Lederen: Vi har en litt lengre sak under Eventuelt, og det er en sak som har vært oppe ved noen anledninger, om hvordan Europautvalget fungerer. Jeg har hatt møte med stortingspresidenten, og jeg har også hatt noen samtaler med utenriksministeren over tid om denne saken. Hun skal nå redegjøre kort for noen forslag til endringer av hvordan utvalget fungerer.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Det er helt riktig, som komitélederen sier, at vi har egentlig i lengre tid sett på hvordan det kan jobbes enda bedre med EØS-saker opp mot Stortinget. Vi har hatt noen samtaler om det her i utvalget. Vi har også jobbet med det i departementet over tid, og komitélederen og jeg har hatt en dialog om det. På mandag hadde vi et møte hvor jeg skisserte noen ideer som vi diskuterte, for å kunne følge opp denne diskusjonen.

Som jeg var litt inne på i stad, er det slik at Nav-saken følger et eget spor, både gransking og gjennomgang av individuelle saker, og i tillegg går sporet i kontrollkomiteen i Stortinget. Selv om de forslagene som jeg har til å se på arbeidsmåter, ikke har sammenheng med Nav-saken så sådan, mener både komitélederen og jeg at det uansett kan være fornuftig å se på dette, rett og slett fordi det handler bl.a. om mengden rettsakter og hvordan informasjonen er tilgjengelig.

Noe av utfordringen for regjeringa – og det tror jeg den forrige regjeringa også kan skrive under på – er at årshjulet, kalenderen og prosessene i EU er sånn at vi ikke kan styre og kontrollere dem, naturlig nok –

Lederen: Hadde vi kunnet gjort det!

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Ja, hadde vi kunnet gjort det, men det legger også noen rammer for hvordan vi kan jobbe, nemlig hvor lang tid vi og andre har til å jobbe med bl.a. rettsaktene før EØS-komiteens møter. Et godt eksempel på det kommer jeg til i det første forslaget.

Komitélederen og jeg har diskutert to forslag. Det ene er hvordan Europautvalget kan få mer tid til forberedelser. Ett mulig tiltak er at vi oversender de foreløpige listene til Stortinget over rettsakter som kan antas å bli innlemmet i EØS-komiteen, så snart en sånn foreløpig liste foreligger. Det er normalt fire–fem uker før neste EØS-komitémøte.

Men – det er et men – og det er at den lista vil kunne fravike til dels betydelig fra den endelige lista som besluttes. Det ser vi egentlig et eksempel på i dagens sakskart, hvor dere fikk en liste 21. november, og så kom det en oppdatert, endelig liste 25. november. Det har med syklusen i EU å gjøre. Både EØS og EFTA-landene og EU-siden trekker fortløpende saker fra lista helt fram til lista er omforent. Så den kan se mye større ut enn det den endelige lista blir, men den kan også inneholde andre saker fordi noen saker trekkes og eventuelt andre kommer til. Men jeg tror allikevel – med de forbeholdene – at det å oversende lista tidligere gir anledning til å stille noen spørsmål i forkant av innlemmelsen i EØS-avtalen og ikke minst i forkant av våre møter. Da må man bare ta høyde for at det kan komme til å bli store endringer i de listene. – Det er det ene forslaget.

Det andre forslaget er utfylling av den annoterte dagsordenen. Jeg kunne ønske å innta noe mer informasjon i den annoterte dagsordenen knyttet til sakene og om de ulike rettsaktene som antas å være av særlig interesse på dagsordenen for møtene. Det vil f.eks. kunne være mer om norsk posisjon, hvorvidt sakene har vist seg å bli mer kontroversielle eller problematiske i EU av ulike årsaker. Vi snakker om det jeg vil kalle en nokså nøytral henvisning, altså det er ikke en diskusjon om norske posisjon som sådan, men det er mer en henvisning til hva som ligger der.

Poenget er at med en mer utfyllende beskrivelse kan vi også berede grunnen for en bredere debatt i Europautvalget – for så vidt også i Stortinget i forbindelse med redegjørelsene som er der – og Europautvalget vil fortsatt måtte lese den dokumentasjonen som følger rettsaktene i EØS-notatbasen, men dagsordenen går da dypere inn i materien og vil forhåpentligvis i litt større grad kunne identifisere problemstillingene. Så må jeg også der ta det forbeholdet at noen ganger kan det være vanskelig på forhånd å vite hva som vil utløse politisk diskusjon og ikke, men det er i hvert fall et forsøk på å peke litt mer retning av hva som kan være spesielt interessant å se på.

