Møtelederen: Da gir jeg ordet til justis- og beredskapsministeren.

Statsråd Emilie Mehl: Jeg har varslet at jeg vil orientere om migrasjonssituasjonen i Norge og Europa og om pågående diskusjoner i EU på asyl- og migrasjonsfeltet. Jeg vil også benytte anledningen til å orientere kort om status på noen andre EU-saker: direktivet om kritiske enheters motstandsdyktighet, lovutkast om digital sikkerhet, EUs utkast til forordning om forebygging og bekjempelse av seksuelle overgrep mot barn og status i forhandlingene om tilleggsavtale til tilknytningsavtalen til Yttergrensefondet.

Jeg begynner med statussakene.

EU styrker nå leverandører av samfunnskritiske tjenester til EUs innsats for å beskytte kritisk infrastruktur ved å innføre et nytt direktiv om kritiske enheters motstandsdyktighet, CER-direktivet. Direktivet utpeker elleve sektorer som er svært viktig for det indre markedet. EU er en av Norges viktigste handelspartnere, og at EU legger vekt på å beskytte sin infrastruktur og evne til å levere samfunnskritiske varer og tjenester, er derfor også viktig for Norge. Beskyttelse av vår egen kritiske infrastruktur er en prioritert oppgave, og det gjør vi bl.a. gjennom å utpeke grunnleggende nasjonale funksjoner i henhold til sikkerhetsloven. Status er at vi nå skal gjøre en grundig vurdering av dette direktivets innhold, inkludert å vurdere EØS-relevansen.

Så til en annen sak: Når det gjelder forslag til ny lov om digital sikkerhet, ble denne varslet før jul i stortingsmeldingen Nasjonal kontroll og digital motstandskraft for å ivareta nasjonal sikkerhet. Status er at det planlegges for en Prop. LS til Stortinget i årets vårsesjon. Proposisjonen vil inneholde klare henvisninger til direktivet og beskrivelser av direktivet der hvor lovbestemmelsene samsvarer med krav som stilles i direktivet. Regjeringen legger videre opp til at det blir utarbeidet en forskrift som vil utfylle loven, og at lov om digital sikkerhet og tilhørende forskrift trer i kraft samtidig.

En annen sak jeg vil orientere om, er status for forslaget til forordning om regler for forebygging og bekjempelse av seksuelle overgrep mot barn, som Europakommisjonen la fram 11. mai i fjor. Forslaget blir nå drøftet i Rådet og Europaparlamentet, og det kan bli justeringer i det materielle innholdet i løpet av denne prosessen. Forslaget er merket som EØS-relevant. På dette området er det gode grunner til å samarbeide om regelverk, siden den kriminelle aktiviteten ofte er grenseoverskridende. Vi følger derfor med på forhandlingene i EU. Forslaget til forordning har også vært på høring i Norge for å få innspill til de vurderingene vi etter hvert skal gjøre av forslaget.

Den siste saken jeg kort skal nevne, er forhandlinger om tilleggsavtale til finansieringsinstrumentet for grenseforvaltning og visum, BMVI. Gjennom Schengen-samarbeidet deltar Norge i beskyttelsen av Schengens felles yttergrenser. Et av verktøyene for dette er det Schengen-relevante finansieringsinstrumentet for grenseforvaltning og visum for perioden 2021–2027. Finansieringsinstrumentet ble vedtatt 7. juli 2021, og for at Norge og de andre Schengen-tilknyttede landene skal kunne anvende instrumentet, har det vært behov for en tilleggsavtale med EU. Gjennom en tilleggsavtale sikres bl.a. anvendelsen av relevante deler av disse regelverkssettene i gjennomføringen av finansieringsinstrumentet.

