1.1 Innledning

Riksrevisjonen følger normalt opp forvaltningsrevisjoner tre år etter at de er behandlet i Stortinget. Dersom det ikke er gjort nødvendige endringer etter tre år, blir saken fulgt videre.

Dokument 3:1 (2021–2022) omhandler oppfølgingen av elleve forvaltningsrevisjoner.

To av de elleve forvaltningsrevisjonene har vært fulgt opp tidligere. Undersøkelsen om barnefattigdom, Dokument 3:11 (2013–2014), ble gjennomført i 2014, og ble fulgt opp i 2018. Riksrevisjonens undersøkelse av statens arbeid med CO₂-håndtering (Dokument 3:14 (2012–2013), ble gjennomført i 2012 og fulgt opp første gang i 2018.

En av oppfølgingene er gjennomført som en utvidet undersøkelse, hvor Riksrevisjonen har innhentet informasjon utover departementets svar. Det gjelder Riksrevisjonens undersøkelse av effekten store investeringer i jernbanen har på togtilbudet, Dokument 3:11 (2016–2017).

Fire av sakene har Riksrevisjonen besluttet å følge videre, mens syv saker ikke følges videre. I disse syv sakene har forvaltningen iverksatt tiltak for å følge opp Riksrevisjonens anbefalinger i forvaltningsrevisjonene og kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader i sin behandling av disse.

Riksrevisjonen forutsetter at departementene følger opp videre at de iverksatte tiltakene gir resultater og får ønsket effekt.

1.2 Undersøkelser som følges videre

1.2.1 Riksrevisjonens undersøking av barnefattigdom

1.2.1.1 Opprinnelig undersøkelse

Målet med Riksrevisjonens undersøkelse var å vurdere i hvilken grad statlige virkemidler og tiltak som er iverksatt i kommunene, bidrar til å redusere konsekvensene av fattigdom blant barn og unge.

Dokument 3:11 (2013–2014) Riksrevisjonens undersøking av barnefattigdom ble sendt til Stortinget 25. juni 2014. Kontroll- og konstitusjonskomiteen ga sin innstilling 4. oktober 2014, jf. Innst. 32 S (2014–2015). Saken ble behandlet av Stortinget 16. desember 2014.

Riksrevisjonen fulgte opp saken første gang i Dokument 3:1 (2018–2019) Riksrevisjonens oppfølging av forvaltningsrevisjoner som er behandlet av Stortinget, som ble overlevert Stortinget den 18. oktober 2018. Kontroll- og konstitusjonskomiteen ga sin innstilling 20. november 2018, jf. Innst. 63 S (2018–2019). Stortinget behandlet saken den 4. desember 2018.

I oppfølgingen i 2018 merket Riksrevisjonen seg at Barne- og likestillingsdepartementet hadde iverksatt flere tiltak for å følge opp Riksrevisjonens anbefalinger og kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader, jf. Innst. 32 S (2014–2015). I forbindelse med regjeringens strategi mot barnefattigdom (2015–2017) var det blant annet satt i verk tiltak på tvers av departementsområder for å bedre samarbeidet og samhandlingen. Arbeids- og velferdsdirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet hadde samordnet tilskuddsordningene mot barnefattigdom, og det var utarbeidet felles retningslinjer for samarbeid mellom barneverntjenesten og Nav-kontoret. Riksrevisjonen registrerte videre at det siden 2014 hadde vært en økning i antallet kommuner som mottar tilskuddsmidler fra nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom, og at tilskuddet var styrket fra om lag 115 mill. kroner til om lag 270 mill. kroner i perioden 2014–2018. Ifølge departementet viste evalueringen av tiltaket at kommunene som søker tilskudd, vier barnefattigdom større oppmerksomhet, og at kommunene som har de høyeste andelene barn i lavinntektsfamilier, i snitt mottar de høyeste tilskuddene.

Samtidig merket Riksrevisjonen seg at andelen barn som lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt, hadde økt fra 8,6 pst. i 2013 til 10,3 pst. i 2016. Videre merket Riksrevisjonen seg at Barne- og likestillingsdepartementet kun hadde evaluert effekten av noen av de iverksatte tiltakene. Riksrevisjonen vurderte derfor at det var for tidlig å vurdere hvilke effekter ytterligere tiltak hadde hatt for å redusere konsekvensene av fattigdom blant barn og unge. Det var heller ikke avklart i hvilken form arbeidet mot barnefattigdom skulle koordineres videre etter at perioden for strategien mot barnefattigdom utløp i 2017. Riksrevisjonens vurderte at området fortsatt krevde stor oppmerksomhet fra Barne- og likestillingsdepartementet, og konkluderte med at saken skulle følges videre.

I sin innstilling til oppfølgingen av saken registrerte kontroll- og konstitusjonskomiteen at andelen barn som lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt, hadde økt, og at bare en del av de iverksatte tiltakene var evaluert. Komiteen merket seg at regjeringens strategi mot fattigdom, Barn som lever i fattigdom (2015–2017), gikk ut i 2017, samtidig som stadig flere barn vokser opp i fattigdom i Norge. Komiteen delte Riksrevisjonens vurdering om at området fortsatt krevde stor oppmerksomhet, og var tilfreds med at Riksrevisjonen ville følge saken videre.

1.2.1.2 Barne- og familiedepartementets oppfølging

Riksrevisjonen ba i brev av 12. april 2021 Barne- og familiedepartementet om å redegjøre for hvilke tiltak og virkemidler som er iverksatt for å følge opp Riksrevisjonens anbefalinger og kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader til Dokument 3:11 (2013–2014) Riksrevisjonens undersøking av barnefattigdom og Dokument 3:1 (2018–2019) Riksrevisjonens oppfølging av forvaltningsrevisjoner som er behandlet av Stortinget. Departementet ble særlig bedt om å vurdere effektene av tiltakene og virkemidlene.

Departementet viser i sitt svarbrev av 20. mai 2021 til at koordineringsansvaret for innsatsen mot fattigdom er delt mellom Arbeids- og sosialdepartementet og Barne- og familiedepartementet. Arbeids- og sosialdepartementet har ansvar for fattigdomsområdet generelt og arbeidsmarkedspolitikken, mens Barne- og familiedepartementet har det overordnede sektorovergripende ansvaret for barnefattigdom. Sosial ulikhet og fattigdom er relevant for flere departementer. Dette gjelder eksempelvis

• Finansdepartementet; gjennom skattepolitikken og den overordnede økonomiske politikken

• Kunnskapsdepartementet; gjennom skole- og barnehagepolitikken og integreringspolitikken

• Kulturdepartementet; gjennom kultur- og frivillighetspolitikken

• Kommunal- og moderniseringsdepartementet; gjennom den boligsosiale politikken

• Helse- og omsorgsdepartementet; gjennom helse- og omsorgspolitikken

Den statlige innsatsen på barnefattigdomsområdet handler ifølge departementet hovedsakelig om å sikre at barn og unge har gode levekår og muligheter til å delta på viktige arenaer i oppveksten. En stor del av virkemiddelbruken er rettet mot å legge til rette for økt deltakelse for målgruppen på arenaer som barnehage, skole, skolefritidsordning (SFO) og fritidsaktiviteter. Den har også som mål å utjevne sosiale helseforskjeller og å sikre barn og unge gode boforhold. Innsatsen er i mindre grad rettet mot å gjøre noe med årsakene til økningen i barnefattigdom. Dersom man ønsker å redusere andelen barn som vokser opp i lavinntektsfamilier, må innsatsen rettet mot barna ses i sammenheng med øvrig politikk, sosial utjevning og tiltak på arbeidslivs- og velferdsområdet. I tillegg vil andelen påvirkes av innvandringspolitikken.

1.2.1.3 Regjeringens samarbeidsstrategi for barn og unge i lavinntektsfamilier

Strategien Barn som lever i fattigdom utløp i 2017. I etterkant av strategiperioden vurderte departementet at det fortsatt var behov for en styrket innsats rettet mot barn og unge i lavinntektsfamilier. I 2020 la regjeringen derfor fram Like muligheter i oppveksten – regjeringens samarbeidsstrategi for barn og unge i lavinntektsfamilier (2020–2023). Departementet opplyser at det kortsiktige målet for samarbeidsstrategien er å øke deltakelsen blant barn og foreldre på alle viktige arenaer i barnas oppvekst og å dempe levekårsulempene forbundet med en oppvekst i lav inntekt. Det langsiktige målet er å forebygge at fattigdom går i arv fra foreldre til barn. Det er også et mål å samordne innsatsen i offentlig sektor bedre, samt å utvide samarbeidet med frivillighet, næringsliv og sosiale entreprenører på fattigdomsfeltet.

I strategien kommer det fram at Barne- og familiedepartementet skal ha det overordnede ansvaret for koordineringen og oppfølgingen av strategien, i samarbeid med de øvrige departementene.

1.2.1.4 Vurdering av tiltak iverksatt for å motvirke konsekvensene av barnefattigdom blant innvandrere

Departementet opplyser at det er sammensatte årsaker til at barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt. Men en gjennomgående faktor er foreldre som mangler den formelle kompetansen som trengs for å få arbeid. Videre er sosialt og kulturelt utenforskap, kort botid og språklige utfordringer forhold som kan bidra til lavinntekt. Innvandrerforeldre kan også møte på ulike barrierer knyttet til barnas deltakelse i det norske samfunnet.

Departementet skiller mellom innsats og tiltak rettet mot foreldre med innvandrerbakgrunn og innsats og tiltak rettet mot barn og unge med innvandrerbakgrunn. Departementet viser til at innsats rettet mot å øke voksne innvandreres tilknytning til og deltakelse i arbeidslivet har stor betydning for barns livssituasjon. Selv om mange av disse tiltakene kan vise til gode resultater, er det etter departementets vurdering fortsatt behov for å styrke innsatsen for å øke arbeidstilknytningen til foreldre med innvandrerbakgrunn, og særlig blant mødre. Videre viser departementet til regjeringens integreringsstrategi Integrering gjennom kunnskap (2019–2022) og integreringsreformen. Begge skal bidra til at personer med innvandrerbakgrunn kvalifiserer seg for arbeidslivet, og gjennom dette motvirke fattigdom blant barnefamilier med innvandrerbakgrunn.

