«Revisjon av C-107 – aktiviteter i og
fra Norge
I 1957 ble ILO-konvensjon nr 107 (C-107) vedtatt
av ILO. Denne konvensjonen har hovedtittelen ‘C- 107 - Indigenous
and Tribal Populations Convention, 1957 (No. 107)’. Hovedtittelen
ble ikke oversatt til norsk.
Konvensjonen har en undertittel med den beskrivende
teksten ‘Convention concerning the Protection and Integration of
Indigenous and Other Tribal and Semi-Tribal Populations in Independent
Countries’
Den offisielle, norske oversettelsen av undertittelen er:
‘Konvensjon nr. 107 om vern og integrering av innfødte og andre
befolkningsgrupper som helt eller delvis lever under stammeforhold
i uavhengige land.’
Undertittelen er helt entydig på at dette dreier
seg om innfødte befolkningsgrupper som lever under stammeforhold
og at disse befolkningsgruppene ikke er integrert i det øvrige samfunnet
i de landene som de lever i. Altså befolkningsgrupper av en bestemt
type.
Professor Carsten Smith skrev i NOU 1984:18
‘Om samenes rettsstilling’, at C-107 er ment å beskytte og integrere
‘naturalorienterte, ikke industrialiserte kulturer’, som ikke er
integrert i ‘storsamfunnet’ i de landene de bor i.
Samerådet
Samerådet ble dannet i 1956. Samerådet består
i dag av de fleste toneangivende samepolitiske organisasjonene i
Norge, Sverige, Finland og Russland. Fra Norge er Norske Samers
Riksforbund (NSR), Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) og
Samenes Folkeforbund (SFF) medlemmer. Det er Samerådet som trekker
opp de ideologiske- og politiske hovedlinjene. Dette skjer i de
deklarasjonene som Samerådet vedtar. Medlemsorganisasjonene er forpliktet
til å ratifisere disse deklarasjonene, ellers blir de ekskludert
fra Samerådet.
Samerådet hadde til å begynne med kontakt med ‘Den
europeiske mindretallsunionen. (FUEN)’,
Samerådet valgte imidlertid i løpet av siste
halvdel av 1960-tallet, å vende seg bort fra minoritetsbevegelsen til
fordel for den internasjonale bevegelsen som var innrettet mot de
samme befolkningsgruppene som C-107 er innrettet mot, nemlig ‘indigenous
and tribal polulations.’ Det formelle vedtaket for denne kursendringen skjedde
på Samerådets konferanse i 1971.
Dermed startet lobbyvirksomheten fra Samerådet, dets
medlemsorganisasjoner og støttespillere ovenfor myndighetene i Norge,
Sverige og Finland, samt Nordisk råd, for at samene skulle bli anerkjent
som en ‘indigenous and tribal polulations’-gruppe.
Samerådet innså at det ville bli vanskelig å
få myndighetene med på at samene var ‘indigenous and tribal polulations’-
eller innfødte stammepopulasjoner.
Om det var representanter for Samerådet som
først reiste spørsmålet om å få revidert C-107 er ikke dokumentert.
Uansett; spørsmålet ble reist og Samerådet, dets medlemsorganisasjoner
og støttespillere deltok aktivt i å fremme krav om å få gjennomført
en revisjon. Hovedargumentet for å få revidert konvensjonen, var
at C-107 har som målsetning å integrere avsondrete, ikke-integrerte
befolkningsgrupper som lever under mer eller mindre stammeforhold,
og at en slik målsetning ikke var akseptabel.
Dermed ble det satt i gang en lobbyvirksomhet ovenfor
ILO - systemet og ovenfor myndighetene i medlemslandene i ILO, blant
annet i Norge, for å få revidert konvensjonen.
Her sto ‘The World Council of Indigenous Peoples’,WCIP,
etter hvert sentralt. WCIP ble stiftet på en internasjonal konferanse
i Port Alberni, Canada, i 1975, der representanter fra 19 land deltok.
