Møtelederen: Da gir jeg ordet til energiminister Terje Aasland.

Statsråd Terje Aasland: Kjære europautvalg! Takk for muligheten til å delta i møtet og å gi en kort redegjørelse om aktuelt regelverk og nye EU-initiativer som nå foreligger.

EØS-avtalen forplikter oss til å innlemme EU-regelverk i avtalen uten unødig opphold, men det betyr jo ikke at vi gjør det ukritisk. Dette illustreres kanskje spesielt på energiområdet, der vi ofte har et annet utgangspunkt enn våre europeiske naboland. Da må vi bruke nødvendig tid og i noen tilfeller sikre oss nødvendige tilpasninger i regelverket.

La meg derfor si litt om hvordan vi nå jobber med EØS-innlemmelse av EU-regelverket på energiområdet.

Regjeringen har besluttet at fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet skal tas inn i EØS-avtalen. Stortinget vil bli involvert i den videre prosessen, og det er etter regjeringens oppfatning i Norges interesser å innlemme de tre direktivene, som er uproblematiske. Tanken er at en får lagt fram en samtykkeproposisjon til Stortinget før påske.

Når det gjelder fornybardirektivet, som har som mål å legge til rette for mer fornybar kraft i Europa, er det viktig for den europeiske forsyningssikkerheten framover. Og som dere kjenner godt til, Norge er tett forbundet med det europeiske energisystemet, og felles spilleregler er viktig også for Norge og norske aktører i det rommet.

Selv om Norge tar inn fornybardirektivet av 2018, vil vi fortsatt ha full nasjonal råderett i spørsmålet om det skal gis konsesjon til prosjekter eller ikke. Det er et av de temaene som ofte er diskutert. Direktivet etablerer tidsfrister for myndighetenes konsesjonsbehandling, men jeg understreker at vi står fritt til å si nei til konsesjoner. Vi skal ta de samme naturhensynene som før og ivareta lokaldemokratiet på samme måte. Det er ingen ting i fornybardirektivet som endrer på det. Manglende innlemmelse er nå et økende problem for deler av næringslivet, fordi bedrifter i Norge og i EU mottar ulike regler.

Når det gjelder bygningsenergidirektivet fra 2018, består det primært av mindre justeringer og enkelte utvidelser av kravene i bygningsenergidirektivet fra 2010, som er innlemmet i EØS-avtalen og ble behandlet i Stortinget i 2023.

Innholdet i direktivet vil ikke medføre endringer i dagens politikk, og de økonomiske og administrative kostnadene er begrenset. Det er ingen bestemmelser i direktivet fra 2018 som retter seg mot husholdninger, eller som vil medføre økonomiske konsekvenser for norske husholdninger. Direktivet krever ikke at Norge fastsetter nye mål og begrenser ikke handlingsrommet for norsk politikk på området.

Når det gjelder energieffektviseringsdirektivet, fastsetter det en ramme for hvordan medlemsland skal legge til rette for energieffektivisering, men med frihet i valg av virkemidler. Innlemmelse av EØS’ energieffektiviseringsdirektiv av 2012 og 2018 sammenfaller godt med regjeringens politikk for energieffektivisering. Regjeringen har styrket arbeidet med energieffektivisering betydelig gjennom en egen handlingsplan, ny styringsavtale med Enova og styrking av de økonomiske og regulatoriske virkemidlene og informasjonsvirkemidlene som er tilgjengelig. Innlemmelse vil ikke kreve lovendringer, og det vil heller ikke kreve flere økonomiske virkemidler.

Markedsregelverket i ren energi-pakken, fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet er del av EUs såkalte ren energimarkedspakke. I den pakken er også energimarkedsregelverket, som er mer krevende for oss.

Regjeringens vurdering er at vi er i en situasjon med stor ustabilitet i de europeiske kraftmarkedene med høye og svært ustabile priser. Dette skyldes økte energipriser som følge av den russiske energikrigen, men også omlegging til et mer fornybart kraftsystem i Europa med mer uregulerbar kraft, som dominerer kraftsystemet i kombinasjon med en kanskje for rask utfasing av kjernekraft bl.a.

Vi synes ikke det er riktig, slik situasjonen er nå, å knytte oss tettere til det europeiske kraftmarkedet gjennom å ta inn det øvrige regelverket i ren energi-pakken. Dette gjelder også i neste stortingsperiode.

EU er også opptatt av å få lavere og mer stabile strømpriser, og EU har fortsatt endringer i markedsregelverket og er i ferd med å lansere nye tiltak for å redusere strømpriser og bedre Europas konkurransekraft. Vi vil bidra inn i dette arbeidet og samarbeide med EU og europeiske land om forbedringer i energisystemet.

Jeg vil også ta initiativ til et tett nordisk samarbeid om disse utfordringene. Jeg tror nettopp det å ha et nordisk sterkt samarbeid i denne dialogen og denne diskusjonen når det gjelder videreutvikling av regelverket, er viktig for også å ivareta det nordiske kraftsystemet på en god måte.

Samtidig er det viktig å understreke at vi lenge har vært en del av energimarkedet i Europa og allerede er omfattet av rammer og regelverk for dette. Markedsregelverket i ren energi-pakken utgjør ikke større endringer i dette bildet og er EØS-relevant. Regjeringen har vært tydelig på at det ikke er snakk om å benytte reservasjonsretten.

Regjeringen er opptatt av å redusere etterslepet, altså EU-regler der vi ligger etter med innlemmelse i EØS-avtalen. La meg derfor påpeke at når fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet med underliggende rettsakter er tatt inn i EØS-avtalen, har vi omtrent halvert etterslepet på energiområdet. Vi jobber med det øvrige regelverket kontinuerlig, vurderer dette forholdet og kommer tilbake med det etter hvert som arbeidet pågår.

Når det gjelder nye initiativ fra EU-kommisjonen, er det viktig å løfte blikket litt og se på hvilke saker som diskuteres i Brussel om dagen og hvordan vi fra norsk side kan engasjere oss i denne debatten. I forrige uke la EU-kommisjonen fram initiativet Clean Industrial Deal. Energi er en vesentlig del av initiativet, og det ble samtidig lagt fram et eget veikart for lavere energipriser i Europa. Kommisjonen har også lagt fram en handlingsplan for kabelsikkerhet – viktige temaer å diskutere.

Europa har i dag betydelig høyere energipriser enn USA og Kina, noe som svekker EUs konkurranseevne. De høye prisene har også sosiale konsekvenser, og mer enn 46 millioner europeere regnes i dag som energifattige. Samtidig importerer EU fortsatt betydelige mengder gass fra Russland, noe som er en utfordring for forsyningssikkerheten.

EU-kommisjonen understreker betydningen av et integrert energimarked og ønsker en betydelig oppskalering av fornybar energi, energieffektivisering og elektrifisering. Dette innebærer bl.a. raskere konsesjonsbehandling for fornybar energi og en styrking av infrastrukturen. Kommisjonen vil i tillegg overvåke gassmarkedet tettere for å hindre spekulasjon.

EU-landene skal også se nærmere på skatter, avgifter og nettariffer med tanke på lavere strømregninger for forbrukerne. Kommisjonen foreslår videre tiltak for å redusere den administrative byrden for europeisk næringsliv.

Tiltakene i meldingen og handlingsplanen vil berøre Norge. Vi går nå nøye gjennom de foreslåtte tiltakene for å identifisere elementer som påvirker våre interesser. Energidepartementet jobber tett sammen med andre berørte departementer om tverrsektorielle initiativer.

Før Kommisjonen la fram Clean Industrial Deal arrangerte Nærings- og fiskeridepartementet, Klima- og miljødepartementet og Energidepartementet sammen et innspillsmøte. Dette var nyttig for å kartlegge norske interesser og viktige saker for norske aktører. Norske selskaper og organisasjoner gjør en viktig jobb i å følge med på utviklingen i EU og løfte norske perspektiver i Brussel. Vi vil ha kontakt med EU om oppfølgingen av meldingen og handlingsplanen. Det er viktig at vi fra norsk side fortsetter å engasjere oss når EU utvikler sin energipolitikk videre. Her har også Stortinget en viktig rolle å spille.

– Med det takker jeg for oppmerksomheten og ser fram til eventuelle spørsmål og diskusjoner.

Møtelederen: Takk til energiministeren.

Da skal vi få med oss alle hendene som rekkes opp. Først ute er Lars Haltbrekken, vær så god.

Lars Haltbrekken (SV): Takk til statsråden for redegjørelsen.

Da tolker jeg det slik at det kommer en samleproposisjon for de tre direktivene.

Jeg har to spørsmål knyttet til fornybardirektivet. Du var inne på det ene, og det var tidsfrister for saksbehandling. Det har det jo vært noe uro rundt. Kan du si noe om hvem den tidsfristen gjelder for, og hvordan er den sammenlignet med dagens situasjon for saksbehandlingen for dem det gjelder for?

Noe annet er opprinnelsesgarantier, som jeg ikke oppfattet at du berørte. Og det har jeg hørt statsråden selv si er utfordrende, men løsbart. Hvis du kan si noe mer om det, hadde det vært fint.

Terje Halleland (FrP): Takk for informasjonen. Vi vet at det er en god del utfordringer for Europa knyttet til konkurransekraft. Vi vet at strømprisene gjerne er opp til det dobbelte av det Kina og USA har, og det gir betydelige utfordringer.

Vi ser at det er en del reversering på en del områder. Vi ser muligens at en begynner å forskyve målene litt. Gjør Norge noen tiltak nå for å tilpasse seg en litt endret situasjon der en vil endre, utsette, forskyve målsettingen opp mot de kravene som har vært?

Jeg tenker også litt på det som statsråden var inne på, med regulerbar kontra uregulerbar kraft. EU satser veldig mye på hydrogen og vil bruke det som et verktøy mot det regulerbare. Fornybardirektivet er en del av det som blir problemstillingen med at en i Norge nå har gitt opp produksjonen av blått hydrogen med den største utfordringen: Det er vanskelig å se hvem som vil betale for det.

Det er også en problemstilling knyttet til fornybardirektivet, som har en så stor andel krav til fornybar i 2030 at den må da løses inn med grønn hydrogen. Hvis du selger og forvalter blått hydrogen, vil du få et krav på deg om å stille med en viss andel grønn hydrogen i 2030, og den produksjonen uteblir. Dermed våger heller ikke andre som produserer blått hydrogen å gå inn i det markedet.

Mitt spørsmål er: Har en gjort seg noen tanker rundt det? Problemstillingen er fort at naturgassen i Norge bare blir eksportert, og så blir det produsert hydrogen utenfor Norges grenser, mens verdiskapingen med å produsere blått hydrogen kunne vært i Norge. Kan statsråden si noe om hvordan han ser på den problemstillingen?

Møtelederen: Da har vi tolv andre på talerlisten. Jeg ber om at spørsmålene blir litt kortere. Først er det Bård Ludvig Thorheim.

