«Revisjon av C-107 – aktiviteter i og fra Norge
I 1957 ble ILO-konvensjon nr 107 (C-107) vedtatt av ILO. Denne
konvensjonen har hovedtittelen ‘C- 107 - Indigenous and Tribal Populations
Convention, 1957 (No. 107)’. Hovedtittelen ble ikke oversatt til
norsk.
Konvensjonen har en undertittel med den beskrivende teksten ‘Convention
concerning the Protection and Integration of Indigenous and Other
Tribal and Semi-Tribal Populations in Independent Countries’
Den offisielle, norske oversettelsen av undertittelen er: ‘Konvensjon
nr. 107 om vern og integrering av innfødte og andre befolkningsgrupper
som helt eller delvis lever under stammeforhold i uavhengige land.’
Undertittelen er helt entydig på at dette dreier seg om innfødte
befolkningsgrupper som lever under stammeforhold og at disse befolkningsgruppene
ikke er integrert i det øvrige samfunnet i de landene som de lever
i. Altså befolkningsgrupper av en bestemt type.
Professor Carsten Smith skrev i NOU 1984:18 ‘Om samenes rettsstilling’,
at C-107 er ment å beskytte og integrere ‘naturalorienterte, ikke
industrialiserte kulturer’, som ikke er integrert i ‘storsamfunnet’
i de landene de bor i.
Samerådet
Samerådet ble dannet i 1956. Samerådet består i dag av de fleste
toneangivende samepolitiske organisasjonene i Norge, Sverige, Finland
og Russland. Fra Norge er Norske Samers Riksforbund (NSR), Norske
Reindriftssamers Landsforbund (NRL) og Samenes Folkeforbund (SFF)
medlemmer. Det er Samerådet som trekker opp de ideologiske- og politiske
hovedlinjene. Dette skjer i de deklarasjonene som Samerådet vedtar.
Medlemsorganisasjonene er forpliktet til å ratifisere disse deklarasjonene,
ellers blir de ekskludert fra Samerådet.
Samerådet hadde til å begynne med kontakt med ‘Den europeiske
mindretallsunionen. (FUEN)’,
Samerådet valgte imidlertid i løpet av siste halvdel av 1960-tallet,
å vende seg bort fra minoritetsbevegelsen til fordel for den internasjonale
bevegelsen som var innrettet mot de samme befolkningsgruppene som
C-107 er innrettet mot, nemlig ‘indigenous and tribal polulations.’
Det formelle vedtaket for denne kursendringen skjedde på Samerådets
konferanse i 1971.
Dermed startet lobbyvirksomheten fra Samerådet, dets medlemsorganisasjoner
og støttespillere ovenfor myndighetene i Norge, Sverige og Finland,
samt Nordisk råd, for at samene skulle bli anerkjent som en ‘indigenous
and tribal polulations’-gruppe.
Samerådet innså at det ville bli vanskelig å få myndighetene
med på at samene var ‘indigenous and tribal polulations’- eller
innfødte stammepopulasjoner.
Om det var representanter for Samerådet som først reiste spørsmålet
om å få revidert C-107 er ikke dokumentert. Uansett; spørsmålet
ble reist og Samerådet, dets medlemsorganisasjoner og støttespillere
deltok aktivt i å fremme krav om å få gjennomført en revisjon. Hovedargumentet
for å få revidert konvensjonen, var at C-107 har som målsetning
å integrere avsondrete, ikke-integrerte befolkningsgrupper som lever
under mer eller mindre stammeforhold, og at en slik målsetning ikke
var akseptabel.
Dermed ble det satt i gang en lobbyvirksomhet ovenfor ILO - systemet
og ovenfor myndighetene i medlemslandene i ILO, blant annet i Norge,
for å få revidert konvensjonen.
Her sto ‘The World Council of Indigenous Peoples’,WCIP, etter
hvert sentralt. WCIP ble stiftet på en internasjonal konferanse
i Port Alberni, Canada, i 1975, der representanter fra 19 land deltok.
