Møtelederen: Jeg gir ordet til klima- og miljøministeren.

Statsråd Espen Barth Eide: Jeg setter stor pris på anledningen til å snakke om noe som jeg tror er utrolig viktig både for Europa, for verden og for oss, og som har ganske direkte konsekvenser for norsk økonomi framover.

Europas grønne giv er raskt i ferd med å omsettes til konkrete vedtak og bestemmelser i EU. Ambisjonsnivået er ikke blitt svekket underveis til tross for krig og dyrtid, snarere tvert imot. Vi ser positivt på at EU fortsetter å vise kraftfullt lederskap på klima og miljø på en måte som enkeltland vanskelig kan gjøre alene. Nå begynner arbeidet med å vurdere innlemmelse i EØS-avtalen og å legge grunnlaget for nasjonal gjennomføring der det er relevant. Dette blir en stor og viktig oppgave framover, gitt omfanget av og kompleksiteten til dette regelverket som kommer fra EU.

Det er også mye som skal på plass på relativt kort tid. EUs grønne giv er også motor for Norges grønne omstilling, og norske markedsaktører må kunne fortsette å operere på like rammevilkår som resten av Europa i et felles indre marked. Det blir kanskje enda viktigere, gitt det som ellers skjer i verden nå framover.

I dag vil jeg snakke mest om klimadelen av Klar for 55-pakken samt det forsterkede produktrammeverket, og jeg vil si noe om hvordan vi nå forbereder oss på å følge opp disse to sakene fra norsk side. Jeg kommer kort inn på kjemikaliepolitikken til slutt. Her vil jeg ha hovedfokus på politikkutviklingen vi er med og fremmer på europeisk nivå.

EU har lovfestet sitt 2030-mål under Parisavtalen. EU skal kutte sitt nettoutslipp med minst 55 pst. sammenlignet med 1990. Dette er en skjerping av tidligere mål, som var minst 40 pst. kutt i samme periode. Det er her Klar for 55-pakken kommer inn. Pakken ble lagt fram sommeren 2021 og består av 20 foreslåtte rettsakter innenfor klima og energi. Regelverket i Klar for 55-pakken skal til sammen sikre at EU oppfyller sitt skjerpede 2030-mål. Det ble oppnådd politisk enighet i EU om store deler av Klar for 55-pakken allerede på slutten av fjoråret. Det var på mange måter foran skjema. All ære til det tsjekkiske formannskapet, som klarte å dra mye av dette igjennom til tross for en vanskelig tid.

I Norge er ansvaret for rettsaktene fordelt mellom berørte departementer. Kjernen i Klar for 55-pakken er oppdaterte og mer ambisiøse versjoner av følgende tre deler: innsatsfordelingsordningen, skog- og arealbruksregelverket og klimakvotedirektivet. Det er disse tre rettsaktene jeg skal bruke mest tid på i dag. Jeg skal også snakke litt om EUs karbongrensejusteringsmekanisme, den såkalte CBAM, som av noen feilaktig blir kalt karbontoll, som det ikke er. Dessuten vil jeg nevne den såkalte taksonomien. Jeg kommer ikke inn på energiregelverket, som olje- og energiminister Aasland snakket om på forrige møte, den 8. desember. Jeg går heller ikke inn på de mer detaljerte rettsaktene på klima- og transportområdet, f.eks. CO₂-krav til biler eller alternative drivstoff for skip og fly.

Før jeg snakker om innholdet i EUs forsterkede klimaregelverk, har jeg lyst til å si litt om strukturen i Klar for 55-pakken. Kvotedirektivet, innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket utgjør som nevnt kjernen i pakken. Alle disse rettsaktene etablerer utslippsforpliktelser tallfestet ned til nærmeste tonn. EUs forsterkede klimamål for 2030 vil bli oppfylt hvis forpliktelsene i disse rettsaktene etterleves. Resten av Klar for 55-pakken gir viktige bidrag til utslippskutt, men da innenfor de rammene som etableres gjennom de tre overordnede klimarettsaktene. Det nye energiregelverket vil f.eks. kunne bidra til kutt både i kvotesystemet og under innsatsfordelingsordningen. De nye kravene til CO₂-utslipp fra biler vil over tid gi reduserte utslipp per kjørte kilometer, og det vil dermed ha bidratt til reduserte utslipp innenfor innsatsfordelingen.

Den første pilaren i klimaregelverket er altså innsatsfordelingsordningen. Innsatsfordelingen setter et felleseuropeisk tak på utslippene fra transport, jordbruk, avfall og bygg. Deler av industrien og deler av petroleumssektoren er også med her. Hovedgrepet her handler om å øke ambisjonsnivået. Før skulle EU kutte utslippene innenfor innsatsfordelingsordningen med 30 pst. fra 2005 til 2030. Nå er målet økt til et samlet kutt på 40 pst. fra 2005 til 2030.

Innsatsen som er nødvendig for å nå dette målet, fordeles mellom medlemsstatene. Landene får fastsatt nasjonale utslippsmål for 2030 der målene skal være i spennet 10–50 pst. kutt. Landene med høyest bruttonasjonalprodukt per innbygger får høyest utslippsmål. Både Danmark, Tyskland, Luxembourg, Finland og Sverige har fått mål om å kutte utslippene med 50 pst. Av disse landene er det bare Luxembourg som har høyere BNP per innbygger enn Norge. Dette er bakgrunnen for at regjeringen i Grønn bok, som kom for første gang i fjor, tok høyde for at Norge ved fortsatt deltagelse i innsatsfordelingen vil få et mål om å halvere utslippene i denne sektoren.

Jeg tror jeg skal skyte inn allerede her at når man har litt forskjellige tall, er det viktig å forstå at det er summen av alt som skal bli 55. Det betyr ikke at det er 55 i hver sektor, men at det til sammen skal bli 55 – hvis noen blir forvirret av det, for det er det lett å bli.

Gjennom innsatsfordelingsordningen blir landenes utslippsmål for 2030 regnet om til årlige utslippsbudsjetter for hele perioden 2021–2030. Landene kan oppfylle disse budsjettene både ved å kutte innenlandske utslipp og ved å øke størrelsen på utslippsbudsjettet sitt. Utslippsbudsjettet kan f.eks. økes ved at man kjøper deler av utslippsbudsjettet til et land som har kuttet mer utslipp enn de trenger. Regelverket stiller ikke eksplisitte krav til hvor stor del av utslippskuttene som må gjennomføres innenlands versus denne måten, ved å låne fra andre, og regelverket stiller heller ikke krav til hvordan utslippskuttene skal fordeles mellom sektorer. Landene har dermed stor frihet i utformingen av den politikken som er nødvendig for å oppfylle utslippsbudsjettet.