Status er at Norge nettopp har forhandlet fram en tilleggsavtale, slik vi også har gjort ved tidligere grense- og visumfond. I den framforhandlede avtalen er mye likt det vi har godtatt i tidligere tilleggsavtaler. Vi godtar de delene av finansregelverket som er nødvendig, og vi underlegges tilsvarende revisjons- og kontrollbestemmelser som de andre Schengen-deltakerne. Eventuelle inspeksjonsbesøk fra EUs side skal gjennomføres med deltakelse fra norsk side dersom vi ønsker det.

Den finansielle andelen vi skal betale inn til instrumentet, tilsvarer nøkkelen i vår Schengen-tilknytningsavtale. Jeg legger opp til at det før sommeren fremmes en Prop. S for Stortinget om godtakelse av Schengen-rettsakten og tilleggsavtalen.

Da vil jeg gå over til å orientere om migrasjonsbildet i Norge og Europa.

Norge har det siste året mottatt flere flyktninger og asylsøkere enn i det tidligere toppåret 2015, nær 40 000 personer. Majoriteten av dem består av fordrevne fra Ukraina, og regjeringen har også tatt høyde for at denne situasjonen vil vedvare inn i 2023. Norge er nå det nordiske landet som mottar flest søknader fra fordrevne fra Ukraina. Vi er likevel fortsatt innenfor planleggingstallet for 2023, altså 40 000, men vi må være forberedt på at situasjonen kan endre seg. Situasjonen i Ukraina er svært uforutsigbar, og etter hvert som krigen trekker ut og presset på nabolandene vedvarer, kan flere fordrevne velge å reise videre internt i Europa – og da også til Norge.

I tillegg så vi i fjor en økning i antall asylsøkere fra andre land enn Ukraina. Det var i overkant av 4 000 registrerte søknader, som er en økning på 2 400 fra 2021. Til sammenligning ble det i 2019 registrert 2 300 asylsøknader i Norge. Norge var ikke alene om økningen i 2022. EU+ mottok mer enn en million asylsøkere, mer enn dobbelt så mange som i 2021 og det høyeste tallet siden 2016. I 2019 ble det registrert i overkant av 700 000 asylsøknader i Europa.

Pandemien og krigen i Ukraina har forverret levekårene i mange land, og vi må forvente at migrasjonspresset mot Norge og Europa vedvarer. Det samlede høye antallet flyktninger fra Ukraina og andre land har ført til press på mottakssystemene i europeiske land, og f.eks. land som Nederland, Belgia og Østerrike har store utfordringer. Migrasjon er derfor et sentralt tema på dagsordenen i Europa, senest bl.a. som en av hovedsakene på toppmøtet i februar i år.

Fra norsk side følger vi med på situasjonen og gjør løpende vurderinger av hvilke tiltak som er egnet nasjonalt og innenfor Schengen-samarbeidet. Norge har et godt planverk og en god grunnberedskap, men en situasjon hvor det kommer svært mange på kort tid, kan likevel være krevende å håndtere for norske myndigheter.

Det europeiske samarbeidet på asyl- og migrasjonsområdet er også under betydelig press. Selv om mange land tar til orde for endringer i asyl- og migrasjonshåndteringen, har det vist seg vanskelig for landene å komme til enighet, særlig om forslagene i den såkalte pakten om asyl og migrasjon. De fleste forslagene er fortsatt til diskusjon eller bundet opp i ønsket om å vedta forslagene samlet som én pakke.

Regelverkspakken som er foreslått på asyl- og migrasjonsområdet, er basert på tre satsingsområder:

1. samarbeid om migrasjonshåndtering og retur med opprinnelses- og transittland for irregulær migrasjon mot Europa

2. styrket grensekontroll ved Schengens yttergrenser gjennom screening og hurtigprosedyrer