Bård Ludvig Thorheim (H): Punkt 1: Hva er det i substans som regjeringen reagerer på når det gjelder resten av fjerde energimarkedspakke? Det blir sagt at man ikke ønsker å knytte seg nærmere, men vi er allerede omfattet av det markedet. Så hva er det i substans man reagerer på der?

Punkt 2: Det står Net Zero Industry Act på dagsordenen. Jeg hørte ikke at energiministeren var innom det. Spørsmålet mitt om det, er: Vil norsk sokkel være omfattet av kravet om å stille CO₂-lagring til disposisjon?

Nikolai Astrup (H): Jeg har i og for seg også det samme spørsmålet som Thorheim. Hvilke nasjonale interesser er det statsråden mener er utfordret med de fem gjenstående sakene under ren energi-pakken? Fire av dem er forordninger. De skal i utgangspunktet rett inn i norsk rett. Så hva er det som gjør at statsråden mener det er fullt forsvarlig å utsette dem i fem år til når han samtidig går ut i E24, og gjentar her i dag, at etterslepet på rettsakter fra EU utfordrer EØS-avtalen? – Det er det ene spørsmålet.

Det andre spørsmålet gjelder Net Zero Industry Act. Hvilken tidslinje er det statsråden ser for seg for å implementere den i norsk lov? Hvilke utfordringer kan det få for norske leverandørindustrier at den ikke er implementert, og at vi ligger på etterskudd også der?

Så til det som akkurat ble lansert i forrige uke fra EU: Nettariffer ble bl.a. nevnt av EU som noe de ønsker å endre på for å bidra til lavere energipriser for konsumentene og industrien. Hvordan planlegger statsråden å følge opp det her i Norge?

Alfred Jens Bjørlo (V): Då har eg to enkle og ukompliserte spørsmål.

Det eine gjeld kva er det langsiktige målbildet her? Argumentasjonen, slik eg oppfattar han frå regjeringa for ikkje å ville ta inn dei attståande direktiva, er at den europeiske energimarknaden er ustabil, fører til for labile straumprisar, ein ønskjer ikkje knytte seg til han av den hovudgrunnen. Samtidig varslar EU no ei tung pakke for å forbetre det, der eit hovudgrep er tettare integrering – eigentleg ein tettare og sterkare energiunion mellom landa på tvers av landa. Er det langsiktige målbildet til regjeringa at det er ei rett tenking av EU, og at det langsiktige målet her må vere at Noreg koplar seg på eit enda meir tett integrert europeisk energisystem enn i dag når dette er på plass, for då vil desse problema forsvinne? Det er det eine spørsmålet.

Det andre spørsmålet er at noko av det viktigaste nye som har skjedd dei siste vekene, er truslar om ein tollkrig mellom USA og Europa, som regjeringa no arbeider sterkt med å unngå at Noreg blir skadelidande av. Då er eit hovudargument for oss at det er i strid med EØS-avtalens and om ein felles indre marknad, altså ein indre marknad må vere ein reell felles marknad, og at det å setje oss utanfor når det gjeld toll, vil vere i strid med intensjonen i EØS-avtalen. Er statsråden einig i at det er noko meir krevjande å argumentere for at me då kan plukke og seie nei til delar av marknaden på andre område, samtidig som vi når det gjeld toll, argumenterer for at det er i strid med EØS-avtalens intensjon å setje oss på utsida?

Møtelederen: Da skal vi la statsråden få svare på de første spørsmålene, og så tar vi resten etterpå. Vær så god.

Statsråd Terje Aasland (A): Jeg har lyst til å understreke at regjeringen ikke plukker regelverk fra EU. Vår intensjon er å følge opp det regelverket som kommer, og som er EØS-relevant, og implementere det i norsk lov. Det er en fordel for alle parter over tid. I de markedsreguleringene som har kommet, mener vi at det er fornuftig å bruke noe mer tid for å få avklart hvordan både utviklingen vil foregå, og hvordan vi eventuelt kan få tilpasninger, sånn at vi ikke blir rammet av de uønskede konsekvensene av det vi møter i dag i og med at Norge har mye effektkapasitet i sitt kraftsystem. Vi møter uregulerbar kraft, og det må balanseres på en bedre måte enn det blir i dag. Jeg har god tro på at vi kan finne løsninger på det i fellesskap med EU. Når vi også ser de nye pakkene som nå kommer, tror jeg at noe av motivasjonen for EU er at når dette faktisk skal vedtas, er det av stor betydning at man får stabiliteten i bunn, at man får grunnlagsproblematikken opp og på en eller annen måte løst på en troverdig måte, sånn at ikke det f.eks. slår ut i ekstremt høye strømpriser i enkelte perioder. Så det er med hensyn til det.

Så tar Bjørlo opp det langsiktige bildet. Jeg tror et integrert system hvor en spiller på fellesressurser, kan utnytte hverandres investeringer og få et samspill på en best mulig måte, vil tjene både europeisk industri, norsk industri og norske interesser. Vi er opptatt av at aktiviteten i Europa går framover, og at vi kan opprettholde Europa som et viktig industrielt kontinent i konkurranse med både Asia og USA, for det tjener både norske interesser og norsk industri. Det er viktig i den sammenhengen.

Når det gjelder tollkrigen, tror jeg kanskje utenriksministeren er bedre til å svare på det enn meg. Han er mer inne i det bildet.

Når det gjelder Astrups spørsmål om hva som er i det regelverket vi nå ikke implementerer, men som vi velger å vurdere videre, og hvor vi har sagt det ikke er aktuelt å innføre dette i neste stortingsperiode. Det handler nettopp om den forstyrrelsen som jeg har sagt vi har i møtet med det europeiske kraftsystemet. Det er ting som EU trenger å avklare. Vi vet at det nå f.eks. kommer en rapport som går på infrastruktur og hvordan en bygger opp systemet, og det er ikke alt som er rasjonelt i EU og i de enkelte EU-landene når vi møter dette. Et eksempel er gjennomgangen av organiseringen av kraftmarkedet, som blir gjennomgått nå, eller infrastrukturen, og hvor transmisjonsnetteierne kommer til å levere en rapport. Den er vel levert til ACER nå, og ACER kommer til å gå gjennom den og kommer helt sikkert til å peke på at det ikke er rasjonelt sånn som Tyskland har organisert sitt kraftmarked med ett prisområde og har selvfølgelig influens på hvordan resten møtes med det. Det tror jeg det er fornuftig å ha et blikk på i det videre arbeidet med implementering av regelverket.

Når det gjelder Net Zero Industry Act, burde jeg selvfølgelig ha nevnt det. Vi har til hensikt å legge dette så raskt som mulig eller konkludere der så raskt som mulig og få lagt det fram. Det er en diskusjon om hvordan dette påvirker norsk olje- og gass-industri og den lagringskapasiteten som ligger på norsk sokkel. Vi vurderer at det ikke nødvendigvis ligger innenfor EØS-avtalens saklige og geografiske virkeområde, og det jobbes nå med det opp mot EU for å få de riktige og gode avklaringene på det.

Halleland er egentlig innom flere ting. Jeg tror det er viktig at om Europa skal lykkes i konkurransen mot USA og Asia, må man ha mest mulig integrerte systemer, mest mulig samarbeid, og høyest mulig utnyttelse av de ulike energiløsningene som ligger i et europeisk fellesskap. Det er kjempeviktig. Vi vet hva norsk olje og gass har betydd i den tiden som vi nå har bak oss – de siste tre årene etter at Russlands leveranser er blitt redusert.

Så sier Halleland noe om grønne innsatsfaktorer fra 2030. Jeg skal ikke forskuttere hvordan EU tilpasser seg det, men det er klart at det åpenbart er et problem ved å utvikle blått hydrogen at det forholdsvis raskt skal fases ut. Jeg understreker at norske aktører, ikke minst Equinor, er sterkt involvert i hydrogenprosjekter i Europa, hvor en bruker naturgass, produserer blått hydrogen i Europa og tar CO₂ tilbake på norsk sokkel. Det kan være en veldig fin verdikjede for norske aktører og for å ivareta norske interesser på en god måte, og det kan være med på å understøtte et marked for hydrogen, som også gjør at industrien får tilgang på hydrogen til akseptable priser.

Så har jeg lyst til å understreke at jeg vet ikke hva som ligger i det, men det er kanskje en spekulasjon. Når EU nå legger fram en Clean Industrial Deal, så er det ikke en grønn industriell «deal» de legger fram, men en som er «clean». Det betyr kanskje også at vekting av karbonfangst og lagring, alternative løsninger knyttet til blått hydrogen osv. vil spille en sterkere rolle i det bildet. Det tror jeg vil være veldig nyttig, spesielt med tanke på fokuset på konkurransekraften til industrien.

Til Haltbrekken til slutt: Vi planlegger å legge fram tre proposisjoner for Stortinget. Du spør om tidsfrister for saksbehandlingen og når dette gjelder. Det som er situasjonen i tilknytning til fornybardirektivet, er at tidsløpet på to år, som står som hovedramme i fornybardirektivet, gjelder fra det tidspunktet konsesjonsmyndigheten får en fullendt konsesjonssøknad. Det betyr at alt som ligger i forkant av det, også kommunenes bruk av tid til områderegulering for vindkraft, er holdt utenfor denne tiden. Hvis det leveres ikke-komplette konsesjonssøknader til konsesjonsmyndighetene, kan konsesjonsmyndighetene be søker om å rette opp det. Det ligger også utenfor den saksbehandlingstiden som ligger i fornybardirektivet.

Så skal jeg svare på Haltbrekkens spørsmål om opprinnelsesgarantier. Vi skrev i Hurdalsplattformen at vi ønsker å fjerne ordningen med opprinnelsesgarantier. Opprinnelsesgarantiene har utviklet seg mye. Det er store verdier for norske kraftprodusenter i dag. Vi ønsker ikke å fjerne ordningen, men vi ønsker å finne en alternativ løsning for norsk industri, sånn at de får godkjent bruk av fornybar energi som innsatsfaktor i sin industriproduksjon. Vi har nå god dialog med norsk industri om dette, og jeg mener at vi kan finne løsninger som ivaretar norsk industris interesser med hensyn til dette.

Møtelederen: Da går vi videre på lista. Jeg bare minner om at vi også har en redegjørelse vi skal høre alle sammen når klokka blir 10.

Per Olaf Lundteigen (Sp): Mitt spørsmål går på energipakke 4. Fra statsministerens kontor den 31. januar i år ble det sendt ut en meddelelse hvor det står:

«I en situasjon med stor ustabilitet i de europeiske kraftmarkedene vil ikke regjeringen knytte Norge sterkere til det europeiske kraftsystemet gjennom å innføre det omstridte markedsregelverket Ren Energi-pakken. Dette gjelder også for neste stortingsperiode.»

