Utkast til innstilling frå komiteen er lagt fram for familie- og kulturkomiteen til uttale, jf. vedtak i Stortingets presidentskap 1. desember 2022.Familie- og kulturkomiteen kjem med følgjande fråsegn i brev av 21. mars 2023:

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til merknadene om utvikling av nasjonale standardiserte ledsagerbevis i den foreløpige innstillingen fra arbeids- og sosialkomiteen under punktet ’Retten til å delta i kultur- og fritidsaktiviteter’. Disse medlemmer vil understreke at digitalisering av ordningen, samt muligheten for å kunne bestille tilpassede billetter m.m. hjemmefra, er ekstra viktig for personer med funksjonsnedsettelser. Behovet for ledsager bør være avgjørende for tildeling av ledsagerbevis. Alder bør ikke være et kriterium så lenge behovet for ledsager er til stede.

Disse medlemmer viser videre til innstillingens punkt om ’Retten til utdanning’. Disse medlemmer vil trekke frem viktigheten av at barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging i skolefritidsordningen (SFO) får dette gjennom et godt, inkluderende og likeverdig tilbud i SFO.

Disse medlemmer er opptatt av at barn og unge skal kunne delta i fritidsaktiviteter uavhengig av hvor i landet de bor og foreldrenes økonomi. Disse medlemmer viser til at en prøveordning med et nasjonalt fritidskort ble forsøkt under den forrige regjeringen, men viste seg å være lite treffsikkert og byråkratisk. I tillegg tyder følgeevalueringen på at ordningen i hovedsak ble brukt av folk med god råd. Disse medlemmer viser til at det i statsbudsjett 2023 kun var Kristelig Folkeparti som valgte å prioritere fritidskort i sitt alternative statsbudsjett.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at for mange personer med utviklingshemming ufrivillig står utenfor arbeidslivet. Detter medlem viser til stiftelsen SORs prosjekt HELT MED for å inkludere flere i arbeidslivet og til at formålet gjentatte ganger har fått midler over statsbudsjettet.

Dette medlem merker seg at TV BRA er en kanal i sterk vekst, som en kanal av og for utviklingshemmede i Norge. Kanalen ønsker å la utviklingshemmede fortelle sine egne historier, og tar opp saker om blant annet diskriminering, politikk og hverdagsgleder. Dette medlem er glad for at Fremskrittspartiet i sin tid fikk gjennomslag for å få dette viktige formidlingstilbudet på statsbudsjettet. Dette for at kanalen skal nå sitt mål om stadig utvikling og sitt ønske om å utvide med flere redaksjoner rundt om i landet. Dette medlem viser til at det fortsatt legges hindringer i veien for TV BRA, senest da kulturdepartementet avslo søknad om midler til å drive valgsendinger i forbindelse med årets lokalvalg.

Dette medlem registrerer at TVBRA sine valgsendinger omtales slik i St.meld. 8 (2022–2023) på side 124, Boks12.1 TVBRA:

’TV BRA er ein tv-kanal av og for personar med utviklingshemming. TV BRA bidreg til at utviklingshemja sjølve kan setje premissane for debatt og innsyn i saker som er av særleg interesse for dei. Kanalen gir òg viktig informasjon, trening og opplæring for personar med utviklingshemming, og gjer det lettare for dei å delta aktivt på andre arenaer i sam- funnet òg. Kanalen skaper i tillegg arbeidsplassar. I 2023 er det foreslått ei løyving på 3,7 millioner kroner til TV BRA.

