Møtelederen: Da gir jeg ordet til utenriksministeren – vær så god.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Det er bra at lederen følger med på hva utenriksministeren skal gjøre.

Til dette punktet vil jeg også takke kommunal- og distriktsministeren og energiminsteren for gode innledninger. Jeg vil si litt mer om Clean Industrial Deal, som ble lagt fram 26. februar, jeg vil si litt mer om status for CRMA, altså rettsakten om kritiske råvarer, og jeg vil si litt om status for vårt videre arbeid med CBAM, altså grensejusteringsmekanismen for karbonprising. Jeg vil også komme inn på status for EØS-midlene, forhandlingene med mottakerlandene om prioriteringer som pågår, men først vil jeg si litt om hvor vi står i handelspolitikken nå, snaut halvannen måned etter presidentskiftet i USA.

Jeg vil innlede med å si at som utvalget er godt kjent med, og som vi alle jo følger med på på daglig basis, har vi hatt en sjeldent tydelig påminnelse om at tanken om at vi lever livet vårt i en liten boble i Norge, og at et godt liv kan sikres uten at man tar vare på sitt forhold til utlandet, rett og slett ikke stemmer. Vi er dypt integrert. Det er faktisk få andre land på kloden som er så avhengig av at verdenshandelen virker. Nesten alt av varer og tjenester vi produserer, eksporteres, og nesten alt vi forbruker, importeres. Det er avgjørende viktig at verden virker, både den store verden som vi prøver å koble oss til gjennom WTO og et regelbasert handelsregime, og våre aller viktigste markeder i Europa. Hvis noen var i tvil, går jeg ut fra at det ikke lenger er særlig tvil om at det er slik det henger sammen, og at dette er en forutsetning for et godt, trygt liv i Norge i bred forstand, fra sikkerhet til økonomisk vekst og evne til fordeling.

Situasjonen er nå sjeldent dramatisk. Jeg kan faktisk ikke huske at den har vært så dramatisk noen gang i mitt liv, og sannsynligvis ikke siden annen verdenskrigs slutt. Den amerikanske administrasjonen under president Trump fører nå en handelspolitikk preget av kraftig økt proteksjonisme og unilateralisme i USA. Det betyr også at dette er et alvorlig brudd med en linje som har stått sentralt for USA i veldig mange år, om å støtte opp om en regelbasert handelsorden internasjonalt.

Trump-administrasjonens handelspolitikk og den uroen den medfører, skaper allerede store utfordringer for det globale handelssystemet og for internasjonal økonomi. USA har som kjent varslet økte tollsatser for aluminium og stål fra 12. mars. Det er altså seks dager til, det er neste onsdag, og det er blitt varslet en helhetlig gjennomgang av USAs handelspolitikk fram mot 1. april, som er tre og en halv uke fra nå. For Norge betyr dette en mer uforutsigbar handelssituasjon, der vi må navigere i et stadig mer komplekst landskap for å beskytte våre handelsinteresser. Det er da viktig å holde hodet kaldt og ha de økonomiske realitetene i bakhodet. Kun 3 pst. av vår eksport går til USA, mens mer enn to tredjedeler av vår eksport går til EU. Slår vi sammen EU og Storbritannia, er vi på over 85 pst. av norsk eksport.

Hvordan EU velger å reagere på konsekvensen av amerikanske tolløkninger, er derfor svært mye viktigere for Norge enn akkurat hva USA selv gjør. EU har signalisert at de kommer til å svare på tolløkningene med en kombinasjon av dialog og tiltak. Kommisjonen har varslet at de vil reagere bestemt og umiddelbart, men at de helst ønsker å komme fram til framforhandlede løsninger med USA gjennom bilaterale samtaler. Der legger de seg på samme linje som andre nærstående vestlige land som har samme utfordring, f.eks. Canada og Mexico, som sier at de vil reagere «in kind» hvis nødvendig, men foretrekker dialog hvis mulig. Canada, Mexico, EU og vi mener jo at hele verdensøkonomien vil tape på en handelskrig. Det er ingen varige vinnere i en handelskonflikt.

