Søk

Innhold

5. Målene for jordbrukspolitikken

Komiteen vil understreke betydningen av presise og etterprøvbare mål for jordbrukspolitikken, men erkjenner at det noen ganger vil kunne være konflikter mellom de ulike målene. Komiteen mener en klar og forståelig målstruktur er viktig. Det er ikke definert noen samlet oversikt over målstrukturen i meldingen. Regjeringen la sist frem en samlet måloversikt i forbindelse med statsbudsjettet 2017 (Prop. 1 S (2016–2017)).

Komiteen viser til at regjeringen i jordbruksmeldingen varsler at «kostnadseffektiv matproduksjon» er hovedformålet med jordbrukspolitikken. Dette er i tråd med regjeringens politiske plattform.

Komiteen støtter ikke dette som hovedformålet med jordbrukspolitikken, men anser en kostnadseffektiv verdikjede for mat som ett av flere virkemidler for å nå de overordnede målene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, understreker at jordbrukets viktigste oppgave er å produsere mat. Av hensyn til beredskap, ressursutnytting, verdiskaping, sysselsetting og klima er det viktig at norsk jordbruk produserer de fôr- og matvarene som det ligger til rette for å produsere i Norge, og i et omfang som kan dekke innenlands etterspørsel og eksport.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener jordbrukspolitikkens hovedformål skal være økt norsk matproduksjon med grunnlag i norske arealressurser.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener jordbrukspolitikkens hovedmål skal være norsk matproduksjon i takt med økningen i folketallet og med grunnlag i norske arealressurser – over hele landet.

Komiteen mener at arealressursene er den viktigste ressursen i jordbruket. Kunnskap om bruk og forvaltning av areal og biologiske prosesser er vesentlig for å utnytte disse.

Komiteen viser til innstillingen til jordbruksoppgjøret 2015 (Innst. 385 S (2014–2015)), der en samlet komité sa at «reell økt selvforsyningsgrad er avhengig av at økt matproduksjon skal være med grunnlag i norske ressurser. Dette må legges til grunn ved utforming av landbrukspolitikken».

Komiteen viser til at formålet med å øke matproduksjonen er å øke selvforsyningsgraden, styrke beredskapen og dekke etterspørselen.

Komiteen merker seg at det i meldingen vises til at landbrukspolitikken har fire overordnede mål:

  • Matsikkerhet

  • Landbruk over hele landet

  • Økt verdiskaping

  • Bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser.

Komiteen støtter at de fire overordnede målene for landbrukspolitikken videreføres, men presiserer at målet om matsikkerhet skal omfatte både matsikkerhet og beredskap. Komiteen registrerer også at regjeringen særlig peker på lavere utslipp av klimagasser i målet om bærekraftig landbruk, og støtter dette.

Komiteen ber regjeringen legge følgende målstruktur til grunn for jordbrukspolitikken:

  1. Matsikkerhet og beredskap

    • Sikre forbrukerne trygg mat.

    • Økt matvareberedskap.

    • God dyre- og plantehelse.

    • Satse på avl, forskning og utdanning for å øke bruken av de biologiske ressursene.

  2. Landbruk over hele landet

    • Sikre bruk av jord- og beiteressursene.

    • Sikre mulighetene for bosetting og sysselsetting.

    • Et mangfoldig landbruk med en variert bruksstruktur og geografisk produksjonsdeling.

    • Sikre rekrutteringen.

  3. Økt verdiskaping

    • Utnytte markedsbaserte produksjonsmuligheter.

    • Sikre en konkurransedyktig og kostnadseffektiv verdikjede for mat med en jevnere maktfordeling.

    • Sikre en effektiv og lønnsom utnyttelse av gårdens samlede ressurser.

    • Videreutvikle Norge som matnasjon.

    • Sikre bondens inntekter og evne til å investere i gården.

  4. Bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser

    • Redusere forurensingen og utslippene av klimagasser, økt lagring av karbon og klimatilpasning.

    • Bærekraftig bruk og et sterkt vern av landbrukets areal (jordvern) og ressursgrunnlag.

    • Sikre kulturlandskapet og naturmangfoldet.

