Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Åsmund Aukrust, Else-May Botten, Espen Barth Eide, Hege Haukeland Liadal og Runar Sjåstad, fra Høyre, Liv Kari Eskeland, Stefan Heggelund, Aase Simonsen og Lene Westgaard-Halle, fra Fremskrittspartiet, Terje Halleland og Gisle Meininger Saudland, fra Senterpartiet, Sandra Borch og Ole André Myhrvold, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Haltbrekken, fra Venstre, lederen Ketil Kjenseth, fra Kristelig Folkeparti, Tore Storehaug, og fra Miljøpartiet De Grønne, Une Bastholm, viser til Representantforslag 239 S (2017–2018) om erstatningsreglene ved tap av beitedyr til rovvilt.

Komiteen viser til den todelte målsettingen i norsk rovdyrpolitikk, hvor det skal sikres bærekraftige rovviltbestander og fortsatt aktiv bruk av utmarksressursene og levende lokalsamfunn.

Komiteen viser til at for at den todelte målsettingen skal ivaretas, er det avgjørende at det føres en tydelig geografisk differensiert forvaltning som, så langt det er mulig, skiller rovvilt og beitedyr. Det bidrar til et lavt konfliktnivå og tillit til en god og forutsigbar forvaltning.

Komiteen viser til at norsk rovdyrpolitikk må baseres på naturmangfoldloven og være i tråd med Bernkonvensjonen.

Komiteen viser til at Norge har vedtatt et bredt rovviltforlik i 2004, et enstemmig rovdyrforlik i 2011 og et forlik om ulv mellom Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet i 2016.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, forutsetter at de vedtatte føringene fra stortingsflertallet blir fulgt opp av regjeringen og klima- og miljøministeren.

Komiteen viser til at midler til gode forebyggende tiltak og en god erstatningsordning for tap av beitedyr er sentralt for å sikre oppslutning i folket om rovdyrpolitikken.

Komiteen viser til at forslaget ber regjeringen legge fram forslag til endring i erstatningsbestemmelsen i naturmangfoldloven § 19 som sikrer grunneiere i yngleområder for rovdyr full erstatning ved beitenekt og tap av næringsgrunnlag dersom husdyrhold må oppgis, eller ved plikt til omfattende forebyggende tiltak. Forslaget må sikre den næringsdrivende valgrett mellom full erstatning for økonomiske tap ved opphør av dyrehold eller økonomiske ekstrabelastninger ved fortsatt dyrehold. Det gjøres oppmerksom på at midler etter forskriften til forebyggende tiltak og erstatning for tap av beitedyr til rovvilt regulerer to ulike situasjoner. Erstatning reguleres i naturmangfoldloven og er en bestemmelse som gir rett til full erstatning dersom visse vilkår er oppfylt, mens forskriften om forebyggende tiltak er en tilskuddsordning man kan søke om midler fra til for eksempel forsinket beiteslipp og tidlig nedsanking, men hvor man ikke har krav på tilskudd.

Komiteen viser til at det på rovviltfeltet er etablert mange ordninger med ulike former for økonomisk kompensasjon. Det er også en egen ordning for kompensasjon ved vedtak om beiterestriksjoner etter dyrevelferdsloven.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til at forslaget ber om at regjeringen sørger for at naturmangfoldloven § 19 oppfylles, og at praksis med avkortning av erstatning opphører når rovvilt framstår som eneste reelle skadeårsak. Flertallet viser til at det i dag utbetales full erstatning for tap av sau og tamrein til rovvilt. Om lag 10 pst. av utbetalt erstatning baserer seg på dokumenterbare skader, mens 90 pst. baserer seg på sannsynliggjorte skader.

Komiteen viser til at det er behov for mer kunnskap om tapsårsaker for beitedyr, og at Klima- og miljødepartementet har satt i gang et prosjekt med mål om å styrke kunnskapen om ulike tapsårsaker på utmarksbeite. Det er viktig at berørte instanser stiller relevante data til rådighet for prosjektet.