Det betyr at EUs eventuelle direkte mottiltak vil være rettet mot USA og USA alene, de vil ikke treffe Norge. Det som bekymrer oss mer, er hvordan Norge eventuelt kan bli truffet av senere beskyttelsestiltak, eller det som er kjent som «safeguards», som EU kan innføre for å beskytte sitt marked fra å bli oversvømt av varer fra tredjeland. Bare for å forklare det: Det at USA setter opp høye tollbarrierer som i realiteten gjør visse typer eksport til USA umulig, kan føre til at tredjeland da forsøker å dumpe sine varer på det europeiske markedet til en lavere pris, og at det vil utfordre industrien i EU-landene. Da har EU etter WTO-regelverket rett til å innføre «safeguards», eller beskyttelsesmekanismer.

Siden EU, akkurat som oss, er svært opptatt av å følge regelverket i WTO, er det ikke slik at man kan velge og vrake i unntak. Det er altså slik at i prinsippet skal de beskyttelsesmekanismene gjelde for alle andre land, fordi EU er en tollunion. Når det i det offentlige ordskiftet har vært uttrykt om dette er et spørsmål om hvorvidt EU er «snille» eller «slemme», har det altså overhodet ingenting med det å gjøre. Det er ikke slik verden henger sammen. Det er snakk om hvilke muligheter man har til å begrunne eventuelle unntak.

Der mener vi veldig klart og tydelig at vi har verdens beste argument for å få unntak, nemlig at vi har EØS-avtalen, og at EØS-avtalen forutsetter fritt vare- og tjenestebytte mellom EU-landene, selv om EFTA/EØS-landene, altså Norge, Island og Liechtenstein, ikke er med i EUs tollunion. Det er det argumentet vi framfører systematisk og gjennomgående opp mot EU-kommisjonen, på alle nivåer, helt opp til toppen, og også mot samtlige EU-land.

Vi møter betydelig forståelse for det, men det er viktig for meg å formidle til utvalget at det vil være en rekke andre land som også er nær EU politisk, som også vil ønske slike unntak. EU må altså gjøre et skille mellom noen og noen andre som de kan forklare overfor WTO og andre handelspartnere. Der er vår inngang EØS-avtalen, for det er ingen land i verden som er så tett koblet på EUs marked som de landene som er med i EØS uten å være med i EU. Dette er et standpunkt som vi deler 100 pst. med Island og Liechtenstein. Vi jobber tett og nært sammen med dem politisk og på alle nivåer for å fremme dette synspunktet.

Det er særlig Island som er relevant her, for det er jo begrenset med den typen industri i Liechtenstein, som har en tredjedel av Lillestrøms befolkning. Det er altså ganske relevant for Island og Norge, men i prinsippet er det altså de tre.

Vi har som sagt hatt samtaler på alle nivåer, fra kommisjonspresident von der Leyen ned til saksbehandlere i Kommisjonens generaldirektorat. Jeg har løpende og tett kontakt med Maros Sefcovic, og vi har også snakket med en rekke av de andre berørte kommissærene. Vi har gjennom våre ambassader hatt møter i alle EU-hovedstedene om samme tema.

Dette er Kommisjonens kompetanse, og det er bra, men det er samtidig viktig at det de bestemmer, også forstås i medlemslandene, og derfor er det så uendelig viktig nå at vi må ivareta vår del av kontrakten. Det er ikke tiden for å drasse med seg lange og unødige etterslep. Derfor ser vi dette i nær sammenheng med behovet for å redusere etterslepsbunken og være en god partner for EU, i tråd med de avtalene vi frivillig har inngått. Det er jo ingen som har pålagt oss å være med i EØS-avtalen. Dette var noe vi sterkt ønsket, og som samtlige regjeringer etter at EØS-avtalen ble inngått, har bekreftet at man ønsker. Derfor gjør vi i praksis det vi har sagt lenge. Vi reduserer nå etterslepene, som vi uansett burde gjort, men som er ekstra viktig i den situasjonen vi nå står i.