Samerådet’s Aslak Nils Sara deltok bl.a. i forarbeidet til opprettelsen
av WCIP. Ved opprettelsen var følgende representanter fra Samerådet
til stede: Fra norsk side stilte Aslak Nils Sara, Ole Henrik Magga
og Alf Isak Keskitalo. Fra svensk side Ingwar Åhren og Nils Mikal
Utsi. Fra finsk side stilte Pekka Lukkari, Esko Palonoja og Nils-Aslak
Valkeapää. Sara var visepresident i WCIP i perioden 1981–84 og styremedlem
til 1996.
I Norge ble det arbeidet etter to spor. Det ene sporet var å
få revidert C-107. Det andre sporet var å få norske myndigheter
til å gå med på et krav om at samene i Norge er å regne som en C-107-gruppe.
I St.prp.nr 36 (1958) som omhandlet spørsmålet om norsk ratifikasjon
av C-107, kan man lese at ‘Konvensjon nr.107… omhandler folkegrupper
som ikke finnes i vårt land, og det er derfor ingen grunn til å
gå inn på ratifikasjonsspørsmålet.’ Dette ble også stadfestet av
Stortinget. Sentralt i begrunnelsen for dette standpunktet var argumentet
om at samene i Norge den gangen var så integrert i det øvrige samfunnet
i Norge at konvensjonen ikke var relevant for forholdene i Norge.
Debatten rundt dette spørsmålet fortsatte likevel.
Krav fra samepolitisk hold, med tilknytning til Samerådet, om
ratifikasjon av C-107, ble flere ganger tatt opp med myndighetene.
Dette førte til at Regjeringen i 1978 besluttet å få spørsmålet
om norsk ratifikasjon av C-107 nærmere utredet.
Denne beslutningen førte til NOU 1980:53 ‘Vern av urbefolkninger’
som kom i 1980. Utredningen var et enmannsverk. Den ble skrevet
av statsviter og jurist Einar Høgetveit. Han konkluderte, utrolig
nok, med at samene i Norge kunne regnes som berettiget til å bli beskyttet
av innholdet i C-107. I denne utredningen betegnet han samene som
en urbefolkning. Høgetveit ble senere hovedsekretær for den gruppen
som gjennomførte en utredning som førte til NOU 1984:18 ‘Om samenes
rettsstilling’. Han deltok også aktivt i Genève som utsending fra
Regjeringen, i forbindelse med arbeidet med å revidere C-107. Han
var også en pådriver for å få gjennomført en rask ratifisering av
C-169.
Lobbyvirksomheten, fra blant annet WCIP, overfor ILO, førte til
at i 1986 ble det holdt et møte av sakkyndige i Genève for å drøfte
en mulig revisjon av C-107. I hvor stor grad den norske regjeringen
deltok i denne lobbyvirksomheten kjenner jeg ikke til. En av de sakkyndige
var Einar Høgetveit fra Justisdepartementets lovavdeling. Han var
sendt av UD som (privat) sakkyndig uten formelt mandat. Han ble
likevel oppfattet av ILO som formell utsending fra den norske regjeringen.
Møtet tilrådde en delvis revisjon og utførte grunnlagsarbeidet
for behandlingen som skulle skje på arbeidskonferansen i ILO i 1988,
og som førte til at C-107 ble delvis revidert, og man besluttet
å lage en ny konvensjon – C-169 – som så ble vedtatt i 1989.
De departementene som var delaktige i arbeider med revisjonen
var Utenriksdepartementet, som ledet arbeidet, samt Justisdepartementet,
Kommunal- og arbeidsdepartementet og Landbruksdepartementet.
Norsk
samepolitikk kullkastes
I et internt notat, som omtaler forhandlingene i Genève, datert
til den 16. mai 1988, fra UD,s Rettskontor, kan en blant annet lese
dette:
‘Den norske delegasjonen til konferansen på dette punkt
skal etter forslag fra KUD til UD bestå av: Førstekonsulent Irvin
Høyland, UDs rettsavdeling, Aslak Nils Sara, formann i Norsk Sameråd,
og som rådgiver under deler av konferansen underdirektør Arne G.