Samerådet’s Aslak Nils Sara deltok bl.a. i forarbeidet til opprettelsen
av WCIP. Ved opprettelsen var følgende representanter fra Samerådet
til stede: Fra norsk side stilte Aslak Nils Sara, Ole Henrik Magga
og Alf Isak Keskitalo. Fra svensk side Ingwar Åhren og Nils Mikal
Utsi. Fra finsk side stilte Pekka Lukkari, Esko Palonoja og Nils-Aslak
Valkeapää. Sara var visepresident i WCIP i perioden 1981–84 og styremedlem
til 1996.
I Norge ble det arbeidet etter to spor. Det
ene sporet var å få revidert C-107. Det andre sporet var å få norske myndigheter
til å gå med på et krav om at samene i Norge er å regne som en C-107-gruppe.
I St.prp.nr 36 (1958) som omhandlet spørsmålet
om norsk ratifikasjon av C-107, kan man lese at ‘Konvensjon nr.107…
omhandler folkegrupper som ikke finnes i vårt land, og det er derfor
ingen grunn til å gå inn på ratifikasjonsspørsmålet.’ Dette ble
også stadfestet av Stortinget. Sentralt i begrunnelsen for dette
standpunktet var argumentet om at samene i Norge den gangen var
så integrert i det øvrige samfunnet i Norge at konvensjonen ikke
var relevant for forholdene i Norge.
Debatten rundt dette spørsmålet fortsatte likevel.
Krav fra samepolitisk hold, med tilknytning
til Samerådet, om ratifikasjon av C-107, ble flere ganger tatt opp
med myndighetene. Dette førte til at Regjeringen i 1978 besluttet
å få spørsmålet om norsk ratifikasjon av C-107 nærmere utredet.
Denne beslutningen førte til NOU 1980:53 ‘Vern
av urbefolkninger’ som kom i 1980. Utredningen var et enmannsverk.
Den ble skrevet av statsviter og jurist Einar Høgetveit. Han konkluderte,
utrolig nok, med at samene i Norge kunne regnes som berettiget til
å bli beskyttet av innholdet i C-107. I denne utredningen betegnet
han samene som en urbefolkning. Høgetveit ble senere hovedsekretær
for den gruppen som gjennomførte en utredning som førte til NOU
1984:18 ‘Om samenes rettsstilling’. Han deltok også aktivt i Genève som
utsending fra Regjeringen, i forbindelse med arbeidet med å revidere
C-107. Han var også en pådriver for å få gjennomført en rask ratifisering
av C-169.
Lobbyvirksomheten, fra blant annet WCIP, overfor ILO,
førte til at i 1986 ble det holdt et møte av sakkyndige i Genève
for å drøfte en mulig revisjon av C-107. I hvor stor grad den norske
regjeringen deltok i denne lobbyvirksomheten kjenner jeg ikke til.
En av de sakkyndige var Einar Høgetveit fra Justisdepartementets
lovavdeling. Han var sendt av UD som (privat) sakkyndig uten formelt
mandat. Han ble likevel oppfattet av ILO som formell utsending fra
den norske regjeringen.
Møtet tilrådde en delvis revisjon og utførte grunnlagsarbeidet
for behandlingen som skulle skje på arbeidskonferansen i ILO i 1988,
og som førte til at C-107 ble delvis revidert, og man besluttet
å lage en ny konvensjon – C-169 – som så ble vedtatt i 1989.
De departementene som var delaktige i arbeider med
revisjonen var Utenriksdepartementet, som ledet arbeidet, samt Justisdepartementet,
Kommunal- og arbeidsdepartementet og Landbruksdepartementet.
Norsk
samepolitikk kullkastes
I et internt notat, som omtaler forhandlingene
i Genève, datert til den 16. mai 1988, fra UD,s Rettskontor, kan
en blant annet lese dette:
‘Den norske delegasjonen til konferansen
på dette punkt skal etter forslag fra KUD til UD bestå av: Førstekonsulent
Irvin Høyland, UDs rettsavdeling, Aslak Nils Sara, formann i Norsk
Sameråd, og som rådgiver under deler av konferansen underdirektør
Arne G. Arnesen, Landbruksdepartementets reindriftskontor. Dessuten
skal byråsjef Solbakk i KAD etter planen besøke konferansen som
ledsager for statsråd Engseth.’
