1.2.1 Historisk kartlegging – fra fornorskingspolitikk til politisk mangfold
Norge har alltid vært et flerkulturelt samfunn. Nordmenn
og samer har en lang historisk tilstedeværelse i landet, mens kvener
og skogfinner er eksempler på minoriteter med mange hundre års tilknytning
til Norge. Allerede under rikssamlingen var det kontakt mellom gruppene.
På 1100- og 1200-tallet befestet rikskongedømmet og kirken seg nordover
langs kysten til og med Troms, og på begynnelsen av 1300-tallet
var de kommet til Vardø i Finnmark. Samene i disse områdene ble
dermed over tid inkludert i den statlige forvaltningen, med nye
former for skattlegging og et overordnet rettssystem. Med kirkeetableringen
kom også misjon overfor samene og påvirkning fra kristne skikker
og vaner.
Etter urolige tider på 1200- til 1400-tallet
med rivalisering og gjensidige krigstokt mellom statene kom Danmark-Norge,
Sverige og Russland til enighet om felles forvaltning mellom to
eller tre stater av de store og grenseløse innlandsområdene i nord.
Disse områdene ble kalt «fellesdistrikter», og beboerne i fellesdistriktene måtte
betale skatt til to eller tre stater. Samtidig fikk samene enkelte
steder stadfestet særlige rettigheter til naturressurser og områder.
Ett eksempel er bygselsystemet i sørsamiske reindriftsområder, et
annet er ordningen med egne jordrettigheter i nordre Nordland og
Troms, kalt «finneodelen», og et tredje eksempel er «frihetsbrev»
som tsaren utstedte til skoltesamene, som hadde sitt vestligste
område i Neiden.
Den norske bosettingsekspansjonen nordover langs
kysten bidro ytterligere til at samene ble trukket inn i norske
samfunnsforhold. De mange fiskeværene og den sterke norske befolkningsøkningen
førte til konflikt mellom norske myndigheter og samer flere steder.
Utfallet av Kalmarkrigen 1611–1613, som Danmark-Norge
vant, var at kyst- og fjordstrøkene fra Tysfjord til Varanger ble
sikret under norsk overhøyhet. 1600-tallet var også preget av trolldomsprosessene,
som særlig gjorde seg gjeldende i Finnmark.
De rammet også samene. I Nord-Norge var det
177 trolldomsprosesser. Av disse var 37 mot samer, i Trøndelag 3.
Fra slutten av 1600-tallet økte statens pretensjoner
i periferiene av det dansk-norske riket, blant annet ved at den
sterkere enn tidligere viste til gamle kongelige «regaler», nedarvede
rettigheter, om at alt som ikke formelt var eid av andre, var å
betrakte som kongens eiendom. Dette ga flere utslag utover på 1700-tallet.
Finneodelen ble avviklet, og den gamle siida-ordningen i de samiske områdene
forsvant stadig mer, men overlevde blant skoltesamene.
Samene beholdt lenge en egen intern rettsorden.
I konflikter med lokale myndigheter eller med andre grupper lokalt,
er det flere eksempler på at samene reiste seg i forsvar av rettigheter.
Kvenene begynte nå å gjøre seg gjeldene i Nord-Norge.
De første kvenene som er registrert som bosatte i landsdelen, nevnes
i de eldste skattemanntallene, fra 1520 og fremover. Men de var
fåtallige fram til begynnelsen av 1700-tallet, med særlig økning
fra om lag 1720. Flyttingen var delvis en utvidelse av den finske
bondekoloniseringen av lappmarkene og delvis et utslag av avlingssvikt
og epidemier i hjembygdene, samt frykt for soldatutskriving og flukt
unna krig, som Den store nordiske krig (1700–1721).
Kvenene ble ønsket velkommen av norske myndigheter
som bønder i grenseområdene, med lojalitet til den dansk-norske
kongen i en tid da myndighetene visste at grensene snart ville bli
traktatfestet. Et utbygd og fast bosatt område ville hindre forestillinger
om «ingenmannsland» som kunne gi argumentet for statlig innlemmelse.
Kvenene i Alta kom i konflikt om bruken av lokale ressurser, først
og fremt med amtmannen. De henvendte seg til kongen for å søke støtte.
En representant, Knut Olsen Kven, gikk til København med saken, og
utfallet ble at de fikk full støtte og at amtmannen ble avsatt.
Kvenene forfattet også en lojalitetsed til kongen, som er det eldste
kjente og bevarte kvenske dokumentet.
En tredje gruppe kommisjonen gransket, skogfinnene,
hadde sin i opprinnelse i Savolax i det sørlige Finland. De hadde
på 1500-tallet begynt å slå seg ned i Värmland i Sverige, og derfra
flyttet mange fra begynnelsen av 1600-tallet videre til de store
skogsområdene på Østlandet i Norge. Kjerneområdet ble Solør-området nær
grensen, snart kalt Finnskogene. Her slo skogfinnene seg ned i skogåsene
mellom de store dalførene med de gamle norske bondebygdene. Skogfinnenes
fremste kjennetegn var svijordbruk, mest omtalt som «svedjing» og
«bråtebrenning».