    • God dyrevelferd.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener landbrukspolitikken skal legge til rette for et aktivt landbruk over hele landet og med en foretaksstruktur som bygger på lokale jord-, beite, skog- og utmarksressurser. Kvoteregioner for melk, fraktordninger og geografisk differensierte tilskudd er de viktigste virkemidlene for å sikre landbruk over hele landet. Det vil også i fremtiden være behov for en finmasket struktur på virkemidlene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen i jordbruksmeldingen legger de eksisterende målene for jordbrukspolitikken til grunn. Samtidig peker disse medlemmer på at jordbrukspolitikken er preget av en sammensatt målstruktur og et komplekst virkemiddelsystem, noe som tydelig kom frem i Riksrevisjonens undersøkelse av måloppnåelse og styring i jordbruket, Dokument 3:12 (2009–2010). Undersøkelsen trekker bl.a. frem at det finnes motstridende mål innenfor jordbrukspolitikken som gjør det vanskelig å følge opp den nasjonale politikken regionalt. Særlig pekes det på motsetningen mellom målet om en effektiv og lønnsom drift og målene om et småskala og variert distriktsjordbruk, et sterkt jordvern og ivaretakelse av miljøhensyn. Konkretiseringen av de overordnede målene skjer gjennom utformingen av virkemidler under jordbruksavtalen. Ifølge Riksrevisjonen medfører forhandlingselementet mellom staten og landbrukets aktører knyttet til avtaleinstituttet en risiko for at de overordnede målene Stortinget har satt for jordbrukspolitikken, i for liten grad styrer utformingen av de konkrete virkemidlene.

Disse medlemmer viser til at stortingsflertallet de siste årene har fokusert på forenkling og prioritert en landbrukspolitikk som gir grunnlag for økt norsk matproduksjon. Disse medlemmer mener denne prioriteringen bør videreføres.

Disse medlemmer peker på at flere delmål og begrep i målstrukturen kan ha uklare og til dels motstridende virkning, og at det kan utfordre prioriteringen av å legge til rette for økt norsk matproduksjon. I dag er det slik at det meste av maten vi spiser i Norge, er produsert i Norge. Av all melk, egg og fløte vi spiser, er 99 prosent norskprodusert. 97 prosent av smøret vi spiser, 92 prosent av kjøttet og 87 prosent av osten vi spiser, er produsert i Norge. Til sammenlikning er bare 80 prosent av fisken vi spiser, norskprodusert. Regner vi selvforsyning på basis av energien vi spiser, er det likevel i sum bare litt over 50 prosent av vårt inntak som er produsert i Norge. Det henger særlig sammen med at vi i Norge har dårlige kår for produksjon av sukker, frukt og bær, i alle fall relativt sett til vårt forbruk av slike produkter. Også forholdet mellom kornproduksjon og kornkonsum trekker den samlede selvforsyningsgraden ned.

En utfordring knyttet til økt selvforsyning som mål for landbrukspolitikken er etter disse medlemmers oppfatning at det kan gi et skjevt bilde av og være lite egnet til å fortelle noe om hvilken evne vi i Norge faktisk har til å forsyne oss selv med mat.

Den løpende selvforsyningsgraden angir bare norsk matsektors markedsandel for energi på hjemmemarkedet. Den tar derfor ikke hensyn til eksport, siden eksport ikke påvirker markedsandelen på hjemmemarkedet. Selvforsyningsgraden er heller ikke noe mål på vår forsyningsevne i en gitt krisesituasjon fordi den ikke sier noe om vår mulighet for omlegging i forbruk og produksjon.

Som eksempel kan nevnes at dersom vi i Norge spiser mindre godteri, og dermed importerer mindre sukker, så øker selvforsyningsgraden – helt uavhengig av hva vi ellers spiser eller produserer av mat. For folkehelsen er mindre inntak av sukker bra, men at det alene skal kunne fortelle om en positiv utvikling for norsk landbruk, stiller disse medlemmer seg kritiske til.

Et annet eksempel er at produksjon av mat i Norge for eksport ikke regnes med i selvforsyningsgraden fordi selvforsyningsgraden er definert etter hvor mye av det vi spiser i Norge som er produsert i Norge. Økt norsk produksjon av oppdrettslaks for eksport vil derfor ikke ha betydning for selvforsyningsgraden. Et nær samlet Storting ønsker vekst i oppdrettsnæringen velkommen, men at en slik vekst ikke skal telle med når vi diskuterer selvforsyning av mat, stiller disse medlemmer seg kritiske til.

Forrige kapittel
Neste kapittel