Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Freddy de Ruiter, Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen
og Torgeir Micaelsen, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig
Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe,
og fra Venstre, Ketil Kjenseth, viser til at proposisjonen
har som hensikt å opprette Statens undersøkelseskommisjon for helse-
og omsorgstjenesten. Loven skal legge til rette for etableringen
av en permanent undersøkelseskommisjon som skal undersøke alvorlige
hendelser og andre alvorlige forhold i helse- og omsorgstjenesten. Formålet
med undersøkelsene er å få kunnskap om hva som skjedde og årsakene
til hendelsen. Slik kunnskap skal bidra til læring og endring slik
at nye alvorlige hendelser kan forebygges.
Proposisjonen bygger
på NOU 2015:11 Med åpne kort. Forebygging og oppfølging av alvorlige hendelser
i helse- og omsorgstjenesten. Komiteen er kjent med at utvalget
var delt i spørsmålet om det var hensiktsmessig å etablere en slik
kommisjon, og at også høringen har vist delte meninger om saken.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre, viser til at det har gått et skille mellom brukere
og pårørende på den ene siden og «systemet» på den andre siden.
Særlig har de med pårørendeperspektivet vært opptatt av at en undersøkelseskommisjon
i større grad vil ta pasienter og pårørende på alvor, noe de mener
at dagens ordninger mangler. Flertallet viser til komiteens
egen høring, hvor komiteen fikk innblikk i enkeltsaker, og hvor
høringsinstansene ga bred støtte til den foreslåtte loven. Hovedbudskapet
fra komiteens høring var, slik flertallet oppfatter det,
at behovet for en uavhengig kommisjon var det viktigste. Flertallet viser
til at undersøkelseskommisjonen ikke skal ta sivilrettslig eller
strafferettslig stilling til skyld og ansvar, og den skal heller
ikke vurdere administrative reaksjoner overfor helsepersonell og
virksomhet. Den vil dermed ikke komme til erstatning for tilsynsmyndighetene
eller politiet. På komiteens høring ble det påpekt at fordi en undersøkelseskommisjon
ikke har som formål å vurdere skyld og ansvar, vil det være grunn
til å mene at den vil bli møtt med større åpenhet.
Undersøkelseskommisjonen
skal ikke være tilknyttet helse- og omsorgstjenesten, tilsynsmyndighetene,
Helsedirektoratet eller andre instanser i helseforvaltningen. Flertallet støtter
dette.
Flertallet viser til at om
lag én av ti pasienter på sykehus kan oppleve en uønsket hendelse
i forbindelse med sykehusopphold. Undersøkelser viser at det er
mulig å forebygge en betydelig andel av de uønskede hendelsene.
En undersøkelseskommisjon vil være et viktig tiltak i arbeidet med
å forebygge uønskede hendelser i helse- og omsorgstjenesten. Undersøkelseskommisjonen
vil også kunne rette sine sikkerhetstilrådinger til alle relevante
virksomheter og instanser i helse- og omsorgssektoren som for eksempel
tilsynsmyndighetene og departementet, og ikke bare til tjenesteyterne.
Undersøkelseskommisjonen
foreslås regulert i en egen lov. Flertallet støtter dette.
Det følger av lovforslaget § 4 at undersøkelseskommisjonen skal være
et forvaltningsorgan underlagt departementet.
Flertallet viser til at det
er en del likheter mellom oppgavene til undersøkelseskommisjonen
og undersøkelsesenheten i Statens helsetilsyn. Begge instanser skal
kunne rykke ut for å få saken raskt og mest mulig opplyst. Som det
fremgår av veilederen til Staten helsetilsyn, er det lagt opp til
at undersøkelsesenheten, i likhet med undersøkelseskommisjonen, skal
undersøke og analysere årsakssammenhenger og stimulere til læring
i tjenesten.
