Møtelederen: Dette
er egentlig bare en kort sak om prosedyrer og rutiner for Europautvalget,
og der er det to ting.
Det første er
spørsmålet om referater og det å unnta referater offentlighet. Det
har vært en praksis at man i utgangspunktet kan unnta deler av referatet
offentlighet i inntil et år. Men så viser det seg at det er en praksis som
nok henger litt igjen fra perioden før 2007, da man unntok hele
referatet i et år. Derfor har det i forretningsordenen blitt gjort
en presisering som også handler om at man kan unnta, på samme måte
som referatene i DUUFK, hele referatet i 30 år. Det er veldig lenge.
Jeg vil anse at behovene for DUUFK og Europautvalget er ganske ulike,
men det er et behov for regjeringa å kunne unnta deler av referatet,
f.eks. det som dreier seg om forhandlingsspørsmål eller andre sensitive
spørsmål – som vi har hatt flere av i Europautvalget opp gjennom
– fra offentlighet i en periode, men som ikke strekker seg til 30
år, det er voldsomt.
Spørsmålet er
om Europautvalget syns det er greit at man har en praksis som tilsier
at man fra regjeringas side kan be om unntak av enkelte deler av
referatet for et år, og dersom det viser seg etter et år at en forhandlingssituasjon,
f.eks., fortsatt pågår, kan man be om videre unntak for inntil seks
måneder og begrunne hvorfor man da trenger unntak for det. Grunnen
til at jeg spør om vi kan gjøre det på den måten, er rett og slett
at det er ganske lite sannsynlig at det er ting som trenger så lang
tid som 30 år, og hvis det er så sensitive ting, f.eks. knyttet
til handelsavtaler, pleier de å tas i den utvidete utenriks- og
forsvarskomité, som er en mulighet. Det er ikke noe ønske om å få
flere saker over dit, men normalt vil sakene være av en slik karakter
at det holder å gjøre dette i en begrenset periode.
Høres det greit
ut for Europautvalget? Det nikkes, da tar vi det som et ok.
Den andre saken
er knyttet til den ordningen vi begynte med i 2019, om at Utenriksdepartementet
leverer foreløpige lister over rettsakter. Det kom i stand etter
et ønske fra daværende komitéleder, Anniken Huitfeldt. Dette er
noe som i utgangspunktet ble gjort for å kunne gi Europautvalget
mer informasjon og tidligere informasjon, men med den forutsetningen
at de endelige listene først kommer like før møtet. Så viser det
seg i tida fra 2019 at dette har blitt relativt lite brukt av Europautvalget
– det har vært veldig få, om noen, kommentarer eller spørsmål som
har vært knyttet til de foreløpige listene – og det medfører også
en ganske stor arbeidsbyrde på departementet. Det kan jeg både forstå
og huske at det gjør, men det er selvfølgelig Stortingets ønske som
blir styrende her.
Derfor spør jeg
egentlig litt åpent til Europautvalget hva utvalget og partiene
nå anser som behovet, og om behovet dekkes av de fullstendige listene
med de forklaringene som ligger i listene. De må være gode, slik
at man får en oversikt over hva direktivene rent faktisk inneholder.
Hvis det er tilstrekkelig for Europautvalget, foreslår jeg at vi
går tilbake til den ordinære ordningen. Og så får vi se om komitélederen
etter hvert kommer på andre tanker og ber om at vi går tilbake til
en ordning med forhåndslister. Som det viser seg, har det hatt relativt
liten bruk og kanskje liten verdi for Europautvalget. Da bør man
heller ikke bruke flere administrative ressurser i departementet
enn nødvendig på dette.
Det er fritt fram
til å mene noe rundt det. Det kommer en tommel opp fra Åsmund Aukrust
og det er ingen som uttrykker seg mot. Da kan Utenriksdepartementets avdeling
for Europa og handel gå tilbake og feire.