Merknad

Klikk HER for vedlegg i pdf

2. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Masud Gharahkhani, Stein Erik Lauvås, Eirik Sivertsen og Siri Gåsemyr Staalesen, fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Torill Eidsheim, Olemic Thommessen og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Willfred Nordlund, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, og fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, viser til regjeringens forslag til ny integreringslov.

Komiteen viser til at det foreslås i proposisjonen at lovens formål skal være at nyankomne innvandrere tidlig integreres i det norske samfunnet og blir økonomisk selvstendige. Loven skal også bidra til at asylsøkere tidlig får kjennskap til norsk språk og samfunnsliv.

Komiteen viser videre til at det påpekes i proposisjonen at sysselsettingsratene for flyktninger øker de første årene etter ankomst til Norge, for så å falle fem til ti år etter ankomst. En viktig årsak er at det er et gap mellom den kompetansen arbeidslivet etterspør, og den kompetansen mange flyktninger har fra før. Komiteen mener det er viktig at den nye integreringsloven legger til rette for at kvalifiseringen blir mer målrettet, og at introduksjonsprogrammet innrettes slik at flere oppnår formell kompetanse som er etterspurt i arbeidslivet.

Komiteen viser også til at proposisjonen peker på store kommunale variasjoner i innhold, kvalitet og resultater av introduksjonsprogrammet og opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Komiteen mener det er avgjørende at den nye integreringsloven sikrer at alle nyankomne innvandrere som faller inn under loven, får et likeverdig tilbud uavhengig av hvilken kommune de blir bosatt i.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at nøkkelen til integrering er arbeid, og veien til arbeid går via utdanning og kvalifisering.

Flertallet mener introduksjonsprogrammet må bli mer arbeidsrettet. Det må føre til mer reell kvalifisering og være mer individuelt tilpasset, slik at vi får mindre variasjon i resultatene mellom kommunene. Flertallet mener at for mange mennesker av ulike årsaker og i varierende tidsrom står utenfor arbeidslivet. Målet må være at denne perioden blir kortest mulig, og at alle krefter settes inn på å gi folk kompetanse som kvalifiserer for arbeidslivet.

Flertallet viser til at det er variasjoner i sysselsettingsgrad og utdanningsnivå innvandrergrupper imellom, men at den generelt er betydelig lavere enn blant befolkningen for øvrig. Flertallet peker på at dette er alvorlig i en situasjon med stadig færre jobber som ikke krever formell utdanning.

Flertallet viser til at i Norge kan deltagere i arbeidslivet som oftest forsørge seg selv og sin familie, og unngå å havne i fattigdom. Deltagelse i arbeidslivet gir lettere mulighet for å bli godt integrert. Arbeid er derfor avgjørende. Riksrevisjonen la i Dokument 3:4 (2019–2020) frem en undersøkelse av myndighetenes arbeid med å integrere flyktninger og innvandrere gjennom kvalifisering til og deltakelse i arbeidslivet. Flertallet vil trekke frem tre hovedfunn i rapporten: 1. Kunnskapsdepartementet har sikret at bosettingsarbeidet går raskere, men arbeidet er fortsatt ikke målrettet nok til å oppnå god integrering. 2. Mange kommuners introduksjonsprogram bidrar ikke godt nok til å sikre kvalifisering til utdanning og arbeid på varig basis. 3. Navs arbeidsrettede tiltak har positiv effekt på overgangen til arbeid blant innvandrere, men sysselsettingen faller over tid og inntektsnivået er lavt.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at høy sysselsetting, et trygt, seriøst og organisert arbeidsliv basert på faste stillinger og gode velferdsordninger, fellesskolen og lik rett til utdanning har gjort Norge til et land med små forskjeller, høy sosial mobilitet og høy grad av tillit og samhold. Denne samfunnsmodellen er det viktigste verktøyet vi har for å lykkes enda bedre med integreringspolitikken i Norge. Altfor mange av de som innvandrer til Norge, blir stående utenfor arbeidslivet eller faller ut etter kort tid.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at arbeid til alle er prioritet nummer én for Arbeiderpartiet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at samfunn hvor alle kan lykkes og trives uavhengig av hvem ens foreldre er, hva man tror på, eller hvordan man ser ut, er en forutsetning for god integrering. Rasisme og diskriminering, i alle dens former, er en trussel mot et slikt samfunn og må bekjempes. Rasisme og diskriminering skaper mistillit mellom mennesker og legitimerer skjevfordeling av makt og ressurser. Det skaper et skille mellom «oss» og «dem», hvor noen blir mer verdt og hører til på en annen måte. Integrering er en toveisprosess og krever innsats fra alle. Men rasisme og diskriminering er ikke bare et onde for den som rammes, det er også lovstridig, og et hinder for god integrering.

Flertallet viser til at når mennesker som er født i Norge, snakker norsk og er i jobb, beskriver at de systematisk diskrimineres, forskjellsbehandles og utsettes for rasisme, er det rasisme vi snakker om og ikke manglende integrering.

Flertallet mener myndigheter, politiske parti og innbyggere må erkjenne at etnisk og religiøs diskriminering utgjør et problem i det norske samfunnet, og rette fokuset mot når og hvor det skjer, hva det skyldes og hvordan vi kan gjøre noe med det. Rasisme, både den strukturelle og bevisste, og den mer ubevisste, baserer seg på forestillinger som man bare kan bekjempe hvis man blir oppmerksom på dem og erkjenner dem.

Flertallet viser til at det i Integreringsbarometeret 2020, utført av Institutt for samfunnsforskning på vegne av IMDi, fremkommer at 45 pst. uttrykker skepsis til personer med muslimsk tro generelt, og 56 pst. uttrykker skepsis til tanken om en muslimsk svigersønn eller svigerdatter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener ledende politikere har et særlig ansvar for ikke å nøre opp under slike holdninger ved å overdrive alle problem, underslå alt som går bra, og føre en generell debatt der særlig flyktninger og asylsøkere blir omtalt negativt.

Disse medlemmer viser til at hatefulle ytringer og hatkriminalitet rammer i særlig stor grad etniske og religiøse minoriteter, eller personer som antas å tilhøre disse (Rapporten Hatkriminalitet – Anmeldt hatkriminalitet 2019, Oslo politidistrikt mars 2020). Dette virker selvsagt negativt inn på muligheten til å bli integrert.

Disse medlemmer viser til forskningsrapporten «Høyreekstremisme i Norge – Utviklingstrekk, konspirasjonsteorier og forebyggingsstrategier» (Bjørgo 2018), hvor et viktig hovedfunn er at fiendebildet til høyreekstreme grupper og enkeltindivider har endret seg. Nå blir muslimer sett på som den store fienden, og mye tyder på at dette fiendebildet er langt mer utbredt enn tidligere.

Disse medlemmer viser til at rapporten «Muslimfiendtlige holdninger i Norge – en kunnskapsgjennomgang» (Minotenk 2018) viste at det er alvorlige problemer med diskriminering av muslimer i Norge. Omtrent halvparten av respondentene mener at muslimer selv er skyld i økt hets, og én av ti mener trakassering og vold kan rettferdiggjøres i lys av senere tids terrorangrep. En undersøkelse utført av TNS Gallup i 2016 viser at 36 pst. av muslimer synes det er blitt vanskeligere å være muslim i Norge i løpet av de ti siste årene.

Disse medlemmer påpeker at man ser diskriminering av muslimer i arbeidslivet og boligmarkedet, hets av muslimer i sosiale medier, antimuslimsk retorikk og alvorlige voldshandlinger mot muslimer bre om seg, inkludert terroren som senest rammet New Zealand og Al-Noor-moskeen i Bærum.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til egne forslag om handlingsplaner mot rasisme og muslimfiendtlighet og mener dette arbeidet må forsterkes.

Dette medlem viser til egne forslag og merknader i Representantforslag om å sikre integrering i Dokument 8:29 S (2015–2016), jf. Innst. 399 S (2015–2016), med en rekke forslag til bedre integrering.

Dette medlem viser til Innst. 16 S (2019–2020), der dette medlem fremmet flere forslag om å styrke introduksjonsordningen og språkopplæringen, bedre høyskolenes og universitetenes tilbud til innvandrere for å komplettere utenlandsk utdannelse, samt om å styrke Jobbsjansen. Dette medlem viser til regjeringens vedtak om å stenge ute kvinner som er avhengig av sosialhjelp, fra Jobbsjansen, den ordningen som har vist seg å gi flere innvandrerkvinner innpass i både i arbeids- og samfunnsliv.

Dette medlem viser til at politikken med å hindre og gjøre terskelen svært høy for familiegjenforening motvirker god integrering. Det er ikke et egnet virkemiddel for å redusere antall ubegrunnede asylsøknader. For de som har rett til opphold, er det et dårlig utgangspunkt for å bruke alle krefter på å lære språk og etablere en helt ny hverdag hvis en må å leve i uro og savn etter sine nærmeste. Dette er ikke en familievennlig politikk og støttes ikke av dette medlem.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at hovedansvaret for integrering hviler på den enkelte innvandrer. Innvandring til et nytt land krever stor egeninnsats for å lære seg språk, lover, sosiale normer eller det som forventes i arbeidslivet. Innvandrere til Norge er i historisk sammenheng en ekstremt privilegert gruppe, og tilbudet den norske stat og sivilsamfunn bidrar med for å legge til rette for integrering er i verdensklasse. Disse medlemmer viser til at få, om noen, innvandrere i verdenshistorien har fått tilrettelagt tilpassingen til sitt nye hjemland i så stor grad som innvandrere til Norge og Vesten gjør i dag.

Disse medlemmer ser at dersom integreringen i Norge i dag ikke fungerer godt nok, kan årsaken derfor vanskelig være manglende tilrettelegging eller tiltak fra staten eller samfunnets side. Disse medlemmer er av den oppfatning at dårlige integreringsresultater i hovedsak ikke skyldes manglende tilrettelegging, men tvert imot manglende krav fra statens side. Disse medlemmer mener staten mangler både sanksjonsmuligheter og vilje til å innføre sanksjoner som følge av manglende vilje til integrering hos den enkelte innvandrer. På sikt kan dette få alvorlige konsekvenser for den enkelte innvandrer, integreringspolitikken og samfunnet for øvrig.

Disse medlemmer konstaterer at den sentrale faktoren for en vellykket innvandringspolitikk er innvandringstakten, det vil si antallet innvandrere som kommer over et gitt tidsrom. I alle europeiske land er de største integreringsutfordringene i områder som har bosatt for mange ikke-vestlige innvandrere for raskt. Integrering er en prosess som tar tid, i noen tilfeller flere generasjoner.

