Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Elise Bjørnebekk-Waagen, Lise Christoffersen, Arild Grande og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning Riise, fra Fremskrittspartiet, Helge André Njåstad og lederen Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, fra Venstre, Terje Breivik, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, viser til at proposisjonen er en samleproposisjon som inneholder forslag til endringer i folketrygdloven, trygderettsloven, arbeidsmarkedsloven og lov om supplerende stønad til personer med kort botid i Norge som følger av forslag som er fremmet i Prop. 1 S (2019–2020) Statsbudsjettet. Videre inneholder proposisjonen også noen mindre forslag til endringer i trygderettsloven og enkelte tekniske endringer i folketrygdloven.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, mener at å sikre velferdsstatens bærekraft for fremtiden er en av våre viktigste oppgaver. Derfor har det vært og vil være nødvendig å justere, endre eller fjerne ytelser og ordninger på et faktabasert grunnlag når det viser seg at disse enten ikke fungerer etter intensjonen eller over tid har blitt erstattet av andre ytelser eller tjenester eller har mistet sin funksjon. Dette øker velferdsstatens evne til å ta vare på de som trenger den mest. Det er usosialt å opprettholde eller utvide ordninger som ikke fungerer eller ikke lenger er relevante, da dette ikke bare svekker velferdsstatens økonomiske fundament, men også svekker kvaliteten og innholdet av hjelpen velferdsstaten er ment å gi. I statsbudsjettet for 2020 setter flertallet av 444 mrd. kroner til folketrygden. Til sammenligning var utgiftene til folketrygden på 369 335,8 mrd. kroner i saldert budsjett 2013, som var det siste budsjettåret regjerningen Stoltenberg satt.

Flertallet viser til at i Sintefs evaluering av arbeidsavklaringspenger fra 2015 (Mandal m.fl. 2015) pekes det på at innføringen av arbeidsavklaringspenger medførte at nye grupper oppfyller vilkårene sammenlignet med de tre forutgående ordningene, attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Blant annet gjelder dette unge mennesker uten tidligere arbeidsinntekt, og uten at det ble stilt krav til en forutgående periode med minst 50 pst. nedsatt arbeidsevne. Målsettingen med innføring av arbeidsavklaringspenger var redusert varighet på stønadsløpet og raskere overgang til arbeid. Bakgrunnen for endringene i ordningen med arbeidsavklaringspenger fra 2018 viste at disse målene ikke i tilstrekkelig grad var nådd.

Flertallet viser til NOU 2019:7 «Arbeid og inntektssikring – Tiltak for økt sysselsetting», der Sysselsettingsutvalget peker på at minsteytelsen for arbeidsavklaringspenger i aldersgruppen 18–24 år gir denne gruppen en vesentlig høyere inntekt enn gjennomsnittet for andre i samme aldersgruppe som ikke mottar trygd. Dermed kan ytelsen bli et rullebånd ut av arbeidslivet, slik seniorforsker Simen Markussen ved Frischsenteret beskrev ordningen i Dagsavisen 8. juni 2016. Dette var også bakgrunnen for at Nav i 2016 foreslo å endre ytelsen for arbeidsavklaringspenger til unge under 25 år til omtrent samme beløp som unge på kvalifiseringsprogrammet og tilbakeføre hele innsparingen for dette til Nav, slik at de kan gi bedre og tettere oppfølging til unge på AAP. Målet er å hjelpe flere tilbake eller inn i aktivitet eller arbeid for å forebygge et liv i utenforskap og fattigdom og samtidig avklare de som skal ha en inntektssikring gjennom uføretrygd så raskt som mulig. Endringen vil kun gjelde nye tilfeller, og disse vil ha en ytelse som er lik ytelsen til personer i samme aldersgruppe som er på kvalifiseringsprogrammet eller introduksjonsprogrammet. Forslagene må ses i sammenheng med forslaget i Prop. 1 S (2019–2020) om styrket oppfølging av unge mottakere av arbeidsavklaringspenger ved at budsjetteffekten av lovendringene i 2020 benyttes til en tilsvarende økning i driftsbevilgningen til Arbeids- og velferdsetaten.