Særlig på grunn av svijordbruket kom skogfinnene
i konflikt med både den norske bondebefolkningens tradisjonelle
jordbruk og med skogsdriften som store handelshus i Christiania
sto for. Også skogfinnene reiste seg mot myndighetene, på første
halvdel av 1820-tallet, med krav om bedre levekår, om skole og kirke
med finskspråklige lærere og prester, og om et eget grenseoverskridende
skogfinsk herred. Alt ble presentert i en omfattende «petisjon»
og markert ved at skogfinner marsjerte til Stockholm. Kravene ble
avvist, og fornorskingen i skolen og kirken i Finnskogene ble tatt
for gitt. Det eneste som kom ut av opprøret, var at det ble åpnet for
salg av gårder til selveie.
Ambisjonene til det eneveldige kongedømmet omfattet
også den religiøse sfære. Under ortodoksien frem til slutten av
1600-tallet hadde ikke kirken noen klar målsetting for misjon blant
samene, men med pietismen ble det en endring, og i 1714 ble det
etablert et eget sentralt institutt, Misjonskollegiet, med Finnemisjonen som
en egen avdeling. Den ble lagt til Trondheim og ledet av Thomas
von Westen. Samisk ble misjonsspråket, sikret ved egne utdanningsinstitusjoner
i Trondheim. Nyere forskning har vist at skolen i flere av misjonsdistriktene
var velutviklet. Flere av misjonærene var vitenskapelig engasjerte
og ble fremstående kjennere av samisk språk, kultur og religion,
og de nedtegnet mye om samenes åndelighet. På den andre siden er
det klart at misjonen demoniserte samisk tradisjonell religionsutøvelse.
Samiske trommer ble brent eller beslaglagt, noen ble sendt til antikvariske
samlinger, og offersteder ble ødelagt.
Misjonen hadde også en dimensjon ut over det
rent religiøse, nemlig å tjene som redskap i statsbyggingen og integrasjonen
av nordområdene i den dansknorske staten.
Etter Den store nordiske krig kom Danmark-Norge og
Sverige til enighet om en grensetraktat som forelå i 1751. Et tillegg
til traktaten, kalt Lappekodisillen, inneholdt en rekke detaljerte
bestemmelser som skulle sikre den etablerte grenseoverskridende
reindriften mellom de to landene. Kodisillen fikk også en viss betydning
for løsning av andre grensespørsmål særlig langs Tana-vassdraget
og i tilknytning til handel i Varanger. Lappekodisillen har aldri
vært oppsagt, selv om det har blitt stilt spørsmål ved den flere
ganger.
I 1826 ble det siste fellesdistriktet delt da
Norge og Russland traktatfestet grensen. Grensen splittet de skoltesamiske
sijddene i området, Pasvik-, Petsjenga- og Neiden-sijddaene. Mens
skoltesamene i Neiden valgte å bli norske undersåtter, valgte de
to andre gruppene å bli russiske. Samtidig ble det tatt hensyn til
skoltesamenes tradisjonelle grenseoverskridende rettigheter i et
særskilt tillegg til grensetraktaten i 1834. Skoltesamene i Pasvik
mistet vinterlandet på norsk side, men fikk oppholde seg om sommeren
på det som ble norsk territorium, mens skoltesamene i Neiden fikk
oppholde seg i Finland om høsten og vinteren. I andre halvdel av
1800-tallet falt skoltesamenes i Neidens rettigheter i Finland bort,
mens skoltesamene i Pasvik mistet sine siste rettigheter i Norge
på 1920-tallet.
Mens skoltesamenes nedarvede rettigheter i Neiden
i stor grad hadde blitt respektert før grensen ble fastsatt, ble
dette gradvis annerledes ut over på 1800-tallet og fram til mellomkrigstiden.
Deres kulturelle og næringsmessige skanser falt. Først mistet de
eneretten til laksefiske i Neidenelva i 1848, deretter ble fellesjorda, skoltejorda,
oppløst omkring 1905 og til sist mistet de den selvstendige reindriften
og den eksklusive gjetingen av skolteflokken på 1930-tallet. Bakgrunnen
for denne utviklingen var først og fremst den betydelige innflyttingen
av nye folkegrupper, mest kvener, som krevde delaktighet i ressursene.
Skoltesamene ble stadig mer marginalisert som gruppe
i bygda. Den rettsideologiske oppfatningen om «lik rett for alle
i et bygdelag» slo negativt ut overfor skoltesamene.
Myndighetens ønske om å regulere reindriften,
ved felleslappeloven av 1883 og tilleggslappeloven av 1897, fikk
betydelige negative konsekvenser for reindriften, særlig i det sørsamiske
området. Men den sørsamiske reindriften kom langt tidligere under
press, først og fremst som resultat av en sterk befolkningsøkning
i bondebygdene og en medfølgende ekspansjon av bosettingen og setringen
inn i reindriftsområdene. Også nedarvede nedsettende holdninger
i enkelte områder til reindriftssamene og deres levemåte bidro til
å rettferdiggjøre overgrep og urett, der også «finnjaging» og vold forekom.
