Del I: Innleiing og utviklingstrekk

Komiteen viser til at meldinga har som mål å forklare det menneskerettslege grunnlaget for politikken for personar med utviklingshemming og bidra som plattform for politikken i framtida. Komiteen påpeikar at dette er ein del av oppfølginga som regjeringa gjer av FNs anbefalingar til Noreg om CRPD. Meldinga skal konkretisere kva det menneskerettslege grunnlaget betyr i praksis og bidra til å auke merksemda om rettssituasjonen til personar med utviklingshemming, bidra til eit løft for menneskerettane og auke kunnskapen om menneskerettsutfordringane.

Komiteen registrerer at Meld. St. 45 (2012–2013) og Rettighetsutvalget som vart oppnemnt 3. oktober 2014, konkluderte med at rettane til personar med utviklingshemming har blitt svekt på fleire område. Komiteen viser samstundes til at utgreiinga frå Rettighetsutvalget også påpeikte at det var eit sprik mellom dei overordna menneskerettslege måla og den faktiske praksisen.

Komiteen understrekar at det til tross for gode ambisjonar på tvers av regjeringar har blitt ein dårlegare progresjon på dette området enn ønska. Dette er ein grunn for at arbeidet med Meld. St. 8 (2022 –2023) er viktig.

Komiteen viser til at individuelt vern av rettar og høvet til å delta i samfunnet er avgjerande kvalitetar for eit demokrati. På grunn av kognitiv funksjonsnedsetjing og svakare kommunikasjonsevner kan menneske med utviklingshemming ha vanskelegare for å formidle erfaringar og opplevingar. For at demokratiet, rettssystemet og velferdssamfunnet skal fungera, må det vera ordningar som sikrar medverknaden frå personar med utviklingshemming.

Komiteen slår fast at målet i stortingsmeldinga er å betre innverknaden personar med utviklingshemming har i samfunnet, gjere dei meir synlege gjennom å leggje til rette for auka politisk deltaking og å styrkje ordningane som sikrar at røystene blir høyrde.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at regjeringen Solberg fra 2013 til 2021 prioriterte jobben med å skape en bedre hverdag for utviklingshemmede, blant annet gjennom å lansere Inkluderingsdugnaden og ved å legge frem Likeverdsreformen. Disse medlemmer viser til at arbeidet med denne stortingsmeldingen har pågått over lengre tid, og at arbeidet med meldingen startet som et initiativ fra regjeringen Solberg. Disse medlemmer er glade for at regjeringen har valgt å fullføre arbeidet med stortingsmeldingen. Disse medlemmer viser til at denne stortingsmeldingen gir et kunnskapsgrunnlag for å forsterke arbeidet overfor utviklingshemmede slik at flere blir sett, hørt og kan leve gode liv. Disse medlemmer mener at stortingsmeldingen er et godt grunnlag for å jobbe strategisk og langsiktig med et helhetsperspektiv for mennesker med utviklingshemming.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er viktig med en slik melding, der utfordringene til personer med nedsatt funksjonsevne blir godt belyst. Disse medlemmer er opptatt av at rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne blir ivaretatt, gjennom norsk lov, og at det ikke er utenlandske lover som får rang over norsk lov.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt understreker at det er på høy tid at Stortinget får mulighet til å behandle en helhetlig sak om menneskerettighetene til personer med utviklingshemming. NOU 2016:17 «På lik linje» viste at utviklingshemmedes menneskerettigheter er under press, og at de blir brutt på alle livsområder. Meld. St. 8 (2022–2023) er derfor av nødvendighet et omfattende dokument. Gjennomgangen i denne viser også at det er langt igjen før utviklingshemmede reelt har samme menneskerettigheter som andre. Disse medlemmer vil understreke at utviklingshemmede i mange henseende er avhengig av støtte og bistand fra offentlige myndigheter. Utviklingshemmedes pårørende gjør en stor innsats. Det skal imidlertid ikke være slik at deres pårørende skal leve i usikkerhet og med stadige anker av vedtak for at deres pårørende får et tjenestetilbud som er tilfredsstillende og nødvendig.

Disse medlemmer viser til viktigheten av at utviklingshemmede selv har bidratt til å løfte frem viktige perspektiv som er omtalt i Meld. St. 8 (2022–2023). Likeens har dette medlem registrert at regjeringen ønsker å gjennomføre lignende seminarer på jevnlig basis der politisk ledelse fra relevante sektorer deltar. Disse medlemmer støtter et slikt initiativ og mener det er avgjørende for en god utvikling i tiden fremover. Målet for Stortingets behandling av Meld. St. 8 (2022–2023) er at utviklingshemmede skal ha de samme menneskerettigheter som andre i samfunnet, og at Stortinget kan sørge for utviklingshemmedes selvråderett og selvstendige liv.

HVPU-reformen ble iverksatt i 1991. Forarbeidene til Meld. St. 8 (2022–2023) og selve meldingen viser at det er i løpet av de drøye 32 år som har gått, fremdeles er et godt stykke igjen til at intensjonen med den reformen blir en realitet. Disse medlemmer vil minne om at det i høringen kom frem påminnelser fra flere organisasjoner om at man igjen har en politikk og praksis som kan minne om den praksis som HVPU-reformen tok et oppgjør med. Forskning har vist at levekårsundersøkelser tyder på at idealene som lå til grunn for ansvarsreformen, står svakere i dag enn i årene etter reformen. Levekårene for personer med utviklingshemming er gradvis blitt svekket på viktige områder. Disse medlemmer vil derfor understreke at det er avgjørende at vedtakene i denne saken blir et paradigmeskifte for den praksis som utviklingshemmede og deres pårørende møtes av i samfunnet.

Disse medlemmer vil også understreke at en person med en utviklingshemning ikke er lik en annen person med samme diagnose. Tiltak og vedtak for en person må derfor være tilpasset enkeltpersoner. Samtidig er det viktig at vedtak som Stortinget gjør i denne saken, må være forankret i menneskerettigheter som Norge har ratifisert eller tatt inn i menneskerettsloven. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at Stortinget så raskt som mulig også innlemmer FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) inn i menneskerettsloven, slik som andre menneskerettighetskonvensjoner er.

Disse medlemmer vil understreke at konsekvensen av en slik innlemning i menneskerettsloven vil forplikte alle instanser som yter tjenester til personer med nedsatt funksjonsevne generelt, og personer med utviklingshemning spesielt til å levere tjenester som er i samsvar med CRPD. Det er kun på denne måten at Stortinget kan legge føringer for hvorledes det i fremtiden skal sørges for at personer med utviklingshemning blir likestilt med andre i samfunnet.

Skal vi som samfunn legge til rette for at utviklingshemmede får et likeverdig liv som andre innbyggere er det viktig at det er nok og tilfredsstillende kompetanse hos dem som yter tjenester til målgruppen. I dag er det dessverre slik at tilgangen på menneskelige ressurser er begrenset. Det vil i fremtiden være stort behov for fagopplæring for dem som skal yte tjenester til utviklingshemmede. I dag er utdanningskapasiteten for lav, og mange som yter tjenester til denne målgruppen, har ikke nødvendig faglig bakgrunn. Disse medlemmer vil påpeke at det er et behov for å øke antall studieplasser på vernepleierutdanningen.

Disse medlemmer vil også understreke at det er viktig at Stortinget legger til rette for at kunnskap og praksis blir prioritert i tiden fremover. Det er viktig at kommuner og fagpersoner lærer av hverandre og kan gi hverandre nyttig kunnskap fra praksisfeltet. Slik erfaringsutveksling vil være nyttig for å utvikle tjenester til utviklingshemmede på en god måte. Disse medlemmer mener derfor at regjeringen, i samarbeid med KS, bør sørge for at det etableres et nettverk for kommuner for å utvikle beste praksis for tjenester til personer med utviklingshemming. For at læringseffekten skal bli størst mulig, er det hensiktsmessig at slike nettverk følges opp av følgeforskning.

Del II: Innsatsområde

Komiteen påpeikar at likestillings- og diskrimineringslova er eit sentralt verkemiddel i arbeidet for likestilling av personar med funksjonsnedsetjing. Frå 1. januar 2020 vart aktivitets- og utgreiingspliktene i lova tydeleggjorde og styrkte.

CRPD

Komiteen viser til at regjeringa vil inkorporere FN-konvensjonen om rettar til menneske med nedsett funksjonsevne (CRPD) i norsk lov, og at det skal gjerast ei juridisk ekspertvurdering for å ta stilling til korleis inkorporeringa bør gjennomførast, der inkorporering i menneskerettslova skal vurderast særskilt.

