Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Masud Gharahkhani, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Høyre,
Marianne Haukland, Tage Pettersen og lederen Tone Wilhelmsen Trøen,
fra Fremskrittspartiet, Silje Hjemdal og Morten Wold, fra Senterpartiet,
Åslaug Sem-Jacobsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Freddy André
Øvstegård, fra Venstre, Terje Breivik, og fra Kristelig Folkeparti, Geir
Jørgen Bekkevold, viser til Representantforslag 43 S (2017–2018)
fra stortingsrepresentantene Geir Jørgen Bekkevold, Olaug V. Bollestad
og Steinar Reiten om endring av botidskravet for rett til kontantstøtte.
Komiteen viser til Prop. 85
L (2016–2017), hvor regjeringen foreslo endringer i kontantstøtteloven.
Bakgrunnen for lovendringsforslaget om å innføre botidskrav på fem
år var å gi innvandrerne sterkere insentiver til å komme raskere
i arbeid samt stimulere til økt bruk av barnehage.
Komiteen viser videre til Innst.
368 L (2016–2017), hvor et stortingsflertall bestående av Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vedtok å innføre et botidskrav
på fem år for kontantstøtten. Lovendringen er gjeldende fra 1. juli
2017 og innebærer at foreldre må ha minst fem års medlemskap i folketrygden
for å kunne motta kontantstøtte. Når barnet bor sammen med begge
foreldrene, må begge foreldrene ha vært medlemmer i folketrygden
i fem år.
Komiteen merker seg at forslagsstillerne
mener løsningen for å få flere i arbeid og til å stå lenger i arbeid, ikke
ligger i å frata foreldre muligheten til å tilbringe tid med sine
små barn. Forslagsstillerne mener videre at det ikke er en automatikk
i at fjerning av kontantstøtten vil føre til at flere innvandrerkvinner
kommer ut i arbeid.
Komiteen registrerer at forslagsstillerne
er opptatt av at det finnes insentiver og tiltak som får flere innvandrerkvinner
i arbeid, men ikke gjennom fjerning av ordninger som bør gjelde
for alle barn og familier.
Komiteen viser videre til at
lovendringen har hatt en utilsiktet konsekvens, hvor man nå ser
en rekke eksempler på småbarnsfamilier der den ene forelderen har vært
medlem av folketrygden hele livet, men siden partneren har kortere
botid enn fem år, får ikke disse familiene kontantstøtte.
Komiteen registrerer at Barne-
og likestillingsdepartementet i sitt svarbrev til komiteen av 22. november
2017 skriver at det er nødvendig med en absolutt regel, og at hensynet
til integrering taler for at begge foreldre må ha vært medlem i
folketrygden i fem år. Departementet skriver videre at de tilfellene
hvor endringen kan oppleves som urimelig, veies opp av de positive
konsekvensene lovendringen vil ha for integreringen av barna og
foreldrene.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser videre til
at det står:
«Departementet har
imidlertid varslet at ordningen vil bli evaluert etter ett år, for
å se om den fungerer etter hensikten.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser
til at det er veldokumentert at kontantstøtten virker negativt inn
på kvinners deltakelse i arbeidslivet, og spesielt i minoritetsgrupper. Disse medlemmer viser
til sine respektive partiers alternative budsjett for 2018, der
det foreslås å avvikle kontantstøtten.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet mener det i en parlamentarisk situasjon
der det ikke ser ut til å være mulig å få flertall for et slikt
forslag, er nødvendig med innstramminger som kan minimere de integreringshemmende
effektene av kontantstøtten.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti viser til at hensikten med lovendringen
som ble vedtatt i sommer, var å fremme rask integrering av innvandrere
og deres barn, men at det etter at den nye botidsbestemmelsen ble
innført, har dukket opp tilfeller der dette argumentet ikke er relevant.
Eksempelvis vil en familie der far er innvandrer og i full jobb,
men ikke har bodd i Norge i fem år, ikke få kontantstøtte selv om
mor er norsk og skal være hjemme med barnet. Disse medlemmer ser at slike
tilfeller gjør at lovendringen kan oppfattes urettferdig.
Likevel
mener komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet at botidskravet bør beholdes
for begge foreldre. Disse
medlemmer viser til at det er vanskelig å gjøre endringer
i kontantytelser uten at det vil kunne slå urimelig ut for enkelte
grupper, og at hovedhensikten med endringen rettferdiggjør å opprettholde
det nye botidskravet. Disse
medlemmer viser videre til at det er vanskelig å utforme unntaksregler
på en slik måte at de bare treffer dem som er godt integrert. Dessuten
vil eventuelle unntaksbestemmelser også være ressurskrevende å håndtere
for Nav.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til brev fra Barne-
og likestillingsministeren av 22. november d.å., hvor det står:
«All botid som er
opptjent i Norge teller med ved vurderingen av om botidskravet er
oppfylt, og det stilles ikke krav om umiddelbart forutgående botid.
Dette innebærer at norske statsborgere som har hatt lange utenlandsopphold,
nesten aldri vil omfattes av botidskravet.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at kontantstøtteloven
slår fast at formålet med kontantstøtten er å gi foreldre reell
valgfrihet når det gjelder barns omsorgsform, og disse medlemmer vil understreke
at kontantstøtten kun er aktuell for barn mellom 13 og 23 måneder. Disse medlemmer vil
understreke at de restriksjoner som ble innført med botidskravet,
fremstår svært urettferdig, og til dels vilkårlig med hensyn til økt
integrering eller styrking av arbeidslinjen.
