Komiteen vil understreke betydningen
av presise og etterprøvbare mål for jordbrukspolitikken, men erkjenner
at det noen ganger vil kunne være konflikter mellom de ulike målene. Komiteen mener
en klar og forståelig målstruktur er viktig. Det er ikke definert
noen samlet oversikt over målstrukturen i meldingen. Regjeringen
la sist frem en samlet måloversikt i forbindelse med statsbudsjettet
2017 (Prop. 1 S (2016–2017)).
Komiteen viser til at regjeringen
i jordbruksmeldingen varsler at «kostnadseffektiv matproduksjon»
er hovedformålet med jordbrukspolitikken. Dette er i tråd med regjeringens
politiske plattform.
Komiteen støtter ikke dette
som hovedformålet med jordbrukspolitikken, men anser en kostnadseffektiv
verdikjede for mat som ett av flere virkemidler for å nå de overordnede
målene.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre, understreker at jordbrukets viktigste oppgave er
å produsere mat. Av hensyn til beredskap, ressursutnytting, verdiskaping, sysselsetting
og klima er det viktig at norsk jordbruk produserer de fôr- og matvarene
som det ligger til rette for å produsere i Norge, og i et omfang
som kan dekke innenlands etterspørsel og eksport.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener jordbrukspolitikkens
hovedformål skal være økt norsk matproduksjon med grunnlag i norske
arealressurser.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti mener jordbrukspolitikkens hovedmål
skal være norsk matproduksjon i takt med økningen i folketallet
og med grunnlag i norske arealressurser – over hele landet.
Komiteen mener
at arealressursene er den viktigste ressursen i jordbruket. Kunnskap
om bruk og forvaltning av areal og biologiske prosesser er vesentlig
for å utnytte disse.
Komiteen viser til innstillingen
til jordbruksoppgjøret 2015 (Innst. 385 S (2014–2015)), der en samlet
komité sa at «reell økt selvforsyningsgrad er avhengig av at økt
matproduksjon skal være med grunnlag i norske ressurser. Dette må
legges til grunn ved utforming av landbrukspolitikken».
Komiteen viser til at formålet
med å øke matproduksjonen er å øke selvforsyningsgraden, styrke beredskapen
og dekke etterspørselen.
Komiteen merker seg at det
i meldingen vises til at landbrukspolitikken har fire overordnede
mål:
Komiteen støtter
at de fire overordnede målene for landbrukspolitikken videreføres,
men presiserer at målet om matsikkerhet skal omfatte både matsikkerhet
og beredskap. Komiteen registrerer også
at regjeringen særlig peker på lavere utslipp av klimagasser i målet
om bærekraftig landbruk, og støtter dette.
Komiteen ber regjeringen legge
følgende målstruktur til grunn for jordbrukspolitikken:
-
Matsikkerhet og
beredskap
-
Sikre forbrukerne
trygg mat.
-
Økt matvareberedskap.
-
God dyre- og plantehelse.
-
Satse på avl, forskning
og utdanning for å øke bruken av de biologiske ressursene.
-
Landbruk over hele
landet
-
Sikre bruk av jord-
og beiteressursene.
-
Sikre mulighetene
for bosetting og sysselsetting.
-
Et mangfoldig landbruk
med en variert bruksstruktur og geografisk produksjonsdeling.
-
Sikre rekrutteringen.
-
Økt verdiskaping
-
Utnytte markedsbaserte
produksjonsmuligheter.
-
Sikre en konkurransedyktig
og kostnadseffektiv verdikjede for mat med en jevnere maktfordeling.
-
Sikre en effektiv
og lønnsom utnyttelse av gårdens samlede ressurser.
-
Videreutvikle Norge
som matnasjon.
-
Sikre bondens inntekter
og evne til å investere i gården.
-
Bærekraftig landbruk
med lavere utslipp av klimagasser
-
Redusere forurensingen
og utslippene av klimagasser, økt lagring av karbon og klimatilpasning.
-
Bærekraftig bruk
og et sterkt vern av landbrukets areal (jordvern) og ressursgrunnlag.
-
Sikre kulturlandskapet
og naturmangfoldet.