3. mekanismer for solidaritet og omfordeling av asylsøkere innad i Europa

Til det første punktet: Visumpolitikken er et av Schengen-samarbeidets viktigste verktøy for å sikre kontroll med hvem som reiser inn. Visumpolitikken er også blitt en stadig viktigere del av EUs utenrikspolitiske verktøykasse. Sverige, som for tiden har formannskapet, har satt framtidens visumpolitikk på dagsordenen. Senest i forrige uke deltok jeg på et rådsmøte hvor vi diskuterte effektiviseringen av suspensjonsmekanismen for land som er gitt visumfrihet, dersom samarbeidet med dem ikke fungerer tilfredsstillende. Visumpolitikken blir også brukt for å bedre samarbeidet med visumpliktige land om retur og tilbaketakelse av borgere uten lovlig opphold i Schengen. Dersom et land ikke samarbeider om retur av egne borgere, risikerer landet å få visumrestriksjoner mot seg. Norge bidrar i diskusjonene og støtter arbeidet med å gjøre visumpolitikken mer effektiv og framtidsrettet.

Antall irregulære migranter i Europa øker som følge av høye ankomster og en lite effektiv returpolitikk i mange europeiske land. EU øker innsatsen for å samordne medlemslandenes returpolitikk og for å bedre gjennomføringen av returer. EU ønsker også å koble forskjellige politikkområder sammen og inngå migrasjonspartnerskap som potensielt åpner for lovlig migrasjon og handel. En mer effektiv returpolitikk kan virke inn på ankomster til Norge, men kan også gi oss muligheter for et bedret samarbeid med opprinnelses- og transittland om retur.

Til satsingsområde nummer to: Schengen-samarbeidet gir reisefrihet for europeiske borgere, men gjør det også mulig å forflytte seg innad i Schengen-området uten indre grensekontroll. Norge blir berørt av asylankomstene til Europa, og det er i norsk interesse at landene prioriterer å motta, registrere og behandle asylsøknader i tråd med det europeiske regelverket – og dermed redusere ønsket om sekundærbevegelser. Derfor vil Norge også støtte opp om tiltak som legger til rette for mer effektiv grensekontroll, bedre screening, håndtering og registrering av migranter på Schengens yttergrense.

Som nevnt møtte jeg mine Schengen-kolleger i forrige uke, og en av sakene på rådsmøtets dagsorden var også en generell oversikt over tilstanden i Schengen-området. Det er rapporteringer som Kommisjonen gir i rådsmøter fire ganger i året, og som er ment å skulle gi en generell oversikt over de største utfordringene Schengen-området står overfor, og hovedprioriteringene for å møte dem. Siste rapport understøtter at Schengen står overfor betydelige utfordringer når det gjelder irregulær migrasjon. Kommisjonen viser ellers til menneskesmugling, smugling av narkotika og våpen, organisert vinningskriminalitet og terrorisme som de største truslene.

Utvikling av IT-systemer er et viktig tiltak for å møte disse utfordringene. Vi støtter videreutviklingen av Schengens IT-systemer for å øke kontrollen med inn- og utreise. Det er en uke siden Schengen Information System, SIS, gjennomgikk en større oppgradering, men innfasingen av Entry/Exit-systemet i EU er forsinket med minst seks måneder, og implementeringen av interoperabilitetsløsningen nærmer seg en kritisk fase. Utviklingen og innfasingen av disse systemene kommer til å kreve mye oppmerksomhet i tiden som ligger foran oss.

Det er også økt bevissthet i Europa knyttet til sammenhengen mellom migrasjon og sikkerhet, særlig såkalt instrumentalisering av migrasjon, hvor aktører bruker migranter som virkemiddel for å legge press på Schengen-landene. Et eksempel på dette er situasjonen som oppsto på grensen mellom Polen, Litauen og Belarus høsten 2021. Det var ankomster som satte yttergrensekontrollen på prøve, men som samtidig viste at EU var villig til å rette betydelig innsats mot relevante opprinnelses- og transittland og private aktører, for å møte de migrasjonsstrømmene forut for ankomst til Schengens yttergrense.