Den andre pilaren er skog- og arealbruksregelverket. Dette handler om utslipp og opptak av karbon fra skog og andre landarealer. Hovedgrepet i skog- og arealbruksregelverket er å øke EUs mål for CO₂-opptak. I tillegg forenkles reglene for hvordan landene skal bokføre opptak og utslipp fra og med 2026. Det nye regelverket krever et samlet nettoopptak i EU i 2030 på 310 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Dette er en økning på ca. 42 millioner tonn sammenlignet med gjennomsnittsopptaket i referanseperioden, som er 2016–2018.

For den første perioden, dvs. årene 2021–2025, ligger det an til at Norge får et utslippsgap på 33,5 millioner tonn uten en kompensasjonsmekanisme som regelverket åpner for. Med en slik mekanisme kan utslippsgapet bli på 16 millioner tonn. Dette forutsetter igjen at EU som helhet når målet sitt, fordi mekanismen bare vil tre i kraft hvis noen land har overskudd.

For den andre perioden, dvs. årene 2026–2030, er det mer uklart hva regelverket eventuelt vil bety for Norge. Jeg må komme tilbake til dette når vi har analysert regelverket og mulige konsekvenser nærmere. Landenes mål for nettoopptak i 2030 settes på grunnlag av landenes nettoopptak i årene 2016–2018, altså referanseårene, pluss en andel av den økningen som må til for å nå 310 millioner tonn i EU samlet.

Litt om kvotesystemet: Innsatsfordelingen og skog- og arealbruksendringene henvender seg til staten og gir forpliktelser til staten. Kvotesystemet henvender seg direkte til bedriftene og sier at bedriftene må levere kvoter tilsvarende utslippene sine. EU har nettopp vedtatt en vesentlig økning i ambisjonsnivået i kvotesystemet. Det opprinnelige regelverket siktet mot et utslippskutt på dette området på 43 pst. sammenlignet med 2005. Nå strammes antall klimakvoter inn vesentlig. Det blir altså færre kvoter i markedet. Nå skal det samlede kuttet være på 62 pst. i 2030 sammenlignet med 2005.

Da sier jeg igjen: Det er summen av alt dette som skal bli 55, men det er en ulik fordeling mellom innsatsfordelingsordningen og kvotesystemet som til sammen skal gi det, i forhold til hva som er mest realistisk å oppnå.

Et annet viktig grep er at utslipp fra maritim transport skal inn i kvotesystemet fra 1. januar 2024, altså neste år. I starten er det bare snakk om skip over 5 000 bruttotonn. EU har også valgt å inkludere halve seilasen mellom EU-havner og tredjeland – altså hele seilasen fra EØS-havn til EØS-havn, halve hvis den andre destinasjonen er utenfor EU.

Det er også enighet om å etablere et eget kvotesystem for veitrafikk og oppvarming av bygninger fra 2027. Det kommer dessuten et eget sosialt klimafond i tilknytning til dette nye kvotesystemet.

Så litt mer om karbongrensejusteringsmekanismen, eller CBAM, Carbon Border Adjustment Mechanism: Det etableres i forlengelse av kvotesystemet, og det er det nå enighet om i EU etter lange debatter. Denne mekanismen skal innføres gradvis fra 2026 til 2034. Poenget er å ilegge kostnader på utslippene fra produksjon av visse varer som importeres til Europa, slik at europeisk produksjon ikke blir utkonkurrert av produkter fra land utenfor Europa som ikke trenger å betale for utslippene sine hjemme. Produksjon i land som har tilsvarende utslippsprising som i Europa, slipper derved å betale for importen. Det er derfor dette ikke er en toll, men en kompensasjon for de landene som ikke selv priser. Litt av logikken til EU er egentlig å stimulere andre til å innføre et karbonprisingssystem, for hvis man likevel skal betale en avgift, vil det være mer logisk å betale til eget land enn til EU.

Norge er med i EUs kvotesystem, og varer fra Norge er derfor eksplisitt unntatt fra CBAM. Det rammer ikke oss fordi karbonprisen for en norsk bedrift er nøyaktig den samme på nøyaktig samme dag som for en bedrift i Tyskland eller Portugal, fordi vi er deltager i ETS, altså det europeiske kvotesystemet.

CBAM har en viktig kobling til kvoteregelverket. Den vederlagsfrie tildelingen av klimakvoter vil bli nedjustert i takt med innfasingen av karbontollen for å være i tråd med regelverket i WTO. Signalene fra WTO for øvrig har vært at det er rom for karbongrensejusteringsmekanisme, men fordi man ikke skal ha dobbel virkemiddelbruk, kan man ikke samtidig ha frikvoter, og derfor må dette justeres etter hvert.

Det er finansministeren som er ansvarlig for den norske oppfølgingen av CBAM.

Så litt om taksonomien, som er et klassifiseringssystem for bærekraftige økonomiske aktiviteter.

Taksonomiforordningen ble vedtatt i juli 2021 og er ikke formelt sett en del av Klar for 55-pakken, men jeg vil likevel orientere kort om status her da det henger nøye sammen. Taksonomien er først og fremst et verktøy som skal gjøre det enklere for aktørene i finansmarkedene å vurdere om investeringer er i tråd med langsiktige europeiske klima- og miljømål. For å defineres som bærekraftig må en aktivitet bidra vesentlig til å nå ett av seks miljømål og ikke ha negativ innvirkning på de øvrige fem. Jeg gjentar det, for det er ganske viktig. Man skal oppnå minst ett mål og ikke ha negativ betydning for de andre. I tillegg må aktiviteten oppfylle minstekrav til sosiale og styringsmessige forhold.

De seks miljømålene går på følgende: begrensning av klimaendringer, klimatilpasning, beskyttelse av vann og marine ressurser, forurensning, biologisk mangfold og sirkulærøkonomi. Jeg vil skyte inn her at dette er veldig inspirert av det arbeidet som gjøres rundt planetens tålegrenser, og den sentrale problemstillingen at man kan ikke løse klimakrisen ved å forsterke naturkrisen, og at man er nødt til å se på helheten i det man gjør. Det blir i stor grad tatt hensyn til i taksonomien.

