Begrunnelse
Landets kommuner har etter Grunnloven § 92 et selvstendig
ansvar for å respektere og sikre menneskerettighetene. Det eksisterer
flere menneskerettslige utfordringer på kommunalt nivå.
Menneskerettighetene er etter intern norsk rett
like bindende for kommuner som for staten. Dette følger av Grunnloven
§ 92 og ble bekreftet av Høyesterett i en kjennelse vinteren 2022,
hvor retten slo fast at kommuner kan bli erstatningsansvarlige for
brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). NIMs rapport «Kommuner
og menneskerettigheter» gir grundige juridiske analyser av kommunenes
menneskerettslige ansvar.
Betydelige deler av ansvaret for gjennomføringen av
menneskerettighetene ligger i praksis hos kommunene. Dels har kommunene
hjemler i lovgivningen til å gjøre vidtgående inngrep overfor personer
i for eksempel smittevernloven eller barnevernsloven. Dels har kommunenes
ytelse av tjenester stor betydning for oppfyllelsen av menneskerettighetene,
for eksempel ved ytelse av helse- og omsorgstjenester. Kommunene
har også en viktig rolle der statlige myndigheter primært er ansvarlige
for ivaretakelse av en persons rettigheter, for eksempel ved at
de har ansvaret for helsetjenestene i fengslene.
Samtidig ser vi flere tegn på at kommunene ikke
alltid er tilstrekkelig rustet til å ivareta sitt menneskerettslige
ansvar i praksis.
Et eksempel er ivaretakelsen av eldre på sykehjem. Sivilombudets
besøk på fem sykehjem i perioden 2020–2022 viste at det blant annet
var stor usikkerhet blant ansatte om tvangslovverket i helselovgivningen.
Dette ga seg uttrykk i misforståelser og feil
som svekket rettssikkerheten til sykehjemsbeboerne. Ombudet fant
også omfattende bruk av ulovlig tvang under stelle- og pleiesituasjoner.
Det var også ofte manglende kompetanse og rutiner for å forebygge
og håndtere vold eller overgrep mot beboere. Dette kan utfordre
både EMK artikkel 3 om forbudet mot nedverdigende behandling og
artikkel 8 om retten til privatliv, samt forpliktelser etter Istanbulkonvensjonen.
Myndighetene har en menneskerettslig plikt til
å tilby krisesenteropphold til voldsutsatte personer, se for eksempel
Istanbulkonvensjonen artikkel 23. Lov om krisesentre pålegger kommunene
å sørge for et krisesentertilbud som kan benyttes av personer som
er utsatt for vold eller trusler i nære relasjoner. Flere rapporter
viser at det er store mangler i dagens krisesentertilbud, blant
annet for sårbare personer. I november 2022 fikk Norge kritikk for
dette av Istanbulkonvensjonens overvåkningsorgan (GREVIO). Personer
i aktiv rus, funksjonshemmede, personer med samisk bakgrunn og fedre
med barn mangler ofte et tilstrekkelig krisesentertilbud i flere
kommuner.
Myndighetene skal også ivareta urfolks menneskerettslige
vern mot inngrep i samiske bruksområder. Dette følger blant annet
av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel
27. I praksis betyr dette at kommunale myndigheter må ha kunnskap
om disse rettighetene for å kunne operasjonalisere dem i sine vedtak
om ulike former for naturinngrep som gruvedrift, vindmøller og annet.
Kommunene må ha kompetanse til å foreta disse vurderingene.
Også når det gjelder kommunens ansvar for deler
av barnevernet, ser NIM menneskerettslige utfordringer. For eksempel
viser en nylig undersøkelse at det er svakheter ved dokumentasjon
av det kommunale barnevernets vurderinger og begrunnelser.
I tillegg er fremdriften i mange undersøkelsessaker for
lav, og mange barn blir ikke hørt i sin egen barnevernssak. Dette
utfordrer barns rettigheter etter FNs barnekonvensjon.
NIM ser også at det er menneskerettslige utfordringer
knyttet til ivaretakelsen av kommunalt ansattes ytringsfrihet. Sivilombudet
har i flere saker kommet til at kommuner har gått for langt i å
begrense ansattes ytringsfrihet under henvisning til lojalitetsplikten. Ytringsfrihetskommisjonen
peker på behov for både kultur- og kompetanseheving for å styrke
ytringsfriheten i arbeidslivet.
For at kommunene skal kunne ivareta sitt menneskerettighetsansvar
fullt ut, er det nødvendig med tilstrekkelig tilføring av ressurser
fra statlig hold, og god samhandling internt i kommunene. Den varslede
tillitsreformen bør derfor etter NIMs vurdering ha et tydelig menneskerettighetsfokus,
og flere av de mulige tiltakene som nevnes i denne anbefalingen,
kan inngå i en slik reform.
Utfordringene som er nevnt her, kan løses på
ulike måter, gjennom for eksempel kompetanseheving, regelverksendringer,
ressurstilføring eller organisatoriske grep. Staten kan velge hvordan
den vil innrette sine tjenester til borgerne, herunder valg av forvaltningsnivå. Ansvaret
for å finne og gjennomføre løsninger på de menneskerettslige utfordringene
ligger både på statlig og kommunalt nivå. NIM anbefaler at staten
gjør en helhetlig vurdering av hvordan man kan styrke gjennomføringen
av menneskerettighetene på kommunalt nivå.
I NIMs rapport «Kommuner og menneskerettigheter»
har vi anbefalt en rekke tiltak som kan bidra til å styrke gjennomføringen
av menneskerettighetene på kommunalt nivå. Eksempler på dette er
at menneskerettighetene kan inkluderes i kommuneplanens samfunnsdel
og at sentrale myndigheter jevnlig bør evaluere om kommunene mottar
tilstrekkelig informasjon om menneskerettslige utviklingstrekk.