Disse medlemmer mener det er en selvfølge at innvandrings- og integreringspolitikk henger tett sammen og må ses i sammenheng. Dette kan illustreres ved at innvandrerbefolkningen i Norge som hadde bakgrunn fra Asia og Afrika, utgjorde 3 000 personer i 1970 eller 0,08 pst. av befolkningen. I 2018 hadde innvandrerbefolkningen fra Afrika og Asia økt til 445 000 personer, eller drøyt 8 pst. av befolkningen. Det har med andre ord blitt 151 ganger flere innvandrere fra Afrika og Asia de siste 50 årene. Dette er helt unikt i en historisk kontekst, og en slik innvandringstakt er ikke bærekraftig i et integreringsperspektiv.

Disse medlemmer mener integrering først har lykkes når innvandrerbefolkningen i liten grad skiller seg statistisk fra den øvrige befolkningen. Det være seg for eksempel selvforsørgingsgrad, arbeidsdeltagelse, utdanning, kriminalitet, språk og barnevernssaker. Dessverre er Norge langt fra dette målet i dag, på tross av bruk av store ressurser på integreringsarbeid. God integrering er når man etterlever og respekterer norske lover, regler og verdier, er selvforsørget og er en aktiv del av et lokalsamfunn.

Disse medlemmer mener at enkelte grunnverdier krever assimilering for å unngå opprettelsen av parallellsamfunn, med normer og verdier som avviker eller er diametralt motsatte fra samfunnets bærebjelker. Noen av disse verdiene er eksempelvis likeverd mellom mennesker, likestilling mellom kjønn, religionsfrihet og retten til å forlate en religion, ytringsfrihet, individuell frihet, sekulære rettsregler og demokrati. Disse medlemmer mener at parallellsamfunn som ikke deler majoritetssamfunnets syn på eksempelvis religionsfrihet eller demokrati, ikke utgjør et positivt mangfold eller en berikelse, men derimot er en grunnleggende utfordring for samfunnet. Når det kommer til helt grunnleggende samfunnsverdier, har staten en plikt til å kreve og legge til rette for assimilering, og det vil være direkte kontraproduktivt om myndighetene skal legge til rette for opprettholdelse og spredning av verdier i direkte konflikt med pilarene det norske samfunnet er tuftet på.

Disse medlemmer ser at enkelte landgrupper skiller seg negativt ut med særlig konservative holdninger. 79 pst. av ungdommer med pakistansk bakgrunn og 71 pst. av ungdommer med somalisk bakgrunn tror foreldrene aldri kan akseptere sex før ekteskapet. Fafo-rapporten «Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll» fra 2019 viser at innvandrere fra muslimske land står i særstilling når det gjelder manglende verdimessig integrering over tid:

«Det er ingen egen effekt av å være kristen i seg selv, sammenliknet med de som ikke tilhører noen religion. Både islam og andre religioner har imidlertid betydelig effekt i seg selv, som går utover bare effekten av å være religiøs. Når det gjelder spørsmål om sex før ekteskapet og homofili, er effekten sterkere for muslimer, uavhengig av graden av religiøsitet. (…) vi kan trygt oppsummere at konservative holdninger til sex før ekteskapet, homofili og kjærester er nært knyttet til både geografisk opphav utenfor Europa, foreldrenes utdanning, og ikke minst religion og religiøsitet.»

Videre avdekker Fafo-rapporten at det foregår en verdimessig integrering og holdningsendring over tid for ikke-vestlige innvandrere generelt, men at denne effekten er langt svakere for innvandrere fra muslimske land:

«Blant foreldre fra majoritets-muslimske land ser det ut til at botid ikke har noen nevneverdig effekt på hva slags verdier hva gjelder kjønn og seksualitet de formidler til barna. Med et mulig unntak i synet på homofili, der en liten endring kan spores, er det nesten ingen forskjeller mellom de som har bodd kort, og de som har bodd lenge i Norge.»

Disse medlemmer viser til at mange ikke-vestlige innvandrere har vokst opp i kulturer som enten ikke deler, eller tar aktivt avstand fra en eller flere grunnleggende norske og vestlige verdier. Å tro at et helt liv i et autoritært samfunn viskes ut når man passerer Norges grense, er i beste fall naivt. Sosial kontroll og press fra venner og slektninger i både opprinnelseslandet og innvandrermiljøet i Norge kan motvirke integrering. Derfor er det viktig at staten bidrar med klare rammer og forventninger. Disse medlemmer konstaterer at alvorlige brudd på grunnleggende norske og vestlige verdier ikke skal møtes med forståelse eller toleranse, men sanksjoner og fordømmelse. Det å møte innvandrere med lavere forventninger og krav enn befolkningen for øvrig, er diskriminerende, rasistisk og hindrer integrering.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at negativ sosial kontroll kan hindre deltagelse i arbeids- og samfunnslivet blant innvandrere. Disse medlemmer viser til at arbeidet mot negativ sosial kontroll har høy prioritet hos regjeringen. Regjeringen besluttet den 17. februar 2020 å lage en ny handlingsplan om frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold for 2021–2024. Planen vil være en oppfølging av «Retten til å bestemme over eget liv. Handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (2017–2020)».

Komiteen viser til Representantforslag 118 S (2017–2018), jf. Innst. 260 S (2017–2018), om tiltak mot sosial kontroll og æresvold.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser videre til Representantforslag 132 S (2019–2020) om tiltak mot sosial kontroll.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at bekjempelse av negativ sosial kontroll er viktig, og viser til egne forslag og merknader i Innst. 212 S (20–2020) om Representantforslag 25 S (2019–2020) fra stortingsrepresentantene Freddy André Øvstegård, Arne Nævra og Karin Andersen om lukket fritids- og undervisningsopplegg med overnatting i trossamfunn, og til Representantforslag om tiltak mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, Dokument 8:120 S (2017–2018), jf. Innst. 261 S (2017–2018).

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at man i andre land i Europa ser hvilke problemer som kan følge med høy innvandring og dårlig integrering over tid, også i et sikkerhetspolitisk perspektiv. Utenforskap, arbeidsledighet, store sosiale forskjeller og segregering gjør stor skade. Vi har alle et ansvar for at vi ikke får tilstander som dette i Norge. Det krever at de som kommer, ønsker å bli en del av det norske samfunnet, og at det brukes tid, ressurser og oppmerksomhet på å ta dem vel imot.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at innvandrere som bosettes rundt omkring i hele landet, møter det norske språket og samfunnet på en helt annen måte enn hvis de skulle bosettes i allerede innvandrertette områder. En forutsetning for spredt bosetting og god integrering er at det finnes arbeidsplasser, tjenester, næringsliv, skoler, barnehager, fritidstilbud og ikke minst livlige lokalsamfunn som skaper trivsel og tilhørighet i hele landet – samfunn som ser den enkelte. Det innebærer at man må ha en nasjonal politikk som prioriterer kommuneøkonomi, og dermed gode tjenester til folk. Kommunene er innbyggernes verktøy for å få en god samfunnsutvikling. Samfunnet bør bygges nedenfra, slik at man kan benytte mulighetene som ligger i å ta hele landet i bruk, også på integreringsområdet.

Flertallet mener det er viktig å sikre spredd bosetting og dermed avlaste kommuner som har integreringsutfordringer. Mange små kommuner har gjort et svært godt integreringsarbeid og bidratt til at mange flyktninger er kommet i arbeid. Ifølge svar fra departementet er det ikke forskjell på små og store kommuner når det gjelder andelen av deltakerne som er i jobb eller utdanning innen ett år etter fullført introduksjonsprogram. Små kommuner har med andre ord like gode resultater som mellomstore og store kommuner når det gjelder å få folk i arbeid eller utdanning. Flertallet mener spredt bosetting bør være et viktig tiltak for å motvirke utvikling av parallellsamfunn og områdeutfordringer i de største byene og for å sikre bedre tilknytning til det norske samfunnet for den enkelte. Flertallet er tydelige på at kommunestørrelse ikke skal være avgjørende for om kommunen skal få anledning til å bosette flyktninger. Bosetting skal fortrinnsvis skje i distriktskommuner som har vist gode resultater på integrering i samfunns- og arbeidsliv. Flertallet mener fortsatt at det å få flere i arbeid er en hovedutfordring, og at nøkkelen til god integrering er å øke andelen som er i arbeid eller under utdanning.

Flertallet mener parallellsamfunn er et onde som ethvert samfunn må bekjempe. Når noen grupper lever atskilt fra storsamfunnet, blir det minimalt med interaksjon og impulser og dermed korrigeringer av oppfatninger. Arbeidslivet, skolen og frivillige organisasjoner er avgjørende arenaer for å bygge bro over religiøse og kulturelle forskjeller. Integrering av innvandrere i arbeidslivet er derfor viktig. Skoler og barnehager der barn fra ulike miljøer lærer sammen og utvikler seg sammen, er avgjørende for å bygge bro over ulikheter.

Flertallet viser til at organisasjonslivet vårt er en annen arena som er svært viktig for integreringen i det norske samfunnet. Engasjement i frivilligheten bygger fellesskap. Foreldres deltakelse i dugnad er viktig for idrettslaget, men for samfunnet er det like viktig at dugnadstimene bidrar til økt kunnskap om det norske samfunnet og forståelse for det verdigrunnlaget vi bygger det på.

Flertallet viser til at flere rapporter peker på at språk er en forutsetning for integrering og arbeid, og at språkopplæringen kan foregå mer effektivt enn i dag. Bransjetett språktrening ute på arbeidsplassen i tillegg til skolebenken er viktig for å få til en optimal språkopplæring i kombinasjon med arbeidstrening. Innvandrere som har relevante utdanninger, må få godkjent utdanningen i Norge så raskt som mulig. Det må gjøres enklest mulig å fullføre påbegynte utdanningsløp i Norge.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener forslaget til revidering av introduksjonsprogrammet er et godt steg i riktig retning. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti allerede i 2015 fremmet forslag om at regjeringen burde revidere introduksjonsordningen slik at den kunne gjøres mer individtilpasset og kvalifiserende, jf. Representantforslag 29 S (2015–2016) fra stortingsrepresentantene Karin Andersen og Audun Lysbakken. De som innvandrer til Norge, har ulike forutsetninger for å komme seg raskt i jobb og få en varig tilknytning til arbeidslivet. Noen er klare for arbeidslivet allerede mens de er i mottak, mens andre trenger ulike typer kvalifiseringstiltak og formell utdanning. Et mer fleksibelt og individuelt tilpasset introduksjonsprogram er nødvendig for å styrke deltagernes tilknytning til arbeids- og samfunnsliv i Norge.

2.1 Alminnelige bestemmelser

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at departementet foreslår at selve formålet med loven skal være at innvandrere tidlig integreres i det norske samfunnet og blir økonomisk selvstendige.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag:

«Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven) § 1 første ledd første punktum skal lyde:

Formålet med loven er at innvandrere tidlig integreres i det norske samfunnet, får varig arbeid og blir økonomisk selvstendige.»