Arnesen, Landbruksdepartementets reindriftskontor. Dessuten skal
byråsjef Solbakk i KAD etter planen besøke konferansen som ledsager for
statsråd Engseth.’
I notatet kan en også lese dette:
‘Konvensjon nr. 107 er ratifisert av bare 27 stater, hovedsakelig
latin-amerikanske stater og stater uten urbefolkning. Ingen nordiske
land har ratifisert, delvis på grunn av at konvensjonen ikke ble ansett
som anvendelig på samer, som jo ikke kan sies å leve helt eller
delvis under stammeforhold. I de senere års debatt er dessuten integrasjonsformålet
blitt fremholdt som en hindring for tiltredelse.’
Det het også at
‘For Norge, som for de fleste andre land, vil imidlertid
to forhold bli viet spesiell oppmerksomhet:
a) De innledende artiklene (definisjoner og formål)
Her vil statens delegasjon arbeide for en definisjon som klart
omfatter samene, samtidig som formålet søkes endret til positiv
støtte for opprettholdelse av urbefolkningenes egen kultur. Stikkord
kan være ‘selv-identifikasjon’, ‘medinnflytelse’ og ‘saklig avgrenset
selvforvaltning’.’ (Uthevet av meg)
En instruks, godkjent av berørte departementer, datert
til den 30. mai 1988, ble oversendt til den norske forhandlingsdelegasjonen
i Genève. Da var forhandlingene om revisjon av C-107 i gang.
I denne instruksen kan en blant annet lese at:
‘Det skal gjøres klart at Norge anerkjenner samene som
urbefolkning, og i tråd med dette skal representantene arbeide for
en endring av ILO-konvensjonens definisjonsbestemmelser slik at
den norske samebefolkning faller innenfor.
Man skal i denne forbindelse ha for øye at den reviderte konvensjonen
forutsettes å ha gyldighet for alle urbefolkninger, fra norske samer
med sine organisasjoner og institusjoner til små og isolerte stammer
i tropiske regnskoger.’ (Uthevet av meg.)
Det sto også skrevet i instruksen at
‘I tråd med norsk samepolitikk bør det fremheves at prinsippet
om reell likebehandling innebærer at det tas hensyn til urbefolkningenes
kulturelle og sosiale særtrekk’
Det foreligger, så langt som jeg kjenner til, ingen dokumentasjon
for at denne vesentlige politikkendringen ble forelagt for-, eller
klarert av Regjeringen eller av Stortinget.
Ble dette forelagt for-, eller klarert av Ap’s sentrale organer?
Når det gjelder Stortinget så kan det dokumenteres at det ikke
ble informert eller konsultert.
Jeg viser til at i møte 10. juni 1988, 10 dager etter at instruksen
ble avsendt, legges sak om ILO frem for Stortinget.
Der besluttes det i St.prp. nr. 46 for (1987-88) at – ‘ILO-konvensjoner
som Norge tidligere ikke har ratifisert – behandles ikke av dette
Storting’.
I proposisjonen står det på sidene 20-21 om C-107:
‘Disse sidene ved konvensjonen har også skapt bekymring
innen ILO selv. På denne bakgrunn sammenkalte ILO`s styre et ekspertmøte
i september 1986, der det også deltok en norsk sakkyndig for å vurdere
om og i hvilken utstrekning konvensjon nr. 107 burde revideres.
Møtet konkluderte enstemmig med at konvensjonens grunntone er avleggs,
og at konvensjonen derfor bør revideres. Revisjonsspørsmålet vil
derfor bli tatt opp på ILO`s arbeidskonferanse i 1988 og 1989, med
tanke på å utarbeide et nytt instrument.
Kommunal- og arbeidsdepartementet tilrår på denne bakgrunn at
spørsmålet om en eventuell norsk ratifikasjon av konvensjon nr.
107 vurderes på nytt når den reviderte konvensjonen foreligger og
etter at spørsmålet om ratifikasjon er endelig drøftet med Samerettsutvalget.’
