009 tapte Nervei mot reinbeitedistrikt 13 i lagmannsretten og ble dømt til å erstatte tapt beiteland overfor reindriften. En liten bygd med 30 personer, som altså produserer enorme verdier for samfunnet, fikk begrenset sin aktivitet, får ikke veiutløsning, og sa også at de ikke så noen hensikt i å anke saken til Høyesterett, på grunn av en virksomhet som er gjennomsubsidiert, og som sysselsetter nærmere 3 000, men der det pr. hode nesten ikke produseres kjøtt lenger. Den situasjonen har oppstått fordi man også har fått en rettstilstand der reindriften står så sterkt at nesten uansett hva slags virksomhet man måtte være interessert i å etablere i Finnmark, vil den komme i konflikt med reindriften. Det betyr at en rekke aktører utenfra i dag vil betakke seg for å gå i gang med f.eks. leteaktiviteter etter mineraler i Finnmark.
Det som jeg nå beskriver, skjer i et fylke som har en gradvis tilbakegang i befolkningen – fra man var oppe i ca. 79 000 i 1978 og til man nå er nede på ca. 72 000. Det betyr altså at det er betydelig behov for å skape arbeidsplasser som gir økt verdiskaping, slik at sysselsettingsfaktoren øker. Men når man på område etter område kan se at det kommer i konflikt med en næring som ikke er bærekraftig, som skader naturen, og som tar ut betydelige ressurser fra det offentlige, må det være grunn til å etterlyse tiltak fra landbruksministeren med hensyn til hvordan man gjør noe med denne utviklingen – både for å få ned totalkostnadene og begrense skadevirkningene på naturen og for å hindre at det oppstår konflikt med andre næringer. Det er det spørsmålet jeg ønsker å få avklart her i dag.
Statsråd Lars Peder Brekk [13:57:11]: La meg først få slått fast at jeg i likhet med representanten Ballo er svært opptatt av reintallsituasjonen i Finnmark. Men når det gjelder interpellasjonens omtale i forhold til utvikling av beitene, slakt og omsetning, vil jeg med en gang få sagt at dette er både unyansert og delvis misvisende. Det vil jeg straks komme tilbake til.
Jeg tror ikke representanten Ballo er uenig med meg når jeg sier at utfordringene knyttet til bruk av beiteressursene, ut fra målene om en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindriftsnæring, må ses i et helhetlig og langsiktig perspektiv. Jeg tror også at de aller fleste her vil være enig med meg i at denne regjeringen har tatt mange og viktige steg i arbeidet med å få til en bærekraftig reindriftsnæring. Før jeg kommer nærmere inn på det, finner jeg det nødvendig å omtale noen sentrale punkter som danner grunnlaget for det arbeidet. Det mest sentrale er utviklingen i reintall og beiter.
Når representanten Ballo trekker fram at det er for mange reinsdyr i Finnmark i forhold til beitegrunnlaget, er det en for unyansert påstand. Problemene med reintallet i Finnmark er ikke ensartede, og de gjelder ikke for alle deler av Finnmark. Jeg må derfor understreke at problemet med et for høyt reintall i forhold til beitegrunnlaget, knytter seg til deler av Finnmark.
Det er ikke her anledning til en inngående beskrivelse av reintallsutviklingen i Finnmark over tid. Hovedtrekkene er likevel at antallet har variert betydelig over de siste 20–30 år. Disse endringene styres i første rekke av avkastningen i form av kalvetilgang, slakteuttak og omfang av tap. Etter en sterk økning utover 1980-tallet, nådde reintallet i Finnmark sitt hittil høyeste nivå i 1989 på totalt 199 000 dyr. Fem år senere var dette redusert til 151 000 dyr, og i 2001 var antallet ytterligere gått ned til 109 000 dyr. Deretter skjedde en svært rask økning, til 170 000 dyr i 2004, for ytterligere å øke til 186 000 i 2008, som er de siste registrerte tallene. Dette innebærer altså at antallet økte betydelig etter nedgangen rundt tusenårsskiftet, men med avtagende hastighet de siste årene.
