Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Freddy de Ruiter, Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen
og Torgeir Micaelsen, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig
Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe,
og fra Venstre, Ketil Kjenseth, viser til at det i representantforslaget
fremmes 14 forslag for å styrke det akuttmedisinske tilbudet utenfor
sykehus, inkludert legevakt og ambulanse. Flere av forslagene er
en oppfølging av NOU 2015:17 Først og fremst. Komiteen viser til at regjeringen
er i gang med oppfølgingen av denne, og statsråden viser i sitt
brev til komiteen av 1. mars 2017 i forbindelse med saken til flere
tiltak som er iverksatt. Komiteen viser videre til statsrådens svar,
der han varsler at han i løpet av våren vil komme tilbake til Stortinget
med oppfølgingen av NOU 2015:11 Med åpne kort – Forebygging og oppfølging
av alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenestene. Komiteen ser
frem til dette og forventer en grundig debatt om tiltakene som legges frem.
Komiteen deler mye av det utfordringsbildet som
forslagsstillerne skisserer, og som også fremgikk av NOU 2015:17. Komiteen mener
Akuttutvalget har levert en god og grundig rapport. Fagmiljøene
og øvrige høringsinstanser, også i forbindelse med komiteens behandling
av representantforslaget, mener utredningen gir en god beskrivelse
av status og utfordringer og danner et godt fundament for fremtidige
tiltak. Samtidig viser komiteen til
at høringsinstansene er delt i mange spørsmål, og påpeker utredningsbehov
og potensielle kostnader for kommunene.
Komiteen mener det er viktig
å sikre et godt sammenhengende system for akutte tjenester i og utenfor
sykehus, som gir tilstrekkelig trygghet og kvalitet i hele landet.
Befolkningen skal føle seg trygg på å få kompetent og rask hjelp
i akutte sitasjoner. Komiteen viser
til at det var et behov for å styrke kvaliteten i og innføre strengere
krav til legevakttjenesten for å ivareta dette formålet. Akuttmedisinforskriften
ble fastsatt våren 2015 og stiller krav til tjenestene, bl.a. til
det gjelder kompetanse, svartider og samarbeid mellom virksomheter
som yter akuttmedisinske tjenester. Komiteen viser til at Akuttutvalgets
forslag om legevakt bygger på akuttmedisinforskriften. Oppfølgingen
av NOU 2015:17 må derfor sees i sammenheng med denne.
Komiteen mener videre at oppfølgingen
må sees i sammenheng med Nasjonal helse- og sykehusplan og primærhelsemeldingen,
som begge beskriver utfordringsbildet for de akuttmedisinske tjenestene utenfor
sykehus, inkludert legevakttjenesten. Av Nasjonal helse- og sykehusplan
fremgår det at sykehusstruktur og ambulansetjenester må sees i sammenheng,
og at endring av akuttberedskap krever at det samtidig gjøres en
gjennomgang og styrking av ambulansetjenesten. Komiteen viser til at statsråden har
gitt de regionale helseforetakene i oppdrag å gjennomgå basestruktur
og kapasitet i luftambulansen i lys av føringene i Nasjonal helse-
og sykehusplan. Komiteen mener
dette arbeidet også må sees i sammenheng med oppfølgingen av tiltakene
i Akuttutvalgets utredning.
Komiteen mener det er viktig
å løfte frem mange av de tilrådde sakene i NOU 2015:17 Først og fremst.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener denne utredningen
burde vært behandlet i Stortinget som en helhet, og etterlyste dette
i forbindelse med behandling av Prop. 1 S (2016–2017) høsten 2016.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til Stortingets
vedtak 545 ved behandlingen av Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019),
jf. Meld. St. 11 (2015–2016) og Innst. 206 S (2015–2016), der Stortinget
ba regjeringen komme tilbake til Stortinget med egen sak om basestrukturen
for luftambulansen i Norge. Disse medlemmer etterlyser
oppfølging av Stortingets vedtak og forutsetter at det kommer egen sak
til Stortinget snarest mulig.