I Norge er regelverket gjennomført i en ny lov om bærekraftig finans, som trådte i kraft 1. januar i år. Så dette er inne hos oss også. Kommisjonen arbeider nå med å fastsette kriterier for de fire gjenværende miljømålene. Norske myndigheter deltar i medlemslandenes ekspertgruppe hvor denne regelverksutviklingen diskuteres. Det er viktig, for også her ligger djevelen i detaljene.

Litt om videre prosess på norsk side: EU har som nevnt blitt enig om innretningen av et slikt klimaregelverk, og formelt sett vil det bli vedtatt i løpet av våren. Neste steg for oss i Norge blir å avklare om og eventuelt hvordan vi skal koble oss på. Regjeringen er klar på at den ønsker å videreføre EU-samarbeidet, men formelt sett er det Stortinget som skal avgjøre det. Regjeringen jobber nå med å vurdere hvilke sider av Klar for 55-pakken som er EØS-relevant, og videre om det er behov for norske tilpasninger til EU-regelverket. Når norske posisjoner er avklart, vil vi invitere oss selv til forhandlinger med Kommisjonen. Her vil vi klarlegge vilkårene for norsk deltakelse i EU-regelverkene.

Forhandlingene med EU vil munne ut i EØS-komitébeslutninger som innlemmer relevante regelverk i EØS-avtalen. Kvotesystemet inngår i EØS-avtalen på vanlig måte, mens innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket inngår i protokoll 31 om frivillig samarbeid. Stortinget må derfor samtykke til disse EØS-komitébeslutningene før de kan tre i kraft. Kvotesystemet må vi være med i så lenge vi er med i EØS-avtalen, men det er i prinsippet frivillig å delta i innsatsfordelingsordningen og skog- og arealbruksregelverket. Her står vi friere til å vurdere videreføring av EU-samarbeidet. Som nevnt er regjeringen sterkt tilhenger av at vi gjør det. Det kommer vi tilbake til når saken kommer.

Klar for 55-pakken har høy prioritet i regjeringen, men vi ser noen potensielle utfordringer hva gjelder rask framdrift. I denne runden slipper vi forhåpentligvis lange diskusjoner om bruken av protokoll 31, men det er andre forhold vi ikke har full kontroll over. I forrige runde ble EU-regelverket vedtatt tidlig i 2018. EØS-komitébeslutningen ble fattet i oktober 2019, men den trådte ikke i kraft før i mars 2020 etter samtykke fra Alltinget på Island. Det tok med andre ord mer enn to år fra EU vedtok sitt regelverk, til regelverket trådte i kraft hos oss.

Et viktig moment hva gjelder framdrift, er at vi er i samme båt som de andre EFTA-statene. Vi må koordinere oss med både Island og Liechtenstein når det gjelder kvotesystemet. Her vil jeg nevne at Island har varslet at de vil legge ned veto mot kvotedirektivet for luftfart. Eventuelle forsinkelser som følge av et islandsk veto vil også gå ut over oss. Et viktig poeng i så måte er at EU innfører kvoteplikt for skipsfart allerede 1. januar 2024. Dette blir krevende for Norge å rekke, og det er ikke sikkert vi rekker å være med fra oppstart. Det er tre ting som må på plass før vi kan innføre kvoteplikt i Norge. For det første må EU-regelverket innlemmes i EØS-avtalen. For det andre må Stortinget samtykke til den innlemmelsen, og for det tredje må vi endre klimakvoteloven, som per i dag kun omfatter stasjonære virksomheter og luftfart. Det er uklart når vi får alle disse tre betingelsene på plass. Inntil da vil Norge regnes som et tredjeland når det gjelder kvoteplikt for skipsfart.

Så litt om et forsterket produktrammeverk for bærekraftige produkter. Parallelt med klima har EU iverksatt en annen omfattende regelreform, utviklingen av et forsterket produktrammeverk for omstilling til en mer sirkulær økonomi i EU. Dette er det viktigste store, nye grepet under EUs handlingsplan for sirkulærøkonomi fra 2020. Arbeidet kan gi bredde og kompleksitet sammenliknet med Klar for 55. Målet er en ressurseffektiv økonomi som reduserer samlet klima- og miljøbelastning fra hele produktets livsløp, styrker EUs konkurransekraft og øker EUs tilgang på vitale ressurser, bl.a. ved at man bruker dem om igjen.

Handlingsplanen har hele 35 tiltakspunkter. Et flertall innebærer revidert eller nytt regelverk på fellesskapsnivå. Dette er regelverk i kjernen av det indre marked og vil være forpliktende også for Norge.

For å fremme bærekraftige produkter har EU tatt to hovedgrep. Det første er en bredt anlagt forordning for økodesign. Det vil si at produkter fra først av er designet med tanke på å passe inn i en sirkulærøkonomi. Forordningen omfatter alle produkter, men det er noen viktige unntak for mat, fôrvarer og medisiner. Produktene skal oppfylle generelle krav til bærekraft, slik at de skal være enklest mulig å materialgjenvinne, bruke om igjen eller reparere, ha god kvalitet og holdbarhet, lavt klimafotavtrykk eller innslag av sekundær råvare.

Dette rammeverket skal fylles med underforordninger som vil konkretisere bærekraftkravene for ulike produktgrupper. Det er det første. Det andre er konkrete krav til bærekraft på sju prioriterte produktområder. Det er emballasje, plast, mat, tekstil, elektriske og elektroniske produkter, batterier og kjøretøy og byggevarer. Slike krav skal stilles på alle stadier i hele livsløpet til produktene, på produksjonsstadiet, i bruksfasen og avfallsfasen. Batteriforordningen er det første verdikjedebaserte regelverket i EU og er snart vedtatt. Forslaget til forordning for emballasje er bygd over samme lest. Endringer er i gang også på de øvrige produktområdene og er i litt ulik fase i EUs beslutningsprosess.

Det legges stor vekt på å effektivisere det indre marked for omstillingen gjennom utstrakt brukt av forordninger og omfattende krav til dokumentasjon og av bærekraftaspekter, tilgjengeliggjøring og digitalisering av informasjon for markedsaktørene.

Norsk lovgivning har ikke noe motstykke til denne lovgivningen i EU. Gjeldende lover om forurensning og produktkontroll skal forebygge og redusere skadevirkninger i Norge fra forurensning, avfall og farlige kjemikalier. EUs produktrammeverk skal i tillegg til å opprettholde et høyt beslutningsnivå for klima og miljø fremme bærekraft i et globalt perspektiv. Vi må derfor forberede regelverket og forvaltningsapparatet vårt til å kunne ta imot og utnytte produktrammeverket til beste for miljø og verdiskaping i Norge. Klima- og miljødepartementet og Miljødirektoratet arbeider med å vurdere hvordan vi skal innrette oss for å kunne sikre en effektiv og rettidig gjennomføring av disse omfattende rettsaktene i norsk lovgivning. Blant annet ser vi på hvordan gjeldende hjemmelsgrunnlag kan supplere, slik at vi i norsk regelverk kan stille krav til produkters bærekraft i hele livssyklusen.