I notatet kan en også lese dette:
‘Konvensjon nr. 107 er ratifisert av
bare 27 stater, hovedsakelig latin-amerikanske stater og stater uten
urbefolkning. Ingen nordiske land har ratifisert, delvis på grunn
av at konvensjonen ikke ble ansett som anvendelig på samer, som
jo ikke kan sies å leve helt eller delvis under stammeforhold. I de
senere års debatt er dessuten integrasjonsformålet blitt fremholdt
som en hindring for tiltredelse.’
Det het også at
‘For Norge, som for de fleste andre land,
vil imidlertid to forhold bli viet spesiell oppmerksomhet:
a) De innledende artiklene (definisjoner og
formål)
Her vil statens delegasjon arbeide for en definisjon
som klart omfatter samene, samtidig som formålet søkes endret til
positiv støtte for opprettholdelse av urbefolkningenes egen kultur.
Stikkord kan være ‘selv-identifikasjon’, ‘medinnflytelse’ og ‘saklig avgrenset
selvforvaltning’.’ (Uthevet av meg)
En instruks, godkjent av berørte
departementer, datert til den 30. mai 1988, ble oversendt til den
norske forhandlingsdelegasjonen i Genève. Da var forhandlingene
om revisjon av C-107 i gang.
I denne instruksen kan en blant annet lese at:
‘Det skal gjøres klart at Norge anerkjenner samene
som urbefolkning, og i tråd med dette skal representantene arbeide
for en endring av ILO-konvensjonens definisjonsbestemmelser slik
at den norske samebefolkning faller innenfor.
Man skal i denne forbindelse ha for øye at den reviderte
konvensjonen forutsettes å ha gyldighet for alle urbefolkninger,
fra norske samer med sine organisasjoner og institusjoner til små
og isolerte stammer i tropiske regnskoger.’ (Uthevet av meg.)
Det sto også skrevet i instruksen at
‘I tråd med norsk samepolitikk bør det
fremheves at prinsippet om reell likebehandling innebærer at det
tas hensyn til urbefolkningenes kulturelle og sosiale særtrekk’
Det foreligger, så langt som jeg kjenner til,
ingen dokumentasjon for at denne vesentlige politikkendringen ble
forelagt for-, eller klarert av Regjeringen eller av Stortinget.
Ble dette forelagt for-, eller klarert av Ap’s
sentrale organer.
Når det gjelder Stortinget så kan det dokumenteres at
det ikke ble informert eller konsultert.
Jeg viser til at i møte 10. juni 1988, 10 dager
etter at instruksen ble avsendt, legges sak om ILO frem for Stortinget.
Der besluttes det i St.prp. nr. 46 for (1987-88)
at – ‘ILO-konvensjoner som Norge tidligere ikke har ratifisert –
behandles ikke av dette Storting’.
I proposisjonen står det på sidene 20-21 om
C-107:
‘Disse sidene ved konvensjonen har også
skapt bekymring innen ILO selv. På denne bakgrunn sammenkalte ILO`s
styre et ekspertmøte i september 1986, der det også deltok en norsk
sakkyndig for å vurdere om og i hvilken utstrekning konvensjon nr. 107
burde revideres. Møtet konkluderte enstemmig med at konvensjonens
grunntone er avleggs, og at konvensjonen derfor bør revideres. Revisjonsspørsmålet
vil derfor bli tatt opp på ILO`s arbeidskonferanse i 1988 og 1989,
med tanke på å utarbeide et nytt instrument.
Kommunal- og arbeidsdepartementet tilrår på denne
bakgrunn at spørsmålet om en eventuell norsk ratifikasjon av konvensjon
nr. 107 vurderes på nytt når den reviderte konvensjonen foreligger og
etter at spørsmålet om ratifikasjon er endelig drøftet med Samerettsutvalget.’