Mitt spørsmål er: Er dette standpunktet meddelt EU-kommisjonen skriftlig, og, i tilfelle, hva var svaret fra EU-kommisjonen?

Sofie Marhaug (R): For referatet ønsker Rødt å uttrykke at vi er uenige i forslaget om å innlemme disse tre direktivene.

Så har jeg også noen spørsmål. Det første dreier seg også om disse tidsfristene i fornybardirektivet på ett år for små anlegg og oppgraderinger og på to år for større anlegg. Hva er sanksjonsmulighetene dersom Norge ikke overholder disse tidsfristene? Det er det ene spørsmålet.

Det andre spørsmålet mitt knytter seg til hvordan man egentlig skal forstå EØS-avtalen. Hvis det er sånn at vi innlemmer tre nye direktiver på energiområdet, vil ikke det også gjøre andre direktiver på energiområdet mer relevante? For å være helt konkret: Hvis vi innlemmer fornybardirektivet av 2018, vil fornybardirektivet av 2023 oppleves som mer EØS-relevant enn det ellers ville blitt opplevd som. Det er i alle fall sånn mange forskere og jurister forstår EØS-avtalen. Jeg ønsker en kommentar om det også.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): I og med at Raudt nemnde det. For ordens skuld er heller ikkje Senterpartiet for å implementere dei tre direktiva – i tilfellet nokon skulle vere i tvil.

Til fornybardirektivet har eg nokre spørsmål. For det første: Når er det planlagt å behandle direktivet og dei to andre direktiva i EØS-komiteen? Ligg det føre eit utkast til avgjerd i EØS-komiteen, og kva seier i så fall det? Har Noreg bedd om unntak eller tilpassingar til direktivet, og kva er i så fall responsen på det og spesielt knytt til det som statsråden nettopp svarte på spørsmålet frå Haltbrekken om opphavsgarantiar. Er det slik at i samband med behandling i EØS-komiteen, er det vorte lagt fram erklæringar frå norsk side, EFTAs side eller felleserklæringar som seier noko om opphavsgarantiar og tilpassingar til dei, eller på andre område.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp): Statsråden er tydeleg på dei tre fyrste nemnde direktiva i den 4. marknadspakka, men litt meir uklar på dei fem siste. Kva konkrete grep vil regjeringa gjera etter at dei tre fyrste er innførte, med dei fem siste?

Trine Lise Sundnes (A): Du sa at vi nå jobber tett med de nordiske landene knyttet til de endringene og det arbeidet som nå gjøres i kommisjonen.

Det kan jo hende at norske kraftproduserende kommuner har litt andre interesser enn svensker, som ønsker lavere priser for sine forbrukere. Hvilke andre alternative veier jobbes det inn mot kommisjonen enn sammen med de nordiske? Kunne du sagt noe om det?

Statsråd Terje Aasland (A): Takk for spørsmålene. Til det siste: Vi jobber bredt med dette og mener at det er en fordel å jobbe sammen i det nordiske perspektivet, spesielt med Sverige som opplever de samme utfordringene som oss, men også med danskene. Det er fordi vi ønsker mest mulig stabilitet og forutsigbarhet når det nordiske kraftsystemet, som har en lang historie med å fungere godt sammen, møter det europeiske kraftsystemet. Det er utgangspunktet for det, men selvfølgelig: Vi jobber bredt for å ivareta norske interesser i møtet med det regelverket som ligger framfor oss.

Klungland stilte spørsmålet: Hva med de siste fem? Vi jobber med dem, vi ser på dem, vi vurderer dem, selv om vi har sagt at det ikke er aktuelt for oss å implementere disse i den neste stortingsperioden. Men vi er opptatt av stabilitet og forutsigbarhet i tilknytning til kraftmarkedet samlet sett, og da tror vi det er fornuftig å ha det fokuset at vi jobber med det og prøver å påvirke utviklingen av regelverk og systemer i riktig retning i forhold til hva det er å ivareta norske interesser.

Når det gjelder Gjelsviks spørsmål, prøver vi å legge fram dette for EØS-komiteen før sommeren, fortrinnsvis i juni. Så spør han om det blir en erklæring om opprinnelsesgarantien. Nei, jeg tar sikte på at vi kan løse tryggheten for norsk industri i forkant ved å finne løsninger som gjør at de får en dokumentasjon på at de bruker fornybar energi som innsatsfaktor i sin industriproduksjon. Det mener jeg vil være en kvalitet hvor vi kan opprettholde både garantien for at norsk industri bruker fornybar energi som innsatsfaktor, men samtidig at vi kan ha opprinnelsesgarantiene som en viktig inntektskilde til norske offentlige selskaper sånn som det ligger i dag.

Marhaug spør om sanksjonsmulighetene for tidsfristene. Ja, det er åpninger for at man eventuelt kan utvide tidsaspektet noe. Vi har påpekt i dialog om dette bl.a. at f.eks. reindriftsinteresser – samiske interesser – kan forlenge en prosess hos energimyndigheten. Men jeg understreker igjen at det er fra det tidspunktet hvor det foreligger en komplett konsesjonssøknad at tiden begynner å løpe. Det er viktig, og det har vært en ikke klargjort del av den norsk debatten, i hvert fall ute i offentligheten, fordi det har vært veldig mange spekulasjoner om at dette går på demokratiet løs, og at kommunene ikke lenger kan få opprettholde vetoretten sin. Det medfører ikke riktighet. Kommunene har full anledning til, og skal selvfølgelig, både gjennomføre en områdeavsetning, områderegulering og eventuelt ha full veto også etter at vi implementerer fornybardirektivet.

Så til spørsmålet om at når vi først tar 2018, må vi vel ta 2023 også. Ja, hensikten er jo det. Vi ønsker å implementere det regelverket som ligger i EU, men vi ønsker da å gjøre gode tilpasninger hvis det er behov for det. Vi går gjennom det regelverket nå, og vi har ikke til hensikt å utvanne EØS-avtalens fundament på noen som helst måte, for det er viktig for Norge, viktig for norske industribedrifter, viktig for norske arbeidsplasser at vi har den intakt. Det tror jeg alle er påminnet om i løpet av den siste tiden – at den er ganske relevant med hensyn til det.

Til Lundteigen kan jeg si at vi har informert EU om at vi gjør det vi gjør. Vi implementerer de tre nå. Det tror jeg EU er veldig glad for at vi faktisk gjør, og så utvikler vi samarbeidet videre på en god måte, som er viktig for Norge.

Gro-Anita Mykjåland (Sp): Takk for orienteringen. Et hovedpoeng med fornybardirektivet er at enkeltland skal bidra til å oppfylle EUs felles utslippsmål for 2030. Statsråden var litt inne på det med hensyn til tilpasninger, for tidligere har det blitt sagt at det jobbes for en EØS-tilpasning på akkurat dette punktet. Da er mitt spørsmål til statsråden: Har han lykkes med det? Foregår fremdeles forhandlingene? Har vi med disse tre direktivene fått noen tilpasninger knyttet til de tre direktivene som foreligger nå?

Ove Trellevik (H): Det har vorte svart litt på det no. Du nemner her at du ikkje vil bruka reservasjonsretten på den 4. energimarknadspakka og dei forordningane eller direktiva som vert att etter at me har implementert dei tre andre direktiva.

Men eg tenkjer at det er litt krevjande viss ein skal innlemma fire forordningar og liggja å skuva på dei i lang, lang tid utan å ha nokre reelle tilpassingsmoglegheiter viss ein har kasta korta og sagt at ein ikkje skal bruka reservasjonsretten.

Kva for tilpassingar er det ein eigentleg ser for seg viss ein ikkje heller skal ha EU med på å endra forordningane, noko som sannsynlegvis er heilt umogleg, vil eg tru? Direktivet er det kanskje mogleg å tilpassa, men desse forordningane, kan du seia litt meir om korleis du ser for deg tilpassingane i desse forordningane?

Marius Arion Nilsen (FrP): Et kjapt spørsmål – jeg skal prøve i alle fall. Man ser jo at energiprisene i Europa nå er flerfoldig ganger høyere enn konkurrerende markeder, i stor grad også med det grønne skiftet og de satsingene man har gjort der og klimakrav, ikke minst. Og de tre siste årene har man hatt et fall i industriproduksjonen, primærmetaller og primærproduksjonen i Europa på rundt 50 pst.

Når jeg snakker med norsk industri, sammenligner de Europas energi og klimapolitikk med formuesskatten. Den er skadelig for dem som rammes av den, akkurat som vi ser med norsk eierskap i Norge. Men det samme sier også norske industriaktører. De sier at å være innenfor Europas regelverk er skadelig for den globale konkurransekraften.

Spørsmålet mitt er: Hvordan ser energiministeren på videre utvikling her når det gjelder konkurransekraft? Man ser jo at det er en del industri som allerede faller bort. Kommer dette til å fortsette, eller har man tro på at dette vil korrigeres? Så kjapt til energiunionen: Det har vært flere utspill nå i det siste om at man ønsker en tettere integrering med energiunion med nordsjønett og tilkobling til Norge, der vi med vår regulerbare kraft selvfølgelig er en meget ønsket aktør. Spørsmålet er: Ser energiministeren at det tjener Norge, eller tjener det Europa?

Statsråd Terje Aasland: Jeg begynner fra siste taler, som sier, hvis jeg forsto ham riktig, at norsk industri ser på energi- og klimakrav i EU som formuesskatten i Norge. Jeg har aldri hørt det utsagnet fra norsk industri noen gang. Jeg har tvert om hørt det motsatte, om at det er viktig å tilknytte seg EU, ha det samme regelverket, de samme kravene, de samme målene og stå mest mulig omforent om det som er oppgaven.

Det er ingen tvil om at vi må ha en konkurranseflate fra et europeisk perspektiv mot Asia og USA. Mye av det handler om det som utenriksministeren jobber hver dag med nå, med handelspolitikk, tollbarrierer osv. Men det handler også veldig mye om energi, energipriser og hvordan en klarer å utvikle det. Jeg tror det beste utgangspunktet for at vi skal få en europeisk konkurransekraft, er samarbeid. Samarbeid om å utnytte ressursene på en best mulig måte til fordel for europeisk industri og norsk industri, og de interessene sammenfaller svært ofte. Vi er en betydelig energinasjon. Vi leverte i 2024 124 milliarder standard kubikkmeter gass til det europeiske markedet. Det er 1250 terrawattimer, og det er klart at det tjener i Norges interesser å kunne ha et nært samarbeid med EU om energispørsmål, for vi er en betydelig energileverandør, den største energileverandøren i Europa. Det å utvikle i fortsettelsen at Norge framstår som en stabil og langsiktig aktør, en de kan stole på, enten det gjelder olje og gass eller fornybar energi, mener jeg er av vesentlig betydning for Norge som nasjon i sitt samarbeid med EU.