Vi jobber samtidig opp mot amerikanske myndigheter for å sikre at Norge i minst mulig grad skal rammes av amerikanske restriksjoner og tolltiltak, for selv om det er en brøkdel av handelen, er den viktig for de selskapene som faktisk eksporterer til USA. Det hjelper jo ikke veldig mye å si til f.eks. en eksportør av fiskeforedlede produkter at det ikke er så mye handel med USA, hvis akkurat deres handel er med USA, så vi jobber også opp mot dem. Akkurat per i dag, i snakkende stund, har det imidlertid ikke vært snakk om direkte tiltak mot Norge, men det har jo vært snakk om mange tiltak mot verden generelt. Vi forbereder oss på en nær dialog også med amerikanske myndigheter, og vi samarbeider nært med EU og med øvrige EFTA-partnere om å ta vare på det internasjonale handelsregelverket for Verdens handelsorganisasjon, WTO. Det er interessant nok ganske mange partnere også i det globale sør som nå er opptatt av å ta vare på Verdens handelsorganisasjon, i en tid hvor handelen er mer truet enn noensinne, for det går jo ut over veldig mange land. Det er ingen tvil om at spesielt land som klarer å kombinere aktiv deltakelse i fritt vare- og tjenestebytte med en god fordelingspolitikk, har blitt mye rikere enn de som ikke har gjort det, og derfor er det også mange land som er bekymret for at dette nå utfordres.

Regjeringen fortsetter derfor å jobbe for stabile og forutsigbare rammebetingelser for norsk næringsliv. Det er helt på toppen av den utenrikspolitiske agendaen, sammen med alt det vi senere, om kort tid, skal snakke om med Ukraina og den transatlantiske alliansen. Det henger på en måte sammen, for begge deler har å gjøre med om de institusjonene som ble bygd etter annen verdenskrig, forblir relevante. Vi er en aktiv deltaker i alle berørte internasjonale fora og vil fortsette å arbeide for et åpent, rettferdig og regelbasert handelssystem innen rammen av en bred, folkerettsbasert internasjonal orden. Jeg opplever at vi er så godt rustet som vi kan være, gitt våre alliansetilknytninger og gitt vårt forhold ikke minst til Europa som EØS-medlem, men ikke medlem i EUs tollunion eller medlem i EU.

Med andre ord, for å oppsummere: Vi styrker vårt samarbeid med EU, vi opprettholder en konstruktiv dialog med USA, og vi fortsetter å differensiere våre handelsforbindelser. Det bør også nevnes her at det er en større interesse for frihandelsavtaler med EFTA enn det har vært på lenge, fordi mange land nå ser at en viktig «hedging» mot å bli utestengt fra amerikanske markeder er å bygge frihandelsavtaler med andre land. Det gjelder både mot EU, altså fra tredjeland inn mot EU, og inn mot EFTA.

Jeg vil så gå over til å orientere om Kommisjonens forslag til Clean Industrial Deal, som ble lagt fram 26. februar. Dette bekrefter Kommisjonens strategi om å gjøre avkarbonisering til en driver for vekst for europeisk industri. Det er altså ikke slik at målene er svekket. Tvert imot har EU nettopp forsterket sine klimamål, men man er blitt mer oppmerksom på at dette må forenes med en aktiv strategi for vekst, og at regelverket ikke skal svekkes, men forenkles for å kunne bidra til å fremme også den industrielle veksten.

Dette er en omfattende og ambisiøs plan. Det legges opp til at EU skal mobilisere 100 mrd. euro for støtte til ren produksjon i Europa, i tillegg til å styrke annen finansiering. Formålet er å motivere industrien til å gjøre investeringer i ren teknologi. Dette gjelder avkarbonisering av energiintensiv industri og utviklingen av ren teknologi. Clean Industrial Deal samler klima og konkurranseevne i én overordnet vekststrategi, og det er kanskje det nye fokuset. Det har ligget implisitt – nå er det eksplisitt. Fokuset er på energiintensiv industri og «clean tech», altså produksjon av teknologier vi trenger i det grønne skiftet, f.eks. batterier. Dette er jo et felt hvor Kina har lagt seg helt i front, og hvor det er viktig å sørge for at Kina ikke blir monopolist eller eneleverandør av de nye teknologiene som vil definere det 21. århundre.

Eksisterende energiintensiv industri skal få støtte til å avkarbonisere og møte utfordringer knyttet til energipriser, som vi snakket om i stad, og global konkurranse. Strategien omfatter en rekke konkrete initiativer som skal legges fram i løpet av 2025 og 2026. Mange av disse kommer allerede i første kvartal av 2025, altså nå i vår. Den blir sentral for den grønne omstillingen og må ses i sammenheng med at Kommisjonen nå skal foreslå et nytt klimamål på 90 pst. for 2040 – altså for 90 pst. reduksjon innen 2040. En hjørnestein er tilgang til rimelig energi for industrien, næringslivet og husholdninger. Andre grep i strategien er å legge bedre til rette for markeder for avkarboniserte produkter, for sirkulær økonomi og for tilgang til kritiske råvarer og kompetanse.

