Statsråd Emilie Mehl: Jeg har varslet
at jeg vil orientere om migrasjonssituasjonen i Norge og Europa
og om pågående diskusjoner i EU på asyl- og migrasjonsfeltet. Jeg
vil også benytte anledningen til å orientere kort om status på noen
andre EU-saker: direktivet om kritiske enheters motstandsdyktighet,
lovutkast om digital sikkerhet, EUs utkast til forordning om forebygging
og bekjempelse av seksuelle overgrep mot barn og status i forhandlingene
om tilleggsavtale til tilknytningsavtalen til Yttergrensefondet.
Jeg begynner med statussakene.
EU styrker nå leverandører av samfunnskritiske
tjenester til EUs innsats for å beskytte kritisk infrastruktur ved
å innføre et nytt direktiv om kritiske enheters motstandsdyktighet,
CER-direktivet. Direktivet utpeker elleve sektorer som er svært
viktig for det indre markedet. EU er en av Norges viktigste handelspartnere,
og at EU legger vekt på å beskytte sin infrastruktur og evne til
å levere samfunnskritiske varer og tjenester, er derfor også viktig
for Norge. Beskyttelse av vår egen kritiske infrastruktur er en
prioritert oppgave, og det gjør vi bl.a. gjennom å utpeke grunnleggende
nasjonale funksjoner i henhold til sikkerhetsloven. Status er at
vi nå skal gjøre en grundig vurdering av dette direktivets innhold,
inkludert å vurdere EØS-relevansen.
Så til en annen sak: Når det gjelder forslag
til ny lov om digital sikkerhet, ble denne varslet før jul i stortingsmeldingen
Nasjonal kontroll og digital motstandskraft for å ivareta nasjonal
sikkerhet. Status er at det planlegges for en Prop. LS til Stortinget
i årets vårsesjon. Proposisjonen vil inneholde klare henvisninger
til direktivet og beskrivelser av direktivet der hvor lovbestemmelsene samsvarer
med krav som stilles i direktivet. Regjeringen legger videre opp
til at det blir utarbeidet en forskrift som vil utfylle loven, og
at lov om digital sikkerhet og tilhørende forskrift trer i kraft
samtidig.
En annen sak jeg vil orientere om, er status
for forslaget til forordning om regler for forebygging og bekjempelse
av seksuelle overgrep mot barn, som Europakommisjonen la fram 11. mai
i fjor. Forslaget blir nå drøftet i Rådet og Europaparlamentet,
og det kan bli justeringer i det materielle innholdet i løpet av
denne prosessen. Forslaget er merket som EØS-relevant. På dette området
er det gode grunner til å samarbeide om regelverk, siden den kriminelle
aktiviteten ofte er grenseoverskridende. Vi følger derfor med på
forhandlingene i EU. Forslaget til forordning har også vært på høring
i Norge for å få innspill til de vurderingene vi etter hvert skal
gjøre av forslaget.
Den siste saken jeg kort skal nevne, er forhandlinger om
tilleggsavtale til finansieringsinstrumentet for grenseforvaltning
og visum, BMVI. Gjennom Schengen-samarbeidet deltar Norge i beskyttelsen
av Schengens felles yttergrenser. Et av verktøyene for dette er
det Schengen-relevante finansieringsinstrumentet for grenseforvaltning
og visum for perioden 2021–2027. Finansieringsinstrumentet ble vedtatt
7. juli 2021, og for at Norge og de andre Schengen-tilknyttede landene
skal kunne anvende instrumentet, har det vært behov for en tilleggsavtale med
EU. Gjennom en tilleggsavtale sikres bl.a. anvendelsen av relevante
deler av disse regelverkssettene i gjennomføringen av finansieringsinstrumentet.
Status er at Norge nettopp har forhandlet fram
en tilleggsavtale, slik vi også har gjort ved tidligere grense- og
visumfond. I den framforhandlede avtalen er mye likt det vi har
godtatt i tidligere tilleggsavtaler. Vi godtar de delene av finansregelverket
som er nødvendig, og vi underlegges tilsvarende revisjons- og kontrollbestemmelser
som de andre Schengen-deltakerne. Eventuelle inspeksjonsbesøk fra
EUs side skal gjennomføres med deltakelse fra norsk side dersom
vi ønsker det.
Den finansielle andelen vi skal betale inn
til instrumentet, tilsvarer nøkkelen i vår Schengen-tilknytningsavtale.
Jeg legger opp til at det før sommeren fremmes en Prop. S for Stortinget
om godtakelse av Schengen-rettsakten og tilleggsavtalen.