EUs produktrammeverk vil gi drahjelp i vår egen omstilling. Vi får produkter på markedet som produserer mindre avfall, sparer ressurser og gir lavere utslipp. Dette er også klimapolitikk. Forslaget til ny emballasjeforordning kan f.eks. redusere klimagassutslippene fra emballasje i EU til størrelsesorden de nasjonale klimagassutslippene fra et land som Kroatia. Kravene vil åpne nye muligheter for næringsutvikling i Norge, slik vi ser det på batteriområdet. Nyetableringer i batterisektoren er en direkte konsekvens av at batteriforordningen premierer produksjonsforhold, lik dem vi kan oppfylle i Norge.

Helt til slutt om kjemikalier: Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av verdens mest omfattende kjemikalieregelverk. EUs kjemikaliestrategi for bærekraft fra 2020 varsler en rekke tiltak på kjemikalieområdet, og prioriteringene samsvarer godt med norske ambisjoner. Blant annet skal de europeiske kjemikalieregelverkene forenkles og styrkes. En rekke forslag til revisjoner er varslet i 2023, f.eks. REACH-forordningen, leketøydirektivet og kvikksølvforordningen. Felles for revisjonen er at det legges vekt på å fase ut de mest skadelige og helse- og miljøfarlige stoffene raskere, forbedre informasjon til bransjen og forbrukere, og det skal gi bedre beskyttelse av miljø, forbrukere og sårbare grupper, samtidig som konkurransekraften skal styrkes gjennom innovasjon.

Norge vil fortsette å jobbe for en ambisiøs videreutvikling av EUs kjemikaliepolitikk i 2023 og bidra aktivt i arbeidet med å styrke disse regelverkene. For eksempel har Norge nå i januar 2023 sammen med fire andre land levert forslag om et generelt forbud under kjemikalieregelverket REACH mot all produksjon og bruk av PFAS-er i Europa. PFAS-er en gruppe med tusenvis av stoffer som er blant de mest bekymringsfulle stoffene vi omgir oss med. De finnes bl.a. i tekstiler, kjøkkenutstyr, skismøring og brannskum. Norge er blant landene som har lagt politisk press på Kommisjonen for å få en revisjon av kjemikalieregelverket REACH. Også revisjon av øvrige regelverk følges tett. Jeg deltar i en undergruppe som heter REACH Up sammen med de andre miljøministrene som ønsker en mest mulig ambisiøs politikk på dette feltet.

Avslutning: Europas grønne giv ble lansert for litt over tre år siden. En ny forsterket klima- og miljøpolitikk tar nå form i EU. Vi får en stor mengde rettsakter framover som skal vurderes med tanke på innlemmelse i EØS-avtalen og nasjonal gjennomføring, og vi kommer på vanlig måte til Stortinget med disse sakene. Vi skal samtidig fortsette å følge med på EUs videreutvikling av klima- og miljøregelverk på prioriterte områder der vi har særskilte interesser.

Helt til slutt vil jeg si at en ting som har slått meg i arbeidet med og i EU det siste året, er at de i veldig stor grad kobler seg opp til globale FN-prosesser og prøver å synkronisere sine vedtak med at de skal på toppmøter, enten det er COP 27 om klima eller COP 15 om natur, og at de globale multilaterale prosessene har vært en drivkraft inn i EU, men det EU gjør, er å konkretisere det som er ambisiøse mål med liten gjennomføringskraft på globalt nivå, med konkret handling på bakken. Det er en utrolig interessant kobling mellom det globale og det regionale multilaterale nivå.

Møtelederen: Da er det åpent for spørsmål eller kommentarer.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF): Det var veldig interessant og en nyttig redegjørelse. Jeg har egentlig bare noen spørsmål. Dette er komplisert, men først må jeg kanskje si at jeg er veldig glad for at EU har klart det.

For å begynne med kvotemarkedet: 62 pst. er enormt og er vel over en dobling fra 2 pst. til nesten 5 pst. årlige reduksjoner. Det hadde vært interessant om statsråden kunne si litt om hvordan en ser at markedet vil utvikle seg, og hvordan en ligger an i de ulike land, hvis en har mulighet til å si noe om det.

Når det gjelder innsatsfordelingen, sier statsråden at Norge sannsynligvis kommer til å få 50 pst. Men kan en si noe om hva som er konsekvensen hvis en ikke klarer å nå det årlige budsjettet som vi har fått? Hva blir den faktiske konsekvensen? Jeg ser at en kan kjøpe noen kvoter, men hvis ikke det engang er nok, kan en si noe om hvilke mekanismer som ligger inne der?

Det siste gjelder karbonopptak for skog. Der sliter jeg med å forstå hva det faktisk betyr. Vil det for Norges del bety at en kan regne inn mer, eller hva kan en eventuelt gjøre? Det er egentlig litt åpne spørsmål for å forstå det bedre.

Terje Halleland (FrP): Det gjelder innsatsfordelingsordningen. Er det sånn å forstå at Norge kommer til å delta aktivt i den ordningen, slik at vi kommer til å kjøpe og handle kvoter og gå vekk fra det regjeringen har sagt tidligere om at alle kuttene skal tas i egen økonomi?

Så litt om skipsfarten som skal inn i kvotesystemet. Der er det satt en grense på 5 000 bruttotonn. Nærskipsfartsflåten til Norge er stort sett under 5 000 bruttotonn. Det vil si at den norske skipsfarten får en CO₂-avgift som EU ikke har. Er det noe som en vil ta med seg og forsøke å bedre konkurransesituasjonen for nærskipsfartsflåten i Norge?

Møtelederen: Da har jeg ikke registrert flere.

Det så ut som om Bjørlo hadde lyst til å rekke opp hånda, så da får du også stille spørsmål.

Alfred Jens Bjørlo (V): Eg måtte berre høyre om alt klokt var sagt av dei føregåande, men ikkje absolutt alt, sjølv om det var bra.