(side 21)
Til tross for dette - får altså den norske delegasjonen instruks
om å endre den norske samepolitikken på en vesentlig måte. Og det
samtidig som Stortinget informeres om at det skal tas stilling til
det spørsmålet på et langt senere tidspunkt.
Og hvorfor informeres det ikke i proposisjonen, eller under stortingsmøtet,
om en instruks som ble sendt 10 dager tidligere, og som hadde til
hensikt å kullkaste norsk samepolitikk?
Stortinget diskuterte aldri, verken før eller etter at ILO-169
ble vedtatt, om Norge skulle gjør en slik kursendring.
Konklusjon: Opplysninger om instruksen og oppnevnelsen av en
norsk delegasjon med deltaker fra Samerådet og NSR og embedsmenn
som var positiv til de politiske målsetningene som Samerådet og
NSR hadde formulert, ble holdt tilbake ovenfor Stortinget. Ikke
ett ord om at Norge er i ferd med å forplikte seg til en helt ny
samepolitikk, som gikk ut på å få laget en konvensjon med definisjonsbestemmelser
som gjør at samene i Norge faller innenfor, ble ytret.
Det er derfor nærliggende å omtale oppførselen som et politisk
kupp ovenfor Stortinget, i hvert fall fra deler av Regjeringen.
Dette tyder på at det var en fraksjon i Regjeringen Brundtland
(II), og dermed i Arbeiderpartiet(?), som formulerte målsetningene
og som fremmet denne målsettingen under forhandlingene i Genève.
ILO-konvensjon nr. 169, som ble resultatet av revisjonen av C-107, kan
derfor sees på som et bestillingsverk fra denne fraksjonen. Dette
i nært samarbeid med representantene for Samerådet og NSR, som deltok
i den norske delegasjonen og som i tillegg hadde egne representanter
i Genève. (Det må også føyes til at det innen embetsverket fantes
personer som ut ifra egen overbevisning, arbeidet aktivt for å få
dette til.)
At det var et nært samarbeide mellom representanter
for Samerådet og representanter for Regjeringen opplyses det om
i artikkelen ‘Who Owns the Land? Norway, the Sami and the ILO Indigenous
and Tribal Peoples Convention’ (2013)
Artikkelen er skrevet av ‘Hanne Hagtvedt Vik, Department
of Archaeology, Conservation and History, University of Oslo, Oslo,
Norway og Anne Julie Semb, Department of Political Science, University
of Oslo, Oslo, Norway’.
Der kan en blant annet lese dette:
‘Norwegian Sami representatives participated actively
in shaping Norwegian contributions to the ILO process; in particular,
Aslak Nils Sara, Leif Dunfjeld and Leif Halonen of the Nordic Sami
Council developed close relations to Arnesen and Wille’ (s.15)
(Norske, samiske representanter deltok aktivt
i utformingen av det norske bidrag til ILO-prosessen; særlig Aslak
Nils Sara, Leif Dunfjeld og Leif Halonen fra Samerådet utviklet
nære relasjoner til Arnesen og Wille.)
Leif Dunfjeld som kom fra NSR og Samerådet arbeidet for WCIP
i Genève i denne perioden. Han spilte en sentral rolle på vegne
av Samerådet og NSR. I en artikkel med tittelen ‘Historical Synopsis
of the Sami/United Nations Relationship’ som er skrevet av Christian
Jakob Burmeister Hicks, kan en lese dette:
‘The most significant participation came from the Nordic
Saami Council. Leif Dunfjeld, currently a Senior Advisor for the
Norwegian Ministry of Municipal Affairs, was working in Geneva in
November 1986. At the time he was working as a representative for
the Nordic Saami Council on the Working Group on Indigenous Peoples.
In 1986, the ILO Convention 107 was up for review. None of the other indigenous
groups saw the significance of participating in this process. Mr.
Dunfjeld was a major player in the revision process.’