(side 21)
Til tross for dette - får altså den norske delegasjonen instruks
om å endre den norske samepolitikken på en vesentlig måte. Og det
samtidig som Stortinget informeres om at det skal tas stilling til
det spørsmålet på et langt senere tidspunkt.
Og hvorfor informeres det ikke i proposisjonen, eller
under stortingsmøtet, om en instruks som ble sendt 10 dager tidligere,
og som hadde til hensikt å kullkaste norsk samepolitikk.
Stortinget diskuterte aldri, verken før eller
etter at ILO-169 ble vedtatt, om Norge skulle gjør en slik kursendring.
Konklusjon: Opplysninger om instruksen og oppnevnelsen
av en norsk delegasjon med deltaker fra Samerådet og NSR og embedsmenn
som var positiv til de politiske målsetningene som Samerådet og
NSR hadde formulert, ble holdt tilbake ovenfor Stortinget. Ikke
ett ord om at Norge er i ferd med å forplikte seg til en helt ny
samepolitikk, som gikk ut på å få laget en konvensjon med definisjonsbestemmelser
som gjør at samene i Norge faller innenfor, ble ytret.
Det er derfor nærliggende å omtale oppførselen som
et politisk kupp ovenfor Stortinget, i hvert fall fra deler av Regjeringen.
Dette tyder på at det var en fraksjon i Regjeringen Brundtland
(II), og dermed i Arbeiderpartiet(?), som formulerte målsetningene
og som fremmet denne målsettingen under forhandlingene i Genève.
ILO-konvensjon nr. 169, som ble resultatet av revisjonen av C-107, kan
derfor sees på som et bestillingsverk fra denne fraksjonen. Dette
i nært samarbeid med representantene for Samerådet og NSR, som deltok
i den norske delegasjonen og som i tillegg hadde egne representanter
i Genève. (Det må også føyes til at det innen embetsverket fantes
personer som ut ifra egen overbevisning, arbeidet aktivt for å få
dette til.)
At det var et nært samarbeide
mellom representanter for Samerådet og representanter for Regjeringen opplyses
det om i artikkelen ‘Who Owns the Land Norway, the Sami and the
ILO Indigenous and Tribal Peoples Convention’ (2013)
Artikkelen er skrevet av ‘Hanne
Hagtvedt Vik, Department of Archaeology, Conservation and History, University
of Oslo, Oslo, Norway og Anne Julie Semb, Department of Political
Science, University of Oslo, Oslo, Norway’.
Der kan en blant annet lese dette:
‘Norwegian Sami representatives participated actively
in shaping Norwegian contributions to the ILO process; in particular,
Aslak Nils Sara, Leif Dunfjeld and Leif Halonen of the Nordic Sami
Council developed close relations to Arnesen and Wille’ (s.15)
(Norske, samiske representanter
deltok aktivt i utformingen av det norske bidrag til ILO-prosessen;
særlig Aslak Nils Sara, Leif Dunfjeld og Leif Halonen fra Samerådet
utviklet nære relasjoner til Arnesen og Wille.)
Leif Dunfjeld som kom fra NSR og Samerådet arbeidet
for WCIP i Genève i denne perioden. Han spilte en sentral rolle
på vegne av Samerådet og NSR. I en artikkel med tittelen ‘Historical
Synopsis of the Sami/United Nations Relationship’ som er skrevet
av Christian Jakob Burmeister Hicks, kan en lese dette:
‘The most significant participation came
from the Nordic Saami Council. Leif Dunfjeld, currently a Senior
Advisor for the Norwegian Ministry of Municipal Affairs, was working
in Geneva in November 1986. At the time he was working as a representative
for the Nordic Saami Council on the Working Group on Indigenous
Peoples. In 1986, the ILO Convention 107 was up for review. None
of the other indigenous groups saw the significance of participating
in this process. Mr. Dunfjeld was a major player in the revision
process.’
