Fung. leder: Jeg gir først ordet til landbruks- og matministeren.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad: Tusen takk. Jeg har aldri vært i denne komiteen før, så det er veldig hyggelig. Det å få lov til å redegjøre for en del av de tingene som foregår på matområdet i EU og EØS, er spennende, og det er en del som foregår.

Jeg har lyst til å begynne med at det er en sak som ligger i næringskomiteen allerede, som gjelder ny kontrollforordning. Det er en sak som trer i kraft i EU fra 14. desember. Det er også opp mot dyrehelse, dyrevelferd og planter, for det handler om kontroll og kontrollrutiner. Så snart Stortinget får behandlet den, blir det samkjørt.

Så vil jeg gå til det som handler om dyrehelse. EU vedtok en ny forordning om dyrehelse i mars 2016. Den erstatter 40 EØS-rettsakter på dyrehelseområdet. Samtidig arbeides det i EU med å lage nytt utfyllende regelverk til det.

Dyrehelseforordningen og underliggende rettsakter trer i kraft i EU i april 2021. Norske myndigheter arbeider nå med å vurdere dette regelverket. Vi bidrar også aktivt inn i arbeidet med å påvirke det underliggende regelverket som er under utvikling. Det tas sikte på at regelverkspakken skal tre i kraft i Norge samtidig med EU.

Dyrehelseforordningen har som formål – og det er ganske viktig – å forebygge og bekjempe dyresykdommer som kan overføres til andre dyr eller til mennesker. Regelverket vil tydeliggjøre ansvarsfordelingen mellom myndigheter og næringsaktører og minske de administrative byrdene.

Regelverket er en overordnet rettslig ramme med harmoniserte prinsipper for hele dyrehelseområdet. Det gjelder både landdyr og akvatiske dyr. Den omfatter alle dyreslag – både ville og holdte dyr, avlsprodukter og produkter av animalsk opprinnelse.

Det nye regelverket gir bestemmelser om følgende: prioritering og kategorisering av sykdommer – som intensivsykepleier synes jeg det er veldig viktig – forebygging gjennom tidlig oppdagelse av sykdom, overvåking og bekjempelse, beredskap, registrering og sporbarhet, samhandling med EU, innførsel til EU og eksport, ikke-kommersiell forflytting av kjæledyr og ulike nødtiltak eller beskyttelsestiltak.

Regelverket tar også opp i seg bestemmelser om animalske biprodukter og sykdommer som kan smitte mellom dyr og mennesker. På disse områdene er det imidlertid ikke gjort endringer i forhold til dagens regelverk.

Jeg har store forventninger til forenklingen som det legges opp til. De nye reglene gir tydeligere retning for nasjonale myndigheter, slik at det blir enklere å prioritere det viktigste i bekjempelsen av dyresykdommer.

Norsk husdyrproduksjon er i verdenstoppen når det gjelder dyrehelse og dyrevelferd. Det er også begrenset forekomst av sykdommer hos husdyr som kan overføres til mennesker, direkte eller gjennom mat. God dyrehelse er en forutsetning for trygge animalske produkter av høy kvalitet og en kostnadseffektiv og bærekraftig matproduksjon.

I Norge vektlegger vi forebygging framfor behandling. I Skandinavia har vi lenge hatt en tradisjon for å se hele matkjeden – fra fjord og jord til bord – og vi får nå medhold i at den strategien er helt riktig. Det har ikke EU sagt før, men der er vi enige om at det er viktig.

Klimaendringer, globalisering og forflytting av personer, dyr og varer er forhold som gir store utfordringer for dyrehelse og folkehelse. Det gjør at Norge i større grad blir utsatt for det samme smittepresset som vi ser ellers i verden. Arbeidet med forebyggende dyrehelsetiltak i de nye dyrehelsereglene må være tilpasset vår virkelighet. Det er viktig at vi benytter muligheten for norske tilpasninger der det er mulig, for å få kostnadseffektivt smittevern innenfor de rammene som gis.

Som et eksempel på utfordringene med de nye reglene kan jeg nevne dagens nasjonale forbud mot vandrebirøkt. Vi må regne med at EUs nye dyrehelselovgivning ikke vil gi oss mulighet til å opprettholde det nåværende forbudet. Det er erfaringsmessig vanskelig å få nasjonale tilpasninger til EU-regelverket. Allikevel jobber norske myndigheter med å prøve å få gjennomslag for en tilpasning for å kunne forby vandrebirøkt videre, slik vi har gjort. Dette handler om at vi ønsker å ivareta våre bier ut fra den smitten som er i Europa. I tillegg ser vi også muligheten for å videreføre en regulering av vandrebirøkt i det nasjonale plantehelseregelverket, som ikke er en del av EØS-avtalen.

Det nye regelverket tar også høyde for betydningen av den nye utfordringen med antibiotikaresistens. Det er en utfordring i Europa. Det kan bli en stor utfordring for oss, både for folk og for dyr. Sammen med regelverket for veterinære legemidler og medisinfôr vil dette bidra til en økt oppmerksomhet om viktigheten av å unngå antibiotikaresistens. Jeg vil påstå at det er den største utfordringen både for folkehelse og for dyrehelse.

Så vil jeg til slutt si litt om den økologiske produksjonen, som var det andre jeg hadde fått i oppdrag å si noe om. Jeg vil nå redegjøre for det nye regelverket for økologisk produksjon.

Ny forordning for økologisk produksjon og merking av økologiske produkter ble vedtatt i mai 2018. Regelverket dekker, i likhet med dagens regelverk, hele matproduksjonskjeden: bestemmelser om innsatsvarer og husdyrproduksjon, akvakultur, foredling, kontroll og merking av økologiske produkter. Regelverket omfatter også krav til økologiske produkter som importeres fra tredjeland, dvs. land utenfor EØS. Forordningen trer i kraft 1. januar 2021.

Formålet med det nye regelverket er bl.a. et mer harmonisert regelverk for å sikre like konkurransevilkår for produsenter og virksomheter samt å sikre forbrukertilliten til økologiske produkter. I EU arbeides det nå med utforming av utfyllende regelverk på flere områder. Det er viktig for oss å påvirke utviklingen av dette regelverket, og vi bidrar fra Norges side aktivt i dette arbeidet. Vi arbeider for at regelverket skal være praktisk gjennomførbart i Norge, samtidig som prinsippene for økologisk produksjon ivaretas. Vi er i ferd med å vurdere det nye regelverket, og jeg ønsker å informere om noen av endringene i det.

Rettsakten innskjerper kravet om bruk av en viss andel økologisk fôr fra egen gård eller fra egen region. Det betyr at du ikke kan importere det; du skal faktisk produsere det i nærheten. Endringene fører dermed til et behov for økt produksjon av norske økologiske fôrvarer. Den andre tingen er at enkelte unntaksmuligheter vil fases ut. Som eksempel kan nevnes unntak fra å bruke konvensjonelle proteinfôrmidler til svin og fjørfe. Det vil fases ut i den økologiske driften.

Rettsakten innfører krav om dyrking i jord og et forbud mot dyrking i avgrenset vekstmedium i økologiske drivhus. Det betyr at du ikke kan sette noe i kasser og plante i dem. Du skal plante i jord, i drivhus. Omtrent all økologisk veksthusproduksjon i Norge per i dag foregår i avgrenset vekstmedium. Det kan være lite lønnsomt eller praktisk vanskelig å omgjøre eksisterende veksthus til dyrking i jord. Det å ta opp golv og slike ting kan være ganske utfordrende for mange. De nye bestemmelsene vil derfor ha betydning for næringen.

Rettsakten gir unntak for eksisterende økologiske virksomheter i Sverige, Finland og Danmark i en overgangsperiode på ti år etter at regelverket trer i kraft. Det vil si 31. desember 2030. Fra Norges side vil vi arbeide for å få aksept for en tilpasningstekst på lignende vilkår, i alle fall som det Sverige, Finland og Danmark har. Det må være et minimum, tenker jeg. Jeg tar sikte på å sende det nye økologiregelverket på nasjonal høring om ikke lenge. Det er mitt utgangspunkt.

