Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ruth Grung, Cecilie Myrseth, Nils Kristen Sandtrøen og Terje Aasland,
fra Høyre, Margunn Ebbesen, Linda C. Hofstad Helleland, Kårstein
Eidem Løvaas og Tom-Christer Nilsen, fra Fremskrittspartiet, Morten
Ørsal Johansen og Bengt Rune Strifeldt, fra Senterpartiet, Geir
Adelsten Iversen og lederen Geir Pollestad, fra Sosialistisk Venstreparti,
Torgeir Knag Fylkesnes, fra Venstre, André N. Skjelstad, og fra
Kristelig Folkeparti, Steinar Reiten, viser til representantforslaget
om å innføre tidsbegrensning på tillatelser for akvakultur. Det
legges til grunn at forslaget gjelder hele akvakulturlovens virkeområde, både
antallsbegrensede konsesjoner; laks, ørret og regnbueørret etter
akvakulturloven § 7, og andre arter. Representantforslaget inneholder
to forslag hvis intensjon er å tidsbegrense varigheten av tillatelsen
til å bruke sjøallmenningen, og å utrede hvordan dette kan gjennomføres,
samt muligheten for å gjøre dette for allerede tildelte ikke-tidsbegrensede
tillatelser.
Komiteen vil peke på at det
ikke er tillatelsen i seg selv som avgjør disponeringen av allmenningen
til formål akvakultur. Formålsdisponeringen skjer gjennom plan-
og bygningslovens bestemmelser om kommunale areal- og reguleringsplaner.
Det er således kommunene som setter av areal av allmenningen til
dette formålet, og det tilligger kommunen å avgjøre omfanget og
eventuell varighet av en slik disponering gjennom planvedtak. Kommunen
kan også endre planformål i et område. Tillatelser tildeles etter
akvakulturloven § 6, der det allerede foreligger en slik arealdisponering.
Tillatelsen bestemmer hvem som får lov til å benytte et område som er
disponert til formål akvakultur. Det legges til grunn at forslaget
ikke omfatter kommunenes rett til arealdisponering, men kun omfatter
varigheten av tillatelsen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at Stortinget behandlet systemet for havbruk ved behandlingen av Meld.
St. 16 (2014–2015) Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst
i norsk lakse- og ørretoppdrett. En samlet næringskomite valgte
da å ikke gjøre endringer i systemet for konsesjonslengde, og næringskomiteen
uttalte i Innst. 361 S (2014–2015) at:
«Komiteen mener det
også for havbruksnæringen er avgjørende med forutsigbare rammevilkår.»
«Trafikklyssystemet»
for regulering av omfang/vekst hadde sitt første virkeår i fjor
og er ikke fullt operativt før i 2019 (reduksjon av biomasse i rød
sone).
Flertallet viser for øvrig
til Nærings- og fiskeridepartementets vurdering av forslaget i brev
av 19. november 2018 (vedlagt innstillingen).
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
at staten skal ha råderetten over fellesskapets ressurser, slik
som retten til å drive havbruk i vår felles allmenning.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at retten
til beskyttet næringsutøvelse gjennom havbrukstillatelse kan sidestilles
med andre næringer der det gis en eksklusiv rett til å utnytte en
begrenset naturressurs, som innenfor fiskeri.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
at tillatelse innenfor havbruksnæringen i dag gir en beskyttet rett
til næringsutøvelse. Frem til 2002 ble tillatelser tildelt vederlagsfritt.
Verdien av denne retten ble tydeliggjort i den siste auksjonen knyttet
til årets tildelte kapasitetsvekst. Gjennomsnittsprisen per tillatelse
ble på hele 151 mill. kroner.
Disse medlemmer mener prisen
for å komme inn i næringen, eller for å øke kapasiteten, er blitt
så høy at den utfordrer innovasjonsevnen, mangfoldet og fremtidig
verdiskaping i havbruksnæringen. Det er grunn til å anta at en tydeliggjøring
av varigheten på en havbrukstillatelse vil påvirke prisen og gi
staten større muligheter til å legge føringer for ønsket utvikling
i havbruksnæringen. Tillatelsen må være av en slik varighet at den
gir forutsigbarhet for investeringer, innovasjon og forsvarlig drift.
Det samme hensyn må tas ved eventuell forlengelse av tillatelsen,
og det må sikres gode overgangsordninger.
Disse medlemmer er opptatt
av å videreutvikle en bærekraftig havbruksnæring som skaper mest
mulig lønnsomme arbeidsplasser og verdiskaping i Norge. Da trenger
vi rammebetingelser som kombinerer forsvarlig vekst med godt omdømme.
Det er derfor viktig å sørge for å videreføre mangfoldet i næringen
med både solide lokale selskaper og større industriselskaper.
Tidsbegrenset tillatelse
til å drive havbruk er det vanlige i andre land som er store innenfor
havbruk. I Skottland betales det en årlig leie for bruk av areal,
og varigheten på tillatelsen er normalt 15 år. Konsesjonene i Canada
er i utgangspunktet ettårige, og fornyes rutinemessig. I Spania
gis tillatelse for ti år om gangen, og det gjelder en maksimumsgrense
for fornying på 30 eller 50 år. Både Spania og Chile har også eierbegrensninger
på nasjonalitet. Disse
medlemmer mener disse lands ordninger bør vurderes i utredningen
som foreslås.
I tillegg til tidsbegrensning
av havbrukstillatelser mener disse medlemmer at det bør
innføres et prinsipp om leie av retten til å drive havbruk. Det
vil også sikre økt forutsigbarhet for kommuner som stiller areal
til disposisjon for havbruk.
På denne bakgrunn
fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at retten til å drive havbruk i vår felles
allmenning tidsbegrenses.»
«Stortinget
ber regjeringen gjennomføre en utredning med sikte på å innføre
en tidsbegrensning av nye havbrukstillatelser, og komme tilbake
til Stortinget med forslag om hvordan dette kan gjennomføres. Tillatelsene
må ha en varighet og overgangsordninger som gir forutsigbarhet for
investeringer, innovasjon og forsvarlig drift. En slik utredning
bør også omfatte en vurdering av varighet på allerede gitte tillatelser,
og om det kan settes en tidsbegrensning for disse.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede en ordning med at staten leier ut konsesjoner
til de mindre selskapene.»