Også forhold knyttet til beiteutviklingen, er noe mer nyansert enn det en får inntrykk av i interpellasjonen fra Ballo. Undersøkelser av utviklingen for vinterbeitene i Finnmark har tidligere vist en kraftig reduksjon i lavbeitene i perioden fra begynnelsen av 1970-tallet og utover til slutten av 1990-tallet, som også representanten Ballo påpeker i sitt innlegg her. Nedgangen var særlig sterk i løpet av 1980-tallet. For å følge denne utviklingen på en systematisk måte ble det for ca. ti år siden igangsatt et eget overvåkingsprogram for reinbeitene på Finnmarksvidda. Dette baserer seg på undersøkelser både med satellittkartlegging og gjennom feltmessige registeringer. Arbeidet startet i 1998, og kartlegging ble sist gjennomført i 2005–2006. Resultatene fra denne siste undersøkelsen viser jevnt over en forbedring i lavbeitet fra 1998. Dette tilskrives både reduksjonen i reintallet de første årene etter år 2000 og ikke minst endret bruk av tilgjengelige beiter på grunn av endrede klimatiske forhold. Det er grunn til å understreke at trass i bedringen som er registrert, er situasjonen for lavbeitene ennå langt fra å kunne karakteriseres som tilfredsstillende. Det skal også tilføyes at det er stor variasjon i beitetilstanden. Landbruks- og matdepartementet ser arbeidet i dette overvåkingsprogrammet som svært viktig for å bringe fram fakta om beiteforholdene i Finnmark. Programmet skal følges opp med et nytt omløp i kartleggingen i 2009–2010.
Problemer med et for høyt reintall i deler av Finnmark er, som representanten Ballo er vel kjent med, ikke av ny dato. Men det var først under denne regjeringen at man tok nødvendige grep for å få på plass en ny reindriftslov – noe som også vil bidra til at vi over tid får en bedre tilpasning av reintallet i forhold til beiteressursene. Etter at den nye reindriftsloven trådte i kraft 1. juli 2007, har oppgaven med implementering av loven hatt høyeste prioritet i departementet. En første betingelse for at næringen skulle kunne ta den nye loven i bruk, var at distriktene måtte oppnevne distriktsstyre etter den nye lovens bestemmelser. Dette ble gjort så tidlig som mulig og til den tidsfrist som departementet hadde satt, dvs. 1. juli 2008.
I den nye loven legges det vekt på at de offentligrettslige reguleringer og vedtak i forhold til reindriftsnæringen skal begrenses til det strengt nødvendige. Gjennom det indre selvstyre loven legger opp til, er det primært utøvernes eget ansvar å komme fram til fornuftige og langsiktige løsninger i forvaltningen av ressursene. Med det vil beslutningene og oppfølging av disse gis en forankring og legitimitet i næringen. Dette utelukker ikke at myndighetene etter omstendighetene skal kunne gripe inn i gitte situasjoner, og den nye loven gir da også andre og bedre muligheter til å sanksjonere om det blir påkrevet.
I loven er bruksreglene det sentrale verktøyet i arbeidet med å utvikle en bærekraftig reindrift. Bruksreglene utarbeides av distriktsstyrene og skal bl.a. gi nærmere regler om fordeling av beiter mellom siidaer og om reintall, bruk og vedlikehold av gjerder og andre fellesanlegg, bruk av motoriserte kjøretøy, disponering av arbeidskraft og økonomiske ressurser. Bruksreglene skal godkjennes av områdestyret som offentlig myndighet, og for fastsetting av reintall gjelder særskilt at det skal godkjennes av Reindriftsstyret. Når de enkelte distriktsstyrer har oversendt bruksregler til myndighetene, skal det altså foreligge forslag om reintall ut fra det beitearealet som siidaene i distriktet disponerer. Dersom dette reintallet godkjennes av Reindriftsstyret, vil det nye reintallet bli brukt i oppfølgingen. Tidligere vedtak om høyeste reintall vil derfor falle bort. For noen distrikter kan det innebære at de får godkjent et reintall som totalt sett er lavere enn tidligere vedtatt reintall. For andre vil det kunne være høyere, mens noen vil måtte videreføre det reintall som tidligere har vært fastsatt. Hovedpoenget er da at det er bærekraften til siidaenes beiteareal som skal avgjøre reintallet. Når reintallet er godkjent, vil det være langt lettere å sanksjonere for å få et eventuelt for høyt reintall redusert til vedtatt nivå. Som representanten Ballo er vel kjent med, lå ikke disse mulighetene inne i den gamle reindriftsloven.