2.2 Kommunenes og fylkeskommunenes ansvar

Komiteen viser til proposisjonens kapittel 6, som omhandler forslag til egne bestemmelser som regulerer kommunenes og fylkeskommunenes ansvar.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at regjeringens forslag legger til grunn at kommunenes merkostnader til introduksjonsprogrammet skal dekkes innenfor frie midler, og at forslaget isolert sett vil medføre «moderate merutgifter». Flertallet mener kommunene må få dekket de ekstra utgiftene forslaget medfører. Det samme gjelder midlene til oppgaver som overføres fra IMDi til fylkeskommunene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at siden regjeringen tiltrådte i 2013, har kommunesektorens frie inntekter økt med anslagsvis 35 mrd. kroner. I 2019 fikk kommunesektoren som helhet et netto driftsresultat på 2 pst. av inntektene. Dette er på nivå med Det tekniske beregningsutvalg for inntektsoppgjørene (TBU) sin anbefaling om hva netto driftsresultat bør ligge på over tid. Samlet sett er den økonomiske situasjonen i kommunesektoren god, med store disposisjonsfond som en solid buffer og få kommuner i ROBEK.

2.3 Tidlig kvalifisering

Komiteen viser til proposisjonens kapittel 7, som omhandler forslag om regulering av den kvalifisering som skjer før bosetting i en kommune.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at regjeringen foreslår at vertskommuner for mottak skal kartlegge kompetansen til personene som bor i mottak, samt tilby standardiserte elementer fra introduksjonsprogrammet. Flertallet støtter regjeringens intensjon om å starte kvalifiseringen av asylsøkere og flyktninger tidligere enn i dag. Flertallet mener imidlertid at det bør gjøres ytterligere tiltak for å sikre at kvalifiseringen skjer så tidlig som mulig og har tilstrekkelig kvalitet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg la frem og fikk vedtatt ny politikk på Arbeiderpartiets landsmøte i 2019. Her ble det vedtatt at opplæring i norsk og samfunnskunnskap skal starte i mottaksfasen og gi muligheter til å kombinere arbeid og språkpraksis som en del av kvalifiseringen. Disse medlemmer mener at kommunene bør utvikle kompetanse på hvilke grupper de kan bosette, og at det på denne bakgrunn differensieres mellom kommuner ut fra hvem som er mest kompetente til å bosette den enkelte flyktning, herunder at det legges til rette for opplæring og arbeidspraksis i tråd med den enkeltes integreringsplan.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti påpeker at kompetansekartlegging for asylsøkere på mottak bør gjennomføres så tidlig som mulig og være av høy kvalitet, slik at dette kan danne grunnlag for å finne riktig bosettingskommune.

Disse medlemmer mener at for overføringsflyktninger skal det gjennomføres intensivkurs i demokrati, likestilling og norsk arbeidsliv før de ankommer Norge. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven) § 7 annet ledd skal lyde:

Overføringsflyktninger har rett til intensivkurs i demokrati, likestilling og norsk arbeidsliv før innreise til Norge.»

«Stortinget ber regjeringen innføre et prøveprosjekt med fjernundervisning i norsk i det landet det hentes overføringsflyktninger fra.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det skal innføres en modell for å matche flyktninger som har fått oppholdstillatelse, med riktig bosettingskommune og legge grunnlaget for en individuell plan som leder til selvforsørgelse, der det er mulig starte prosessen med godkjenning av utenlandsk utdanning.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at der det er mulig, bør prosessen med å godkjenne utdannelse starte tidligere.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven) § 7 første ledd skal lyde:

Vertskommuner for mottak kan tilby standardiserte elementer fra introduksjonsprogrammet, jf. § 14 første og andre ledd, og andre integreringsfremmende tiltak til personer som bor i mottak og som har fått en oppholdstillatelse som nevnt i § 9. Der det er mulig, skal prosessen med godkjenning av utenlandsk utdanning for personer nevnt i første punktum som har behov for det, igangsettes.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at en bestemmelse om matching med bostedskommuner kan foreslås til erstatning for lovforslagets § 6 tredje ledd første punktum. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven) § 6 tredje ledd første punktum skal lyde:

Kartleggingen skal danne grunnlag for bosetting i riktig kommune og legge grunnlaget for en integreringsplan som skal gjøre den enkelte selvforsørget.»

Disse medlemmer fremmer i tillegg følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at NOKUT har hovedansvaret for utvikling av metoder som skal benyttes for kompetansekartlegging av flyktninger, samt ansvar for opplæring av personell som skal gjennomføre kompetansekartleggingen.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til høringsinnspill fra Justis- og beredskapsdepartementet, og mener asylsøkere på mottak bør ha en plikt til opplæring om kvinners rettigheter, likestilling, LHBTI-rettigheter, religionsfrihet og frihet til å avstå fra religion. Disse medlemmer merker seg at departementet omtaler opplæring i kvinners rettigheter, likestilling, LHBTI-rettigheter og religionsfrihet, men ikke omtaler opplæring i retten til å avstå fra religion.

Disse medlemmer mener retten til å avstå fra religion er en viktig del av norsk demokrati og samfunn, og at dette er et tema som bør være obligatorisk i den nye samfunnskunnskapsopplæringen på mottak. Disse medlemmer understreker viktigheten av at opplæring innenfor kvinners rettigheter, likestilling, LHBTI-rettigheter, religionsfrihet og frihet til å avstå fra religion gjennomføres for alle på asylmottak, og derfor inngår i opplæringsmodulene innenfor samfunnskunnskap som blir obligatoriske fra august 2021.

Disse medlemmer viser til at departementet foreslår å heve den nedre aldersgrensen for opplæring i mottak fra 16 år til 18 år. Disse medlemmer viser til at departementet mener en rett til opplæring for asylsøkere som bor i mottak generelt kan gi et uheldig signal til asylsøkere som enda ikke har fått opphold i Norge, og vanskeliggjøre returarbeidet ved avslag på asylsøknad. Disse medlemmer mener dette hensynet også gjør seg gjeldende for asylsøkere mellom 16 og 18 år, og at man kan få ekstra negative konsekvenser med tanke på eventuell retur for denne gruppen, dersom de skal inn i den ordinære skolen. Disse medlemmer viser for øvrig til høringsuttalelsen fra Trøndelag fylkeskommune, som er kritisk til endringen.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i regjering sørget for å opprette integreringsmottak, som skal sørge for raskere integrering. Disse medlemmer mener at det er viktig at integreringsprosessen kommer i gang så fort som mulig for de som får opphold.

Disse medlemmer mener at asylsøkere som med stor sannsynlighet får oppholdstillatelse, raskest mulig skal bosettes i et integreringsmottak for å starte integreringsprosessen. I dag må asylsøkeren selv søke seg til integreringsmottak. Disse medlemmer mener dette skal skje automatisk og at det skal være obligatorisk for dem som oppfyller kriteriene å flytte til et integreringsmottak.

Disse medlemmer er bekymret over at innvandring de senere år har ført til en økende forekomst av meslinger og andre sykdommer som har vært utryddet i Norge. Det er viktig å avdekke slike smittsomme sykdommer på et tidlig tidspunkt for å unngå spredning.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at asylsøkere som kommer til ankomstmottaket, i løpet av de tre første dagene gjennomgår helsesjekk og rutinemessig vaksineres.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det blir obligatorisk for asylsøkere som med stor sannsynlighet vil få opphold, og som oppfyller kriteriene, å flytte til et integreringsmottak for å starte integreringsprosessen.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter selvsagt at alle skal få en helsesjekk ved ankomst til Norge, men mener dette er ivaretatt i dag. Dette er også en del av begrunnelsen for opprettelsen av Råde ankomstsenter.

Nærmere om bosetting

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at mange innvandrere greier seg godt i Norge, er godt integrert og viktige bidragsytere i samfunnet. Likevel er spesielt innvandrere fra ikke-vestlige land som gruppe underrepresentert på arbeidsmarkedet, og mottar en uforholdsmessig stor andel av offentlige overføringer. Disse medlemmer ser også at det er en risiko for etablering av parallelle samfunn med minimal tilknytning til det norske samfunnet for øvrig over tid. Disse medlemmer konstaterer at det er vanskelig å integrere et flertall inn i et mindretall, slik vi ser i stadig flere områder på det sentrale Østlandet. Det er uheldig for både majoritets- og minoritetsbefolkningen når norskspråklige elever blir et lite mindretall i sine skoleklasser. Disse medlemmer mener samfunnet har et ansvar for å ta i bruk nye virkemidler for å stoppe økende segregering i Norge.

Disse medlemmer ser at i åtte delbydeler i Groruddalen og Søndre Nordstrand hadde mellom 80 og 97 pst. av alle fødte i 2017 mor med utenlandsk bakgrunn. Delbydel Fossum ligger øverst med minst 97 pst. fødte med mor med innvandrerbakgrunn.

Disse medlemmer mener det må stilles langt strengere krav til kommuner for å kunne bosette flyktninger. Dette er viktig for at den enkelte flyktning har mulighet til å lykkes i Norge. Kommuner som skal bosette flyktninger, må kunne dokumentere god kvalitet på introduksjonsordningen, ikke minst norskopplæringen, og det må være et arbeidsmarked i kommunen som gjør det mulig å komme i jobb.

Disse medlemmer fremmer videre følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre bosettingsstopp for flyktninger i alle kommuner hvor ikke-vestlige innvandrere utgjør mer enn 15 pst. av befolkningen. Dette gjelder også deler av kommuner.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at fylkeskommunen ikke foreslår kommuner med over 15 pst. ikke-vestlige innvandrere om bosetning.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at kommunene Oslo, Lørenskog, Drammen, Lillestrøm, Rælingen og Ullensaker ikke skal bosette flere flyktninger.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at kommuner med dårlige integreringsresultater og lite muligheter på arbeidsmarkedet ikke får bosette flyktninger.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er positivt at plikten til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap i mottak videreføres. Flertallet mener integreringen må starte fra dag én, og at ventetiden på mottak må fylles med konstruktive tiltak som gjør at asylsøkere får brukt sine ressurser. Passivitet på mottak er skadelig, til hinder for integrering og er sløsing med ressurser. Flertallet viser til at regjeringen tidligere har kuttet i norskopplæringen i mottak. Til tross for at asylankomstene nå er rekordlave, foreslår ikke departementet å øke antallet til tidligere nivå. Norskkunnskap er avgjørende for å integreres i det norske samfunnet, og tilstrekkelig antall timer norskundervisning bør gis fra ankomst.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om å øke antall norsktimer i mottak fra 175 timer til 250 timer.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til forslaget om at vertskommuner for mottak skal kartlegge kompetansen til personer som bor i mottak, etter at de har fått en oppholdstillatelse.

Dette medlem ser ingen grunn til at man skal vente så lenge med å gjennomføre en første kartlegging av kompetanse. Av de som kommer til Norge og søker asyl, er det årlig rundt 70 pst. som får en oppholdstillatelse. I perioder med økte ankomster øker også ventetiden, og for mange kan det ta flere år før status er avklart. Dette er tid i mottak som er altfor dårlig utnyttet.