Takk for ei veldig god utgreiing. Ein hovudrefleksjon er at statsråden seier at ein del av det som kjem, er direkte EØS-relevant og må utan vidare inn, medan i andre saker må regjeringa gjere vurderingar, og ein må eventuelt leggje fram sak for Stortinget. Samtidig er det ein heilskap i det EU her gjer, som det er veldig vanskeleg å vere inne på litt her og der, når alt heng så tett saman. Eg lurer på kor samla prosessar det er mogleg å ha for å sikre at vi har eit tempo, og at vi unngår mange bit-for-bit-diskusjonar om kvar enkelt del, men at vi tek nokre meir overordna drøftingar om heilskapen i dette er noko vi skal vere med på, og korleis vi kan leggje opp til minst mogleg uro og usikkerheit om det.

Det andre spørsmålet heng eigentleg litt saman med det første, med det å ha enorme konsekvensar for norsk næringsliv i omtrent alle bransjar. Arbeidet i næringslivet med å tilpasse seg dette har for så vidt starta, men ein må setje eit tempo på det, og ein må følgje med, for det er ekstremt krevjande for mange, særleg små bedrifter utover i landet. Korleis ser regjeringa for seg at vi skal få god kunnskap raskt ut til næringslivet for at vi kan vere i forkant av desse prosessane?

Møtelederen: Da har jeg ikke registrert flere, så da skal statsråd Barth Eide få svare.

Statsråd Espen Barth Eide: Takk for gode spørsmål.

Til Ropstad først: Ja, 62 pst. i kvotesystemet er selvfølgelig skikkelig ambisiøst, men dette er på EU-nivå, og hovedprinsippet, for å forenkle litt, er at innsatsfordelingsordningen er fortsatt at det vi kaller ikke-kvotepliktig sektor, i hovedsak er noe vi gjør hjemme. Så det er noe rom for en justering, mens kvotesystemet er felleseuropeisk per definisjon.

I Europa er det fortsatt en god del kull og andre fossile kilder som skal ned ganske fort, Så REPowerEU vil drive fram en omstilling fra fossil til fornybar, fra kull via gass og fornybar til etter hvert stort sett bare fornybar og atomkraft. Den reisen vil ta mye av det. Så er det også slik at mye av utslippene ikke er i energiproduksjon, men f.eks. i andre deler av industrien som bruker reduksjonsmiddel i prosessindustrien. Der vet vi at innen dette tiåret kan en erstatte kull og koks som reduksjonsmiddel med andre bærekraftige løsninger. Her er det veldig mange tunge sider.

Den transportrevolusjonen som vi har sett i Norge, hvor vi er pioner i verden, kommer nå med ganske stor kraft i Europa, og den vil også prege hele energisystemet. Så summen av det vil bidra, men først og fremst er det energiproduksjon og industri som vil gjøre det. Dette mener EU at de skal klare, og hvis de rettsaktene som her er beskrevet, blir fulgt, skal de nå det målet.

Jeg har lyst til å legge til at de som trodde at krigen i Europa ville sette dette på vent, har tatt feil. Det er tvert imot slik at nå har man fått et sikkerhetspolitisk argument i tillegg. I tillegg til det som var et miljø- og klimapolitisk argument, ble det etter hvert en næringspolitisk mulighet. Så har man også et sikkerhetspolitisk imperativ, for man vil ikke komme tilbake til en situasjon hvor man er så avhengig av fossil import fra Russland. Så har en gode venner som Norge som kan erstatte noe av det, men ikke alt, og derfor vil dette bli drevet fram raskere. Selvfølgelig er det enormt ambisiøst, men det er samtidig slik at alternativet er å ikke lykkes med å holde oss under 1,5 grader. Kostnadene av det er sannsynligvis betydelig større allerede hvis det overskrider 1,5 grader. Det er vel hovedsvaret på det.

Når det gjelder skog, skal jeg være helt ærlig, det er vanskelig. Både kvotesystemet og ikke-kvotepliktig sektor, slik vi har pleid å tenke på det, skal vi nok klare med litt kraftfull innsats. Det som går på skog og arealbruk er krevende, ikke minst for store skogland. Norge er et av de fem store skoglandene i Europa. Det er Sverige, Finland, Spania og Frankrike er det vel – vi er i hvert fall en av de fem store. Vi snakker med dem også om utfordringene med dette og hvordan man gjør det.

Man må jo bruke skogen, men spørsmålet er hvordan man bruker skogen. Å gå over fra flatehogst til plukkhogst, det å gå gradvis over til mer sofistikert utnyttelse og utvelgelse av tretyper vil bidra en god del, for skogen vil både ha nettoopptak og nettotap. Så det handler ikke om man bruker skogen, det handler om hvordan man bruker skogen. Og så er det hva man gjør med produktene etterpå. Hvis man hugger et tre, slippes det ut CO₂, men hvis det blir til planker som man bygger hus med og som da erstatter betong, sement og stål, får man pluss i regnskapet. Arealbruk går både på hvordan man forvalter skog, hvordan man tar vare på myr og også begrenser avskoging, og det er ikke å hugge skog, men en varig endring fra skog til asfalt eller bygg er noe vi må gjøre mindre av. Det vil hjelpe en god del. Her kan man si til dem som er opptatt av dette at man vil få god drahjelp i EU-regelverket på dette feltet.

Jeg kan også røpe at de store skoglandene tror at regelverket fra 2026 blir litt enklere enn det som er nå. Det kan faktisk gå til det litt bedre fordi man går inn på en litt annen «baseline». Men dette er fortsatt under utvikling.

Så til Terje Halleland. Innsatsfordelingsordningen tilsvarer det vi har pleid å kalle ikke-kvotepliktig sektor, grovt sett. Der er hovedprinsippet at man gjør det hjemme.

Det tradisjonelle bildet har vært ikke-kvotepliktig sektor hjemme, kvotemarkedet internasjonalt. Det er innført et system for en viss overføring mellom land innenfor innsatsfordelingsordningen, men det er viktig å si at for det første må man gjøre et valg om man ønsker å bruke den fordi det man da gjør, er jo å betale for andre lands omstilling, man forsinker sin egen og betaler andres. Vi skal hjelpe Polen eller Norge til å bli mer moderne, liksom.

Det andre er, og det heter ikke kvoter, men det må være kreditter tilgjengelig. De trylles ikke fram, de forutsetter at noen overoppfyller. Det er fortsatt uklart i hvilken grad land klarer å overoppfylle sine forpliktelser i denne sektoren. For den er også ganske tøff. Her snakker vi om biler, veibruk, avfallshåndtering i landbruket og sånne ting. Så det er teoretisk mulig, men regjeringen jobber etter omstillingsmål. Vi har juridiske forpliktelser som kan oppfylles også med kvotekjøp og bruk av innsatsfordeling. Det skal vi klare. Og så har vi en politisk ambisjon om å oppnå 55 pst. i den norske økonomien, som er mer krevende enn gjennom innsatsfordeling og kvotemarkedet. Det kommer vi helt sikkert tilbake til også i salen, hvis jeg kjenner Halleland rett.