Trellevik spør om hvordan det ses på at vi skyver på disse diskusjonene. Vi har bare sagt at vi mener at markedsregelverket må ha større avklaringer på hvordan dette skal utvikles basert på at det er forstyrrelser nå, uheldige konsekvenser i enkeltsituasjoner, enkelttimer, og jeg går ut fra at Trellevik også merker den nasjonale debatten, og hvordan den er. Da bør vi prøve å bruke det tidsrommet vi har nå, til å påvirke og sørge for at vi får en utvikling av et kraftsystem som blir mer stabilt og mer forutsigbart for husholdningene og privatfolk, men også for industri og næringsliv. Så hvordan man ser på dette i en nordisk kontekst, var et spørsmål knyttet til dette. Jeg tror vi har veldig mange sammenfallende interesser, med spesielt Sverige, som også er i en situasjon at de utfordres både på effektkapasitet, priser osv. i tilknytning til det.

Så har jeg bare lyst til å understreke at noe av det som er løsningen for å få mer stabilitet i prisbildet, er å få opp mer effektkapasitet, og i den sammenhengen vil også oppgradering av norsk vannkraft spille en viktig rolle for å bringe mer stabilitet inn i prisbildet når det gjelder kraftprisene.

Mykjåland stiller spørsmål om felles utslippsmål osv. Jeg tror at det at Norge og Europa jobber sammen om både utslippsmål, utslippskutt, og hvordan vi håndterer dette, er en styrke for Norge, ikke minst er kvotesystemet en viktig del for at norsk industri skal ha forutsigbarhet i å kutte utslipp i samarbeid med Europa og få en god løsning på det.

Så stilles det spørsmål om vi har fått noen tilpasninger. Nei, vi har ikke hatt behov for det. Både fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet fra 2018 passer som hånd i hanske ut fra de politiske målsettingene som er satt for en utvikling av et norsk kraftsystem. Det ligger der.

Jeg mener at det er viktig å få på plass mer fornybar energi og ha fornuftige tidsakser for konsesjonsbehandling av kraft hos myndighetene. At vi har fokus på energieffektivitet og energieffektive bygninger, er etter min oppfatning noe som står høyt på, og som bør stå høyt på, den norske politiske agendaen.

Møteleder: Da er vi ferdige med energiministerens saker, og vi går videre til kommunal- og distriktsministeren. Kjersti Stenseng, jeg ønsker deg velkommen til Europautvalget for første gang.

Møtelederen: Vi går videre til kommunal- og distriktsministeren, Kjersti Stenseng, og ønsker henne velkommen til Europautvalget for første gang.

De som skal forlate åstedet, får gjøre det stille og rolig, sånn at statsråden kan begynne på sin innledning.

Statsråd Kjersti Stenseng: Tusen takk for det, leder, og tusen takk for at jeg fikk lov til å komme og redegjøre for Europautvalget. Det er ikke sikkert mine temaer skaper like mye diskusjon som energiministerens, men de er like fullt viktige.

I Kommunal- og distriktsdepartementet har vi også en rekke avtaler og samarbeid med EU og med europeiske land, og med uro rundt oss i verden blir også de spørsmålene om samarbeid i Europa stadig mer viktige.

Kommunesektoren forvalter i dag om lag tre fjerdedeler av EØS-avtalen, men når det gjelder nye beslutninger eller rettsakter som påvirker kommunesektoren, er det de aktuelle fagdepartementene som har ansvaret. Så Helsedepartementet har ansvar for helsespørsmål, Kunnskapsdepartementet har ansvar for utdanningsspørsmål, osv. For kommunesektoren kan det også være krevende å sette seg inn i og forstå nytt EØS-regelverk og konsekvensene av det, så vi er avhengig av å ha et tett samarbeid mellom departementene, KS, kommunene og fylkeskommunene.

En sak vi jobber mye med for tiden, er byggevareforordningen, de felleseuropeiske reglene for markedsføring og salg av byggevarer innad i EU. Forordningen skal sikre et velfungerende indre marked for byggevarer. I 2018 utgjorde den norske eksporten av byggevarer over 9 mrd. kr, så den forordningen er viktig for norske byggevareprodusenter.

Det er flere nye elementer i den reviderte byggevareforordningen. Den skal bidra til å nå målene i det grønne og digitale skiftet, den skal bidra til å redusere samlede klimagassutslipp, og derfor stiller også forordningen minimumskrav til dokumentasjon av miljømessig bærekraft. Informasjon om byggevarers miljømessige bærekraft skal nå inn i et digitalt produktpass. Det er mer enn 500 norske bedrifter som allerede har utarbeidet dokumentasjon om miljømessig bærekraft for sine produkter.

Norge ligger godt an her. Direktoratet for byggkvalitet, som ligger under Kommunal- og distriktsdepartementet, har et praktisk ansvar for forordningen. Direktoratet har jobbet lenge med utvikling av digitalt produktpass, i tett samarbeid med næringen, og er langt framme i det arbeidet. De har også vært invitert til å holde innlegg om det for EU-kommisjonen, fordi de har gjort et solid arbeid med det. Målet er at byggevareforordningen skal være klar for gjennomføring i løpet av dette året.

Det neste store temaet er bærekraftig og klimavennlig byutvikling og de samarbeidsflatene departementet har med EU på det området. Da vil jeg nevne New European Bauhaus, som er et prosjekt under Horisont Europa fra 2021, som er koblet til EUs grønne giv og handler om omgivelser og opplevelser i utvikling av framtidens byer og steder. Prosjektet skal bidra til at vi bygger klimanøytrale bygg og byer som er bærekraftige, som er attraktive, og der design og arkitektur spiller en viktig rolle.

I 2022 ble Stavanger valgt ut som et av seks fyrtårn for New European Bauhaus og fikk finansiert et treårig prosjekt som skulle endre samarbeidsformer mellom kommuner, næringsliv, innbyggere og andre aktører. Det prosjektet rettet seg mot områdene i Stavanger som heter Åsen og Pedersgata, på Storhaug, og har bevist at bærekraftig byutvikling er fullt mulig. Det viser også resultater av det gode samarbeidet. Kommunal- og distriktsdepartementet jobber for at EUs utlysninger framover er mest mulig relevante for norske aktører.

Norge er også medlem av EU-programmet URBACT, som også skal fremme bærekraftig byutvikling og styrke byenes kapasitet til å utvikle gode strategier og handlingsplaner for byutvikling. I Oslo er arbeidet med å transformere industriområder i Groruddalen også sterkt inspirert av deltakelsen i URBACT.

Så har vi EU-initiativet Urban Agenda, som fremmer samarbeid mellom byer i EU, og som har partnerskap som sin arbeidsmetode. Der har vi fire norske byer som har deltatt i ulike partnerskap: Oslo, som var koordinator for partnerskapet om sirkulær økonomi, Stavanger, som deltok innen bærekraftig arealbruk, Trondheim, som deltok om klimatilpasning, og Larvik, som deltok i et partnerskap om offentlige anskaffelser.

Så har vi programmet Horisont Europa, som skal bidra til klimanøytrale og smarte byer. Der leder også Kommunal- og distriktsdepartementet en interdepartemental styringsgruppe, og byene selv, Oslo, Stavanger og Trondheim, leverer også klimakontrakter til EU der de setter definerte mål og gjennomføringsplaner.

Innen distrikts- og regionsamarbeidet og -politikken jobber vi også langs flere dimensjoner. Det ene er å sikre rammebetingelser for norsk næringsliv og mulighet for støtteordninger som kompenserer de ulempene som lange avstander til viktige markeder kan gi. Den andre dimensjonen handler om å ha program og samarbeidsprosjekter som kan bidra til utvikling og utveksling av erfaring i regioner og distrikter på tvers av landegrenser. Det siste består i et mer langsiktig arbeid med å påvirke EUs framtidige samhørighetspolitikk på en måte som gagner norske mål og norske interesser.

EØS-avtalen forplikter Norge til å følge regelverket om statsstøtte. Selv om Norge ikke er medlem av EU, forsøker regjeringen å delta der regelverket drøftes, slik at norske utfordringer kommer på dagsordenen. Lav befolkningstetthet og avstander er eksempler på kanskje særnorske utfordringer som vi er opptatt av at skal få plass.

Vi er aktive og følger med dersom det kommer saker som påvirker muligheten til å gi investeringsstøtte. Differensiert arbeidsgiveravgift er et eksempel på det. Sammen med Nærings- og fiskeridepartementet jobber vi også for å fremme Norges posisjoner, ofte i dialog med andre land i Norden. Regionalstøttekartet og ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift skal revideres i 2028, og i 2026–2027 må Norge notifisere nytt regionalstøttekart og ny ordning for differensiert arbeidsgiveravgift. Det er mange bedrifter rundt om i landet som vil merke det godt hvis støtteordningen blir redusert eller i verste fall fjernes, så det er også et viktig arbeid.

Det er sikkert mange av dere som kjenner godt til Interreg, EUs interregionale samarbeidsprogram. Norge deltar i ti ulike interregionale program, fra Finnmark i nord til Kattegat i sør, og i enkelte program deltar samtlige EU-land også med partnerland som Norge. Nylig har også aspirerende medlemsland som Ukraina og Moldova deltatt der. Norge har vært med på å finansiere Interreg siden 1996. Kommunal- og distriktsdepartementet er ansvarlig myndighet for norsk deltakelse, mens forvaltningen av programmene skjer i regi av fylkeskommunene.

Det er fem overordnede mål som legger rammen for programperioden 2021–2027, som vi er inne i nå. Programmene skal gjøre EU smartere og grønnere, og Europa skal bli mer sammenknyttet, mer sosialt og nærmere borgerne – Interreg i norske kommuner og fylkeskommuner, næringsliv, kunnskapsmiljø, miljøorganisasjoner, frivillig sektor og andre virksomheter, nettverk, innsikt og nye måter å samarbeide på i ulike flerårige prosjekter. Det gir også grunnlag for samarbeid gjennom Erasmus og Horisont Europa. En viktig effekt av det er også den tilliten vi etablerer på tvers av land og regioner, og det er medvirkende til å redusere grensehindringer.

Når det gjelder finansieringen, er det slik at 1 mill. kr statlige midler til Interreg utløser 1 mill. kr i regional medfinansiering, og samarbeidspartnere på tvers av grensene bidrar også med tilsvarende, så det norske bidraget blir mangedoblet gjennom det samarbeidet.

Interreg Europa er også et eksempel på et program som tilbyr ekspertbistand til fylkeskommuner og kommuner som har komplekse utfordringer. Jeg har et eksempel på det. Det er Kristiansand kommune, som bruker denne muligheten til å se på hvordan flere flyktninger, spesielt fra Ukraina, kan innpasses i arbeidsmarkedet i Kristiansand. Så nå jobber kommunen, Agder fylkeskommune og Nav sammen om konkrete tiltak.

Over sommeren får jeg også vite hvilke forslag til program Kommisjonen vil komme med for neste periode.