I samband med valet i 2021 fekk TV BRA støtte frå Kultur- og likestillingsdepartementet til å lage valsendingar av og med personar med utviklingshemming. I programserien «BRA VALG» gjekk TV BRA i front for å få fram meiningar og synspunkt frå utviklingshemja i Noreg. Målet var å mobilisere sjåarane til å bruke røysteretten sin og å gje folk flest ein enklare inngang til kva val er. Gjennom fire episodar av «BRA VALG 21» fekk utviklingshemja frå heile landet moglegheita til å fortelje historiene sine. Leiarane frå dei ulike politiske partia vart også stilt til veggs, med spørsmål om kva dei ville gjere for personar med utviklingshemming i Noreg’

Dette medlem mener at det faktum at kulturdepartementet i meldingen omtaler viktigheten av slik valgdekning, for kort tid etter å avslå søknad fra TvBRA om midler for valgsendinger i 2023, fremstår svært underlig. Det fremgår ikke hvorfor kulturdepartementet nå ønsker å endre praksis. Dette er ikke bare uheldig ovenfor TvBRA, men også overfor alle dem som følger sendingene. Dette medlem oppfordrer kulturdepartementet til å finne en rask løsning slik at TVBRA kan lage valgsendinger også i 2023.

Dette medlem viser til saken om mva-kompensasjon for borettslag for utviklingshemmede. Saken har i flere år gjort det vanskelig for private å opprette egne borettslag for utviklingshemmede, da Skatteetaten legger en streng tolkning av § 7 a tredje ledd i Forskrift om kompensasjon av merverdiavgift til kommuner, fylkeskommuner mv. (merverdiavgiftskompensasjonsforskriften) til grunn. Finansdepartementet har uttalt i brev, og dette er gjentatt av finansministeren i svar på Dokument nr. 15:1582 (2022–2023), at Skatteetaten må endre praksis og legge til grunn den rettsoppfatning departementet har gitt uttrykk for. Dette medlem viser at det til tross for finansministerens presisering, fortsatt er slik at borettslag for utviklingshemmede opplever å få avslag fra Skatteetaten om mva-fritak. Det er uheldig, og bør snarest avklares av finansdepartementet enten med en bedre forskrift eller med et rundskriv.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at kulturdepartementet har gitt et engangstilskudd til TVBRAs valgsendinger i forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget 2023.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre er glad for at kulturdepartementet har snudd i saken og likevel bevilger 1 mill. kroner til TVBRA sine planlagte valgsendinger.

Komiteens medlem fra Venstre viser til at arbeidet med denne stortingsmeldingen har pågått over lengre tid, og at arbeidet med meldingen startet som et initiativ fra regjeringen Solberg. Dette medlem er glad for at regjeringen har valgt å fullføre arbeidet med stortingsmeldingen. Dette medlem mener at stortingsmeldingen vil fungere som et kunnskapsgrunnlag for å jobbe strategisk og langsiktig med et helhetsperspektiv for at mennesker med funksjonsnedsettelser skal kunne leve gode liv.

Selvråderett og vergemål

Komiteens medlem fra Venstre viser til at det i Prop. 141 L (2021–2022) foreslås flere endringer for å tydeliggjøre reglene om selvbestemmelse i vergemålsloven. Dette medlem støtter endringene, og mener de er et steg i riktig retning i å tydeliggjøre at slike ordninger skal bygge på frivillighet og gi personer støtte til å ta egne beslutninger.

Dette medlem vil likevel understreke at endringene i denne proposisjonen ikke er tilstrekkelige. CRPD artikkel 12 krever at mennesker med nedsatt funksjonsevne får den støtten de trenger for å kunne gi uttrykk for ønsker og behov og ta egne beslutninger. Departementet opplyser i proposisjonen at de er i gang med en helhetlig gjennomgang av vergemålsloven, og at det som et ledd i denne gjennomgangen blant annet vil vurderes ulike beslutningsstøtteordninger. Etter dette medlems syn er det er imperativt at dette arbeidet kommer til Stortinget så raskt som mulig. Det er behov for et nytt system som bedre reflekterer våre forpliktelser gjennom CRPD. Rammene for beslutningsstøtte bør etter dette medlems syn reguleres i en ny lov om beslutningsstøtte.

Dette medlem viser i den forbindelse til høringsuttalelsen Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har inngitt til Prop. 141 L (2021–2022). Høringsinstansen uttaler her at ’CRPD knesetter et paradigmeskifte i synet på personer med funksjonsnedsettelser, fra et medisinsk til et menneskerettslig paradigme. For å sikre personer med funksjonsnedsettelser lik tilgang til rettslig handleevne, skal man bestrebe seg på å kartlegge personens reelle ønsker, i motsetning til å basere seg på en vurdering av hva som er til personens «beste’.» Dette medlem viser til at CRPD legger opp til at dette primært skal gjøres ved å gi vedkommende støtte til å ta sin beslutning, ikke ved å oppnevne verge eller ved å gjøre begrensninger i vedkommendes rettslige handleevne.

