Departementets
vurderinger og forslag
Bakgrunnen for den
snevre muligheten til å få opplysninger etter sosialtjenesteloven
er at sosialtjenesten er samfunnets siste sikkerhetsnett. Formålet med
de strenge taushetsbestemmelsene i sosialtjenesteloven er å ivareta
denne funksjonen og unngå at personer som er i en nødsituasjon,
skal unnlate å ta kontakt med sosialtjenesten i frykt for at opplysninger
om dem eller om deres situasjon skal spres til utenforstående. Tjenestemottaker
skal kunne stole på at informasjon om vedkommende kun skal brukes
til det formål den er avgitt for.
Hensynet til samfunnets
behov for kriminalitetsvern bør tillegges avgjørende vekt og at
det i enkelte tilfeller skal kunne utleveres opplysninger til politiet og
kriminalomsorgen, selv om dette potensielt kan bryte med den enkelte
sosialtjenestemottakers tillit til kommunen. Det er ikke ønskelig
at sosialtjenesten under henvisning til taushetsplikten indirekte
skal hjelpe personer med å holde seg skjult for politiet eller kriminalomsorgen.
Det foreslås at bestemmelsen
bare skal gi hjemmel til å utlevere kontaktopplysninger og opplysninger
om mulig oppholdssted. Når hjemmelen begrenses til utlevering av
slike opplysninger, vil det ikke være behov for å begrense hvilket
formål opplysningene skal benyttes til, ut over at disse organene
ber om opplysningene til bruk i deres tjeneste.
Forslaget omfatter
utlevering av tjenestemottakerens kontaktopplysninger og opplysninger
om tjenestemottakers mulige oppholdssted.
Det er ikke nødvendig
med et vilkår om at behovet for utlevering av opplysningene må godtgjøres. Det
legges til grunn at politiet og kriminalomsorgen uansett vil undersøke
andre tilgjengelige kilder til informasjon, som folkeregistret,
før disse organene henvender seg til kommunen for å få opplysningene med
hjemmel i sosialtjenesteloven. Det foreslås derfor en enklere regulering
av utleveringsadgangen. Det foreslås videre at formuleringen «pålagte
offentlige oppgaver» utformes enklere, slik at opplysningene kan
utleveres til bruk i politiets og kriminalomsorgens tjeneste.
Det er spesifikt
angitt i loven hvilke opplysninger som kan gis ut, og det er derfor
ikke behov for en avgrensning ut over dette.
Når det gjelder hvem
som skal ha adgang til å bestemme at opplysningene kan utleveres,
bør dette gjøres av kommunen selv. Det er derfor ikke behov for
sentrale statlige avgjørelser om dispensasjon.
Den foreslåtte bestemmelsen
åpner for at kommunen får en opplysningsrett og ikke en opplysningsplikt.
Det er ikke hensiktsmessig å pålegge kommunen en plikt til å utlevere
opplysninger som i praksis ofte ikke vil være tilgjengelige i saksdokumenter
eller registre.
Kommunens avgjørelse
om utlevering av opplysninger er ikke å anse som et enkeltvedtak,
og kan derfor ikke påklages. Kommunen må likevel sørge for at utleveringen
av opplysninger registreres tilfredsstillende.
Opplysninger som
mottas, vil behandles i overensstemmelse med personopplysningsloven
og de reglene om taushetsplikt som gjelder for politiet og kriminalomsorgen.