Utviklingen i EU påvirker også departementets mål og ansvarsområder. Geopolitikken gjør at nordområdene og bosetting i nord står veldig høyt på dagsordenen. Det nordiske samarbeidet blir også viktigere, i lys av den situasjonen vi er i i dag. Samarbeidsflatene mellom EU og oss har blitt viktigere. Vi er opptatt av å videreutvikle dem, og at kommunesektoren har nødvendig kunnskap om europapolitikken og innsikt i EØS-spørsmål.

Møtelederen: Takk for det. Da åpnes det for spørsmål. Først er det Bjørlo.

Alfred Jens Bjørlo (V): Det er eigentleg mest ein kommentar. Eg synest det var ein veldig god gjennomgang av eit område som er undervurdert i vårt samarbeid med EU. Eg er glad for at vi har fått ein kommunalminister som nesten lyser av entusiasme for alt som er mogleg på dette området. Det er eg veldig glad for.

Eg har eit innspel om eit tema som statsråden ikkje var så mykje inne på. Det er dette nye avløpsdirektivet, som vi veit er ei krevjande sak rundt om i mange kommunar, men som kjem, og som grunnleggjande handlar om at vi skal sleppe ut mindre forureining i fjordar og hav. Sist veke var eg på eit arrangement i Sunnfjord kommune, som har sett i gang eit ganske stort pilotarbeid med korleis ein kan få på plass ny teknologi som gjer det mogleg å nå desse krava for betydeleg lågare kostnader enn det ein har rekna med i dag – i samarbeid med huseigarane, Bellona og mange kommunar både på Austlandet og på Vestlandet. Eg skal ikkje seie noko om akkurat dette konkrete initiativet, men kunne departementet støtte opp om og fokusere på den typen initiativ, som gjer at vi no kan få push på teknologiutvikling, som gjer det mogleg å få rydda opp når det gjeld avløp, og tilfredsstille krav for lågare kostnader enn i dag? Det håpar eg statsråden kan vere med og pushe på i framtida.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Takk for orienteringa.

Her var ein innom mange saker av ulik storleik. Den saka som er desidert størst og viktigast for Noreg, og har vore det over tid, som statsråden nemnde, er den differensierte arbeidsgjevaravgifta. Slik eg oppfatta statsråden, seier ein her at ein skal notifisere både ei ny ordning og eit nytt kart i 2026. No er vi allereie godt inne i 2025, så det er jo ikkje lenge til det, og spørsmålet vert då: Kva er posisjonen frå norsk side inn i det arbeidet? Ser ein føre seg vesentlege endringar i det som er situasjonen i dag, når det gjeld utvidingar eller endringar?

Ein av dei tinga som vart resultatet i førre runde, var bl.a. at det vart opna opp for ulik arbeidsgjevaravgift innanfor kommunar, riktig nok berre for kommunar som var samanslåtte. Er det noko ein har tenkt å stå på at skal verte vidareført framover, og vil ein eventuelt òg opne for at det skal gjelde for andre kommunar enn berre kommunar som er samanslåtte? Og er det andre område der det er aktuelt å sjå føre seg å gjere justeringar i ordninga med differensiert arbeidsgjevaravgift?

Birgit Oline Kjerstad (SV): Takk for utgreiinga.

Statsråden nemnde noko om digitalt produktpass. Då lurer eg på: Er det berre klimaavtrykk som er aktuelt der, eller er det noko som går på miljøgifter, f.eks. PFAS, som har fått fornya merksemd den siste tida?

Eg lurer også på om norske myndigheiter har nokre ordningar som bakkar opp små, lokale produsentar av bygningsmateriale inn i desse merkeordningane.

Så har eg eit spørsmål til. Statsråden nemnde noko om investeringsstøtte, og då lurer eg på: Er det noko i samband med EU og EØS-avtalen som hindrar Noreg i å gjere noko på vatn- og avløpssida, f.eks. reine støtteordningar? For her er det kjempestore etterslep. Og korleis går det med tilpassing av avløpsdirektivet, med tanke på det med spreiddbygde strøk osv.?

Møtelederen: Jeg har ikke spørsmålstegn bak Greni denne gangen, så da gir jeg ordet til henne.

Heidi Greni (Sp): Takk for redegjørelsen.

Mitt spørsmål går på grensehinderbiten, som statsråden var inne på. Vi vet at norske kommuner har et enormt kompetansebehov, og det er en stor utfordring å skaffe både nok og rett kompetanse. Jeg sitter i grensehindergruppen i Nordisk råd, og en stor utfordring er utdanning over grenser, både det å ha mulighet til å ta utdanning over grenser og det å få godkjent utdanning fra andre nordiske land. Mitt spørsmål er: Gjøres det noe for å se på den problematikken, for å gjøre det smidigere med tanke på både å utdanne seg på tvers av landegrensene, og ikke minst at en kan jobbe på tvers av landegrensene?

Det andre går på beredskapsproblematikken. Beredskap er jo stadig høyere på dagsordenen, naturlig nok, med den verdenssituasjonen vi har i dag. Vi har i hvert fall i Nordisk råd diskutert en nordisk totalberedskapskommisjon. Det har vel blitt lagt på is, men hva gjøres for å se på beredskapen i et større perspektiv, altså et felles nordisk beredskapssyn? Og kan vi dra noen veksler på å kunne ha et samarbeid på det feltet?

Møtelederen: Da er det Linnestad til slutt. – Nei, der ser man, nå er det én i hver runde som blir feilaktig opptegnet. Det var ikke meningen.

Da skal statsråd Stenseng få svare – vær så god.

Statsråd Kjersti Stenseng: Takk for spørsmål og kommentarer.

Jeg vil starte med avløpsdirektivet, som Bjørlo var inne på. Det er en krevende situasjon fordi vi har et krav til rensing som nå står i motstrid til ganske mange byggeprosjekter og utviklingsprosjekter i mange kommuner. Så når vi jobber med det nå, i godt samarbeid med klimaministeren, jobber vi for å se på hva slags hindre som ligger der, og hva kan vi gjøre for å fjerne de hindrene, slik at vi ikke stopper opp samfunnsutvikling og utbygging. Samtidig må vi ta hensyn til de kravene som handler om rensing. Ikke minst langs Oslofjorden ser vi nå at det er en stor utfordring. Så det jobber vi mye med og fokuserer mye på nå, for vi har også mange saker i Kommunal- og distriktsdepartementet der samfunnsutvikling og byggeprosjekter står på vent.

Så spurte Gjelsvik om differensiert arbeidsgiveravgift. Vår posisjon skal jeg være forsiktig med å si for mye om, for vår posisjon er jo at vi skal klare å opprettholde de ordningene som bidrar til at vi kan ha spesielle ordninger som differensiert arbeidsgiveravgift, som vi vet er viktig, at man kan ha kompenserende støtte for lange avstander på transport, osv. Om det kommer nye ting inn nå, er det for tidlig å si noe om, så det vil jeg ikke svare på nå, for da sier jeg i alle fall ikke noe feil til Gjelsvik. Men vi jobber veldig for å opprettholde de ordningene som vi ser er nødvendig, og også for eventuelle nye.

Når det gjelder byggevareforordningen og digitalt produktpass, driver direktoratet og jobber med det. Det handler først og fremst om et produktpass som viser hvordan byggevarenæringen, små og store bedrifter, tar ansvar for å redusere klimaavtrykket.

Så var det et spørsmål fra Greni om utdannelse, og det var også et spørsmål fra henne om beredskap. Jeg tror kanskje det er andre statsråder som kan svare mer detaljert på de områdene enn det jeg kan, men når det gjelder beredskap, fokuserer vi nå mye på at kommunene våre i den situasjonen vi står i, også må være bedre rustet når det gjelder den beredskapen som handler om hvordan folk lokalt skal være forberedt på nødsituasjoner. Der jobber vi også med KS, slik at informasjon om det, kunnskap om det, det vi kan gjøre på kommunale beredskapsråd, osv., får en større plass, for det er helt nødvendig at kommunene er forberedt på en mer alvorlig sikkerhetssituasjon. Så der bruker vi både KS og samarbeidsforaene mellom kommuner for å løfte fokuset på det.

Når det gjelder spørsmålet om kompetanse, tror jeg kunnskapsministeren er bedre til å svare på det, men det er også et av de temaene som vi jobber en del med i de samarbeidsforaene vi har. Blant annet i Europapolitisk forum, der kommunesektoren er samlet, folkevalgte og Sametinget er med der, jobbes det med en del av de sakene som kan være med og redusere en del av de grensehindrene som finnes.

Da tror jeg kanskje at jeg har svart ut det som var.

Møtelederen: Takk for det. Da håper jeg at jeg ikke har oversett noen som ønsket ordet. Når jeg prøver å gi ordet til folk som ikke vil ha det, må jeg jo også spørre om det er noen jeg har oversett. – Det ser det ikke ut til å være. Da sier vi takk til kommunal- og distriktsministeren.

Møtelederen: Der har kanskje utenriksministeren litt informasjon?

Utenriksminister Espen Barth Eide: Har han det?

Møtelederen: Han har det. Han skulle nemlig fortelle i møtet at det i brevet var oversendt én rettsakt for mye.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Det er riktig. Det skulle jeg fortelle. Så nå forteller jeg at det er oversendt én rettsakt for mye.

Møtelederen: Det var bare til opplysning, sånn at ikke lista kommer på nytt. Utenriksministeren skulle altså bare gi beskjed om at det var oversendt én rettsakt for mye.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Da har jeg informert om det.

Møtelederen: Det er bra.

Møtelederen: Da gir jeg ordet til utenriksministeren – vær så god.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Det er bra at lederen følger med på hva utenriksministeren skal gjøre.

Til dette punktet vil jeg også takke kommunal- og distriktsministeren og energiminsteren for gode innledninger. Jeg vil si litt mer om Clean Industrial Deal, som ble lagt fram 26. februar, jeg vil si litt mer om status for CRMA, altså rettsakten om kritiske råvarer, og jeg vil si litt om status for vårt videre arbeid med CBAM, altså grensejusteringsmekanismen for karbonprising. Jeg vil også komme inn på status for EØS-midlene, forhandlingene med mottakerlandene om prioriteringer som pågår, men først vil jeg si litt om hvor vi står i handelspolitikken nå, snaut halvannen måned etter presidentskiftet i USA.

Jeg vil innlede med å si at som utvalget er godt kjent med, og som vi alle jo følger med på på daglig basis, har vi hatt en sjeldent tydelig påminnelse om at tanken om at vi lever livet vårt i en liten boble i Norge, og at et godt liv kan sikres uten at man tar vare på sitt forhold til utlandet, rett og slett ikke stemmer. Vi er dypt integrert. Det er faktisk få andre land på kloden som er så avhengig av at verdenshandelen virker. Nesten alt av varer og tjenester vi produserer, eksporteres, og nesten alt vi forbruker, importeres. Det er avgjørende viktig at verden virker, både den store verden som vi prøver å koble oss til gjennom WTO og et regelbasert handelsregime, og våre aller viktigste markeder i Europa. Hvis noen var i tvil, går jeg ut fra at det ikke lenger er særlig tvil om at det er slik det henger sammen, og at dette er en forutsetning for et godt, trygt liv i Norge i bred forstand, fra sikkerhet til økonomisk vekst og evne til fordeling.