For noen distrikter vil regler for beitebruken være den klart vanskeligste oppgaven når bruksreglene skal utarbeides. Det må likevel understrekes at det for de aller fleste distrikter ikke vil være problemer knyttet til denne oppgaven.
Landbruks- og matdepartementet har i arbeidet med oppfølging av ny lov iverksatt en rekke tiltak med informasjon og veiledning. Det er stilt økonomiske midler til disposisjon for distriktene for utarbeidelse av bruksregler. I siste reindriftsavtale ble partene enige om å styrke det økonomiske tilskuddet for å få enda høyere prioritering av arbeidet.
Vi må derfor være bevisst på at vi nå skal fullføre den første fasen for implementering av ny reindriftslov, og det er en svært viktig fase. Distriktenes arbeid med bruksregler er forutsatt gjennomført innen 1. juli 2009, og det er nødvendig å avvente resultatene av det før en eventuelt vurderer videre tiltak. Vi vil da få indikasjoner på om det nye verktøyet etter loven virker som tiltenkt for å løse de utfordringene vi står overfor. Først etter at bruksreglene har vært gjenstand for behandling i styringsorganene, har man grunnlag for å vurdere behovet for ytterligere innsats.
Arbeidet med å øke slakteuttaket for å tilpasse reintallet til reinbeiteressursene og for at produksjonspotensialet skal utnyttes på best mulig måte, har vært en annen høyt prioritert oppgave gjennom flere år. Omleggingen av virkemidlene over reindriftsavtalen, som første gang skjedde i 2003–2004, viser seg å være en vellykket endring. Disse endringene har medført en økning av slakteuttaket, spesielt i Finnmark. Innretningen av virkemidlene for å stimulere til økt produksjon og slakting er også blitt videreført, og til dels forsterket i de senere reindriftsavtalene. Et økt slakteuttak, sammen med at man gjennom økt markedsføring har oppnådd bedre pris på reinkjøtt, er bakgrunnen for at de produksjonsbaserte inntektene i Finnmark har økt fra 72 mill. kr i 2006 til 86 mill. kr i 2007. Samtidig er statstilskuddene fra 2006 til 2007 redusert fra 61 mill. til 48 mill. kr. Med andre ord økte inntektene med 18 pst., mens tilskuddene gikk ned med 22 pst. Det medfører derfor ikke riktighet det Ballo hevder om at næringen i mindre grad «produserer for salg». Selv om en skal være varsom med å bruke slike endringer fra ett år til et annet, ser vi denne økningen i produksjonen som en del av en mer langsiktig trend.
Det er likevel i mange av distriktene i Finnmark et betydelig potensial for økt slakteuttak. Departementet vil følge opp med tiltak og virkemidler for at disse mulighetene skal bli utnyttet. Jeg kan i denne sammenheng nevne at det i siste reindriftsavtale ble innført en prøveordning for Vest-Finnmark reinbeiteområde. Ordningen med tidligslaktetilskudd og kalveslaktetilskudd vil i disse områdene bli erstattet av et tilskudd som har som vilkår at mottakeren skal oppfylle et bestemt slakte- og produksjonskrav. Dette er et interessant forsøksprosjekt som også næringen har forventninger til når det gjelder effekt på slaktingen. Dette er med på i enda større grad enn tidligere å flytte fokus fra tilskudd til produksjon.
Olav Gunnar Ballo (SV) [14:06:52]: Jeg synes at landbruksministerens svar var en god synliggjøring av hvorfor det ikke skjer noe på dette feltet. Når man sier at økningen av antall dyr har skjedd «med avtagende hastighet», synes jeg argumentene er noe tynne. Det er klart at hvis det skjer en økning når antallet skal gå ned, kan man ikke forsvare det med at den økningen har skjedd med lavere hastighet enn før. Da må man ta tak i det og få reintallet til rent faktisk å gå ned.