Det er også kommet noen spørsmål som gjelder handel med landbruksvarer, og som gjelder brexit. Hvis det er greit for dere, kan jeg si litt omkring det også.

Fung. leder: Ja, det er sikkert praktisk.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad: Da vil jeg nevne at regjeringen i 2017 forhandlet en artikkel 19-avtale om handel med landbruksvarer med EU. Den avtalen ble iverksatt 1. oktober 2018. I avtalen ble det funnet løsninger for å legge til rette for handel, samtidig som viktige norske landbruksinteresser ble ivaretatt. Avtalen innebærer noen kvoteøkninger der det allerede er eksisterende import. Samtidig åpner en for mer import av matspesialiteter. Avtalen er i mindre omfang enn tidligere artikkel 19-avtaler – i mindre omfang.

For Norge innebærer avtalen også at det blir etablert kvoter på eksport av bl.a. kylling og myse. Det er ting som vi har eksportert. Dette er produkter som det er etablert eksport på, og der nye kvoter vil gi norsk industri bedre konkurransevilkår gjennom tollfri markedsadgang. Det er det jeg har lyst til å si om handel.

Når det gjelder brexit, er ikke det bare et problem for det landet det gjelder. Det tror jeg at jeg kan si. I sin redegjørelse til Stortinget om viktige EU- og EØS-saker den 24. oktober informerte utenriksministeren om regjeringens forberedelser i forbindelse med brexit, herunder midlertidige handelsavtaler mellom Norge og Storbritannia i tilfelle Storbritannia forlater EU uten en ordnet utmeldelsesavtale. Denne midlertidige avtalen innebærer at dagens handel i hovedsak vil videreføres som før, men dersom Storbritannia skulle forlate EU med en utmeldelsesavtale, vil dagens handelsregime bli forlenget.

Uansett utfall av brexit har derfor norsk næringsmiddelindustri og annen industri forutsigbarhet for handel med Storbritannia framover, sånn som det ligger nå.

Fung. leder: Takk for det. Det åpnes nå for kommentarer, eller i første rekke spørsmål til redegjørelsen.

Jeg har selv et spørsmål. Det ble referert til et forbud mot det jeg oppfattet som vandrebirøkt. Er det riktig?

Statsråd Olaug Vervik Bollestad: Ja.

Fung. leder: Hva er vandrebirøkt? Vi må nesten vite hva det er, før vi skal forby det, synes jeg.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad: Vi har strenge regler for dette i Norge fordi det er livsviktig at de ikke har sykdommer. Så er det noen som ønsker å ta med seg bikuben sin hvis de er i Norge i lengre perioder, eller i andre land i lengre perioder, og så tar de med bikuben. Ja, det er riktig, det jeg sier nå. Det er sånn det er. Hvis du har en liten bikube, kan du ta den med på ferie. Det høres for oss vanlige folk litt spesielt ut, men det er ikke det for noen. Det betyr at de kan ta med seg noen av de sykdommene som er i Europa. Vi har hatt saker i Stortinget om faren for utryddelse av våre egne bier. Det vil ha katastrofal betydning for matproduksjon og bestøving hvis vi ødelegger det, og det er grunnen til at vi er så restriktive.

Fung. leder: Da ble det oppklart. Man bør absolutt ha styr på hvor biene er.

Anniken Huitfeldt (A): Og blomstene!

Fung. leder: Ja, og blomstene. Med dette innspillet fra komiteens egentlige leder, har jeg gleden av å gi henne møteledelsen for resten av møtet.

Lederen: Da takker jeg komiteens nestleder for det. Jeg vil bare minne om at det som er regn i Oslo, er slaps på Skedsmokorset og snø på Jessheim, så det var tre gretne tenåringer som dyttet moren sin opp bakken i morges. Det var litt av et syn.

Så vil jeg benytte anledningen til å gratulere, eller kondolere, forsamlingen med dagen. Det er jo 25 år siden folkeavstemningen. Det er sterke meninger om det fortsatt, men vi er nå samlet rundt EØS-avtalen, som er tema for møtet i dag.

Jeg har Pollestad først på talerlista, vær så god.

Geir Pollestad (Sp): Takk skal du ha. Her er det nok gratulasjonane som pregar det.

Eg har fyrst eit spørsmål til nytt dyrehelseregelverk. På mange område har jo Noreg eit strengare regelverk enn det som gjeld EU. Me har høyrt om at det for vandrebirøkt no vil verta krav om ei harmonisering, og at me ikkje lenger får lov å ha våre særs strenge reglar. Men er det andre område der me mister viktige dyrevelferdsverkemiddel og dyrehelseverkemiddel som følgje av dette regelverket?

Det andre spørsmålet gjeld at statsråden nemnde ikkje-kommersiell forflytting av kjæledyr. Stortinget, i samarbeid med departementet, har jo utarbeidd eit forbod, eit reelt forbod, mot import av gatehund til Noreg. Vil dette regelverket påverka dei reglane me har der?

Det siste spørsmålet gjeld at det no ikkje lenger skal vera lov å driva økologisk produksjon i veksthus i anna enn jord. Kva omfang har denne økologiske produksjonen i Noreg, som i så fall vil verta omfatta av dette?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Jeg får slutte meg til rekken av gratulanter, og så tar jeg selvsagt forbehold på det siste, om EØS-avtalen. Det kommer vel ikke som noen stor overraskelse. Jeg har to spørsmål til landbruksministeren.

For det første var du i orienteringen innom den avtalen som vi allerede har inngått og iverksatt med EU når det gjelder artikkel 19. Så er spørsmålet om det i den framtidige utviklingen av regelverket på området som gjelder både handel med landbruksvarer og handel med bearbeidede landbruksprodukter, er noen nye prosesser på gang? Litt av grunnen til at jeg spør om det, er at jeg i oktober deltok i Liechtenstein som del av den norske delegasjonen på felles parlamentarikermøte med EU. Der ble det løftet fram av representanter fra EU et ønske om videre liberalisering av handelen med det som vel i første rekke var bearbeidede landbruksprodukter. Det ble ikke bejublet fra EFTA i det møtet, men jeg vil gjerne få en kommentar fra statsråden om det pågår noen prosesser knyttet til dette, og hva som i så fall blir formidlet fra norsk side.

Det andre er til brexit. Det er et helt konkret spørsmål, gitt at det nå blir en brexit med en avtale. En vet jo ikke så mye om det framtidige forholdet ennå, men det ligger i hvert fall en ramme for en skilsmisse på bordet. Har en noen vurdering av hvordan utviklingen i handel med landbruksvarer vil utvikle seg når britene går ut av EU – altså handelen mellom Norge og Storbritannia, og for den saks skyld om handelen mellom Norge og andre EU-land blir påvirket av det også, både handel med landbruksvarer og bearbeidede landbruksprodukter?

Ingjerd Schou (H): Takk for redegjørelsen.

Når det gjelder dyrehelseregelverket, berører det både dyrehelse, menneskehelse og beredskap. Mitt spørsmål til det punktet handler om de 40 rettsaktene som nå blir forenklet og lagt inn i én akt, slik jeg forsto det. Du nevnte at Norge ligger lenger fremme enn det regelverket, men er det noen områder hvor vi må stramme inn ytterligere? Har det konsekvenser for norsk lovgivning, og må vi gjøre endringer? Det var det ene.

Det andre er det som går på drivhus. Mitt drivhus er nok blitt mer og mer et lysthus, men når du skal lage denne type endringer i regelverket, er det litt viktig at aktørene skjønner hvorfor – hvorfor det er mer skadelig å dyrke i kasse enn i jord. Der trenger jeg en liten oppklaring på hvorfor det er nødvendig å ha denne type endringer i regelverket. Jeg tror det fra en pedagogisk–psykologisk vinkel er viktig at de som driver aktivt med dette – det er et relativt stort område i deler av Norge hvor man har vekst i drivhus – skjønner hvorfor det er nødvendig å gjøre denne type endringer.