Da vil jeg gå over til å orientere om migrasjonsbildet i
Norge og Europa.
Norge har det siste året mottatt flere flyktninger
og asylsøkere enn i det tidligere toppåret 2015, nær 40 000 personer.
Majoriteten av dem består av fordrevne fra Ukraina, og regjeringen
har også tatt høyde for at denne situasjonen vil vedvare inn i 2023.
Norge er nå det nordiske landet som mottar flest søknader fra fordrevne
fra Ukraina. Vi er likevel fortsatt innenfor planleggingstallet
for 2023, altså 40 000, men vi må være forberedt på at situasjonen
kan endre seg. Situasjonen i Ukraina er svært uforutsigbar, og etter
hvert som krigen trekker ut og presset på nabolandene vedvarer,
kan flere fordrevne velge å reise videre internt i Europa – og da
også til Norge.
I tillegg så vi i fjor en økning i antall asylsøkere
fra andre land enn Ukraina. Det var i overkant av 4 000 registrerte
søknader, som er en økning på 2 400 fra 2021. Til sammenligning
ble det i 2019 registrert 2 300 asylsøknader i Norge. Norge var
ikke alene om økningen i 2022. EU+ mottok mer enn en million asylsøkere,
mer enn dobbelt så mange som i 2021 og det høyeste tallet siden
2016. I 2019 ble det registrert i overkant av 700 000 asylsøknader
i Europa.
Pandemien og krigen i Ukraina har forverret
levekårene i mange land, og vi må forvente at migrasjonspresset
mot Norge og Europa vedvarer. Det samlede høye antallet flyktninger
fra Ukraina og andre land har ført til press på mottakssystemene
i europeiske land, og f.eks. land som Nederland, Belgia og Østerrike
har store utfordringer. Migrasjon er derfor et sentralt tema på
dagsordenen i Europa, senest bl.a. som en av hovedsakene på toppmøtet
i februar i år.
Fra norsk side følger vi med på situasjonen
og gjør løpende vurderinger av hvilke tiltak som er egnet nasjonalt
og innenfor Schengen-samarbeidet. Norge har et godt planverk og
en god grunnberedskap, men en situasjon hvor det kommer svært mange
på kort tid, kan likevel være krevende å håndtere for norske myndigheter.
Det europeiske samarbeidet på asyl- og migrasjonsområdet
er også under betydelig press. Selv om mange land tar til orde for
endringer i asyl- og migrasjonshåndteringen, har det vist seg vanskelig
for landene å komme til enighet, særlig om forslagene i den såkalte
pakten om asyl og migrasjon. De fleste forslagene er fortsatt til
diskusjon eller bundet opp i ønsket om å vedta forslagene samlet
som én pakke.
Regelverkspakken som er foreslått på asyl-
og migrasjonsområdet, er basert på tre satsingsområder:
-
samarbeid om migrasjonshåndtering og
retur med opprinnelses- og transittland for irregulær migrasjon
mot Europa
-
styrket grensekontroll ved Schengens yttergrenser gjennom
screening og hurtigprosedyrer
-
mekanismer for solidaritet og omfordeling av asylsøkere
innad i Europa
Til det første punktet: Visumpolitikken er
et av Schengen-samarbeidets viktigste verktøy for å sikre kontroll
med hvem som reiser inn. Visumpolitikken er også blitt en stadig
viktigere del av EUs utenrikspolitiske verktøykasse. Sverige, som
for tiden har formannskapet, har satt framtidens visumpolitikk på
dagsordenen. Senest i forrige uke deltok jeg på et rådsmøte hvor
vi diskuterte effektiviseringen av suspensjonsmekanismen for land
som er gitt visumfrihet, dersom samarbeidet med dem ikke fungerer
tilfredsstillende. Visumpolitikken blir også brukt for å bedre samarbeidet
med visumpliktige land om retur og tilbaketakelse av borgere uten
lovlig opphold i Schengen. Dersom et land ikke samarbeider om retur
av egne borgere, risikerer landet å få visumrestriksjoner mot seg.
Norge bidrar i diskusjonene og støtter arbeidet med å gjøre visumpolitikken
mer effektiv og framtidsrettet.
Antall irregulære migranter i Europa øker som
følge av høye ankomster og en lite effektiv returpolitikk i mange
europeiske land. EU øker innsatsen for å samordne medlemslandenes
returpolitikk og for å bedre gjennomføringen av returer. EU ønsker
også å koble forskjellige politikkområder sammen og inngå migrasjonspartnerskap
som potensielt åpner for lovlig migrasjon og handel. En mer effektiv
returpolitikk kan virke inn på ankomster til Norge, men kan også
gi oss muligheter for et bedret samarbeid med opprinnelses- og transittland om
retur.