Begge forslagene vil kunne bidra til at det blir flere spørsmål og mer debatt i møtene våre. Så må det samtidig være aksept for at ikke alle spørsmål nødvendigvis vil kunne besvares umiddelbart av meg – det fikk vi et eksempel på i stad. Det komitélederen og jeg vurderte da vi snakket sammen, var om vi kunne opprette en mulighet for at man samler inn i komiteen spørsmål som måtte være, og sende dem til Utenriksdepartementet, slik at vi kan sørge for å få besvart dem av fagstatsrådene, og at vi kanskje ikke bruker det vanlige skriftlig spørsmål-instituttet, for det kan ta litt tid, og det kan bli litt løsrevet, men at vi samler opp, slik at vi kan svare samlet. Det er mitt ansvar å koordinere det samlete EØS-arbeidet, men jeg kan jo heller ikke overta fagstatsrådenes rolle. Det er viktig å finne det balansepunktet på en god måte.

Alt i alt betyr det at jeg gjerne vil at vi fra regjeringas side også på et tidligere tidspunkt etterstreber å få gitt mer informasjon om rettsakter som har forbehold om Stortingets samtykke, og at vi samtidig også har som ambisjon å peke ut mer informasjon om de rettsaktene hvor denne typen forbehold ikke er tatt, og hvor det er regjeringas prerogativ å beslutte. Det går egentlig rett inn i det spørsmålet Gjelsvik hadde i stad. Min intensjon er at vi skal prøve å gjøre dette første gang på neste europautvalgsmøte, som er berammet til 4. februar, sånn at det da kommer ut lister i forkant.

Når vi nå prøver å finne noen metoder som kan gi litt større veiledning i informasjonsmengden, er det samtidig – som jeg også var tydelig på da komitélederen og jeg møttes – å finne den riktige balansen med tanke på fornuftig ressursbruk. Det er klart at det er voldsomt mye informasjon som ligger tilgjengelig, og det handler også om ikke å etablere nye prosedyrer som på ulike måter tillegger departementene uforholdsmessig mye ekstraarbeid, men samtidig gir en bedre veiledning. Det ligger allerede veldig mye informasjon ute, men øvelsen blir å forsøke å gjøre det lettere å sortere og finne den informasjonen ved å prøve å peke mer i retning.

Så har komitélederen og jeg diskutert at vi prøver oss fram med dette, ser om det gir den ønskede effekten, om det gir noen merverdi, og så får vi sette en fot i bakken etter hvert og se om dette er noe som Europautvalget syns er bra eller ikke, eller om det er andre ting som vi ser at kan være fornuftig å vurdere. Men det er i alle fall et lite forsøk fra vår side på å gjøre den store mengden av informasjon som er, litt mer tilgjengelig.

Lederen: Takk, da er det Audun Lysbakken.

Audun Lysbakken (SV): Jeg synes det er veldig positivt at vi kommer i gang med et sånt arbeid. Jeg synes tiltakene også høres positive ut. Det å finne en måte å få stilt spørsmål på, vil jo i seg selv gjøre møtene bedre, fordi det også vil gjøre det lettere for regjeringen å skjønne hva som kommer til å komme opp, jf. EURES i dag, f.eks. Da vil spørsmålene komme og regjeringen vil vite at dette er vi interessert i å få vite mer om. Så det å finne en rutine for at en kan gjøre det, er bra.

En ting som jeg bare har lyst til å skyte inn, som jeg synes det er viktig å se på, er at det er bra med mer informasjon, men vel så viktig er egentlig å se på hvordan informasjonen formidles. For det er jo ikke sånn at det alltid hjelper med bare flere sider med tekst. Det som av og til er vanskelig her, er å finne ut hva som er viktig. Når en nå har disse kategoriene knyttet til i hvor stor grad en rettsakt griper inn i norsk handlefrihet, f.eks., så er det som er avgjørende for oss for å skjønne om vi skal jobbe videre med dette eller ikke, hvordan dette griper inn. Ta EURES, siden vi hadde det i dag: Det er ikke nødvendigvis viktig for oss å få mange flere sider om det, men å få en ordentlig forklaring i det som kommer ut, på hvordan dette griper inn i norsk handlefrihet.