Når det gjelder innsats rettet mot barn og unge med innvandrerbakgrunn, så opplyser departementet at det siden 2013 er iverksatt en rekke tiltak som vurderes å bidra, enten direkte eller indirekte, til å motvirke konsekvensene av barnefattigdom blant innvandrere. Eksempler på dette er nasjonal tilskuddsordning for å inkludere barn og unge og øremerket tilskudd til økt barnehagedeltakelse for minoritetsspråklige barn. Evalueringer fra Fafo og SSB viser at gratis kjernetid har positiv effekt på både bruk av barnehage og resultater i skolen blant barn med innvandrerbakgrunn. Mange av disse tiltakene bidrar også til å forebygge framtidig lavinntekt og utenforskap blant barn og unge med innvandrerbakgrunn. Ettersom barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant barn i lavinntektsfamilier, vil disse barna være en viktig målgruppene når tiltakene retter seg mot barn fra familier med lav inntekt.

1.2.1.5 Vurdering av Navs arbeid med kartlegging og individuell vurdering av barn i familier som trenger sosialhjelp

Riksrevisjonens undersøkelse viste at barns behov ikke ble kartlagt godt nok av Nav-kontorene ved søknader om økonomisk stønad. Departementet viser til at det er kommunene som utmåler og tildeler økonomisk stønad etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven). Statsforvalterne har tilsynsansvaret med de kommunale tjenestene i Nav-kontorene og skal også veilede kommunene i å etablere internkontrolltiltak og gi opplæring til kommunene og Nav-kontorene i lov, forskrifter og god forvaltningsskikk.

Departementet viser til at det er satt i verk en rekke tiltak på området. Nav-kontorene som fikk påvist avvik av tilsynsmyndighetene, ble fulgt opp, og Statsforvalterne gjennomførte, i samarbeid med Arbeids- og velferdsdirektoratet, landsomfattende opplæring og kompetansehevende tiltak for kommunene. I tillegg ble det gjennomført en systematisk gjennomgang av rundskriv knyttet til sosialtjenesteloven.

1.2.1.6 Hvordan departementet sikrer at kommunene har iverksatt tiltak som treffer målgruppen

Departementet opplyser at tilskuddsordninger, veiledningsmateriell og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets kommunemonitor er de viktigste virkemidlene for å sikre at kommunene iverksetter tiltak som treffer målgruppen. Ifølge departementet handler en stor del av dette om kommunenes innsats for å inkludere barn og unge i lavinntektsfamilier i sosiale aktiviteter på fritiden. I tillegg er samarbeidsgruppen for fritidserklæringen, hvor KS deltar, en viktig arena for informasjonsutveksling, diskusjon og stimulering til nye inkluderingstiltak.

På bakgrunn av funn i Riksrevisjonens undersøkelse om barnefattigdom fikk Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i 2014 i oppdrag fra departementet å utvikle indikatorer på barnefattigdom i kommunene. Indikatorene skulle hjelpe kommunene med å identifisere barn som er rammet av fattigdomsproblematikk, og utvikle mer effektive tiltak. Departementet opplyser at dette resulterte i nettstedet barnefattigdom.no. Dette nettstedet presenterer årlig oppdatert statistikk på ulike indikatorer knyttet til barn som vokser opp i lavinntektsfamilier. Indikatorene viser omfanget av barn som bor i husholdninger med lavinntekt, og hvilke husholdningstyper som er særlig utsatt i kommunene. Departementet oppgir at nettstedet videreutvikles kontinuerlig, og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet oppgir at nettsiden jevnt over har hatt gode besøkstall siden lanseringen i 2016.

1.2.1.7 Status og utvikling på området

I undersøkelsesperioden har det blitt mer barnefattigdom i Norge. I 2013 var det 84 000 barn som levde i en familie med vedvarende lavinntekt. Dette tallet økte til 115 000 barn i 2019, noe som tilsvarte 11,7 pst. av alle barn mellom 0–17 år.

Blant barna som lever i familier med vedvarende lavinntekt, er barn med innvandrerbakgrunn overrepresentert. I 2019 hadde 58,8 pst. av barna i familier med vedvarende lavinntekt enten innvandret selv eller var barn av foreldre som hadde innvandret. Tilsvarende andel for barn uten innvandrerbakgrunn var 5,8 pst.

1.2.1.8 Riksrevisjonens vurdering

Riksrevisjonen merker seg at departementet har iverksatt tiltak for å følge opp Riksrevisjonens vurderinger i treårsoppfølgingen av Dokument 3:11 (2013–2014) Riksrevisjonens undersøking av barnefattigdom.

Riksrevisjonen merker seg at strategien Barn som lever i fattigdom er etterfulgt av strategien Like muligheter i oppveksten – regjeringens samarbeidsstrategi for barn og unge i lavinntektsfamilier (2020–2023). Barne- og familiedepartementet har det overordnede ansvaret for koordineringen og oppfølgingen av strategien, i samarbeid med de øvrige departementene. Riksrevisjonen vurderer det som positivt at koordineringsansvaret mellom departementene er avklart i den nye strategien.

Riksrevisjonen vurderer det som positivt at det er iverksatt tiltak for å bidra til bedre kartlegging og individuell vurdering av barns behov i familier som søker om sosialhjelp. Tiltakene inkluderer blant annet kompetanseheving for kommunene og gjennomgang av rundskriv knyttet til sosialtjenesteloven.

Videre registrerer Riksrevisjonen at strategien Barn som lever i fattigdom – regjeringens strategi (2015–2017) i 2018 ble evaluert av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Rapporten oppsummerte kunnskap og erfaringer fra arbeidet. Riksrevisjonen vurderer det som positivt at strategien er evaluert i sin helhet.

Det vurderes som positivt at iverksatte tiltak bidrar til å kompensere for konsekvensene av lavinntekt for barna det gjelder, slik evalueringer viser. Utviklingen innen barnefattigdom medfører at innsatsen for å begrense konsekvensene av lavinntekt blir desto viktigere. Riksrevisjonen vurderer at tiltakene som har gitt økte muligheter for deltakelse i barnehage, skolefritidsordning og fritidsaktiviteter, er spesielt viktige.

Riksrevisjonen merker seg at det er iverksatt spesifikke tiltak rettet mot barn i lavinntektsfamilier blant innvandrere. Barn i innvandrerfamilier utgjør en stor andel av barna som vokser opp i lavinntektsfamilier, og det er i denne gruppen det har vært størst økning siden 2013. Riksrevisjonen støtter departementets vurdering om at det fortsatt er behov for en styrket innsats for å øke arbeidstilknytningen til foreldre med innvandrerbakgrunn. Dersom antall og andel barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt, skal reduseres, må innsatsen ses i sammenheng med for eksempel skole- og utdanningspolitikk, sosial utjevning og tiltak på arbeidslivs- og velferdsområdet.

Etter Riksrevisjonens vurdering er det positivt at iverksatte tiltak bidrar til å kompensere for konsekvensene av å vokse opp i familier med vedvarende lavinntekt. Samtidig er det bekymringsfullt at 115 000 barn i 2019 (tilsvarende 11,7 pst. av alle barn) lever i familier med vedvarende lavinntekt. Utviklingen innen barnefattigdom gjør at området fortsatt krever stor oppmerksomhet.

1.2.2 Riksrevisjonens undersøkelse av effekten store investeringer i jernbanen har på togtilbudet

1.2.2.1 Opprinnelig undersøkelse

Økt bruk av jernbanetransport er viktig for å nå målet om et mer effektivt og miljøvennlig transportsystem. For at toget skal benyttes, må togtilbudet være attraktivt sammenlignet med alternative transportformer. I perioden 2005–2016 ble sju store investeringsprosjekter på til sammen over 20 mrd. kroner ferdigstilt. Målet med Riksrevisjonens undersøkelse var å vurdere hvordan de store investeringene i jernbanen bidrar til et attraktivt togtilbud, særlig i form av reduserte reisetider, bedret forutsigbarhet og økt antall avganger for de reisende, jf. Dokument 3:11 (2016–2017) Riksrevisjonens undersøkelse av effekten store investeringer i jernbanen har på togtilbudet.

Dokument 3:11 (2016–2017) ble oversendt Stortinget 8. juni 2017 og kontroll- og konstitusjonskomiteen ga sin innstilling 28. november 2017, jf. Innst. 39 S (2017–2018). Stortinget behandlet saken 18. januar 2018.

Undersøkelsen hadde følgende hovedfunn:

• Betydelige effekter av investeringene oppnås først gjennom større endringer i ruteplanen, og slike endringer gjennomføres sjelden.

• Endringene i togtilbudet har ikke medført at antall reisende med tog har økt mer enn antall reisende med bil.

• Arbeidet med signalanlegg og andre nødvendige tiltak for å ta ut effekt, har ikke vært en integrert del av investeringsprosjektene.

• Styringen har i liten grad vært innrettet mot å ta ut effekter av investeringene.

I Dokument 3:11 ga Riksrevisjonen følgende anbefalinger til Samferdselsdepartementet:

• sørge for at ruteplanleggingen forbedrer togtilbudet i takt med at infrastrukturens kapasitet blir utvidet

• sikre at Jernbanedirektoratet og Bane NOR SF er godt koordinert slik at forhold som påvirker mulighetene for å ta ut effekter av investeringene, er en integrert del av prosjektene

• sørge for at de store investeringsprosjektene har klare, tidsfastsatte og etterprøvbare mål for hvordan togtilbudet kan forbedres

Kontroll- og konstitusjonskomiteen avga en enstemmig innstilling i saken der den støttet Riksrevisjonens anbefalinger, jf. Innst. 39 S (2017–2018). Komiteen merket seg at statsråden i hovedsak sa seg enig med Riksrevisjonens anbefalinger, og at anbefalingene ville bli fulgt opp i etatsstyringsdialogen med Jernbanedirektoratet, i eierstyringen av Bane NOR SF og ved langtidsplanlegging av sektoren.

I sin innstilling viste komiteen til Riksrevisjonens hovedfunn om at betydelige effekter av investeringene først blir oppnådd gjennom større endringer i ruteplanene, og at slike endringer gjennomføres sjelden. Komiteen understreket i den forbindelse at det er viktig at disse større endringene i ruteplanene (grunnruteendringer) blir gjennomført hyppigere. Den neste grunnruteendringen er planlagt i 2027, noe komiteen mente er altfor langt fram i tid.

Komiteen viste også til de øvrige funnene i undersøkelsen og sa seg enig i at det er viktig at investeringene i jernbanen fører til en merkbar forbedring i togtilbudet til de reisende så raskt som mulig. Komiteen viste til at Stortinget, gjennom klimameldingen og klimaforliket, har vedtatt at veksten i persontransporten i storbyområdene skal tas med kollektivtransport. Komiteen mente at det derfor er helt nødvendig at investeringene fører til at jernbanen blir mer attraktiv, slik at flere velger å reise med tog.