Dette medlem mener at en første kartlegging av kompetanse og annen bosettingsrelevant informasjon bør skje allerede i ankomstsenter. Dette kan ha flere positive ringvirkninger. For det første kan man ved å kartlegge kompetanse raskt etter ankomst ha mulighet til å plassere personer i et mottak som ligger i en region der det er aktuelt med bosetting, for eksempel på grunn av nære relasjoner og/eller arbeids- og utdanningsmuligheter. For det andre så vil det kunne føre til mindre flytting, mer stabilitet og bedre mulighet til å bygge nettverk og tilknytning til det området hvor man skal bosettes. Dette medlem viser til forsøksprosjektet ved Ankomstsenter Østfold, hvor IMDi har ansvar for kompetansekartleggingen. Dette medlem mener IMDis erfaring med bosetting, samt at de får lovfestet ansvar for å kartlegge kompetansen til overføringsflyktninger, gjør at de er godt egnet til å inneha dette ansvaret. Dette medlem mener tidlig kartlegging er nødvendig for å få til en mer strategisk bosetting, og fremmer derfor følgende forslag:

«Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven) § 6 annet ledd skal lyde:

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet skal kartlegge kompetansen til overføringsflyktninger før innreise til Norge. Med overføringsflyktning menes en person som har fått flyktningstatus, jf. utlendingsloven § 28 første ledd, før innreise til Norge, eller som har fått en innreisetillatelse i påvente av behandling av sin søknad om flyktningstatus. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet skal gjennomføre en første kartlegging av kompetansen til alle personer som oppholder seg på ankomstsentre.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at kompetansekartleggingen før bosetting skal danne grunnlag for karriereveiledning etter bosetting. Det er derfor et poeng at kartleggingen ikke bør skje for lang tid i forkant av at den enkelte blir bosatt. Videre er det hensiktsmessig at kartleggingen skjer i forbindelse med det øvrige bosettingsforberedende arbeidet som skjer etter at den enkelte har fått innvilget oppholdstillatelse. Dette ligger til grunn for forslaget i ny integreringslov om at det kun er personer i mottak som har fått en oppholdstillatelse som medfører at de er i målgruppen for introduksjonsprogram, som også er i målgruppen for kompetansekartlegging i forkant av bosetting. Ansvaret for kompetansekartlegging i mottak legges til vertskommuner for mottak. Dette fordi de har gode forutsetninger for å bistå beboere på mottak med å kartlegge kompetansen sin, blant annet fordi kommunene allerede har opplærings- og kvalifiseringsoppgaver for beboere i mottak.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener at forslaget om kartlegging av kompetanse på ankomstsentre kan vurderes, men det bør utredes nærmere før det innlemmes.

2.4 Introduksjonsprogrammet

Komiteen viser til proposisjonens kapittel 8, som omhandler forslag til bestemmelser som regulerer introduksjonsprogrammet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til den eksisterende ordningen med «hurtigspor» i introduksjonsprogrammet, der målet er å raskt identifisere flyktninger som har en etterspurt kompetanse og relevante erfaringer som kan bli tatt i bruk i det norske arbeidslivet. Flertallet viser til at hurtigsporet innebærer bruk av arbeidsrettede tiltak som kan relateres til deltakerens spesifikke kompetanse eller erfaring, kombinert med et identifisert behov for arbeidskraft i det lokale arbeidsmarkedet. De arbeidsrettede tiltakene settes raskt i gang parallelt med norskopplæring og andre kvalifiserende tiltak. Flertallet viser videre til at hurtigsporet er et trepartssamarbeid, der myndighetene stiller med virkemidler, mens partene i arbeidslivet tilbyr arbeidsplasser for programdeltagerne. Flertallet viser til at det ikke finnes et alternativ med hurtigspor i alle kommuner i dag, og mener partene lokalt bør satse videre på denne ordningen i alle kommuner der dette kan bidra til raskere integrering og kortere vei inn til arbeidslivet for flyktninger med etterspurt kompetanse.

Flertallet påpeker viktigheten av at unge programdeltagere gis individuell tilrettelegging som sikrer raskere vei til utdanning og arbeid.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener myndighetenes kartleggingsarbeid bør starte så tidlig som mulig.

Disse medlemmer påpeker at det er avgjørende at kompetansekartleggingen og utarbeidelsen av en integreringsplan innrettes på en måte som gjør at den enkelte deltaker forstår mulighetene dette gir.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener regjeringen har for lave ambisjoner for å få deltakerne ut i varig arbeid. Disse medlemmer foreslår at det skal settes et yrkesmål i integreringsplanen, basert på gjennomført kompetansekartlegging. Disse medlemmer foreslår et nytt fjerde ledd i forhold til lovforslagets § 15 og at slik at fjerde til sjuende ledd i lovforslaget blir femte til åttende ledd. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven) § 15 fjerde til åttende ledd skal lyde:

Integreringsplanen skal også inneholde deltagerens yrkesmål. Yrkesmålet settes på bakgrunn av gjennomført kompetansekartlegging og karriereveiledning.

Det skal begrunnes i planen hvilke arbeids- eller utdanningsrettede elementer som er valgt, og hvordan disse vil styrke den enkeltes mulighet for deltagelse i yrkeslivet.

Kommunen avgjør innholdet i integreringsplanen dersom det er uenighet mellom kommunen og den enkelte.

Planen skal vurderes jevnlig og ved vesentlig endring i deltagerens livssituasjon.

Deltagere i introduksjonsprogram skal ha én samlet integreringsplan for deltagelse i introduksjonsprogram og opplæring i norsk og samfunnskunnskap.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at introduksjonsprogrammet omfatter norskopplæring, samfunnskunnskap og kurs i livsmestring.

Flertallet vil bemerke at det er viktig at bosatte flyktninger og andre allerede det første året blir kjent med lokalsamfunnet og bygger nettverk ut over det kommunale tilbudet.

Flertallet vil vise til Caritas, som har gode erfaringer i flere byer med blant annet leksehjelpstilbud og arbeidslivskurs og arbeidsgrupper for deltakere i introduksjonsprogrammet i Bergen og Trondheim, samt at en arbeidslivsfadderordning har blitt tilbudt deltakere på fellesintro i Groruddalen. Flertallet viser til at møte med lokal frivillighet gir en god mulighet til å bygge nettverk og få erfaringer ut over introduksjonsprogrammets rammer. Flertallet vil også vise til at også Bydelsmødre spiller en slik rolle.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Caritas fikk tildelt 1,5 mill. kroner i april 2020 for informasjonsarbeid om koronaviruset til innvandrerbefolkningen. Disse medlemmer ser på deres arbeid som svært viktig.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det er satt av 2 mill. kroner til Bydelsmødre i forbindelse med Arbeiderpartiets alternative RNB.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det har kommet innspill i komitéhøringen om at frivillighet og folkehelse bør gis en større rolle i integreringsarbeidet. Frivillighet og friluftsliv er helt sentrale deler av det norske samfunnet som nye landsmenn både kan ha personlig glede av og som kan være relevant for integrering i norske lokalsamfunn. Det kan gi de nyankomne unike nøkler til å bli inkludert i samfunnet, og til raskere å forstå sosiale koder og strukturer. Kunnskap om ferdsel og opphold utendørs er viktig for fysisk og psykisk helse. Både friluftsliv og frivillighet er nøkler til innsikt i norsk kultur og verdier. Deltakelse gir nye nettverk, – kulturelle og sosiale gevinster som også kan ha stor betydning for å finne veier inn til et arbeidsliv og til å slå gode røtter i et lokalsamfunn. Flertallet mener kjennskap til hvordan man trygt kan ferdes i naturen også er viktig av sikkerhetsmessige årsaker. Dette gjelder blant annet forhold til vær og føreforhold, og utstyrsbruk, men kan også innebære svømmetrening for å forebygge drukningsulykker. Flertallet mener frivillighet og friluftsliv hører hjemme i introduksjonsprogrammet, og foreslår derfor at regjeringens lovforslag endres slik at § 14 første ledd bokstav d skal lyde: «d) kjennskap til friluftsliv og frivillighet». Videre at forslagets § 14 første ledd bokstav d) blir bokstav e).

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven) § 14 første ledd bokstavene d og e skal lyde:

  • d) kjennskap til friluftsliv og frivillighet

  • e) arbeids- eller utdanningsrettede elementer»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at folkehelse, friluftsliv og frivillighet naturlig faller inn under opplæringen i samfunnskunnskap. Disse medlemmer viser til lovforslaget i proposisjonen og fremmer følgende forslag:

«Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven) § 14 første ledd bokstav d) skal lyde:

  • d) arbeids- eller utdanningsrettede elementer»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven) § 14 første ledd bokstav c skal lyde:

  • c) kurs i livsmestring, herunder samlivsråd og psykisk helse»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet fremmer følgende forslag:

«Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven) § 14 første ledd bokstav c skal lyde:

  • c) kurs i livsmestring og folkehelse»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til lovforslaget i proposisjonen og fremmer følgende forslag:

«Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven) § 14 første ledd bokstav c skal lyde:

  • c) kurs i livsmestring»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at opplæring om den norske arbeidslivsmodellen og arbeidstakeres rettigheter også må inn i introduksjonsprogrammet, og foreslår derfor en ny bokstav f i lovforslaget § 14 første ledd og fremmer følgende forslag:

«Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven) § 14 første ledd bokstav f skal lyde:

  • f) opplæring om den norske arbeidslivsmodellen og arbeidstakeres rettigheter»

Flertallet mener utdanning i større grad må benyttes som arbeidsmarkedstiltak, og at det må tilrettelegges for løp hvor lønnstilskudd kombineres med fagbrev og fremtidig fast ansettelse i tett samarbeid med partene i arbeidslivet. Flertallet viser til at andelen unge som ikke er i arbeid, er høy, og at antallet unge uføre øker drastisk. Flertallet viser videre til at ordningen med arbeidsavklaringspenger ikke fungerer godt nok, og at for mange som har noe arbeidsevne, likevel blir 100 pst. uføre. Manglende fullføring av videregående opplæring er en viktig del av problemstillingen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for tettere samarbeid mellom voksenopplæringen og arbeidspraksis, herunder øke bruken av og fjerne hindre for å opprette fagopplæringsmodeller som Helsfyr- og Gloppen-modellen og utvikle dette til å gjelde flere fag.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til integreringspakken, som er en del av fase 3 for tiltak i forbindelse med covid-19-situasjonen. Tiltakspakken er på 456 mill. kroner og består av følgende tiltak:

  • Jobbsjansen:

    • Det settes av 25 mill. kroner til å styrke ordningen i 2020. Jobbsjansen har vist seg å ha god effekt ved å bidra til at innvandrede kvinner kommer ut i arbeid. Ved å øke tilskuddsordningen vil etablerte prosjekter kunne søke om ytterligere midler i 2020 og dermed ta inn flere deltagere. Dette vil igjen bidra til at flere innvandrede kvinner kommer ut i arbeid.