Flertallet mener derfor at de foreslåtte endringene i arbeidsavklaringspenger er et nødvendig grep og i tråd med anbefalingene fra kompetansemiljøer og arbeidslivsforskning.

Flertallet viser til at det i tillegg foreslås å avvikle folketrygdlovens særskilte bestemmelser for flyktninger. Videre foreslås en generell heving av botidskravet for rett til ulike trygdeytelser fra tre til fem år. Samtidig utvides ordningen med supplerende stønad til å omfatte uføre personer med flyktningstatus. Dermed ivaretas flyktninger som har en slik alder eller helsetilstand at deltakelse i arbeidslivet ikke er realistisk.

Flertallet viser til at stønad til blant annet teksttelefon oppheves, da disse ikke lenger produseres, selv om det fortsatt foretas noe reparasjon av de få som finnes.

Flertallet mener at det er usosialt å la være å endre velferdsstatens innretninger dersom man ser at de ikke virker etter hensikten eller ikke lenger er relevante. Det er ikke sosialt å opprettholde, utvide eller uthule ordninger slik at knappe ressurser blir brukt på andre enn det ordningen er ment for. Det svekker tiltakene, fordi de blir brukt på andre enn tiltakene var tilpasset til. Det svekker Nav, fordi ressursene ment for noen må brukes på flere. Og ikke minst svekker det tilliten til velferdsstaten vår.

Flertallet viser til at i forbindelse med utvidelsen av pleiepenger i 2017 ble retten til pleiepenger i en overgangsperiode når barnet dør, ikke videreført. Før reformen hadde foreldre som hadde mottatt ugraderte pleiepenger sammenhengende i minst tre år, rett til fortsatte pleiepenger i tre måneder dersom barnet døde. Denne retten ble ved en inkurie opphevet i 2017, men ble derfor heller ikke omtalt i Prop. 48 L (2016–2017). Disse foreldrene har siden måttet søke om sykepenger på linje med andre foreldre som mister barn i sykdom eller ulykke, noe enkelte foreldre har opplevd som en tilleggsbelastning.

Flertallet viser til forslag om gjeninnføring av rett til pleiepenger etter barnets død for de som har mottatt pleiepenger sammenhengende i mer enn tre år, og at det videre innføres en ny rett til pleiepenger i inntil seks uker for de som har hatt pleiepenger i mindre enn tre år.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det er svært alvorlig at ordningen med rett til å beholde pleiepenger i tre måneder hvis barnet dør, ble fjernet i 2017, og at endringen ikke ble omtalt i høringen eller lovproposisjonen.

Disse medlemmer minner om at når foreldre mister et barn, er det viktig at systemene rundt er så forutsigbare og gode som mulig.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at foreldre som mottar pleiepenger og har innrettet seg etter dette, vil kunne ha en svakere tilknytning til arbeidslivet enn foreldre som ikke har vært ute av arbeidslivet med pleiepenger, for eksempel i tilfeller med dødsfall som følge av plutselige hendelser. Noen kan være i langvarig permisjon, og noen vil ikke ha et løpende arbeidsforhold å gå tilbake til, men må søke nytt arbeid når pleiesituasjonen opphører. Denne gruppens mulighet til å tilpasse seg den nye situasjonen og inntektsbortfallet kan derfor være mer begrenset.

Flertallet viser til at det vil være store individuelle variasjoner med hensyn til hvor lang tid den enkelte vil trenge før man er i stand til å arbeide etter at barnet dør. Det er derfor lite hensiktsmessig å regulere overgangsperioden på bakgrunn av en skjønnsmessig vurdering av når man anser den enkelte i stand til å begynne å arbeide igjen. Den tidligere bestemmelsen kunne oppleves urimelig for dem som mistet barnet sitt før de hadde mottatt pleiepenger i tre år, og for dem som hadde hatt pleiepenger i minst tre år, men som i en stabil periode hadde latt barnet være i barnehage/skole mens foreldrene arbeidet. Flertallet foreslår derfor nå en todelt løsning.

Flertallet foreslår å gjeninnføre bestemmelsen som gjaldt frem til 1. oktober 2017, slik at alle som har mottatt fulle pleiepenger i minst tre år, vil få pleiepenger i en overgangsperiode på opptil tre måneder etter at barnet dør. Dette vil ivareta de foreldrene som har vært lenge utenfor arbeidslivet, og som derfor antas å ville trenge mer tid til å tilpasse seg en ny tilværelse.