Disse medlemmer viser til at
komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i
Innst. 206 S (2015–2016) blant annet viser til høringsinnspillet
fra Norsk Luftambulanse (SNLA):
«… hvor det påpekes
at det haster å gjennomføre en dimensjonering av luftambulansetjenesten,
og videre understreker behovet for å opprette luftambulansebaser
på Innlandet og i indre Telemark for å sikre at pasientene får rask
tilgang til avansert akuttmedisinsk kompetanse og behandling. Disse
medlemmer mener det er helt avgjørende at det i den forespeilede
gjennomgangen av kapasitet og basestruktur for luftambulansen tas
hensyn til at det også med dagens sykehusstruktur og oppgavefordeling
pekes på flere ‘sikkerhetshull’.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, mener den prehospitale akuttmedisin
må styrkes på mange nivåer, også innen forskning. Dette forutsette
gode data på flere nivåer.
Flertallet viser til at når
akuttmedisinen for fremtiden skal vurderes, er det viktig å være
bevisst på hvilke konsekvenser som kan forventes av de ulike foreslåtte
tiltakene. Representantforslaget inneholder flere forslag om forskriftsfesting
av ulike mål for tjenesten. Intensjonen i disse er meget gode, men flertallet mener
det kan være grunn til å ha flere av målene for tjenesten som kvalitetsmål
i stedet for som forskriftsfestede krav. Norge har en geografi som
gjør at tjenesten må organiseres ulikt ut fra lokale forhold. Forskrifter
som er enkle å oppfylle i deler av landet, vil kunne medføre store
problemer for andre deler av landet.
Et annet flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser
til at mange av høringsinstansene til Akuttutvalgets rapport påpeker
at flere av forslagene krever mer utredning og vil ha store konsekvenser
og kostnader. Mange av forslagene egner seg heller ikke som absolutte
krav som skal gjelde for hele landet. Flertallet deler derfor den
oppfatningen at det på flere områder vil være mer hensiktsmessig
med standarder eller kvalitetsmål enn med forskriftsfestede krav.
Kvalitetsmål vil for eksempel kunne åpne for større variasjon i
krav etter tid på døgnet. Flertallet viser til at helse-
og omsorgsministeren har bedt Helsedirektoratet om å utrede kvalitetsmål
for legevaktstjenesten som kan inngå i et helhetlig kvalitetsindikatoroppsett
for de prehospitale tjenestene på helsenorge.no. Videre skal Helsedirektoratet
gjennomgå behovet for normerende dokumenter på det akuttmedisinske
området og vurdere hva som eventuelt bør utarbeides. Helsedirektoratet
har selv påpekt at for eksempel maksimal reisetid, minimumsbemanning
og norm for sykebesøk bør utredes nærmere i forbindelse med utarbeidelse
av nasjonale krav til tjenesten.
Komiteen viser
til at den akuttmedisinske beredskapen er en grunnmur i folkets
helsetjeneste. Den skal gi trygghet for akutt helsehjelp til alle,
i hele landet, når de trenger det. Kvalitet og nærhet til akuttfunksjoner
er viktig for å etablere trygghet og forutsigbarhet når hjelpen
haster. Akuttutvalget (NOU 2015:17 Først og fremst – Et helhetlig
system for håndtering av akutte sykdommer og skader utenfor sykehus)
var tydelig på at til tross for at Norge i stort håndterer akutte
skader og sykdommer utenfor sykehus på en god måte, så er det for
stor geografisk ulikhet i befolkningens tilbud, og det er behov
for kvalitetsheving i hele kjeden.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser
til at beslutninger som påvirker kapasitet og kvalitet, tas uten
en systematisk og helhetlig tilnærming. Denne virkelighetsbeskrivelsen har
også bred støtte hos høringsinstansene. I komiteens høring fikk
representantforslaget bred støtte. Disse medlemmer mener det er
nødvendig med et nasjonalt løft for å øke kapasitet, kompetanse
og kvalitet i akuttkjeden.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at en
av Akuttutvalgets hovedkonklusjoner er at det har skjedd og skjer
samtidig sentralisering av befolkningens akuttmedisinske tjenester. Disse medlemmer mener
den samtidige sentraliseringen av ambulanse, legevakt og akuttfunksjoner
i sykehus svekker beredskapen og må stoppes.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser
til at Legeforeningen i sitt notat til komiteens høring skriver
at til tross for et omfattende kunnskapsgrunnlag om status og utfordringer
er fortsatt legevakttjenesten et av de mest forsømte områdene i
norsk helsetjeneste.
