Vedrørende dokument 8:124 S
(2015-2016)
Det vises til brev
6. oktober 2016 hvor Energi- og miljøkomiteen ber om utredning mv.
av representantforslag 124 S (2015-2016) om krav om elektrifisering
av Johan Castberg-feltet, ilandføring til Finnmark og utredning
av strømkabel til Svalbard.
Alt mitt arbeid
er rettet inn mot å nå hovedmålet i petroleumspolitikken som er
å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig
perspektiv. For å opprettholde et stabilt og høyt aktivitetsnivå
og derigjennom skape store verdier for fellesskapet så viderefører
regjeringen hovedlinjene i petroleumspolitikken, med stor oppmerksomhet
på å:
-
legge til rette
for at potensialet i eksisterende felt og infrastruktur utnyttes
-
legge til rette
for at alle lønnsomme funn bygges ut
-
legge til rette
for at det regelmessig gjøres nye store funn, og at påvisningen
av nye ressurser fortsetter i modne områder
-
støtte opp under
næringens arbeid med omstilling, kostnadskontroll og ta i bruk nye,
mer effektive tekniske og kommersielle løsninger
Dette
skal skje samtidig som hensyn til helse, miljø og sikkerhet ivaretas
på en best mulig måte. Sektoren skal fortsatt stå overfor en virkemiddelbruk som
gir næringen en sterk egeninteresse av å redusere sine utslipp av
CO2, og som har gitt gode
resultater i form av lavere klimagassutslipp, jf. Prop. 114 S (2014-2015).
Forutsigbarhet,
langsiktighet og tilrettelegging for helhetlige løsninger er avgjørende
for at vår regulering av petroleumssektoren skal gi god ressursforvaltning
og størst mulig inntekter til fellesskapet. Myndighetenes rolle
er å sette slike rammer for virksomheten. Innenfor disse rammene
er det selskapene som utreder, planlegger og gjennomfører leting,
utbygging og utvinning/drift.
Myndighetene har
i flere tiår brukt sterke virkemidler for å begrense fra petroleumssektoren.
Myndighetene begrenser utslippene fra sektoren gjennom kvoter, avgifter
og andre tiltak; herunder at kraft fra land skal vurderes ved alle
nye utbygginger og større ombygginger på norsk sokkel. Innenfor
disse rammene er det opp til selskapene å lete etter, bygge ut og
utvinne de ressursene som er lønnsomme. Ulønnsomme ressurser vil
bli liggende igjen i bakken. Myndighetenes rolle er ikke å ta forretningsmessige beslutninger
innen leting, utbygging og drift, men å sette rammer for virksomheten
som er forsvarlige i et klimaperspektiv.
Petroleumssektoren
er underlagt kvoteplikt i EUs kvotesystem. Utslippsreduksjonene
vil finne sted i sektorer og land hvor kostnadene ved å redusere
utslippene er lavest. Utslippseffekten gis av nivået på kvotetaket
på europeisk nivå, uavhengig av hvor utslippene finner sted. Det
betyr at reduserte utslipp et sted innenfor systemet motsvares av
økte utslipp et annet sted. I et slikt system er derfor den eneste
direkte måten å redusere utslippene på å redusere antallet kvoter.
Stortinget har sluttet
seg til at Norge skal søke å inngå en avtale med EU om felles oppfyllelse
av våre utslippsforpliktelser i Paris-avtalen etter 2020. Dette vil
innebære at Norge i kvotepliktig sektor vil bidra til gjennomføring
av utslippsreduksjoner på 43 pst. sammenliknet med 2005 innenfor
EUs kvotesystem. Kvotepliktig sektor i Norge, herunder petroleumssektoren,
vil oppfylle forpliktelsen sammen med bedrifter i EU-land.
Jeg er opptatt av
å opprettholde aktivitetsnivået i og verdiskapingen fra petroleumsnæringen.
Næringen er inne i en krevende periode og det er behov for at nye,
lønnsomme prosjekter igangsettes slik at nye oppdrag kommer. Castberg-prosjektet
vil bety nye muligheter for betydelig aktivitet, sysselsetting og verdiskaping
i tiden som kommer.
Vedrørende forslag nr. 1 – Stortinget
ber regjeringen sørge for at plan for utbygging og drift (PUD) for
Johan Castberg-feltet sikrer bruk av kraft fra land-løsning eller
annen fornybar energiforsyning for kraft- og varmebehovet til driften
av feltet.
Energiløsningen
til felt på norsk sokkel behandles som del av myndighetenes arbeid
med en utbygging, og er et tema myndighetene er opptatt av allerede
fra tidlig i planleggingsfasen. Den er et tema i den offentlige
konsekvensutredningsprosessen, og inngår i myndighetsbehandlingen
av utbyggingsplanen. For alle nye feltutbygginger og ved større
ombygginger av eksisterende felt på norsk sokkel skal det legges
fram en oversikt over energimengde og kostnader ved å benytte kraft
fra land framfor å bruke gassturbiner. Gjennom utbyggingsprosessen
følges det opp at kraft fra land blir valgt når det er hensiktsmessig.