Komiteen understreket at arbeidet med å få på plass velfungerende signalanlegg er svært viktig, og sa seg enig med Riksrevisjonen i at dette burde følges opp slik at det samlede togtilbudet blir bedre.

1.2.2.2 Samferdselsdepartementets oppfølging

Riksrevisjonen ba departementet gjøre rede for hvilke tiltak som er iverksatt for å følge opp anbefalingene fra Riksrevisjonen gitt i Dokument 3:11 (2016–2017) og merknadene fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, jf. Riksrevisjonens brev av 9. juni 2021. Departementet svarte i brev av 17. august 2021.

Departementet viser til at undersøkelsen i Dokument 3:11 (2016–2017) ble gjennomført før jernbanereformen trådte i kraft, og at store utbyggingsprosjekter i dag er regulert gjennom avtaler mellom Jernbanedirektoratet og Bane NOR SF.

Samferdselsdepartementet redegjør i svarbrevet for at Jernbanedirektoratet bruker effektpakker i utviklingen av togtilbudet. En effektpakke inneholder alle tiltak som må til for å realisere en effekt på togtilbudet for de reisende og/eller vareeier. De viktigste tiltakene er infrastruktur, rutemodellen, togmateriell og offentlig kjøp av transporttilbudet. Målet med denne tilnærmingen er å gi det togtilbudet kundene er opptatt av, uavhengig av hva slags type tiltak som skal til for å oppnå tilbudsforbedringen, eller hvor disse tiltakene ligger geografisk.

For å få en bedre oversikt over mulighetene for å forbedre togtilbudet trinnvis har direktoratet utarbeidet en tilbudsbok. Tilbudsboken beskriver mulige tilbudsforbedringer som følge av enkeltvise infrastrukturtiltak. Samferdselsdepartementet opplyser at ingen av disse er av et omfang som gir grunnlag for en grunnruteendring, slik Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité etterlyser i Innst. 39 S (2017–2018). Departementet opplyser at det likevel er identifisert noen gevinster som kan tas ut, blant annet i form av hyppigere avganger.

Tilbudsboken er også gjort kjent for togoperatørene for å gjøre dem bedre rustet til å se hvilke tilbudsforbedringer som kan la seg realisere, og for at de kan foreslå endringer dersom de ser seg tjent med å kjøre et togtilbud ut over det avtalefestede tilbudet.

Samferdselsdepartementet redegjør i svarbrevet for at det i Nasjonal transportplan og Stortingets behandling av denne legges opp til en modell der Bane NOR SF gis større frihet til å styre driften innenfor rammene av sin portefølje. Dette innebærer at Bane NOR SF får større ansvar for å levere de bestilte effektene og for trinnvise utbedringer. Ifølge departementet må det utvikles nye systemer for å oppnå effekter. Innretningen på disse systemene ikke vil være klar før detaljene i det nye avtalesystemet er klart.

1.2.2.3 Status og utvikling på området

Riksrevisjonen har fulgt opp denne saken med å gjøre nye analyser av reisetid, frekvens og forutsigbarhet for årene 2017, 2018 og 2019. Forutsigbarheten og frekvensen for 2020 er i stor grad påvirket av koronapandemien, og 2020 er derfor ikke analysert.

1.2.2.4 Riksrevisjonens vurdering

Riksrevisjonen merker seg at togtilbudet har blitt forbedret i perioden fra 2016–2019 når det gjelder antall avganger og reisetid på noen strekninger der det har vært gjennomført store jernbaneinvesteringer i perioden 2005–2016.

Til tross for enkelte forbedringer i togtilbudet viser de oppdaterte analysene at utviklingen i forutsigbarheten for de reisende i perioden fra 2016 til 2019 er negativ på alle strekninger unntatt Sandnes–Stavanger. Dårligere forutsigbarhet medfører at togene oftere er forsinket eller blir brått innstilt.

Samferdselsdepartementet viser til at det meste av de økte bevilgningene de siste ti årene har gått til ny infrastruktur. Vedlikeholdsetterslepet for eksisterende infrastruktur har blitt større, noe som har ført til redusert forutsigbarhet. Samtidig viser departementet til at flere større prosjekter bli ferdigstilt og tatt i bruk i årene framover. Riksrevisjonen merker seg at departementet forventer at disse prosjektene vil gjøre forutsigbarheten bedre for de reisende når de blir ferdigstilt.

Riksrevisjonen er positiv til at Jernbanedirektoratet bruker effektpakker i utviklingen av togtilbudet. En effektpakke består av alle brikkene som må på plass for å realisere en forbedring i togtilbudet. Dette er for eksempel infrastruktur, rutemodellen, togmateriell og offentlig kjøp av transporttilbudet.

Riksrevisjonen merker seg at Jernbanedirektoratet har utarbeidet en tilbudsbok for å få en bedre oversikt over mulighetene for å forbedre togtilbudet. Riksrevisjonen merker seg at tilbudsboken kan bidra til trinnvise forbedringer i togtilbudet gjennom at togoperatørene kan foreslå endringer dersom de ser seg tjent med å kjøre et togtilbud ut over det avtalefestede tilbudet.

Oppdatert analyse av togtilbudet viser forbedringer på enkelte strekninger, men viser også at forutsigbarheten for de aller fleste reisende i perioden fra 2016 til 2019 har blitt dårligere. Etter Riksrevisjonens vurdering er dette en utvikling som gjør toget mindre attraktivt for de reisende.

Riksrevisjonen vil følge saken videre.

1.2.3 Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid med å sikre god henvisningspraksis fra fastlegene til spesialisthelsetjenesten

1.2.3.1 Opprinnelig undersøkelse

Målet med Riksrevisjonens undersøkelse var å vurdere om myndighetene legger til rette for en god henvisningspraksis fra fastlegene til spesialisthelsetjenesten, slik at ressursene på området utnyttes godt, jf. Dokument 3:4 (2017–2018) Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid med å sikre god henvisningspraksis fra fastlegene til spesialisthelsetjenesten.

Undersøkelsen hadde følgende hovedfunn:

• Fastleger og sykehusleger samarbeider ikke godt nok om henvisningene, som ofte mangler nødvendig informasjon.

• Det er store variasjoner i antall henvisninger mellom kommuner og mellom fastleger.

• Unødvendige henvisninger og henvisninger med dårlig kvalitet fører til at ressursene i helsetjenesten ikke utnyttes på en måte som gir best nytte for pasientene.

• Uklare ansvarsforhold mellom primær- og spesialisthelsetjenesten gjør at pasienter med behov for psykisk helsehjelp ikke får et godt nok tilbud.

• Det er usikkert om fastlegeforskriften og henvisningsveilederen virker som forutsatt.

Dokument 3:4 (2017–2018) ble oversendt Stortinget 16. januar 2018, og kontroll- og konstitusjonskomiteen ga sin innstilling 8. mai 2018, jf. Innst. 276 S (2017–2018). Stortinget behandlet saken 15. mai 2018.

Nesten alle planlagte utredninger og behandlinger som gjennomføres i spesialisthelsetjenesten, starter med en henvisning fra primærhelsetjenesten, i all hovedsak fra fastlegene. Det betyr at fastlegenes henvisningspraksis påvirker sykehusenes aktivitet i betydelig grad.

I sin innstilling viste kontroll- og konstitusjonskomiteen til at norsk helsetjeneste er organisert etter LEON-prinsippet (laveste effektive omsorgsnivå-prinsippet). Samhandlingsreformen, som ble innført i 2012, la opp til at en større del av pasienters utredning, behandling og oppfølging skal skje i primærhelsetjenesten. Pasienter skal ikke henvises til spesialisthelsetjenesten hvis de kan få helsehjelp på en forsvarlig og god måte i primærhelsetjenesten.

Komiteen understreket at selv om primærhelsetjenesten har ansvar for en større del av utredning og behandling, så skal pasienter som har behov for videre utredning og behandling i spesialisthelsetjenesten, raskt komme til spesialisthelsetjenesten. Komiteen mente det derfor er viktig med gode henvisninger, hvor det tydelig kommer frem hvorfor pasientene må behandles på et høyere nivå.

Komiteen viste til at mange av henvisningene fra fastlegene manglet tilstrekkelig informasjon, forhåndsundersøkelser og prøvetaking, noe som førte til at mange sykehusleger opplevde at feil pasienter ble prioritert i spesialisthelsetjenesten. Hver tredje sykehuslege erkjente at de jevnlig tok inn pasienter til utredning selv om det fremgikk av henvisningen at pasienten ikke burde vært henvist. Ifølge komiteen gir en slik unødvendig ressursbruk risiko for at pasienter som trenger spesialisthelsetjenester, ikke alltid kommer raskt nok inn til nødvendig utredning og behandling. Videre viste komiteen til at fastleger og sykehusleger ofte ikke samarbeidet godt nok om henvisningene, og at de i mange tilfeller hadde ulik forståelse av hva som er nødvendig informasjon i en henvisning. Fastlegene og sykehuslegene savnet verktøy for elektronisk dialog med den andre parten.

Komiteen registrerte at statsråden var enig med Riksrevisjonen i at helseforetakene må bidra til å sette fastlegene bedre i stand til å forbedre sin henvisningspraksis, og merket seg at dette var noe statsråden ville følge opp gjennom eierstyringen av de regionale helseforetakene.

Komiteen forutsatte ellers at statsråden og departementet følger opp Riksrevisjonens anbefalinger til Helse- og omsorgsdepartementet:

• Departementet bør vurdere hvordan statlige myndigheter bedre kan støtte kommunene i deres arbeid med å forbedre fastlegenes henvisningspraksis. Riksrevisjonen anbefaler at departementet

  • formidler til kommunene hva som ligger i deres sørge-for-ansvar i fastlegeforskriften

  • undersøker hvordan det bedre kan legge til rette for at kommunene kan ivareta sitt ansvar på en god måte

  • tydeliggjør hvilke virkemidler kommunene kan ta i bruk i sin oppfølging av fastlegene

  • vurderer om kommunene har tilstrekkelige insentiver til å følge opp henvisningspraksisen

• Departementet bør tydeliggjøre overfor helseforetakene at de har et ansvar for å gjøre sin kunnskap om fastlegenes henvisningspraksis tilgjengelig. Det innebærer for eksempel at helseforetakene må

  • systematisere informasjon om kvaliteten på henvisningene fra fastlegene slik at den kan videreformidles til kommunene/fastlegene

  • utarbeide systemer for regelmessige tilbakemeldinger til fastlegen om egen og andres henvisningspraksis

• Departementet bør sørge for at ansvaret for pasienter innen psykisk helsevern avklares, og i den forbindelse

  • undersøke hvordan spesialisthelsetjenesten best kan gi opplæring og veiledning slik at kommunehelsetjenesten blir bedre i stand til å gi et godt tilbud til denne pasientgruppen

  • sikre at helseforetakene og kommunen avklarer hvilke tilstander som faktisk gir rett til spesialisthelsetjenester for denne pasientgruppen

1.2.3.2 Helse- og omsorgsdepartementets oppfølging

Riksrevisjonen ba Helse- og omsorgsdepartementet om å redegjøre for endringer og tiltak som er iverksatt for å følge opp kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader og Riksrevisjonens anbefalinger i Dokument 3:4 (2017–2018), og for hvilke resultater som er oppnådd på området, jf. Riksrevisjonens brev av 23. mars 2021. Departementet svarte i brev av 29. april 2021.