Svein Roald Hansen (A): Takk for orienteringene. Jeg skal bare sjekke ut at dette er mer orientering enn at man ønsker noe avklaring på noen standpunkter. I så fall kan vi støtte arbeidet for å beholde biene i Norge.

Det andre spørsmålet er siden du berører brexit. Det er mye som tyder på nå at det blir en uttreden for Storbritannia på grunnlag av skilsmisseavtalen, og da skal de forhandle en avtale om det videre forholdet til EU. Da har de 11 måneder, og det er ikke så mange som tror at det er mulig. Hvis statsministeren er troverdig, vil en ikke forlenge overgangsordningen og forhandlingstidspunktet. Det betyr at man nyttårsaften om et år – 2020 – kan gå ut av EU, altså ikke ha en avtale for videreføring. Hvordan slår våre avtaler inn da? Vil våre avtaler som slår inn hvis det blir en hard brexit, altså uten skilsmisseavtale, slå inn hvis man går inn på WTO-grunnlag fra nyttår 2021?

Lederen: Da er det ikke flere på talerlisten, og jeg gir ordet til landbruksministeren, vær så god.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad: Jeg skal svare etter beste evne.

Jeg har lyst til å kommentere biene først og spørsmålet fra Geir Pollestad. Vi jobber iherdig med å bevare vårt vern av det, for jeg mener det er ganske klokt. Så det jobbes det med – det har jeg lyst til å si.

Så til økologisk bruk: Nå får de i tilfelle rette på meg, de som sitter bak her, men jeg mener det er ca. 60 produsenter i Norge som driver med dette. Jeg vet ikke hvor mange, men noen driver og dyrker rett i jord fordi de mener det er det som er det beste økologiske grunnlaget. Hele denne endringen – det kan jeg si til Ingjerd Schou også – handler for noen om agronomi, og det handler om tillit til de økologiske produktene. Det gjør at noen har valgt å bruke dette. Det er en innstramming for å skape en tillit til det, som er gjort fra EUs side. Jeg har ingen formening eller skal si noen ting ennå i forhold til det, men det er det som foregår i Europa, og det er den utfordringen.

Når det gjelder gatehund, er det helt riktig som Pollestad sier, at det er noe vi har, og som vi har fått noen klager på, som ligger i ESA. Det er fordi noen vil importere disse gatehundene. Det er en utfordring for oss. De mener det tar for lang tid med sertifikater og alt dette, og vi må bruke lang tid i karantene. Jeg skal ikke debattere det, men bare vise en problemstilling: Hvis vi ser på engasjementet som var rundt den hundesykdommen som kom i august–september–oktober, kan vi bare drømme om hvor viktig det er å ha kontroll på disse sidene. Slik sett jobber en med dette også, men det ligger som sagt en utfordring i at vi har blitt meldt inn til ESA på akkurat det, fordi det er noen som importerer til oss, og noen som eksporterer, som mener at det skaper et hinder over grensene.

Så til Gjelsvik når det gjelder handel og artikkel 19 spesielt. Det som har vært utgangspunktet, og som dere helt sikkert så, i hvert fall da Kristelig Folkeparti gikk inn i regjering, var at vi var ganske tydelige på at vi skulle ha et sterkt importvern. Det står i Granavolden-plattformen, og det gjelder for regjeringen i utgangspunktet. Det er også en del av den praktiske politikken vår.

Så er det sånn at i den siste avtalen om landbruksprodukter, som ble inngått i 2017, er det lavere import av storfekjøtt enn den artikkelen som var i 2010. Vi har gått ned fordi vi ser at det har vært viktig for oss at vi sikrer norske produsenter. Norge etablerte kvoter i 2017 på eksportsiden på kylling og myseprodukter, som jeg sa til deg. Men i utgangspunktet er det slik, Gjelsvik, at vi har det importvernet tydelig framme når vi forhandler. Det hadde vi også da vi hadde forhandlinger om Mercosur. Da var det faktisk viktig for oss å sette rammer rundt importen med tanke på norsk landbruk. Det gjorde at vi ikke økte kvotene for storfekjøtt verken fra Brasil eller Argentina fordi det gjelder det som ligger i vår plattform. – Så det er utgangspunktet for dette.

Det er ingen forhandlinger akkurat nå om at vi skal forhandle mer om andre ting.

Så til brexit: Vi har alle, også jeg, hatt besøk av den britiske ambassadøren. Jeg har vært opptatt av å legge tungt innover dem Norges situasjon med kort vekstsesong, klima og hvor viktig det er for oss å hegne om norsk landbruk. Det betyr at for norske landbruksvarer vil det kunne videreføres som i dag mellom Storbritannia og Norge dersom det ikke blir en avtale. Blir det en avtale, vil det være en overgangsperiode med samme handelsregime som det vi har i dag. Og uansett utfall må det være en forutsigbarhet for handelen begge veier.

Utenriksministeren kan også svare, men for oss er den viktigste importkvoten for Norge i WTO. Den samlede kvoten vil være lik. Så må en, hvis en skulle komme i en situasjon, måtte dele mellom EU og Storbritannia – den samlede kvoten. Tanken er at den skal være lik.

Lederen: Da kan utenriksministeren få svare.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Komitélederen og jeg fleipet litt med at i denne sammenheng når vi snakker om vandrebirøkt og andre ting, er det fristende å betegne det med representanten Pollenstad. (Munterhet i rommet) Dette er jo en dag for henholdsvis sorg og glede alt ettersom hvordan man ser det. Man må kunne ha det litt morsomt på morgenen!

Til spørsmålet fra Svein Roald Hansen knyttet til avtaler med britene, gjelder det vi har inngått av beredskapsavtaler for «no deal»-scenarioet. Og sånn jeg forstår spørsmålet fra Svein Roald Hansen, dreier det seg om hva som skjer hvis det ikke er oppnådd enighet innen utløpet av en overgangsperiode. Da er det i utgangspunktet sånn at de avtalene vi har inngått for en «no deal»-situasjon, ikke gjelder. Vi skal bruke overgangsperioden til å forhandle om vårt framtidige forhold på samme måte som britene forhandler om sitt framtidige forhold til EU.

Det er klart at tida er, som du sier, knapp. Nå kan også overgangsperioden forlenges en gang hvis begge parter ønsker det. Hvis det er sånn at man begynner å nærme seg et punkt hvor man ser at tida er knapp, at det er behov for mer tid, vil jeg ikke utelukke, heller, at overgangsperioden forlenges. I overgangsperioden skal britene behandles som om de er EU-medlem, som kjent. Det vil også gjelde vårt forhold til Storbritannia.

Lederen: Flere har ikke tegnet seg, og vi går til neste sak.

Da sier vi tusen takk til statsråd Bollestad.

Lederen: Her har Europautvalget mottatt en liste over rettsakter som regjeringen foreslår innlemmet i EØS-avtalen på møtet i EØS-komiteen den 6. desember.

Ønsker utenriksministeren å orientere om noen av rettsaktene?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Jeg ønsker i utgangspunktet ikke det denne gangen utover det som ligger i det oversendte materialet.

Lederen: Da har Rigmor Aasrud bedt om ordet.

Rigmor Aasrud (A): Takk for at vi får anledning til å kommentere.

Jeg har et spørsmål knyttet til forordning 589, som går på EURES-samarbeidet. Det er tidligere innmeldt en kommentar til den forordningen fra norsk side, og EFTA-landene har uttrykt flere reservasjoner. Jeg vil gjerne vite hva som har skjedd etter at dette har vært behandlet og hva som er status nå.

Jeg synes også, ut fra det som står her, at det er ganske krevende å se hvilke lovendringer som faktisk kreves basert på det som står i notatet. Det er en god beskrivelse av hva forordningen innebærer, men det er vanskelig å se hva som er de konkrete endringene som vil påvirke norsk lovgivning, så jeg vil gjerne ha litt forklaring på akkurat det.