(Den viktigste deltakeren kom fra Nordisk Sameråd. Leif Dunfjeld,
var da seniorrådgiver i det norske Kommunaldepartementet og jobbet
i Genève i november 1986. Da jobbet han som representant for Nordisk Sameråd
i arbeidsgruppen for urfolk. I 1986 var ILO-konvensjonen 107 oppe
til vurdering. Ingen av de andre urfolksgruppene så betydningen
av å delta i denne prosessen. Herr Dunfjeld var en hovedaktør i
revisjonsprosessen.)
Dunfjeld som kom fra NSR og Samerådet var altså en
hovedaktør i revisjonsprosessen.
http://www.thearctic.is/articles/topics/samisynopsis/references.htm
Min forståelse om at det var en fraksjon innen Regjeringen
som sto for dette, uten at Regjeringen og ante hva som var på gang,
indikerer blant annet det som Hanne Hagtvedt Vik (UiO) og Anne Julie
Semb (UiO) skriver i den tidligere nevnte artikkelen ‘Who Owns the Land?
Norway, the Sami and the ILO Indigenous and Tribal Peoples Convention’.
Der kan en blant annet lese dette:
‘The MFA (UD) regularly negotiated human rights treaties
and had well-established bureaucratic procedures through which such
matters were handled. Regular and relatively detailed memoranda
in the archives show that top officials and political leadership
were kept informed of the progress in the ILO revision process.
However, the officials of other ministries who followed indigenous issues
at the international level had colleagues and superiors with limited
experience with direct involvement in creating international human
rights treaties. It is likely that these officials consulted their political
superiors prior to declaring Norwegian support for the ILO revision
efforts, and that these emphasized the political importance of getting
a revised convention that Norway could ratify. The consulted archival
materials, however, give no indication that the political leaderships
of the ministries of Local Government and Labour, or Justice, felt
the need for a closer consideration of the relevance of the revision
efforts for the domestic situation. That the discussions that prepared
Norwegian positions were held on a low level, indicate that neither
the politicians nor the top officials expected the ILO process to
have significant bearing on the on-going domestic processes.’
(Utenriksdepartementet forhandlet regelmessig frem menneskerettighetstraktater
og hadde veletablerte, byråkratiske prosedyrer som ble håndtert
gjennom slike saker. Regelmessige og relativt detaljerte notater
i arkivene viser at topptjenestemenn og politisk ledelse ble holdt
orientert om fremdriften i ILO-revisjonsprosessen. Tjenestemenn
i andre departementer som fulgte urfolksspørsmål på internasjonalt
nivå, hadde imidlertid kolleger og overordnede med begrenset erfaring
med direkte involvering i å lage internasjonale menneskerettighetstraktater.
Det er sannsynlig at disse tjenestemennene konsulterte sine politiske
overordnede før de erklærte norsk støtte til ILOs revisjonsarbeid,
og at disse understreket den politiske viktigheten av å få en revidert
konvensjon som Norge kunne ratifisere. Det konsulterte arkivmaterialet
gir imidlertid ingen indikasjoner på at de politiske ledelsene i
kommunal- og arbeidsdepartementene, eller justisdepartementet, følte
behov for en nærmere vurdering av revisjonsarbeidets relevans for
den innenlandske situasjonen. At diskusjonene som forberedte norske
posisjoner ble holdt på et lavt nivå, tyder på at verken politikerne eller
de øverste tjenestemenn forventet at ILO-prosessen skulle ha vesentlig
betydning for de pågående, innenlandske prosessene.)
(Denne fotnoten er lagt inn av forfatterne: ‘The Norwegian Cabinet
discussed the ILO process for the first time when the Minister of
Local Government on 25 April 1990 proposed a resolution in support
of ratification of C169. ‘)
(Uthevelse, innskutt parentes og understrekning er gjort av meg.)
‘Samene
er indigenous peoples’
Den 27.06.89 ble C-169 vedtatt av ILO.
På den76. Internasjonale Arbeidskonferanse i Geneve, som var
fra 7.6. 89 til 28.6.89, erklærte Statssekretær Arne Arnesen, på
vegne av regjeringene i Norge, Sverige og Finland at samene er ‘indigenous
peoples’ i Norge, Sverige og Finland.