Men flertallet understreker
at undersøkelseskommisjonen skal kunne undersøke hele helse- og omsorgstjenesten,
både den offentlige og den private, samt instanser som tilsynsmyndighetene,
Helsedirektoratet og departementet. Undersøkelsesenheten skal undersøke
hendelser i spesialisthelsetjenesten. Undersøkelseskommisjonen vil
i større grad enn undersøkelsesenheten gå dypere inn i de bakenforliggende
årsaksfaktorene og årsakssammenhengene. Det foreslås en plikt til
å varsle undersøkelseskommisjonen, og at det skal være lik varslingsplikt
til henholdsvis Statens helsetilsyn og undersøkelseskommisjonen. Flertallet er
glad for at det i lovforslaget presiseres at varsler fra pasienter,
brukere og pårørende skal behandles på tilsvarende måte som når
varsler kommer fra virksomheten selv. Da en undersøkelse vil kunne
ha stor betydning for tjenesteyter og pasient, bruker eller pårørende,
foreslås det en bestemmelse om undersøkelseskommisjonens plikt til
å gi underretning og de berørtes adgang til å uttale seg og få innsyn
i dokumenter. Også dette punktet var viktig for dem som møtte til
komiteens høring. Det foreslås videre at undersøkelsesrapporten
offentliggjøres når den er ferdig utarbeidet.
Flertallet mener dette er
viktige punkter, og støtter dette. Flertallet vil presisere at
undersøkelseskommisjonen fortløpende må vurdere om opplysninger
som kommer frem under arbeidet, bør meddeles relevante offentlige
organer før den endelige rapporten foreligger.
Flertallet mener det er viktig
og riktig at undersøkelseskommisjonen gis tilgang til pasientjournaler,
obduksjonsdokumenter og resultater fra andre undersøkelser i forbindelse
med undersøkelser av alvorlige hendelser eller forhold i helse-
og omsorgstjenesten. Undersøkelseskommisjonen skal også få opplysninger,
eller anmode om bistand fra andre offentlige myndigheter.
Flertallet støtter at Statens
helsetilsyn kan stå mer fritt til å vurdere om deres plikter best
ivaretas ved en fortsatt organisering med en egen undersøkelsesenhet,
eller om de ønsker å organisere virksomheten på en ny måte. Dersom
Statens helsetilsyn velger å videreføre dagens organisering, støtter flertallet regjeringens
syn om at undersøkelsesenheten må få et annet navn for å lettere
skille den fra den nye undersøkelseskommisjonen.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil peke på at det var den
rød-grønne regjeringen som satte i gang det viktige kvalitets- og
pasientsikkerhetsarbeidet, blant annet med å
-
legge fram første
stortingsmelding om temaet, Meld. St. 10 (2012–2013) God kvalitet
– trygge tjenester
-
initiere den nasjonale
pasientsikkerhetskampanjen «I trygge hender»
-
opprette Kunnskapssenteret
for helsetjenesten
-
opprette Utrykningsenheten
ved Helsetilsynet for å undersøke uventede hendelser
-
gjøre Utrykningsenheten
i Helsetilsynet permanent, nå som Undersøkelsesenheten, fra juni 2013
-
opprette Syse-utvalget
juni 2013 som fikk et vidt mandat til å vurdere de samlede ressursene
for å undersøke og avdekke årsaker til ulykker og alvorlige hendelser,
med tanke på å kunne forebygge dette. Arbeidet skulle legges fram
som en NOU.
Disse medlemmer vil
understreke at bakgrunnen for at den rød-grønne regjeringen satte
i gang et stort kvalitets- og sikkerhetsarbeid i helsesektoren,
var erkjennelsen av at det skjedde altfor mange dypt alvorlige hendelser
i helsesektoren. I flere tilfeller dreide det seg om pasienter som
i utgangspunktet skulle ha behandling for ufarlige plager eller sykdommer,
og som helt uventet ble alvorlig skadet eller mistet livet. Disse medlemmer vil
peke på at sørgende pårørende ofte meldte om opplevelsen av å bli
møtt med taushet og ansvarsfraskrivelse fra en helsesektor som burde
erkjent sine feil og lært av hendelsene. Disse medlemmer mener slik
ansvarsfraskrivelse var – og er – helt uakseptabelt, og legger til
grunn at det arbeidet som er gjort gjennom flere år med sikkerhetskampanjene,
har ført til en positiv endring. Disse medlemmer vil understreke at
det er av største viktighet at fokus på det viktige sikkerhetsarbeidet
fortsetter, og at man finner en organisering for arbeidet som best
understøtter målet. Disse
medlemmer vil uttrykke stor anerkjennelse til pårørendegruppen
som har mye av æren for at sikkerhets- og kvalitetsarbeidet i helsesektoren
er satt øverst på den helsepolitiske dagsordenen.