Jeg må nok også si at når man argumenterer som om det har skjedd en effektivisering innenfor reindriften fordi tilskuddene har gått noe ned samtidig som man får noe avvik i forhold til produsert kjøttmengde, er det, når det gjelder å stille krav til næringen, altfor forsiktig uttalt. Jeg så et regnestykke for ikke lenge siden der man regnet ut at støtteordningene inn mot et kilo produsert reinkjøtt – den som satte opp tallene aksepterte at man da også hadde uttak til privat forbruk – var i størrelsesorden 500 kr pr. produsert kilo kjøtt. Det er klart at med utgangspunkt i slike enorme tall, vil det kunne få årvisse variasjoner. Det man er nødt til, er å ta tak i det på en helt annen måte enn det landbruksministeren synliggjør i sitt innlegg her i dag.
Jeg må nok si, selv om vi nå er en del av denne regjeringen, at mitt inntrykk er at forskjellen mellom vekslende regjeringer i dette spørsmålet er helt marginal. Jeg har ingen tro på, med den tilnærmingen som har vært beskrevet av landbruksministeren i dag, at situasjonen om fem år kommer til å bli beskrevet som vesentlig forandret. Det er det rikelig anledning til å se, fem år går relativt raskt. Uansett hvem vi da måtte ha som landbruksminister, tror jeg at disse problemstillingene i den grad de har endret karakter, bare har forsterket seg. Det finnes ikke veldig mange andre næringer i Norge hvor vi er villig til å gå så langt i å lukke øynene når det gjelder å stille krav til produksjon, og krav til dyrehold for den saks skyld. Tenk om en skulle hatt kyr på båsen og mellom en fjerdedel og halvparten av kalvene døde hvert eneste år, og staten forsatte å gi tilskudd til den næringen som om ingenting hadde skjedd!
Dette er en uakseptabel situasjon der man burde ha brukt langt skarpere virkemidler og tatt tak i det på en mye sterkere måte enn det landbruksministeren synliggjør her i dag. Jeg skulle også ønske at landbruksministeren i sterkere grad hadde frigjort seg fra manuset fra sitt eget embetsverk og faktisk mente noe om disse spørsmålene på egen kjøl.
Statsråd Lars Peder Brekk [14:09:49]: Den siste kommentaren, om å frigjøre seg fra manus, regner jeg med bør være gjeldende for alle sammen her. Jeg synes jeg så den samme koblingen til manus fra representanten Ballo som fra meg.
Jeg har lyst til å understreke et par ting i forbindelse med saken. For det første legger den nye reindriftsloven til grunn at man skal ha en større grad av ansvar selv i næringen for å få gjennomført en mer bærekraftig utvikling. En mer bærekraftig utvikling er uansett avhengig av at vi får næringen med på laget. Hvis vi ikke får det til, vil alle tiltak være nytteløse, så lenge vi ønsker å opprettholde en reindriftsnæring i Finnmark og ellers i landet. Det er utgangspunktet for endringen i reindriftsloven, det er utgangspunktet for at jeg sier at nå må vi avvente implementeringen av reindriftsloven, og det er utgangspunktet for at jeg sier at vi ser at det gir resultater i enkelte områder og at vi også setter større innsats inn på de områdene der det ikke har gitt resultater ennå. Utgangspunktet er jo at man i de ulike reinbeitedistriktene gjennom samarbeid skal sørge for at man får tilpasset reindriftstallet til beitegrunnlaget. Når vi da ser at det gir resultater i enkelte områder etter at reindriftsloven har blitt innført, må vi jammen meg gi de andre områdene der dette ikke har gitt resultater ennå, en sjanse til å få gjennomført det samme. Det er min ambisjon i denne saken å følge opp slik at man får en mer bærekraftig reindrift.
Når det gjelder sammenligningen med oppdrettsnæring og jakt og fiske, synes jeg på sett og vis at det blir en særdeles søkt sammenligning, i den forstand at vi nå snakker om en reindriftsnæring som alle partier i dette storting, så vidt jeg vet, har sagt at man ønsker å opprettholde i framtiden. Da blir disse angrepene fra representanten Ballo på reindriften litt spesielle i den forstand at en i utgangspunktet skal sørge for virkemidler som sikrer den i framtiden.