Komiteen viser til at det i forslaget bes om at regjeringen sørger for at forskriften om erstatning når husdyr blir drept eller skadet av rovvilt, endres i samsvar med de retningslinjer som ble gitt for erstatningsoppgjøret i 2017 for Oslo, Akershus og Oppland. Det vises til at retningslinjene for oppgjøret i Oppland og Akershus i 2017 innebar en særskilt ordning for kompensasjon etter tilskuddsforskriften om forebyggende og konfliktdempende tiltak, som ikke må forveksles med erstatningsforskriften som gjelder full erstatning for dokumenterte og sannsynliggjorte rovviltskader på husdyr og tamrein.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, påpeker at det er flere erstatnings- og kompensasjonsordninger som virker sammen, med det mål at storsamfunnet skal dekke omkostningene ved å ha rovdyr i Norge. Disse ble delvis etablert i en tid med langt mindre bestander og derfor på bakgrunn av mindre praktisk erfaring med økende bestander av store rovdyr. Flertallet mener derfor det er nødvendig med en vurdering av erstatningsordningene og kompensasjonsordningen (FKT). Dette er viktig for å bidra til ro om rovdyrpolitikken, at tapene går ytterligere ned, å skape forutsigbarhet for næringsdrivende og å sikre at ordningene i størst mulig grad blir objektivt rettferdige.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en vurdering av erstatningsordningene for tap av beitedyr til rovvilt og kompensasjonsordningen (FKT) og rapportere til Stortinget på egnet måte.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at næringsdrivende innenfor yngleområdene for stort rovvilt er sterkt presset av det nåværende forvaltningsregimet, og at én av flere utfordringer er at erstatningsordningene ikke er innrettet slik at de næringsdrivende får full kompensasjon for de tap som rovviltpolitikken medfører. Disse medlemmer viser til at dette er noe grunneiere har krav på i medhold av naturmangfoldloven § 19 og eiendomsvernet etter den europeiske menneskerettskonvensjon, tilleggsprotokoll 1 artikkel 1 (EMK T1.1).

Disse medlemmer mener at erstatningsordningene ikke tar høyde for at det i enkelte områder ikke lenger er mulig å opprettholde reindrift og/eller husdyrhold, og at det i andre områder innebærer reduserte næringsmuligheter for grunneierne. Disse medlemmer vil peke på det paradoksale i at dette så fremstilles av miljøforvaltningen som en gevinst ved at opphør i dyrehold gir færre rovviltskader.

Disse medlemmer mener at staten ikke fullt ut kompenserer de nødvendige skadeforebyggende tiltak som den enkelte næringsdrivende må gjennomføre i og ved rovviltsonene. Disse medlemmer viser til at hovedproblemet i denne sammenhengen er at det ikke er avsatt tilstrekkelig med midler (FKT-midler) til å dekke de forebyggende tiltak som dyreeier må gjennomføre, og at slike tiltak som regel er en forutsetning for erstatning. Disse medlemmer mener at dette over tid fører til at husdyreiere gir opp og legger ned driften.

Disse medlemmer vil påpeke at det er slik at grunneiere i yngleområder for rovdyr lider tilsvarende og i noen tilfeller større økonomiske belastninger enn grunneiere innenfor verneområder som nasjonalparker, landskapsvernområder og naturreservater. Grunneierne i verneområder har, etter det disse medlemmer vet, krav på erstatning for økonomisk tap når vernet medfører at det blir vanskelig å drive videre, jf. naturmangfoldloven § 50. Disse medlemmer vil vise til de folkerettslige forpliktelser som Norge har sluttet seg til, som innebærer at staten skal bære de økonomiske belastninger som enkeltborgere påføres ved rådighetsinnskrenkninger og redusert mulighet til å utnytte egen eiendom i næringsøyemed.