Meg bekjent var ikke spørsmålet om samene i Norge er å betrakte
som en befolkningsgruppe som faller inn under definisjonsbestemmelsene
i C-169, (er indigenous peoples) behandlet av, eller i, noe statsorgan i
Norge på det tidspunktet. Utsendingen fra den norske regjeringen
tok seg derfor til rette på utilbørlig vis, på denne konferansen.
To sentrale spørsmål
To sentrale spørsmål kan reiser her før en går videre:
-
1. Hvor mange utenom de som var involvert
i forberedelsene til revisjonsforhandlingene og som deltok under
revisjonsforhandlingene, kjente til målsettingen om å få utarbeidet
og vedtatt en konvensjon som skulle ha definisjonsbestemmelser,
slik at den norske samebefolkningen faller innenfor denne definisjonen?
-
2. Hva var begrunnelsen for at denne fraksjonen innen Regjeringen
gikk inn for en slik målsetting?
Ny regjering – hva skjer?
Regjeringen Brundtland (II) fratrer den 16.10.89. Regjeringen
Syse tiltrer. Den nye regjeringen består av H, Krf og SP.
Jeg vil anta at de personene innen embetsverket som hadde vært
med i revisjonsprosessen av C-107 og som ivret for at Norge måtte
ratifisere C-169 - og det raskt – dvs. umiddelbart etter regjeringsskiftet,
satte i gang med lobbyvirksomhet ovenfor de aktuelle statsrådene
og statssekretærene, for å overbevise dem om at det var viktig å
få en rask vurdering av om Norge skulle ratifisere C-169 eller ikke.
De ønsket å fullføre kupp-planen så raskt som mulig.
Det greide de.
Denne konklusjonen kan trekkes fordi at allerede den 13.11.89,
under en måned etter at Syse-regjeringen var innsatt, avga Olje-
og energidepartementet sin høringsuttalelse til spørsmålet om norsk
ratifisering av C-169, som første departement.
Jeg antar at høringsuttalelsene fra departementene som var toneangivende,
ble skrevet av de samme personene innen embetsverket som var aktive
for å få revidert C-107.
C-169 ble sendt ut til høring bare til en engere krets av berørte
parter. Disse var alle departementene, en del samiske og samepolitiske
organisasjoner og institusjoner og LO og NHO. Andre berørte parter
fikk ikke anledning til å avgi høringsuttalelse. Etter min mening
var dette et brudd på forvaltningsloven som tilsier at alle berørte
parter skal gis anledning til å uttale seg.
Justis- og politidepartementets høringsuttalelse ble retningsgivende
for de fleste departementene. I deres uttalelse kan en blant annet
lese at ‘konvensjonen ikke kan anses for å stille krav om særrettigheter
for urbefolkningene’. Justisdepartementet hevdet også at C-169 ikke
innebar nye regler som står i motstrid med norsk rett og at det
derfor ‘ikke (er) grunn til å kreve bestemte endringer av norske
interne regler før en norsk ratifikasjon kan finne sted’. Dette
var en bevisst feilinformasjon fra departementets side. Se nedenfor.
(Praksis i Norge er at før en eventuelt ratifiserer en konvensjon
endrer en, om nødvendig, norsk lovgivning slik at den ikke strider
med regler i den nye konvensjonen.)
Tidligere
Sametingspresident Ole Henrik Magga (NSR) forteller om ratifikasjonsprosessen
I ‘Utskrift av intervju med Ole Henrik Magga 6. november 2013’
hvor intervjuerne var Hanne Hagtvet Vik, Anne Julie Semb og Helge
Pharo ved UiO, forteller tidligere Sametingspresident Ole Henrik
Magga (NSR) dette om ratifikasjonsprosessen:
‘Magga: Sametinget fikk jo dette spørsmålet som noe av
det første å uttale seg om, ‘bør Norge ratifisere ILO-konvensjonen’,
og vi ble uttrykkelig gjort oppmerksom på at Norge per i dag, antagelig, hadde
en lovgivning som ikke var i harmoni med konvensjonen. At vi i så
fall måtte være innforstått med det, at slik var det ikke.
