Bakgrunn

Følgende forslag fremmes i dokumentet:

1. Stortinget ber regjeringen undersøke hvor mange som ble drept og skadet av de bombene som ble sluppet av norske kampfly over Libya.

2. Stortinget ber regjeringen undersøke om daværende statsminister Jens Stoltenberg tilsidesatte Forsvarsdepartementets folkerettslige og grunnlovsmessige vurdering av at Norge kom i krig mot Libya, da han i Stortinget 29. mars 2011 uttalte at ‘Norge er i folkerettslig forstand ikke i krig’.

3. Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan man innenfor Grunnlovens rammer kan sikre at norsk forsvarsmakt ikke brukes utenfor landets grenser utenom ved selvforsvar eller i oppdrag under FN-ledelse.

4. Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan man kan sikre at regjeringsbeslutninger (kongelige resolusjoner) om norsk deltakelse i militæroperasjoner i utlandet må offentliggjøres før de trer i kraft. Resolusjonen må inneholde nødvendige fakta, begrunnelse og beskrivelser av økonomiske og administrative konsekvenser og dessuten inneholde: a) en vurdering av det folkerettslige grunnlaget for å delta i operasjonen, b) rammer for bruk av norsk militærmakt, herunder kommando og kontroll, c) rammer for våre alliertes bruk av militærmakt i operasjonen Norge deltar i, d) en vurdering av om kravene i Grunnloven § 25 blir oppfylt og en vurdering av om operasjonen er en «krig» i Grunnlovens forstand, og i så fall hva som gjør at den er «til forsvar av landet» i tråd med Grunnlovens § 26, e) målsettinger og f) varighet av innsatsen.»

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Anniken Huitfeldt, Martin Kolberg, Marianne Marthinsen, Leif Audun Sande og Jonas Gahr Støre, fra Høyre, Hårek Elvenes, Trond Helleland, Ingjerd Schou og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Hans Andreas Limi og Christian Tybring-Gjedde, fra Senterpartiet, Liv Signe Navarsete, fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, fra Venstre, Abid Q. Raja, og fra Kristelig Folkeparti, Knut Arild Hareide, viser til at Stortinget 18. april 2017 anmodet regjeringen om å ta initiativ til å gjennomføre en evaluering i egnet form av den norske militære og sivile deltakelsen i operasjonen i Libya 2011. Denne anmodningen ble vedtatt i forbindelse med Stortingets behandling av Afghanistan-rapporten.

Komiteen mener det er gjort en meget grundig og god jobb i utarbeidelsen av rapporten «Evaluering av norsk deltakelse i Libya-operasjonene i 2011». Rapporten gir en grundig gjennomgang av beslutningsprosesser og en helhetlig evaluering av norsk deltakelse i Libya-operasjonene i 2011. Komiteen mener rapporten gir viktige føringer og erfaringer for framtidige norske bidrag. Komiteen mener også at rapporten er med på å bidra til en bedre og mer opplyst offentlig debatt om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Komiteen mener det er riktig og viktig at slike militære operasjoner blir evaluert og gjennomgått. Det vil kunne gi forbedringer for fremtidige operasjoner av denne typen og gi økt tillit i befolkningen. Komiteen mener Afghanistan- og Libya-rapportene er gode eksempler på hvordan man kan evaluere operasjoner av tilsvarende størrelse og karakter.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at Libya-utvalget fikk i oppdrag å evaluere om Norge etterlevde sine humanitærrettslige forpliktelser under deltakelsen i Libya-operasjonene. Flertallet har notert seg at utvalget konkluderer med at det ikke finnes holdepunkter for å hevde at norske tokt har skjedd utenfor rammene av Norges humanitærrettslige forpliktelser, eller at det foreligger utilsiktede sivile dødsfall som resultat av norske tokt.

I Dokument 8:68 (2018–2019) foreslås at regjeringen bes undersøke hvor mange som ble drept og skadet av de bombene som ble sluppet av norske kampfly over Libya. Flertallet har merket seg at NATOs operasjoner i Libya i 2011 blant annet har vært gjenstand for undersøkelser av en FN-kommisjon i 2012. Forsvarsdepartementet opplyser i sin uttalelse om saken at denne kommisjonen:

«konkluderte med at NATO utviste stor aktsomhet og traff en rekke forholdsregler for å unngå at sivile liv gikk tapt. På norsk side har Forsvaret, bl.a. i forbindelse med FN-kommisjonen og NATOs undersøkelser av mål der det forelå mistanke om sivile følgeskader, gjennomgått alle norske bombemål. Konklusjonen var at ingen av de målene som var gjenstand for internasjonale undersøkelser på grunn av mistanker om sivile følgeskader, ble angrepet av norske fly.»

