Vedlegg 1 - Brev fra Kunnskapsdepartementet v/statsråd Iselin Nybø til utdannings- og forskningskomiteen, datert 22. august 2018

Vedlegg 1
Representantforslag – Dokument 8:234 S (2017–2018) om bedre tilrettelegging for toppidrettsutøvere og utdanning

Det vises til brev 11. juni 2018 med anmodning om statsrådens kommentar til representantforslag 5. juni 2018 fra stortingsrepresentantene Kari Henriksen, Rigmor Aasrud, Kristian Torve, Nina Sandberg og Arild Grande om bedre tilrettelegging for toppidrettsutøvere og utdanning – Dokument 8:234 S (2017–2018). Representantene stiller her tre forslag:

  • 1. Stortinget ber regjeringen bidra til at toppidrettsutøvere kan ta utdanning gjennom å utvikle flere tilpassede studietilbud, og legge bedre til rette for deltidsstudenter. Regjeringen oppfordres i denne sammenheng til å utrede en endring av kravet om 50 pst. studier for å få utdanningsstøtte i Statens lånekasse for utdanning.

  • 2. Stortinget ber regjeringen å åpne for at toppidrettsutøvere og andre med særlig grunn får mulighet til å søke om utdanningsstøtte ut over åtte år. Dette skal begrunnes særskilt og søkes om til Statens lånekasse for utdanning.

  • 3. Stortinget ber regjeringen følge opp at utdanningsinstitusjonene (universiteter, høyskoler og fagskoler) utvikler flere og tilpassede studietilbud.

Generelt vil jeg si meg enig med representantene Henriksen, Aasrud, Torve, Sandberg og Grande i at det er viktig at toppidrettsutøvere har mulighet til å ta utdanning slik at de er rustet for arbeidslivet når idrettskarrieren er over. Det er også i dag krav om å legge til rette for studenter med særskilte behov i universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven.

Når det gjelder den praktiske muligheten for tilpasning av studietilbud, er det først og fremst de aktuelle lærestedene, idrettsorganisasjonene og studentene som i samarbeid må finne fram til løsninger for at toppidrett og studier skal kunne kombineres på en god måte. Dette gjøres i stor grad i dag, blant annet gjennom samarbeid mellom Olympiatoppen og en rekke institusjoner om tilrettelegging av studiene.

Til forslag 1:

Formelt er det lagt til rette for tilrettelegging av studiegjennomføringen for studenter med særskilte behov i universitets- og høyskoleloven (uhl) § 4-3 Læringsmiljø nr. 5:

Institusjonene skal så langt det er mulig og rimelig legge studiesituasjonen til rette for studenter med særskilte behov. Tilretteleggingen må ikke føre til reduksjon av de faglige krav som stilles ved det enkelte studium.

Lov om høyere yrkesfaglig utdanning (fagskoleloven) har en tilsvarende bestemmelse i § 14 Læringsmiljø fjerde ledd:

Fagskolen skal, så langt det er rimelig, legge studiesituasjonen til rette for studenter med særskilte behov. Tilretteleggingen skal ikke føre til en reduksjon av de faglige kravene som stilles i den enkelte utdanningen.

Ved universitetene og høyskolene er i tillegg utdanningsplanen et godt verktøy for å planlegge studieprogresjon i det tempoet som passer den enkelte toppidrettsutøverstudent.

Forslagsstillerne viser til at det ifølge Olympiatoppen er rundt 550 toppidrettsutøvere, der mange vil ha særskilt behov for tilrettelegging. De utgjør dermed en liten gruppe sett opp mot de i alt vel 250 000 studentene i høyere utdanning. Det kan heller ikke utelukkes at toppidrettsutøverne vil ønske å spre seg på nesten like mange studieprogram, om de da alle ønsker å studere.

For at det skal være økonomisk regningssvarende for universitetene og høyskolene å opprette særskilt tilrettelagte deltidsutdanninger, må de være sikre på at de har et tilstrekkelig antall studenter som ønsker å ta samme studieprogram i samme tempo. Spørsmålet er hvor lett det i praksis vil være å få til slike samkjørte grupper av toppidrettsutøvere, da jeg antar at ønskene og mulighetene deres for studieprogresjon vil variere ut fra både personlige forhold og ulike krav i de ulike idrettene.