Overfallet på samene og nedslaktninga av rein ved Dalbusjøen i Os
i Østerdalen i 1811 er et eksempel på alvorlige overgrep overfor
de sørsamiske reindriftssamene. Fire familier og deres reinflokker
ble overfalt av bevæpnede bønder og flere hundre rein ble slaktet.
Saken ble etterforsket og bøndene ble ilagt bøter, men samene ble
samtidig fradømt rettighetene til området.
Frem til midten av 1800-tallet var de norske
myndighetenes holdninger til samer, kvener og skogfinner likevel
i hovedsak positiv. Stortinget vedtok for eksempel å etablere en
egen lærerutdanning, først og fremst av samiskspråklige lærere,
på Trondenes i 1826, og under valgene av valgmenn til amtsforsamlingen
som skulle velge utsendinger til Eidsvoll, ble flere samer og kvener valgt.
Av de tre valgte utsendingene til Eidsvoll fra Troms og Finnmark,
som var ett amt, var det en kven fra Balsfjord, Henrik Larsen Skjæret.
På grunn av sen postgang var det ingen representant fra Nord-Norge
på Eidsvoll.
Under den lange krigsperioden forut for 1814
gikk det gamle misjonsarbeidet blant samene i oppløsning. Misjonstiden
gikk etter hvert over i fornorsking. Utover 1840-tallet møtte politikken
om å legge til rette for kvensk og samisk språk i kirke og skole
motstand blant toneangivende redaktører, enkelte prester og stortingsmenn.
Holdningen blant motstanderne var at norsk språk var nødvendig for
tilegnelse av nasjonal dannelse og kultur, mens samisk og kvensk
befant seg på et mer primitivt nivå. I tillegg ble det argumentert
med at grenseområdene i nord var særlig sårbare og utsatte med sine
ferske grenser og sin store «fremmede» befolkning, samene og kvenene.
Forestillinger både om en russisk og en finsk
fare bidro til satsing på nasjonsbyggende tiltak for å sikre områdene
for riket. Utfallet ble fornorskingspolitikken. Den startet med
fornorskingstiltak i nesten hele området fra Tysfjord i Nordland
og nordover. Senere ble tiltakene rettet spesielt mot Finnmark og
to kommuner i Nord-Troms. Myndighetene regnet med at fornorskingen
ville gå av seg selv i andre områder ved bruk av kun norsk i skole
og kirke samt innflytting av en norskspråklig befolkning.
I første omgang vedtok Stortinget at det skulle
gjennomføres en undersøkelse av språkforholdene nordpå. Samtidig
ble det fortsatt bevilget midler til samiske publikasjoner til bruk
både i skolen og i kirken. I neste omgang ble det i 1851 opprettet
et fond som skulle gi et økonomisk grunnlag for fornorskingspolitikken,
Finnefondet, som kom til å eksistere helt til 1921. Først på begynnelsen
av 1860-tallet ble fornorskingspolitikken igjen tatt opp av regjering
og storting, og da med sikte på den praktiske gjennomføringen og
ved bruk av instrukser for gjennomføringen av politikken.
Også før dette ble det gjennomført tiltak som
viser at fornorskingspolitikken både hadde lokale og rikspolitiske
tilhengere. Mellom 1860 og 1883 bevilget Stortinget midler for å
sette bort samiske barn i Røros til norske fosterforeldre. Bortsettingen
hadde full kulturell og språklig fornorsking som målsetting, og
fattigloven ga lovhjemmel til å sette bort barn. Den ble finansiert
ved en særbevilgning fra Stortinget.
I 1863 hadde Stortinget sin første grunnleggende debatt
om fornorskingspolitikken, der særskilte begrunnelser for tiltak
både overfor samene og kvenene ble drøftet. Den første fornorskingsinstruksen
for lærere i «overgangsdistriktene» hadde kommet året før, likeså retningslinjer
for bruken av Finnefondet.
Overgangsdistrikt ble definert som et område
der en kunne forvente at elevene ville kunne fornorskes, ikke bare
lære norsk, men også skifte dagligspråk fra samisk, kvensk eller
finsk til norsk. Overgangsdistriktene skiftet frem til om lag 1900,
der tendensen var at de i Finnmark ble stadig mer omfattende, mens
de i Troms og Nordland ble redusert og etter hvert tatt ut og definert
som norsktalende områder. Myndighetene var klar over at det var
samiske områder sør for de opprinnelige overgangsdistriktene, men
mente at fornorskingen der ville gå av seg selv uten tilpasninger
og med bruk av bare norsk språk i skolen.
Fra om lag 1870 ble fornorskingspolitikken gradvis trappet
opp. Evalueringer viste at skolepolitikken ikke hadde gitt de forventede
fornorskingsresultatene, noe som ble forklart med liberale holdninger
blant lærerne og undervurdering av språkstyrken i de samiske og kvenske
miljøene. Den første fornorskingsinstruksen for lærere i «overgangsdistriktene»
hadde kommet året før, likeså retningslinjer for bruken av Finnefondet.