Komiteen er innforstått med at presumsjonsprinsippet inneber at norsk lov allereie i dag, så langt som mogleg, skal tolkast i tråd med CRPD. Inkorporering medfører likevel at CRPD vil gjelde direkte som norsk lov. Komiteen viser til at vurderinga skal innehalde anbefalingar om eventuelle behov for endringar i sektorlovgjevinga for å sikre at CRPD er oppfylt.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres merknader i forbindelse med Stortingets behandling av Representantforslag 158 S (2021–2022), jf. Innst. 101 S (2022–2023).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke viktigheten av at rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne blir innlemmet i egne lover, og at dette skal bli gjort av et juridisk ekspertutvalg.

Sjølvråderett og verjemål

Komiteen viser til at sjølvråderett og realisering av viljen til personen er eit overordna mål i alle verjemål, og at personar med utviklingshemming skal få individuell støtte til å utvikla og utøva evna til å handtera økonomiske og personlege forhold. Komiteen påpeikar at verjemålslova, helse- og omsorgstenestelova og pasient- og brukarrettslova er særs relevante for sjølvråderetten for personar med utviklingshemming. Komiteen er kjend med at omlag 42 500 vaksne personar har ordinært verjemål i dag, og at personar med utviklingshemming utgjer ei av dei største gruppene.

Komiteen viser til at Justis- og beredskapsdepartementet i Prop. 141 L (2021–2022) Endringer i vergemålsloven mv. (vergemål som frivillig støttetiltak mv.) fremja forslag til endringar i verjemålslova som tek sikte på å presisere betydinga og omfanget av sjølvråderetten, mellom anna i lys av Noregs menneskerettslege plikter. Komiteen meiner omgrepsbruken i regelverket må gi tydeleg uttrykk for at verjemål er eit støttetiltak som byggjer på kva personen ønskjer og vil, og viser til at det har blitt sett i verk tiltak for å sikra sjølvråderetten i verjemåla.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres merknader i forbindelse med Stortingets behandling av Innst. 219 L (2022–2023) fra justiskomiteen, jf. Prop. 141 L (2021–2022).

Disse medlemmer viser til at det i FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 19C, står at:

«samfunnets tjenester og tilbud for befolkningen generelt er tilgjengelig på lik linje for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og tar hensyn til deres behov.»

Disse medlemmer mener at dette ikke alltid er tilfellet innenfor det digitale området for blant annet personer med utviklingshemming. Disse medlemmer viser til at mange personer med utviklingshemming som er under vergemål, blir fratatt handleevne i økonomiske forhold og opplever utfordringer når BankID har blitt viktigere for at alle skal kunne delta på lik linje i samfunnet. Disse medlemmer viser til at årsaken til dette er at BankID er personlig og kun kan benyttes av personen den er utstedt til. Det betyr at en verge ikke kan ikke disponere BankID for personen under vergemål. Disse medlemmer viser til at personer uten BankID i Norge i dag ikke har tilgang til egne helseopplysinger på helsenorge.no eller ha en sikker digital postkasse dit meldinger fra det offentlige sendes. Disse medlemmer viser til behandling av Prop. 141 L (2021–2022) og stiller seg positive til forskriftshjemmel i § 65 som skal sikre at det kan gis regler som muliggjør digital representasjon også på nye plattformer. Disse medlemmer viser også til at det arbeides med å utvikle et system der vergefullmakter kan registreres i et sentralt fullmaktsregister. Disse medlemmer mener dette arbeidet er viktig for å sikre at samfunnet også på vergemålsområdet følger den digitale utviklingen. Disse medlemmer forventer at regjeringen i tillegg følger opp dette området i arbeidet med ny eID-strategi.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt vil påpeke behovet for at et system for beslutningsstøtte læres. Det er viktig at skolens kompetanse på selvbestemmelse og beslutningsstøtte styrkes slik at barn og unge med utviklingshemming får opplæring i dette.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag til hvordan et beslutningsstøttesystem kan ivareta utviklingshemmedes selvråderett, og legge frem et lovforslag som regulerer et beslutningsstøttesystem for utviklingshemmede.»

Tvang

Komiteen viser til at bruken av tvang overfor personar med utviklingshemming er regulert i fleire lover, som pasient- og brukarrettslova, helsepersonellova og psykisk helsevernlova. Komiteen påpeikar at tvangsbruk berre skal skje når omstenda krev det som siste utveg og under rettstryggleiksgarantiar.

Komiteen viser til at det i 2016 vart utnemnt eit tvangslovutval som skulle gjera ein gjennomgang av tvang i helse- og omsorgssektoren og forholdet til internasjonale forpliktingar. Tvangslovutvalet foreslo ei diagnosenøytral tvangslov med auka sjølvråderett. Komiteen er merksam på at regjeringa i stortingsmeldinga varslar å ta stilling til forslaga når ekspertutvalet har levert utgreiinga si innan 1. mai 2023.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at det i høringen kom frem at i situasjoner hvor det var stabilitet og forutsigbarhet omkring den enkelte utviklingshemmede, gikk bruken av tvang ned. Dette er spesielt tydelig når personen blir tildelt brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Det må være et overordnet mål at tvangsbruken reduseres til et minimum og kun brukes når en person er til fare for seg selv eller andre. Disse medlemmer påpeker at det er skremmende for utviklingshemmede når omgivelsene ser seg nødt til å bruke tvangsmidler. Disse medlemmer mener det er viktig at regjeringen stimulerer og utvikler tjenester som i så stor grad som mulig forebygger og forhindrer at bruk av tvang overfor utviklingshemmede blir siste utvei.

Disse medlemmer mener at tjenestene som gis, må være av en slik form og stabilitet at omfanget av tvangsbruk reduseres mest mulig. Disse medlemmer mener det er nødvendig med en kartlegging av om hyppigheten av bruk av tvang er i henhold til omsorgstjenestens utforming.

Del III: Menneskerettar i praksis

Retten til personleg assistanse

Komiteen viser til at ordninga med brukarstyrt personleg assistanse (BPA) vart lovfesta i 2015 som ein særleg rett for brukarar som oppfyller bestemde krav, men at erfaringa likevel viser forventningsgap mellom lovføresegnene og forventningane til ordninga i dag. Komiteen understrekar at det for mange er heilt naudsynt med personleg assistanse for at ein skal kunne leve eit sjølvstendig liv og delta i samfunnet.

Komiteen har registert at det i september 2019 vart sett ned eit utval om brukarstyrt personleg assistanse som har foreslått endringar i BPA-ordninga for å sikre at personar med funksjonsnedsetjingar kan leve så aktive og sjølvstendige liv som mogleg. Komiteen viser til at dette no er ute på høyring.

Komiteen understrekar at forskrift om leiing og kvalitetsforbetring er avgjerande for å sikre fagleg forsvarlege tenester samt pasient- og brukartryggleik.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, vil understreke at det for mange ulike tjenesteytere kan oppleves problematisk og uoversiktlig for pårørende og utviklingshemmede som blir sittende igjen med et koordineringsansvar, og at det derfor må tilstrebes å få ned antall tjenesteytere som den enkelte forholder seg til.

Flertallet mener det er viktig at kommunene utvikler og tar i bruk bedre metoder for brukermedvirkning, og at metodene må bidra til at den enkelte på bedre måte får bidratt til utmåling, utforming og evaluering av eget tjenestetilbud. Flertallet påpeker at brukerne må få delta og sikres medvirkning i planlegging og utvikling av tjenestene på systemnivå i kommunene. Flertallet viser også til at det blir gjort et viktig pilotprosjekt som skal øke kunnskapen om CRPD-konvensjonen med Statsforvalteren i Oslo og Viken, Troms og Finnmark, Rogaland og Trøndelag, der målet er at kommunene skal få opplæring og støtte i hvordan de skal bruke konvensjonen.

Flertallet mener at det i sammenheng med oppfølgingen av BPA-utvalget bør sikres at BPA er tilgjengelig for innbyggere med utviklingshemning, og at det tilstrebes å være et mer reelt alternativ til avlastning i institusjon og til barneboliger.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at regjeringen Solberg i 2015 rettighetsfestet brukerstyrt personlig assistanse i pasient- og brukerrettighetsloven. Rettighetsfestingen av BPA ble begrunnet i et ønske om å sikre mennesker med stort behov for praktisk bistand en større mulighet til å ta ansvar for eget liv og egen velferd.

