Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at regjeringen foreslår
et virkemiddelsystem som består av færre ordninger basert på større
individuell frihet innenfor et begrenset antall tilskuddsordninger.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at man ønsker å
nå dette gjennom en gradvis tilpasning der næringen får rimelig
tid til omstilling.
Komiteen er
enig i at det er mange ordninger i jordbrukspolitikken. Dette er
et resultat av at man over tid har ønsket å stimulere næringen slik
at målene for jordbrukspolitikken kan nås.
Komiteen viser til at regjeringen
i 2014 oppnevnte en gruppe med mandat til å gjennomgå forenklinger
av jordbruksavtalens virkemidler. Arbeidsgruppa leverte 11. januar
2016 en avsluttende rapport. Flere av forslagene er omtalt i meldingen
i tråd med ønske fra næringskomiteen til jordbruksoppgjøret i 2015
(Innst. 385 S (2014–2015)).
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti legger til grunn at forslagene fra gruppa (Boks
9.1 i meldingen) som ikke er omtalt nærmere i meldingen, ikke er
tenkt fulgt opp videre.
Disse medlemmer mener heller
ikke det er hensiktsmessig å jobbe videre med det såkalte «revolusjonsalternativet»
som «arbeidsgruppa som gjennomgikk forenklingstiltak» utredet.
Komiteen viser
til at regjeringen vil at avtalepartene i hvert jordbruksoppgjør
skal vurdere å foreslå forenklinger.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti viser til at regjeringen har hatt en omfattende
prosess med å utrede forenklingstiltak i forkant av fremleggelsen av
jordbruksmeldingen. Det vil derfor være vanskelig å forstå at partene
skal pålegges en plikt til å foreslå forenklingstiltak i hvert jordbruksoppgjør. Disse medlemmers formål
ved å mene at oppfølgingen av forenklingsutvalgets forslag måtte
skje i jordbruksmeldingen var nettopp behovet for å se ting i sammenheng.
Disse medlemmer mener at
partene likevel står fritt til å foreslå forenklinger i form av
endring av ordninger som gir mer oversikt eller mindre arbeid for
bonden og/eller forvaltningen dersom dette ikke går ut over muligheten
til å nå de målene som er satt for jordbrukspolitikken.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre, peker på at de mange ordninger i jordbruket samlet
sett gir en omfattende virkemiddelstruktur. Flertallet stiller seg positiv til
forenklinger i form av endringer av ordninger som gir mer oversikt
eller mindre arbeid for bonden og/eller forvaltningen. Flertallet viser
til målene for jordbrukspolitikken, og legger til grunn at endringer i
virkemidlene samlet sett ikke skal svekke mulighetene til å oppnå
disse.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til
at i innstillingen til jordbruksoppgjøret 2015 (Innst. 385 S (2014–2015))
står det:
«det må opprettholdes en differensiering
i virkemidlene som legger til rette for en variert bruksstruktur
og sikrer bærekraftig produksjon på jordbruksarealene i hele landet.»
Og i innstillingen til jordbruksoppgjøret
2016 (Innst. 412 S (2015–2016)) sier flertallet fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti:
«ser det som viktig å styrke differensieringen
av virkemidlene, slik at en opprettholder en variert bruksstruktur
og sikrer bærekraftig produksjon på jordbruksarealer over hele landet,
i tråd med Stortingets uttrykte målsettinger. Flertallet ser det
som viktig at den strukturelle innretningen i virkemidlene må utformes
for å legge til rette for lønnsom drift ved ulike bruksstørrelser».
Dette flertallet mener forenklingsarbeidet må
skje innenfor disse rammene.
Dette flertallet er opptatt
av at forenklinger ikke må gå på bekostning av formålet med ordningene. Dette flertallet vil
også understreke at ordninger som kan være etablert for ett formål,
også kan ha gode positive effekter på noe annet enn formålet. Et
eksempel på dette er beitetilskuddet på innmark, som har en positiv
effekt på dyrevelferden i tillegg til kulturlandskapet.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at de mange og til dels
uoversiktlige ordningene i jordbrukspolitikken også kan tilskrives
forhandlingsinstituttet som har åpnet for å bringe inn nye og spesifikke
tilskudd hvert år. Det er fortsatt nærmere 100 forskjellige ordninger,
som er delvis overlappende og med flere typer differensieringer.
Dette gir dårlig oversikt over samlede effekter og en unødvendig
krevende forvaltning. Systemet er et resultat av at man over tid
har hatt høye ambisjoner om å detaljstyre næringsutøvere som ofte
selv vet best hvor innsatsen bør settes inn for at målene for jordbrukspolitikken
kan nås. Den vesentlige produksjonsøkningen vi har sett de siste årene
viser at økonomisk stimulans uten for mye detaljstyring er effektiv
virkemiddelbruk. Disse medlemmer peker
i denne sammenheng på Riksrevisjonens undersøkelse av måloppnåelse
og styring i jordbruket, Dokument 3:12 (2009–2010), der Riksrevisjonen
er tydelig på at det er behov for å forenkle virkemidlene rettet
mot jordbruket. Disse
medlemmer peker på at regjeringen foreslår å pålegge partene
i de årlige jordbruksforhandlingene også å vurdere forenklinger,
og på den måten følge opp bl.a. forenklingsutvalgets rapport. Disse medlemmer mener
det både er riktig og klokt å gi avtalepartene dette ansvaret.
Disse medlemmer peker på
at virkemiddelsystemet består av både tilskuddsordninger, kvoter og
geografiske grenser for produksjon, og mener det vil være hensiktsmessig
at de årlige jordbruksforhandlingene særlig vurderer forenklinger
i den samlede virkemiddelporteføljen.