Omstillingen vil kreve store investeringer, både offentlige og private. Det legges opp til mer finansiering på EU-nivå, å øke private investeringer gjennom ulike stimulerende tiltak og å gjøre det lettere for medlemsstatene å gi støtte til grønne initiativer i industrien. Kommisjonen vil i juni legge fram et forslag til et midlertidig rammeverk for offentlig støtte fram til 2030, altså at det skal bli større rom for direkte offentlig støtte til kritiske prosjekter. Et viktig horisontalt grep for en konkurransedyktig omstilling vil være en forenkling av det omfattende regelverket og for rapporteringsplikten for europeisk industri.

Kommisjonen la 26. februar også fram den første pakken om forenkling av regelverket. Forslagene gjelder forenklinger i EU-regler om bærekraftsrapportering og aktsomhetsvurderinger samt i taksonomien for bærekraftig økonomisk aktivitet. Forenklingene kan redusere antallet foretak i EU som må drive med bærekraftsrapportering – at de reduseres med om lag 80 pst. I tillegg foreslås det rapporteringsforenklinger, bl.a. i InvestEU og EFSI-forordningene, som det heter, dvs. European Fund for Strategic Investments. Kommisjonen vil følge opp med strategier knyttet til bilindustrien, stålindustrien og kjemisk industri, bærekraftig transport og bioøkonomi.

Clean Industrial Deal vil påvirke oss både direkte og indirekte og legge viktige rammer også for norsk industri og sikkerhet. Det er rett og slett en logisk følge av at dette er vårt hjemmemarked – at nesten all norsk industri arbeider inn i dette markedet. Da kan man ikke ha et helt annet regelsett i Norge. Strategien er i en tidlig fase, noe som faktisk gir oss mulighet for å påvirke politikk og regelverksutforming i EU, men prosessen går raskt framover, og vil vi mene noe, må vi være tidlig på. Norge må ta del i de strategiske diskusjonene i EU nå og framover. Både på politisk nivå og på embetsnivå jobber vi samordnet med dette og har en god dialog med samfunnsaktørene. Regjeringen har igangsatt et bredt tverrsektorielt arbeid med strategien, og næringsministeren og jeg vil redegjøre nærmere for dette arbeidet på utvalgets møte den 6. juni.

Forordningene om kritiske råvarer, CRMA, Critical Raw Materials Act, og om nullutslippsteknologi, NZIA, Net-zero Industry Act, har vært tema i Stortingets europautvalg flere ganger, senest i september i fjor. Energiministeren har allerede orientert om status for NZIA. Jeg vil derfor gå inn på CRMA. Jeg skal forsøke å ikke gjengi for mye fra møtet i september, men heller gi en kort oppdatering.

Helt konkret er det slik at CRMA og NZIA gjør det mer attraktivt å investere i produksjon av grønn teknologi og kritiske råvarer i EU, slik at flere prosjekter iverksettes og produksjonen av disse varene øker. Norge og norsk næringsliv påvirkes av dette gjennom vår deltakelse i det indre marked.

Når det gjelder CRMA, har Kommisjonen gjennomført en første søknadsrunde om å få status som strategisk prosjekt i EU. Søknadsfristen var i august i fjor. Norske bedrifter kunne søke i kategorien «prosjekt i tredjeland». Vi er kjent med at det totalt var 170 søknader om å bli strategisk prosjekt, og at 6 av disse søknadene kom fra prosjekter i Norge. Kommisjonen har nå vurdert søknadene og er i ferd med å ferdigstille listene over strategiske prosjekter i EU. Prosjekter i Norge kan imidlertid kun anerkjennes som strategisk prosjekt dersom norske myndigheter godkjenner dette. Vi er derfor i kontakt med Kommisjonen om eventuelle strategiske prosjekter i Norge, uten at jeg på det nåværende tidspunkt kan si mer om innholdet i denne dialogen. Jeg vil understreke at status som strategisk prosjekt ikke innebærer noen forskuttering av nasjonale saksbehandlingsprosesser, verken knyttet til søknader om nødvendige tillatelser eller til kommunenes planprosesser.