(Den viktigste deltakeren kom fra Nordisk Sameråd. Leif
Dunfjeld, var da seniorrådgiver i det norske Kommunaldepartementet
og jobbet i Genève i november 1986. Da jobbet han som representant
for Nordisk Sameråd i arbeidsgruppen for urfolk. I 1986 var ILO-konvensjonen
107 oppe til vurdering. Ingen av de andre urfolksgruppene så betydningen
av å delta i denne prosessen. Herr Dunfjeld var en hovedaktør i
revisjonsprosessen.)
Dunfjeld som kom fra NSR og
Samerådet var altså en hovedaktør i revisjonsprosessen.
http://www.thearctic.is/articles/topics/samisynopsis/references.htm
Min forståelse om at det var
en fraksjon innen Regjeringen som sto for dette, uten at Regjeringen
og ante hva som var på gang, indikerer blant annet det som Hanne
Hagtvedt Vik (UiO) og Anne Julie Semb (UiO) skriver i den tidligere
nevnte artikkelen ‘Who Owns the Land Norway, the Sami and the ILO
Indigenous and Tribal Peoples Convention’.
Der kan en blant annet lese dette:
‘The MFA (UD) regularly negotiated human rights
treaties and had well-established bureaucratic procedures through
which such matters were handled. Regular and relatively detailed
memoranda in the archives show that top officials and political
leadership were kept informed of the progress in the ILO revision
process. However, the officials of other ministries who followed
indigenous issues at the international level had colleagues and superiors
with limited experience with direct involvement in creating international
human rights treaties. It is likely that these officials consulted
their political superiors prior to declaring Norwegian support for
the ILO revision efforts, and that these emphasized the political
importance of getting a revised convention that Norway could ratify.
The consulted archival materials, however, give no indication that
the political leaderships of the ministries of Local Government
and Labour, or Justice, felt the need for a closer consideration
of the relevance of the revision efforts for the domestic situation.
That the discussions that prepared Norwegian positions were held
on a low level, indicate that neither the politicians nor the top
officials expected the ILO process to have significant bearing on
the on-going domestic processes.’
(Utenriksdepartementet forhandlet regelmessig frem
menneskerettighetstraktater og hadde veletablerte, byråkratiske
prosedyrer som ble håndtert gjennom slike saker. Regelmessige og
relativt detaljerte notater i arkivene viser at topptjenestemenn
og politisk ledelse ble holdt orientert om fremdriften i ILO-revisjonsprosessen.
Tjenestemenn i andre departementer som fulgte urfolksspørsmål på
internasjonalt nivå, hadde imidlertid kolleger og overordnede med
begrenset erfaring med direkte involvering i å lage internasjonale
menneskerettighetstraktater. Det er sannsynlig at disse tjenestemennene
konsulterte sine politiske overordnede før de erklærte norsk støtte
til ILOs revisjonsarbeid, og at disse understreket den politiske
viktigheten av å få en revidert konvensjon som Norge kunne ratifisere.
Det konsulterte arkivmaterialet gir imidlertid ingen indikasjoner
på at de politiske ledelsene i kommunal- og arbeidsdepartementene,
eller justisdepartementet, følte behov for en nærmere vurdering
av revisjonsarbeidets relevans for den innenlandske situasjonen.
At diskusjonene som forberedte norske posisjoner ble holdt på et
lavt nivå, tyder på at verken politikerne eller de øverste tjenestemenn
forventet at ILO-prosessen skulle ha vesentlig betydning for de
pågående, innenlandske prosessene.)
(Denne fotnoten er lagt inn av forfatterne:
‘The Norwegian Cabinet discussed the ILO process for the first time
when the Minister of Local Government on 25 April 1990 proposed
a resolution in support of ratification of C169. ‘)
(Uthevelse, innskutt parentes og understrekning
er gjort av meg.)
‘Samene
er indigenous peoples’
Den 27.06.89 ble C-169 vedtatt av ILO.
På den76. Internasjonale Arbeidskonferanse i Geneve,
som var fra 7.6. 89 til 28.6.89, erklærte Statssekretær Arne Arnesen,
på vegne av regjeringene i Norge, Sverige og Finland at samene er
‘indigenous peoples’ i Norge, Sverige og Finland.