I ettertid har Kommisjonen fremmet forslag til endringer i Schengen-regelverket hvor de tar høyde for situasjoner hvor migranter brukes som et virkemiddel av andre aktører. Dette er en viktig problemstilling for Norge som et av landene som ligger langs Schengens yttergrense møt øst. Norske posisjoner har for det første vært at definisjonen på instrumentalisering bør være vid nok til å kunne omfatte forskjellige scenarioer, og for det andre at vi ønsker tilstrekkelig fleksibilitet og nasjonal kompetanse for å vurdere sikkerhet.

Blant det som er særlig vanskelig å enes om, er spørsmål knyttet til solidaritet eller balansen mellom ansvar og byrdedeling på asyl- og migrasjonsfeltet. Landene vektlegger i ulik grad ansvaret for effektiv yttergrensekontroll og identifisering av personer opp mot behovet for støtte til land som er første ankomstland i Schengen, gjennom finansielle virkemidler eller relokalisering. Norge er kun bundet av deler av det som diskuteres i pakten, dvs. det som er relevant for vår Schengen- og Dublin-tilknytning.

Vi har deltatt med relokalisering av asylsøkere i enkelte frivillige, midlertidige solidaritetsordninger, men det er fortsatt svært uklart om det blir enighet om en solidaritetsmekanisme, og derfor følger vi også denne situasjonen nøye.

Vi vil imidlertid ikke forskuttere en norsk posisjon før det er mer avklart hvordan en mulig mekanisme vil kunne se ut. Norge er tjent med at det er effektive asylprosedyrer i Europa og harmonisert asylpraksis for å forebygge sekundærbevegelser. Vi jobber for mer effektive prosedyrer for å avgjøre hvilken stat som har ansvar for å behandle en asylsak, gjennom Dublin- og Eurodac-samarbeidet og gjennom samarbeidet med EUs asylbyrå, EUAA. Det er positivt at det er framgang i forhandlingene om en revidert Eurodac-forordning som vil bidra til økt opptak og lagring av biometri.

Det var det jeg ønsket å orientere om. Takk for oppmerksomheten – da er jeg åpen for spørsmål.

Møtelederen: Da åpnes det for spørsmål. Først er det Mari Holm Lønseth.

Mari Holm Lønseth (H): Takk til statsråden for å komme hit for å redegjøre for det som er en svært aktuell problemstilling.

Det er en alvorlig situasjon vi ser, når det er en stor økning i antallet som forsøker å ta seg over Middelhavet, og vi har ikke vært på et så høyt nivå siden 2016. Samtidig vet vi at det er mange europeiske land som allerede er under press som følge av at man har tatt imot mange flyktninger fra før, som gjør at man kanskje har et større press på mottakskapasiteten nå. Så er det kanskje mange land som har gjort seg mange lærdommer etter flyktningkrisen i 2015–2016.

Jeg mener det må være veldig viktig framover at migrasjon må være kontrollert for å unngå ytterligere destabilisering i Europa. Når det er store spenninger internt og stor uro i Europa, er det positivt at også Norge prøver å bidra til å holde migrasjonen kontrollert. Jeg mener det vil være en stor interesse for Norge at vi bidrar til at den irregulære migrasjonen til Europa er på et lavt nivå, og at man også bidrar til å ha et effektivt returarbeid, ikke bare for Norges del – det er et problem som kan forflytte seg til oss – men for å unngå spenninger i Europa.

Jeg har et par spørsmål til statsråden. Det første er at jeg har registrert de siste ukene at det er flere land i Europa som i større grad har tatt til orde for asylmottak i tredjeland. Danmark hadde f.eks. et eget forslag tidligere. De har endret sin politikk delvis og sagt at de ikke ønsker å gjennomføre det på egen hånd, men vil heller ta et felles europeisk initiativ. Jeg vet ikke om Norge har uttrykt noen meninger om det. Kan statsråden redegjøre for hvordan de diskusjonene har vært?