Disse medlemmer mener dette
må tas på alvor, og på denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen på bakgrunn av Akuttutvalgets rapport (NOU 2015:17)
legge frem en handlingsplan for å øke kapasitet, kompetanse og kvalitet
i legevakttjenesten.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser
til at utfordringene rundt legevakttjenesten ble nøye gjennomgått
i primærhelsemeldingen (Meld. St. 26 (2014–2015)). Der fremgår det
flere utfordringer knyttet til rekruttering, kompetanse, utstyr,
organisering og tilgjengelighet. Både primærhelsemeldingen og
NOU 2015:17 Først og fremst peker på behovet for å utnytte kommunenes
ressurser på en bedre og mer fleksibel måte. Av statsrådens brev
fremgår det at Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utrede et
pilotprosjekt med et helsevaktsystem, som skal se på et tjenestetilbud
med en bred lokal forankring og god utnyttelse av de samlede ressursene
– både offentlige og frivillige. Slik det fremkommer av oppdraget
til Helsedirektoratet, bør pilot på helsevakt prøves ut i noen legevaktsdistrikter
som har utfordringer i tjenesten i dag, som for eksempel Valdres
og Sør-Østerdal. Flertallet viser
til behovet for digitale trenings- og simuleringssenter for AMK-aktørene.
Slike simuleringssenter finnes allerede i dag, men disse medlemmer
ber regjeringen i forbindelse med utredningsarbeidet om sykehusfremtiden
i Innlandet vurdere om et slikt senter kan etableres. Dette må være
uavhengig av eventuell sykehusstruktur. Flertallet mener det er naturlig
at flere av forslagene i NOU 2015:17 følges opp gjennom denne piloten.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener
at man ikke vil klare å utvikle en god og stabil legevakttjeneste
uten en god og stabil fastlegetjeneste. Kommunenes ansvar for øyeblikkelig hjelp-tilbudet
har økt uten at legevakttjenesten er styrket tilsvarende. Akuttutvalgets
syn er at legevakttjenesten må dimensjoneres og bemannes bedre etter innbyggernes
og pasientenes behov for en tilgjengelig tjeneste. Fastlegeordningen
må styrkes slik at den også støtter opp under utvalgets forslag
til tiltak for å styrke legevakt.
På denne
bakgrunn fremmer komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen på bakgrunn av Akuttutvalgets rapport (NOU 2015:17)
fremlegge en handlingsplan for tilgjengelighet, kvalitet og kompetanse
i fastlegetjenesten.»
«Stortinget
ber regjeringen på bakgrunn av Akuttutvalgets rapport (NOU 2015:17)
sette som nasjonal norm at legevakten utfører 20–40 sykebesøk per
1 000 innbyggere per år.»
Disse medlemmer viser
til at Akuttutvalget mener at fastlønn for legevaktsleger må brukes
hyppigere og på lengre sikt bli hovedavlønning. Kommunene må i større
grad legge til rette for at legevaktsarbeidet kan planlegges og
inngå i regulert arbeidstid og i en forutsigbar vakt- og tjenesteplan.
