3.2 Kliniske behandlingsstudier er ikke tilstrekkelig integrert i pasientbehandlingen
Ettersom forskning
er én av helseforetakenes fire lovpålagte hovedoppgaver, må forskning
være integrert i både planlegging og gjennomføring av pasientbehandling
og helseforetakenes samlede virksomhet. Å integrere kliniske studier
i pasientbehandlingen er dessuten en forutsetning for at flere pasienter
skal kunne delta i kliniske studier. Det krever blant annet en kulturendring
og endrede prioriteringer, i tillegg til at oppgaver som er knyttet
til kliniske studier, må ses på som en del av driften.
Kliniske behandlingsstudier
foregår i klinikker og ved avdelinger. Hvordan forholdene er lagt
til rette lokalt, påvirker derfor helsepersonellets muligheter til
å drive med studier. Caseundersøkelsen viser at det er fire faktorer
som det er særlig viktig å legge til rette for på klinikk- og avdelingsnivå
for at helsepersonell skal kunne drive med studier:
-
skjermet tid til
studier
-
forskningsstøtte
i form av støttepersonell som kan gi råd og avlaste
-
god nok tilgang til
rom og nødvendig utstyr
-
ledere som ser verdien
av og prioriterer forskning
Skjermet
tid til forskning for helsepersonell er viktig, slik at det er mulig
å prioritere forskning ved siden av ordinær pasientbehandling. Undersøkelsen
viser at det er krevende å ha ansvar for studier, særlig i planleggingsfasen,
både ved universitetssykehus og øvrige sykehus. Det kan være vanskelig
å kombinere behandlingsstudier med pasientbehandling uten at det går
ut over fritid og privatliv.
Videre har helsepersonell
behov for forskningsstøtte i form av støttepersonell for å kunne
drive med studier. Dette kan være forskningskoordinatorer, forskningssykepleiere
og personer med kompetanse på statistikk, budsjettering, søknadsskriving
osv. Et godt apparat med støttepersonell gir avlastning til legene
som deltar i studier, og kan dermed bidra til å løse utfordringen
med å finne tid til studier og sørge for at studier drives bedre
og mer effektivt.
For at alle som forsker
skal ha tilgang til forskningsstøtte, delfinansierer de regionale
helseforetakene forskningsstøtteavdelingene ved Oslo universitetssykehus
HF, Universitetssykehuset Nord-Norge HF, St. Olavs hospital HF og
Helse Bergen HF. Disse avdelingene skal tilby tjenester til forskere
i hele sin region. I tillegg kan alle helseforetakene tilby sine
forskere noe forskningsstøtte, men omfanget varierer.
Selv om helseforetakene
tilbyr forskningsstøtte, viser caseundersøkelsen at flere opplever
at de likevel har for lite hjelp til å planlegge og/eller gjennomføre
studiene, også ved universitetssykehusene. Det kan bety at tjenestene
enkelte steder enten ikke er godt nok kjent, ikke oppleves som gode
nok, eller ikke er tilgjengelige nok.
Studier kan være
plass- og utstyrskrevende på flere måter, i likhet med annen drift,
og god nok tilgang på rom og nødvendig utstyr er derfor viktig.
Undersøkelsen viser at der dette er et problem, er det et vesentlig hinder
for å drive kliniske behandlingsstudier effektivt.
Det er viktig at
ledere på alle nivåer legger til rette for kliniske studier, og
dette avhenger av at ledere ser verdien av og prioriterer forskning.
Caseundersøkelsen indikerer at ledere med egen forskningserfaring
prioriterer forskning i større grad enn ledere uten forskerbakgrunn.
Samtidig viser undersøkelsen eksempler på grep ledere kan ta for
å legge til rette for studier, uavhengig av egen forskerbakgrunn.
Slike grep dreier seg om å motivere til studier og å prioritere
forskning i styringen.
Kliniske behandlingsstudier
er én av flere typer forskning som foregår i helseforetakene. De
fleste helseforetakene har mål og strategier for forskning, men
bare sju foretak har tydelige beskrivelser av tiltak som definerer
hva som skal gjøres for å nå målene, hvem som skal gjøre tiltakene,
og når de skal gjøre dem. Det betyr at mange av tiltaksbeskrivelsene
gir lite retning på arbeidet med å realisere målene for forskning.