Jeg er altså enig med representanten Ballo i at vi skal få en mer bærekraftig reindriftsnæring, men jeg er helt uenig med ham i den måten han beskriver utviklingen i de siste årene på.
Arne L. Haugen (A) [14:12:41]: Jeg har dessverre manus jeg også!
Det er kompliserte problemstillinger representanten Ballo berører i sin interpellasjon til landbruksministeren i dag, og etter min oppfatning også temmelig unyansert. Men det er vel slik at man ved å sette saken på spissen får til en debatt. Jeg må si at til tross for at jeg er elgjeger selv og aktiv i det miljøet, finner jeg det særdeles krevende å se verdien i sammenligningen av kjøttuttak fra elgjakt og reinslakting. Det er vidt forskjellige dyr og biotoper.
Arbeidet med å få på plass en bærekraftig reindrift i Finnmark har, som statsråden nettopp har redegjort for, hatt høy prioritet hos den rød-grønne regjeringen. Unnlatelsessynder fra tidligere regjeringer tar det lang tid å rette opp. Da Regjeringen tiltrådte i 2005, ble det ganske raskt tatt beslutning om å prioritere arbeidet med ny reindriftslov, og vel et år senere ble lovforslaget lagt fram for Stortinget. Ressursforvaltning, men også sanksjonsbestemmelser stod sentralt i den nye loven, og jeg mener at den på en god måte balanserer hensynet til næringsmessig selvstyre med den overordnede plikt og det ansvar staten har med å sørge for at reintallet ikke overstiger ressursgrunnlaget.
Reindriftsloven ble vedtatt i Stortinget i mai 2007, og jeg konstaterer at implementeringen tar tid, selv om jeg vet at arbeidet har vært prioritert i departementet. Utfordringen nå, slik jeg ser det, er at forvaltningen følger den interne organiseringen i reindriften tett, og pusher på der det er nødvendig. For eksempel i Alta er det nå en veldig krevende situasjon, som etter min mening må finne sin løsning i at de områdene som er fredet for reindrift, forblir fredet. Det vil være i tråd med de lokale myndigheters syn i saken.
En samlet næringskomité har flere ganger påpekt at det er viktig å stimulere til økt slakting og reduksjon i reintallet i distrikter med for høyt beitetrykk. Komiteen har også støttet det grepet som er tatt fra Regjeringens side ved at man legger slaktevekt til grunn for å få ned reintallet. Tilskudd med vilkår om at mottakere skal oppfylle bestemte slakte- og produksjonskrav, er også svært viktige tiltak som bidrar til å flytte fokus bort fra tilskudd og til produksjon. Ikke minst av hensyn til dyrevelferd er det viktig at vi gjør det vi kan for å legge til rette for en mest mulig bærekraftig reindrift. Det at dyr lider grunnet mangel på mat, er en helt uakseptabel situasjon.
Etter mitt syn er det i alles interesse at reindriften skjer innenfor forsvarlige økologiske, kulturelle og økonomiske rammer. Jeg er derfor glad for statsrådens forsikring om at departementet vil følge opp med tiltak og virkemidler for å sikre at potensialet for økt slakteuttak i de mest kritiske områdene kan realiseres.
Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [14:16:47]: Aller først vil jeg takke interpellanten og understreke viktigheten av denne debatten. Jeg vil også framheve Olav Gunnar Ballo for måten han gjennom mange år har arbeidet for forståelse og likebehandling i Finnmark. Jeg har hatt et sammenfallende syn med Olav Gunnar Ballo på dette området, men som alle vet, verken en eller to svaler gjør en sommer, men det merkes at det blir varmere.
Beiteressursgrunnlaget for reinsdyr har vært en pågående debatt i altfor lang tid. Det må nevnes at det er store variasjoner i Finnmark hva angår tilstanden. Det er enorm forskjell på hva som skjer på vestvidda og på hva som skjer i midtfylket og i Øst-Finnmark. Men det at det er forskjeller – som vi ser i dag – tilsier jo at vi faktisk må fokusere på det området der problemet er størst, og det er på vestvidda.