Audun Lysbakken (SV): Det gjelder det samme. Den rettsakten som handler om EURES, er vurdert å gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet. Jeg synes det er krevende ut fra det vi har fått, helt å få oversikt over hvilke konsekvenser det kan ha. Men dette går på sosial- og arbeidslivsområdet, som det er særlig oppmerksomhet rundt, og som vi er særlig opptatt av, og som vi tenker kan være problematisk. Men det er vanskelig helt å ta stilling til det ut fra det som er beskrevet her.

Jeg vil bare varsle at dette er noe vi må komme nærmere tilbake til, men kan utenriksministeren gi oss en litt mer konkret innføring i hva det er ved dette som vil gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet?

Lederen: Da gir jeg ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Dette er for så vidt også en diskusjon som vi kommer tilbake til og som jeg skal orientere om under Eventuelt knyttet til arbeidsformer i Europautvalget. Jeg skal ikke foregripe det her, det skal jeg orientere litt om senere.

Som representanten Lysbakken sier, er dette noe som ligger på arbeidslivsområdet og til arbeids- og sosialministeren. Jeg har ikke akkurat nå full oversikt over svaret på de spørsmålene som ble stilt. Det vil jeg gjerne komme tilbake til skriftlig til komiteen så snart som mulig. Jeg tar også gjerne initiativ til at arbeids- og sosialministeren kan komme å orientere i neste europautvalgsmøte. Det er rett nok ikke før i februar, men hvis det er ønske om det, så gjerne det.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Takk for det svaret fra utenriksministeren

Denne saken er også, som det er uttrykt både fra Aasrud og Lysbakken, noe vi i Senterpartiet er veldig opptatt av hva som er det reelle innholdet i. Det er i hvert fall en av de sakene som Stortinget vil komme tilbake til ut fra hvordan det er beskrevet her.

Det er ganske mange saker denne gangen, der en sier det vil være behov for en lov- eller forskriftsendring, at det er behov for en behandling i Stortinget. Og det er også denne gangen en del saker som ikke har det. Ut fra den beskrivelsen som ligger her, er det særdeles vanskelig for oss som sitter i Europautvalget å ha en tydelig vurdering av det skillet som der er gjort. En har Nav-skandalen friskt i minne, der en da vurderte feil, sånn som det framstår i ettertid, konsekvensene av en konkret forordning, fra regjeringens side inn i Europautvalget.

Jeg vil bare stille et spørsmål i første omgang: Er det noen av de sakene som står på denne listen som en vurderer ikke å være inngripende eller som krever forskriftsendring eller lovendring der regjeringen har vært i tvil om det? Det er vanskelig for oss ut fra beskrivelsen å se rekkevidden av sakene, så det er fint om en kan få en tilbakemelding på akkurat det.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Som sagt, det første spørsmålet til Gjelsvik kommer jeg tilbake til under Eventuelt. Så vidt vi har vurdert, har det ikke vært noe usikkerhet rundt kategoriseringen av rettsaktene i denne omgang. Men hvis det er noen spesielle rettsakter Gjelsvik tenker på, tar jeg gjerne spørsmål om eller innspill rundt det, men i utgangspunktet har det ikke vært usikkerhet rundt klassifiseringen, nei.

Lederen: Da er det ingen flere som har tegnet seg til rettsakter.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: I forrige uke deltok jeg på det halvårige EØS-rådsmøtet i Brussel. Og som dere vet, markerer vi 25-årsjubileet for ikrafttredelsen av EØS-avtalen i år. Den har tjent oss veldig godt i et kvart århundre. Både på EFTA-sida, EØS-sida og EU-sida synes det å være et inntrykk som gjelder for alle. Så kan man si at for noen av oss har dagen i dag selvfølgelig en bismak, siden det er 25 år siden vi stemte nei. Jeg takker sånn sett for kondolansene fra komitélederen i begynnelsen av møtet.

Under EØS-rådsmøtet var det viktig for meg å bruke anledningen til å minne om at begge parter har ansvar for at EØS-avtalen fortsetter å fungere som den skal. Jeg opplever nok også at EU-sida har blitt mer bevisst på EØS-avtalen de siste månedene. Det tror jeg skyldes to ting: Det ene er brexit, og det andre er markeringene vi har hatt i forbindelse med EØS-avtalens 25-årsjubileum. Vi har også hatt en markering med statsministre, og det har vært viktig. EU omtaler selv det toppmøtet som nyttig og konstruktivt.

Både EU, EØS og EFTA har det siste året jobbet for å få redusert etterslep av rettsakter, som vi har diskutert noen ganger her i utvalget også. Denne fellesøvelsen har gitt tydelige resultater. Etterslepet er redusert med over 30 pst. siden januar. Det er nå på sitt laveste nivå siden 2015. Og det er særlig innenfor det finansielle området, hvor Norge har viktige økonomiske interesser, at etterslepet har gått ned. Jeg vil også benytte anledningen til å takke Stortinget for å ha bidratt godt i det arbeidet.

I møtet diskuterte vi også den framtidige utviklingen av det indre marked. Diskusjonen tok utgangspunkt i en kommentar fra EØS/EFTA-landene som vi oversendte EU tidligere i høst. I det innspillet la vi bl.a. vekt på klima- og miljøspørsmål og på styrken av den digitale dimensjonen i det indre marked.

EU sa seg enig i våre prioriteringer, og vi ser fram til deres formelle tilsvar. Dette viser at EØS-rådet er en viktig arena for å fremme Norges interesser og engasjere våre partnere på EU-sida i konstruktiv diskusjon.

I det norske innlegget framhevet jeg behovet for å utvikle det indre marked for tjenestesektoren. Det må gjøres på en måte som sikrer rettferdige konkurransevilkår og forhindrer sosial dumping.

Siden forrige EØS-rådsmøte i mai har EUs tredje energimarkedspakke trådt i kraft i EØS etter at Island opphevet sitt konstitusjonelle forbehold tidligere i høst. I den forbindelse minnet jeg i innlegget om den norske erklæringen da Stortinget vedtok den tredje energimarkedspakken. Erklæringens åtte prinsipper, inkludert fortsatt nasjonal kontroll over våre energiressurser og endelig beslutningsmyndighet i spørsmål om nye utenlandskabler, vil ligge til grunn for norsk tilnærming i videreutviklingen av energisamarbeidet.

Jeg gjorde også EØS-rådet oppmerksom på saken rundt praktiseringen av trygdeforordningen. Det har skjedd mye i trygdesaken den siste tida, og arbeids- og sosialministeren redegjorde for Stortinget om saken 5. november. Regjeringa har oppnevnt et utvalg som skal gjennomføre en grundig og fullstendig gjennomgang. Trygdesaken har fått sin egen prosess her i Stortinget. Det er derfor ikke naturlig at jeg sier så mye mer om det i dag, for denne saken går i de organene den skal. Men jeg vil informere om hva som er kontakten opp mot EU.

I EØS-rådet la jeg vekt på at dette er en høyt prioritert sak fra regjeringas side, og at alle individuelle vedtak gjennomgås. Målet er å rette opp feil og å sikre korrekt anvendelse av trygdeforordningen i framtida. Jeg informerte også om det uavhengige utvalget nedsatt for å finne ut hvordan dette kunne skje. De andre rundt bordet tok dette til informasjon og hadde for så vidt ikke oppfølgende spørsmål. Jeg informerte også EFTAs parlamentarikerforsamling samme ettermiddag om dette. Mitt inntrykk er at det i begge møtene ble verdsatt å få en orientering.

I tilknytning til EØS-rådet gjennomførte vi en politisk dialog om utenrikspolitiske spørsmål med det finske EU-formannskapet og EUs utenrikstjeneste. Det er fast praksis. Temaene denne gangen var nordområdene og situasjonen i Syria.