Disse medlemmer viser til at regjeringen Solberg i 2019 oppnevnte et utvalg for å gjennomgå og foreslå forbedringer i ordningen med BPA. Mandatet til utvalget var blant annet å utrede, vurdere og fremme forslag til hvordan ordningen med BPA kunne utformes slik at den fungerer etter hensikten, herunder bidrar til å oppnå målet om likeverd, like muligheter uansett bosted, likestilling og samfunnsdeltakelse for funksjonshemmede, gode arbeidsforhold for assistentene og bærekraft i ordningen. Ordningen med BPA skulle defineres som et likestillingsverktøy, og ikke en helseordning, og utvalget skulle se på hvordan ordningen med BPA kunne innrettes for å sikre deltakelse i arbeid, utdanning og fritidsaktiviteter.

Disse medlemmer viser til at utvalget regjeringen Solberg satte ned, la frem sin utredning i desember 2021, jf. NOU 2021:11 Selvstyrt er velstyrt – Forslag til forbedringer i ordningen med brukerstyrt personlig assistanse. Disse medlemmer merker seg at utvalget har kommet med en rekke forslag til hvordan ordningen med BPA kan styrkes, og ser frem til at regjeringen fremmer saken for behandling i Stortinget. Disse medlemmer mener at alle assistansetjenester og ordningen med BPA skal være fleksible og tilpasset den enkeltes behov. Disse medlemmer mener det er viktig at kommunene har tydelige retningslinjer, og viser til at det i dag er forskjeller mellom kommunene når det kommer til definisjon av hva ordningen med BPA skal være, men også i tildeling av timetall for BPA. Disse medlemmer mener det er viktig å informere om kriterier for å få innvilget BPA.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil peke på at BPA-ordningen er verktøy for å gi mennesker med funksjonsnedsettelser muligheten til et mest mulig normalt og verdig liv. Ordningen med BPA gjør at personer med utviklingshemming selv kan velge hvem som skal hjelpe dem og de får et arbeidsgiveransvar. Dette mener disse medlemmer er viktig, da det gir mer frihet til dem med utviklingshemming til å selv bestemme hvem som skal assistere dem. Den lovfestede retten til BPA som ble innført av regjeringen Solberg, ga flere mulighet til å få BPA.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at det var betydelig uenighet i utredningen om BPA (NOU 2021:11). Høringsrunden som nå er avsluttet, viser den samme uenigheten. Selv om det er utfordrende spørsmål som reises i utredningen, vil disse medlemmer minne om at det er viktig at Stortinget så snart som mulig får behandlet en lovfesting av BPA slik at denne tjenesten blir utformet på en god måte. Disse medlemmer vil også minne om at det i utvalget ikke var noen som hadde erfaring med assisterende arbeidsledelse, og dette kan ha ført til at det er problemstillinger som ikke er belyst i tilstrekkelig grad. Mye tyder på at BPA er en svært nyttig tjenesteform for utviklingshemmede i og med at BPA kan være med på å sikre stabilitet og trygghet for tjenestemottaker, noe som utviklingshemmede har stort behov for. At BPA for blant annet utviklingshemmede vil være ledet av en assisterende arbeidsleder, reiser en del spørsmål som Stortinget må få ta stilling til. Disse medlemmer mener derfor at det er et stort behov for å avklare situasjonen, og oppfordrer derfor regjeringen så raskt som mulig til å komme med en sak til Stortinget om BPA. For disse medlemmer er det viktig at utviklingshemmede skal ha samme rett til BPA på lik linje med andre. Det er avgjørende for at denne gruppen får et tjenestetilbud som er tilpasset dem, og at de ikke får en annen type tjeneste enn andre. Sosialistisk Venstreparti og Rødt har i lengre tid ment at BPA skal være en statlig finansiert ordning som er finansiert gjennom folketrygden. Det må imidlertid ikke føre til en kostnadsoverføring fra kommune til stat.

Retten til bustad

Komiteen viser til at kommunane har ansvar for å hjelpe vanskelegstilte på bustadmarknaden, inkludert dei som treng spesialtilpassa bustader og hjelpetiltak på grunn av alder, funksjonshemming eller andre årsaker, i samsvar med sosialtenestelova og helse- og omsorgstenestelova.

Komiteen er innforstått med at CRPD-konvensjonen slår fast at personar med utviklingshemming skal ha høve til å velje bustaden sin. Samstundes påpeikar Rettighetsutvalget at det kan vere vanskeleg for personar med utviklingshemming å skaffe seg ein eigna bustad på grunn av økonomiske og praktiske hindringar, og at dei derfor kan trenge hjelp.

Komiteen viser til at FN-komiteen for rettar for personar med funksjonsnedsetjing frå sivilsamfunnet stadfestar at personar med utviklingshemming ofte ikkje har høve til å avgjere kvar dei skal bu, og at kommunane ofte avgjer dette.

Komiteen viser samstundes til Rettighetsutvalget gjennomgang av forsking som viser at det sidan ansvarsreforma har vorte meir vanleg å plassere bustader for personar med utviklingshemming saman med eller i nærleiken av bustader for andre grupper med bustadbehov.

Komiteen er kjend med at regjeringa har fremja forslag til ei ny lov om ansvaret til kommunane i det bustadsosiale området, som presiserer og styrkjer plikta kommunane har til å ta bustadsosiale omsyn i planlegginga og saksbehandlinga.

Komiteen meiner det er behov for å kartlegge ansvaret til kommunane for bustadsektoren, hjelpe fleire personar med utviklingshemming frå leige til eigen bustad og auke kunnskapen om bustadsituasjonen for personar med utviklingshemming.

Komiteen er også kjend med at regjeringa har fremja forslag om ei ny bustadsosiallov som klargjer ansvaret til kommunane for organisering og samordning av bustader for vanskelegstilte, samstundes som at det er varsla ei eiga stortingsmelding om ein heilskapleg bustadspolitikk våren 2024.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener det er et potensial for å bedre utnytte statlige ordninger for å få folk inn på boligmarkedet med ordninger som for eksempel startlån. Flertallet erfarer at dette løses forskjellig i mange kommuner, men mange med utviklingshemming kan ha en sikker og forutsigbar inntekt som muliggjør boligkjøp. Flertallet understreker at dette for mange er helt avgjørende for den enkeltes økonomiske handlefrihet.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at mange kommuner har mangel på boliger og botilbud, og det kan bidra til at mange må bo hjemme lenger enn ønsket. Disse medlemmer viser til NOU 2016:17 På lik linje – Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming. I denne fant Rettighetsutvalget at utviklingshemmede har særlige utfordringer på boligmarkedet og reelt sett få valgmuligheter når det gjelder bosted, hvem de vil bo med og boform.

Disse medlemmer viser videre til at regjeringen Solberg i desember 2020 la frem en nasjonal strategi for den sosiale boligpolitikken 2021–2024. I denne stortingsmeldingen pekes det på flere tiltak for å få flere med utviklingshemmede til egen bolig. Disse medlemmer viser videre til at andelen som eier leilighet av personer med utviklingshemming, er lavere enn i resten av befolkningen. Tall viser at 80 pst. av befolkningen som helhet eier bolig, mens tallet for personer med utviklingshemming er rundt 15 pst. Disse medlemmer mener at det er viktig å få opp eierandelen blant personer med utviklingshemming. Disse medlemmer viser til at det i 2021 ble gjennomført en kartlegging av utviklingshemmedes bosituasjon, og mener at denne har gitt et godt kunnskapsgrunnlag for å øke antallet som eier bolig.

Disse medlemmer mener at det må jobbes aktivt med å få opp eierandelen i denne gruppen, og viser til at husbanken har hatt en ordning for å få flere vanskeligstilte på boligmarkedet. Disse medlemmer påpeker at regjeringen i statsbudsjettet for 2023 kuttet tilskuddsordningen som skulle gi flere utleieboliger for vanskeligstilte på boligmarkedet og gå til utprøving av nye boligmodeller for personer med særskilte boligbehov. Disse medlemmer viser til at Høyre rettet opp dette kuttet i sitt alternative statsbudsjett for 2023, men fikk ikke flertall for det. Denne støtteordningen gjorde også at man kan prioritere nye boligkjøpermodeller som leie-til-eie-modeller for å gradvis gjøre det mulig for utviklingshemmede og andre prioriterte målgrupper å eie, eller nye botilbud i overgangen fra institusjon til ordinær bolig.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt vil minne om at mange utviklingshemmede ikke selv får velge boform, eller hvem de skal bo sammen med. Dette er stadig pekt på fra blant annet utviklingshemmedes egne organisasjoner. De peker på at kommunen plasserer dem i boliger uten at de selv eller deres pårørende er lyttet til i tilstrekkelig grad. Det er en menneskerett å få bestemme hvor og med hvem en skal bo. Disse medlemmer er kjent med at regjeringen har fremmet en egen sak om boligpolitikk, og at spørsmål omkring bolig for utviklingshemmede må tas opp i denne sammenheng. Likeens at regjeringen har varslet en stortingsmelding om helhetlig boligpolitikk. Disse medlemmer vil minne om Norges forpliktelser i henhold til CRPD artikkel 28 punkt d) der Norge er forpliktet til «å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan delta i offentlige boligprogrammer». Disse medlemmer mener at denne forpliktelsen må ivaretas av regjeringens boligpolitikk.