Disse medlemmer mener etter dette at staten må erstatte de reelle kostnadene ved forebyggende tiltak og driftsomlegging i rovviltsonene på linje med erstatningsreglene ved etablering av verneområder. Det er disse medlemmers mening at naturmangfoldloven § 19 derfor må endres slik at den er likelydende med § 50 i samme lov.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil peke på at et annet problem ved dagens erstatningsordning er at det ikke sikres full kompensasjon for berørte beitebrukere ved rovviltangrep.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til utfordringer i forvaltningspraksis knyttet til forskrift om erstatning når husdyr blir drept eller skadet av rovvilt. Disse medlemmer viser til at det ved tap av husdyr til rovdyr ytes erstatning når kadaver gjenfinnes. I tilfeller hvor kadaver ikke gjenfinnes, noe som ofte ikke lar seg gjøre, kan det likevel gis erstatning ut over normaltapet dersom det er sannsynlighetsovervekt for at det enkelte dyr er drept eller skadet av rovvilt. Disse medlemmer er kjent med at det i mange saker konkluderes med at rovvilt ikke er sannsynlig skadevolder, til tross for at det er dokumentert forekomst av rovvilt i området og det ekstraordinære tapet ikke kan forklares på annen måte. Disse medlemmer er videre kjent med at dette skjer selv om beitebruker kan dokumentere at dyra har vært friske, og at det ikke er noe kritikkverdig for øvrig ved beiteholdet. Resultatet er dermed at erstatningen urettmessig avkortes slik at full erstatning ikke ytes.

Disse medlemmer vil også peke på en annen utfordring. I den grad det ytes erstatning for merarbeid ved rovdyrangrep, gis dette bare til dem som faktisk har tapt husdyr. Ved forekomst av rovdyr i et beiteprioritert område nedlegger beitelagene utallige timer med merarbeid og har ekstrakostnader for å begrense skadeomfanget samt for å dokumentere oppstått tap. Disse medlemmer viser til at dagens erstatningsordning bare sikrer erstatning for en begrenset del av disse utgiftene, og heller ikke for alle beitebrukerne. Når dyrene ikke kan nytte utmarksbeitene i den perioden som er nødvendig for å oppnå utmarksbeitetilskudd, påføres bonden tap som følge av dette.

Disse medlemmer vil til slutt vise til at det ble gitt egne retningslinjer ved Fylkesmannen i henholdsvis Oslo og Akershus og Oppland for å sikre full erstatning etter de store tapene til ulv i 2017. Disse medlemmer viser til at behovet for egne retningslinjer understreker at dagens erstatningsordning ikke er tilfredsstillende, og at forskrift om erstatning ved tap av husdyr til rovvilt må endres slik at den kommer i samsvar med de nevnte retningslinjene som ble utarbeidet i 2017.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag til endring i erstatningsbestemmelsen i naturmangfoldloven § 19 som sikrer grunneiere i yngleområder for rovdyr full erstatning ved beitenekt og tap av næringsgrunnlag dersom husdyrhold må oppgis, eller ved plikt til omfattende forebyggende tiltak. Forslaget må sikre den næringsdrivende valgrett mellom full erstatning for økonomiske tap ved opphør av dyrehold eller økonomiske ekstrabelastninger ved fortsatt dyrehold.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at naturmangfoldloven § 19, hvor det heter at staten skal yte full erstatning for tap og følgekostnader når husdyr og tamrein skades eller drepes av rovvilt, blir oppfylt. Det må sikres at praksis med avkortning av erstatning opphører når rovvilt fremstår som eneste reelle skadeårsak.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at forskrift om erstatning når husdyr blir drept eller skadet av rovvilt, endres i samsvar med de retningslinjer som ble gitt for erstatningsoppgjøret i 2017 for Oslo, Akershus og Oppland.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser for øvrig til sine merknader i Innst. 330 S (2015–2016), der man sammen med Venstre og Miljøpartiet de Grønne kommer med flere forslag om å satse mer på konfliktdempende og tapsforebyggende tiltak, og der man tar til orde for å sette i gang forsøk med risikobaserte erstatningsordninger for å innhente kompetanse og erfaring.