Dette medlem mener i likhet med NIM at det derfor er behov for en mer systematisk endring av vergemålsinstituttet i tråd med CRPDs bestemmelser og konvensjonens paradigmeskifte, for å bedre sikre autonomi og selvbestemmelse. Etter dette medlems syn bør terminologien ’vergemål’ utfases og vergemålsinstituttet avvikles og erstattes med et system for beslutningsstøtte.

Retten til personlig assistanse

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre viser til at ordningen med brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er ment å sikre personer med et praktisk assistansebehov likeverdig deltakelse i samfunnet. BPA skal være et likestillingsverktøy som gir makt over eget liv og bryter ned samfunnsskapte barrierer. BPA-ordningen skal bidra til at personer med assistansebehov skal kunne skaffe seg utdanning, være i jobb, stifte familie, delta i fritidsaktiviteter og i lokalsamfunnet på lik linje med andre. BPA skal organiseres av den enkelte bruker. Praktisk assistanse er egenstyrt kontroll av hverdagen.

Komiteens medlem fra Venstre viser til at BPA-ordningen i dag er plassert i helselovgivningen og forvaltes av kommunene. Lovens ordning forutsetter at brukeren har rett til helse- og omsorgstjenester fra kommunen. Nåværende lovtekst er ikke utformet basert på brukerens rett til likestilling og likeverd. Rapporter laget av flere organisasjoner etter rettighetsfestingen i 2015 viser at plasseringen i helselovgivningen har gjort at BPA behandles som en tradisjonell helsetjeneste og ikke det likestillingsverktøyet det er ment å være. Dette bekreftes av BPA-utvalget i NOU 2021: 11 Selvstyrt er velstyrt, hvor det står: ’Etter utvalgets syn er det åpenbart at det i dag er et gap mellom intensjonen om BPA som et slikt likestillingsverktøy og reguleringen og praktiseringen av BPA-ordningen’.

Dette medlem viser til at undersøkelser gjennomført av Uloba dokumenterer at kommunene mener de ikke kan forvalte BPA som en likestillingsordning innenfor rammen av helselovgivningen. Dette er en naturlig konsekvens av at formålet i helselovgivningen er å sikre alle nødvendige og forsvarlige helsetjenester. Kommunene gjør derfor sitt gjennom oppfølging, kontroll og rapportering i BPA-ordningen som i andre helsetjenester. Formålet med BPA-ordningen er imidlertid å sikre funksjonshemmede nødvendig assistanse for å leve selvstendige, likestilte liv. De skal kunne bruke assistansen når de vil, til det de vil og bruke de personene de mener er best egnet til å assistere dem. Helsetjenester har de rett på som alle andre, men BPA har de rett på for å ta utdanning, være i arbeid og delta i samfunnslivet.

Dette medlem mener at det fra et likestillingsperspektiv er en stor utfordring at ikke alle personer med funksjonsnedsettelser har lik rett til BPA. Dette medlem viser til at dagens rettighetsbestemmelse i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d stiller visse vilkår som må være oppfylt for å gi den enkelte rett til BPA. Også de som ikke oppfyller vilkårene vil i mange tilfeller kunne ha stor nytte av BPA. Dersom de heller ikke får BPA etter en skjønnsmessig vurdering etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-8 kan vilkårene som begrenser retten til BPA medføre uheldig forskjellsbehandling.

Dette medlem viser videre til at retten til BPA slik den er utformet i dag, kan føre til uheldig forskjellsbehandling mellom de som oppfyller timegrensene og de som ikke gjør det. Per i dag er det bare personer med et langvarig og stort behov som etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d har rett til brukerstyrt personlig assistanse. Med ’stort behov’ menes et tjenestebehov på minst 32 timer per uke. Brukere med tjenestebehov på minst 25 timer per uke kan også ha rett til å få tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse, med mindre kommunen dokumenterer at slik organisering vil medføre vesentlig økt kostnad for kommunen.