Det ble forutsatt at kirken skulle la seg bruke
i fornorskingspolitikken, og det ble utformet egne instrukser for
kirkens fornorskingstiltak. Kravene til kirken var aldri så strenge
som kravene til skolen. Det hadde trolig i hovedsak å gjøre med
det dilemmaet som kirken støtte på, i krysspresset mellom Guds ord
på morsmålet og Guds ord på norsk. På en måte kom kirken til å gå
i takt med fornorskingspolitikken, men et par skritt bak. Nyere
forskning har vist at få prester var uforbeholdne fornorskingstilhengere.
I 1888 ble den nye finnemisjonen stiftet. For kirken ble også læstadianismen en
utfordring der Guds ord på morsmålet ble gjennomført, nettopp med
henvisning til Luther.
Vitenskapen ble etter hvert mobilisert i nasjonsbyggingen
og bygde opp om negative holdninger til samer, kvener og skogfinner.
Historikeren og geografen Yngvar Nielsen, bestyrer av Etnografisk
museum i Christiania, presenterte i 1889 en teori om sørgrensen
i Norge for den samiske bosettingen, som har blitt kalt «fremrykkingsteorien».
Den gikk ut på at «fremrykkingen» hadde skjedd fra de nordre deler
av Trøndelag «mot syd i Trondhjems stift og Hedemarkens amt», der
bosettingen hadde nådd og stanset opp ved Røros på slutten av 1600-tallet
eller begynnelsen av 1700-tallet. Teorien fikk stort gjennomslag
i samtiden og ble blant annet lagt til grunn for domsavsigelser
i rettsaker om reinbeiter.
Den fysiske antropologien hadde nordiske røtter midt
på 1800-tallet, men nådde Norge først godt ut i andre halvdel av
århundret. Mest oppmerksomhet fikk kraniologien i Norge, det vil
si læren om hodeskallen og måling av den som ledd i rasebestemmelse,
og etter hvert også i rasebiologien der det ble antatt at mentale egenskaper
kunne leses ut av ulike mål på hodeskallen. I noen grad ble også
hele skjelett målt i samme ærend. De første omfattende målingene
ble foretatt av militære rekrutter, der resultatene av målingene
ble sammenlignet regionalt. Ut over på 1900-tallet kom også de akademiske
miljøene sterkere med, med store regionale prosjekter, som i Tysfjord
i mellomkrigsårene. I tillegg fantes det private miljøer som særlig
arbeidet med teorier om mentale karakteregenskaper. En sidegren
av den fysiske antropologien var komparative studier av «nasjonalt
lynne», med flere store nordiske studier.
Den fysiske antropologien bidro utvilsomt til
stereotypifisering og stigmatisering av samer, kvener og skogfinner.
Enkelte av målingene ble det da også reagert negativt på, især når
det dreide seg om avkledning og måling av hele kroppen. Likeså ble
det reagert sterkt mange steder på oppgraving av skjeletter på samiske kirkegårder.
Skjelettene skulle sendes til vitenskapelige samlinger. I mange
tilfeller opplevde lokalbefolkningen denne virksomheten både som
traumatisk og nedverdigende.
På slutten av 1800-tallet var fornorskingspolitikken utviklet
til en helhetlig assimilasjonspolitikk med mål om raskest mulig
språklig og kulturell assimilering av samer, kvener og skogfinner.
Fornorskingspolitikken var forankret i lover og instrukser, og innholdet
og de viktigste virkemidlene i politikken var ferdig utviklet. Til
grunn lå en kombinasjon av nasjonsbygging, evolusjonslære og sikkerhetspolitikk.
To former for fornorskingspolitikk kan identifiseres.
Den ene var rettet mot samer, kvener og skogfinner allment hvor
det ikke ble gjort noen form for tilpasninger eller unntak for minoritetene.
Den andre rettet seg særskilt mot samer og kvener i Finnmark og
Nord-Troms, i det som ble definert som overgangsdistrikt. Her var
det enkelte tillempinger ved at samisk og kvensk kunne brukes som
hjelpespråk, men også andre tiltak, både åpne og skjulte, for å
fremme språkskiftet og assimileringen. I praksis fikk begge formene
av fornorskingspolitikken konsekvenser.
I 1898 ble det vedtatt en ny instruks for lærerne
i overgangsdistriktene. Wexelsen-plakaten slo fast at norsk skulle
brukes som regulært undervisningsspråk i alle fag, også i kristendomsundervisningen.
Kvensk og samisk kunne likevel brukes som hjelpespråk, men ikke som
undervisningsspråk. Lærerne ble også bedt om å fremme norsk språk
i møte med foreldre og elever utenom skoletiden.
De tidligere tendensene som gikk på å utvide fornorskingstiltakene
til flere områder av samfunnet, ble fulgt opp, for eksempel at bosetting,
veibygging og industri ble brukt som fornorskingsredskaper.
Et konkret eksempel er jordsalgsloven av 1902
for Finnmark, som sammen med sin språkinstruks ble forutsatt å kunne
brukes som redskap for nasjonsbyggingen og fornorskingen i amtet.