Meg bekjent var ikke spørsmålet om samene i Norge
er å betrakte som en befolkningsgruppe som faller inn under definisjonsbestemmelsene
i C-169, (er indigenous peoples) behandlet av, eller i, noe statsorgan i
Norge på det tidspunktet. Utsendingen fra den norske regjeringen
tok seg derfor til rette på utilbørlig vis, på denne konferansen.
To sentrale spørsmål
To sentrale spørsmål kan reiser her før en går
videre:
-
1. Hvor mange utenom
de som var involvert i forberedelsene til revisjonsforhandlingene
og som deltok under revisjonsforhandlingene, kjente til målsettingen
om å få utarbeidet og vedtatt en konvensjon som skulle ha definisjonsbestemmelser,
slik at den norske samebefolkningen faller innenfor denne definisjonen
-
2. Hva var begrunnelsen for at denne
fraksjonen innen Regjeringen gikk inn for en slik målsetting
Ny regjering – hva skjer?
Regjeringen Brundtland (II) fratrer den 16.10.89. Regjeringen
Syse tiltrer. Den nye regjeringen består av H, Krf og SP.
Jeg vil anta at de personene innen embetsverket som
hadde vært med i revisjonsprosessen av C-107 og som ivret for at
Norge måtte ratifisere C-169 - og det raskt – dvs. umiddelbart etter
regjeringsskiftet, satte i gang med lobbyvirksomhet ovenfor de aktuelle
statsrådene og statssekretærene, for å overbevise dem om at det
var viktig å få en rask vurdering av om Norge skulle ratifisere
C-169 eller ikke. De ønsket å fullføre kupp-planen så raskt som
mulig.
Det greide de.
Denne konklusjonen kan trekkes fordi at allerede den
13.11.89, under en måned etter at Syse-regjeringen var innsatt,
avga Olje- og energidepartementet sin høringsuttalelse til spørsmålet
om norsk ratifisering av C-169, som første departement.
Jeg antar at høringsuttalelsene fra departementene som
var toneangivende, ble skrevet av de samme personene innen embetsverket
som var aktive for å få revidert C-107.
C-169 ble sendt ut til høring bare til en engere
krets av berørte parter. Disse var alle departementene, en del samiske
og samepolitiske organisasjoner og institusjoner og LO og NHO. Andre
berørte parter fikk ikke anledning til å avgi høringsuttalelse.
Etter min mening var dette et brudd på forvaltningsloven som tilsier
at alle berørte parter skal gis anledning til å uttale seg.
Justis- og politidepartementets høringsuttalelse
ble retningsgivende for de fleste departementene. I deres uttalelse
kan en blant annet lese at ‘konvensjonen ikke kan anses for å stille
krav om særrettigheter for urbefolkningene’. Justisdepartementet
hevdet også at C-169 ikke innebar nye regler som står i motstrid
med norsk rett og at det derfor ‘ikke (er) grunn til å kreve bestemte endringer
av norske interne regler før en norsk ratifikasjon kan finne sted’.
Dette var en bevisst feilinformasjon fra departementets side. Se
nedenfor.
(Praksis i Norge er at før en eventuelt ratifiserer
en konvensjon endrer en, om nødvendig, norsk lovgivning slik at
den ikke strider med regler i den nye konvensjonen.)
Tidligere
Sametingspresident Ole Henrik Magga (NSR) forteller omratifikasjonsprosessen
I ‘Utskrift av intervju med Ole Henrik Magga 6. november
2013’ hvor intervjuerne var Hanne Hagtvet Vik, Anne Julie Semb og
Helge Pharo ved UiO, forteller tidligere Sametingspresident Ole
Henrik Magga (NSR) dette om ratifikasjonsprosessen:
‘Magga: Sametinget fikk jo dette spørsmålet som
noe av det første å uttale seg om, ‘bør Norge ratifisere ILO-konvensjonen’,
og vi ble uttrykkelig gjort oppmerksom på at Norge per i dag, antagelig, hadde
en lovgivning som ikke var i harmoni med konvensjonen. At vi i så
fall måtte være innforstått med det, at slik var det ikke.