Husbanken har lenge vært et viktig virkemiddel for at vanskeligstilte skal komme inn i boligmarkedet. Disse medlemmer understreker viktigheten av at Husbankens virkemidler i fremtiden må være tilpasset og innrettet slik at utviklingshemmede skal ha mulighet til å etablere seg i egen bolig, på lik linje med andre i samfunnet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen via Husbanken gi kommunene statlige føringer for boligsosial kartlegging som sikrer at igangsetting av planlegging av eget hjem for unge med utviklingshemming starter tidlig nok.»

Disse medlemmer viser til skriftlig innspill fra Likestillings- og diskrimineringsombudet, hvor LDO la vekt på boligspørsmål som én av tre utfordringer:

«I 2022 publiserte ombudet en rapport som blant annet dokumenterte barrierer utviklingshemmede møter når de skal velge hvor og med hvem de skal bo, og hvordan samlokaliserte boformer påvirker muligheten til å leve selvstendig og være en del av samfunnet.

Våre undersøkelser tyder på at kommunene ikke har gode nok systemer for å sikre medvirkning og innflytelse over valg av bolig, at kontrollmekanismene ikke er i stand til å hindre praksiser som begrenser muligheten til å bo og leve selvstendig, og at utviklingshemmede har et svakt vern mot omorganisering og sammenslåing av boliger. Praksis gir også grunn til å bekymre seg for om kommunens frie skjønn ved utforming av bolig og tjenester praktiseres friere enn det som er ment fra lovgivers side.

Virkemidlene som ligger i meldingen er i stor grad en videreføring av eksisterende virkemidler, som i ikke har fremmet prinsippene i CRPD artikkel 19 på en effektiv måte. Økt kunnskap om den faktiske bosituasjonen og hvordan virkemidlene fungerer for gruppen er ikke tilstrekkelig. Heller ikke styrket veiledning fra Husbanken kan effektivt motvirke samlokaliseringer og etablering av store kommunale bofellesskap. Det er et klart behov for å klargjøre kommunens ansvar for menneskerettighetene på boligfeltet. På denne bakgrunn anbefaler ombudet at komiteen ber regjeringen

Utforme en tydelig politikk med effektive virkemidler for å sikre at utviklingshemmede får reell mulighet til å eie egen bolig.

• Se på ulike modeller som sikrer at flest mulig utviklingshemmede som ønsker BPA kan få tilgang til det slik at muligheten til å bo selvstendg blir reell

• Sikre at ny boligsosial lovgivning tydeliggjør prinsippet om selvbestemmelse på boligfeltet.»

For disse medlemmer er det, på bakgrunn av LDOs og tilsvarende innspill fra andre organisasjoner, viktig å påpeke at regjeringen bør innføre nasjonale føringer som motvirker institusjonalisering, gjennom et tydelig regelverk for hvor mange boenheter som kan samlokaliseres, og hvordan slike enheter kan plasseres.

Retten til utdanning

Komiteen viser til at inkludering i barnehage og skule er at alle barn og elevar skal oppleva ein naturleg plass i fellesskapet, kjenna seg trygge, erfara at dei har eigenverdi og delta i utforminga av sitt eige tilbod. Komiteen er kjend med at CRPD artikkel 24 tydeleggjer denne retten til utdanning for menneske med nedsett funksjonsevne.

Komiteen viser samstundes til at det i NOU 2016:17 blir framheva at mange elevar med utviklingshemmingar ikkje får like utdanningsmoglegheiter. Komiteen ser det som utfordrande at 8 av 15 elevar med utviklingshemmingar blir underviste av ein assistent, medan 2 av 3 får undervisning frå ein assistent kvar veke.

Komiteen viser til at læreplanverket LK20 legg vekt på menneskeverd og verdiar som støttar opp om dette, likeverd og likestilling, og at opplæringa skal vera i samsvar med menneskerettar.

Komiteen er kjend med at det i 2012 vart presisert i opplæringslova at elevar med behov for ASK (alternativ og supplerande kommunikasjon) skal få tilgang til eigna kommunikasjonsformer og nødvendige hjelpemiddel i undervisninga. Komiteen påpeikar at det er stor individuell variasjon i behova til personar som treng ASK, både når det gjeld evna til å kommunisere og evna til å lære.

Komiteen viser til at det er eit stort behov for å betre informasjonsoverføringa mellom utdanningsnivåa og tenestene.

Komiteen er kjend med at framlegg til ei ny opplæringslov vil bli lagt fram for Stortinget i 2023, inkludert endringar i reglane om PPT for å støtte opp under skulane i førebyggjande arbeid og tidleg innsats. Komiteen er også kjend med at tilsvarande endringar vil vurderast for PP-tenesta i barnehagelova.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener lærekandidatordningen gir mange som ellers ikke ville fått det til i det ordinære opplæringsløpet, en mulighet til å få et kompetansebevis og dermed kunne bidra i arbeidslivet med andre. Flertallet viser til at fylkeskommunene har ansvar for at elevene får opplæring i tråd med elevens behov og forutsetninger og lokale forhold. Flertallet viser til at alle fylkeskommuner står fritt til å velge egnet modell, eksempelvis Østfoldmodellen og UngInvest i Viken. Flertallet mener elever med utviklingshemning må få større valgfrihet når det gjelder utdanningsløp i videregående skole. Tidlig innsats og systematisk kartlegging og karriereveiledning må inn allerede i grunnskolen, for at også de skal få mulighet til å ta egne valg, oppleve mestring og utvikling. Flertallet viser til at lærekandidatordningen mange steder kun tilbys i et begrenset antall fag, og at det gjør at flere med utviklingshemming i realiteten ikke får like mange valg som øvrige elever på videregående skole. Flertallet understreker derfor nødvendigheten av at elever med utviklingshemning får ivaretatt valgfrihet til utdanningsløp.

Flertallet mener det er viktig å styrke kompetansen på læringsformer og tilrettelegging for læring slik at flere elever når opplæringskompetansemål i læreplanen. Flertallet mener det er selvsagt at eleven får oppfylt sin rett til tilpasset opplæring, blir møtt med forventninger som andre elever og blir vurdert slik at vedkommende får vist hva en kan. Det er viktig at elever med utviklingshemming får mulighet til å dokumentere sin kompetanse.

Flertallet mener det er viktig at det er god kompetanse om utviklingshemming og spesialpedagogikk i skolen. Det er viktig å satse på det store laget rundt eleven for å sikre faglig og sosial trygghet og læring i skolen.

Flertallet viser til at det er mange elever med utviklingshemming som ikke får tilgang på utdanningsønskene sine på videregående skole. Flertallet understreker derfor nødvendigheten av at elever med utviklingshemning får ivaretatt valgfrihet til utdanningsløp.

Flertallet understreker viktigheten at barn og unge med utviklingshemming (under 18 år) sikres retten til å bli hørt i saker som angår dem (jf. barnekonvensjonen artikkel 12).

Flertallet viser til at elever med utviklingshemming er en svært mangfoldig og heterogen gruppe elever, og at det derfor kan være vanskelig å utvikle en felles veileder for disse. Flertallet viser til at Statped og Utdanningsdirektoratet har nettbasert støtte- og veiledningsmateriell knyttet til ulike behov for tilrettelegginger i samarbeid med kommuner, fylkeskommuner, skoler og barnehager. Flertallet viser også til at Statped har fått i oppdrag å gi rådgiving og veiledning mot kommuner og fylkeskommuner knyttet til barn og elever med varig og omfattende behov for særskilt tilrettelegging. Flertallet viser også til at kompetanseløftet for spesialpedagogikk og inkluderende praksis er en viktig satsing på dette området.

Komtieens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til pilotprosjektet «Høyere utdanning for utviklingshemmede» ved VID (Vitenskapelig, Internasjonal og Diakonal) vitenskapelige høgskole. Disse medlemmer understreker at dette er et spennende tilbud, og mener at erfaringene fra evalueringen til denne piloten må brukes aktivt i ny politikkutvikling.