Jordkjøp var forbeholdt norske borgere, og avhendelse skulle ta
hensyn til å «fremme bosættelsen af en for distriktet, dets opdyrkning
og øvrige nyttiggjørelse skikket befolkning som kan tale, lese og
skrive det norske sprog og benytte det til daglig.» Både i forarbeidene
til loven og under høringen ble det slått fast at loven ikke skulle
hindre samer og kvener i å skaffe seg jord, med et forbehold knyttet
til forestillingene om «den finske fare».
Det ble overlatt til forvaltningens skjønn å
praktisere loven på en god måte. Mye peker mot at det ble praktisert
en liberal linje. Søknader som ble avslått, dreide seg i hovedsak
om områder som var definert til andre formål enn landbruk, som grunn
i fiskevær og flytteveier og beiteplasser for rein. Loven fikk imidlertid
likevel fornorskende effekt ved at de matrikulerte eiendommene skulle
ha norske navn, selv om det er mange unntak fra dette med bruk av
både samiske og kvenske matrikkelnavn. Enkelte steder og individuelt
ble norske matrikkelnavnene tatt i bruk som slektsnavn. Det er ellers
klart at språkinstruksen virket provoserende og nedverdigende for
samene og kvenene, og de protesterte da mot instruksen. Instruksen
ble likevel ikke fjernet før på 1960-tallet.
Den nye opptrappingen av fornorskingspolitikken rundt
1900 hadde hovedfokus på Finnmark, det amtet der skolen slet mest
og der fornorskingen hadde kommet kortest. Et sentralt tiltak var
opprettelsen av et skoledirektørembete for amtet i 1902. Enda mer
enn tidligere skulle norsk brukes som undervisningsspråk. Et uttrykk
for dette er at friplassordningen ved Tromsø lærerskole for studenter
som skulle arbeide i språkblandingsdistriktene, ble nedlagt i 1904.
Dette førte til at det ikke ble utdannet lærere med samisk og kvensk
språkkompetanse.
Det viktigste tiltaket under den nye skolesatsingen var
bygging av statsinternater. En særlig begrunnelse var knyttet til
fornorskingspolitikken. Ved å samle norske, samiske og kvenske elever
på internat, ville skolen ha full kontroll over fornorskingen og
få til en bedre skole enn tidligere, med mindre fravær blant elevene.
I 1905 ble de to første internatene satt i drift, begge i Sør-Varanger,
i hjertet av «de utsatte grenseområdene», med en stor samisk og
kvensk befolkning. Det tredje internatet ble også bygd i Sør-Varanger
i 1907. Etter hvert ble det reist internater i grenseområdene helt
til Lyngen tidlig på 1920-tallet.
Samtidig med internatene ble det reist kirker
og kapeller, det første i Neiden i 1902. Internatene og kapellene
skulle utgjøre en slags kulturell skanse for norskhet i grenseområdene
mot Russland og Finland, som «kulturelle grensefestninger», en betegnelse
som siden heftet ved byggene. Flere av dem ble bygget i utpreget
norsk arkitektur for nettopp å markere norskheten. I mellomkrigsårene
ble det bygget en del kommunale internater. Ved krigsutbruddet i
1940 var nærmere 50 internater i drift i Finnmark og Nord-Troms.
Nesten alle gikk tapt under krigen, men de fleste ble gjenoppbygget,
og flere nye kom til. Skoleinternatene var en viktig del av skolestrukturen
i Finnmark helt frem til årtusenskiftet.
Sørsamene arbeidet over lang tid for en statlig
internatskole med sørsamisk innhold, språklig og kulturelt, uten
å nå frem. Flere misjonsselskaper grep saken. Blant annet ble det
etablert en internatskole i Havika ved Namsos i 1910. Den fikk misjonen
statsstøtte til å drive. Internatskolen i Havika ble, som statsinternatene
i Finnmark, en skole for implementering av fornorskingspolitikken.
Dette førte til sterke og vedvarende protester fra det sørsamiske
samfunnet.
Etter århundreskiftet ble motstanden mot fornorskingspolitikken
mer organisert, særlig blant samene. I det sørsamiske området dreide
motstanden seg mest om konfliktene omkring forholdet mellom reindriften og
landbruket, men også om skole og språk. I de nordligere områdene
dreide det seg mer om språk, kultur og skole. Motstanden fikk sterk
støtte blant biskopene i Hålogaland frem til 1910, og fra liberale
prester, som også var i opposisjon mot Norsk Finnemisjons imøtekommende
holdning til fornorskingen. Denne prestekretsen stiftet sin egen
finnemisjon omkring 1910, Det Norske Lutherske Finnemisjonsforbund,
som også mobiliserte mot fornorskingen ved sterkt kritiske publikasjoner.
I 1925 ble finnemisjonen igjen samlet, med nytt navn, Norges Finnemisjonsselskap.
I 1966 skiftet det navn til Norsk Samemisjon.
Også på Stortinget gjorde en samisk motstand
seg gjeldende etter at læreren Isak Saba fra Nesseby ble valgt som
stortingsmann i 1906 for to perioder, frem til 1912, på et samepolitisk
program. Han nådde imidlertid ikke frem med sine krav om reversering
av fornorskingspolitikken. Til det var det en for sterk politisk konsensus
på Stortinget om politikken.
