Reiser
med terrorformål mv.
FNs sikkerhetsråd
vedtok 24. september 2014 resolusjon 2178 (2014). Resolusjonen forplikter
FNs medlemsstater til å treffe en rekke tiltak for å forebygge at personer
reiser utenlands for på ulike måter å delta i terrorhandlinger eller
terrortrening. Blant annet krever resolusjonen at statene kriminaliserer
slike reiser og visse tilknyttede handlinger.
Lignende forpliktelser
følger av tilleggsprotokoll 22. oktober 2015 (Rigaprotokollen) til
europarådskonvensjonen 16. mai 2005 om forebygging av terrorisme.
Straffeloven kapittel
18 retter seg mot terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger.
Straffbar handling som nevnt i straffeloven § 131 straffes som terrorhandling
dersom den begås med terrorhensikt. I hovedtrekk foreligger terrorhensikt
dersom en handling er begått for å forstyrre en funksjon av grunnleggende
betydning i samfunnet, å skape alvorlig frykt i en befolkning eller urettmessig
tvinge offentlige myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon
til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning, jf.
bestemmelsens annet ledd. Grov terrorhandling rammes av straffeloven
§ 132. De øvrige bestemmelsene i straffeloven kapittel 18 omtales i
loven som terrorrelaterte handlinger. Det er flere av straffebestemmelsene
i straffeloven kapittel 18 som bidrar til å oppfylle sikkerhetsrådsresolusjon
2178 og Rigaprotokollen. Departementet gjennomgår dette i proposisjonen.
Sikkerhetsrådsresolusjon
2178 OP 6 krever i bokstav a at det skal være straffbart å reise,
eller forsøke å reise, med formål om å begå, planlegge, forberede
eller ta del i terrorhandlinger, eller å gi eller motta opplæring
til terrorisme.
Utenlandsreiser kan
etter omstendighetene representere reelle og alvorlige forberedelser
til en terrorhandling. Overtredelse av straffbarhetsgrensen vil
nok likevel vanligvis måtte forutsette at gjerningspersonen har
foretatt seg mer enn kun å reise. Unntak kan tenkes i tilfeller
hvor reisen er en del av gjennomføringen av selve terrorhandlingen,
for eksempel ved forsøk på flykapring i terrorhensikt, jf. straffeloven
§ 139, jf. § 131 første ledd jf. tredje ledd. Også forsøk på reiser
skal være straffbare etter sikkerhetsrådsresolusjonen og Rigaprotokollen.
Kriminaliseringsforpliktelsene
omfatter bare reisende som har til formål å begå terrorhandlinger
mv. Et slikt formål vil vanskelig kunne bevises hvis ikke gjerningspersonen
har foretatt forberedelser som belyser formålet med reisen. I praksis
vil dermed antakelig straffeloven § 131 tredje ledd ramme slike
reiser som omfattes av forpliktelsene i sikkerhetsrådsresolusjonen OP
6 bokstav a og Rigaprotokollen artikkel 4.
Det utvidede forsøksansvaret
i straffeloven § 131 tredje ledd gjelder likevel bare terrorhandlinger
som definert i bestemmelsens første og annet ledd. Det omfatter
ikke reiser med formål å gi eller motta terroropplæring eller andre
terrorrelaterte handlinger som omfattes av terrorbegrepet i Rigaprotokollen,
dersom ikke vilkårene i § 131 første og annet ledd samtidig er oppfylt.
At enkelte reiser
med terrorrelaterte formål kan falle utenfor straffansvaret etter
straffeloven § 131 tredje ledd, betyr likevel ikke at de vil være
straffrie etter norsk rett.
Departementet har
kommet til at de folkerettslige forpliktelsene til å kriminalisere
reiser med terrorformål etter Rigaprotokollen artikkel 4 og sikkerhetsrådsresolusjon
2178 OP 6 bokstav a bør gjennomføres i et eget, spesialisert straffebud.
Alle høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, støtter
denne løsningen, med unntak av Advokatforeningen.
Som påpekt i høringsnotatet,
er ikke gjennomføring i et eget straffebud påkrevd etter protokollen
eller resolusjonen. Straffeloven kapittel 18 bygger likevel på at
folkerettslige kriminaliseringsforpliktelser bør gjennomføres i
spesialiserte straffebestemmelser. Dette er et lovgivningspolitisk
valg som er begrunnet i flere hensyn, og som departementet fastholder.
Det avgjørende for departementets syn er behovet for å kunne synliggjøre
en lojal gjennomføring av de folkerettslige forpliktelsene, som
er viktig av hensyn til det internasjonale samarbeidet mot terror.
Det legges til grunn at forslaget er i samsvar med menneskerettighetene.
Strafferammen foreslås
satt til fengsel inntil seks år. Dette er tilsvarende som i straffeloven
§ 145 om deltakelse i væpnet konflikt.
De folkerettslige
forpliktelsene til å kriminalisere reiser med terrorformål er i
utgangspunktet begrenset til reiser som foretas av statens egne
borgere og reiser fra statens eget territorium. Alle reiser fra
norsk territorium vil rammes av forslaget, jf. straffeloven § 4.
Ved at straffebudet plasseres i straffeloven kapittel 18, vil også
reiser som skjer fra utlandet, rammes dersom gjerningspersonen er
norsk statsborger eller er bosatt her. Reiser som foretas fra utlandet
av en utlending, kan straffes i Norge dersom vedkommende oppholder
seg i Norge, jf. straffeloven § 5 tredje ledd.
Etter gjeldende rett
styres adgangen til bruk av ulike tvangsmidler i straffeprosesslovens
fjerde del i betydelig grad av hvilken strafferamme det aktuelle
straffebudet har. Straffeprosessloven tar utgangspunkt i at adgangen til
bruk av tvangsmidler skal stå i forhold til lovbruddets grovhet.
Det er av betydning å forbeholde de mest inngripende tvangsmidlene
for de mest alvorlige straffbare forholdene. Det sentrale spørsmålet
er hvorvidt det er særlige forhold som tilsier at det er behov for
å utvide adgangen til skjulte tvangsmidler mer enn strafferammen
på fengsel inntil seks år skulle tilsi.
Departementet foreslår
at det i etterforskningen av saker om overtredelse av straffeloven
ny § 136 b om reiser med terrorformål skal kunne brukes skjulte
tvangsmidler i form av ransaking uten underretning (straffeprosessloven
§ 200 a), teknisk peileutstyr i klær, gjenstander mv. (straffeprosessloven
§ 202 c), kommunikasjonsavlytting (straffeprosessloven § 216 a)
og dataavlesing (straffeprosessloven § 216 o). Departementet tilføyer
at skjulte tvangsmidler bare kan brukes når vilkårene for dette
er oppfylt, herunder at et tvangsmiddel bare kan brukes når det
er tilstrekkelig grunn til det og inngrepet etter sakens art og
forholdene ellers ikke vil være uforholdsmessig, jf. straffeprosessloven
§ 170 a.