Disse medlemmer mener rammene
for legevaktsarbeidet må bedres, og fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen på bakgrunn av Akuttutvalgets rapport (NOU 2015:17)
utrede en ordning med fastlønn og utvidet bruk av faste stillinger
i legevakt, og at legevakt blir en del av regulert arbeidstid.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser
til at bedre bemanning og bredere faglig støtte gjennom bakvaktsordninger
er viktig for framtidig rekruttering. Samtidig må det lages økonomiske
og organisatoriske ordninger som ivaretar de minste kommunenes behov,
slik at kvaliteten kan bli lik over hele landet.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til statsrådens svarbrev til helse-
og omsorgskomiteen 1. mars 2017, der han skriver:
«Jeg har merket
meg at representanten Toppe ved tidligere anledninger har tatt opp
om krav om kompetanse og bakvakt i akuttmedisinforskriften bidrar
til sentralisering av legevakttjenesten, og har vært opptatt av
at reiseavstanden til legevakt ikke må bli for lang.»
Dette medlem viser til at
Senterpartiet fortsatt er opptatt av dette. Senterpartiet mener
det er en myndighetsoppgave å sikre likeverdige helsetjenester i
hele landet, og at sentralisering av legevakt truer dette. Dette medlem mener
derfor det må rettes en særlig innsats mot de områder av landet
det er utfordringer knyttet til, og samtidig ivareta behovet for
rimelig reiseavstand og kvalitet i legevakttjenesten. Kvalitetskrav
tilpasset tett befolkede områder og byene, uten samtidig ivaretakelse
av de minste kommunenes behov, vil selvsagt virke sentraliserende.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede ulike statlige støtteordninger som stimulerer
til etablering av god legevaktpraksis i distriktskommuner med store
avstandsutfordringer, slik at pasienttilbud og beredskap ivaretas
i hele landet.»
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at legevaktpersonell
må sikres trygghet og sikkerhet med en minimumsbemanning på to personer
– lege og annet helsepersonell.
På denne bakgrunn
fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen på bakgrunn av Akuttutvalgets rapport (NOU 2015:17)
innføre krav om at alle legevaktdistrikter må ha tilgjengelig utrykningskjøretøy
med støttepersonell, og at ingen skal arbeide alene på vakt.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet er enige i intensjonen i forslaget om
at legevakten skal ha tilgjengelig utrykningskjøretøy, og at sikkerheten
til legevaktpersonell skal ivaretas. Hvis legevaktene forventes
å rykke ut ved alvorlige hendelser, er det helt nødvendig å ha et
utrykningskjøretøy med sertifisert personell tilgjengelig. Dette
er spesielt viktig der det er lang avstand til sykehus, fordi det
kan være nødvendig med legekompetanse før transport til sykehus.
De største byene har kort vei til sykehus, og legebemannet ambulanse
er mer tilgjengelig. Behovet kan således være ulikt i byer og distrikter. Disse medlemmer mener
derfor at forslagene som fremmes i representantforslaget, må utredes
nærmere, også med tanke på kostnadene dette vil medføre.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser
til at reisetid og avstand til helsetjenester er viktig i akutte
situasjoner, og at det mange steder i landet er relativt lang vei
til viktige helsetjenester. Lang reisevei til legevakt fører til
færre henvendelser og konsultasjoner. Risikoen for å dø etter traumer
er større i tynt befolkede områder.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener det må innføres
nasjonale krav som sikrer maksimal reisetid til legevakt, og som
kan hindre utvikling av uhensiktsmessig store legevaktdistrikt.
Akuttutvalget foreslår at 90 prosent av befolkningen i hvert legevaktdistrikt
skal ha maksimalt 40 minutters reisetid til nærmeste legevaktstasjon,
og at 95 prosent av befolkningen skal ha maksimal reisetid på 60
minutter. Disse
medlemmer mener det i forskrift bør tydeliggjøres at gjeldende
krav til «utrykning» for bakvakt bør forstås slik Nasjonalt kompetansesenter
for legevaktmedisin (Nklm) foreslår i rapport nr. 7-2014. Bakvakt
til legevakt skal kunne nå legevaktstasjonen raskt ved behov, og
alltid innen 60 minutter.
På denne bakgrunn
fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen på bakgrunn av Akuttutvalgets rapport (NOU 2015:17)
innføre et nasjonalt krav i forskrift om at 90/95 prosent av befolkningen
skal ha en maksimal reisetid til nærmeste legevaktstasjon på 40/60
minutter.»