Det foreløpige høydepunktet for den samiske
organiseringen kom med det første samiske landsmøtet, i Trondheim
i 1917, hvor Elsa Laula Renberg var en sentral person. Starten på
landsmøtet den 6. februar har siden 1990-tallet vært markert som
samisk nasjonaldag/samefolkets dag.
På 1920-tallet ble skoleverket i landet grundig
utredet av en stortingsoppnevnt kommisjonen, Den parlamentariske
skolekommisjon (1922–1927), som også skulle forberede en ny skolelov.
Den unge, samiske læreren Per Fokstad fra Tana hadde markert seg
med nye tanker om samisk skole og språk. Hans innspill til kommisjonen
fikk imidlertid liten støtte. Det omfattende materialet som kommisjonen
fremskaffet, viste ellers at bruken av samisk og kvensk som hjelpespråk
var ganske omfattende fortsatt, til tross for alle innskjerpelser
om mest mulig bruk av bare norsk.
Stortingets behandling av lov om folkeskolen
på landet (1936) var den først reelle behandlingen av fornorskingspolitikken
i skolen på tre tiår. Regjeringen gikk inn for at fornorskingspolitikken
i skolen skulle videreføres. Stortinget sluttet seg til forslaget,
men vedtok at kun samisk skulle brukes som hjelpespråk. Samene, som
var «urinnvånere», hadde etter Stortingets syn andre rettigheter
en kvenene, som var «innvandrere». Siden 1870 hadde fornorskingspolitikken
i skolen vært ensartet for samene og kvenene, nå fikk kvenske elever
ikke lengre noen form for språklige tilpasninger.
På 1920-tallet mistet en del svenske reindriftssamer retten
til sommerbeite i Norge. Dette førte til en tvangsflytting av reindriftssamer
sørover i Sverige, noe som fikk alvorlige ringvirkninger for deler
av reindriften i Norge. En ny norsk reindriftslov kom i 1933, og
denne bidro sterkt til at reindriften ble underlagt sterk offentlig
styring.
I Norge fikk samer, kvener og skogfinner merke andre
verdenskrig på ulike måter, selv om nazimyndighetene og okkupasjonsmakten
ikke utviste noen særskilt oppmerksomhet overfor dem allment. I
kaoset som krigen forårsaket, ble reindriften flere steder likevel svekket
ved krypskyting og tyvslakting. Samer, kvener og skogfinner deltok
under felttoget i 1940, mange kvener og samer i kampene ved Narvik.
Også under motstandsarbeidet var de med. Flere var grenseloser og
partisaner, uten at de fikk den positive oppmerksomheten som de
hadde fortjent. Særlig ble for eksempel de samiske grenselosene
i Tysfjord mistenkeliggjort, noe som skapte dype sår mange år etter
krigen. Først i de aller seneste årene har det blitt tatt et oppgjør
med dette og gitt en offentlig unnskyldning.
Under krigen fikk mange elever i Finnmark og Nord-Troms
en mangelfull skolegang på grunn av at okkupasjonsmakten tok i bruk
skolebygg, og fordi mange skoler gikk tapt under brenningen av området
høsten 1944. Utfallet ble at mange ikke fikk den lese- og skriveopplæringen
de hadde krav på, og flere ble i realiteten analfabeter. Dette rammet
samer og kvener særlig sterkt på grunn av språksituasjonen deres.
Først lenge etter krigen ble det iverksatt en
økonomisk ordning som i noen grad kunne bøte på den tapte skolegangen.
Evakueringen og nedbrenningen av store deler
av Finnmark og Nord-Troms rammet hele befolkningen sterkt, med store
tap av materiell kultur. Evakueringen bidro til svekkelse av samisk
og kvensk språk og kultur. I kyststrøkene av Finnmark tok språkskiftet
for alvor til etter krigen. Familier som før hadde brukt samisk
eller kvensk som dagligspråk, begynte å bruke norsk. Konsekvensen
var at barna ofte vokste opp med norsk som eneste språk og med liten
eller ingen kunnskap i foreldrenes og besteforeldrenes morsmål.
Hovedlinjene i fornorskingspolitikken ble videreført
etter 1945. For samenes del var det likevel tegn på at styresmaktene
søkte nye løsninger i samepolitikken. Dette speilet endringene i
det internasjonale samfunnets holdninger til minoriteter. FNs erklæring
om menneskerettigheter (1948) var et tilsvar på den grufulle skjebnen
en del av de europeiske minoritetene hadde lidd under andre verdenskrig.
I tiårene som fulgte, kom det en rekke nye FN-erklæringer om minoritetenes
politiske og kulturelle rettigheter, og disse fikk på sikt stor betydning
for samene og etter hvert også for kvenene og skogfinnene.
I forbindelse med oppkomsten av den kalde krigen og
norsk NATO-medlemskap, ble det igjen rettet mistanke om at kvenene
utgjorde en sikkerhetstrussel. Årsaken var dels at mange kvener
hadde kjempet under sovjetisk kommando under andre verdenskrig (partisaner),
og dels den relativt sterke oppslutningen om Norges kommunistiske
parti i områder med en stor kvensk befolkning. Norske styresmakter
svarte med overvåkning og taushet om kvenene.