Til satsingsområde nummer to: Schengen-samarbeidet
gir reisefrihet for europeiske borgere, men gjør det også mulig
å forflytte seg innad i Schengen-området uten indre grensekontroll.
Norge blir berørt av asylankomstene til Europa, og det er i norsk
interesse at landene prioriterer å motta, registrere og behandle
asylsøknader i tråd med det europeiske regelverket – og dermed redusere
ønsket om sekundærbevegelser. Derfor vil Norge også støtte opp om
tiltak som legger til rette for mer effektiv grensekontroll, bedre
screening, håndtering og registrering av migranter på Schengens
yttergrense.
Som nevnt møtte jeg mine Schengen-kolleger
i forrige uke, og en av sakene på rådsmøtets dagsorden var også
en generell oversikt over tilstanden i Schengen-området. Det er
rapporteringer som Kommisjonen gir i rådsmøter fire ganger i året,
og som er ment å skulle gi en generell oversikt over de største
utfordringene Schengen-området står overfor, og hovedprioriteringene
for å møte dem. Siste rapport understøtter at Schengen står overfor
betydelige utfordringer når det gjelder irregulær migrasjon. Kommisjonen
viser ellers til menneskesmugling, smugling av narkotika og våpen,
organisert vinningskriminalitet og terrorisme som de største truslene.
Utvikling av IT-systemer er et viktig tiltak
for å møte disse utfordringene. Vi støtter videreutviklingen av Schengens
IT-systemer for å øke kontrollen med inn- og utreise. Det er en
uke siden Schengen Information System, SIS, gjennomgikk en større
oppgradering, men innfasingen av Entry/Exit-systemet i EU er forsinket
med minst seks måneder, og implementeringen av interoperabilitetsløsningen
nærmer seg en kritisk fase. Utviklingen og innfasingen av disse
systemene kommer til å kreve mye oppmerksomhet i tiden som ligger
foran oss.
Det er også økt bevissthet i Europa knyttet
til sammenhengen mellom migrasjon og sikkerhet, særlig såkalt instrumentalisering
av migrasjon, hvor aktører bruker migranter som virkemiddel for
å legge press på Schengen-landene. Et eksempel på dette er situasjonen som
oppsto på grensen mellom Polen, Litauen og Belarus høsten 2021.
Det var ankomster som satte yttergrensekontrollen på prøve, men
som samtidig viste at EU var villig til å rette betydelig innsats
mot relevante opprinnelses- og transittland og private aktører,
for å møte de migrasjonsstrømmene forut for ankomst til Schengens
yttergrense.
I ettertid har Kommisjonen fremmet forslag
til endringer i Schengen-regelverket hvor de tar høyde for situasjoner
hvor migranter brukes som et virkemiddel av andre aktører. Dette
er en viktig problemstilling for Norge som et av landene som ligger
langs Schengens yttergrense møt øst. Norske posisjoner har for det
første vært at definisjonen på instrumentalisering bør være vid
nok til å kunne omfatte forskjellige scenarioer, og for det andre
at vi ønsker tilstrekkelig fleksibilitet og nasjonal kompetanse
for å vurdere sikkerhet.
Blant det som er særlig vanskelig å enes om,
er spørsmål knyttet til solidaritet eller balansen mellom ansvar
og byrdedeling på asyl- og migrasjonsfeltet. Landene vektlegger
i ulik grad ansvaret for effektiv yttergrensekontroll og identifisering
av personer opp mot behovet for støtte til land som er første ankomstland
i Schengen, gjennom finansielle virkemidler eller relokalisering.
Norge er kun bundet av deler av det som diskuteres i pakten, dvs.
det som er relevant for vår Schengen- og Dublin-tilknytning.
Vi har deltatt med relokalisering av asylsøkere
i enkelte frivillige, midlertidige solidaritetsordninger, men det
er fortsatt svært uklart om det blir enighet om en solidaritetsmekanisme,
og derfor følger vi også denne situasjonen nøye.
Vi vil imidlertid ikke forskuttere en norsk
posisjon før det er mer avklart hvordan en mulig mekanisme vil kunne
se ut. Norge er tjent med at det er effektive asylprosedyrer i Europa
og harmonisert asylpraksis for å forebygge sekundærbevegelser. Vi
jobber for mer effektive prosedyrer for å avgjøre hvilken stat som
har ansvar for å behandle en asylsak, gjennom Dublin- og Eurodac-samarbeidet
og gjennom samarbeidet med EUs asylbyrå, EUAA. Det er positivt at
det er framgang i forhandlingene om en revidert Eurodac-forordning
som vil bidra til økt opptak og lagring av biometri.