Situasjonen er nå sjeldent dramatisk. Jeg kan faktisk ikke huske at den har vært så dramatisk noen gang i mitt liv, og sannsynligvis ikke siden annen verdenskrigs slutt. Den amerikanske administrasjonen under president Trump fører nå en handelspolitikk preget av kraftig økt proteksjonisme og unilateralisme i USA. Det betyr også at dette er et alvorlig brudd med en linje som har stått sentralt for USA i veldig mange år, om å støtte opp om en regelbasert handelsorden internasjonalt.

Trump-administrasjonens handelspolitikk og den uroen den medfører, skaper allerede store utfordringer for det globale handelssystemet og for internasjonal økonomi. USA har som kjent varslet økte tollsatser for aluminium og stål fra 12. mars. Det er altså seks dager til, det er neste onsdag, og det er blitt varslet en helhetlig gjennomgang av USAs handelspolitikk fram mot 1. april, som er tre og en halv uke fra nå. For Norge betyr dette en mer uforutsigbar handelssituasjon, der vi må navigere i et stadig mer komplekst landskap for å beskytte våre handelsinteresser. Det er da viktig å holde hodet kaldt og ha de økonomiske realitetene i bakhodet. Kun 3 pst. av vår eksport går til USA, mens mer enn to tredjedeler av vår eksport går til EU. Slår vi sammen EU og Storbritannia, er vi på over 85 pst. av norsk eksport.

Hvordan EU velger å reagere på konsekvensen av amerikanske tolløkninger, er derfor svært mye viktigere for Norge enn akkurat hva USA selv gjør. EU har signalisert at de kommer til å svare på tolløkningene med en kombinasjon av dialog og tiltak. Kommisjonen har varslet at de vil reagere bestemt og umiddelbart, men at de helst ønsker å komme fram til framforhandlede løsninger med USA gjennom bilaterale samtaler. Der legger de seg på samme linje som andre nærstående vestlige land som har samme utfordring, f.eks. Canada og Mexico, som sier at de vil reagere «in kind» hvis nødvendig, men foretrekker dialog hvis mulig. Canada, Mexico, EU og vi mener jo at hele verdensøkonomien vil tape på en handelskrig. Det er ingen varige vinnere i en handelskonflikt.

Det betyr at EUs eventuelle direkte mottiltak vil være rettet mot USA og USA alene, de vil ikke treffe Norge. Det som bekymrer oss mer, er hvordan Norge eventuelt kan bli truffet av senere beskyttelsestiltak, eller det som er kjent som «safeguards», som EU kan innføre for å beskytte sitt marked fra å bli oversvømt av varer fra tredjeland. Bare for å forklare det: Det at USA setter opp høye tollbarrierer som i realiteten gjør visse typer eksport til USA umulig, kan føre til at tredjeland da forsøker å dumpe sine varer på det europeiske markedet til en lavere pris, og at det vil utfordre industrien i EU-landene. Da har EU etter WTO-regelverket rett til å innføre «safeguards», eller beskyttelsesmekanismer.

Siden EU, akkurat som oss, er svært opptatt av å følge regelverket i WTO, er det ikke slik at man kan velge og vrake i unntak. Det er altså slik at i prinsippet skal de beskyttelsesmekanismene gjelde for alle andre land, fordi EU er en tollunion. Når det i det offentlige ordskiftet har vært uttrykt om dette er et spørsmål om hvorvidt EU er «snille» eller «slemme», har det altså overhodet ingenting med det å gjøre. Det er ikke slik verden henger sammen. Det er snakk om hvilke muligheter man har til å begrunne eventuelle unntak.

Der mener vi veldig klart og tydelig at vi har verdens beste argument for å få unntak, nemlig at vi har EØS-avtalen, og at EØS-avtalen forutsetter fritt vare- og tjenestebytte mellom EU-landene, selv om EFTA/EØS-landene, altså Norge, Island og Liechtenstein, ikke er med i EUs tollunion. Det er det argumentet vi framfører systematisk og gjennomgående opp mot EU-kommisjonen, på alle nivåer, helt opp til toppen, og også mot samtlige EU-land.

Vi møter betydelig forståelse for det, men det er viktig for meg å formidle til utvalget at det vil være en rekke andre land som også er nær EU politisk, som også vil ønske slike unntak. EU må altså gjøre et skille mellom noen og noen andre som de kan forklare overfor WTO og andre handelspartnere. Der er vår inngang EØS-avtalen, for det er ingen land i verden som er så tett koblet på EUs marked som de landene som er med i EØS uten å være med i EU. Dette er et standpunkt som vi deler 100 pst. med Island og Liechtenstein. Vi jobber tett og nært sammen med dem politisk og på alle nivåer for å fremme dette synspunktet.

Det er særlig Island som er relevant her, for det er jo begrenset med den typen industri i Liechtenstein, som har en tredjedel av Lillestrøms befolkning. Det er altså ganske relevant for Island og Norge, men i prinsippet er det altså de tre.

Vi har som sagt hatt samtaler på alle nivåer, fra kommisjonspresident von der Leyen ned til saksbehandlere i Kommisjonens generaldirektorat. Jeg har løpende og tett kontakt med Maros Sefcovic, og vi har også snakket med en rekke av de andre berørte kommissærene. Vi har gjennom våre ambassader hatt møter i alle EU-hovedstedene om samme tema.

Dette er Kommisjonens kompetanse, og det er bra, men det er samtidig viktig at det de bestemmer, også forstås i medlemslandene, og derfor er det så uendelig viktig nå at vi må ivareta vår del av kontrakten. Det er ikke tiden for å drasse med seg lange og unødige etterslep. Derfor ser vi dette i nær sammenheng med behovet for å redusere etterslepsbunken og være en god partner for EU, i tråd med de avtalene vi frivillig har inngått. Det er jo ingen som har pålagt oss å være med i EØS-avtalen. Dette var noe vi sterkt ønsket, og som samtlige regjeringer etter at EØS-avtalen ble inngått, har bekreftet at man ønsker. Derfor gjør vi i praksis det vi har sagt lenge. Vi reduserer nå etterslepene, som vi uansett burde gjort, men som er ekstra viktig i den situasjonen vi nå står i.

Vi jobber samtidig opp mot amerikanske myndigheter for å sikre at Norge i minst mulig grad skal rammes av amerikanske restriksjoner og tolltiltak, for selv om det er en brøkdel av handelen, er den viktig for de selskapene som faktisk eksporterer til USA. Det hjelper jo ikke veldig mye å si til f.eks. en eksportør av fiskeforedlede produkter at det ikke er så mye handel med USA, hvis akkurat deres handel er med USA, så vi jobber også opp mot dem. Akkurat per i dag, i snakkende stund, har det imidlertid ikke vært snakk om direkte tiltak mot Norge, men det har jo vært snakk om mange tiltak mot verden generelt. Vi forbereder oss på en nær dialog også med amerikanske myndigheter, og vi samarbeider nært med EU og med øvrige EFTA-partnere om å ta vare på det internasjonale handelsregelverket for Verdens handelsorganisasjon, WTO. Det er interessant nok ganske mange partnere også i det globale sør som nå er opptatt av å ta vare på Verdens handelsorganisasjon, i en tid hvor handelen er mer truet enn noensinne, for det går jo ut over veldig mange land. Det er ingen tvil om at spesielt land som klarer å kombinere aktiv deltakelse i fritt vare- og tjenestebytte med en god fordelingspolitikk, har blitt mye rikere enn de som ikke har gjort det, og derfor er det også mange land som er bekymret for at dette nå utfordres.

Regjeringen fortsetter derfor å jobbe for stabile og forutsigbare rammebetingelser for norsk næringsliv. Det er helt på toppen av den utenrikspolitiske agendaen, sammen med alt det vi senere, om kort tid, skal snakke om med Ukraina og den transatlantiske alliansen. Det henger på en måte sammen, for begge deler har å gjøre med om de institusjonene som ble bygd etter annen verdenskrig, forblir relevante. Vi er en aktiv deltaker i alle berørte internasjonale fora og vil fortsette å arbeide for et åpent, rettferdig og regelbasert handelssystem innen rammen av en bred, folkerettsbasert internasjonal orden. Jeg opplever at vi er så godt rustet som vi kan være, gitt våre alliansetilknytninger og gitt vårt forhold ikke minst til Europa som EØS-medlem, men ikke medlem i EUs tollunion eller medlem i EU.

Med andre ord, for å oppsummere: Vi styrker vårt samarbeid med EU, vi opprettholder en konstruktiv dialog med USA, og vi fortsetter å differensiere våre handelsforbindelser. Det bør også nevnes her at det er en større interesse for frihandelsavtaler med EFTA enn det har vært på lenge, fordi mange land nå ser at en viktig «hedging» mot å bli utestengt fra amerikanske markeder er å bygge frihandelsavtaler med andre land. Det gjelder både mot EU, altså fra tredjeland inn mot EU, og inn mot EFTA.

Jeg vil så gå over til å orientere om Kommisjonens forslag til Clean Industrial Deal, som ble lagt fram 26. februar. Dette bekrefter Kommisjonens strategi om å gjøre avkarbonisering til en driver for vekst for europeisk industri. Det er altså ikke slik at målene er svekket. Tvert imot har EU nettopp forsterket sine klimamål, men man er blitt mer oppmerksom på at dette må forenes med en aktiv strategi for vekst, og at regelverket ikke skal svekkes, men forenkles for å kunne bidra til å fremme også den industrielle veksten.

Dette er en omfattende og ambisiøs plan. Det legges opp til at EU skal mobilisere 100 mrd. euro for støtte til ren produksjon i Europa, i tillegg til å styrke annen finansiering. Formålet er å motivere industrien til å gjøre investeringer i ren teknologi. Dette gjelder avkarbonisering av energiintensiv industri og utviklingen av ren teknologi. Clean Industrial Deal samler klima og konkurranseevne i én overordnet vekststrategi, og det er kanskje det nye fokuset. Det har ligget implisitt – nå er det eksplisitt. Fokuset er på energiintensiv industri og «clean tech», altså produksjon av teknologier vi trenger i det grønne skiftet, f.eks. batterier. Dette er jo et felt hvor Kina har lagt seg helt i front, og hvor det er viktig å sørge for at Kina ikke blir monopolist eller eneleverandør av de nye teknologiene som vil definere det 21. århundre.