Ved gjennomføring av hele 588 bombetokt kan man etter flertallets syn ikke utelukke at det kan skje utilsiktede sivile tap. Flertallet anser det imidlertid prinsipielt viktig at det utvises stor aktsomhet og treffes forholdsregler for å unngå dette, slik konklusjonen også var i FN-kommisjonens rapport. Flertallet har notert seg at konklusjonene fra det norske Libya-utvalget samsvarer godt med FN-kommisjonens vurdering.

Flertallet viser til at det gjelder en klar ansvarsfordeling mellom storting og regjering knyttet til norsk deltakelse i internasjonale operasjoner. Flertallet mener det er riktig at ansvarsfordelingen ligger fast, der det er regjeringen som den utøvende makt som beslutter eventuell norsk deltakelse i internasjonale operasjoner. Flertallet viser til at det ikke kreves vedtak i Stortinget. Flertallet mener det er viktig at det gjennomføres en reell konsultasjon med Stortinget, men understreker samtidig at dette ikke fratar regjeringen det fulle ansvaret for beslutningen. Flertallet mener både folkeretten og grunnloven åpner for at norske styrker kan delta i militære operasjoner ut over de to situasjonene forslagsstiller henviser til, og vil understreke at det forut for beslutningen om norsk deltakelse forelå et mandat fra FNs sikkerhetsråd. Flertallet mener det ikke er hensiktsmessig å innskrenke handlingsrommet på den måten forslag 3 innebærer.

Flertallet mener det må legges vekt på å sikre og styrke åpenheten om slike viktige regjeringsbeslutninger. Kongelige resolusjoner som omhandler norske styrkebidrag til internasjonale operasjoner, bør etter flertallets syn som hovedregel offentliggjøres for å bidra til større tillit til regjeringens beslutningsgrunnlag. Flertallet viser til at kongelige resolusjoner trer i kraft umiddelbart, om ikke annet er oppgitt i selve beslutningen. Flertallet har for øvrig merket seg at det i Forsvarsdepartementets uttalelse om Dokument 8:68 (2018–2019) bekreftes at man legger vekt på å styrke åpenheten, samtidig som det tilføyes at

«Det vil for eksempel ikke være aktuelt å offentliggjøre informasjon som utfordrer operasjonssikkerhet, sikkerheten til personell eller forholdet til allierte. Ordningen med lukkede konsultasjoner og deling av gradert informasjon med Stortinget fungerer godt og har gjort det over lang tid.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader og forslag i behandlingen av redegjørelse nr. 6 (2018–2019), Innst. 226 S (2018–2019), hvor spørsmålene om sivile dødsfall i Libya-krigen, bruk av norsk forsvarsmakt i utlandet og også åpenhet og skriftliggjøring av grunnlaget for å gå til krig er grundig omtalt.

Dette medlem mener i likhet med forslagsstiller at Grunnloven §§ 25 og 26 bør revideres. Dette medlem vil likevel peke på at det er Stortinget som vedtar grunnlovsendringer, og at forslag må komme fra Stortinget.

Dette medlem viser til at Libya-rapporten påpeker at daværende statsminister Stoltenbergs uttalelser i Stortinget 29. mars 2011

«står i kontrast til det skrivet som Forsvarsdepartementet hadde oversendt Forsvarsstaben 24. mars om rettslige rammebetingelser for norske styrker i Libya.»

Dette medlem viser til utvalgets kritiske vurderinger rundt dette og understreker betydningen av politisk klarhet rundt rettslige rammebetingelser og at dette kommuniseres tydelig til både Stortinget og befolkningen. Dette medlem mener derfor at en viktig lærdom fra Libya-rapporten og Norges bidrag er at deltakelse i internasjonale militæroperasjoner må begrunnes skriftlig, og at beslutningen må opp til en votering i Stortinget. Dette medlem viser til sine forslag i Innst. 226 S (2018–2019) som omhandler dette.