Vik: Hvem gjorde dere uttrykkelig oppmerksom
på det?
Magga: Ja, vi fikk jo den fra, jeg tror det
var justisdepartementet som spurte oss om ratifiseringen av konvensjonen,
om Sametingets oppfatning. Da skrev vi sånn her, og jeg husker det
for jeg skrev det selv, ord for ord, omtrent at vi er i en prosess
i Norge hvor det ventelig innom kort tid vil skje endringer i lovverket,
slik at Norge kommer i harmoni med konvensjonens krav, det føler
vi oss veldig trygg på. Så vi anbefaler at Norge nå ratifiserer
konvensjonen, for det vil ha en betydelig effekt for andre land og
hvordan de vil forholde seg til den.
Vik: Du har i andre sammenhenger tidligere beskrevet
at det ikke var enighet om den strategien umiddelbart på Sametinget.
Magga: Nei, det var jo ikke det. For folk, særlig saksbehandlere,
var fremme umiddelbart og sa ‘ja, men Norge er ikke i harmoni med
konvensjonen. Vi kan ikke ratifisere konvensjonen. En konvensjon må
være funksjonell fra dag én når den er ratifisert og trer i kraft’
Så vi hoppet over det steget politisk, av rett og slett strategiske
grunner, og ikke hektet oss opp i at ‘nei, man ratifiserer ikke
en konvensjon som lovverket ikke er i harmoni med’. ‘I god tro med at
vi nå er i en god prosess.’, og det står der i vårt svar at ‘ut
ifra det, så anbefaler vi at den ratifiseres.’ For resten av konvensjonen,
og vi visste jo utmerket godt på hvilke deler, artikkel 14, som
ikke var med. Jeg tror ikke vi nevnte artikkel 14 særskilt. Vi skrev bare
generelt, at vi var klar over at den ikke var på høyde med konvensjonen.
I ettertid har man jo omtalt det sånn at Stortinget var helt ubevisst,
altså bevisstløs i gjerningsøyeblikket da man ratifiserte og vedtok
ratifikasjon. Hvilket jeg har vanskelig for å tro.’
Magga var Sametingspresident på den tiden. Det Sametinget
skulle uttale seg om, var en høringsuttalelse til spørsmålet om
norsk ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 169. Magga forteller ikke
noe om når Justis - og politidepartementet henvendte seg til Sametinget
i sakens anledning. Mest sannsynlig var dette en gang på høsten 1989.
Justis-
og politidepartementet feilinformerte med overlegg i sin høringsuttalelse
Justis - og politidepartementet hevdet altså
i sin høringsuttalelse at ‘det bør bemerkes at konvensjonen ikke
anses å stille krav om særrettigheter for urbefolkninger’ og at
det ikke er grunn til ‘å kreve bestemte endringer av norske interne
regler før en ratifikasjon kan finne sted.’
Men ifølge daværende Sametingspresident Ole Henrik
Magga, fortalte Justis- og politidepartementet noe ganske annet
til Sametinget. Magga forteller altså at:
‘vi ble uttrykkelig gjort oppmerksom
på at Norge per i dag, antagelig, hadde en lovgivning som ikke var
i harmoni med konvensjonen. At vi i så fall måtte være innforstått
med det, at slik var det ikke.’
Justis- og politidepartementet hadde altså ikke
misforstått. Det feilformerte med overlegg i sin høringsuttalelse.
Stortinget ble villedet av denne feilinformasjonen og
sluttet seg derfor enstemmig til å gi en anbefaling overfor Regjeringen
om en ratifisering av ILO-konvensjon nr. 169 (Dette gjorde Stortinget
ut ifra den oppgitte forutsetningen om at en ratifikasjon ikke ville
ha internpolitiske- eller internrettslige konsekvenser.)
Miljøverndepartementet
ble lagt under press
Miljøverndepartementet mente under høringsrunden,
som eneste departement, i sin høringsuttalelse at norske lover ikke
var i overenstemmelse med innholdet i C-169 og at en derfor burde
utsette en eventuell ratifiseringsprosess til Samerettsutvalgets
innstilling om retten til naturressursene, kom med sine konklusjoner. Miljøverndepartementet
ble imidlertid lagt under press, særlig fra Justisdepartementet.