Eksisterende energiintensiv industri skal få støtte til å avkarbonisere og møte utfordringer knyttet til energipriser, som vi snakket om i stad, og global konkurranse. Strategien omfatter en rekke konkrete initiativer som skal legges fram i løpet av 2025 og 2026. Mange av disse kommer allerede i første kvartal av 2025, altså nå i vår. Den blir sentral for den grønne omstillingen og må ses i sammenheng med at Kommisjonen nå skal foreslå et nytt klimamål på 90 pst. for 2040 – altså for 90 pst. reduksjon innen 2040. En hjørnestein er tilgang til rimelig energi for industrien, næringslivet og husholdninger. Andre grep i strategien er å legge bedre til rette for markeder for avkarboniserte produkter, for sirkulær økonomi og for tilgang til kritiske råvarer og kompetanse.

Omstillingen vil kreve store investeringer, både offentlige og private. Det legges opp til mer finansiering på EU-nivå, å øke private investeringer gjennom ulike stimulerende tiltak og å gjøre det lettere for medlemsstatene å gi støtte til grønne initiativer i industrien. Kommisjonen vil i juni legge fram et forslag til et midlertidig rammeverk for offentlig støtte fram til 2030, altså at det skal bli større rom for direkte offentlig støtte til kritiske prosjekter. Et viktig horisontalt grep for en konkurransedyktig omstilling vil være en forenkling av det omfattende regelverket og for rapporteringsplikten for europeisk industri.

Kommisjonen la 26. februar også fram den første pakken om forenkling av regelverket. Forslagene gjelder forenklinger i EU-regler om bærekraftsrapportering og aktsomhetsvurderinger samt i taksonomien for bærekraftig økonomisk aktivitet. Forenklingene kan redusere antallet foretak i EU som må drive med bærekraftsrapportering – at de reduseres med om lag 80 pst. I tillegg foreslås det rapporteringsforenklinger, bl.a. i InvestEU og EFSI-forordningene, som det heter, dvs. European Fund for Strategic Investments. Kommisjonen vil følge opp med strategier knyttet til bilindustrien, stålindustrien og kjemisk industri, bærekraftig transport og bioøkonomi.

Clean Industrial Deal vil påvirke oss både direkte og indirekte og legge viktige rammer også for norsk industri og sikkerhet. Det er rett og slett en logisk følge av at dette er vårt hjemmemarked – at nesten all norsk industri arbeider inn i dette markedet. Da kan man ikke ha et helt annet regelsett i Norge. Strategien er i en tidlig fase, noe som faktisk gir oss mulighet for å påvirke politikk og regelverksutforming i EU, men prosessen går raskt framover, og vil vi mene noe, må vi være tidlig på. Norge må ta del i de strategiske diskusjonene i EU nå og framover. Både på politisk nivå og på embetsnivå jobber vi samordnet med dette og har en god dialog med samfunnsaktørene. Regjeringen har igangsatt et bredt tverrsektorielt arbeid med strategien, og næringsministeren og jeg vil redegjøre nærmere for dette arbeidet på utvalgets møte den 6. juni.

Forordningene om kritiske råvarer, CRMA, Critical Raw Materials Act, og om nullutslippsteknologi, NZIA, Net-zero Industry Act, har vært tema i Stortingets europautvalg flere ganger, senest i september i fjor. Energiministeren har allerede orientert om status for NZIA. Jeg vil derfor gå inn på CRMA. Jeg skal forsøke å ikke gjengi for mye fra møtet i september, men heller gi en kort oppdatering.

Helt konkret er det slik at CRMA og NZIA gjør det mer attraktivt å investere i produksjon av grønn teknologi og kritiske råvarer i EU, slik at flere prosjekter iverksettes og produksjonen av disse varene øker. Norge og norsk næringsliv påvirkes av dette gjennom vår deltakelse i det indre marked.

Når det gjelder CRMA, har Kommisjonen gjennomført en første søknadsrunde om å få status som strategisk prosjekt i EU. Søknadsfristen var i august i fjor. Norske bedrifter kunne søke i kategorien «prosjekt i tredjeland». Vi er kjent med at det totalt var 170 søknader om å bli strategisk prosjekt, og at 6 av disse søknadene kom fra prosjekter i Norge. Kommisjonen har nå vurdert søknadene og er i ferd med å ferdigstille listene over strategiske prosjekter i EU. Prosjekter i Norge kan imidlertid kun anerkjennes som strategisk prosjekt dersom norske myndigheter godkjenner dette. Vi er derfor i kontakt med Kommisjonen om eventuelle strategiske prosjekter i Norge, uten at jeg på det nåværende tidspunkt kan si mer om innholdet i denne dialogen. Jeg vil understreke at status som strategisk prosjekt ikke innebærer noen forskuttering av nasjonale saksbehandlingsprosesser, verken knyttet til søknader om nødvendige tillatelser eller til kommunenes planprosesser.

Så litt om arbeidet med CBAM, Carbon Border Adjustment Mechanism. Slik utvalget er kjent med, har regjeringen besluttet at Norge skal innføre CBAM. Forordningen vil inngå som et vedlegg i EØS-avtalen. Som utvalget godt kjenner til, har det vært en lang prosess fram mot dette og omfattende diskusjoner på tvers i vårt system. Det var helt nødvendig fordi CBAM er et omfattende regelverk med implikasjoner for næringslivet og for offentlige myndigheter. Vi tar ikke lett på de forpliktelsene som vil følge med regelverket.

Vi vil arbeide for at CBAM-forordningen innføres i Norge så raskt som praktisk mulig. Vi er i dialog med EØS/EFTA-statene og EU om dette, men det er mye som må på plass før vi kommer dit. Det er behov for å gjøre nasjonale tilpasninger i CBAM-forordningen. Det skjer i nær dialog med øvrige EØS/EFTA-stater og med EU. Den institusjonelle kapasiteten til å håndheve regelverket må etableres, men dette arbeidet er godt i gang. Regjeringen har utnevnt Miljødirektoratet som ansvarlig myndighet for CBAM-forordningen, og de er godt forberedt på det. Skatteetaten får oppgaven med å autorisere importører av CBAM-varer, såkalte CBAM-deklaranter, og også tolletaten vil få nye oppgaver knyttet til dette. I alle etatene må det bygges kapasitet og kompetanse. Innføringen innebærer nye ansvarsområder og oppgaver og vil kreve læring og tilpasning. Det vil bli viktig med tett samarbeid mellom etatene både fram mot innføring og i den videre praktisering av regelverket. Jeg gjentar at her er det bare tiden og veien for å komme på plass i tide, men det er altså vår målsetting.

Avslutningsvis vil jeg gjerne få gi en kort status om EØS-midlene og forhandlingene med mottakerlandene. Vi har nå innledet forhandlinger med alle 15 mottakerland om landvise prioriteringer og forventer å undertegne flere avtaler fram mot sommeren. Vi tar sikte på at rammeavtalen med Polen – som er det største mottakerlandet av EØS-midler, med et beløp på 924 mill. euro – vil undertegnes i Warszawa i april. Avtalene vil gi store muligheter for styrket samarbeid innen energi og klima, forskning, næringsliv, kultur og lokal utvikling og ikke minst innenfor justissektoren, hvor bistand til gjenoppbygging av rettsstaten står sentralt. Jeg minner om at Polen nå har det roterende presidentskapet i EU og igjen er blitt en av de helt ledende, sentrale aktørene i EU og en nær og viktig partner for Norge. Som nevnt gjelder det også justissektoren, hvor bistand til gjenoppbygging av rettsstaten står sentralt, og her vil vi involvere både Domstoladministrasjonen og Europarådet.

Samarbeidet vil også inkludere helseberedskap og arbeid mot desinformasjon. Det arbeidet har blitt enda mer viktig etter at man gjennom de facto-avviklingen av USAID ser mindre amerikansk innsats på det området. Det er også andre trender i USA som gjør at det er mindre fokus på arbeidet mot desinformasjon, som gjør at det blir ekstra viktig at europeerne jobber med dette. En av de største truslene mot demokratiene i Europa er systematisk arbeid for å undergrave de frie media og et normalt ordskifte og erstatte sannhet med vås, for å bruke et ikke-parlamentarisk uttrykk.

Som en del av styrkingen av demokratiarbeidet har vi også lansert fondet for sivilt samfunn, og arbeidet med å oppnevne uavhengige fondsoperatører er i gang. Fondet vil etter planen starte sine utlysninger mot slutten av 2025 og begynnelsen av 2026 og bidra med viktige midler til demokratifremme, menneskerettigheter, antidiskriminering, likestilling og ytringsfrihet.

Da takker jeg for oppmerksomheten og ser fram til spørsmål, på de minuttene vi har igjen.

Møtelederen: Takk for det. Da er det først Bjørlo.

Alfred Jens Bjørlo (V): Her var det mykje – og ei god utgreiing. Eg skal prøve å vere kort sidan tida går. Det eine er det spørsmålet som eigentleg hang igjen frå energiministeren i stad, om balansen mellom at vi på den eine sida argumenterer for å stå utanfor viktige pilarar i energisamarbeidet, samtidig som vi på dette ekstremt viktige området for Noreg med å kome på innsida av tollunionen argumenterer med at vi må ha ein heilskapleg marknad.

Så har eg eit spørsmål når det gjeld å få ned etterslepet. Det var ei sak utanriksministeren ikkje kommenterte, men som kom ut som ei nyheit i avisa Nationen i går kveld, om at regjeringa legg opp til omsider å få på plass det GMO-regelverket som har hange i over 20 år. Det er sikkert ulike meiningar om det. Eg vil kalle det ei gladnyheit. Kan utanriksministeren bekrefte at det er noko av det ein no jobbar med, og eventuelt kva som er tidsløpet på det? Vil det kome til Stortinget? Kan han seie bitte litt meir om den saka? Eg ser på det som ein veldig viktig barriere å rydde unna.

Nikolai Astrup (H): Jeg stilte spørsmål til energiministeren om hvilke konkrete nasjonale interesser som var utfordret i de fem gjenstående rettsaktene som regjeringen sier de skal vente fem år til med å implementere. Jeg fikk ikke noe svar fra ham på det. Det er mulig utenriksministeren heller ikke har noe godt svar på det i dag, men er det i så fall mulig å få et skriftlig svar på det spørsmålet? Jeg mener det er helt sentralt når regjeringen nå varsler at de skal utsette i fem år, hvor i utgangspunktet fire femdeler er forordninger som skal gjennomføres straks. Det er det ene.

Det andre er omnibusreguleringen som akkurat kom. Den berører fire direktiver hvorav to er tatt inn i norsk rett, men den berører også CBAM. Norske bedrifter er nå i gang med bærekraftsrapportering, som er omfattet av dette, hvor alle bedrifter med under 1 000 ansatte blir unntatt fra rapportering. Hvis Norge bruker like lang tid på å implementere denne dereguleringen som vi bruker på å implementere reguleringer, vil jo norske bedrifter måtte fortsette å rapportere på dette mens EU-bedriftene slipper. Hva er utenriksministerens plan for rask gjennomføring av dette regelverket, for å sikre at ikke norske bedrifter pålegges en byrde som europeiske bedrifter nå slipper?