Dette medlem viser til at disse timegrensene medfører at personer med små og moderate behov for personlig assistanse ikke har rett til BPA, selv om BPA sett ut fra den enkeltes behov kunne vært svært hensiktsmessig. Dette kan for eksempel gjelde personer som har behov for personlig assistanse til enkelte viktige oppgaver, men som ut over dette klarer seg selv.

Dette medlem viser videre til at timegrensene også kan medføre at personer som har andre personlige assistanseordninger, for eksempel til bestemte formål, ikke når opp til timegrensen, fordi timene med assistanse etter disse assistanseordningene ikke teller med ved vurderingen av om personen oppfyller timekravet. Dette medlem viser til at denne problematikken også fremholdes i NOU 2021: 11 punkt 18.3.2.

Dette medlem er av den formening av dersom retten til BPA defineres som en individuell rettighet i eksempelvis likestillings- og diskrimineringslovverket, vil det føre til at lovgiver på ny må vurdere hensiktsmessigheten av å statuere et ’stort behov’ for personlig assistanse eller for å operere med konkrete timegrenser. I lovarbeidet må det etter dette medlems syn vurderes nøye om det å operere med slike rettighetsavskjæringer i det hele tatt lar seg forsvare i et likeverds- og diskrimineringsperspektiv.

Dette medlem viser videre til at retten til BPA per i dag fører til en forskjellsbehandling mellom de under og over 67 år. Dette medlem viser til at de som har fått BPA som en rettighet før de fylte 67 år fra 1. juli 2020 fikk rett til å beholde BPA også etter fylte 67 år. Dette medlem mener at en absolutt aldersgrense er problematisk i et likestillingsperspektiv, og særlig en aldersgrense som er satt såpass lav, sett i lys av en samfunnsutvikling hvor vi lever selvstendige og aktive liv lengre enn tidligere. En person som blir utsatt for en ulykke eller får en skade etter fylte 67 år, vil kunne ha samme behov for BPA som en person som blir utsatt for en ulykke eller får en skade før fylte 67 år. Dette medlem viser til at denne problemstillingen også fremholdes i NOU 2021: 11 punkt 18.3.6.

Dette medlem ønsker videre å påpeke at BPA-ordningen slik den fungerer i dag, fører til uheldig forskjellsbehandling i ulike kommuner. I NOU 2021: 11 punkt 18.4 pekes det på at på tross av at vilkårene for å få innvilget BPA ble klargjort og styrket ved innføringen av rettighetsbestemmelsen i 2015, har erfaringsmaterialet vist at det er store variasjoner mellom kommunene med hensyn til hvem som tildeles BPA og hvor mange timer som tildeles. Det er også store variasjoner med hensyn til hvilke rammer kommunene legger rundt den enkelte BPA-ordningen.

Dette medlem viser til at ulikheter i tildelingspraksis kan medføre at enkelte ’målgrupper’ får BPA, mens andre får en annen organisering av sin personlige assistanse. Ulikheter i tildelingspraksis kan også medføre at enkelte tildeles færre timer enn andre, til tross for at behovene er sammenlignbare når det gjelder omfang. I NOU 2022: 11 punkt 18.4 står det:

’Det er grunn til å tro at det har utviklet seg noe ulik praksis mellom kommuner både når det gjelder hvilke behov det tildeles BPA til, herunder på hvilke arenaer og til hvilke gjøremål, oppgaver og aktiviteter, og når det gjelder hvor mange timer som er tilstrekkelig til å dekke behovene. Det er også grunn til å tro at det har utviklet seg ulik praksis med hensyn til om BPA tildeles etter en skjønnsmessig vurdering til personer som ikke oppfyller kravene i rettighetsbestemmelsen.’

