2.5.2 Merknader til ny § 2-22
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at hovedregelen
fremgår av første ledd første punktum, om at tilbydere av audiovisuelle
bestillingstjenester skal investere direkte et beløp som tilsvarer
fire prosent av tilbyderens årsomsetning, i norske audiovisuelle
verk. Hva som menes med direkte investering, er nærmere regulert
i § 2-23, mens omsetning er nærmere definert i § 2-22 første ledd
tredje punktum. Audiovisuelle bestillingstjenester er definert i
§ 1-1 bokstav d.
Flertallet viser
videre til at det i første ledd andre punktum slås fast at bidragsplikten
også omfatter tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester som
er etablert i andre EØS-stater, og som tilbyr audiovisuelle bestillingstjenester
rettet mot et norsk publikum. Ved vurderingen av om en tjeneste
er rettet mot Norge, skal det blant annet tas hensyn til om reklame
o.l. er rettet mot norske kunder, og om tjenestens hovedspråk, innhold eller
kommersielle kommunikasjon er spesielt rettet mot publikum i Norge.
Flertallet viser
videre til at første ledd tredje punktum definerer begrepet omsetning,
som er sentralt for beregningen av tjenestetilbyderes investeringsplikt etter
første ledd. Med omsetning menes brutto omsetning i Norge fra den
audiovisuelle bestillingstjenesten fratrukket merverdiavgift. I
begrepet brutto omsetning inngår alle former for inntekter knyttet
til tjenesten. Eksemplene som nevnes, er ikke uttømmende. Omsetning vil
også omfatte inntekter fra videresalg av den audiovisuelle bestillingstjenesten
gjennom andre tilbyderes abonnementsbaserte produkter, for eksempel
der en distributør gjør audiovisuelle bestillingstjenesters kataloger
eller individuelle titler tilgjengelig mot betaling som én av flere
separate pakker. Eventuell omsetning fra salg av fjernsynsinnhold,
for eksempel via en blandet tjeneste der man i tillegg til en audiovisuell
bestillingstjeneste kan kjøpe tilgang til fjernsyn, jf. kringkastingsloven
§ 1-1 første ledd bokstav c, vil ikke inngå i omsetning som gir
grunnlag for å beregne tjenestetilbyderens bidrag.
Flertallet viser
videre til at andre ledd angir unntak for visse typer audiovisuelle
bestillingstjenester. Etter bokstav a gis det uttrykkelig unntak
for Norsk rikskringkasting AS. I bokstav b unntas tilbydere med lav
omsetning eller lav seerandel, dvs. årsomsetning på under to millioner
euro eller seerandel på under én prosent av det norske markedet.
Dette unntaket er en gjennomføring av endringsdirektivet artikkel
13 (6). Videre gis det i bokstav c også unntak for tjenestetilbydere
som ikke tilbyr spillefilm, dokumentarfilm, dramaserier og dokumentarserier.
Også dette unntaket gjennomfører endringsdirektivet artikkel 13
(6).
Flertallet vider
videre til at tredje ledd gir Medietilsynet adgang til å gi dispensasjon
fra bidragsplikten når tjenestens art eller innhold tilsier at en
slik forpliktelse vil være uforholdsmessig. I denne vurderingen
skal det særlig tas hensyn til om forpliktelsen vil være praktisk
gjennomførbar og rimelig, jf. tredje ledd andre punktum. Bestemmelsen
innebærer at det vil kunne gis unntak for tjenestetilbydere etter
en særskilt vurdering. Dette vil kunne ivareta tilfeller som bør
unntas, men som ikke fremgår eksplisitt av tredje ledd.
Flertallet viser
videre til at det følger av fjerde ledd at en tilbyder som investerer
et høyere beløp enn det som følger av forpliktelsen innenfor ett
og samme regnskapsår, vil få det overskytende beløpet godskrevet som
investering i det påfølgende året. Flertallet vil fremheve
at denne bestemmelsen tas inn for å tilpasse regelverket til en
bransje med lang planleggingshorisont for investeringer og samtidig
sikre at regelverket ikke blir til hinder for investeringer i større
produksjoner som ikke nødvendigvis kommer årlig.
Flertallet viser
videre til at det i femte ledd gis hjemmel for departementet til
å fastsette nærmere regler i forskrift om unntak fra investeringsplikten
og om rapporteringsplikt til Medietilsynet.
Flertallet vil fremheve
viktigheten av tett dialog med bransjen i regjeringens arbeid med
utformingen av forskriften og at bransjen gis nødvendig tid til
å tilpasse seg forpliktelsen før ikrafttredelse.
Flertallet fremmer
følgende forslag:
«Kringkastingsloven ny § 2-22 skal lyde:
§ 2-22 Plikt til å investere
i norskspråklige audiovisuelle verk (investeringsplikt)
Tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester
plikter å investere direkte i norske audiovisuelle verk et beløp
som tilsvarer minst 4 pst. av årlig omsetning. Plikten gjelder også
for tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester etablert i andre
EØS-land som tilbyr audiovisuelle bestillingstjenester rettet mot
et norsk publikum. Med omsetning menes tjenestetilbyderens brutto
omsetning i Norge fra den audiovisuelle bestillingstjenesten eksklusiv
merverdiavgift, blant annet omsetning fra abonnement, reklame, sponsing
og produktplassering.
Første ledd gjelder ikke for
-
a. Norsk rikskringkasting
AS
-
b. tjenestetilbydere som har en årsomsetning
på under to millioner euro eller dersom tjenesten har en seerandel
på under én prosent av det norske markedet,
-
c. tjenestetilbydere som ikke tilbyr spillefilm,
dokumentarfilm, dramaserier og dokumentarserier.
Medietilsynet kan etter søknad fra tjenestetilbyder gi
dispensasjon fra investeringsplikten når tjenestens art eller innhold
tilsier at en slik forpliktelse vil være uforholdsmessig. Ved vurderingen
skal det særlig tas hensyn til om forpliktelsen ikke vil være praktisk
gjennomførbar eller rimelig.
Dersom en tilbyder av audiovisuelle bestillingstjenester
investerer mer i et regnskapsår enn forpliktelsen som følger av
første ledd, vil den overskytende investeringen kunne regnes inn
i ett eller begge av de to påfølgende regnskapsårene.
Departementet kan gi forskrift om unntak fra
investeringsplikten, om beregning av investeringsforpliktelsen og
om rapporteringsplikt til Medietilsynet.»
Flertallet viser
videre til at det følger av fjerde ledd at en tilbyder som investerer
et høyere beløp enn det som følger av forpliktelsen innenfor ett
og samme regnskapsår, vil kunne regne den overskytende investeringen
inn i ett eller begge av de to påfølgende regnskapsårene. Flertallet mener med dette at tilbydere kan
fordele overskytende investeringer fra år én til både år to og år
tre, eller bare til år to eller år tre. Eksempelvis dersom en tilbyder
investerer 8 pst. av omsetningen i Norge i år én, kan tilbyderen
velge å fordele overskyt-ende investeringer til år to, år tre, eller
begge, etter hva som passer best. Flertallet presiserer
at bare nye investeringer kan overføres til påfølgende år. Flertallet vil fremheve at denne bestemmelsen
foreslås for å tilpasse regelverket til en bransje med lang planleggingshorisont
for investeringer og samtidig sikre at regelverket ikke blir til
hinder for investeringer i større produksjoner som ikke nødvendigvis
kommer årlig.