Så til maritim sektor. Det er riktig at mye av vår nærskipsflåte er under 5 000 bruttotonn og da ikke berørt. Vi har CO₂-pris. Vi får ros av OECD for å være det landet i verden som har den bredeste dekningsgraden av CO₂-prising. Veldig mye av norsk økonomi er dekket av CO₂-priser. Det er vi veldig glad for. Det er noe andre land bør strekke seg etter og noen land også prøver å strekke seg etter.

Det er en foreløpig begrensning på 5 000 bruttotonn, så får vi se hvordan det utvikler seg over tid. Men i hvert fall når det gjelder skip over det, blir det egentlig en mer «level playing field» nå, fordi de litt større skipene har en avgift hjemme som etter hvert vil tilsvare den man får ute. Da vil fordelen ved å seile til Danmark for å kjøpe drivstoff bli borte, for der vil det også være kvote. Hovedtrenden her er en positiv utvikling, men vi har ingen planer om å endre CO₂-prisingen hjemme på grunn av dette her og nå i hvert fall.

Til slutt til Bjørlo. Fordi vi nå har valgt den tilknytningsformen vi har til EU, er det en del av disse tingene som må inn i litt andre typer prosesser enn hvis vi hadde vært medlemsland. Da må vi gjøre disse jobbene hjemme i regjering og storting for å få disse ordningene på plass. Men jeg tror det er veldig riktig. Jeg slutter meg til den underforståtte oppfordringen om at man må forstå helheten i dette.

For å oppsummere alt det jeg sa over mange siders tekst, er egentlig hele logikken at vi skal lage et Europa som er mer fornybart og mindre fossilt, mer sirkulært og mindre lineært og mer bærekraftig og mer naturpositivt. Det er en god helhet som vi støtter, og som er 100 pst. omforent med det som er våre langsiktige mål. Det markedet dette skaper, er uansett, og det er et viktig poeng – samme hva vi gjør i Norge, er det dette markedet norske bedrifter handler i. Vi kommer til å handle mindre med Kina og mer med Europa, for å si det sånn, hvis man ser på geopolitiske trender. Så en norsk leverandør som inngår i en europeisk verdikjede må forholde seg til det uansett hva Stortinget måtte mene. Da kan det sannsynligvis være vel så enkelt å være mest mulig synkron, for ellers blir det en ekstra omvei. Vi er jo en av verdens meste åpne økonomier i den forstand at vi er mer integrert i det europeiske indre markedet enn mange EU-land er, fordi så mye importeres og så mye eksporteres til Europa fra Norge. – Så det var en god påpekning, men vi må nok likevel gå rundene. Det er da fordi vi har valgt den tilknytningsformen til EU vi har.

Møtelederen: Da har jeg ikke registrert flere som har spørsmål eller kommentarer, og da kan vi i prinsippet permittere både klima- og miljøministeren og energi- og miljøkomiteen, men det er selvfølgelig også fullt mulig å være til stede fortsatt hvis det er ønske om det.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: Og det er alltid stigning i programmet!

Møtelederen: Alltid! Men dette må ikke tas som et generelt permitteringsvarsel, bare så det er sagt også.

– Komiteen var nå såpass disiplinert i sin uttreden at jeg foreslår at vi kan gå videre.

Møtelederen: Er det noen som har kommentarer eller merknader til de rettsaktene som er sendt ut? – Det synes det ikke å være, da er de tatt opp i Europautvalget.

Møtelederen: Da gir jeg ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: Statsministeren vil senere i dag redegjøre for Stortinget om krigen i Ukraina og dens følger. Derfor skal jeg orientere utfyllende om det europeiske samarbeidet om håndtering av krigen på dagens møte gjennom å fokusere på energisituasjonen, men ikke gå direkte inn i det som har med krigen å gjøre, for det vil det da bli redegjort for i plenum.

Den fryktede energikrisa i Europa ser ut til å være avverget denne vinteren. Prisene på naturgass har falt med over 80 pst. siden det vi anså som en ekstremsituasjonen i august. Nå er den lavere enn på samme tid i 2022. På kort sikt er dermed situasjonen mindre krevende, samtidig ligger prisene to til tre ganger over gjennomsnittet for de siste 5–10 årene.

Det er betydelig underskudd på energi fortsatt. Det krever en høy import av flytende naturgass og fortsatt lav etterspørsel for å gå i balanse. Så energi kommer til å bli høyt oppe på den utenrikspolitiske agendaen også dette året.

Usikkerheten rundt import av LNG gjør at energisituasjonen for neste vinter kan bli utfordrende. Fortsatt høy produksjon på norsk sokkel er derfor svært viktig for europeisk energisikkerhet.

Gass og kraftkrevende industri i Europa er allerede hardt rammet av energiprisene og flere har stanset produksjonen og også permittert ansatte. Det er i tillegg en økende frykt for avindustrialisering på grunn av varig høye energipriser i Europa. Og selv om energiprisene har falt i det siste, opplever mange forbrukere svekket kjøpekraft som følge av høye energipriser både i Norge og i Europa. Når Norges viktigste handelspartner rammes, vil det også få følger for norsk industri, norsk næringsliv og norske arbeidsplasser.

Energikrisa og eksponering av den store avhengigheten av russisk gass har vært en vekker for veldig mange land i Europa, ikke minst i Tyskland. Store midler blir derfor investert i fornybar energi og det grønne skiftet både i det enkelte landet og også gjennom EU.

Det bringer meg over til det som er det første temapunktet i dag.

For det første er det ikke bare i Europa at det er fokus på grønne investeringer. Som dere nok er kjent, med har den amerikanske Kongressen nylig vedtatt en ny klimalovgivning, Inflation Reduction Act, og denne trådte i kraft denne måneden. Det er grunnleggende positivt at USA for alvor har meldt seg på det grønne skiftet, og det er bra for klimaet, og det gir også muligheter for norske bedrifter.