Så litt om arbeidet med CBAM, Carbon Border Adjustment Mechanism. Slik utvalget er kjent med, har regjeringen besluttet at Norge skal innføre CBAM. Forordningen vil inngå som et vedlegg i EØS-avtalen. Som utvalget godt kjenner til, har det vært en lang prosess fram mot dette og omfattende diskusjoner på tvers i vårt system. Det var helt nødvendig fordi CBAM er et omfattende regelverk med implikasjoner for næringslivet og for offentlige myndigheter. Vi tar ikke lett på de forpliktelsene som vil følge med regelverket.

Vi vil arbeide for at CBAM-forordningen innføres i Norge så raskt som praktisk mulig. Vi er i dialog med EØS/EFTA-statene og EU om dette, men det er mye som må på plass før vi kommer dit. Det er behov for å gjøre nasjonale tilpasninger i CBAM-forordningen. Det skjer i nær dialog med øvrige EØS/EFTA-stater og med EU. Den institusjonelle kapasiteten til å håndheve regelverket må etableres, men dette arbeidet er godt i gang. Regjeringen har utnevnt Miljødirektoratet som ansvarlig myndighet for CBAM-forordningen, og de er godt forberedt på det. Skatteetaten får oppgaven med å autorisere importører av CBAM-varer, såkalte CBAM-deklaranter, og også tolletaten vil få nye oppgaver knyttet til dette. I alle etatene må det bygges kapasitet og kompetanse. Innføringen innebærer nye ansvarsområder og oppgaver og vil kreve læring og tilpasning. Det vil bli viktig med tett samarbeid mellom etatene både fram mot innføring og i den videre praktisering av regelverket. Jeg gjentar at her er det bare tiden og veien for å komme på plass i tide, men det er altså vår målsetting.

Avslutningsvis vil jeg gjerne få gi en kort status om EØS-midlene og forhandlingene med mottakerlandene. Vi har nå innledet forhandlinger med alle 15 mottakerland om landvise prioriteringer og forventer å undertegne flere avtaler fram mot sommeren. Vi tar sikte på at rammeavtalen med Polen – som er det største mottakerlandet av EØS-midler, med et beløp på 924 mill. euro – vil undertegnes i Warszawa i april. Avtalene vil gi store muligheter for styrket samarbeid innen energi og klima, forskning, næringsliv, kultur og lokal utvikling og ikke minst innenfor justissektoren, hvor bistand til gjenoppbygging av rettsstaten står sentralt. Jeg minner om at Polen nå har det roterende presidentskapet i EU og igjen er blitt en av de helt ledende, sentrale aktørene i EU og en nær og viktig partner for Norge. Som nevnt gjelder det også justissektoren, hvor bistand til gjenoppbygging av rettsstaten står sentralt, og her vil vi involvere både Domstoladministrasjonen og Europarådet.

Samarbeidet vil også inkludere helseberedskap og arbeid mot desinformasjon. Det arbeidet har blitt enda mer viktig etter at man gjennom de facto-avviklingen av USAID ser mindre amerikansk innsats på det området. Det er også andre trender i USA som gjør at det er mindre fokus på arbeidet mot desinformasjon, som gjør at det blir ekstra viktig at europeerne jobber med dette. En av de største truslene mot demokratiene i Europa er systematisk arbeid for å undergrave de frie media og et normalt ordskifte og erstatte sannhet med vås, for å bruke et ikke-parlamentarisk uttrykk.

Som en del av styrkingen av demokratiarbeidet har vi også lansert fondet for sivilt samfunn, og arbeidet med å oppnevne uavhengige fondsoperatører er i gang. Fondet vil etter planen starte sine utlysninger mot slutten av 2025 og begynnelsen av 2026 og bidra med viktige midler til demokratifremme, menneskerettigheter, antidiskriminering, likestilling og ytringsfrihet.

Da takker jeg for oppmerksomheten og ser fram til spørsmål, på de minuttene vi har igjen.

Møtelederen: Takk for det. Da er det først Bjørlo.