  • Utvidet programtid:

    • Deltakere som er i sluttfasen av introduksjonsprogrammet kan få muligheten til utvidet programtid på inntil seks måneder, og de skal få rett til behovsprøvd karriereveiledning.

  • Forsterket introduksjonsprogram:

    • Deltakere som har startet i introduksjonsprogrammet etter 1. januar 2019, skal kunne få forsterket introduksjonsprogram. Dette inkluderer blant annet rett til å få revidert sin individuelle plan og få fastsatt et sluttmål for deltagelsen, samt rett til behovsprøvd karriereveiledning.

  • Utvidet norskopplæring:

    • Personer med rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap og som skal avslutte sin opplæring i 2020, skal få tilbud om seks måneders utvidet norskopplæring.

  • Tilskuddsordning for å øke bruken av nettbasert norskopplæring:

    • Det settes av 10 mill. kroner til denne tilskuddsordningen. Når flere skal få mer opplæring i norsk, vil det være nødvendig med opplæringstiltak som kan fungere som supplement til den ordinære norskopplæringen i kommunal regi. Denne ordningen vil bidra til fleksibilitet og innovasjon i det kommunale norskopplæringstilbudet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter disse styrkingene og viser til egne satsinger på integrering ut over regjeringens forslag i alternativt budsjett fra Sosialistisk Venstreparti.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett for 2020, der det fremmes forslag om en omfattende kompetansereform inndelt i to hovedspor, «Lære på jobb» og «Lære på vei til jobb». Disse medlemmer viser til at i et arbeidsmarked som krever mer formell kompetanse, må arbeidsmarkedspolitikken styrkes og tiltakene i større grad rettes inn mot utdanning og reell kvalifisering som fører til et solid fotfeste i arbeidsmarkedet.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet i sitt alternative statsbudsjett for 2020 har foreslått å bevilge 100 mill. kroner ut over regjeringens budsjett til kommunale innvandrertiltak, herunder:

  • Styrke arbeidet med språkpraksisplasser med 20 mill. kroner.

  • Øke stimuleringsmidler for mer arbeidsrettet norskopplæring; arbeidsnorsk og bransjenorsk med 20 mill. kroner.

  • Styrke Jobbsjansen del C – flere år i introduksjonsordningen for dem med behov for lengre kvalifiseringsløp, med 10 mill. kroner.

  • Styrke Jobbsjansen del A – tiltak rettet mot hjemmeværende kvinner med 50 mill. kroner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til forslag om kortere programtid for deltagere med minimum videregående utdanning fra før og vil påpeke at dette kan ha en gevinst for den enkelte, men at det likevel må være rom for å utvise skjønn når det gjelder den enkeltes individuelle forutsetninger for læring.

Komiteen viser videre til at NOKUT har foreslått at det etableres en felles flernasjonal hurtig godkjenningsprosedyre for utenlandsk kompetanse. På den måten kan flest mulig flyktninger komme raskere inn i arbeid eller studier. Utstedelse av et slikt kvalifikasjonspass kan sikre at flyktninger kan flytte mellom europeiske land uten å måtte gjennomgå nye godkjenningsprosesser. Komiteen understreker betydningen av at innvandrere med høyere utdanning fra utlandet kommer raskt ut i jobb, både for enkeltmenneskene det gjelder, og for det norske samfunnet. Komiteen mener utdanningssystemet må gi innvandrere og flyktninger muligheter til å ta i bruk, eller bygge på, eksisterende utdanning. Unødig byråkrati må ikke bremse integreringen. Komiteen viser til at Norge står overfor store utfordringer med udekket kompetanse, og mener regjeringen bør legge bedre til rette for at mennesker med utdanning fra andre land kan få denne godkjent for bruk i Norge. Komiteen mener videre at kravene til kurs og fagprøver for helsepersonell fra tredjeland for å få autorisasjon i Norge legger hindre i veien for den enkelte. Den enkelte søker må i dag selv dekke kostnadene. Komiteen viser til at dette kan føre til at flyktninger og andre forsinkes i sin integreringsprosess, fordi de må ha jobb ved siden av studier/integreringsprogram for å ha råd til å gå opp til prøve.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer på bakgrunn av dette følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til en stipend- og/eller låneordning, f.eks. gjennom Statens lånekasse for utdanning, for å dekke nødvendige kurs og fagprøver for å oppnå autorisasjon for helsepersonell.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller seg undrende til at regjeringen foreslår å opprettholde en øvre aldersgrense for introduksjonsprogrammet på 55 år. Disse medlemmer viser til at departementet omtaler 55-årsgrensen på følgende måte:

«Den øvre aldersgrensen er begrunnet med at programmet bør forbeholdes personer i yrkesaktiv alder og at det kan være lite hensiktsmessig og urimelig å pålegge personer over 55 år å delta i introduksjonsprogrammet ettersom disse ikke vil ha lang tid igjen i arbeidslivet.»

Disse medlemmer konstaterer at samfunnet de senere år har orientert seg mot at eldre skal stå stadig lenger i arbeid. Regjeringen legger i andre sammenhenger opp til at arbeidstakere må stå stadig lenger i jobb for å finansiere velferdsstaten. Disse medlemmer finner det i denne sammenhengen urimelig at regjeringen antar at asylsøkere over 55 år trolig ikke skal ut i arbeid, mens ordinær pensjonsalder for befolkningen for øvrig er 67 år.

Disse medlemmer mener det sender et dårlig signal dersom godt voksne asylsøkere over 55 år møtes med en antagelse fra norske myndigheter om at de ikke skal arbeide eller bidra til fellesskapet. Disse medlemmer viser til at en 55-åring har tolv år igjen i arbeidslivet dersom normal pensjonsalder legges til grunn. Disse medlemmer er ikke enige med regjeringen i at det vil være «urimelig» å forvente at en asylsøker på 55 år forsøker å komme i arbeid.

Disse medlemmer mener at også kvinner som får barn, skal følges bedre opp i introduksjonsprogrammet. Fødselspermisjonen fra introduksjonsordningen bør begrenses til tolv uker, og kommunen skal legge til rette for at kvinner med nyfødte barn skal følge norskopplæringen minimum 1–2 dager i uken. Disse medlemmer understreker viktigheten av at også kvinner som får barn, gjør en innsats for å integrere seg, og at man ikke mister kontakten med det norske samfunnet med en gang man kommer til landet.

Disse medlemmer ser at mange kvinner dessverre har stort fravær fra introduksjonsordningen. For å redusere fraværet bør det innføres strengere regelverk for fravær fra introduksjonskurset etter mønster av fraværsgrensen i videregående skole. Udokumentert fravær bør føre til redusert introduksjonsstønad.

Disse medlemmer mener det også bør føres en bedre kontroll med sykemeldinger fra enkeltleger ved at kommunene utpeker én lege som har ansvar for samtlige deltakere på introduksjonsordningen. Alternativt kan det også vurderes en rådgivende overlegefunksjon (ROL) som i Nav, som kan gå inn og overprøve deltakerens fremlagte legeerklæring/sykemelding.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at øvre aldersgrense for deltakelse i introduksjonsprogrammet heves til 64 år.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at introduksjonsprogrammet gir god innføring i norske lover og regler, med spesielt fokus på områder hvor norske lover og regler skiller seg fra innvandrerens hjemland: I Norge forventes det at både kvinner og menn er i arbeid.»

«Stortinget ber regjeringen utrede nye kriterier for hva som defineres som gode resultater i introduksjonsordningen, med utgangspunkt i nivå på norskferdigheter etter endt program, arbeid, stillingsbrøk og om man er selvforsørget.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at fødselspermisjon fra introduksjonskurset begrenses til maksimalt tolv uker, med mindre det er helt spesielle omstendigheter.»

«Stortinget ber regjeringen om å tilrettelegge for at mor fra tolv uker etter fødsel kan følge norskopplæringen minimum 1–2 dager i uken, og at det lages et individuelt opplegg.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at de som ikke kommer i jobb etter introduksjonsprogrammet skal ha aktivitetsplikt, slik enkelte sosialhjelpsmottakere har i dag. De som ikke overholder aktivitetsplikten, skal få avkortning i økonomiske ytelser.»

«Stortinget ber regjeringen utrede konkrete sanksjoner for manglende oppfølging av introduksjonskurs, herunder konsekvenser for oppholdstillatelse og rettigheter knyttet til statsborgerskap.»

«Stortinget ber regjeringen innføre et hurtigspor for behandling av søknader om godkjenning av utdanning fra utlandet.»

«Stortinget ber regjeringen påse at det innføres en rådgivende overlegefunksjon i introduksjonsordningen for å avdekke misbruk med sykemeldinger, og kommunen bør utpeke en lege som har overordnet ansvar for fravær.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at udokumentert fravær fra introduksjonsprogrammet medfører større reduksjon i introduksjonsstønad enn i dag.»

Integreringsbarometer

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er avgjørende å ha kunnskap om hvordan integreringsarbeidet går i kommunene. Det bør derfor innføres et integreringsbarometer som måler utviklingen på konkrete indikatorer over tid.

Disse medlemmer ser at et integreringsbarometer vil gi verdifull informasjon til beslutningstagere og myndigheter om hvordan integreringen går. Dersom myndighetene nasjonalt og på kommunenivå måler utviklingen over tid, vil det åpne for mye mer læring og bevisstgjøring som kan bidra med ny kunnskap for å kunne få på plass mer målrettede integreringstiltak. Kommuner kan sammenligne sine resultater med hverandre og dermed lære av hverandre. Disse medlemmer konstaterer at Drammen kommune har vedtatt å innføre et integreringsbarometer.

Disse medlemmer ser at det er rom for skjønn i hva slags indikatorer som legges inn i et slikt integreringsbarometer. Disse medlemmer mener likevel at følgende momenter som et minimum bør måles: arbeidsdeltagelse og hvorvidt man er selvforsørget, sosialhjelpsutbetalinger, språkkunnskaper, inntektsnivå, utdanningsnivå, kriminalitet, barnevernssaker, barnas deltakelse i fritidsaktiviteter og opphold på krisesentre.