Disse medlemmer er
bekymret over at det flere steder er skjedd og fortsatt skjer samtidig
sentralisering av ambulanse, legevakt og akuttfunksjoner i sykehus. Disse medlemmer viser
også til Fagforbundets notat til komiteens høring som påpeker at
det er skjedd en reduksjon i antallet AMK-sentraler. Fagforbundet
advarer mot en for stor grad av sentralisering, og da i første rekke
knyttet til geografisk kunnskap og digital sårbarhet.
Akuttutvalget foreslår
en økt differensiering av ambulansetjenesten, der noen ambulanser
får forsterket medisinsk kompetanse, mens ambulanser i sentrale
strøk kan bemannes ut fra at de i hovedsak skal kunne tilby mer
rene transportoppdrag.
Disse medlemmer mener det
må stilles krav til responstid for ambulanse, og at en desentralisert ambulansetjeneste,
rekruttering og kvalitet i tilbudet må sikres. Disse medlemmer viser også
til Fagforbundets høringsinnspill der endringene i kompetansebehovet
til personell i de prehospitale tjenestene tas opp. Organisasjonen
tar til orde for en egen fagskole for operatører ved AMK- og legevaktsentraler. Det
vises også til økt behov for kompetanse knyttet til psykisk lidelse
og rusproblematikk. Disse medlemmer mener
endrede kompetansebehov er blant det som må ivaretas i utvikling
av tjenestene.
På denne bakgrunn
fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen på bakgrunn av Akuttutvalgets rapport (NOU 2015:17)
fremlegge en handlingsplan for utvikling av en desentralisert og faglig
sterk ambulansetjeneste i Norge, med forskriftsfestede responstider.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser
til at statsråden i sitt brev til komiteen peker på at flere av
høringsinstansene, særlig distriktskommuner og interkommunale legevakter,
mener at et krav til reisetid vil forsterke utfordringene knyttet
til rekruttering av leger. Flere interkommunale legevaktsamarbeid
som i dag fungerer godt, vil ikke kunne tilfredsstille det foreslåtte
kravet til reisetid uten at det opprettes flere vaktbaser. Flertallet viser
til at bl.a. Statens helsetilsyn har vært kritisk til krav om reisetid,
siden det vil være unødig ressurskrevende, kreve etablering av mange
nye legevaktstasjoner og at geografiske forhold vil gjøre kravet
vanskelig å etterleve. Flertallet mener
derfor dette er et forslag som krever grundig utredning i forkant.
Flertallet viser videre til
at det fremgår av NOU 2015:17 at vi har en god ambulansetjeneste
i Norge. Et av hovedmålene i nasjonal helse- og sykehusplan er å
styrke de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus.
Flertallet er opptatt av å
skape trygghet for befolkningen i alle deler av landet, og mener
nasjonal helse- og sykehusplan bidrar til dette ved å legge til rette
for en fortsatt desentralisert sykehusstruktur i Norge, med en «ryggrad»
av akuttsykehus. Flertallet viser
til at et flertall i komiteens innstilling til nasjonal helse- og
sykehusplan (Innst. 206 S (2015–2016)) mente at det er viktig å
sikre de prehospitale tjenestenes dimensjonering og kvalitet. Flertallet
viste videre til NOU 2015:17 Først og fremst, som beskriver den
akuttmedisinske kjede til å omfatte befolkningens evne til å yte
førstehjelp i akutte situasjoner, frivillig sektor, akutthjelpere
fra kommunale brann- og redningsetater, legevakt, ambulansetjeneste
og nødmeldetjeneste, og påpekte at det er viktig at alle disse aktørene
sees i sammenheng og at de er samtrente. Videre påpekte flertallet
at en eventuell endret oppgavedeling mellom sykehus må føre til
en samtidig gjennomgang av kapasiteten i ambulansetjenesten. Flertallet viser
til at dette er føringer som må tas inn i helseforetakenes utviklingsplaner. Flertallet viser
videre til det skal etableres en bachelorutdanning i ambulansefag
som skal styrke kompetansen i ambulansetjenesten, samt at det skal etableres
en spesialistutdanning i akuttmedisin.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser
til at det mange steder er en stor utfordring å få til et godt samarbeid
mellom kommuner og helseforetak når det gjelder utvikling og dimensjonering
av det akuttmedisinske tilbudet. Disse medlemmer mener dette
er særlig alvorlig fordi det som Akuttutvalget påpekte, har ført
til samtidig sentralisering av tilbudene flere steder og gir økt risiko
for at befolkningens tilgang til beredskap og helsehjelp svekkes.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til at lov om helse-
og omsorgstjeneste § 6-2 nr. 11 og lov om spesialisthelsetjenesten
§ 2-1 e pålegger kommuner og helseforetak å ha samarbeidsavtaler.