Disse medlemmer peker på at
helse- og omsorgsminister Bent Høie etter valget i 2013 meldte at man
ville opprettholde Syse-utvalget, samtidig som han varslet at regjeringen
uansett ville etablere en undersøkelseskommisjon utenom Helsetilsynet,
uavhengig av argumentene som måtte komme. Dette førte til at utvalgsleder
Aslak Syse trakk seg fra arbeidet. Disse medlemmer har notert
seg at Helga Arianson, som overtok som leder, fikk et utvidet mandat
fra regjeringen Solberg, blant annet med oppdrag om å utgreie forslag
til lovgrunnlag for en uavhengig undersøkelseskommisjon.
NOU 2015:11 Med
åpne kort fra Arianson-utvalget går bredt gjennom mange sider ved
tilsynsarbeidet og arbeidet generelt med pasientsikkerheten: meldeordningen,
organisering av tilsynet, hva tilsynet skal omfatte og lovhjemmel
mm. for en uavhengig undersøkelseskommisjon. Utvalgets konklusjoner
kan oppsummeres slik:
-
10 utvalgsmedlemmer
går mot å opprette en uavhengig «havarikommisjon», bare fire utvalgsmedlemmer
støtter opprettelse
-
utvalget mener en
eventuell undersøkelseskommisjon må omfatte hele helsetjenesten,
også i kommunene
-
utvalget mener at
også private aktører – både ved offentlig betaling og ved pasientbetaling
– skal omfattes av undersøkelseskommisjonen (utvalget nevner spesielt
Fritt behandlingsvalg)
Disse medlemmer merker
seg at departementet støtter de to siste strekpunktene.
Disse medlemmer har notert
seg at de aller fleste høringsinstansene – over 80 til sammen –
er negative til en slik kommisjon, først og fremst pga. ressursbruken,
dvs. penger og fagfolk, men også fordi kommisjonen sannsynligvis
ikke vil makte å innfri de skyhøye forventningene som er skapt. Disse medlemmer merker
seg også at departementet legger til grunn at man både skal ha en
undersøkelsesenhet i Helsetilsynet og en såkalt
uavhengig undersøkelseskommisjon utenfor. Departementet medgir at
de to enhetene vil ha mye overlappende aktivitet. Disse medlemmer er enig med
de fleste høringsinstansene som vurderer det slik at dette ikke er
fornuftig ressursbruk.
Disse medlemmer er av den
oppfatning at Legeforeningens høringsinnspill peker på en mulig løsning
for en undersøkelsesenhet:
«Legeforeningen
mener det er formålstjenlig å ha en enhet som kan rykke ut og foreta
grundigere undersøkelser etter en alvorlig hendelse, med fokus på
læring og forbedring av pasientsikkerheten. En slik ordning må innrettes
hensiktsmessig slik at det blir samsvar mellom mål og virkemidler.
Etter Legeforeningens syn er det ikke avgjørende om enheten opprettes
som et selvstendig organ, eller som en enhet under Helsetilsynet.
Det avgjørende må være at enheten utrustes med et mandat og tilstrekkelige ressurser
til å utføre sine oppgaver. Videre må det skje en endring fra dagens
ordning hvor utrykningsgruppens utredning kan ende med tilsynsmessig
oppfølgning og administrative reaksjoner. En viktig forutsetning
vil nettopp være at de involverte kan snakke åpent, at fokuset er
rettet mot å avdekke hva som gikk galt, hvorfor det gikk galt og
hvordan man kan unngå at tilsvarende skjer igjen, uten frykt for formelle
reaksjoner. Enheten må ha som sin klare oppgave å bidra til en objektiv
kartlegging av aktuelle hendelser, med tanke på læring og forbedring
av pasientsikkerheten.
Det er uansett viktig
at mandatet og forventningene til enheten kommuniseres tydelig.
Formålet må være læring og økt pasientsikkerhet, og mandatet for enheten
må balanseres opp mot bruk av ressurser og hva som er dens reelle
og egentlige formål.»