Svein Roald Hansen (A): Jeg er enig i at man forsøker ut dette. Hvis man skal gjøre som vi opplevde nå, først å få en liste på ganske mange sider, og så kommer det en ny liste, tror jeg det må være en veiledning om hva som er annerledes, så vi ikke må sitte med to lister og finne det ut. Jeg savnet f.eks. i den første listen at det ikke sto noe om at det krevde lovendring på en av disse EURES-sakene. Men det sto i den andre. Da skal man lese grundig for å finne den setningen som ikke var i den første listen. Jeg synes dette EURES-opplegget som vi fikk nå, også er et godt eksempel på: Er det ikke mulig, før man begynte på de syv forordningene, å lage en forklarende inngang, at de endringene omfatter syv forskjellige forordninger, slik at man skjønte at det hang sammen og slapp å måtte finne det ut selv?

Så utfylling av dagsordenen: Jeg er litt usikker på om jeg oppfattet at det også gjelder de redegjørelsene som vi f.eks. fikk nå fra landbruksministeren. Der kunne det også vært en fordel å få noe skriftlig på forhånd – ikke side opp og side ned, men noe skriftlig. Det er ikke alltid det er lett å ta det på øret.

Det som jeg føler er helt borte her, er at dette først og fremst er et konsultasjonsorgan og ikke et informasjonsorgan. Det er lenge siden det var et konsultasjonsorgan. Det er derfor jeg spurte om det var noen posisjoner man vil ha avklaring på at det er støtte for i Stortinget. Det har jeg opplevd tidligere at jeg har spurt en oljeminister om, som så helt forvirret ut – at det var derfor han var her.

Så spørsmålet er: De er kanskje ikke så gode de eksemplene, men når det gjelder dyrehelseregelverket: På hvilket tidspunkt har regjeringen behov for å få avklaringen om hva den har støtte for? Er det mens man forsøker å påvirke arbeidet mens det pågår i EU? Eller er det tilpasningstekster man skal forsøke etter at det er besluttet i EU? Det er også et element i dette som jeg synes vi skal ha med oss.

Så har vi i Stortinget fått rigget til et apparat som gir oss veldig god bakgrunnsinformasjon. I forbindelse med forberedelsene nå er det avdekket at den nettsiden UD har med oversikt over domstolssaker vi er involvert i, ikke er helt à jour. Tolley-saken er f.eks. ikke nevnt der. Det spørsmålet jeg sitter med, er: Hvorfor engasjerte Norge seg i den saken? Det går jeg ut fra ville stått hvis den var omtalt på hjemmesiden. Der har UD rett og slett en oppdateringsjobb å gjøre. I Danmark oppdateres visst den siden hver eneste uke.

Lederen: Tusen takk for innlegg som du holdt på vegne av alle dem som leser rettsaktene i utvalget veldig nøye. Tybring-Gjedde – vær så god.

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Takk for det. Jeg er enig i det som Lysbakken sider. Det som er viktig her, er ikke mengden informasjon, men hva som er politikken. Vi er jo politikere, og vi skal vite hva som er kontroversielt. Hva er endringen her som vil ha konsekvenser for dagens regelverk og lovverk, hvis man går inn på det som blir foreslått eller diskuteres? Det trenger man ikke mer enn en halv side for å si innledningsvis, og så kan man gå inn og forklare hva birøktervandring er og alt det. Det er ikke så veldig interessant for de aller fleste, det er veldig få som driver med det, men vi vil vite hva som er konsekvensen for oss som politikere, og hva vi skal forholde oss til som er endringer. Det å identifisere problemstillinger, som utenriksministeren nevnte, er selvsagt viktig, men også hva endringen er konkret. Jeg tror vi kan komme ganske mye lenger hvis vi starter der, for da får vi reelle politiske vurderinger og kan presentere det tilbake til gruppene våre – hva som faktisk er problemstillingen her, istedenfor at vi blir indirekte misforstått, lurt eller ikke følger med i timen, sånn som skjedde med Nav-skandalen. For det kan fort skje igjen hvis vi bare sier at alle er blitt orientert, så det burde dere skjønt alle sammen. Jeg tror at da må departementet også være involvert – hva er det som er kontroversielt? Og så må de faktisk fortelle oss det, slik at vi også kan ta stilling til det – ulike partier som tar ulike stillinger til de ulike problemstillingene.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Jeg er enig i det som både Lysbakken har sagt og Tybring-Gjedde sa her, og for så vidt det som Svein Roald Hansen var innom – det at en tydeliggjør hva som er de politiske problemstillingene, og hva det søkes avklaring på. Hva det søkes tilbakemelding fra Europautvalget på, sånn at det blir tydeliggjort.