Disse medlemmer viser til at det er viktig at utviklingshemmede blir møtt med personer med god fagkompetanse. Det er behov for flere med fagkompetansen som vernepleiere og fagarbeidere innen helse- og oppvekstfag har, samt annen relevant kompetanse. Disse medlemmer mener det er viktig at det legges til rette for at ufaglærte kan få bygget relevant kompetanse gjennom eksempelvis desentralisert utdanning. Disse medlemmer understreker også at ansatte som jobber med utviklingshemmede, i hovedsak skal være i 100 pst. stillinger. Disse medlemmer viser også til HODs kompetanseløft for ledere og ansatte i barnehager, skoler og PP-tjenesten, som skal bidra til at den spesialpedagogiske hjelpen er tett på de barna som har behov for det.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at stortingsmeldingen i all hovedsak følger opp regjeringen Solbergs arbeid på dette området, og viser til stortingsmeldingen om tidlig innsats, Fagfornyelsen, Fullføringsreformen, endringene av rammeplanen i SFO, kompetanseløftet for spesialpedagogikk og forslag til ny opplæringslov. Disse medlemmer mener dette er et godt grunnlag for videre arbeid med å sikre etterlevelse av elevers rettigheter i skolen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt vil understreke viktigheten av at alle elever har muligheten til å gå på sin nærskole, slik som loven gir dem rett til. Skal denne retten realiseres, er det nødvendig at både skolens utforming og pedagogisk innhold er slik at alle kan delta ut fra sine egne forutsetninger. For disse medlemmer er det viktig at regjeringen utarbeider systemer som kan belyse omfang av spesialundervisning, og hvilket pedagogisk tilbud barn med særskilt opplæringsbehov får. Disse medlemmer vil også påpeke behovet for at regjeringen utarbeider en forpliktende plan for å styrke kompetanseløftet for spesialpedagogikk og inkluderende praksis i skolen. Det er videre avgjørende at skolens fysiske utforming er av en slik kvalitet at den enkelte elev kan delta på skolen uten problemer og vanskligheter. Bufdir har i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner utarbeidet «Veikart Universelt utformet nærskole 2030». Det er for disse medlemmer viktig at dette veikartet, som også er klart med hensyn til ansvarsplassering, blir realisert slik at skolen blir universelt utformet innen 2030.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2024 fremme forslag om en ordning med rentefrie lån for kommuner som skal oppgradere eller nybygge skoler for å sikre at kravet om universell utforming innfris.»

Disse medlemmer viser til forsøket ved VID vitenskapelige høgskole, hvor det er tatt opp noen studenter med utviklingshemning. Så langt disse medlemmer kjenner til, er det første gang at utviklingshemmede får utdanning på høgskolenivå. Disse medlemmer mener det vil være betydningsfullt også for høgskoleutdanninger at studenter med utviklingshemning får samme mulighet som andre til å ta utdanning på denne måten. Det vil sikkert være utfordringer med en slik ordning, utfordringer som man i dag ikke kjenner til. Det vil imidlertid være interessant og nyttig, ikke bare for VID, men og andre høgskoler å trekke erfaringer fra prosjektet som er gjennomført ved VID. Disse medlemmer mener derfor at forsøket ved VID burde bli evaluert, og at kunnskapen om dette burde tilføres andre høgskoler.

Retten til Arbeid

Komiteen viser til at Noreg har forplikta seg til å tryggja og fremja retten til arbeid for personar med nedsett funksjonsevne gjennom CRPD, der målet er at personar med utviklingshemming skal ha høvet til å vere i arbeid, på lik linje med andre.

Komiteen les ut frå meldinga og dei tilhøyrande studiane at personar med utviklingshemming har ei svak tilknyting til arbeid, sjølv om dei blir samanlikna med andre grupper med funksjonsnedsetjingar. Komiteen viser til at dei fleste som får delta i arbeidslivet, gjer det gjennom tilrettelagt arbeid eller arbeidsmarknadstiltak.

Komiteen understrekar det er grunn til å dra lærdom frå fleire av dei som har jobba med å sikra personar med utviklingshemming ei tilknyting til arbeidslivet. Komiteen viser til HELT MED-modellen som eit av fleire gode døme på dette, der 160 personar har fått fast jobb gjennom prosjektet i perioden 2017–2022.

Komiteen påpeikar at sjølv om både VTA og VTA-O har blitt styrkt, så er det framleis eit betydeleg gap mellom tilbod og behov for å gje alle med utviklingshemming som ønskjer det, ei moglegheit til å delta i arbeidslivet.

Komiteen viser til at ei systematisk og individuell vurdering av ressursane og hjelpebehova til brukaren vil vera eit nyttig verktøy for å avgjera kva tiltak og tenester den enkelte skal få.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet understreker at samfunnsskapte hindringer, diskriminering og fordommer ofte står i veien for at folk med funksjonsnedsettelser blir inkludert i arbeidslivet. Disse medlemmer viser til at kvalifiserte søkere som oppgir en form for funksjonsnedsettelse, har 50 pst. lavere sannsynlighet for å bli innkalt til intervju, og at det er stor grunn til å tro at de samme mekanismene blir et stengsel for folk med en utviklingshemming. Disse medlemmer mener det er helt nødvendig å få ryddet opp i både de systemiske hindringene og fordommene som ligger til grunn, sånn at alle får en reell mulighet til å delta i arbeidslivet.

Disse medlemmer viser til at bevilgningen til varig tilrettelagt arbeid er styrket med 38,5 mill. kroner ut over den forrige regjeringens forslag til statsbudsjett i 2022. Dette tilsvarte en økning på om lag 250 tiltaksplasser. Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til at det er behov for flere plasser i VTA. Disse medlemmer påpeker at dette gjelder for både VTA og VTA i ordinær virksomhet. Disse medlemmer understreker også viktigheten av å få en mer sømløs overgang fra videregående skole til VTA og VTA i ordinær virksomhet.

Disse medlemmer mener det bør vurderes flere modeller for oppfølging av ansettelser i VTA i ordinær virksomhet der oppfølgingen er av varig karakter. Disse medlemmer viser til at behovet for dette kommer tydelig frem i komiteens høring 31. januar 2023 og tilbakemeldinger fra næringsliv og brukerorganisasjoner.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Rødt viser til Vedtak 409, 3. mars 2022, i forbindelse med Stortingets behandling av Innst. 160 S (2021–2022), jf. Representantforslag 45 S (2021–2022), som en ikke anser for tilstrekkelig fulgt opp. En del av vedtaket var følgende:

«Tilrettelagt oppfølging for personer med utviklingshemming i ordinært arbeidsliv må være av varig karakter og ha et omfang tilsvarende det som praktiseres i HELT MED-modellen.»

Disse medlemmer merker seg videre at regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 2023 omtalte ny VTA-O-ordning på følgende måte:

«[t]ett oppfølging av deltaker i en innledende periode, f.eks. det første året etter ansettelse»

og videre:

«Oppfølgingen vil da i hovedsak overlates til virksomheten selv. Det etableres imidlertid en beredskap av varig karakter, hvor virksomhetene og bruker skal kunne få støtte på kort varsel når det blir nødvendig.»

Disse medlemmer viser til at regjeringen presiserer at oppfølgingen, etter noe tid, i hovedsak vil overlates til virksomheten selv. Disse medlemmer mener dette strider mot all den erfaringen som er gjort når det gjelder faktorer som kan bidra til at slike arbeidsforhold kan fungere. Det dreier seg om personer som i utgangspunktet står langt fra arbeidslivet, men kan mestre dette når oppfølgingen fra en ekstern jobbspesialist er tilstrekkelig god og omfattende og varer gjennom hele yrkeskarrieren. Disse medlemmer noterer seg at regjeringen viser til en beredskap hvor virksomhetene skal få støtte på kort varsel når det blir nødvendig. Det er imidlertid ikke slik god oppfølging fungerer. Det holder ikke å rykke inn med oppfølging først på det stadiet hvor arbeidsgiver melder om store problemer. Disse medlemmer erkjenner at det i de fleste tilfeller da allerede vil være for sent å redde arbeidsforholdet, særlig fordi den som «rykker inn» ikke har opparbeidet seg gode nok relasjoner og kunnskap om arbeidstaker og arbeidsgiver. God oppfølging forutsetter at jobbspesialisten jevnt er nærværende og kan fange opp utfordringer mens de enda er små og håndterbare.