Det var det jeg ønsket å orientere om. Takk
for oppmerksomheten – da er jeg åpen for spørsmål.
Mari Holm Lønseth (H): Takk til statsråden for å komme hit
for å redegjøre for det som er en svært aktuell problemstilling.
Det er en alvorlig situasjon vi ser, når det
er en stor økning i antallet som forsøker å ta seg over Middelhavet, og
vi har ikke vært på et så høyt nivå siden 2016. Samtidig vet vi
at det er mange europeiske land som allerede er under press som
følge av at man har tatt imot mange flyktninger fra før, som gjør
at man kanskje har et større press på mottakskapasiteten nå. Så
er det kanskje mange land som har gjort seg mange lærdommer etter
flyktningkrisen i 2015–2016.
Jeg mener det må være veldig viktig framover
at migrasjon må være kontrollert for å unngå ytterligere destabilisering
i Europa. Når det er store spenninger internt og stor uro i Europa,
er det positivt at også Norge prøver å bidra til å holde migrasjonen
kontrollert. Jeg mener det vil være en stor interesse for Norge
at vi bidrar til at den irregulære migrasjonen til Europa er på
et lavt nivå, og at man også bidrar til å ha et effektivt returarbeid,
ikke bare for Norges del – det er et problem som kan forflytte seg
til oss – men for å unngå spenninger i Europa.
Jeg har et par spørsmål til statsråden. Det
første er at jeg har registrert de siste ukene at det er flere land
i Europa som i større grad har tatt til orde for asylmottak i tredjeland.
Danmark hadde f.eks. et eget forslag tidligere. De har endret sin
politikk delvis og sagt at de ikke ønsker å gjennomføre det på egen
hånd, men vil heller ta et felles europeisk initiativ. Jeg vet ikke
om Norge har uttrykt noen meninger om det. Kan statsråden redegjøre
for hvordan de diskusjonene har vært?
Samtidig hadde det vært fint hvis statsråden
kunne si litt om det er noen kapasiteter som Norge har sagt at vi
kan bidra med for å hindre store mottak av irregulære migranter
til Europa eller til å håndtere mottakskapasiteten. Statsråden nevnte
i redegjørelsen at det er stort press på land som Østerrike, Nederland
og Belgia, og det er klart at det selvfølgelig er det enkelte land
selv som har et ansvar for å ha en effektiv kontroll av migrasjon. Det
vil være i Norges interesse at dette heller ikke eskalerer i Europa.
Kan statsråden også si noe om det?
Til slutt har jeg et kort spørsmål om det som
går på solidaritetsmekanismen. Regjeringen har lagt opp til i inneværende
statsbudsjett at den solidaritetsmekanismen skal brukes til å ta
imot 200 til Norge. Er det sånn å forstå at de diskusjonen som nå
gjør seg gjeldende, gjør at man ikke vil ta imot 200 gjennom den
solidaritetsmekanismen, eller er det snakk om ytterligere mottak, f.eks.
fra 2024?
Christian Tybring-Gjedde (FrP): Nå ble mye sagt av forrige
taler. For det første tror jeg det er klokt at vi holder Ukraina
utenfor dette, for der har det ikke vært noe særlig uenighet, så
det forvirrer bare når man snakker om asylpolitikken. Dessuten kommer
det stort sett barn og kvinner fra Ukraina. Det er noe helt annet
med de som kommer fra andre deler av verden, hvor det stort sett
er unge menn som reiser fra sine egne land. Dessuten er det stor
forskjell på hvordan integreringen fungerer i ulike land. Derfor
er det helt avgjørende at man skiller her. Selv om man gjorde det
delvis, synes jeg det er helt avgjørende.
Ellers hørte jeg bare at regjeringen følger
situasjonen nøye, og det har vi hørt før. Det som er viktig, er
at Norge faktisk spiller en aktiv rolle her, at vi faktisk bidrar til
å finne en løsning, nemlig at asylsøknader ikke blir behandlet i
landet de kommer til, men at man sender asylsøknadene tilbake, og
de som eventuelt trenger opphold, får opphold. Det er en helt naturlig
politikk, og stadig flere land i Europa gjør det, ikke bare Danmark
og Storbritannia, men flere andre land vurderer det samme. Da er
det viktig at Norge har en pådriverrolle, at vi er offensive her
og ikke bare sitter og nikker og følger med på det som skjer i EU.