Jeg ønsker også – lik det Svein Roald Hansen er inne på – når det gjelder orienteringer som blir gjort fra ulike statsråder, at om en ikke får orienteringene i sin helhet på forhånd, at en i hvert fall får det vesentlige av innholdet, sånn at en faktisk gjennom det kan forberede seg på å stille noen spørsmål. Det er krevende når det tidvis er ganske detaljerte saker det blir orientert om, som det kan ligge mye politikk i, enten det har vært når justisministeren har vært her, eller landbruksministeren i dag. Det tror jeg vil gjøre det enklere for oss, men det vil også gjøre det mer matnyttig for regjeringen. Istedenfor at en skal ta noen kommentarer mer på sparket ut fra en muntlig orientering, kan det fort være ting en ikke fanger opp. Uansett er det sånn at hvis en hadde fått tid til å lese gjennom det skriftlige, hadde en kanskje sluppet å stille noen av spørsmålene – fordi en ikke fanget det godt nok opp i orienteringen, og at en må stille et spørsmål for å være trygg på at en har forstått det riktig.

Jeg synes det peker i riktig retning det som blir skissert her fra utenriksministerens side, men én ting er hvordan en i regjeringen jobber opp mot fagstatsrådene, men vel så viktig for Stortinget er hvordan fagkomiteene blir koblet inn. En blir invitert på den del orienteringer, men det er jo som vi snakket om angående EURES, at det er ikke vi som sitter rundt bordet her, som er de som er nærmest på Stortinget til faktisk å kunne ha noen kvalifiserte meninger om det. Det er jo arbeids- og sosialkomiteen. Hvordan en kan jobbe enda bedre på Stortinget med koblingen mot andre fagkomiteer for å sikre en ordentlig behandling, tror jeg vi trenger å jobbe videre med.

Derfor synes jeg dette er veldig bra, men jeg synes også det kunne være bra om partigruppene på Stortinget tenkte litt videre på hvordan vi som storting jobber med dette, og at det ikke bare er en kjapp utkvittering her i Europautvalget nå.

Ingjerd Schou (H): Jeg tror dette går i riktig retning. Jeg tenker at det er noen veldig enkle spørsmål – i hvert fall fra meg – og det er: Hva skal vi være? Skal vi være et konsultasjonsorgan, tror jeg man må innrette sakene på en annen måte – det er lenge siden jeg opplever at vi har vært det – eller skal dette bare være et informasjonsorgan eller en informasjon til forberedelse om at dette kan vi komme til å måtte arbeide mer med. Det fordrer at vi avklarer hva vi skal være.

Så er det det andre, og det er: Hvem er vi? Vi er lovgivere. Regjeringen har et prerogativ innenfor sine områder, men når det gjelder rettsaktene som ligger på bordet: Jeg leste gjennom alle sammen, og jeg tenkte at når det berører både Canada, Australia og Singapore, trenger jeg en setning under om ivaretatt i Norge, ikke aktuelt i Norge, eller hva. Det er den informasjonen jeg som lovgiver vil ha. Vil det bety at vi som lovgivere på disse rettsaktene må foreta endringer i norsk lov, at det ikke har noen konsekvenser, eller betyr det at vi må ha nye lover? Så ut fra vår posisjon: Hvem er vi?

Jeg tenker nok at i en del av disse sakene som vi får, hvis vi bare skal tenke hva vi skal være på informasjonssiden, trenger vi faktisk informasjon om hvilke konsekvenser det har i det som regjeringen arbeider videre med – det vil ikke komme til Stortinget. Hvis det skal til Stortinget, og vi skal gjøre endringer, det skal være nye lover, eller vi skal følge det opp på noen måte for å godkjenne et direktiv vedtatt i EØS, vil det berøre oss, og det må gjøres et mye grundigere arbeid i utenrikskomiteen, men det vil også berøre fagkomiteene våre hvis man skal godkjenne et EØS-direktiv, f.eks.

Lederen: Jeg tror vi skal gi ordet til utenriksministeren nå, og så kommer vi tilbake til dette ved en senere anledning. Det har vært en nyttig runde, men det viktigste – tror jeg – er at når regjeringa konsulterer Stortinget, må man eksplisitt si det. I et informasjonsorgan kan mye flyte, da er vi ikke konsultert om det. Hvis vi ser hvordan våre naboland gjør det, som er medlemmer av EU, er det en helt annen situasjon. Der ber statsråden om godkjenning for veldig mange av de posisjonene som inntas i forkant av det enkelte møte. Det er egentlig det som er hensikten med dette organet også, at man ber om en tilslutning til det som er norske posisjoner. Da må man eksplisitt gjøre klart hva som er konsultasjon, og hva som er informasjon.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Takk for en god runde med nyttige tilbakemeldinger.