Disse medlemmer mener også
at det ikke bør være hensynet til hvorvidt det er ressurskrevende
for Nav å håndtere unntaksbestemmelser som skal avgjøre om ordningene
for småbarnsfamilier skal være så gode som mulig.
Komiteens medlem
fra Kristelig Folkeparti viser til at foreldrenes valgfrihet
og hensynet til barnas beste er styrende for Kristelig Folkepartis
familiepolitikk, og dette
medlem fremmer på den bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til endret
kontantstøttelov, slik at botidskravet som Stortinget vedtok 8. juni
2017, kun gjelder kontantstøttemottakeren og heller ikke rammer norske
statsborgere som har hatt lengre utenlandsopphold.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti deler forslagsstillernes synspunkter
hva gjelder kontantstøtten. Senterpartiet og Kristelig Folkeparti
stemte imot forslaget om å innføre et botidskrav. Disse medlemmer er av den oppfatning
at foreldre skal ha reell frihet til å velge hvordan de organiserer
familielivet. Særlig gjelder dette i barnets første leveår.
Disse medlemmer påpeker at
innvandrerkvinner er en sammensatt gruppe, og at yrkesdeltakelsen
varierer. Mens det er høyere yrkesdeltakelse blant andregenerasjons
innvandrerkvinner og flere tar høyere utdannelse, så er yrkesdeltakelsen
lavere blant førstegenerasjons innvandrerkvinner. Vi trenger også
å skille mellom dem som kommer fra EØS-land, dem med kort botid
i Norge, dem med flyktninge- og asylbakgrunn samt yrkesaktive kvinner
som benytter seg av ordningen. Videre er det viktig å ha i mente
at tradisjonelle kjønnsroller også påvirker innvandrerkvinners yrkesdeltakelse.
Språkkunnskaper, kompetanse og yrkeserfaring er også vesentlige
momenter som forklarer kvinners yrkesdeltakelse. Dessuten må en
heller ikke overse det faktum at kvinner som ønsker å jobbe, møter
hindringer på arbeidsmarkedet.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at integreringsutfordringer er sammensatte og kan ikke knyttes isolert
til en ordning som kontantstøtten. Det er for øvrig ikke bare innvandrerforeldre
som benytter seg av ordningen – også foreldre uten innvandrerbakgrunn har
stor glede av den.
Disse medlemmer vil for øvrig
vise til at når SSB utarbeider statistikken «Kontantstøttebruk blant
innvandrere», som er en årlig statistikk på oppdrag fra BLD, er
det i all hovedsak barna som er analyseenheten i denne rapporten.
Variabler som foreldrenes botid, utdanningsbakgrunn eller yrkesstatus
er ikke inkludert. Vi vet for f.eks. for lite om mødrene som mottar
kontantstøtten. Riktignok kjenner vi landbakgrunn og bosted, men vi
vet ikke om kvinnene er i deltidsjobb, i praksisplass gjennom Nav,
under utdanning, har barna hos besteforeldre mens de går tilbake
til arbeid etter endt permisjon, eller om de er yrkesaktive, men
velger kontantstøtten for å tilbringe mer tid med sine små barn. Disse medlemmer mener
det er behov for mer kunnskap om hvem kontantstøttemottakerne er.
På denne bakgrunn
fremmes følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen innhente kunnskap om hvem kontantstøttemottakerne
er, med særlig vekt på yrkesstatus, utdanningsbakgrunn, årsaker
til at man benytter seg av ordningen, samt levekår generelt for
denne gruppen.»
Disse medlemmer mener
videre at det må være aksept for at noen foreldre velger å være
hjemme med sine små barn de første leveårene.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet ønsker å videreføre
den målrettede kontantstøtten for barn mellom 1 og 2 år. For Senterpartiet
er det ikke et mål i seg selv at alle ettåringer skal gå i barnehagen. Dette medlem vil
derfor tilrettelegge for at foreldre har frihet til å foreta valg
som passer deres familiesituasjon best.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til behandlingen av
Prop. 85 L (2016–2017), der Sosialistisk Venstreparti advarte mot at
en forsterkning av doble standarder innen velferd og ytelser vil
kunne bidra til å skape større økonomiske forskjeller i samfunnet.
Botidskrav når det gjelder kontantstøtte rammer familier med barn.
Barnefamilier med innvandrerbakgrunn er allerede overrepresentert
i fattigdomsstatistikken. Selv om dette medlem er bekymret for
de likestillingsmessige konsekvensene av kontantstøtten, slik som
belønning for å være utenfor arbeidslivet, vil dette medlem advare mot å avskjære
dem som står lengst unna arbeidslivet fra den inntektsmuligheten
som kontantstøtten gir. Dette medlem var
derfor uenig i den bakenforliggende tankegangen i Prop. 85 L (2016–2017)
om at nød gir folk jobb, og viser til at Sosialistisk Venstreparti
stemte imot lovforslaget. Derimot vil språkopplæring, arbeidsopplæring
og inntektssikring bidra til bedre muligheter.