Etter min vurdering kan det å videreutvikle digitale løsninger og nettbaserte tilbud være nyttig for denne gruppen, og i mange tilfeller mer treffsikkert enn deltidsstudier. Digitalisering er et av regjeringens satsningsområder i høyere utdanning, og jeg har stor tro på at det vil kunne bidra til bedre tilrettelegging for ulike studentgrupper, ikke minst dem som ønsker å kombinere studiene med en toppidrettskarriere med mye reising.

Etter gjeldende regelverk stilles det krav om at studiebelastningen må være minst 50 pst. for at det skal kunne gis økonomisk støtte gjennom Lånekassen til deltidsutdanning. Kravet har eksistert i lang tid og bygger blant annet på en prinsipiell tanke om at utdanningsstøtteordningen skal være forbeholdt personer som har utdanning som sin hovedbeskjeftigelse, dvs. personer som antas å bruke minst halvparten av en ordinær arbeidsuke på utdanningsaktiviteter.

Utdanningsstøtteordningen har historisk primært vært rettet inn mot unge førstegangsstudenter i heltidsutdanning. Utviklingen går imidlertid i retning av en stadig mer mangfoldig studentgruppe, som gir grunn til å vurdere justeringer i støtteordningen for å gjøre den bedre tilpasset ulike gruppers behov. Dette ble også fremholdt i Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning.

Departementet er som del av arbeidet med kompetansereform i gang med å utrede tiltak som kan gjøre utdanningsstøtteordningene mer fleksible og dermed mer relevante for dem som ikke er tradisjonelle heltidsstudenter. Dagens mimimumskrav om 50 pst. studiebelastning for å kunne få støtte er et av flere elementer som vil bli sett nærmere på i denne sammenhengen.

Jeg er enig med forslagsstillerne i at toppidrettsutøvere er en gruppe som kan ha særskilte utfordringer med å kombinere yrkesutøvelse og utdanning, men slike utfordringer har også andre grupper. Voksne som ønsker å ta etter- og videreutdanning ved siden av jobb, for å møte krav om omstilling i arbeidslivet, vil for eksempel også møte de samme utfordringene. Hvis en ordning innføres særskilt for toppidrettsutøvere, kan det tenkes flere grupper av støttemottakere som også vil be om lignende ordninger. For eksempel har personer med nedsatt funksjonsevne i dag spesielle rettigheter ved manglende tilrettelegging av studiene, og vil kunne ha nytte av en mer generell ordning som innbefatter redusert krav til studiebelastning for å kunne få støtte. Personer med tunge omsorgsoppgaver i familien og utøvende kunstnere med usikre inntektsutsikter er andre eksempler på grupper som vil kunne ha nytte av et lavere studiebelastningskrav. Dagens regelverk bygger på en likebehandling av alle grupper. En eventuell reduksjon i studiebelastningskravet åpner for at flere enn i dag vil kunne søke utdanningsstøtte, og vil dermed være en sak med budsjettkonsekvenser.

Det er gjort et grovmasket anslag over provenyeffekten av å redusere studiebelastningskravet i støtteordningen til 25 pst. eksklusivt for toppidrettsutøvere. Beregningene er basert på at ikke alle toppidrettsutøvere vil ta studier. Dersom 200 nye personer trer inn i støtteordningen med 25 pst. deltidsstøtte, er utgiftene til stipend og rentestøtte anslått til å øke med om lag 850 000 kroner (helårseffekt). Et redusert studiebelastningskrav kun for toppidrettsutøvere vil imidlertid bryte med prinsippet om likebehandling. Dersom samme endring i studiebelastningskravet gjøres generelt gjeldende for hele befolkningen, må det antas at langt flere nye personer vil være aktuelle for å motta støtte. Det er høyst usikkert hvor mange dette vil bli, men om antallet nye støttemottakere med 25 pst. deltidsstøtte eksempelvis skulle bli 5 000, anslås utgiftene til stipend og rentestøtte å øke med om lag 24 mill. kroner (helårseffekt).