I tillegg foreslår flertallet at alle som mottar pleiepenger på det tidspunktet barnet dør, men som ikke har mottatt fulle pleiepenger i minst tre år, skal ha rett til pleiepenger i en overgangsperiode på seks uker. Dette vil altså gjelde uavhengig av hvor lenge man har mottatt pleiepenger, og om man har mottatt fulle eller graderte pleiepenger. Dette er samme periode som foreldrepenger utbetales dersom barnet dør mens foreldrene mottar dette (folketrygdloven § 14-9). Forslaget innebærer en harmonisering av regelverket for pleiepenger og foreldrepenger når barnet dør. Det er den ytelsen foreldrene mottar ved dødsfallet, som forlenges, slik at dersom utbetaling av foreldrepenger er utsatt som følge av utbetaling av pleiepenger, er det pleiepengene som forlenges.

Flertallet foreslår dermed både en gjeninnføring av den gamle ordningen og samtidig en betydelig utvidelse av personkretsen som vil kunne motta pleiepenger når barnet dør. På denne måten vil alle som mottar pleiepenger når barnet dør, få en rimelig overgangsperiode med pleiepenger. Dersom medlemmet i løpet av denne perioden har arbeidsinntekt, graderes pleiepengene mot arbeidsinntekten. Foreldre som etter overgangsperioden på tre måneder eller seks uker er arbeidsuføre, vil kunne ha rett til sykepenger etter vanlige regler.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endring:

§ 9-10 nytt fjerde ledd skal lyde:

Dersom barnet dør i stønadsperioden, ytes det pleiepenger i opptil 30 stønadsdager (seks uker). Til den som har mottatt fulle pleiepenger i minst tre år ytes det pleiepenger i opptil tre måneder. Ved eventuell arbeidsinntekt i denne perioden graderes pleiepengene mot arbeidsinntekten.»

Flertallet foreslår at endringen trer i kraft 1. januar 2020, jf. tilrådingen V, punkt 1.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser med uro på regjeringen Solbergs kutt i ytelser som skal være med på å gjøre hverdagen enklere og tryggere for innbyggerne i Norge. Disse medlemmer mener at velferdsstatens verdifundament er ideen om at alle mennesker skal ha lik rett og mulighet til å delta i samfunnet. Disse medlemmer mener regjeringen gjennom flere usosiale kutt i perioden 2013–2019 har minsket velferdsstatens evne til å gi alle lik mulighet til å delta i samfunnet på like vilkår. Disse medlemmer mener det er en tydelig trend fra denne regjeringen hvor de reduserer statens bidrag til å hjelpe mennesker i utsatte posisjoner samtidig som de lemper mer av det økonomiske ansvaret over på kommunene. Disse medlemmer mener forslagene om å redusere arbeidsavklaringspenger for unge uføre er et dårlig tiltak.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sine merknader i Innst. 15 S (2019–2020):

«Disse medlemmer viser til Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett for 2020 hvor man øker kap. 605 post 1 med 83 mill. kroner til styrket oppfølging av unge på arbeidsavklaringspenger og uføretrygd.»

Disse medlemmer viser også til sine merknader i Innst. 15 S (2017–2018):

«Disse medlemmer foreslår også at det settes i gang en aktivitets- og jobbreform for unge på gradert uføretrygd for direkte å motvirke den bekymringsfullt store økningen i antallet unge uføre. Reformen skal inneholde bedre planlegging, oppfølging og gjennomføring av ordningen med arbeidsavklaringspenger slik at flere kommer tilbake i arbeid, økt bruk av gradert uføretrygd med tiltak for at personer med gradert uføretrygd skal få brukt sin arbeidskapasitet. Disse medlemmer mener Nav skal få et overordnet ansvar for å sikre at det finnes jobber tilpasset denne gruppen både i offentlig og privat sektor, samt at kommunene i tillegg skal få en plikt til å sikre at denne gruppen får jobb. Kommunenes merkostnader til ordningen skal dekkes inn, og Disse medlemmer mener reformen først skal innføres for personer født i eller etter 1990, og viser til forslag under kap. 2655 om å gjennomføre en aktivitetsreform med jobbgaranti for unge på gradert uføretrygd.»