Det tredje spørsmålet gjelder varselet om at det kommer to omnibuspakker til. Hvilke innspill har regjeringen gitt til EU-kommisjonen på områder for deregulering som norske bedrifter og Norge er opptatt av?

Lise Christoffersen (A): Takk for gjennomgangen. Jeg har et kort spørsmål som gjelder EUs beskyttelsesmekanismer mot tredjeland innenfor handelsregelverket: Er det slik at Norge og Storbritannia står last og brast? Hvis Storbritannia får unntak, er det slik at vi får automatisk unntak, eller går vi i to forskjellige løp – vi som EØS-land og Storbritannia i et annet løp?

Kari Elisabeth Kaski (SV): Takk for redegjørelsen. Det er litt vanskelig å redegjøre og også lytte til redegjørelser om handelspolitikk når det er så raske bevegelser som det er nå. Det er potensielt en demontering av det internasjonale handelssystemet vi kan stå overfor. I lys av akkurat det, som vil være svært dramatisk, er mitt spørsmål både knyttet til om det er noen vurderinger av om det vil påvirke flere ting under bl.a. CBAM, som jo griper inn i handel fra Europa sin side, og om Norge har tatt noen posisjoner i dialogen opp mot EU i møte med tredjeland. Har man et langsiktig arbeid for å møte en eventuell restrukturering av global handel som vil kunne gagne både Europa og Norge opp mot tredjeland?

Møtelederen: Da har jeg tegnet meg selv til et spørsmål. Jeg takker for redegjørelsen. En problemstilling som jeg lurte på om utenriksministeren kunne si litt mer om, er forskjellen fra situasjonen i 2018–2019, da vi fikk unntak. Også da måtte man finne, som utenriksministeren sier, en regel som kunne begrunne unntaket, og EØS-avtalen gir jo ingen automatikk i unntak. Det som var situasjonen den gangen, var at tiltakene fra USA var begrenset til stål og aluminium, og på en måte var også beskyttelsestiltakene begrenset til det. Nå er det all grunn til å forvente at det blir et mye bredere perspektiv på det. En av knaggene sist var nettopp at det dreide seg om relativt små volumer. Nå kan det bli veldig annerledes.

Kan utenriksministeren gi noen vurderinger av i hvilken grad, og i så fall hvordan, det spiller inn på de vurderingene og de diskusjonene dere har med EU nå?

Da er det Sundnes, og så er strek satt.

Trine Lise Sundnes (A): Det er egentlig litt i forlengelsen av det komitélederen tok opp. Kunne utenriksministeren sagt noe om denne trippelskvisen? Fra sandwich-is til Tress er ikke en ueffen sammenlikning, for dette treffer jo alt fra fortykningsmidler, som vi er verdensledende på, som inngår i alt fra is til barnematproduksjon, til karbondioksideksporten vår, til bunnstoff i maling, til legemiddelindustrien vår. På mange måter treffer det oss absolutt overalt utover aluminium, som vi hadde sist. Utenriksministeren har nå sagt noe om hvordan man jobber for å komme innunder og bli håndtert som én økonomisk blokk innunder EU, men kunne han sagt noe om hvordan man jobber med det som vil skje med markedene utenfor EU som tidligere har levert til USA, men som med stor sannsynlighet kommer til å finne andre markeder, deriblant EU, med varer som er billigere i produksjon enn våre?

Møtelederen: Før utenriksministeren får ordet, skal jeg bare rette på en liten forglemmelse fra min side.

Jeg spurte ikke om noen hadde kommentarer til rettsaktene. Det oppfattet jeg for så vidt ikke at det var, siden ingen rakk opp hånda. Da satser jeg på at det ikke var det, og at vi kan protokollføre at det ikke var kommentarer til rettsaktene. Sånn går det når man begynner dagen på Politisk kvarter. Da blir det mye kluss.

Da skal utenriksministeren få ordet, vær så god.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Med respekt for tid skal jeg prøve å svare ordentlig, men raskt.

Bjørlo hadde et veldig godt spørsmål der stikkordet var GMO-regelverket. Vi vil definitivt gjennomføre det så raskt som mulig. Det er helt riktig at det har ligget lenge og er det eldste. Hvis GMO-regelsettet var en ungdom, ville hen nå være i ferd med å bli ferdig med bachelor, så det har vært altfor lenge. Det er faktisk også viktig å få Island med på dette, fordi at for å få det gjennom EØS-komiteen skal Island være med, så det er en sentral del av det vi nå jobber med her, også opp mot Island, for at vi sammen kan gå videre og få dette gjennom. For de som måtte være interessert i det: Det finnes sikringsmekanismer andre steder i EØS-avtalen hvis det skulle være noen problematiske sider ved dette som vi vil forby, enkeltstoffer f.eks., som allerede er der og er ivaretatt.

Det er helt riktig at omnibusreguleringene også angår oss. Jeg vil si meg enig med Astrup i at når det nå foregår en deregulering, er det åpenbart viktig. Vi kan ikke først somle med å innføre reguleringen og så somle med å innføre dereguleringen, som gjør at man da blir sittende og rapportere på ting som EU-konkurrenter ikke trenger å rapportere på. Det poenget tar jeg rett og slett med meg. Arbeiderparti-regjeringens klare mål er å få disse tingene fort igjennom og at alt hvor det ikke er en særlig grunn til å vente, tas raskt. Det er i og for seg også svaret på spørsmålet om de fem gjenstående rettsaktene. Nå viser jeg til det svaret energiministeren ga, om at dette har å gjøre med stor transformasjon i det europeiske energisystemet og ikke minst en nordisk dialog. Et sentralt tema som vi står sammen med de nordiske landene om, er at det burde vært flere prissoner i Tyskland. Det at det er én enhetspris i Tyskland, er et problem for land med de energimiksene vi har i nordiske land. Det er ett eksempel på grunnen til at vi venter med det. Makrosvaret – det overordnede svaret – er at hvis det er noen ting vi ønsker å vente med, er det viktig å få unna alt vi ikke trenger å vente med. Rett og slett å kraftig redusere det samlede volumet med etterslep gir mer rom for å ta seg tid på de få områdene vi velger å ta oss tid på. Jeg legger det til det svaret energiministeren allerede ga på Astrup sitt spørsmål.

Til spørsmålet fra Lise Christoffersen: Det er egentlig en veldig god illustrasjon av poenget. Det er helt klart for alle involverte, tror jeg, at vi er mye nærmere EU enn Storbritannia er. Island, Norge og Liechtenstein er i første linje utenfor selve EU-medlemskapet, og jeg vil si det vil være tilnærmet umulig f.eks. å gi unntak til Storbritannia og ikke også til oss, for vi er nærmere. Vi ønsker selvfølgelig Storbritannia lykke til, men vi står ikke sammen med Storbritannia i dette. Vi står sammen med våre EFTA/EØS-partnere, for vi har rett og slett et mye sterkere argument. Storbritannia valgte etter fri vilje å forlate EU og kom da på et integrasjonsnivå som er langt under det vi har i EØS. Det har konsekvenser som man bør huske på, hvis noen skulle ha tilsvarende ideer noen gang. Uten at de er spesielt mye i vinden nå, er det den konsekvensen det da får. Det er EFTA/EØS-landene – punktum – som er våre nærmeste partnere, og da mener jeg de tre – ikke Sveits, men Norge, Island og Liechtenstein – for å være presis på det. De andre får løse sitt problem.

Til spørsmålet fra Kaski: Vi jobber absolutt med det. Få dager etter at Trump tiltrådte – det var vel fredag, altså fem dager etter at Trump tiltrådte – deltok jeg i et uformelt WTO-ministermøte som generaldirektøren Ngozi Okonjo-Iweala innkalte til, for liksom å begynne tankearbeidet om hvordan vi tar vare på WTO videre. Vi er gjesteland i G20, og for ti dager siden var jeg i Johannesburg på det første møtet i G20 under det sørafrikanske presidentskapet. Også der, hvor for øvrig generaldirektør Okonjo-Iweala i WTO var til stede, var det mye snakk om hvordan vi kan ta vare på det internasjonale handelsregimet. Det som var litt oppløftende, er at jeg nå opplever at det er en bedre og mer konstruktiv dialog mellom resten av Vesten, altså Europa og Canada på den ene siden, og en del land i det globale sør, som kan være uenige om andre ting, men som faktisk har en felles interesse i at den internasjonale verdensordenen slik vi kjenner den, består, og at vi rett og slett ikke bare kan beklage oss over det som skjer i USA, men må ta aktive grep. Der vil Norge være aktivt med og også bygge allianser. Av verdens 8 milliarder mennesker bor 7 av de 8 utenfor Vesten, og det er også lurt å snakke med dem innimellom om disse spørsmålene og rett og slett venne seg til at vår nærmeste allierte ikke spiller den samme ordnende rollen som vi er vokst opp med så langt.

Når det gjelder spørsmålet fra Eriksen Søreide, om at det som kommer nå, sannsynligvis er bredere enn bare stål og aluminium, er det helt riktig. Spørsmålene fra både Sundnes og Eriksen Søreide var litt i samme bane. Det er mye bredere. Derfor er det viktigere og vanskeligere. Det er mye viktigere å lykkes, og det er et større og lengre lerret å bleke, men jeg opplever at vi er der vi bør være nå. Vi har fremmet dette veldig tydelig. Vi møter forståelse. Det er ingen som sier nei. Vi får ja og ikke nei. Det er bare at EU selv må se tiltakene fra USA før de vet nøyaktig hva de gjør, så akkurat nå, den neste uken, er det ikke så veldig mye mer vi kan få gjort, men vi er tungt på for å møte dette, for det kommer til å gripe inn i sånn ca. alt dette, i hvert fall slik det nå ser ut. Så er det jo et lite håp. Jeg understreker lite, men det er fortsatt et lite håp om at dialog vil føre fram, for det begynner å komme amerikanske stemmer helt inn i MAGA-land som har funnet ut at økt toll på varer faktisk gir høyere priser til de forbrukerne som forventet lavere priser. Det er en dyp og komplisert økonomisk sammenheng. Canada, som eksporterer mye strøm til nordlige stater i USA, har sagt at det blir 25 pst. på strømmen også. Vi har jo litt erfaring selv med hvor populært det er når strømprisene går opp, så det er ikke sikkert at dette er like populært i lengden. Vi har ikke gitt opp dialogsporet, men vi er forberedt på maktbruk, for å si det slik.

Møtelederen: Takk for det.

Møtelederen: Da må vi løpe og sette møtet i stortingssalen, med mindre noen har noe til Eventuelt? – Det er det ikke. Da kan vi heve møtet.