1.2.3.3 Riksrevisjonens vurdering

Enkel og god kommunikasjon mellom henvisende instans og spesialisthelsetjenesten er viktig for å sikre god kvalitet på henvisningene og bidrar til at pasienter med behov for spesialisthelsetjenester får god behandling til riktig tid. God henvisningspraksis bidrar til at de totale helseressursene i større grad utnyttes til beste for pasientene. Riksrevisjonen registrerer at Helse- og omsorgsdepartementet har satt i gang tiltak som skal styrke samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og fastlegene, og som departementet mener sikrer god henvisningspraksis. Flere av tiltakene er imidlertid ennå ikke iverksatt eller har virket i for kort tid til at resultatene kan vurderes. Riksrevisjonen forutsetter at departementet følger opp at tiltakene får ønsket effekt for fastlegenes henvisningspraksis.

Riksrevisjonen merker seg at departementet mener at det viktigste virkemidlet for å bedre kvaliteten på fastlegenes henvisninger til spesialisthelsetjenesten er dyktige og stabile leger i fastlegeordningen. Samtidig understreker Riksrevisjonen kommunenes ansvar for å følge opp fastlegenes henvisningspraksis. Riksrevisjonens undersøkelse viste at mange kommuner ikke hadde oversikt over verken kvaliteten på henvisningene eller omfanget av dem, til tross for at de mente at en slik oversikt er viktig. Kontroll- og konstitusjonskomiteen forutsatte i den forbindelse at departementet bør vurdere hvordan statlige myndigheter bedre kan støtte kommunene i deres arbeid med å forbedre fastlegenes henvisningspraksis. Riksrevisjonen registrerer at det er utviklet én indikator og et nettsted som gir informasjon om blant annet henvisningspraksis, men indikatoren gjelder foreløpig kun for to fagområder, og nettstedet er kun tilgjengelig i deler av landet. Etter Riksrevisjonens vurdering er det viktig at alle kommuner får tilgang til nødvendig informasjon om fastlegenes henvisningspraksis, slik at de kan utøve sitt ansvar på en god måte.

Riksrevisjonen vil følge med på om samhandlingen styrkes og kvaliteten i henvisningene blir bedre.

Riksrevisjonen vil følge saken videre.

1.2.4 Riksrevisjonens undersøkelse av overføring av godstransport fra vei til sjø og bane

1.2.4.1 Opprinnelig undersøkelse

Målet med Riksrevisjonens undersøkelse var å vurdere utviklingen for godstransport på vei, sjø og bane der det var konkurranse mellom transportformene, og årsakene til at det hadde vært en eventuell manglende overføring av gods fra vei til sjø og bane. Undersøkelsen omfattet hovedsakelig perioden fra 2010 til 2016.

Dokument 3:7 (2017–2018) Riksrevisjonens undersøkelse av overføring av godstransport fra vei til sjø og bane ble sendt til Stortinget 27. februar 2018. Kontroll- og konstitusjonskomiteen avga Innst. 313 S (2017–2018) 22. mai 2018, og Stortinget behandlet saken 29. mai 2018.

Riksrevisjonens undersøkelse viste følgende:

• Målet om overføring av godstransport fra vei til sjø og bane er ikke nådd.

• Myndighetene har ikke klart å styrke konkurranseevnen til sjø- og jernbanetransport sammenlignet med veitransport:

  • Veitransporten er blitt raskere, billigere og mer fleksibel sammenlignet med sjø- og jernbanetransporten.

  • Det er gjennomført få tiltak for å styrke konkurranseevnen til godstransport på jernbanen.

  • Sjøtransport koster mindre enn veitransport, men tar lengre tid og er mindre fleksibelt.

  • Det har vært bedre tilrettelegging av arealer til tilbydere og brukere av transport langs hovedveinettet enn ved havner og jernbaneterminaler.

• Det er svakheter i Samferdselsdepartementets oppfølging av målet om å overføre godstransport fra vei til sjø og bane:

  • Departementet har ikke hatt god nok styringsinformasjon.

  • Departementet har iverksatt få tiltak for å nå målet.

Riksrevisjonen anbefalte Samferdselsdepartementet

• å sørge for en felles strategi for å følge opp det vedtatte målet om å overføre godstransport fra vei til sjø og bane

• å vurdere å styrke de økonomiske virkemidlene, gjennomføre planlagte tiltak og sørge for å utrede nye tiltak for å øke konkurranseevnen til sjø og jernbane sammenlignet med vei

• å ivareta godstransportens interesser i prosesser for arealplanlegging rundt havner og jernbaneterminaler for å fremme overføring av godstransport fra vei til sjø og bane

• å sørge for sterkere styring og oppfølging av

  • om målet om å overføre gods fra vei til sjø og jernbane nås

  • effekter av tiltak for godsoverføring

I Innst. 313 S (2017–2018) sluttet kontroll- og konstitusjonskomiteen seg til anbefalingene, og komiteen bemerket blant annet at Riksrevisjonens rapport viser at målet om å overføre mer av godstransporten fra vei til sjø og bane ikke er nådd. Videre påpekte komiteen at myndighetene ikke har klart å styrke konkurranseevnen til godstransport verken på sjø eller bane sammenlignet med veitransport, til tross for at Stortinget i flere tiår har hatt et tydelig uttalt mål om at godstransport over lange avstander skal overføres fra vei til sjø og jernbane. Komiteen var enig med Riksrevisjonen i at dette er kritikkverdig.

Ifølge komiteen er det manglende innsats fra myndighetene som er årsaken til at målet ikke er nådd, til tross for at Stortinget i mange år tydelig har uttalt at det er viktig å legge forholdene til rette for godstransport på jernbanen, blant annet ved å modernisere terminaler og bygge flere kryssingsspor. Komiteen viste også til Riksrevisjonens påpekning av at det mangler en felles, enhetlig strategi for godsoverføring som omfatter alle transportetatene, at det er lite samarbeid på tvers av etatene, og at det er iverksatt for få tiltak for å nå målet om økt godstransport på sjø og jernbane.

Videre i innstillingen viste komiteen til at Riksrevisjonen har synliggjort målkonflikter i transportpolitikken: De mest effektive virkemidlene for å få til godsoverføring vil være å innføre mer restriktive tiltak for veitransporten, men det vil kunne være i konflikt med mål om å redusere transportkostnadene for næringslivet. Komiteen støttet at Samferdselsdepartementet intensiverer arbeidet med å finne et handlingsrom for å overføre gods fra vei til sjø og jernbane der de vedtatte målene innfris, og målkonfliktene ivaretas på en formålstjenlig måte.

1.2.4.2 Samferdselsdepartementets oppfølging

Riksrevisjonen ba i et brev 25. januar 2021 Samferdselsdepartementet om å redegjøre for hvilke tiltak som er iverksatt for å følge opp Riksrevisjonens anbefalinger og kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader. I tillegg ba vi departementet om å redegjøre for hvilke resultater som er oppnådd når det gjelder godsoverføring fra vei til sjø og jernbane, om det er utarbeidet statistikk som kan brukes til å vurdere utviklingen i omfanget av de ulike transportformene, og om statistikken viser om tiltakene har hatt effekt i form av godsoverføring mellom transportformene.

Samferdselsdepartementet svarte i et brev 11. mars 2021.

1.2.4.3 Riksrevisjonens vurdering

Det har siden 1990-årene vært et tydelig uttalt transportpolitisk mål at godstransport over lange avstander i størst mulig grad skal overføres fra vei til sjø og bane, noe Stortinget har sluttet opp om. I Nasjonal transportplan 2018–2029 var ambisjonen å overføre 30 pst. av gods over 300 kilometer fra vei til sjø og bane innen planens utløp, noe som er videreført i Nasjonal transportplan 2022–2033.

Statistikk viser imidlertid at fordelingen av transportvolum mellom transportformene har vært tilnærmet uendret siden 1970. Fordelingen har vært stabil siden 2011, og Samferdselsdepartementet forventer ikke vesentlig endring med dagens virkemiddelbruk. Utviklingen i godstransporten viser altså at målet om godsoverføring ikke er nådd.

Departementet har iverksatt flere tilskuddsordninger for å øke konkurranseevnen til sjø og jernbane sammenlignet med vei, men det er gjennomgående vanskelig å måle omfanget av bidraget til godsoverføring på bakgrunn av ordningene som er evaluert. Når det gjelder tilskuddsordningene for godsoverføring til sjøtransport, viser regnskapsdata at vesentlige deler av de tildelte bevilgningene ikke er blitt brukt. Departementet oppgir at de også har arbeidet videre med andre tiltak som skal bidra til godsoverføring: regulatoriske virkemidler, infrastrukturtiltak, og videreutvikling av kunnskapsgrunnlaget og teknologi som skal bidra til å øke konkurranseevnen til sjø og jernbane. Departementet viser også til at de arbeider for å ivareta godstransportens interesser i arealplanlegging rundt havner og jernbaneterminaler. Riksrevisjonen merker seg arbeidet med de ulike tiltakene, men konstaterer at de iverksatte tiltakene ikke har hatt noen målbar effekt i form av økt godsoverføring fra vei til sjø og bane. Riksrevisjonen merker seg også at det er målkonflikter på området som er med på å gjøre det vanskelig å nå målet om godsoverføring.

Departementet viser til at NTP er regjeringens strategidokument for transportsektoren som helhet, og at underlagsdokumenter inneholder analyser av trender og utviklingstrekk innenfor godstransport. Riksrevisjonen merker seg at NTP inneholder mål om godsoverføring, og at det er vist til ulike tiltak innenfor de ulike transportformene, men etter det vi kan se, er det ikke helhetlig vurdert hvordan tiltakene og utviklingen innenfor henholdsvis vei-, sjø- og jernbanetransport vil påvirke hverandre når det gjelder godsoverføring. Etter Riksrevisjonens syn har ikke Samferdselsdepartementet i tilstrekkelig grad utarbeidet en felles strategi for å følge opp målet om å overføre godstransport fra vei til sjø og jernbane.