Jeg møtte også høyrepresentanten Mogherinis etterfølger, Josep Borrell, som fram til nå er spansk utenriksminister. Jeg understreket viktigheten av at vi viderefører det samarbeidet som Norge og EU har om globale spørsmål. Det inkluderer også det institusjonaliserte samarbeidet om giverlandsgruppa for Palestina, som Norge leder.

Jeg la også vekt på at vi har behov for fortsatt nær dialog om utviklingen av Norges nærområder i nord. Der er det også verdt å merke seg at på EU-sida jobbes det nå med vurdering om å lage nye Arktis-strategier, og det er mange EU-land som engasjerer seg mer i Arktis. Da har vi behov for, og det må vi ha et godt samarbeid med Stortinget om, å framlegge norske synspunkter, for Arktis kan se litt annerledes ut fra Italia enn det gjør fra Norge, for å si det litt forsiktig.

Så er det to nye direktiver på forbrukerområdet. EU-parlamentet vedtok i mai to nye forbrukerdirektiver, ett om levering av digitale ytelser til forbruker og ett om salg av varer til forbruker. Det siste erstatter det tidligere forbrukerkjøpsdirektivet fra 1999, som er gjennomført i norsk rett i forbrukerkjøpsloven.

Direktivet om digitale ytelser regulerer også kontraktstyper som til nå ikke har vært omfattet av regulering på EU- og EØS-nivå, nemlig kontrakter der forbrukeren ikke nødvendigvis betaler med penger, men f.eks. oppgir personopplysninger for å få tilgang til en digital ytelse, som et sosialt medium eller en skytjeneste.

De nye EU-reglene har som formål å forenkle grensekryssende handel i EØS ved å harmonisere reglene for forbrukeravtaler og gjøre reglene for fysiske produkter og digitale ytelser så like som mulig. De nye reglene skal også styrke forbrukervernet i avtaler om digitale ytelser som f.eks. apper og skytjenester.

En slik harmonisering vil komme norske forbrukere og næringsdrivende til gode. Det er fordi det vil bli enklere å forutse hvilke regler som gjelder for forbrukeravtaler når man handler med aktører i andre EØS-land.

Norge har jobbet for regler som sikrer god balanse mellom kjøpers og selgers interesse. Når det gjelder spørsmålet om forbrukerdirektivet, hadde Kommisjonen opprinnelig et ønske om en fullharmonisert 2-års absolutt reklamasjonsfrist ved forbrukerkjøp i hele EØS. Fra Norges side har vi jobbet aktivt for å få beholde muligheten til en 5-års reklamasjonsfrist for varer som er ment å ha lengre levetid. I denne sammenheng er eksempler både biler og mobiltelefoner. Det var flere EU-land som delte Norges syn, og i de vedtatte direktivene er det en åpning for å beholde eller innføre lengre reklamasjonsfrist enn to år. Det har vært viktig for oss. Det betyr at vi kan opprettholde reklamasjonsfristen på fem år for særlig holdbare varer, og dette er godt i tråd med det som har vært norsk posisjon i hele diskusjonen.

For å sikre balansen godt mellom kjøper og selger har det også vært viktig for oss å opprettholde kravet til at forbrukeren må melde fra om en mangel innen rimelig tid etter at den oppdages. Det er det vanlige etter kjøpsloven i dag også, og det er for å kunne gjøre krav gjeldende som følge av mangelen. Vi har også engasjert oss for at selger skal få en adgang til å tilby retting og omlevering før forbrukeren får rett til å heve. Det er også i tråd med det som gjelder etter vanlig norsk rett. Begge deler har vært viktig for norsk næringsliv og er ivaretatt i de vedtatte direktivene.

Direktivene er vurdert EØS-relevante og kan bli innlemmet i EØS-avtalen neste år. Gjennomføringsfristen fra EU er satt til 1. juli 2021. Rettsaktene ligger under Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområde, og for å gjennomføre direktivene i norsk rett vil det bli nødvendig å endre forbrukerkjøpsloven og innføre nye regler om digitale ytelser.

Til slutt vil jeg kort orientere om situasjonen i Polen og Ungarn når det gjelder EØS-midlene. Som jeg har informert Europautvalget om tidligere, har det vært en prosess med å finne en fondsforvalter til det regionale fondet for sivilt samfunn i Polen. Prosessen er gjennomført i tråd med avtalen om valg av fondsforvalter, men polsk side har utfordret avtalen som er inngått. Da det ikke lyktes å komme fram til enighet med Polen på dette punktet, har vi fra givernes side foretatt det endelige valget. Vi har ikke mottatt en formell reaksjon fra polske myndigheter på dette, og vi forventer at begge delene av fondet nå vil bli forvaltet i tråd med forutsetningene. Selv om vi anser at dette nå er løst, kan vi ikke utelukke at det kan møte motstand fra polsk side også i tida framover.

Forhandlingene med Ungarn er fortsatt krevende, men vi er i tett dialog og vurderer ulike løsninger som ivaretar vår røde linje om at fondet skal forvaltes uavhengig av ungarske myndigheter. Det er også avgjørende for å sikre nok tid til forsvarlig implementering av alle programmene under EØS-midlene til Ungarn. Jeg vil på vanlig måte holde Stortinget orientert om den videre utviklingen.

Lederen: Er det noen som ønsker ordet? – Først Sigbjørn Gjelsvik.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Her var det mange tema, og flere av dem er det andre prosesser på. Når det gjelder tredje energimarkedspakke, er det en egen behandling i Stortinget senere i dag, så jeg går ikke nærmere inn på den.

Jeg har et spørsmål som går på forbrukerdirektivet. Som utenriksministeren var inne på, er det ikke minst det som går på reklamasjon og frister for det, som har vært et viktig spørsmål for Norge, og også en uenighet som vi har hatt med EU. Så registrerer jeg det som utenriksministeren sier når det gjelder løsninger, men jeg har likevel et spørsmål. Når utenriksministeren sier at det er åpning for at en har en utvidet frist til fem år, og at det er godt i tråd med norske synspunkt, hva betyr det? Er det Norge selv som har mulighet til å definere dette, eller innenfor hvilke rammer gjelder det? Er det på noen måte innskrenkning i de frister som vi har i Norge i dag, og hvordan har dette blitt vurdert? Hva slags dialog har en hatt med f.eks. Forbrukerrådet og andre som har engasjert seg i de sakene?

Utenriksministeren var så vidt inne på et tema som gikk på utvikling av regelverk på tjenesteområdet, så vidt jeg skjønte, i den orienteringen fra EØS-rådet. Jeg lurer på om utenriksministeren kan si litt mer om hva som faktisk ligger i det.

Espen Barth Eide (A): Jeg vil bare understreke at det er veldig bra at vi nå har formelt tilsluttet oss den tredje energimarkedspakke, og at det arbeidet nå er i mål. Det er en stor fordel når man samarbeider nært med andre land, at man deler det samme regelsettet som alle andre har, og ikke prøver å ha sitt eget. Sånn sett er det en god nyhet.

Så har jeg lyst til å anerkjenne det at utenriksministeren personlig fremførte disse viktige poengene, som var viktig for oss. Det ble skapt et feilaktig inntrykk i debatten at man hadde nøyd seg med å sende dette til orientering, men det var en foreløpig orientering. Som vi hele tiden har ønsket, skulle dette fremføres politisk, og det har da skjedd. Det vil jeg bare anerkjenne.

Lederen: Da er det ikke flere som har tegnet seg, og jeg gir ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Når det gjelder forbrukerkjøp, om Norge har en mulighet til å definere dette selv, er svaret på det ja. Det har vært et viktig poeng for oss hele veien, og det er også i tråd med forbrukerkjøpslovgivningen i dag også. Derfor har det vært viktig.

Det har vært tett dialog med forbrukermyndighetene, og det er på bakgrunn av bl.a. den dialogen at vi har framført våre posisjoner overfor EU. Det vi merket, var at det var flere EU-land som var enig i våre vurderinger, og for oss var det derfor viktig både å kunne håndtere det og samtidig finne den rette balansen mellom kjøper og selger, for dette er en vekselvirkning.

