Regjeringen v/Kunnskapsdepartementet
legger i proposisjonen fram forslag til lov om organisering av forskningsetisk
arbeid. Regjeringen ønsker å styrke det forskningsetiske arbeidet
i norsk forskning gjennom å lovfeste forskeres og forskningsinstitusjoners ansvar.
Forslaget viderefører systemet med faglig uavhengige etikkomiteer
og det nasjonale utvalget for gransking av redelighet i forskning
som ble etablert i gjeldende forskningsetikklov fra 2007.
Lovproposisjonen er delt i to: en
generell del om forskningsetikk og en del som konkret omtaler lovforslaget.
Oppdelingen er gjort for å få fram at forskningsetikk dreier seg
om mye mer – og annet – enn bare lovregulering, og at forskningsetikk
primært er forskersamfunnets eget ansvar. Regjeringen foreslår ingen
lovfesting av hva som er god forskningsetikk, men vil videreføre
og utvide lovfestingen av organiseringen av forskningsetisk arbeid.
Departementet har vurdert de foreslåtte
lovendringene til å være såpass omfattende, også lovteknisk, at
de bør gjennomføres i en ny lov om forskningsetikk, og ikke som
endringer i den nåværende. For å presisere at loven gir en ramme
for forskningsarbeidet og ikke sier noe om innholdet i forskningsetikken,
foreslår departementet å endre lovens navn fra lov om behandling
av etikk og redelighet i forskning, til lov om organisering av forskningsetisk
arbeid. Kortnavnet forskningsetikkloven er det samme.
Departementet omtaler i proposisjonen
hva som er forskningsetikkens formål, hva den omfatter og hvorfor
den er viktig. Det gis en vurdering av noen områder som det er viktig
å rette oppmerksomhet mot i en forskningsetisk sammenheng. I et
eget kapittel omtales forskningsetiske retningslinjer, som danner
grunnlaget for hva som anses som anerkjente forskningsetiske normer.
Både forskere og forskningsinstitusjoner
har et ansvar for å sette seg inn i og følge anerkjente forskningsetiske
normer, og bidra til å sikre at all forskning skjer i henhold til
slike normer. De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) med
sine faglige komiteer og utvalg er de viktigste nasjonale aktørene
på det forskningsetiske området. Slike komiteer har vært i arbeid
siden 1990. Arbeidet for å sikre god forskningsetikk beskrives i
proposisjonen. For å fremme god forskningspraksis er både forebyggende
arbeid og behandling av uredelighetssaker viktig.
I lovutkastet foreslår departementet
å videreføre den nåværende formålsparagrafen, men med en presisering
av at det dreier seg om forskningsetiske normer. Lovens overordnede
formål er å sikre et nasjonalt system som kan ivareta samfunnets
behov for at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold
til anerkjente forskningsetiske normer.
Når det gjelder lovens virkeområde,
blir det foreslått at loven skal gjelde forskere og forskning i
Norge. På Svalbard og Jan Mayen gjelder loven dersom forskningen
drives av en forsker ansatt av norsk arbeidsgiver eller dersom en
vesentlig del av midlene kommer fra Norge. Granskingsutvalgets mandat
til å uttale seg om forskning i utlandet videreføres.
Dagens bestemmelse om faglig uavhengighet
for komiteer og utvalg som er oppnevnt med hjemmel i loven, foreslås
videreført. Lovforslaget innebærer videre en synliggjøring av at
de regionale forskningsetiske komiteenes ansvarsområde følger av
helseforskningsloven og eventuelt andre lover som legger oppgaver
til disse komiteene.
Forskeres aktsomhetsplikt foreslås
lovfestet. Den enkelte forsker skal opptre med aktsomhet for å sikre at
all forskning skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer.
Den enkelte forsker må gjøre seg kjent med disse normene.
Videre foreslås en lovfesting av forskningsinstitusjonenes
forskningsetiske ansvar. Institusjonene skal sikre at forskningen
ved institusjonen skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske
normer. Departementet foreslår å gi institusjonene ansvaret for nødvendig
opplæring av kandidater og ansatte, slik at de kan oppfylle aktsomhetsplikten.
Institusjonene har ansvar for at alle som utfører eller deltar i forskningen,
er kjent med anerkjente forskningsetiske normer. Dette ansvaret
skal gjelde for alle offentlige og private institusjoner som har
forskning som en av sine hovedoppgaver.
Når det gjelder systemet for behandling
av uredelighetssaker, foreslår departementet en plikt for forskningsinstitusjonene
til å behandle alle saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske
normer. Institusjonene skal opprette egne utvalg (redelighetsutvalg)
som kan behandle slike saker. Det vil være opp til institusjonene
å bestemme nærmere hvordan utvalgene skal brukes. I lovutkastet
foreslås klagerett på uttalelser som konkluderer med at en eller
flere forskere har opptrådt vitenskapelig uredelig.
Departementet foreslår at det ved
behandling av saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske
normer skal gis en skriftlig uttalelse. I uttalelsen skal det alltid
tas stilling til om det foreligger vitenskapelig uredelighet eller
ikke, om det foreligger systemfeil ved institusjonen og om det vitenskapelige arbeidet
bør korrigeres eller trekkes tilbake. Definisjonen av vitenskapelig
uredelighet foreslås videreført slik den er i gjeldende lov, men
med en justering for å harmonisere begrepsbruken med formålsbestemmelsen.
Departementet foreslår en endring
i de formelle kravene til Granskingsutvalgets leder. Kravet om at leder
har juridisk kompetanse i form av juridisk embetseksamen eller mastergrad
i rettsvitenskap opprettholdes, men kravet om dommererfaring fjernes. Bestemmelsen
i offentleglova § 24 annet ledd om unntak fra offentlighet ved lovbrudd
skal kunne brukes tilsvarende i uredelighetssaker etter forskningsetikkloven.
(Departementets tidligere forslag i høringsnotatet om å melde fra
om uredelighetssaker og en mulighet for institusjonene til å holde
melder anonym er ikke fulgt opp i det foreliggende lovforslaget.)
Departementet mener forslaget om å
lovfeste krav til forskningsinstitusjonene ikke vil ha økonomiske
eller administrative konsekvenser av betydning. Forslaget som gjelder
klagerett, kan gi en viss økning i arbeidsoppgaver knyttet til forberedelse
av saker hos institusjonene, og også til saksbehandling hos Granskingsutvalget.
Det blir lagt til grunn at eventuelle økte utgifter kan dekkes innenfor
gjeldende rammer.