En løsning med kraft
fra land forutsetter at det er sikret utbygging av tilstrekkelig
ny kraft eller at det framføres tilstrekkelig nytt nett slik at
det ikke oppstår regionale ubalanser på utbyggingstidspunktet. Samtidig
må naturmangfoldet og hensynet til tiltakskostnadene ivaretas. Myndighetenes
politikk på dette området framgår blant annet i siste petroleumsmelding,
jf. Meld. St. 28 (2010-2011) "En næring for framtida – om petroleumsvirksomheten"
og i klimaforliket, jf. Innst. 390 S (2011–2012).
Castberg-funnet
i Barentshavet ligger 240 kilometer nord for Hammerfest, og er det
største oljefunnet på norsk sokkel som ennå ikke er bygget ut. Rettighetshaverne
planlegger investeringsbeslutning og innlevering av plan for utbygging
og drift (PUD) høsten 2017. Planlagt produksjonsstart er i 2022. Funnet
planlegges utbygd med et produksjonsskip.
Rettighetshaverne
i Castberg sendte 13. september 2016 utkast til program for konsekvensutredning
på en bred offentlig høring. I forkant av dette har rettighetshaverne,
i samarbeid med flere ulike leverandører og konsulentselskaper,
gjennomført omfattende analyser av ulike energiløsninger. Det er
vurdert både å forsyne hele og deler av energibehovet med kraft
fra land. Basert på de gjennomførte studiene og av hensyn til en
forsvarlig prosjektgjennomføring framgår det av utkast til program
for konsekvensutredningen at rettighetshaverne vurderer kraft fra
land som uhensiktsmessig på grunn av svært høye tiltakskostnader,
store tekniske utfordringer og risiko for utsettelse av prosjektet.
Rettighetshaverne går inn for en løsning der gassturbiner dekker
kraftbehovet til elektrisk drevet utstyr og gassinjeksjon, mens
behovet for varme til prosessanlegget dekkes ved å gjenvinne varme
fra gassturbineksosen. Samlet vil dette gi god energiutnyttelse
med en virkningsgrad på 64 pst. Rettighetshavernes løsning innebærer
også fysisk å tilrettelegge skipet for eventuell framtidig import
av kraft.
Høringsfristen for
utkastet til program for konsekvensutredningen gikk ut 31. oktober
2016. Når høringsuttalelsene er behandlet vil departementet fastsette
programmet for konsekvensutredningen.
Jeg er opptatt av
forutsigbarhet i petroleumspolitikken, og jeg vil følge opp spørsmålet
om kraft fra land til Castberg i tråd med den etablerte politikken.
Vedrørende forslag nr. 2 - Stortinget
ber regjeringen om å få foretatt en utredning av energiløsning for
Svalbard, der en kraftkabel med kraft fra land-løsning for Johan
Castberg-feltet inngår som en mulighet.
Energiløsningen
for Svalbard er omtalt i Meld. St. 32 (2015-2016) Svalbard, som ble lagt fram
i mai 2016. Regjeringen ønsker ikke å legge til rette for en vekst
som raskt utløser store behov for investeringer i infrastruktur,
som vannforsyning, varme- og kraftproduksjon. Oppgraderingen av
kullkraftverket i Longyearbyen er forventet å forlenge levetiden
til kraftverket med 20-25 år fra oppgraderingen startet i 2013.
Stortingets behandling av Svalbardmeldingen er berammet til 22. november
2016. Eventuelle spørsmål knyttet til energiforsyningen på Svalbard bør
behandles i den forbindelse.
Jeg vil likevel
understreke at en sjøkabel fra fastlandet til Svalbard vil ha svært
høye kostnader. Det finnes ikke undersjøiske strømkabler med lengde
tilsvarende avstanden fra Finnmark til Svalbard (om lag 930 km)
og det er heller ikke dokumentert om det er teknisk mulig å legge
strømkabler over slike avstander. Statnetts planlagte utenlandsforbindelse
til Storbritannia vil for eksempel bli 720 km og verdens lengste
kabel av sitt slag. ABB har anslått at kostnadene ved en sjøkabel
mellom Finnmark og Svalbard er i størrelsesorden 3-5 mrd. kroner
avhengig av løsningsvalg. Erfaringstall fra kraft fra land til Johan Sverdrup-feltet
tilsier høyere kostnader.
Det er ikke noe
strømnett som knytter Longyearbyen til andre deler av Svalbard.
En kabel fra fastlandet innebærer derfor kun en løsning for Longyearbyen
og ikke en løsning for alle bosetningene på Svalbard. Longyearbyen
forsynes i dag av kullkraftvarmeverket Longyearbyen Energiverk,
som slipper ut om mellom 60 000 og 70 000 tonn CO2 i
året. En kabel fra fastlandet til Svalbard er dermed en svært dyr måte
å redusere CO2-utslipp på.