Når det gjelder tjenesteområdet, hadde jeg i mitt innlegg i EØS-rådsmøtet en henvisning egentlig kun til at dette er blant de tingene vi er nødt til å diskutere når vi skal se på videreutvikling av det indre marked og EØS-avtalen framover. Det er helt åpenbart at på tjenesteområdet ligger det nå en lang rekke nye problemstillinger også, som det blir viktig å håndtere, og noe av det er knyttet til digitale tjenester bl.a. Det å sørge for at det indre marked holder tritt med utviklingen, er viktig også for Norge, både for norsk næringsliv og norske forbrukere. Derfor vil jeg peke framover på at dette er en viktig del av de tingene vi må diskutere og ta opp.

Ellers er jeg helt enig med representanten Barth Eide i at det er viktig at vi nå formelt har fått på plass regelverket. Det var naturlig å bruke denne anledningen, for det var nå det skulle implementeres, til å gjenta og minne om den politiske erklæringen som lå til grunn for Norges vedtak.

Lederen: Da er det ikke flere som har tegnet seg til denne saken.

Vi kan gå over til siste saken på dagsordenen, Eventuelt.

Lederen: Vi har en litt lengre sak under Eventuelt, og det er en sak som har vært oppe ved noen anledninger, om hvordan Europautvalget fungerer. Jeg har hatt møte med stortingspresidenten, og jeg har også hatt noen samtaler med utenriksministeren over tid om denne saken. Hun skal nå redegjøre kort for noen forslag til endringer av hvordan utvalget fungerer.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Det er helt riktig, som komitélederen sier, at vi har egentlig i lengre tid sett på hvordan det kan jobbes enda bedre med EØS-saker opp mot Stortinget. Vi har hatt noen samtaler om det her i utvalget. Vi har også jobbet med det i departementet over tid, og komitélederen og jeg har hatt en dialog om det. På mandag hadde vi et møte hvor jeg skisserte noen ideer som vi diskuterte, for å kunne følge opp denne diskusjonen.

Som jeg var litt inne på i stad, er det slik at Nav-saken følger et eget spor, både gransking og gjennomgang av individuelle saker, og i tillegg går sporet i kontrollkomiteen i Stortinget. Selv om de forslagene som jeg har til å se på arbeidsmåter, ikke har sammenheng med Nav-saken så sådan, mener både komitélederen og jeg at det uansett kan være fornuftig å se på dette, rett og slett fordi det handler bl.a. om mengden rettsakter og hvordan informasjonen er tilgjengelig.

Noe av utfordringen for regjeringa – og det tror jeg den forrige regjeringa også kan skrive under på – er at årshjulet, kalenderen og prosessene i EU er sånn at vi ikke kan styre og kontrollere dem, naturlig nok –

Lederen: Hadde vi kunnet gjort det!

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Ja, hadde vi kunnet gjort det, men det legger også noen rammer for hvordan vi kan jobbe, nemlig hvor lang tid vi og andre har til å jobbe med bl.a. rettsaktene før EØS-komiteens møter. Et godt eksempel på det kommer jeg til i det første forslaget.

Komitélederen og jeg har diskutert to forslag. Det ene er hvordan Europautvalget kan få mer tid til forberedelser. Ett mulig tiltak er at vi oversender de foreløpige listene til Stortinget over rettsakter som kan antas å bli innlemmet i EØS-komiteen, så snart en sånn foreløpig liste foreligger. Det er normalt fire–fem uker før neste EØS-komitémøte.

Men – det er et men – og det er at den lista vil kunne fravike til dels betydelig fra den endelige lista som besluttes. Det ser vi egentlig et eksempel på i dagens sakskart, hvor dere fikk en liste 21. november, og så kom det en oppdatert, endelig liste 25. november. Det har med syklusen i EU å gjøre. Både EØS og EFTA-landene og EU-siden trekker fortløpende saker fra lista helt fram til lista er omforent. Så den kan se mye større ut enn det den endelige lista blir, men den kan også inneholde andre saker fordi noen saker trekkes og eventuelt andre kommer til. Men jeg tror allikevel – med de forbeholdene – at det å oversende lista tidligere gir anledning til å stille noen spørsmål i forkant av innlemmelsen i EØS-avtalen og ikke minst i forkant av våre møter. Da må man bare ta høyde for at det kan komme til å bli store endringer i de listene. – Det er det ene forslaget.

Det andre forslaget er utfylling av den annoterte dagsordenen. Jeg kunne ønske å innta noe mer informasjon i den annoterte dagsordenen knyttet til sakene og om de ulike rettsaktene som antas å være av særlig interesse på dagsordenen for møtene. Det vil f.eks. kunne være mer om norsk posisjon, hvorvidt sakene har vist seg å bli mer kontroversielle eller problematiske i EU av ulike årsaker. Vi snakker om det jeg vil kalle en nokså nøytral henvisning, altså det er ikke en diskusjon om norske posisjon som sådan, men det er mer en henvisning til hva som ligger der.

Poenget er at med en mer utfyllende beskrivelse kan vi også berede grunnen for en bredere debatt i Europautvalget – for så vidt også i Stortinget i forbindelse med redegjørelsene som er der – og Europautvalget vil fortsatt måtte lese den dokumentasjonen som følger rettsaktene i EØS-notatbasen, men dagsordenen går da dypere inn i materien og vil forhåpentligvis i litt større grad kunne identifisere problemstillingene. Så må jeg også der ta det forbeholdet at noen ganger kan det være vanskelig på forhånd å vite hva som vil utløse politisk diskusjon og ikke, men det er i hvert fall et forsøk på å peke litt mer retning av hva som kan være spesielt interessant å se på.

Begge forslagene vil kunne bidra til at det blir flere spørsmål og mer debatt i møtene våre. Så må det samtidig være aksept for at ikke alle spørsmål nødvendigvis vil kunne besvares umiddelbart av meg – det fikk vi et eksempel på i stad. Det komitélederen og jeg vurderte da vi snakket sammen, var om vi kunne opprette en mulighet for at man samler inn i komiteen spørsmål som måtte være, og sende dem til Utenriksdepartementet, slik at vi kan sørge for å få besvart dem av fagstatsrådene, og at vi kanskje ikke bruker det vanlige skriftlig spørsmål-instituttet, for det kan ta litt tid, og det kan bli litt løsrevet, men at vi samler opp, slik at vi kan svare samlet. Det er mitt ansvar å koordinere det samlete EØS-arbeidet, men jeg kan jo heller ikke overta fagstatsrådenes rolle. Det er viktig å finne det balansepunktet på en god måte.

Alt i alt betyr det at jeg gjerne vil at vi fra regjeringas side også på et tidligere tidspunkt etterstreber å få gitt mer informasjon om rettsakter som har forbehold om Stortingets samtykke, og at vi samtidig også har som ambisjon å peke ut mer informasjon om de rettsaktene hvor denne typen forbehold ikke er tatt, og hvor det er regjeringas prerogativ å beslutte. Det går egentlig rett inn i det spørsmålet Gjelsvik hadde i stad. Min intensjon er at vi skal prøve å gjøre dette første gang på neste europautvalgsmøte, som er berammet til 4. februar, sånn at det da kommer ut lister i forkant.

Når vi nå prøver å finne noen metoder som kan gi litt større veiledning i informasjonsmengden, er det samtidig – som jeg også var tydelig på da komitélederen og jeg møttes – å finne den riktige balansen med tanke på fornuftig ressursbruk. Det er klart at det er voldsomt mye informasjon som ligger tilgjengelig, og det handler også om ikke å etablere nye prosedyrer som på ulike måter tillegger departementene uforholdsmessig mye ekstraarbeid, men samtidig gir en bedre veiledning. Det ligger allerede veldig mye informasjon ute, men øvelsen blir å forsøke å gjøre det lettere å sortere og finne den informasjonen ved å prøve å peke mer i retning.