Helse- og omsorgstjenesteloven § 6-2 nr. 11 sier at partene skal
ha omforente beredskapsplaner og planer for den akuttmedisinske kjeden. Flertallet mener
det derfor finnes krav til avtaler, men at det ligger et potensial
for å utnytte disse bedre slik Forskningsrådet også har påpekt i
sin evaluering av Samhandlingsreformen.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener verken kommune
eller foretak skal ha anledning til å endre sitt tilbud uten at
det skjer i samarbeid og i dialog, og med tilslutning fra den andre
parten.
På denne bakgrunn
fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen på bakgrunn av Akuttutvalgets rapport (NOU 2015:17)
sørge for at krav til felles akuttmedisinske planer mellom kommuner
og helseforetak forskriftsfestes i en framtidig revidert akuttmedisinforskrift.»
Komiteen viser
til at frivillige er en del av den planlagte beredskapen og inngår
i blant annet politiets redningsplanverk og i varierende grad i
helseforetakenes og kommunenes beredskapsplaner. I akuttmedisinforskriften
fra 2015 gis helseforetakene og kommunene mulighet til å inngå avtaler
med blant annet de frivillige redningsorganisasjonene som en ressurs
i akuttberedskapen.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser også til notat
til komiteens høring fra Røde Kors der de skriver at økt fokus på
akuttmedisin utenfor sykehus er et avgjørende vendepunkt i det å
skulle utnytte og organisere en samordnet respons fra det offentlige
og de frivillige organisasjonene, med en målsetting om å øke overlevelse,
lindre ved skader og sykdom og å redusere rekonvalesenstid. I notatet
pekes det på viktigheten av samarbeidsavtaler mellom frivilligheten og
helseforetak, at kommuner og helseforetak samarbeider om alle akuttmedisinske
tjenester, at førstehjelpsopplæring må tilbys alle med norske myndigheter
i førersetet, og at det må legges til rette for et nasjonalt hjertestartsregister.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser
videre til at Akuttutvalget mente at det må utarbeides en tydelig
frivillighetspolitikk med tanke på helseberedskap. Disse medlemmer deler denne
oppfatningen, og på denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen på bakgrunn av Akuttutvalgets rapport (NOU 2015:17)
utarbeide en frivillighetsstrategi med tanke på helseberedskap og fremlegge
den for Stortinget på egnet vis.»
Komiteen vil
understreke de frivillige aktørenes rolle også i denne sammenhengen.
De frivillige har betydelige ressurser og forutsetninger som beredskapsressurs. Komiteen vil
peke på at Akuttutvalget blant annet understreker at bruken av de
frivillige ressursene må sikres ved at de har tydelige roller og at
ressursene er forutsigbare.
Komiteen vil understreke betydningen
av frivillighetens frihet. Det er en forutsetning for frivillig arbeid
at initiativ, utvikling og styring kommer nedenfra, og ikke ovenfra.
Det er nødvendig og bra med tydelige og klare avtaler mellom frivillig
og offentlig sektor, men det er også avgjørende at avtalene ikke
begrenser eller undergraver frivillighetens autonomi, mulighet til
egenorganisering og til å utløse frivillig innsats.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre, viser til at Helsedirektoratet har fått i oppdrag
å etablere en nasjonal førstehjelpsdugnad. Dette arbeidet er nettopp
påbegynt, men førstehjelp i skoler er et av de mest sentrale tiltakene
i denne strategien. Flertallet mener
det er viktig å få på plass et system for opplæring av førstehjelp
i skolen, og imøteser den kommende strategien.