Dersom en strømkabel
fra fastlandet til Svalbard i tillegg skal legges via Castberg-feltet,
vil kostnadene og kompleksiteten øke vesentlig. Teknologien som
evt. skulle kunne forsyne Longyearbyen med strøm via Castberg-feltet
er umoden. Det er for eksempel ingen kommersiell teknologi som vil
kunne sikre at forsyningen til Svalbard ikke faller vekk ved feil
på Castberg og vice versa. På denne bakgrunn mener jeg at det ikke
er hensiktsmessig å se energiløsningen for Castberg-feltet i sammenheng
med energiløsning for Svalbard. Som redegjort for under forslag
nr. 1 vil jeg følge opp spørsmålet om kraft fra land til Castberg
i tråd med den etablert politikken.
Vedrørende forslag nr. 3 - Stortinget
ber regjeringen stille krav om ilandføring av olje fra Johan Castberg-feltet
til Finnmark for å utløse lokale ringvirkninger.
Den valgte utbyggingsløsningen
for Castberg innebærer at oljen transporteres med skip fra feltet direkte
til markedet. Rettighetshavernes vurdering er at Castberg alene
ikke kan løfte etablering av en oljeterminal på land i Finnmark.
For å gjøre det trengs det større oljevolum gjennom samarbeid mellom
flere felt. Et eget prosjekt, Barents Sea Oil Infrastructure (BSOI),
er etablert for å vurdere etablering av en mulig framtidig felles
oljeterminal på Veidnes i Finnmark. Fire operatører for felt/funn
i Barentshavet, Eni (Goliat), Statoil (Castberg), Lundin (Alta/Gohta) og
OMV (Wisting), deltar i prosjektet. Samlet kan disse felt og funn
gi stort nok volum til at en oljeterminal kan bli lønnsom fordi
den gjør at de totale transportkostnadene til markedet blir lavere.
Det er stor forskjell
i modenhet og tidsforløp mellom Castberg-prosjektet og de andre
funnene i området. Videre modning av funnene Alta/Gohta og Wisting
er avgjørende for vurderingen av hvorvidt en terminal vil være lønnsom
og dermed bør etableres. Dette tilsier at en beslutning om etablering
av en slik terminal bør tas så sent som mulig når mer informasjon
foreligger. Da det tar kortere tid å bygge en terminal enn å bygge
ut Castberg, kan en terminal besluttes på et senere tidspunkt enn
investeringsbeslutning for Castberg og fortsatt kunne driftsettes
samtidig med Castberg-feltets oppstart. Planlagt investeringsbeslutning
for terminalen er 1. kvartal 2019, om lag ett år etter planlagt
investeringsbeslutning på Castberg. Terminalen vil da kunne være
klar til oppstart av Castberg i 2022.
Det er for tidlig
å si noe eksakt om sysselsettingseffekten av en terminal. Da ilandføring
til en terminal gjennom et oljerør var aktuelt for Castberg-prosjektet,
ble effekten anslått til 110-120 lokale årsverk i driftsfasen. Terminalen
som BSOI-prosjektet nå utreder baserer seg på et enklere og rimeligere
konsept. Ved etablering av en slik terminal vil ringvirkningene
trolig være noe mindre.
Jeg mener det er
viktig at selskapene utreder en oljeterminal. Selskapene har lagt
et utredningsløp og en timeplan som er hensiktsmessig. Viser ilandføring seg
bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomt, vil det pågående terminalprosjektet
bidra til at en terminal kan realiseres fra produksjonsstart på
Castberg.
Vedrørende forslag nr. 4 - Stortinget
ber regjeringen pålegge bruk av Norsk olje og gass og Norsk Industri
sine framforhandlede standardkontrakter når Johan Castberg-feltet
skal bygges ut.
Jeg er opptatt av
å støtte opp under næringens arbeid med omstilling, kostnadskontroll
og ta i bruk nye, mer effektive tekniske og kommersielle løsninger.
Dette gjelder også arbeidet med å finne effektive måter for samarbeid
mellom oljeselskapene og leverandørindustrien. Dette er en arena
for konkurranse. Det er potensielt store verdier å hente ut ved
å finne effektive samarbeidsformer.
Det er et vilkår
for tildeling av utvinningstillatelser på norsk sokkel at virksomheten
under utvinningstillatelsen skal være regulert av den til enhver tid
gjeldende norsk rett og bygge på norsk kontraktstradisjon. For enkelte
formål har partene fremforhandlet standardkontrakter. Der de passer,
kan de være kostnadsbesparende, og blir brukt. Dette er bra.
Bruk av andre kontrakter
enn standardkontrakter vil imidlertid ikke stride mot norsk rett
eller kontraktstradisjon. I den grad noen aktører ønsker å utforske
andre samarbeidsformer vertikalt i verdikjeden, gir systemet vårt
åpning for det.
Jeg er positiv til
bruk av standardkontrakter, og legger til grunn at rettighetshaverne
velger den kontraktstype som understøtter arbeidet med å bygge ut feltet
så kostnadseffektivt som mulig.