Disse medlemmer mener dette er bedre tiltak for å sikre at flere unge som er mottakere av arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd, kommer tilbake til arbeidslivet. Disse medlemmer viser til at disse forslagene ble nedstemt i Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen foreslår å redusere minsteytelsen for mottakere av arbeidsavklaringspenger under 25 år. Ytelsen kuttes fra 2 G til 2/3 av 2 G, noe som gir en årlig ytelse på 130 000 kroner for unge på arbeidsavklaringspenger under 25 år. I tillegg foreslås det å avvikle ung ufør-tillegget for alle nye mottakere av arbeidsavklaringspenger uavhengig av alder. Disse medlemmer mener denne endringen føyer seg inn i rekken av regjeringens usosiale kutt og frykter at flere unge under 25 år må søke sosialhjelp. Disse medlemmer mener endringen skyver folk lenger vekk fra arbeidslivet og bidrar til økonomisk utrygghet for den enkelte. Disse medlemmer vil understreke at kutt i ytelse ikke får flere i arbeid.

Disse medlemmer viser til Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett for 2020, hvor man øker kap. 2561 post 70 med 119 mill. kroner. Dette skal gå til reversering av regjeringens kutt i minsteytelsen for mottakere av arbeidsavklaringspenger under 25 år og stoppe avviklingen av ung ufør-tillegget for alle nye mottakere av arbeidsavklaringspenger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett for 2020, der disse medlemmer går imot heving av botidskravet for rett til visse trygdeytelser (jf. Prop. 10 L (2019–2020), kap. 6). Det samme gjelder avvikling av folketrygdens særskilte bestemmelser for flyktninger angående rett til visse trygdeytelser. Dermed faller også begrunnelsen for utvidelse av ordningen med supplerende stønad bort (jf. Prop. 10 L (2019–2020), kap. 7).

Disse medlemmer viser til sine merknader i Innst. 15 S (2019–2020) til statsbudsjettet for 2020:

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sitt alternative statsbudsjett for 2020, hvor man reduserer kap. 667 post 70 med 3 mill. kroner, siden Arbeiderpartiets forslag om verken å øke botidskravet i folketrygden fra tre til fem år eller avvikle de særskilte bestemmelsene for flyktninger, innebærer at det ikke er nødvendig å erstatte uføretrygd med supplerende stønad.

Disse medlemmer viser til Stortingets behandling 8. juni 2017 av Prop. 85 L (2016–2017), jf. Innst. 368 L (2016–2017) om endringer i folketrygdloven, kontantstøtteloven og lov om supplerande stønad til personar med kort butid i Noreg (ny inntektssikring for eldre og uføre flyktninger og endrede botidskrav for rett til visse ytelser), der tilsvarende forslag bare fikk støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet, mens Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne stemte imot.»

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til Senterpartiets alternative statsbudsjett for 2020, hvor man gikk imot regjeringens forslag om å redusere minsteytelsen for mottakere av arbeidsavklaringspenger under 25 år samt forslaget om å avvikle ung ufør-tillegget for alle nye mottakere av arbeidsavklaringspenger uavhengig av alder. Dette medlem går derfor imot lovforslag om endringer av folketrygdloven §§ 11-20 og 11-21. Dette medlem viser til Senterpartiets merknader i Innst. 15 S (2019–2020) for nærmere grunngivelse.

Dette medlem går videre imot romertallsforslag IV og lovforslag om endringer i folketrygdloven som følger av heving av botidskravet for rett til alderspensjon, ytelser til gjenlevende ektefelle, barnepensjon, uføretrygd, arbeidsavklaringspenger og stønad til enslig mor eller far fra tre til fem år. Dette medlem viser ellers til Senterpartiets merknader i Innst. 15 S (2019–2020).

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at flere av forslagene som fremmes i Prop. 10 L (2019–2020), bidrar til å svekke folks rettigheter i folketrygdloven. Dette medlem mener regjeringens kutt og innstramminger i folks rettigheter har bidratt til at sikkerhetsnettet i den norske velferden har blitt dårligere. Dette medlem viser til egne merknader om forslagene i Innst. 15 S (2019–2020).