Komiteen viser
til at det er viktig å mobilisere ressursene som er rundt pasienten
når sykdom inntreffer. Varsling, etablering av frie luftveier, hjerte- og
lungeredning, bruk av hjertestarter og stansing av ytre blødninger
er førstehjelpstiltak som alle i prinsippet kan mestre. Det er heldigvis
stor vilje i befolkningen til å starte førstehjelp ved sykdom og
skade, men undersøkelser viser også at førstehjelpskunnskapen i
befolkningen er mangelfull.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen på bakgrunn av Akuttutvalgets rapport (NOU 2015:17)
utarbeide en nasjonal førstehjelpsstrategi med mottoet ‘Et program
for livslang læring’, og at denne fremmes for Stortinget på egnet
vis.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser
til at betydningen av samarbeid med frivillig sektor er nedfelt
i flere plan- og rammeverk, både nasjonalt og lokalt. Flertallet viser
til statsrådens brev der han redegjør for omfattende og gode rammer
og rutiner for samarbeid med frivillig sektor når det gjelder helseberedskap,
og flertallet støtter statsrådens
syn på at det derfor ikke er behov for å utarbeide ytterligere planverk
eller strategier. Flertallet viser
videre til at helse- og omsorgsministeren allerede har gitt i oppdrag
å utvikle en nasjonal førstehjelpsstrategi for livslang læring,
i tråd med anbefalingene i NOU 2015:17.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil understreke betydningen
av at kunnskap om grunnleggende livredding formidles i barnehage
og skole. Skal befolkningen være i stand til å hjelpe seg selv og
hjelpe andre ved akutt sykdom og skade, er det nødvendig å gi kompetanse
til hele befolkningen. Barn kan være de eneste som er til stede
når det oppstår en nødssituasjon. Med formidling tilpasset
aldersgruppene, kan barn lære å bruke førstehjelp.
Komiteens medlem
fra Kristelig Folkeparti mener dette bør uttrykkes eksplisitt
i barnehagens rammeplan.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser videre til at Akuttutvalget i sin
innstilling anbefaler at førstehjelpsopplæringen i skolen styrkes, blant
annet ved at det utarbeides en ny nasjonal veileder som dekker førstehjelpsområdet
for både grunnskole og videregående skole, ved at dagens generelle
kompetansemål for førstehjelp og livbergende førstehjelp i læreplanen
for grunnskolen presiseres nærmere, ved at førstehjelp og livbergende førstehjelp
innlemmes i kompetansemålene for kroppsøving i videregående opplæring,
og ved at krav om kunnskap og ferdigheter i førstehjelp og livbergende
førstehjelp innlemmes i forskrift til rammeplanene for lærerutdanningene.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sikre økt kunnskapsnivå om førstehjelp
gjennom nærmere presisering av hovedmålene for førstehjelp og livbergende
førstehjelp i grunnskolen, samt gjennom innføring av konkrete og
forpliktende kompetansemål for førstehjelp og livbergende førstehjelp
i kroppsøvingsfaget i videregående opplæring.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser
til at Akuttmedisinforskriften åpner for bruk av akutthjelpere.
I bestemmelsen heter det at kommunene og de regionale helseforetakene
kan, som del av sin akuttmedisinske beredskap, inngå avtale om bistand
fra akutthjelpere. Slike akutthjelpere kan være medlemmer av frivillige
organisasjoner eller kommunalt brannvesen. Slik bistand kan komme i
tillegg til, eller i påvente av, at personell fra de øvrige akuttmedisinske
tjenestene kan yte akuttmedisinsk hjelp. Personer som skal yte slik
bistand, må ha fått nødvendig opplæring.