Departementet gir uttrykk for at det er vanskelig å finne sammenhenger mellom årsak og virkning i et uoversiktlig transportmarked med mange aktører og skiftende behov, slik at det gjennomgående er vanskelig å vurdere resultatene av tilskuddsordningene. I svarbrevet viser departementet til at det ikke er mulig å lese resultater om godsoverføring ut fra aggregert statistikk. Departementet har utviklet to indikatorer for å måle godsoverføring fra vei til sjø, men det er ingen som direkte måler godsoverføring fra vei til jernbane. Departementet arbeider fortsatt for å utvikle nye og bedre indikatorer for å følge opp godsoverføring til sjø og jernbanetransport. Samlet sett mener Riksrevisjonen at departementet fremdeles har for lite styringsinformasjon for å styre og følge opp målet og effekten av tiltak for godsoverføring fra sjø til vei og bane.

Riksrevisjonen vil følge saken videre.

1.3 Undersøkelser som ikke følges videre

1.3.1 Riksrevisjonens undersøkelse av statens arbeid med CO₂-håndtering

1.3.1.1 Opprinnelig undersøkelse og oppfølgingsundersøkelser

Målet med Riksrevisjonens undersøkelse var å vurdere hvordan Olje- og energidepartementet sikrer at Stortingets mål om CO₂-håndtering blir realisert, og å belyse årsaker til utviklingen i ressursbruk og framdrift i CO₂-håndteringsprosjektene.

Dokument 3:14 (2012–2013) Riksrevisjonens undersøkelse av statens arbeid med CO₂-håndtering ble levert til Stortinget 17. september 2013. Kontroll- og konstitusjonskomiteen ga sin innstilling 27. mars 2014, jf. Innst. 161 S (2013–2014), etter en åpen høring 20. og 23. januar og 4. februar 2014. Stortinget behandlet saken 3. april 2014. Riksrevisjonens arbeid ble avsluttet før Stortinget 16. desember 2013 behandlet og vedtok regjeringens forslag om å skrinlegge fullskalaprosjektet på Mongstad, jf. Innst. 92 S (2013–2014) og Prop. 20 S (2013–2014).

Riksrevisjonen fulgte opp saken i Dokument 3:1 (2017–2018) Riksrevisjonens oppfølging av forvaltningsrevisjoner som er behandlet av Stortinget. Riksrevisjonen merket seg at Olje- og energidepartementet hadde satt i verk flere tiltak for å følge opp Riksrevisjonens anbefalinger og kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader. Riksrevisjonen registrerte at departementet i 2017 fortsatt arbeidet med å finne en finansieringsmodell for å sikre en fullskalakjede fra fangst til lagring med kommersielle aktører. Riksrevisjonen besluttet å følge saken videre. Ved behandlingen av Dokument 3:1 (2017–2018) var kontroll- og konstitusjonskomiteen enig med Riksrevisjonen i at undersøkelsen av statens arbeid med CO₂-håndtering krever ytterligere oppfølging, jf. Innst. 99 S (2017–2018).

Riksrevisjonen fulgte opp saken på nytt i Dokument 3:1 (2019–2020) Riksrevisjonens oppfølging av forvaltningsrevisjoner som er behandlet av Stortinget. Riksrevisjonens vurdering var at Olje- og energidepartementet hadde fått på plass mange sentrale elementer i arbeidet med CO₂-håndtering. Kontroll- og konstitusjonskomiteen merket seg ved behandlingen av Dokument 3:1 (2019–2020) at mye av arbeidet med å sikre gode prosesser for CO₂-håndtering er på et forberedende stadium, og var enig med Riksrevisjonen i at saken bør følges videre, jf. Innst. 44 S (2019–2020). På grunn av departementets pågående arbeid besluttet Riksrevisjonen å utsette neste oppfølging av saken til 2021, jf. Dokument 3:1 (2020–2021) og Innst. 387 S (2020-2021).

Olje- og energidepartementet la i september 2020 fram Meld. St. 33 (2019–2020) Langskip – fangst og lagring av CO₂, med forslag om å gjennomføre et prosjekt med fullskala CO₂-håndtering som omfatter fangst, transport og lagring. Stortinget behandlet meldingen 21. januar 2021, jf. Innst. 143 S (2020–2021).

Riksrevisjonen ba i brev av 16. mars 2021 Olje- og energidepartementet om å redegjøre for arbeid og resultater i fangst-, transport- og lagringsprosjektet etter at Meld. St. 33 (2019–2020) Langskip – fangst og lagring av CO₂ ble lagt fram for Stortinget. Departementet svarte i brev av 23. april 2021.

1.3.1.2 Riksrevisjonens vurdering

Etter Riksrevisjonens vurdering har Olje- og energidepartementet gjennom lanseringen av Langskip for fangst og lagring av CO₂ i 2020 lagt et godt grunnlag for å kunne realisere fangst, transport og lagring av CO₂ i Norge, og for å kunne tilby lagring av CO₂fra andre land. Departementet har i 2021 inngått flere avtaler om statsstøtte med private aktører og planen er at fangst av CO₂ fra Norcem med transport og lagring vil være i drift i løpet av 2024.

Energi- og miljøkomiteen viste i Innst. 143 S (2020–2021) til at CO₂-håndtering er avgjørende for å begrense de menneskeskapte klimaendringene og nå målene i Parisavtalen om å begrense temperaturutviklingen på jorda til under 2 C. Fangst- og lagringsprosjektene innebærer samtidig en høy økonomisk kostnad for staten. Derfor mener Riksrevisjonen det er viktig at Olje- og energidepartementet og Gassnova tett følger opp utbyggingskostnadene. Langskip-prosjektet har som mål å bidra til utvikling av CO₂-håndtering, slik at de langsiktige klimamålene i Norge og EU kan nås til lavest mulig kostnad. Riksrevisjonen understreker betydningen av statens arbeid med gevinstrealisering for å kunne nå dette målet.

Riksrevisjonens undersøkelse av statens arbeid med CO₂-håndtering som ble offentliggjort i 2013 (Dokument 3:14 (2012–2013) omfattet planleggingen av fullskala fangst med løsninger for transport og lagring på Kårstø og Mongstad. Riksrevisjonen vurderer at Olje- og energidepartementet har tatt med seg erfaringene fra det tidligere prosjektet i arbeidet med Langskip-prosjektet. Riksrevisjonen mener på denne bakgrunn at det ikke er hensiktsmessig å fortsette oppfølgingen av Dokument 3:14 (2012–2013), men Riksrevisjonen vil følge Olje- og energidepartementets og Gassnovas arbeid med CO₂-håndtering i de årlige risikovurderingene.

Riksrevisjonen har avsluttet saken.

1.3.2 Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot arbeidsmiljøkriminalitet

1.3.2.1 Opprinnelig undersøkelse

Målet med undersøkelsen var å vurdere i hvilken grad Arbeidstilsynets og politiets innsats mot arbeidsmiljøkriminalitet var i tråd med Stortingets vedtak og forutsetninger om å sikre et seriøst, godt og anstendig arbeidsliv. Undersøkelsen omfattet perioden 2009–2015 og hadde hovedvekt på årene 2014 og 2015.

Dokument 3:15 (2015–2016) Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot arbeidsmiljøkriminalitet ble oversendt Stortinget 21. juni 2016. Kontroll- og konstitusjonskomiteen avga sin innstilling 29. november 2016, jf. Innst. 105 S (2016–2017). Saken ble behandlet av Stortinget 13. mars 2017.

Riksrevisjonens undersøkelse viste at Arbeidstilsynet i liten grad brukte reaksjoner som virker avskrekkende. Tilsynet hadde for eksempel ikke en god nok oppfølging av vedtak om stans, og overtredelsesgebyr og anmeldelse ble lite brukt som virkemidler. Videre framgikk det av undersøkelsen at tilsyn mot sosial dumping ofte ble gjennomført som enklere formalkontroller. Undersøkelsen viste også at det var lang saksbehandlingstid og ugrunnet opphold i politiets etterforskning av arbeidsmiljøkriminalitet. Det ble i tillegg påpekt at det tverrfaglige samarbeidet var styrket, men at det var krevende å få til et operativt samarbeid mellom selvstendige etater.

Ved behandlingen av Dokument 3:15 (2015–2016), jf. Innst. 105 S (2016–2017), sluttet kontroll- og konstitusjonskomiteen seg til Riksrevisjonens anbefalinger.

Riksrevisjonen ba i et brev av 5. mai 2021 Arbeids- og sosialdepartementet om å redegjøre for hvilke endringer og tiltak de har iverksatt når det gjelder Riksrevisjonens anbefalinger og komiteens merknader. Departementet ble bedt om å innhente informasjon fra Justis- og beredskapsdepartementet der dette var nødvendig. Departementet svarte i et brev av 1. juli 2021.

Justis- og beredskapsdepartementet opplyser i sitt tilsvar at de har utarbeidet redegjørelsen sin i samråd med Riksadvokatembetet og Politidirektoratet.

1.3.2.2 Riksrevisjonens vurdering

Riksrevisjonen registrerer at Arbeids- og sosialdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet de senere årene har iverksatt en rekke tiltak for å styrke myndighetenes oppfølging av arbeidsmiljøkriminalitet.

Riksrevisjonen har merket seg Arbeids- og sosialdepartementets føring til Arbeidstilsynet om at det er de virkemidlene som samlet gir best effekt, som skal brukes i arbeidet mot arbeidsmiljøkriminalitet. Riksrevisjonen ser det som positivt at Arbeidstilsynet i større grad har begynt å målrette virkemidlene og typen reaksjoner.

Videre har Riksrevisjonen merket seg at Arbeidstilsynet i etterkant av Riksrevisjonens rapport har innført egne føringer for å følge opp vedtak om stans som pressmiddel og stans ved overhengende fare. Riksrevisjonen registrerer også at tvangsmulkt vurderes å ha god effekt i a-krimarbeidet, og at Arbeidstilsynet derfor har hatt en liten dreining fra stans til tvangsmulkt som pressmiddel. Det er i tråd med departementets føring om å benytte de virkemidlene som gir best effekt. Riksrevisjonen vurderer dette som positivt.