Samtidig hadde det vært fint hvis statsråden kunne si litt om det er noen kapasiteter som Norge har sagt at vi kan bidra med for å hindre store mottak av irregulære migranter til Europa eller til å håndtere mottakskapasiteten. Statsråden nevnte i redegjørelsen at det er stort press på land som Østerrike, Nederland og Belgia, og det er klart at det selvfølgelig er det enkelte land selv som har et ansvar for å ha en effektiv kontroll av migrasjon. Det vil være i Norges interesse at dette heller ikke eskalerer i Europa. Kan statsråden også si noe om det?

Til slutt har jeg et kort spørsmål om det som går på solidaritetsmekanismen. Regjeringen har lagt opp til i inneværende statsbudsjett at den solidaritetsmekanismen skal brukes til å ta imot 200 til Norge. Er det sånn å forstå at de diskusjonen som nå gjør seg gjeldende, gjør at man ikke vil ta imot 200 gjennom den solidaritetsmekanismen, eller er det snakk om ytterligere mottak, f.eks. fra 2024?

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Nå ble mye sagt av forrige taler. For det første tror jeg det er klokt at vi holder Ukraina utenfor dette, for der har det ikke vært noe særlig uenighet, så det forvirrer bare når man snakker om asylpolitikken. Dessuten kommer det stort sett barn og kvinner fra Ukraina. Det er noe helt annet med de som kommer fra andre deler av verden, hvor det stort sett er unge menn som reiser fra sine egne land. Dessuten er det stor forskjell på hvordan integreringen fungerer i ulike land. Derfor er det helt avgjørende at man skiller her. Selv om man gjorde det delvis, synes jeg det er helt avgjørende.

Ellers hørte jeg bare at regjeringen følger situasjonen nøye, og det har vi hørt før. Det som er viktig, er at Norge faktisk spiller en aktiv rolle her, at vi faktisk bidrar til å finne en løsning, nemlig at asylsøknader ikke blir behandlet i landet de kommer til, men at man sender asylsøknadene tilbake, og de som eventuelt trenger opphold, får opphold. Det er en helt naturlig politikk, og stadig flere land i Europa gjør det, ikke bare Danmark og Storbritannia, men flere andre land vurderer det samme. Da er det viktig at Norge har en pådriverrolle, at vi er offensive her og ikke bare sitter og nikker og følger med på det som skjer i EU. Storbritannia som er utenfor Schengen, kan selvsagt gjøre dette, men Danmark er innenfor Schengen, men de gjør det allikevel. Vi må ikke gjemme oss bak Schengen.

Mitt hovedspørsmål er: Spiller Norge en offensiv rolle, eller er vi bare nikkedukker overfor Schengen og resten av Europa? Vi er i en spesiell situasjon, og derfor må vi være tydelig på det, ikke minst fordi vi har en Schengen-grense som er ganske stor, og da må vi faktisk være offensive. Vurderer statsråden og regjeringen å følge etter Storbritannia og Danmark som faktisk gjør at asylsøknader blir behandlet i opprinnelseslandet eller et annet trygt naboland, eller sitter man og følger situasjonen nøye, som man har gjort stort sett i to år, kanskje også i mange år tilbake i tid?

Ingjerd Schou (H): Jeg følger opp der hvor Lønseth slapp. Viljen er endret fra 2015 til nå i en rekke europeiske land til å motta asylsøkere og flyktninger. Det har vært nevnt de endringene som har skjedd i Danmark og Storbritannia, men også i Italia. Mitt enkle spørsmål er om statsråden ser om det er utvikling også i noen av de landene som har det særlig krevende, til å innføre restriksjoner som er større enn det som har vært nevnt så langt.

Møtelederen: Da har jeg ikke registrert flere, så da får justisministeren svare på de spørsmålene som har kommet. Hvis det eventuelt er oppfølgingsspørsmål, tar vi det etterpå.

Statsråd Emilie Mehl: Jeg skal prøve å ta spørsmålene i den rekkefølgen de kom.