Storbritannia som er utenfor Schengen, kan selvsagt gjøre dette,
men Danmark er innenfor Schengen, men de gjør det allikevel. Vi
må ikke gjemme oss bak Schengen.
Mitt hovedspørsmål er: Spiller Norge en offensiv rolle,
eller er vi bare nikkedukker overfor Schengen og resten av Europa?
Vi er i en spesiell situasjon, og derfor må vi være tydelig på det,
ikke minst fordi vi har en Schengen-grense som er ganske stor, og
da må vi faktisk være offensive. Vurderer statsråden og regjeringen
å følge etter Storbritannia og Danmark som faktisk gjør at asylsøknader
blir behandlet i opprinnelseslandet eller et annet trygt naboland,
eller sitter man og følger situasjonen nøye, som man har gjort stort
sett i to år, kanskje også i mange år tilbake i tid?
Statsråd Emilie Mehl: Jeg skal prøve å ta spørsmålene i den
rekkefølgen de kom.
Når det gjelder spørsmålene fra Lønseth og
flere: For å starte med norske posisjoner til asylmottak i tredjeland
har vår posisjon vært at vi ikke har støttet en slik modell som
tidligere har vært forespeilet fra Danmark. Vi har sagt at vi vil
utnytte handlingsrommet i dagens regelverk til å benytte trygge
tredjeland. Det er for tidlig å si noe konkret om eventuelt andre
forslag som ikke har kommet til oss ennå.
Når det gjelder kapasiteter vi kan bidra med,
bidrar Norge egentlig på et bredt felt i den krevende migrasjonssituasjonen
vi står i, og vi har gjort det over tid. Vi er f.eks. med som bidragsyter
i Frontex. Det handler både om grensekontroll og effektivt returarbeid.
Vi deltar aktivt i Schengen-samarbeidet, for som jeg nevnte i mitt
innlegg, er det store utfordringer med kontroll med irregulær migrasjon
internt i Schengen. Det jobbes nå med omfattende implementering
av nye it-systemer som skal styrke den kontrollen. Der har Norge
vært opptatt av å være offensiv og være tidlig ute for å legge til
rette for at det ikke blir unødige forsinkelser på det. Det har vært
viktig. Vi har kontakt med EUs asylbyrå selv om vi ikke deltar der.
Vi bidrar med EØS-midler f.eks., særlig for å hjelpe Hellas. Det
er et bredt område hvor vi bidrar.
Solidaritetsmekanismen som ligger i pakten,
er det ikke enighet om, men i fjor, som flere av dere kjenner til, var
det et arbeid da Frankrike hadde formannskapet, for å komme videre
i de diskusjonene. I den forbindelse ble det etablert en midlertidig
frivillig solidaritetsmekanisme som de landene som ønsket det, kunne
slutte seg til. Norge sa da at vi kunne bidra med å relokalisere
200 personer fra de fem Middelhavslandene som er mest rammet, og
det er fortsatt gjeldende. Så vi jobber med å gjennomføre det og
kommer til å gjøre det. Hvis det blir spørsmål om eventuelt ny midlertidig
solidaritetsmekanisme, må vi ta stilling til det da. Dette er en
engangssak, slik som det ligger nå.
Til Tybring-Gjedde er svaret på om Norge spiller
en offensiv rolle, ja, bl.a. med henvisning til de tingene jeg tok
opp i mitt innlegg, og også deler av svaret på spørsmål fra Lønseth.
Vi har både yttergrense, og vi har en omfattende indre grense mot
Schengen der har vi alle interesse i at det er bedre kontroll på
de øvrige yttergrensene som vi ikke har. Det er bl.a. bakgrunnen
for at det er viktig for Norge at vi ser videre på det med visumregelverket,
om vi kan benytte det til i større grad å bruke det som pressmiddel
mot land som ikke samarbeider om retur. Det opplever jeg at man
kommer videre med nå. Sverige er veldig offensiv på det under sitt
formannskap i EU. Det er generelt bakgrunnen for alt vi gjør.
Når det gjelder utviklingen i landene som mottar mange
flyktninger fra Middelhavet, er det en ny regjering i Italia. Det
var en utfordrende situasjon der litt tidligere i år. Det kommer
fortsatt til å være et stort press mot de landene, men fra Norges
side er det viktig for oss at vi jobber for at Schengen-samarbeidet
skal fungere bedre, at Dublin-samarbeidet faktisk fungerer etter
hensikten, og at asylpolitikken ligger fast. Så ser man at det er
litt variasjon i hvilke posisjoner de ulike landene har, særlig
f.eks. Italia, Spania og andre land i sør. – Jeg stopper der.