Regjeringen v/Kunnskapsdepartementet legger i proposisjonen fram forslag til lov om organisering av forskningsetisk arbeid. Regjeringen ønsker å styrke det forskningsetiske arbeidet i norsk forskning gjennom å lovfeste forskeres og forskningsinstitusjoners ansvar. Forslaget viderefører systemet med faglig uavhengige etikkomiteer og det nasjonale utvalget for gransking av redelighet i forskning som ble etablert i gjeldende forskningsetikklov fra 2007.

Lovproposisjonen er delt i to: en generell del om forskningsetikk og en del som konkret omtaler lovforslaget. Oppdelingen er gjort for å få fram at forskningsetikk dreier seg om mye mer – og annet – enn bare lovregulering, og at forskningsetikk primært er forskersamfunnets eget ansvar. Regjeringen foreslår ingen lovfesting av hva som er god forskningsetikk, men vil videreføre og utvide lovfestingen av organiseringen av forskningsetisk arbeid.

Departementet har vurdert de foreslåtte lovendringene til å være såpass omfattende, også lovteknisk, at de bør gjennomføres i en ny lov om forskningsetikk, og ikke som endringer i den nåværende. For å presisere at loven gir en ramme for forskningsarbeidet og ikke sier noe om innholdet i forskningsetikken, foreslår departementet å endre lovens navn fra lov om behandling av etikk og redelighet i forskning, til lov om organisering av forskningsetisk arbeid. Kortnavnet forskningsetikkloven er det samme.

Departementet omtaler i proposisjonen hva som er forskningsetikkens formål, hva den omfatter og hvorfor den er viktig. Det gis en vurdering av noen områder som det er viktig å rette oppmerksomhet mot i en forskningsetisk sammenheng. I et eget kapittel omtales forskningsetiske retningslinjer, som danner grunnlaget for hva som anses som anerkjente forskningsetiske normer.

Både forskere og forskningsinstitusjoner har et ansvar for å sette seg inn i og følge anerkjente forskningsetiske normer, og bidra til å sikre at all forskning skjer i henhold til slike normer. De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) med sine faglige komiteer og utvalg er de viktigste nasjonale aktørene på det forskningsetiske området. Slike komiteer har vært i arbeid siden 1990. Arbeidet for å sikre god forskningsetikk beskrives i proposisjonen. For å fremme god forskningspraksis er både forebyggende arbeid og behandling av uredelighetssaker viktig.

I lovutkastet foreslår departementet å videreføre den nåværende formålsparagrafen, men med en presisering av at det dreier seg om forskningsetiske normer. Lovens overordnede formål er å sikre et nasjonalt system som kan ivareta samfunnets behov for at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer.

Når det gjelder lovens virkeområde, blir det foreslått at loven skal gjelde forskere og forskning i Norge. På Svalbard og Jan Mayen gjelder loven dersom forskningen drives av en forsker ansatt av norsk arbeidsgiver eller dersom en vesentlig del av midlene kommer fra Norge. Granskingsutvalgets mandat til å uttale seg om forskning i utlandet videreføres.

Dagens bestemmelse om faglig uavhengighet for komiteer og utvalg som er oppnevnt med hjemmel i loven, foreslås videreført. Lovforslaget innebærer videre en synliggjøring av at de regionale forskningsetiske komiteenes ansvarsområde følger av helseforskningsloven og eventuelt andre lover som legger oppgaver til disse komiteene.

Forskeres aktsomhetsplikt foreslås lovfestet. Den enkelte forsker skal opptre med aktsomhet for å sikre at all forskning skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. Den enkelte forsker må gjøre seg kjent med disse normene.

Videre foreslås en lovfesting av forskningsinstitusjonenes forskningsetiske ansvar. Institusjonene skal sikre at forskningen ved institusjonen skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. Departementet foreslår å gi institusjonene ansvaret for nødvendig opplæring av kandidater og ansatte, slik at de kan oppfylle aktsomhetsplikten. Institusjonene har ansvar for at alle som utfører eller deltar i forskningen, er kjent med anerkjente forskningsetiske normer. Dette ansvaret skal gjelde for alle offentlige og private institusjoner som har forskning som en av sine hovedoppgaver.

Når det gjelder systemet for behandling av uredelighetssaker, foreslår departementet en plikt for forskningsinstitusjonene til å behandle alle saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Institusjonene skal opprette egne utvalg (redelighetsutvalg) som kan behandle slike saker. Det vil være opp til institusjonene å bestemme nærmere hvordan utvalgene skal brukes. I lovutkastet foreslås klagerett på uttalelser som konkluderer med at en eller flere forskere har opptrådt vitenskapelig uredelig.

Departementet foreslår at det ved behandling av saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer skal gis en skriftlig uttalelse. I uttalelsen skal det alltid tas stilling til om det foreligger vitenskapelig uredelighet eller ikke, om det foreligger systemfeil ved institusjonen og om det vitenskapelige arbeidet bør korrigeres eller trekkes tilbake. Definisjonen av vitenskapelig uredelighet foreslås videreført slik den er i gjeldende lov, men med en justering for å harmonisere begrepsbruken med formålsbestemmelsen.

Departementet foreslår en endring i de formelle kravene til Granskingsutvalgets leder. Kravet om at leder har juridisk kompetanse i form av juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap opprettholdes, men kravet om dommererfaring fjernes. Bestemmelsen i offentleglova § 24 annet ledd om unntak fra offentlighet ved lovbrudd skal kunne brukes tilsvarende i uredelighetssaker etter forskningsetikkloven. (Departementets tidligere forslag i høringsnotatet om å melde fra om uredelighetssaker og en mulighet for institusjonene til å holde melder anonym er ikke fulgt opp i det foreliggende lovforslaget.)

Departementet mener forslaget om å lovfeste krav til forskningsinstitusjonene ikke vil ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Forslaget som gjelder klagerett, kan gi en viss økning i arbeidsoppgaver knyttet til forberedelse av saker hos institusjonene, og også til saksbehandling hos Granskingsutvalget. Det blir lagt til grunn at eventuelle økte utgifter kan dekkes innenfor gjeldende rammer.