-
God dyrevelferd.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener landbrukspolitikken
skal legge til rette for et aktivt landbruk over hele landet og
med en foretaksstruktur som bygger på lokale jord-, beite, skog-
og utmarksressurser. Kvoteregioner for melk, fraktordninger og geografisk
differensierte tilskudd er de viktigste virkemidlene for å sikre
landbruk over hele landet. Det vil også i fremtiden være behov for
en finmasket struktur på virkemidlene.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen i jordbruksmeldingen
legger de eksisterende målene for jordbrukspolitikken til grunn.
Samtidig peker disse
medlemmer på at jordbrukspolitikken er preget av en sammensatt
målstruktur og et komplekst virkemiddelsystem, noe som tydelig kom
frem i Riksrevisjonens undersøkelse av måloppnåelse og styring i
jordbruket, Dokument 3:12 (2009–2010). Undersøkelsen trekker bl.a.
frem at det finnes motstridende mål innenfor jordbrukspolitikken
som gjør det vanskelig å følge opp den nasjonale politikken regionalt.
Særlig pekes det på motsetningen mellom målet om en effektiv og
lønnsom drift og målene om et småskala og variert distriktsjordbruk,
et sterkt jordvern og ivaretakelse av miljøhensyn. Konkretiseringen
av de overordnede målene skjer gjennom utformingen av virkemidler
under jordbruksavtalen. Ifølge Riksrevisjonen medfører forhandlingselementet
mellom staten og landbrukets aktører knyttet til avtaleinstituttet
en risiko for at de overordnede målene Stortinget har satt for jordbrukspolitikken,
i for liten grad styrer utformingen av de konkrete virkemidlene.
Disse medlemmer viser til
at stortingsflertallet de siste årene har fokusert på forenkling
og prioritert en landbrukspolitikk som gir grunnlag for økt norsk
matproduksjon. Disse
medlemmer mener denne prioriteringen bør videreføres.
Disse medlemmer peker på at
flere delmål og begrep i målstrukturen kan ha uklare og til dels motstridende
virkning, og at det kan utfordre prioriteringen av å legge til rette
for økt norsk matproduksjon. I dag er det slik at det meste av maten
vi spiser i Norge, er produsert i Norge. Av all melk, egg og fløte
vi spiser, er 99 prosent norskprodusert. 97 prosent av smøret vi
spiser, 92 prosent av kjøttet og 87 prosent av osten vi spiser,
er produsert i Norge. Til sammenlikning er bare 80 prosent av fisken
vi spiser, norskprodusert. Regner vi selvforsyning på basis av energien
vi spiser, er det likevel i sum bare litt over 50 prosent av vårt
inntak som er produsert i Norge. Det henger særlig sammen med at
vi i Norge har dårlige kår for produksjon av sukker, frukt og bær,
i alle fall relativt sett til vårt forbruk av slike produkter. Også
forholdet mellom kornproduksjon og kornkonsum trekker den samlede
selvforsyningsgraden ned.
En utfordring knyttet
til økt selvforsyning som mål for landbrukspolitikken er etter disse medlemmers oppfatning
at det kan gi et skjevt bilde av og være lite egnet til å fortelle
noe om hvilken evne vi i Norge faktisk har til å forsyne oss selv
med mat.
Den løpende selvforsyningsgraden
angir bare norsk matsektors markedsandel for energi på hjemmemarkedet.
Den tar derfor ikke hensyn til eksport, siden eksport ikke påvirker
markedsandelen på hjemmemarkedet. Selvforsyningsgraden er heller ikke
noe mål på vår forsyningsevne i en gitt krisesituasjon fordi den
ikke sier noe om vår mulighet for omlegging i forbruk og produksjon.
Som eksempel kan
nevnes at dersom vi i Norge spiser mindre godteri, og dermed importerer
mindre sukker, så øker selvforsyningsgraden – helt uavhengig av
hva vi ellers spiser eller produserer av mat. For folkehelsen er
mindre inntak av sukker bra, men at det alene skal kunne fortelle
om en positiv utvikling for norsk landbruk, stiller disse medlemmer seg kritiske
til.
Et annet eksempel
er at produksjon av mat i Norge for eksport ikke regnes med i selvforsyningsgraden
fordi selvforsyningsgraden er definert etter hvor mye av det vi
spiser i Norge som er produsert i Norge. Økt norsk produksjon av
oppdrettslaks for eksport vil derfor ikke ha betydning for selvforsyningsgraden.
Et nær samlet Storting ønsker vekst i oppdrettsnæringen velkommen,
men at en slik vekst ikke skal telle med når vi diskuterer selvforsyning
av mat, stiller disse
medlemmer seg kritiske til.