Men IRA er også handelshindrende og har investeringsvridende elementer, som stenger Norge og andre ute fra verdikjeder og også markeder. Subsidiene er av et slikt omfang at de har konsekvenser for grønne investeringer i Europa. Det bidrar til en økende frykt for tap av kunnskap, avindustrialisering og dermed svekket gjennomføring av grønne omstillinger her. Og Norge vil samarbeide med USA om det grønne skiftet, og derfor jobber vi sammen og ikke mot hverandre.

Norge er en del av den løsningen som USA peker på. Vi er en alliert, en pålitelig forretningspartner og vi har den nødvendige kunnskapen og industrien, og vi bidrar i flere grønne verdikjeder. Vi er et viktig marked for amerikanske grønne produkter og løsninger. Da kan vi ikke stenges ut fra det amerikanske markedet. IRA er som sagt vedtatt av den amerikanske Kongressen, og det er lite realistisk å endre på den. Men det bør være rom for justeringer for å ivareta handelspartnernes legitime bekymringer.

Overfor både USA og EU har vi lagt vekt på Norge som en integrert del av det indre marked og de europeiske grønne verdikjedene. Det er i vår felles interesse at vi omfattes av eventuelle løsninger mellom EU og USA.

Minst like viktig som utviklingen i USA, er det som skjer på vår side av Atlanterhavet. EU vurderer egne virkemidler i møte med IRA. Engasjementet er høyt, og ulike løsninger vurderes, men retningen er klar, og det går fort.

Kommisjonens Ursula von der Leyens tale i Davos gir en god indikasjon på hvor EU er på vei. Investeringer i Europas grønne omstilling skal øke og akselereres, og det indre markedet skal beskyttes. Kommisjonen la fram sitt forslag i går – Green Deal Industrial Plan – og Det europeiske råd møtes neste uke for å diskutere konsekvensene av IRA og europeisk respons med tanke på beslutninger under neste møte i mars.

Hvordan skal Norge møte denne utviklingen? Regjeringa arbeider langs to spor for å møte utfordringene knyttet til IRA: Det er i nær kontakt med USA og EU for å redusere negative handelspolitiske konsekvenser, og vurdere hvordan vi på norsk side skal håndtere denne utviklingen.

Deler av EUs IRA-respons, slik det kan se ut nå, vil bli en del av EØS-avtalen, og det vil også da gjelde Norge. Det er varslet midlertidige endringer i statsstøtteregelverket. EU ser også på konkurransedyktighet, f.eks. ved å framskynde tillatelse for utbygging av fornybar kraft. I dette bildet er det viktig at vi tar vare på at vi skal ha et velfungerende indre marked.

Jeg kan ikke la være å snakke om IRA uten samtidig å nevne globale perspektiver. Vi ser at viljen til å bruke handelspolitiske virkemidler på en proteksjonistisk og også diskriminerende måte er forsterket den siste tida. Flere toneangivende land og aktører synes å være på vei tilbake til stadig større statlig inngripen i økonomien på dette området. Det vil kreve oppmerksomhet og innsats fra vår side for å sørge for at norske bedrifter fortsatt får innpass i relevante markeder.

Det er bekymringsfullt at USA gjennom IRA så klart bryter grunnleggende WTO-prinsipper. Det øker faren for at flere følger etter, og dette handler også mye om konkurransen fra Kina, som i årevis har brukt direkte og indirekte subsidier for å bygge opp sin industri.

Det er i Norges langsiktige interesse å forsvare den multilaterale regelbaserte orden, og det er grunnleggende næringspolitiske rammebetingelser våre eksportbedrifter lever av og med. Samtidig må vi ta inn over oss de endringer som faktisk skjer i den globale økonomien. Det grønne skiftet krever investeringer, det krever handel, og det krever samarbeid regionalt og globalt. Ingen er egentlig tjent med en handelskrig og subsidiekappløp, eller at de grunnleggende internasjonale rammebetingelsene kastes på båten. Vi må rigge oss for å håndtere dette, og vi må vite hva vi vil og tydeliggjøre hvordan vi kan bidra videre framover. For å ivareta norske interesser best mulig må vi vurdere norske posisjoner i møte med den utviklingen vi ser i EU og også i andre land.

Etter ønske fra Justisdepartementet vil jeg informere om et Schengen-relevant regelverk som er under utvikling. 13. desember i fjor la Europakommisjonen fram forslag til to nye forordninger om innsamling og overføring av såkalte API-opplysninger. API står for «advance passenger information». Det handler om de opplysningene som samles inn når man sjekker inn på en flyplass eller på en flyreise. De nye forordningene videreutvikler og oppgraderer dagens regelverk som allerede er gjennomført i norsk rett. Så langt har Norge blitt invitert til forhandlinger i Det europeiske råd om begge disse forordningene. Begge forslagene har vært på høring, og Norges posisjoner i forhandlingene vil utarbeides i lys av det som er innspillene fra høringsinstansene.

Så til det siste punktet. Den 21. september 2022 ble utvalget orientert om en skattesak fra Oslo tingrett. Det var innhentet en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen i saken. Staten mente den aktuelle skatteregelen ikke strider mot EØS-avtalen, og staten mener EFTA-domstolens uttalelse ikke burde legges til grunn av tingretten. Oslo tingrett avsa dom 15. desember 2022, og staten fikk medhold i at den norske skatteregelen er i samsvar med EØS-avtalen. Tingretten konkluderte med at skatteregelen forskjellsbehandlet norske og grenseoverskridende konsern. Regelen kunne imidlertid rettferdiggjøres, og dommen er anket av motparten.

Møtelederen: Da åpner vi for spørsmål eller kommentarer – Sivert Bjørnstad.

Sivert Bjørnstad (FrP): Til saken om IRA: Jeg tror alle er enige om det som utenriksministeren startet med, at det er grunnleggende positivt at USA melder seg på. Samtidig er det en del veldig negative konsekvenser av det USA nå gjør, bl.a. at man frykter et subsidiekappløp. Jeg så at næringsministeren var ute og advarte mot det i går. Det tror jeg er fornuftig, og det er grunn til å ha en bekymring for de isolerende elementene IRA har i seg. Så har vi sett at regjeringen også har vært i Brussel, sist Trygve Slagsvold Vedum for å snakke med konkurransekommissæren om denne problemstillingen. Og så har vi nylig saken med EU og UK og batteritoll, hvor Norge havnet utenfor. Bekymringen er at det skjer også i dette tilfellet.

Spørsmålet til utenriksministeren er: Hva er forskjellene og likhetene i de to sakene? Og hva gjør Norge for å koble oss på EU i større og bedre grad enn vi gjorde i batteritollsaken?

Møtelederen: Da har jeg ikke registrert flere.