Disse medlemmer ønsker å opprette egne introduksjonsmottak for overføringsflyktninger. Før man bosettes i en kommune, skal flyktningen gjennom grunnleggende opplæring på et introduksjonsmottak i Norge. Her bor man en kort periode for å få botrening og opplæring i hvordan man bruker fasilitetene som norske husholdninger inneholder. Disse medlemmer mener flyktningene her bør få en grundig innføring i norske lover, regler, verdier, kultur og samfunnsforståelse. Her vil den faglige kompetansen til en introduksjon til livet i Norge kunne være langt bedre enn ved en bosetting direkte i en av landets mange kommuner. De ansatte må kjenne godt til landene oveføringsflyktningene kommer fra, slik at de kjenner deres kultur og levesett. Det er viktig for å ha kunnskap om hvilke behov for opplæring flyktningene som kommer til Norge, har. Disse medlemmer mener et opphold ved et introduksjonsmottak før bosetting vil sikre at alle overføringsflyktninger som kommer til Norge, gjennomgår den samme innledende skoleringen før de bosettes i kommunen sin.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede måleindikatorer og innføre et integreringsbarometer som måler integreringen ut fra flere kriterier og over tid.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det opprettes introduksjonsmottak for alle overføringsflyktninger.»

Integreringskontrakt

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er positive til at regjeringen foreslår å innføre en integreringskontrakt. Dette vil bidra til å styrke forventningen om at det er innvandreren som har hovedansvaret for egen integrering.

Samfunnskontrakt for overføringsflyktninger

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det skal stilles strenge krav til integreringsvilje før man får innvilget status som overføringsflyktning. Disse medlemmer foreslår på dette grunnlag at den enkelte skal signere en kontrakt med norske myndigheter. I denne kontrakten skal man akseptere norske lover, regler og verdier knyttet til for eksempel likestilling, barneoppdragelse, demokrati, rettsstatens prinsipper, ytringsfrihet og religionsfrihet. Barna skal oppdras i henhold til norske lover og regler, og jenter og gutter skal ha samme muligheter og behandles likt. Disse medlemmer mener detaljene i vilkårene som skal ligge til grunn for kontrakten, bør utredes nærmere. Disse medlemmer mener det bør utredes sanksjonsmuligheter som kan tas i bruk dersom man bryter kontrakten og ikke følger opp sine forpliktelser som man har undertegnet på, herunder muligheten til å miste retten til permanent opphold.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og innføre en ordning der overføringsflyktninger signerer kontrakt med norske myndigheter før de får komme til Norge, der de aksepterer å respektere og etterleve norske lover, regler og verdier. Det utredes videre sanksjoner for brudd på kontrakten, herunder å miste rett til permanent oppholdstillatelse.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at familiegjenforente og asylsøkere signerer en samfunnskontrakt før oppholdstillatelse utstedes.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til forslag om å begrense tidsrammen for gjennomføring av introduksjonsprogrammet til ett år for personer med tilsvarende videregående opplæring eller høyere i hjemlandet. Flertallet mener det er ønskelig med et differensiert tilbud, samtidig som det er svært viktig at kommunene gis tilstrekkelig handlingsrom til å tilrettelegge programmet ut fra den enkeltes behov. Konsekvensene av for rigide lovpålagte rammer kan bli at svært mange av dem som har størst mulighet til å oppnå resultater gjennom programmet, får avbrutt sitt kvalifiseringsløp og blir avhengige av sosialhjelp.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til tall fra IMDi som tilsier at mindre enn 10 pst. av tidligere deltakere fullførte introduksjonsprogrammet innen 1,5 år. På den bakgrunn mener disse medlemmer at kravet om ett år er for strengt som et absolutt krav for alle i denne gruppen, og mener det er mer realistisk å gjennomføre innen halvannet år.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven) § 13 andre ledd skal lyde:

Sluttmålet for deltagere som minimum har utdanning på videregående nivå fra før, skal være at deltageren skal kvalifisere til høyere utdanning eller arbeid. Programmet skal vare mellom tre og tolv måneder og kan forlenges med inntil seks måneder.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er viktig å sikre at de som har behov for det, får et lengre kvalifiseringsløp, samtidig som de som kan komme raskt ut i arbeid eller utdanning, får mulighet til det. Dersom en deltager faller ut, eller ikke har anledning til å fullføre et kvalifiseringsløp fordi programtiden løper ut, så er det et stort tap både for den enkelte og for samfunnet som helhet.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at påbegynte kvalifiseringsløp kan fullføres innenfor introduksjonsprogrammet, og at regelverket tilpasses slik at nødvendig fleksibilitet med hensyn til lengde ivaretas.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke viktigheten av at flere deltagere får ta fagbrev som en del av introduksjonsprogrammet. En slik satsing vil kunne bidra til at flere får formelle kvalifikasjoner og utdanning, slik at de kan komme raskere i arbeid. Ordningen med fagbrev vil forutsette både god tilrettelegging og oppfølging av den enkelte deltaker.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det legges til rette for at introduksjonsordningen kan kobles opp mot fagopplæringen og voksenopplæringen, slik at videregående fagopplæring kan påbegynnes og fullføres.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at dagens ordninger for fag- og yrkesopplæring gir mange muligheter for tilpassede opplæringsløp frem mot fagbrev, jf. § 3-3 i opplæringsloven. Forskning viser likevel at det tradisjonelle tilbudet for voksne er lite egnet for nyankomne flyktninger som har behov for tilrettelegging i form av språk- og læringsstøtte. Derfor har regjeringen etablert en ny tilskuddsordning fra 2020, hvor fylkeskommuner kan søke om midler til tilrettelegging av fag- og yrkesopplæringen for voksne innvandrere.

Disse medlemmer viser videre til at det pågår forsøk med modulstrukturert opplæring i enkelte lærefag. Dette er ikke en ny vei til fagbrev, men en mer fleksibel måte å organisere opplæringen på, slik at løpene i større grad skal kunne passe inn i arbeidsmarkedstiltak og introduksjonsprogrammet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at departementet foreslår å innføre en integreringskontrakt som skal angi kommunens og deltagernes gjensidige forpliktelser, jf. § 16.

Dette medlem mener innføringen av en integreringskontrakt er en unødig byråkratisering, og at deltagerens langsiktige mål kan inngå i deltagerens integreringsplan. En kontrakt er noe som kan inngås mellom likeverdige parter, og bruken av det begrepet overfor mennesker som har behov for, og rett til, kvalifisering, bidrar ikke til noe konstruktivt. Dette medlem viser til at lignende kontrakter er prøvd ut i forbindelse med forsøkene med integreringsmottak, uten at evalueringen gir støtte for at et slikt virkemiddel har noen effekt for deltagernes videre integrering.

På denne bakgrunn foreslår dette medlem endringer i lovforslaget § 15 fjerde ledd og fremmer følgende forslag:

«Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven) § 15 fjerde ledd skal lyde:

Det skal begrunnes i planen hvilke arbeids- eller utdanningsrettede elementer som er valgt, og hvordan disse vil styrke den enkeltes mulighet for deltagelse i yrkeslivet. Planen skal angi kommunens og deltagerens gjensidige forpliktelser og deltagerens langsiktige mål.»

Dette medlem viser ellers til merknader og forslag i Innst. 359 L (2019–2020) til Prop. 123 L (2019–2020) Endringer i midlertidig lov om tilpasninger i introduksjonsloven for å avhjelpe konsekvenser av utbrudd av covid-19.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det arbeider totalt 49 minoritetsrådgivere på videregående skoler fordelt på alle fylker. Ordningen er et tiltak for bekjempelse av negativ sosial kontroll i innvandrermiljøer. IMDi har personal- og fagansvar for disse, mens fylkeskommunene ivaretar den daglige oppfølgingen. Flertallet mener fylkeskommunene bør ha arbeidsgiveransvaret for denne gruppen ansatte, som allerede befinner seg i skolene og jobber tett med skolens øvrige personale. Flertallet viser til at fylkeskommunene fra 1. januar 2020 fikk overført ansvaret for IMDis regionale oppgaver knyttet til forebygging av negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Flertallet mener ansvaret for minoritetsrådgiverne vil kunne gi fylkeskommunene et langt bedre grunnlag for å ivareta denne oppgaven på en god måte, til det beste for utsatte personer i innvandrermiljøene.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om å overføre arbeidsgiveransvar for minoritetsrådgivere fra IMDi til fylkeskommunene. Samtidig skal det legges frem en opptrappingsplan over tre år for fylkeskommunenes finansiering av tjenesten.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti påpeker at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), som har arbeidsgiveransvaret for minoritetsrådgiverne, også er deres faglige veiledere. Dette er fordi det er IMDi som har spisskompetanse på integreringsutfordringer knyttet til tematikken. IMDi jobber mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse gjennom veiledningstjenester, deltakelse i faglige nettverk og med utvikling og formidling av kunnskap til ulike sektormyndigheter og publikum.

Disse medlemmer viser til stortingsmeldingen om oppgaveoverføring til nye regioner (Meld. St. 6 2018–2019), hvor Kunnskapsdepartementet skriver at ordningen bør videreutvikles før eventuell overføring finner sted, og at departementet vil komme tilbake til Stortinget med forslag om en eventuell overføring på et senere tidspunkt. I de siste årene har minoritetsrådgiverordningen blitt videreutviklet på flere områder; blant annet har ordningen blitt styrket med flere rådgivere. I dag er det minoritetsrådgivere ved om lag 50 skoler rundt om i Norge. Disse medlemmer mener at ordningen har et stort potensial til å gjøre hverdagen bedre for mange mennesker. Derfor bør det først arbeides med å styrke ordningen hos IMDi før man vurderer å overføre ordningen i sin helhet.

2.5 Introduksjonsstønad

Komiteen viser til proposisjonens kapittel 9, som omhandler forslag til regler for introduksjonsstønad.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener permisjonsordningene ikke må være til hinder for gjennomføring. Flertallet viser til at én måte å sikre dette på er å innføre rett og plikt til språkopplæring i permisjonstiden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det må få økonomiske konsekvenser dersom deltakere i introduksjonsprogrammet bryter integreringskontrakten eller deltakerne eller deres barn begår kriminalitet.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det gjennomføres et forholdsmessig kutt i integreringsstønad ved brudd på integreringskontrakten.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at integreringsstønad kuttes med minst 10 pst. dersom en deltaker på introduksjonsprogrammet over 25 år begår kriminalitet.»

«Stortinget ber regjeringen påse at integreringsstønad for deltakere under 25 år som bor sammen med foreldrene, kuttes helt dersom vedkommende begår kriminelle handlinger, og at foreldrene får et kutt i stønad på 10 pst. Dersom deltakeren under 25 år ikke bor med foreldrene, reduseres integreringsstønad med minst 10 pst.»