Disse medlemmer erkjenner at en allerede nå kan slå fast at modellen regjeringen legger opp til, ikke vil virke godt nok for målgruppen. Disse medlemmer er bekymret for at andelen personer som ikke lykkes, grunnet manglende oppfølging, vil bli vesentlig høyere enn i en modell med den typen oppfølging HELT MED tilbyr. Det betyr at arbeidstakerne opplever nederlag, og arbeidsgivere vil kvie seg for å ansette personer med nedsatt funksjonsevne igjen. Disse medlemmer erkjenner at ordningen, slik den er skissert, ikke vil være egnet for å bidra til flere vellykkede arbeidsforhold for personer med utviklingshemming i ordinært arbeidsliv.

Disse medlemmer merker seg at kontroll- og konstitusjonskomiteen også har lagt til grunn at Vedtak 407, 3. mars 2022 ikke kan anses som ferdig oppfylt, og ser behov for å gjøre et presiserende vedtak i Stortinget om hva man forventer.

Komiteens flertall, alle unntatt Arbeiderpartiet og Senterpartiet, fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for nødvendige regelendringer for å gi personer med utviklingshemming i VTA-O varig oppfølging, uavhengig av hvilket fylke man bor, i og med et omfang tilsvarende det som praktiseres i HELT MED. Oppfølgingen må kunne gis også av andre enn Nav, eksempelvis HELT MED eller vekst- og attføringsbedriftene, gjerne ved at dagens tilskudd erstattes med varig oppfølging av både arbeidstaker og arbeidsgiver. Regjeringen bes komme tilbake med sin oppfølging i forbindelse med statsbudsjettet for 2024.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til tall som Arbeid og Inkludering og ASVL la frem i høringen om at 8 av 10 utviklingshemmede står uten jobb. Det er med andre ord et stort behov for flere VTA-plasser. Sosialistisk Venstreparti har i sine alternative statsbudsjett foreslått en økning av disse plassene. I høringen kom det også frem at mange utviklingshemmede har stått årevis på venteliste. Arbeid er for mange, også utviklingshemmede, avgjørende for en meningsfull hverdag. For dette medlem er det viktig at det i fremtiden blir gitt tilbud om VTA-plass for denne målgruppen. Dette medlem mener det er viktig at det blir vurdert hvordan VTA kan lovfestes som en individuell rettighet. I den forbindelse bør det vurderes om lærekandidatordningen som er benyttet i Østfold, kan være en mulig vei inn i arbeidslivet for utviklingshemmede. Dette medlem mener at det i kommende statsbudsjetter må prioriteres å øke antall VTA-plasser.

Komiteens flertall, alle unntatt Arbeiderpartiet og Senterpartiet, fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake i forbindelse med statsbudsjettet for 2024 med en langsiktig og forpliktende plan for hvordan en skal sikre et betydelig løft for flere VTA-plasser.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at i tråd med hele intensjonen bak Meld. St. 8 (2022–2023), om den enkeltes rett til å styre sitt eget liv så langt som mulig, er det viktig å understreke at valg av arbeid må skje på egne vilkår. Tilbudet om arbeid må skje etter grundig kartlegging, og det må finnes valgmuligheter. Kompetent personell må forestå kartleggingen, og aktører med godt nettverk og valgmuligheter må forestå tilbudet og støtten. På denne bakgrunn er det viktig at kompetansen som er omkring dette, blir nyttiggjort i møte med personer med utviklingshemning.

Retten til helse

Komiteen slår fast at retten til helse skal realiserast utan diskriminering, slik som fastsett i fleire menneskerettskonvensjonar. Personar med utviklingshemming har eit særleg behov for tverrfaglege og koordinerte helsetenester. Komiteen viser til at dette ikkje er oppnådd i praksis då det i stortingsmeldinga blir vist til at personar med utviklingshemming ikkje har fått likeverdig tilgang til helse- og omsorgstenester av god kvalitet, og at habiliteringstenester i mange høve får for låg kapasitet til å dekka det reelle behovet.

Komiteen understrekar at fragmenterte tenester for born i ulike livsfasar utgjer ein risiko for at informasjonen ikkje når fram dit han skal, og gjer at familiane sjølve må koordinera seg gjennom dei ulike tilboda. Komiteen anerkjenner at dette for mange kan medføra ein meir krevjande familiekvardag i tillegg til at naudsynte tenester blir mindre tilgjengelege.

Komiteen er kjend med at regjeringa gjennom stortingsmeldinga varsla ein opptrappingsplan for psykisk helse, ei stortingsmelding om førebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet og ei stortingsmelding om folkehelsepolitikken, der det vil inngå ein nasjonal strategi for å jamna ut sosiale helseforskjellar.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det er viktig å legge til rette for at eldre personer med utviklingshemning kan bo hjemme så lenge som det er praktisk mulig, og likevel kunne få tilgang til ordinære sykehjemsplasser ved behov.

Disse medlemmer mener det er viktig at folk med utviklingshemning har tilgang til opplæring på egen somatisk helse.

Disse medlemmer mener det er viktig at brukere får medvirke i planlegging og utvikling av tjenestene.

Disse medlemmer mener det er viktig at den nasjonale veilederen «Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming» blir brukt aktivt.

Disse medlemmer viser til at det alltid er psykisk helsevern som har behandlingsansvar for alvorlige og moderate psykiske lidelser. Dette er også presisert i gjeldende prioriteringsveileder fra 2015.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt vil minne om at utviklingshemmede skal ha samme rett til helsetjenester som andre. Det er viktig at utviklingshemmede følges tett opp og opplever forutsigbarhet i tjenesten. Ikke minst er habiliteringstjenesten både fra spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten viktig. Habiliteringstjenesten utgjør for mange utviklingshemmede den viktigste helsetjenesten. Disse medlemmer viser for øvrig til Representantforslag 103 S (2022–2023) fra Sosialistisk Venstreparti, hvor det foreslås en opptrappingsplan for habilitering og en nasjonal modell for veiledning i hjemmet og hverdagslivet.

Disse medlemmer viser til at det er store utfordringer med tilstrekkelig bemanning i helsetjenesten generelt. Dette gjelder også for situasjonen med vernepleiere, som ofte er viktig ressurs for mange utviklingshemmede. Disse medlemmer viser til Vernepleierforbundets skriftlige innspill til høringen, hvor det står:

«For at helsepersonell og omsorgspersoner skal klare å realisere de punktene som står i stortingsmeldingen, må det være riktig kompetanse på riktig sted. Det er vanskelig å kunne realisere disse rettighetene når vi vet at på nasjonalt nivå er en av ti ansatte i tjenestene vernepleiere, og ca. 30% er ufaglærte (rapporten ‘Ingen tid å miste’). Det er absolutt nødvendig med kompetansehevende tiltak for at disse rettighetene realiseres i praksis. Det vil være nødvendig å styrke opp kompetansen i hele tjenesteleddet.»

Vernepleierforbundet, på samme måte som Fellesorganisasjonen og Fagforbundet, etterlyser og peker på nødvendigheten av en stor satsing innenfor vernepleierfaget og helsearbeiderfaget. Ifølge Vernepleierforbundet har det vært en økning på 2 pst. av vernepleiere i førstetjenestelinjen til personer med utviklingshemming på 30 år. Disse medlemmer vil understreke at vi må ha politisk vilje til å prioritere både utdanningsvolumet og den faglige veiledningen for de som står i disse tjenestene. På bakgrunn av dette er det viktig at regjeringen sørger for å utvikle et desentralisert tilbud om vernepleierutdanning og helsefagutdanning, i tillegg til at ansatte i tjenestene til personer med utviklingshemming får faglig veiledning.

Disse medlemmer vil minne om at hele stortingsmeldingen dreier seg om likestilling og menneskerettighetene til utviklingshemmede. I denne sammenheng er det viktig at tjenester som er rettet inn mot befolkningen generelt, også skal omfatte utviklingshemmede. Dette forutsetter at personer som arbeider med helsetjenester generelt, også har kompetanse til å møte utviklingshemmede som sliter med rus eller psykiatriske lidelser. Derfor er det viktig for disse medlemmer å minne om at personer med utviklingshemming inkluderes i allmennpsykiatrien, inkludert ambulerende oppfølgingsteam, som alle andre, på samme måte som at personer med utviklingshemming med rusmiddelproblemer får en likeverdig oppfølging.

Retten til vern mot utnytting, vald og misbruk

Komiteen viser til at CRPD artikkel 16 understrekar retten til fridom frå utnytting, vald og misbruk, og førebygging og forhindring av overgrep. Komiteen slår fast at vald i nære relasjonar og seksuelle overgrep er alvorleg kriminalitet som regjeringa vil prioritera høgare i heile straffesakskjeda.