Til forslag 2:

I dag er den totale tidsrammen for støtte til høyere utdanning og andre utdanninger som er omfattet av samme regelverk, blant annet fagskoleutdanning og videregående opplæring for voksne, åtte år. Grensen er den samme enten man mottar støtte til heltids- eller deltidsstudier. De aller fleste støttemottakerne mottar bare heltidsstøtte, og for denne gruppen mener jeg at en støttetidsramme på åtte år må kunne sies å være tilstrekkelig. For dem som bruker hele eller store deler av støttetidsrammen til deltidsstudier, kan en grense på åtte år likevel oppleves som snau. Om man eksempelvis utelukkende mottar støtte til 50 pst. deltidsstudier, vil man med normal studieprogresjon ikke kunne få støtte til å ta mer enn 240 studiepoeng, noe som svarer til fire års heltidsstudier.

Som nevnt i kommentaren til forslag 1, er departementet i gang med å utrede tiltak som kan gjøre utdanningsstøtteordningen mer fleksibel for dem som ikke er tradisjonelle heltidsstudenter. Reglene om støttetidsramme er aktuelle å se nærmere på i denne sammenhengen. To alternative tilnærminger bør etter mitt syn da vurderes:

A) En generell ordning som innebærer en viss, forholdsmessig utvidelse av støttetidsrammen for alle personer som periodevis har mottatt deltidsstøtte.

B) En særordning som gir klart avgrensede grupper med særlig grunn rett til en viss utvidelse av støttetidsrammen. En slik type ordning finnes for øvrig i dagens regelverk for støttemottakere som har blitt forsinket i utdanningen på grunn av sykdom, på grunn av at de har fått barn i utdanningsperioden, eller på grunn av manglende tilrettelegging for nedsatt funksjonsevne.

Siden toppidrettsutøvere er en gruppe som typisk vil ha behov for å bruke betydelige deler av støttetidsrammen til deltidsutdanning, er jeg enig med forslagsstillerne i at denne gruppen bør omfattes dersom det lages en ny særordning, jf. alternativ B over. Som også forslagsformuleringen indikerer, vil det imidlertid være andre grupper enn toppidrettsutøvere som også kan ha en god begrunnelse for å få utvidet støttetidsramme gjennom en slik særordning. I den forbindelse kan det være utfordringer med å lage gode og treffsikre avgrensningsregler, som oppleves som rettferdige av støtteordningens brukere og som er relativt enkle å forvalte. Slike utfordringer må det antas å bli mindre av dersom det lages en mer generell ordning, jf. alternativ A over. Uansett hvilken tilnærming som legges til grunn, vil en eventuell endring i reglene om støttetidsramme være en sak med budsjettkonsekvenser.

Det er gjort et grovmasket anslag over provenyeffekten av å innføre en særordning i støttetidsreglene for toppidrettsutøvere. En slik ordning kan tenkes utformet på mange ulike måter, men vil uansett bryte med dagens regelverk der det som hovedprinsipp er likebehandling som er lagt til grunn. I beregningene nedenfor er det lagt til grunn en ordning som går ut på at toppidrettsutøvere kan få utvidet støttetidsrammen tilsvarende det antallet semester som de har mottatt mindre enn 50 pst. deltidsstøtte (innretningen forutsetter dermed at dagens studiebelastningskrav senkes, jf. forslag 1), likevel slik at det maksimalt kan gis fire semesters utvidelse. Med en slik innretning er det anslått at utgiftene til stipend og rentestøtte vil øke med om lag 1,3 mill. kroner (helårseffekt). Anslaget er basert på at 200 toppidrettsutøvere vil motta støtte i ett år utover dagens støttetidsramme, mens 100 vil motta støtte i to år ekstra. En slik endring vil også medføre økt behov for saksbehandlingskapasitet i Lånekassen, da søknader må behandles manuelt.