Etter andre verdenskrig har det overordnede
politiske målet i Norge vært å minske de økonomiske, sosiale og
kulturelle forskjellene for derigjennom skape større sosial og økonomisk
likhet i det norske samfunn. Samtidig var det lite rom for å ta
hensyn til etniske og kulturelle forskjeller. Intensjonen med velferdsordningene
var ikke fornorsking, men det kunne likevel være en konsekvens.
Økonomisk modernisering og økte statlige styringsambisjoner innen
ulike næringer førte til økt grad av integrasjon, men også til konflikter
blant annet om ressurser og areal.
Etter andre verdenskrig opplevde imidlertid
den samiske organiseringen en ny giv. I 1947 ble Norske Reindriftssamers
Landsforbund stiftet. Mot slutten av 1940-tallet ble Sámi Sær´vi
etablert i Oslo av utflyttede samer, med målsetting om å drive opplysningsarbeid om
samene og fremme samiske språk- og kulturspørsmål. Etter hvert ble
også lokallag etablert. På 1950-tallet organiserte samene seg på
nordisk plan, med den første nordiske samekonferansen i 1953. I
1968 kom den første nasjonale allmenne samepolitiske organisasjonen, Norske
Samers Riksforbund, som også opprettet kontakt med den internasjonale
urfolksbevegelsen. Denne organiseringen bidro til et gjennombrudd
for samisk deltakelse i utformingen av norsk samepolitikk.
Dette gjennombruddet kom først til uttrykk i
arbeidet til Samordningsnemda for Skoleverket, nedsatt i 1947, som
fikk en egen avdeling for samiske skolesaker. Utfallet ble flere
tiltak for å styrke skolen for samene. Det ble gitt stipend til
kurs eller studier i samisk for lærere. Staten bevilget midler til
en dobbelttekstet ABC-bok på nordsamisk og norsk. Samisk råd for
Finnmark ble opprettet i 1953 og ble en pådriver for utvikling av
norsk samepolitikk og samisk deltakelse i politikkutformingen. Rådet
ble avløst av Norsk sameråd i 1964.
Regjeringen fulgte opp ved oppnevning av en
bredt sammensatt komité for å utrede alle sider ved samepolitikken,
Samekomiteen av 1956, som avga sin innstilling i 1959. Komiteen
hadde bred samisk representasjon og dertil akademisk tyngde. Innstillingen
var et oppgjør med fornorskingspolitikken samtidig som den ga retning
til en ny samepolitikk. Stortinget sluttet seg i alt vesentlig til
tilrådningene fra komiteen i 1963. Lov om folkeskolen (1959) åpnet
for bruk av samisk som undervisningsspråk i skolen og opphevet Wexelsen-plakaten,
instruksen for lærerne i overgangsdistriktene fra 1898. Formelt
var fornorskingspolitikken rettet mot samene avviklet.
Den norske politikken rettet mot samer, kvener
og skogfinner tok ulike retninger fra starten av 1960-årene. Men
med unntak av Indre Finnmark, der det fra 1967 ble gitt lese- og
skriveopplæring på samisk, ble mye av fornorskingspolitikken i praksis
likevel videreført frem til midten av 1980-årene også overfor samene.
Det ble et gap mellom det Stortinget hadde vedtatt, og det som ble praktisert.
Ut over 1970-tallet bevilget staten midler til en rekke samiske
kulturformål, som til De samiske Samlinger i Karasjok, landets første
allmenne samiske museum.
På samme tid ble reindriftssamenes driftsformer
og rettsoppfatninger gjennom en ny reindriftslov (1978) og reindriftsavtale
(1976) forsøkt integrert i det nasjonale politiske og økonomiske
systemet. Dette skulle få store konsekvenser både når det gjaldt
fornorsking og rettighetsforhold. Det kystnære fisket også i de
sjøsamiske områdene hadde lenge vært under hardt press. Fiskeripolitiske
reguleringer muliggjorde rovdrift i fjordene i Nord-Troms og Finnmark
på 1960- og 1970-tallet, noe som førte til en rekke protester fra
lokale fiskarlag og kommunestyrer.
For myndighetene ble Altasaken et tidsskille
som førte til en endret bevissthet i politikk og rundt den manglende
oppfølgingen av tidligere stortingsvedtak. Det samepolitiske feltet
ble utvidet fra i hovedsak å ha dreid seg om språk- og skolepolitikk
og delvis næringspolitikk, til også å omfatte territorielle rettigheter
og etter hvert samisk selvstyre. Urfolksbegrepet fikk en sterk symbolsk
betydning under de nye forutsetningene for samepolitikken.
Under de dramatiske hendelsene i Alta som følge
av Stortingets vedtak om å bygge ut vassdraget, nedsatte regjeringen
to utvalg for å utrede samepolitikken, Samerettsutvalget og Samekulturutvalget.