Dette medlem viser til at Jon Torp, divisjonsdirektør hos BPA-leverandøren Humana omsorg og assistanse, i Handikapnytt 1/2023 uttaler at 30 år med kommunal BPA-forvaltning har vist oss at forvaltningen ikke fungerer etter intensjonen. Torps erfaring er at ulik kompetanse og manglende kompetanse i kommunene gir ulik praksis og såkalt ’postnummer-tombola’. Torp mener at det er helt nødvendig at man samler kompetansen på ett sted, gjerne i statlig regi.

Dette medlem viser videre til at Humana i flere år har stått bak undersøkelsen BPA-barometeret, som tar pulsen på hvordan de som har BPA opplever tjenesten fra a til å. I fjor ble undersøkelsen gjennomført i samarbeid med Norges Handikapforbund. 70 prosent av respondentene opplever at kommunens kompetanse til å håndtere BPA er for dårlig. Nesten halvparten av respondentene svarte at de totalt sett er ’svært lite fornøyd’ med kommunens BPA-kompetanse. 57 prosent sier at kommunen setter begrensninger for hvor en kan oppholde seg med BPA.

Dette medlem viser i denne forbindelse til et eksempel presentert av Uloba, som illustrerer hvor det å søke om BPA i to kommuner kan gi to helt vidt forskjellige resultater: A flyttet fra Kongsberg til Trondheim for å studere på NTNU. Etter lange søknadsprosesser ble A innvilget 47 timer BPA. Det var ikke nok timer til at A kunne gjennomføre studiene. A valgte derfor å flytte til Oslo, hvor han ble innvilget 91 timer.

Dette medlem viser videre til en undersøkelse som revisjonsselskapet EY gjorde på oppdrag fra Oslo kommune, som avdekker at det er store variasjoner mellom bydelene når det gjelder praktiseringen av BPA-ordningen. Intervjudataene viser at lovverket tolkes forskjellig fra bydel til bydel. Dette innebærer at bydelene vektlegger ulike forhold i utmålingen av tjenesten og oppfølgingen av hvordan innvilgede timer brukes. Flere bydeler og leverandører har trukket frem at samhandlingen dem imellom er for dårlig. Dette medlem viser til at EY på bakgrunn av dette har foreslått å opprette en sentral enhet som kan håndtere alle spørsmål om BPA i hovedstaden.

Dette medlem mener at det er ønskelig med likeverdige tjenestetilbud uavhengig av hvor man bor i landet. Etter dette medlems syn er det svært uheldig at variasjonene er så store når det gjelder vurderingen og avgjørelsen av så grunnleggende spørsmål i en ordning som kan ha så stor betydning for personer med funksjonsnedsettelser sine muligheter til å leve mest mulig selvvalgte og selvstendige liv. Store variasjoner kan også føre til manglende forutsigbarhet, trygghet og rettssikkerhet for personer som kan ha behov for ordningen. Dette medlem mener at det derfor er behov for at BPA-ordningen underlegges et annet forvaltningsorgan enn det kommunale helsetjenestetilbudet, som for eksempel NAV.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag under plenumsbehandlingen av innstillingen:

’Stortinget ber regjeringen fremme lovforslag som innebærer at brukerstyrt personlig assistanse tas ut av helselovgivningen og rettighetsfestes som en individuell rett til tilrettelegging basert på likeverd og ikke-diskriminering.’

’Stortinget ber regjeringen fremme lovforslag om at personer med et praktisk assistansebehov får rett til brukerstyrt personlig assistanse også etter fylte 67 år, uavhengig av om de før fylte 67 år har fått innvilget denne retten.’

’Stortinget ber regjeringen fremme lovforslag om å legge brukerstyrt personlig assistanse under et annet forvaltningsorgan enn det kommunale helsetjenestetilbudet, som for eksempel NAV.

Retten til arbeid

Komiteens medlem fra Venstre viser til at Norge gjennom CRPD artikkel 27 har forpliktet seg til å sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne rett til arbeid på lik linje med andre. Personer med funksjonsnedsettelser har ulik arbeidsevne, men med den rette tilretteleggingen kan langt flere delta i ordinært arbeidsliv enn det som er tilfellet i dag.