Vik: Hvem gjorde dere uttrykkelig oppmerksom på det?
Magga: Ja, vi fikk jo den fra, jeg tror det var justisdepartementet
som spurte oss om ratifiseringen av konvensjonen, om Sametingets
oppfatning. Da skrev vi sånn her, og jeg husker det for jeg skrev
det selv, ord for ord, omtrent at vi er i en prosess i Norge hvor
det ventelig innom kort tid vil skje endringer i lovverket, slik
at Norge kommer i harmoni med konvensjonens krav, det føler vi oss
veldig trygg på. Så vi anbefaler at Norge nå ratifiserer konvensjonen,
for det vil ha en betydelig effekt for andre land og hvordan de
vil forholde seg til den.
Vik: Du har i andre sammenhenger tidligere beskrevet at det ikke
var enighet om den strategien umiddelbart på Sametinget.
Magga: Nei, det var jo ikke det. For folk, særlig saksbehandlere,
var fremme umiddelbart og sa ‘ja, men Norge er ikke i harmoni med
konvensjonen. Vi kan ikke ratifisere konvensjonen. En konvensjon må
være funksjonell fra dag én når den er ratifisert og trer i kraft’
Så vi hoppet over det steget politisk, av rett og slett strategiske
grunner, og ikke hektet oss opp i at ‘nei, man ratifiserer ikke
en konvensjon som lovverket ikke er i harmoni med’. ‘I god tro med at
vi nå er i en god prosess.’, og det står der i vårt svar at ‘ut
ifra det, så anbefaler vi at den ratifiseres.’ For resten av konvensjonen,
og vi visste jo utmerket godt på hvilke deler, artikkel 14, som
ikke var med. Jeg tror ikke vi nevnte artikkel 14 særskilt. Vi skrev bare
generelt, at vi var klar over at den ikke var på høyde med konvensjonen.
I ettertid har man jo omtalt det sånn at Stortinget var helt ubevisst,
altså bevisstløs i gjerningsøyeblikket da man ratifiserte og vedtok
ratifikasjon. Hvilket jeg har vanskelig for å tro.’
Magga var Sametingspresident på den tiden. Det Sametinget skulle
uttale seg om, var en høringsuttalelse til spørsmålet om norsk ratifikasjon
av ILO-konvensjon nr. 169. Magga forteller ikke noe om når Justis
- og politidepartementet henvendte seg til Sametinget i sakens anledning.
Mest sannsynlig var dette en gang på høsten 1989.
Justis-
og politidepartementet feilinformerte med overlegg i sin høringsuttalelse
Justis - og politidepartementet hevdet altså i sin høringsuttalelse
at ‘det bør bemerkes at konvensjonen ikke anses å stille krav om
særrettigheter for urbefolkninger’ og at det ikke er grunn til ‘å
kreve bestemte endringer av norske interne regler før en ratifikasjon kan
finne sted.’
Men ifølge daværende Sametingspresident Ole Henrik Magga, fortalte
Justis- og politidepartementet noe ganske annet til Sametinget.
Magga forteller altså at:
‘vi ble uttrykkelig gjort oppmerksom på at Norge per i
dag, antagelig, hadde en lovgivning som ikke var i harmoni med konvensjonen.
At vi i så fall måtte være innforstått med det, at slik var det
ikke.’
Justis- og politidepartementet hadde altså ikke misforstått.
Det feilformerte med overlegg i sin høringsuttalelse.
Stortinget ble villedet av denne feilinformasjonen og sluttet
seg derfor enstemmig til å gi en anbefaling overfor Regjeringen
om en ratifisering av ILO-konvensjon nr. 169 (Dette gjorde Stortinget
ut ifra den oppgitte forutsetningen om at en ratifikasjon ikke ville
ha internpolitiske- eller internrettslige konsekvenser.)
Miljøverndepartementet
ble lagt under press
Miljøverndepartementet mente under høringsrunden, som eneste
departement, i sin høringsuttalelse at norske lover ikke var i overenstemmelse
med innholdet i C-169 og at en derfor burde utsette en eventuell
ratifiseringsprosess til Samerettsutvalgets innstilling om retten
til naturressursene, kom med sine konklusjoner. Miljøverndepartementet
ble imidlertid lagt under press, særlig fra Justisdepartementet.