Videre er det bare et mindretall av helseforetakene som kan dokumentere
at de gjør opp status for om målene de har satt seg for forskningen,
nås.
Universitetssykehusene
skal utføre klinisk forskning innenfor de fleste kliniske fagområder,
og forskningen skal ha bredde og høy internasjonal kvalitet. Undersøkelsen
viser at universitetssykehusene har et bredere tilbud av ulike typer
forskningsstøtte enn de øvrige helseforetakene. Det er imidlertid
ikke gitt at behovet for forskningsstøtte til de ulike studiene dekkes.
Caseundersøkelsen viser flere eksempler hvor helsepersonell som
driver med kliniske behandlingsstudier ved universitetssykehus,
opplever at de har for lite forskningsstøtte, plass til studier
og/eller støtte fra ledere.
Videre er det jevnt
over liten forskjell mellom universitetssykehusene og de øvrige
helseforetakene når det gjelder å ha konkrete handlingsplaner for
forskning og å følge med på om målene de setter seg for forskning, nås.
Helseforetak med universitetssykehusfunksjoner er pålagt et særskilt
ansvar for forskning. Etter Riksrevisjonens vurdering er det derfor
særlig viktig at universitetssykehusene har oppmerksomhet på kliniske
behandlingsstudier og legger til rette for dette gjennom sin styring.
Mange leger og ledere
i caseundersøkelsen opplever at det er svake insentiver til å drive
med forskning, og at hensynet til ordinær pasientbehandling står
i motsetning til hensynet til studier og forskning, slik at forskningen
blir nedprioritert i konkurransen om knappe ressurser. De viser
til at stramme budsjetter gjør det nødvendig å gjøre prioriteringer
som får driften til å gå rundt, og som leverer på områder helseforetakene
måles på, blant annet ventetider og pakkeforløp.
Helse- og omsorgsdepartementet
har innført en ny indikator som viser hvor mange kliniske behandlingsstudier
de ulike helseforetakene deltar i, og hvor mange pasienter de rekrutterer.
Fra 2021 inngår indikatoren i beregningen av de resultatfordelte
midlene fra departementet til RHF-ene. Helseforetakene har dermed
mulighet til å bruke informasjon fra indikatoren i sin styring. Dersom
de bruker den til å følge med på hvilke klinikker og avdelinger
som driver med kliniske behandlingsstudier, kan det gi ledere på
klinikk- og avdelingsnivå et insentiv til å prioritere kliniske
behandlingsstudier.
Undersøkelsen viser
at det er et potensial for å legge bedre til rette for de fire faktorene
som undersøkelsen har identifisert som viktige for at helsepersonell
skal kunne delta i og gjennomføre kliniske behandlingsstudier. Det
omfatter både egeninitierte studier og studier initiert av næringslivet,
blant annet legemiddelfirmaer. Hvor skoen trykker lokalt (forskningsstøtte,
ledelse, rom og utstyr eller skjermet tid), må de ulike helseforetakene,
klinikkene og avdelingene selv vurdere og prioritere i sin styring
på ulike nivåer.
Andelen pasienter
som deltar i kliniske behandlingsstudier, er lav. Bare 0,8 prosent
av nyhenviste pasienter ble rekruttert til studier i 2019. Undersøkelsen
tyder på at mange helseforetak ikke har lagt godt nok til rette
for at helsepersonell kan drive med studier, og at studier ses på
som noe en gjør ved siden av «ordinær drift». Videre tyder undersøkelsen
på at mange helseforetak har en lite systematisk oppfølging av målene
de selv har satt for forskning. Systematikk er viktig for at kliniske
behandlingsstudier skal kunne inngå som en integrert del av virksomhetsstyringen
og ikke baseres for mye på lokale ildsjeler. Etter Riksrevisjonens
vurdering viser undersøkelsen samlet sett at kliniske behandlingsstudier
ikke er godt nok integrert i helseforetakenes pasientbehandling.