Dette skjedde i form av et brev forfattet av Høgetveit, hvor det
ble argumentert for at Miljøverndepartementet burde endre sin høringsuttalelse.
De i embetsverket i Regjeringen, som ville ha en rask ratifikasjonsprosess,
ønsket ikke å risikere at stortingsrepresentanter skulle begynne
å tvile på at det ville være riktig å ratifisere C-169 før en hadde
vurdert om en måtte endre norske lover før en ratifiserte konvensjonen.
Det kunne jo til og med oppstå en debatt om det ville være riktig
å endre lover, eller innføre nye samepolitisk, relaterte lover,
noe som igjen kunne sette hele ratifiseringsmålsettingen i spill.
Presset førte fram og Miljøverndepartementet
endret sin høringsuttalelse. I den nye høringsuttalelsen som ble
forelagt for Stortinget fra Miljøverndepartementet, heter det derfor
blant annet at ‘Miljøverndepartementet har imidlertid forstått det
slik at det kan ta noen tid før utvalgets innstilling foreligger’
Det som skjedde i denne forbindelsen er utførlig beskrevet
i tidligere nevnte artikkel ‘Who Owns the Land Norway, the Sami
and the ILO’ s. 27–29.
Det må også nevnes at de samepolitiske organisasjonene
argumenterte aktivt for en rask ratifisering.
Ingen av høringsuttalelsene vurderte eller drøftet om
samene i Norge faller innenfor definisjonsbestemmelsene i C-169.
Det ble ‘tatt for gitt’ eller ‘lagt til grunn’. Senere er det blitt
et dogme.
Stortingsbehandlingen
Den 18. mai 1989 ble St.prp. nr. 102 vedtatt
i Statsråd og oversendt til Stortinget. Stortinget ble bedt om å ta
stilling til om C-169 skulle ratifiseres av Norge.
Den 7. juni 1990 ble saken behandlet
i Stortinget. Saksordfører var Karita Bekkemellem (Ap). I sin redegjørelse
uttalte hun blant annet at ‘Konvensjonen kan ikke anses å stille
krav om særrettigheter for urbefolkninger’. Begrunnelsen for at
Norge skulle ratifisere så raskt, var at en rask ratifisering fra
norsk side kunne få mange andre land til å ratifisere, noe som ville
være med på å styrke den politiske og rettslige stillingen til urbefolkningsgrupper
rundt omkring i verden.
Ingen av innleggene på Stortinget, knyttet til
spørsmålet om ratifisering, berørte spørsmålet om samene i Norge
faller innenfor definisjonsbestemmelsene. Også i Stortinget ble
dette ‘tatt for gitt’ eller ‘lagt til grunn’. Det hele var ‘ufarlig’,
nærmest proforma, og ville ikke medføre noen endring av norsk samepolitikk.
Og det ble ‘hastebehandlet’ i siste liten før Stortinget skulle
ta ferie.
Stortinget vedtok enstemmig å anbefale ratifisering. Norge
ratifiserte konvensjonen den 20. juni 1990.
I dag har vi fasiten. Norsk ratifisering er
blitt brukt som en begrunnelse for å innføre en rekke samepolitisk, motiverte
særrettigheter (for eksempel i finnmarksloven og konsultasjonsbestemmelsene
i sameloven) og det argumenteres for å innføre ytterligere flere
lover og ordninger med den begrunnelse at Norge er forpliktet til
dette pga. at Norge har ratifisert C-169. Kun 23 stater har til
nå ratifisert C-169, de fleste av dem ligger i Sør- og Latin-Amerika.
En er derfor på trygg grunn når en konkluderer
med at Stortinget ble villedet.
Det som skjedde i prosessen, fra forarbeidet
til revideringen av C-107 startet, og fram til vedtaket i Stortinget
om ratifisering, kan med rette omtales som et politisk kupp eller
en kuppartet politisk prosess.»