Dette medlem viser til at regjeringen i proposisjonen foreslår å oppheve noen formål med grunnstønadsordningen. Regjeringen forslår å fjerne rett til grunnstønad ved bruk av proteser, støttebandasjer o.l. Dette medlem mener endringen ikke er godt nok utredet, og er bekymret for hva dette vil kunne bety for de som er avhengig av slikt utstyr.

Dette medlem mener også at forslaget om avviklingen av tilleggsstønad til pleie og tilsyn av andre familiemedlemmer enn barn ikke er godt nok begrunnet.

Dette medlem mener det er feil å avvikle adgangen dagpengemottakere har til å motta tiltakspenger i stedet for dagpenger mens vedkommende deltar i arbeidsmarkedstiltak. Dette medlem mener også det er alvorlig at regjeringen vil kutte tilleggsstønader i arbeidsmarkedsloven til mottakere av tiltakspenger.

Dette medlem viser til egne merknader om dette i Innst. 15 S (2019–2020):

«Dette medlem mener regjeringens forslag til innstramminger i ordningen med tiltakspenger vil ramme en gruppe som allerede har svært lite. Dette medlem viser til det er svært alvorlig at regjeringen vil fjerne muligheten til å få dekket tilleggsstønader til dekning av ekstrautgifter knyttet til deltakelse i tiltaket. Det er også alvorlig at regjeringen legger opp til at tiltaksdeltakere må benytte dagpengerettigheter før ev. overgang til tiltakspenger.»

Dette medlem er imot regjeringens forslag om å avvikle folketrygdens særskilte bestemmelser for flyktninger angående rett til visse trygdeytelser. Det er svært alvorlig at personer med flyktningstatus ikke lenger skal ha mulighet til fulle minsteytelser, herunder garantipensjon.

Dette medlem viser til egne merknader om dette i Innst. 15 S (2019–2020):

«Særordningene for flyktninger i trygderegelverket ble innført nettopp i erkjennelsen av at mange bærer på traumer og skader som gjør at det er umulig å komme i arbeid og oppfylle kravene. Derfor har personer med flyktningstatus vært unntatt botidskravet og får rett til full minstepensjon uansett alder ved ankomst til Norge.

Dette medlem mener det er svært alvorlig at flyktninger får dårligere 8 muligheter til en trygg pensjonstid og at regjeringen vil øke kravet til botid for en rekke ytelser i folketrygden fra tre til fem år. Regjeringens forslag vil føre til at flyktninger i stedet for trygd og pensjon skal få behovsprøvde ytelser eller være henvist til økonomisk sosialhjelp. I utgangspunktet skal ytelsen til flyktninger holde samme nivå som minstepensjonen fra folketrygden, men vil bli avkortet krone-for-krone mot andre inntekter og sparepenger mottakeren og ektefellen har.

Uten rett til uførepensjon eller alderspensjon, vil flyktninger som ikke kan arbeide, havne i en svært sårbar økonomisk situasjon.

Supplerende stønad skal behovsprøves mot familiens øvrige inntekt og eventuell formue. Det legges opp til en ordning hvor det kun innvilges supplerende stønad for ett år av gangen. Dette vil gi flyktningene en usikker økonomisk situasjon. Når ytelsen også skal behovsprøves mot formue, vil det gjøre det umulig for flyktninger som bor lenge i landet å på sikt spare opp nok penger til egen bolig.

Dette medlem viser til at regjeringspartiene øker botidskravet fra tre til fem år for en rekke ytelser i folketrygdloven. Det er ingen grunn til å øke botiden for å kunne motta disse grunnleggende ytelsene. Dette er i utgangspunktet strengt behovsprøvde ordninger. Arbeidsavklaringspenger og uføretrygd går til de som er for syke til å arbeide (helt eller delvis). Og stønad til enslige foreldre, altså overgangsstønaden, vet vi at i stor grad går til unge alenemødre der mange har innvandrerbakgrunn. At disse alenemødrene nå må vente to år til før de kan komme på overgangsstønad kommer til å sette disse familiene i fattigdomsskapende venterom.»