Disse medlemmer mener ordningen
med akutthjelper er positivt, men at den ikke må komme i stedet
for et godt utbygd legevakt- og ambulansetilbud, men som et tillegg
i områder der responstider kan være sårbare. Akuttutvalget foreslår
at det settes ned et bredt sammensatt utvalg for å utrede akutthjelperes
funksjon videre.
Disse medlemmer mener det
er behov for en slik utredning, og fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen på bakgrunn av Akuttutvalgets rapport (NOU 2015:17)
sette ned et bredt sammensatt utvalg for å utrede akutthjelperordningens
funksjon videre.»
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener dette er nødvendig.
Organisering av akutthjelpere er som akuttutvalget påpeker, et resultat
av økt kunnskap om at tidlig innsats har stor betydning for pasienters overlevelse
og helseutsikter ved utvalgte akuttilstander. Utvalget skriver at
trening i førstehjelp og økt bevissthet i befolkningen om å trå
til dersom medmennesker trenger hjelp, er en forutsetning for at
helsehjelp fra den profesjonelle del av akuttkjeden skal ha effekt
for pasienten.
Disse medlemmer viser videre
til at det samtidig er viktig at akutthjelpere anerkjennes som frivillige
med opplæring i førstehjelp og bruk av defibrillator. De kan altså
ikke fungere til erstatning for helsepersonell. Det kommunale akuttilbudet
må derfor ikke reduseres og basere seg på akutthjelpere, likevel
er erfaringen flere plasser at det skjer en slik utvikling.
Disse medlemmer viser til
at Akuttutvalget peker på behovet for elektronisk pasientjournal
i ambulansene, at meldeordningen for uheldige hendelser må utvides
til de prehospitale tjenestene og utvikling av et helhetlig kvalitetsindikatorsett.
Kunnskap om kvalitet er en forutsetning for kvalitetsforbedring.
I dag utgjør datagrunnlaget for styring og utvikling et svakt område
i den akuttmedisinske kjeden. Datagrunnlaget er begrenset. Elektroniske
løsninger og enhetlige metoder for registrering av data mangler. Det
mangler evidensbaserte nasjonale retningslinjer og prosedyrer for
håndtering av akuttmedisinske tilstander. Det fører til ujevn kvalitet
i tjenestene. Offentlig finansiert akuttmedisinsk forskning er beskjeden.
De elektroniske journalsystemene kommuniserer ikke med hverandre. Disse medlemmer støtter
Akuttutvalgets oppfatning av at det er behov for en kraftsamling
på dette området, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen på bakgrunn av Akuttutvalgets rapport (NOU 2015:17)
innlemme alle virksomheter i den kommunale helse- og omsorgstjenesten
og i spesialisthelsetjenesten (også utenfor helseinstitusjon) i
meldeordningen for uheldige hendelser.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet støtter intensjonen i forslaget om at
det skal være meldeplikt for uheldige hendelser også i kommunale
tjenester. Det må imidlertid vurderes mer grundig hvilke metoder
som er egnet for å oppnå bedret pasientsikkerhet.
Komiteens medlem
fra Kristelig Folkeparti viser til at Norge har høy dekning
av helsepersonell sammenliknet med andre land, men at det framtidige
behovet for helsepersonell likevel er stort. Flere analyser viser
at det går mot underdekning på helsepersonell som helefagarbeidere,
sykepleiere og leger i årene som kommer. Mangel på kvalifisert helsepersonell
er en stor utfordring for å kunne sikre god helsehjelp for befolkningen
i rurale områder. Dette medlem viser
til at Legeforeningen i sin høringsuttalelse til komiteen påpeker
betydningen av god legedekning for solid akuttberedskap i distriktene,
og peker på utfordringene rundt rekruttering av leger til distriktene. Dette medlem vil
i denne sammenheng vise til Dokument 8:58 S (2016–2017) Representantforslag
fra stortingsrepresentantene Olaug V. Bollestad og Hans Fredrik
Grøvan om turnusordningen for leger. I representantforslaget pekes
det på behovet for at også utformingen av utdanningssystemet og
turnustjenesten bidrar til at Norge når målene om et helsevesen
som sikrer befolkningen et likeverdig spesialisthelsetilbud.