Undersøkelsen viser at Arbeidstilsynet har gjennomført mange tiltak for å bygge opp inspektørenes kompetanse innenfor useriøsitet og a-krim, blant annet gjennom omfattende opplæringsvirksomhet. Riksrevisjonen har i den forbindelse merket seg at Arbeidstilsynet også har opparbeidet seg kompetanse på fiktiv dokumentasjon og fiktive enkeltpersonforetak.

Når det gjelder politiets saksbehandlingstid og anmeldelser av arbeidsmiljølovbrudd, registrerer Riksrevisjonen, i likhet med Riksadvokatembetet, at det ut fra tallmaterialet kan se ut som det er en relativt stabil utvikling i antall anmeldte saker og tall knyttet til straffesaksbehandlingen. Videre har Riksrevisjonen merket seg Riksadvokatembetets uttalelse om at det dreier seg om få saker der enkelttilfeller kan få store utslag, og at det på bakgrunn av tallmaterialet ikke er mulig å si noe om kvaliteten eller effektiviteten i straffesaksbehandlingen. Riksrevisjonen vil i den forbindelse påpeke viktigheten av at Justis- og beredskapsdepartementet følger opp arbeidet med å få ned politiets saksbehandlingstid i disse sakene.

Undersøkelsen viser videre at Justis- og beredskapsdepartementet gjennom reformarbeidet i politiet har gjennomført en rekke nasjonale tiltak som skal heve kompetansen i politidistriktene, heve kvaliteten på etterforskning og påtalearbeid og bidra til en mer enhetlig oppgaveløsning. Videre har Riksrevisjonen merket seg at det har blitt en økt bruk av spesialiserte fellesfunksjoner i politidistriktene, og bistand fra Kripos og Økokrim til politidistriktene i behandlingen av straffesaker innenfor arbeidslivskriminalitet og arbeidsmiljøkriminalitet. Riksrevisjonen ser dette som en positiv utvikling som vil kunne bidra til å heve kompetansen og kvaliteten på behandlingen av disse sakene.

Riksrevisjonen registrerer at de komplekse problemstillingene som useriøsitet og arbeidslivskriminalitet innebærer, krever en bred tilnærming og en sterk og koordinert innsats. Når det gjelder å følge opp og styrke det tverretatlige samarbeidet, viser oppfølgingen at det er iverksatt en rekke tiltak som skal legge til rette for dette, blant annet gjennom hjemler for informasjonsdeling mellom ulike etater og myndigheter og felles føringer i akrimsamarbeidet. Riksrevisjonen vurderer dette som viktige faktorer i det tverretatlige samarbeidet.

Etter Riksrevisjonens vurdering har både Arbeids- og sosialdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet iverksatt flere viktige tiltak for å heve kompetansen i sine underliggende virksomheter og sørget for bedre samarbeid og koordinert virkemiddelbruk i a-krimarbeidet. Samlet sett innebærer dette viktige forbedringer. Riksrevisjonen vil likevel understreke departementenes ansvar for å følge opp og videreutvikle det arbeidet som er igangsatt.

Riksrevisjonen har avsluttet saken.

1.3.3 Riksrevisjonens undersøkelse av konsulentbruk i staten

1.3.3.1 Opprinnelig undersøkelse

Målet med Riksrevisjonens undersøkelse var å vurdere statens bruk av konsulenter og å peke på årsaker til at staten eventuelt ikke bruker konsulenter på en målrettet og hensiktsmessig måte. I tillegg var det et mål å gi en oversikt over omfanget av konsulentkjøp i staten og hvilke behov som ligger til grunn for konsulentbruken.

Dokument 3:6 (2016–2017) Riksrevisjonens undersøkelse av konsulentbruk i staten ble overlevert Stortinget 23. mars 2017. Kontroll- og konstitusjonskomiteen ga sin innstilling 19. desember 2017, jf. Innst. 96 S (2017–2018). Saken ble behandlet i Stortinget 18. januar 2018.

Undersøkelsen viste at bruken av konsulenttjenester i statlige virksomheter var omfattende, og at den i stor grad hadde sammenheng med moderniseringen av statlig forvaltning.

Riksrevisjonen anbefalte Kommunal- og moderniseringsdepartementet i samarbeid med Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) å være en mer aktiv pådriver for å få statlige virksomheter til å bruke veiledere, prosjektmetodikk og annen støtte når det kjøper og bruker konsulenttjenester.

Ved behandling av Dokument 3:6 (2016–2017), jf. Innst. 96 S (2017–2018), viste kontroll- og konstitusjonskomiteen til at det i rapporten kom fram at staten bruker store ressurser på konsulenttjenester. Komiteen pekte på at Stortinget, gjennom vedtak, har lagt til rette for at forvaltningen skal kunne velge private leverandører av varer og tjenester på fritt grunnlag, jf. blant annet innføringen av nettoordningen for merverdiavgift i staten fra 2015.

Riksrevisjonen ba i brev av 26. mars 2021 Kommunal- og moderniseringsdepartementet redegjøre for endringer og tiltak som er iverksatt for å følge opp Riksrevisjonens anbefalinger og kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader, samt hvilke resultater som er oppnådd. Departementet ble også bedt om å gi en oversikt over utviklingen i konsulentbruken i staten for årene 2017–2020 fordelt på departementsområder og ulike typer konsulenttjenester. Kommunal- og moderniseringsdepartementet ble også bedt om å innhente og samordne eventuelle innspill fra Finansdepartementet i sitt svar til Riksrevisjonen. Departementet svarte i brev av 30. april 2021.

1.3.3.2 Riksrevisjonens vurdering

Riksrevisjonen har merket seg at det i tiden etter sluttføringen av undersøkelsen er iverksatt tiltak for å gjøre kjøp og bruk av konsulenttjenester mer effektiv. Blant annet er statlige virksomheter gjennom digitaliseringsrundskrivet pålagt å utarbeide en strategi ved digitalisering av sin virksomhet. Strategien skal beskrive hva virksomheten skal utføre selv gjennom intern organisering og ansettelser, og hva som helt eller delvis skal overlates til eksterne aktører. Riksrevisjonen understreker i den forbindelse viktigheten av at departementene i styringsdialogen med underliggende virksomheter følger opp at en slik strategi blir utarbeidet, og at den brukes aktivt av virksomheten.

Det er iverksatt et arbeid for å utarbeide retningslinjer for bruk av konsulenttjenester i staten. Retningslinjene skal inneholde anbefalinger for hvordan konsulentbruk bør forankres strategisk, hvordan ulike typer konsulentkjøp bør gjennomføres i praksis, og hvordan kompetanseoverføring fra konsulent til virksomhet skal sikres, og de skal belyse fallgruver ved kjøp og bruk av konsulenttjenester. Riksrevisjonen ser positivt på at det utarbeides retningslinjer som dekker flere sider av kjøp og bruk av konsulenttjenester, men merker seg at retningslinjene fortsatt ikke er gjort gjeldende for statlige virksomheter.

Statens kontoplan ble endret fra og med 2019, slik at konsulenttjenester er samlet i fire artskonti, i tråd med standard kontoplan for statlige virksomheter. Riksrevisjonen ser positivt på denne endringen og mener at dette vil kunne gjøre det enklere å få oversikt over konsulentbruken i statsregnskapet. Riksrevisjonen har likevel merket seg at én av de fire nye artskontoene som benyttes, «673 Andre konsulenttjenester», beløpsmessig utgjør nesten halvparten av den totale konsulentbruken i staten. Dette gjør at det fortsatt vil kunne være vanskelig å se hva kjøp av konsulenttjenester i staten er brukt til.

Riksrevisjonen registrerer at det er iverksatt enkelte tiltak for å bedre bruken av konsulenttjenester i staten, men at felles retningslinjer for konsulentbruk i staten fortsatt ikke er ferdigstilt. Dette tilsier etter Riksrevisjonens vurdering at Kommunal- og moderniseringsdepartementet og DFØ fortsatt må har stor oppmerksomhet på bruken av konsulenttjenester i staten. Samtidig mener Riksrevisjonen at Finansdepartementet må vurdere om den nye kontoplanen gir god nok oversikt over konsulentbruken i staten, eller om den må spesifiseres ytterligere.

Riksrevisjonen avslutter saken, men vil følge opp konsulentbruken i staten gjennom revisjoner av områder og virksomheter der kjøp av konsulenttjenester er viktig for å gjennomføre statlige oppgaver og investeringer.

Riksrevisjonen har avsluttet saken.

1.3.4 Riksrevisjonens undersøkelse av fiskeriforvaltningen i Nordsjøen og Skagerrak

1.3.4.1 Opprinnelig undersøkelse

Målet med Riksrevisjonens undersøkelse var å vurdere om reguleringene, kontrollen og samarbeidet med EU bidrar til å sikre en bærekraftig fiskeriforvaltning i Nordsjøen og Skagerrak.

Dokument 3:9 (2016–2017) Riksrevisjonens undersøkelse av fiskeriforvaltningen i Nordsjøen og Skagerrak ble sendt til Stortinget 2. mai 2017. Som ledd i behandlingen av saken sendte komiteen 21. november 2017 brev til fiskeriministeren med spørsmål om fiskeriforvaltningen i andre norske havområder og anmodning om en oppdatert oversikt over hvilke konkrete tiltak statsråden har gjennomført og/eller planlegger å gjennomføre for å rette opp i svakhetene. Fiskeriministeren svarte i brev av 28. november 2017. Kontroll- og konstitusjonskomiteen ga en enstemmig innstilling 12. desember 2017, jf. Innst. 89 S (2017-2018), hvor den støttet Riksrevisjonens anbefalinger. Stortinget behandlet saken 1. februar 2018.

Riksrevisjonen ba i brev av 19. mars 2021 Nærings- og fiskeridepartementet om å gjøre rede for hvilke tiltak som er iverksatt for å følge opp anbefalingene fra Riksrevisjonen i Dokument 3:9 (2016–2017) og merknadene fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, og hvilke resultater som er oppnådd på området. Nærings- og fiskeridepartementet svarte i brev av 30. april 2021.

Nærings- og fiskeridepartementet viser i sitt svarbrev til at oppfølgingen er prosesser som pågår over lengre tid, og det er for tidlig å måle effektene av de ulike tiltakene. Resultater kan heller ikke nødvendigvis tilskrives et spesifikt tiltak alene. Departementet mener likevel at tiltakene er avgjørende for å bedre forholdene som Riksrevisjonen har pekt på, og som komiteen har merket seg.