Jeg har et spørsmål som for så vidt ikke er knyttet til sakene som utenriksministeren har redegjort for, men jeg tror det kunne vært nyttig for Europautvalget hvis utenriksministeren kunne si noe kort om hva som er status i forhandlingene om EØS-midlene.

Da kan utenriksministeren få svare.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: Når det gjelder spørsmålet fra Sivert Bjørnstad, har vi nær kontakt med det svenske formannskapet i EU. Jeg hadde senest møte med den svenske utenriksministeren i forgårs i Tromsø. Det har også vært nær kontakt med Tyskland på dette området. Det er slik at vi, fordi vi er en energinasjon, har veldig mye å bidra med i forhold til EU når det gjelder grønn omstilling, så jeg tror nok de kanskje i større grad ser at det er felles interesser i at vi er med på den tilpasningen og måten vi fortsatt kan få innpass i det amerikanske markedet. Så vet vi ikke om det lar seg gjennomføre, men det er den ambisjonen vi jobber etter. På dette området er vi ikke en liten nasjon. Det er vel det som kanskje skiller seg fra andre områder, hvor EU ser at det er større interesse av å inkludere oss allerede fra start – og også USA.

Både grønn omstilling og sikkerhet er viktige hensyn, og det gjør at vi i større grad må ramme inn det som er sentrale sikkerhetsinteresser i økonomien – hva som gjør oss sårbare, og hva som ikke gjør oss sårbare. Men det er ikke slik at all type handel gjør oss sårbare. Handel og internasjonal frihandel gjør at de beste produktene kommer fram til forbrukerne og blir utviklet av industrien. Vi må i sterkere grad definere hva som er sentrale sikkerhetsinteresser, og hva som ikke er det. Og så må det være grenser for hva man kan subsidiere. Selv om vi er et trygt land, er det ikke sikkert at vi vinner et subsidiekappløp, og det gjør at de beste produktene ikke nødvendigvis kommer fram til forbrukeren. Dette er vanskelig, men vi tror nok at EU ser at vi har en sterk felles interesse i at Norge blir en del av en slik løsning.

Når det gjelder forhandlingene om EØS-midler, venter vi på EUs svar. Det er egentlig status. Vi har ikke innblikk i alt det som foregår fra EUs side, så der må jeg nesten komme tilbake med mer informasjon om det senere.

Møtelederen: Det er greit.

Det er fortsatt en sjanse for dem som måtte ha noe på hjertet. – Det er det ingen som har.

Møtelederen: Dette er egentlig bare en kort sak om prosedyrer og rutiner for Europautvalget, og der er det to ting.

Det første er spørsmålet om referater og det å unnta referater offentlighet. Det har vært en praksis at man i utgangspunktet kan unnta deler av referatet offentlighet i inntil et år. Men så viser det seg at det er en praksis som nok henger litt igjen fra perioden før 2007, da man unntok hele referatet i et år. Derfor har det i forretningsordenen blitt gjort en presisering som også handler om at man kan unnta, på samme måte som referatene i DUUFK, hele referatet i 30 år. Det er veldig lenge. Jeg vil anse at behovene for DUUFK og Europautvalget er ganske ulike, men det er et behov for regjeringa å kunne unnta deler av referatet, f.eks. det som dreier seg om forhandlingsspørsmål eller andre sensitive spørsmål – som vi har hatt flere av i Europautvalget opp gjennom – fra offentlighet i en periode, men som ikke strekker seg til 30 år, det er voldsomt.

Spørsmålet er om Europautvalget syns det er greit at man har en praksis som tilsier at man fra regjeringas side kan be om unntak av enkelte deler av referatet for et år, og dersom det viser seg etter et år at en forhandlingssituasjon, f.eks., fortsatt pågår, kan man be om videre unntak for inntil seks måneder og begrunne hvorfor man da trenger unntak for det. Grunnen til at jeg spør om vi kan gjøre det på den måten, er rett og slett at det er ganske lite sannsynlig at det er ting som trenger så lang tid som 30 år, og hvis det er så sensitive ting, f.eks. knyttet til handelsavtaler, pleier de å tas i den utvidete utenriks- og forsvarskomité, som er en mulighet. Det er ikke noe ønske om å få flere saker over dit, men normalt vil sakene være av en slik karakter at det holder å gjøre dette i en begrenset periode.

Høres det greit ut for Europautvalget? Det nikkes, da tar vi det som et ok.

Den andre saken er knyttet til den ordningen vi begynte med i 2019, om at Utenriksdepartementet leverer foreløpige lister over rettsakter. Det kom i stand etter et ønske fra daværende komitéleder, Anniken Huitfeldt. Dette er noe som i utgangspunktet ble gjort for å kunne gi Europautvalget mer informasjon og tidligere informasjon, men med den forutsetningen at de endelige listene først kommer like før møtet. Så viser det seg i tida fra 2019 at dette har blitt relativt lite brukt av Europautvalget – det har vært veldig få, om noen, kommentarer eller spørsmål som har vært knyttet til de foreløpige listene – og det medfører også en ganske stor arbeidsbyrde på departementet. Det kan jeg både forstå og huske at det gjør, men det er selvfølgelig Stortingets ønske som blir styrende her.

Derfor spør jeg egentlig litt åpent til Europautvalget hva utvalget og partiene nå anser som behovet, og om behovet dekkes av de fullstendige listene med de forklaringene som ligger i listene. De må være gode, slik at man får en oversikt over hva direktivene rent faktisk inneholder. Hvis det er tilstrekkelig for Europautvalget, foreslår jeg at vi går tilbake til den ordinære ordningen. Og så får vi se om komitélederen etter hvert kommer på andre tanker og ber om at vi går tilbake til en ordning med forhåndslister. Som det viser seg, har det hatt relativt liten bruk og kanskje liten verdi for Europautvalget. Da bør man heller ikke bruke flere administrative ressurser i departementet enn nødvendig på dette.

Det er fritt fram til å mene noe rundt det. Det kommer en tommel opp fra Åsmund Aukrust og det er ingen som uttrykker seg mot. Da kan Utenriksdepartementets avdeling for Europa og handel gå tilbake og feire.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: Men de kan ikke slappe av.

Møtelederen: Ikke slappe av – det er veldig viktig – og vente på at Europautvalget finner på noe annet som de kan bruke denne verdifulle tida på.

Møtelederen: Det er ingen som har meldt noe under Eventuelt. Er det noen som likevel har noe til Eventuelt? – Det er det ikke.

Da kan vi heve møtet.