Komiteen viser til at personar med utviklingshemming har ein auka risiko for seksuelle overgrep samanlikna med andre grupper som er avhengige av hjelp. Det har vore ei utfordring at mange kommunar har hatt lite einsarta eller systematiske tiltak for å førebyggja vald og overgrep mot personar med utviklingshemming.

Komiteen påpeikar også alvoret som ligg i hatefulle ytringar, der studien som meldinga viser til, slo fast at 52 pst. av respondentane hadde opplevd eit eller fleire tilfelle av krenkjande ytringar.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet,mener det er viktig å legge til rette for at personer med utviklingshemming lærer om kropp, seksualitet og følelser, som et ledd i å forebygge vold og overgrep. Flertallet viser til at «VIP-programmet» i regi av Likestillingssenteret er et godt eksempel på et slikt voldsforbyggende program som skal gi personer med intellektuell funksjonsnedsettelse bedre evne til å forstå egne følelser, evne til å sette grenser og forstå hva som er vold og overgrep.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres merknader i forbindelse med Stortingets behandling av Innst. 6 S (2022–2023), jf. Prop. 1 S (2022–2023), hvor det fremgår at regjeringen Solberg arbeidet systematisk for å fremme tiltak for å forebygge og bekjempe vold og overgrep.

Disse medlemmer viser til at Høyre har fremmet og fått gjennomslag for flere forslag om å styrke innsatsen mot utnytting, vold og misbruk i inneværende stortingsperiode, jf. Innst. 309 S (2021–2022), jf. Representantforslag 126 S (2021–2022), Innst. 311 S (2021–2022), jf. Representantforslag 133 S (2021–2022) og Innst. 64 S (2022–2023), jf. Representantforslag 218 S (2021–2022).

Disse medlemmer mener regjeringen så langt har vært passive i arbeidet med å bekjempe utnytting, overgrep og vold i nære relasjoner. Til tross for at flere lovforslag, om blant annet omvendt voldsalarm ved brudd på besøksforbud og revisjon av reglene om tilsynsråd for kriminalomsorgen, ble sendt på høring av regjeringen Solberg, har regjeringen enda ikke klart å legge forslagene frem for Stortinget.

Disse medlemmer mener regjeringen bør bruke mindre tid og ressurser på meningsløse reverseringer av politireformen og domstolsreformen, og i stedet prioritere arbeidet med å bekjempe vold og overgrep.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepart og Rødt viser til det bedrøvelige faktum at utviklingshemmede er mer utsatt for vold og overgrep enn andre grupper i befolkningen. Det er viktig at politi og påtalemyndighet har nødvendig kompetanse og innsikt i å forstå og etterforske overgrep som denne gruppen utsettes for. I mange tilfeller vil det være avgjørende at politiet blant annet behersker metoder for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) for å forstå målgruppen.

Retten til familieliv

Komiteen viser til at EMK artikkel 8 og Grunnlova § 102 slår fast at alle har rett til respekt for privatlivet og familielivet sitt, for heimen sin og kommunikasjonen sin. Komiteen vil samstundes anerkjenne problematikken med at autonomien til menneskje med utviklingshemming er svekt i fleire spørsmål som omhandlar samliv, bustad og relasjonar, og at dette kan opplevast som særs inngripande.

Komiteen viser til at foreldra til barna med utviklingshemming ofte møter andre utfordringar enn majoritetsforeldre, mellom anna knytte til manglande informasjon og avslag på søknader om selektive ordningar. Forskinga viser at omsorga for barnet og kontakten med hjelpeapparatet tek mykje tid og merksemd, og gjer det krevjande for mange å meistre kvardagen. Komiteen understrekar behovet for å sikre betre samspel mellom dei ulike tenestene slik at foreldre og pårørande ikkje må bruke opp kapasiteten sin som ein koordinatorfunksjon.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener at dagens regelverk og praksis om at personer med verge må ha samtykke for å gifte seg bør bli gjennomgått for å sikre en bedre balansegang mellom trygghet og selvbestemmelse.

Disse medlemmer mener det er viktig å øke kompetansen i barnevernet slik at personer med utviklingshemning får en individuell vurdering av sin omsorgsevne.

Komiteens medlemmer fra Høyre merker seg at kapitlet om retten til familieliv ikke inneholder noen nye satsinger eller tiltak. Disse medlemmers mål er å bidra til at hverdagen blir så god som mulig, og at vi tilpasser systemene til menneskene – ikke motsatt. Det pekes i stortingsmeldingen på at det mangler kunnskapsgrunnlag om flere av forholdene som omtales. Disse medlemmer mener at det er behov for at regjeringen setter i gang et arbeid med å evaluere eksisterende ordninger og innhente et bedre kunnskapsgrunnlag for å kunne utforme gode tiltak på disse områdene. Det handler både om hvorfor markant færre personer med utviklingshemming i samiske områder bor sammen med kjæreste/ektefelle, å skaffe oversikt over det totale omfanget av foreldre med utviklingshemming, hvor mange foreldre med utviklingshemming som får veiledning gjennom PYC-programmet, og om kurset «Hva med oss?» skal evalueres i den reviderte formen, og om det bør utvikles et eget tilbud til søsken av barn med funksjonsnedsettelse.

Disse medlemmer vil også peke på forskningsprosjektet som ble gjennomført av Sintef i 2013–2014, hvor flere foreldre med kognitive vansker uttrykte at mangelen på tilpasset informasjon og problemer med å forstå det som skjer i kontakten med barnevernet, oppleves som utfordrende. Disse medlemmer registrerer at veiledere er utformet og oppdatert, men mener at et godt samarbeid mellom tjenester for å sikre et tilpasset og likeverdig tjenestetilbud til alle bør utvides til å omfatte også barnehage og skole, i tillegg til barnevernstjenesten og helse- og omsorgstjenesten.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepart og Rødt viser til at Meld. St. 8 (2022–2023), som sier at den bygger på CRPD, ikke har omtalt artikkel 23 om respekt for hjemmet og familien. For disse medlemmer er det utfordrende, all den tid man vet at nettopp familien og familieomsorgen er en vesentlig del av utviklingshemmedes støttespillere, at utviklingshemmedes nærmeste pårørende ofte står i en daglig kamp om å få de rettigheter som de har krav på. Disse medlemmer minner om forpliktelsen i CRPD 23 punkt 2, hvor det blant annet sies: «Partene skal gi mennesker med nedsatt funksjonsevne hensiktsmessig hjelp til å utøve ansvaret for oppfostring av barn.» Ofte er det dessverre slik at foreldre opplever at de må kjempe mot kommunen og ikke med den. Disse medlemmer viser til skriftlig innspill fra Løvemammaene fra høringen, hvor de understreker at:

«Men, vi vet at vi er langt fra en likestilt tilværelse for alle. Stortingsmeldingen løfter CRPD, det ikke nok, skal vi lykkes med likeverd i praksis, så må CRPD sikres i norsk lov.»

Videre la disse medlemmer merke til Løvemammaenes innspill når de skriver:

«Avslutningsvis så vil vi kommentere kapittel 11: retten til familieliv. Forslagene til innsats og tiltak samsvarer ikke med de omfattende utfordringene det redegjøres for. Tiltakene som foreslås er et kurs i regi Bufetat ’hva med oss’ og foreldreveiledningsprogrammet ’ICDP’. Dette er ikke i nærheten av å sikre retten til familieliv. Vi må ha konkrete tiltak og innsats som faktisk treffer utfordringsbildet. Helsedirektoratet utga i 2021 veilederen ’gode helse og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming’. Løvemammaene ber om at denne, sammen med CRPD legges til grunn når tiltak og innsats skal beskrives i kapittel 11.»

Disse medlemmer forutsetter at tjenesteytere til familier med barn med utviklingshemninger er kjent med denne veilederen og at den, sammen med Norges forpliktelser etter CRPD, legges til grunn for det daglige arbeidet.

Retten til å delta i kultur- og fritidsaktivitetar og til trus- og livssynsutøving

Komiteen er kjend med at personar med funksjonsnedsetjing og utviklingshemming deltek mindre på sosiale arenaer samanlikna med befolkninga elles, og at dette medfører betydelege problem som einsemd og utanforskap. Komiteen anerkjenner også problemstillinga med at utviklingshemma i bufellesskap med behov for assistanse har svekt fridom til å bestemme aktivitetane i kvardagen på grunn av at strukturen og rammene i bufellesskapet avgrensar dei personlege valmoglegheitene.

Komiteen viser til at CRPD medfører ei forplikting for Noreg å sikre at menneske med nedsett funksjonsevne har tilgang til tenester frå dei som har ansvar for å organisere fritids-, reiselivs-, fornøyelses- og idrettsaktivitetar.

Komiteen understrekar at deltaking på kultur- og fritidsaktivitetar og fellesskapsarenaer er avgjerande for å unngå utanforskap, få ei meiningsfull fritid og ikkje minst for å oppretthalde og bygge nye venskap.

Komiteen viser til at studiar slår fast at menneske med utviklingshemming i lita grad kjem til orde i saker som gjeld dei sjølve. Komiteen anerkjenner at det ligg eit betydeleg forbetringspotensial i politiske prosessar og samfunnsdebatt som angår dette. Komiteen vil som eit døme på positive aktørar trekke fram TV BRA og EmpoTV, som er TV-kanalar av og for personar med utviklingshemming. Komiteen slår fast at desse TV-kanalane, i tillegg til å vere eit godt tilbod for dei som får delta, også er eit solid bidrag i samfunnet vårt for å få løfta fram røystene og meiningane til fleire menneske med utviklingshemming.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener det er viktig å sikre at personer med utviklingshemning får tilstrekkelig med BPA-timer.

Flertallet mener det er viktig å sikre at alle mennesker med utviklingshemning får tilgang på et tilrettelagt ferietilbud. Flertallet mener det også er viktig å sørge for tilskuddsordninger som bidrar til at aktører innenfor kultur, idrett og frivillighet kan ha tilbud for barn med tilpassingsbehov innenfor det ordinære tilbudet.

Flertallet mener det er viktig å utvikle nasjonale standardiserte ledsagerbevis.

Komiteens medlemmer fra Høyre merker seg at kapitlet om fritid, kultur og tro og livssyn heller ikke inneholder noen nye satsinger eller tiltak. Disse medlemmer viser til at enhver har rett på fritid og hvile, og at dette også skal gjelde utviklingshemmede, deres foreldre og pårørende. Disse medlemmers mål er at alle skal kunne delta i fritidstilbud og fysisk aktivitet, samt at de har meningsfulle ferier som også sikrer avlastning for pårørende. Disse medlemmer mener at det er viktig å stimulere til et mangfoldig og tilrettelagt idrettstilbud som bidrar til at flere vil bidra lenger i idretten, friluftsliv og i frivilligheten. Disse medlemmer viser til at alle familier er ulike og trenger tilrettelegging tilpasset sine behov og familier. Stat og kommune skal være en tilrettelegger for dette og ikke hemme muligheten til å leve sine egne liv sånn man ønsker det. Disse medlemmer viser videre til at regjeringen signerte Fritidserklæringen 2022, men fjernet den planlagte nasjonale utrullingen av fritidskort som skulle sikre at alle skulle kunne delta i fritidsaktivitet. Disse medlemmer merker seg at regjeringen ikke har kommet med en erstatning for fritidskortet, og disse medlemmer mener at regjeringen ikke er offensive nok i sitt arbeid for å inkludere alle i fritid og kultur.

Disse medlemmer merker seg at stortingsmeldingen peker på at personer med funksjonsnedsettelser og utviklingshemming i mindre grad deltar i fysisk aktivitet, og at en utfordring er at det bare finnes segregerte fritidstilbud som utviklingshemmede kan delta på, noe som fører til at personer med utviklingshemming ikke får velge hva slags idrett de vil delta i på lik linje med andre. Disse medlemmer vil trekke frem Unge funksjonshemmedes arbeid med å spre kunnskap om hvordan idrettslag og organisasjoner i større grad kan inkludere mennesker med funksjonshemming i det ordinære idrettstilbudet. Det pekes i stortingsmeldingen på ordningen «Barrierefri fritid» som ble utarbeidet av Unge funksjonshemmede og lansert i 2022. Tilbakemeldinger fra Unge funksjonshemmede tyder imidlertid på at ordningen ikke fungerer godt nok. Selv om det gjennom «Barrierefri fritid» synes å være en økende tendens til at funksjonshemmede skal inkluderes i det generelle kultur- og fritidstilbudet, er det fortsatt hovedtendensen av at det opprettes parallelle tilrettelagte tilbud for funksjonshemmede fremfor reell inkludering i eksisterende tilbud. Det pekes på at ulike tilskuddsordninger er innrettet slik at organisasjoner og stiftelser i mindre grad har nytte av disse, blant annet fordi det stilles krav til aktivitetsnivå i flere kommuner. Dette er krav organisasjonene til Unge funksjonshemmede ikke vil kunne oppfylle på grunn av et begrenset rekrutteringsgrunnlag. Det pekes også på at tilskuddsmottakerne i liten grad iverksetter overordnede tiltak som kan bidra til langsiktig inkludering av funksjonshemmede, og at det i stedet iverksettes enkelttiltak. Dette fører til færre reelle inkluderingstiltak i eksisterende aktiviteter når arbeid med overordnede tiltak som kan gi økt kompetanse blant aktivitetstilbydere, organisasjoner, lag og foreninger som kan bidra til langsiktig inkludering av funksjonshemmede, ikke kan omfattes av tilskuddsordningene. Disse medlemmer mener at det bør gjennomføres en gjennomgang av tilskuddsordningene og kravene som stilles, slik at også organisasjoner som jobber med langsiktige tiltak og for økt kompetanse, kan omfattes av ordningen.

Disse medlemmer mener det er positivt at departementet jobber med å etablere et digitalt ledsagerbevis og for å gjøre ledsagerbilletter tilgjengelig på nett. Som det pekes på i stortingsmeldingen, er ledsagerbevisordningen en frivillig kommunal ordning. Bufdirs oppdaterte veiledning inneholder nå opplysning om at det ikke er noen øvre eller nedre aldersgrense for å få ledsagerbevis. På tross av dette opplever man i flere kommuner at det fremdeles opereres med en nedre aldersgrense på åtte år, og ikke alle kommuner tilbyr et slikt ledsagerbevis. Disse medlemmer mener at det bør vurderes hvordan ordningen kan komme alle til gode, uavhengig av hvor de bor, og at anbefalingen om at det ikke skal være verken en øvre eller nedre aldersgrense, bør bli innarbeidet i ordningen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil peke på at TT-kortordningen er en ordning der personer som trenger tilrettelagt transport, kan få dekt dette av staten. TT-kortet vil gi frihet til å reise og delta på aktiviteter uten å måtte legge til rette for egen transport. Disse medlemmer mener det er viktig at også personer med utviklingshemming har mulighet til å kunne leve frie liv, med hjelp av tilrettelagt transport.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt vil minne om at deltakelse i kultur- og fritidsaktiviteter er avgjørende for å forhindre utenforskap. Skal dette forhindres, må det legges til rette for en helt naturlig deltakelse for alle på alle samfunnets arenaer. For å oppnå dette haster det med at Norge blir universelt utformet. Disse medlemmer vil minne om Norges forpliktelser etter CRPD artikkel 30, hvor det understrekes at personer med nedsatt funksjonsevne har rett på et aktivt liv gjennom deltakelse i kultur, fritid og idrett. Det samme er understreket i barnekonvensjonen (artikkel 23). Derfor er det avgjørende at ulike lag og foreninger legger til rette for deltakelse for alle. Disse medlemmer viser til at Bufdir i sin statistikk viser at 11 pst. av personer med nedsatt funksjonsevne har vansker med sosial kontakt med andre på grunn av varige helseutfordringer. Man vet langt mindre om hva situasjonen er for utviklingshemmede. For å legge til rette for gode løsninger er det viktig at Stortinget har god kjennskap til den faktiske situasjon. For disse medlemmer er det viktig at det kartlegges i hvilken grad personer med utviklingshemming deltar i kultur- og fritidstilbud. Likeens er det viktig at regjeringen utformer en nasjonal veileder som bidrar til at personer med utviklingshemming kan reise på ferie på lik linje med andre.

Disse medlemmer vil minne om Norges forpliktelser etter CRPD artikkel 29, som understreker retten til deltakelse i det politiske og offentlige liv på lik linje med andre. I artikkelens punkt a) sies det:

«å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan delta fullt ut og på en effektiv måte i det politiske og offentlige liv på lik linje med andre, enten direkte eller gjennom fritt valgte representanter, herunder ved at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett og mulighet til å avgi stemme og bli valgt.»

Det understrekes i CRPD at dette blant annet innebærer:

«å sikre at framgangsmåter, lokaler, utstyr og materiell som benyttes i forbindelse med valg, er hensiktsmessige, tilgjengelige og lette å forstå og bruke.»

For disse medlemmer er det viktig at alle skal kunne delta, også de som bruker alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK).

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for at alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) kan sidestilles med andre språk i Norge, og legge frem en egen sak for Stortinget på egnet måte.»