2.6 Opplæring i norsk og samfunnskunnskap

Komiteen viser til proposisjonens kapittel 10, som omhandler forslag til nye bestemmelser som regulerer opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener voksenopplæringen bør styrkes med mer ressurser og kompetanseheving og bedre tilpasses den enkelte bruker, samt at det bør innføres kompetansekrav og mulighet for etter- og videreutdanning for lærere i voksenopplæring.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sitt alternative statsbudsjett for 2020, der Arbeiderpartiet styrket studieforbundene med 10 mill. kroner.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til Senterpartiets alternative statsbudsjett for 2020, hvor det ble foreslått å styrke tilskuddene til studieforbundene med 20 mill. kroner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at eldre over 67 år også kunne hatt nytte av deltagelse i opplæring i språk og samfunnsliv.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

«Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven) § 26 første og femte ledd skal lyde:

Innvandrere mellom 18 og 67 år som har fått innvilget en oppholdstillatelse som nevnt i § 27 har rett og plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Innvandrere som har fylt 67 år og har fått innvilget en oppholdstillatelse som nevnt i § 27 har rett til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Alderen da oppholdstillatelsen ble innvilget er avgjørende for om personen omfattes av første eller tredje ledd. Plikten opphører ved fylte 67 år.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til lovforslaget i proposisjonen og fremmer følgende forslag:

«Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven) § 26 første og femte ledd skal lyde:

Innvandrere mellom 18 og 67 år som har fått innvilget en oppholdstillatelse som nevnt i § 27 har rett og plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Alderen da oppholdstillatelsen ble innvilget er avgjørende for om personen omfattes av første eller tredje ledd. Retten og plikten opphører ved fylte 67 år.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener norske verdier bør veie like tungt som språk i opplæring og integrering av innvandrere. Disse medlemmer viser til følgende uttalelse fra Norsk Lektorlag ved Steinkjer voksenopplæring til høringen om proposisjonen:

«Lærer som skal undervise i norsk samfunnskunnskap skal innom tema som likestilling, homofili, vold i nære relasjoner, skilsmisse, osv. Ett av opplæringsstedene vi besøkte brukte nettopp dette som et argument mot å benytte morsmålslærere. Vedkommende stilte spørsmål ved hvordan en lærer med en annen religiøs eller kulturell bakgrunn, som ikke deler disse verdiene, skal kunne undervise nyankomne innvandrere i dette.»

Disse medlemmer støtter at språkkravet omgjøres fra et krav om et visst antall gjennomførte opplæringstimer til et krav om å oppnå et minimumsnivå i norsk.

Disse medlemmer viser til at Danmark, som i større grad enn Norge stiller integreringskrav, oppnår en langt høyere andel som kan det lokale språket på B1-nivå enn i Norge, til tross for at danske innvandrere i snitt mottar rundt 30 pst. færre opplæringstimer i språk.

Disse medlemmer ser problematikken i at innvandrere over 67 år er unntatt fra opplæring i norsk og samfunnskunnskap, med den begrunnelse at disse uansett ikke skal ut i arbeid. Disse medlemmer mener god integrering handler om mer enn arbeidslivet, og det har en stor egenverdi for eldre innvandrere å få grunnleggende kunnskap om kultur og språk i landet de skal leve i. Disse medlemmer ser også at de eldre i enkelte kulturer har stor innflytelse over storfamilien, og det er problematisk om de eldre skal rådgi øvrig familie uten kunnskap om lokalt språk og kultur. Disse medlemmer mener det derfor er viktig at også innvandrere over 67 år får kunnskap om norsk språk og kultur.

Disse medlemmer mener det er omsorgssvikt at barn født i Norge ikke kan norsk ved skolestart. Det er foreldrenes ansvar å lære barna norsk. Dette gjøres ved å inkludere familien i det norske samfunnet, det være seg gjennom deltagelse i fritidsaktiviteter, barnehage, dugnadsarbeid og gjennom norske venner og øvrig omgangskrets.

Disse medlemmer mener det er helt grunnleggende at barn i Norge kan norsk. Derfor bør det gjennomføres en obligatorisk 4-års språkkontroll, slik at manglende norskkunnskaper kan følges opp. Disse medlemmer mener det er omsorgssvikt dersom barn som er født og oppvokst i Norge, ikke kan tilfredsstillende norsk når de starter på skolen, og disse skal følges opp av barnevernet.

Disse medlemmer viser til tall fra Oslo kommune, som avdekker at 13 173 barn i grunnskolen får særskilt språkopplæring. Dette er anslått å koste hovedstaden 285 mill. kroner årlig. Disse medlemmer er bekymret over at hele 23,3 pst. av alle elever i 1. klasse har behov for særskilt språkopplæring. Hele 88,2 pst. av førsteklassingene ved Rommen skole snakker så dårlig norsk at de har behov for særskilt språkopplæring.

Disse medlemmer viser til at det i dag stilles språkkrav for å motta norsk statsborgerskap. Disse medlemmer viser til at en person som mottar permanent oppholdstillatelse, har rett til å arbeide og bo i Norge på ubestemt tid og også har et ekstra vern mot å bli utvist. Mange bor hele livet i Norge på permanent oppholdstillatelse uten å søke om norsk statsborgerskap. Disse medlemmer mener derfor det bør stilles strengere integreringskrav for å motta permanent oppholdstillatelse. Disse medlemmer foreslår derfor at det skal stilles krav om språkkunnskaper på B2-nivå før permanent oppholdstillatelse kan gis.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fjerne den øvre aldersgrensen for opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter integreringsloven.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at lærere i både norsk og samfunnskunnskap har gjennomgående og god kjennskap til, og deler grunnleggende norske verdier som demokrati, kvinners rettigheter, likestilling, LHBTI-rettigheter, religionsfrihet og frihet til å avstå fra religion.»

«Stortinget ber regjeringen fjerne alle rettigheter til tolketjenester etter sju års botid i Norge. Det bør vurderes om det er behov for unntak i straffesaker og der det står om liv og helse.»

«Stortinget ber regjeringen fjerne morsmålsopplæringen for innvandrere i skolen og barnehager.»

«Stortinget ber regjeringen innføre obligatorisk språktest av alle barn ved 4-års alder for å avdekke manglende språkutvikling og for å kunne iverksette tiltak.»

«Stortinget ber regjeringen tydeliggjøre at det er foreldrenes ansvar å sikre at barna har nødvendige norskkunnskaper ved skolestart når man er født og oppvokst i Norge, og at en forsømmelse av dette ansvaret skal defineres som omsorgssvikt og følges opp av barnevernet.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det stilles krav om norskkunnskaper på B2-nivå for permanent oppholdstillatelse.»

Sekundærbosetting til ny kommunene

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser at Norge har hatt en mer vellykket bosettingspolitikk enn vårt naboland Sverige, som har praktisert en utstrakt selvbosetting. Dette betyr ikke at Norge ikke har en utfordring med sekundærbosetting, og at dette ikke fører til en stor konsentrasjon av innvandrere i enkelte områder.

Disse medlemmer ser at når mange innvandrere med samme etniske bakgrunn flytter til de samme områdene, kan dette gjøre integreringen mer utfordrende. Det medfører at enkelte kommuner og områder nå har en stor konsentrasjon av ikke-vestlige innvandrere. Dette skaper også utfordringer for befolkningen som opprinnelig bodde i området. Blant annet gjelder dette skolesituasjonen, hvor mange elever med minoritetsbakgrunn har behov for særskilt norskundervisning, noe som igjen kan gå ut over nivået på undervisningen.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at asylsøkere og flyktninger må kunne forsørge seg selv for å kunne bosette seg i selvvalgt kommune.»

Styrke arbeidslinjen

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser at en økning i arbeidsdeltakelsen hos spesielt ikke-vestlige innvandrere er helt nødvendig for å sikre velferdsstaten i fremtiden. SSBs beregninger for Brochmann-utvalget viser at de statsfinansielle netto livsløpskostnadene per ikke-vestlig innvandrer var på 4,3 mill. 2013-kroner, mens kostnadene per flyktning var på 6 mill. kroner. Dersom den ikke-vestlige nettoinnvandringen holdes på 2018-nivå, betyr dette at staten pådrar seg en fremtidig kostnad på 65 mrd. kroner hvert eneste år.

Disse medlemmer registrerer at dagens nivå på 3 000 overføringsflyktninger per år alene medfører at staten pådrar seg en fremtidig livsløpskostnad på 18 mrd. kroner dersom sysselsettingen i denne gruppen ikke økes.

Disse medlemmer noterer seg at av overføringsflyktninger som kom til Norge i perioden 2008–2016, var bare 13 pst. sysselsatt i heltidsstilling i 2016, mens befolkningen for øvrig hadde en heltids sysselsettingsgrad på 63 pst. Disse medlemmer bemerker spesielt at bare 8 pst. av kvinnelige overføringsflyktninger var sysselsatt i heltidsstilling, mens dette gjaldt for 56 pst. av kvinnene i øvrig befolkning.

Disse medlemmer konstaterer at innvandrerbefolkningen mottar over 50 pst. av alle sosialhjelpsutbetalinger, og i Oslo er andelen over 70 pst. Disse medlemmer erfarer også at 42 pst. av innvandrere fra Somalia og 64 pst. av innvandrere fra Syria mottok sosialhjelp i 2017. Innvandrere fra Somalia hadde 16 ganger høyere forbruk av sosialhjelp enn befolkningen ellers. Disse medlemmer vil understreke at somaliere er en gruppe med relativt lang botid i Norge og er landets største ikke-vestlige gruppe.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre et tak på totale offentlige kontantoverføringer for å sikre arbeidsdeltakelse og integrering. Dette taket må settes lavere enn det familien kunne hentet i inntekter i det ordinære arbeidslivet.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at referansepersoner for familieinnvandring ikke har mottatt økonomisk sosialhjelp, kvalifiseringsstønad eller bostøtte fra Nav de siste tre årene.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at innvandrere som står utenfor arbeidslivet og som mottar offentlige ytelser skal møtes med krav om aktivitetsplikt.»

«Stortinget ber regjeringen påse at ikke-norske borgere mister offentlige ytelser ved utenlandsopphold over to måneder.»

«Stortinget ber regjeringen innføre krav om tidligere yrkesdeltakelse for å kunne få overgangsstønad, og sørge for at aktivitetskravet økes fra 50 til 80 pst.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at opplæring om den norske arbeidslivsmodellen og arbeidstakeres rettigheter tas inn i opplæringsplanen for norsk og samfunnsfag.»

2.7 Øvrige bestemmelser

Komiteen viser til proposisjonen kapittel 11, som omhandler forslag til ulike bestemmelser i den nye loven, herunder forslag om adgang til å gjennomføre lokale tidsbegrensede forsøksordninger, forslag om kompetansekrav for lærere, forslag om forbud mot klesplagg som dekker hele eller deler av ansiktet, samt forslag om behandling av personopplysninger.

Forbud mot klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet m.m.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter forbudet mot klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet, i alle opplærings- og vurderingssituasjoner. Disse medlemmer mener likevel at det er av avgjørende viktighet for integreringen å innføre forbud mot religiøse eller kulturelle plagg i flere situasjoner.

Disse medlemmer mener at innbyggerne i den norske offentligheten skal møtes ansikt til ansikt og kunne kommunisere uten hindringer. Disse medlemmer ser at burka og niqab er kvinneundertrykkende plagg som i praksis fjerner kvinners offentlige identitet. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har kjempet for et forbud mot niqab og burka i årevis, og er glad for at et flertall på Stortinget har innført et forbud i undervisningssituasjoner.