Alfred Jens Bjørlo (V): Her var det mykje – og ei god utgreiing. Eg skal prøve å vere kort sidan tida går. Det eine er det spørsmålet som eigentleg hang igjen frå energiministeren i stad, om balansen mellom at vi på den eine sida argumenterer for å stå utanfor viktige pilarar i energisamarbeidet, samtidig som vi på dette ekstremt viktige området for Noreg med å kome på innsida av tollunionen argumenterer med at vi må ha ein heilskapleg marknad.

Så har eg eit spørsmål når det gjeld å få ned etterslepet. Det var ei sak utanriksministeren ikkje kommenterte, men som kom ut som ei nyheit i avisa Nationen i går kveld, om at regjeringa legg opp til omsider å få på plass det GMO-regelverket som har hange i over 20 år. Det er sikkert ulike meiningar om det. Eg vil kalle det ei gladnyheit. Kan utanriksministeren bekrefte at det er noko av det ein no jobbar med, og eventuelt kva som er tidsløpet på det? Vil det kome til Stortinget? Kan han seie bitte litt meir om den saka? Eg ser på det som ein veldig viktig barriere å rydde unna.

Nikolai Astrup (H): Jeg stilte spørsmål til energiministeren om hvilke konkrete nasjonale interesser som var utfordret i de fem gjenstående rettsaktene som regjeringen sier de skal vente fem år til med å implementere. Jeg fikk ikke noe svar fra ham på det. Det er mulig utenriksministeren heller ikke har noe godt svar på det i dag, men er det i så fall mulig å få et skriftlig svar på det spørsmålet? Jeg mener det er helt sentralt når regjeringen nå varsler at de skal utsette i fem år, hvor i utgangspunktet fire femdeler er forordninger som skal gjennomføres straks. Det er det ene.

Det andre er omnibusreguleringen som akkurat kom. Den berører fire direktiver hvorav to er tatt inn i norsk rett, men den berører også CBAM. Norske bedrifter er nå i gang med bærekraftsrapportering, som er omfattet av dette, hvor alle bedrifter med under 1 000 ansatte blir unntatt fra rapportering. Hvis Norge bruker like lang tid på å implementere denne dereguleringen som vi bruker på å implementere reguleringer, vil jo norske bedrifter måtte fortsette å rapportere på dette mens EU-bedriftene slipper. Hva er utenriksministerens plan for rask gjennomføring av dette regelverket, for å sikre at ikke norske bedrifter pålegges en byrde som europeiske bedrifter nå slipper?

Det tredje spørsmålet gjelder varselet om at det kommer to omnibuspakker til. Hvilke innspill har regjeringen gitt til EU-kommisjonen på områder for deregulering som norske bedrifter og Norge er opptatt av?

Lise Christoffersen (A): Takk for gjennomgangen. Jeg har et kort spørsmål som gjelder EUs beskyttelsesmekanismer mot tredjeland innenfor handelsregelverket: Er det slik at Norge og Storbritannia står last og brast? Hvis Storbritannia får unntak, er det slik at vi får automatisk unntak, eller går vi i to forskjellige løp – vi som EØS-land og Storbritannia i et annet løp?

Kari Elisabeth Kaski (SV): Takk for redegjørelsen. Det er litt vanskelig å redegjøre og også lytte til redegjørelser om handelspolitikk når det er så raske bevegelser som det er nå. Det er potensielt en demontering av det internasjonale handelssystemet vi kan stå overfor. I lys av akkurat det, som vil være svært dramatisk, er mitt spørsmål både knyttet til om det er noen vurderinger av om det vil påvirke flere ting under bl.a. CBAM, som jo griper inn i handel fra Europa sin side, og om Norge har tatt noen posisjoner i dialogen opp mot EU i møte med tredjeland. Har man et langsiktig arbeid for å møte en eventuell restrukturering av global handel som vil kunne gagne både Europa og Norge opp mot tredjeland?

Møtelederen: Da har jeg tegnet meg selv til et spørsmål. Jeg takker for redegjørelsen. En problemstilling som jeg lurte på om utenriksministeren kunne si litt mer om, er forskjellen fra situasjonen i 2018–2019, da vi fikk unntak. Også da måtte man finne, som utenriksministeren sier, en regel som kunne begrunne unntaket, og EØS-avtalen gir jo ingen automatikk i unntak. Det som var situasjonen den gangen, var at tiltakene fra USA var begrenset til stål og aluminium, og på en måte var også beskyttelsestiltakene begrenset til det. Nå er det all grunn til å forvente at det blir et mye bredere perspektiv på det. En av knaggene sist var nettopp at det dreide seg om relativt små volumer. Nå kan det bli veldig annerledes.