Dette medlem støtter Høyres forslag om å sørge for nødvendige regelendringer for å gi personer med utviklingshemming i VTA-O varig oppfølging, uavhengig av hvilket fylke man bor i og med et omfang tilsvarende det som praktiseres i HELT MED.

Dette medlem støtter også SVs forslag om en langsiktig og forpliktende plan for hvordan en kan sikre et betydelig løft for flere VTA-plasser.

Retten til vern mot utnytting, vold og misbruk

Komiteens medlem fra Venstre viser til at Venstre i Innst. 96 S (2022-2023) fremmet en rekke forslag som tar sikte på å styrke rettssikkerheten til personer med kognitive funksjonsnedsettelser, som beklagelig nok ikke fikk flertall. Dette medlem håper at regjeringen Støre og flere andre partier vil revurdere sine syn når den juridiske ekspertvurderingen om hvordan CRPD skal innlemmes i norsk lovgivning foreligger. Vurderingen skal inneholde anbefalinger om behov for endringer i sektorlovgivningen for å sikre oppfyllelse av CRPD.

Dette medlem viser til at det framgår av CPRD artikkel 13 at personer med nedsatt funksjonsevne skal ha effektiv tilgang til rettssystemet på lik linje med andre. Dette innebærer blant annet å tilrettelegge prosedyrer i alle ledd av saksgangen, og å gi tilstrekkelig opplæring til dem som arbeider innenfor rettspleien, herunder politi, påtalemakt, domstol og fengselsansatte. Dette medlem viser videre til at det i dag kun er personer med nedsatt funksjonsevne som er offer for lovbrudd som har rett til tilrettelagte avhør etter straffeprosessloven § 293.

Dette medlem viser til at Nordlandsforskning på oppdrag fra Bufdir i 2018 avga rapporten ’Rettssikkerhet – likeverd og likeverdig behandling. Mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser i møte med strafferettspleien’. Rapporten belyser rettssituasjonen for personer med kognitive funksjonsnedsettelser i møte med norsk strafferettspleie, enten som fornærmet, vitne, mistenkt, siktet eller tiltalt. Rapporten viser at personer med kognitive funksjonsnedsettelser bare i begrenset grad blir systematisk fulgt opp i møte med politi og rettsvesen. De mekanismene som strafferettspleien i dag har for å følge opp personer med kognitive funksjonsnedsettelser, består som regel av skjønnsutøvelsen til enkeltutøvere og i liten grad av systematiske rutiner. Rapporten viser i tillegg at ansatte mangler opplæring og kompetanse til å kunne fange opp flere med kognitive funksjonsnedsettelser.

Dette medlem viser til at det framgår av stortingsmeldingen at Politidirektoratet erfarer at det er utfordringer med å avdekke om en person har nedsatt kognitiv evne, slik at vedkommende får et tilrettelagt tilbud fra starten av saken. Straffeprosessloven og forskriften om tilrettelagt avhør stiller krav til gjennomføringen av tilrettelagte avhør. Politidirektoratet opplyser om at det kan være krevende å avdekke om en person har kognitive vansker som gjør at hen har behov for tilrettelegging i forbindelse med etterforskningen og rettergangen.

Videre anslås det at om lag 10 prosent av innsatte i fengsel har kognitive vansker. I punkt 10.2.3 i stortingsmeldingen står det:

’Det er grunn til å tru at mange personar med utviklingshemming og kognitive vanskar ikkje blir fanga opp av politiet, rettsstellet og i fengsla, og at mange av dei ikkje får den tilrettelegginga dei treng og har behov for. Dette skaper store rettstryggleiksutfordringar for desse personane.’

Dette medlem mener at det er et presserende behov for å styrke rettssikkerheten til personer med kognitive funksjonsnedsettelser. Det er behov for tiltak som kan muliggjøre identifikasjon av personer med kognitive vansker på et så tidlig stadium som mulig i saksgangen, fordi det er av stor betydning for håndtering og videre oppfølging. Grunnleggende kompetanse og opplæring for yrkesutøvere som møter personene i førstelinjen, er etter dette medlems syn det aller viktigste steget i retning av en økt rettssikkerhet for personer med kognitive funksjonsnedsettelser.