Dette medlem mener det er bra at regjeringen vil gi foreldre som mister barnet sitt, fortsatt rett til pleiepenger etter barnets død. Men dette medlem mener det er feil å innføre en todelt ordning for foreldrene. Alle foreldre som opplever å miste sitt barn, bør få muligheten til å beholde pleiepenger i tre måneder.

Dette medlem viser til egne merknader i Innst. 15 S (2019–2020):

«Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener alle mottakere av pleiepenger som opplever at barnet dør må ha rett til fortsatt ytelse i tre måneder etter barnets død. Dette medlem viser til lovforslag fra Audun Lysbakken, Karin Andersen, Solfrid Lerbrekk, Solveig Skaugvoll Foss i Representantforslag 11 L (2019–2020) om umiddelbar innføring av fortsatt rett til pleiepenger i perioden etter barnets død. Her fremmes lovforslag om sikre at alle som har rett på pleiepenger skal få dette i tre måneder etter barnets død uavhengig av hvor lenge de har mottatt ytelsen. Dette medlem viser til signaler fra regjeringen om å gjeninnføre en ordning med en todelt ordning med pleiepenger etter barnets død, der de som har hatt pleiepenger i over tre år når barnet dør, skal få beholde pleiepenger i tre måneder etter barnets død. Samtidig skal de som har hatt pleiepenger i under tre år, kun få beholde pleiepenger i seks uker etter barnets død. Dette medlem vil advare mot å gjeninnføre en todelt ordning. Det er viktig at alle som mottar pleiepenger får beholde dette i tre måneder når barnet dør.»

Dette medlem viser til at tall fra Nav viser at det døde 126 barn i 2017 hvor foreldre hadde mottatt pleiepenger i forkant av dødsfallet. En del av disse mistet altså pleiepengene sine samme dag som barnet døde. Tall fra Finansdepartementet viser at det er 86 personer som har fått stopp i utbetalingen av pleiepenger på dødsdatoen til barnet i perioden 1. oktober 2017 og ut 2018. Pleiepengene til disse mottakerne ble utbetalt i tilknytning til 59 barn. Ifølge rapporten Arbeid og velferd nr. 2-2018, Navs støtteordninger for syke barn – hva vet vi om barna og deres foreldre? er svært alvorlig og livstruende sykdom eller skade den viktigste årsaken til at foreldre tar ut pleiepenger. Dette medlem viser til at reglene om pleiepenger omfatter få personer, men at det kan utgjøre en stor forskjell for de det gjelder.

Gjennom hele 2000-tallet har andelen personer registrert med dette kriteriet utgjort mellom 85 og 90 pst. av pleiepengemottakerne. I samme rapport kommer det frem at kun 1,3 pst. av personer som mottok pleiepenger for pleie av svært alvorlig syke barn, hadde pleiepenger i en periode på over 3 år i perioden 2010–2016. Ifølge Nav mottok kun 34 personer pleiepenger etter at barnet deres døde i 2017. For 80 pst. ble pleiepengene avsluttet etter 1 måned etter dødsfall og for resten 2–3 måneder etter dødsfallet. Dette medlem viser til at disse tallene viser at ordningen omfatter få personer, men at den kan utgjøre en stor forskjell for de det gjelder. Nav har ikke tall for dette bakover i tid.

Dette medlem vil understreke at når foreldre mister et barn, er det viktig at systemene rundt er så forutsigbare og gode som mulig. Dette medlem mener derfor retten til å motta pleiepenger i perioden rett etter barnets død må gjeninnføres, men at den må gjelde likt for alle foreldre. En slik ordning kan ikke skille mellom de som har mottatt pleiepenger i over tre år, og de som har mottatt pleiepenger kortere enn dette. Dette medlem viser til at alle mottakere av pleiepenger som opplever at barnet dør, må ha rett til fortsatt ytelse i tre måneder etter barnets død.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I

I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endring:

§ 9-10 nytt fjerde ledd skal lyde:

Dersom barnet dør i stønadsperioden, ytes det pleiepenger i opptil tre måneder etter dødsfallet. Ved eventuell arbeidsinntekt i denne perioden graderes pleiepengene mot arbeidsinntekten.

II

Loven trer i kraft 1. januar 2020.»