Dette skjedde i form av et brev forfattet av Høgetveit, hvor det
ble argumentert for at Miljøverndepartementet burde endre sin høringsuttalelse.
De i embetsverket i Regjeringen, som ville ha en rask ratifikasjonsprosess,
ønsket ikke å risikere at stortingsrepresentanter skulle begynne
å tvile på at det ville være riktig å ratifisere C-169 før en hadde
vurdert om en måtte endre norske lover før en ratifiserte konvensjonen.
Det kunne jo til og med oppstå en debatt om det ville være riktig
å endre lover, eller innføre nye samepolitisk, relaterte lover,
noe som igjen kunne sette hele ratifiseringsmålsettingen i spill.
Presset førte fram og Miljøverndepartementet endret sin høringsuttalelse.
I den nye høringsuttalelsen som ble forelagt for Stortinget fra
Miljøverndepartementet, heter det derfor blant annet at ‘Miljøverndepartementet
har imidlertid forstått det slik at det kan ta noen tid før utvalgets
innstilling foreligger’
Det som skjedde i denne forbindelsen er utførlig beskrevet i
tidligere nevnte artikkel ‘Who Owns the Land? Norway, the Sami and
the ILO’ s. 27–29.
Det må også nevnes at de samepolitiske organisasjonene argumenterte
aktivt for en rask ratifisering.
Ingen av høringsuttalelsene vurderte eller drøftet om samene
i Norge faller innenfor definisjonsbestemmelsene i C-169. Det ble
‘tatt for gitt’ eller ‘lagt til grunn’. Senere er det blitt et dogme.
Stortingsbehandlingen
Den 18. mai 1989 ble St.prp. nr. 102 vedtatt i Statsråd og oversendt
til Stortinget. Stortinget ble bedt om å ta stilling til om C-169
skulle ratifiseres av Norge.
Den 7. juni 1990 ble saken behandlet i Stortinget. Saksordfører
var Karita Bekkemellem (Ap). I sin redegjørelse uttalte hun blant
annet at ‘Konvensjonen kan ikke anses å stille krav om særrettigheter
for urbefolkninger’. Begrunnelsen for at Norge skulle ratifisere
så raskt, var at en rask ratifisering fra norsk side kunne få mange
andre land til å ratifisere, noe som ville være med på å styrke
den politiske og rettslige stillingen til urbefolkningsgrupper rundt
omkring i verden.
Ingen av innleggene på Stortinget, knyttet til spørsmålet om
ratifisering, berørte spørsmålet om samene i Norge faller innenfor
definisjonsbestemmelsene. Også i Stortinget ble dette ‘tatt for
gitt’ eller ‘lagt til grunn’. Det hele var ‘ufarlig’, nærmest proforma,
og ville ikke medføre noen endring av norsk samepolitikk. Og det
ble ‘hastebehandlet’ i siste liten før Stortinget skulle ta ferie.
Stortinget vedtok enstemmig å anbefale ratifisering. Norge ratifiserte
konvensjonen den 20. juni 1990.
I dag har vi fasiten. Norsk ratifisering er blitt brukt som en
begrunnelse for å innføre en rekke samepolitisk, motiverte særrettigheter
(for eksempel i finnmarksloven og konsultasjonsbestemmelsene i sameloven)
og det argumenteres for å innføre ytterligere flere lover og ordninger
med den begrunnelse at Norge er forpliktet til dette pga. at Norge
har ratifisert C-169. Kun 23 stater har til nå ratifisert C-169,
de fleste av dem ligger i Sør- og Latin-Amerika.
En er derfor på trygg grunn når en konkluderer med at Stortinget
ble villedet.
Det som skjedde i prosessen, fra forarbeidet til revideringen
av C-107 startet, og fram til vedtaket i Stortinget om ratifisering,
kan med rette omtales som et politisk kupp eller en kuppartet politisk
prosess.»