Den første innstillingen fra Samerettsutvalget i 1984, la grunnen
for sameloven av 1987 og en egen paragraf i Grunnloven i 1988 som
påla myndighetene å legge til rette for at samene som folkegruppe
kunne sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.
Med opprettelsen av Sametinget (1989) fikk samene et folkevalgt
representativt organ. Det ble åpnet av kong Olav 5 i 1989. Spørsmål om
samenes rett til selvbestemmelse og rettigheter til land og vann
fikk større oppmerksomhet. Året etter var Norge det første land
i verden som ratifiserte ILO-konvensjon nr. 169, og som derved ytterligere
forpliktet seg folkerettslig overfor samene. Samekulturutvalget
kom med flere innstillinger der det viktigste resultatet var at samiske
språkrettighetene ble inntatt i sameloven i 1990.
For kvenene og skogfinnene hersket det nærmest minoritetspolitisk
taushet frem til 1990-tallet, til tross for at de to folkegruppene
ikke var usynlige. Skogfinnene hadde allerede under krigen markert
sin kultur og historie gjennom historielag og lokalmuseer. Fra 1950-tallet
fattet media og forfattere interesse især for det som ble oppfattet
som eksotiske sider ved kulturen. Utover på 1970- og 80-tallet vokste
interessen for utforsking av de særegne trekkene ved kulturen, som
svijordbruket og røykovnsstuene. Også egne finnskogdager ble arrangert,
med symbolsk årlig erklæring av «republikken Finnskogen».
Kvenene ble omtalt på 1960-tallet av finske
studenter på feltarbeid i Nord-Troms og Finnmark på jakt etter spor
av den gamle kvenske kulturen, og av enkelte norske forfattere.
På 1970-tallet ble forskning om kvenene et anliggende særlig ved
Universitetet i Tromsø og Distriktshøgskolen i Alta. Samtidig fattet
Norsk kulturråd interesse for kvenene. Både i Nordisk ministerråd
og i Nordisk råd ble det reist spørsmål fra finske representanter
om norsk politikk overfor kvenene. Det ble ikke oppnådd stort annet
enn enkelte forsøksordninger i skolen med undervisning i finsk.
I den grad myndighetene var imøtekommende, foretrakk de finsk framfor kvensk
i skolen.
På 1980-tallet kom gjennombruddet for kvensk
organisering, først med en lokal kvenforening i Børselv i 1984,
så med etableringen av Norske kveners forbund i 1987. I det etnopolitiske
programmet som ble skissert, var kravet om anerkjennelse av kvensk
og av kvenene som nasjonal minoritet grunnleggende. Den kvenske organiseringen
var inspirert både av den samiske organiseringen og av den mobiliseringen
som siden tidlig på 1970-hadde funnet sted blant tornedalsfinnene,
med sin sterke vektlegging av språket, meän kieli, «vårt språk».
Ved begynnelsen av 1900-tallet var myndighetene sterkt
reserverte overfor en egen politikk overfor kvenene og skogfinnene.
For skogfinnenes vedkommende var det en rådende oppfatning at de
ikke lenger utgjorde en egen folkegruppe. For kvenenes vedkommende
var holdningen at de utgjorde en innvandrergruppe uten krav på særtiltak.
Dessuten ble det åpent argumentert fra myndighetshold at samepolitikken
hadde forrang.
Et omslag kom i 1995. Da inviterte Europarådet Norge
til å signere en ny konvensjon, Rammekonvensjonen om beskyttelse
av nasjonale minoriteter. Omtrent alle medlemslandene sluttet seg
til, også Norge. Norge fulgte opp med ratifikasjon i 1999, med virkning fra
samme år. Norge valgte også å «erklære» hvilke minoriteter i landet
som ble inkorporert, og blant disse var kvenene/norskfinnene og
skogfinnene, i tillegg til jødene, taterne (romanifolk) og sigøynerne
(rom). Dermed hadde skogfinnene fått en formell status som nasjonal minoritet,
og kvenene hadde tatt steget fra å bli regnet som innvandrere, til
kategorien nasjonal minoritet.
I 1992 vedtok Europarådet Den europeiske pakten om
regions- og minoritetsspråk, som Norge ratifiserte i 1993, med virkning
fra 1998. Samisk ble omfattet av Minoritetsspråkpaktens høyeste
nivå («del III»), mens kvensk fikk en mindre omfattende beskyttelse
(«del II»). I 2005 godkjente regjeringen kvensk som minoritetsspråk
i Norge, etter en lengre debatt om kvensk var å regne som en finsk
dialekt eller som et eget språk.
Ved inngangen til 2000-tallet hadde det blitt
tatt et endelig oppgjør med fornorskingspolitikken overfor samene,
kvenene og skogfinnene. Men dette betyr ikke at fornorskingen var
tilbakelagt som prosess i samfunnet og som en stadig tilbakevendende
utfordring for ivaretakelse og utvikling av folkegruppenes språk,
kultur og samfunnsliv. Det gjenstår imidlertid store utfordringer når
det gjelder å gjennomføre den aktive språk- og minoritetspolitikken
som det synes å være politisk enighet om. Dette kan ses som fornorskingens
konsekvenser.