Så har komitélederen og jeg diskutert at vi prøver oss fram med dette, ser om det gir den ønskede effekten, om det gir noen merverdi, og så får vi sette en fot i bakken etter hvert og se om dette er noe som Europautvalget syns er bra eller ikke, eller om det er andre ting som vi ser at kan være fornuftig å vurdere. Men det er i alle fall et lite forsøk fra vår side på å gjøre den store mengden av informasjon som er, litt mer tilgjengelig.

Lederen: Takk, da er det Audun Lysbakken.

Audun Lysbakken (SV): Jeg synes det er veldig positivt at vi kommer i gang med et sånt arbeid. Jeg synes tiltakene også høres positive ut. Det å finne en måte å få stilt spørsmål på, vil jo i seg selv gjøre møtene bedre, fordi det også vil gjøre det lettere for regjeringen å skjønne hva som kommer til å komme opp, jf. EURES i dag, f.eks. Da vil spørsmålene komme og regjeringen vil vite at dette er vi interessert i å få vite mer om. Så det å finne en rutine for at en kan gjøre det, er bra.

En ting som jeg bare har lyst til å skyte inn, som jeg synes det er viktig å se på, er at det er bra med mer informasjon, men vel så viktig er egentlig å se på hvordan informasjonen formidles. For det er jo ikke sånn at det alltid hjelper med bare flere sider med tekst. Det som av og til er vanskelig her, er å finne ut hva som er viktig. Når en nå har disse kategoriene knyttet til i hvor stor grad en rettsakt griper inn i norsk handlefrihet, f.eks., så er det som er avgjørende for oss for å skjønne om vi skal jobbe videre med dette eller ikke, hvordan dette griper inn. Ta EURES, siden vi hadde det i dag: Det er ikke nødvendigvis viktig for oss å få mange flere sider om det, men å få en ordentlig forklaring i det som kommer ut, på hvordan dette griper inn i norsk handlefrihet.

Svein Roald Hansen (A): Jeg er enig i at man forsøker ut dette. Hvis man skal gjøre som vi opplevde nå, først å få en liste på ganske mange sider, og så kommer det en ny liste, tror jeg det må være en veiledning om hva som er annerledes, så vi ikke må sitte med to lister og finne det ut. Jeg savnet f.eks. i den første listen at det ikke sto noe om at det krevde lovendring på en av disse EURES-sakene. Men det sto i den andre. Da skal man lese grundig for å finne den setningen som ikke var i den første listen. Jeg synes dette EURES-opplegget som vi fikk nå, også er et godt eksempel på: Er det ikke mulig, før man begynte på de syv forordningene, å lage en forklarende inngang, at de endringene omfatter syv forskjellige forordninger, slik at man skjønte at det hang sammen og slapp å måtte finne det ut selv?

Så utfylling av dagsordenen: Jeg er litt usikker på om jeg oppfattet at det også gjelder de redegjørelsene som vi f.eks. fikk nå fra landbruksministeren. Der kunne det også vært en fordel å få noe skriftlig på forhånd – ikke side opp og side ned, men noe skriftlig. Det er ikke alltid det er lett å ta det på øret.

Det som jeg føler er helt borte her, er at dette først og fremst er et konsultasjonsorgan og ikke et informasjonsorgan. Det er lenge siden det var et konsultasjonsorgan. Det er derfor jeg spurte om det var noen posisjoner man vil ha avklaring på at det er støtte for i Stortinget. Det har jeg opplevd tidligere at jeg har spurt en oljeminister om, som så helt forvirret ut – at det var derfor han var her.

Så spørsmålet er: De er kanskje ikke så gode de eksemplene, men når det gjelder dyrehelseregelverket: På hvilket tidspunkt har regjeringen behov for å få avklaringen om hva den har støtte for? Er det mens man forsøker å påvirke arbeidet mens det pågår i EU? Eller er det tilpasningstekster man skal forsøke etter at det er besluttet i EU? Det er også et element i dette som jeg synes vi skal ha med oss.

Så har vi i Stortinget fått rigget til et apparat som gir oss veldig god bakgrunnsinformasjon. I forbindelse med forberedelsene nå er det avdekket at den nettsiden UD har med oversikt over domstolssaker vi er involvert i, ikke er helt à jour. Tolley-saken er f.eks. ikke nevnt der. Det spørsmålet jeg sitter med, er: Hvorfor engasjerte Norge seg i den saken? Det går jeg ut fra ville stått hvis den var omtalt på hjemmesiden. Der har UD rett og slett en oppdateringsjobb å gjøre. I Danmark oppdateres visst den siden hver eneste uke.

Lederen: Tusen takk for innlegg som du holdt på vegne av alle dem som leser rettsaktene i utvalget veldig nøye. Tybring-Gjedde – vær så god.

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Takk for det. Jeg er enig i det som Lysbakken sider. Det som er viktig her, er ikke mengden informasjon, men hva som er politikken. Vi er jo politikere, og vi skal vite hva som er kontroversielt. Hva er endringen her som vil ha konsekvenser for dagens regelverk og lovverk, hvis man går inn på det som blir foreslått eller diskuteres? Det trenger man ikke mer enn en halv side for å si innledningsvis, og så kan man gå inn og forklare hva birøktervandring er og alt det. Det er ikke så veldig interessant for de aller fleste, det er veldig få som driver med det, men vi vil vite hva som er konsekvensen for oss som politikere, og hva vi skal forholde oss til som er endringer. Det å identifisere problemstillinger, som utenriksministeren nevnte, er selvsagt viktig, men også hva endringen er konkret. Jeg tror vi kan komme ganske mye lenger hvis vi starter der, for da får vi reelle politiske vurderinger og kan presentere det tilbake til gruppene våre – hva som faktisk er problemstillingen her, istedenfor at vi blir indirekte misforstått, lurt eller ikke følger med i timen, sånn som skjedde med Nav-skandalen. For det kan fort skje igjen hvis vi bare sier at alle er blitt orientert, så det burde dere skjønt alle sammen. Jeg tror at da må departementet også være involvert – hva er det som er kontroversielt? Og så må de faktisk fortelle oss det, slik at vi også kan ta stilling til det – ulike partier som tar ulike stillinger til de ulike problemstillingene.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Jeg er enig i det som både Lysbakken har sagt og Tybring-Gjedde sa her, og for så vidt det som Svein Roald Hansen var innom – det at en tydeliggjør hva som er de politiske problemstillingene, og hva det søkes avklaring på. Hva det søkes tilbakemelding fra Europautvalget på, sånn at det blir tydeliggjort.

Jeg ønsker også – lik det Svein Roald Hansen er inne på – når det gjelder orienteringer som blir gjort fra ulike statsråder, at om en ikke får orienteringene i sin helhet på forhånd, at en i hvert fall får det vesentlige av innholdet, sånn at en faktisk gjennom det kan forberede seg på å stille noen spørsmål. Det er krevende når det tidvis er ganske detaljerte saker det blir orientert om, som det kan ligge mye politikk i, enten det har vært når justisministeren har vært her, eller landbruksministeren i dag. Det tror jeg vil gjøre det enklere for oss, men det vil også gjøre det mer matnyttig for regjeringen. Istedenfor at en skal ta noen kommentarer mer på sparket ut fra en muntlig orientering, kan det fort være ting en ikke fanger opp. Uansett er det sånn at hvis en hadde fått tid til å lese gjennom det skriftlige, hadde en kanskje sluppet å stille noen av spørsmålene – fordi en ikke fanget det godt nok opp i orienteringen, og at en må stille et spørsmål for å være trygg på at en har forstått det riktig.