Dersom tilsvarende endring i støttetidsreglene gjøres generelt gjeldende for hele befolkningen, må det antas at betydelig flere vil motta støtte utover åtte år. Det er svært usikkert hvor mange dette vil bli, men om antallet med ett og to års utvidet støttetid eksempelvis skulle bli henholdsvis 1 000 og 500, anslås utgiftene til stipend og rentestøtte å øke med om lag 6 mill. kroner (helårseffekt). Dette kommer i tillegg til de anslåtte kostnadene ved å redusere studiebelastningskravet (jf. kommentar til forslag 1), siden den omtalte endringen i støttetidsreglene forutsetter at dagens studiebelastningskrav senkes.

Til forslag 3:

Hvor stor grad av tilrettelegging som er "mulig og rimelig", jf. uhl § 4-3 nr. 5 sitert over, vil variere mellom ulike studieprogram: I studier med obligatoriske krav til praksis og/eller laboratorieøvelser, ev. andre arbeidskrav som fordrer tilstedeværelse på bestemte tidspunkt, er det gjerne mindre rom for fleksibilitet enn i rent teoretiske studier.

Olympiatoppen bidrar til at utøverne kan studere ved at den har fastsatt krav til toppidrettsstatus slik at særforbundene kan gi de aktuelle utøverne nødvendig dokumentasjon for særskilte behov for tilrettelegging.

I tillegg har Olympiatoppen inngått avtaler med en rekke høyere utdanningsinstitusjoner om tilrettelegging av studier for at toppidrettsutøverne skal få mulighet å kombinere toppidrettssatsing med utdanning, se http://www.olympiatoppen.no/fagomraader/utdanning_og_karriere/toppidrettogstudier/studiesteder/avtaler_og_ordninger/page6907.html

Norges idrettshøgskole har dessuten en egen "idrettens kvote", der inntil ti studieplasser på førsteåret kan tildeles søkere som er innstilt av Olympiatoppen.

Institusjonene som har inngått avtale med Olympiatoppen om å tilrettelegge for at toppidrettsutøvere kan kombinere studier og idrett, har også egen kontaktperson for denne gruppen. Ved mange universiteter og høyskoler tilrettelegges det allerede godt for toppidrettsutøverstudentene. Samarbeid mellom Olympiatoppen og NTNU gjør at NTNU i år har over 200 idrettsstudenter med tilrettelagt studieløp – hvorav fem deltok i vinter-OL i Pyeongchang. Ved Høgskolen i Innlandet har over 150 toppidrettsstudenter tilrettelagte studieløp, med egne toppidrettsveiledere som bistår studentene med alt fra utdanningsplaner til gjennomføring. OsloMet – storbyuniversitetet nevner flere aktuelle former for tilrettelegging på sine nettsider:

  • fleksibilitet i studieløpet

  • fleksibilitet ved obligatorisk aktivitet

  • individuell utdanningsplan

  • desentralisert eksamen (dvs. at eksamen avvikles ved et alternativt lærested)

For at flere toppidrettsutøvere skal få tilrettelagte studietilbud, vil jeg imidlertid på egnet måte oppfordre de institusjonene som ikke allerede har en avtale med Olympiatoppen om tilrettelegging av studier og toppidrett, om å inngå slik avtale.

Avslutningsvis vil jeg minne om at tilrettelegging er noe som skjer begge veier – også idretten ved særforbundene har et ansvar for å hjelpe sine utøvere til å få gjennomført studier i perioden mens de er aktive. Tradisjonelt har det vært forskjeller mellom særforbundene mht. tilpasningen av samlinger og andre aktiviteter til studiene de aktuelle utøverne går på. I tillegg er det viktig at toppidrettsutøverne selv orienterer seg om mulighetene for tilrettelegging på ulike typer studieprogram når de søker opptak til høyere utdanning, samt at de så tidlig som mulig etter opptak melder fra om tilretteleggingsbehovet slik at lærestedet kan planlegge for dette. For at det skal bli lettere for toppidrettsutøverne å orientere seg om mulighetene for å kombinere studier og idrett, vil jeg også oppfordre universitetene og høyskolene om å gi tydelig og lett søkbar informasjon om dette på hjemmesidene sine.