Disse medlemmer mener forbudet må utvides. Bruk av heldekkende plagg, eller plagg som bare viser øynene, har også et viktig sikkerhetsaspekt. Identifisering i det offentlige rom er viktig for forebygging av både terror og mer ordinær kriminalitet.

Disse medlemmer mener også at bruk av hijab ikke uten videre er uproblematisk. Hijab er et plagg som skal gjøre kvinner mer «ærbare» og bidra til å unngå seksuell oppmerksomhet fra menn. For nordmenn flest er det svært vanskelig å skjønne at det er et problem om kvinner viser håret sitt. Så lenge islamske land som Iran setter kvinner i fengsel for å ta av seg hijaben, er det også vanskelig å argumentere for at dette er et ordinært plagg. Samtidig er mener disse medlemmer at et generelt forbud mot hijab vil være uproporsjonalt og unødig inngripende. Disse medlemmer mener likevel dette stiller seg annerledes når det kommer til barn og ungdom samt private bedrifters selvbestemmelsesrett.

Disse medlemmer ser at ingen små barn er i stand til å ta stilling til bruk av hijab på egen hånd. Siden hijab skal gjøre kvinner mer «ærbare» og bidra til å unngå seksuell oppmerksomhet, kan det hevdes at barnehijab er seksualisering av små jenter. Denne seksualiseringen av små jenter, ved at de skal måtte dekke seg til med hijab for at voksne menn ikke skal bli tiltrukket, er en ukultur og har ingenting i Norge å gjøre. Disse medlemmer vil derfor forby bruk av hijab i norsk barnehage og grunnskole.

Beskyttelse av sårbare minoritetsbarn

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det å beskytte norske barn med minoritetsbakgrunn mot overgrep og eksponere dem for en normal, norsk oppvekst er det viktigste politikerne kan gjøre for å sikre en god integrering i fremtiden. Disse medlemmer mener det er sterkt beklagelig at norske myndigheter i enkelte tilfeller ikke har satt barnas beste først og tilrettelagt for blant annet å sende norske barn med minoritetsbakgrunn til drakoniske koranskoler i utlandet.

Disse medlemmer mener det er et grovt overgrep mot barn å sende dem til koranskoler i utlandet der unge utsettes for vold og fysisk avstraffelse. Barn har rett til å velge egen religion eller eget livssyn fra de er 15 år gamle. Dessverre ser man at barna sendes til religiøse koranskoler i foreldrenes hjemland i frykt for at barna skal bli «for norske». Disse medlemmer mener dette er forferdelige overgrep mot barnas rettigheter, overgrep som aldri ville blitt akseptert om dette var en praksis etnisk norske barn ble utsatt for. Disse medlemmer konstaterer at lange opphold i foreldrenes opprinnelsesland vil motvirke integrering også i tilfeller der tvang ikke er involvert, og derfor bør møtes med sanksjoner.

Disse medlemmer viser til at nesten fire av ti somaliske ungdommer som er født i Norge eller kom til Norge før skolealder, oppgir at de har gått på skole i utlandet. Ifølge Fafo-rapporten «Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll» fra 2019 benyttes skoler i utlandet som et verktøy for å disiplinere barn:

«Vi vet ingenting om hva slags skolegang det er snakk om, eller hvor de har vært. (…) muligheten for å sende barna på skole i Kenya eller Somalia er et verktøy som mange somaliske foreldre kan vurdere, og da gjerne som en siste utvei og disiplineringsverktøy når noe har gått galt med barna i Norge.»

Disse medlemmer ser at kjønnslemlestelse praktiseres i mange flyktningers hjemland, selv om dette er et grovt overgrep som er ulovlig i Norge. Disse medlemmer mener foreldre som ikke tar med barna på helsekontroll, skal oppsøkes, slik at barna blir fulgt opp. Disse medlemmer mener det er nødvendig å gjennomføre en helkroppsundersøkelse for å avdekke kjønnslemlestelse.

Etter disse medlemmers syn er kjønnslemlestelse et alvorlig overgrep som i mange tilfeller irreversibelt ødelegger kvinners livskvalitet. Overgrepets art medfører at det er vanskelig å bevise skyld hos foreldrene, og det er derfor nødvendig å få på plass et objektivt skyldkrav i disse tilfellene. Etter disse medlemmers oppfatning er det omsorgssvikt ikke å avverge at små jentebarn blir lemlestet i underlivet.

Disse medlemmer viser til at barn har behov for mat og drikke på skolen. Manglende ernæring kan hemme barns utvikling og bidra til dårligere skoleprestasjoner. Barn skal ikke faste. Disse medlemmer ønsker derfor å innføre et forbud mot fasting i grunnskolen. For at lærerne skal gå foran med et godt eksempel og presset på barna skal reduseres, må dette forbudet også omfatte skolens ansatte.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at barn som ikke tas med av foreldrene på helsekontroll, skal oppsøkes hjemme, slik at helsekontrollen gjennomføres.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at helsekontroll skal inkludere helkroppsundersøkelse for å kunne avdekke eventuell kjønnslemlestelse, mishandling eller overgrep.»

«Stortinget ber regjeringen påse at ved mistanke om sosial kontroll kobles politiet og barnevern inn for undersøkelser.»

«Stortinget ber regjeringen vurdere opprettelse av et sentralt politiorgan som utelukkende skal bekjempe æresvold og sosial kontroll.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at kunnskap om æreskultur og æresvold blir en del av utdanningen til politi, barnevern, skole og helsesektoren.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at foreldre som sender barn til utlandet mot deres vilje, skal straffeforfølges og fratas omsorgsretten for egne barn.»

«Stortinget ber regjeringen påse at i tilfeller der foreldre med midlertidig oppholdstillatelse sender barn til utlandet mot deres vilje, skal oppholdstillatelsen trekkes tilbake.»

«Stortinget ber regjeringen påse at i tilfeller der foreldre med permanent oppholdstillatelse sender barn til utlandet mot deres vilje, nullstilles opptjeningstiden for å oppnå statsborgerskap.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at foreldre som sender barn på lengre utlandsopphold som hemmer integreringen, skal fratas barnetrygden, og ytelser skal tilbakebetales fra den dagen barna forlot Norge.»

«Stortinget ber regjeringen innføre hjemler som gir mulighet til å inndra barnets pass ved en risiko for utsendelse mot barnets vilje.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at skoler som ikke melder fra til barnevernet når barn reiser på lengre utenlandsopphold, bøtelegges.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at foreldre til barn som ikke møter på skolen etter ferier, må meldes til barnevernet av skolene. Det må sendes et skriftlig varsel fra skolene til barnevernet innen en uke, om ikke fraværet er godkjent fra skolens side.»

«Stortinget ber regjeringen innføre et forbud mot at barn skal faste i grunnskolen, eksempelvis i forbindelse med ramadan. Ansatte på skolen omfattes også av dette forbudet.»

«Stortinget ber regjeringen innføre et objektivt ansvar for foreldrene i å hindre kjønnslemlestelse av egne barn.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at barnevernet alltid vurderer omsorgsovertakelse for jenter utsatt for kjønnslemlestelse.»

«Stortinget ber regjeringen påse at helsepersonell og andre offentlig ansatte skal ha plikt til å varsle politi og barnevern ved mistanke om kjønnslemlestelse.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at kjønnslemlestelse strafferettslig skal betraktes som grov vold mot barn.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at negativ sosial kontroll kan hindre deltagelse i arbeids- og samfunnslivet blant innvandrere. Disse medlemmer viser til at arbeidet mot negativ sosial kontroll har høy prioritet hos regjeringen. Regjeringen besluttet den 17. februar å lage en ny handlingsplan om frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold for 2021–2024. Planen vil være en oppfølging av «Retten til å bestemme over eget liv. Handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (2017–2020)».

Komiteen viser til Representantforslag 118 S (2017–2018), jf. Innst. 260 S (2017–2018), om tiltak mot sosial kontroll og æresvold.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser videre til Representantforslag 132 S (2019–2020) om tiltak mot sosial kontroll.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at bekjempelse av negativ sosial kontroll er viktig, og viser til egne forslag og merknader under behandlingen av Representantforslag 25 S (2019–2020) fra stortingsrepresentantene Freddy André Øvstegård, Arne Nævra og Karin Andersen om lukket fritids- og undervisningsopplegg med overnatting i trossamfunn og Representantforslag om tiltak mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, Dokument 8:120 S (2017–2018), jf. Innst. 261 S (2017–2018).

2.8 Saksbehandlingsregler

Komiteen viser til proposisjonens kapittel 12, som omhandler forslag til saksbehandlingsregler etter ny lov.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter innføringen av et forsvarlighetskrav og mener dette kan bidra til å utjevne kvalitetsforskjeller mellom kommunene. Dette medlem mener imidlertid det er uheldig dersom fylkesmannen ikke kan føre tilsyn med kravet.

Dette medlem viser til eksempler på at deltagere i introduksjonsprogrammet har fått språkpraksis, men at det viser seg at deltageren ikke får praktisert språket tilstrekkelig på arbeidsplassen. Slik loven står nå, kan fylkesmannen føre tilsyn med om en deltager får et fulltidsprogram, men ikke om det samlede tilbudet som gis, er forsvarlig. Dette medlem viser til evalueringer av introduksjonsordningen og funn i tilsyn som viser at utvidet tilsynshjemmel kan være nødvendig.

Dette medlem legger til grunn at det ved utvidet tilsynshjemmel også lages nasjonale retningslinjer som konkretiserer forsvarlighetskravet.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven) § 48 skal lyde:

Fylkesmannen kan føre tilsyn med kommunens oppfyllelse av pliktene etter lovens kapittel 3 til 6 og §§ 3, 39, 40 og 43. Fylkesmannen kan også føre tilsyn med plikten til å ha internkontroll etter kommuneloven § 25-1.

Kommuneloven kapittel 30 gjelder for tilsyn etter første ledd.»

2.9 Økonomiske og administrative konsekvenser

Komiteen viser til proposisjonens kapittel 13, som omhandler økonomiske og administrative konsekvenser ved innføring av ny lov.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at KS i komitéhøringen meldte at økt satsing på formell kompetanse vil øke utgiftene for kommunene. Oslo kommune vurderer, i sitt høringssvar, at endringene samlet vil gi netto økte utgifter for kommunesektoren.

Flertallet viser til ny kommunelov § 2-2, som slår fast prinsippet om at «innenfor rammen av nasjonal økonomisk politikk bør kommuner og fylkeskommuner ha frie inntekter som gir økonomisk handlingsrom». Flertallet mener kommunene må få dekket de ekstra utgiftene forslaget medfører, inkludert midler til oppgaver som overføres fra IMDi til fylkeskommunene. Flertallet mener at disse oppgavene skal fullfinansieres.

Forrige kapittel
Neste kapittel