Jeg synes det peker i riktig retning det som blir skissert her fra utenriksministerens side, men én ting er hvordan en i regjeringen jobber opp mot fagstatsrådene, men vel så viktig for Stortinget er hvordan fagkomiteene blir koblet inn. En blir invitert på den del orienteringer, men det er jo som vi snakket om angående EURES, at det er ikke vi som sitter rundt bordet her, som er de som er nærmest på Stortinget til faktisk å kunne ha noen kvalifiserte meninger om det. Det er jo arbeids- og sosialkomiteen. Hvordan en kan jobbe enda bedre på Stortinget med koblingen mot andre fagkomiteer for å sikre en ordentlig behandling, tror jeg vi trenger å jobbe videre med.

Derfor synes jeg dette er veldig bra, men jeg synes også det kunne være bra om partigruppene på Stortinget tenkte litt videre på hvordan vi som storting jobber med dette, og at det ikke bare er en kjapp utkvittering her i Europautvalget nå.

Ingjerd Schou (H): Jeg tror dette går i riktig retning. Jeg tenker at det er noen veldig enkle spørsmål – i hvert fall fra meg – og det er: Hva skal vi være? Skal vi være et konsultasjonsorgan, tror jeg man må innrette sakene på en annen måte – det er lenge siden jeg opplever at vi har vært det – eller skal dette bare være et informasjonsorgan eller en informasjon til forberedelse om at dette kan vi komme til å måtte arbeide mer med. Det fordrer at vi avklarer hva vi skal være.

Så er det det andre, og det er: Hvem er vi? Vi er lovgivere. Regjeringen har et prerogativ innenfor sine områder, men når det gjelder rettsaktene som ligger på bordet: Jeg leste gjennom alle sammen, og jeg tenkte at når det berører både Canada, Australia og Singapore, trenger jeg en setning under om ivaretatt i Norge, ikke aktuelt i Norge, eller hva. Det er den informasjonen jeg som lovgiver vil ha. Vil det bety at vi som lovgivere på disse rettsaktene må foreta endringer i norsk lov, at det ikke har noen konsekvenser, eller betyr det at vi må ha nye lover? Så ut fra vår posisjon: Hvem er vi?

Jeg tenker nok at i en del av disse sakene som vi får, hvis vi bare skal tenke hva vi skal være på informasjonssiden, trenger vi faktisk informasjon om hvilke konsekvenser det har i det som regjeringen arbeider videre med – det vil ikke komme til Stortinget. Hvis det skal til Stortinget, og vi skal gjøre endringer, det skal være nye lover, eller vi skal følge det opp på noen måte for å godkjenne et direktiv vedtatt i EØS, vil det berøre oss, og det må gjøres et mye grundigere arbeid i utenrikskomiteen, men det vil også berøre fagkomiteene våre hvis man skal godkjenne et EØS-direktiv, f.eks.

Lederen: Jeg tror vi skal gi ordet til utenriksministeren nå, og så kommer vi tilbake til dette ved en senere anledning. Det har vært en nyttig runde, men det viktigste – tror jeg – er at når regjeringa konsulterer Stortinget, må man eksplisitt si det. I et informasjonsorgan kan mye flyte, da er vi ikke konsultert om det. Hvis vi ser hvordan våre naboland gjør det, som er medlemmer av EU, er det en helt annen situasjon. Der ber statsråden om godkjenning for veldig mange av de posisjonene som inntas i forkant av det enkelte møte. Det er egentlig det som er hensikten med dette organet også, at man ber om en tilslutning til det som er norske posisjoner. Da må man eksplisitt gjøre klart hva som er konsultasjon, og hva som er informasjon.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Takk for en god runde med nyttige tilbakemeldinger.

Jeg har egentlig ikke noen ambisjon om at vi nå skal produsere veldig mange sider med ny tekst, for jeg tror ikke det er det som behøves. Det er faktisk mer enn nok tekst. Ambisjonen er mer å forsøke å peke på noen problemstillinger som utvalget kan gå dypere inn i, hvis man ønsker det. Så er det sånn at Europautvalget fortsatt må gjøre grovjobben og må lese det som trengs å leses, men kanskje få en liten pekepinn på hvor det kan være interessante ting.

Så er det – i alle fall sånn som jeg vurderer det – minst like viktig at vi gjør det samme når det gjelder fagstatsråder som stiller i utvalget, når det gjelder utfylling av dagsordenen. Ofte er fagstatsrådene her på ganske teknisk kompliserte spørsmål. Nettopp derfor kan det være viktig å gi en liten pekepinn på det. Jeg er også helt enig i at bakgrunnsinformasjonen som gis fra Stortinget, den informasjonspakken som kommer, er veldig god og utfyllende, og den gir også et viktig innblikk.

Til akkurat Tolley-saken, vil jeg egentlig henvise det spørsmålet til ASD om hvorfor Norge ønsket å intervenere. Men det er jo en rutine på at vi intervenerer et sted mellom fem og ti ganger i løpet av et år. Det er sånn at alle saker kommer fra EU eller EFTA-domstolen til alle EØS-land, og så blir man – alle EØS-stater – rett og slett spurt helt generelt om man har et ønske om å intervenere. I den sammenheng fungerer UD som et postkontor. Så det vi gjør, er bare å videreformidle det til riktig fagdepartement, og så må fagdepartementet vurdere om de har et ønske om å intervenere og i så fall hvorfor. Så det er egentlig det som er bakgrunnen.

Nå har det aldri egentlig vært sånn at denne databasen har vært helt oppdatert, men det spørsmålet vi nå vurderer fra vår side, er om vi skal endre den praksisen og gjøre sånn at den blir mer oppdatert.

Til Tybring-Gjeddes spørsmål er det klart at det også her er en balansegang, for som jeg sa tidligere, kan det være vanskelig å identifisere hva som kommer til å bli de politisk kontroversielle sakene. Det kan være en liten del av et område, eller det kan være et helt område. Noen ganger tror man jo at noe skal være kontroversielt, men så er det ikke det, og andre ganger er det stikk motsatt. Jeg tror ikke jeg skal legge på embetsverkets skuldre å gjøre vurderingen av hva som blir politisk kontroversielt, og ikke. Men jeg tror nok at vi kommer et stykke på vei med å identifisere litt tydeligere på de tingene som jeg nå har snakket om. Og så ser vi hvordan det fungerer, om det gir noen merverdi.

Så er det også et poeng som Gjelsvik har, i tillegg til de andre som jeg har nevnt nå, og det er hvordan Stortinget jobber med det. Det skal ikke jeg legge meg opp i, for det må Stortinget vurdere selv. Men det er klart at det kan jo vurderes hvordan partigruppene bruker fagkomiteene på andre måter enn det som kanskje er vanlig, med at det kun inviteres inn hit, men det må Stortinget selv gjøre en vurdering av.

Så vil jeg bare si når det gjelder dette som Ingjerd Schou tok opp helt mot slutten, om det trengs nye lover osv.: Det står for så vidt i listen, og det tas alltid forbehold om Stortingets samtykke når vi går inn i dette, og det er helt nødvendig. Ofte kan det være nødvendig med en lov, og andre ganger kan det være nødvendig med forskriftsendringer. Så er det også viktig her å finne balansegangen, for dette er også regjeringas prerogativ, og det betyr at vi ikke skal stemme over de ulike posisjonene Norge skal ha i sammenhengene, som Schou også er inne på. Men i flere større saker mener jeg det er viktig å gjøre en kombinasjon av å sørge for at Stortinget er godt informert om det som foregår, og gjerne da før sakene kommer til beslutning i Norge – prosesser som pågår, og som vi vet kommer om en liten stund. Men det kan også være spesielle saker, som f.eks. brexit, som griper sterkt inn i norske interesser på ulike måter og berører alle fagdepartementer, hvor det er viktig at Stortinget er løpende orientert om hvordan regjeringa jobber, hva vi tenker, og hvor vi ser at det er nødvendig f.eks. å lage beredskapslovgivning, som Stortinget var usedvanlig rask til å gjøre da vi ba om det. Det samarbeidet er det viktig å bruke Europautvalget til å videreføre.

Lederen: Da sier jeg tusen takk, og så kan vi heve møtet.