Jeg har egentlig ikke noen ambisjon om at vi nå skal produsere veldig mange sider med ny tekst, for jeg tror ikke det er det som behøves. Det er faktisk mer enn nok tekst. Ambisjonen er mer å forsøke å peke på noen problemstillinger som utvalget kan gå dypere inn i, hvis man ønsker det. Så er det sånn at Europautvalget fortsatt må gjøre grovjobben og må lese det som trengs å leses, men kanskje få en liten pekepinn på hvor det kan være interessante ting.

Så er det – i alle fall sånn som jeg vurderer det – minst like viktig at vi gjør det samme når det gjelder fagstatsråder som stiller i utvalget, når det gjelder utfylling av dagsordenen. Ofte er fagstatsrådene her på ganske teknisk kompliserte spørsmål. Nettopp derfor kan det være viktig å gi en liten pekepinn på det. Jeg er også helt enig i at bakgrunnsinformasjonen som gis fra Stortinget, den informasjonspakken som kommer, er veldig god og utfyllende, og den gir også et viktig innblikk.

Til akkurat Tolley-saken, vil jeg egentlig henvise det spørsmålet til ASD om hvorfor Norge ønsket å intervenere. Men det er jo en rutine på at vi intervenerer et sted mellom fem og ti ganger i løpet av et år. Det er sånn at alle saker kommer fra EU eller EFTA-domstolen til alle EØS-land, og så blir man – alle EØS-stater – rett og slett spurt helt generelt om man har et ønske om å intervenere. I den sammenheng fungerer UD som et postkontor. Så det vi gjør, er bare å videreformidle det til riktig fagdepartement, og så må fagdepartementet vurdere om de har et ønske om å intervenere og i så fall hvorfor. Så det er egentlig det som er bakgrunnen.

Nå har det aldri egentlig vært sånn at denne databasen har vært helt oppdatert, men det spørsmålet vi nå vurderer fra vår side, er om vi skal endre den praksisen og gjøre sånn at den blir mer oppdatert.

Til Tybring-Gjeddes spørsmål er det klart at det også her er en balansegang, for som jeg sa tidligere, kan det være vanskelig å identifisere hva som kommer til å bli de politisk kontroversielle sakene. Det kan være en liten del av et område, eller det kan være et helt område. Noen ganger tror man jo at noe skal være kontroversielt, men så er det ikke det, og andre ganger er det stikk motsatt. Jeg tror ikke jeg skal legge på embetsverkets skuldre å gjøre vurderingen av hva som blir politisk kontroversielt, og ikke. Men jeg tror nok at vi kommer et stykke på vei med å identifisere litt tydeligere på de tingene som jeg nå har snakket om. Og så ser vi hvordan det fungerer, om det gir noen merverdi.

Så er det også et poeng som Gjelsvik har, i tillegg til de andre som jeg har nevnt nå, og det er hvordan Stortinget jobber med det. Det skal ikke jeg legge meg opp i, for det må Stortinget vurdere selv. Men det er klart at det kan jo vurderes hvordan partigruppene bruker fagkomiteene på andre måter enn det som kanskje er vanlig, med at det kun inviteres inn hit, men det må Stortinget selv gjøre en vurdering av.

Så vil jeg bare si når det gjelder dette som Ingjerd Schou tok opp helt mot slutten, om det trengs nye lover osv.: Det står for så vidt i listen, og det tas alltid forbehold om Stortingets samtykke når vi går inn i dette, og det er helt nødvendig. Ofte kan det være nødvendig med en lov, og andre ganger kan det være nødvendig med forskriftsendringer. Så er det også viktig her å finne balansegangen, for dette er også regjeringas prerogativ, og det betyr at vi ikke skal stemme over de ulike posisjonene Norge skal ha i sammenhengene, som Schou også er inne på. Men i flere større saker mener jeg det er viktig å gjøre en kombinasjon av å sørge for at Stortinget er godt informert om det som foregår, og gjerne da før sakene kommer til beslutning i Norge – prosesser som pågår, og som vi vet kommer om en liten stund. Men det kan også være spesielle saker, som f.eks. brexit, som griper sterkt inn i norske interesser på ulike måter og berører alle fagdepartementer, hvor det er viktig at Stortinget er løpende orientert om hvordan regjeringa jobber, hva vi tenker, og hvor vi ser at det er nødvendig f.eks. å lage beredskapslovgivning, som Stortinget var usedvanlig rask til å gjøre da vi ba om det. Det samarbeidet er det viktig å bruke Europautvalget til å videreføre.

Lederen: Da sier jeg tusen takk, og så kan vi heve møtet.