1.3.4.2 Riksrevisjonens vurdering

Riksrevisjonen merker seg at det fortsatt er utfordringer ved forvaltningen av felles fiskebestander i Nordsjøen. Fagmiljøet er fortsatt særlig bekymret for forvaltningen av torskebestanden, og det er ikke enighet om forvaltningen av flere felles bestander. Framdriften i forhandlingene mellom Norge, EU og Storbritannia om forvaltning og kontroll av felles fiskebestander i Nordsjøen har blitt negativt påvirket både av at Storbritannia er kommet inn som en selvstendig part i fiskeriavtalen, og av pandemisituasjonen. Selv om samarbeidet om nye avtaler er i gang, gjenstår det mye arbeid før partene kan enes om en felles forvaltning. Kontrollsamarbeidet om pelagiske fisk er styrket gjennom at Norge, EU og Færøyene har inngått en kontrollavtale. Norge og EU har også etablert en egen kontrollarbeidsgruppe for hvitfisk i Nordsjøen og Skagerrak, men arbeidet i gruppen er forsinket, og det gjenstår mye før den vil kunne resultere i et operativt kontrollsamarbeid.

Riksrevisjonen registrerer at fagmiljøet fortsatt er bekymret for forvaltningen av blant annet kysttorsk. Nærings- og fiskeridepartementet har iverksatt strengere reguleringer for å verne kysttorsken. Også reguleringene av kystbrisling og leppefisk er endret etter at Riksrevisjonen gjennomførte undersøkelsen. Kunnskapsgrunnlaget om kystbestandene er blitt bedre.

Riksrevisjonen merker seg også at Nærings- og fiskeridepartementet har satt i gang et grundig og bredt arbeid for å styrke fiskerikontrollen. Departementet nedsatte et offentlig utvalg som har kommet med anbefalinger om hvordan fiskerikontrollen bør innrettes. Fiskeridirektoratet har utarbeidet en helhetlig handlingsplan for sitt arbeid med å få på plass en mer effektiv fiskerikontroll. Det er strengere krav til rapportering av bevegelsene til fiskefartøy og fangst, og direktoratets samarbeid med og oppfølging av fiskesalgslagene er styrket. Det gjenstår likevel en del arbeid for å kunne nå målene som departementet har fastsatt for fiskerikontrollen. Dette omfatter utvikling av registre, dokumentasjon av produksjons- og lagerdata, klargjøring av salgslagenes rolle i fiskerikontrollen og organiseringen av kontrollarbeidet i Fiskeridirektoratet.

Fiskeridirektoratet har utarbeidet et forslag til et forenklet fiskeriregelverk som er mer oversiktlig for fiskerne og enklere for myndighetene å kontrollere og håndheve. Forslaget er nå til behandling i departementet, som har opplyst at det nye regelverket trolig vil bli iverksatt innen 1. januar 2022.

Riksrevisjonen er enig med Nærings- og fiskeridepartementet i at oppfølgingen er prosesser som pågår over lengre tid, og at det er for tidlig å måle effektene av de ulike tiltakene som Nærings- og fiskeridepartementet har satt i gang. Vi vurderer likevel at tiltakene er avgjørende for å følge opp Riksrevisjonens anbefalinger og merknadene fra kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Etter Riksrevisjonens vurdering er det viktig at myndighetene fortsatt har stor oppmerksomhet på å gjennomføre og videreutvikle det viktige arbeidet som er igangsatt for å forbedre fiskeriforvaltningen. Dette er et komplekst og langsiktig arbeid, og det vil ta tid å se effektene av tiltakene som er iverksatt. Derfor mener Riksrevisjonen at det ikke er hensiktsmessig å fortsette oppfølgingen av Dokument 3:9 (2016–2017). Riksrevisjonen vil løpende i risikoarbeidet følge med på myndighetenes arbeid og hvilke resultater det fører til og ut fra dette arbeidet vurdere om det er grunnlag for nye undersøkelser.

Riksrevisjonen har avsluttet saken.

1.3.5 Riksrevisjonens undersøkelse av helseregistre som virkemiddel for å nå helsepolitiske mål

1.3.5.1 Opprinnelig undersøkelse

Målet med Riksrevisjonens undersøkelse var å vurdere i hvilken grad data fra de nasjonale helseregistrene brukes til å nå helsepolitiske mål, jf. Dokument 3:3 (2017–2018) Riksrevisjonens undersøkelse av helseregistre som virkemiddel for å nå helsepolitiske mål.

Riksrevisjonens undersøkelse hadde følgende hovedfunn:

• Mange helseregistre har data som er lite brukt.

• Mange helseregistre har ikke den ønskede kvaliteten.

• Norge mangler helseregistre for flere store sykdomsområder.

• De regionale helseforetakene ivaretar ikke de nasjonale behovene for registre.

• Helse- og omsorgsdepartementets virkemiddelbruk har ikke vært tilpasset mål og utfordringer på helseregisterfeltet.

Dokument 3:3 (2017–2018) Riksrevisjonens undersøkelse av helseregistre som virkemiddel for å nå helsepolitiske mål ble oversendt Stortinget 18. januar 2018. Kontroll- og konstitusjonskomiteen ga sin innstilling 8. mai 2018, jf. Innst. 277 S (2017–2018). Stortinget behandlet saken 15. mai 2018.

Komiteen anbefalte at statsråden og departementet tok tak i funnene som ble avdekket, og følger opp Riksrevisjonens anbefalinger.

Riksrevisjonen ba Helse- og omsorgsdepartementet om å redegjøre for hvilke tiltak som er iverksatt for å følge opp kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader og Riksrevisjonens anbefalinger i Dokument 3:3 (2017–2018), og for hvilke resultater som er oppnådd på området, jf. Riksrevisjonens brev av 19. mars 2021. Departementet svarte i brev av 30. april 2021.

1.3.5.2 Riksrevisjonens vurdering

Etter Riksrevisjonens vurdering er det positivt at departementet har fulgt opp feltet gjennom flere og mer samordnede styringssignaler til helseregisteraktørene. Riksrevisjonen merker seg at departementet har satt i gang en rekke tiltak for å forbedre rammebetingelsene for de nasjonale helseregistrene slik at de i større grad kan brukes til å nå helsepolitiske mål.

Riksrevisjonen synes videre det er positivt at flere nasjonale medisinske kvalitetsregistre enn tidligere leverer data til det nasjonale kvalitetsindikatorsystemet, at det publiseres flere vitenskapelige artikler basert på data fra medisinske kvalitetsregistre, og at det er en økning i pasientrapporterte data.

Riksrevisjonen konstaterer at det fortsatt mangler nasjonale medisinske kvalitetsregistre for store pasientgrupper som for eksempel muskel- og skjelettområdet og barne- og ungdomspsykiatri. Mangelen på registre betyr at det for mange pasienter ikke samles systematisk informasjon om hvilke behandlingsresultater som oppnås, og som igjen kan gi grunnlag for kvalitetsforbedring av helsetjenestene som blir gitt. Riksrevisjonen erkjenner at arbeidet med å etablere nasjonale medisinske kvalitetsregistre tar tid, men understreker betydningen av å utvikle nye medisinske kvalitetsregistre på de prioriterte fagområdene. Riksrevisjonen synes Helse- og omsorgsdepartementet bør interessere seg i hvorfor de regionale helseforetakene ikke sender flere registerinitiativ til godkjenning til Helsedirektoratet, og vurdere om det kan iverksettes tiltak på området.

Både de regionale helseforetakenes og Helse- og omsorgsdepartementets styring og oppfølging av helseregisterfeltet er styrket, og Riksrevisjonen konstaterer at bruken av helseregistrene har økt. Til tross for dette mangler det nasjonale medisinske kvalitetsregistre for mange store pasientgrupper, og det er for eksempel bare ett nasjonalt medisinsk kvalitetsregister for psykiske lidelser. Riksrevisjonen vil følge opp arbeidet med å etablere nasjonale medisinske kvalitetsregistre innen psykisk helse gjennom oppfølgingen av Dokument 3:13 (2020–2021) Riksrevisjonens undersøkelse av psykiske helsetjenester.

Riksrevisjonen har avsluttet saken.

1.3.6 Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltning og bruk av arbeidsmarkedstiltak i Nav

1.3.6.1 Opprinnelig undersøkelse

Målet med Riksrevisjonens undersøkelse var å vurdere i hvilken grad arbeids- og velferdsetaten (Nav) forvalter arbeidsmarkedstiltakene på en målrettet måte og i tråd med Stortingets vedtak og forutsetninger. Undersøkelsen omfattet perioden 2010–2016.

Dokument 3:5 (2017–2018) Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltning og bruk av arbeidsmarkedstiltak i Nav ble oversendt Stortinget 27. februar 2018. Kontroll- og konstitusjonskomiteen avga sin innstilling 22. mai 2018, jf. Innst. 311 S (2017–2018). Saken ble behandlet av Stortinget 29. mai 2018.

Riksrevisjonens undersøkelse viste at mange tiltaksdeltakere ikke kom i arbeid etter at de hadde avsluttet arbeidsmarkedstiltakene. Videre framgikk det at arbeids- og velferdsetaten i varierende grad dokumenterer om arbeidsmarkedstiltaket er nødvendig og hensiktsmessig.

Riksrevisjonen ba i et brev av 29. april 2021 Arbeids- og sosialdepartementet om å redegjøre for hvilke tiltak som er iverksatt for å få ned ventetiden på arbeidsmarkedstiltakene og sikre bedre oppfølging av brukerne, skriftlig dokumentasjon i saksbehandlingen og bedre styringsinformasjon.

Arbeids- og sosialdepartementet svarte i et brev av 9. juni 2021.

1.3.6.2 Riksrevisjonens vurdering

Riksrevisjonens registrerer at Arbeids- og sosialdepartementet de siste årene har iverksatt flere tiltak for å styrke Navs oppfølging av deltakere på arbeidsmarkedstiltak, blant annet gjennom å gi arbeids- og velferdsetaten et økt handlingsrom når de setter sammen tiltak, målrette tiltak overfor prioriterte brukergrupper og forbedre Navs digitale oppfølgingsverktøy.

Riksrevisjonen har merket seg at standarden fra 2016 om den obligatoriske bruken av en aktivitetsplan i Nav-kontorenes oppfølgingsarbeid, er fulgt opp ved at elektroniske aktivitetsplaner i dag blir opprettet automatisk. Fra og med 2018 har bruken av arbeidsmarkedstiltak også inngått som en egen aktivitet i planen, slik at alle som deltar på et tiltak, er sikret en aktivitetsplan, ifølge departementet. Riksrevisjonen registrerer at direktoratet derfor ikke lenger utarbeider statistikk over andelen brukere med en aktivitetsplan. Videre har Riksrevisjonen merket seg at all brukerrettet oppfølging, deriblant vedtak, skal dokumenteres i planen, og at innføringen av en elektronisk aktivitetsplan ifølge departementet sikrer skriftlighet og dokumentasjon i Navs saksbehandling. Riksrevisjonen understreker viktigheten av å sikre at ikke bare det formelle er på plass, men også at selve innholdet i planen er tilpasset den enkelte bruker, og at vedtak er godt begrunnet.