For å illustrere dette kan en vise til at slaktevekten for et halvannet år gammelt dyr i vest i mange tilfeller ikke er høyere enn hva den er for årskalver i øst. Det sier noe om situasjonen. Det er innlysende at situasjonen på vestvidda tilsier at vi er havnet i en økologisk ond sirkel der beiteressursgrunnlaget svikter, med den konsekvens at for svake simler føder for svake kalver – som igjen blir et enkelt bytte for nær sagt alt av rovdyr.
Dette gjenspeiler seg også i erstatningssøknader for tapte dyr. Vi vet at ved mye snø eller isdekte vidder oppstår det nesten årlig ufattelige dyretragedier. Vestvidda står i fare for å bli en høyfjellsørken. Dette skjer til tross for at Stortinget har vedtatt at det ikke skal være mer enn 64 100 dyr på området. All statistikk viser at det for de siste 15 årene nesten årlig har vært 30 000 flere dyr der.
Det er ingen overdrivelse å si at det ikke er noen regjeringsansvarlige på 15 år som egentlig har brydd seg. Finnmark ligger langt unna Oslo, noe denne saken illustrerer godt. Vi har hatt 15 år med prat – når skal noen ta ansvar? Vi har i tillegg mange konflikter vedrørende beite og arealpolitikk. Vi har hatt det i Gargia i Alta, vi har hatt det i Porsanger, vi hadde det i Kvalsund, hvor man kunne fått på plass masse arbeidsplasser, som Fefor og reindriften nektet. Vi har det i Hammerfest, hvor fastboende i kommunen ikke får tillatelse til å benytte seg av ordinære friluftsstier.
Slik Fremskrittspartiet ser det, er det imidlertid flere veier å gå for å løse beiteressursproblemet. Kvalitet og økt kjøttproduksjon må stimuleres på bekostning av dagens subsidieordninger, som styrker støtten etter pr. hode-prinsippet. Denne politikken er den direkte årsak til at antall dyr blir fremmet på bekostning av kvalitet.
Norge trenger å innføre en modell og fornye næringen slik at næringen blir mer på linje med hva som er tilfellet i Sverige og Finland, med bl.a. å bruke en større grad av stasjonær reindrift på bekostning av nomadisk drift på vestvidda. Dette vil medføre noe mating om vinteren, men vil fremme kvalitet, kjøttvekt, produksjon og inntekt.
Erfaringer tilsier at ved nomadisk drift trenger en driftsfamilie ca. 2 100 dyr for å kunne klare seg. Ved stasjonær drift trenger den samme familien ca. 800 dyr for å gjøre det samme. Og når vi vet at for mange dyr er problemet i vest, er dette en fornuftig vei å gå. Ulike kombinasjonsnæringer innen bruk av rein og doudje vil også bli enklere å kombinere for driftsfamiliene ved stasjonær drift.
Reindriftsforvaltningen må helt klart bli skilt fra næringen. Dagens situasjon tilsier at dette blir bukken og havresekken. Kvalitet, objektivitet og profesjonalisme taper i dag kampen, og det er ønsket om størst antall dyr og subsidier som vinner på bekostning av beiteressursgrunnlag og kvalitet.
Olav Gunnar Ballo (SV) [14:21:58]: Vi står overfor ganske store utfordringer i Finnmark, og det har også vært snakket en god del om nordområdesatsing. Da er det til ettertanke at noen av de faktorene som kanskje virker sterkest inn i Finnmark, er det så liten vilje til å gå inn i som man ser av denne debatten i dag. Det er helt åpenbart illustrert med bare et lite bygdesamfunn som Nervei, der det er behov for å få veiutløsning for å ivareta ressursene – og med betydelig verdiskaping også for staten, for Norge som samfunn – men så oppstår det en konfliktsituasjon der den typen virksomhet kommer til kort. Hvis man ikke analytisk går inn i det, hvis man ikke analytisk prøver å tenke hva det er som gjør at man ikke klarer å skape flere arbeidsplasser i Finnmark, og hva det er som gjør at man ikke klarer å snu flyttestrømmen, vil jo den utviklingen bare fortsette.