Disse medlemmer understreker
at mandat/bestilling for undersøkelsesenheten (initiert av regjeringen
Stoltenberg II) og forslag til mandat for undersøkelseskommisjonen
(foreslått av Arianson-utvalget ved en eventuell opprettelse av
en slik kommisjon, støttet av Helse- og omsorgsdepartementet) viser
at oppdraget for en undersøkelsesenhet langt på vei kan oppnås ved
å endre/forbedre mandat for den enheten man allerede har, tilknyttet
Helsetilsynet. Arianson-utvalget har formulert dette mandatet slik:
«Statens undersøkelseskommisjon
for helse- og omsorgstjenesten skal undersøke alvorlige hendelser og
andre forhold som omorganiseringsprosesser mv., som kan påvirke
pasient- og brukersikkerheten i helse- og omsorgstjenesten. Formålet
med undersøkelsene er å utrede forhold som antas å ha betydning for
å forebygge alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten. Undersøkelseskommisjonen
skal ikke ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyld
og ansvar.»
Arianson-utvalget
har med utgangspunkt i Helse- og omsorgsdepartementets antagelser
beregnet at det vil være behov for 20 årsverk i kommisjonen. De
vil kunne gjøre 20–25 undersøkelser per år. Pris: minimum 45–50
mill. kroner, og sannsynligvis betydelig høyere. Med å inkludere
kommunale tjenester/private aktører blir antall årsverk/kostnader
uoversiktlig. Utvalget antyder at man fort kan komme opp i 70 mill.
kroner bare med det som så langt er planlagt. Regjeringen kommer
ikke med egne kostnadsberegninger i proposisjonen.
Disse medlemmer er svært skeptiske
til at regjeringen nå tar sikte på å etablere nok et byråkratitungt
organ i helseforvaltningen, og mener den allerede eksisterende ordningen
med en undersøkelsesenhet i Helsetilsynet bør videreutvikles og
endres i tråd med forslag fra Arianson-utvalgets formuleringer til
mandat. På sikt bør man etter disse medlemmers mening se
på hele tilsynsordningen og vurdere om den er riktig organisert.
Det kan være fornuftig å se på dette med tanke på å få til ønskede
forbedringer av tilsynets arbeid i hele sin bredde, slik også Arianson-utvalget
legger opp til.
Disse medlemmer er opptatt
av de momenter representanter for pårørendegruppen bringer inn i saken.
Det er spesielt viktig å gå grundig gjennom alvorlige og uventede
hendelser i helsevesenet. Disse medlemmer er enig i
at for å kunne lære må man ha fakta på bordet. Man må ha kunnskap
om hva som faktisk gikk feil og hvorfor feilen oppsto. For å forhindre
at ulykker skjer må man gå grundig til verks, finne et forbedringspotensiale
skape læring og sørge for kvalitetssikring av den helsehjelpen som
gis. Disse medlemmer er
også enig i at pårørende har en selvstendig rett til å få fakta
om hendelsen.
Disse medlemmer støtter pårørendegruppens
syn på at det er en svakhet ved den nåværende undersøkelsesenheten
at den i for stor grad foretar juridiske vurderinger om hvorvidt
lov og forskrifter er fulgt. Det er et viktig poeng at man i større grad
må være opptatt av at resultatene bidrar til læring utover det aktuelle
sykehuset eller helseforetaket. Disse medlemmer mener en undersøkelsesenhet
må være slik at helsepersonell kan snakke åpent om hendelsesforløp
uten frykt for tap av jobb eller autorisasjon.
Disse medlemmer vil understreke
at de ordninger og systemer vi skal ha for tilsyn og undersøkelse
ved uventede, alvorlige hendelser i helsesektoren, må ha tillit,
læring og endring som rettesnor og målsetting. Særlig viktig er
det at tilliten styrkes mellom pårørende og dem som skal gå inn
i hendelsene. Disse
medlemmer viser til at både pårørendegruppen og et stort flertall
av høringsinstansene peker på det samme.
Disse medlemmer mener også
at man på sikt bør gå gjennom hele tilsynsordningen, som Arianson-utvalget
legger opp til og som mange høringsinstanser tar til orde for, slik
at både interne og eksterne undersøkelser av uønskede hendelser
i langt sterkere grad bidrar til læring og forbedring.