Når det gjelder spørsmålene fra Lønseth og flere: For å starte med norske posisjoner til asylmottak i tredjeland har vår posisjon vært at vi ikke har støttet en slik modell som tidligere har vært forespeilet fra Danmark. Vi har sagt at vi vil utnytte handlingsrommet i dagens regelverk til å benytte trygge tredjeland. Det er for tidlig å si noe konkret om eventuelt andre forslag som ikke har kommet til oss ennå.

Når det gjelder kapasiteter vi kan bidra med, bidrar Norge egentlig på et bredt felt i den krevende migrasjonssituasjonen vi står i, og vi har gjort det over tid. Vi er f.eks. med som bidragsyter i Frontex. Det handler både om grensekontroll og effektivt returarbeid. Vi deltar aktivt i Schengen-samarbeidet, for som jeg nevnte i mitt innlegg, er det store utfordringer med kontroll med irregulær migrasjon internt i Schengen. Det jobbes nå med omfattende implementering av nye it-systemer som skal styrke den kontrollen. Der har Norge vært opptatt av å være offensiv og være tidlig ute for å legge til rette for at det ikke blir unødige forsinkelser på det. Det har vært viktig. Vi har kontakt med EUs asylbyrå selv om vi ikke deltar der. Vi bidrar med EØS-midler f.eks., særlig for å hjelpe Hellas. Det er et bredt område hvor vi bidrar.

Solidaritetsmekanismen som ligger i pakten, er det ikke enighet om, men i fjor, som flere av dere kjenner til, var det et arbeid da Frankrike hadde formannskapet, for å komme videre i de diskusjonene. I den forbindelse ble det etablert en midlertidig frivillig solidaritetsmekanisme som de landene som ønsket det, kunne slutte seg til. Norge sa da at vi kunne bidra med å relokalisere 200 personer fra de fem Middelhavslandene som er mest rammet, og det er fortsatt gjeldende. Så vi jobber med å gjennomføre det og kommer til å gjøre det. Hvis det blir spørsmål om eventuelt ny midlertidig solidaritetsmekanisme, må vi ta stilling til det da. Dette er en engangssak, slik som det ligger nå.

Til Tybring-Gjedde er svaret på om Norge spiller en offensiv rolle, ja, bl.a. med henvisning til de tingene jeg tok opp i mitt innlegg, og også deler av svaret på spørsmål fra Lønseth. Vi har både yttergrense, og vi har en omfattende indre grense mot Schengen der har vi alle interesse i at det er bedre kontroll på de øvrige yttergrensene som vi ikke har. Det er bl.a. bakgrunnen for at det er viktig for Norge at vi ser videre på det med visumregelverket, om vi kan benytte det til i større grad å bruke det som pressmiddel mot land som ikke samarbeider om retur. Det opplever jeg at man kommer videre med nå. Sverige er veldig offensiv på det under sitt formannskap i EU. Det er generelt bakgrunnen for alt vi gjør.

Når det gjelder utviklingen i landene som mottar mange flyktninger fra Middelhavet, er det en ny regjering i Italia. Det var en utfordrende situasjon der litt tidligere i år. Det kommer fortsatt til å være et stort press mot de landene, men fra Norges side er det viktig for oss at vi jobber for at Schengen-samarbeidet skal fungere bedre, at Dublin-samarbeidet faktisk fungerer etter hensikten, og at asylpolitikken ligger fast. Så ser man at det er litt variasjon i hvilke posisjoner de ulike landene har, særlig f.eks. Italia, Spania og andre land i sør. – Jeg stopper der.

Møtelederen: Da har jeg ikke registrert flere, så da antar jeg at spørrelisten til justis- og beredskapsministeren er uttømt.

Hvis det er ønske fra både kommunal- og forvaltningskomiteen og justiskomiteen om å bli sittende, er det selvfølgelig fullt mulig. Dere har mye i vente hvis dere blir sittende, men hvis dere bestemmer dere for å forlate åstedet, gjør det gjerne litt stille og rolig, sånn at vi kan gå videre til sak nr. 2 og takke av justis- og beredskapsministeren.