Jeg kan godt skjønne en statsråd som blir indignert over at man fra – jeg hadde nær sagt – sine egne i stortingssalen ikke bare får høre at Regjeringen gjør en bedre jobb enn den forrige, og at det er all mulig grunn til å bejuble den. Grunnen til det er at jeg fornemmer en hulhet i ordene fra statsråd etter statsråd i forhold til at man tar tak i realitetene. Selvsagt er det ubehagelig å måtte forholde seg til reindriftsnæringen og måtte si at den politikken som har vært ført til nå, har vært gal; vi er nødt til å gjøre noe med den, vi er nødt til å endre den. Men det er faktisk den typen forventninger man må kunne ha til aktive politikere både i storting og i regjering hvis vi mener at vi utgjør en forskjell som enkeltindivider. Da kan vi ikke bare si at vi flikker litt her og vi flikker litt der, men konfliktene lar vi ligge, for vi ønsker ikke å tråkke noen på tærne. Det er på en måte akkurat det som skjer innenfor denne næringen.
Samtidig blør Kyst-Finnmark. De mangler tilgang til ressurser, og får heller ikke skapt ressurser nettopp fordi det oppstår konflikter som – gjennom det Stortinget har vært med på å vedta, og gjennom det lovverket vi har i dag – er til hinder for den type næringsutvikling i Finnmark. Så pass mye til ettertanke opp mot det man snakker om i relativt store bokstaver, nemlig nordområdesatsingen, at man nok burde ha gått inn i realitetene på en annen måte enn det jeg fornemmer at statsråden er villig til for å snu denne utviklingen og gjøre at reindriften blir bærekraftig, og også sikre at den ikke i så stor grad som i dag kommer i konflikt med annen næringsutvikling i Finnmark.
Statsråd Lars Peder Brekk [14:24:48]: For det første har jeg lyst til å følge opp representanten Ballo i det at han har lagt fram denne interpellasjonen, og si at dette er det nyttig at vi diskuterer også i stortingssalen, selv om det er slik at en kan være noe uenig om inngangen i saken og i alle fall i beskrivelsen av sakens realiteter. Så da kan en legge det på plass.
Det som er farene med denne typen diskusjoner er jo at en kanskje også unødvendig dyrker motsetninger mellom reindriften og andre næringer. Jeg føler på sett og vis at eksempelet med Nervei blir en måte å gjøre det på som er helt umulig for noen annen enn interpellanten å kommentere, i den forstand at det er en sak der en meg bekjent har fulgt vanlige regler i forhold til innsigelsesretten som reindriften har, og som de selvsagt bruker, og som følger av lover og regler vi alle sammen har vært med på å vedta.
Når det gjelder poenget som Ballo tar opp om den såkalte hulheten i argumentasjonen, vil jeg bare vise til at det ganske nylig er innført en ny reindriftslov. Det er ganske nylig gjennomført endringer en kjører hardt etter, og en følger opp de premissene som ligger i loven. I det ligger det at en gjennom frivillige avtaler, gjennom å ansvarliggjøre reindriften selv, og gjennom å ansvarliggjøre reinbeitedistriktene, skal oppnå de resultatene vi alle ønsker.
Jeg er helt enig med representanten fra Fremskrittspartiet, som sier at problemet er størst i Vest-Finnmark. Situasjonen er veldig forskjellig i ulike deler, som jeg også prøvde å si i mitt innlegg. I Varanger og sørdelen er det bedre. Der ser vi at reindriftsdistriktene i større grad har klart oppgaven med å finne et internt samarbeid som regulerer antallet rein, og se det i forhold til det beitegrunnlaget som finnes. Det er også faktisk slik at på enkelte steder i Finnmark bedres beitegrunnlaget kraftig – det har vi sett resultatet av i det siste – men ikke alle plasser.
Så til Vest-Finnmark. Om en skal ha nomadisk reindrift eller stasjonær reindrift, må være en sak som for så vidt også kan diskuteres i reinbeitedistriktene, men utgangspunktet i dag er den drift vi har nå, og det reinbeitedistriktene selv gjennomfører.
Helt til slutt har jeg lyst til å si at når en diskuterer utfordringene i Finnmark, er det viktig å ha et litt bredere perspektiv enn bare de utfordringene en har i reindriften. Da tror jeg vi skal ha en litt annen inngang, bl.a. å analysere også de alternativene som finnes, bedre.
Presidenten: Då er debatten i sak nr. 3 over.