Disse medlemmer vil peke på
de mange innspillene fra høringsinstanser som advarer mot at man
nå bygger opp en ny, byråkratisk og kostnadskrevende institusjon,
som sannsynligvis ikke vil makte å innfri de skyhøye forventningene
som er lovet. Disse
medlemmer vil her peke på høringssvar fra pasient- og brukerombudet
i Oslo og Akershus, som sier følgende:
«Det kan ikke understrekes
nok at det er helsetjenesten selv som er ansvarlig for egne tjenester.
Det er velkjent at man lærer best av egne feil. Ledere og helsepersonell
må bli mer risikobevisste, gjennomgå egne uønskede hendelser og
vurdere hvordan lignende hendelser kan forebygges.»
Og videre sier ombudet
dette om en undersøkelseskommisjon, med utgangspunkt i Arianson-utvalgets
anbefalinger:
«Ombudene er enig
med utvalgets flertall som påpeker at innføringen av en undersøkelseskommisjon
vil innebære et nytt organ i et felt der det allerede er mange aktører
som i større eller mindre grad vil overlappe hverandre. Ombudet
mener at man heller bør styrke de ordningene som allerede eksisterer
og som er kjente, i stedet for å etablere enda flere. Sett hen til
at en undersøkelseskommisjon heller ikke vil kunne undersøke alle
innkomne saker, mener ombudene at det viktigste må være å få en
ordning hvor vi får benyttet de meldeordningene vi allerede idag
har på en best mulig måte.»
Disse medlemmer er enig med
pasient- og brukerombudet i dette, og vil stemme mot en ny, byråkratisk
ordning for tilsyn og undersøkelser i helsesektoren. På denne bakgrunn,
og med utgangspunkt i de øvrige resonnementer, fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen videreutvikle og styrke den eksisterende undersøkelsesenheten
i Helsetilsynet, og justere mandatet for enheten med utgangspunkt
i Arianson-utvalgets forslag.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til Innst. 185 S (2010–2011),
hvor komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber
regjeringen etablere en prøveordning med en ‘havarikommisjon’ for
helsesektoren etter modell fra havarikommisjonen for transportsektoren.»
Disse medlemmer viser til
at dette forslaget ble nedstemt av Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti. Prop. 68 L (2016–2017) er en oppfølging
av dette forslaget. Disse
medlemmer har gjennom alle disse årene hatt et tett samarbeid
med foreldre som har mistet sine barn på grunn av feil begått av
helsevesenet, og hvor helsevesenet i enkelte tilfeller har forsøkt
å skjule at feil er begått. Disse møtene viste at systemet ikke
var tilrettelagt på en slik måte at etterlatte fikk de nødvendige
svarene. De etterlatte har i tillegg vært svært opptatt av at ikke andre
skulle behøve å oppleve den samme sorgen som dem, og viktigheten
av å lære av feil som er begått, fremfor å dekke over. Disse pårørende
mener fortsatt at behovet for en uavhengig undersøkelseskommisjon
er til stede, noe som kom tydelig frem på høringen. Deres utrettelige
arbeid for rettferdighet for sine barn gjør at denne proposisjonen
har blitt fremmet.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Venstre er opptatt av at systemkvalitet
i helsesektoren styrkes, at digital sårbarhet reduseres og at kompetansen
om IKT generelt styrkes. Sykehus er klassifisert som en samfunnskritisk infrastruktur,
som etter hvert er mye knyttet til digital kommunikasjon og internettbaserte
verktøy. Det er viktig at digitale data «i flyt» utenfor sykehus
som objekt får en bedre lovmessig forankring, men også at etterforskningskompetanse
knyttet til uønskede digitale hendelser blir hensyntatt i den nye
undersøkelseskommisjonen og i Helsetilsynet. Videre er det i stadig
større grad snakk om personlig kritisk infrastruktur for pasienter,
slik som pacemakere, medisinpumpe eller insulinpumpe, som i dag
er sårbare for teknisk svikt og også hacking. Det er viktig å sørge for
kompetanse knyttet også til dette, samt sørge for systemstrukturer
som gjør at slike enheter kan logges for å sikre spor og feilretting.