Kan utenriksministeren gi noen vurderinger av i hvilken grad, og i så fall hvordan, det spiller inn på de vurderingene og de diskusjonene dere har med EU nå?

Da er det Sundnes, og så er strek satt.

Trine Lise Sundnes (A): Det er egentlig litt i forlengelsen av det komitélederen tok opp. Kunne utenriksministeren sagt noe om denne trippelskvisen? Fra sandwich-is til Tress er ikke en ueffen sammenlikning, for dette treffer jo alt fra fortykningsmidler, som vi er verdensledende på, som inngår i alt fra is til barnematproduksjon, til karbondioksideksporten vår, til bunnstoff i maling, til legemiddelindustrien vår. På mange måter treffer det oss absolutt overalt utover aluminium, som vi hadde sist. Utenriksministeren har nå sagt noe om hvordan man jobber for å komme innunder og bli håndtert som én økonomisk blokk innunder EU, men kunne han sagt noe om hvordan man jobber med det som vil skje med markedene utenfor EU som tidligere har levert til USA, men som med stor sannsynlighet kommer til å finne andre markeder, deriblant EU, med varer som er billigere i produksjon enn våre?

Møtelederen: Før utenriksministeren får ordet, skal jeg bare rette på en liten forglemmelse fra min side.

Jeg spurte ikke om noen hadde kommentarer til rettsaktene. Det oppfattet jeg for så vidt ikke at det var, siden ingen rakk opp hånda. Da satser jeg på at det ikke var det, og at vi kan protokollføre at det ikke var kommentarer til rettsaktene. Sånn går det når man begynner dagen på Politisk kvarter. Da blir det mye kluss.

Da skal utenriksministeren få ordet, vær så god.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Med respekt for tid skal jeg prøve å svare ordentlig, men raskt.

Bjørlo hadde et veldig godt spørsmål der stikkordet var GMO-regelverket. Vi vil definitivt gjennomføre det så raskt som mulig. Det er helt riktig at det har ligget lenge og er det eldste. Hvis GMO-regelsettet var en ungdom, ville hen nå være i ferd med å bli ferdig med bachelor, så det har vært altfor lenge. Det er faktisk også viktig å få Island med på dette, fordi at for å få det gjennom EØS-komiteen skal Island være med, så det er en sentral del av det vi nå jobber med her, også opp mot Island, for at vi sammen kan gå videre og få dette gjennom. For de som måtte være interessert i det: Det finnes sikringsmekanismer andre steder i EØS-avtalen hvis det skulle være noen problematiske sider ved dette som vi vil forby, enkeltstoffer f.eks., som allerede er der og er ivaretatt.

Det er helt riktig at omnibusreguleringene også angår oss. Jeg vil si meg enig med Astrup i at når det nå foregår en deregulering, er det åpenbart viktig. Vi kan ikke først somle med å innføre reguleringen og så somle med å innføre dereguleringen, som gjør at man da blir sittende og rapportere på ting som EU-konkurrenter ikke trenger å rapportere på. Det poenget tar jeg rett og slett med meg. Arbeiderparti-regjeringens klare mål er å få disse tingene fort igjennom og at alt hvor det ikke er en særlig grunn til å vente, tas raskt. Det er i og for seg også svaret på spørsmålet om de fem gjenstående rettsaktene. Nå viser jeg til det svaret energiministeren ga, om at dette har å gjøre med stor transformasjon i det europeiske energisystemet og ikke minst en nordisk dialog. Et sentralt tema som vi står sammen med de nordiske landene om, er at det burde vært flere prissoner i Tyskland. Det at det er én enhetspris i Tyskland, er et problem for land med de energimiksene vi har i nordiske land. Det er ett eksempel på grunnen til at vi venter med det. Makrosvaret – det overordnede svaret – er at hvis det er noen ting vi ønsker å vente med, er det viktig å få unna alt vi ikke trenger å vente med. Rett og slett å kraftig redusere det samlede volumet med etterslep gir mer rom for å ta seg tid på de få områdene vi velger å ta oss tid på. Jeg legger det til det svaret energiministeren allerede ga på Astrup sitt spørsmål.