Undersøkelsen viser også forbedringer når det gjelder oppfølgingen av brukere i arbeidstrening. Tett og god oppfølging av brukerne er avgjørende for at tiltaket skal fungere, og Riksrevisjonen har merket seg at det i 2019 ble innført en digital trepartsavtale mellom deltakeren, arbeidsgiveren og Nav som skal sikre en skriftlig, avtalefestet oppfølging. Departementet viser til at arbeidsgiverne gir gode tilbakemeldinger på den digitale avtalen. Riksrevisjonen påpeker i forbindelse med dette viktigheten av å ivareta det helhetlige brukerperspektivet, og at departementet sikrer at tiltaksdeltakerne selv opplever det nye digitale verktøyet som nyttig i oppfølgingen.

Riksrevisjonen registrerer at ventetiden på tiltak ikke har endret seg i vesentlig grad de siste årene, og at departementet mener at seks måneders ventetid ikke er unødig lenge. Videre har Riksrevisjonen merket seg at det viktigste tiltaket for å få ned ventetiden ifølge departementet er innsatsen som er iverksatt for ungdom under 30 år. Her er fristen for å komme i aktivitet satt til åtte uker. Departementet opplyser at det er tildelt ekstra ressurser til innsats rettet mot denne gruppen. Riksrevisjonen understreker at ventetiden for mange brukere fortsatt er for lang, og at det derfor er viktig at departementet fortsetter arbeidet med å få ned ventetiden både for ungdom og øvrige grupper. Riksrevisjonen påpeker at tidlig innsats er vesentlig for å lykkes med å få personer i arbeid.

Riksrevisjonen har merket seg at departementet erkjenner at det er flere svakheter ved den eksisterende styringsinformasjonen. Det er også behov for å videreutvikle statistikk og informasjon om effekter av arbeidsmarkedstiltakene. Riksrevisjonen registrerer samtidig at departementet har iverksatt flere konkrete tiltak for å skaffe mer kunnskap og bedre styringsinformasjon på dette området. Dette vurderer Riksrevisjonen som en positiv utvikling.

Etter Riksrevisjonens vurdering har det skjedd flere viktige endringer innenfor forvaltning og bruk av arbeidsmarkedstiltak i Nav. Riksrevisjonen understreker til slutt departementets ansvar for å følge opp de tiltakene som er iverksatt, og vil følge området videre i sine årlige risikovurderinger.

Riksrevisjonen har avsluttet saken.

1.3.7 Riksrevisjonens undersøking av korleis verjemålsreforma er sett i verk

1.3.7.1 Opprinnelig undersøkelse

Målet med undersøkelsen var å vurdere innføringen av vergemålsreformen ut fra Stortingets mål om økt rettslikhet og rettstrygghet for mennesker som ikke er i stand til å sørge for sine egne interesser, og å vurdere årsaker til eventuelle mangler på området.

Dokument 3:6 (2017–2018) Riksrevisjonen undersøking av korleis verjemålsreforma er sett i verk ble overlevert Stortinget 27. februar 2018. Kontroll- og konstitusjonskomiteen ga sin innstilling 22. mai 2018, jf. Innst. 312 S (2017–2018). Stortinget behandlet saken 29. mai 2018.

Undersøkelsen viste blant annet at IKT-problemer har forsinket gjennomføringen av vergemålsreformen. Mandatene (rammene) for vergemålene var ikke tilstrekkelig tilpasset individuelle behov hos den vergetrengende.

Ved behandlingen av Dokument 3:6 (2017–2018), jf. Innst. 312 S (2017–2018), framhevet kontroll- og konstitusjonskomiteen at det er svært viktig at rettssikkerheten til de som er under vergemål, blir ivaretatt. Alle mennesker har rett til å bestemme over sitt eget liv, også de med nedsatt funksjonsevne. Komiteen viste til at vergemålet derfor ikke må gjøres mer inngripende enn det som er nødvendig. Bakgrunnen for at ansvaret ble flyttet over til fylkesmennene, var at det skulle sikre økt likebehandling og bedre rettssikkerhet for den enkelte vergetrengende.

Riksrevisjonen ba i et brev av 22. mars 2021 Justis- og beredskapsdepartementet om å redegjøre for endringer og tiltak som er iverksatt for å følge opp kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader og Riksrevisjonens anbefalinger i Dokument 3:6 (2017–2018), og å opplyse om hvilke resultater som er oppnådd på området.

Justis- og beredskapsdepartementet svarte i et brev av 26. april 2021. Departementet skriver at de prioriterer styringen og utviklingen av vergemålsområdet høyt, og at de i samarbeid med Statens sivilrettsforvaltning har arbeidet systematisk med Riksrevisjonens anbefalinger i Dokument 3:6 (2017–2018). Departementet påpeker at de har sett behovet for å gjøre en rekke endringer, og mener at situasjonen er ganske annerledes i dag enn da Riksrevisjonen gjorde sin undersøkelse.

1.3.7.2 Riksrevisjonens vurdering

Riksrevisjonen registrerer at Justis- og beredskapsdepartementet og Statens sivilrettsforvaltning har iverksatt en rekke tiltak på vergemålsområdet etter at Riksrevisjonen gjennomførte sin undersøkelse. Riksrevisjonen merker seg videre at saksbehandlingssystemet – som departementet har pekt på som en viktig grunn til at gjennomføringen av vergemålsreformen var utfordrende – nå er blitt mer stabilt. Riksrevisjonen merker seg også at både statsforvalteren og Statens sivilrettsforvaltning har fått større kapasitet til å bygge kompetanse, og at selvbestemmelse og individtilpasning, som tidligere var blitt nedprioritert, nå har blitt prioritert sammen med tilsyn.

Riksrevisjonen konstaterer at det har vært en del usikkerhet rundt tolkningen av regelverket om vergemål og selvbestemmelse, og at departementet er i ferd med å ferdigstille en lovproposisjon for blant annet å tydeliggjøre dette.

Riksrevisjonen registrerer at Statens sivilrettsforvalting gjennom rundskriv og i tildelingsbrev til statsforvalterne har utdypet både hva som ligger i begrepet samtykkekompetanse, og hvilke krav det er til individtilpasning. Videre merker Riksrevisjonen seg at det er gitt føringer om at vergemålet skal tilpasses den enkeltes ønsker og behov, og at det ikke skal være mer omfattende enn nødvendig. Riksrevisjonen merker seg også at det nå skal framgå av vedtakene hvilke vurderinger som er gjort rundt omfanget av vergemålet, og at det er gitt føringer om å gjennomføre samtaler med vergehaveren med mindre det er umulig eller formålsløst. I tillegg er det utarbeidet en ny mal for legeerklæringer for få mer relevant informasjon om personens tilstand og hjelpebehov. Riksrevisjonen ser det som positivt at Statens sivilrettsforvaltning har oppdatert og utgitt en rekke retningslinjer og veiledere på sentrale områder i etterkant av Riksrevisjonens rapport. Riksrevisjonen merker seg samtidig at Statens sivilrettsforvaltnings tilsyn med statsforvalteren og klagesaksbehandlingen viser at vergemålets omfang fremdeles kan tilpasses bedre til individet i en del tilfeller.

Riksrevisjonen merker seg at det i løpet av 2021 vil komme en digital tilgangsløsning for verger som en del av en helhetlig løsning for digital fullmaktsrepresentasjon, og at dette vil innebære at samtlige vergemål blir gjennomgått.

Riksrevisjonen merker seg at Statens sivilrettsforvaltning siden 2018 har gjennomført årlige, systematiske tilsyn med statsforvalterne hvor de undersøker om og hvordan embetene gjennomfører sine oppgaver etter vergemålsloven, forskriften og overordnede føringer. Riksrevisjonen merker seg videre at Sivilrettsforvaltningen også løpende gjennomfører hendelsesbaserte tilsyn.

Riksrevisjonen merker seg at det sentrale uttrekket for vergemål med regnskapsplikt som statsforvalterne skal kontrollere, har økt fra 15 til 20 pst. – med virkning fra og med regnskapet for 2018. Det sentrale uttrekket er i tillegg blitt mer målrettet og delvis risikobasert. Riksrevisjonen merker seg videre at et prosjekt med en automatisert regnskapskontroll som er basert på informasjon fra blant annet Skatteetaten og finansnæringen, er forsinket. Riksrevisjonen merker seg også at Statens sivilrettsforvaltning har utarbeidet en tilsynsfunksjon i saksbehandlingsløsningen VERA og gitt føringer i tilsynsveilederen for hvordan tilsyn og resultater skal registreres, og at hensikten med dette er å få mer informasjon og bedre rapportering om statsforvalterens tilsyn. Riksrevisjonen registrerer at det er forventet at det i tillegg vil bidra til et bedre statistikkgrunnlag på området.

Riksrevisjonen merker seg at grunnlaget for at en verge fratas oppdraget, skal dokumenteres i hver enkelt sak og bli arkivert. Riksrevisjonen merker seg videre at statsforvalterne i flere år har rapportert om hvor mange verger som er fratatt oppdrag etter gjennomført vergeregnskapskontroll, og at statsforvalterne siden 2019 også er bedt om å rapportere om hvor mange verger som er fratatt vergeoppdrag etter andre tilsyn, og hva som er begrunnelsen for vedtakene. Dette skal bidra til å styrke den vergetrengendes rettssikkerhet.

Riksrevisjonen slutter seg til departementets vurdering om at forbedrings- og utviklingsarbeidet på vergemålsområdet er en kontinuerlig prosess, og registrerer at departementet på bakgrunn av Stortingets vedtak har startet en helhetlig gjennomgang av vergemålsordningen.

Riksrevisjonen har avsluttet saken.

2.1 Undersøkelser som følges videre

2.2 Undersøkelser som ikke følges videre

De syv avsluttede rapportene spenner over flere saksområder. Komiteen har generelt merket seg at Riksrevisjonens forvaltningrevisjoner har gitt nyttige innspill til departementenes arbeid som har resultert i viktige forbedringer. Komiteen har følgende kommentarer til rapportene: