1.3.5 Varierende oppfølging av krisesenterloven i kommunene
Kommunene har ansvar
for at de voldsutsatte får en helhetlig oppfølging ved å sørge for
at krisesentertilbudet blir samordnet med andre deler av tjenesteapparatet,
jf. krisesenterloven. Det går frem av veilederen til krisesenterloven
at kommunenes forpliktelser etter loven går utover ansvaret for
selve krisesenteret.
Voksne og barn som
oppholder seg ved krisesentre har særlig behov for beskyttelse mot
voldsutøver under og etter et krisesenteropphold. Undersøkelsen
viser at 30 pst. av beboerne ikke mottar en systematisk kartlegging
av trusler eller beskyttelsesbehov, til tross for at dette er et
krav i forskrift til krisesenterloven. Uten en slik kartlegging
vil det etter Riksrevisjonens vurdering være vanskelig å ivareta
beboernes krav til et trygt botilbud, og det kan føre til at sentrene
ikke fanger opp personer med behov for mer omfattende beskyttelsestiltak.
Krisesentrene gir
et godt tilbud til mange, både når det gjelder å gi beskyttelse
og veiledning. Flere krisesentre har etablert samarbeidsavtaler
med ulike tjenestetilbud i kommunen. Erfaringen er at i all hovedsak
fungerer disse samarbeidsavtalene godt, og at det oppleves som viktig
å lage gode samhandlingsrutiner som sier hvordan man skal jobbe
sammen i ulike situasjoner. Riksrevisjonen merker seg imidlertid
at flere av krisesentrene savner større involvering fra kommunene
for å tilrettelegge for et helhetlig hjelpetilbud. Det er dessuten
mange krisesentre som ikke har skriftlige samarbeidsavtaler med
andre tjenester i kommunen, men som hovedsakelig samarbeider med
andre hjelpetilbud i enkeltsaker. Et helhetlig og koordinert tjenestetilbud forutsetter
ikke bare at de ulike tjenestene kjenner til hverandre, men at det
også foreligger rutiner og avtaler som avklarer ansvarsforholdene
mellom aktørene, slik at den voldsutsatte sikres tett oppfølging
og koordinering av ulike hjelpetiltak. Når mange kommuner ikke har
slike rutiner eller avtaler for samarbeid mellom de ulike tjenestene
kan dette få konsekvenser for de voldsutsatte.
Lang avstand til
krisesentre i deler av landet skaper utfordringer for en del voldsutsatte
i å nyttiggjøre seg tilbudet. Dette gjelder både mulighet for å
oppsøke tilbudet ved akutt behov for beskyttelse, men også for støtte i
en reetableringsfase. Krisesentrene har en viktig funksjon som koordinator
for den voldsutsatte i nettopp reetableringsfasen. Selv om sikkerhet
pekes på som en hovedårsak, gjør også lang avstand det ofte krevende
for barn å kunne fortsette i sin opprinnelige barnehage eller skole.
Hensyn til barn er også en hyppig årsak til at den voldsutsatte
vender tilbake til voldsutøver.
Undersøkelsen viser
at det er forskjeller i krisesentrenes ressurssituasjon, noen er
lavt bemannet, og enkelte mangler døgnbemanning. Kommunene skal
ha ordninger som sikrer at det er ansatte tilgjengelig hele døgnet
for å ivareta den fysiske tryggheten for krisesenterbrukerne, jf.
forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbodet § 2. I 2020
var 12 av 43 krisesentre bemannet med mindre enn 6 årsverk. Ni av
de tolv krisesentrene som har en bemanning under seks årsverk, er
plassert i de tre nordligste fylkene. Det er ikke noe minimumskrav
til bemanning ved krisesentrene, men Riksrevisjonen merker seg at
Bufdir har anbefalt at for å overholde lovens krav til et forsvarlig
krisesentertilbud med døgnbemanning, bør krisesentrene ha et minimum
på seks til syv årsverk.
Regjeringen har
siden 2008 oppfordret kommunene til å utarbeide en handlingsplan
mot vold i nære relasjoner. Handlingsplaner er sentrale verktøy
for å sikre et helhetlig og sammenhengende tilbud i kommunene. Kommunale
handlingsplaner kan også være effektive verktøy for å sikre godt
samarbeid mellom og innenfor kommunale og statlige tjenester. Formålet
med en handlingsplan er å systematisere og koordinere kommunenes
arbeid, og sikre at berørte får et tilrettelagt og helhetlig tilbud.
Det er ikke krav om at kommunene skal utarbeide en slik plan.
Undersøkelsen viser
at en tredjedel av kommunene som har svart på Riksrevisjonens spørreundersøkelse ikke
har en handlingsplan. Undersøkelsen viser også at kommuner uten
en slik handlingsplan i mindre grad har skriftlige rutiner/prosedyrer
for å avdekke/varsle om vold og for å samordne tjenestene. Disse
kommunene har også i mindre grad kompetansetiltak for de ansatte.
41 pst. av kommunene
har en voldskoordinator. En voldskoordinator kan bidra til å samordne
kommunens hjelpetilbud til den voldsutsatte, og kan bidra til at
kommunens arbeid med vold i nære relasjoner følges opp. Andre hjelpetjenester
i kommunene er i liten grad kjent med om kommunen har en koordinator
og enda færre har vært i kontakt med en koordinator. Ut fra intensjonen
med koordinatorrollen synes det å være et potensial for å stimulere
kommunene både til mer bruk av en slik rolle, og at koordinatorrollen
gjøres mer kjent.