Til spørsmålet fra Lise Christoffersen: Det er egentlig en veldig god illustrasjon av poenget. Det er helt klart for alle involverte, tror jeg, at vi er mye nærmere EU enn Storbritannia er. Island, Norge og Liechtenstein er i første linje utenfor selve EU-medlemskapet, og jeg vil si det vil være tilnærmet umulig f.eks. å gi unntak til Storbritannia og ikke også til oss, for vi er nærmere. Vi ønsker selvfølgelig Storbritannia lykke til, men vi står ikke sammen med Storbritannia i dette. Vi står sammen med våre EFTA/EØS-partnere, for vi har rett og slett et mye sterkere argument. Storbritannia valgte etter fri vilje å forlate EU og kom da på et integrasjonsnivå som er langt under det vi har i EØS. Det har konsekvenser som man bør huske på, hvis noen skulle ha tilsvarende ideer noen gang. Uten at de er spesielt mye i vinden nå, er det den konsekvensen det da får. Det er EFTA/EØS-landene – punktum – som er våre nærmeste partnere, og da mener jeg de tre – ikke Sveits, men Norge, Island og Liechtenstein – for å være presis på det. De andre får løse sitt problem.

Til spørsmålet fra Kaski: Vi jobber absolutt med det. Få dager etter at Trump tiltrådte – det var vel fredag, altså fem dager etter at Trump tiltrådte – deltok jeg i et uformelt WTO-ministermøte som generaldirektøren Ngozi Okonjo-Iweala innkalte til, for liksom å begynne tankearbeidet om hvordan vi tar vare på WTO videre. Vi er gjesteland i G20, og for ti dager siden var jeg i Johannesburg på det første møtet i G20 under det sørafrikanske presidentskapet. Også der, hvor for øvrig generaldirektør Okonjo-Iweala i WTO var til stede, var det mye snakk om hvordan vi kan ta vare på det internasjonale handelsregimet. Det som var litt oppløftende, er at jeg nå opplever at det er en bedre og mer konstruktiv dialog mellom resten av Vesten, altså Europa og Canada på den ene siden, og en del land i det globale sør, som kan være uenige om andre ting, men som faktisk har en felles interesse i at den internasjonale verdensordenen slik vi kjenner den, består, og at vi rett og slett ikke bare kan beklage oss over det som skjer i USA, men må ta aktive grep. Der vil Norge være aktivt med og også bygge allianser. Av verdens 8 milliarder mennesker bor 7 av de 8 utenfor Vesten, og det er også lurt å snakke med dem innimellom om disse spørsmålene og rett og slett venne seg til at vår nærmeste allierte ikke spiller den samme ordnende rollen som vi er vokst opp med så langt.

Når det gjelder spørsmålet fra Eriksen Søreide, om at det som kommer nå, sannsynligvis er bredere enn bare stål og aluminium, er det helt riktig. Spørsmålene fra både Sundnes og Eriksen Søreide var litt i samme bane. Det er mye bredere. Derfor er det viktigere og vanskeligere. Det er mye viktigere å lykkes, og det er et større og lengre lerret å bleke, men jeg opplever at vi er der vi bør være nå. Vi har fremmet dette veldig tydelig. Vi møter forståelse. Det er ingen som sier nei. Vi får ja og ikke nei. Det er bare at EU selv må se tiltakene fra USA før de vet nøyaktig hva de gjør, så akkurat nå, den neste uken, er det ikke så veldig mye mer vi kan få gjort, men vi er tungt på for å møte dette, for det kommer til å gripe inn i sånn ca. alt dette, i hvert fall slik det nå ser ut. Så er det jo et lite håp. Jeg understreker lite, men det er fortsatt et lite håp om at dialog vil føre fram, for det begynner å komme amerikanske stemmer helt inn i MAGA-land som har funnet ut at økt toll på varer faktisk gir høyere priser til de forbrukerne som forventet lavere priser. Det er en dyp og komplisert økonomisk sammenheng. Canada, som eksporterer mye strøm til nordlige stater i USA, har sagt at det blir 25 pst. på strømmen også. Vi har jo litt erfaring selv med hvor populært det er når strømprisene går opp, så det er ikke sikkert at dette er like populært i lengden. Vi har ikke gitt opp dialogsporet, men vi er forberedt på maktbruk, for å si det slik.

Møtelederen: Takk for det.